Google Analytics

12 april 2021

Hvordan velger du rett utdanning?

MF-student 1999.

Da jeg var ferdig med videregående, visste jeg at det var to ting jeg ville: Jeg ville skrive, og jeg ville lære mer om troen min. 


Derfor tok jeg journalistikk ved NLA Høgskolen i Kristiansand ("Gimlekollen") og kristendomsstudier ved MF vitenskapelig høyskole i Oslo og NLA i Bergen. Det har jeg aldri angret på.

Jeg fant aldri helt ut "hva jeg skulle bli", men jeg visste hva jeg brant for, og jeg kjente at for meg er det umulig å ikke bruke livet mitt på nettopp det.
 
Mesteparten av din våkne tid bruker du faktisk på jobb, derfor er det så viktig å velge en utdanning som gir livet ditt mening.

Jeg tenker at de som velger å studere noe de brenner for og interesserer seg for - de finner måter å bruke det på i fremtiden. Uansett hvordan den fremtiden ser ut.
 

Hvor trengs DU?  

Hva er du god til? Hva liker du å lære? Hva gjør deg glad? Når forsvinner timene? Se om du kan studere fag som gjør at du kan gjøre mer av det - i arbeidstiden

Du kan også forsøke å se deg rundt: Hvor er det bruk for deg? Hvor trenger de deg? Hvor har noen bruk for akkurat den personen som Gud skapte deg til å være?

Jeg hadde aldri noen klar plan om hvor jeg skulle, men likevel har jeg hele tiden havnet i spennende, meningsfylte jobber i skjæringspunktet mellom tro og samfunn. Det er akkurat der jeg vil være. Og jeg tror faktisk det er akkurat der det er meningen at jeg skal være.

Den gang jeg begynte å studere, i 1995, var ikke internett utbredt ennå (jeg fikk min første epostadresse i 1998), og ingen hadde ennå fått tittelen kommunikasjonsrådgiver. Det var med andre ord komplett umulig for meg å forutse den veien jeg skulle komme til å gå. 

Guds veier er uransakelige, men på forunderlig vis har Gud ledet meg dit Han ville ha meg - til steder jeg selv aldri kunne ha planlagt å komme. 

Cocktailparty i Folkets Store Sal i Beijing, liksom. 人民大会堂. Hvem så det komme? Eller jobb på Stortinget? Kommunikasjonsjobb i NHO? Eller at erkelutherske Ragnhild skulle bli kateket i Den katolske kirke? Og dra på jobboppdrag til Roma? Bare for å nevne noe. Det har skjedd veldig, veldig mye rart. Og gøy. Og fint. Og det der var bare noen eksempler fra yrkeslivet. I tillegg kommer alt det andre, som fem barn, NRK-andakter og et klosterprosjekt på Selja + + + Livet med Gud er spennende.

Leid, milde ljos

Den hellige kardinal Newman (1801-1890) har skrevet en salme som beskriver grunnvilkårene for alle som tror på Gud, men spesielt for den som skal begynne på veien sin inn i det ukjente. "Lead, kindly light" heter den. Her er det første verset på norsk:

"Leid, milde ljos,
igjennom skodde-eim,
leid du meg fram!
Eg gjeng i myrke natt
langt frå min heim,
leid du meg fram!
Før du min fot;
eg treng ei sjå min veg
so langt og vidt,
eitt steg er nok åt meg."

Sånn ble det for meg. Ett steg om gangen. Og sånn er det fortsatt. Jeg har ikke en plan for hva jeg skal gjøre fram til jeg blir pensjonist. Jeg er åpen. Det er helt greit.

Jeg skal ikke hevde at jeg alltid har følt at "ett steg om gangen er nok for meg". Men jeg kan vitne om at det har vært nok. Det krever mye tro å leve på den måten - å ikke vite veien videre. Men jo mer du gjør det, jo mer erfarer du at det funker, og jo mer tillit får du til Gud. 

Å leve i overgivelse, tett innpå Guds ledelse, er dermed både veldig spennende og samtidig trygt. Den perfekte blandingen av spenning og trygghet, vil jeg si. Kan absolutt anbefales.

Velge feil?

