Påskeaften | Dagen da Jesus vekker de døde

I HAGEN: "For din skyld er jeg, din Gud, blitt din sønn. For din skyld har jeg, din Herre, tatt en slaves skikkelse. For din skyld er jeg, som bor i himmelen, steget ned til jorden og under jorden. For din skyld er jeg blitt et vergeløst menneske, en død blant de døde. For deg, som gikk i Edens have. ble jeg utlevert til mine fiender i en have, og i en have ble jeg korsfestet."

Bildet er fra en av de kirkene jeg elsker høyest i Roma: Den vakre kirken Santa Maria in Trastevere. Det er tatt på kvelden langfredag 2004 da hele koret i kirken var gjort om til Jesu gravhage.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Få med deg en av de vakreste påskeprekenene som noen gang er skrevet: "En gammel homilie til den store og hellige Sabbat", av biskop Epifanios av Salamis (300-tallet).

Denne homilien er 2. lesning under lesningsgudstjenesten på påskeaften. Jeg hørte den første gang i 2011 da jeg feiret påske hos karmelittnonnene i Tromsø, og den gjorde evig inntrykk. Den tåler defintivt å leses om igjen år etter år, i århundrer etter århundrer...

Hva er dette? En stor stillhet råder i dag over jorden, og en stor ensomhet. En stor stillhet fordi Kongen sover. Jorden rystet i angst og ble stille fordi Gud sov inn i kjødet og gikk ned i søvnens rike for å vekke dem som hadde sovet i århundrer. Gud døde i vårt kjød, og dødsriket skalv. Gud sov inn for en liten stund og vekket dem av søvnen som holdt til i dødsriket.

Han går for å hente Adam, vår første far, det tapte får. Han går til alle som sitter i mørke og dødens skygge. Han går til Adam og Eva for å løse dem av deres bånd, han som både er deres Gud og deres sønn.

Han går inn til dem med korsets seierrike våpen i hånden, og Adam, den første skapning, vår første far, det første dødelige menneske og den første som ble holdt fangen av døden, hørte Herrens trinn. Han gjenkjente hans stemme og ropte ut: «Jeg hører fottrinn av en som kommer!» Og mens han talte, trådte Herren inn. Da vår første far, Adam, så ham, ble han rystet, slo seg for sitt bryst og ropte: «Min Herre er med oss alle!»

"FÓR NED TIL DØDSRIKET":
Jesus tramper på dødsrikets porter
og frelser Adam og Eva.
Ved Jesu side står helgener fra
det gamle og det nye testamentet:
Kong Saul, Kong David, Johannes Døperen.
I bakgrunnen andre mennesker som
Jesus har frelst.

Da grep Herren Adams hånd og sa: «Reis deg opp, du som sov, reis deg opp fra de døde, og jeg vil glede deg med mitt lys. Jeg er din Gud, og for din skyld er jeg blitt din sønn.

Stå opp, du som sov, for jeg skapte deg ikke for at du skulle være her, lenket i dødsriket. Reis deg opp fra de dødes midte, for jeg er de dødes liv. Reis deg, du mine henders verk, du som ble skapt i mitt bilde. Reis deg og la oss gå herfra, for du er i meg og jeg er i deg; nå er vi ett.

For din skyld er jeg, din Gud, blitt din sønn. For din skyld har jeg, din Herre, tatt en slaves skikkelse. For din skyld er jeg, som bor i himmelen, steget ned til jorden og under jorden. For din skyld er jeg blitt et vergeløst menneske, en død blant de døde. For deg, som gikk i Edens have. ble jeg utlevert til mine fiender i en have, og i en have ble jeg korsfestet.

Se på mitt ansikt hvor de har spyttet på meg for din skyld, så jeg kunne gjeninnsette deg i paradiset. Se på mine kinn merkene etter slagene; ved dem har jeg gitt deg, som er mitt bilde, din skjønnhet tilbake. Se på min rygg sårene etter hudstrykningen, ved dem har jeg tatt bort den syndebyrde som lå på dine skuldre. Se mine hender som ble naglet til treet for din skyld, du som en gang gjorde urett og rakte hånden ut mot treet. Jeg sovnet inn på korset, og spydet gjennomboret min side for din skyld, du, menneske, som sovnet inn i paradiset og som i din søvn var opphavet til Eva. Såret i min side helbredet deg fra såret i din side. Og nå vekker min søvn deg fra dødsrikets søvn.

Reis deg, la oss gå herfra – fra døden til livet, fra det dødelige til det udødelige, fra mørket til det evige lys! Reis dere alle! La oss gå herfra – fra smerten til gleden, fra fengslet til det himmelske Jerusalem, fra lenkene til friheten, fra fangenskapet til paradisets gleder, fra jorden til himmelen. Min himmelske Far venter på det fortapte får; en trone er gjort rede, bærerne står og venter, bryllupssalen er gjort i stand, de evige boliger er pyntet, skattkammeret er åpent, Guds rike venter på dere!»


Første gang publisert her på bloggen påskeaften 2013

BRYLLUPSSALEN ER GJORT KLAR: «Reis deg, la oss gå herfra – fra døden til livet, fra det dødelige til det udødelige, fra mørket til det evige lys! Reis dere alle! Min himmelske Far venter på det fortapte får; en trone er gjort rede, bærerne står og venter, bryllupssalen er gjort i stand, de evige boliger er pyntet, skattkammeret er åpent, Guds rike venter på dere!»

Den rike utsmykningen, symbolikken, bildene, alteret (en himmelseng/brudeseng), selve feiringen av messen - ALT i kirken Santa Maria in Trastevere skal være en forsmak på Det himmelske Jerusalem.
Legenden forteller at pave Callixtus I (217-222) grunnla en huskirke her allerede på begynnelsen av 200-tallet. Santa Maria in Trastevere er en av de eldste kirkene i kristenheten som ennå er i bruk, og den bærer spor av arkitektoniske elementer og kunst fra hele den perioden den har eksistert.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, langfredag 2004

Les mer om katolsk påske her på bloggen:

• Den stille uke og påsken i bilder - min bildereportasje fra St. Olav menighet og St. Dominikus kloster i den hellige uken i 2019 (altså siste normale påske så langt)
• Palmesøndag og den hellige uke - min bildereportasje fra den stille uke i St. Olav menighet i Oslo 2018
• Katolsk bypåske - om en påske som ble fin selv om den ikke gikk etter planen, med bilder fra midnattsmessen påskenatt
• Ettertanke | Syndefallet i revers - om den katolske påskeliturgien - kort oppsummert
• Palmesøndag: Hosanna Filio David - Her kan du lytte til Hosianna med gregorianske toner.
• Palmesøndag: Den ensomme kongen - preken av dominikanerpresten Haavar Simon Nilsen
• Skjærtorsdag: Bli her og våk med meg - om det katolske synet på nattverden, med bilder fra skjærtorsdagsliturgien, prosesjonen og tilbedelsen i Getsemane hage i St. Paul kirke i Bergen
• Skjærtorsdag: Med Jesus i Getsemane - fra feiringen i St. Olav kirke i Oslo
• Langfredag: Å ære korset - her tar jeg deg steg for steg gjennom den kraftfulle langfredagsliturgien, feiringen av Herrens lidelseshistorie - fra St. Paul kirke i Bergen
• Ettertanke | Korsets gåte - om å knele ned og kysse Jesu føtter på korset under langfredagsliturgien. Å gå fram til Jesu kors på denne måten og få ditt eget møte med Jesus er en fullstendig overrumplende, overveldende opplevelse. Hver eneste gang.
• Langfredag: Ave Crux Spes Unica - fra langfredag i St. Olav kirke i Oslo 2017
• Påskeaften | Dagen da Jesus vekker de døde - få med deg en av de vakreste påskeprekenene som noen gang er skrevet
• Ettertanke | Hellige timer før påskemorgen - "Vi er på vei mot de timene da menneskehetens historie snudde – for all tid og all evighet."
• Påskeintervju: Fra ferie til feiring - et påskeintervju med meg som stod på trykk i avisen Dagen i 2013. Om hvordan påskefeiringen endret seg for meg da jeg gikk inn i Den katolske kirke.

