Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Katedraler. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Katedraler. Vis alle innlegg

26 januar 2022

Ettertanke | Byggmesteren i Nidaros

NIDAROSDOMEN: Oktagonen i Nidarosdomen (avbildet) ble planlagt av den hellige erkebiskop Eystein Erlendsson (ca. 1120-1188). Statuen av ham på Nidarosdomens vestfront bekranses hvert år på hans minnedag, den 26. januar.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det er festdagen til Norges andre erkebiskop i dag – kirkebyggeren Eystein Erlendson av Nidaros (1120-1188).


Den hellige Eystein var en stor kirkebygger og sørget for at også seks klostre ble bygd i Norge. Det meste av Nidarosdomens mektige tverrskip og flere av kapellene skriver seg fra den hellige Eysteins tid, og han la planene for oktagonen og reisningen av hele den gotiske katedralen.

En gang Eystein inspiserte byggearbeidene på domkirken, falt han ned fra et stillas og ble brakt livløs til sengs. Tre dager senere, på Olsokdagen, lot han seg avkreftet bære til kirken. Han kunne fortsatt ikke stå på beina, men spurte Hellig Olav om forbønn. Da gav Gud ham så mye krefter at han klarte å både delta i prosesjonen og holde en lang preken for de langveisfarende pilegrimene.

Vi vet ikke hvilken bibeltekst byggmester Eystein talte over, men ingen kan utelukke at han trakk inn dagens tekst i sin lange, improviserte preken. Jeg får iallfall assosiasjoner til det internasjonale pilegrimsmålet Nidaros når jeg leser Salomos inderlige tempeltale:
”Det kan også hende at utlendinger som ikke hører til ditt folk Israel, kommer fra et land langt borte for ditt navns skyld. For de får nok høre om ditt store navn, din sterke hånd og din utstrakte arm. Når de så kommer og ber sine bønner, vendt mot dette hus, så må du høre dem i himmelen der du troner, og gjøre alt det de roper til deg om! Da skal alle folk på jorden lære ditt navn å kjenne, og de skal frykte deg likesom ditt folk Israel, og sanne at ditt navn er nevnt over dette huset som jeg har bygd.” (1 Kong 8,41–43)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 26. januar 2009 og her på bloggen 26. januar 2014. 


LES MER

01 juni 2021

Ettertanke | Keystone Singers

 
"Uten sluttsteinen faller hele buen sammen. Sluttsteinen er steinen som løfter og holder alt sammen. Slik er Jesus. I livet. Og i Kirken."
Foto fra borgen Hochosterwitz i Sankt Georgen am Längsee i Østerrike.


I 1968 startet et eventyr i hjembyen min Haugesund. På 90-tallet hadde fenomenet vokst til å bli et av de største korene i hele Norge. Tre busser måtte til for å frakte Keystone Singers på turné til Østerrike og Ungarn da jeg sang i tensingkoret. 


Jeg husker fortsatt det gigantiske slottet og de kule bilene i Budapest, hvor våte vi ble i regnet i vakre Salzburg og hvor magisk det var å synge nydelige «Vitae Lux» under en stor, åpen stjernehimmel.

Vi het Keystone Singers fordi Jesus er the keystone som omtales i Apostlenes gjerninger: 
«Han er steinen som ble vraket av dere bygningsmenn, men som er blitt hjørnestein. Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved.» (Apg 4,10-12)
Vi lærte at hjørnesteinen var en stor stein som vanligvis ble lagt i det nordøstre hjørnet, som den første steinen i en bygning. Dette var den viktigste steinen i bygningen. Den ble lagt i helt nøyaktig vinkel både vannrett og loddrett, slik at alt annet kunne konstrueres ut fra den. Slik er Jesus. I livet. Og i Kirken. 

Når du har den rette hjørnesteinen, rett plassert, blir resten riktig. Det blir et bra hus. Og et bra liv. Ting blir rett.

Senere oppdaget jeg at keystone faktisk ikke betyr hjørnestein. I dagens bibeltekst, i 1. Pet 2,6, bruker Peter det greske ordet akrogoniaios, som ofte oversettes med hjørnestein eller corner stone. Men det kan også oversettes med keystone.

På norsk heter the keystone sluttsteinen. I arkitekturen er sluttsteinen den øverste, midtre steinen i en bue eller en dom. Sluttsteinen er den siste steinen som legges, og den symboliserer helhet og det fullkomne. Ofte er sluttsteinen spesielt vakker. I kirketak kan den ha Jesu ansikt.

Sluttsteinen er den steinen som låser hele buen/domen sammen og gjør det mulig for de andre steinene å sveve i luften uten å falle. Den gjør buen i stand til å bære vekt. Uten sluttsteinen faller hele buen sammen. Sluttsteinen er steinen som løfter og holder alt sammen. Slik er Jesus. I livet. Og i Kirken.

«Kom til ham, den levende steinen, som ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud, og bli selv levende steiner som bygges opp til et åndelig hus». For: «dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys.» (1. Pet 2; 4, 9)

«Halleluja! Lovsyng Herren, min sjel! Jeg vil lovsynge Herren hele mitt liv, synge og spille for min Gud så lenge jeg er til. Salig er den som har Jakobs Gud til hjelper og setter sitt håp til Herren sin Gud. Han skapte himmel og jord, havet og alt som er i dem, han er trofast til evig tid.» (Salme 146, 1 f.f.)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 29. mai 2021 da 1 Pet 2,4–10 var dagens bibeltekst


Jesus. Sluttsteinen i St. Anna-kapellet i Malborg i Polen, fra 1300-tallet. 
Foto: Der Hexer/Wikimedia Commons

Jesus. Sluttsteinen i kirken Església Sant Llorenç i Lleida i Katalonia, Spania. 
Foto: Paul M.R. Maeyaert/Wikimedia Commons

Jesus. Sluttsteinen i taket i katedralen i Barcelona.
Foto: Euku/Wikimedia Commons


01 juni 2018

Om middelaldermagi, katolsk tid og Oslo Middelalderfestival

Middelaldermagisk å få instruksjon i pil og bue.

Jeg sier det rett ut: Jeg er skikkelig glad i middelalderen.


Mye av det kommer av at middelalderen var en tid der Norge var et katolsk land. Jeg føler meg rett og slett hjemme i middelalderens Norge. 

Den katolske middelalderen

Katolsk tro er ikke en fremmed tro i Norge. Det er mine forfedres tro. Det var Den katolske kirke som brakte kristendommen til Norge, og det er denne sterke, vakre, kristne, katolske troen jeg finner igjen i middelalderkunsten, i arkitekturen, i middelalderens språk, i musikken, i katedralene, i tradisjonene og i skikkene fra middelalderen. Når du leser om en norsk kirke at den er "fra middelalderen", står det egentlig "fra katolsk tid i Norge". Det er derfor de er så vakre.


