Ettertanke | Karmels mystiske gave

«Fremtidens kristne vil enten være en mystiker – en som har ‘erfart’ noe – eller han vil opphøre å være noe som helst.» (Karl Rahner). Bildet viser verdens nordligste karmelittkloster, Totus Tuus i Tromsø.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Denne andakten ble publisert i avisen Vårt Land 16. juli 2026 da fortellingen om profeten Elias på Karmels fjell var dagens bibeltekst (1. Kongebok 18). Les i nettbibelen.

Det er neppe tilfeldig at nettopp denne bibelteksten er satt opp i dag, 16. juli, på festen for Jomfru Maria av Karmelberget.

Men la oss starte med profeten Elia på fjellet Karmel og et folk som vender tilbake til Gud. For hva er egentlig Karmel? Det er et sted hvor hjertet vender tilbake til Gud. Karmelittordenens største gave til alle kristne er akkurat dette: det indre livet med Gud. Kontemplasjonen. Den kjærlighetsfulle, stille oppmerksomheten som er rettet mot Gud.

Når jeg går inn i karmelittklosteret i Tromsø, får jeg opplevelsen av at «Gud er her. Her lar han seg finne.» Som Jakob sier det: «Sannelig, Herren er på dette stedet.» (1 Mos 28,16). Gudsnærværet slår imot meg allerede idet jeg åpner døren – som en slags fortettet luft, tykk av bønn, fylt av Guds nærvær. Dette er den kristne mystikken, som preger karmelittordenen.

Gud er allestedsnærværende. Likevel viser både Bibelen og den kristne erfaringen at hans nærvær kan oppleves sterkere på steder viet til Gud og preget av bønn og hellig liv. Da Salomos tempel ble vigslet, står det: «Da prestene gikk ut av helligdommen, fylte skyen Herrens hus. Prestene kunne ikke stå og gjøre tjeneste på grunn av skyen; for Herrens herlighet fylte Herrens hus.» (1 Kong 8,10–11)

Guds nærvær kan være så sterkt at det nesten kan være vanskelig å stå eller bevege seg. Det hebraiske ordet kavod (herlighet) kommer fra en rot som betyr tyngde eller vekt. Guds herlighet er ikke lett og luftig; den har en slags åndelig «vekt» og fylde. Hvis du erfarer noe sånt, er du ikke rar. Du har bare en mystisk Gudserfaring.

De to karmelittene St. Teresa av Avila og St. Johannes av Korset beskriver begge bønneerfaringer der Guds nærvær blir så intenst at kroppen påvirkes. Teresa forteller at hun tidvis knapt kunne bevege seg eller snakke. Samtidig advarer begge mot å gjøre slike erfaringer til et mål. Det er Gud som er målet, ikke følelser eller opplevelser. Karmelitter søker ikke det spektakulære. De søker stillheten og Gud. Igjen, tilbake til Elia. I 1 Kong 19 står det at Elia erfarer at Gud ikke var i stormen, ikke i jordskjelvet, ikke i ilden, men i «lyden av skjør stillhet». Karmelittisk spiritualitet vender stadig tilbake til dette.

Den tyske jesuitten og teologen Karl Rahner sier: «Fremtidens kristne vil enten være en mystiker – en som har ‘erfart’ noe – eller han vil opphøre å være noe som helst.» Med det mente han ikke at alle kristne skulle få ekstaser eller visjoner, men at troen ikke kan bæres bare av kultur eller tradisjon. Den må bli en personlig erfaring av Guds virkelighet.

Gud er ikke bare en tanke. Han kan erfares. Derfor søker karmelittene ikke først og fremst kunnskap om Gud, men et liv sammen med Gud. Karmels største gave til oss er nettopp dette: et liv vendt mot Gud. Og hvem var det som levde hele sitt liv slik? Maria. Derfor kunne ingen andre enn hun være karmelittordenens mor og høye beskytter.

Karmelittene ønsker å ligne Maria i hennes Kristus-etterfølgelse. Ingen har levd med hjertet mer uforbeholdent vendt mot Gud enn hun. Derfor blir hun den som alltid viser vei til ham. Det er min erfaring at jo mer jeg lærer Maria å kjenne, desto mer lærer jeg å kjenne Jesus, hennes Sønn. Hun trekker meg alltid nærmere Jesus. Alltid.

Les også:

Vår Frue av Karmel | Besøk et kloster

Inngangsdøren til karmelittklosteret i Tromsø. Når jeg går inn her, får jeg opplevelsen av at «Gud er her. Her lar han seg finne.» Som Jakob sier det: «Sannelig, Herren er på dette stedet.» (1 Mos 28,16). Gudsnærværet slår imot meg allerede idet jeg åpner døren – som en slags fortettet luft, tykk av bønn, fylt av Guds nærvær. Dette er den kristne mystikken, som preger karmelittordenen.

Inngangsdøren til klosterkirken. Lyst til å besøke Karmel eller et av de andre klostrene i Norge? Les mer her.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Ettertanke | Akkurat nå skjer det noe vidunderlig over hele landet

DET ER VÅR VAKT: Gud har forandret Norge før, gjennom sin Kirke, og han vil gjøre det igjen – gjennom deg. Bildet er tatt 4. juli av en av deltakerne på Bønn fra Selja, da jeg stod på muren på Selja mens Gud lot lyset strømme inn over landet.
(Alle bildene i denne saken er ufiltrerte og er ikke behandlet på noen måte.)

Noe av det vakreste jeg vet, er når kristne ber sammen på tvers av kirkesamfunnene. Da får vi glimt av hvordan det skulle ha vært hele tiden. Jesus ber om at vi skal være ett, «for at verden skal tro» (Joh 17,21). Det er det som står på spill: verdens frelse.

Akkurat nå skjer det noe vidunderlig over hele landet. Hele Norge ber er en bønnestafett som går døgnet rundt gjennom hele 2026. For to uker siden kom bønnefakkelen til den høye himmelen og det store havet ved øya Selja. Der tok Bønn fra Selja ansvaret for 24 timer med kontinuerlig bønnevakt.

Timene flyr av gårde. Den første timen, ved midnatt, synger og ber vi i klosterruinen, i lett regn. Deretter går vi opp i Sunniva-hulen, som er Norges eldste kirke. Her ble Kirken født i Norge. «Det som skjer, har skjedd før, og det som skal hende, har også hendt. Gud søker opp igjen det som forsvant.» (Fork 3,15)

Vi ber: Vekk opp ditt folk. Vend oss tilbake til deg, Gud. Og med blikket festet på tre brennende fakler ber vi: «Gjør oss brennende.»

«Den som synger, ber dobbelt», sa kirkefaderen Augustin. Akkurat det skjer nå. I fri bønn. Det hele ligner på tidebønnenes gregorianske melodilinjer som gjentas, med nye ord i hver linje. Klokken fire på morgenen går jeg hjem, mens andre, som har sovet, tar over bønnevakten i hulen. På stien hjem får jeg en vakker konsert av småfuglene. Selja yrer av liv.

Utpå kvelden er jeg tilbake igjen i hulen. Nå er vi forsterket av tre musikere. Utenfor huleåpningen strømmer regnet ned over Selja mens vi synger flerstemt: «Som vannet bryter gjennom, slik bryter din herlighet fram. Strømmer av regn faller over oss, strømmer av vårregn og høstregn er her.» 

Vi ser utover horisonten. Det ser mørkt ut. Men mens vi synger «Se i nåde til oss» skjer det noe. Langt ute i havet ved Stadt, under det tunge skylaget, aner vi noe. En tynn stripe av lys!

Jeg ber inni meg: Se i nåde til oss! Kyrie eleison. Å Herre Jesus, miskunn deg over oss! Send ditt lys over landet vårt på nytt. Riv bort mørket som har lagt seg over oss!

