Google Analytics

onsdag 16. oktober 2019

Ettertanke | Forskjell på folk

Dette var Olavs og Kirkens budskap til det hedenske Norge: Gud gjør ikke forskjell på folk, hverken før eller etter døden. Kvite-Krist kom for å frelse alle fra synd og død.

På bildet: St. Olav i det norske kapellet i kirken San Carlo al Corso i Roma. Du finner kirken i Via del Corso, Romas "Karl Johan".
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016


«Gud gjør ikke forskjell på folk» (Rom 2,8). For oss er det en selvfølge. For 1000 år siden var det så revolusjonerende at det veltet om på hele samfunnsordningen her til lands.


I det før-kristne Norge gjorde gudene og Skjebnen stor forskjell på folk, både før og etter døden.
Valhalls guder var kresne når det gjaldt utvelgelsen til gudeheimen.

«Våre forfedre trodde at bare de rike og mektige kom til Valhall. Alle kvinner og småkårsfolk endte i Helheims nitriste skyggeliv etter døden, eller de levde videre som daudinger under møddinghaugen, tuftene eller tuntreet» skriver pater Olav Müller i boken «Olav den hellige | Olav Haraldsson». Å dø var en overgang fra vondt til verre. 

Også på denne siden av døden var det stor forskjell på folk. Det fantes ingen likhet for loven. Ættehøvdingene dømte bønder og småfolk etter landets lover på tinget, men selv tok de seg alle de friheter de ville. De sterkeste og rikeste i landet turet fram: De herjet, drepte og ranet fra svakere ætter og småfolk både i sitt eget lokalsamfunn og i mer fjerntliggende områder langs norskekysten. Gulatingsloven har et eget kapittel om vikingferd i eget land.

Snorre nevner det med avsky:
«Det hadde vært skikk i Norge at sønner av hirdmenn eller rike bønder tok ut på hærskip og skaffet seg rikdommer på den måten at de herjet både utenlands og innenlands. […] Men etter at kong Olav tok kongedømmet, fredet han landet slik at han stanset alt ran der i landet, om det så var sønner til mektige menn som gjorde fredsbrudd eller annen lovløshet.»
Mot slutten av sin Olavssaga skriver Snorre: 
«Han lot rike og fattige få samme straff, men det syntes folk var overmodig, og så vokste det opp fiendskap mot ham når folk mistet frendene sine etter kongens rettferdige dom i en sak hvor det var gyldig grunn til klage. Dette var grunnen til den reisning folk i landet gjorde mot Olav: De tålte ikke hans rettferdighet, og han ville heller miste kongedømmet enn dømme urett
Hellig Olav trodde på en rettferdig Gud. Han kunne ikke være noe annet enn en rex iustus, en rettferdig konge. Oppgaven hans var å kristne landet. Da var det ikke et alternativ å gjøre forskjell på folk. Det står jo rett ut i Bibelen: 
«Dersom dere oppfyller den kongelige lov i Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere rett. Men gjør dere forskjell på folk, synder dere, og loven anklager dere som lovbrytere.» (Jak 2,8-9)
Dette var Olavs og Kirkens budskap til det hedenske Norge: Kvite-Krist kom for å frelse alle fra synd og død. Gud gjør ikke forskjell på folk, hverken før eller etter døden. Ved St. Peters port er det ingen som spør om du er mann eller kvinne, høvding, hauld, bonde, løysing eller trell. Inn gjennom himmelporten kommer du helt uavhengig av hvilket popularitetsnivå eller rangtrinn du står på mens du lever på jorden. Gud skje lov!

Første gang publisert 4. august 2018 da Jak 2,8-13 var dagens bibeltekst


Olav er en stor, internasjonal helgen. Et eget kapell er vigslet til ham i Roma. "The chapel belong to the Norwegian nation." St. Olav er til og med malt på den ene søylen i Fødselskirken i Betlehem!

Her kan du lese hva som står om St. Olavsalteret i kapellet i kirken San Carlo al Corso i Roma.
Under det store maleriet av Hellig Olav (det øverste bildet) ser du et bilde av Jesu hjerte. Her er bønnen som det anbefales at man ber her.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016

Les også:

onsdag 2. oktober 2019

Du har en skytsengel


VERNEENGEL: "For han skal gi sine engler befaling om å bevare deg på alle dine veier." (Salme 91,11)
Glassmalerier fra St. John's Church i Warminster, England. Vi har disse transparente reproduksjonene fra IconArt på barneromsvinduet (i selvfestende materiale som kan flyttes). Når du skal sove er det trygt å vite at verneengelen har sverd, synes fireåringen.
Bibelske engler er mektige, ikke søte og nusselige.


I dag, 2. oktober, er det minnedagen for verneenglene. Det finnes mye rar og falsk englelære for tiden, derfor har mange kristne blitt litt redde for å forholde seg til at englene finnes. Men det finnes en bibelsk lære om englene, og den må vi holde fast på.


På bloggen sin skrev fr. Arnfinn Haram om englene:
"Englane er Guds skaparverk, for han har skapt “alle synlege og usynlege ting” (Nicenum). Vi er så sekulariserte at vi har avfolka den usynlege, himmelske verda. Protestantar er så fixerte på at berre Jesus skal omtalast, at dei  har gløymt både englane og helgnane. Men Gud blir ikkje større om ein fjernar hans skapningar og tenarar. Han er “Herren Sebaot”, “Allhærs Gud”, og Bibelen er full av englar frå fyrst til sist. Kjerubar, serfafar, livsvesen, truner, herredøme , erkeenglar, verneenglar, tenande ånder….
Lat oss ikkje overlate englane til diffus nyreligiøsitet og “engleskular”. Englane høyrer med i den triumferande kyrkja, ecclesia triumphans, i det heilage samfunnet, communio sanctorum." 

