Google Analytics

01 desember 2022

Ettertanke | Gjemt i himmelen

Maria og jeg i katedralen i Rouen.
Foto: Kathrine Tallaksen Skjerdal, 16.10.2014

Små hjerner har mye å lære. Blant annet at ting finnes, selv om du ikke kan se dem. Allerede i 8-12-månedersalderen gjør babyhjernen denne fantastiske oppdagelsen.


Den beste leken i verden da er: «Hvor er mamma/pappa? Borte-borte!» Og så: «Titt-tei! Der var mamma/pappa!» Trillende latter. Fryd. Overraskelsen hos babyen er like stor hver gang over at den som hun er glad i faktisk ikke var borte likevel. Han var bare usynlig en liten stund.

Denne grunnleggende, menneskelige erfaringen hjelper meg til å holde fast ved at Jesus er der selv om han er gjemt for øynene mine. Jeg ser ham ikke, men han er der. 

Uten Kristi himmelfart hadde atomene i kroppen til Jesus bundet ham til fortsatt å kunne være bare ett sted på jorden. Nå, derimot, kan Jesus være nær oss alle, gjennom Den Hellige Ånd, Talsmannen. «Jeg sier dere sannheten: Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men går jeg bort, kan jeg sende ham til dere.» (Jesus i Joh 16,7). Det at Jesus ble "borte" er nettopp det som skulle til for at han faktisk skal kunne være helt, helt nær deg.

Edin Løvås har laget en nydelig Kristi Himmelfartssalme til melodien til salmen Til himlene rekker din miskunnhet, Gud. Her er ett av versene: «På himmelfartsfjellet har englene dans. Stig opp, la oss fryde oss sammen! Vi ser den usynlige og vi er Hans. Halleluja for Frelseren! Amen!» 

Jesus gav oss et løfte: «Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve.» (Joh 14,18)

Så der er vi nå, med oppgaven å se den usynlige. Edin Løvås har skrevet en liten bok med tittelen «Se den usynlige» som handler om bønn og Jesus-meditasjon. Du kan låne den på biblioteket. Anbefales.

mye av det vi tror på, er usynlig. Vi har et levende håp likevel. Vi har en arv som er gjemt i himmelen, skriver apostelen Peter (1. Pet 1,4). Bare fordi vi ikke kan se den akkurat nå, betyr det ikke at den ikke finnes. En dag skal vi se alt det som er gjemt for oss nå – alt det vi kunne bare ane og fornemme, men ikke (be)gripe. Alt som er mysterier og gåter. En dag skal vi se.

Og da er vi tilbake til «borte-borte-titt-tei»-leken. Mye av grunnen til at du elsket den leken som baby, var at den sluttet med at du fikk se inn i ansiktet til den som elsket deg. Du så et ansikt som lyste mot deg. Og akkurat sånn er det jeg ser for meg Guds ansikt i den aronittiske velsignelsen: 
«Herren velsigne deg og bevare deg!
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig!
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!»
(4. Mos 6,24-26)
Har du tilgang på Spotify eller en annen musikkstrømmetjeneste? Da er dette min gave til deg i dag: Finn og lytt til velsignelsen «The Lord bless you and keep you» av John Rutter.

Må Herren la sitt ansikt lyse over deg i dag, og må han gi deg fred.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 1. desember 2022 da 1 Pet 1,3-5 var dagens bibeltekst


Adventsstemning.
"Å Jesus, du barnlill, deg lenges jeg så til!
Kom, trøst meg allesinne, tred inn om her er smått.
La meg deg se og finne. Å, da har jeg det godt!
Drag meg etter deg! Drag meg etter deg!"
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen 1.12.2022


John Rutters "The Lord bless you and keep you"


Har du ikke Spotify eller en musikkstrømmetjeneste? Da kan du lytte til John Rutters "The Lord bless you and keep you" her på YouTube:


Himmelfartssalme av Edin Løvås


Edin Løvås har skreve en nydelig himmelfartssalme til melodien av "Til himlene rekker din miskunnhet, Gud».


Edin Løvås (1920-2014) regnes for å være den protestantiske retreatbevegelsens far i Norge. Han var en høyt elsket forkynner og forfatter, og levde et langt liv i kontemplasjon og Jesus-meditasjon. Edin ble en av mine mange veivisere til Den katolske kirke, slik jeg skriver om i boka "Veien videre - Arven etter Edin Løvås".

"Vår tid trenger Kristus-disipler", var Edin Løvås' klare budskap. Framfor alt var han Kristus-gledens og Kristus-mystikkens forkynner. Det helt sentrale i hans forkynnelse var at Jesus er i oss, og vi er i Ham. Det budskapet skinner gjennom også i denne salmen.

I denne lille YouTube-videoen kan du høre oss synge det siste verset i det vakre, lille Kristi Himmelfartskapellet ute i skogen på Eina, Kristi Himmelfartsdag 2019:


På himmelfartsdagen


På himmelfartsdagen steg Frelseren ut 
av rommet og utenfor tiden, 
så vennene samlet på fjellryggens nut, 
kunne se det og følge Ham siden. 

Gud grep Ham og løftet Hans sårmerkte kropp 
langt bortenfor skyer og kloder, 
for Han som steg ned, Han steg seirende opp 
for å bli alle menneskers broder.

Han sitter på tronen ved Faderens hånd, 
og oppfyller likevel altet. 
Han står midt iblant oss i lys fra Guds Ånd 
som i oss er blitt kraften og saltet.

Hver dag er en strålende himmelfartsdag, 
hver natt er vår Herre til stede. 
Nå frykter vi ikke for tomhet og jag, 
for det finnes en himmelfartsglede.

På himmelfartsfjellet har englene dans. 
Stig opp, la oss fryde oss sammen! 
Vi ser den usynlige og vi er Hans. 
Halleluja for Frelseren! Amen!

Edin Løvås

30 november 2022

Ettertanke | Jesus kom. Kom, Jesus!

