Ettertanke | Venninnene til Jesus

Jesus med sine nære venner, Marta og Maria. 

Jeg tenkte dette skulle bli en andakt om enten Paulus eller Peter. Men plutselig stod hun der, midt i dagens bibeltekst: «I Jaffa bodde en kvinnelig disippel som het Tabita, på gresk Dorkas.» (Apg. 9,36) En vaskeekte kvinnelig disippel. Tabita. Eller Dorkas om du vil.

Har du tenkt over at Jesus hadde flere gode, single venninner? Søstrene Marta og Maria var blant hans nærmeste venner. Når Maria sitter ved føttene til Jesus (se ikonet over her), sitter hun på disippelplassen.

Bortsett fra disippelen Johannes var det bare kvinner som var trofaste nok (og modige nok) til å følge Jesus hele veien til korset på Golgata.

«I all Jesu lære, som i hans liv, finnes det ingen ting som anerkjenner den diskrimineringen av kvinner som var typisk for hans epoke. Tvert om uttrykker hans ord og gjerninger alltid den respekt og ære kvinner har rett til,» skriver pave Johannes Paul II.

Men hva tenker egentlig Den katolske kirke om kvinner? «Kvinnen har en svak vilje. Hun kan derfor ikke bli fri hverken som karakter eller menneske,» hevdet den førkristne filosofen Aristoteles. 

Så kom Kirken. Den sier det motsatte: At kvinnen er skapt med fri vilje, slik at hun kan bestemme seg for det som hun er bestemt til. Hun kan (i likhet med mannen) bli et fritt menneske ved å velge Gud.

Noe av den sterkeste frigjøringen jeg vet om, er skriftemålet – fordi alt som er skriftet er tilgitt og glemt for alltid. Jeg slipper å grave meg ned i fortiden. Jeg kan være fullt og helt til stede i nåtiden, med rak rygg og et åpent blikk mot fremtiden. Sånt skaper frie kvinner; kvinner med våkne hoder og varme, levende hjerter. Det skaper jenter som vet at de er verdifulle. Høyt elsket av Gud. Jenter som følger Jesus, som formes av ham og som med rette kalles Jesu disipler.

Bare i kjærligheten og hengivelsen til Gud kan Evas døtre og Adams sønner bli den de er skapt til å være: Fullstendig frie kvinner. Fullstendig frie menn.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 6. oktober 2014, da Apg 9,26-43 var dagens bibeltekst. Teksten har aldri tidligere vært publisert her på bloggen.

Om gudinnedyrking og ekte kvinnefrigjøring

Dette er en bloggpost som handler om falsk gudinnedyrking og ekte kvinnefrigjøring.

Her er opptakten: I forrige uke ringte Vårt Land og spurte hva jeg mente om at den lutherske presten og performancekunstneren Gyrid Gunnes har brutt med NRK Morgenandakten på grunn av det hun kaller "forhåndssensur".

Du kan lese hele saken gratis her i Vårt Land. Her er avsnittet der jeg er med:

– Når Gunnes sporer av i andakten og begynner å snakke om Krista istedenfor Kristus, synes jeg det er på sin plass at NRK setter ned foten, sier samfunnsdebattant og skribent Ragnhild Aadland Høen. Hun er profilert katolikk og andaktsholder i NRK. 

– Jeg har selv hatt andakter hos NRK og har aldri opplevd å bli sensurert på noen måte. Jeg har opplevd å kunne si akkurat det jeg ønsker å si. NRK har kun kommet med språklige, tekniske innspill, sier Høen. 

Hun finner det interessant at NRK har en sterkere oppfattelse av hva det kristne er enn Den norske kirke.
– I det øyeblikket du begynner å tilbe en gudinne istedenfor en gud, skifter du religion. Da er det ikke lenger en kristen andakt, sier Høen.

Ganske fascinerende at denne saken fortsatt er inne på "mest lest"-listen hos Vårt Land, en hel uke etter at den ble publisert.
(skjermbilde fra vl.no, 2. juni 2018)

Debattinnlegg, ikke andakter

Her på Verdidebatt kan du lese andaktene av Gyrid Gunnes som ble refusert av NRK. Andaktene stod også på trykk over en dobbelside på debattsidene i Vårt Lands papirutgave. Jeg mener det er der disse tekstene hører hjemme. De er debattinnlegg, ikke kristne andakter.

Les dem gjerne og gjør deg opp din egen mening. Selv mener jeg at dette gudsbildet har fjernet seg så langt fra den kristne Gud at det ikke lenger dreier seg om samme religion. Gunnes skriver for eksempel:

"Hva om Gud har gjestet jorden som den kvinnelige Kristus, Krista, uten at samtiden har gjenkjent henne, uten at noen evangelister skrev om henne, uten at det ble noen religion ut av det. Å tenke frem den kvinnelige Kristus, Krista er en slik motstand mot fraværet av kvinner i historien. Hun er altertavlen som ikke kan males; evangeliene som ikke er skrevet; en guddommelighet for alt det som ikke ble. Siden Rosemarie Køhn ble utnevnt til biskop har Den norske kirke i større grad åpnet seg for
at også kvinner og kvinners erfaringer kan representere gud i språket. Gud må tenkes, snakkes og tros – ikke bare som mann, fader og konge, men som kvinne, som mor og dronning.

Og i løpet av de siste årene har mange tatt til orde for at språket vårt trenger et kjønnsnøytralt pronomen, «hen». Hva skjer med mitt eget selvbilde når jeg tenker om meg selv som hen? Hva skjer når Gud tenkes som hen?
Mer og mer tenker jeg at hen er en svært passende for å beskrive gud. Det viser oss at gud er både mor og far, og derfor hverken ingen av delene. Fordi Gud alltid er større enn og mer enn det menneskelige språket. Hva om Ordet som tok bolig iblant oss var en «hen»?
Kanskje kan Jesus som hen romme også Krista, som minner, drømmer og håp – midt mellom fraværet og nærværet."

Gunnes' ja til kjettere og blasfemi

Gyrid Gunnes er generelt i opposisjon til all tradisjonell kristendom. Her er hva hun skriver i den tredje andakten, der hun tar utgangspunkt i Pussy Riots opprør, de som gjennomførte en blasfemisk, politisk demonstrasjon der de stod i Frelseren Kristus-katedralen i Moskva, maskert med finlandshetter, og sa ting som «Bæsj, bæsj, Herrens bæsj! (срань господня)». Her er Gunnes' betraktninger om dem:

"Det tradisjonelle religiøse språket, enten det er luthersk eller ortodoks, mumler «Vi eier Jesus. Det er her han er, i vårt språk, i disse formene.»" 

"Kanskje snakker kjetteriet og blasfemien av og til sannere om Gud enn det tradisjonelle religiøse språket?"

Hyllest til Pussy Riot

Gyrid Gunnes er kanskje mest kjent som presten som, iførte prestekjole, ba bønner til Allah på Høstutstillingen i Oslo i 2014. Men allerede ti år før dette hadde hun gjort seg bemerket da hun arrangerte ‘snømesse’ der ‘nattverdselementene’ ikke var brød og vin, men snø og isvann. Et av eksperimentene Gunnes trekker fram i "snømesse"-intervjuet i Universitas, er en annen gudstjeneste hun "laget sammen med en paganist, eller hedning, hvor begge tilba sine guder samtidig. Andre nyskapende prosjekter hun har vært involvert i, inkluderer erotisk, kjettersk og feministisk messe." (Kilde: Universitas)

Hun har også gjort seg bemerket ved å stryke menstruasjonsblodet sitt på bladene i Bibelen. I sin bok «Hellig, sårbar» beskriver hun det som «å dekorere en tekst om Gud med blod fra en kvinnes skjede».  Og ja, hun omtaler konsekvent Gud som "henne" i "Hellig, sårbar", en bok som er et sammensurium av grov gudsbespottelse og innbitt ekstremfeminisme. Gud fremstilles som deltager i et samleie. Eller han betegnes med et slangord for det kvinnelige kjønnsorgan.