Noen unge kristne er redde for at livet deres ikke skal bli slik som Gud har planlagt hvis de «velger feil» når de skal velge utdanning og retning for livet sitt. Jeg tenker at det er en kristenplikt å møte framtiden med holdningen «Hva er det Gud vil med meg?» Men deretter må du hvile i tilliten til Gud. Stol på at Gud vil lede deg, også gjennom andre mennesker, gjennom Kirken.

Mitt råd er å be og bruke fornuften. Gud har gitt deg fornuften for at du skal bruke den. Ta utgangspunkt i de talentene du har fått og det som gir deg indre glede og mening. (Mening gir dyp tilfredsstillelse også når du ikke klarer å kjenne glede.) 

Og bruk mye tid på bønn og på å lese i Guds ord! Mange har et bønneliv som først og fremst kjennetegnes av at man ber om noe – «jeg vil ha noe, Gud». Men forsøk heller å høre etter. Lytt. Skal du få svar, må du faktisk lytte. 

Kall til å bli prest, munk eller nonne?

Kan det være at du har et kall til å bli prest, munk eller nonne? Da har du et særskilt ansvar for å utforske det. Biskop Bernt Eidsvig sier det slik i St. Olav tidsskrift: 
– I en del yrker, som lærer, lege eller sykepleier, kan man drives av en idealisme så sterk at man kaller yrkesvalget et kall. Slik idealisme er viktig og sunn, og den gjør noe med både personen og yrkesutøvelsen, men det er ikke et kall som forplikter deg overfor andre enn din samvittighet, arbeidsgiver, dine elever eller pasienter. Har du et særskilt kall til prestegjerning eller ordensliv, står du ansvarlig overfor Gud. Hvis du velger å ignorere det, er ikke viljen lenger ren – og du er i trøbbel.
Her kan du lese mer om opptaket til Norges eneste katolske presteseminar, St. Eystein presteseminar, som har opptak i januar hvert år. (Og si for all del fra til meg dersom du lurer på om du har kall til å bli benediktinermunk på Selja!)

Studere ved MF?

Som kjent er jeg kommunikasjonsleder ved MF vitenskapelig høyskoleMF er Norges kanskje største økumeniske prosjekt, med lærere som er alt fra lutheranere og katolikker til pinsevenner og metodister. Her er en 3 minutters video vi har laget om hvordan det er å studere ved MF:


Det var på MF og på NLA at jeg tok kristendomsutdanningen som gjorde meg kvalifisert til å være kateket i St. Paul menighet 2008-2015. Jeg kan istemme det som praktikumsleder Knut Tveitereid sier i denne videoen: "Å skulle jobbe i kirke er kanskje for de spesielt interesserte, men hvis du er spesielt interessert, vil jeg si at MF er stedet for deg."

De fleste kateketer i Den katolske kirke er frivillige medarbeidere, og ikke heltidsansatt slik jeg var i St. Paul. Hvis det er din situasjon (eller du bare har lyst til å lære mer om katolsk tro), kan jeg anbefale å ta nettstudier i katolsk tro ved det velrennomerte Maryvale International Catholic College i Birmingham.

Dersom kristendom, religion og samfunnsfag er dine favorittfag på skolen - og hvis du kan tenke deg å bli lærer - kan jeg varmt anbefale lektorutdanningen ved MF. 


Til slutt: Mitt viktigste råd

Her er det som funker for meg, og som er mitt viktigste råd hver gang du skal ta et veivalg i livet: Be med St. Birgitta av Vadstenas bønn. Den er slik:

 "Herre, vis meg veien, og gjør meg villig til å gå den."

Må Gud velsigne deg og veien din.
Må din vei komme deg i møte (lenke til Spotify). 

"Legg din vei i Herrens hånd!
Stol på ham, så griper han inn."

(Salme 37,5)

11 april 2021

Amazing grace hele påskenatten

"It will make you feel as if you've seen the face of God".

Har du sett dokumentarfilmen "Amazing Grace" med Aretha Franklin? Ikke? Pass på at du ikke går glipp av denne! Den ligger gratis tilgjengelig på nrk.no akkurat nå.


I 2019 gikk konsertfilmen/dokumentarfilmen "Amazing Grace" på kinoer over hele verden. Jeg hadde skikkelig lyst til å se den, men kom aldri så langt før det var for sent. Derfor er jeg utrolig takknemlig for at jeg fikk sett den forrige lørdag! 