Maranata! Er det noe vi trenger nå, så er det at Jesus kommer til oss, i denne skumringen og natten. Hele jorden roper etter det.
Foto: Gresk ikon fra 1700-tallet, Jesu andre komme, Wikimedia Commons


Det er ikke helt lett å vite hvordan det bibelske uttrykket «maranata» skal oversettes. Betyr det «Herren har kommet», «Kom, Herre!» eller «Herren kommer»? Forskerne er ikke enige om hvilken betydning som er mest nøyaktig. Alle er riktige. Det arameiske ordet maranata bærer rett og slett i seg hele meningsfylden: Kristus har kommet, og Kristus skal komme igjen!

Kanskje det blir litt som når vi skal forstå den første linjen i adventssalmen «Folkefrelsar, til oss kom, fødd av møy i armodsdom»? Hvis du bare leser den ene linjen alene, er det nærliggende å tenke at den sier at for 2022 år siden kom folkefrelseren til oss. Og det er jo helt sant. Men originalteksten fra 300-tallet sier egentlig «Folkefrelsar, kom!». Begge deler er sant.

Det var for over 1600 år siden at St. Ambrosius av Milano (339-397) skrev denne adventssalmen, som er en av de eldste hymnene Kirken har: Veni, redemptor gentium. Veni er latin for kom i bydeform. Redemptor gentium, betyr folkeslagenes frelser. Dette er kirkens bønn hele året, men spesielt i adventstiden. Over hele jorden roper vi Bibelens siste ord og kirkens eldgamle rop med ekstra styrke i advent: «Kom, Herre Jesus!» (Åp 22,20)

Når vi i dag leser om Kristi himmelfart i dagens bibeltekst, er det ikke en feilplassering i kirkeåret. Det er for å minne oss på hva vi dypest sett venter på: Vi venter på at Jesus skal komme igjen i herlighet. Maranata! Er det noe vi trenger nå, så er det at Jesus kommer til oss, i denne skumringen og natten. Hele jorden roper etter det.

I dag vil jeg tipse deg om to vakre innspillinger av denne eldgamle adventssalmen. I alle strømmetjenester kan du høre et av Norges beste kvinnekor, Kvindelige studenters sangforening (KSS), synge Folkefrelsar på albumet Arme jord ha jolefred. Spesielt når de synger fjerde vers – da får jeg tårer i øynene. Og den overjordiske diskanten på det sjette verset – ah! Kraftfullt og deilig sjuende vers også. Fantastisk fint. Jesus verdig.

Den andre innspilingen er fra albumet Christmas with Cantus. Det profesjonelle mannsensemblet Cantus har sitt utspring fra St. Olaf College i Minnesota, noe som nok er forklaringen på den imponerende norskuttalen. Arrangementet til deres versjon av Folkefrelsar, til oss kom er utrolig mektig. Fremføringen er inderlig og ekte, og alle versene er ulike. 

Vers én starter rolig og nesten unisont. Varsomt. I vers to føler du at du er i et middelalderkloster, mens vers fire høres ut som det er sunget av vikinger. I vers sju kunne de kjørt skikkelig på med all kraft slik KSS gjør. I stedet synger én person helt alene, helt nakent, med bare noen folketonekruller til å dekke seg med, og det er minst like virkningsfullt. Jeg kjenner at dette blir min, inderlige, dype bønn. «Lov og takk, du Herre kjær, som til verdi komen er! Fader god og Ande blid, lov og takk til evig tid!» Til evig tid!

Takk for at du kom, Jesus. Og takk for at du skal komme igjen, i herlighet, og gjøre slutt på alt som er galt her i verden – alt rotet og det ødelagte, all ondskap, sykdom og lidelse, alt som ikke ble som det skulle. Vi trenger deg. Kom, Herre Jesus! Nå! Maranata!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 30.11.2022 da Luk 24,51-53 var dagens bibeltekst

29 november 2022

Ettertanke | In dulci jubilo

"Fem dansende engler" av Giovanni di Paolo (1403-1482).
Foto: Wikimedia Commons

Jeg elsker C. S. Lewis av mange årsaker. At han er en av 1900-tallets mest fremstående kristne tenkere, forfattere og apologeter er én av dem. Den viktigste grunnen er likevel denne: Han gir meg stadig vekk glimt av Jesus og en smak av himmelen. 


Dette trekket ved forfatterskapet hans blir spesielt tydelig i Narnia-bøkene. Himmelen dukker imidlertid opp mange andre steder også, som for eksempel i boken «The Problem of Pain» der dette sitatet er hentet fra: «Your place in Heaven will seem to be made for you and you alone, because you were made for it – made for it stitch by stitch as a glove is made for a hand.» Oversatt til norsk: «Din plass i Himmelen kommer til å oppleves som om den er skapt for deg og deg alene, fordi du er skapt for den – skapt for den sting for sting, slik en hanske er skapt for en hånd.»

Eller som Lewis uttrykker det i Narnia-boken «Den siste striden»: «Jeg hører til her. Dette er det landet jeg har lett etter hele mitt liv, selv om jeg ikke visste det før nå.» Å, som jeg lengter etter å komme dit!

Mitt yndlingshimmelsitat av C.S. Lewis er imidlertid dette: «Hvis jeg har i meg en lengsel som ikke kan fylles av noen opplevelse i denne verden, er den mest sannsynlige forklaringen at jeg ble skapt for en annen verden.»

Hele adventstiden er full av denne uroen, rastløsheten og lengselen. Vi lengter etter at himmelen skal kysse jorden: At Gud skal komme ned til oss – og at han skal løfte oss opp til seg.

Slik er det også julesangen Jeg synger julekvad slutter – ved å løfte oss opp i himmelriket: «Hvor er vel glede slik som høyt i himmerik». Den originale sangteksten er nedskrevet i 1328 av den tyske dominikanermunken og mystikeren Heinrich Seuse (1295-1366).

