Ettertanke | Han lar meg bade i timesvis

"Han leder meg til hvilens vann."
Første gang jeg virkelig oppdaget Salme 23, var i bølgene utenfor Korfu.
Foto fra Korfu: Andrew Gustar/Flickr Creative Commons

Første gang jeg virkelig oppdaget Salme 23, var i bølgene utenfor den grønne og frodige øya Korfu. 

Jeg var på interrail med en god venninne, og vi hadde reist langt og lengre enn langt – over Skagerak og Alpene, innom Verona, Venezia og Sicilia på vei til Aten. Å være på en langvarig oppdagelsesreise er utrolig gøy, men det er også intenst og krevende. Jeg trengte hvile.

Fra før kunne jeg ordene i Salme 23 så farlig godt at jeg var blitt nesten blind for dem. Men jeg bestemte meg for å ta med meg gjeteren Davids ord ut i hvilens vann, og der ute i Det joniske hav fikk jeg ligge og erfare sannheten i Guds ord: «Herren er min hyrde. Jeg mangler ingenting. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han gir meg nytt liv.»

Mens jeg badet i de joniske bølgene – i det lengste badet jeg noen gang har tatt – sank Davidssalmen inn i meg. Det var som om saltvannet vasket ordene rene, slik at jeg endelig kunne se teksten for første gang, med et friskt og nybadet blikk.

Det er risikofylt å se på de samme tingene for mange ganger. Resultatet kalles husblindhet. Den husblinde ser hverken hva som er feil i huset sitt eller hvilke unike kvaliteter huset hennes har.

Det er fort gjort å bli husblind uansett hvor du bor. Det er spesielt uheldig å bli husblind i Kirken og i troen. Selv er jeg oppvokst i en kristen familie i et kristent land. Som 25-åring måtte jeg reise helt til Asia for å bli kvitt husblindheten.

Du aner ikke hvor fantastisk det kristne evangeliet er før du har fortalt det til noen som aldri – ALDRI – har hørt det før. Å få sitte der med dem og lese høyt: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» (Joh 3,16) Å få lese det som om det var for første gang, fordi det var for første gang. Lyset i øynene deres. O lykke! Evangeliet er jo helt hinsides vakkert og sterkt!

Hvordan ser så fortellingen om Jesus som «den gode hyrde» ut uten husblindhet? For en del år siden kalte jeg sammen noen som hadde svaret: To- og fireåringen. «Jeg har lyst til å fortelle dere en historie som Jesus fortalte,» begynte jeg. «Vet dere hva en hyrde er?» Neeei. Men de visste hva en sau er, så vi tok det derfra.

Da fireåringen oppdaget at gjeteren var Jesus og at sauen var henne ble hun fylt av FRYD. I en hel time ville hun bare høre om Jesus. Hun ville høre om Han som kjenner hver eneste sau. Han som kaller henne ved navn. Han som elsker sauene så høyt at han gir livet sitt for dem. Han som passer på sauene slik at de er trygge. Og hvis en sau tuller seg bort (for det hender med sauer av og til), så leter og leter han helt til han finner den. «Ingrid, Ingrid,» roper han høyt, og Ingrid kjenner igjen stemmen til Han som hun er så glad i. O lykke! «Den som har ører å høre med, hør!» (Luk 8,8)

I dag ber jeg: Gode hyrde. Gode Jesus. La meg se deg som om jeg aldri før har sett deg. La meg høre deg som jeg aldri før har hørt deg. Hjelp meg å følge etter deg. I dag. Alle dager. Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 18.04.2023 da Sal 23,1-6 var dagens bibeltekst.

DEN GODE HYRDE: «Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene.»
Her har Ingrid (da 4 ½ år) laget kjortelen til Jesus med det fineste stoffet hun fant. Jesus har som vanlig langt hår. Legg merke til den store, flotte staven. Den måtte lages i et solid materiale, mente Ingrid, siden Jesus bruker staven til å forsvare sauene. Ingrid forklarte: «Vi går tur. Vi plukker blomster! Sauen er meg. Jesus har satt en blomst på sauen sitt hode.»
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 2012

Her var det vi badet, på stranden Kontogialos, også kjent som Pelekas. Slik så stranden ut en av dagene vi var der på interrailturen vår.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, juni 1998

Pelekas-stranden ligger på vestsiden av Korfu. Slik så den ut ti år etter jeg var der, da Salme 23 sank inn i meg:

"Herren er min hyrde,

jeg mangler ikke noe.