Magisk tid

Middelalderen var en katolsk tid - full av eventyr, mysterium og under - i motsetning til den platte, tomme, hedonistiske, sekulariserte tiden vi lever i. I vår tid er det for lite skjønnhet og mirakler, og for få drager og riddere til at jeg blir noe særlig fascinert. 

Ja til mer heroisme, sier jeg. Det er det som må til hvis vi skal få noen flere helgener her til lands. De forrige er fra middelalderen.

"Holiness isn't for wimps." Eller for å si det med en av middelalderens store heltinner, den hellige Klara av Assisi: "Love that does not know of suffering is not worthy of the name." 

Heltene våre

Ingen blir helgener uten heroisk selvforsakelse og en kjærlighetsfull offervilje. Yup, I know, offervilje er ikke helt in i vår tid.  Det finnes knapt som ord lenger, og iallfall ikke som ideal. Exactly my point

Vi og kulturen vår formes av, og blir som, de vi ser opp tilI middelalderen var det helgenene som var heltene og heltinnene våre. 

Heltene våre setter retningen for oss. Hva sier vår tids idoler om vår tid? Om hvem vi er? Om hvor vi er på vei? 

Her er mitt stalltips: Vår tid trenger å snu og endre retning. Den trenger omvendelse, rett og slett. Den trenger å vende om. Eller for å si det på latin: Den trenger å convertere. Derfor ber jeg hver dag for Norges omvendelse.

Oslo Middelalderfestival

Forrige helg var hele familien på Oslo Middelalderfestival på Akershus festning - den perfekte, tidsriktige rammen for en middelalderfestival. Vi var der i fjor også, og begge gangene har det vært like fantastisk gøy. Festivalen har ikke noe kristent fokus, men når de små ridderne på ridderskolen kneler ned og høytidelig svarer ja til at de vil forsvare de hjelpeløse, og bekjempe ondskap og urett, så er det ikke akkurat gudløse idealer eller et sekulært språk de blir preget av ;)

Middelalderfestivalen byr på utrolig mye spennende: Ridderskole, prinsesseskole, pil og bueskyting, knekter, skalder, rustninger, stort middelaldermarked, arkeologisk utgraving for barna, fletting, forestillinger, gjøglere, kampoppvisninger, konserter, omvisninger, foredrag, flammeshow, trubadurer, dukketeater, sang, harpespill, forestillinger, store slag og mye mer.

Neste år også

Under her finner du en del bilder fra Middelalderfestivalen i år og i fjor. Hvis du blir inspirert til å bli med neste år, kan du holde av datoen i kalenderen din allerede nå. Neste års festival er nemlig 24.-26. mai 2019. Den står allerede merket av i min kalender :)


Høydepunktet for Ridder Maria (4): Å knele ned for selveste kongen etter fullført ridderskole.

Kongen spør: «Lover du å beskytte de hjelpeløse?» Maria: «Ja.»
«Lover du å bekjempe ondskap og urett?» «Ja.»
«Lover du å ære og hedre kongen?» «Ja.»
«Da erklærer jeg herved at du er en ekte ridder!»

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Ridder Ingrid (10) til "hest" med lanse.

Ridder Maria til rullende hest på ridderskolen.


Middelaldermarkedet er stort og spennende, med mange håndlagde produkter. Eller vil du kanskje kjøpe stoff og mønster til å sy et middelalderkostyme selv? Eller ferdigsydde middelalderklær? Du finner det her. I fjor fikk barna noen kule skjold. I år fikk Johannes (6) en drikkeflaske i lær, og Maria (4) fikk en prinsessetryllestav. En magisk fin dag  

Klart man blir glad av å få en så fin, håndlagd drikkeflaske av lær! Flasken er vokset seks ganger med bivoks på innsiden, og to ganger på utsiden. Veldig kul.

Stas å få opplæring i sverdbruk!"Since it is so likely that children will meet cruel enemies, let them at least have heard of brave knights and heroic courage, otherwise you are making their destiny not brighter, but darker." (C. S. Lewis)

Oversatt: "Siden det er så sannsynlig at barn vil møte onde fiender, så la dem i det minste ha hørt om tapre riddere og heroisk mot, ellers gjør du ikke skjebnen/fremtiden deres lysere, men mørkere." (C. S. Lewis)
Konsentrert Olav bueskytter (8).


"Fairy tales, then, are not responsible for producing in children fear, or any of the shapes of fear; fairy tales do not give the child the idea of the evil or the ugly; that is in the child already, because it is in the world already.

Fairy tales do not give the child his first idea of bogey. What fairy tales give the child is his first clear idea of the possible defeat of bogey. The baby has known the dragon intimately ever since he had an imagination.

What the fairy tale provides for him is a St. George to kill the dragon. Exactly what the fairy tale does is this: it accustoms him for a series of clear pictures to the idea that these limitless terrors had a limit, that these shapeless enemies have enemies in the knights of Godthat there is something in the universe more mystical than darkness, and stronger than strong fear."

G. K. Chesterton, fra Tremendous Trifles (1909)
Morsomme kampoppvisninger, sol, 28 grader, middelaldermagi og glade barn. Til å bli lykkelig av.

Bildene over her er fra i år. Bildene under her er fra i fjor.



Fra middelalderfestivalen i fjor. Stort middelaldermarked! Maria sikret seg et stilig, håndlagd skjold. Hvis du liker keltisk, kristen kunst, finner du en del av det på middelaldermarkedet.


Ingrid og Maria på prinsesseskole med Dronning Eufemia og munken Marius i fjor. Dette er øvelsen "Saftus Drikkus"/høybåren saftdrikking. I tillegg lærer man etikette og kotyme, sitting og ligging på en ert av gull, royal dåning, samt "pompøs og beskjeden prinsessesang". Og hele tiden ler og ler vi. 

Veldig stas å få prøve en ekte rustning. Den var tung!

Hvert år er det arkeologisk utgraving for barn. Kjempespennende!



Du liker kanskje også:


15 februar 2017

Hvorfor blir folk katolikker?

KIRKEN SETT INNENFRA: Den katolske kirke er som de gotiske kirkene: Vakker sett utenfra, men skjønnheten, lyset og fargene oppleves enda mer intenst når du er inne i kirken. George Weigel skriver: "The Gothic, with its soaring vaults and buttresses and its luminous stained glass, is not a classic Catholic architectural form by accident. The full beauty of the light, however, washes over you from inside." (Bildet er fra La Sainte Chapelle i Paris)



Få med deg en interessant artikkel av George Weigel her: "Why do adults become Catholics?"