Originalen er skrevet på en blanding av latin og tysk. I Norge synger vi alt på norsk, men i England har de beholdt blandingen: 
«In dulci jubilo, Let us our homage show! 
Our heart's joy reclineth In praesepio
And like a bright star shineth 
Matris in gremio. Alpha es et O!» 
Oversatt til norsk: 
«I søt/øm/tilbedende jubel, la oss vise vår hyllest! 
Vårt hjertes glede hviler i krybben; 
og skinner som en lys stjerne 
på fanget til moren. Du er Alfa og Omega!»
I selvbiografien Tjenerens liv forteller den salige Heinrich Seuse om hvordan denne sangen ble til. En engel kom til ham og sa at Gud hadde sendt ham for å gi Heinrich himmelsk glede midt i lidelsen hans. Heinrich fikk klar beskjed om å legge fra seg alle sorgene og danse med englene. «Så dro de tjeneren [Heinrich, min anm.] med i dansen, og den unge [engelen, min anm.] begynte å synge en frydefull sang om Jesusbarnet».

Tenk å få danse med engler! I snart 700 år har kirken sunget In dulci jubilo til en melodi som helt klart har en danserytme. Bare prøv. Kanskje finner du den himmelske engledansen?
«Hvor er vel glede slik som høyt i himmerik
hvor alle engler kveder en ny og liflig sang,
og frem for tronen treder, til Guds basuners klang!
Eia, var vi der! Eia, var vi der!»

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 29.11.2022 da Åp 21,1-5 var dagens bibeltekst.

28 november 2022

Ettertanke | Isais rot og orkideene

Én av sju orkideer som skyter nye skudd akkurat nå.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 28.11.2022

Nå i advent, i den mørkeste av alle mørke tider, skjer det sju små under i vinduskarmen min.


Lenge så det ikke mye lovende ut: Sju orkideer, innkjøpt og avblomstret til ulik tid, stod der i vinduskarmene med kun røtter og blader, i måned etter måned. De pyntet ikke akkurat opp. Men jeg lot dem stå på trass, og fortsatte med å vanne dem håpefullt, i uke etter uke.

Plutselig bestemte de seg for å komme med nye skudd fra roten. Samtidig. Nå i advent. Som om de liksom vil gjøre en ekstra kraftanstrengelse for å leve ut Bibelens profetier om Jesus, han som er Isais rotskudd. «Jesaja sier: Isais rotskudd skal komme, han som reiser seg for å herske over folkene, til ham skal folkeslagene sette sitt håp.» (Rom 15,12)

Orkidéskuddene står der stille i mørket og vitner om Jesus, litt høyere for hver dag. De står i vinduet «midt i den kalde vinter ved myrke midnatts tid» og synger sjustemt for den som vil høre: «Det hev ei rose sprunge ut av ei rot so grann, som fedrene hev sunge av Jesse rot ho rann.»

Jesse og Isai er to navn på samme mann; faren til kong David. «Rotskuddet» er en profeti om Messias, frelserkongen som skal springe ut av stubben etter det kongelige Davids hus.

I dag skal du få et tips om noe du kan gjøre nå i advent: Lag Jesu stamtre – jessetreet. Gjerne fysisk, eller bare med ord. Hvis du googler «Jesse tree» oppdager du at dette er en stor greie med mange muligheter, enten du vil lage noe selv, eller kjøpe ferdige ornamenter.

Jessetreet fungerer som verdens fineste adventskalender, der du hver dag leser spennende og vakre bibelfortellinger som beveger deg gjennom hele Jesu stamtre – gjennom hele den store historien, fra skapelsesberetningen til Jesu fødsel.

Du kan lese mer om jessetreet, få ideer og finne bibellesningene til hver dag i en vidunderlig vakker bok: De gyldne dagene av Emma Ulrikke Weiglin Eriksen (St. Olav forlag, 2012). Du kan også finne bibellesningene her på bloggen i dag (scroll lengre ned i denne bloggposten).

Weiglin Eriksen skriver i boken: «Noen dager glemmer vi å lese, eller det blir for sent og vi må lese fire historier en annen kveld. Det gjør ikke noe, bare fortsett. Styr etter Julestjernen over kaoset. […] Når vi kommer frem til julenatt, blomstrer jessetreet med historiene sine, og den vakreste rosen av dem alle kan springe ut.»

Gjennom å lese bibelhistoriene om Guds trofasthet gjennom århundrene, får du høste jessetreets frukter: Glede, fred og håp. Akkurat det du ønsker deg til jul. Og akkurat det Gud ønsker for deg. «Med glede skal dere øse vann av frelsens kilder.» (Jes 12,3)

Måtte håpets Gud fylle deg med all glede og fred i troen nå i denne hellige adventstiden, så du kan bli rik på håp ved Den Hellige Ånds kraft (jf. Rom 15,13). Ham være ære i all evighet! Amen!

Publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 28.11.2022 da Jes 12,1-6 var dagens bibeltekst


Den nydelige boken "De gyldne dagene" av Emma Ulrikke Weiglin Eriksen har min varmeste anbefaling. Denne boken bør alle familier få i dåpsgave!


Lesningene til Jessetreet


Det er vanlig å begynne med jessetreet første søndag i advent. Siden denne datoen varierer fra år til år, er det nødvendig å tilpasse lesningene noe år for år. Uansett er det fint å begynne med skapelsen og ende opp med Jesu fødsel julenatt. 


I år starter adventstiden det tidligste den kan, 27. november, så i år får du med deg alle lesningene.

