Google Analytics

søndag 16. september 2018

Ettertanke | Det gode liv

SKATTEKARTET: Min første ekte bibel, innkjøpt for egne penger i 1985 da jeg var ni år gammel. Rødt skinn med glidelås var det opplagte bibelvalget.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg har et skattekart fra barndommen: Min første ekte bibel, der jeg har tegnet fine streker under bibelversene jeg snublet over. Jeg måtte jo ha et skattekart for å vise vei tilbake til alt gullet jeg fant. 


FINE STREKER: Her fant jeg en skatt:
 Herrens lov gir glede i hjertet.

(Foto fra den gamle bibelen min)
Her er én av skattene mine: 
«Herrens lov er fullkommen, den gir sjelen nye krefter. 
Herrens lovbud er pålitelig, det gir den erfarne visdom. 
Herrens påbud er rette, de gir glede i hjertet. 
Herrens bud er rent, det får øynene til å stråle.» (Sal 19,8-9)
Dette er budskapet som nådde inn til meg: At Guds bud er gode, for de viser veien til Godheten. De «gir glede i hjertet». De «får øynene til å stråle». De «gir den uerfarne visdom». Loven er Skaperens «bruksanvisning til Det gode liv», sånn at jeg slipper å gjøre alle nybegynnerfeilene i boka. Heldige meg!

Guds bud gjør livet lettere, gladere, lysere – fordi de beskytter meg mot ondskapen. De verner meg mot synden, mot det som fjerner meg fra Gud.

Disippelen Johannes skriver rett ut at: «Å elske Gud er å holde hans bud. Og hans bud er ikke tunge.» (1. Joh 5,3) Når jeg elsker Gud, vil jeg gjøre hans vilje. Det sier seg selv. Men det GÅR ikke av seg selv.

Apostelen Peter sviktet Jesus grovt tre ganger på én natt. Etter det spurte Jesus ham tre ganger på én morgen: «Elsker du meg?», og Peter fikk bekrefte sin kjærlighet tre ganger: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.» 

Å være kristen betyr definitivt ikke at du aldri synder, men det betyr at du tar imot hånden fra Han som vil reise deg igjen etter fallene. Det betyr at du lever livet ditt i Guds lys – i Guds kjærlighet, nåde og tilgivelse – og det finnes ikke noe bedre sted å leve enn nettopp der, hos Han som skapte deg for Det gode liv. 


TRE BØNNER FRA SALME 119

Herre, vend blikket mitt bort fra tomhet, gi meg liv på din vei! (v. 37)
Led meg på den stien dine bud viser, for den gir meg glede. (v. 35)
Herre, la din miskunn komme til meg, og din frelse,
slik du har sagt! (v. 41)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. april 2012, da 1 Joh 5,1-3 var dagens bibeltekst, og her på bloggen 20. juli 2013.


MED GULLSKRIFT: Ragnhild er dåpsnavnet mitt (etter min mormor). Aadland er farsnavnet mitt (fra gården Aadland på Stord). Senere ble Høen lagt til da jeg giftet meg i 2002 (fra gården Høen, Singsås i Trøndelag), mens Helena er fermingsnavnet jeg valgte da jeg gikk inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap i 2008 (etter den hellige Helena og min mormor døpt Ragnhild Helena).
Foto: Ragnhild Helena Aadland Høen

lørdag 15. september 2018

Pergolesis Stabat Mater

MARIA: Norsk middelalderkunst er vakker, vakker. Her er nydelige Jomfru Maria på Universitetsmuseet i Bergen, De kulturhistoriske samlinger.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, avfotografert med tillatelse fra museumsledelsen

Må bare dele denne. Århundregammel musikk. Har overlevd århundrene fordi den har truffet mennesker i århundrer. Hymnen er fra 1200-tallet, Pergolesis barokkmusikk fra 1736. Lytt.


I dag, 15. september, på festen for Marias smerter, skal du lytte til Pergolesis versjon av Stabat Mater. 