Les mer om den stille uke/den hellige uke og påskens hellige triduum her på katolsk.no

Ettertanke | Ingenting kan skille oss

Jesus sammen med alle de hellige i himmelen.
Foto: Det gresk-ortodokse Antiokia-patriarkatet

Fire år før komponisten W. A. Mozart døde, skrev han til sin døende far om hvordan døden er «det sanne målet for vårt liv» og «nøkkelen til vår sanne lykksalighet». 

Hvordan kunne den vitale 31-åringen hevde det? Fordi: I Jesus finnes det ikke noen motsetning mellom død og liv. Jesus sier det helt tydelig: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve, om han enn dør» (Joh 11,25)

Karmelittmunken Wilfrid Stinissen har skrevet en fantastisk, liten bok om døden og evigheten. Der lærer han bort ars moriendi – kunsten å dø. Boken har fått tittel etter et sitat av St. Therese av Lisieux, som sa: «Jeg dør ikke – jeg går inn i livet». Stinissen skriver blant annet: «Når Mozarts musikk er så guddommelig, skyldes det, tror jeg, blant annet at det har lykkes ham å integrere døden i sitt liv. I hans musikk hører man at ingenting kan skille oss fra Kristi kjærlighet, og minst av alt døden (jf. Rom 8;35,38)».

Døden kan ikke skille oss fra Kristus. Tvert imot er døden et personlig møte med Jesus Kristus. Å dø er å få høre Jesus som sier: «La oss dra over til den andre bredden» (Mark 4,35). Døden er bare en overgang. En dør. En dør mellom to verdener.

Når vi dør, får vi gå i fotsporene til Jesus, han som sa: «Jeg går til Faderen» (Joh 14;12,28 og 13; 1,33,36). Der er han nå, hos Faderen. Og hva gjør han der? Han «sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss» (Rom 8,34). Bibelen sier svært tydelig at Jesus er vår fremste forbeder (Heb 7,25; Heb 8,1f; Heb 9,11f; Heb 9,24; Rom 8,34; 1. Joh 2,1).

Når protestanter lurer på «dette mystiske forholdet» som katolske og ortodokse kristne har til de hellige i himmelen, så pleier jeg å begynne i nettopp dette avsnittet i Romerbrevet 8, for alt hviler logisk på disse premissene: Oppstandelsen fra de døde. At Jesus er vår forbeder. Og at de troende, oppstandne, er ett med Jesus.

Så, her er det jeg sier: «Dersom du dør først av oss to, og du er forenet med Jesus når han ber for meg – kommer du da til å stå med armene i kors og si «Nei, jeg kan ikke være med på å be for Ragnhild, for jeg er protestant?» Jeg lover at hvis jeg dør først, skal jeg fortsette med å be for deg og alle andre som ønsker og trenger min forbønn.»

Apostelen Jakob oppmuntrer oss til å be for hverandre. «Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye» skriver han (Jak 5,16). Jakob setter ikke noe punktum ved døden, fordi døden ikke er noe punktum for den som dør i Kristus.

Det er ikke vanskeligere enn det. Vi er én kirke sammen, i himmelen og på jorden. Jesus har ikke to kirker med adskilte skott. Vi hører sammen, vi som er i Jesus. Ingenting kan skille oss som er forenet med ham. Ikke en gang døden.

Tror du på oppstandelsen og det evige liv? Tror du på at Jesus ber for oss, her og nå? Tror du på at det er kraft i bønn? Det gjør jeg. Og her er tingen: Hvis jeg spør min mor om å be for meg, tilber jeg henne ikke – og det gjelder enten hun er på Paradis (der hun nå bor) eller når hun senere er i Paradis, sammen med Jesus.

Albert Einstein sier: «Det er kun to måter å leve livet på: Enten som om ingenting er et under, eller som om alt er det.» Jeg velger det siste alternativet. «For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom 8,38-39) Amen!

 Første gang publisert i avisen Vårt Land 5. mars 2024 da Romerne 8,31-39 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

«Jeg dør ikke – jeg går inn i livet» av Wilfrid Stinissen.
Dette er en helt fantastisk - og fantastisk viktig - bok.
Du får kjøpt den i alle bokhandler/nettbokhandler, men jeg anbefaler at du kjøper den hos St. Olav bokhandel.

Ettertanke | Jeg liker november

KOM, DU VINTER. Kom med ditt mørke, din døde natur, din kulde, skitt, slaps og glattis; kom med dine mengder av virus, kom med din totale mangel på farge og smak - her skal du motstand finne. Jeg har nemlig stearinlys, en flunkende ny kakaokopp med kanel og krem, og en bønsj med unger som elsker advent, jul, akebakkesnø, skøyteis og kosekvelder i sofaen. Så det så. Bare kom, du.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen (i den forrige leiligheten, 2016)

Jeg har funnet ut at jeg i grunnen liker årets minst pretensiøse måned. I kalde, våte, mørke november er det lov til å senke pulsen, ta en kopp kakao og føle seg som måneden; grå og litt sliten. I dvale.

November er også måneden for å tenne lys i mørket – både hjemme og på kirkegården. Den 1. november feirer Den katolske kirke Allehelgensdag, og den 2. november er det Allesjelersdag da vi tenner lys og ber for alle våre avdøde.

Pater Ole Martin Stamnestrø sier det slik: «November er dødens måned, Allesjelersmåneden. November er tiden for å konsentrere seg om de siste ting: Død, dom, himmel, helvete.» Bibeltekstene i november bærer preg av dette. I denne måneden dukker eskatologien opp – læren om de siste ting, om verdens ende og verdens fornyelse. Det finnes en himmel å vinne, og et helvete å avsky.

«Den som dør en salig død, i Guds vennskap, er blitt lovet evig liv med ham i himmelen. Den som dør som Guds fiende, har selv valgt en evighet uten Gud. Derfor bestreber vi oss på å leve et liv i nådens stand, i vennskap med Gud. Guds dom tar alle menneskets omstendigheter med i betraktning, på en måte vi ikke kan. Bare Gud kan felle dom. Dessuten tror vi at Gud er en nådig dommer som leter med lys og lykte etter det som binder et menneske til ham, om det så bare er en tynn tråd», sier p. Stamnestrø.

Jesu gjenkomst er tema for over 300 bibelvers, og hver søndag bekjenner vi i trosbekjennelsen: «Han skal komme igjen med herlighet for å dømme levende og døde, og på hans rike skal det ikke være ende».

Forkynnelsen om dommedag og alle tings ende er til trøst. Det er Guds måte å si til sine barn at: Når dere opplever vondskap, så vit at dette forgjengelige skal forgå! Det varer ikke. Also this shall pass.