For halvannet år siden laget hun en video kalt "Hommage à Pussy Riot". Jeg kunne lagt inn videovindu med den her, men jeg vil ærlig talt ikke ha den på bloggen min. Det får holde med en lenke og to skjermbilder. Her kan du klikke for å se "Hommage à Pussy Riot"  på YouTube.

Og her er de representative skjermbildene:

"Approaching the five-year anniversary of the prayer of Pussy Riot, I have tried to embody Pussy Mary, Mother of God." skriver Gunnes. Her er skjermbilde av resultatet - jeg kan knapt se for meg noe som er fjernere fra Maria:

Synet er groteskt. Hvem gjør noe sånt mot barnet sitt? Fra 7:07 fremfører Gunnes en slags dans foran alteret, iført prestedrakt og maskert med finlandshette. Jeg orket nesten ikke å se videoen ferdig.

Mitt svar til gudinnedyrkingen

Den lutherske kristendommen har tradisjonelt vært svært mannsdominert, frastjålet kvinnelige helgener og Guds mor, Maria, som den er. Jeg skjønner godt at protestantiske kvinner føler på savnet etter sterke heltinner, en mor og en dronning. De har jo blitt fratatt noe grunnleggende viktig - noe som skulle vært der. Det er denne mangelen og ubalansen som leder folk inn i den vranglæren som gudinnedyrkelse er.

De siste årene har en del kvinneprester begynt å omtale Gud som mor, som "hun" eller med kun kjønnsnøytrale termer. Det er ikke noen god løsning. 

Gud er allvitende og allmektig. Han stod fritt til å gå inn i historien på en hvilken som helst måte. På Jesu tid fantes det for eksempel gudinner og prestinner i alle kulturer rundt Israel. Gud kunne til og med ventet til våre dager og inkarnert seg som en kvinne som vitnet om at Gud er mor, hvis han ville det. Han gjorde ikke det. Han ble mann. Og denne mannen brukte utelukkende navnet Far om Gud. Deal with it.

Det skjer noe fundamentalt med troen når man går over fra å tilbe Gud til å tilbe en gudinne. Alle gudinnereligioner har barneofringer. Gudinnebevegelsen innenfor protestantismen er på samme galeien: Noen barn må ofres for at andre skal få det livet de vil ha. Hele abortargumentasjonen henter sin kraft fra denne hedenske tankegangen. Og i tilfelle noen lurte: Ja, Gyrid Gunnes går sterkt inn for abort. 

Prestinner og gudinner

Forfatteren C. S. Lewis profeterte at enhver kirke med kvinnelige prester vil begynne å kalle Gud for mor. I USA er dette allerede gått i oppfyllelse, og Norge ligger som vanlig bare noen år etter. 

Jeg kan ikke se at kristendommens Gud noe sted har ymtet frampå om at han også er gudinne. Derfor tenker jeg at det er helt greit at Den katolske kirke aldri kommer til å få kvinnelige prester.

Gud skje lov er det katolske trosuniverset større og mer mangfoldig enn det protestantiske. Ja, Gud er entydig Far, Jesus er hans Sønn og Kirken vil aldri få prestinner. Men trosuniverset er likevel ikke mannsdominert. Her myldrer det av sterke, kvinnelige helgener og troshelter. Ikke minst får Jomfru Maria stråle i all sin glans, som Kirkens mor og Himmelens dronning (samtidig som hun hele tiden er Herrens ydmyke tjenerinne). Kristendommen har en mor og en dronning - som vi ærer. Hun heter Maria. Men himmelens dronning skal ikke tilbes som en gud. Hun er ingen gudinne. Hun er et menneske. 

Den andre Eva, vår mor og dronning

I Bibelen omtales Jesus som den andre Adam: ”Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus.” 

Ved å føde Jesus ble Maria mor til den nye, forløste menneskeslekten. Dermed ble hun den andre Eva, og hun æres som Kirkens mor. Kirken omtales igjen som vår mor. Da protestantene begynte med kvinnelige prester, fikk Jomfru Maria en renessanse i folkedypet i Den katolske kirke. Fordi, ja, vi kristne trenger virkelig en mor. Og vi trenger en dronning. 

Men så: Hvilket kvinneideal er egentlig den ydmyke Maria, Herrens tjenerinne? Tjeneridealet er ikke et kvinneideal innenfor Den katolske kirke. Det er et menneskeideal. Jesus selv er den største tjeneren av alle. Ydmykhet står ikke i motsetning til å ha et sunt, godt selvbilde. Det står i motsetning til å være hard, oppblåst og hovmodig. Den som ser ned på andre har alltid problemer med å se opp til Gud.

Sann ydmykhet handler om å være ærlig i møte med Gud og livet. Bare den som vet at hun er elsket tåler å se inn i seg selv og møte alt hun finner der, både det gode og det skakkjørte. Den aller sterkeste frigjøringen jeg har opplevd, kom etter generalskriftemålet da jeg ble tatt opp i Kirken. Etter all normal tankegang skulle man tro at jeg ville blitt usedvanlig nedtrykt av å bekjenne alle syndene jeg kan huske fra hele mitt liv. I stedet var det en så frigjørende opplevelse at jeg til og med kjente det på pusten etterpå. Ånden var ganske enkelt satt fri. Fordi alt som er skriftet er tilgitt og glemt for alltid. Jeg slipper å grave meg ned i fortiden. Jeg kan være fullt og helt til stede i nåtiden med et åpent blikk mot fremtiden. Sånt skaper frie kvinner.

Frie, sterke kvinner

Den katolske kirkes historie er full av sterke, frie kvinner. Da Kirken var i krise fordi paven hadde forvillet seg til Avignon i Frankrike, var det to myndige kvinner, nemlig St. Birgitta av Sverige og forkynneren St. Katarina av Siena, som fikk i oppgave av Gud å bringe paven til fornuft og få pavedømmet tilbake til Roma. 

Det finnes i det hele tatt lassevis av kvinnelige helgener – kirkens store helter og forbilder. Datteren min Sunniva er oppkalt etter den hellige Sunniva, en irsk kongsdatter som på 900-tallet nektet å gifte seg med en hedensk mann. I stedet stakk hun til havs uten årer og ror, og lot havet føre henne dit Gud ville. Dermed endte hun på Selja, nær Stadt. Den hellige Sunniva er Bergens skytshelgen og var helt sentral i kristningen av Norge for 1000 år siden.

Den andre datteren min, Ingrid, ble oppkalt etter Ingrid Elovsdatter. Den hellige Ingrid (1220-1282) var rik og godt gift. Etter at hun ble enke brukte hun hele formuen sin på gründervirksomhet: Hun grunnla det første dominikanerinneklosteret i Sverige, i Skänninge. På en tid da kvinner sjelden reiste noe sted, begav hun seg ut på lange pilegrimsreiser til ”verdens ender”; til Roma, Jerusalem og Santiago de Compostela. 

Den tredje datteren min, Maria, er oppkalt etter Jomfru Maria, fyldig beskrevet ovenfor.