27. november: Skapelsen 
Lesning: 1 Mos 1,1-31; 2,1-4 

28. november: Adam og Eva 
Lesning: 1 Mos 2,7-9.18-24 

29. november: Syndefallet 
Lesning: 1 Mos 3,1-7.23-24 

30. november: Noas ark 
Lesning: 1 Mos 6,5-8.13-22; 7,17.23.24; 8,1.6-22 

1. desember: Abraham 
Lesning: 1 Mos 12,1-3 

2. desember: Isak 
Lesning: 1 Mos 22,1-14

3. desember: Jakobs stige 
Lesning: 1 Mos 25,1-34; 28,10-15 

4. desember: Josef 
Lesning: 1 Mos 37,23-28; 45,3-15 

5. desember: Moses 
Lesning: 2 Mos 2, 1-10 

6. desember: De ti bud 
Lesning: 2 Mos 2,1-10 

7. desember: Josva 
Lesning: Jos1,3.6-11; 6,2-5 

8. desember: Rut 
Lesning: Rut 2,15-17 

9. desember: Samuel 
Lesning: Sam 3,1-18 

10. desember: Isai 
Lesning: 1 Sam 16,1-13 

11. desember: David 
Lesning: 1 Sam 17,12-51 

12. desember: Salomo 
Lesning: 1 Kong 3,5-14.16-28 

13. desember: Elia 
Lesning: 1 Kong 17,2-4.6; 18,17-18.21-39 

14. desember: Jona 
Lesning: Jona 2,1-2.11 

15. desember: Jesaja og Jeremia 
Lesning: Jes 7,14; Jer 30,21-22 

16. desember: Rafael 
Lesning: Tob 11,7-8 

17. desember: Judit 
Lesning: Judit 13,7-10 

18. desember: Daniel 
Lesning: Dan 6,1-29 

19. desember: Engelen Gabriel 
Lesning: Luk 1,26-38 

20. desember: Sakarja og Elisabet 
Lesning: Luk 1,11-13 

21. desember: Døperen Johannes 
Lesning: Mark 1,1-8 

22. desember: Josef 
Lesning: Matt 1,18-25 

23. desember: Maria 
Lesning: Matt 1,18-25; Luk 1,26-38 

24. desember: Jesu fødsel 
Lesning: Joh 1,1-14

Bibeltekstene er hentet fra side 13 i St. Olav katolsk kirkeblad nr. 3/2013. Det er gratis å abonnere på St. Olav kirkeblad, og du trenger ikke tilhøre Den katolske kirke for å være abonnent.

Slik kan du bli abonnent på St. Olav kirkeblad:
  • Via dette skjemaet
  • Send en SMS til nr 969 43 490 med kodeord STOLAV etterfulgt av navn og adresse
  • Send e-post med navn og adresse til abonnement@katolsk.no


Lytt til "Det hev ei rose sprunge" med Kari Bremnes og Det Norske Jentekor på YouTube:





Du liker kanskje også:

18 november 2022

Ettertanke | Langfredag hver fredag

KRISTNE MATTRADISJONER: Søndag er det deilig søndagsmiddag for å feire oppstandelsen. Fredag er en dag for faste og abstinens, med fiskemiddag til minne om langfredag.
Foto: Stijn Nieuwendijk/Flickr Creative Commons

Millioner av kristne over hele verden spiser fisk til middag i dag. Hver søndag minnes vi påskedag og feirer med en god søndagsmiddag, og hver fredag minnes vi langfredag ved å faste fra kjøtt.


Ukedagen preger også bønnelivet. På søndager mediterer vi over herlighetens mysterier under rosenkransbønnen. På fredagene er det derimot smertens mysterier vi går inn i: Jesu dødsangst i Getsemane, Jesus blir hudstrøket, Jesus blir tornekronet, Jesus bærer sitt kors, Jesus blir korsfestet og dør.

Du kommer veldig tett innpå Jesus når du ber på den måten. Inn i livet hans. Helt inntil korset hans. Du står der og ser og hører det som skjer sammen med Maria og Johannes, de to som hørte, som så, som skjønte og som brakte det videre.

Du lytter til Jesus:

«Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»
«Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.»
«Elí, Elí, lemá sabaktáni?»
«Kvinne, det er din sønn. Det er din mor.»
«Jeg tørster.»
«Det er fullbrakt.»
«Far, i dine hender overgir jeg min Ånd.»
Noen ganger tenker jeg: Å, så heldig han var, han forbryteren. For vi må jo alle dø en gang. Tenk å få dø ved siden av Jesus, Guds sønn. Tenk å få være så tett innpå ham i et av verdenshistoriens mest fortettede, forferdeligste og aller vakreste øyeblikk. Og der, til deg, rett før du dør, sier Jesus de evige ordene: «I dag skal du være med meg i Paradis.» Det er så uendelig sterkt og så uendelig vakkert.

Uansett hvilken ukedag det er, er det en god gammel kristen tradisjon å be med Jesu siste ord før du legger deg om kvelden: «Far, i dine hender overgir jeg min Ånd.» I de hendene sovner du alltid trygt, for der våkner du alltid trygt, enten han lar deg våkne igjen her eller der – i tiden eller i evigheten.

Første gang publisert i avisen Vårt Land fredag 18. oktober 2013 og her på bloggen 8. november 2013.

Les hele historien om den gode røveren i Bibelen her. 


FRELSEN: «Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis.»» (Luk 23,43)

Den kirkelige tradisjonen ser på de to røverne som representanter for de to måtene du kan møte Jesus på: Du kan velge Jesus/nåden og bli frelst, eller du kan velge
bort nåden, snu ryggen til Jesus og gå fortapt. Dette synliggjøres i kirkekunsten.

I kirkekunsten er den gode røveren ved Jesu høyre side, vendt mot Jesus, mens den onde røveren er ved Jesu venstre side og vender seg bort fra ham.

Dette vakre og ufattelig detaljerte, utskårne motivet fra korsfestelsen på Golgata står i museet Villa Borghese i Roma, og er laget av Guglielmo della Porta i ca. 1565.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen




MATER DOLOROSA:
Du kommer veldig tett innpå Jesus når du ber rosenkransen. Inn i livet hans. Helt inntil korset hans. Du står der og ser og hører det som skjer sammen med Maria og Johannes, de to som hørte, som så, som skjønte og som brakte det videre.

Her ser du Maria, den lidende mor ("Mater Dolorosa") ved korsets fot. Ved siden av henne står den unge disippelen Johannes, den eneste av disiplene som ikke sviktet Jesus.