Denne uken skrev min koreanske venn Seryong til meg fra Det hellige land. Jeg har fått lov til å dele utdrag fra det sterke brevet hennes.

«Nå er jeg i en by nær Judeas villmark, hvor Døperen Johannes forkynte. For omtrent en måned siden ledet Herren meg til å komme og bli her og meditere over Jesaja 40. Vi vet fra før at det handler om å trøste hans folk og å berede veien for Herren, og at Døperen Johannes var ørkenens røst. Men denne gang uthevet han vers 8 for meg: «Men ordet fra vår Gud står fast for evig.»

Ingenting varer for alltid, bortsett fra Guds Ord. Uansett hva som skjer i Israel og i verden, så hold fast ved Guds Ord og hans løfter i Bibelen, hvorigjennom vi vet hva som kommer, og vi kjenner slutten på historien: Jesus vil vinne, og han vil regjere, og leve med oss for alltid. Så vi kan fortsatt synge og glede oss, uansett hva jeg ser med øynene i denne verden. Ved tro ser vi Guds herlighet.

Fordi jeg stoler på hans ord, kan jeg fortsatt hvile, glede meg og takke midt i krigen. Ja, han vil oppfylle hele sitt ord, og hans ord vil stå fast til evig tid. Jesus er Guds Ord (Åp 19,13) og Trofast og Sannferdig (Åp 19,11).

Mye vil skje og alt vil bli rystet,
MEN
på den dagen skal bruden glede seg, og
Guds ord vil stå fast til evig tid.

Love and blessings from the wilderness,
His beloved, Seryong».

Dette er Guds ord til oss i november; at selv når solen formørkes og himmelrommets krefter rokkes, så har vi fortsatt fast grunn å stå på – Guds løfter. «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå», lyder ordet fra Herren (Mark 13,31). Hold fast ved det – uansett hva som skjer!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 17. november 2023 da Markus 13,24–32 var dagens bibeltekst - og her på bloggen 26.22.2023. Les i nettbibelen.

Lytt til p. Ole Martin Stamnestrøs foredrag om De siste ting

https://www.youtube.com/watch?v=ry-rE_rSWzo

På allesjelersdag 2. november 2023 dro jeg til fader Arnfinn Harams grav sammen med en venninne.
Det er alltid så godt å komme hit for å be. En egen fred, et eget lys, en ro for fremtiden.

Fr. Arnfinn Haram ligger begravet på Vestre gravlund i Oslo.
Det var under begravelsen, på nøyaktig dette stedet, at jeg ble personlig utfordret av to ulike personer til å starte en katolsk blogg. Fr. Arnfinn og hans blogg var høyt elsket, og etterlot seg et stort hull etter hans død 10. juni 2012. Du kan fortsatt søke i, og lese i, hele bloggen hans her.

Ettertanke | Da skal jeg skue Gud

Havet ved Selja. Kjenner du vinddraget?

Jeg tror det er umulig å vokse opp med panoramautsikt til havet og horisonten uten at det for alltid etterlater et hull i hjertet ditt der hvor havet har vært. 

Selv er jeg oppvokst i Haugesund, på Haugalandet, som har fått navnet sitt med rette. Der bodde vi på en av haugene, Porshaug, med utsikt rett vest der sola går ned i havet. Mmm! Avhengighetsdannende. Å, som jeg lengter til havet, til himmelen og det vakre lyset helt vest i havet.

Jeg er veldig takknemlig for å kunne se Oslofjorden fra stuen nå, men det er ikke det samme. Alle som elsker havet, skjønner hva jeg mener. Havet er så uendelig mye større i alle retninger. Den høye himmelen. Havdypet. Bølgene. Den mektige lyden. Rullestrendene. Luften. Lukten. Vinden! Alt er deilig med havet. Haugesunds-dikteren Kolbein Falkeid sier det slik:

"Alt er spontanfestivaler.
Bare havet
evig."

Det stedet jeg kommer nærmest evige dimensjoner på jord, er på den vakre øya Selja, i de nesten tusen år gamle klosterruinene der. I ettervarmen av munkenes bønner, med de majestetiske Stadt-fjellene i nord og med det uendelige storhavet i vest – da kjenner jeg meg i slekt med poeten og sunnmørsmunken Arnfinn Haram (1948-2012), som skriver:

BERRE DETTE
Berre dette kan eg no:
gå ved havet
lange strender fram
lange tilbake

Berre dette høyrer eg no:
stor sus av bylgjer

Berre dette ser eg no:
Vind og himlar

Berre dette ventar eg på:
få sjå
Gud

(Fra diktsamlingen hans Babylonsk harpe, Efrem forlag. Gjengitt med tillatelse.)

Det går en direkte linje mellom Jobs lengsel og fader Arnfinns lengsel etter å få se Gud. «Når det ikke er noe igjen av min hud, og mitt kjøtt er tæret bort, da skal jeg skue Gud. Jeg skal se ham med egne øyne, jeg selv og ikke en fremmed. Å, jeg fortæres av lengsel!» (Job 19,26-27)

Å skue er ikke et verb som er i daglig bruk lenger, til tross for at vi bruker øynene hver dag. Er det fordi vi holder for høy fart til å virkelig se? På engelsk bruker de behold der vi skriver skue (skode på nynorsk). På gresk heter det eidō, som betyr å se, å legge merke til, være oppmerksom, observere, utforske. Eidō er ikke et raskt blikk, det er å være helt oppslukt av det du ser. Du vil ikke gå glipp av noe. Sånn er det å skue Gud. Mesmerizing.

Dette er den himmelske visjonen: Å se Gud. Å skue ham. «Be Thou my vision», som den gamle irske salmen fra 700-tallet formulerer det. På norsk: «Deg å få skode er sæla å nå. Gud, ver det syn som mitt hjarta vil sjå!» 

Jeg håper den salmen en dag vil bli sunget for full hals i begravelsen min. «Konge i æva, å lat du meg då, sigrande inn i ditt rike få gå! Ver du mi tru, den vona eg ber til eg får skode din herlegdom der.» Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 23.09.2023 da Job 19,23-27 var dagens bibeltekst.

SELJA OG HAVET: Høstsol over klosteret, 2. oktober 2015.
Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Les også:

• Jeg anbefaler fader Arnfinn Harams vakre og váre diktsamling "Babylonsk harpe". Du får kjøpt den her hos forlaget.
• Ettertanke | Hav i himmelen - blir det hav i himmelen?
• Iona | Øya i vest - den hellige øya Iona, pilegrimsmål gjennom 1400 år. Familiært landskap for en vestlending.
• Keltisk bønn | St. Patricks brynje - bli med og be langs de lange strendene på Iona i Skottland
• Hva gjør hellige steder med oss? Mitt innlegg på en pilegrimskonferanse på Selja - illustrert med mange flere bilder fra Selja om høsten.
• Poetica | Selja - les Frode Thorups nydelige dikt om de som kom over havet fra vest, til Selja

Ettertanke | Fri fra dødsangstens slaveri

Kjenner du på at du trenger å bli satt fri fra materialisme? Eller fra dødsangst? Da er Matteus din mann.
Her skriver Matteus sitt evangelium, med hjelp fra en engel.
Maleren er selveste Caravaggio, og du kan se maleriet i Roma, i kirken San Luigi dei Francesci.
Foto: Wikimedia Commons 

I dag forteller en øks på primstaven at det er mattismesse om høsten – festen til minne om apostelen Matteus. 

