APOSTLENE OG JESUS: Jesus etterlot oss ingen bøker. I stedet gav han oss seg selv, Den Hellige Ånd og vitner. Han etterlot oss apostlene sine og kirken: ”Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke”."
Er det ikke merkelig at Jesus ikke skrev noe? Han var tross alt skriftlærd. Han var til og med Ordet som ble menneske. Så hvorfor har vi da ikke «Evangeliet etter Jesus»? «Jesus – His Own Story»?
Svar: Fordi det var Jesus selv som var Guds åpenbaring, ikke en bok.
Jesus etterlot oss ingen bøker. I stedet gav han oss seg selv, Den Hellige Ånd og vitner. Han etterlot oss apostlene sine og Kirken: «Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke» (Matt 16,18). De første kristne hadde ikke noe nytestamente. De hadde en levende apostolisk tradisjon som først senere hjalp Kirken til å skjelne hvilke skrifter som skulle utgjøre Skriften.
Apostlene fortalte videre det som de hadde sett og hørt. Denne troen – kalt apostlenes lære – har Kirken overlevert trofast gjennom århundrene, fra slekt til slekt, helt fra Jesus og til 2023. Som kristne er vi forpliktet til å levere troen videre i samme stand som vi fikk den. Vi har ikke myndighet til å endre på den. Tvert imot er vi kalt til å «kjempe for den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert» (Jud 1,3).
På latin heter overlevering traditio, og det er denne apostoliske overleveringen av troen som Den katolske kirke kaller for Tradisjonen (med stor t). Den katolske kirke har ikke Tradisjonen som trosgrunnlag i tillegg til Bibelen. Den har kun Tradisjonen, hvorav Bibelen er Tradisjonens høyeste uttrykk. Det nye i Martin Luthers prinsipp om «Skriften alene» var ikke Bibelens autoritet i lærespørsmål, eller dens unike posisjon som hellig skrift. Det nye var at Den Hellige Skrift ble alene, løsrevet fra resten av Tradisjonen.
Vi leser om de første kristne at de «holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære» (Apg 2,42). Det er også vårt oppdrag; å være trofaste mot den apostoliske troen som har vært felles for alle kristne over alt og til alle tider. Uten en slik trofasthet vakler bibeltolkningen og teologien i takt med tidsånden.
«Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk kirke». Slik har trosbekjennelsen vært formulert siden kirkemøtet i Nikea i år 325. Det innebærer at Kirken er grunnleggende apostolisk i sin karakter.
Det blir synlig når apostelen Johannes i Ånden blir ført opp på et stort og høyt fjell der han får se «den hellige byen, Jerusalem. Den kom ned fra himmelen, fra Gud. […] Bymuren hadde tolv grunnsteiner, og på dem var det skrevet tolv navn, det var navnene til Lammets tolv apostler.» (Åp 21;10,14)
Det er denne hellige arkitekturen som mange katolske kirker tar form etter: De har tolv søyler som bærer taket, der hver søyle er synlig dedikert til en av apostlene. Fordi apostlene er Kirkens grunnsteiner og søyler. Det er apostlenes vitnesbyrd som bærer Kirken og holder den oppe, gjennom all forvirring.
Det har aldri fantes en tid uten vakling og forvirring i Kirken. Derfor måtte allerede Paulus skrive: «Jeg formaner dere, søsken, til å holde øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot.» (Rom 16,17) Og han fortsetter: «Stå derfor fast, søsken, og ta vare på de overleveringene vi har undervist dere i, enten muntlig eller i brev.» (2. Tess 2,15).
Inntoget i Jerusalem malt av franske Hippolyte Flandrin (1809-1864).
Har du lyst til at pasjonstidens fortellinger skal åpne seg for deg på en helt ny måte? At de skal bli levende, slik at du kan gå omkring inni dem? Da skal du prøve ignatiansk kontemplasjon, også kalt Jesus-meditasjon.
Gud kan nemlig snakke til deg gjennom den forestillingsevnen som han har skapt deg med. I ignatiansk kontemplasjon forestiller du deg at du selv er til stede i en hendelse fra Bibelen. Du lar stedet der alt skjer vokse opp rundt deg, og går inn i den bibelske scenen. Deretter tar du aktivt del i det som skjer gjennom bønn.
Slik gjør du det: Steg 1 er å spørre om Guds hjelp til å be. Steg 2: Les bibelteksten og forestill deg historien i så stor detalj som du klarer ved å bruke alle de fem sansene du har. Steg 3: Snakk med Gud om det du opplever.
I dag, for eksempel: Bli med til Jerusalem palmesøndag, i dette folkemylderet der Jesus – frigjøreren – for én gangs skyld setter seg selv i sentrum av oppmerksomheten. Forestill deg en stemning à la 7. juni 1945 da Kong Haakon kom til Norge og alle stormet ut i gatene med de flaggene de kunne finne eller lage. Fram med palmegreinene! Kongen kommer! Nå! Vi er frie!
Kan du plassere deg selv i denne scenen? Kanskje som en av disiplene? Eller som en av dem som står langs ruten? Start med synssansen.
Hva ser du? Hvordan ser Jesus ut? Hvordan ser disiplenes ansiktsuttrykk ut? Hva er det Jesus ser?
Hva hører du? Lytt med en ny oppmerksomhet. Hører du stemmene? Sangen? Hosianna-ropene?
Hva føler du? Hvordan er det å sitte på eselet? Eller å leie det? Hvordan er temperaturen? Kjenner du hvor tett på folkene er? Dultingen?
Hva lukter du? Har det nettopp regnet? Kjenner du duften av sitrontrærne som blomstrer nå når det er vår? Og når Jesus passerer deg; kjenner du et blaff av angen av den kostbare nardussalven som Jesus ble salvet så inderlig med at hele huset ble fylt av duften? (Joh 12,1-12)
Hva smaker du? I denne meditasjonen er denne sansen mindre viktig. I andre situasjoner kan den være viktig, for eksempel i skjærtorsdagens historie om det siste måltidet, eddiken langfredag eller smaken av nystekt fisk da Jesus møtte disiplene igjen etter oppstandelsen (Joh 21,13).
Steg 2: Gå inn i scenen. Nå som du har brukt alle sansene dine og «komponert stedet» er tablået klart. Du er klar for å la scenen utspille seg i fantasien din. Gå inn i scenen og la den utfolde seg som om du var en del av den. Mens alt skjer: Vær oppmerksom på ord eller bilder som inspirerer deg. Vær i bønn – åpen for Gud, lyttende, oppmerksom. Hvordan blir du kalt til å følge Jesus?
Steg 3: Legg merke til hva som skjedde i deg mens du var engasjert i historien. Fokuser på det som har blitt viktigst; der hvor du får en ny innsikt, de stedene hvor trøsten, gleden eller fortvilelsen føles størst, eller der du hadde en åndelig opplevelse. Snakk med Jesus om det. Del håpene og drømmene dine med Jesus. Føl hans velsignelse over deg. Bare vær hos ham.