Dette er et utsnitt av det samme utskårne, tredimensjonale Golgata-motivet som ovenfor,
laget av kunstneren Guglielmo della Porta i ca. 1565. Du kan studere det i museet
Villa Borghese i Roma.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

08 november 2022

Semper fidelis | Den hellige munk Robert

Munk Roberts dype glede og hellighet trakk til seg skarer av mennesker til Tinnsjøen. Fortellingene om bønnhørelser, undre og mirakler er mange.
Foto: Hylland Munkelyd

På mikkelsmesse, festdagen for St. Mikael og de hellige erkeenglene, døde den 88 år gamle trappistmunken Robert Anderson i et eneboerkloster som han hadde grunnlagt langt inne i skogen ved Tinnsjøen i Telemark.

Munk Robert vokste opp i Connecticut i USA. Allerede som tolvåring ønsket han å tre inn i kloster, men han måtte vente til han var 17 år før han fikk lov. Da han var 23 år ble han presteviet. I 1967 kom han så til Norge, og her forble han som eneboermunk, helt til sin død – trofast i bønn for deg og meg, natt og dag.

Munk Robert levde etter St. Benedikts klosterregel fra 500-tallet, og startet dagen med bønn klokken to om natten. Deretter vekslet det mellom bønn og fysisk arbeid («ora et labora») resten av døgnet i Hylland Munkelyd, der det hverken er innlagt vann eller elektrisitet.

I begravelsen sa biskop Bernt Eidsvig: 

«Jeg har neppe kjent noen som har frosset så meget som munk Robert, som har spist så lite og så enkelt. Forsakelsen var ikke ment som en prestasjon, den hadde bare én hensikt: Å vinne frihet til å leve som munk for Gud.»

Fader Roberts dype glede, ydmykhet og hellighet trakk til seg skarer av mennesker til Tinnsjøen. De kom på besøk til det avsidesliggende klosteret for å få sjelesorg, skriftemål, messefeiring og forbønn. Alle forteller om et spesielt møte med Guds fred på dette stedet.

Fortellingene om bønnhørelser, undre og mirakler er mange. En polsk mor opplevde at hennes første barn døde før fødselen. Senere ble moren gravid på nytt. Munk Robert velsignet og ba for babyen i magen hennes, og han gav henne en velsignet rosenkrans. Likevel ble også lille Faustyna født død. Legen erklærte barnet dødt og skrev det på papirene: Dødfødt. Foreldrene gråt og ba, og la den velsignede rosenkransen på datteren sin. Faustyna begynte å puste og ble levende igjen. I dag er hun seks år gammel.

Det finnes ingen andre menneskelige egenskaper som er så tiltrekkende som hellighet. Med tid og stunder slo to andre menn seg ned på Hylland Munkelyd sammen med den etter hvert krokbøyde munk Robert: Bror Miikael og bror Serafim, begge to fra Estland.

På dødsleiet spurte bror Miikael sin åndelige far om han hadde noen siste ord til ham. Den hellige, gamle munken svarte med svak stemme – to ord: «Semper fidelis». Vær alltid trofast.

Gud er trofast og rettferdig (1. Joh 1,9), og vi som er skapt i Guds bilde er kalt til å ligne ham. I Mika 6,8 står det rett fram: «Menneske, Herren har jo sagt deg hva godhet er, og hva han krever av deg: at du skal gjøre det som er rett, vise trofast kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud.» Slik munk Robert gjorde. Semper fidelis.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 30. oktober 2020 da 1 Joh 1,8-2,2 var dagens bibeltekst. Løftet opp igjen 8. november 2022 til minne om Munk Robert.


Munk Robert foran kapellet. På nrk.no kan du lese den fine nettsaken "Noen tror vi er fra Hobbiten" med flere fine bilder og videoer.
Foto: Caroline Serck-Hanssen 
©

Munk Robert ved høyalteret inne i kapellet.
Foto: Caroline Serck-Hanssen 
©

Angående personvern

Jeg kontaktet Faustynas foreldre før jeg publiserte denne andakten i Vårt Land og her på bloggen. Både for å få opplysningene riktig, og for å få deres tillatelse til å fortelle datterens historie og hennes navn. De svarte at jeg selvfølgelig fikk lov til det. Så da vet dere det :)

Se video om munk Robert på YouTube

I denne videoen får du høre munk Robert fortelle sin livshistorie. Her får du også høre hans egen beretning om mirakelet med lille Faustyna. Munk Robert var 84 år gammel da denne videoen ble spilt inn i 2016.


Se videoen "Et siste farvel med onkel Terry"

I denne videoen får du se mange bilder fra munk Roberts liv, og også videomateriale fra begravelsen. Sangen i denne vakre filmhilsenen til munk Robert er hentet fra filmen «The Hobbit». Den spilles idet Bilbo sier farvel til dvergene og vender hjem etter Femærerslaget. Her kan du lytte til den på Spotify: The Last Farewell av Clamavi de Profundis.





Fra munk Roberts rekviemmesse.
Foto: Caroline Serck-Hanssen 
©


Jeg ønsket sterkt å delta i munk Roberts begravelse, men måtte bli hjemme på grunn av sykdom. Jeg var imidlertid med i messen i ånden, i bønn/åndelig kommunion, og var veldig glad for å se disse bildene som Caroline Serck-Hanssen tok i begravelsen.
Foto: Caroline Serck-Hanssen 
©

Nå har jeg tilhørt Den katolske kirke i mer enn tolv år, men fortsatt blir jeg utrolig rørt av å se munkene, prestene og nonnene våre samlet. Det er bare noe så utrolig fint, solid og trosstyrkende over det synet - alle de fine folkene som har viet hele livet sitt til Jesus. Å se hele Kirken samlet på den måten - det er så nydelig. Når de i tillegg følger sin trofaste bror på hans siste reise, da er det ikke mulig å holde tårene tilbake. Tenk å få være så rikt velsignet! Som Lars Roar Langslet sa det: "Og jeg tror at når timen slår, skal Kirkens tro bære også meg over terskelen."