Han startet ikke yrkeslivet som fisker, slik flere av de andre apostlene gjorde. I stedet var han en skatteoppkrever som gikk i fiendens (romernes) tjeneste – fram til han møtte Jesus.

I alle katolske kirker over hele verden leses Matt 9,9-13 i messen i dag. Slik starter historien om Matteus: «Da Jesus gikk videre og kom forbi tollboden, fikk han se en mann som satt der; han hette Matteus. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg og fulgte ham.» (Matt 9,9)

Omvendelseshistorien til Matteus starter med at han blir sett. Det er ikke Matteus som finner Gud, men Gud som finner ham. Blir du med på et hopp enda noen tusen år tilbake i tid? Ute i ørkenen er trellkvinnen Hagar den første i Bibelen som gir navn til Gud. Det står: «Da gav hun Herren, som hadde talt til henne, navnet: «Du er Gud som ser.»» (1. Mos 16,13) Den Gud er det Matteus får møte.

Etter det skjellsettende øye-blikket kommer oppfordringen fra Jesus: «Følg meg!». Dette er selve kjernen i kristenlivet, i det å være en disippel: Vi følger Jesus, vi går etter ham, vi ser, vi lytter, vi går i lære hos ham.

«Og han reiste seg og fulgte ham.» Symbolikken her er fantastisk. Å reise seg, å stå opp – anastasis på gresk – er det samme ordet som blir brukt om Jesu oppstandelse fra de døde. Jesus venter ikke til Matteus lever rett. Han drar ham opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen (Sal 40,3).

Resten av livet fortsatte Matteus med å følge Jesus – helt inn i døden, and beyond. Derfor feirer vi Matteus i dag, på hans martyrdag. Vi feirer Matteus’ himmelske fødselsdag.

Kirkehistorikeren Eusebius (ca. 260-340) sier at Matteus først forkynte evangeliet for sine landsmenn jødene i tolv år, deretter skrev Matteus sitt evangelium på vei til Egypt. Matteus skal ha vært både Egypts og Etiopias apostel. Det er usikkert hvorvidt han ble drept ved halshogging, spyd, sverd eller noe annet – men de norske primstavene heller altså mot halshogging, derav øksen som primstavtegn.

Matteus' antatte relikvier skal ha kommet fra Etiopia og hviler i krypten i katedralen San Matteo i Salerno i Sør-Italia. Den mest berømte billedsyklusen over Matteus' liv kan du se i Roma, i kirken San Luigi dei Francesci – malt i 1602 av Caravaggio.

I kunsten er Matteus' symbol et menneske med vinger, på grunn av Åp 4,6ff og fordi slektstavlen i Matteus-evangeliet legger vekt på Jesu familiebånd. Matteus avbildes gjerne sittende mens han skriver evangeliet sitt, eller som apostel med et martyrredskap, eller med en pengesekk til minne om hans tidligere yrke.

Kjenner du på at du trenger å bli satt fri fra materialisme? Eller fra dødsangst? Da er Matteus din mann. Alle martyrer har det til felles at de gjennom sitt forbilde hjelper oss med å bli satt fri fra dødsangstens slaveri (Heb 2,15). Slik gjør de det: De stoler på Jesus, han som har vunnet over døden. De gir sitt liv, hele seg, til Gud – og vinner det evige liv.

«For alle helgner som til døden tro
sto fast i kampen og har nådd sin ro,
vær evig lovet, Krist, ditt navn og blod!
Halleluja! Halleluja!»
(Salmevers: William W. How. Gjendiktning: Johannes Smemo.)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 21. september 2023 da Hebr 2,14-18 var dagens bibeltekst.

Den mest berømte billedsyklusen over Matteus' liv kan du se i Roma, i kirken San Luigi dei Francesci – malt i 1602 av Caravaggio.
Foto: Wikimedia Commons/Miwok

Les mer:

Les hele helgenbiografien til den hellige Matteus her på katolsk.no
Ettertanke | Andreasmesse på kunstmuseet
Ettertanke | Petersmesse - Quo vadis, Domine?
Ettetanke | Den hellige Bartolomeus

Primstaven | St. Laurentius' tårer og Larsok

Ettertanke | Livsglede og himmellengsel

I HIMMELEN: I den katolske katedralen "Vår Frue av englene" i Los Angeles henger noe av den vakreste og mest levende kirkekunsten jeg har sett fra nåtiden. Jeg ante ingenting, og plutselig stod jeg der inne omgitt av alle Guds hellige, både de kjente og de ukjente, fra alle tider. Sterkt. Klikk på bildet for å se motivet bedre!
Foto: Gashwin Gomes/Creative Commons

I den katolske katedralen Vår Frue av englene i Los Angeles henger noe av den vakreste og mest levende kirkekunsten jeg har sett fra nåtiden. Du går inn, og plutselig er du omgitt av alle Guds hellige, både de kjente og de helt ukjente, i et salig mylder fra alle århundrer. 

De svære veggteppene henger på begge sider av kirkeskipet, og samtlige av de avbildede har blikket rettet framover mot alteret, mot Jesus. De står der med levende ansikter og minner oss på at de helliges samfunn er reelt. Vi er én kirke, sammen, vi som lever her og de som lever der. De er ikke mindre levende enn oss, de er mer levende.

Når jeg tenker på himmellengsel dukker ansiktet til Endre Gustavsen (1974-2003) opp. Endre, den ekstra levende, var viden kjent for sin livsglede og sin himmellengsel. Han var en frimodig og mye brukt andaktsholder, og hele det siste året han levde, snakket han om himmelen.

Endre Gustavsen
Født: 19.04.1974
Født inn i Himmelen:
Langfredag 18.04.2003

Langfredag 2003, dagen før hans 29-årsdag, ble Endre, hans åtte måneder gamle datter Mari og hans mormor drept av en psykotisk selvmordsbilist som kjørte i feil kjøreretning. En av hans mange venner skriver om ham:

MIN VENN

La meg se bilparken!

sa min venn, den levende, til begravelsesbyrået
Ikke i en svart limousin eller en hvit Cadillac
men i denne røde pickup’en med fete dekk
vil jeg kjøres når tiden er inne, eller ute, sa han, skøyeren
med himmelblå øyne
som om han visste noe

Jeg gleder meg så sinnsykt til Himmelen!

sa min venn, gledessprederen, ofte
Der skal jeg gjøre både det ene og det andre
for eksempel kjøre telemarkski
på softice med sjokoladedryss
sa han og himlet med øynene

In a glimpse of an eye… på et øyeblikk…
sto det på T-skjorten som han ofte brukte
med tegning av et par tomme sko
der eieren plutselig var
rykket opp

Jeg elsker deg mer enn noensinne!

sa min venn til sin kone like før
Takk for at du valgte å satse
kjærligheten på meg, sa han

om det så bare var for denne ene dagen
ville det alene være verdt alt!

sa han og danset med sin elskede
på verandaen mens datteren sov

Så bar han sitt lille barn ut
i bilen og kjørte inn
i Himmelen

(under pedalene lå skoene igjen)

Av Arild Vedvik (publisert med tillatelse)

Kisten med Endre og lille Mari ble kjørt i den røde pickupen han hadde tatt ut selv. 800 mennesker fulgte dem til graven. I minneordet skrev medstudentene på medisinstudiet: «Endre hadde en tydelig tro og var en levende kristen. Han var ikke redd for å dø. Han snakket ofte om døden og livet etterpå.»