Her er noen smakebiter:

"There are as many reasons for “converting” as there are converts."

"If there is a thread running through these varied personalities, it may be this: that men and women of intellect, culture, and accomplishment have found in Catholicism what Blessed John Paul II called the “symphony of truth.” 

That rich and complex symphony, and the harmonies it offers, is an attractive, compelling, and persuasive alternative to the fragmentation of modern and post-modern intellectual and cultural life, where little if anything fits together and much is cacophony.

Catholicism is not an accidental assembly of random truth-claims; the Creed is not an arbitrary catalogue of propositions and neither is the Catechism of the Catholic Church. It all fits together. And in doing so, Catholicism helps fit all the aspects of our lives together, as it orders our loves and loyalties in the right direction."

"You don't have to be an intellectual to appreciate this "symphony of truth," however. For Catholicism is, first of all, an encounter with a person, Jesus Christ, who is "the way, the truth, and the life" (John 14.6). And to meet that person is to meet the truth that makes all the other truths of our lives make sense."

"Viewed from outside, Catholicism can seem closed and unwelcoming. As Evelyn Waugh noted, though, it all seems so much bigger, spacious, open from the inside. The Gothic, with its soaring vaults and buttresses and its luminous stained glass, is not a classic Catholic architectural form by accident. The full beauty of the light, however, washes over you from inside."

Les hele artikkelen her: "Why do adults become Catholics?"

04 februar 2014

Biskopens preken fra prestevielsen i Nidarosdomen

RETT FØR: "Tre frem, Egil Mogstad, du som skal vies til prest." Ordinanden: "Adsum." ("Jeg er her").
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

 

Her er biskop Bernt Eidsvigs preken fra prestevielsen av Egil Mogstad i Nidarosdomen på festen for den hellige Eystein, 26. januar 2014.


(Uthevinger i kursiv er biskopens egne, uthevinger i fet er mine.)

Kjære biskop Tor Singsaas, domprost Ragnhild Jepsen og domkirkens menighetsrådsleder, kjære prester og ordensfolk – jeg hilser særskilt de tilstedeværende fra dominikanerordenen og Det franske oratorium; kjære Egils venner og familie, kolleger og elever fra Trondhjems katedralskole og fra Det mosaiske trossamfund, kjære brødre og søstre, men først og fremst, kjære Egil.

Det er med takknemlighet overfor Nidaros biskop, domprost og menighetsråd vi kan samles her for å vie Egil Mogstad til prest på festen for denne kirkes byggherre, erkebiskop Eystein. Ordinand og kirke har en lang felles historie. Uten denne kirken ville Egil ha vært en annen person enn han vi kjenner. Vi blir likeledes minnet om at våre to kirker har en felles historie i dette rom: Her er mange prester og biskoper av katolsk og luthersk bekjennelse blitt ordinert i århundrenes løp, men det er helt sikkert første gang en prest er blitt viet i begge kirkers ritualer.

(Prekenen fortsetter under bildet.)

SELVE PRESTEVIELSEN: "Allmektige Gud, vi ber deg: Gi denne din tjener presteembedets verdighet, forny hellighetens ånd i hans indre. Gi ham å holde fast ved den nådegave han har mottatt fra deg, og la han ved sin holdning og sin vandel være et forbilde på sant kristent liv. Gjør ham til vår trofaste medarbeider, så evangeliets ord kan nå til jordens ytterste grenser, og alle folkeslag, forenet i Kristus, kan bli et hellig folk."
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Dette kunne under gitte omstendigheter blitt oppfattet som et splidens tegn, men jeg registrerer at det motsatte er tilfellet: Egil splitter ikke kirkefolket på noen side. Mange av dem som var til stede den 14. juni 1974, er også her idag. Det ville overraske meg om noen sørget over ordinandens personlige og teologiske utvikling.

Jeg sier bevisst ”utvikling”, for Egil er ikke en bruddets mann. Hans forhold til Kirkens enhet er patristisk av støpning og – hadde jeg nær sagt – tidfestelse, og skriver seg således fra en forestillingsverden fra før skismaet mellom øst og vest og reformasjonen. Som sin lærer Einar Molland – som gav mange av oss de viktigste begreper om Kirken og de kristnes enhet – tror han det Kirken alltid har trodd. Han ser kontinuiteten fra jødedom til kristendom, ikke minst ser han for oss alle en felles fremtid hos Gud. I mellomtiden får vi gjøre så godt vi kan med de midler felles historie, felles mål og felles fremtid kan gi oss. De er ikke få.

(Prekenen fortsetter under bildet.)

KRISTEN ENHET: "Egil splitter ikke kirkefolket på noen side. Mange av dem som var til stede den 14. juni 1974, er også her idag. Det ville overraske meg om noen sørget over ordinandens personlige og teologiske utvikling."  (Sitat fra biskop Bernt Eidsvigs preken)
Her holder den lutherske biskop Tor Singsaas en hjertelig tale under mottakelsen etter prestevielsen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Dagens lesninger er valgt for festen for den hellige Eystein og passer ikke bare for denne festen, men også for den situasjon Egil vil befinne seg i som prest ved St. Olavs kirke. Om noen få måneder vil kirken bli revet. Vi går inn i en spennende byggeperiode; jeg kan ikke en gang love dere at vi bygger på stengrunn, for arkeologene forteller oss om et to meter tykt leirlag like under tomtens overflate… De fleste av dere vil vite at Egil har vært med på å forberede kirkebygget og har vært en verdifull rådgiver for arkitekt og biskop, noe vi regner med at han fortsetter med inntil den nye kirken står der.

Den hellige Eystein bygget imidlertid ikke bare et hus for Kirken, han var i høyeste grad med på å gi den et åndelig reisverk. Dette ble stående lenge efter hans død, ja hans grenseoppgang mellom kirkelig og verdslig makt er ennu ikke blitt uaktuell.

Kjære Egil, som prest vil din viktigste oppgave være å bygge en kirke av levende stener. Du skal gjøre dette i din forvaltning av sakramentene, idet du bruker dem og gjør dem tilgjengelige. Du skal forkynne evangeliet som et vidnesbyrd om en levende Kristus. Om noen få minutter vil jeg rekke deg paten og kalk med brød og vin og si:

«Motta det hellige folks offer og bær det frem for Gud. Vær deg bevisst hva du gjør, efterlign det du rører ved, og ta Herrens kors til forbilde for ditt liv.» 


(Prekenen fortsetter under bildet.)