Og han gjør det: Foran øynene våre åpner himmelen seg opp. Det vakreste, gyldneste kveldslys strømmer inn fra havet i vest – slik det gjorde for over tusen år siden da de keltiske kristne kom til oss med evangeliets lys. 

Vi ser ut over de majestetiske fjellene ved Stadt og synger «Se, han kommer springende imot deg på fjellene, din kjære redningsmann, hvem er vel lik ham? Stig nå opp på murene og rop til alle byene: Gå og gjør deg beredt! Fortell hva du har sett!»

Himmelen åpner seg helt over oss. Sammen søker vi Guds ansikt, og vi synger: «Hellige og engler bøyer seg for deg. Jesus, du fortjener alt.» «Dag og natt, natt og dag, la pris stige opp.» 

Ved midnatt avslutter vi med å synge nasjonalsangen. «Norske mann i hus og hytte, takk, din store Gud! Landet ville han beskytte, skjønt det mørkt så ut.»

Så ruller Hele Norge ber videre. Menigheter, klostre og kristne fellesskap fra hele landet har fylt bønnevaktkalenderen i 2026. Men: i juli er det vanskelig å fylle alle døgnene. Derfor kan enkeltpersoner nå booke en time i bønn på helenorgeber.no.

Vil du være med og bære Norge i bønn? Vil du være den som sørger for at ikke et eneste minutt står Norge uten bønnevakt i 2026? Gud har forandret Norge før, gjennom sin Kirke, og han vil gjøre det igjen – gjennom deg. Ikke sov nå! Det er nå det gjelder. Dette er vår vakt.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 17. juli 2026 da Kolosserne 1,9-14 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

Utsikten fra hulen på Selja klokken 22.01. Slik starter det. Alt er grått, og så mørkt og konturløst at vi ikke en gang kan se horisonten. Utenfor huleåpningen strømmer regnet ned mens vi synger flerstemt: «Som vannet bryter gjennom, slik bryter din herlighet fram. Strømmer av regn faller over oss, strømmer av vårregn og høstregn er her.» 

Klokken er 22.08. Vi ser utover horisonten. Det ser mørkt ut. Men mens vi synger «Se i nåde til oss» skjer det noe. Langt ute i havet ved Stadt, under det tunge skylaget, aner vi noe. En tynn stripe av lys!

Vi synger "Se i nåde til oss. Kyrie eleison. Miskunne deg over oss!"
Og jeg ber inni meg: Se i nåde til oss! Kyrie eleison. Å Herre Jesus, miskunn deg over oss! Send ditt lys over landet vårt på nytt. Riv bort mørket som har lagt seg over oss!

Og han gjør det: Foran øynene våre åpner himmelen seg opp. Det vakreste, gyldneste kveldslys strømmer inn fra havet i vest – slik det gjorde for over tusen år siden da de keltiske kristne kom til oss med evangeliets lys. 

Dette er bildet jeg tok da jeg stod på muren (forrige foto). Foran: St. Sunniva-kirken - Norges eldste steinbygning. Nede på sletten: Benediktinerklosteret, bygd på 1000-tallet.
På sjøen ser du Klosterbåten som kommer med bønneforsterkninger.
Sammen søker vi Guds ansikt, og vi synger:
«Hellige og engler bøyer seg for deg. Jesus, du fortjener alt.»
«Dag og natt, natt og dag, la pris stige opp.» 

Himmelen åpner seg helt over oss. Vi synger: «Se, han kommer springende imot deg på fjellene, din kjære redningsmann, hvem er vel lik ham? Stig nå opp på murene og rop til alle byene: Gå og gjør deg beredt! Fortell hva du har sett!»

Sigrid Undset om Selja: "Det eldste kirketak i Norge"

Sigrid Undset om Selja: "De sommerdagene jeg var der ute for noen år siden var det fint vær – høie drivende skyer som solskinnet silte ut av, så det glitret svakt og flekkevis ute i havet og lyste opp her og der over øens gule myrer og grønne gressvoller."
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

"Høit oppe lyser den lille ruinen av Sunnivakirken, og bakom den gaper helleren inn i berget - det eldste kirketak i Norge, og det eneste som står som vi har grunn til å tro, Sankt Olav har knelt under." Slik skriver Sigrid Undset i kapittelet "Sankta Sunniva og Seljemennene" i boken "Norske helgener" (Aschehoug, 1937).

Jeg siterer fra side 99-100: "Seljumannamesse" – minnefesten for St.a Sunniva og hennes følge – er blitt feiret like lenge som vi har noen opplysninger om en kirkelig festkalender for Norge. Og at prestene skulde ha feiret Kristi Legemes og Blods offer på alteret til minne om "de hellige som hviler i Kinn og på Selja" er lite sannsynlig, hvis de ikke selv hadde trodd at deres martyrium som de takket Gud for var en historisk kjensgjerning.

Offertoriet på Sunniva-dagen 8. juli, lyder slik: "Anima nostra sicut passer erepta est, de laqueo venantium. Laques contritus est, et nos liberati sumus. Adjutorium nostrum in nomine  Domino, qui fecit caelum et terram." "Vår sjel er blitt fridd ut som spurten av jegerens snare. Snaren er brutt sund og vi er blitt fridd ut. Vår hjelp er i Herrens navn. Han som har skapt himmel og jord".

Evangeliet er tatt fra Apostelen Mattheus tiende kapitel, vers 26 ff:

"Det er ingenting skjult som ikke skal bli åpenbaret, og det er intet hemmelig som ikke skal bli kjent. Hvad jeg sier dere i mørket, tal det i lyset, og det som blir hvisket dere i øret, skal dere predike fra hustakene. Og frykt ikke for dem som slår ihjel legemet, men ikke evner å slå ihjel sjelen, men frykt meget mere ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete! Blir ikke to spurver solgt for en skilling? Og likevel faller ikke en av dem til jorden uten at eders Far. Alle eders hodehår er jo talt. Derfor, vær ikke redde, dere er bedre enn mange spurver. Hver den altså som vil bekjennes mig for menneskene, ham vil også jeg kjennes ved innfor min Far som er i himmelen."

Hvert spor av skogen på Selja er forsvunnet nu, og der finnes ikke huser annet enn noen små heimer ved stranden på nordsiden. Fra båtstøen der fører en slags vei, muret ut med stener hvor det bærer over dokker og bløte myrsøkk, vestover langs stranden. Den fører forbi Heilagramannavik ut til klosterruinen. Albanuskirkens tårn står enda i full høide. Det lyse murverk mot den mørke berghammeren bakom er et sjømerke som en kan se langt ut tilhavs.

I det fuktige sjøklima gror gress og lyng og småbusker frodig grønne, men sletten ved klosterruinen er blitt bløtmyr igjen, som den vel var før munkene kom til øen og dyrket den op. Og folk inne fra fastlandet bruker øen til beite, som i Sunnivas tid. Nu er det mest sau som går der - sau beiter på grønnsværet i det gamle kirkeskibet og i klosterets takløse rum.

Bortenfor klosterruinene tar stien bratt opover forbi de gamle terrassemurer som har stått, Gud vet hvor lenge. Nu raser de ut litt mere for hvert år. Stien er gjort med trappetrin, og ved siden av den rinner bekken som springer ut oppe i helleren. Det søte klare vann skal være lett radioaktivt, og det hender visst enda at folk henter av det til syke.

Høit oppe lyser den lille ruinen av Sunnivakirken, og bakom den gaper helleren inn i berget - det eldste kirketak i Norge, og det eneste som står som vi har grunn til å tro, Sankt Olav har knelt under. Han landet på Selja da han kom hjem for å vinne Norge og føre Olav Tryggvessons kristningsverk videre.

Fra hellerens åpning har en utsyn over Nordsjøen og bukten nedenunder, der brenningen glitrer hvitt over skjærene bestandig, og en klokkebøye et sted ute ved pynten av Stattlandet sukker og klinger svakt og fjernt og uopphørlig. Under en i luften kretser måkene og skriker – stimler sammen og larmer iltert, når fiskørnen i hammeren blir nærgående.

