Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Kall. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Kall. Vis alle innlegg

02 februar 2024

Primstaven | Kyndelsmesse, NÅ er julen over


LYS I JANUARMØRKET: I følge god, gammel juletradisjon er juletiden ikke over før Kyndelsmesse, 2. februar. Utejuletreet og julelysene våre får lyse i mørket helt til i dag.
(Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, utsikt fra terrassen inn mot Bergen by, julen 2012)

I dag har Den katolske kirke over hele verden feiret Kyndelsmesse, festen for Herrens fremstilling i tempelet. Helt fram til 1969 var Kyndelsmesse den siste dagen i juletiden i den katolske kalenderen.


Kyndelsmesse var en stor fest i Norge i katolsk tid. Dagen var avmerket på primstaven og ble en viktig merkedag, da skulle man spise skikkelig, gjerne julekost.

I våre dager avslutter Den katolske kirke sin offisielle feiring av juletiden allerede den 6. januar, på Epifani-festen ("13. dag jul"). Før liturgireformen i 1969 varte imidlertid juletiden helt til Kyndelsmesse, 2. februar. Mange katolske kristne holder fast ved de gamle tradisjonene og lar juletiden fortsette helt til i dag.

Juletre helt til i dag

Både presteordenen Augustinerkorherrene i Bergen og St. Elisabeth-søstrene i Oslo beholder sitt juletre helt til Kyndelsmesse. Treet holder seg fint når det står kaldt.

Hjemme hos oss tar vi bort det meste av julepynten 13. eller 20. dag jul, men vi pleier å beholde julekrybben, utejuletreet, utejulelysene, julesangene, julebelysningen i vinduene og julestjernen helt til i dag, 2. februar.

Jeg synes alltid januar er så mørk og fryder meg over å kunne ta med meg julens lys gjennom hele januar og trygt inn i februar.

Hvis du også har lyst til å la julefryden og julelyset få stråle inn i januar, kan du altså gjøre det neste år med god samvittighet og solid kirkelig tradisjon i ryggen. La lysene skinne!


(Artikkelen fortsetter under bildet.)


JULEFRYD I VINDUET: Julestjernen
viser vei til Jesus i januar også.
(Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Bergen 2012)

Vakker og elsket fest

Kyndelsmesse er dagen da Jesusbarnet ble fremstilt i tempelet, 40 dager etter sin fødsel. På denne dagen frembrakte Simon og Anna sine profetier (bildet under), og Herlighetens Konge tok tempelet i besittelse. Kyndelsmesse tilhører de vakreste og mest elskede festene i kirkeåret.

Les hele bibelhistorien om denne dagen, Kyndelsmesse, her i Bibelen, og meditér over bibelteksten. Bli med lille Jesus, Maria og Josef i tempelet. Lytt til Simeon. Lytt til Anna, Fanuels datter. Se Maria og Josef som står der og undrer seg over det som blir sagt om sønnen deres.

I TEMPELET: Jesus er det nye tempelet. Her profeterer Simon
om Jesus og gir oss lovsangen Nunc Dimittis.


Nydelige Nunc Dimittis

Dette er dagen som har gitt oss Nunc Dimittis, Simeons bønn, som synges/bes i tidebønnen i alle katolske klostre over hele verden hver kveld.

Slik er bibelteksten i det andre kapittelet i Matteus' evangelium:
I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa:
«Nunc dimittis servum tuum, Domine, secundum verbum tuum in pace»
«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet.»

«Quia viderunt oculi mei salutare tuum. Quod parasti ante faciem omnium populorum»
«For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,»

«Lumen ad revelationem gentium, et gloriam plebis tuæ Israel»
«et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.»

(Tekst på norsk fra Bibelselskapet, 2011-oversettelsen)

Hvordan synger man Nunc Dimittis?

Det finnes ikke bare én måte å synge Nunc Dimittis på. På samme måte som Magnificat (Marias lovsang) finnes i utallige versjoner, gjør også Nunc Dimittis (Simeons lovsang) det.

Selvsagt er det mest vanlig med gregorianske melodier, men også komponister fra vår tid har laget vakre melodier til Nunc Dimittis. Her er en vakker og mektig Nunc Dimittis fra vårt eget årtusen; komponert av Arvo Pärt i 2001 (sunget av Estonian Philharmonic Chamber Choir, lenke til Spotify).

Arvo Pärt har vært verdens mest populære nålevende komponist de siste 7 årene. Han er fra Estland, og konverterte fra luthersk til ortodoks tro i 1972. Musikken hans er inspirert av den katolske, gregorianske sangen.

Her kan du høre cisterciensermunkene i Stift Heiligenkreuz synge Nunc Dimittis til en vakker gregoriansk melodi:



Åpner ikke videovinduet seg?
Her er lenken:
https://www.youtube.com/watch?v=GrDTzQtfvwk

Kyndelsmesse - også en Mariadag

Jesus ble båret til tempelet av sin mor, Jomfru Maria, og den hellige Josef. Kyndelsmesse var derfor en av de fire Maria-merkedagene på den norske primstaven: Kyndelsmesse (Maria lysmesse) 2. februar, Marias Budskapsdag 25. mars, Maria Himmelfart 15. august og Marimesse om høsten 8. september (Marias fødselsdag).

Kyndelsmesse var en viktig merkedag i Norge i katolsk tid, og den beholdt posisjonen lenge: Dagen ble først opphevet som helligdag i Norge fra og med 1771. Les mer om historien bak Kyndelsmesse på katolsk.no.

Hvorfor kalles det Kyndelsmesse?  

På latin het messen tidligere Missa Candelarum, av candela som er latin for vokslys. På norrønt ble det til kyndill, og derav det norske navnet Kyndelsmesse (på engelsk: Candlemas). 

På denne dagen innvies og velsignes alle rituelle lys som skal brukes i kirken hele året. Alle de troende får også med seg lys hjem fra messen. Disse lysene som vi tar med hjem er et tegn på Kristus, «verdens lys».

Dyrebare lys

Har du (eller noen du kjenner) en bunadssølje som er hul? I katolsk tid i Norge var det vanlig at kvinnene oppbevarte restene av de hellige kyndelsmesselysene inne i de dyrebare søljene sine.