Fyldig artikkel om englene

Den katolske kirkes hjemmeside har en fyldig artikkel om verneenglene og de andre englene i artikkelen om minnedagen for vernenglene. Her er et utdrag fra avsnittet om hvor i Bibelen det står om verneenglene:
"Verneenglenes antall er, som den hellige Thomas av Aquinas lærer, «for oss ubegrenset og bare for Gud begrenset». De omtales forskjellige steder i Det gamle Testamente blant annet i 2. Mos 23,20: «Se, jeg sender en engel foran deg! Han skal vokte deg på veien og føre deg til det sted som jeg har utsett», i Judiths Bok: «Hans engel er min beskytter» og i Salmenes bok: «Intet ondt skal ramme deg; ingen plage komme nær ditt telt. For han skal gi sine engler befaling om å verne deg på alle dine veier. De skal bære deg på hendene, så din fot ikke støter mot noen stein» (Sal 91,10-12). I Det nye Testamente omtaler Kristus englene som «de små» som alltid ser Guds ansikt og som derfor tar særlig omsorg for dem de verner: «Pass dere for å se med forakt på en eneste av disse små! For jeg sier dere: Deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Fars åsyn» (Matt 18,10). Da den hellige apostelen Peter på mirakuløst vis ble befridd fra fengselet, trodde hans forbløffede disipler først at det ikke var ham de så, men hans «engel». Læren om vernenglene beskriver klarest i Hebreerbrevet: «Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste, som sendes ut for å være til hjelp for dem som skal få frelsen?» (Hebr 1,14). Dette er verneenglenes funksjon: de skal lede oss, hvis vi ønsker det, til Himmelriket."

Skytsengelens funksjon

Vernenglenes funksjon er altså at de skal lede oss - hvis vi ønsker det - til Himmelriket. Noen ganger innebærer det at de beskytter oss mot stor fare. Alle opplever imidlertid ikke å få englevakt på den måten. Dersom jeg selv dør i en plutselig ulykke en dag, håper jeg ikke familien min tenker at "hun hadde ikke englevakt". Alle må vi jo én gang dø, og ingen sykdom eller ulykke kan rive meg ut av Guds hånd. (Det er det bare jeg selv som kan gjøre, med min frie vilje, før jeg dør.) Jeg holdt forresten på å dø en gang, på en veldig dramatisk måte. Det kan du lese mer om her.

Når jeg en dag dør betyr det ikke at verneengelen min forlot meg eller ikke passet godt nok på. Engelen min blir med meg gjennom liv og død og leder meg helt frem, til Himmelen, hjem til Gud. Det er oppgaven Guds engel har fått i oppdrag av sin himmelske Herre; av min Far, den allmektige.

 

Gammel kristen bønn

Det finnes en gammel, kristen bønn til verneengelen. Slik er originalversjonen (på latin):

Angele Dei

Angele Dei, qui custos es mei,
Me tibi commissum pietate superna;
Hodie, Hac nocte illumina,
custodi, rege, et guberna. Amen.


Den offisielle norske versjonen som du finner i "En liten katolsk bønnebok", lyder slik:

Herrens Engel

Du Herrens engel, vernet mitt,
som Gud i miskunn meg har gitt.
Nå og alltid bli hos meg,
opplys, led og vern min vei. Amen.


Denne teksten kan du faktisk synge til Egil Hovlands melodi til "O store Gud vi lover deg": Salme nr 275b i Norsk Salmebok (2013), nr 280 i den katolske salmeboken Lov Herren (2000).

Fr. Arnfinn Haram syntes imidlertid denne oversettelsen hadde dårlig flyt og var litt krøkkete. Derfor laget han like godt sin egen oversettelse, som en liten, hellig "regle" for alle Guds barn. Slik lyder hans norske versjon:

Herrens Engel

Du Guds engel, vokt meg, vern meg,
i din omsorg styr og bær meg,
med Guds ord opplys og lær meg! Amen.

Og så til slutt på engelsk:

Angel of God

Angel of God, my guardian dear,
to whom His love commits me here,
ever this night be at my side,
to light and guard, to rule and guide. Amen.


GUDS UTSENDING: Ordet "engel" kommer av det greske "angelos" og betyr "utsending". Englenes oppgave er nettopp å være Guds tjenere - til tjeneste for Guds skaperverk. De kan virke i naturen og i historien, men ikke minst tjene og verne menneskene (Hebr 1,14). Jesus sier at alle Guds barn har en engel som "alltid ser Faderens åsyn" (Matt 18,10). Vi har altså "vår egen engel", vår verneengel, vår "skytsengel".

Englene er med i messefeiringen

Englene er med i hele den katolske messefeiringen, helt fra syndsbekjennelsen av: «Derfor ber jeg den salige jomfru Maria, alle engler og hellige og dere alle: be for meg til Herren, vår Gud». I Gloria er selve ordene hentet fra englenes lovsang ved Jesu fødsel: «Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!» (Luk 2,13-14).

På slutten av prefasjonen nevnes englene i en eller annen form, for eksempel: «Derfor synger vi med engler og erkeengler, med troner og herredømmer, og med hele den himmelske hærskare din herlighets pris, idet vi alle dager istemmer:» Deretter følger Sanctus, som er serafenes sang: «De ropte til hverandre: 'Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot. All jorden er full av hans herlighet'» (Jes 6,3). 

I Første eukaristiske bønn (Den romerske kanon) ber presten etter forvandlingen: «Vi bønnfaller deg, allmektige Gud: La din hellige engel bære dette offer frem til ditt alter i himmelen for din guddommelige majestet».

 


Glassmalerier fra St. John's Church i Warminster, England. For å få tak i disse transparente reproduksjonene fra IconArt må du ta kontakt med dem direkte per i dag. Jeg forhørte meg imidlertid med daglig leder i St. Olav katolske bokhandel i Oslo igjen i dag, og hun vil forsøke å bestille dem til bokhandelen. Jeg skal si fra hvis de blir å få kjøpt der!

Første gang publisert 2. oktober 2013. Oppdatert 29. september 2019.

LES OGSÅ:

tirsdag 1. oktober 2019

Anbefaling: Les boken til abbed Erik Varden, den nye biskopen av Trondheim

Dom Erik Varden (45) er fra Østfold og har vært abbed for cistercienserklosteret Mount St. Bernard Abbey i Leicestershire i England siden 2015. 
Foto: Br. Martin Horwath, Mount St. Bernard Abbey

Deo gratias! Etter å ha ventet i ti år, er endelig dagen her: Vi får en ny biskop i Tondheim. Og FOR en fantastisk biskop Kirken blir beriket med. En gledens dag for hele Kirken i Norge. Har du lest boken til abbed Erik Varden? I denne bloggposten blir du bedre kjent med både den nye biskopen og boken hans The Shattering of Loneliness - On Christian Remembrance.