Endre hadde en veldig sterk himmellengsel, men det var fordi han elsket livet, ikke fordi han ville vekk fra det. På et folkemøte under bispevisitas i Hurdal uken før han ble drept, sa den himmelvendte Endre Gustavsen: «Gled dere til Himmelen. Sørg for å komme dit!» Frem til dagen før ulykken var han leirsjef på en påskeleir for ungdom. På avslutningsmøtet sa han: «Da sees vi neste år, eller i Himmelen.»

«Så bar han sitt lille barn ut i bilen og kjørte inn i Himmelen (under pedalene lå skoene igjen).»

Katedralen "Our Lady of the Angels", ""Vår Frue av englene" i Los Angeles.
Klikk på bildet for å se motivet i større format.
Foto: David Leigh Ellis/Creative Commons

Les også andre bloggtekster om Himmelen og livet etter døden:

En smak av Himmelen
Ettertanke | Livet som larve og sommerfugl
Ettertanke | Han er de levendes Gud
Ettertanke | Og la ditt lys skinne for dem

Ettertanke | En salme å leve hele livet i

Ettertanke | Gjett hvor glad jeg er i deg

Allehelgensdag | Dei heilage og det heilage

Ettertanke | Når mitt kjøtt er tæret bort

Ettertanke | Kristi pasjon

Alteret i St Olav domkirke.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Egentlig skulle jeg bare hente barn på skolen, men så lå kirken der så forlokkende. 

Jeg gikk der på fortauet og hadde Joni Mitchells nydelige sang Both Sides Now på ørene. Du vet, den som begynner med:

«Rows and floes of angel hair
And ice cream castles in the air
And feather canyons ev’rywhere
I’ve looked at clouds that way»

Og senere fortsetter den:

«I’ve looked at clouds from both sides now
From up and down, and still somehow
It’s cloud illusions I recall
I really don’t know clouds at all»

Og da var det altså at jeg så denne fristende, åpne døra. Jeg gikk opp kirketrappen mens Joni sang om kjærligheten:

«I’ve looked at love from both sides now
From give and take, and still somehow
It’s love’s illusions I recall
I really don’t know love at all»

Akkurat da var det jeg så inn den åpne døra og så alterveggen i St. Olav domkirke i Oslo. Akkurat da var det jeg så Jesus på korset. Da Joni sang «I really don't know love at all».

Og det slo fysisk og visuelt imot meg: Jeg vet akkurat hva kjærlighet er. Jeg ser på den nå. DET er kjærlighet. Jesu pasjon. Ekte passion. Pasjon av en annen verden. Den som går ut av sin verden for å gå inn i min verden. Den som gir alt, hele seg, av ren kjærlighet. Kristi kjærlighet – den som ingen og ingenting kan skille meg fra. Den kjærligheten som elsker til døden, inn i døden – and beyond.

Senere samme dag var det den fineste kvelden i nabolaget: Den årlige sommerfesten med musikk, grilling og drøssevis av hyggelige naboer. Hvordan skal jeg beskrive sommerfesten? Den er en forsmak av himmelen der alle samles til fest. Ett langbord, to griller, tre musikere, unge og gamle naboer, barn som leker, løper og danser til musikken i den lyse sommerkvelden. Ingen barn vil gå inn og legge seg selv om de har vært ute i timesvis og det er to timer over leggetid. Mmm! Og jammen. Der dukket Joni opp på nytt. Nøyaktig den samme sangen, denne gang fremført i sommerkvelden mens barna løper omkring og hviner av fryd.

«I’ve looked at life from both sides now
From up and down, and still somehow
It’s life’s illusions I recall
I really don’t know life at all.»

Og jeg tenker: Hm, Joni. Jeg liker sangen din. Veldig godt. Den er nydelig. Treffer noe i meg. Jeg er helt med. Både i oppturene og nedturene dine. Du åpner opp noe i meg. Og samtidig. Samtidig er jeg ikke helt der. Det oppdaget jeg da jeg så på Jesus mens du sang. 

For Joni, du har rett: Livet er forvirrende både sett ovenfra og sett nedenfra. 

Men valget står ikke mellom illusjoner eller å være desillusjonert. There's more to life than that. Livet er et mysterium. Fullt av undere og tegn på himmelsk kjærlighet. Virkelig kjærlighet. Det ser jeg når jeg ser på Jesus. Og opplever en fantastisk sommerkveld.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 31.07.23 og her på bloggen 02.09.2023. Rom 8,31-39 var dagens bibeltekst.

Dagen da døren til St. Olav stod så forlokkende åpen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 18.8.2016

KRISTI PASJON. Det var dette glassmaleriet i St. Olav domkirke som - med guddommelig timing - traff meg akkurat da jeg hørte Joni Mitchell synge "I really don't know love at all".

Og det slo fysisk og visuelt imot meg: Jeg vet akkurat hva kjærlighet er. Jeg ser på den nå. DET er kjærlighet. Jesu pasjon. Ekte passion. Pasjon av en annen verden. Den som går ut av sin verden for å gå inn i min verden. Den som gir alt, hele seg, av ren kjærlighet. Kristi kjærlighet – den som ingen og ingenting kan skille meg fra. Den kjærligheten som elsker til døden, inn i døden – and beyond.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Årets høydepunkt i Observatorie terrasse: Sommerfesten!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 18.8.2016

Ett langbord, to griller, tre musikere, barn som leker, mange fine naboer på sommerfest. Det finnes ikke noe bedre enn sommerkvelder.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 18.8.2016

Ettertanke | Marias himmelfart - og din

VAKKERT: Marias opptakelse i himmelen, "L'Assomption" av Bruno Chérier (1893)
Foto: Altesses.eu
(Klikk på bildet for å se det i større versjon.)

Det begynner å bli en stund siden vi feiret Kristi Himmelfart. Har du tenkt over at du skal oppleve din egen himmelfart en gang? 

Som kristne tror vi ikke bare på sjelens udødelighet, men på det ufattelige mysteriet kalt “legemets oppstandelse”. Så sjokkerende konkret tror vi.

I dag, 15. august, feirer Den katolske kirke festen for Jomfru Marias opptagelse i himmelen. 

Har du en primstav? Da vil du se at det er en krone eller et Maria-bilde avmerket i dag, på “Marias Himmelfart”. En krone fordi Maria er himmeldronningen. I det gamle Testamente var det nemlig kongens mor som var dronning, og i Johannes Åpenbaring er Maria kronet som dronning i himmelen (Åp 12,1).

Hvorfor er de katolske og ortodokse kristne “så opptatt av Maria”? Det henger nøye sammen med den sterke vektleggingen av inkarnasjonen – av at Jesus faktisk er Gud som har kommet til oss i ekte kjøtt og blod. Som det står i dagens bibeltekst: “På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud.” (1 Joh 4,2)

Og hvordan ble Jesus Kristus kjøtt og blod? Jo, i Maria, hun som profeterte at “fra nå av skal alle slekter prise meg salig” (Luk 1,48). Ikke vær redd for henne. Du tilber ikke H. M. Dronning Sonja selv om du viser henne ære som Norges dronning. På samme måte tilber du ikke Maria selv om du viser henne ære som Himmelrikets dronning.

Hvorfor er det et poeng at Maria ble opptatt i den himmelske herlighet med både kropp og sjel? Fordi det viser oss at legemets oppstandelse er reell. Det er en oppfyllelse av det løftet Jesus har gitt alle som følger ham om at vi også vil bli tatt imot i Paradis. Helt fysisk, helt virkelig. Er det ikke herlig?