Påskenatt, etter midnattsmessen, gled vi over i å se Amazing Grace på nrk.no. Det ble virkelig en opplevelse av Guds overveldende nåde den påskenatten. Helt rått. Intenst. Jeg takker Gud for at jeg fikk oppleve det.

I dag feirer vi den guddommelige barmhjertighets-søndagen, slik vi alltid gjør ved avslutningen av påskeoktoven. Da passer det godt å dele en film som er rik på nettopp Guds amazing grace.

Aretha Franklin - souldronningen. Amazing Grace ble hennes bestselgende album.
(Foto: Skjermbilde fra filmen)

Bakgrunnshistorien

Soul-dronningen Aretha Franklin (1942-2018), "Lady Soul", var en gudbenådet sanger som laget 42 album, vant 19 Grammy Awards og solgte 75 millioner plater. Hun var den første kvinnen i Rock and Roll Hall of Fame, og ble utpekt av magasinet Rolling Stone som tidenes største sanger, og niende største artist.

Denne filmen er fra innspillingen av gospelalbumet hennes Amazing Grace i januar 1972. På dette tidspunktet hadde Aretha (29 år gammel) hatt 11 singler på listetoppen på rad. "I Say a Little Prayer", "Respect", "(You make me feel like) A Natural Woman", "Think", "Bridge over troubled water" var noen av dem. 

Nå ville Aretha gjøre noe annet og synge musikken hun hadde vokst opp med, som datter av en baptistpastor: Gospel. Faren hennes er med i filmen.

Aretha tok med seg bandet sitt til Los Angeles, fikk med gospelkoret Southern California Community Choir og den dyktige kordirigenten Alexander Hamilton og satte i gang. Resultatet kan du se i denne filmen.

Den prisvinnende regissøren Sydney Pollack ble hyret inn av Warner Brothers for å lage konsertfilmen i 1972, men tekniske problemer med synkroniseringen mellom lyd og bilde gjorde at materialet bare ble liggende. Kun musikkalbumet "Amazing Grace" ble utgitt - helt til filmen kom ut etter Aretha Franklins død, i 2019.

Svetten triller ned fra pannen, men Aretha Franklin bare lukker øynene og synger videre.
(Foto: Skjermbilde fra filmen)

Varme anbefalinger

Jeg hadde skjønt at jeg måtte se filmen helt siden min Facebook-venn Geir Gundersen skrev om den 25. august 2019:
"Det er søndag morgon, i går kveld såg eg filmen Amazing Grace. «I’m so glad I got religion”, syng Aretha Franklin. Og endå så unorsk ein slik tanke er, alle som ser denne filmen, forstår kva ho meiner. Inn til kjernen av den svarte gospeltradisjonen, heilt ut overgjeven til bodskapen i desse superenkle sangane, heilt fritt for publikumsfrieri. No kan eg døy, eg har høyrt den himmelske sangen."
Ytterligere overbevist om at jeg måtte se den ble jeg etter anbefalingen fra Facebook-venn Hildegunn Gjesdal Tennebø, 10. september 2019:
"Spring og sjå denne, folkens! Gospel av aller feiteste type 🏆🙏 Heilt ubegripelig stemning og eit epokestudium av dei sjeldne. Spring!!"



"The energy of her performance is electrifying" skriver Los Angeles Times. "It will make you feel as if yov've seen the face of God", skriver musikkmagasinet Rolling Stone. "Everybody deserves to have Aretha Franklin take them to the moon. (...) Don't bother with tissues. Bring a towel." skriver New York Times (alle sitater her hentet fra traileren).

Dirigent Alexander Hamilton. Umulig å se ham i aksjon uten å bli imponert, inspirert og få lyst til å synge.
(Foto: Skjermbilde fra filmen)

Rett inn i troens kjerne

Birger Vestmo i Filmpolitiet i P3 gav filmen terningkast 6 og skrev: "Man får følelsen av å være i rommet og være vitne til ett av gospelhistoriens store høydepunkter." Det er jeg helt enig i.

Også Erlend Loe gav filmen terningkast 6 i sin filmanmeldelse i Aftenposten, der han konkluderte: "Filmen om Aretha Franklin bringer hedninger tettere på en kristen fellesskapsfølelse enn noen annen film jeg kan komme på. For dem som allerede er fylt av Jesus, må filmen være en heseblesende, vakker reise rett inn i troens kjerne." (Og ja, det har han helt rett i.)