Jeg selv har tatt navnet Helena etter min sterke mormor og den hellige Helena (ca. år 250-330), en selvstendig og driftig dame som dro til Det hellige land og sørget for at ikke mindre enn fem kirker ble bygd der, deriblant to av kristenhetens aller viktigste kirker: Fødselskirken i Betlehem og Gravkirken i Jerusalem.

Ekte kvinnefrigjøring

”Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri”, sa Jesus. Som kristen, katolsk kvinne føler jeg meg totalt fri. Jeg er for eksempel frigjort fra fra p-pillens og spiralens hormontyranni, fra å måtte forpeste kroppen min med hormonforstyrrende produkter. 

I tillegg har jeg fått frihet fra den sekulære mannsverdenens krav om at jeg skal vandre rundt som et levende sexobjekt. Jeg trenger ikke gjøre meg til. Jeg er fri til å være meg selv, et oppreist menneske med rett og plikt til å bruke akkurat de evnene og egenskapene jeg er skapt med, til beste for Gud, samfunnet, familien, venner, fremmede og selvsagt også meg selv. 

Jeg har fått en frihet fra egenforakt, en frihet til sann egenkjærlighet. ”Du skal elske din neste som deg selv.” Jeg er fri fra de andres blikk, fordi jeg er så høyt elsket (av Gud) at resten av verden kan se så mye opp eller ned på meg de vil, det betyr fint lite. 

Jeg søker ære hos Gud, ikke mennesker. Dermed har jeg fått frihet fra forbrukersamfunnets pengejag, statusjag og materialisme. Frihet fra medienes retusjerte skjønnhetstyranni. Frihet fra kjedsomheten og tomheten. Frihet fra 1,6-barns-konformitetspresset. Frihet til å mene at barna mine, mannen min og andre mennesker er så viktige at de faktisk kan være verd selvforsakelse. Og de gangene jeg velger å forsake meg selv, blir jeg fri fra meg selv og fra selvets tyranni. Jeg er ikke slave under noen eller noe. Jeg er ganske enkelt fri.

Det tror jeg døtrene mine også vil bli. Jeg tror de kommer til å bli sterke, frie, karaktersterke jenter med integritet, våkne hoder og levende hjerter. Jenter som ikke lar seg tråkke på av noen, aller minst fordi de er jenter. Jenter som kort og godt følger Jesus, elsker Gud og elsker andre mennesker som seg selv.

Flere bloggposter om kvinnefrigjøring og feminisme:

• Frispark | Ekte kvinnefrigjøring
  
  
• Kvinne anno 2020
  
  
• Frispark | Med 40 i feber i barnehagen
  
  
• Frispark | Vi får altfor få barn
  
  
• Ekte kvinnnekamp: Når jenter drepes bare fordi de er jenter 
  
  
• Frispark | Fosterreduksjon og andre dødelige løgner
  
  
• Hvor frie er dagens norske kvinner?
  
  
• Vern om livet | Mitt innlegg på Oslo Symposium
  
  
• Frispark | Det uhellige ekteskapet

Den hellige Elisabeth av Ungarn - helgendronningen som lagde skandale i kirken

Den hellige dronning Elisabeth av Ungarn var viden kjent for sin omsorg for de fattige.

Kirkehistorien er full av sterke, inspirerende kvinner. En av dem har minnedag i dag: Den hellige Elisabeth av Ungarn (1207-1231). Få med deg Pave Benedikts fortelling om henne.

"Today I would like to speak to you about one of the women of the Middle Ages who inspired the greatest admiration; she is St Elizabeth of Hungary, also called St Elizabeth of Thuringia…Despite the fact that political reasons had determined [Ludwig and Elizabeth’s] betrothal, a sincere love developed between the two young people, enlivened by faith and by the desire to do God’s will. On his father’s death when Ludwig was 18 years old, he began to reign over Thuringia.

Elizabeth, however, became the object of critical whispers because her behaviour was incongruous with court life. Hence their marriage celebrations were far from sumptuous and a part of the funds destined for the banquet was donated to the poor.

With her profound sensitivity, Elizabeth saw the contradictions between the faith professed and Christian practice. She could not bear compromise. Once, on entering a church on the Feast of the Assumption, she took off her crown, laid it before the Crucifix and, covering her face, lay prostrate on the ground. When her mother-in-law reprimanded her for this gesture, Elizabeth answered: “How can I, a wretched creature, continue to wear a crown of earthly dignity, when I see my King Jesus Christ crowned with thorns?”.

She behaved to her subjects in the same way that she behaved to God. Among the Sayings of the four maids we find this testimony: “She did not eat any food before ascertaining that it came from her husband’s property or legitimate possessions. While she abstained from goods procured illegally, she also did her utmost to provide compensation to those who had suffered violence” (nn. 25 and 37).

She is a true example for all who have roles of leadership: the exercise of authority, at every level, must be lived as a service to justice and charity, in the constant search for the common good.”

Pope Benedict XVI, General Audience (October 20, 2010) 

Henne skulle jeg gjerne ha møtt! Rettelse: Henne gleder jeg meg til å møte!

LES MER:

Her på katolsk.no kan du lese St. Elisabeths biografi

Frispark | Ekte kvinnefrigjøring

Faksimile: Dagen 21.06.2014

Her er frisparket mitt om kvinnefrigjøring som stod på trykk i avisen Dagen 21. juni 2014.

Jeg er en av dem som kom til verden i 1976 som en brun- og oransjekledd baby med eitrende røde strømper. 18 år senere var jeg den eneste jenta på skolen som tok matte, fysikk og kjemi i tredje klasse på videregående. Året etter flyttet jeg hjemmefra med fullt verktøyskrin, begynte å studere kristendom og gav Gud klar beskjed om at hvis han sa nei til kvinnelige prester kunne jeg dessverre ikke ha noe med ham å gjøre. Så: Hvordan kunne jeg ende opp i Den katolske kirke? Eller som mange andre ville formulere det: Hvordan kunne det gå så galt? Hvor ble det av de røde strømpene?

Jeg har alltid hatt en høy bevissthet om min egen verdi og verdighet som kvinne. Det kommer av at jeg er kongsdatter, og på et eller annet vis ligner jeg på Faren min, for det står at han har skapt meg i sitt bilde, lite ringere enn Gud. Jeg er mannens like, skapt i Guds bilde, like mye som mannen er det. Det kristne underordningsprinsippet er heller ikke et problem for meg, for Paulus sier til både menn og kvinner «underordne dere under hverandre.»

Jesus selv hadde gode, single venninner. Søstrene Marta og Maria var blant hans nærmeste venner. 

«I all Jesu lære, som i hans liv, finnes det ingen ting som anerkjenner den diskrimineringen av kvinner som var typisk for hans epoke. Tvert om uttrykker hans ord og gjerninger alltid den respekt og ære kvinner har rett til», skriver pave Johannes Paul II.

Men hva tenker egentlig Den katolske kirke om kvinner? Kvinnen har en svak vilje. Hun kan derfor ikke bli fri hverken som karakter eller menneske, hevdet den førkristne filosofen Aristoteles. Så kom kirken, den katolske. Den sier det motsatte: At kvinnen er skapt med fri vilje, slik at hun kan bestemme seg for det som hun er bestemt til. Hun kan (i likhet med mannen) bli et fritt menneske ved å velge Gud.

Aristoteles fortsatte: Kvinnen har det best når hun lever et stille hjemmeliv. Hva mener Den katolske kirke? I hyrdebrevet Vern om livet (1999) skriver de nordiske, katolske biskopene: 

"En av de viktigste sosiale landevinningene i våre land i dette århundret har vært kvinners økende deltakelse i hele samfunnslivet. Vi kan likevel ikke nøye oss med det, men må fortsette å motarbeide alle former for kjønnsdiskriminering.[...] Vi vil derfor understreke at, akkurat som kvinner, har også menn plikt til å prioritere familien foran alt annet. Det er av avgjørende betydning at menn tar sin del av ansvaret for barna, både økonomisk, følelsesmessig og i det daglige."