Første gang publisert i avisen Vårt Land 15. august 2011 og her på bloggen 15. august 2012. Oppdatert 15. august 2017, 2020 og 2021.

Festen for Marias opptakelse i himmelen ble feiret som pontifikal høymesse med biskop Bernt Eidsvig, som var kledt i blå messehagel på grunn av Mariafesten. Biskopen minnet oss på at det ikke finnes en eneste kirke i hele i verden, hverken katolske eller ortodokse eller noen andre, som hevder å har relikviene etter Jomfru Maria. Derfor kan vi vite at Kirken alltid, fra første stund, har holdt fast ved at Jomfru Maria ble tatt opp i himmelen med kropp og sjel.

Som p. Ole Martin Stamnestrø sa det i sin preken i høymessen i kveld: Da pave Pius XII i 1950 bekreftet dogmet om Marias opptakelse i himmelen, sa han ikke noe nytt. Han sa ikke det første, men det siste ord om saken. Han gav Kirken i gave vissheten om denne trossannheten.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, St. Olav domkirke i Oslo 15.08.2023

Mariafestenes liturgiske farger er hvitt og blått. Blått fordi det er himmelens farge, og Maria er himmelens dronning. Jeg syntes prestenes Maria-messehageler var så vakre at jeg spurte om å få ta bilde av dem etter messen 25. mars 2022 (Herrens bebudelse/Maria budskapsdag).

MARIA-MONOGRAM: Vakkert Maria-monogram til Maria-festen.
Jeg har et vakkert, katolsk, gammelt, norsk smykke med Maria-monogram som du kan lese mer om her.

Organist i Den norske kirke Haavard Skadel skriver på Facebook:

«Videre finnes det en hel joike-genre som slett ikke er hedensk men KATOLSK: Maria-joikene levde faktisk langt ut på 1800-tallet, og er enkle Maria-bønner:

"Jag kan inte läsa, men jag kan jojka till jomfru Marias ende son."

(Joiken kalles "vuolle" i Pite lappmark, der disse Maria-joikene overlevde helt inn på 1900-talet.)

Også i de samiske smykkene finner vi Maria-monogrammer etter mønster fra katolsk tid. Cistercienser-nonnene på Tautra øvde en sterk kulturell innflytelse. På slutten av 1300-tallet trådte det fram en samisk hellig kvinne, Margareta (Määrge). Denne samekvinnen fikk guddommelige åpenbarelser og vandret til Uppsala i 1388. Strängnes-biskop Thord trodde på henne, og skrev i et brev av 19. juli 1389 at "hun må være veiledet av en god ånd".

Her skimter vi en samisk kristen historie som er vesensforskjellig fra hvordan ting skulle utvikle seg gjennom Reformasjonen, fornorskninga og de nyere raseteoriene.»

Vil du lære mer om Maria? 

Her kan du lese om festen Marias opptakelse i himmelen på katolsk.no

Her er noen andre bloggposter om Maria på Sta. Sunniva-bloggen:

• Manus til foredrag om Maria, holdt i Gamle Øyestad kirke - her er det meste av det jeg har skrevet om Maria samlet i én lang tekst.
• Videoopptak av mitt foredrag om Maria, holdt i Katolsk grovbrød-forumet i St. Olav menighet i Oslo. Rimelig likt foredraget i Gamle Øyestad kirke, bare at her er hele foredaget i muntlig form, slik at du kan lytte til det - og se bildene.
• Ettertanke | Mandig Maria-kjærlighet - lytt til Franz Biebls vakre Ave Maria
• Maria-ærbødighet er ikke avgudsdyrkelse - "Maria förhåller sig inte till Jesus som 1 + 1 = 2, som två konkurrenter om uppmärksamheten, utan som 1 x 1 = 1, två som samverkar i samma plan, fast inte på samma plan. Maria är helt och hållet en skapad varelse."
• Høyt elskede Maria – Mater Dei: "Ikke vær redd for å nærme deg Jomfru Maria. Du klarer uansett aldri å elske henne høyere enn det Jesus gjorde. Jo nærmere du kommer Maria, jo tettere drar hun deg til Jesus."
• Ettertanke: Å føde Gud: "Gud opphøyet tenåringen Maria til å bli den som bar tidenes frelsesplan inn i verden. Dypest sett er det hva vi også er kalt til. Guds Ord skal inkarneres i oss." 
• Ettertanke: Marias forstørrelsesglass: "At Maria kalles Guds mor er en av de kraftigste Kristus-bekjennelsene vi har. Barnet hun fødte er GUD."
• Ettertanke: Den første natten: "Hvis du kan klare å finne en luke av stillhet i dag, så lukk øynene og bli med Maria til Betlehem. Det er ingenting hun heller vil enn å vise deg Jesus. Guds sønn. Marias sønn."
• Primstaven: Vakre Maria Immaculata: "Noe av det mest talende som er sagt om Maria står i tidebønnene for en av hennes fester. Der kalles hun "Adams datter og Guds mor". Det er hele vår frelseshistorie i et nøtteskall." 
• Ettertanke: Ave Maria "Evas NEI brakte synden og døden inn i verden. Gjennom Marias JA kom Frelseren og livet til verden. Den som lener seg på Marias bryst hører Guds hjerteslag slå der inne."
• Det katolske synet på Åpenbaringen: Et debattinnlegg om Marias opptakelse i Himmelen 
• Katolsk konversjon i luthersk menighetsblad: Et intervju om blant annet mitt forhold til Maria
• Tro mot troen: Et intervju i Dagen om min konversjon og (blant mange andre ting) mitt forhold til Maria.
• Fortsatt sulten på mer? Du får opp alle innleggene som er tagget med Maria ved å klikke her.

Kvil i fred, Besten

Besten og eg.
Foto: Marit Eitrheim Aadland, 17. mai 1997

I dag er det 111 år sidan Besten min, Tormod Eitrheim, blei fødd! Han var 2,5 år gammal då den første verdskrigen braut ut, og 33 år då den andre verdskrigen var over. Her er me saman i Odda i førre årtusen. 

Eg er stolt av røtene mine i Hardanger, og av Besten; målmannen, gardisten, felespelaren, eventyrforteljaren, skyttaren, fjellelskaren, gymnaslæraren og stadnamnforskaren som drog til Universitetet i Oslo og studerte språk lenge før Lånekassen fanst - og som aldri heldt opp med å fryde seg over å gje mat til småfuglane i hagen 🌿 

Requiescat in pace! Kvil i fred, Besten ❤️

Besten og mormor sin gravstein på kyrkjegarden i Odda.

På steinen står det:

Tormod K. Eitrheim. Fødd 31.10.1911. Død 20.7.1999.

Ragnhild Eitrheim. Fødd 6.11.1914. Død 18.2.2000.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det renn forresten solid politikarblod i meg frå morfaren min. Det var oldefar min Kristofer Eitrheim (far til Tormod) som stifta og var første leiar av Venstre i Odda. Men KrF-blodet er nyare: Far min var folkevald i bystyret for KrF i Haugesund.

Eg er veldig glad i Besten. Nokre år etter at han var død, kom fetteren hans frå Amerika på besøk. Dei likna så ekstremt på kvarandre at det var først då eg skjønte kor mykje eg saknar han. Tårene berre spratt i augene på meg ved synet av «Besten» - men så var det jo ikkje han. Men - èin dag skal me sjå kvarandre igjen.