"De innviede lysene skulle brenne ved hodegjerdet når noen lå på likstrå, eller de kunne brukes ved spesielle fest- og merkedager." skriver Kristin Solli Schøyen i den fantastisk gode boken "En kurv til min dager".

Lysene vi tar med oss hjem fra kyndelsmessen i kirken er fortsatt små skatter som vi tar godt vare på gjennom året. Du tar dem frem til de helt spesielle tilfellene når det er noe helt spesielt du vil be for/løfte opp til Gud. Det er det som er så fint med katolsk, kristen tro: den er rik på symboler og tegnhandlinger som bærer dyp mening ❤️

(Artikkelen fortsetter under bildet.)


Klikk på bildet og zoom inn for å se alle de fine detaljene!
Foto: Frode Inge Helland, Creative Commons 


Ordenslivets dag

I 1997 utropte pave Johannes Paul II (1978-2005) denne festen den 2. februar til ordenslivets dag. Hensikten med markeringen er å gi alle ordensfolk mulighet til å i fellesskap fornye sine løfter, samt å gi alle troende en mulighet til å rette oppmerksomhet mot denne formen for kristenliv, som til alle tider har vært en viktig del av Kirkens liv.

De siste årene har Ordenslivets dag også blitt markert i Norge. I St. Paul kirke i Bergen er det tilbedelse hele dagen, og man ber kontinuerlig om kall fra tidlig om morgenen og helt til etter kveldsmessen.

Vi ber om kall i Kirken

Jeg vil få avslutte med et utdrag av prekenen som sokneprest Dom Alois Arnstein Brodersen holdt i St. Paul kirke på Kyndelsmesse 2. februar 2012:
Vi ber i dag særlig for kall i Kirken, for kall til det religiøse ordensliv og for kall til et prestelig liv. Kall handler ikke bare om prester, munker og nonner, men om hver og en av oss. Vi er alle kalt av Gud, til et liv i tro, hver i sin stand - som legfolk - som ektefolk, som ugift, som ordensfolk eller som prester. [...]

Vi må hver og en søke å virkeliggjøre vårt kall, der hvor vi er i livet. Det kan for noen av oss føre oss på veier, som vi kanskje ikke hadde tenkt oss, for eksempel i kloster eller til et presteseminar. Men det kan også føre oss til å ofre vårt liv til å be for kall i Kirken. Det kan også føre til at vi må være åpne for Gud – og villige til å ofre en sønn eller en datter – når Gud kaller dem på en spesiell måte til sin tjeneste. For mange kan det oppleves som en smertens krone, lik Guds Mors, og at man mister en sønn eller datter til et kloster. Men gleden er dog større, ved at man opplever Guds velsignelse og velyndest over sitt barn, som følger kallet – og ser at den sønn eller datter man så viet til Guds kall, allikevel forblir ens barn hele livet.

Kirken er sakramental og den er avhengig av å ha prester, som kan forvalte sakramentene for det troende folk. Prester kan ikke alltid bare komme utenfra; paven holder ikke et hemmelig skap i beredskap, fullt av prester, som han kan sende oss alt etter våre behov. Enhver Kirke bør være i stand til å frembringe nok prester for sine behov. Jo større behovene er, og jo inderlige vi ber om at prester og ordenskall må vekkes iblant oss, desto flere kall vil vi oppleve.

Så la oss ikke bli trette av å be i Den Hellige Ånd, om tro og kall. AMEN +

Første gang publisert her på bloggen 2. februar 2013. Oppdatert og utvidet 2. februar 2018. Republisert 2. februar 2024.

20 juli 2023

Ettertanke | Send meg

MITT LIV ER DITT: Jeg vil leve mitt liv i tjeneste for deg.
Foto fra presteordinasjon i Clear Creek Abbey i USA, et datterkloster av det franske benediktinerklosteret L'abbaye Notre-Dame de Fontgombault.
Foto: 
Clear Creek Abbey 

Det er umulig for meg å lese Jes 6,8 uten at det begynner å synge en sang inni meg: «Jesus har et spørsmål, og det lyder så: Hvem skal jeg sende, hvem vil gå? Hvem vil bære budet om at Gud er kjærlighet? Si meg, vil du være med?»


Jeg føler meg rimelig sikker på at Arnold Børuds barnesang Jesus, her er jeg alene har ført til mer kirkelig rekruttering de siste 40 årene enn hva reklamekampanjer til 100 millioner kroner kunne ha utrettet. For det er jo der det begynner, ikke sant? I det små. Hos de små. Hos de som elsker Jesus.

Vers nummer to er en blanding av Jes 6,8 og Matt 9,37: «Da sa han til disiplene sine: «Høsten er stor, men arbeiderne få.» Og slik er sangverset: «Høsten er moden, arbeiderne få. Hvem skal jeg sende, hvem vil gå? Kallet gjelder alle som tror på Frelseren. Vil du være med, min venn?» Det ville jeg! Jeg var på barneleir, og jeg sang med på refrenget av hele min lille, store, jublende sjel: «Jesus, her er jeg, send meg! Jesus, her er jeg, send meg! Jeg vil leve mitt liv i tjeneste for deg. Jesus, her er jeg, send meg!» 

Den sangen har forblitt en slags grunntone i min sjel: Jeg vil leve mitt liv i tjeneste for deg, Jesus. Jeg vil bare være der du vil ha meg. Jeg er din og du er min. Jeg vil bare være nær deg.

I Den katolske kirkes katekisme står det: «Jesus Kristus er den som Faderen har salvet med Den Hellige Ånd, og innsatt til «prest, profet og konge». Hele Guds folk har del i disse Kristi tre embeder og bærer det ansvar for sendelse og tjeneste som følger av dem.» (§ 784) Hele Guds folk, altså.

Når det mørkner i landet vårt: Ikke slukk lyset og gå. Ikke gi opp eller mist håpet. Fortsett! Strid troens gode strid. Avmakt og mismot på troens vegne er aldri av Gud. «For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.» (2. Tim 2,7)

Høsten er moden. Så be om kallsvekkelse! Be om at Gud må kalle på flere arbeidere og bedere, og be om at de må si JA. Be hver dag!

Første gang publisert på bloggen og i avisen Vårt Land 7. juli 2023 da Jes 6,1-13 var dagens bibeltekst.