Når du leser Bibelen på denne måten, får du oppleve det som kristne alltid har erfart: At Guds Ord er levende. At det som fortelles er virkelig og sant. Du får en dypere innsikt i Den hellige skrift, en dypere innsikt i ditt eget liv og en fordypet og mer levende tro. Du lar Gud berøre deg dypere, slik at Guds Ord får sette et evig avtrykk i ditt indre.
«For det er ikke mengden av kunnskap som metter og tilfredsstiller sjelen, men innlevelsen og smaken av tingen innenifra» skriver St. Ignatius av Loyola i boken «Åndelige øvelser» (St. Olav forlag, 2018). Amen!
Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 11.04.2022 da Joh 12,14-19 var dagens bibeltekst.
Hosanna Filio David! Hosianna, Davids sønn!
Palmesøndag i St. Olav domkirke 2022. Det er så fullt i kirken at det flommer over. De sist ankomne må stå på trappen. Vakkert syn! (Alle foto herfra og ned: Ragnhild H. Aadland Høen)
Barna får gå fram med kirkeofferet, og mottar en velsignelse fra biskopen før de går ned igjen.
Hjertet mitt jubler. Tenk at jeg fikk delta i den første palmesøndagsmessen i menigheten siden 2019!
Krusifiksene er tildekket under pasjonstiden, også prosesjonskorset. Les mer om dette her.
Palmesøndagens liturgiske farge er rød. Bildet er tatt etter messen.
Maria har laget påskepynt på skolen. Den nylagde påskepynten ble pakket forsiktig med i bagasjen til påskeferie med besteforeldrene.
Kunstneren. "Kan du ta bilde og dele det på bloggen din?" "Selvsagt :)"
Gjennom dåpens innsegl i sjelen blir vi merket som Guds. Vi blirinnlemmet i Guds familie, Guds eget folk. Maria ble døpt på klosteret Marias Minde i Bergen på festen for Jomfru Marias rene hjerte. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Jeg mistenker at den personen som stod i menigheten i Efesos og leste opp brevet fra Paulus, ble litt svimmel av åndenød.
Hele starten på brevet – alt dette som i vår bibel er delt opp i mange setninger i tolv vers (vers 3-14) – er egentlig bare én eneste, lang setning på gresk. Hvor skal man puste, liksom? I tillegg er selve innholdet så overveldende at det i seg selv er til å miste pusten av. Dette er Efeserbrevets ouverture som introduserer temaene som utdypes i resten av brevet.
Allerede i vers 3 ser du hvordan den kristne liturgien bygger på en liturgisk arv fra jødedommen. Paulus’ tolv vers lange velsignelse følger formatet til en hebraisk berakah; en velsignelse og lovprisning av Gud i et opphøyet språk. Her er et eksempel på en jødisk berakah-bønn: «Velsignet er du, Herre, vår Gud, verdens konge, som ved sitt ord fremkaller kveldens skumring, som med visdom åpner himmelens porter». Og her er Paulus’ bønn: «Velsignet er Gud, vår Herre Jesu Kristi far, han som i Kristus har velsignet oss med all Åndens velsignelse i himmelen.» (Ef 1,3)
Velsignelsen lovpriser den treenige Gud: Faderen som utvelger oss (vers 4), Sønnen som kjøper oss fri med sitt blod (vers 7) og Den Hellige Ånd som merker oss med sitt innsegl (vers 12). Et segl markerer både eierskap og beskyttelse (Esek 9,4-6 og Åp 7,4).
Gjennom dåpens innsegl i vår sjel blir vi merket som Guds. I følge Paulus gjør dåpen det samme mot sjelen som omskjæringen gjør mot kroppen; den merker den med paktens tegn og segl (Rom 4,11). Slik blir vi innlemmet i Guds familie, Guds eget folk.
Når noe er «helliget Herren», så tilhører det Herren. Derfor skal vi «stå for hans ansikt, hellige og uten feil» (Ef 1,4). Her bruker Paulus terminologi fra det gamle testamentet, der hellig betyr «utskilt» for Herren, og «uten feil» er den standarden som offerdyrene i tempelet måtte holde (3. Mos 1:3,10). Disse offerdyrene var en svak skygge av det som er det kristne kallet: å gi oss selv som et levende og hellig offer til Gud (Rom 12,1).
Men det mest spennende ordet i hele denne lovprisningen er kanskje dette: Anakephalaioõ. Det er et svært sjeldent verb som du finner midt i vers 10: «Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham.» (Ef 1,10) Kephale betyr «hode» på gresk. Anakephalaioõ betyr «å summere opp under ett hode», og refererer til en numerisk sum som er plassert øverst, over en liste med alle de bruddstykkene som dette hodet samler i én sum.
I vers 10 plasseres Jesus dermed som hode over alle ting i himmel og på jord, alt synlig og usynlig. Vakende i bakgrunnen aner vi Adam. Da den første Adam var overhode for den menneskelige familien, endte verden i en oppsplittet tilstand av kaos og synd. Jesus kommer som den andre Adam, og blir det nye «hodet over alle ting» (Ef 1,22). Han samler bruddstykkene sammen igjen og gjenoppretter den skaden som Adams opprør gjorde. Guds familie samles: Israel, hedningene og til og med englene – alt i himmel og på jord. SÅ stort er det som skjer.
Når alt samles i Kristus – da har vi nådd tidens fylde, og Guds frelsesplan er fullført. Prosessen er allerede i gang, og vil fortsette helt til Kristus har «tilintetgjort alle makter, myndigheter og krefter» (1. Kor 15,24) og Guds frigjørende nåde gjennomtrenger hele universet (Rom 8,19-23).
Ettertanke | Blodet som renserrrr- Et utdrag derfra: "Når du lever livet ditt i dåpens nåde, vasker dåpsvannet deg kontinuerlig. Det er derfor katolske kristne er så glade i vievann. Vi dypper fingrene i vievannsfonten og velsigner oss med korsets tegn, i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. «Denne enkle handlingen – som selv de minste barna elsker å gjøre – er en påminnelse om og en fornyelse av vår dåp», skriver bibelteologen Scott Hahn."
Klokka er 22.30 på den hellige øya Selja, og natten er lys som dagen den 7. juli 2021. Fotografiet er tatt like før midnattsmessen i Sunniva-hulen, og er ikke behandlet på noen måte. Akkurat slik så det ut. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Det var rett etter midnatt den 8. juli i år. Sommernatten var lys som dagen ute på den hellige øya Selja. Vi hadde nettopp feiret midnattsmesse i Sunniva-hulen. Nå vandret vi på pilegrimsstien hjem igjen.
Jeg gikk der sammen med to katolske prester, og midt oppi reise og besøk hadde de ikke fått tid til å be de tidebønnene som alle katolske prester og ordensfolk ber hver dag.