Han lar meg ligge i grønne enger,

han leder meg til vann der jeg finner hvile.

Han gir meg nytt liv.

Han fører meg på rettferdighets stier

for sitt navns skyld.

Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal,

frykter jeg ikke noe ondt.

For du er med meg.

Din kjepp og din stav,

de trøster meg.

Du dekker bord for meg

like foran mine fiender.

Du salver mitt hode med olje.

Mitt beger renner over.

Bare godhet og miskunn

skal følge meg alle mine dager,

og jeg skal bo i Herrens hus

gjennom alle tider."

Foto: Flickr Creative Commons

Ettertanke | En kur mot uro

«Gud, du har skapt oss til deg og vårt hjerte er urolig inntil det finner sin hvile i deg.» (Kirkefader Augustin)Pilegrimsvandring langs Sunnivaleia fra øya Kinn til den hellige øya Selja - en vandring over sjø og land. 

Foto: Knut Magne Nesse/Sunnivaleia

Jeg føler meg ofte rolig. Men noen få ganger i mitt liv, to for å være nøyaktig, har jeg opplevd en ro som overgår alt annet. Før det visste jeg ikke at jeg kunne puste så fritt. Jeg visste ikke at jeg kunne tvile så lite. Jeg visste ikke at Gud kunne være så virkelig. 

Med andre ord har jeg blitt enda mer tørst og rastløs. Jeg vil ha mer av Gud. Jeg vil erfare Gud. 

Å være pilegrim handler om nettopp dette. Det handler om å sette seg i bevegelse for å komme nærmere det hellige. Nærmere Gud. 

Pilegrimsvandring er en kur mot uro, derfor blir pilegrimsvandring stadig mer populært i dag. Allerede for 1600 år siden forklarte kirkefaderen St. Augustin (354-430) hvorfor vi er så urolige: «Gud, du har skapt oss til deg og vårt hjerte er urolig inntil det finner sin hvile i deg.»

Vår tid har mistet Gud av syne. Kanskje ikke først og fremst fordi vi har tenkt oss bort fra Gud, men fordi vi har fjernet oss fra naturen og stillheten – de to faktorene som i århundrer fostret en religiøs sensitivitet. 

Tidligere hadde folk direkte kontakt med skaperverket. Dermed kom de også tettere på Skaperen: «Himmelen forkynner Guds herlighet, hvelvingen forteller om hans henders verk.» (Sal 19,2)

Før elektrisiteten hadde folk i tillegg lange perioder med stillhet og mørke, det vil si hvile fra sanseinntrykk. I dag har vi konstant sansestimuli. Derfor er pilegrimsvandring en kur for vår tid. Etter fire-fem dager på vandring kommer en stillhet som man vanskelig kan oppnå ellers i dag. I den stillheten taler Gud.

Den første du møter under en pilegrimsvandring er deg selv. Vendepunktet i Jesu fortelling om den bortkomne sønnen skjer her: «Da kom han til seg selv, og sa: Jeg vil bryte opp og gå til min Far» (Luk 15,17 f) Som en følge av at du kommer til deg selv, møter du også Gud, han som har vært der og ventet på deg hele tiden.

Så søk Gud. Over alt. Og i alt. Med hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft – og med hele din kropp. Kort sagt: Gå pilegrim. 