Erlend Loe skrev også:
"Filmen er bygd opp av opptak fra øvelsene, samt fra to kvelder med liveinnspilling. På kveld nummer to har ryktet gått, og salen i New Temple Missionary Baptist Church er full. Til og med Mick Jagger og Charlie Watts har fått det med seg og står fjetret bakerst ved veggen. (...)

«I’m so glad I’ve got religion» synger Aretha på et tidspunkt og går inn i en dialog med koret og med publikum, det virker improvisert, på en måte som bare er mulig hvis man har vokst opp i dette miljøet og sunget alle sangene fra man var en neve stor, slik Franklin hadde.

Jeg er også glad de har religion. For en gangs skyld. For dette kan jeg forstå og akseptere. Rommet er stappfullt av kjærlighet. Og hele prosjektet er en feiring av livet og sangen og ikke minst av et samhold så tett og intuitivt og grenseløst at også jeg for en stakket stund blir en del av det.

Etter «Amazing Grace» roper pastor Cleveland: «Can she sing?»
Publikum svarer ja. Og alle tørker en tåre. Også jeg."

Klærne og frisyrene er også helt rå. Hele filmen er som en tidskapsel.
Soto: Skjermbilde fra filmen

Rå og autentisk

Hvis jeg skal oppsummere uttrykket i denne filmen med to ord, må det være disse to: og autentisk. Folkene i koret og i publikum har bare så tydelig aldri levd i de sosiale medienes virkelighet. De forholder seg til kameraene på en helt annen måte enn folk gjør i dag. Og det gjør at kameraene klarer å komme nærmere og fange en helt annen ekthet og intimitet enn det du vanligvis får se i dag. Det du får se er bare ekte. Derfor rører det så sterkt.

Det er helt tydelig at Aretha selv er foran mikrofonen for å spille inn en live plate, ikke en film. Hun prøver ikke en gang å tørke bort svetten fra ansiktet, men lar svettedråpene bare trille, mens hun er helt til stede i, og fullstendig oppslukt av, musikken hun formidler. Dette var det som slo meg mest med filmen, både da jeg så Aretha, koret og publikum. Ettterpå fant jeg en sak hos BBC der nettopp dette trekkes fram.

Joe Boyd, musikkprodusent under innspillingen i 1972, sier til BBC
"If you watch modern music documentaries, you have all these talking heads who explain it and lead you by the hand through the whole thing, but in this, the music envelopes you, there's no chat," explains Boyd. "And her look is in keeping with her sound - live, in the moment, not over-produced, beautiful. It's a different era now - there weren't many moments like this after 1972, much less in the second decade of the 21st Century.""
Jepp, koret sitter (!) mens de synger, og likevel har de et enormt trøkk. Her får publikum instrukser fra baptistpastor og pianist James Cleveland om at de er i en kirke og at dette er en gudstjeneste. Men grunnen til at Aretha vil spille inn platen her i kirken, er at hun vil at de som er i salen skal høres. "Så dere må høres ut som 2000. Kan dere klare det? Få høre!"
(Foto: Skjermbilde fra filmen)

Overveldet Mick Jagger

Mick Jagger er intervjuet av Los Angeles Times om filmen. Han beskriver opplevelsen slik: 
“One of the things that made it really interesting,” Jagger said, “is that you were there, you were involved. Being there in a church, you’re part of the experience — you’re not just a member of an audience somehow. You’re not in a posh seat sitting down, where you’ve paid your money and you’re like ‘OK, entertain me.’ It was not that feeling. It was a very different vibe than a normal concert … I think I was singing along.”
(Tips: hvis du ikke får lest denne artikkelen i LA Times pga. en stor "Bli abonnent"-boks som hindrer deg i å komme videre: Bytt til en annen nettleser. Jeg fikk åpnet den i Edge.)

Mange fantastiske scener fra filmingen av publikum.
(Foto: Skjermbilde fra filmen)

Dypere inn i nåden

The Guardian har en en svært interessant og inspirerende artikkel om historien bak filmen Amazing Grace, om hvordan over 2000 filmklipp uten synkronisert lyd bke til en film likevel. Musikkjournalistikk på sitt beste.
"The visuals also allow viewers to see the striking effect Franklin’s music had on the churchgoers who made up most of the audience, as well as on the Southern California Community Choir, the 30-member group who backed her. “They’re the characters in the film,” said Elliott. “They’re the people urging her on, making sure she goes farther and deeper into Amazing Grace.”"