PRIMISSMESSE: P. Egil Mogstad feiret sin første messe i Tautra Mariakloster 27. januar, dagen etter prestevielsen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Ditt kall skyldes ingen tilfeldighet; de midler du har for å virkeliggjøre det heller ikke. Det er bare Guds folk som kan be frem prestekall. De kan imidlertid ikke gjøre dette uten å ville gi presten hva han trenger for sin tjeneste. Enkelt og direkte ser vi det her: kalk og paten, brød og vin. Men de gir deg også sin bønn, de gir av sin arbeidskraft og omsorg. De oppmuntrer deg i din innsats, trøster og støtter deg i motgang. Guds folk vet at Herrens kors er virkelighet i ditt liv.

Det troende folk vil søke deg, din forbønn og dine råd. Når du forbereder din preken, er du opptatt av hva de trenger å høre, ikke av hva du har behov for å si. Når du feirer messen med hengivenhet og oppofrelse, er det fordi både du og de vet at du står for alteret i Herrens sted og at de ord du uttaler, blir oppfylt av Herren selv. Du er sakramentenes og folkets tjener. Tjenesten for Gud kommer først i ditt liv. Dette er evangeliets åk. For den som bærer åket av kjærlighet til Kristus, er det lett, for Kristus bærer dine byrder.

Kan vi snakke om kjærligheten til Kirken i det samme åndedrag som vi snakker om kjærligheten til Kristus? En liten nyansering er på sin plass her, for kirke betyr ikke bygninger, verdighetstegn eller institusjoner. Disse er hjelpemidler vi trenger. Men apostlene, som så Kirken i sin fullkomne og opprinnelige skjønnhet pinsedag, opplevde aldri å se en kirkebygning – de kom først lenge efter deres martyrdød. Det de så, var Kirken i de mennesker som tok imot Den hellige ånd og ble Den hellige ånds tempel. La oss se med dem.

 (Prekenen fortsetter under bildet.)

"JEG VIL GI DEG ALT": "Sancte Olave - ora pro nobis." Under allehelgenslitaniet ligger presteordinanden helt flatt på gulvet, som et symbol på den fullstendige overgivelsen til Kristus og hans Kirke.Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Vårt oppdrag som prester begynner altså med at vi elsker Kristus. Frukten av denne kjærlighet og av prestevielsens nåde er evnen til å se at Kirken – bestående av skrøpelige mennesker – gjør alt den formår for å gi Kristus en synlig skikkelse her på jorden; vi vinner hans trekk når vi utfører hans gjerning og bruker ord som kommer fra ham. Vi er kalt til fullkommenhet, og er på vei til fullkommenhet. Til slutt vil Gud gi oss denne gave. Jo bedre du, kjære Egil, lærer Guds folk å kjenne, desto klarere vil du se likhetspunktene mellom folket og Kristus. Stadig inderligere vil du vite hvorfor du ber: «Se ikke på våre synder, men på din kirkes tro.»

Kristus gir sine prester evnen til å se Kirkens tro. Denne innsikt er en forutsetning for å vokte Herrens får. Enheten mellom hjord og hyrde er klart betonet av det annet Vatikankonsil. Ingen hyrde vil sette livet til for en hjord han ikke kjenner, men jo bedre du kjenner dine troende, desto tydeligere vil du se at de blir Kristus mer lik. Spør de trofaste prester som er her idag; de vil alle bekrefte dette. Det finnes imidlertid ingen sikre fristeder for gode hyrder, heller ingen trygg fritid. Så usentimentalt er det. Men Kristus vil i sin egen guddommelige skikkelse og i sitt bilde – Kirken – gi deg alt.

Måtte han som har begynt den gode gjerning i deg, også fullende den.

+ Bernt Eidsvig

Publisert med tillatelse  

 
ST. EYSTEIN: Vestfrontens statue av Nidarosdomens byggherre, den hellige erkebiskop Eystein, bekranses hvert år på hans minnedag 26. januar - så også i år, på p. Egil Mogstads prestevielsesdag. Eystein er p. Egil Mogstads fermingsnavn som han valgte da han gikk inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap i 1976.
Foto: Jan Erik Kofoed, publisert med tillatelse

LES OGSÅ:

24 januar 2014

Pave Johannes Paul IIs tale i Nidarosdomen

HJEMME I NIDAROSDOMEN: "Jeg følte meg hjemme" uttalte Pave Johannes Paul II til NRK etter at den økumeniske bønnegudstjenesten i Nidarosdomen var over. Talen holdt han på engelsk, men bønnene ba han på norsk.
Alle foto: Skjermdumper fra NRKs tv-sending fra gudstjenesten
2. juni 1989

 

I katolske kretser blir Pave Johannes Paul IIs Norges-besøk i 1989 ofte ansett for å være et slags økumenisk tideverv i Norge.


"Det var da ting snudde," sier mange. Med det mener de: Det var etter pavens besøk at katolske kristne begynte å bli allment ansett for å være kristne brødre og søstre.

En stor del av æren for dette gis til den lutherske biskopen i Nidaros, Kristen Kyrre Bremer. Da Bremer gikk bort 16. mai 2013 skrev katolikken Olav Rune Ekeland Bastrup: «Det finnes en hendelse som aldri går meg av minnet, den var i sannhet historisk, så historisk at mange rett og slett ikke skjønte det: Nidaros biskop som tar imot pave Johannes Paul II i Nidarosdomen. Biskopen av Nidaros og biskopen av Roma kneler i felles bønn og TV-kameraene står stille på dem i flere minutter. Det hadde aldri skjedd før, og hvem hadde trodd at det kunne skje?»


HISTORISK ØYEBLIKK: Biskop Kristen Kyrre Bremer og Pave Johannes Paul II kneler i felles bønn ved sølvkrusifikset i Nidarosdomen.


Her er pavens tale i Nidarosdomen fredag 2. juni 1989:   

 

(Uthevinger i kursiv er pavens egne. Uthevinger i fet skrift er mine.)

Dear Friends, 
 
1. “Grace to you and peace from God our Father and the Lord Jesus Christ” (Eph. 1, 2). These words of Saint Paul aptly describe my own prayerful good wishes for each of you and for all the people of Norway. I thank God for this opportunity to listen to God’s word together with you and to reflect with you on its meaning for the life of the Church and the world.

My special greeting goes to the bishops of the Lutheran Church of Norway, the representatives of other Churches and Ecclesial Communities, the State and Municipal officials, my fellow Catholics and to all who are present here today. I am especially grateful to Bishop Bremer for inviting me in the name of the Lutheran Church of Norway to this venerable place of worship.