Første gang publisert i avisen Vårt Land 5. juni 2020 da Sal 104,13-30 var dagens bibeltekst

SÅ lykkelig blir du av å gå pilegrim over Selja-fjellet. Jeg elsker havet, fjellet og åpne landskap. Vakkert og vilt! Akkurat sånn som jeg liker det.
Foto: Olav Aadland Høen, 2015

Det er nydelig å gå pilegrim langs de gamle pilegrimsstiene til det undergjørende krusifikset i Røldal også. Her fra en pilegrimsvandring jeg arrangerte til gammeljonsok 2010. Flere bilder her.
Foto Ragnhild H. Aadland Høen

27. februar 2019 holdt jeg foredraget "En kristen, en pilegrim. Hva gjør hellige steder med oss?" under Katolsk Grovbrød i St. Olav menighet. Du kan se hele foredraget her på YouTube.

Les også:

• Ettertanke | Engler og profeter - en andakt om Erik Byes Pilegrimssang og om en pilegrimsvandring til Røldal
• Bli med på den katolske seljumannamessen på Selja 8. juli 2020

Bli med på retreat til Iona 25. april-2. mai 2020

Iona Abbey.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

For litt over et år siden var jeg på keltisk retrett på Iona, organisert av fr. Haavar Simon Nilsen. Hvis du skynder deg, kan du få en av de siste plassene på årets retrett på Iona, 25. april - 2. mai 2020.

Å reise på retrett er å svare JA når Jesus sier "Kom med meg til et stille sted og hvil dere litt". Retrett er å gå i dybden og finne ut hva som rører seg der, i dypet av deg. Hvis du er rastløs og synes stillhet er vanskelig, betyr det at du har ekstra behov for det. Da er det et eller annet du trenger å ta tak i og finne ut av. Det er noe Gud vil deg.

Denne retretten på Iona med dominikanermunken Haavar Simon Nilsen har min varmeste anbefaling! Jeg var med forrige gang, og skulle gjerne vært med denne gang også hvis det bare hadde passet. Iona er et helt fantastisk, hellig sted!

Her kan du lese de tre bloggpostene jeg har rukket å lage fra Iona så langt:

• Iona | Del 1: Retrett på den hellige øya Iona
• Iona | Del 2: Bishop's House
• Iona | Del 3: Øya i vest og i sør

(Iona Del 4 med mange bilder fra det gamle benediktinerklosteret er nesten klar, men er ikke publisert ennå.)

Her på St. Dominikus klosters nettside kan du lese mer om årets retrett på Iona. Skynd deg å melde deg på, det er bare tre rom ledig nå!

BISHOP'S HOUSE: Nydelig. Rett og slett. Her bodde vi i en uke. Det første som møter deg i inngangspartiet er det vakre St. Columba-kapellet (i midten).

Lykkelige pilegrimer/retrettdeltakere på Mhachair på Iona.

Dette bildet er tatt fra den lille haugen der eremitthytta til St. Columba stod. Utsikt mot øst, mot Sound of Iona. I forgrunnen til høyre står St. Martin's Cross.

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Ettertanke | Den fyrste song

Skjønne Sunniva, nyfødt og førstefødt.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

For 14 år siden ble jeg mor, og siden har det ikke gått én dag uten at jeg har sunget. Barn nummer to, tre, fire og fem hadde dermed full kontroll på godnattsangene i vår familie lenge før de var født. De hadde jo lagt der i magen og lyttet til hele repertoaret i 20 uker allerede.

På barselavdelingen sang jeg også, og jordmoren spurte: «Sang du den sangen mens han lå i magen?» «Ja.» «Jeg merket det på måten han responderte så umiddelbart på sangen din. Han ble helt rolig.»

I elleve av disse årene har jeg skrevet ettertanker i Vårt Land. Du aner ikke hvor mange av ettertankene som har blitt til mens jeg har sittet i mørket og sunget for et barn som skal sove. Gud taler i det rommet. I barnerommet. I mørket, når alt annet er slått av, og hjernen synger av seg selv. Da frigjøres det kapasitet i hodet og plass i hjertet til å lytte og ta imot.

Uten sang blir vi fattige. Det er jeg helt, helt sikker på. Til og med tenåringer trenger kveldsbønn og kveldssang. «Gud er din hvile, Kristus din styrke, Ånden er nær som en trofast venn.» Slik starter den nyeste hiten på jenterommet; en nydelig sang av Iona-komponisten John Bell. Du finner den som salme 459 i Norsk Salmebok (2013).