Til tross for dette standpunktet har Den katolske kirke ikke en eneste kvinnelig prest og den kommer heller aldri til å få det. Gud, skje lov for det. La meg forklare. Allerede i 1948 forutså forfatteren C. S. Lewis at en kirke med kvinnelige prester vil begynne å kalle Gud for mor. I USA er Lewis profeti allerede begynt å gå i oppfyllelse, og her i Norge har flere toneangivende, kvinnelige prester tatt til orde for at Gud bør omtales som Mor eller med kun kjønnsnøytrale termer. 

Selv tror jeg ikke at gudinnetilbedelse er veien å gå. Hvorfor? Fordi Gud er allvitende og allmektig. Han stod fritt til å gå inn i historien når som helst og på en hvilken som helst måte. På Jesu tid fantes det prestinner og gudinner i alle kulturer rundt Israel. Han kunne til og med ventet til våre dager og inkarnert seg som en kvinne som vitnet om at Gud er mor, hvis han ville det. Han gjorde ikke det. Han ble mann. Og denne mannen brukte utelukkende navnet Far om Gud. Aldri Mor.

Kristendommens Gud, den ene sanne Gud, har ingen steder ymtet frampå om at han også er gudinne. Gudinnedyrkelse har i det hele tatt ingenting med kristen tro å gjøre. Derfor konkluderer jeg: Gud, skje lov for at vi aldri får katolske prestinner. Samtidig takker jeg Gud for det store trosuniverset han har plassert meg inn i, der det finnes så mange sterke kvinner: Der Kirken er min mor, og der det myldrer av frie kvinner, sterke nonner, kloke åndelige veiledere, forkynnere, kirkelærere og ordensgrunnleggere, store kvinnelige helgener og troshelter. I dette universet er jeg fri til å elske Maria like høyt som Jesus gjør, og sammen med alle disse sterke forbildene får jeg leve som en fri, kristen kvinne.

Den aller sterkeste frigjøringen jeg har opplevd i mitt liv, kom etter generalskriftemålet da jeg ble tatt opp i Den katolske kirke. Etter all normal tankegang skulle man tro at jeg ville bli usedvanlig nedtrykt av å bekjenne alle syndene jeg kan huske fra hele mitt liv. I stedet var det en så frigjørende opplevelse at jeg til og med kjente det på pusten etterpå. Ånden (i begge betydninger) var ganske enkelt satt fri. Fordi alt som er skriftet er tilgitt og glemt for alltid. Jeg slipper å grave meg ned i fortiden. Jeg kan være fullt og helt til stede i nåtiden med et åpent blikk mot fremtiden. Sånt skaper frie kvinner.

Det tror jeg døtrene mine kommer til å bli. Jeg tror de blir sterke, frie jenter med våkne hoder og åpne, levende hjerter. Jenter som ikke lar seg tråkke på av noen, aller minst fordi de er jenter. De kommer til å bli frigjorte kvinner, fri fra selvets tyranni. De blir kvinner som ikke er slave under noen eller noe. Kvinner som er fri fra pengejag, statusjag og fra de andres blikk fordi de søker ære hos Gud, ikke mennesker.

Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri, sa Jesus. Når du elsker Gud og gir deg helt hen til ham, mister du på en måte deg selv, slik du alltid gjør når du elsker noen. Men samtidig er det nettopp i den hengivelsen at du blir fri fra alt og finner livet og deg selv.

Bare i kjærligheten og hengivelsen til Gud kan Evas døtre og Adams sønner bli den de er skapt til å være: Fullstendig frie kvinner. Fullstendig frie menn.

Flere bloggposter om kvinnefrigjøring og feminisme:

• Om gudinnedyrking og ekte kvinnefrigjøring
  
  
• Kvinne anno 2020
  
  
• Frispark | Med 40 i feber i barnehagen
  
  
• Frispark | Vi får altfor få barn
  
  
• Ekte kvinnnekamp: Når jenter drepes bare fordi de er jenter 
  
  
• Frispark | Fosterreduksjon og andre dødelige løgner
  
  
• Hvor frie er dagens norske kvinner?
  
  
• Vern om livet | Mitt innlegg på Oslo Symposium
  
  
• Frispark | Det uhellige ekteskapet

Frispark: Med 40 i feber i barnehagen

SYKT SAMFUNN: "Vi har havnet tilbake på 1800-tallet der industrialiseringens kvinner ble tvunget til å forlate barna sine for å forsørge dem."
Faksimile: Dagen 4. 1.2014

Hva hadde du tenkt dersom du fikk følgende melding på e-post og sms fra barnehagen der barnet ditt går: 

”Vi opplever nå flere barn som har opp imot 40 i feber. Noen blir sendt i barnehagen og har fått febernedsettende før de kommer. Vi oppfordrer dere til å ha barna hjemme og la dem bli friske. Sender med skriv om når barnet bør være hjemme fra barnehagen."

Sylvi Ailin Greiner i morsrolleorganisasjonen Tid for barn opplevde nøyaktig dette før jul. Og ikke nok med det: Det er ikke første gang hun får denne beskjeden heller. Hva sier det om samfunnet vårt?

Alle foreldre ønsker det beste for barna sine. Likevel havner vi altså i denne fullendte skvisen mellom arbeidsliv og omsorgen for barna våre. Var det sånn vi ville ha det? Var det denne «friheten» vi ville ha? Er vi frie, friske og fornøyde nå? Er dette bra for barna? Er det bra for foreldrene? Eller er det kanskje noen tegn i tiden som tyder på at vår måte å organisere arbeids- og familielivet på ikke er så sunn?

Her er noen fakta: Norges kvinner ligger helt i verdenstoppen når det gjelder deltakelse i arbeidslivet, og i Europa-toppen når det gjelder antallet barn vi føder. Norske kvinner har med andre ord Europa-rekordmange barn og jobber rekordmye utenfor hjemmet. Er det rart at vi også har et rekordhøyt sykefravær?

I NAV-rapporten «Arbeid og velferd 2 - 2013» bekymrer etaten seg over at økningen i legemeldt sykefravær på grunn av symptomene slapphet eller trøtthet er på hele 69 prosent fra år 2000 til 2012. I 2012 stod disse symptomene alene for 40 prosent av alle sykemeldinger, uten at pasientene hadde en klar medisinsk diagnose.

Norske kvinner har et markant høyere sykefravær enn menn og forskjellene øker stadig. I år 2000 hadde kvinner 53 prosent høyere fravær enn menn. Tolv år senere hadde forskjellen økt til 79 prosent. Og NAV-analysen blir verre: Hvis du ser på sykefravær som skyldes «symptomer og plager» (uten klar diagnose) hadde kvinner i 2012 mer enn dobbelt så høyt fravær som menn. NAV-rapporten viser at bruken av symptomdiagnoser har økt for både kvinner og menn, men mest for kvinner i alderen 30-49 år. Utviklingen i sykdomsstatistikken er med andre ord alarmerende, spesielt for kvinner i den fasen av livet der vi har barn.

Statistikken er nådeløs. Den viser at dess flere barn en norsk kvinne har, jo høyere risiko har hun for sykefravær. Kvinner i full jobb er spesielt utsatt: Vi gjør det som feministene, NHO og politikerne forventer av oss og det som arbeids- og boligmarkedet krever av oss. Gjør vår plikt i arbeidslivet, gjør vår plikt i familien. Tyner oss til det ytterste hver dag (og natt). Men regnskapet i kroppen går jo ikke opp. Det gjør ikke det.