Dom Erik Varden er oppvokst i en luthersk familie i Østfold. Som tenåring var han agnostiker. Han konverterte til Den katolske kirke som 19-åring, i 1993. Som 26-årig ble han cisterciensermunk. Siden 2015 har han vært abbed i cistercienserklosteret Mount St. Bernard i England. Der hadde han tenkt å bli til sin død (faktisk hadde han lovet det), men Gud hadde andre planer. For to uker siden kalte Pave Frans ham til å bli biskop i Trondheim, og i dag fikk også vi andre vite at slik blir det.


Abbed Erik Varden (til høyre) under Olsokfeiringen i Nidarosdomen 29. juli 2018.
Foto: Jan Erik Kofoed


Biskop-elekt Erik Vardens brev



Aller først: Les biskop-elekt Erik Vardens brev til de troende i Trondheim stift, så skjønner du litt mer av hvilken mann det er som nå blir katolsk biskop i Trondheim.


Kjære troende i Trondheim stift!


På festdagen for den hl. Theodor av Tarsus, 19. september, fikk jeg vite at Paven hadde utnevnt meg til biskop av Trondheim. Pavens nuntius til London, som overbrakte nyheten, var godheten selv. Han minnet meg om at Theodor var munk, som jeg; at han likeså, i lydighetens navn, ble bedt om å forlate en livsform og brødre han hadde inderlig kjær. Født i Paulus’ hjemby, fikk han bispedømmet Canterbury betrodd i året 669. Og der, sa Nuntius, ble han til velsignelse - et tegn på Kirkens verdensomspennende, kulturoverskridende enhet. Theodor satte Kirken «på solid grunn», står det i kollektbønnen for dagen, som fortsetter: «la oss også stå stødig på klippen som er Kristus selv, i lydighet mot kallet vi har fått».

«Til Ham setter jeg min lit. Jeg innbyr dere til å gjøre det samme.»

At jeg her og nå er litt skjelven, sier seg selv. Men jeg har levd lenge nok til å sanne det Paulus sier i et brev: «Han som kaller er trofast; Han vil gjøre dette.» Til Ham setter jeg min lit. Jeg innbyr dere til å gjøre det samme.

Og jeg ser da også frem til oppdraget med glede! Minnet om gjestfriheten, rausheten og gløden jeg møtte i Trondheim i fjor, da jeg hadde æren av å holde Olsokforedrag, er meg til stor trøst når jeg nå innser hva det vil si å gjøre oppbrudd fra det som har vært mitt hjem, min familie. Dere har utrettet store ting i de siste årene, sågar reist en vakker domkirke! Måtte denne bygningen, med sitt åpenbare fokus på de Hellige Mysterier, i et rom med klare linjer som konsentrerer tanken og løfter hjertet, et luftig rom hvor det er høyt under taket, være et bilde på fellesskapet vi får bygge sammen.

For noen år siden var jeg på besøk i et av min Ordens klostre i Irland. Rekruttering var lenge uteblitt der. Fremtiden syntes usikker. I samtale med en gammel munk, et godt, klarsynt menneske jeg satte høyt (og som lå på sitt dødsleie), spurte jeg om det gjorde ham vondt å se sitt livsverk så utsatt? Han svarte kontant: «For klosteret har jeg ingen bekymring; det som gjør vondt, er at Kristus er i ferd med å forsvinne fra Irland.» Utsagnet satte en støkk i meg. Det har siden vært meg til hjelp og inspirasjon. Hvor vesentlig det er å vite hva som virkelig teller!

«I en verden, en tid, som stadig mer preges av likegyldighet og kynisme, håpløshet og splid, er det vår oppgave å stå for noe annet: å peke mot Lyset ... »


Situasjonen min medbror refererte til, gjelder vel for hele Europa. I en verden, en tid, som stadig mer preges av likegyldighet og kynisme, håpløshet og splid, er det vår oppgave å stå for noe annet: å peke mot Lyset som ikke lar seg gripe av selv det mest oppslukende mørke, å nære velvilje, å forsones, å fremme et fellesskap tuftet på tillit, i fred, å vitne om at døden har mistet sin brodd, at livet har mening, skjønnhet og ukrenkelig verdighet. Det er et stort ansvar, dette, men også et privilegium — til forvandlende glede.

Måtte Maria, Havsens Stjerne, holde sin ledende hånd over ferden vi nå legger ut på sammen, beriket av en edel arv. I Olavssekvensen står det om Norges Evige konge:
«Her i striden og i trengsla
gjekk Sankt Olav kvikt av lengsla
etter ljos og evigt liv.»
Et eksempel til etterfølgelse!

Jeg ber for dere alle. Be også for meg, og for mine brødre i Mount Saint Bernard, som går inn i en brytningstid. På gjensyn til nyttår. I Jesu navn!

Her på katolsk.no finner du solid bakgrunnsinformasjon om Dom Erik Varden og lenker til mange nettsaker om ham. 


Faksimile: Skjermdump fra vl.no



Vårt Lands brede dekning


Vårt Land har delt tre fine saker. Les dem hvis du kan!

(Disse sakene er dessverre bare åpne for abonnenter.)

– Hva ved Varden gjør ham til en mann etter ditt hjerte?
– Vi har allerede de to cistercienserklostrene i vår midte. Jeg tror dette treffer noe i den trønderske folkesjelen. Det er noe med en folkelig enkelhet som er veldig rett fram. Og så er han en lærd, ung og sympatisk og vennekjær mann. Alt peker oppover nå, sier Mogstad.




The Shattering of Loneliness - On Christian Remembrance


Abbed Erik Varden har nylig utgitt en bok på velrenommerte Bloomsbury forlag. Jeg anbefaler den på det varmeste: The Shattering of Loneliness - On Christian Remembrance.