Den lune og levende pastoren James Cleveland har en sentral rolle i filmen. Det var spesielt rørende og sterkt å se ham bryte sammen i gråt under sangen Amazing grace.
(Foto: Skjermbilde fra filmen)

Mestselgende album

Amazing Grace ble den mestselgende LP-en i Aretha Franklins karriere. Her kan du lytte til det nesten 11 minutter lange tittelsporet på Spotify. 

Ta deg tid til å se hele filmen på nrk.no. Hvis du ikke klarer det, så få iallfall med deg Amazing Grace. Den starter 37 minutter ut i filmen, når pastor og pianist James Cleveland forteller om hvordan tårene trillet hos Aretha Franklin da hun kom til "Through many dangers" under Amazing grace på øvelsen. 

En annen favoritt hos meg fra filmen er What a friend we have in Jesus (starter ved 14:44 i filmen) og den fantastiske medleyen av Precious Lord, take my hand og You've got a friend (starter ved 29:45 i filmen). 

Ah, det er mange flere sanger jeg skulle ha trukket fram, men jeg tror du har skjønt nok nå til at du ønsker å oppleve denne filmen. Hvis du likevel trenger et siste dytt, så ta med deg dette: Denne filmen scorer ufattelige 99 % på tomatometeret til Rotten Tomatoes' oppsummering av 158 filmanmeldelser fra filmkritikere over hele verden. 

PS. Jeg kan ikke tenke meg at NRK har kjøpt rettighetene til å publisere filmen til evig tid. NRK har imidlertid ikke opplyst hvor lenge filmen vil ligge tilgjengelig på nrk.no, så slå til nå mens du kan. SE DEN!

10 april 2021

Iona | Del 4: Iona Abbey

Det har vært kloster på den hellige øya Iona siden 500-tallet. Benediktinerklosteret er fra 1200-tallet og ble gjenoppbygd på 1900-tallet. I forgrunnen: St. Orans kapell fra 1100-tallet, på den gamle kirkegården Rèilig Odhrain der flere norske konger skal ligge begravet. En oversikt fra 1549 hevder at 48 skotske konger, 8 norske og 4 irske konger skal ha blitt gravlagt på Iona.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

De hellige øyene Iona og Selja har mange likhetstrekk. Det eldgamle benediktinerklosteret er definitivt ett av dem. Bli med til Iona, øya der Kirken i Skottland ble født.


Iona og Selja har mange likhetstrekk:
  • Begge er hellige øyer.
  • Begge var helt sentrale under kristningen av henholdsvis Skottland og Norge.
  • Begge hadde sterke benediktinerklostre som fungerte som aktive misjonsstasjoner i århundrer.
  • Iona er øya der Kirken i Skottland ble født. Selja er øya der Kirken i Norge ble født.
  • Begge øyene er grønne, frodige, små og ligger ytterst i havgapet mot vest. (Selja er på 1,6 km² , Iona er på 8,8 km².)
  • Begge er viktige, nasjonale pilegrimsmål med over 1000 år lange pilegrimstradisjoner.
  • Begge beskrives som "thin places": Steder der hinnen mellom himmel og jord er ekstra tynn.
  • Begge steder har sine kraftfulle martyrer.
  • Begge er forbundet med keltisk kristendom.

Troen kom til både Iona og Selja fra vest, fra øya Eire, altså Irland: 
Under følger mange bilder jeg tok av klosteret på Iona da jeg var på keltisk retrett på Iona i regi av p. Haavar Simon Nilsen fra St. Dominikus kloster i august 2018. Jeg har 199 ulike bloggutkast fra snart ni år liggende i publiseringsverktøyet til bloggen. Dette er ett av dem, som jeg nå endelig har klart å ferdigsstille, etter to og et halvt år der jeg har jeg har gjort litt nå og litt da.

Helbredende for sjelen

For meg er det å skrive på bloggen helbredende for sjelen. Noen synes det er rart at jeg velger å bruke fritiden på å gjøre nesten det samme som jeg gjør i arbeidstiden. De synes det er pussig at det er slik jeg henter meg inn igjen: Gjennom ord og bilder. Men sånn er det altså. Dessuten er det selvsagt noe med dimensjonen "Den største gleden du kan ha, det er å gjøre andre glad" som også spiller inn her.