De sommerdagene jeg var der ute for noen år siden var det fint vær – høie drivende skyer som solskinnet silte ut av, så det glitret svakt og flekkevis ute i havet og lyste opp her og der over øens gule myrer og grønne gressvoller.

Så kom en regnskur og drev foran huleåpningen som et slør av glitrende dråper, og gjennem dråpefallet skinnet solen inn i helleren, så mosen innerst på den gamle alterplassen gnistret irrgrønn, og det tykke lag av gammel sauetadd over hellerens gulv synte myke og rustbrunt fløielsaktig. Gjennem regnets sus og brenningens dønn nede ved fjellfoten rislet Sunniva kilde med mangfoldige små og klingre toner, og noen sauer som ikke turde ty op i hulen fordi det var noen folk der, bræket bedrøvet og søke sammen i ruinen av Sunnivas kirke utenfor. En lamunge hoppet op på den murede pallen ved bakveggen hvor skrinet engang har stått. Den la sig nedpå, hvit og pen, og så ut som den visste at den tok sig symbolsk ut."

Du kan lese hele boken digitalt på Nasjonalbibliotekets nettside, nb.no.

Ønsker du å ha ditt eget eksempler i bokhyllen?

Boken utkom i 1937, og er ikke trykket opp på ny. Men fortvil ikke – det finnes flere eksemplarer av Sigrid Undsets Norske helgener til salgs hos antikvariat.no.

Du kan også være heldig å finne Sigrid Undsets Norske helgener hos bookis.no.
For ikke å glemme at det også hender at denne boken dukker opp hos finn.no.

Vil du se bilde av Sigrid Undset i hulen på Selja?

Det kan du gjøre her hos Digitalt museum.

Ettertanke | Gutten som ikke døde likevel

Johannes (4) på kulturdag i menigheten en måned etter at han hadde overlevd livsfare for sjette gang.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

[Av en eller annen grunn ble denne andakten liggende som utkast i 2023. Det fant jeg ut da jeg skulle bruke deler av den i konfirmasjonstalen min til ham i går, pinsedag 24. mai 2026. Bedre sent enn aldri, så her kommer den.]

Sju ganger har elleveåringen vår vært nær ved å dø. 

Det begynte allerede før han var født. Etter en voldsom styrtblødning slår sykehuslegen fast at jeg har mistet barnet i svangerskapsuke 8. To uker senere går jeg imidlertid til ultralyd, siden kroppen min oppfører seg som om den fortsatt er gravid. I 14 dager har jeg sørget, men se, der er en bitteliten kropp! Han lever likevel! Gledestårene mine triller like ivrig som de små føttene spreller.

Her er det jeg lærte til innerst i beinmargen: Hver dag er en gave. Og hver dag med Johannes er en bonusgave. Vi fikk ham tilbake! Takk Gud! Dette var imidlertid bare den første av sju ganger at jeg skulle lære dette.

Ett år gammel er Johannes nær ved å dø av nøtteallergi. Tre år gammel redder jeg ham ut fra en brann. Selv får jeg 32 innleggelsesdøgn på brannskadeavdelingen, men Johannes er nesten uskadet. Tre og fire år gammel hadde han dødd av astma hvis han ikke var blitt innlagt på sykehus. Fire år gammel blir livet hans truet på nytt når en fremmed gir ham nøttebrød. Deretter har det vært rolig. Fram til denne sommeren. Den sjuende gangen.

Det er lørdagskveld den 22. juli og barna spiser godteri. Plutselig hører jeg noen rare lyder fra Johannes, nå elleve år gammel. Det jeg ikke vet, er at kulen på slikkepinnen har poppet av. Nå befinner den seg langt nede i luftrøret hans. Jeg dunker ham hardt i ryggen. Det hjelper ikke. Moren min er sykepleier og kommer styrtende til. Hun forsøker å gjøre Heimlichs manøver flere ganger, uten at fremmedlegemet kommer opp. Vi roper høyt på faren min. Han er lege og har utført Heimlichs manøver før. Likevel lykkes han ikke de første gangene.

Jeg innser at det er høy fare for at Johannes dør nå – her, på Selja, rett foran øynene mine – uten at noen av oss klarer å hjelpe ham. Haken hans er allerede lilla av indre blødning etter all pressingen. I øynene og på kinnene er blodkar sprengt. De fryktelige lydene. Synet av det fortvilte ansiktet hans. Alle kan se at gutten er på vei mot døden raskere enn noe helikopter kan nå oss. 

Men så skjer det endelig: Vinkelen på overkroppen er riktig og støtet i mellomgulvet treffer perfekt. Slikkepinnekulen skytes ut som et prosjektil. Johannes er reddet. Frelst. Det norske ordet frelst kommer av det norrøne «frjalst» som betyr «fri hals». Når treller ble satt fri, ble halslenken tatt av dem, og de fikk fri hals. Johannes har fått fri hals. Han er frelst fra døden. «Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus gav ham til hans mor.» (Luk 7,15) Slik opplevdes det. Jesus gav oss Johannes i gave. Igjen. For sjuende gang.

Navnet Johannes betyr «Gud er nådig». Bibelteksten sier ikke noe om hva enken eller sønnen i Nain het, men det skulle ikke forundre meg om hun gav ham et nytt navn den dagen og sa: «Fra nå av skal du hete Johannes, for Herren har vært nådig mot meg.»

«Alle ble da grepet av ærefrykt, og de priste Gud.» (Luk 7,16) Og jeg tror at den natten i Nain gikk en mor forsiktig bort til den sovende sønnen sin – og der, mens hun lyttet til den jevne pusten hans, takket hun Herren, som en gang hadde gitt henne en sønn, for at han hadde gitt ham til henne på ny.

Lovet være Jesus Kristus! I all evighet. Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 19.09.2023 da Luk 7,11-17 var dagens bibeltekst.

PS. i 2026: Etter dette har det ikke skjedd noe mer - Deo gratias!
PPS: Delingen av historien og bildet er klarert med Johannes.

Fire av disse hendelsene har vært med i andakter tidligere. Her er de og to andre relaterte bloggposter:

• Ettertanke | Dagen da Johannes ikke døde - om da vi i to uker trodde Johannes var død 
• Ettertanke | Båret av kirken - om den gang Johannes havnet midt i brannen
• Ettertanke | Om å nesten miste en sønn - "Ingen vet hva dagen vil bringe før den er over. Plutselig befant jeg meg på Ullevål sykehus med en alvorlig syk sønn. Fra å være en frisk fireåring ble han i løpet av en ettermiddag til en gutt som ikke klarte å puste, snakke eller gå. En ufarlig virusinfeksjon var blitt livsfarlig i en liten kropp som fikk astma."
• Ettertanke | Gudløs barneoppdragelse - fra Johannes' dåpsdag
• Katolsk konfirmasjon og første hellige kommunion - fra Johannes' første hellige kommunion

«In illo uno unum»: Nærmere forklaring av pavevåpenet og mottoet som Pave Leo XIV har valgt for sitt pontifikat

Pave Leo XIVs våpenskjold.

 

Hvis du vil bli mer kjent med pave Leo, anbefaler jeg å lese Augustinerordenens flotte forklaring av pave Leo XIVs våpenskjold. Det var denne ordenen pave Leo var øverste sjef for inntil han ble valgt til pave.

Jeg har tatt meg den frihet å oversette teksten til norsk, og deler den her:

Våpenskjoldet og mottoet til Pave Leo XIV gjenspeiler hans tilhørighet til Augustinerordenen og den åndelige visjonen for hans pontifikat.