Jeg er aldri alene den lange veien hjem. Det er min tro. Det er Kirkens tro.

Foto: Caroline Serck-Hanssen ©

Biskop Bernt Eidsvig feiret rekviemmessen. Her kan du lese biskop Bernt Eidsvigs inspirerende preken (på katolsk.no).
Foto: Caroline Serck-Hanssen 
©

På korset står det: "Munken kans Robert". Det er lokal dialekt, og betyr "Munken vår Robert".
Foto: Caroline Serck-Hanssen 
©


Munken kans Robert. 23.01.1932 - 29.09.2020
Foto: Haavar Simon Nilsen

Les også:

07 november 2022

Dåpsdagsfeiring i St Olav domkirke

P. Myron Kyspus fra Ukraina feiret kveldsmessen i dag.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Feiret dåpsdagen min med å gå til kveldsmesse i kveld. Nydelig å se hvor mange som var der selv om det (for alle andre) var en helt vanlig novembermandag.


Det er skikkelig fint å dra sammen som familie til kirken, men det er jammen fantastisk å være i messen alene også, med alt fokus rettet mot Jesus.

Takk til Den norske kirke som gav meg del i dåpens nåde! Og takk til Den katolske kirke som stadig gir meg mer del i alt Gud har å gi 💛  Jeg føler meg så ufattelig heldig! Så velsignet!

Nydelige blomsterdekorasjoner i dag!

"Er sjelen syk og foten matt, jeg vet hvor kraft kan vinnes,
er alt omkring meg skummel natt, jeg vet hvor lyset finnes.
Et bluss på korsets dunkle vei har sannhets Kirke tent for meg.
Jeg aldri den vil svikte."
(Fra salmen "Fast skal min dåpspakt evig stå" - se nederst i bloggposten for resten av salmen)

Egentlig var det en mørk, våt og kald novemberkveld i kveld, men med kirkens lys blir livet lunere. Her er det Sankta Sunniva som gjennomlyses. Helgener er mennesker som lar Guds lys lyse gjennom seg. Derfor passer de ekstra bra til glassmalerier :)

De nye lysene i St. Olav er veldig fine. Den nye Maria-statuen også. Det vil si ny og ny - den er mange århundrer gammel. Den er bare ny hos oss.

Det er fint å feire dåpsdager! Her kan du lese to bloggposter om dåpsdagsfeiring for barn:
Det gjelder å lære seg kunsten å gjøre noen dager annerledes. Som forfatteren Emma Ulrikke Weiglin Eriksen skriver det i sin fantastiske bok "De gyldne dagene": "Vår mor Kirken gir oss en skattkiste av muligheter til å feire det liturgiske året hjemme, akkurat der vi lever våre liv med brødsmuler og kosedyr, stryketøy og bekymringer. Rytmen og skjønnheten i kirkeåret gir oss en himmel over alt det daglige, og en tro å holde fast i."

En himmel over en helt vanlig mandag. Det var det jeg fikk i dag. En gylden dag. En hellig dag. Takk Gud! Deo gratias!

Fast skal min dåpspakt evig stå

Klikk på bildet for å se notene i større format.

Fast skal min dåpspakt evig stå

Fast skal min dåpspakt evig stå, og Kirken vil jeg ære. 
Den er den grunn, jeg bygger på, jeg følge vil dens lære. 
Takk være Gud, som på min vei til sannhets Kirke førte meg! 
Jeg aldri den vil svikte.

Er sjelen syk og foten matt, jeg vet hvor kraft kan vinnes, 
er alt omkring meg skummel natt, jeg vet hvor lyset finnes. 
Et bluss på korsets dunkle vei har sannhets Kirke tent for meg. 
Jeg aldri den vil svikte.

Gudmennesket i kjød og blod forvisst er her til stede. 
I hostien min Frelser god jeg ydmykt tør tilbede. 
Så lyder Jesu egne ord, så lærer sannhets Kirke stor. 
Jeg aldri den vil svikte.

Min Jesus kjenner hjertets savn, husvaler ømt i nøden. 
Hans hjerte er en frelsers havn for hver som går i døden. 
Han selv fra jord på himmelvei ved sannhets Kirke fører meg. 
Jeg aldri den vil svikte.

Tekst: Katholsk Salmebog 1893
 Melodi: Johs. Bierbaum 1826

31 oktober 2022

Kvil i fred, Besten

Besten og eg.
Foto: Marit Eitrheim Aadland

I dag er det 111 år sidan Besten min, Tormod Eitrheim, blei fødd! Han var 2,5 år gammal då den første verdskrigen braut ut, og 33 år då den andre verdskrigen var over. Her er me saman i Odda i førre årtusen. 


Eg er stolt av røtene mine i Hardanger, og av Besten; målmannen, gardisten, felespelaren, eventyrforteljaren, skyttaren, fjellelskaren, gymnaslæraren og stadnamnforskaren som drog til Universitetet i Oslo og studerte språk lenge før Lånekassen fanst - og som aldri heldt opp med å fryde seg over å gje mat til småfuglane i hagen 🌿 

Requiescat in pace! Kvil i fred, Besten ❤️


Besten og mormor sin gravstein på kyrkjegarden i Odda.
På steinen står det:
Tormod K. Eitrheim. Fødd 31.10.1911. Død 20.7.1999.
Ragnhild Eitrheim. Fødd 6.11.1914. Død 18.2.2000.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det renn forresten solid Venstre-politikarblod i meg frå morfaren min. Det var min oldefar Kristofer Eitrheim (far til Tormod) som stifta og var første leiar av Venstre i Odda. Men KrF-blodet er nyare: Far min var folkevald i bystyret for KrF i Haugesund.

Eg er veldig glad i Besten. Nokre år etter at han var død, kom fetteren hans frå Amerika på besøk. Dei likna så ekstremt på kvarandre at det var først då eg skjønte kor mykje eg saknar han. Tårene berre spratt i augene på meg ved synet av «Besten» - men så var det jo ikkje han. Men - èin dag skal me sjå kvarandre igjen.