Lyden av vesper – kveldsbønnen – blandet seg med lyden av fuglene, vinden og havet. Det var en helt spesiell opplevelse å få gå der – omsluttet av Guds ord, Guds kjærlighet og hele den verdensvide kirkens bønn. Når vi ber tidebønn kommer vi i forbindelse med den levende Gud, men også med mysteriet Kirken; alt Guds folk som ber de samme bønnene over hele jorden.
Ordet tidebønner betyr ganske enkelt bønner bedt på et bestemt tidspunkt. Tidebønnene er hentet fra Bibelen. De er Kirkens bønner, som bygger på den jødiske synagogesangen. Vi ber Guds ord. Framfor alt ber vi Salmenes bok, som var Jesu bønnebok. Når vi ber Salmene, ber vi med andre ord slik Jesus ba. Slik ba også de første kristne, og siden har de kristne aldri holdt opp med det.
Jeg har alltid sett på det som helt umulig å få koplet meg på tidebønnene. Bare det å ha råd til de mange bøkene – og å klare å finne fram i virvaret og skjønne systemet – helt umulig. Men med oblates.se er Kirkens tidebønner plutselig blitt tilgjengelig på en helt ny måte. Ut fra klokkeslettet jeg går inn på nettsiden, får jeg servert riktig bønn. Herlig!
I løpet av fire uker med tidebønn, har du bedt alle salmene i Salmenes bok. Dagens bibeltekst, Salme 30, bes hver torsdag i uke 1. I tillegg bes den i både advent-, faste- og påsketiden. Ut fra tiden («tonearten») som salmen leses, ser du nye sider ved teksten. I fastetiden trer vers 9-11 av Salme 30 frem. I påsken hører du Jesus be vers 4: «Herre, du førte min sjel opp fra dødsriket, du ga meg liv på nytt da jeg var i graven».
I tidebønnene er salmene gitt en kommentar, oftest fra kirkefedre. Disse hjelper oss til å forstå betydningen av at Kirken ber den konkrete salmen. Salme 30 er utstyrt med et sitat fra Cassiodorus (500-tallet) om at Kristus takker Faderen etter sin herlige oppstandelse. Det er det vi som Kristi legeme gjør når vi ber denne salmen.
Guds kirke sover aldri. Tidebønnen er en eneste stor, universell bønnestafett. Når jeg sovner, er det noen andre som våkner. Akkurat nå er det noen som ber matutin, laudes, prim, ters, sekst, non, vesper og completorium et eller annet sted i verden. Tidebønnene bølger seg fram i verden som en perpetuum mobile, en evig bevegelse.
Kirkens bønner har fremdeles noe å gi, noe å si. Det er bare å kople seg på.
Første gang publisert i avisen Vårt Land 20. september 2021 da Salmene 30,1–5 var dagens bibeltekst. Les bibelteksten i nettbibelen.
Salme 30 i Bibelen
En salme. En sang til innvielsen av tempelet. Av David.
2 Jeg opphøyer deg, Herre, for du dro meg opp, du lot ikke fienden fryde seg over meg.
3 Herre, min Gud, jeg ropte til deg, og du helbredet meg.
4 Herre, du førte min sjel opp fra dødsriket, du ga meg liv på nytt da jeg var i graven.
5 Spill for Herren, dere hans trofaste, pris hans hellige navn!
6 Et øyeblikk varer hans vrede, hele livet varer hans nåde. Om kvelden kommer gråt som gjest, om morgenen blir det frydesang.
7 Jeg kjente meg trygg og sa: «Aldri skal jeg vakle!»
8 Herre, i din velvilje satte du meg på fast fjell; men så skjulte du ditt ansikt, jeg ble grepet av redsel.
9 Til deg, Herre, ropte jeg, jeg ba til Herren om nåde:
10 «Hva tjener det til at blodet renner, at jeg går i graven? Kan vel støvet prise deg? Kan det forkynne din troskap?
11 Hør meg, Herre, vær meg nådig! Herre, vær min hjelp!»
12 Du vendte min dødsklage til dans, du tok sekkestrien av meg og kledde meg i glede.
13 Derfor synger jeg din pris og er ikke stille. Herre, min Gud, jeg vil alltid prise deg.
Nytt siden i fjor: Pilegrimsstien ut til klosteret har blitt tydelig merket med pilegrimsvegsymbolet. Bildet er tatt klokken 22.08 på kvelden den 7. juli.
Utsikt fra Sunniva-hulen like før midnattsmessen.
Utsikten motsatt vei: Inn i hulen.
Sigrid Undset kalte hulen for "Norges eldste, stående kirketak". Det har hun helt rett i. Her er et glim fra innerst i hulen, fra midnattsmessen 7. juli, der p. Josef Ottersen fikk æren av å være hovedcelebrant, siden han er skoleprest ved St. Sunniva skole.
Pater Josef Ottersen og pater Pål Bratbak etter messen.
Da p. Josef løftet opp hostien og vinen under eukaristien - det var et så fortettet, hellig øyeblikk at jeg umulig kunne ta bilde av det. Jeg måtte bare være til stede.
Så enkelt og stille kom Gud til vår jord. Så høyt er jeg elsket av Jesus, min bror.
For en skatt å få oppleve dette!
Utsikten mot klosteret, like etter midnattsmessen. Jeg elsker de hvite nettene på Selja.
Bildet er tatt kl. 21.11 på kvelden den 25. juli. Det var i dette vinduet jeg stod og ba i september 2004, da jeg fikk vite at vi skulle få et barn som skulle hete Sunniva. Selja er et sted der undere fortsatt skjer.
Jeg tok dessverre ikke noe bilde fra den omtalte turen hjem den 7. juli. Men dette bildet er tatt på vei hjem igjen fra den siste turen til klosteret og Sta. Sunniva-hulen i år, den 25. juli. Det var denne pilegrimsveien vi gikk på mens vi ba vesper den 7. juli. Her er veien så fin at du kan lese mens du går.
Bildet er tatt under den gyldne timen på Selja, klokka 21.47 den 25. juli. Den kvelden då Gud heldt fest på Selja.
Utdrag frå DÅ GUD HELDT FEST I FJALER av Jacob Sande:
Eg skal ikkje gløyme kvelden,augustikvelden, du veit,
eg lå utmed stranda og pilka den stunda då fisken beit.
I vest stod ei diger kveldsol og lutte mot himmelrand,
men det var ei jordisk kveldsol som skein på ei jordisk strand.
Då var det som alt vart omskapt,eg merka det litt i senn.
Eg var som Johannes på Patmos, Patmos i bibelen.
Former og fargar skifte på strender og firmament,
det som var kjent, vart ukjent, og det som var ukjent, kjent.
[...]
Eg skal ikkje gløyme kvelden, det var ein augustikveld,
Vårherre heldt fest for folket i Fjaler prestegjeld,
- Bergens Stift, som det heitte, - Ytre Sunnfjord prosti.
Glimt fra Sunnivahymnen sunget i Sankta Sunniva-hulen
Vi sang Sunnivahymnen Eterna Christi munera i Sunnivahulen under midnattsmessen 7. juli.