Pave Leo XIVs pavevåpen

Skjoldet er delt diagonalt i to felt:

Øverst til venstre

Mot en blå bakgrunn trer en hvit lilje frem, som symboliserer Jomfru Marias renhet og nåde. Dette elementet viser tilbake til pave Leo XIII. Også hans pavevåpen inneholdt fleur-de-lis-liljen. På denne måten plasserer pave Leo XIV seg i den ærverdige tradisjonen for Mariafromhet, noe som allerede kom til uttrykk under hans første besøk til basilikaen viet til Vår Frue av det gode råd.

Andre nyere pavevåpen som inneholder liljer, er våpnene til pave Johannes XXIII og pave Paul VI.

Det er også bemerkelsesverdig at pavevalget fant sted på samme dag som to Mariafester ble feiret: Vår Frue av Pompeii-rosenkransen og, i Augustinerordenen, Vår Frue av Nåden. 

Nederst til høyre

Her ser vi et motiv mot lys bakgrunn som viser til Augustinerordenen: en lukket bok med et hjerte gjennomboret av en pil.

Bildet minner om kirkefaderen St. Augustin av Hippos omvendelse, som han selv beskrev med ordene:

«Vulnerasti cor meum verbo tuo»
«Du har gjennomboret mitt hjerte med ditt Ord.»

Foreningen av hjertet og boken viser også til andre sentrale sider ved kristent og augustinsk liv: nødvendigheten av et dypt indre liv, sammen med kallet til å søke sannheten og høre Guds stemme gjennom lesning og studium av Ordet.

Mitra i stedet for tiara

På samme måte som pave Benedikt XVI og pave Frans bruker pave Leo XIV en bispemitra over skjoldet i stedet for den pavelige tiaraen, som ble brukt frem til Pave Johannes Paul II.

Dette viderefører et skifte som allerede ble innledet av pave Paul VI da han sluttet å bruke tiaraen.

Det er også interessant at pave Leo XIVs etternavn er Prevost (moderne fransk: Prévôt), et ord som tilsvarer «prost» eller «forstander», fra latin praepositus — den som er satt fremst for å lede et fellesskap. Dette berørte Prevost selv i sin doktoravhandling om priorens rolle og autoritet i Augustinerordenen.

Der siterte han et ordspill fra Augustin av Hippo:

«Praeposti sumus, et servi sumus; praesumus, sed si prosumus.»
«Vi står i ledelsen og vi er tjenere; vi er de første dersom vi er de siste; vi leder dersom vi er til nytte.»

Pave Leos våpen er, som hos hans forgjengere, i hovedsak det samme bispevåpenet han hadde før han ble valgt til biskop av Roma. Dette uttrykker en forståelse av pavens kall som en biskop som samarbeider med verdens øvrige biskoper og leder dem i kjærlighet.

Om mottoet «In illo uno unum»

Mottoet paven har valgt, er hans eget bispemotto: «In Illo uno unum», en formulering hentet fra Augustin av Hippos kommentar til Salme 127, som betyr:

«I ham som er én (Kristus), er vi ett.»

Den fullstendige formuleringen hos biskopen av Hippo lyder slik:

«Disse kristne, sammen med sitt hode som steg opp til himmelen, er én Kristus; det er ikke han alene og vi mange, men fordi vi er mange i den ene, er vi ett.»

Mottoet understreker de kristnes enhet i Kristus og fellesskapet i Kirken. Det uttrykker også en dypt kristosentrisk forståelse av Kirkens enhet: Bare i ham kan sann enhet finnes.

Les også her på bloggen: 

Ett år med pave Leo

Ettertanke | Vær du oss lyset og livet

17. mai er dagen da Gud dukker opp overalt. Gud signe vårt dyre fedreland! Norske mann i hus og hytte takk din store Gud!
Her er glade elever fra den katolske St. Sunniva skole på vei opp Slottsbakken 17. mai 2026.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Noe av det vakreste jeg vet i hele verden, er 17. mai-togene – og spesielt i Bergen, der barnetoget og hovedprosesjonen går samtidig gjennom byen. 

Der kommer de alle sammen, både alle de nydelige barna og Misjonssambandet, den katolske St. Paul skole, KRIK, Sjømannskirken og KFUK-KFUM. Der går Frelsesarmeen og synger «Deg være ære», Bergens Indremisjon synger «Det lille lys jeg har, det skal få skinne klart» og bergenserne synger med på fortauet, i full offentlighet, og jeg tenker: Så fantastisk! Takk Jesus, for at vi får gå her i full offentlighet og følge etter deg! Komme ditt rike, skje din vilje, som i himmelen, så óg i Norge.

17. mai er dagen da Gud dukker opp overalt. Gud signe vårt dyre fedreland! Norske mann i hus og hytte takk din store Gud! Gud sign vår Konge god! Fagert er landet du oss gav, Herre, vår Gud og vår Fader! Takk og lov at nordmenn er så glade i tradisjoner, slik at vi fortsetter med å gi denne rike sangskatten videre. Må det fortsette og fortsette.

Jeg elsker Norge hver dag. Men på nasjonaldagen kommer takknemligheten for, kjærligheten til og nøden for fedrelandet mitt ekstra sterkt til overflaten. I sum blir det en solid dose ømhet. Det gjør at dette er en dag da tårene triller ofte og lett hos meg – og spesielt i høymessen. Jeg har en sånn bønnenød for denne nasjonen. Vi må be for Norge!

Som pater Josef Ottersen sa det i sin 17. mai-preken: «For det er mye i dagens samfunn som ligner det mørket som kristningen her i landet forsøkte å rydde opp i for tusen år siden. Vi må kjempe for en frihet som betyr noe mer enn å være som strå som svaier i vinden og følger tidsånden. Vi må kjempe for en fred som ikke er av denne verden.» «Dette er en dag for takknemlighet og jublende glede. Men det er også en dag for å be intenst for vårt land og våre statsledere.» Amen! Begge deler må med på nasjonaldagen: Stor takknemlighet. Stor forbønnsnød. 

«Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.» (1. Tim 2,1-4)

Vi lever i en tid med stort alvor og stort håp. Våre barn og barnebarn vokser opp i en annen, mørkere verden enn den jeg vokste opp i. Slik Frodo sier det i Tolkiens roman Ringenes Herre: «Jeg skulle ønske det ikke hadde behøvd å skje akkurat i min tid.» «Det gjør jeg også,» svarer Gandalf, «og det gjør alle som lever lenge nok til å oppleve slike tider. Men det er ikke opp til dem å bestemme. Alt vi kan bestemme er hva vi skal gjøre med den tiden som er gitt oss.»

Når mørket siger på, kan dette sette mot i deg: Det er ikke tilfeldig at du lever akkurat nå. Gud skapte deg fordi han så at verden trengte akkurat deg i denne tiden. Det er godt verden har deg. Du er skapt for en tid som dette (jf. Est 4,14). Som St. Jeanne d'Arc sa det: «Jeg er ikke redd. Jeg ble skapt for dette». 

Det står i Den hellige skrift at «Herren er god mot dem som venter på ham og søker ham.» (Klag 3,25-26) Så be på dine knær for Norges omvendelse. Be på vegne av Norge. Du er Norge!

«Gud, utan deg den vesle urt,
veiknar og visnar, bleiknar burt.
Ver du oss ljoset og livet.»
(De siste ordene i Fagert er landet, Anders Hovden, 1907)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 18. mai 2026 da 1. Timoteus 2,1-4 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

Det vakre abumet "ja, vi elsker" med Forsvarets stabsmusikk og Schola Cantorum er fast lydspor når jeg stryker bunadsklær og annet fintøy før 17. mai. Da er det lett å bli fylt av takknemlighet og bønn for Norge. Det går helt av seg selv, faktisk.