Den totale arbeidsbyrden på en vanlig norsk kvinnekropp i alderen 30-49 år går generelt ikke opp i dag. Derfor endte den tidligere nevnte Sylvi Ailin Greiner på sykehus før jul. Den yrkesaktive moren hadde alle symptomer på hjerteinfarkt, men det var ikke det hun hadde. Kroppen hennes var bare fullstendig utmattet.

På tidforbarn.no skriver læreren åpenhjertig: «Man presser seg og presser seg til kroppen sier fra om at det er nok. Jeg hadde vært sliten lenge. En tid før dette holdt jeg på å besvime på Sørlandssenteret. Jeg skulle treffe min familie, vi skulle kose oss med pizza med tante og onkel. Jeg skulle bare på toalettet med min datter før vi møtte dem. Der sank jeg sammen. Jeg måtte legge meg på det skitne dogulvet for ikke å bli borte. Jeg måtte berolige min datter om at jeg bare var trøtt.
Jeg prøvde å sende en sms til mannen min, om at han måtte komme, og jeg lurte på hvorfor han ikke kom. Jeg var for omtåket til å merke at jeg hadde ikke trykket på send-knappen. Jeg kom meg etter hvert på det møkkete dogulvet. Til slutt kunne vi rusle ut. Det føltes ille, og det oppleves ille å skrive om det. Men noen må snakke høyt om dette, ellers hardner arbeidslivet enda mer til. Det blir mindre og mindre rom for foreldrerollen, og hvem skal ivareta barna da? Kanskje noen vil foreslå sykesal i barnehagen? Hvem vet?» Ja, hvem vet.

Vi har mye å takke kvinnefrigjøringen for: Stemmeretten, lik tilgang til utdanning og yrkesliv, lik lønn for likt arbeid – i det hele tatt; at kvinner har fått nøyaktig de samme rettighetene i samfunnet som menn har.

Likevel: Frie er vi ikke blitt, er vi vel? I dag er det bare de økonomisk privilegerte som har reell frihet til å velge. Vi andre er tvunget ut av hjemmet enten vi vil eller ikke, helt til vi knekker. Uten to fulle inntekter er familiene sjanseløse på boligmarkedet i byene i 2014.

Vi har havnet tilbake på 1800-tallet der industrialiseringens kvinner ble tvunget til å forlate barna sine for å forsørge dem. Det er til å grine av – noe jeg også gjør, spesielt når jeg leser om de stakkars småtassene som forlates i barnehagen, solid medisinert med febernedsettende Paracet for at barnehagen ikke skal oppdage hvor sykt det lille barnet egentlig er.

Et så absurd fenomen vitner hardt og brutalt om stor desperasjon og fortvilte foreldre. Det vitner kort og godt om et sykt og barnefiendtlig samfunn – et samfunn med 40 i feber.

Det var ikke sånn det skulle bli. Var det? 

Første gang publisert i avisen Dagen lørdag 4. januar 2014

Ekte kvinnekamp: Når jenter drepes bare fordi de er jenter

TORTURERT TIL ABORT:  FN estimerer at 200 millioner jenter er blitt drept, abortert og forlatt bare fordi de er jenter. Her er en av de utsatte mødrene: "They started torturing me to get an abortion done, what should I do to save my daughters?"
Foto: Skjermdump fra traileren til dokumentarfilmen "It's a girl"

HER er det feminister burde fokusere på på kvinnedagen og hver eneste dag i året: Det faktum at "Det er en jente" er de fire dødeligste ordene i verden i dag.

Hvert år blir flere jenter i India og Kina utsatt for kjønnsbetinget abort enn det samlede antallet jenter som blir født i USA hvert år. FN estimerer at så mange som 200 millioner jenter mangler i verden i dag. Vi snakker GENDERCIDE - men det er det ingen norske feminister som roper ut på denne kvinnedagen.

Hvor er kvinnene som står opp for alle jenters rett til å leve? I stedet marsjerer påståtte "feminister" i Norges gater og definerer det å ta livet av jenter (og gutter) før fødselen som "kvinnefrigjøring" og "en rett alle kvinner skal ha". For et ufattelig svik mot ekte feministiske verdier! Jeg forsvarer alle jenters og kvinners rett til å leve, enten vi har rukket å komme oss ut av magen eller ikke.

Økende problem

De fleste vet at Kina og India har et unaturlig høyt antall gutter og et alt for lavt antall fødte jenter. Imidlertid er det få abortfeminister som anerkjenner hvor alvorlig problemet er, eller at problemet er økende.

I Kina var ubalansen mellom kjønnene 108 fødte gutter mot 100 fødte jenter på slutten av 80-tallet. På begynnelsen av 2000-tallet hadde ubalansen økt til 124 mot 100, og i noen provinser var den på 130 mot 100.

Faksimile:
The Economist

Utryddelsen av jenter er verst i Kina og i India, men den er også utbredt i andre øst-asiatiske land (inkludert Taiwan og Singapore), tidligere kommuniststater på Balkan og i Kaukasus, og til og med blant kinesisk- og japansk-amerikanere i USA. Alle disse stedene er kjønnsbalansen horribelt ute av balanse. Dessverre viser statistikken at økt velstand ikke er løsningen på gendercide-problemet. Både Taiwan og Singapore har åpne, rike økonomier, og i India og Kina er kjønnsubalansen aller verst blant de rikeste og høyest utdannede. Alt dette i følge The Economist, som ikke akkurat er et anti-abort-magasin. Les deres artikkel "The war on baby girls".

It's a girl

Se traileren til dokumentarfilmen "It's a Girl", det er noe av det mest meningsfylte du kan bruke tre minutter på i dag. Her kan du se den:

Anbefaling: Klikk på "de fire hjørnene"-symbolet nederst i høyre hjørne for å se filmen i fullskjerm.

http://www.youtube.com/watch?v=ISme5-9orR0#t=11 

200 millioner jenter drept

I følge The Economist manglet det 100 millioner jenter allerede i 1990, mens FN altså estimerer at så mange som 200 millioner jenter mangler i verden i dag på grunn av gendercide.

Jentene blir drept både tidlig og sent i svangerskapet, og både før og etter fødselen. Jeg synes ikke det ene er mindre grusomt enn det andre, men det synes norske abortfeminister, i og med at abort ikke kan være drap i deres verden. Grøss! Når til og med kvinnene som skulle forsvare jenter svikter, når feministene ikke vil beskytte småjenter mot DØDEN da, da... da har jeg ikke ord.

Forsvar jentene!

Jeg håper den dagen en gang kommer at norske feminister - som ærlig talt burde være blant de mest opplyste og oppegående i verden - en dag forsvarer alle jenters og kvinners rett til å leve, enten vi har rukket å komme oss ut av magen eller ikke. 

Mitt menneskeverd hviler ikke på at jeg har blitt født. Det hviler på at jeg er til. Kom igjen, abortfeminister, ikke lat som at det ikke var jeg som var der fra begynnelsen, ikke lat som om det ikke var mitt liv moren min hadde tatt hvis hun hadde "tatt abort". Dere er for intelligente til å være så dumme. 

Det er et biologisk faktum at fra befruktningen til alderdommen er det samme levende individ som utvikler seg, modnes og dør. Derfor: Kjære Norges feminister - opp med øynene! NÅ!  

Å ta livet av ufødte jenter er å ta livet av jenter!