Pergolesis Stabat Mater

De eldste gregorianske melodiene til Stabat Mater dolorosa har anonyme opphavsmenn. Men hymnen har også fått vakre melodier av en lang rekke av Europas største komponister. Alf van der Hagen trekker frem disse i Vårt Land i dag: Josquin des Prez (1480), Palestrina (1590), Charpentier (1680), Biber (1690), Vivaldi (1712), Domenico (1715) og Alessandro Scarlatti (1723), Caldara (1725), Haydn (1767), Schubert (1815 og 1816), Rossini (1841), Liszt (1866), Dvoøák (1877), Verdi (1897), Szymanowski (1926), Poulenc (1950), Penderecki (1962), Arvo Pärt (1985), Knut Nystedt (1986), Trond Kverno (1991) og James MacMillan (2016).

Jeg er helt enig med Alf van der Hagen i at "Men én Stabat Mater skinner sterkere enn alle de andre. Det er skrevet av Giovanni Battista Pergolesi i 1736, samme år som han døde i et fransiskanerkloster utenfor Napoli, bare 26 år gammel. Stabat Mater ble Pergolesis siste komposisjon. Det er et utrolig vemodig og sorgfullt verk, og samtidig bittersøtt med lette, «galante» melodier som var kommet på moten."

Alf van der Hagen anbefaler denne innspilllingen fra 1997 som er gjort i dominikanerklosteret i Paris, med Il Seminario musicale (lenke til Spotify).

Stabat Mater dolorosa 
iuxta crucem lacrimosa 
dum pendebat filius.

Sorgtynget stod moren 
og gråt ved korset 
der hennes sønn hang.

Har du ikke en musikkstrømmetjeneste? Da kan du høre en vakker versjon av Pergolesis Stabat Mater med Emma Kirkby og James Bowman gratis her på YouTube (ja, det er den samme videoen som jeg delte her på bloggen 22. juli 2016):
 


Marias syv smerter er:


1) Den hellige Simeons profeti ved Jesu fremstilling i tempelet (Luk 2,25f). «Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt 35 – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen.» (Luk 2,34-35). Av denne grunn avbildes Marias syv smerter som syv sverd i Marias hjerte.

2) Flukten fra barnemorderen Herodes til Egypt (Matt 2,13-21)

3) Da Jesus (12 år) var forsvunnet i tre dager. (Luk 2,41-50)

4) Marias møte med Jesus på veien til Golgata, fremstilt i Den fjerde stasjonen i Korsveiandakten (jf Luk 23,27)

5) Jesu korsfestelse og den sorgen Maria måtte holde ut, stående under korset (Joh 19,25-27)

6) Nedtakelsen av Jesu legeme fra korset, fremstilt i Den trettende stasjonen i Korsveisandakten, i kunsten fremstilt som Pietà.

7) Jesu begravelse, fremstilt i Den fjortende stasjonen i Korsveisandakten.

Ettertanke | Spør Jesus hva han ønsker av deg


Hvordan hadde Norge sett ut hvis alle som tror på Gud startet dagen sin med å spørre «hva ønsker du av meg i dag, Gud?» Jeg vet ikke. Men jeg er temmelig sikker på at svaret «veldig annerledes» ville være dekkende.


Så hvorfor starter vi ikke dagen på den måten, med et lite og enkelt spørsmål som er stort nok til å forandre verden? Igjen: Jeg vet ikke. Men jeg tror nok at frykt kan utgjøre en vesentlig del av forklaringen.

Pave Johannes Paul II gjentok stadig budskapet «Vær ikke redd!». Det er fordi vi trenger å høre det, igjen og igjen. «Vær ikke redd. Ikke vær tilfreds med middelmådighet. Legg ut på dypet,» er et av hans mest berømte sitater.

Når jeg leser bibelordet i dag der Jesus snakker om de hvite markene som står klare til innhøsting, da tenker jeg på dette sitatet av pave Frans: «Spør Jesus hva han ønsker av deg – og vær modig!» Det er faktisk nødvendig å legge til de tre siste ordene, «og vær modig», ellers skjer det ingenting. Ab-so-lutt ing-en-ting.