Lyttetips

"Fagert er landet" er en utrolig vakker salme. Jeg vil anbefale disse tre innspillingene - har satt inn lenker til Spotify:

• Helene Bøksle, singelen Fagert er landet
• Forsvarets stabsmusikk og Schola Cantorum, fra albumet Ja, vi elsker
• Bodø Domkor, fra albumet Fagert er landet

Ett år med pave Leo XIV

Pave Leo XIV på balkongen i Peterskirken 8. mai 2025.
Foto: Edgar Beltrán / The Pillar
Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0

Hipp hipp hurra for pave Leo XIV! I forbindelse med ettårsdagen hans 8. mai, ble jeg invitert som gjest i podkasten Undersåttene hos historiker og TV 2s kongehusekspert Ole-Jørgen Schulsrud-Hansen for å snakke om pave Leo XIV og hans første år som pave.

Det ble en fin anledning til å grave dypere i pave Leos pontifikat og sette av researchtid til å bli enda bedre kjent med ham. Og tenk at jeg til og med får gjøre det i arbeidstiden! Halleluja, Gud er god, sier jeg bare.

Vi snakket om spørsmål som:

• Hvem er pave Leo XIV? 
• Hva slags pave har han vist seg å være det siste året – og hvem kommer han til å bli fremover? Er han mest en videreføring av pave Frans, eller representerer han en dreining mot pave Benedikt?
• Hvorfor opplever mange ham som en samlende pave? 
• Hva betyr det når mange beskriver ham som tydelig kristosentrisk? 
• Og kan det bli pavebesøk til Norge i forbindelse med tusenårsjubileet i 2030?

(Lenkene til podkastepisoden finner du nederst i denne bloggposten.)

For øvrig må jeg bare beklage at jeg glemte å komme inn på to ting som sier oss mye om hvem pave Leo XIV er og ønsker å være. Det ene er mottoet hans, det andre er de første ordene han sa da han kom ut på balkongen som vår nye pave.

Om mottoet «In Illo uno unum»

Mottoet som pave Leo XIV har valgt, er hans eget bispemotto: «In Illo uno unum». Det er en formulering som er hentet fra den hellige kirkefaderen Augustin av Hippos kommentar til Salme 127, og som betyr: «I ham som er én (Kristus), er vi ett.» Her har du den samlende paven.

St. Augustins fullstendige formulering lyder slik:"These Christians, with their Head, who ascended to heaven, are one Christ; it is not He one and we many, but, being many in that one, we are one."

Mottoet understreker de kristnes enhet i Kristus og fellesskapet i Kirken. Det uttrykker en dypt kristosentrisk forståelse av Kirkens enhet: Bare i Jesus kan sann enhet finnes.

Om de første ordene: Fred være med dere

Som jeg nevnte i podkasten, er det ikke slik at en ny pave kunngjør et program. Det har heller ikke pave Leo gjort. Men vi kan likevel si noe om hva som er hans program ut fra navnet han velger - noe vi kommenterte i podkasten. Jeg nevnte også at de første ordene en ny pave sier, ofte blir et ledemotiv for pontifikatet deres. Jeg glemte imidlertid å kommentere hva de ordene var! 

Hva var pave Leo første ord som pave? Det var Jesu hilsen til disiplene etter oppstandelsen: "Fred være med dere". Enhver som har hørt pave Leo si noe som helst det siste året, har fått med seg at han gjentar og gjentar budskapet om FRED. 

Oppsummert: 

Pave Leo XIV er en samlende pave. Akkurat det Kirken trenger nå. 

Og han er en fredens pave. Akkurat det verden trenger nå.

Han er en pave for vår tid.

Her kan du lytte til pavespesialepisoden av Undersåttene

Undersåttene finner du i mange kanaler. Her er noen av dem:

• Spotify: https://open.spotify.com/episode/5egQmXGN7ImKTewAoxyT4t?si=e1eac98ad5054b97
• SoundCloud: https://soundcloud.com/undersaattene/audiens-ett-ar-i-pave-leo-xivs
• Podimo: https://podimo.com/no/shows/undersattene/episode/ee9ea61d-db20-5476-b8c9-52257286dcc4
• Podme: https://podme.com/no/episode/11689582/
• iTunes: https://podcasts.apple.com/no/podcast/audiens-ett-%C3%A5r-i-pave-leo-xivs-regjeringstid-med-ragnhild/id1478160620?i=1000766727280&l=nb

Les også:

De tre pavene som står for tro, håp og kjærlighet - Min analyse av de tre forrige pavene: pave Johannes Paul II (håp), pave Benedikt XVI (tro) og pave Frans (kjærlighet)

Primstaven | Sommerdag, snu primstaven i dag

SOMMER, SOMMER: Og DER var alle primstavene snudd over til min favorittside: Sommerhalvåret! Lyse dager, kom til meg!
Klikk på bildet for å se det i større format.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

14. april er primstavens første sommerdag. Med andre ord: Hvis du har en primstav, så snu den til sommersiden i dag. Dette er en av de beste dagene i året: Hele sommerhalvåret ligger foran oss!

Tidligere bodde jeg i Bergen, en by som elsker tradisjoner, spesielt de eldgamle tradisjonene. Det betyr at på denne første sommerdagen sesongåpner Nye Sydnes sjøbad tradisjonen tro. Selv om det bare pleier å være 5-6 grader i vannet den 14.  april (og ofte høljregn) lar bergenserne seg ikke stoppe. Du kan møte de friske baderne her i NRK Hordalands reportasje.

Jeg innrømmer det glatt: Jeg er ikke glad i det mørke og kalde vinterhalvåret. Jeg forstår godt at man i gamle dager pleide å oppgi alderen sin i hvor mange vintrer man hadde overlevd. (Type: "Ragnhild var 13 vintrar gamal då ho fekk pneumoni.") 

Det er en helt nydelig følelse å endelig ha nådd fram til sommerhalvåret. Her i Oslo er det meldt sol og hvite skyer i ti hele dager framover nå. Kom sol, kom vår!

Kirkekalenderen

I kirkekalenderen ble denne dagen også kalt Tiburti og Valeriani, etter de to brødrene Tiburtius og Valerian som led martyrdøden i Roma på 200-tallet. De er historiske skikkelser som ble gravlagt i Praetextatus-katakomben, og graven deres var et populært valfartsmål i middelalderen. Du kan lese legenden om dem på katolsk.no.

Primstavmerket denne dagen er et tre med løv eller en spirende kvist - som et vårtegn. Noen steder heter dagen sumarmål. "Dette var en festdag, og ikke minst en hel eller halv fridag" skriver Birger Sivertsen i boken Norske merkedager. Jeg er for at den blir det på ny! Ha! Det hadde vært noe, det. 

Det var iallfall høyst passende at Oslo kommune tok en skikkelig vårrengjøring og vasket gaten vår flunkende ren for grus og skit i dag. Nå er vinteren over! Hipp hipp hurra!

Sommersiden av primstaven.
Klikk på bildet for å se det i større format.

 - Hvor kan man kjøpe en primstav?

Det finnes flere steder du kan få kjøpt primstaver. Her kan du lese om noen av dem.

Selv fikk jeg kjøpt en kopi av en eldgammel primstav fra 1585 (!) i Husflid-utsalget i Skjolden helt innerst i Sognefjorden. Jeg ringte Norsk Flid/Husfliden i Bergen og i Trondheim, og de forteller at alle Husfliden enten har eller kan bestille inn primstaver til kunder som ønsker det.

I Trondheim selger Norsk Flid en norskprodusert, enkel, ordinær primstav (ca 1 meter lang og 6 cm bred i lyst tre) for kr. 398, inkludert en liten bok som forklarer symbolene.

I Bergen pleier de å ha rosemalte primstaver. Du kan finne din nærmeste Norsk Flid-butikk her: www.norskflid.no/butikker

Finn.no

PRIMSTAVEN:
Her er to av de fire jeg har.

Den mer utsmykkede primstaven som du ser på bildene her er laget av Tor Arne Rosseland, og jeg fikk tak i den gjennom Finn.no. 