La oss begynne med bokens egen introduksjon, det vil si teksten som står bakpå boken:
The experience of loneliness is as universal as hunger or thirst. Because it affects us more intimately, we are less inclined to speak of it. But who has not known its gnawing ache? The fear of loneliness causes anguish. It prompts reckless deeds. 
No voice is more insidious than the one that whispers in our ear: 'You are irredeemably alone, no light will pierce your darkness.' The fundamental statement of Christianity is to convict that voice of lying.

The Christian condition unfolds within the certainty that ultimate reality, the source of all that is, is a personal reality of communion, no metaphysical abstraction.

Directing us towards this communion, Scripture invites us to remember who we are, where we come from, where we are going. This book examines different facets of Christian remembrance, complementing biblical exegesis with readings from literature. It aims to be an essay in theology. At the same time, it proposes a grounded reflection on what it means to be a human being.
Faksimile fra kapittelet "Remember you are dust" i boken "The Shattering of Loneliness".
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Enkel og samtidig full av visdom

Jeg sier meg enig med bokanmelder Olav Rune Bastrup på katolsk.no:
"Vardens verk er dypt personlig, men samtidig teologisk og prinsipiell. Boken er enkel og samtidig tung av kunnskap. Den er dypt åndelig og samtidig en overraskende praktisk og livsnær veiledning i troens liv. Endelig er den lettlest, men med et vidt utsyn som gjør at man ikke lett blir ferdig med den."
"Vardens personlige beretning om sin vei fra vantro til full kommunion med Den katolske kirke og inntreden i cistercienserordenen er fascinerende i seg selv. Men det er idet forfatteren overskrider dette personlige perspektivet og fletter det inn i Kirkens historie og tradisjon, at boken blir allmenngyldig og relevant. 
Det er her det store forfattergrepet kommer til uttrykk, og som hever boken opp på et nivå for seg. Og det er her det blir virkelig interessant. Varden lar historier fra nåtiden speile seg i beretninger fra Kirkens historie og Den hellige skrift. Lærd og elegant knytter han for eksempel Vergil, den svenske dikteren Stig Dagerman og flere andre sammen med helgenbiografier og kjente historier fra Det gamle og Det nye testamente."
Les hele anmeldelsen her på katolsk.no.
(Saken fortsetter under bildet.) 


Abbed Erik Varden holdt prekenen under olsokmessen i Nidarosdomen 29. juli 2018.
Foto: Jan Erik Kofoed

Du blir godt kjent med både Dom Erik Varden og boken hans i dette intervjuet i Church Times: Rising to the hour of the wolf (ingen betalingsmur).


Her er starten på intervjuet:
THE monks at Mount St Bernard’s, a Cistercian abbey in Leicestershire, rise at 3 o’clock in the morning, to say prayers at 3.30. 
Ingmar Bergman called this the “hour of the wolf”, the Abbot, Dr Erik Varden OCSO, says. “When the night is at its thickest and darkest and dawn still seems impossibly remote. The hour of despair.” 
The intercessions offered at this time are “for all those who are suffering, who are in pain, who are afraid of the day about to dawn, who perhaps can see no possibility of tomorrow”. This is not a mere exercise of sympathy, he emphasises. “We can actually effectively hold that pain before God, and make it, remarkably, praise. . . Call down the mercy of God into these corners of darkness that it might not otherwise reach because the conduits didn’t exist.
A monk, he explains, with a laugh, is “like a gutter. . . (en rennestein, min anm.) He’s got to try to keep himself uncluttered in order to be an effective conduit of the world’s necessities upwards and of divine mercy down.”
A willingness to stare down the darkness is at the heart of Dr Varden’s new book, The Shattering of Loneliness, which explores the most excruciating aspects of human existence. It begins with his learning, as a child in Norway, of the scars inflicted by torture during the Second World War (“It was as if all the world’s pain had entered, by them, into my protected universe”), and goes on to draw lessons from lives, both real and fictional, tormented by despair.
His own early intuition that human life carried “immense potential for pain” gave rise to a different response: compassion; and, at the age of 26 (via a teenage encounter with Mahler’s Resurrection), entrance to St Bernard’s.
Les hele intervjuet i Church Times: Rising to the hour of the wolf


NOVISEN OG ABBEDEN: Br Timothy, novise i Mount St Bernard Abbeys, sammen med abbed Erik Varden (t.v.).
Foto: regissør Nick Hamer, som har laget dokumentarfilmen "Outside the City" som har premiere i høst

Tonen av håp

Erik Vardens bok har en sterk, personlig stemme. Han forteller blant annet om den gang han som ung agnostiker, nesten 16 år gammel, lyttet til Gustav Mahlers andre symfoni, "Oppstandelsen". Musikken og teksten traff ham og forandret ham for alltid:
"Ha tro, hjerte, ha tro:
ingenting vil gå tapt for deg.
Hva du har lengtet etter er ditt, ja, ditt;
ditt er hva du har elsket og kjempet for.
Ha tro: du var ikke født forgjeves.
Du har ikke levd og lidd forgjeves."

Og det er denne tonen - evangeliets tone - som bærer gjennom denne boken. Dette er ikke en bok som drar deg inn i mørket. Det er en bok som gir deg lys. 


Her kan du kjøpe The Shattering of Loneliness hos St. Olav bokhandel. Gjør det, gjør det, gjør det!


Utdrag fra boken, der Erik Varden forteller om øyeblikket da han hørte Mahlers 2. symfoni - øyeblikket som for alltid forandret hans liv.
Er det vanskelig å lese? Klikk på bildet for å se det i større format.
Fortsettelsen av teksten. Klikk på bildet for å lese det i større format.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Til slutt - hvis du har fem minutter - her er en video fra olsokmessen 2018 der Dom Erik Varden holdt prekenen i Nidarosdomen:




Hva mer er det å si? Jeg vil fremheve dette ene: Denne nye biskopen som Gud velsigner hele Norge med, forteller meg én ting: Det er håp for deg, Norge. 

søndag 29. september 2019

Primstaven | Mikkelsmesse, erkeengelen Mikaels minnedag

ST. MIKAELSKYRKJA: På Selja kan du høre sus av englevinger. Utsikt fra Mikalshelleren på Selja. Benediktinermunkene viet hulekirken, "Norges eldste kirketak", til den hellige erkeengelen Mikael. Skyen på bildet er ikke manipulert, den ble bare fanget av fotografen i et velsignet øyeblikk.
Foto: Lasse Fløde
©, publisert med tillatelse

I dag er det Mikkelsmesse. Dagen var en av høstens aller største merkedager i Norge i katolsk tid.