"This cathedral at Nidaros [...] speaks to us of an age when Christians had not yet suffered the sadness of divisions."

2. This cathedral at Nidaros was built by your ancestors over the grave of the great Saint Olav, who played such a crucial role in the spread of Christianity in this land. In this and in many other ways, the cathedral bears witness to the spiritual, political and cultural history of your nation. It also speaks to us of an age when Christians had not yet suffered the sadness of divisions. Both Protestants and Catholics in Norway look to Saint Olav for their roots in the past and for the inspiration they need to live in the present a truly Christian life. 

To be sure, this cathedral is more than a building of stone. It is a place where, for centuries, people have been reborn as children of God in Baptism, where they have heard the word of God proclaimed in the Scriptures as we have today, and have offered him the Church’s worship; a place where in personal prayer they have made known to God their needs and have thanked him for his blessings. For medieval pilgrims who came to Nidaros after a long and arduous journey, the cathedral was also a reflection of the heavenly Jerusalem towards which we move on our earthly pilgrimage. Truly a cathedral such as this is more than a building of stone. It turns our spiritual gaze heavenward. It lifts our minds and hearts to God

"To be sure, this cathedral is more than a building of stone. It is a place where, for centuries, people have been reborn as children of God in Baptism, where they have heard the word of God proclaimed in the Scriptures as we have today"

3. Dear brothers and sisters: we must surely recognize that the mind and heart of modern man need to be lifted up to God. We must acknowledge that for all the advances of modern science and technology which are transforming the way we live, humanity, in the words of Saint Paul, still “groans inwardly” (Cfr. Rom. 8, 23) in expectation of something further. Indeed, the whole of creation “groans in travail” (Cfr. ibid. 8, 20. 22) for something beyond our human power to give.

Science and technology, by which the material cares and burdens of life are increasingly lightened are true achievements of man’s creative energy and intelligence. But knowledge of this kind creates problems as well as solving them. We have only to think of the environmental and social impact of our modern way of life, or of the dangers created by our use of the atom or of biomedical techniques. Science and technology, like the economic life that they generate, cannot of themselves articulate the meaning of existence or of human striving. They cannot of themselves explain, much less eliminate, evil, suffering and death.

Nor may we forget that the “modern man” of whom we speak is not an abstraction, but rather the concrete person that each of us is, a human being with a heart as well as a mind. Here, too, many dilemmas beset us. We strive for love, without which we cannot live, yet today the most basic relationships of love in marriage and the family are threatened by divorce, broken homes and a radical questioning of the very meaning of manhood and woman-hood. We strive for security, wellbeing and a sense of self-worth, yet the traditions of community, family, home and work are being undermined by transformations which do not always acknowledge the ethical dimension inherent in all human activity and endeavour. We wish to be free, but unless there is a common understanding of what we ought to do and not simply what we can do, freedom ends in the tyranny of selfishness and superior force.

What is needed in the midst of these personal and social ills is a higher wisdom which transforms the mind and heart and will: a wisdom which perfects the human intellect by gently drawing it to look for and to love what is true and good, thus leading man through visible realities to those which cannot be seen. The Catholic bishops at the Second Vatican Council warned that: “Our era needs such wisdom more than bygone ages if the discoveries made by man are to be further humanized. For the future of the world stands in peril unless wiser people are forthcoming” (Gaudium et Spes, 15).


"Dear friends: today in this Cathedral of Nidaros, built to the glory of God as a beacon pointing heavenward in the midst of the modern world, we stand together in order to proclaim the Good News of redemption in Jesus Christ."

4. Dear friends: today in this Cathedral of Nidaros, built to the glory of God as a beacon pointing heavenward in the midst of the modern world, we stand together in order to proclaim the Good News of redemption in Jesus Christ. Through him we come to know the meaning of creation and of human activity within the plan of God. Jesus Christ is our wisdom. He is the Way, the Truth and the Life (Cfr. Io. 14, 6). If creation is still “subject to futility”, it is so in the hope of being transformed in Christ. If humanity “groans in travail”, it does so to the extent that people’s minds and hearts are not lifted up with Christ to God, that consciences are not conformed through Christ to the wisdom that comes from God.

As Christians we proclaim a wisdom that recognizes and upholds the priority of ethics over technology, the primacy of the person over things, the superiority of spirit over matter (Cfr. Ioannis Pauli PP. II Redemptor Hominis, 16). We are able to make these assertions because Christ has shown us that our human destiny is a personal moral and spiritual one; it lies in a filial relationship to God.

Through faith and baptism we have come to know that wisdom is offered as a divine gift but it also confounds the human intellect if it remains closed to the transcendent. It is a revealed wisdom which teaches us that the God of the universe is not an impersonal or unknowable force but a Father. In moments of interior enlightenment, Jesus’ words re-echo in our hearts: “I thank you, Father, Lord of heaven and earth, that you have hidden these things from the wise and understanding and revealed them to babes” (Matth. 11, 25).  

"Today on the eve of the third Christian millennium, the world needs to hear the Good News of salvation no less than it did in the first and second millennia. It is all the more urgent that Christians work for the gradual elimination of their differences and bear common witness to the Gospel."


5. Our task is to open the mind of modern man to divine wisdom, to open the heart of modern man to God. We do so in the manner of Christ, who is “gentle and lowly in heart”, whose “yoke is easy and burden light” (Cfr. ibid. 11, 29-30). By proclaiming the Gospel in word and deed, we bear witness before all to the path that leads to life. And we do this not as isolated individuals, but as persons united in Christ through our baptism

Clearly such witness constitutes an ecumenical challenge for all those who, as Saint Paul says, “have heard the word of truth “and have been” sealed with the promised Holy Spirit” (Eph. 1, 13). Today on the eve of the third Christian millennium, the world needs to hear the Good News of salvation no less than it did in the first and second millennia. It is all the more urgent that Christians work for the gradual elimination of their differences and bear common witness to the Gospel. 

Today in this cathedral, I give thanks to God for the grace of the ecumenical movement which we have experienced in our time. Through the working of the Holy Spirit new relationships have begun to develop between Christians who have been divided from one another for centuries. I also wish to express gratitude to all those in Norway who have responded to this grace and have worked with dedication to promote the unity of Christians in accordance with Christ’s will. May you persevere along this path with patience and love, so that the dialogue between us will continue with mutual respect and trust as we seek unity in the full truth of Christ.

Preparations for the millennium celebration in 1997 of the foundation of Trondheim will be an opportunity for Lutherans, Catholics and all Christians in Norway to reflect further on the common roots of your faith and on the gospel values which have shaped your common history. It will also be an opportunity for prayer – fervent unceasing prayer for the unity of all Christ’s followers, since in the end we know that unity will come only as a gift from God.

