Sigrid Undset om Selja: "Det eldste kirketak i Norge"

Sigrid Undset om Selja: "De sommerdagene jeg var der ute for noen år siden var det fint vær – høie drivende skyer som solskinnet silte ut av, så det glitret svakt og flekkevis ute i havet og lyste opp her og der over øens gule myrer og grønne gressvoller."
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

"Høit oppe lyser den lille ruinen av Sunnivakirken, og bakom den gaper helleren inn i berget - det eldste kirketak i Norge, og det eneste som står som vi har grunn til å tro, Sankt Olav har knelt under." Slik skriver Sigrid Undset i kapittelet "Sankta Sunniva og Seljemennene" i boken "Norske helgener" (Aschehoug, 1937).

Jeg siterer fra side 99-100: "Seljumannamesse" – minnefesten for St.a Sunniva og hennes følge – er blitt feiret like lenge som vi har noen opplysninger om en kirkelig festkalender for Norge. Og at prestene skulde ha feiret Kristi Legemes og Blods offer på alteret til minne om "de hellige som hviler i Kinn og på Selja" er lite sannsynlig, hvis de ikke selv hadde trodd at deres martyrium som de takket Gud for var en historisk kjensgjerning.

Offertoriet på Sunniva-dagen 8. juli, lyder slik: "Anima nostra sicut passer erepta est, de laqueo venantium. Laques contritus est, et nos liberati sumus. Adjutorium nostrum in nomine  Domino, qui fecit caelum et terram." "Vår sjel er blitt fridd ut som spurten av jegerens snare. Snaren er brutt sund og vi er blitt fridd ut. Vår hjelp er i Herrens navn. Han som har skapt himmel og jord".

Evangeliet er tatt fra Apostelen Mattheus tiende kapitel, vers 26 ff:

"Det er ingenting skjult som ikke skal bli åpenbaret, og det er intet hemmelig som ikke skal bli kjent. Hvad jeg sier dere i mørket, tal det i lyset, og det som blir hvisket dere i øret, skal dere predike fra hustakene. Og frykt ikke for dem som slår ihjel legemet, men ikke evner å slå ihjel sjelen, men frykt meget mere ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete! Blir ikke to spurver solgt for en skilling? Og likevel faller ikke en av dem til jorden uten at eders Far. Alle eders hodehår er jo talt. Derfor, vær ikke redde, dere er bedre enn mange spurver. Hver den altså som vil bekjennes mig for menneskene, ham vil også jeg kjennes ved innfor min Far som er i himmelen."

Hvert spor av skogen på Selja er forsvunnet nu, og der finnes ikke huser annet enn noen små heimer ved stranden på nordsiden. Fra båtstøen der fører en slags vei, muret ut med stener hvor det bærer over dokker og bløte myrsøkk, vestover langs stranden. Den fører forbi Heilagramannavik ut til klosterruinen. Albanuskirkens tårn står enda i full høide. Det lyse murverk mot den mørke berghammeren bakom er et sjømerke som en kan se langt ut tilhavs.

I det fuktige sjøklima gror gress og lyng og småbusker frodig grønne, men sletten ved klosterruinen er blitt bløtmyr igjen, som den vel var før munkene kom til øen og dyrket den op. Og folk inne fra fastlandet bruker øen til beite, som i Sunnivas tid. Nu er det mest sau som går der - sau beiter på grønnsværet i det gamle kirkeskibet og i klosterets takløse rum.

Bortenfor klosterruinene tar stien bratt opover forbi de gamle terrassemurer som har stått, Gud vet hvor lenge. Nu raser de ut litt mere for hvert år. Stien er gjort med trappetrin, og ved siden av den rinner bekken som springer ut oppe i helleren. Det søte klare vann skal være lett radioaktivt, og det hender visst enda at folk henter av det til syke.

Høit oppe lyser den lille ruinen av Sunnivakirken, og bakom den gaper helleren inn i berget - det eldste kirketak i Norge, og det eneste som står som vi har grunn til å tro, Sankt Olav har knelt under. Han landet på Selja da han kom hjem for å vinne Norge og føre Olav Tryggvessons kristningsverk videre.

Fra hellerens åpning har en utsyn over Nordsjøen og bukten nedenunder, der brenningen glitrer hvitt over skjærene bestandig, og en klokkebøye et sted ute ved pynten av Stattlandet sukker og klinger svakt og fjernt og uopphørlig. Under en i luften kretser måkene og skriker – stimler sammen og larmer iltert, når fiskørnen i hammeren blir nærgående.

De sommerdagene jeg var der ute for noen år siden var det fint vær – høie drivende skyer som solskinnet silte ut av, så det glitret svakt og flekkevis ute i havet og lyste opp her og der over øens gule myrer og grønne gressvoller.

Så kom en regnskur og drev foran huleåpningen som et slør av glitrende dråper, og gjennem dråpefallet skinnet solen inn i helleren, så mosen innerst på den gamle alterplassen gnistret irrgrønn, og det tykke lag av gammel sauetadd over hellerens gulv synte myke og rustbrunt fløielsaktig. Gjennem regnets sus og brenningens dønn nede ved fjellfoten rislet Sunniva kilde med mangfoldige små og klingre toner, og noen sauer som ikke turde ty op i hulen fordi det var noen folk der, bræket bedrøvet og søke sammen i ruinen av Sunnivas kirke utenfor. En lamunge hoppet op på den murede pallen ved bakveggen hvor skrinet engang har stått. Den la sig nedpå, hvit og pen, og så ut som den visste at den tok sig symbolsk ut."

Du kan lese hele boken digitalt på Nasjonalbibliotekets nettside, nb.no.

Ønsker du å ha ditt eget eksempler i bokhyllen?

Boken utkom i 1937, og er ikke trykket opp på ny. Men fortvil ikke – det finnes flere eksemplarer av Sigrid Undsets Norske helgener til salgs hos antikvariat.no.

Du kan også være heldig å finne Sigrid Undsets Norske helgener hos bookis.no.
For ikke å glemme at det også hender at denne boken dukker opp hos finn.no.

Vil du se bilde av Sigrid Undset i hulen på Selja?

Det kan du gjøre her hos Digitalt museum.