Frem til helligdagsreduksjonen i 1770 var dagen faktisk helligdag, og i mange norske bygder ble den regnet som halv helligdag helt opp mot vår tid.

Overtro og kristen tro

Mange primstavbøker fokuserer på gammel overtro og hvilke værtegn, spådommer og varsler man kan ta av merkedagene i den katolske kalenderen. Selv synes jeg den slags er mindre interessant. Jeg er fascinert av de gamle norske, kristne tradisjonene knyttet til de ulike dagene.

Norske Mikaels-kirker i middelalderen

I middelalderen var det rundt tretti kirker som var viet til St. Mikael i Norge. Den viktigste lå på Selja, der benediktinermunkene hadde viet hulekirken til St. Mikael. Mikaelskirkene lå spesielt til, enten på høye fjell eller åser, eller i huler i fjellet.

I en av mine yndlingsbøker, praktboken "En kurv til min datter", skriver Kristin Solli Schøien:
"Vi vet at det var knyttet tradisjoner og sagn til slike hulekirker langt inn på 1800-tallet. Mange av dem lå vanskelig til; ved Norsjø i Telemark måtte en komme med båt og klatre seg tretti meter opp etter tømmerstokker og taustiger, andre steder var det murte eller hogde steintrinn som var eneste vei."'

Innerst i St. Mikaels-kirken på Selja.
I huletaket finnes rester etter kroker som munkene brukte til å henge lamper i under messefeiringen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 2012

Hulekirker

29. september ble valgt til Mikaels dag på grunn av innvielsen av hulekirken i Gargano, der Mikael i følge legenden viste seg for folket på et berg på 300-tallet. Den hellige erkeengelen er i det hele tatt ofte forbundet med hulekirker, og benediktinerne har alltid sett ham som en spesielt viktig alliert i kampen mot det onde.

Englenes hærfører

katolsk.no kan du lese en lengre artikkel om Mikael og Mikkelsmesse. Her er et lite utdrag:
"Den hellige Mikael (navnet betyr "Hvem er som Gud?") var den erkeengelen som var lederen for de englene som var trofaste mot Gud. Han ledet dem i den seierrike kampen mot Satan og alle hans falne engler til forsvar for alle Guds venner."

"I den velkjente fortellingen i Johannes' Åpenbaring (12,7-9) kan man lese hvordan Mikael og hans engler kastet den ildrøde drage med syv hoder og ti horn ut fra himmelen, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele jorderiket. Historien om denne "krigen i himmelen" bidro til at Mikael i Vesten ble æret som anfører for himmelens hærskare og beskytter av kristne i alminnelighet og av soldater i særdeleshet."

HÆRFØREREN: "Da brøt det ut en krig i himmelen:
Mikael og englene hans gikk til krig mot dragen. Dragen kjempet
sammen med englene sine,
men de ble overvunnet, og det

 fantes ikke lenger plass for dem i himmelen." (Åp 12,7-8)
Mosaikk fra St. Markus-katedralen i Venezia.

Slåss mot Satan

Og katolsk.no fortsetter:
"Tradisjonen gir Mikael fire ansvarsområder. Det første er å slåss mot Satan. Det andre er å redde de troendes sjeler fra fienden, spesielt i dødstimen. Det tredje er å være forkjemper for Guds folk, jødene i Det gamle Testamentet, de kristne i Det nye, derfor var han skytshelgen for Kirken. Det fjerde er å hente sjelene bort fra jorden og bringe dem for dommen. [...] Michael, row the boat ashore! Alleluia!" synes å romme en reminisens av den meget gamle tradisjonen om erkeengelen Mikael som tar imot og veier sjelene på dommens dag."
Primstavmerket i dag er en skålvekt eller en lur. Kirkebilder viser gjerne den fromme Mikkel enten som sjeleveier med en vekt, eller med et spyd eller sverd som det ondes bekjemper, gjerne i form av en drage.

De hellige erkeengler Mikael, Gabriel og Rafael

Ved kalenderrevisjonen i Den katolske kirke i 1969 ble festene for erkeenglene slått sammen, og 29. september er nå minnedag for alle de tre erkeenglene som er navngitt i Bibelen: Mikael, Gabriel og Rafael. Du kan lese mer om erkeenglene her på katolsk.no.

Englenes hærfører, beskytt oss

"Hellige erkeengel Mikael, forsvar oss i striden, verg oss mot djevelens ondskap og list. Ydmykt trygler vi om at Gud må holde den onde i age. Og deg, som er høvding for de himmelske hærskarer, ber vi om at du, med den kraft som Gud har gitt deg, vil styrte i avgrunnen Satan og de andre ondskapens ånder som til sjelenes ulykke ferdes omkring i verden."
 (Pave Leo XIII,1810-1903)

Første gang publisert her på bloggen mikkelsmesse 2012. Oppdatert 29. september 2019.

LES OGSÅ:

tirsdag 24. september 2019

Høsthelg med helgener og Grex Vocalis

Fine St. Olav domkirke har fått fine, nye kirkebenker.
Foto: Ragnhild H Aadland Høen, 20.09.2019

Den beste starten på helga, er å hente Johannes på St Sunniva skole, stikke innom St. Olav domkirke og så gå hjem sammen gjennom Slottsparken i høstsol. 


Noen ganger er det viktigere å gå i kirken enn andre ganger. For eksempel når du har noe du virkelig, virkelig ber for. Akkurat nå ber jeg hardt for en familie på fire som trenger ekstra forbønn. (Bli gjerne med og be du også!) Dermed fikk de fire hvert sitt lys i armene på korset i midten her:

Fire lys, holdt oppe av korset i sentrum.