26 september 2021

Ettertanke | Hawaiis spedalske helgen

Nestekjærlighetens martyr: Den hellige Damian (1840-1889).
 

Den hellige Damian (1840-1889) ble født i Flandern i Belgia. Under prestestudiene ba han hver dag om å få bli misjonær. 


Plutselig fikk han bønnesvar: I 1863 ble broren hans, pater Pamfilius, syk av tyfus rett før han skulle dra til Honolulu. Billetten var betalt, så Damian ba like godt ordensgeneralen om å få reise i brorens sted. Det fikk han. Slik begynte St. Damians reise mot å bli nestekjærlighetens martyr.

I ni år arbeidet han med evangelisering på Hawaii, før Jesus kalte ham til å ta seg av de utstøtte. I 1865 gikk det nemlig en epidemi av lepra (spedalskhet) over Hawaii. Alle spedalske ble isolert på halvøya Kalaupapa. Selv i dag kan stedet bare nås via en muldyrsti - eller med småfly.

Hele den katolske misjonen var bekymret for de spedalske som ble overlatt til seg selv. I 1873 meldte fire prester seg frivillig til å besøke leprakolonien på omgang, og pater Damian ble den første. Biskopen presenterte ham for de 816 spedalske som «en som vil være en far for dere, og som elsker dere så høyt at han ikke nøler med å bli en av dere, å leve og dø med dere». De ordene skulle vise seg å være profetiske.

Damian møtte «en levende kirkegård». I løpet av hans første åtte måneder i kolonien var det 183 dødsfall, og han røykte pipe for å overdøve lukten av råtnende kjøtt.

Det første han gjorde, var å bygge en kirke. Han besøkte de syke regelmessig og ga sakramentene til så mange som mulig. Han var også opptatt av leveforholdene og innførte hygieniske regler for å redusere sykdommens virkninger. Under hans ledelse ble skur forvandlet til malte hus, det ble organisert bondegårder og bygd skoler.

Leprapresten forbandt sår, bygde hus, snekret senger og likkister og gravde graver. Han vendte tilbake til Honolulu og tigget om klær, og samlet inn nok til 300 mennesker. Da nyheten om arbeidet hans spredte seg, samlet folk over hele verden inn penger for å hjelpe.

Damian holdt åpent hus for de spedalske, delte måltidene sine med dem og likte å leke med barna. Han etablerte barnehjem for foreldreløse barn, og var også involvert i planer om å forbedre havnen og veiene, kom med forslag til måter å forbedre vanntilførselen og sørget for utvidelse av sykehuset.

Men pater Damian møtte også motstand og vanskeligheter. Etter å ha blitt smittet av lepra i 1884, ble han beskyldt for å bryte sitt sølibatsløfte, fordi man den gangen trodde at spedalskhet vanligvis smittet ved seksuell kontakt. Etter en periode hvor han følte seg redd og forlatt, skrev han i 1887 at han trodde han måtte være «den lykkeligste misjonæren i verden».

Klokken åtte om morgenen den 15. april 1889 døde pater Damian, 49 år gammel, etter seksten års arbeid blant de leprarammede.

«Jesus fikk inderlig medfølelse med ham, rakte ut hånden og rørte ved ham» står det i Mark 1,41. Slik møtte Jesus de spedalske. Slik møtte også Damian dem – med medfølelse. Med heroisk barmhjertighet.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 22. september 2021 da Markus 1,40–45 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.


"My greatest pleasure is to serve the Lord in His poor children rejected by other people."
Den hellige Damian av Molokai


Flere fakta om St. Damian som jeg ikke fikk plass til i Vårt Land:

  • Mahatma Gandhi kalte i 1945 pater Damian en «helt av format» og sa at han hadde vært en av inspirasjonskildene for hans sosiale aksjoner i India som førte til landets selvstendighet.

  • Kong David Kalākaua tildelte p. Damian kommandørkorset av den kongelige ordenen av Kalākaua. Prinsesse Lydia Liliuokalani besøkte kolonien for å gi ham medaljen, men hun skal ha vært så opprørt og sønderknust av det hun så, at hun ikke klarte å lese opp sin tale. Men hun delte sine erfaringer med resten av verden og priste offentlig p. Damians innsats. Dermed ble hans navn spredt over hele USA og Europa, og mange samlet inn penger til ham.

  • I 2005 utropte seerne i den flamske rikskringkastingen VRT ham til «den største belgier i hele Belgias historie».

  • I 2009 ble pater Damian helligkåret i Peterskirken i Roma. Ved helligkåringen bodde fortsatt tyve eldre pasienter i Kalaupapa. Elleve av dem reiste til Roma for å delta i seremonien sammen med sin lege.

  • Sankt Damians minnedag er 10. mai.


Les mer:

Det er vel verdt å lese hele biografien om St. Damian på katolsk.no

18 september 2021

Ettertanke | Alle kan bli en helgen

«Gud har skapt helgener utav langt verre folk enn deg».
Mark Hart, katolsk forkynner og forfatter 

Foto: Catholic Link

Har du planer om å komme til Himmelen? Da kommer du før eller siden til å bli en av de helliggjorte – det vil si en helgen. Alle i Himmelen er det.


Alle mennesker er kalt til å la Gud gjøre dem hellige. Og her er de sjokkerende nyhetene: Hvis du bruker din frie vilje til å gi Gud frie hender, kan han faktisk få det til allerede her på jorden.

Synes du den tanken er absurd? Deg, liksom?

Ta to av mine helter, Paulus og Olav Haraldsson. Før Paulus ble en kristen, drepte han mennesker bare fordi de var kristne. Og Hellig Olav? Ah, hvor skal man begynne?

Her er mitt favoritt-triks når kampen er hard, nederlagene står i kø, og oppgaven med å la Gud gjøre meg til en helgen er så latterlig, smertefull og absurd at jeg vil ikke: Da tenker jeg på Hellig Olav. «Når Gud kunne lage en helgen ut av en viking, det være håp for meg også.»

Poenget er at uansett hvem du er, uansett hvilken fortid du har, kan du fortsatt bli en helgen. Det vil si: Du kan bli den personen Gud skapte deg til å være. Hel. Helliggjort. Gjenskapt i Guds bilde.