🎶 "Når jeg blant englers kor en gang

min Jesus skue får,

da synger jeg min seierssang

borttørrer sorgens sår.

Hvor det skal bli salig - salig - ja, salig,

hvor det skal bli salig

at få vandre hånd i hånd,

at få vandre hånd i hånd på Kanaans lyse strand.

Vi møtes der hos Jesus kjær

skilles aldri der som her." 🎶

Melodi: Folketone fra Møre og Romsdal. 

Tekst: Ukjend av menneske, kjend av Gud

Ettertanke | De hellige besteforeldrene

Dette er historien om da Gud vekket opp en fireåring i Norge for å be for Søster Annie som var i livsfare i Kina. 
Foto: Misjonskirken Norge

En gang misjonæren Annie Skau Berntsen var i livsfare i Kina, ba hun inntrengende: «Herre, minn noen på å be for meg!» Da våknet Wencke Olsson (4 år) opp i Bergen. 

Hun løp inn til foreldrene sine, og sa: «Det er noe galt med tante Annie Skau. Hun er i stor fare.» Jenta forklarte at de måtte stå opp og be knelende, sammen. 

«Jeg har aldri hørt noen be slik som lille Wencke den morgenen», forteller moren. Fireåringen ropte ut, som om hun var i stor nød, og gjentok om og om igjen: «Herre Jesus, redd Annie!» 

Så stanset hun plutselig og sa: «Takk, kjære Jesus». Deretter sa hun: «Mamma og pappa, Jesus har hørt bønnene våre. Annie er ikke i fare lenger. Vi kan legge oss til å sove igjen.»

To år senere møtte familien Olsson på søster Annie, og spurte hva hun hadde opplevd på det klokkeslettet i Kina. Annie regnet om til kinesisk tidssone, og oppdaget at det var nøyaktig da hun hadde bedt Gud om å minne noen på å be for henne. Som ved et mirakel unnslapp hun livsfaren.

Hvordan kunne Wencke vite at Annie var i stor fare, og at hun måtte be for henne? Dette er en del av det store mysteriet som vi i trosbekjennelsen kaller «de helliges samfunn». Det finnes en forbindelse mellom alle oss som tilhører Jesus. I dåpen går vi over fra døden til livet, og blir forenet med Jesus. Dermed er vi også forenet i ham, med hverandre.

Hvorfor skriver jeg om dette i dag? Fordi i dag er det minnedagen for verdenshistoriens beste besteforeldre; de hellige Anna og Joakim, foreldrene til Jomfru Maria. I likhet med mange andre, hadde søster Annie en bestemor – «en varm kristen» beskriver hun – som ble avgjørende for at hun ble en kristen.

Jesus er «mild og ydmyk av hjertet» (Matt 11,29). De som stadig mer forenes med Jesus, blir mer og mer likedannet med ham. Utallige er de helliggjorte besteforeldrene som ikke har sine navn skrevet inn i den offisielle helgenkalenderen, men som like fullt er helgener. Og utallige er de villfarne barnebarna som har funnet veien til Jesus på grunn av besteforeldres forbønn.

Vi tror at besteforeldre fortsetter med å være forbedere også etter sin død. Gud er jo ikke en Gud for døde, men for levende (Matt 22,32). Det betyr; de døde er ikke døde. De lever. Hos Jesus. I Jesus.

Døden er bare en overgang, der de troende blir helt forenet med Jesus – han som ber for oss, og som er vår fremste forbeder (Heb 7,25). Når vi spør om de helliges forbønn, minner Jesus dem på å be for oss, enten de er i Bergen eller i himmelen.

Du er omgitt av de helliges samfunn, i himmelen og på jorden. Du er aldri alene den lange veien hjem. Det er vår tro. Det er Kirkens tro. Halleluja!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 26. juli 2021 da Matt 11,28–30 var dagens bibeltekst

Søster Annie er et stort forbilde. Les boken "Søster Annie - dette er mitt liv" av Gene Gleason for å bli kjent med henne. 

Les hele historien

Kilden min til historien om søster Annies bønnesvar, er biografien Søster Annie - dette er mitt liv av Gene Gleason, utgitt på Ansgar forlag i 1985. Historien om bønnesvaret i 1950 står på side 96-98. Jeg vil oppfordre deg til å lese historien digitalt her hos Nasjonalbiblioteket. Det er fort gjort, og veldig trosstyrkende. En vitaminpille for troslivet.

Søster Annie er et stort forbilde. Les boken Søster Annie - dette er mitt liv for å bli kjent med henne. Nynorsk antikvariat har et eksemplar til salgs akkurat nå. Er den solgt i det du leser dette? Gå til antikvariat.no og klikk på menypunktet "Ønsker" øverst på siden. Der kan du legge inn boktittelen og epostadressen din, slik at du blir varslet når et antikvariat legger den ut for salg. 

Du kan også låne boken på biblioteket eller lese den gratis, digitalt, hos Nasjonalbiblioteket (kun tilgjengelig for norske ip-adresser).

Søster Annie ble TV-kjendis i Norge da hun var med i TV-programmet "Dette er ditt liv" i 1985.
Foto: Skjermdump fra Dette er ditt liv/NRK 

Ble TV-kjendis over natten

Søster Annie ble TV-kjendis over natten da hun var med i TV-programmet "Dette er ditt liv" i 1985. Dette var en programserie der en kjent person "kidnappes" til studio i NRK, hvor gjester og overraskelser ventet. Programmet er en klassiker, og det ligger fortsatt tilgjengelig på nrk.no. Du kan se det her. Anbefales! Jeg så det i 1985, da jeg var ni år, og det gjorde evig inntrykk.

Les mer her på bloggen:

• Ettertanke | Han er de levendes Gud - om helgener og de helliges samfunn
• Ettertanke | De døde er ikke døde - de lever hos Gud
• Ettertanke | Mormoren til Jesus Kristus
• Les biografien til de hellige Anna og Joakim her på katolsk.no

Frispark | Arven etter Arnfinn Haram

Foto: Jonas Meek Strømman/Korsets Seier

I dag er det nøyaktig ni år siden fr. Arnfinn Haram O.P. døde 10. juni 2012.

Artikkelen stod på trykk i spalten Frispark i avisen Dagen lørdag 8. juni 2013

– Ein dag – ein som kan vere når som helst – skal eg stå for min Skapar, sa dominikanerpresten Arnfinn Haram (63) i sin siste preken, 10. juni 2012. Få timer senere døde han helt uventet av hjerteinfarkt, etter å ha syklet inn i Nordmarka og inn i evigheten.

Hva er det eneste som blir igjen etter deg etter din død? Svar: Det du har gitt videre. Livet, troen, tankene, kjærligheten. Arnfinn Haram var en som gav mye, derfor er det uendelige rikdommer igjen etter ham.

Biskop Ole Christian Kvarme, Arnfinns studiekamerat og venn, skrev i sitt minneord i fjor: «Da Arnfinn Haram i 1998 konverterte til den katolske kirke, opplevde vi det som et tap for vår kirke. Men dette tap ble til rikdom for hele den kristne kirke i vårt land. Som få andre har han vært en brobygger - mellom kirke, kultur og samfunnsliv, fra Den katolske kirke til bedehusland og pinsevenner.»