Jeg har tatt så mange bilder her gjennom de siste fire årene, at ansiktsgjenkjenningen på mobilen min har opprettet et eget album i funksjonen "personer" der alle bildene av Jomfru Maria er
:)
St. Olav domkirke i Oslo har fått nye kirkebenker, med utskjæringer skåret ut for hånd i Polen. Motivet er St. Olavs kongekrone samt hans martyrattributt: Øksen som han ble drept av. Høvelig for en domkirke som er viet til Norges evige konge. Sancte Olave, ora pro nobis! Hellige Olav, be for oss!

Nydelig kirke. Her er det lett å be. Og alltid er det noen som ber her.

(Dette er for øvrig en riktigere fargegjengivelse av kirkebenkene enn på det forrige bildet.)

Høstsol over St. Olav.
St. Olav domkirke er åpen hele dagen. Hvis ikke denne hoveddøren står åpen, kan du gå inn sidedøren til høyre.

Den hellige, gjennomskinnelige apostelen Johannes kikker ut boveddøren. Det er det helgener gjør: De lar Guds lys skinne gjennom seg og inn på oss.

På veien hjem gjennom Slottsparken. Når du er nummer fire av fem barn, er det fint å få tid alene med mamma. Og når du er mor til fem, er det fint å få tid med barna én og én. Nå er det bare Johannes som går på SFO, dermed er det bare én som skal hentes på skolen. Og vips: Lykkelig tosomhet.

Johannes var ikke fornøyd med å ta bilde der nede i slottsbakken. Vi måtte helt opp til toppen. "Mamma, jeg vet akkurat hvor jeg skal ta bilde av deg. Kom!" "Stå der!"
"Folkets kjærlighet
min belønning"
står det på statuen av kong Karl Johan.


Foto: Johannes Aadland Høen, 7 år
(alle andre foto enn dette er tatt av meg denne helgen)

Det er to kilometer å sparkesykle hver vei til og fra skolen hver dag. Premien er å få yoghurtis på vei hjem hver fredag.

Søndag var jeg så heldig å få med meg foredraget "Kvinnelige helgener og kristningen av Norge" på Historisk museum her i Oslo. Museets fasade er for tiden under restaurering (det rehabiliteres innvendig også, noe som gjør at middelalderutstillingen er mindre enn vanlig).
Utrolig flott at Maria og Jesus er blåst opp i stort på fasaden! Det gjør meg glad å se dem hver gang jeg går forbi.

Enebakk-madonnaen - som er avbildet i stort utenfor museet - er bare SÅ yndig og skjønn. Umulig å ikke elske henne ❤️ Jeg er glad for at hun kan beundres på nært hold inne på Historisk museum. Jomfru Maria har sannsynligvis holdt en liljestav i den høyre hånden sin. Liljen er symbolet for uskyld, jomfruelighet og renhet.

Sankta Sunniva-statuen fra Karlsøy kirke i Troms er fra 1520-årene. Sta. Sunniva holder alltid sitt martyratributt: En stein.


Karoline Kjesrud, førsteamanuensis i middelalderkunst ved Kulturhistorisk museum holdt foredraget "Kvinnelige helgener og kristningen av Norge". Her er en statue av "Maria Regina" - Maria som dronning. Slik kom Maria til Norge, som den sterke himmeldronningen.
Karoline Kjesrud poengterte at når kristningshistorien fortelles ut fra et rent maktperspektiv, blir det gjerne kristningskongenes historie som blir fortalt. Dette var da også oppgaven som datidens historikere fikk: De skulle fortelle kongehistorien. Når det gjelder selve kristningsprosessen i Norge, er det imidlertid mer å fortelle.

Kjesrud startet foredraget sitt med å spørre: "Kan man egentlig få et helt folk til å endre holdninger og tro bare ved tvang og makt?" Svaret hennes på det var et klart nei. Du trenger også en retorikk og en forkynnelse som funker, og som gjør at folk omfavner budskapet ditt.

De mannlige helgenene brukte de kvinnelige helgenene, spesielt Jomfru Maria og hellige Sunniva, for å spre sitt budskap. "Maria og Sunniva hadde en betydelig plass i den tidlige kristne tiden i Norge. En vanlig norsk kirke hadde Olav på ett sidealter og Maria på det andre sidealteret," fremhevet Kjesrud.

På mange norske alterskap fra middelalderen, er Norges to nasjonale skytshelgener avbildet sammen: Hellige Olav og hellige Sunniva (slik de er det på bildet her). Sunniva symboliserte sterke kvinneidealer som mot, lederskap og jomfruelighet.

Søndag kveld bar det videre til Operaen, der koret Grex Vocalis (1971-2019) holdt sin aller siste konsert. Hovedsalen var fullsatt av folk som hadde flydd inn fra hele Norge for å få med seg denne historiske begivenheten.

GREXIT: En historisk kveld da Grex Vocalis holdt sin finalekonsert.

Jeg intervjuet Grex Vocalis-dirigent Carl Høgset hjemme hos ham tidligere i høst. Resultatet kan du lese i dette portrettintervjuet på korbloggen.no. (Jeg har for øvrig planer om å publisere portrettet her på bloggen også, med kanskje litt flere bilder, pluss en videosnutt hvis jeg klarer å få Høgsets tillatelse.)

Her er en smakebit fra intervjuet:
- Man må gi av seg selv. Og det musikalske mennesket kan det. Det er en oppgave, en misjon, som vi sangere har. Det er en amerikansk dikter som heter Henry Wadsworth Longfellow som skrev et dikt som heter «The Singers», på 1800-tallet, sier Høgset.
Han går bort til de rikholdige bokhyllene og finner fram boken der diktet står; i et festskrift til sanglæreren Cornelius L. Reid.
– Reid har vært en veldig viktig sanglærer, og han har vært gjennom den samme utviklingen som meg: Vi har begge søkt tilbake til de gamle mesterne for å lære den riktige måten å synge på. Jeg skal lese det første verset av diktet for deg, sier Høgset og leser:
«God sent his singers upon earth
With songs of sadness and of mirth,
That they might touch the hearts of men,
And bring them back to Heaven again.»
(Og hvis du lurte: Mirth betyr ting som fryd, lykkelig latter, et lett hjerte).
– Det er så fint. Jeg har lest dette for Grex, og sagt at det er slik vi skal tenke. Vi er på oppdrag fra høyere makter. Og det vi skal gjøre er å øve oss i å røre menneskenes hjerter.