Å få formidle troen gjennom ord og bilder er noe av det fineste jeg vet om. Spesielt når jeg får kose meg med så vakre bilder som det var mulig å ta på Iona. (Alle fotografier i denne bloggposten er tatt av meg, med unntak av bildet av forsiden til Johannesevangeliet fra The Book of Kells.)

Skjønnhet er godt for sjelen. Derfor bør du reise til Iona, helt uavhengig av hvilken tro du har eller ikke har.

Å, som jeg lengter tilbake. Iona er et sted å få fred i sjelen.

Jeg skal tilbake dit. En vakker dag, når vi er fri igjen fra koronaen, skal jeg reise tilbake. Gjerne sammen med en pilegrimsgruppe med fr. Haavar Simon Nilsen, slik som sist. Generelt er jeg ikke glad i gruppereiser.  Jeg reiser for å være fri, og liker ikke å bli fortalt når jeg skal stå opp, hvor jeg skal gå og ikke gå. Men i en sånn type grupperetrett som dette, var det en perfekt blanding mellom frihet til å styre dagen og vandringene selv, samtidig som jeg hadde et fellesskap å høre til i. Halvparten av dagene vandret jeg sammen med andre, de andre gikk jeg alene og nøt Iona. En perfekt blanding mellom frihet og fellesskap. Ikke minst var det nydelig å følge tidebønnene og få feire messen hver dag. Også på et spesielt, hellig sted. Sukk. Perfekt.

Du finner lenke til de tre foregående bloggpostene mine fra Iona helt nederst i denne bloggposten.

Iona Abbey

Men nå: Over til Iona Abbey. Det har vært klostervirksomhet på akkurat dette stedet helt siden 500-tallet, da Ionas store helgen St. Columba (521-597) ankom Iona. Benediktinerklosteret du ser på bildene, ble bygd på 1200-tallet. Klostervirksomhet ble forbudt i forbindelse med reformasjonen på 1500-tallet. Klosteret på Iona forfalt deretter i noen århundrer, frem til det ble gjenoppbygd av protestanter på 1900-tallet.

    Fredfullt. Klosteret er omgitt av et flott kulturlandskap med beitemarker.
    Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Dette bildet er tatt fra den lille haugen der eremitthytta til Ionas store helgen St. Columba (521-597) stod. Utsikten er mot øst, mot Iona-sundet (Sound of Iona). I forgrunnen til høyre står St. Martins's Cross.

I kveldssolen kommer rødfargen i den lokale steinen tydelig fram.
I midten ligger det bitte, bitte lille St. Columbas kapell.
Kapellet var opprinnelig frittstående.
Et glimt fra hvordan det kan ha sett ut på 1400-tallet.

St Martin's Cross har stått på nøyaktig dette stedet i mer enn tolv århundrer, siden sent på 700-tallet.



Den gang jeg stod på ferjekaien på fastlandet i Oban i 2004 og innså at jeg ikke kom meg til Iona, kjøpte jeg et sølvkors formet som St. Martin's Cross. Siden har jeg drømt om å komme hit.
SÅ glad blir du når du etter 14 år endelig kommer fram til the real thing.


Ja, eh, jeg ser at jeg ikke klarte å få med den omtalte sølvversjonen av St. Martin's Cross på det forrige bildet, så da klipper vi inn det. Dette bildet er tatt på en strand helt nord på Iona. Naturen der er helt vilt vakker. Det er fascinerende hvor mye ulik natur Gud har klart å samle på en eneste liten øy. Jeg har under produksjon en egen bloggpost fra nordsiden av øya. Det blir bloggpost nr. 7 fra Iona. Den som venter (kanskje i noen år til, he he) får se.(Neida, jeg tror ikke egentlig at det går mange år til. Jeg kjenner at jeg ble så inspirert av å dra tilbake til Iona i tankene nå at det spørs om ikke de tre neste bloggpostene fra Iona triller ut i løpet av de neste ukene, Deo volente.)

Slik ser St. Martin-korset ut i morgensol, når sola kommer fra øst. Dette er det originale korset, det er ingen replika. I bakgrunnen ser du den lille haugen der St. Columbas eremitthytte lå.