I videoen under her kan du høre sangøvelsen vår rett før messen. Dette var første gang Hege og jeg sang Sunnivahymnen sammen, så vi var litt spent på om vi hadde lært sangen på den samme måten. Det hadde vi heldigvis. Videoopptaket av dette verset (som er det fjerde verset av sangen) er gjort av pater Pål Bratbak.
Deretter synger jeg det første verset av Sunnivahymnen mens Maria tenner lys i Sunnivahulen - den siste dagen vår på Selja for i år, 25. juli.
Tips: Lyden er litt lav, så ta gjerne på headset for å høre bedre.
YOUCAT-Bibelen inneholder utdrag fra alle de mest sentrale bibelstedene, og gir et godt overblikk over hele den store fortellingen om Guds frelsesplan. Selve bibeltekstene er hentet fra Bibelselskapets oversettelse av 2011. Hver bok i Bibelen introduseres og settes inn i sin store sammenheng, gjennom både kommentarer, sammendrag, sitater, spørsmål og henvisninger til den katolske katekismen. Slik blir det lettere å bli kjent med Guds Ord.
Det er Jesus som er Guds Ord. Han er Ordet som «ble menneske og tok bolig i blant oss» (Joh 1,14). Den kristne tro er ikke en «bokreligion». Den er Guds Ords religion; «ikke et skrevet og taust ord, men det inkarnerte og levende Ord», sier St. Bernhard av Clairvaux (1090-1153).
I katekismen står det: «Hele den guddommelige Skrift er én eneste bok, og denne ene bok er Kristus, 'for hele den guddommelige Skrift taler om Kristus, og hele den guddommelige Skrift oppfylles i Kristus'. […] Det Gamle Testamente forbereder Det Nye; Det Nye oppfyller Det Gamle; de to forklarer hverandre; begge er Guds sanne Ord.»
«I alle Skriftens ord sier Gud i virkeligheten bare ett eneste Ord, sitt enbårne Ord, hvor Han sier alt om seg selv: Husk at det er det ene og samme Guds Ord som sies i alle Skrifter, at det er ett og samme Ord alle de hellige forfattere tar i munnen, Han som i begynnelsen var Gud hos Gud» står det i den katolske katekismen. Og nettopp det blir veldig tydelig i Messias-profetien i dagens bibeltekst fra Salme 72; at hele Skriften taler om Jesus.
Som kristne holder vi Det gamle testamentet i ære som Guds sanne Ord, og vi leser Det gamle testamentet i lys av Jesus. Dessuten leser vi Det nye testamentet i lys av Det gamle.
«Først og fremst må man ta hensyn til "hele Skriftens innhold og enhet". For selv om de bøker Skriften er sammensatt av, er forskjellige, er Skriften allikevel én fordi Guds frelsesplan er én, og i sentrum står Kristus Jesus og Hans hjerte som ble åpnet i Hans påske» står det i den katolske katekismen.
«Det nye testamentet er skjult i Det gamle, og i Det nye avdekkes Det gamle testamentet» sier den hellige kirkefaderen Augustin.
Kirken har alltid æret Skriften på samme måte som den ærer Herrens legeme i nattverden. «I Den Hellige Skrift henter Kirken stadig på nytt næring og styrke, for i Skriften hører den ikke bare menneskers ord, men det Skriften i virkeligheten er: Guds Ord. "For Faderen, som er i himlene, kommer i de hellige bøker med stor kjærlighet sine sønner i møte, og Han taler med dem"» (sitat fra katekismen).
Som pave Frans sier det: «Bibelen er ikke til for å stå i bokhylla, du skal ha den tilgjengelig for å lese i den ofte, hver dag, både alene og i fellesskap». Så: Drikk dypt av Ordet!
Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 21. september 2021, da Salmene 72,1–8 var dagens salme. Les i nettbibelen.
«Gi oss i dag vårt daglige lys.» Lyset. Det er det jeg husker best fra sommeren 2019. Det myke, varme lyset den sommernatten Maria og jeg gikk ut til klosteret ved havet på Selja, og hun oppdaget noe vakkert over alt. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Når minstemann Maria på 6 år leder kveldsbønnen, dukker det ofte opp bønner du ikke har hørt før. Dyptfølte, fine bønner.
Her om dagen var hun tydelig inspirert av Herrens bønn, men den kom i en litt ny vri. Hun ba: «Gi oss i dag vårt daglige lys, og fri oss fra det onde.» Og for meg, mammaen, som lever i denne koronatiden med alt dets vesen, så gikk det opp et lys.
«Gi oss i dag vårt daglige lys». I disse ukene der USA går av hengslene, der folk lever og dør i ensomhet, der den sekulære normløsheten brer seg langt inn i lovene våre, der FN forteller at sulten truer millioner av menneskeliv, der arbeidsledigheten er skyhøy, og der det generelt har kommet flere mørke skyer enn det går an å telle – i denne samtiden er det like viktig å be om lys som det er å be om brød. «Gi oss i dag vårt daglige lys».
Vår tid trenger så definitivt lys fra det høye. I den kraftfulle salmen «Himlene, Herre, forteller din ære» er det mye lys fra sol, måne og «stjernenes hære». Deretter skifter salmen til å si hva som virkelig er vårt lys:
«Herre, ditt ord er vårt lys fra det høye,
rent og fullkomment og evig som du,
åpner for sannhet og livet vårt øye,
omvender sjelen, gir visdom i hu.»
Det er Guds ord som er vårt lys fra det høye. Det er fra Gud selv at lyset kommer.
«Vær stille for Gud, min sjel! Fra ham kommer mitt håp.» (Sal 62,6)
Jesus sier: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.» (Joh 14,27)
Fred.
I Kirkens eldgamle nattverdliturgi er det nettopp det vi ber om:
En bredt sammensatt gruppe kristne ber Bibelselskapets styre om en bibel som inneholder alle de 73 bøkene som skal være i Bibelen i følge katolsk og ortodoks kanon.
Vi er 60 som har skrevet under på dette brevet. Jeg er én av dem. I tillegg til katolske kristne har også medlemmer fra Den norske kirke, pinsemenigheter og ortodokse menigheter signert brevet.
Vi ønsker å få Bibelen i fullversjon, samlet i én bok, ikke delt opp i én Bibel som er i følge moderne luthersk kanon og en annen bok med "Apokryfene". Apokryfene er dessuten et dårlig og misvisende ord. Disse bøkene er bibelske - de hører til i Bibelen i følge katolsk og ortodoks kanon (i motsetning til de som virkelig heter apokryfene)**
Den forrige 1978-oversettelsen ble utgitt med de deuterokanoniske bøkene i 1994. Vi venter fortsatt på at 2011-oversettelsen skal utgis med de deuterokanoniske bøkene.
I dag er både initiativtaker Dag Øivind Østereng og Bibelselskapets generalsekretær intervjuet av Dagen. Her kan du lese saken på dagen.no (hvis du er så heldig å være abonnent på Dagen).