Det var en stor, stor velsignelse å få oppleve denne konserten.
Takk, Carl. Takk, Grex Vocalis. Dere har gjort livet større.


[...] Et langt liv med Grex Vocalis og et langt intervju går mot en ende. I fire timer har vi snakket og lyttet til musikk. I 48 år har Grex Vocalis levd. Hvordan går det an å oppsummere fire timer? Eller 48 år?
– Grex-sangeren Sean Kjartan Iversen skriver: «Takk til Carl og Grex Vocalis. Dere har gjort livet større.» Kan det bli bedre enn det? Å gjøre livet større?
– Nei, det kan ikke det. Det er vanskelig å gjøre livet lenger. Men å gjøre livet større, det er fint sagt. Vi trenger alt vi kan få av det som gjør livet større, sier sangens apostel Carl Høgset – på oppdrag fra høyere makter, «to touch the hearts of men, and bring them back to Heaven again».
Resten av portrettintervjuet med Carl Høgset leser du her på korbloggen.no.

fredag 13. september 2019

Intervjuer om reformasjonen

Foto: Agnete Brun


NLMs radiostasjon Radio Sørvest ringte og ville ha et intervju om reformasjonen. Det fikk de selvsagt.


Denne bloggposten gjorde jeg klar for publisering i april 2018, altså for halvannet år siden. Hvorfor den ikke ble publisert da, aner jeg ikke. Men her er den ihvertfall - i oppdatert versjon.

Radioserien "Luther - kjetter og kirkefader" er på i alt ni radioepisoder av 12-13 minutters varighet. Den protestantiske teologen og kirkehistorikeren Ingunn Breistein ved Ansgar Teologiske Høyskole er med i alle episodene. Mitt bidrag er med i første og siste episode. 
Den lutherske historiefortellingen om reformasjonen er (naturligvis) ikke slik jeg ville ha fortalt den, men dersom du ønsker å høre reformasjonshistorien slik Norsk Luthersk Misjonssambands radio forteller den, finner du alle episodene her, mellom 11. oktober og 10. november 2017: https://ptro.podbean.com/

"Martin Luther - Kjetter og kirkefader"
Foto: P Tro

En annen reformasjonsfortelling



Hvordan ser den norske reformasjonshistorien ut hvis man tar med alle kildene, og ikke bare dem som passer inn i den protestantiske seiersfortellingen? 


I det katolske årsskriftet SEGL 2017 kan du lese et dybdeintervju jeg har gjort med historikeren Henning Laugerud om moderne forskning på reformasjonen. (Jeg skal publisere selve intervjuet her på bloggen litt senere.)

Laugerud gav ut boken "Reformasjon uten folk" på St. Olav forlag i 2018. Tror du at du vet noe om reformasjonen? Da MÅ du lese "Reformasjon uten folk".

Follow the money

Det er alltid lurt å følge pengene, når du skal forstå hvorfor noe skjer. Ingunn Breistein (i radioserien nevnt over her) har rett i at penger hadde mye å si for at reformasjonen ble utløst.

Først og fremst handlet reformasjonen om at makthaverne - fyrster og konger - hadde stor egeninteresse i å bli lutheranere: De overtok (det vil si
stjal) alle Kirkens rikdommer og landeiendommer. I tillegg slapp de å ha Kirken som en brysom, konkurrerende maktfaktor i samfunnet.
Lutherdommen sørget for at Kirken ble totalt underlagt makthaveren, og de frie biskopene og prestene ble kongens embetsmenn.

I intervjuet i SEGL sier Henning Laugerud:
– I senmiddelalderen utviklet det seg noen misforståelser og misbruk av avlaten. Men vel så avgjørende for at vi fikk reformasjonen, var investiturstridenHvem skal styre Kirken? Paven eller keiseren? Fyrstene vil gjerne ha kontroll over Kirken, ikke minst over de store ressursene Kirken eide. 
- Når kongen konfiskerer kirkegodset, er det folkets gods han konfiskerer – gods de selv har gitt til Kirken. I tillegg fikk han store skatteinntekter som tidligere hadde tilfalt Kirken. Det er umulig å si at danskekongens motiv for reformasjonen var bare edle og religiøse. Han stjal alt Den katolske kirke eide. Uten det ranet hadde han ikke kunnet begå statskupp. Han hadde ikke klart å betale leiesoldatene, og han hadde ikke kunnet komme til kongsmakten.

- Kong Christian III stjal alt Den katolske kirke eide. Uten det ranet hadde han ikke kunnet begå statskupp. Han hadde ikke klart å betale leiesoldatene, og han hadde ikke kunnet komme til kongsmakten, sier historiker Henning Laugerud.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

En blodig affære

Reformasjonen medførte ikke at folk ble frie til å tro etter sin samvittighet, det var det bare Martin Luther som ble. Alle andre måtte tro det som fyrsten/kongen bestemte at de skulle tro. 

Da reformasjonen ble påtvunget Norge, var befolkningen hundre prosent katolsk. Det var ingen interesse for eller tilslutning til reformasjonen her i landet før den ble innført med makt av danskekongen i 1536–1537.

Mange har en forestilling om at reformasjonen i Norge var en fredelig affære. Det var den faktisk ikke i det hele tatt. Den var også til tider en blodig affære.
- Da kong Christian IIIs leiesoldater seilte mot Trondheim voldtok og plyndret de seg fram i alle bygdene på Vestlandet. Det var også noe av grunnen til at erkebiskopen ikke gikk til åpen krig mot dem slik han kunne ha gjort. Han tok hensyn til brutaliteten til den protestantiske dansk-tyske hæren, som bestod av leiesoldater som hadde vært i krig i ti år, sier Laugerud.