Pavene er helt samstemte i dette budskapet. Her er et av mine favorittsitater av pave Benedikt XVI:
 «Kjære venner, må ingen motgang lamme dere. Vær ikke redd, hverken for verden, for fremtiden eller for din egen svakhet. Gud har latt deg leve i dette øyeblikket av historien slik at hans navn, gjennom din tro, vil fortsette med å runge over hele verden
Vi lever i en verden som tørster etter evangeliet – en verden som tørster etter å høre at: 
«Det er Jesus du søker når du drømmer om lykken. Han venter på deg når ingenting annet av det du finner tilfredsstiller deg. Han er den skjønnheten du er så tiltrukket av. Det er han som har skapt tørsten i deg etter fylde, den tørsten som ikke lar deg falle til ro med kompromisser.» (Pave Johannes Paul II)
Selvsagt er det skummelt å legge ut på dypet. Men du gjør det ikke alene. Jesus er med. Når både verden og oppdraget føles for stort hjelper det dessuten å holde fast ved denne ene tingen: At det er Gud som har satt deg her. Han ville det. Det er ikke tilfeldig at du er her nettopp nå, i dette landet, i denne kulturen, i dette nabolaget. Han ville at akkurat du skulle leve akkurat nå, der du er. Hvil i det. Det gir glede, håp og mot.

Spør Jesus hva han ønsker av deg – og vær modig!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 10. juni 2016 da Joh 4,31-38 var dagens bibeltekst

Les også:

torsdag 13. september 2018

Ettertanke | Jeg elsker den gamle, arrete kirke

HEDDAL STAVKIRKE: For de katolske misjonærene som brakte evangeliet til Norge var det viktig å få reist kapeller og kirker. Norges middelalderkirker er vakre, vakre, og de er katolske alle sammen; både de 28 stavkirkene som er bevart i dag, og de om lag 150 steinkirkene. Den største av de bevarte stavkirkene er Heddal stavkirke (bildet).
Foto: Jechstra/Flickr Creative Commons

”Jeg elsker den gamle, arrete kirke. Forrådt innenfra og angrepet utenfra – og likevel denne ustoppelige strøm av nåde,” sier Trygve Andersen.


I Bibelen finnes det mengder av symboler og bilder på det mysteriet som Jesus har gitt navnet Kirken. Bildene fra Det Gamle Testamente er alle sammen variasjoner over det samme grunntemaet, nemlig "Guds folk". I dag leser vi om hvordan Gud passer på sitt folk, som om den var vingården hans. ”Det er jeg, Herren, som vokter den og stadig vanner den. Jeg vokter den både dag og natt for at ikke noen skal skade den.” (Jes 27,3)

I følge Bibelen valgte Gud seg ut én slekt som han gjorde til sitt eget folk
, og han lovet Abraham at dette Gudsfolket skulle bli til velsignelse for hele menneskeheten (1. Mos 12,3). For at alle folkeslag skulle få del i velsignelsen, måtte imidlertid folket utvides og bli overnasjonalt. Jesus skapte ikke et helt nytt folk. Han utvidet det gammeltestamentlige folket til å bli et internasjonalt fellesskap for alle mennesker.

Men alltid er det noen som kommer og gjør skade på Guds folk. De forråder Kirken innenfra og angriper den utenfra. ”Torn og tistel” er bildet som brukes på dem: ”Men finner jeg torn og tistel, da går jeg til kamp imot dem og brenner opp alt sammen”. Nåde den som skader Guds folk. Men den som ber om nåde får det, så lenge de ”søker vern hos meg og slutter fred med meg, ja, slutter fred med meg.” (Jes 27,5)

Guds folk er blitt plantet på jorden av den himmelske gartneren.
Røttene er solid festet i den treenige Gud: Vi er Gud vår fars familie. Vi er Jesu legeme. Vi er vingården som Ånden blomstrer i.