Generalsekretær Paul Erik Wirgenes i Bibelselskapet sier til Dagen at "planen aldri har vært en snarlig utgivelse av Bibelen med apokryfene".
– Dette er noe vi vil vurdere på sikt, når vi trykker opp nye opplag av Bibel 2011, sier Wirgenes til Dagen. Et nytt opplag ligger to til tre år frem i tid, ifølge Wirgenes.
De syv bibelske bøkene som mangler i henhold til katolsk kanon, var med i dansk-norske bibelutgaver helt frem til forrige århundreskifte.
– Alle bibeloversettelser frem til da, som har vært på dansk, hadde med de apokryfiske skriftene. Det er bare de siste 120 årene de ikke har inngått i vår bibel. Jeg tror det er sannsynlig at det på sikt vil komme en bibelutgave med de apokryfiske skrifter, sier Wirgenes.
Jeg håper Bibelselskapet gjør mer enn å vurdere dette, og at det går fortere enn to til tre år før noe skjer.
Her kan du lese brevet som vi har sendt til Bibelselskapet:
Til generalsekretær og styret for Bibelselskapet
Vi som står bak denne henvendelsen, ønsker å anmode Bibelselskapet om å gi ut Bibelen med de deuterokanoniske/apokryfe bøkene i en samlet bibelutgave. Dette har Bibelselskapet gjort tidligere, nærmere bestemt i 1994. Siden den gang har antallet katolikker og ortodokse i Norge steget betraktelig. Anslagsvis var det 2.000 ortodokse og 33.000 katolikker i 1994, mot 30.000 ortodokse og 160.000 katolikker i 2020. Et annet viktig poeng er at alle skriftene er oversatt på ny.
Vår anmodning har et primærønske. Det er at en slik Bibel blir gitt ut i henhold til Den katolske kirkes kanon, slik den foreligger i Vulgata. Vi kjenner til at det har vært en intern debatt rundt plasseringen av de deuterokanoniske/apokryfe bøkene i en eventuell utgave. Vårt brev er ikke et innlegg i denne interne debatten. Vi ønsker kun å anmode at en slik Bibel blir utgitt, der vi har ytret et primærønske om plassering. Det viktigste er likevel ikke plasseringen, men at tekstene kommer ut i en samlet bibelutgave. Mange av oss har ventet en stund på at en slik Bibel skulle komme, men vi ser at den ikke er utgitt og har fryktet at den kanskje ikke kommer. Vi vil derfor understreke vår anmodning og håper Bibelselskapet finner mulighet til å realisere en slik utgivelse innen overskuelig framtid.
Vi som signerer dette brevet er fra flere ulike kirkesamfunn. Den katolske kirke, Den norske kirke, pinsevenner og ortodokse.
Læren om at jomfru Maria ble tatt opp til himmelen med sjel og legeme er ikke ny. Den deles av alle katolske og ortodokse kristne, og til og med Martin Luther selv holdt den for å være sann, fremhever p. Pål Bratbak i dette debattinnlegget. Bildet: Dette maleriet fra 1712 henger i Lom Stavkirke og viser Jomfru Marias kroning til himmeldronning. Det ble altså malt nesten 200 år etter reformasjonen. Faksimile: Side 3 i Dagen, 31. oktober 2012
Å hevde at Den katolske kirke fikk en «ny lære» om Maria i 1950 er like korrekt som å si at treenighetslæren var en ny lære som oppstod på kirkemøtet i Nikea i år 325.
Et debattinnlegg av p. Pål Bratbak, prest i Oslo Katolske Bispedømme Innlegget stod på trykk på side 3 i avisen Dagen 31. oktober 2012 - altså for sju år siden. Det er så knallgodt at det fortjener å løftes opp hit igjen. Uthevinger i kursiv stammer fra originalmanuskriptet. Uthevinger i fet skrift er mine egne.
Lærer Arne Helge Teigen ved Fjellhaug Misjonshøgskole har til hensikt å forklare forskjellen mellom et katolsk og luthersk syn på forståelsen av tradisjon. En svakhet ved Teigens innlegg [i Dagen 19.10.2012, min anm.] er at det han beskriver som katolsk lære ikke er vår lære.
Teigen hevder at i katolsk lære «må Bibel og tradisjonen likestilles som kilder til den kristne tro». Den katolske kirkes katekisme (KKK) sier noe annet: «Den Hellige Tradisjon og Den Hellige Skrift er nær forbundet og forenet. For begge, idet de springer frem av den samme guddommelige kilde, smelter på et vis sammen og arbeider mot det samme mål» (KKK n. 80).
I følge katolsk lære er det Guds åpenbaring som er kilden til troen. Denne åpenbaringen når ikke sin fylde i Bibelen. Den når sin fylde i Jesus Kristus. Og Kristus fortsetter å være tilstede i sin kropp, som er Kirken. Derfor ga også Kristus sine apostler myndighet til å avgjøre hva som er i samsvar med Guds åpenbaring. Denne autoriteten innehas i dag i fellesskap av apostlenes etterfølgere, biskopene.
Teigen utrykker skepsis mot dette læreembetet. Han hevder at «nye læresannheter utvikles og godkjennes ved det apostoliske læreembete». Det bør betrygge Teigen at katekismen slår fast at «dette læreembede står ikke over Guds Ord, men er dets tjener, og lærer ikke annet enn det som er blitt overlevert» (n. 86). Kirkens læreembete kan aldri lære noe som ikke har resonansbunn i Skriften.
Teigen bruker som argument læren om at jomfru Maria ble tatt opp til himmelen med sjel og legeme da hennes jordiske liv var til ende. Han hevder at dette er en legende fra 200-tallet som ble et dogme i 1950. Selv kjenner jeg ingen skriftlig nedtegnelse om denne læren som er så gammel som fra 200-tallet, men det betyr verken at læren er usann eller at den er ny. Denne læren deles og feires av alle katolske og ortodokse kristne, og i mange århundrer var den også del av luthersk kristendom. Luther selv holdt den for å være sann! Å hevde at Den katolske kirke fikk en «ny lære» om Maria i 1950 er like korrekt som å si at treenighetslæren var en ny lære som oppstod på kirkemøtet i Nikea i år 325.
Kan man så finne resonansbunn for læren om Marias opptakelse i himmelen i Skriften? Ja, det kan man. Når vi vet at Gud kunne ta både Enok og Elias opp til himmelen med sjel og legeme er det vanskelig å forstå at denne ære ikke kunne bli hans sønns mor til ære. Noe blir ikke sant fordi det står i Bibelen. Noe er sant fordi det er sant. Når man med Skriften ikke kan utelukke en slik lære – og vi vet at Kirken helt fra de tidligste tider har feiret denne læren i liturgien, og at det er en tro som deles av de fleste av verdens kristne – ja, da stiller man seg på sidelinjen kirkelig sett om man hevder noe annet.