Arnfinn Haram var en god prest med et varmt hjerte og et våkent hode. Alle som kom nær ham merket hvordan han elsket Jesus av hele sitt hjerte, av hele sin forstand og av all sin kraft. Arnfinn var glødende optimistisk på Kirkens vegne i Norge, og han var full av virkelyst og virketrang for Kristi sak.

Han var imidlertid opptatt av at den nye kristne veksten i landet vårt ikke kan komme «ovenfra» ved statsmakt. Den nye veksten vil komme nedenfra, fra grasrota, ved at kirken er kirke, og ved at vi som er kristne lever troverdige, integrerte kristne liv:

«Vi skal vere eit alternativ som folk finn fram til av eiga lyst. […] Vi må ikkje etterlikne storsamfunnet elles, vi må ikkje være påtrengjande og masete. Vi må syne overskot. Tilby heile liv.»  

Fader Arnfinn var en av dem som virkelig viste meg det livet: Det hele, troverdige, integrerte kristne livet - det evangeliske livet som lever og ånder i Herren Jesus Kristus.

Den største trusselen for den kristne troen i vår verdensdel i dag er materialismen: Vi setter vår lit til pengene og tingene i stedet for til Gud. Arnfinn var en av de våkne kristne som identifiserte denne trusselen, som avviste den radikalt og valgte å leve det evangeliske livet, i full tillit til Herren. Ved sitt eksempel hjalp han meg og mange andre å bli fri fra materialismen og til å gi slipp på tingene. Han hjalp meg til å ikke strebe etter det verden streber etter, men søke Gud og bare Gud. «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg» (Matt 6,22)

Den siste tiden Arnfinn Haram var prest i Den norske kirke nektet han å motta lønn, i protest mot abortloven. Generelt var han fullstendig uinteressert i penger, og bare interessert i én ting: Gud. Fader Arnfinn var kort sagt en ekte dominikanermunk.

«En munk er en som retter blikket mot Gud alene, som retter alt sitt begjær mot Gud alene, som er bundet til Gud alene, som velger å tjene Gud alene, og som ved å eie fred med Gud blir en kilde til fred for andre,» sier den hellige Theodor Studitor (759-826 e.Kr). Sånn var Arnfinn.

Han var imidlertid ikke en vanlig munk som lever i isolasjon fra verden. Han var en ekte dominikaner, opptatt av å gå ut og gi videre det som Gud hadde gitt ham. Arnfinn fremhevet stadig at vi kristne har en plikt til å prege samfunnet. Vi skal være lys og salt i verden og sette dagsorden i samfunnsdebatten.

Da han var med på å stifte den kristne tankesmien Skaperkraft i 2011 sa han det slik:

«Siktemålet med Skaperkraft er at vi skal være med på å sette dagsorden i samfunnsdebatten, at vi som kristne ikke bare skal være på defensiven, preget av frykt og tilbaketrekning. […] Gud skal ikke være tabu i det offentlige rommet. Han skal være med i debattene, også i 2011 og i tiden som ligger foran oss.»

Budskapet hans var alltid katolsk tvers igjennom og han var ikke redd for å provosere. Han hadde imidlertid en sjelden evne til å få en kontrovers til å munne ut i en vennlig samtale. Arnfinn Haram er et godt forbilde å ha for alle kristne som ledes av Gud ut i det offentlige rom. Etter hans død er det vår oppgave å ta opp arven og gjøre Kirken tilstedeværende i en verden som er på ville veier.

Filosofen Blaise Pascal skriver: «Når alt beveger seg på samme måte, oppfatter vi ingen bevegelse. Vi er likesom om bord på et skip. Når alle skeier ut, fortoner det seg som om ingen gjør det. Den som stanser opp, gjør det tydelig hvordan de andre lar seg rive med, som et fast punkt.» Fr. Arnfinn ble en av dem som stanset opp. På hellig grunn.

Først og fremst er det dette som står igjen etter fr. Arnfinn: Helligheten. Det evangeliske livet. Forkynnelsen. Tilbedelsen og den brennende lengselen etter Gud. Sannsynligvis kunne han ikke tenke seg en større lykke enn å dø og endelig få møte Gud ansikt til ansikt. Da de fant ham i den grønne juniskogen, hadde han et lite smil om munnen og en liten tåre i øyekroken.

Under minnesamværet i fjor sa hans venn Eskil Skjeldal:

«Vi hører nå mange si, hvem skal snakke nå, hvem skal representere det kristne budskapet i offentligheten når Arnfinn er død? Jeg er overhodet ikke bekymret for dette. Arnfinn har sådd uendelig mye overalt. Nå er det tid for å omsette alt det han var for oss alle, til et konkret trosforsvar. Ansvaret påhviler alle som føler på det. Tiden er inne, for oss alle, for å stå på, slik Arnfinn stod på. Tiden er kommet for å forkynne at mennesket må vende om, og tro på evangeliet.» 

 Tiden er inne. Nå. Gå!

Artikkelen stod på trykk i spalten Frispark i avisen Dagen lørdag 8. juni 2013. Frispark-spalten er samfunnsorientert, og jeg har derfor ikke forsøkt å lage en fullstendig presentasjon av fr. Arnfinn Haram som i tillegg til å være prest, dominikaner og samfunnsdebattant også var en høyt elsket sjelesørger, samtalepartner, forbeder, skriftefar, venn, poet, sanger, salmeforfatter, taler, foredragsholder, foreleser og intellektuell forfatter (bare for å nevne noe). 

LES MER:

• Les Eskil Skjeldals sterke minneord om fr. Arnfinn Haram her på bloggen.
• Les minneordet mitt fra 2012 her: "Bror Arnfinns profetiske tale" (med bilder fra begravelsesdagen)
• Les hele fr. Arnfinn Harams siste preken på www.katolsk.nohttp://www.katolsk.no/nyheter/2012/06/pater-arnfinn-harams-siste-preken
• Les prekenen som fr. Arnfinn Haram glemte å publisere på bloggen sin (heldigvis hadde han lagret den på datamaskinen min)
• Her kan du lese om minnevandringen 10. juni 2013 og se bilder fra den vakre kvelden som var "signa med sol, signing og fred". 
• Les Biskop Bernt Eidsvigs preken i rekviemmessen her på katolsk.no.
• Se dokumentaren om Arnfinn Haram på nrk.no!
• Fire av diktene hans kan du lese her på bloggen: "Berre dette", "Fred", "Vesper" og "Mater Dei" (Guds mor)
• Lær deg også utenat hans oversettelse til norsk av den gamle kristne bønnen til Herrens Engel ("Angele Domini")
  
• Og viktigst av alt: Fortsatt ligger hele fr. Arnfinns Harams blogg tilgjengelig på internett. Det er en av de grundigste innføringene i katolsk tro som er tilgjengelig på norsk på internett. Få den med deg! Alle diktene som fr. Arnfinn selv publiserte på bloggen sin finner du her. Hans siste innlegg på bloggen har mange hilsener og kommentarer. 

SE HAM: Se ham igjen og hør stemmen hans her i denne lille videoen der fr. Arnfinn Haram oppfordrer deg til å ta del i samfunnsdebatten og bli partner i tankesmien Skaperkraft. Skaperkraft har fortsatt behov for flere nye partnere.
(Foto: Skjermdump fra videoen)

Opprinnelig publisert her på bloggen 10. juni 2013. Oppdatert 10. juni 2017. Løftet opp igjen 10. juni 2021.