Den himmelske gartneren er fortsatt høyst aktiv. Stol på det.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 8. februar 2011, og her på bloggen 27. januar 2013

lørdag 8. september 2018

Ettertanke | Han er de levendes Gud



I dag feires Jomfru Marias fødselsdag i Kirken over hele verden. «Marimesse om høsten» heter denne dagen på primstaven. Dermed er vi dypt inne i temaet i dagens bibeltekst: Den kristne troen på oppstandelsen.


Jesus selv sier: «Men om de dødes oppstandelse, har dere ikke lest hva Gud har sagt til dere når han sier: ‘Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud!’ Han er ikke en Gud for døde, men for levende.» (Matt 22,31-32)

Alt hva Den katolske og Den ortodokse kirke lærer om Maria og helgenene er bare en logisk konsekvens av dette: At Gud er en Gud for de levende.

Vi tilber ikke hverken Maria eller helgener eller noe annet enn den treenige Gud. Men dette er den kristne tro: At døden bare er en overgang. De troende som har gått foran oss er ikke døde. De lever. Og de er forenet med Jesus. Han ber for oss, og de som er forenet med ham ber også for oss – i Guds fullkomne fred.

Kirken er én, udelelig, og ikke en gang døden kan skille oss, fordi vi er forenet med hverandre i Kristus. Vi er ett med dem som har gått foran. Dette blir synlig i åpenbaringen av Jesus på Tabors fjell. Der kommer hele Kirken til syne, både den synlige og den usynlige, representert ved Moses, Elias og de tre apostlene (Matt 17). Hele Kirken er Kristi legeme, og Jesu kropp er ikke begrenset av de jordiske kategoriene tid og rom. Heller ikke er den begrenset av døden.

Jesus selv sier: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» (Joh 11,25-26)

Jeg lever mitt liv i tro. I troen på alt det vi bekjenner i trosbekjennelsene, inkludert troen på de helliges samfunn, communio sanctorum, fellesskapet med de hellige. Og jeg merker at det virker. Gud svarer på bønn fra alle oss som er hans.

Helt til jeg er hjemme hos Gud bæres jeg av Kristus, av Kirkens tro og Kirkens bønner. Jeg lever ikke livet mitt alene. Jeg reiser ikke alene. Jeg er omgitt av de helliges samfunn, i himmelen og på jorden
.

Aldri alene den lange veien hjem. Det er min tro. Det er Kirkens tro.
«Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.» (Hebr 12,1f)

Første gang publisert i avisen Vårt Land, 08.09.2016, da Matt 22,23-33 var dagens bibeltekst

onsdag 29. august 2018

Iona | Del 1: Retrett på den hellige øya Iona

HOLY ISLAND: Den forjettede øya Iona på vestkysten av Skottland. I to dager har jeg vært på reise for å komme hit, og i 14 år har jeg ventet. Benediktinerklosteret på Iona er fra 1200-tallet og ble gjenoppbygd. på 1900-tallet.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det var i 2004 at jeg stod på ferjekaien og ikke kom meg ut til den hellige øya Iona - øya der Kirken i Skottland ble født. Iona har mange likhetstrekk med Selja. Endelig er jeg her, på en retrett med temaet keltisk kristendom.


Å reise til Iona er litt som å reise til Selja: Du må reise langt og lengre enn langt, og det finnes ingen snarveier. Fredag 25. august etter jobb satte jeg meg på flyet til Edinburgh, og tok flybussen til Glasgow der vi overnattet på Millennium Hotel. Morgenen etter var det bare to minutter å gå til jernbanestasjonen Queens. Togturen fra Glasgow til havnebyen Oban tar tre timer. Derfra reiser du en time med ferge over til øya Mull, deretter halvannen time med buss over Mull, til du kommer til fergestedet over til Iona. Den siste fergeturen tar bare et kvarter.

Jeg kom til Iona 27 timer etter at jeg hadde dratt hjemmefra. Konklusjon: Hvis du skal til Iona må du virkelig ville dit. Det er ikke et sted du bare dropper innom. Iona ligger langt fra alt. Akkurat derfor bør du dra dit.