🎶 "Når jeg blant englers kor en gang
min Jesus skue får,
da synger jeg min seierssang
borttørrer sorgens sår.

Hvor det skal bli salig - salig - ja, salig,
hvor det skal bli salig
at få vandre hånd i hånd,
at få vandre hånd i hånd på Kanaans lyse strand.
Vi møtes der hos Jesus kjær
skilles aldri der som her." 🎶

Melodi: Folketone fra Møre og Romsdal. 
Tekst: Ukjend av menneske, kjend av Gud


Ettertanke | Edderkoppspinn og ormeegg

Samfunnet som beskrives i Jesaja 59 er giftig og mørkt: «De klekker ut ormeegg og vever spindelvev. Den som spiser av eggene, dør, blir de knust, klekkes det ut en slange. Det de gjør, er ondskaps gjerning.» 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Dette er en andakt om noe så grunnleggende som omvendelse.


Det går heftig for seg i Jesajas bok kapittel 59. Guds folk opplever det som om Guds hånd er for kort til å hjelpe dem. Men det er ikke slik det henger sammen, forklarer Jesaja. Avstanden mellom folket og Gud skyldes ikke en mangel hos Gud. Nei, den kommer av all den uoppgjorte skylden deres: «For hendene deres er tilsølt av blod og fingrene av skyld, leppene deres taler løgn, og tungen mumler svik.» (Jes 59,3) Her er det ikke bare snakk om et individuelt ansvar, men en feil på systemnivå i samfunnet. Det gir folket et felles ansvar.

Når vi lager og følger lover som er urette, får vi en felles skyld for den uretten som springer ut av systemfeilen. Blodet er på alles hender. Ingen kan toe sine hender og si at de er uskyldige.

Samfunnet som beskrives i Jesaja 59 er giftig og mørkt: «De klekker ut ormeegg og vever spindelvev. Den som spiser av eggene, dør, blir de knust, klekkes det ut en slange. Det de gjør, er ondskaps gjerning. De er raske til å utøse uskyldig blod. De lager seg krokveier, den som går der, kjenner ikke fred. Derfor er retten langt borte fra oss, rettferdighet når oss ikke. Vi håper på lys, men se, det er natt, på lysglans, men vi går i mørke. Vi famler langs veggen som blinde, famler som om vi var uten øyne. Vi snubler midt på dagen som om det var skumring, midt i livet er vi som døde.» (Jes 59,5ff)

Som sagt: Jesaja 59 er et heftig kapittel. Hvordan finner man veien ut av et så lummert, dystert, giftig mørke? Hvordan slutter man å være som en dauding midt i livet? Svar: Ikke ved å definere mørket som lys, men gjennom å ta et oppgjør og en omstart.

Veien ut starter alltid ved at man erkjenner hvor man er. «Våre mange lovbrudd er foran deg, våre synder vitner mot oss. For vi vet om våre lovbrudd, og vi kjenner vår skyld. Vi har gjort opprør og fornektet Herren, snudd oss bort fra vår Gud.» (Jes 59,12f).

Deretter snur man seg 180 grader rundt og begynner å gå i rett retning. Og slik slutter også Jesaja 59, med omvendelse og en profeti om Jesus: «En som løser ut, skal komme til Sion, til dem hos Jakob som vender om fra synd, sier Herren» (Jes 59,20f).

Hvorfor er vi blitt så redde for å snakke om synd – om det som ødelegger oss og som gjør at mennesker går «i sund»? Hvorfor føles det nesten radikalt å skrive om noe så grunnleggende som omvendelse? Det var jo det første både Johannes Døperen og Jesus sa høyt: «Vend om!» Du går på en farlig vei! Ikke fortsett på den veien! Snu! Kom tilbake til det som er rett og godt, for himmelriket er kommet nær!

Hvis det er blitt så mørkt nå at vi famler rundt som om vi er uten øyne – hvis vi fomler langs vegger fulle av spindelvev, løgn og ormeegg – hvis vi midt i livet er som døde – er det ikke da tid for å si «Vend om!»? Du trenger ikke ha det sånn som det her! Det finnes en vei ut herfra! Du er ikke dømt til å rote rundt nedi det her. Du kan bli fri. Ta imot Guds mektige hånd, så drar han deg opp – opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen.

«Det folket som vandrer i mørket, ser et stort lys. Over dem som bor i dødsskyggens land, stråler lyset fram.» (Jes 9,2) «Reis deg, bli lys! For lyset ditt kommer, Herrens herlighet går opp over deg. Du skal kjenne at jeg er Herren, din frelser, Jakobs Mektige som løser deg ut.» (Jes 60;1,16)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. oktober 2022 da Jes 59,1-4 var dagens bibeltekst.

Musikk som passer til denne teksten:

(Lenkene går til Spotify)

Bokanbefalinger når Gud oppleves taus: The Sacred Romance av John Eldredge, Natten er mitt lys av Wilfrid Stinissen (St. Olav forlag, 2001) og Tørsten gir lys av Erling Rimehaug (Lunde forlag, 2007).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Etterord: Flere forklaringer på hvorfor Gud oppleves taus


Det er viktig for meg å understreke noe som jeg ikke hadde plass til å skrive om i avisen: Synd er ikke den eneste årsaken til at du opplever Gud som taus. 


  • Hvis du mistenker at synd er årsaken, så snakk med en prest om det. Også ikke-katolikker kan spørre om å få en slik samtale med en katolsk prest. Kanskje har du rett i at synden din har skapt en reell avstand mellom deg og Gud. I så tilfelle trenger du skriftemål. Kanskje har du ikke rett. I så tilfelle trenger du en god og sann prest med åndelig dømmekraft som kan skjære gjennom og fortelle deg det.
    PS: Det er en vanlig, men ikke noen lur strategi å gjemme synder. Det er som å gjemme et betent sår, når det som trengs faktisk er luft, renselse og medisin. Det er alltid befriende og godt når synden blir feiet ut av vårt indre gjennom skriftemålet. Jeg skriver mer om det her.