«Helgeners fortrinn består ikke i moralsk lyteløshet, men deri at de lar nåden seire i sitt liv.» skriver pater Olav Müller. Alle helgener vitner om denne ene tingen: At ALT er nåde.

Har du krigssår fra synd? Ikke bli liggende på slagmarken. Gå til legen (altså: gå til skriftemål), få nåde og helbredelse og ta opp igjen kampen. Ikke gi opp. Strid troens gode strid!

Til oppmuntring for alle stridende – her er min personlige topp 10-liste med inspirerende sitater:


«Gud har skapt helgener utav langt verre folk enn deg». (Mark Hart)

«Alle helgener har en fortid, og alle syndere har en fremtid.» (Oscar Wilde)

«Kampen er et tegn på hellighet. En helgen er en synder som fortsetter med å prøve.» (Den hellige Josemaria Escriva)

«Vi er ikke summen av våre svakheter og feil. Vi er summen av vår Fars kjærlighet til oss.» (Den hellige pave Johannes Paul II)

«La ingen sørge over at han har falt igjen og igjen, for tilgivelsen har stått opp igjen fra graven.» (Den hellige Johannes Krysostomos)

«Å være en helgen er ikke et privilegium for de få. Det er et kall for alle.» (Pave Frans)

«Vær ikke redd for å bli det nye årtusenets helgener!» (Den hellige pave Johannes Paul II)

«Herren gleder seg over hvert minste lille steg du tar.» (Den hellige Frans av Sales)

«Grip framfor alt troens skjold; med det kan dere slokke alle den ondes brennende piler. Be til enhver tid, i Ånden!» (Ef 6,10 f)

«Herren din Gud er hos deg, en helt som har makt til å frelse. Han gleder og fryder seg over deg og gir deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd som på en høytidsdag.» (Sefanja 3,17)

Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 24. august 2019, da Rom 6,14-23 var dagens bibeltekst


Oversettelse

Bibeltekstene er hentet fra Bibelselskapets 2011-oversettelse. De andre sitatene er oversatt fra engelsk av meg. Noe vil alltid gå tapt i oversettelser, derfor finner du originalsitatene under her. Dessuten får du noen fine bonussitater med på kjøpet. Nederst, etter alle bildene, finner du tips til andre bloggposter som handler om dette temaet: Helliggjørelsen.


"Every saint has a past
and every sinner has a future."


"Let no one mourn that he has fallen again and again, for forgiveness has risen from the grave."
St John Chrysostom

Foto: Fransiscan Foundation for the Holy Land 

"The struggle is the sign of holiness.
A saint is a sinner that keeps trying."

St. Josemaria Escriva

Foto: The Culture Project på Instagram 

"Confession is a place of victory."
Father Mike Schmitz (les ham si mer om dette her)

"We are not the sum of our weaknesses and failures.We are the sum of the Father's love for us."
Den hellige pave Johannes Paul II
"Do not be afraid to be the saints of the new millennium!"
Den hellige Johannes Paul II


"To be saints is not a privilege for the few, but a vocation for everyone."
Pave Frans

"Become who you are."
Den hellige Johannes Paul II


"The Lord delights in every little step you take."

"He restores my soul."
Salme 23,3
Foto: Chickadee Art, Pinterest 

"May we know You more clearly, love You more dearly, and follow You more nearly, day by day."
Den hellige Richard av Chichester (1197-1253)


Les også:

"Alle er kalt til å bli helliggjorte mennesker – til å bli helgener, rett og slett. Høres det umulig ut? Selvsagt. For deg, så. Men for Gud er ingen ting umulig (Luk 1,37). Det er Han som står for helliggjørelsen. Det eneste du selv må gjøre, er dette ene (og det er vanskelig nok): Du må ville det. Du må ville være åpen for nåden, slik at nåden får arbeidsrom, slik at Gud virkelig får slippe til i dypet av deg." Les mer her.

"Hvis du er full av deg selv, er det ikke plass til Gud i deg. Så gjør som Maria: Gi plass! Slipp Gud inn i deg. Vær helt åpen for ham. Da kan virkelig store ting begynne å skje." Les mer her.

"Olav er ingen from skrivebordshelgen. Norges evige konge er vår bror, en helgen av kjøtt og blod, et levende, skrøpelig menneske med feil og svake sider, nettopp et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere – og at Han er mektig til å gjøre nettopp det." Les mer her.

”Our rigid plans can lead us to resist God’s shaping the “clay “of our lives, but Jesus wants us to surrender and let Him mold us into the greatness He desires, a life so wonderful we could never conceive it on our own.” Les mer her.

Les om 15 kvinner og troshelter som kommer til å inspirere deg. Klikk her for å bli inspirert.

"Det er det kristen vekst går ut på: Helliggjørelse. At «Jesus skal vokse i meg, jeg skal avta». Og det er faktisk litt lettere å få til hvis jeg ikke er oppblåst og full av meg selv, men i stedet holdes naturlig på et passelig ydmykhetsnivå. Da blir det rett og slette bedre plass til Gud i meg og i livet mitt. Erfaringen viser at jeg inntar mer åndelig næring når jeg er sulten enn når livet går lett og jeg er mett." Les hele foredraget her.

29 juli 2021

Ettertanke | Ta ditt kors opp

Sankt Olav tok korset så grundig opp at du fortsatt finner avtrykk av det, både i det korstegnede flagget vårt, og i Norges riksvåpen der olavsøksen fremdeles befinner seg.

«Kristenliv er alltid en kamp. Bibelen sier at den troendes liv er krigstjeneste: å kjempe mot den onde ånd, å kjempe mot Det onde [jf. Ef 6,10–20]» sier pave Frans. Derfor trenger vi å be hver dag: Sed libera nos a malo. «Og fri oss fra det onde


Mot denne bakgrunnen gir det mening at Jesus er så tøff i ordbruken som han er i dag, der han krever at etterfølgerne hans må «fornekte seg selv» og «ta sitt kors opp og følge meg».

Hva betyr det? Den første holdningen som Jesus krever, er «å fornekte seg selv» hver dag. Med det menes ikke en overfladisk endring, men en omvendelse på dypet av mentalitet og verdier. 