Menneskeskapt katastrofe

Historiker Øystein Rian har kalt reformasjonen for «Den største menneskeskapte katastrofe i norsk historie». Rian er ikke katolikk, men ateist. Henning Laugerud kommenterer:
– Han har et poeng. For hva er det som skjer i reformasjonen? Jo, de kulturelle konsekvensene er radikale. Vi mister troen vår. Vi mister vår selvstendighet. Vi mister det norske språket som erstattes av dansk. Alle norske institusjoner hadde vært drevet av Kirken og blir borte. Sykehus, skoler og alle velferdsordninger blir utradert, og bare katedralskolene startes opp igjen.
- Et offentlig helsevesen – og etter hvert sykehus av noen betydning – ble etablert først fra slutten av 1700-tallet. Da Den katolske kirke igjen ble tillatt i Norge i 1843, er det etableringen av sykehus her i landet, drevet av katolske ordenssøstre, som står i fokus. Dette var kjærkomment fordi behovet var stort. Når for eksempel KrFs generalsekretær Hilde Frafjord Johnson og andre hevder at det er reformasjonen som har gitt oss velferdssamfunnet, tar hun feil. Reformasjonen hadde stikk motsatt effekt her i landet.


Kort oppsummert: Tror du at du vet noe om reformasjonen? LES BOKEN "Folk uten reformasjon" av Henning Laugerud. 


Boken er innkjøpt av Kulturrådet og er dermed å få tak i på biblioteker over hele Norge. Du kan også kjøpe den her hos St. Olav bokhandel, eller du kan bestille den hos din lokale bokhandler.
Foretrekker du e-bok? Ikke noe problem. Her får du kjøpt boken som e-bok hos St. Olav Forlag.



SYNLIG FORSKJELL: Fylden av troen versus redusert variant. Vi ble frastjålet så inderlig mye da reformasjonen kom til Norge.
Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen, ved Universitetsmuseet i Bergen, de kulturhistoriske samlinger


Fra Luther til Peter


Med det samme du er inne og lytter til Radio Sørvest: De har også gjort et lengre intervju med katolske Dag Øivind Østereng der han forteller om sin overgang til katolsk tro og forklarer hvorfor han valgte å skrive boken "Fra Luther til Peter" Få med deg det!


Dag Øivind Østereng var tidligere prest i Den norske kirke. I dag er han stipendiat og høgskolelektor ved NLA i Oslo.

I boken sin forklarer Østereng alt på en veldig forståelig måte. Historien hans vil være spesielt gjenkjennelig for alle som har bakgrunn fra det lavkirkelige Norge. Jeg leste ut hele boken hans fra en søndag til en onsdag - anbefales! Hvis du ikke har fem barn og full jobb leser du den nok ut på enda kortere tid ;)

Jeg siterer Kjell Arild Pollestads anbefaling av boken:
«Sogneprest Dag Øivind Østereng stod midt i Den norske kirke og trivdes i dens tjeneste. Han hadde ingen planer om å forlate den kirken han ble ordinert til prest i, men opplevde at den forlot ham. Mange prester gjorde den samme erfaringen. Hvor smertelig den var, både for troen og livet, er skildret i denne boken. Men dette er bare én av etappene i Dag Øivind Østerengs spennende trosvandring, som begynte i Norsk Luthersk Misjonssamband og førte ham til Den katolske kirke.
Hvert eneste skritt er belagt med rik teologisk refleksjon, og det i en provins av teologien som tradisjonelt har fått lite oppmerksomhet her lands, nemlig læren om kirken. Østereng har gått til Bibelen og bekjennelsen og gjort funn som rusker kraftig opp i tilvante tankemønstre. Dette er en viktig økumenisk bok, som alle reflekterende kristne vil ha utbytte av å lese, ikke minst vi katolikker.»

Eller for å sitere redaktør Tarjei Giljes bokanmeldelse i Dagen:
«Analysene er så presise og klare at Dag Øivind Østerengs bok er et must også for dem som ikke vil følge ham på veien fra Misjonssambandet til Rom» 

Her får du kjøpt boken "Fra Luther til Peter - en pilegrims bekjennelser" hos Efrem forlag.


Les også:

fredag 6. september 2019

Ren kjærlighet innpakket i A4-papir


Jepp, det blir ekstra høytid over fødselsdagen når du:


  • blir vekket av bursdagssangen og flagg 
  • forhåndsstemmer på KrF 💛 
  • får bursdagssangen som trestemt mannssang hos Norges Korforbund
  • får vakre blomster fra Villvin
  • får nydelige bursdagsgaver fra St. Olav katolske bokhandel 
  • og får fantastisk hyggelige bursdagshilsener fra så overveldende mange av de fine folkene jeg er så heldig å ha som Facebook-venner. Takk Gud! De er så gode - og så forskjellige! Jeg digger dem. For en flokk!

Den aller fineste gaven i dag fikk jeg fra Maria (5): En fin stein og et lite, hvitt skjell. Maria var så inderlig spent på hvordan jeg kom til å like gavene at det kilte i magen hennes. Hun hadde pakket inn presangene helt selv og var kry som en hane. Helt herlig. Og ubetalelig. Ren kjærlighet, innpakket i gul Post-It-lapp og A4-kopipapir ❤️

For å si det med Frans av Assisis solsang: «Takk, gode Gud, for alle ting» - men først og fremst: Takk, gode Gud, for de tingene som ikke er ting.



Bursdagsgaver fra St. Olav katolske bokhandel er de beste som kan kjøpes for penger - og de vakreste, både inni og utenpå ❤️


Med de aller beste gavene er de som er innpakket i ren kjærlighet, så klart. Ingenting slår dem.


Johannes (7) var veldig tydelig på at mamma måtte få den vakre, lille buketten, så da ble det både den 👆🏻 og den fine høstbuketten som Villvin komponerte til meg 👇🏻


Høst. Jeg er ikke klar for høst ennå, men gjør så godt jeg kan for å bli venn med den. Kjære september, vær snill med meg.


Glimt fra dagens kontorpult: Det var stas å få bursdagssangen som trestemt mannssang på jobb i dag - og i tillegg få bursdagsgave! Heia Norges Korforbund!

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Den skjønneste lille buketten. Nesten like skjønn som han som gav den. Johannes har god smak, ingen tvil om det ❤️