Den første linjen har en gjenklang av Fil 2,1: «Om det da er trøst i Kristus, oppmuntring i kjærligheten, fellesskap i Ånden». Selvfølgelig trenger ungdommer hvile i Gud, trøst og styrke i Kristus, og fellesskap i Ånden. «Ånden er nær som en trofast venn.»

John Bells sang fortsetter: «Herren har hørt deg, nådig berørt deg, Herren vil reise deg opp igjen.» Det er ikke få dager en ungdomsskoleelev trenger å høre det budskapet. Det er ikke sjeldent at en voksen trenger å høre det heller.

«Trøst, ja trøst mitt folk» sier Gud i Jes 40,1. Voksne nordmenn tenker at de ikke skal trenge trøst. Men det gjør vi jo. Vi trenger et sted å legge fra oss alt styret og stresset. Alt som ble feil. Et sted å finne hvile fra smerte. Et sted å finne hvile for vår sjel.

Jesus sier: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel.» (Matt 11,28f) Eller som det står i 2. Mos 14,14: «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.» 

Men nå. Bare hysj…

Vær stille.

Og lytt.

Hva hører du?

«Og når eg sliten trøytnar av, i strid mot alt som veilar, 
eg høyrer stilt frå mor si grav, den song som allting heilar.»
(De siste ordene fra «Den fyrste song» av Per Sivle.)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 6. november 2019 da Fil 2,1-5 var dagens bibeltekst

"Mor og barn" (1883) av Christian Krohg (1852-1925).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, på Nasjonalmuseet 4. januar 2019

                                                                            

Den fyrste song

Den fyrste song eg høyra fekk

var mor sin song ved vogga.

Dei mjuke ord til hjarta gjekk,

dei kunne gråten stogga.

Dei sulla meg så underleg,

så stilt og mjukt te sova.

Dei synte meg ein fager veg

opp frå vår vesle stova.

Den vegen ser eg ennå tidt

når eg fær auga kvila.

Der stend ein engel, smiler bildt

som berre ei kan smila.

Og når eg sliten trøytnar av

i strid mot alt som veilar.

Eg høyrer stilt frå mor si grav

den song som allting heilar.

Av Per Sivle (1857-1904)

Det er få malerier som rører meg slik som maleriet «Mor og barn» (1883) av Christian Krohg. I «Om det eneste fornødne i kunsten» (1888) skriver Christian Krohg: «Du skal male slig at du griper, rører, forarger eller gleder den store hop nettopp ved det samme som har gledet, rørt, forarget eller grepet deg selv, for det er vel derfor, du har malt ditt bilde, vil jeg håpe.» 

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen 

Yndlingssangboken.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Sanger ved sengekanten

Gavetips: Boken "Ved sengekanten" har jeg brukt mye når jeg har sunget for barna mine opp gjennom årene, og jeg har gitt den i barselgave eller dåpsgave til mange, mange med stor suksess. Fantastisk fin bok! 

I denne klassikeren fra IKO-forlaget har bare det aller beste fått plass, både av sanger, bønner, dikt og bilder. Hvis du vil synge selv, men ikke kan melodiene, har IKO-forlaget gitt ut to album som hører sammen med boken.

Her kan du lytte til 2000-versjonen av albumet "Ved sengekanten" på Spotify.  For fem år siden kom så CD-en "Sanger ved sengekanten", som inneholder både nyinnspilte sanger og noen hentet fra 2000-innspillingen. Blant solistene finner du Kåre Conradi, Ole Børud, Ingelin Reigstad Norheim og Hilde Svela.

"Ved sengekanten" inspirerer virkelig til sang ved sengekanten, og den har min varmeste anbefaling! 