"Dear brothers and sisters: before us lies the duty of opening a new Christian chapter in history in response to the many challenges of a changing world."


6. Dear brothers and sisters: before us lies the duty of opening a new Christian chapter in history in response to the many challenges of a changing world. In centuries past the Church led the peoples of Europe to the baptismal font and the cultural identity of Europe grew out of the Christian faith. The centrality of the person, the role of the family in society, the rights of the individual and of groups the moral and ethical values which gave direction and inspiration to human behaviour, all developed in contact with the Gospel and the teaching of the Church. In today’s Europe, however, there is taking place a cultural clash of enormous consequences: it is a clash between two visions of life, the one revealed in Christ wherein God is accepted as the ultimate and recognized source of truth, goodness and freedom and the other of the world, closed to transcendence, wherein all is to be built on humanity’s efforts to give meaning and direction to itself through social consensus. Christians understand what is at stake. The history of our own century clearly shows that where no transcendent norm is acknowledged, people are in danger of surrendering themselves to forces which take command of society without concern for individuals and their freedoms

The Catholic Church seeks no privilege but expects only that civil and religious freedom should be effectively guaranteed so that she can proclaim her message and address the basic questions posed by human existence in the contemporary world. Speaking to the European Parliament in October of last year I stressed that “if the underlying religious and Christian fabric of this continent were to be denied as an inspiration to morality or as a positive factor in society, not only would the entire heritage of our European past be negated, but the future dignity of the people of Europe... would be gravely endangered” (Ioannis Pauli PP. II Allocutio ad "Parlamento Europeo", 11, die 11 oct. 1988).

"The time for a renewed witness of faith on the part of Christians is now! We are being challenged to bring to humanity the Gospel of Christ, the Good News of redemption and of adoption as God’s children."


The time for wisdom on the part of everyone is now! The time for a renewed witness of faith on the part of Christians is now! We are being challenged to bring to humanity the Gospel of Christ, the Good News of redemption and of adoption as God’s children. We are being challenged to bear witness to the wisdom of the Incarnate Word, Christ the “Light of the Nations” (Cfr. Luc. 2, 32), a light that leads to fullness of life for those who accept it. In the face of such great challenges, the Spirit of truth is urging us to persevere in the ecumenical task.

With confidence in God “who by the power at work within us is able to do far more abundantly than all that we ask” (Eph. 3, 20) let us take up the challenge of a new evangelization. Let us proclaim once more the wisdom of the Beatitudes to a world in need of peace, of love and of brotherhood. Let us proclaim once more the truth of Christ, our Crucified and Risen Saviour. He is the “goal of human history, the focal point of the longings of history and of civilization, the centre of the human race, the joy of every heart, and the answer to all its yearnings” (Gaudium et Spes, 14). May God be with you all. “Grace to you and peace from God our Father and the Lord Jesus Christ”. Amen.

"Let us proclaim once more the truth of Christ, our Crucified and Risen Saviour."

© Copyright 1989 - Libreria Editrice Vaticana

22 februar 2013

Roma-reportasje: Livets tjenere styrket av Peter


ÅNDELIG HØYDEPUNKT: Den europeiske legekongressen i Roma var årets høydepunkt for legeparet Ingrid og Gunnar Grøstad Johnson og deres fire barn (f.v.) Rosa (6), Lavrants (4), Jon (7) og Per (2).


Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen 

I dag er det festen for apostelen Peters stol, altså et passende tidspunkt for å publisere reportasjen min fra den europeiske katolske legekongressen i Roma. Reportasjen starter dypt under Peterskirken, ved apostelen Peters grav, i en hemmelig verden som det er få forunt å få se. Totalt slipper bare 250 personer inn her hver dag. Bli med, bli med!


Reportasjen stod på trykk i St. Olav kirkeblad nr. 1-2013. Kirkebladet sendes ut til alle registrerte katolikker i Norge.

Først en liten faktaboks:
KVELD: Aftenmessen i Peterskirken
ble feiret helt fremme i kirken.

BIOETIKK OG DET KRISTNE EUROPA

  • 303 leger og professorer fra hele Europa møttes i Roma da den europeiske katolske legeføderasjonen (FEAMC) inviterte til kongressen «Bioetikk og det kristne Europa» 15.-18. november 2012. 
  • Kongressen var høyt prioritert fra Kirkens side, som deltok med tre kardinaler i tillegg til at deltakerne fikk en audiens med Pave Benedikt XVI. 
  • Kongressen pekte på et Europa i moralsk krise, en krise som kommer av at kontinentet har mistet kontakten med sine kristne røtter. På agendaen stod mange av de tyngste etiske sakene som Europas leger står overfor i dag. 
  • Er du katolsk lege? For å bli medlem i Nordisk forening for katolske leger, gå til www.nfkl.org.

 

Europeisk katolsk legekongress:

Livets tjenere styrket av Peter


- Dere er kalt til å være livets voktere og tjenere, var budskapet under legekongressen «Bioetikk og det kristne Europa» i Roma. For første gang deltok en nordisk delegasjon på den europeiske katolske legekongressen.


Av Ragnhild Helena Aadland Høen

Dypt under Peterskirken i Roma finnes det en hemmelig verden som det er få forunt å få se. Totalt slipper bare 250 personer inn her hver dag. I dag utgjør vi tolv av dem. Takket være biskop Bernt Eidsvig har ti nordmenn og to svensker fått billetter til Scavi, de arkeologiske utgravningene under kirken.

APOSTELEN Peters ydmyke grav: En åpning i steinveggen. Du kan bli med på en flott, virtuell vandring i Scavi her. For å fysisk besøke Peters grav, les mer her.

Apostelen Peters grav

Vi går gjennom eldgamle, smale, lange, varme, dunkle ganger. Så er vi der: Ved den hellige Peters grav, dypt under høyalteret i Peterskirken. Det er et helt spesielt sted – noe som på ingen måte skyldes staffasjen. Her finnes det ingen staffasje, ikke noe gull eller glitter, bare grå stein. Klippe. Det er det mest ydmyke stedet du kan tenke deg.

I en åpning i steinveggen får vi med egne øyne se relikviene etter apostelen Peter. Ytterst ligger kinnbeinet fra kinnet som Jesus berørte. Vi kneler stille. Tørker tårer. Kjenner kraften fra Peters grav og lytter til ordene fra Jesus: «Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke.»

Fra graven stiger vi rett opp i Peterskirkens veldige rom hvor aftenmessen er i gang.