Den andre holdningen er å «hver dag ta sitt kors opp». Det dreier seg om tålmodighet og utholdenhet; å holde ut prøvelser og daglige plager. Men det handler også om å bære den lidelsen som kampen mot det onde medfører, sier pave Frans.

Kort sagt etterspør Jesus denne grunnholdningen: At du trofast følger Guds kall for ditt liv, også når det koster. Til og med når det koster alt. Der finner du den dypeste gleden. I Guds vilje for ditt liv. Korset er et hellig tegn på Guds trofaste kjærlighet.

«La oss ikke dras med til den andre side, ikke gi etter for Den onde, som frister. Så om vi vil være Jesu disipler, må vi altså ta etter ham og av kjærlighet til Gud og vår neste bruke oss selv uten forbehold» sier pave Frans.

Vil du leve et liv i Kristi etterfølgelse? Da går det ingen vei utenom korset. St. Augustin sier rett ut: «Gud hadde én sønn på jorden uten synd, men aldri én uten lidelse.» ‎

Pave Benedikt XVI utdyper: «For å modnes, for å bevege seg fra en overfladisk fromhet til dyp enhet med Guds vilje, må mennesket prøves. Som druesaften må gjære for å bli edel vin, trenger mennesket renselser og forvandling.»

For å holde ut i prøvelsene trenger vi det kirkefedrene kaller perseverantia – den vedvarende utholdenheten. Og når ting ikke er til å holde ut, når korset er så tungt at du ikke klarer å bære det, så trenger du en Simon av Kyrene – han som hjalp Jesus å bære korset da det ble for tungt for ham (Matt 27,32). Kanskje blir du en Simon for noen i dag?

Jesus sier: «For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det.» (Luk 9,25) På denne dagen for 991 år siden, den 29. juli 1030, gav Hellig Olav sitt liv for Jesus og for sitt folk – for Norge som et kristent land. Sankt Olav tok korset så grundig opp at du fortsatt finner avtrykk av det, både i det korstegnede flagget vårt, og i Norges riksvåpen der olavsøksen fremdeles befinner seg.

I dag takker jeg Gud for Hellig Olav og for de tusener av prester og troende i Norge som gjennom over tusen år har tatt sitt kors opp og fulgt Jesus trofast, med glede og iver. Jeg ber om at det må bli mange, mange flere som gjør det. Bli med og be du også. Be for Norges omvendelse! Hver dag!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 29. juli 2021 da Luk 9,23–26 var dagens bibeltekst

Pilegrimsprosesjon til det katolske kapellet på Stiklestad 28. juli 2021.

Biskop Erik Varden prekte.

Victoria tok fermingsnavnet Benedictus da biskop Erik Varden tok henne opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap på Stiklestad 28. juli 2021.

Også Mildrid ble tatt opp Den katolske kirkes fulle fellesskap på Stiklestad 28. juli 2021. Hun tok fermingsnavnet Therese. Presteseminarist Mathias Bruno Ledum var hennes fadder, mens jeg altså fikk den store gleden av å være Victorias fadder. Victoria er bloggens fjerde "fadderbarn". Det vil si: Hun er den fjerde som har spurt meg om å være fadder ved opptakelsen fordi hun fant meg gjennom bloggen. Inspirerende! Victoria fant Jesus og Den katolske kirke langs pilegrimsveien til Santiago de Compostela. Eller kanskje er det riktigere å si at Jesus fant henne der. Uansett: En stor, stor glede hver gang noen finner veien helt hjem til Moderkirken.

Foto: Gaute Aune Aurdal, luthersk sokneprest på Stiklestad
Alle andre foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Etter messen var det grillselskap på gressplenen utenfor kapellet. Fantastisk med så mange munker og nonner på plass! Og et helt fugleberg med unge pilegrimer der i bakgrunnen - halleluja!

I dag takker jeg Gud for Hellig Olav og for de tusener av prester og troende i Norge som gjennom over tusen år har tatt sitt kors opp og fulgt Jesus trofast, med glede og iver. Jeg ber om at det må bli mange, mange flere som gjør det. Bli med og be du også. Be for Norges omvendelse! Hver dag!

17 mai 2021

Nasjonaldagen i Oslo anno 2021

De der brystlommene til Maria er stappfulle av russekort, og det er Johannes' vesle koffert også.
Foto: Sunniva Aadland Høen

Regn og korona til tross: Det ble 17. mai likevel. 


Fra terrassen vår hjemme kunne alle i familien se Kongeskipet seile ut, jippi! Og vi klarte å finne russ på Aker brygge med maaange russekort! Og vi fant sukkerspinn og kuleis! Hipp hurra for 17. mai! Gud signe Noregs land! 

Høytid ved Bjørnsons grav

Noe av det aller fineste i dag var å se og høre biskop Bernt Eidsvig som deltok i det offisielle 17. mai-programmet i Oslo. 

Jeg er veldig glad for at Oslo KrFs fylkesleder Espen Andreas Hasle var i 17. mai-komiteen i år. Til vanlig er Espen prest i Den norske kirke i Oslo. Som komitemedlem benyttet han anledningen til å invitere biskop Eidsvig til å tale og legge ned en krans ved Bjørnstjerne Bjørnsons grav i dag. Kjempeflott! Som biskopen sa det; det var en stor og uventet glede. På vegne av det katolske Oslo  vil jeg bare si tusen takk!

Det ble en flott, liten tale. Talen varer bare i 3 minutter - få den med deg! Jeg synes det var både spennende og rørende å høre biskopen fortelle om Henrik Wergelands og Bjørnstjerne Bjørnsons vennlighet overfor de katolske kristne i Oslo. Han sa blant annet: «I vår moderne norske åndshistorie var Bjørnstjerne Bjørnson den første som beskrev hva en helgen er, og ikke definerte hellighet som fravær av synd.» Biskopens avslutningsord fra Bjørnson var også ekstra fine:
"Det største som Gud kan gi,
er ikke å kalles berømt og stor,
men menneske rett å bli."
Jeg anbefaler at du får med deg starten av videoen også, med Espen Andreas Hasles korte hilsen og presentasjon av Den katolske kirke i Oslo. Her kan du se både Espens hilsen og biskopens tale:

    
Virker ikke videovinduet? Da kan du se talen her: https://www.facebook.com/KrfEspen/videos/956816568461584/

Veldig gøy å se Kongeskipet fra terrassen. Det ble en liten høytidsstund hjemme, mens vi så nærbilder på NRK av det som vi samtidig så på ekte hjemmefra. (Bildet er tatt med mobilens zoom.) Når vi ikke fikk sett de kongelige på slottsbalkongen i år, var det stat å iallfall se dem vandre rundt under kalesjen akterut på Kongeskipet.