... og slik ser vestsiden av St. Martins kors ut i kveldssol, når lyset kommer fra vest. På denne siden av korset er det avbildet mange scener fra Det gamle testamentet. Se neste bilde for forklaring.

Infoskiltet ved siden av St Martin-korset forteller hva det er du ser.

En replika av St. John's Cross står utenfor St. Columba kapell, på stedet der originalkorset stod. I bakgrunnen St. Columbas brønn/kilde. Her er vestsiden av korset i kveldssol.

Østsiden av St. John's Cross i morgensol. Og en svale. Det er et myldrende fugleliv på Iona. Klosteret er ikke noe unntak. Det er svalereder både inne i St. Columba kapell og i taket under klostergangene rundt klosterhagen.

St. Columba kapell.

Slik ser det ut nå inne i det bittelille kapellet. 

"Tindis a ainm amail gréin,
be lés i comair cach oin.
His name glistened like the sun;
He was a light before all."

Beccán mac Luigdech om St. Columba, 600-tallet
(St. Columba døde 9. juni i år 597)

Mellom korset og kapellet ligger St. Columbas hellige kilde.

Hovedinngangen til det restaurerte benediktinerklosteret på Iona. 

Nydelig portal over hoveddøren.

Jeg ELSKER sånne utskjæringer. Jeg også vil ha! Hvorfor lager vår tid så kjedelige, så uvakre, så lite fantastiske og fullstendig umagiske dører?

Hoveddøren inn til klosterkirken. Nydelig. Bak glassets refleksjon skimter du døpefonten inne i kirken.

Iona har en forekomst av grønn marmor. Steinbruddet er stengt nå, men på søylene under døpefonten kan du se den grønne marmoren. Hvis du er riktig heldig, kan du fortsatt finne små biter av grønn marmor på Iona.

Detalj fra den nydelig utskårne døpefonten. Den Hellige Ånd kom over Jesus i form av en due under Jesu dåp, derfor er duen symbolet for Den Hellige Ånd i kristen kunst. Også vi mottar Den Hellige Ånd under vår dåp, derfor hører duen hjemme her på døpefonten.

Et vakkert, lite sidekapell sør for hovedskipet.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det samme sidekapellet sett utenfra.

Vakre klosterganger. Det har dessverre ikke vært benediktinermunker her siden reformasjonen. Stedet drives i dag av Historic Environment Scotland og det økumeniske the Iona Community, og det koster penger å komme inn (det gjør det ikke på katolske klostre).
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I varme land er det godt med tak over klostergangene fordi de gir skygge for solen.
På Iona er det godt med tak over klostergangene fordi de gir ly for regnet. Her i de Ytre Hebridene er det typisk 
kystklima; mildt, frodig og vått. En vestlending kjenner seg umiddelbart hjemme.

Enda mer klosterganger. Her ser du de to eneste originale klosterbuene og søylene. Resten er rekonstruert ut fra disse, på 1900-tallet. Fantastisk flott steinarbeid!

I klosterets bueganger oppbevares mange gravstøtter som kommer fra den gamle gravplassen Rèilig Odhrain ved St. Orans kapell. I denne bloggposten kan du lese mer om den eldgamle gravplassen (ekstern lenke til bloggen Flickering Lamps). 

Er det noen som tar opp bestilling på slike gravstøtter i dag? Jeg vil ha!
Må bare bli like rik som en keltisk høvding først.

"Tider skal komme, tider skal henrulle, slekt skal følge slekters gang." Det blir veldig tydelig når århundrene står fysisk foran deg slik de gjør på Iona.
Det gir absolutt mening at "Deilig er jorden" brukes som gravferdssalme i Sverige.

"That man is little to be envied...
whose piety would not grow warmer
amidst the ruins of Iona!"

Dr. Samuel Johnson, 1773

Sitat fotografert på en vegg i klosteret.

"... a thin place where only tissue paper separates the material from the spiritual"
George Macleod, founder of the Iona Community, describing this holy isle


"If I be destined to die in Iona,
it were a merciful leavetaking.
I know not under the blue sky
a better little spot for death."
Tillagt abbed Adomnán, 600-tallet


"When in some future time I shall sit in a madly crowded assembly with music and dancing round me, and the wish arises to retire into the loneliest loneliness,
I shall think of Iona."