- Det var en gripende og fullkommen kontrast å gå fra Peters grav dypt nede i jorden og opp til messen med mektig korklang og orgelbrus. Jeg tror alle opplevde hvilken kraft som utgår fra den ydmyke graven, sier Magnus Røger, lege ved Oslo universitetssykehus og leder i Nordisk forening for katolske leger (NFKL).

PAVEAUDIENS: Pave Benedikt XVI inviterte legekongressen  til et eget helsearbeidermøte med ham.

Bredt program

Dagen etter begynner selve legekongressen. De neste dagene går programmet i ett med foredrag og samtaler, måltider, utflukter til museer og kunstutstillinger, klassiske konserter, daglig messefeiring og en audiens med apostelen Peters etterfølger: Pave Benedikt XVI.

- Bredden i programmet er imponerende, sier en fornøyd Magnus Røger.

Kardiolog Frode Thorup er overlege ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han blir spesielt engasjert av foredragene om samvittighetsfrihet og reservasjonsrett samt fosterdiagnostikk og abort.

RUNDEBORD: Gunnar G. Johnson representerte Den nordiske katolske legeforeningen (NKLF) under rundebordsamtalen
om samvittighetsfrihetens kår i Europa.

Den avgjørende kampen om samvittigheten

Den tredje norske, katolske utsendingen til kongressen er Gunnar Grøstad Johnson, fastlege i Vinje kommune og nestleder i NKLF. Johnson ble kjent i riksdekkende media i Norge i 2012 da det ble slått stort opp at han ikke vil foreskrive p-piller eller henvise til abort.

Kongressen har bedt Johnson komme og orientere om situasjonen for legenes samvittighetsfrihet i Skandinavia: Den er under press i alle de skandinaviske landene.

Deretter beveger rundebordsamtalen seg mot sør. I Slovakia er professor Jozef Glasa oppgitt over Europa.

- For meg som har opplevd den totalitære kommunismen er det helt uforståelig at Europas demokratiske stater frivillig kan gi avkall på samvittighetsfriheten. Samvittighetsfriheten er en helt grunnleggende frihet som bestå for at demokratiet skal bestå, sier professor Glasa.

Han fremhever at kampen for reservasjonsretten ikke er en kamp som man utkjemper én gang for alle.

- Denne kampen må vi stå i sammen – i alle land i Europa, til tidenes ende. Det er her fronten i dag står i kampen mellom «livets kultur» og «dødens kultur». Samvittighetsfriheten er et av de viktigste spørsmålene i vår tid, mener professoren.

DR. MED. Neda Aberle

Barmhjertighetsdrap på fostre

Det foredraget som gjør sterkest inntrykk på de norske legene, er professor Neda Aberles foredrag «Prenatal eutanasi», altså «Barmhjertighetsdrap før fødselen».

Dr. Med. Neda Aberle fra Kroatia kvier seg ikke for å trekke parallellen fra Europas fosterdrap til måten antikkens spartanere kvittet seg med sine uønskede barn på.

- Vi også tar livet av uønskede barn, bare på mer subtile måter, godt hjulpet av språklig ingeniørkunst
, sier Aberle.

Språkkunsten innebærer blant annet at drap på fostre omdøpes til «prenatal eutanasi» og «terapeutisk abort». Men som professoren påpeker:

- Det finnes ingen aborter som er terapeutiske, for ingen aborter kurerer verken noe eller noen. Selve termen «abort på medisinsk indikasjon» er selvmotsigende, for en medisinsk indikasjon skal innebære at liv og helse fremmes. Den skal aldri oppgis som grunn for mord. En sykdomsdiagnose skal tjene som indikasjon for terapi, ikke for likvidering, sier Aberle til stor applaus.

Peters stemme

Menneskets verdi og verdighet – det er det konfliktene rundt bioetikken dreier seg om. Som Pave Johannes Paul II formulerer det i sin encyklika Evangelium Vitae:
«Vi står overfor en enorm og dramatisk konfrontasjon mellom det onde og det gode, mellom død og liv, mellom «dødens kultur» og «livets kultur». Vi befinner oss ikke bare stilt «overfor», men «midt i» denne konflikten: Vi er alle involvert i den med et ansvar for ubetinget å velge livets side

KARDINAL Tarcisio Bertone feiret utsendelsesmessen.

Kraften fra Peters etterfølger

Etter den siste sesjonen får alle deltakerne gaver fra legeforeningen: DVD-filmen og 3D-heftet «Guardians of Life» – «Livets voktere». På baksiden står det kraftfulle «Life will triumph»-sitatet av Pave Johannes Paul II:
«Livet vil seire: Dette er et sikkert håp for oss. Ja, Livet vil seire fordi sannhet, godhet, glede og sann fremgang er på Livets side. Gud, som elsker Livet og gir det sjenerøst, er på Livets side.»
Utsendelsesmessen feires av pavens utenriksminister, kardinal Tarcisio Bertone. Sørlandslegen Frode Thorup er Nordens representant under offertoriumprosesjonen og bærer vinen frem til kardinalen.

- Et stort privilegium, en sterk opplevelse av å være en del av både det store katolske fellesskapet og det litt mindre fellesskapet av katolske kollegaer. Generelt har jeg opplevd hele oppholdet i Roma som et åndelig løft. Høydepunktet var Peters grav, sier Thorup.

Livet vil seire

Under utgangsprosesjonen fra utsendelsesmessen lyder det jublende og kraftfullt fra koret og alle i kirken: «Christus vincit, Christus regnat, Christus, Christus imperat!» «Kristus seirer, Kristus regjerer, Kristus, Kristus hersker!»

- I forkant av Roma-turen følte jeg meg nedstemt og motløs. Jeg reiser hjem med den stikk motsatte opplevelsen, konkluderer overlege Frode Thorup, livets tjener i Kristiansand.

Livet vil seire.

Reportasjen stod på trykk i St. Olav kirkeblad nr. 1-2013.


Ønsker du selv å besøke Peters grav? 

Hvem som helst kan besøke apostelens grav. Les mer her om hvordan du går fram. Du bør være ute mange måneder i forkant, og helst gi dem mange alternative dager å velge mellom. 


VAKKERT UNIVERSITET: Kongressen ble holdt på «Det katolske universitetet av Jesu hellige hjerte» i Roma.


Luthersk deltakelse på katolsk kongress 


FAGDISKUSJON: Mellom sesjonene ble det tid til faglig diskusjon for legene (f.v.) Gunnar Grøstad Johnson, Inger Lund Thorsen, Magnus Røger og Frode Thorup.

Tre lutherske leger fra Norges Kristelige Legeforening (NKLF) deltok også på den katolske legekongressen. 