Kirkens læreembete har, og har alltid hatt, fullmakt til å klargjøre trossannhetene når det har vært tvil. Det har Kirkens lederskap gjort helt siden apostelmøtet i Jerusalem i år 33 (Apg 15). Jesus sa selv til sine apostler før sin død: "Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten." (Joh 16,12).
Åpenbaringen er fullkommen i Jesus, Guds inkarnerte Ord, men forståelsen vår av Åpenbaringen er ikke fullkommen. La meg presisere: Kirkens forståelse av Åpenbaringen utvides aldri i bredden (vi lærer ikke noe nytt), men den utvides i dybden (vi forstår mer av dybdene i Guds åpenbaring). Kirkens læreembete er der nettopp for å muliggjøre at Guds folk sammen føres til fylden av sannheten – ved Den Hellige Ånds hjelp. Uten læreembetet havner man i splittelse og individualistiske tolkninger av åpenbaringen.
Det problematiske ved protestantisk kristendom er nettopp dette: At man har fristilt Skriften fra Kirkens læreembete, ikke først og fremst fra tradisjonen. Uten Kirken, hans kropp som lever i dag – og uten den konstante, levende overleveringen av troen som har skjedd innenfor denne kroppen – blir vår forståelse av Guds åpenbaring prisgitt en subjektivitet som fører i alle mulige slags splittende retninger.
Det er bare den åpenbarte, overleverte Sannheten som er én, og det er kun tilslutning til den objektive Sannheten som kan føre kristenheten fra splittelse til reell enhet; en enhet som er både synlig og usynlig.
Publisert på Sta. Sunniva-bloggen i samarbeid med p. Pål Bratbak, som den gang var biskop Bernt Eidsvigs kapellan. I dag er han sokneprest i St. Olav domkirkemenighet i Oslo
Innlegget ble første gang publisert her på bloggen 31. oktober 2012.
SKATTEKARTET: Min første ekte bibel, innkjøpt for egne penger i 1985 da jeg var ni år gammel. Rødt skinn med glidelås var det opplagte bibelvalget.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Jeg har et skattekart fra barndommen: Min første ekte bibel, der jeg har tegnet fine streker under bibelversene jeg snublet over. Jeg måtte jo ha et skattekart for å vise vei tilbake til alt gullet jeg fant.
FINE STREKER: Her fant jeg en skatt: Herrens lov gir glede i hjertet. (Foto fra den gamle bibelen min)
Her er én av skattene mine:
«Herrens lov er fullkommen, den gir sjelen nye krefter. Herrens lovbud er pålitelig, det gir den erfarne visdom.
Herrens påbud er rette, de gir glede i hjertet. Herrens bud er rent, det får øynene til å stråle.» (Sal 19,8-9)
Dette er budskapet som nådde inn til meg: At Guds bud er gode, for de viser veien til Godheten. De «gir glede i hjertet». De «får øynene til å stråle». De «gir den uerfarne visdom». Loven er Skaperens «bruksanvisning til Det gode liv», sånn at jeg slipper å gjøre alle nybegynnerfeilene i boka. Heldige meg!
Guds bud gjør livet lettere, gladere, lysere – fordi de beskytter meg mot ondskapen. De verner meg mot synden, mot det som fjerner meg fra Gud.
Disippelen Johannes skriver rett ut at: «Å elske Gud er å holde hans bud. Og hans bud er ikke tunge.» (1. Joh 5,3) Når jeg elsker Gud, vil jeg gjøre hans vilje. Det sier seg selv. Men det GÅR ikke av seg selv. Apostelen Peter sviktet Jesus grovt tre ganger på én natt. Etter det spurte Jesus ham tre ganger på én morgen: «Elsker du meg?», og Peter fikk bekrefte sin kjærlighet tre ganger: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.»
Å være kristen betyr definitivt ikke at du aldri synder, men det betyr at du tar imot hånden fra Han som vil reise deg igjen etter fallene. Det betyr at du lever livet ditt i Guds lys – i Guds kjærlighet, nåde og tilgivelse – og det finnes ikke noe bedre sted å leve enn nettopp der, hos Han som skapte deg for Det gode liv.
TRE BØNNER FRA SALME 119
Herre, vend blikket mitt bort fra tomhet, gi meg liv på din vei! (v. 37) Led meg på den stien dine bud viser, for den gir meg glede. (v. 35) Herre, la din miskunn komme til meg, og din frelse, slik du har sagt! (v. 41)
Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. april 2012, da 1 Joh 5,1-3 var dagens bibeltekst, og her på bloggen 20. juli 2013.
MED GULLSKRIFT: Ragnhild er dåpsnavnet mitt (etter min mormor). Aadland er farsnavnet mitt (fra gården Aadland på Stord). Senere ble Høen lagt til da jeg giftet meg i 2002 (fra gården Høen, Singsås i Trøndelag), mens Helena er fermingsnavnet jeg valgte da jeg gikk inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap i 2008 (etter den hellige Helena og min mormor døpt Ragnhild Helena). Foto: Ragnhild Helena Aadland Høen
Har du lyst til at de bibelske fortellingene skal åpne seg for deg på en helt ny måte? Da skal du prøve ignatiansk kontemplasjon.
Gud kan nemlig snakke til deg gjennom den forestillingsevnen som han har skapt deg med. I ignatiansk kontemplasjon forestiller du deg at du selv er til stede i en hendelse fra Bibelen. Du komponerer stedet der alt skjer og går inn i den bibelske scenen. Deretter tar du aktivt del i det som skjer gjennom bønn.
Slik gjør du det:
Steg 1 er å spørre om Guds hjelp til å be.
Steg 2: Forestill deg historien i så stor detalj som du klarer ved å bruke alle de fem sansene du har.
Hvor lyst er det? Hvor høyt er det under taket? Hvor stort er rommet? Hvordan er det innredet? Hvordan ser døren ut? Hvordan forandres rommet av lyset fra engelen? Hvordan ser porten ut når den åpner seg av seg selv? Forestill deg veien du går. Ser du stjernehimmelen? Hvordan ser Marias hus ut? Og døren hennes? Hvordan ser ansiktet til Rode ut når hun får ser Peter? Hvordan ser Peter ut når hun går? Hvordan ser folk ut når de åpner døren og ser at det faktisk er Peter som står der?
Hva hører du?
Lager soldatene noen lyder? Hører du noe fra de andre fangene? Lytt. Hør hva som blir sagt i bibelteksten. Hvordan er stemmen til engelen? Hvordan er lyden når lenkene faller av? Hvilke lyder hører du innenfra Marias hus? Hvordan er lyden av Rode som løper inn igjen til de andre? Hvordan høres det ut når de alle kommer mot døren for å finne ut om Rode snakker sant?
Hva lukter du?
Hva lukter det i cellen? Hva lukter det når du kommer ut? Hvordan lukter det fra Marias hus?
Hva føler du?