 

JENTEDRAP: "Jeg bare kvelte den [babyen] etter at den var født." Denne kvinnen drepte i alt åtte nyfødte døtre. I dag er hun barnløs, for det kom aldri noen gutt. Hun smiler og ler mens hun forteller om det, og viser filmcrewet hvor hun gravla jentene.
Foto: Skjermdump fra traileren til dokumentaren "It's a girl"

LES OGSÅ:

• Les gjerne The Economists artikkel "The war on baby girls" (gratis) her.
• Dokumentarfilmen "It's a Girl" kan du få kjøpt på DVD og iTunes, les mer her på filmens hjemmeside.

Skriv brev: Et frimodig forsvar for samvittighetsfriheten

PAKKELØSNING: Kvitt deg med de brysomme hudormene og den enda mer brysomme samvittighetsfriheten - på Susanne Kaluzas blogg. Bloggeren står for tiden bak en epostaksjon som angriper norske fastlegers reservasjonsrett. Tittelen "Hvorfor skal leger få nekte å hjelpe barnløse?" er for øvrig misvisende. For det første besvarer ikke Kaluza spørsmålet. For det andre er spørsmålet galt stilt, for legenes reservasjonsrett handler ikke om å nekte hjelp til barnløse - den handler om å få reservere seg mot å henvise til assistert befruktning.
Faksimile fra www.susannekaluza.com/?p=7293

Samvittighetsfriheten er et termometer for hvor totalitært et samfunn er. Nå har bloggeren Susanne Kaluza engasjert seg for å innskrenke den i Norge. Blir du med og tar opp kampen? Skriv til stortingspolitikerne du også, det er lett!

(Har du bare ett minutt? Scroll rett ned til "Åpent brev til stortingspolitikere" med én gang. Der finner du alt du behøver: Brevet og epostlisten. Du trenger bare sende én epost. Klipp, lim og send - det går fort!)

LES OGSÅ: SAMVITTIGHETSAKSJONEN FORTSETTER

Oppdatering 14. okt.: Det er ikke for sent å bli med på aksjonen ennå. Send brev, og be vennene dine om å gjøre det samme!

Begynnelsen

Det hele begynte med at KrF inngikk en avtale med regjeringspartiene som vil sikre norske fastleger fortsatt reservasjonsmulighet i de sakene der det finnes alvorlige samvittighetsgrunner knyttet til liv og død (i praksis; abort, assistert befruktning og abortfremkallende prevensjon).

Bloggeren Susanne Kaluza publiserte da blogginnlegget "Hvorfor skal leger få nekte å hjelpe barnløse?" der hun forteller at hun selv er i prosess med å få assistert befruktning. Hun forstår ikke hvorfor leger skal få lov til å reservere seg mot å henvise til assistert befruktning eller abort, det er jo bare "å skrive en lapp".

"Å skrive en lapp"

Jeg har forklart Susanne Kaluza at legene som ønsker å reservere seg mot å henvise til abort ser ikke bare én pasient når de møter en abortsøkende pasient. De ser to pasienter, og de ønsker ikke å stå ansvarlig for at livet til den minste pasienten avsluttes.  

Å skrive ut en henvisning til abort er ikke bare “å skrive en lapp”. Definitivt ikke. En lege som mener at ufødte mennesker har rett til å leve, vil oppleve det å måtte skrive ut en henvisning til abort som akkurat like umulig som det ville være for Susanne Kaluza å skrive under på en dødsdom for et helt uskyldig menneske - et menneske som ikke har begått noen annen forbrytelse enn å bli til. Slik skrev jeg til Kaluza.

Hvordan gikk det? Du kan jo lese svaret hennes selv.
 

"De kalde reservasjonslegene"

I innlegget sitt argumenterer Susanne Kaluza som om det er selve abortrettighetene som er truet. Det er de ikke. Allmennleger som reserverer seg mot å henvise til abort har alltid hatt innbyrdes avtaler med andre leger som hjelper kvinnene til å få den aborten de vil ha. I tillegg gjorde Helsedirektoratet i januar uttrykkelig oppmerksom på at kvinner kan begjære abort direkte til sykehus eller nemnd uten først å ha vært innom annen lege.

Det mest støtende med Kaluzas innlegg er at hun tegner et fullstendig fortegnet bilde av reservasjonslegene og deres samvittighet: Disse legene er kalde, ufølsomme, fordømmende og de ønsker å trykke sårbare kvinner så langt ned de bare kan…

Vel, i motsetning til Susanne Kaluza kjenner jeg faktisk flere av disse legene, og jeg kan berolige alle som ikke har møtt dem: Reservasjonslegene er blant de aller fineste og mest empatiske, omsorgsfulle, følsomme og respektfulle legene vi har her til lands.

Susanne Kaluzas e-postkampanje

På søndag fulgte Kaluza opp med å sette i gang en epostaksjon der alle oppfordres til å sende eposter til stortingsrepresentantene for å protestere mot reservasjonsretten. Hun oppgir en liste over alle stortingsrepresentanter som ikke allerede er avklarte motstandere av reservasjonsretten. Håpet hennes er at stortingsrepresentantene i Høyre og Fremskrittspartiet skal bryte avtalen av samvittighetsgrunner (hvilken ironi!) og "få mot til å stemme etter egen moralsk overbevisning".

Jeg foreslår at vi alle skriver til disse stortingsrepresentantene som nå står midt i stormen. Gi dem støtte til å si et stort JA til samvittighetsfriheten! Skriv til dem! Helt nederst i dette blogginnlegget finner du epostlisten og et forslag til brev.

Motstand mot Kaluza

Jeg er ikke den eneste som har latt meg provosere av Susanne Kaluzas kampanje mot samvittighetsfriheten. På bloggen hennes finner du mange gode svar til henne - fra mange ulike personer.

Legen Morten Horn er aktiv i Human-Etisk Forbund og tilhenger av dagens abortlov, men han gir likevel Susanne Kaluza seriøs motstand i kommentar etter kommentar etter kommentar etter kommentar etter kommentar etter kommentar etter kommentar etter kommentar etter kommentar etter kommentar etter kommentar etter kommentar - og til sist en grundig kommentar om assistert befruktning etterfulgt av denne velplasserte replikken. Jeg er seriøst imponert over Morten Horns innsats. Han kan virkelig ikke ha gjort noe annet den dagen ;) Les kommentarene hans og fryd deg! (I den grad man kan fryde seg når temaet er så alvorlig som dette, så klart.)

Dersom du vil ha enda flere nyanserte og reflekterte tanker fra en lege som selv ikke har reservert seg, kan jeg anbefale innlegget fra en annen blogger som også har publisert sitt eget motsvar til Susanne Kaluza i dette blogginnlegget på “Livet i Casa Didriksen”. Les også dette blogginnlegget med et respektfullt forsvar av reservasjonsretten, skrevet av Hilde Granlund, en fastlege som ikke har reservert seg.

Kristin Clemet argumenterer godt for å opprettholde reservasjonsmuligheten her.
Jeg vil også varmt anbefale deg å gå inn på bloggen Samvittighetsfrihet som drives av Foreningen for helsepersonells reservasjonsrett. Her finner du mye viktig og nyttig informasjon.

Større enn Norge

Erna Solberg har selv bekreftet overfor Susanne Kaluza at partienes avtale om reservasjonsretten står fast. Det skal innebære at reservasjonssaken er bindende politikk for Høyres, FrPs og KrFs stortingsrepresentanter.

En masteroppgave i jus ved Universitetet i Bergen fastslår dessuten at det er i strid med menneskerettskonvensjonen å kreve at fastleger skal henvise til abort. Oppgaven fikk toppkarakter, og du kan lese den i sin helhet ved å klikke her.