Å vente i 14 år

Allerede i 2004 da jeg var redaktør i Sjømannskirkens magasin, anbefalte pilegrimsgeneralen Eivind Luthen meg varmt å reise til det hellige, eldgamle pilegrimsstedet Iona. 

I forbindelse med en reportasjereise i Skottland kom jeg så langt som til Oban. Dessverre hadde vi sett skjevt på fergeruten, og gikk dermed glipp av den eneste fergen som kunne ha sørget for at jeg rakk tilbake til flyet i tide. Siden det har jeg visst at jeg bare må til Iona en dag. En vakker dag. Den dagen er nå.

Det keltiske fra vest

Iona og Selja har mange likhetstrekk:
  • Begge er hellige øyer. 
  • Begge er viktige, nasjonale pilegrimsmål med over 1000 år lange pilegrimstradisjoner. 
  • Begge var helt sentrale under kristningen av henholdsvis Skottland og Norge. 
  • Iona er øya der Kirken i Skottland ble født. Selja er øya der Kirken i Norge ble født.
  • Begge beskrives som "thin places": Steder der hinnen mellom himmel og jord er ekstra tynn.
  • Begge hadde sterke klostre som fungerte som aktive misjonsstasjoner i århundrer. 
  • Begge steder har sine martyrer. 
  • Begge øyene er grønne, frodige, små og ligger ytterst i havgapet mot vest. 
  • Begge er forbundet med keltisk kristendom. 

Troen kom til Iona og Selja fra vest, fra øya Eire, altså Irland: 

Keltisk retrett

Den retretten jeg er på her på Iona (eller retreat, om du foretrekker newnorsk), handler om nettopp keltisk kristendom, og er organisert og ledet av fader Haavar Simon Nilsen O.P. Han tilhører den kontemplative og apostoliske ordenen Ordo Predicatorum, altså prekebrødrene, bedre kjent som dominikanerordenen.

I tillegg til bror Haavar er vi 18 deltakere: 4 katolske og 14 ikke-katolske. Vi bor på retrettstedet Bishop's House, like ved siden av Iona Abbey. Dagsprogrammet og opplegget er veldig fritt, men med en fast dagsrytme/rammeverk:

  • Vi starter hver dag med morgenbønn i St. Colomba kapell klokken 8.40.
  • Deretter spiser vi frokost i stillhet klokken  9.
  • Etter frokost holder bror Haavar et foredrag i 30-40 minutter, før vi går over til plenumsamtale der alle som vil kan stille spørsmål eller si det de vil si.
  • Klokken 13 spiser vi lunsj sammen i stillhet eller hver for oss (du kan få packed lunch hvis du vil)
  • Klokken 17 feirer vi katolsk messe i Catholic House of Prayer.
  • Klokken 19 spiser vi en deilig, velsmakende middag i stillhet, avsluttet med en dessert med samtale.
  • Klokken 20.15 ber vi kompletorium/kveldsbønn i St. Colomba kapell.
  • Resten av døgnet bruker du som du vil. 

Stille måltider

Hvorfor vi spiser i stillhet? Ah, det er så deilig, du burde oppleve det. Greia er: Å reise på retrett er å sette av dager til fordypning av din relasjon til Gud. Ved at du er i stillhet, er du hele tiden er i posisjon til å lytte. 
Du ber - hele tiden, også under måltidene. Kristen bønn er jo ikke monolog, det er dialog. Du er med andre ord i samtale under måltidene, du er det bare ikke med de som tilfeldigvis sitter ved siden av deg. Selv om Gud ikke sier noe til deg akkurat nå, kan det være han har noe viktig å si til den som sitter ved siden av deg, så ikke forstyrr.

Det er mange måter å bruke tiden på under en retrett på Iona: I bønn i kapellet eller på rommet. I bønn i naturen. I bønn i det gjenoppbygde Iona Abbay. Du ber mens du leser i Bibelen, i inspirerende helgenbiografier, i bøker skrevet av helgener eller andre oppbyggelige bøker. Det er også fint å gå turer og komme nær Gud i naturen, enten du går alene eller i en pilegrimsflokk.