Du vet problemet med at russen er tom for russekort når det endelig er 17. mai? Vel, det er ikke et problem i koronatiden, viser det seg. Så godt som alle russene hadde russekort, hipp hurra! Barna sa «Gratulerer med dagen!» til alle russene de fikk russekort av, og fikk mange glade hilsener tilbake. Russen og barna hadde definitivt gjensidig glede av hverandre i dag. Begge var med på å gi de andre ekte 17. mai-stemning - noe som var sårt etterlengtet i en ellers regnvåt og rimelig koronatom by. Gøy!


Fra fremst til bakerst: Sjokolade, bananasplit, gammeldags vanilje og lollipop (saftis). Mmm!


Sjelden har NRKs 17. mai-sending vært så viktig for å skape 17. mai-stemning som i år. Det hjelper å hente frem finklærne og pynte med flaggets farger også, så klart. Og ikke minst: Å høre på Forsvarets Stabsmusikk og Schola Cantorums vakre album: "Ja, vi elsker". Lytt til "Gud signe vårt dyre fedreland" her på Spotify. Det gjorde jeg, og fikk tårer i øynene. Gud, som jeg elsker dette landet! Kjære Gud, hjelp oss! Kyrie eleison! 

Signa då Gud vårt folk og land,
signa vårt strev og vår møde,
signa kvar ærlig arbeidshand,
signa vår åker med grøde!
Gud utan deg den vesle urt,
veiknar og visnar, bleiknar bort,
ver du oss ljoset og livet!

Sisteverset av "Fagert er landet" av Anders Hovden. Klikk her for å høre hele sangen i en nydelig innspilling på Spotify.

Vi forsøkte å ta med sukkerspinn til de to søsknene som var hjemme med pappa, men akk, det regnet og regnet, og slik gikk det... Bildet er tatt mens vi ventet på trikken hjem. Normalt spaserer vi hjem (det er bare 1,2 kilometer å gå fra Nationaltheatret), men gnagsår fra diverse finsko gjorde at vi valgte trikken. 

Dermed kunne vi krysse av hele seks ting på 17. mai-listen: Is, sukkerspinn, kongefamilien, russ, NRK-sending, 17. mai-musikk og gnagsår. En ekte 17. mai, altså. Tross alt.

200-årsjubileet for flagget

I anledning nasjonaldagen har mitt fadderbarn Sigrid (6) og hennes mor, min gode venn Kathrine Tallaksen Skjerdal, laget en fin film om det norske flagget, som fyller 200 år i år. Filmen er morsom, lærerik, og god historiefortelling for store og små - og den avsluttes med en enkel, men tankevekkende «preken», om korset i flagget, og om hvor annerledes Jesus var, som vant gjennom å tape. Jesus ville ikke opp og fram. Han dro motsatt vei: Nedover. Til oss. 

Anbefales!


Hva er vårt nasjonale kall?

Jeg avsluttet kvelden med å høre biskop Erik Vardens preken. Hva betyr det i dag å være norsk? spør biskopen. Han snakker om nasjonens skjørhet som en åndelig skjørhet, og spør: "Kunne det være at vi nå, i 2021, trenger en nasjonal oppvåkning? Og at et slikt foretak kunne stimulere et åndspotensial som ellers kanskje bare blir liggende brakk? Jeg står ikke her og utroper en kulturrevolusjon, men vil vi se på verden med kristne øyne, så er det nå slik at ethvert land, ethvert folk, har et kall å følge." Hva er vårt nasjonale kall? Hva er det nasjonale prosjektet for Norge?"

Og han avslutter: "Vi skal se nasjonens kall i et kirkelig perspektiv, ja, i et evighetsperspektiv, men vi skal like fullt ta det på alvor og følge det. Måtte troen gi oss inspirasjonen vi trenger, og måtte Hellig Olav be for vårt land, vårt folk og vår drott. Amen."


Saken er oppdatert 20. mai 2022 med lenke til prekenen på biskop Erik Vardens nettside. 

23 februar 2020

Besøk på Lunden kloster

Lørdag var jeg på Lunden kloster. I messen feiret vi festen for apostelen Peters stol - altså pavestolen. 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg er så uendelig takknemlig for klostrene vi har i Norge. Bli med og be for dem!


Lørdag var jeg på Lunden kloster, som ligger i et fredelig villastrøk i Groruddalen. (Ja, det finnes. Det er ikke bare blokker i Groruddalen.)

Søster Hildegard og jeg har lenge hatt en intensjonsavtale om å møtes. I går fikk vi det endelig til. Sr. Hildegard er både en fantastisk sjelesørger og et spennende menneske å bli kjent med. Jeg vet ikke om hun egentlig har kapasitet til å ta imot flere konfidenter, men i så tilfelle anbefales hun. Uansett er de flere fine nonner på Lunden kloster, så hvis du er på jakt etter en sjelesørger eller åndelig veileder vil jeg varmt anbefale at du tar kontakt med dem.


Lunden kloster er et helt nydelig sted. Hit søker både ikke-troende og troende av alle konfesjoner. Det er ikke få protestantiske kristenledere som har kommet hit for å få støtte, trøst, inspirasjon, næring og styrke opp gjennom årene. Nonnene tar imot alle.

Fra messefeiringen. Propriet til dagens fest: "Tu es Petrus, et super hanc petram aedificabo Ecclesiam meam."
Ordene er Jesu egne: "Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke." (Matt 16,18) Peter betyr klippe. Derfor ser du at Petrus og petram svarer til hverandre i det Jesus sier. Ordene henger også i stort rundt hele kuppelen i Peterskirken, se denne bloggposten fra Roma.