Tips gjerne noen nybakte foreldre om "Ved sengekanten" og "Sanger ved sengekanten" - eller enda bedre: Gi dem boken og cd-en som julegave, barselgave, dåpsgave eller bursdagsgave! Babyer i dag overøses med klær som de vokser ut av etter noen få uker. Gi dem heller noe som varer i årevis :)

Her kan du kjøpe boken hos Bok og Media (kr. 199) og her kan du kjøpe CD-en (kr. 79). Støtt de kristne bokhandlene som strever for å overleve! Vi trenger dem!

Per Sivles "Den fyrste song" og Christan Krohgs "Sovende mor" (1886) i "Ved sengekanten".
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

"Alt står i Guds faderhånd" og Harald Sohlbergs fantastiske maleri "Vinternatt i Rondane" i  boken "Ved sengekanten".
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Søndagen. Hviledagen. Annerledesdagen. Helligdagen. Herrens dag.

Søndag i St. Olav domkirke.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Søndagen. Hviledagen som vi trenger så sårt. 

Annerledesdagen. Helligdagen. Dagen som er annerledes enn de andre seks dagene fordi den er hellig. Fordi den er Herrens dag.

Herrens dag. Dagen for å møte Gud. Dagen for å gå i kirken og la kirken gjøre det den kan best: Gi oss Jesus.

I morgen er det søndag,

det skinner over jord.

Den deiligste av dagene

for liten og for stor.

Med klokkeklang og kirkegang

og tur i skog og hei.

I morgen er det søndag

og all verden gleder seg.

Vi hadde med tegnesaker. Maria (5) tegnet en flott kirke og en «prest med stav» (eller biskop, som man pleier å kalle det).

SØNDAGSKLÆR: Maria var fornøyd med dagens søndagsantrekk: «Jeg ser ut som en ordfører!»

Etter høymessen var vi på kirkekaffe og spiste vafler og gulrotkake, og møtte både gamle kjente og to nye familier. 20 deilige, hjemmelagde vårruller fra kirkekaffen fikk bli med hjem - katolske kirkekaffer er de beste! Inntektene fra matsalget går til menighetsarbeidet, så det er bare å handle inn store kvanta.

Ikke alle kirker har lekeplass, men det har både St Olav domkirke i Oslo og St Paul kirke i Bergen, fordi de katolske skolene ligger vegg i vegg med kirken. Kjempegøy!

Mmm. Søndagsmat.

Etter kirken og dertilhørende herligheter gikk vi søndagstur hjem gjennom Slottsparken («Mamma, se, Kongen er hjemme!») - hjem til ferdigstilling av Nigella Lawsons sjokoladepavlova (sjokolademarengsen laget vi i går, slik at bare toppingen gjenstod i dag). Ingrid feiret 12-årsdagen sin med de nærmeste venninnene. Veldig koselig. 

Det var søndagen sin, det. Det beste er at det bare er en uke til det kommer en ny! Gud skje lov!

Gode, gamle sabbaten | Den hvite kaninen i hatten

Foto: Anne Marit Riste

Jeg kom over denne nydelige "starte opp igjen etter ferien"-teksten som jeg gjerne vil dele med deg. Den hjalp iallfall meg til å få troen på at det går an å overleve denne travle høsten som ligger foran. Kanskje hjelper den deg også? Det handler om Annerledesdagen, hviledagen, et sted du kan hente kraft og hente deg inn igjen.

Tusen takk til Anne Marit Riste for at jeg får publisere både bildet og teksten hennes her. 

ANNLEISDAGEN

Mange av oss har nettopp hatt ferie. No er det ikkje alltid at feriar blir akkurat slik vi håpar på. Men likevel ser vi på feriar som eit gode. Vi treng det, det kjenner vi veldig godt. Før ferien, så gler vi oss. Og etter ferien, så kjenner vi at ferien gjorde oss godt. Som oftast.

Kanskje ser vi også på kvardagen med nye augo, etter eit slikt avbrekk. Ein ferie gir oss litt avstand til det daglige. Og den avstanden gjer at vi ser livet og arbeidet og kvardagen litt klarare.