Bruk berøringssansen. Hvordan kjennes fengelsgulvet ut? Hvordan er vekten av lenkene rundt armene? Hvordan kjennes engelens puff i siden ut? Hvordan føles det i armene når lenkene faller av? Hvordan er vekten av kappen på skuldrene? Hvordan føles luften ute ut ? Hvordan føles hånden mot døren når du banker og banker på hos Maria?
Hva smaker du?
I denne meditasjonen er denne sansen mindre viktig. I andre situasjoner kan den være veldig viktig, for eksempel i historien om brødunderet, bryllupsfesten i Kana etc.
Gå inn i scenen
Nå som du har brukt alle sansene dine og "komponert stedet" er tablået klart. Du er klar for å la scenen utspille seg i fantasien din. Gå inn i scenen og la den utfolde seg som om du var en del av den. Mens alt skjer: Vær oppmerksom! Vær i bønn – åpen for Gud, lyttende, oppmerksom.
Etterpå:
Legg merke til hva som skjedde i deg mens du var engasjert i historien. Fokuser på det som har blitt viktigst; der hvor du har fått en ny innsikt, de stedene hvor trøsten eller fortvilelsen føles størst, eller der du har en åndelig opplevelse. Snakk med Jesus om det.
Guds levende ord
Når du leser Bibelen på denne måten, får du oppleve det som kristne alltid har visst: At Guds Ord er levende. At det som fortelles er virkelig og sant. Du får en dypere innsikt i Den hellige skrift, en dypere innsikt i ditt eget liv og en fordypet og mer levende tro. Du lar Gud berøre deg dypere. Du lar Guds Ord sette et avtrykk i ditt indre.
"For det er ikke mengden av kunnskap som metter og tilfredsstiller sjelen, men innlevelsen og smaken av tingen innenifra" skriver St. Ignatius i boken "Åndelige øvelser" (St. Olav forlag, 2018). Amen!
Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 1. august 2018, da Apg 12,6-14 var dagens bibeltekst
Her er de åtte faktorene med en smakebit fra hver av dem:
1. Good literature and reasonable writing
"Reasonable atheists eventually become theists because they are reasonable; and furthermore, because they are honest."
2. "Experimentation" with prayer and the Word of God
"The Word of God is living. It has power beyond human comprehension because it is “God-breathed.” God speaks to man in many ways; but especially through prayer and the reading of the inspired Scriptures. When curiosity (or even interest) of non-believers leads to experimentation with prayer or reading the Bible the results can be shocking, as many converts attest."
3. Historical study of the gospels
"Lee Strobel, the former legal editor of the Chicago Tribune and author of the influential work, The Case For Christ, is a prime example of what happens when an honest atheist sets out to establish once and for all whether the claims of the Gospels are reliable or not."
4. Honest philosophical reasoning
"Philosophy means “love of truth.” Philosophy is meant to lead one to truth; and it certainly will, if the philosopher is willing to honestly consider the arguments from both sides and follow the best arguments wherever they may lead." "Pope Leo XIII had written in the 1879 encyclical Aeterni Patris that for scientific types who follow only reason, after the grace of God, nothing is as likely to win them back to the faith as the wisdom of St. Thomas" (Thomas Aquinas, min anm.)
5. Reasonable believers
"Consider the notable conversion of former atheist blogger, Jennifer Fulwiler. Her journey from atheism to agnosticism and—eventually—to Catholicism, was slow and gradual with many different points of impact. But encountering intelligent believers in God was a key chink in her atheist armor."
6. Modern advances and limitations in science
"Antony Flew was one of the world’s most famous atheists of the 20th century. He debated William Lane Craig and others on the existence of God. But eventually his recognition of the profound order and complexity of the universe, and its apparent fine-tuning, was a decisive reason for the renowned atheist to change his mind about God’s existence."
7. Evidence for the resurrection
"Modern historical studies have left little doubt about what the best explanation is for the alleged postmortem appearances of the risen Jesus, the conversions of Paul and James, and the empty tomb: Jesus really was raised from the dead."
Og så min favoritt:
8. BEAUTY
"The great theologian, Hans Urs von Balthasar, wrote: “Beauty is the word that shall be our first. Beauty is the last thing which the thinking intellect dares to approach, since only it dances as an uncontained splendour around the double constellation of the true and the good and their inseparable
relation to one another.”
Father von Balthasar held strong to the notion that to lead non-believers to belief in God we must begin with the beautiful.
Dr. Peter Kreeft calls this the Argument from Aesthetic Experience. The Boston College philosopher testifies that he knows of several former atheists who came to a belief in God based on this argument.
In classic Kreeftian fashion, he puts forward the argument in the following way:
“There is the music of Johann Sebastian Bach. Therefore there must be a God.
"So often we forget about beauty! Mankind thinks, feels, makes, but is in such need today of beauty." Pave Frans Bildetekst og foto: Pavens Instagram-konto, @fransiscus
Det sanne, det vakre og det gode
Det er tre ting som trekker alle mennesker mot Gud: Det sanne, det vakre og det gode.
Artikkelen "Why Atheists Change Their Mind - 8 Common Factors"fokuserer mest på det intellektuelle, på sannhetsperspektivet. Det gjør den på en god måte, men artikkelforfatteren har visst ikke helt fått med at Gud også trekker til seg menneskene gjennom godhet/kjærlighet, ikke bare gjennom sannheten og litt skjønnhet. Mennesker trekkes til Kirken og til den kristne tro - til Gud - gjennom både det sanne, det vakre og det gode. Noen tiltrekkes mer av det ene enn det andre. Artikkelforfatteren Matt Nelson har nok sannheten som sin hovedvei til tro.
"Det kristne livet er enkelt; en kristen trenger ikke å gjøre merkelige eller vanskelige ting. En kristen trenger bare å sette Jesus i sentrum for sine daglige valg," sa pave Frans i sin preken mandag.
1. Bli kjent med Jesus. Gjennom bønn, gjennom å lese Evangeliet hver dag, gjennom Den Hellige Ånd.
2. Tilbe Jesus. Lovpris Gud. Be "Ære være"-bønnen i tilbedelse. Det er en måte å be "'du er den eneste, du er begynnelsen og enden, og jeg vil være sammen med deg hele mitt liv, i all evighet", sa Pave Frans.
3. Følg Jesus. Sett ham i sentrum av ditt liv. "Kristent liv er enkelt, men vi trenger Den Hellige Ånds nåde for å vekke opp ønsket/begjæret/lengselen (the desire) etter å kjenne Jesus, tilbe ham og følge ham. Derfor spurte vi i kollektbønnen Herren om hva vi er kalt til, og vi ba om styrken til å gjøre det."
Pavens preken
Her har du et lengre, engelsk sammendrag av pavens preken fra News.va:
Christian life is simple; a Christian does not need to do strange or difficult things, but put Jesus at the center of his or her daily choices.
This was the message at the heart of Pope Francis’ homily on Monday during morning Mass.We must ask ourselves the question: “is Jesus Christ at the center of my life? And what is my relationship with Jesus Christ?"