De to andre primstavene har jeg også kjøpt på Finn. En av dem fikk jeg tak i i Trondheim da jeg var på KrFs landsmøte i 2015. 

Det er nokså sjelden at det kommer fint utskårne primstaver for salg på Finn. Det kan jeg si noe om fordi jeg har hatt et søk gående på Finn siden 2009. 

Jeg har fått tilsendt alle treff på ordet primstav siden det, fra hele landet, og for det meste får jeg bare treff på bøker. Men det dukker opp noen av og til, så det er bare å sette i gang et søk :)

Museumsutsalg

Antikvitetsbutikker er et annet egnet sted å lete. Hvis det er noen der ute som har andre tips er det bare å dele dem! Jeg får treff gjennom Google der noen mener at museumsutsalg selger dem, men jeg får ikke treff på konkret hvilke museer dette skulle dreie seg om.

Generelt vil jeg tro at de fleste utsalg som selger norske, håndlagde produkter i tre vil ha primstav på repertoaret, eller de kan få det ved bestilling.

I noen familier er det tradisjon at konfirmanten får en primstav i gave til konfirmasjonen. Kanskje noe å tenke på?

Les også:

• De beste bøkene om primstaven - mine tips
• Vinternatt - snu primstaven i dag - om 14. oktober, første vinternatt
• Ved å klikke her får du opp alle bloggpostene som er tagget med primstaven.

Første gang publisert her på bloggen 14. april 2013, sist oppdatert 15. april 2021

Evelyn Waughs sjokkerende konvertering

Evelyn Waugh, 26 år gammel, portrettert av Henry Lamb året før den suksessrike forfatteren sjokkerte alle ved å konvertere til Den katolske kirke i 1930.

Den 10. april 2026 er det 60 år siden forfatteren Evelyn Waugh (1903-1966) døde. Jeg vil sterkt anbefale deg å lese denne teksten om den fascinerende, britiske forfatteren som konverterte til Den katolske kirke i 1930. Waugh er mest kjent i Norge for å ha skrevet den filmatiserte boken "Brideshead Revisited".

Artikkelen er skrevet av den kjente biografen Joseph Pearce og er publisert her på bloggen med tillatelse. Oversatt av Dag Harald Lid for Sta. Sunniva av Selja-bloggen.

Jeg anbefaler å lese hele originalartikkelen på engelsk her: http://www.catholicauthors.com/waugh.html

"Conversion is like stepping across the chimney piece out of a Looking-Glass world,
where everything is an absurd caricature,
into the real world God made;
and then begins the delicious process of exploring it limitlessly."

"Å konvertere er som å klatre ut av en speilverden,
hvor alt er en absurd karikatur,
og inn i den virkelige verdenen Gud skapte;
og så begynner den vidunderlige prosessen med å grenseløst utforske denne."

Disse ordene skrev Evelyn Waugh i “intens lykke” til Edward Sackville-West etter at sistnevnte hadde informert Waugh om sitt ønske om å bli opptatt i Den katolske kirke. De representerer kanskje den mest konsise og tilstrekkelige beskrivelsen av konverteringsprosessen som noen gang er skrevet.

Waughs egen konvertering fra den ”absurde karikatur” av ultramodernismen til den ortodokse katolisismens “virkelige verden” ble møtt med forbauselse av den litterære verden, og forårsaket sensasjon i media.

Hans mottagelse i Kirken 29. september 1930 utløste en forundret forvirring i avisen Daily Express den påfølgende dagen. Det virket uforståelig at en forfatter, beryktet for sin “nærmest lidenskapelige tilslutning til det ultramoderne”, kunne ha blitt medlem av Den katolske kirke. I sladrespaltene hadde hans siste roman (Vile Bodies) blitt omtalt som “den ultramoderne romanen”. Hvordan kunne en forkjemper for alt det nye og moderne ha vendt seg til selve grunnstøtten av alt det gamle og konservative?

Paradokset var både forvirrende og provoserende, og førte til at Daily Express publiserte to lederartikler om betydningen av Waughs avgjørelse. Omsider, tre uker etter Waughs kontroversielle konvertering, ble hans eget bidrag til debatten, "Converted to Rome: Why It Has Happened to Me" publisert. Artikkelen ble gitt en helside med krigsoverskrift.

Waughs artikkel var så klar i sin fremstilling at den avviste alle forestillinger om at han kunne ha tatt denne skjellsettende avgjørelsen med letthet, eller av uvitenhet, eller at han ønsket at hans meninger skulle bestemmes av andre. Han avviste selve ideen om at han hadde blitt “fanget av Kirkens ritualer”. Han insisterte i stedet på at kjernepunktet for hans konvertering var en tro på at den moderne verden sto ovenfor et valg mellom “kristendom eller kaos”.

“Vi kan se det rundt oss på alle kanter som den aktive fornektelsen av alt som vestlig kultur har stått for. Sivilisasjon – og ved dette mener jeg ikke lydfilmer og hermetikk, heller ikke kirurgi og hygieniske hjem, men hele den moralske og kunstferdige organiseringen av Europa – har ikke i seg selv styrke eller kraft til overlevelse. Den ble til gjennom kristendommen, og uten den har den ingen betydning eller styrke til å utøve eller kreve troskap og tilhørighet. Tapet av troen på kristendommen med påfølgende mangel på tillit til moralske og sosiale standarder har blitt legemliggjort i idealet om en materialistisk og mekanisk stat... Det er ikke lenger mulig å akseptere fordelene ved sivilisasjon, og samtidig benekte det overnaturlige fundament dette hviler på.”

Waugh avslutter med å fastslå sin tro på at katolisismen var den “mest komplette og levende formen” for kristendom.

(Artikkelen fortsetter under bildet.) 

Evelyn Waugh, fotografert av Carl Van Vechten (1880–1964) den 15. desember 1940.

Foto: Wikimedia Commons

Debatten fortsatte dagen etter i Daily Express med publiseringen av en artikkel skrevet av et protestantisk medlem av Parlamentet, som ble etterfulgt dagen etter av en artikkel av jesuitten fader Woodlock: “Vender Storbritannia seg mot Roma?” Tre dager senere ble en hel side viet til påfølgende brev fra leserne. Sjelden har en religiøs konvertering utløst en tilsvarende storm av nasjonal oppmerksomhet.

Waughs konvertering skapte stor interesse. Dette skyldtes for det første kjendisstatusen som en fasjonabel ung forfatter av bestselgende satiriske romaner. Det oppsto også en økende bevissthet om at hans mottagelse inn i Den katolske kirke var bare den siste av en lang og økende liste av litterære konvertitter til den katolske tro. 8 oktober 1930 bemerket avisen Bystander om Waughs konvertering at “den briljante unge forfatteren” var den seneste litterære som har blitt tatt imot i Den katolske kirke. Andre velkjente litterære mennesker som hadde vendt seg til Roma inkluderte Sheila Kaye-Smith, Compton MacKenzie, Alfred Noyes, Fr. Ronald Knox, og G.K. Chesterton. Listen var lang, men langt fra uttømmende. Tidevannsbølgen av konvertitter var blitt til en strøm. I løpet av tiåret var det ca 12 000 konvertitter årlig, bare i England.

En lignende stemming rådet i Amerika. Noen uker etter kontroversen i Daily Express ble en debatt mellom G.K. Chesterton og den kjente Chicago-advokaten Clarence Darrow over temaet “Vil verden vende tilbake til religion?” hørt av 4000 publikummere i Mecca Temple i New York. Ved avslutningen av debatten ble det holdt avstemning med 2359 stemmer for Chestertons syn og 1022 for Darrows.

Waughs egen vei til Roma hadde blitt påvirket av en rekke litterære konvertitter som hadde gått før ham, spesielt Chesterton og Knox. Den sistnevnte ble gjenstand for en biografi av Waugh, publisert i 1959.