Det er litt som når vi betraktar eit stort bilde: For at vi skal sjå eit stort bilde skikkeleg, så treng vi litt avstand. Står vi for nær, så ser vi det ikkje ordentleg. Men om vi tek nokre skritt tilbake, så trer det fram for oss, på ein heilt annan måte. Slik kan det også vere å ha ferie. Ferien gir oss den nødvendige avstanden til det daglige.

Mange av oss blir litt fortvila no på seinsommaren, når vi er ferdige med ferien og ser framover. Vi tenkjer på kor mange månader som ligg framfor oss, før neste mulegheit for å få ein pause. Ein kan bli motlaus av mindre…

Men akkurat då er det at Gud trekker den store kvite kaninen ut av hatten og seier: «Taaraaa! Sjå her! Her er den store, gode overraskelsen: Kvar sjuande dag, heile denne lange hausten, er ein annleisdag. Ja, ikkje berre i haust, men så lenge du lever.»

Gode, gamle sabbaten. Den som er til for mennesket si skuld, og ikkje motsatt. Den gode annleisdagen. Som ikkje handlar om plikt og tvang og krav. Men som er ei gåve, ei mulegheit, ein invitasjon. Kvar sjuande dag gir oss ei mulegheit til å koble av, hente oss inn. Med korte og jevne mellomrom kjem denne annleisdagen. Gir oss mulegheit til kvile og rekreasjon og fellesskap. Og til å ta desse nødvendige skritta tilbake, så vi ser eit større bilde.

Å vere menneske er ikkje å vere slave. Å vere menneske er å vere fri og å høyre til. Om du tek turen til kyrkja denne helga får du høyre ord om dette. I denne ramma er det også vi best kan forstå kviledagen. Den gode annleisdagen. Den som er til for mennesket si skuld, for fellesskapet si skuld – ja, for livet si skuld.

Denne teksten ble først publisert i avisa Nordre 22. august 2019. Hvis du vil lese mer av Anne Marit Riste, finner du henne i den samme Ettertanke-spalten i Vårt Land som jeg har skrevet i siden 2008. Hennes neste uke på trykk i Vårt Land er 21.-26. oktober. (Mens min neste uke i Vårt Land er 4.-9. november.)

Les også: Å skape pusterom | Rom for hellige øyeblikk

"Heldigvis har hver eneste uke en egen pustedag. Også kjent som hviledagen, annerledesdagen, søndag, Herrens dag. Dagen du har fri, sånn at du kan få hvile og rekreasjon ("gjen-skapelse"), og sånn at du kan sette av tid sammen med Skaperen, han som gjenskaper deg. Søndagsmessen i kirken er pulsslaget i uken.
Men det går jo ikke an å gå de andre seks dagene og knapt få puste. Så: hvordan skape pusterom i hverdagen?" Det kan du lese mer om her.

Iona | Del 2: Bishop's House

Det gjenoppbygde benediktinerklosteret på Iona.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I august var jeg i Skottland, på den hellige øya Iona, pilegrimsmål gjennom 1400 år. Vi bodde på retrettstedet Bishop's House, et vakkert sted med nydelig utsikt og et fantastisk fint kapell: St. Columba's Chapel.

Her kan du lese del 1 av rapporten fra reisen min til det kjente pilegrimsmålet Iona, øya der Kirken i Skottland ble født.

Jeg tok mange bilder hver eneste dag på Iona. Å fotografere hjelper meg til å virkelig se det jeg ser og være der jeg er. I tillegg bare gjør det meg veldig glad og lader batteriene mine. (Dessverre la jeg Nikon-kameraet igjen hjemme, så alle bildene er tatt med iPhonen min.)

Her i "Iona | Del 2" kommer bildene fra Bishop's House. I del 3 kommer bildene fra øya i vest og i sør. I del 4 kommer bildene fra det vakre, gamle, gjenoppbygde benediktinerklosteret. I del 5 kommer bildene fra den fascinerende og merkelige øya Staffa, i del 6 kommer bildene fra Catholic House of Prayer, og i del 7 kommer bildene fra den fantastisk vakre nordsiden av Iona. Mye å glede seg til!