Når du kommer du deg ut og går, kommer du til deg selv, og det er alltid et bra utgangspunkt for å møte Gud. Han er der jo hele tiden. Det er vi som ikke er til stede. Retrett er å øve seg i å være til stede. Gud kan bare møte meg hvis jeg er der.

Se det du ser. Være der du er.

Jeg tar mange bilder hver eneste dag her på Iona. Det er en av måtene som funker for meg, som hjelper meg å virkelig se det jeg ser og være der jeg er.  I tillegg bare gjør det meg veldig glad og lader batteriene mine.

Å fotografere er å skape noe. Det er god rekreasjon. Re-kreasjon. Altså gjen-skapelse. Det trenger jeg: Å bli gjenskapt av Guds gode skaperhender. Det trenger vi alle av og til, sier Kirken. Den katolske kirke anbefaler at du reiser på retrett minst én gang i året. Hvis du ikke har tid til en hel uke, så ta en helg eller langhelg. Litt er bedre enn ingenting.

Å reise på retrett er å svare JA når Jesus sier "Kom med meg til et stille sted og hvil dere litt".  Retrett er å gå i dybden og finne ut hva som rører seg der, i dypet av deg. Hvis du er rastløs og synes stillhet er vanskelig, betyr det at du har ekstra behov for det. Da er det et eller annet du trenger å ta tak i og finne ut av. Det er noe Gud vil deg.

Flere glimt på bloggen

Jeg håper å få laget flere poster her på bloggen fra Iona. Dessverre er internettforbindelsen så dårlig her at det er vanskelig å få publisert bilder på bloggen. Men jeg kommer til å prøve, iallfall.

De første dagene har vi vært helt uten internett (vi har ikke en gang 4G/3G/E!). Det har jo vært en effektiv måte å kople ut på, kan du si. Spesielt for en som meg, som har en digital kommunikasjonsjobb som krever at jeg hele tiden er på. Nå er jeg helt av. Allerede før jeg dro hjemmefra avinnstallerte jeg Facebook-appen på mobilen. Det var deilig.


NÅ har jeg helt fri. Nå er jeg bare Ragnhild, barn av Gud.


REISEGLIMT: På fergen over til Mull serverer de skikkelig god fish&chips (anbefales!) - og et veldig kult munkebrygg.

SKOTSK BORG: Fergen passerer Duart Castle på vei til Mull. Det er utrolig mange flotte, eldgamle bygninger å se også på togturen fra Glasgow til Oban.
MULL: Her er kartet over Mull, øya som fergen fra Oban går til. Du ser hvor fergen ankommer oppe i høyre hjørne. Iona ligger helt nede til venstre, altså helt ytterst i vest mot storhavet.

YES, nå er vi på Mull! "Discover Iona, Mull and Staffa" står det på bussen. Den går på veeldig smal vei. Hvis du synes det er skummelt, bare setter du deg litt langt bak. Tips: Finn deg en plass i andre etasje for å få best mulig utsikt. For øvrig: Ja, det er en helt ekte dominikanermunk du ser i bakgrunnen der.


SÅ mange mennesker var det som gikk av Iona-fergen da vi skulle over. Iona er et veldig populært reisemål.


NÅ er Iona nær, nå. Til høyre Iona Abbey, et stort benediktinerkloster fra 1200-tallet som ble gjenoppbygd på 1900-tallet. Det har vært kloster på Iona helt siden St. Columba og hans tolv venner ankom for over 1400 år siden, i det Herrens år 563.

VAKKERT. Vakkert.

HER legger fergen til land på Iona. Idyllisk.

Dette er et av de første husene du kommer til, like ved fergekaien. I et hus til venstre, med de oransje blomstene, bor den karismatiske katolikken og legbenediktineren Joan (85). Hun er en av drivkreftene som har fått Catholic House of Prayer ("Katolsk Bedehus", altså) opp og gå på Iona. Catholic House of Prayer er et lite retrettsted med et vakkert kapell og 5-6 soverom. 
Dette og de neste bildene er fra promenaden på vei fra kaien til Bishop's House.