NKLFs leder Olav Magnus S. Fredheim satte pris på å knytte personlige bånd til lederne i den katolske legeforeningen NFKL.

- Jeg tror ikke kongressen har påvirket mitt forhold til Den katolske kirke, men jeg hadde jo ikke vært på konferansen dersom det ikke allerede var positivt, sier Fredheim og smiler.

De katolske legene i Norge har opplevd betydelig støtte fra NKLF de siste årene.

- Den lutherske deltakelsen på kongressen var en ytterligere bekreftelse på dette, noe de katolske legene satte stor pris på, sier NFKLs leder Magnus Røger.

21 februar 2013

Se opp, Europa - de evangeliserende katolikkene kommer

KATOLSK EVANGELISERING: Det er tid for å gi Europa evangeliet på nytt. Temaet for de katolske Verdensungdomsdagene i Rio de Janeiro i 2013 er "Gå og gjør alle folkeslag til mine disipler".
Bildet er fra Verdensungdomsdagene i Roma i 2000.

I artikkelen "Evangelical Catholics on offense" skriver den verdenskjente katolske teologen, kommentatoren og forfatteren George Weigel at "en dristig ny æra i Den katolske kirkes 2000 år lange historie er på gang", nemlig "den evangeliske æraen".


George Weigel mener vi nå ser slutten på århundrer med motreformatorisk katolisisme, og at teppet har gått opp for nyevangeliseringen,"the Gospel-focused evangelical Catholicism of the third millennium", altså "det tredje millenniets evangeliefokuserte, evangeliske katolisisme".

Evangeliserende paver

Både Pave Benedikt XVI og Pave Johannes Paul II har hele tiden vektlagt behovet for nyevangelisering i den vestlige verden. "Vær ikke redd!" gjentok Pave Johannes Paul II stadig. På de katolske Verdensungdomsdagene i 1993 sa han:
"Vær ikke redd for å gå ut på gatene og de offentlige stedene lik de første apostlene som forkynte Kristus og de Gode Nyhetene om frelse på torgene i bygd og by. Dette er ikke en tid for å skamme seg over evangeliet. Det er tiden for å forkynne det fra hustakene!" 

- Legg ut på dypet

Den katolske kirke har tatt imot Pave Johannes Paul IIs utfordring om å "legge ut på dypet", slik disiplene gjorde på Galilea-sjøen, "for å invitere den postmoderne verden til vennskap med Jesus Kristus". 

Weigel skriver: "The Catholicism that has a future can’t be a weekend recreational activity, a lifestyle choice. The Catholicism of the future must be a life-changing and life-forming embrace of Jesus Christ, his truth, and his authority: a radical commitment that shapes all of life."

Offensiv evangelisering

Evangelisk katolisisme handler om en tro som ikke lar seg drive på defensiven av vår tids motstand. I stedet er Kirken på offensiven.
"Evangelical Catholicism intends to convert the world, beginning with the worlds that surrounds every evangelical Catholic: family, neighborhood, workplace, the public square. Evangelical Catholics go into mission territory every day, know they’re doing precisely that, and welcome the opportunity to offer a deeply confused postmodern world the truth about the human condition that is found in Jesus Christ."

Sterk motkultur

På denne måten vil den evangeliske katolisismen bli en kulturformende motkultur. 
"It will form its own culture, built upon friendship with Jesus Christ, belief in his authority and the church’s authority, sacramental intensity and liturgical beauty, biblical literacy – and a clear understanding that, while everyone in the church has a unique vocation, all those vocations are ordered to mission and measured by mission-effectiveness."
VERDENSKJENT: George Weigel skrev
Pave Johannes Paul IIs autoriserte biografi.
George Weigels nyeste bok (hans 21. bok),
heter “Evangelical Catholicism:
Deep Reform in the 21st-Century Church

og ble publisert 5. februar 2013.

Katolsk reform

Denne dype kirkereformen vil gjøre Den katolske kirke stadig mer katolsk, og stadig mer evangeliserende.
"Authentic Catholic reform will unfold according to two ancient criteria: the truth the church bears (which it knows through its teaching authority, not through New York Times editorials), and mission-effectiveness.  [...]
Because these reforms will be conducted according to the criteria of truth and mission, they will not deconstruct the Catholic Church, nor will they return it to some imaginary golden age of the past. The reform of the church will, rather, make Catholicism ever more evangelical – and ever more a sign of contradiction."




EVANGELISKE PAVER: Både Pave Benedikt XVI og Pave Johannes Paul II har hele tiden vektlagt behovet for nyevangelisering i den vestlige verden. "Vær ikke redd" gjentok Pave Johannes Paul II stadig. På Verdensungdomsdagene i 1993 sa han: "Vær ikke redd for å gå ut på gatene og de offentlige stedene lik de første apostlene som forkynte Kristus og de Gode Nyhetene om frelse på torgene i bygd og by. Dette er ikke en tid for å skamme seg over evangeliet. Det er tiden for å forkynne det fra hustakene!" 


Why do adults become Catholics


Vil du lese mer av George Weigel? Få med deg en annen interessant artikkel av ham her: "Why do adults become Catholics?"


Her er noen smakebiter:
  • "There are as many reasons for “converting” as there are converts."
  • "If there is a thread running through these varied personalities, it may be this: that men and women of intellect, culture, and accomplishment have found in Catholicism what Blessed John Paul II called the “symphony of truth.” That rich and complex symphony, and the harmonies it offers, is an attractive, compelling, and persuasive alternative to the fragmentation of modern and post-modern intellectual and cultural life, where little if anything fits together and much is cacophony. Catholicism is not an accidental assembly of random truth-claims; the Creed is not an arbitrary catalogue of propositions and neither is the Catechism of the Catholic Church. It all fits together. And in doing so, Catholicism helps fit all the aspects of our lives together, as it orders our loves and loyalties in the right direction."
  • "Viewed from outside, Catholicism can seem closed and unwelcoming. As Evelyn Waugh noted, though, it all seems so much bigger, spacious, open from the inside. The Gothic, with its soaring vaults and buttresses and its luminous stained glass, is not a classic Catholic architectural form by accident. The full beauty of the light, however, washes over you from inside."

KIRKEN SETT INNENFRA: Den katolske kirke er som de gotiske kirkene: Vakker sett utenfra, men skjønnheten, lyset og fargene oppleves enda mer intenst når du er inne i kirken. George Weigel skriver: "The Gothic, with its soaring vaults and buttresses and its luminous stained glass, is not a classic Catholic architectural form by accident. The full beauty of the light, however, washes over you from inside."  (Bildet er fra La Sainte Chapelle i Paris)