Komponist Felix Mendelssohn, som besøkte Iona i 1829.

Ute på den eventyrlige naboøya Staffa komponerte Mendelssohn The Hebrides, Opus 26, Fingal's Cave. Lytt til Scottish Chamber Orchestra spille den her på Spotify. For over to år siden lovet jeg dere sju bloggposter fra Iona-reisen. Den bloggposten du leser nå er den fjerde. Den neste er fra magiske Staffa.

Majestetisk. Klosteret sett fra nordøst.


Dette er det originale St John's korsets om stod utenfor St. Columba-kapellet der replikaen står i dag. Klosteret har en vakker og rikholdig museumssamling som er obligatorisk å få med seg.

Korsets beskyttelse: "Chross of Christ up to broad Heaven,
Chross of Christ down to the Earth,
let no evil or hurt come to my soul."
Mugron, abbed på Iona på 900-tallet

Steinuthugget kors med klassisk keltisk knutemønster.

Enkelt kan også være vakkert, når det er et nøyaktig arbeid og vakre linjer.

En av St. Columbas profetier.

Fantastisk! Man skulle tro det var treutskjæringer, men det er faktisk hugget i stein! Jeg elsker middelalderens kunst. DET er ekte kunst, det, som transcenderer tid og rom og løfter sjelen din opp dit den hører hjemme; i Himmelen.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

To gravstøtter. Også de største og mektigste må dø.

Jeg bare fryder meg over å få oppleve noe så vakkert som dette. Det er som å gå inn i et eventyrrike. Bare at det finnes på ekte! Dette er ikke filmrekvisita fra Ringenes Herre, det er the real thing.
Fra svunne århundrer står de der og er små tidsmaskiner.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Munkene på Iona var sanne kunstnere, ikke bare i stein men også i de fantastisk vakre manuskriptene de laget. Her er forsiden til Johannesevangeliet fra The Book of Kells, som sannsyligvis ble skrevet på Iona. Den dag i dag beskrives The Book of Kells som "Irlands største kulturelle skatt".
I dag kan du se The Book of Kells i et av de vakreste bibliotekene i verden, på Trinity College Dublin.
Foto: Wikimedia Commons


Solnedganger er vakrest ved havet. Og aller vakrest er de med klostre i horisonten.
Her har mennesker bedt og søkt Gud i snart 1500 år. Å gå inn i denne tradisjonen, er å gå inn i noe stort. Stort og vakkert.


Mange pilegrimer og turister kommer til Iona med tullete sko og sandaler som ikke egner seg for fjellvandring. Derfor låner the Iona Community Shop ut fjellsko til folk som vil være med dem på guidede pilegrimsturer på den hellige øya. Skoene blir donert av andre pilegrimer.
Her er mine fjellstøvler anno 1996 som for eksempel har gått Hardangervidda på tvers fra Haukeli over Hårteigen til Kinsarvik, som har syklet Rallarvegen, vært med på brevandring på Hardangerjøkulen og flere andre vandringer på Hardangervidda, som har gått mye i fjellene rundt Løyning, som har vært på topptur i Vesterålen, som har vandret pilegrimsstien til Røldal og som ikke minst har travet noen mil på den hellige øya Selja (+++). Da sålen på den ene fjellskoen løsnet på vei tilbake fra Columba Bay på Iona, føltes det naturlig å donere dem til pilegrimsarbeidet på Iona. Å lime den sålen er jo fort gjort for dem. De ble veldig glade, både av å få skoene og av å høre om Selja-forhistorien deres.

Nå vandrer fjellstøvlene mine lykkelig rundt på Iona i tjeneste for Gud og min neste. Det forsøker jeg å tenke på når jeg savner dem.

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen


PS: Bare ta kontakt med meg dersom du trenger høyoppløselig versjon av disse bildene til noe. Med så mange bilder var jeg nødt for å bruke lavoppløselig versjon for at posten ikke skulle bli for tung å laste inn.

Les også:

Iona | Del 1: Retrett på den hellige øya Iona

Iona | Del 2: Bishop's House 

Iona | Del 3: Øya i vest og i sør

Keltisk bønn | St. Patricks brynje

Keltisk tro - omsluttet av apostlene

En bønn av St. Columba av Iona

Én til bønn av den hellige Kolumba av Iona