  • En annen, vanlig årsak er depresjon: Du er nummen og føler ikke noe på noe område, heller ikke på troens område. Dette har ingenting med ditt reelle forhold til Gud å gjøre. Gud bor ikke i følelsene våre, og følelser er ikke noe godt barometer på hvordan det står til i vårt forhold til Gud. Gjennom dåpen er du blitt Guds barn, det hviler ikke på følelser. Du kan være fullt og helt frelst selv om følelsesbarometeret ditt har hengt seg opp på null. Hvis du tenker at jeg kanskje er inne på noe her, så les ettertanken Når du har det vondt.

  • En tredje, vanlig årsak er at du er i den etappen av troslivet som St. Johannes av Korset kaller troens mørke natt. Etter at du er ferdig med de første årene av livet ditt med Gud, kommer ofte fasen der Gud trekker seg tilbake: Troens natt. Jeg skriver mer om det her, i ettertanken Han som jeg elsker. Kjenner du deg igjen i dette? Da anbefaler jeg boken The Sacred Romance av John Eldredge, men også bøkene Natten er mitt lys av Wilfrid Stinissen (St. Olav forlag, 2001) og Tørsten gir lys av Erling Rimehaug (Lunde forlag, 2007).

28 oktober 2022

Ettertanke | Primstaven | To apostlers messe

Etter pinsedag forsvinner Simon og Judas Taddeus ut av Bibelens historiefortelling. Men de forsvinner selvsagt ikke ut av Guds folks historie. De vandrer sømløst over i kirkehistorien.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Plutselig er dagene blitt så korte at vi allerede er på vintersiden av primstaven. 


For to uker siden ble primstaven snudd over til vinterhalvåret, der vi møtte på en pavevott den 14. oktober, på pave Callistus’ minnedag. Deretter feiret vi Lukasmesse til minne om evangelisten Lukas den 18. oktober, og Ursuladagen den 21. oktober.

I dag, den 28. oktober, feirer vi den fjerde merkedagen på vintersiden: To apostlers messe, til minne om de to apostlene Simon Seloten (ikke apostelen Simon Peter) og Judas Taddeus (ikke Judas Iskariot, svikeren). Fenomenet «populære navn som medfører at flere gutter i klassen heter det samme», er med andre ord ikke noe nytt.

Jesus sendte ut disiplene sine to og to som apostler – hans offisielle utsendinger til verden. Etter misjonsbefalingen ble så apostlene spredd over hele verden for å fortelle evangeliet – det glade budskapet om Jesus – han som «er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens.» (1 Joh 2,2). Jesus er hele verdens frelser, og apostlene fikk i oppdrag å gjøre alle folkeslag til disipler (Matt 28,19). Derfor dro apostlene i alle slags retninger, til alle slags folk, etter å ha fått misjonsbefalingen.

Etter pinsedag forsvinner Simon og Judas Taddeus ut av Bibelens historiefortelling, i likhet med flere andre av apostlene. Men de forsvinner selvsagt ikke ut av Guds folks historie. De vandrer sømløst over i kirkehistorien.

Den apokryfe Simon og Judas' lidelseshistorie forteller at da apostlene etter pinsedag delte verden mellom seg, fikk Simon Egypt som misjonsmark, mens Judas Taddeus fikk Mesopotamia. Deretter slo de to seg sammen, ifølge romerske liturgiske skrifter. I følge Legenda Aurea (Den gyldne legende) møttes de to apostlene og forkynte evangeliet i Persia. Her led de trolig martyrdøden rundt år 71. Andre overleveringer sier år 47.

Simon ble saget i to, mens Judas ble klubbet i hjel (en annen tradisjon snakker om korsfestelse). Sannsynligvis har de to apostlene fått en felles minnedag fordi de æret Kristus med sin død på den samme dagen. I Østkirken er minnedagen til disse to apostlene den 1. juli, noe som sterkt tyder på at begge døde den dagen. Enda sikrere er det at relikviene deres ankom Roma sammen, og sannsynligvis skjedde dette den 28. oktober, som er deres minnedag i Den katolske kirke. I dag er relikviene etter Simon Seloten og Judas Taddeus i Peterskirken i Roma.

Judas Taddeus var lenge «den glemte apostelen» fordi han hadde samme navn som forræderen Judas Iskariot. Fra 1700-tallet av har imidlertid den hellige Judas vært viden kjent og høyt elsket som virkningsfull forbeder for alle som er i fortvilte vanskeligheter og desperate situasjoner.

Den hellige Judas identifiseres etter tradisjonen som forfatter av Judas' brev, den korteste boken i Det nye testamentet. Derfor skal St. Judas’ siste ord i Bibelen få det siste ordet i dag. Lytt til stemmen til Jesu apostel: 
«Han som har makt til å bevare dere fra fall og føre dere fram for sin herlighet, jublende og uten feil, han, den eneste Gud, vår frelser ved Jesus Kristus, vår Herre: Ham tilhører ære og majestet, velde og makt før alle tider, nå og i alle evigheter!»( Jud 1,24)
 Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 28. oktober 2022 da 1 Joh 1,8-2,2 var dagens bibeltekst

Kilder: 

  • Artikkelen De hellige apostlene Simon Seloten og Judas Taddeus (~1-71?) på Katolsk.no
  • Primstaven i lys av helgenkulten, Audun Dypdahl (Tapir akademisk forlag, Trondheim 2011)
  • Merkedager og gamle skikker, Per Holck (Cappelen, 1997)
  • Norske merkedager, Birger Sivertsen (N. W. Damm og Søn, 2007)

Den hellige apostelen Simon slik han er avbildet i Laterankirken i Roma.
San Giovanni in Laterano - Den store Johanneskirken i Lateranet i Roma - har statuer av alle apostlene.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

"S. Thaddæus" står det ved statuen til apostelen St. Judas Taddeus i Laterankirken i Roma. De to apostlene står ved hver sin side av inngangen til Laterankirken.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Interessert i å lese mer om primstavens merkedager?