Bishop's House sett fra vestsiden. Nydelig sted, ikke sant? Rosevinduet i midten hører til St. Columba-kapellet. Kapellet er med andre ord det første du møter når du går inn hoveddøren.

Det første vi gjorde da vi kom fram, var å sette oss i kapellet. Et deilig sted å lande.

"Bishop's House was founded in 1894 by the Lord Bishop of Argyll and the Isles Alexander Chinnery-Haldane, to be a centre of Prayer, Study, Contemplation and the Eucharist on the island of Iona – a charter we still uphold" skriver Bishop's House, som er tilknyttet den episkopale kirken (= det den anglikanske kirke heter utenfor England).

Jesus og Jomfru Maria i et av kapellvinduene.

St. Columba i det andre kapellvinduet.

Mitt rom. Nettopp ankommet. Et enkelt, deilig rom med utsikt til hagen og sjøen. Og sengen var akkurat passe myk. Ikke for hard. Ikke for myk.

Fantastisk vær da vi ankom. Utsikt mot blå sjø, blå himmel og en grønn hage, hvem kan ønske seg mer?

Retretten på Iona ble organisert og ledet av en dominikanerprest; bror Haavar Simon Nilsen fra St. Dominikus kloster på Majorstua i Oslo.

Skrivepulten på rommet mitt. Her leser jeg "Den store oppdagelsen", Ulf og Birgittas bok om deres vei fra protestantisk tro og inn i Den katolske kirke. Anbefales! (lenke til St. Olav bokhandel)

Ja, jeg leser bøker med penn. Det er på den måten jeg husker best, og finner tilbake til sitater som jeg husker ca hvor stod i en bok 15-20 år etterpå.

Til høyre ligger den katolske bønneboken - et must  - og den lille katolske bønneboken - også et must.

Til venstre ligger en rosenkrans som er laget i Israel og kjøpt på Santa Sabina-dominikanerklosteret i Roma.

Jeg tok med meg bønnekort hjemmefra.
Fra øverst til nederst:
"I stillhet og tillit skal deres styrke være" (Jer 30,15) Et godt motto for en retrett - og for livet.
Erkeengelen St. Raphael, en av de tre erkeenglene som er navngitt i Bibelen. Raphael betyr "Gud leger".
Alltid i midten: Jesus. Jesus på korset, med St Benedikts medalje bak. Kjøpt i London.
Den gode hyrde leder meg til vann der jeg finner hvile.
Hellig Olav - et bønnekort fra den katolske Olsokfeiringen i Nidaros.
Johannes Døperen - et bønnekort fra den katolske Gammeljonsok-feiringen i Røldal.

Dagen etter ankomst våknet vi til herlig vestlandsutsikt med regn, måker og frisk vind. Steinene i vinduet kommer fra strendene i sør og vest (jeg kommer tilbake til de strendene i del 3).

Til høyre i vinduet henger Sta. Sunniva. Hun måtte selvsagt være med til Iona.

Den hellige Sunniva på besøk på Iona. Originalen er malt av kunstneren Kjell Stig Amdam.

Troen kom til begge de hellige øyene Iona og Selja fra vest, fra øya Eire, altså Irland.

Sankta Sunniva og hennes følge, seljumennene, kom fra Irland til Norge. 

Ionas store helgener, St. Kolomba og hans følgesvenner, kom fra Irland til Iona. 

Legendene forteller at både St. Kolomba og Sta. Sunniva med sine følger satte seg i åpne båter for å la havstrømmene og Ånden blåse og drive dem dit Gud ville ha dem. Dette kalles "det hvite martyrium".

Jeg skriver mer om likhetene mellom Iona og Selja her i del 1 fra Iona.

Jesus og hans mor, Jomfru Maria, hang på rommet da jeg kom.

Legg merke til hånden til Maria. I ikonkunsten peker hun alltid på Jesus.