SÅ takknemlig for at Lunden kloster finnes. Etter samtalen med søster Hildegard trengte jeg tre kvarter i takk og bønn i kapellet (viste det seg da jeg så på klokken - det føltes som ti minutter). Vær med og be om at de må få mange kall! (Altså mange flere nonner, for dere som ikke er inne i terminologien.) Oslo - ja, hele Norge - trenger at det er mange nonner i Lunden kloster!

Vil du besøke et kloster? 

Det finnes kloster mange steder i Norge. Du er velkommen til alle klostre. På flere av klostrene kan du overnatte og/eller reise på retreat. Se denne bloggposten.

For flere bilder fra Lunden kloster, se disse tre bloggpostene:

02 august 2019

Biskop Robert Barron: - Hver prest er en Jakobsstige

Foto: Skjermdump fra Word on Fire, YouTube

Jeg er takknemlig for at Jesus berget meg inn i sin hellige, katolske kirke. Det er jeg hver eneste dag, jeg kan bare ikke si det høyt hver dag, i 4208 dager, liksom.


Men i dag sier jeg det høyt, for når jeg ser denne lille videoen fra Biskop Robert Barrons prestevigsling av seks dominikanermunker, så er det denne ene tingen hjertet mitt fylles av. TAKKNEMLIGHET. Stor takknemlighet. Å, kjære, gode Gud, TAKK for din kirke! Må mange, mange flere finne veien hjem til din ene, hellige, katolske og apostoliske kirke!

Det tar deg under to minutter å se denne videoen og høre biskopens ord. Det er vel anvendte sekunder av ditt liv.




Her er utdraget fra biskopens preken som du hører i videoen:

Brothers. Venerable Fulton Sheen said that every priest is a Jacob's ladder. 

That is to say someone who connects Heaven and earth.
He must be able to travel down far enough to reach even the most lost of the lost.
And he must be able at the same time to reach up high enough to facilitate the journey to Heaven.

As priests you will sanctify,
as prophets you will teach,
as kings you will shepherd and govern.

Brothers, you will be bridges that others might climb on you to God.

You will be priests so that your people might hear the saving truth.

You will be kings, that your people might walk the path of salvation.

So brothers, love the people you serve.

Sanctify them.
Teach them.
Shepherd them.

Be a Jacob's ladder for them.


(Og hvis du nå bare har lest ordene: For Guds skyld - se videoen. Hør musikken og varmen i stemmen. Se de vakre, mektige bildene. Du har mye velsignelse i vente.)


Foto: Skjermdump fra Word on Fire, YouTube


Et folk av prester, profeter og konger

I Den katolske kirkes katekisme, står det: "Jesus Kristus er den som Faderen har salvet med Den Hellige Ånd, og innsatt til "prest, profet og konge". Hele Guds folk har del i disse Kristi tre embeder og bærer det ansvar for sendelse og tjeneste som følger av dem." (§ 784)

Les mer i katekismen her, i avsnittet kalt "Kirken - Guds folk, Kristi legeme, Den Hellige Ånds tempel". Det er vakker og definitivt oppbyggelig lesning!

Be for prestene

Jeg abonnerer på nyhetsbrevet til Biskop Robert Barron (anbefales!). Det var slik jeg ble tipset om denne videoen. I dag avsluttet biskopen med denne oppfordringen som jeg gir min fulle tilslutning til:
"Please keep these new priests and all the newly ordained priests in your prayers, asking the Lord that they always remain faithful and seek to imitate in their own lives the sacrifice of Jesus, our great high priest."
Og jeg vil legge til: 
1. Be for alle prestene, munkene og nonnene våre. Og be for biskopene. De står fremst i frontlinjen i åndskampen, og trenger vår bønnestøtte!
2. Be om kall. Be hver dag om at Gud må kalle på flere prester, munker og nonner, og at de som er kallet må våge å si JA. Vi trenger dem!

26 februar 2019

Ettertanke | Den skjelvende paven

Etter hvert ble Johannes Paul II paven som bare klarte å stå ved at han lente seg på korset: Bispestaven med det kjente krusifikset på toppen.
Foto: AZ Quotes

Da pave Johannes Paul II stod på balkongen som nyvalgt pave og kom med sine første ord, sa han: "Vær ikke redde – åpne dørene for Kristus!" De ordene skulle bli et ledemotiv for hele pontifikatet hans.


Pave Johannes Paul den store startet ut som en ung og kraftfull, atletisk pave i 1978. Hvilke andre paver har du sett stå slalåm? Han drev med både fjellklatring, svømming, padling, fotball og knusing av kommunismen. Spesielt berømt ble han for sitatet "Av alle uviktige ting, er fotball det viktigste."

Johannes Paul II forble pave i over 26 år, helt til 2005. De siste ti årene hadde han sykdommen Parkinson. Dermed ble han stiv i kroppen, han fikk skjelvinger, langsommere bevegelser og det kjente, bøyde hodet.

Etter hvert ble Johannes Paul II paven som bare klarte å stå ved at han lente seg på korset: Bispestaven med det kjente krusifikset på toppen.

Mange var de som mente han burde gå av. Han ble latterliggjort, hånet og gjort narr av over alt. Men pave Johannes Paul II holdt fast ved kallet og ved korset. Han forente seg med den lidende Kristus. Han fikk oppleve at Guds kraft fullendes i svakhet, og at hans egen hjelpeløshet bare forherliget Kristus. På den måten gav han verdighet til andre som lider under sykdom og alderdom.

Den skjelvende paven nådde gjennom til hjertene, og spesielt hos de unge. På de katolske Verdensungdomsdagene møtte millioner av unge kristne opp. De ville være med den gamle hyrden som ledet dem til Jesus Kristus – han som gjennom hele sitt pontifikat gjentok: Vær ikke redde!

Han talte med Ånd og kraft, og sa til dem:
«Det er Jesus du søker når du drømmer om lykken. Han venter på deg når ingenting annet av det du finner tilfredsstiller deg. Han er den skjønnheten du er så tiltrukket av. Det er han som har skapt tørsten i deg etter fylde, den tørsten som ikke lar deg falle til ro med kompromisser.»

«Vær ikke redd. Ikke vær tilfreds med middelmådighet. Legg ut på dypet.» 
Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 26. februar 2019 da 1 Kor 2,1-8 var dagens bibeltekst

Les også:

04 oktober 2018

Ettertanke | Radikale Frans

4. oktober er minnedagen til den hellige Frans av Assisi.