Reservasjonssaken er større enn Norge og norsk stortingspolitikk. Resolusjon 1763 fra Europarådet omhandler reservasjonsrett av samvittighetsgrunner innen medisinsk omsorg. Den slår fast: «Ingen person, sykehus eller institusjon skal bli presset, holdt ansvarlig eller diskriminert på bakgrunn av at man nekter å utføre, tilrettelegge, assistere eller henvise til en abort».

PROPAGANDAEN: Susanne Kaluza oppfordrer alle til å spre
dette bildet mest mulig. Slagordet er "Min kropp - Mitt valg".
Hvis det bare var så enkelt... Problemet er at abortsaken
ikke kan reduseres til en ren kvinnesak. Abort er et stort
og alvorlig etisk spørsmål som omhandler liv og død.

Mer enn kvinnesak

Hvorfor er Europarådet så krystallklare i reservasjonssaken for helsepersonell? Fordi abortsaken ikke kan reduseres til en ren kvinnesak slik Kaluza-kampanjens slagord “Min kropp – Mitt valg” forsøker på. 

Abortspørsmålet er et stort, etisk spørsmål. Det er en alvorlig samvittighetsak som handler om liv og død. DERFOR må alle Norges leger få ha samvittighetsfrihet i dette spørsmålet.

Samvittighetsfriheten og demokratiet

Samvittighetsfriheten er et termometer som viser hvor totalitært et samfunn er. I fjor dekket jeg en internasjonal legekonferanse i Roma for avisen Vårt Land. Et av de mest interessante foredragene ble holdt av professor Jozef Glasa ved det medisinske universitetet i Bratislava. Han kunne ikke få fremhevet nok samvittighetsfrihetens betydning for demokratiet. Professoren beskrev de mørke strukturene fra Slovakias totalitære kommuniststyre og hvordan disse dessverre ikke har forsvunnet etter kommunismens fall. Tvert imot har de fortsatt, og har til dels blitt forsterket av -ismene i vår postmoderne tid.

- For meg som har opplevd den totalitære kommunismen er det helt uforståelig at Europas demokratiske stater frivillig kan gi avkall på samvittighetsfriheten. Samvittighetsfriheten er en helt grunnleggende frihet som må bestå for at demokratiet skal bestå, sa professor Glasa.

Jozef Glasa fremhevet videre at kampen for legenes reservasjonsrett ikke er en kamp som man utkjemper én gang for alle.

- Denne kampen må vi stå i sammen – i alle land i Europa, til tidenes ende. Det er her fronten i dag står i kampen mellom «livets kultur» og «dødens kultur». Samvittighetsfriheten er et av de viktigste spørsmålene i vår tid, avsluttet professoren.

DERFOR engasjerer jeg meg i dette spørsmålet. Derfor engasjerer jeg meg nok til at jeg nå har sendt et åpent brev til de stortingspolitikerne som har blitt utsatt for Susanne Kaluzas frontalangrep på samvittighetsfriheten.

Her er mitt forslag til et åpent brev du kan sende til stortingspolitikerne:

Åpent brev til stortingspolitikere

Emne:  Et frimodig forsvar for samvittighetsfriheten

Hei

Jeg sender denne e-posten til deg fordi bloggeren Susanne Kaluza har utvalgt deg i sin epostkampanje der hun vil ha Stortinget med på å innskrenke norske legers samvittighetsfrihet.

Jeg er en av de mange som er glad for at Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har inngått en avtale om at "Det gis reservasjonsmuligheter for fastleger etter dialog med Den norske legeforening".

Jeg er også takknemlig for det faktum at reservasjonssaken er større enn norsk politikk. Resolusjon 1763 fra Europarådet omhandler reservasjonsrett av samvittighetsgrunner innen medisinsk omsorg. Den slår fast: «Ingen person, sykehus eller institusjon skal bli presset, holdt ansvarlig eller diskriminert på bakgrunn av at man nekter å utføre, tilrettelegge, assistere eller henvise til en abort».

Hvorfor er Europarådet så klare i reservasjonssaken for helsepersonell? Det skyldes at abortsaken ikke kan reduseres til en ren kvinnesak slik Kaluza-kampanjens slagord “Min kropp – mitt valg” forsøker på. Erna Solberg har helt rett i at abortspørsmålet er "et stort etisk spørsmål" som "dreier seg om liv og død".

Det var nettopp derfor landsstyremøtet i Den norske legeforening konkluderte med at "Legeforeningen mener at alvorlige samvittighetsgrunner knyttet til liv og død kan gi grunnlag for at leger gis reservasjonsmulighet for deltakelse i henvisning og behandling". DERFOR må alle Norges leger få ha samvittighetsfrihet. Avtalen mellom H, FrP og KrF sikrer at vi vil få smidige, gode løsninger som gjør at norske kvinner beholder sin rett til å få henvisning til abort, assistert befruktning og abortfremkallende prevensjon.

Samvittighetsfriheten er et termometer som viser hvor totalitært et samfunn er. Professor Jozef Glasa ved det medisinske universitetet i Bratislava sier:

"For meg som har opplevd den totalitære kommunismen er det helt uforståelig at Europas demokratiske stater frivillig kan gi avkall på samvittighetsfriheten. Samvittighetsfriheten er en helt grunnleggende frihet som MÅ bestå for at demokratiet skal bestå."

Samvittighetsfriheten er et av de viktigste spørsmålene i vår tid. Derfor engasjerer jeg meg i dette spørsmålet, og derfor vil jeg få uttrykke min støtte til reservasjonsrettavtalen som Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har inngått, og min støtte til alle øvrige stortingsrepresentanter som vil sørge for at samvittighetsfriheten ikke innskrenkes i Norge.

Med dette vil jeg få gi deg min uforbeholdne støtte til å si et stort JA til at leger fortsatt skal få beholde sin reservasjonsmulighet ved alvorlige saker knyttet til liv og død.

Fordi samvittighetsfriheten må bestå for at demokratiet skal bestå.

I hele denne stortingsperioden håper jeg du vil stå frem som en modig beskytter av samvittighetsfriheten.
 
Med vennlig hilsen
ditt navn
+ adressen din

Send en epost!

For å sitere Susanne Kaluza: "Hvis du enig, så er det supert om du kopierer brevet og sender det på epost til de som bestemmer! Det er bare å klippe og lime rett inn i epostleseren."

Og bare så det er presisert: Du kan selvsagt også bruke egne ord i eposten som du sender til disse adressene:

kjell.ropstad@stortinget.no; svein.harberg@stortinget.no; ingebjorg.godskesen@stortinget.no; Jan-tore.sanner@stortinget.no; sylvi.graham@stortinget.no; Tone.Troen@stortinget.no; bente-stein.mathisen@stortinget.no; Henrik.Asheim@stortinget.no; Nils-Aage.Jegstad@stortinget.no; mette.tonder@stortinget.no; kari-kjonaas.kjos@stortinget.no; Hans-Andreas.Limi@stortinget.no; ib.thomsen@stortinget.no; per.lundteigen@stortinget.no; trond.helleland@stortinget.no; anders.werp@stortinget.no; Kristin-Ormen.Johnsen@stortinget.no; jorund.rytman@stortinget.no; morten.wold@stortinget.no; frank.bakke-jensen@stortinget.no; jan-henrik.fredriksen@stortinget.no; kjersti.toppe@stortinget.no; knut-arild.hareide@stortinget.no; erna.solberg@stortinget.no; oyvind.halleraker@stortinget.no; Peter-Christian.Frolich@stortinget.no; Torill.Eidsheim@stortinget.no; Sigurd.Hille@stortinget.no; Ove-Bernt.Trellevik@stortinget.no; gjermund.hageseter@stortinget.no; helge-andre.njastad@stortinget.no; jenny.klinge@stortinget.no; rigmor.andersen-eide@stortinget.no; Helge.Orten@stortinget.no; elisabeth-robekk.norve@stortinget.no; harald.nesvik@stortinget.no; oskar.grimstad@stortinget.no; kenneth.svendsen@stortinget.no; margunn.ebbesen@stortinget.no; Odd.Henriksen@stortinget.no; marit.arnstad@stortinget.no; elin-rodum.agdestein@stortinget.no; olemic.thommessen@stortinget.no; morten-orsal.johansen@stortinget.no; Rasmus.Hansson@stortinget.no; hans-olav.syversen@stortinget.no; ine-marie.eriksen-soreide@stortinget.no; nikolai.astrup@stortinget.no; michael.tetzschner@stortinget.no; kristin.vinje@stortinget.no; mudassar.kapur@stortinget.no; stefan.heggelund@stortinget.no; siv.jensen@stortinget.no; christian.tybring-gjedde@stortinget.no; ulf.leirstein@stortinget.no; Bengt-Morten.Wenstob@stortinget.no; ingjerd.schou@stortinget.no; geir.pollestad@stortinget.no; Olaug.Bollestad@stortinget.no; Geir-S.Toskedal@stortinget.no; bent.hoie@stortinget.no; siri.meling@stortinget.no; arve.kambe@stortinget.no; tina.bru@stortinget.no; bente.thorsen@stortinget.no; Roy.Steffensen@stortinget.no; bjorn.lodemel@stortinget.no; heidi.greni@stortinget.no; linda.helleland@stortinget.no; Frank.Jenssen@stortinget.no; per.sandberg@stortinget.no; Sivert-Haugen.Bjornstad@stortinget.no; geir-jorgen.bekkevold@stortinget.no; torbjorn-roe.isaksen@stortinget.no; bard.hoksrud@stortinget.no; elisabeth.aspaker@stortinget.no; kent.gudmundsen@stortinget.no; oyvind.korsberg@stortinget.no; Hans-Fredrik.Grovan@stortinget.no; Ingunn.Foss@stortinget.no; Norunn-Tveiten.Benestad@stortinget.no; ase.michaelsen@stortinget.no; Anders.Tyvand@stortinget.no; svein.flatten@stortinget.no; Karstein-Eidem.Lovaas@stortinget.no; anders.anundsen@stortinget.no; morten.stordalen@stortinget.no; line.hjemdal@stortinget.no

Det er nok å sende én epost der du limer inn hele adresselisten i adressefeltet. 

Klipp og lim og klikk på send! DU kan gjøre en forskjell, så enkelt som bare det! 

OMSORG FOR DET UFØDTE LIV: De norske allmennlegenes fagpolitiske forening, NFA, har i sin "Målbeskrivelse og gjennomføringsplan for Allmennmedisin" formulert det ufødte liv sin plass i allmennmedisinen:"Allmennlegen møter hele spekteret av lidelser fra banale hverdagsplager til livstruende tilstander i akutte situasjoner alene på vakt. Oppgavene til allmennlegen favner alle livsfaser fra omsorgen for det ufødte liv til ivaretakelse av den døende pasienten."

Kjære stortingspolitikere: La allmennlegene få gjøre oppgaven sin! Reservasjonslegene gjør ikke noe annet enn å prøve å verne om den parten de oppfatter som svakest; det ufødte barnet. Det er et svært godt utgangspunkt for enhver moralsk god handling.

Hvor frie er dagens norske kvinner?

INTERVJU: Dagen har et stort, spennende intervju med Lill May Vestly i dag (side 16-18). I tillegg har de en enquete med fire kristne kvinner om feminisme (s. 19) samt ytterligere fem sider om kristen feminisme (s. 20-24).
Faksimile: Dagen 8. mars 2013, side 19

Det er kvinnedagen i dag, 8. mars. I den anledning stilte avisen Dagen meg to spørsmål. Her er mine svar.

Journalist Eivind Algrøy i Dagen stilte disse to spørsmålene: Er du en feminist? Hva takker du feminismen for?

Er du en feminist?

Egentlig, men jeg liker ikke å kalle meg det lenger, fordi begrepet er kuppet av antifeminine, barne- og mannsfiendtlige krefter. 

Jeg heier imidlertid på kvinners økende deltakelse i hele samfunnslivet og er opptatt av å motarbeide kjønnsdiskriminering. I følge statistikk fra FN utgjør kvinner 70 prosent av verdens fattige. To tredeler av verdens analfabeter er kvinner. Med andre ord: Her har alle mennesker av god vilje mye å gjøre fortsatt.

Kvinnefrigjøringen i Norge er heller ikke i mål. Forrige kvinnegenerasjon hadde valgfrihet, men min generasjon har ikke det. Vi er tvunget ut av hjemmet enten vi vil eller ikke. Uten to fulle inntekter er familiene sjanseløse på boligmarkedet i byene. Mannen min og jeg har lang utdanning, fire små barn og to fulle jobber men har likevel bare råd til to soverom til vår familie på seks.  

Bare de økonomisk privilegerte har reell valgfrihet i dag. Vi andre er ikke fri, i stedet er vi tilbake på 1800-tallet der industrialiseringens kvinner ble tvunget til å forlate barna sine for å forsørge dem. Det er til å grine av – noe jeg også gjør, spesielt den 8. mars.

Hva takker du feminismen for? 

Jeg takker feminismen for lik lønn for likt arbeid, for stemmeretten, for at vi har fått samme arverettigheter som menn og lik tilgang til utdanning og yrkesliv. I det hele tatt: Jeg takker for at kvinner har fått de samme rettighetene i samfunnet som det menn har.

I vår tid er jeg spesielt takknemlig for feministenes kamp mot pornografi, prostitusjon, sexpress og seksualiseringen av jente- og kvinnekroppen i det offentlige rom. 

[Slutt på intervjuet]

Etterord

I dag er ettåringen min febersyk, og på denne kvinnedagen må jeg si det føles underlig - ja, absurd - å tilhøre den første generasjonen kvinner som blir glade når barna er syke - for da får vi jo endelig være sammen med barna våre. (I tillegg blir vi selvsagt superstresset på grunn av alt det vi skulle gjort på jobben som vi ikke får gjort, men likevel. Likevel er vi takknemlige for den ekstra dagen med det lille barnet.)

Les også:

Frispark: Med 40 i feber i barnehagen. Et innlegg om å havne i skvisen mellom arbeidsliv og omsorgen for barna våre:

"Var det sånn vi ville ha det? Var det denne «friheten» vi ville ha? Er vi frie, friske og fornøyde nå? Er dette bra for barna? Er det bra for foreldrene? Eller er det kanskje noen tegn i tiden som tyder på at vår måte å organisere arbeids- og familielivet på ikke er så sunn?" [...] "Vi har havnet tilbake på 1800-tallet der industrialiseringens kvinner ble tvunget til å forlate barna sine for å forsørge dem. Det er til å grine av – noe jeg også gjør, spesielt når jeg leser om de stakkars småtassene som forlates i barnehagen, solid medisinert med febernedsettende Paracet for at barnehagen ikke skal oppdage hvor sykt det lille barnet egentlig er. Et så absurd fenomen vitner hardt og brutalt om stor desperasjon og fortvilte foreldre. Det vitner kort og godt om et sykt og barnefiendtlig samfunn – et samfunn med 40 i feber. Det var ikke sånn det skulle bli. Var det?"