Mange skjønne, små hager å hvile blikket på.
Ah. Sjelebot.
KLOSTERET: Iona Abbey er nærmeste nabo til retrettsenteret Bishop's House.

BISHOPS HOUSE: Nydelig. Rett og slett. Det første som møter deg i inngangspartiet er St. Columba kapell (i midten). Her skal vi være i over en uke. Vi er SÅ heldige. SÅ velsignet.
Alle foto: Ragnhild Helena Aadland Høen
(Bare ta kontakt hvis du ønsker å bruke bildene til noe og trenger dem i større format.)


onsdag 15. august 2018

Ettertanke | Marias himmelfart - og din

VAKKERT: Marias opptakelse i himmelen, "L'Assomption" av Bruno Chérier (1893)
Foto: Altesses.eu
(Klikk på bildet for å se det i større versjon.)

Det begynner å bli en stund siden vi feiret Kristi Himmelfart. Har du tenkt over at du skal oppleve din egen himmelfart en gang? 


Som kristne tror vi ikke bare på sjelens udødelighet, men på det ufattelige mysteriet kalt “legemets oppstandelse”. sjokkerende konkret tror vi.

I dag, 15. august, feirer Den katolske kirke festen for Jomfru Marias opptagelse i himmelen. 

Har du en primstav? Da vil du se at det er en krone eller et Maria-bilde avmerket i dag, på “Marias Himmelfart”. En krone fordi Maria er himmeldronningen. I det gamle Testamente var det nemlig kongens mor som var dronning, og i Johannes Åpenbaring er Maria kronet som dronning i himmelen (Åp 12,1).

Hvorfor er de katolske og ortodokse kristne “så opptatt av Maria”? Det henger nøye sammen med den sterke vektleggingen av inkarnasjonen – av at Jesus faktisk er Gud som har kommet til oss i ekte kjøtt og blod. Som det står i dagens bibeltekst: “På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud.” (1 Joh 4,2)

Og hvordan ble Jesus Kristus kjøtt og blod? Jo, i Maria, hun som profeterte at “fra nå av skal alle slekter prise meg salig” (Luk 1,48). Ikke vær redd for henne. Du tilber ikke H. M. Dronning Sonja selv om du viser henne ære som Norges dronning. På samme måte tilber du ikke Maria selv om du viser henne ære som Himmelrikets dronning.

Hvorfor er det et poeng at Maria ble opptatt i den himmelske herlighet med både kropp og sjel? Fordi det viser oss at legemets oppstandelse er reell. Det er en oppfyllelse av det løftet Jesus har gitt alle som følger ham om at vi også vil bli tatt imot i Paradis. Helt fysisk, helt virkelig. Er det ikke herlig?


Første gang publisert i avisen Vårt Land 15. august 2011 og her på bloggen 15. august 2012. Oppdatert 15. august 2017.

Les mer:

tirsdag 14. august 2018

Ettertanke | Stedfortrederen i Auschwitz

St. Maximilian Kolbe (1894-1941)

På denne dagen i 1941, klokken 12.30, gikk presten Maximilian Kolbe i døden i stedet for en familiefar i konsentrasjonsleiren Auschwitz.


To uker tidligere var en fange forsvunnet. Som represalie ble ti tilfeldige fanger plukket ut til å sulte i hjel i den underjordiske mørkecellen. En av dem, Franciszek Gajowniczek, skrek ut i desperasjon: «Min hustru og mine barn, jeg skal aldri se dem igjen!» Maximilian Kolbe gikk da fram og tilbød seg å ta hans plass. «Hvem er du?» spurte leirkommandanten. «Jeg er en gammel katolsk prest», svarte 47-åringen. Dette var eneste gang i Auschwitz' historie at noen frivillig gikk i døden i en annens sted.