Thus, the Pope continued, we have three tasks because "to be able to put Jesus at the center we must make sure that we know Him and that we are able to recognize Him.
“In His time many did not recognize him: the doctors of the law, the chief priests, the scribes, the Sadducees and the Pharisees. Indeed, they persecuted Him and they killed Him. We too must ask ourselves: ‘Am I interested in getting to know Jesus? Or am I perhaps more interested in watching soap operas, in gossiping, in pursuing an ambition or talking about the lives of others?’” he said.
To get to know Jesus, the Pope explained, there is prayer, there is the Holy Spirit, “there is also the Gospel, which we should carry with us and read a passage every day. It’s the only way to get to know Jesus. And then the Holy Spirit does the work afterwards. He who makes the seed sprout and grow is the Holy Spirit”.
The second task, Francis continued, is to worship Jesus: “not just asking things of Him and thanking Him”, but praying silently in adoration, and removing from our hearts other things we adore and that capture our interest. “All the rest, he said, is of use only if I am capable of worshiping God alone”.
And the Pope invited the faithful to pray the ‘Glory Be’: “Glory be to the Father, and to the Son, and to the Holy Spirit”. ["Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som det var i opphavet så nå og alltid og i all evighet. Amen."]
Pointing out that too often we recite it like parrots, he said: “this prayer is adoration!” It is a way of worshiping the Father, the Son and the Holy Spirit. A little prayer, in silence, before the greatness of God is a way to worship Jesus and say: 'You are the only one, you are the beginning and the end, and I want to stay with you throughout my life, throughout eternity. It is a way to chase away the things that prevent me from worshiping Jesus.”
The third task, the Pope said, is to follow Jesus, as illustrated in today's Gospel in which the Lord calls his first disciples. It means putting Jesus at the center of our lives:
“Christian life is simple, but we need the grace of the Holy Spirit to awaken the desire to know Jesus, to worship Jesus and to follow Him. That’s why, during the Collect we asked the Lord what we are called to do and we asked Him for the strength to do it” he said.
Christians, Pope Francis concluded, do not need to do strange, difficult or superfluous things, so let us ask the Lord for the grace to know Jesus, to worship Jesus and to follow Him."
Svensken Mikael Karlendal har heldigvis bedre tid enn meg til å skrive fyldige blogginnlegg. Få med deg hans nyeste blogginnlegg "Hur känns det?" der han skriver om hvordan det er å tilhøre Den katolske kirke.
"”Hur känns det?” Jo, tack! Det känns mycket bra! Helt rätt! Äntligen hittat hem! Äntligen är förnuft och andlighet, rationalitet och känsla förenat i ett. Äntligen kan jag vara både rationell teolog och ”göra andliga upplevelser”. Äntligen kan Bibel, teologi och historia integreras och vara en helhet. Äntligen tillhör jag den Kyrka som alltid funnits där, oavbrutet, och inte någon rörelse med tveksamt kortsiktig historisk bakgrund. Borde gjort det för länge sedan!"
"För alla bibeltroende frikyrkliga och svenskkyrkliga vill jag betona, att man kan säga att det är Skriften-allena-principen som gjort mig till katolik. När jag såg att den varken är biblisk eller i enlighet med Kyrkans klassiska tro, och inte i långa loppet går att förnuftsmässigt förena med en traditionell kristen tro, då var det givet att jag måste gå vidare. Men jag vill härmed betona att det är bibelstudium och tro på Bibeln som har lett mig till att förkasta just Skriften-allena-principen. Som utgångspunkt för hur man bygger en kristen teologi från grunden är den både felaktig, obiblisk och otillräcklig. Det är alltså kärlek till och underordnande under bibelordet som lett mig i denna process."
Dagens anbefalte lesning, altså :)
Oppdatering 05.08.2016:
Lutheraneren Dagfinn Stærk skriver på min Facebook-profil (der jeg har delt dette innlegget med offentlig visning) blant annet dette: "Ser vi litt bort fra støyen rundt den kirkelige kampsituasjonen dengang, ser vi at de gamle lutheranerne var opptatt av å lese Skriften i lys av kirkens bekjennelse og nedarvede tro. De som i dag sitter i sin stue hjemme og leser for seg selv "Skriften alene", og dermed kommer frem til mange nye påfunn, har iallfall beveget seg langt vekk fra hva som egentlig var tenkt. Dessverre."
"Nettopp dette at "de gamle lutheranerne var opptatt av å lese Skriften i lys av kirkens bekjennelse og nedarvede tro" er grunnen til at den kristne troens overlevering ble bevart gjennom århundrer, til tross for Skriften alene-prinsippet. I praksis var ikke Skriften alene. Ved at man holdt fast ved alt det som de forrige lutheranerne hadde klart å holde fast ved hadde man fortsatt del i store deler av Kirkens skatter.
Når man så beveger seg bort fra prinsippet om å være trofast mot Kirkens nedarvede tro (i praksis: en trofasthet mot Tradisjonen)... når Skriften blir *virkelig* alene, og den enkelte i tillegg er alene med Skriften... det er da Skriften alene-prinsippet blir fullstendig ødeleggende."
Dagfinn Stærk påpekte deretter hvordan "dette "prinsippet" om Skriften alene aldri var slik det i dag brukes". Her er mine svar:
Ragnhild Helena Aadland HøenDet var vel i grunnen lite som ble slik reformatorene hadde tenkt det. Luther var mer katolsk enn mange tror, og han skjønte at hvis folk skal være alene med Bibelen, får vi et utall sekter. Dessverre var det likevel akkurat slik det ble. Det finnes flere enn 30 000 protestantiske trosretninger nå. Reformasjonens langsiktige virkning har blitt mer oppløsende enn reformatorene noen gang kunne forestille seg. Jeg klare ikke å se på det som noe annet enn en stor tragedie. Jesus kalte oss til å være ett, "for at verden skal tro", sa han. Og hva ser verden nå? Ikke den ene Kirken, men en fullstendig forvirrende splittelse. Hvordan skal en ateist eller et søkende menneske finne ut hvilken versjon av Sannheten som er den sanne i møte med et slikt kaos?
Ragnhild Helena Aadland HøenAll verdens protestantiske retninger sliter for tiden med å holde fast på den troen de har fått overlevert. Det kommer av at Bibelen kan tolkes ulikt, slik de liberale protestantiske teologene ganske riktig påpeker. For å klare å ta vare på troen er vi helt avhengig av den kirkelige overleveringen, tradisjonen. Det nye i Luthers prinsipp om "Skriften alene" var ikke Bibelens autoritet i lærespørsmål, eller dens unike posisjon som hellig skrift. Det nye var at Skriften ble helt alene. De første kristne hadde ikke noe nytestamente. De hadde en levende apostolisk tradisjon som først mye senere hjalp dem til å skjelne hvilke skrifter som skulle utgjøre Skriften. Uten læreembetet og uten tradisjonen som rettesnor for bibeltolkningen vakler teologien fram og tilbake i takt med tidsånden.