Da Waugh var bare 11 år, leste hans far Knox' anti-modernistiske satire, “Reunion All Round”,” og var “blendet” av dens briljans. “Siden da,” skrev Waugh til Knox flere år senere, “har hvert ord du har skrevet og sagt vært som rent lys for meg.” I 1924 ble Waugh imponert over Knox' veltalenhet ved Oxford Union. Ved denne anledningen hadde Knox vært en av mange velkjente talere som debatterte påstanden “at sivilisasjonen har avansert”. Etter Waughs mening hadde Knox tatt hele oppmerksomheten ved å vise at “vi nærmet oss hurtig en sivilisasjon av villmenn”. I trosbekjennelsen som Waugh publiserte i Daily Express finnes det en merkbar påvirkning av Knox' strålende veltalenhet fra seks år tidligere.

Det mest slående eksempelet på Chestertons påvirkning av Waugh finnes i måten Chesterton har inspirert Brideshead Revisited, antagelig Waughs beste roman og unektelig en av det 20. århundres største romaner.

Romanens sentrale tema, forløsningen av sjeler ved hjelp av “den usynlige kroken og linen... rykket i linen”, var tatt fra en av Chestertons Fader Brown-historier. Waugh fortalte en venn at han var svært ivrig etter å skaffe en samleutgave av “Fader Browns historier” i tiden hvor han gjorde sine siste endringer på Brideshead Revisited. Også et memorandum han skrev for MGM Studios mens en filmversjon av boken ble vurdert, bekrefter dybden av Chestertons innflytelse:

"The Roman Catholic Church has the unique power of keeping remote control over human souls which have once been part of her. G.K. Chesterton has compared this to the fisherman's line, which allows the fish the illusion of free play in the water and yet has him by the hook; in his own time the fisherman by a 'twitch upon the thread' draws the fish to land."

“Den romersk-katolske kirke har en unik makt ved å ha fjernkontroll over sjeler som en gang har vært en del av henne. G.K. Chesterton har sammenlignet dette med en fiskers line, som lar fisken ha illusjonen om et fritt liv i vannet, men som fremdeles har den på kroken; når han selv ønsker det kan fiskeren ved et “rykk i linen” trekke fisken på land.”

Den Chestertonianske metaforen ble lagt merke til av Ronald Knox da han først leste Brideshead Revisited: “Når en kommer til slutten av historien, er det unødvendig å si at alle personene – selv Beryl – faller på plass og det at rykket i linen skjer i selve hjertet av Metroland er ufattelig effektivt.“

Waughs beste roman er på mange måter en gjentagelse av temaet fra hans artikkel i Daily Express. Det er historien om håp blant ruinene av en svinnende sivilisasjon, hvor lyset fra kristendommen skinner midt i kaoset.

Brideshead Revisited solgte svært godt på begge sider av Atlanteren. I England ble den av den katolske ukeavisen The Tablet hyllet som “en bok det er sikkert å spå en varig plass blant de største skjønnlitterære verk.” I Amerika beskrev avisen Times Waugh som en skribent som utmerket seg blant moderne romanforfattere.

Rosen ble noe kjølnet av en høyrøstet minoritet som mislikte Brideshead Revisited både av politiske og religiøse grunner. Spesielt den amerikanske kritikeren Edmund Wilson kritiserte de religiøse dimensjonene i romanen. "Han var rasende (ganske legitimt etter hans egne standarder) over å finne Gud introdusert i min historie," svarte Waugh. “Jeg tror man kan kun holde Gud utenfor ved å lage karakterene som rene abstraksjoner.” Moderne forfattere, fortsatte Waugh, “prøver å representere hele menneskesinnet og sjelen og likevel utelate dens bestemmende karakter – det å være Guds skapning med en definert hensikt. Slik vil det i mine fremtidige bøker være to ting som vil gjøre dem upopulære: En opptatthet av stil og et forsøk på å fremstille mennesket mer helt, som for meg selv kun betyr én ting, mennesket i sitt forhold til Gud.”

Med utgivelsen av Brideshead Revisited fullførte Waugh metamorfosen fra ultramoderne til ultramontant, og beveget seg ved dette fra mote til antimote. Som med så mange av de andre konvertittene i fronten for den katolske litterære vekkelsen, ble hans skapte verk en gjenspeiling av selve skapelsens herlighet. Som Waugh selv sa: “Det finnes en følelse av påske som gjør alle ting nye i den oppstandne Kristus. All sann kunst gir et lite innblikk i dette.” Det som er sant om kunsten er også sant om kunstneren. I Waughs arbeider, og i arbeidene til andre litterære konvertitter, blir et lite glimt av Kristus alltid reflektert.

Det siste avsnittet er så glitrende i originalversjon at vi tar det på engelsk også: 

As with so many of the other converts at the vanguard of the Catholic Literary Revival, his work was an act of subcreation reflecting the glory of creation itself. 

As Waugh himself put it: "There is an Easter sense in which all things are made new in the risen Christ. A tiny gleam of this is reflected in all true art." What is true of art is as true of the artist. In the works of Waugh, as in the works of the other literary converts, a tiny gleam of Christ is always reflected.

This article was first published in Lay Witness magazine. It is published in Norwegian on this blog with kind permission from Melissa M. Knaggs, the editor of Lay Witness magazine. Lay Witness is a publication of Catholic United for the Faith, Inc., an international lay apostolate founded in 1968 to support, defend, and advance the efforts of the teaching Church.

Romanen "Gjensyn med Brideshead" av Evelyn Waugh kom ut på norsk på Gyldendal i 2017.

Det katolske England

I 1949 skrev Evelyn Waugh at England hadde vært katolsk i ni århundrer, protestantisk i tre og agnostisk i ett århundre. «Den katolske strukturen ligger fortsatt lett begravd under enhver fase av engelsk liv; historie, topografi, lov, arkeologi … overalt åpenbares det katolske røtter.»

Englands kanskje mest kjente konvertitt, er den hellige kardinal John Henry Newman som konverterte allerede i 1845. I de foregående tiårene før Waugh konverterte, hadde det vært en jevn strøm av kulturelt toneangivende konvertitter til Den katolske kirke: Compton Mackenzie (1914), C. K. Scott Moncrieff (1913), Ronald Knox (1917) og G. K. Chesterton (1922). Evelyn Waugh konverterte i 1930.
Som Joseph Pearce bemerker i sitt banebrytende verk Literary Converts (1999): «På 1930-tallet hadde strømmen av konvertitter blitt til en flodbølge, og gjennom hele dette tiåret var det rundt 12 000 konvertitter i året bare i England.»

Du kan lese en biografi om Waugh i anledning 60-årsdagen for hans død her hos The Catholic Herald.

Evelyn Waughs leserbrev i the Daily Express:

Valget står mellom kristendom eller kaos

Da Evelyn Waugh konverterte til Den katolske kirke i 1930 (like før "flodbølgen"), forsvarte han sin kryssing av Tiberen i et brev til the Daily Express. Der forklarte han at valget som lå foran ham og hans samtidige var “no longer between Catholicism, on one side, and Protestantism, on the other, but between Christianity and Chaos”. 

Her er et utdrag fra teksten hans:

"That is the first discovery, that Christianity is essential to civilization and that it is in greater need of combative strength than it has been for centuries.

The second discovery is that Christianity exists in its most complete and vital form in the Roman Catholic Church. I do not mean any impertinence to the many devout Anglicans and Protestants who are leading lives of great devotion and benevolence; I do find, however, that other religious bodies, however fine the example of certain individual members, show unmistakable signs that they are not fitted for the conflict in which Christianity is engaged. For instance, it seems to me a necessary sign of completeness and vitality in a religious body that its teaching shall be coherent and consistent. If its own mind is not made up, it can hardly hope to withstand disorder from outside…"

Du kan lese et lengre utdrag av Evelyn Waughs innlegg her hos Aleteia.