Jesu høyre hånd er hevet til velsignelse. Han ser deg og velsigner deg. De to samlede fingrene representerer Jesu to naturer: Han er sann Gud og sant menneske. De tre øvrige fingrene representerer treenigheten: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

Hver dag holdt bror Haavar spennende foredrag om keltisk spiritualitet. Jeg tok notater, men har dessverre ikke tid til å skrive dem ut her. Det får bli noen drypp her og der :)

Jeg tror knapt det var et foredrag uten at noen fikk ham til å ta et kved. Blant annet sang han den nydelige folketonen "Langt inn på ville heii" som du kan høre Sondre Bratland synge her på Spotify.

Kapellvinduet ut mot gangen er inngravert med en nydelig bønn av St. Columba:

Alone with none but Thee, my God,
I journey on my way.
What need I fear when Thou art near,
Oh King of night and day?
More safe am I within Thy hand
Than if a host did round me stand.

(host=en hærstyrke)

"We gather together
to be alone with Christ"
står det på inngangsdøren til kapellet.

Veldig passende for et retrettsted. (Jeg synes ikke det hadde passet like godt på en kirkedør i en menighet. Hva synes du?)

Vi feiret messe hver dag. Herlig! Søndagen feiret vi messe her i St. Columba kapell. De andre dagene feiret vi messen i Catholic House of Prayer, mens vi hadde morgenbønn og kveldsbønn her i St. Columba kapell.

Lesepulten. Solen representerer evangeliets lys som kom til Iona gjennom St. Columba og hans venner.

Alteret. Båten som St. Columba ankom Iona med. Korsformet mast trenger vel ikke forklares.

Bak: Soloppgangen. Solen går opp over verden hver gang presten løfter opp den runde hostien (nattverdbrødet) her ved alteret.

Detalj fra alterringen.

Individuelle kneleputer i benkeradene. I den katolske liturgien kneler vi ofte gjennom messen.

Detalj fra prestens stol. Vakkert trearbeid.

Duen representerer Den Hellige Ånd. Her i St. Columba kapell gir den også assosiasjoner til Columba. På irsk heter Columba nemlig "Columcille", som betyr "Kirkens due".

Kapellet sett fra alteret.

Morgenlys. Når du våkner opp til et sånt lys, er det bare til å løpe ut i hagen og fange det. (Foto-grafi kommer av gresk og betyr "å skrive med lys".) Mitt vindu er nr. 3 fra venstre på bildet.

St. Columba på østfronten av kapellet.

Du kan lese mer om den hellige Kolumba av Iona (521-579) her på katolsk.no.

Morgenlys. Solen står opp i øst. Morgenutsikten fra vinduet mitt.
"Christus est stella matutina
Qui nocte saeculi transacta
Lucem vitae sanctis promittit
Et pandit aeternam"

"Christ is the morning star who,
when the night of this world is past,
brings to his saints the promise of the light of life,
and opens everlasting day."

Av St. Beda den ærverdige (673-735) 

Kveld. Solnedgangen sett fra vinduet mitt. Iona og naboøya Mull har mye rød granittstein i stedet for grå granitt. Det blir spesielt tydelig når solen går ned. Stilig!

Nydelig kveldsstemning fra St. Columba kapell.

Bli med neste gang?

Bror Haavar Simon Nilsen O.P. kommer til å arrangere en ny, keltisk retrett på Iona fredag 24. april til søndag 3. mai 2020. (Merk: Til neste år).

Har du lyst til å bli med? Da kan du sende en e-post til haavar.simon@gmail.com allerede nå, så vil du motta mer informasjon om turen og mulighet for å melde deg på så snart påmeldingen åpner, sannsynligvis i september 2019. 

Min varmeste anbefaling! 

Les også:

Iona | Del 1: Retrett på den hellige øya Iona

Iona | Del 3: Øya i vest og i sør

Iona | Del 4: Iona Abbey

Iona | Del 5: Eventyrøya Staffa

Iona | Del 6: Cnoc a' Chalmain Catholic House of Prayer

Iona | Del 7: Iona i nord og øst og midt på

Keltisk bønn | St Patricks brynje

Keltisk tro - omsluttet av apostlene (inneholder bønnen "Når vi står opp")

En bønn av St. Columba av Iona

Én til bønn av den hellige Kolumba av Iona