Det er umulig å lese dagens bibeltekst uten å tenke på en av verdens mest elskede helgener: den hellige Frans av Assisi (1182-1226).


I tre år hadde Frans lett etter hva det var Jesus kalte ham til. Denne dagen, den 24. februar 1208, skulle Europa bli forandret. Den dagen var nemlig Frans i kirken og hørte dette evangeliet:
«Gå og forkynn: ‘Himmelriket er kommet nær!’ Skaff dere ikke gull eller sølv eller kobbermynter til å ha i beltet, ikke veske til reisen, heller ikke to kjortler eller sandaler eller stav. Jeg sender dere ut som sauer blant ulver.» (Matt 10,7 ff).
Fra det øyeblikket visste Frans at veien hans var pekt ut. Han tok av seg skoene og ga dem bort sammen med staven og beltet. Deretter tok han på seg en ufarget ullkutte, snørte den med et tau og bega seg ut som tigger. Frans hadde egentlig ikke planlagt å stifte noen orden, men etter kort tid spredte den fransiskanske vekkelsen seg over hele Italia og videre ut i verden. Mange ville følge Frans i hans radikale liv som Jesu disippel. Tusenvis av fransiskanerbrødre dro parvis på prekenreiser og forkynte omvendelse, akkurat slik Jesus hadde befalt.

I forkynnelsen sin la Frans alltid vekt på enkelhet, fattigdom og tillit til Guds forsyn. Brødrene sov rett på golvet, hadde ingen bord eller stoler og ble kjent som «barfotmunkene». Fortsatt i dag finnes det fransiskanere som bare går barføtt eller i sandaler, aldri i sokker eller sko.

Frans fordypet seg i Jesu lidelser på korset, og selv hadde han hele livet bare ett mål: Å bli stadig mer lik Kristus.

Noen av den hellige Frans’ siste ord før han døde var: «Nå har jeg gjort min del. Måtte Kristus lære dere å gjøre deres.»

Som dominikanersøster Anne Bente Hadland sier det: 
«Vi trenger unge kvinner og menn som våger å stille sine liv totalt i Kristi tjeneste, åpne og uredde mennesker som ved sitt vitnesbyrd gir menneskene i vår del av verden det de mest av alt trenger – glede og håp. Vi trenger levende vitnesbyrd om friheten og gleden i Kristus.»
Vår verden trenger flere mennesker som setter hjerter og hoder i brann for den levende Kristus. Jesus sier det selv: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» (Luk 10,2) Så be!

Tidligere publisert i avisen Vårt Land 7. juni 2016 og her på bloggen 23. juni 2016 da Luk 10,1-12 var dagens bibeltekst

Les også:


31 juli 2018

Ettertanke | Sankt Ignatius og religionene



I dag, 31. juli, er det minnedagen til en av verdenshistoriens største troshelter: Sankt Ignatius av Loyola (1491-1556). 


I 1540 stiftet han ordenen Jesu Selskap, som er bedre kjent som jesuittene. Pave Frans er jesuitt. Nesten 500 år senere er Jesu Selskap fortsatt den største misjonsordenen i Den katolske kirke.

Jesuittene dro tidlig til Kina, Japan, India, Indonesia og Filippinene. De var lærde menn som fra første stund var opptatt av å lære å kjenne kulturene de dro til som misjonærer.

Strategien deres var akkomodasjonsmisjon. De var opptatt av å lære seg filosofien, språket, ritene og kulturen dit de kom, slik at kristendommen kunne slå rot med et asiatisk ansikt. Fordi: Kristendommen er ikke en vestlig religion. Kristen tro er den universelle sannheten.

Slik vant jesuittene respekt hos den kinesiske keiseren og fikk prestisjefulle plasser ved hans hoff. Drar du til Beijing i dag, kan du fortsatt besøke keiserens stjerneobservatorium og se jesuittenes presise instrumenter. (Visste du at hele 35 månekratere er oppkalt etter forskere som var jesuitter? Hvis noen forteller deg at Kirken er vitenskapsfiendtlig: Ikke tro på dem.)

Helt fra første stund har Kirken forholdt seg til de andre religionene. I 1. Korinterbrev sier Paulus nei til å spise offerkjøtt som en del av hedningenes seremoni, men han sier det er helt greit å spise offerkjøtt når du får det servert i middagsbesøk. Du trenger ikke en gang spørre om det egentlig er offerkjøtt. «For jorden og alt som fyller den, hører Herren til.» (1. Kor 10,26)

Slik er det. Allerede på 100-tallet formet kirkefaderen Justin uttrykket Logoi spermatikoi, som betyr «Ordets sannhetsfrø». Sankt Justin fremhevet hvordan Guds Sønn – det evige Ordet som opplyser hvert menneske – sprer sannhetskorn også utenfor Kirkens synlige grenser ved sin Hellige Ånd. Det finnes tilknytningspunkter til den kristne tro i alle menneskers liv. Små frø som bare venter på å bli vannet.

Jesuittene er opptatt av «å finne Gud i alle ting» og veileder folk til å finne Gud i de hverdagslige begivenhetene i livet. Gud er ikke bare der ute. Gud er til stede her og nå, akkurat der du er. Dersom du leter etter Gud, trenger du bare se deg om. «For jorden og alt som fyller den, hører Herren til.»

Jesu Selskap ble raskt kjent som «jesuittene» fordi de over alt forkynte med stor brann: «Gå til Jesus!» («Ite» er latin for «gå».)

Den hellige Ignatius pleide alltid å sende ut misjonærer med disse ordene: «Ite, inflammate omnia!» «Gå, sett verden i brann!»

Så gå. Gå til Jesus. Og gå ut. Gå, og sett verden i brann.


Publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 31. juli 2018, da 1 Kor 10,23-29 var dagens bibeltekst

Les også:



VIKTIG BOK: Ignatius av Loyolas berømte bok Åndelige øvelser er endelig utgitt på norsk! I den samme boken får du også selvbiografien hans "Pilegrimens beretning" i ny oversettelse. Anbefales varmt! Her får du tak i boken hos St. Olav bokhandel.