Første gang publisert her på bloggen 28. juni 2016. Oppdatert med bilder og avsnittet om det katolske England 7. april 2026.

Les også:

• Ettertanke | En episk historie om omvendelse - Har du lest eller sett Brideshead Revisited? Evelyn Waughs episke roman er en eneste lang omvendelseshistorie og regnes for å være en av 1900-tallets beste katolske romaner.

Kvinnedagen | Uaktuelt å gå i tog: – Uten retten til liv gir ingen andre rettigheter mening

KVINNEDAGEN: "Så lenge de stiller seg på feil side i kampen for livet, kan jeg ikke gå sammen med dem."
Foto: Faksimile fra førstesiden av dagen.no (bruken er klarert med redaksjonen)

Avisen Dagen har intervjuet meg og fire andre kristne kvinner om kvinnedagen. Her er mine utsagn.

Jeg kan ikke sitere så mye fra selve avisartikkelen, av hensyn til journalistens og avisens åndsrettigheter. Men jeg kan sette inn lenken til selve saken her: Uaktuelt å gå i tog: – Uten retten til liv gir ingen andre rettigheter mening – i tilfelle du er abonnent – og jeg kan oppmuntre deg til å bli abonnent. Dessuten kan jeg dele med deg de faktiske svarene som jeg selv skrev og sendte til journalisten – for de er mitt åndsverk. 

– Forførende og dehumaniserende abortretorikk

– Hva betyr kvinnedagen for deg?
– For meg framstår kvinnedagen først og fremst som en markering av kampen for retten til abort – altså retten til å ta livet av egne barn. Jeg mener at ekte kvinnefrigjøring anno 2026 vil innebære å avsløre den forførende og dehumaniserende abortretorikken som fratar alle mennesker menneskeverdet i livets første fase. Uten retten til liv gir ingen andre rettigheter mening.

– Skal du gå i 8. mars-tog? Hvorfor/hvorfor ikke?
– Nei, det er helt uaktuelt. Jeg er takknemlig for feministers kamp mot surrogati, porno, voldtekt, prostitusjon, sexpress og seksualiseringen av jente- og kvinnekroppen i det offentlige rom. Men så lenge de stiller seg på feil side i kampen for livet, kan jeg ikke gå sammen med dem. Det er også mye annet jeg er uenig med dem om.

 
– De offisielle parolene i Oslo-toget i år – nevn noen du ville stilt deg bak og hvorfor?  
– «Forby surrogati fra utlandet» er en svært viktig parole, for et barn har rett til å vokse opp med sine egne foreldre. Det følger av både naturretten og barnekonvensjonen. Jeg støtter også kravet om bedre barselomsorg. Vi får altfor få barn i Norge – samtidig svikter vi mange fødekvinner i en av livets mest sårbare situasjoner. Jeg kunne også stilt meg bak hovedparolen. Jeg gikk i rosetoget for Tamima etter at hun ble drept.

Når feminister ikke vil beskytte små jenter mot døden

– Hvilken parole ville du selv sendt inn i år?

– Gendercide er en av de største katastrofene for jenter i verden i dag. FN anslår at rundt 200 millioner jenter mangler fordi de er blitt drept både før og etter fødselen – både tidlig og sent i svangerskapet. Det er vanskelig å tenke seg en mer brutal form for kvinneundertrykking.

– Også i Norge tillater vi nå at jenter kjønnsbestemmes og drepes helt frem til uke 18 i svangerskapet. Akershus universitetssykehus har varslet om at slik seleksjon forekommer. Når feminister ikke vil beskytte små jenter mot døden, slår de beina under seg selv. Ekte feminister forsvarer alle jenters rett til å leve, enten vi har rukket å komme oss ut av magen eller ikke.

– Min parole ville vært: «Nei til gendercide – å ta livet av ufødte jenter er å ta livet av jenter».

Maria viser oss hva sann kvinnelig styrke er

– Hvilken kvinne i Bibelen inspirerer deg, og hvorfor?
– Jomfru Maria. Gud kunne bli menneske i Maria fordi hun var helt åpen for Gud, helt hans. Hun er den nye Eva som gir liv, og som bringer Jesus – det levende Guds Ord – til verden. Det er også vår oppgave som kristne: Å være åpne for Gud, ta imot Jesus og bære ham ut til verden. Maria viser oss hva sann kvinnelig styrke er.

Skjermbilde: Faksimile fra dagen.no

Skjermbilde: Faksimile fra dagen.no (bruken er klarert med fotografen og redaksjonen)

Les også her på bloggen:

• De sterke, katolske kvinnene - Den katolske kirkes historie er full av sterke kvinner. Bli kjent med noen av dem her.
  
  
• Hvor frie er dagens kvinner? "Bare de økonomisk privilegerte har reell valgfrihet i dag. Vi andre er ikke fri, i stedet er vi tilbake på 1800-tallet der industrialiseringens kvinner ble tvunget til å forlate barna sine for å forsørge dem. Det er til å grine av – noe jeg også gjør, spesielt den 8. mars." Hilsen firebarnsmor Ragnhild anno 2013 - den gang fikk barnehagen mer i offentlig støtte for barna våre enn jeg fikk i lønn
  
  
• Frispark: Med 40 i feber i barnehagen. Et innlegg om å havne i skvisen mellom arbeidsliv og omsorgen for barna våre.
  
  

• Frispark | Ekte kvinnefrigjøring - Bare i kjærligheten og hengivelsen til Gud kan Evas døtre og Adams sønner bli den de er skapt til å være: Fullstendig frie kvinner. Fullstendig frie menn.

• Ekte kvinnekamp: Når jenter drepes bare fordi de er jenter HER er det feminister burde fokusere på på kvinnedagen og hver eneste dag i året: Det faktum at "Det er en jente" er de fire dødeligste ordene i verden i dag.
  
  
• Kvinne anno 2020 - min bloggpost på kvinnedagen i 2020: "Noe av den sterkeste frigjøringen jeg vet om, er skriftemålet – fordi alt som er skriftet er tilgitt og glemt for alltid. Jeg slipper å grave meg ned i fortiden. Jeg kan være fullt og helt til stede i nåtiden, med rak rygg og et åpent blikk mot fremtiden. Sånt skaper frie kvinner; kvinner med våkne hoder og varme, levende hjerter. Det skaper jenter som vet at de er verdifulle. Høyt elsket av Gud. Jenter som følger Jesus, som formes av ham og som med rette kalles Jesu disipler."
  
  
• Ettertanke | Venninnene til Jesus - Har du tenkt over at Jesus hadde flere gode, single venninner? Søstrene Marta og Maria var blant hans nærmeste venner. Bortsett fra disippelen Johannes var det bare kvinner som var trofaste nok (og modige nok) til å følge Jesus hele veien til korset på Golgata.
  
  
• Frispark | Kirkens dødshjelp Mitt kraftfulle oppgjør med Kirkens Nødhjelp da de begynte å omfavne den sekulære aborttenkningen. (Dette er den eneste lenken i denne "Les også-listen" som leder ut av bloggen. Den leder til dagen.no.) "Kirkens Nødhjelp går inn for en abortpolitikk som med hundre prosent sikkerhet medfører død. Som kristne kan vi ikke gå inn for at det skal være tillatt for en hvilken som helst kvinne å ta livet av et annet menneske av en hvilken som helst grunn. Å legalisere drap på ufødte mennesker er å gi menneskets frihet et pervertert og ondt kjennetegn: Den absolutte makt over andre og mot andre."
  
  
• Vern om livet | Mitt innlegg på Oslo Symposium Etter frisparket mitt "Kirkens dødshjelp" ringte Oslo Symposium og inviterte meg til å holde innlegg under Oslo Symposium 2017. Det takket jeg ja til. Her kan du se, høre og lese innlegget mitt.