De neste dagene forvandlet Kolbe sultebrakkens mørke helvete til å bli en liten helligdom med bønn og sang, omsorg og tillit. Etter hvert ble de tørstende mennene så svake at bønnene ble til hvisking. De fleste lå avkreftet på gulvet, men Kolbe sto eller knelte midt i rommet.

Etter 14 dager var bare Kolbe ved bevissthet. Han ba en bønn og rakte selv frem armen til dødssprøyten. Maximilian ble helligkåret i 1982 på Petersplassen i Roma. Franciszek Gajowniczek, mannen som ble reddet, var til stede.


Kirkelærer Frans av Sales (1567-1622) skrev: "Det er ikke mer forskjell mellom det skrevne Evangelium og en helgens liv, enn det er mellom skrevet musikk og sunget musikk".


Maximilian Kolbe levde evangeliet, og han levde dagens bibeltekst: 
”Sett mot i de motløse, ta dere av de svake og vær overbærende mot alle. La ingen gjengjelde ondt med ondt, men strev alltid etter å være gode mot hverandre, ja, mot alle. Vær alltid glade, be uavbrutt, takk Gud under alle forhold! Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom.” (1 Tess 5,14 f.f.)


Tidligere publisert i Vårt Land 14. august 2008, samt her på bloggen 14. august 2012 og 2017.



Les mer:

Les biografien til Maximilian Kolbe her på katolsk.no

Denne boken anbefaler jeg varmt.

I tillegg anbefaler jeg denne boken, "Maximilian Kolbe - martyren fra Auschwitz",  av Ingrid Ydén-Sandgren. Du får kjøpt den her i St Olav bokhandel (både på nett og i den fysiske bokhandelen i Akersveien i Oslo).

Boken er godt skrevet, lettlest og koster bare 95 kr 😊

Og her er fem kjente sitater av den hellige Maximilian Kolbe:


"Vær en katolsk kristen:
Når du kneler foran et alter,
gjør det på en slik måte
at andre klarer å se
at du vet hvem du kneler for."
St. Maximilian Kolbe

"Let us remember that love lives through sacrifice
and is nourished by giving.
Without sacrifice, there is no love."
"La oss huske at kjærligheten lever gjennom offer
og får næring av å gi.
Uten offer er det ikke kjærlighet."
St. Maximilian Kolbe

"The most deadly poison of our time
is indifference."
"Vår tids dødeligste gift
er likegyldigheten."
St. Maximilian Kolbe

"Never be afraid of loving the Blessed Virgin too much.
You can never love her more than Jesus did."
"Ikke vær redd for å elske den velsignede Jomfruen for mye.
Du klarer aldri å elske henne mer enn Jesus gjorde."
St. Maximilian Kolbe
"Never forget to love."
"Glem aldri å elske."
St. Maximilian Kolbe

mandag 6. august 2018

Ettertanke | Forskjell på folk

Dette var Olavs og Kirkens budskap til det hedenske Norge: Gud gjør ikke forskjell på folk, hverken før eller etter døden. Kvite-Krist kom for å frelse alle fra synd og død.

På bildet: St. Olav i det norske kapellet i kirken San Carlo al Corso i Roma. Du finner kirken i Via del Corso, Romas "Karl Johan".
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016


«Gud gjør ikke forskjell på folk» (Rom 2,8). For oss er det en selvfølge. For 1000 år siden var det så revolusjonerende at det veltet om på hele samfunnsordningen her til lands.


I det før-kristne Norge gjorde gudene og Skjebnen stor forskjell på folk, både før og etter døden.
Valhalls guder var kresne når det gjaldt utvelgelsen til gudeheimen.

«Våre forfedre trodde at bare de rike og mektige kom til Valhall. Alle kvinner og småkårsfolk endte i Helheims nitriste skyggeliv etter døden, eller de levde videre som daudinger under møddinghaugen, tuftene eller tuntreet» skriver pater Olav Müller i boken «Olav den hellige | Olav Haraldsson». Å dø var en overgang fra vondt til verre. 

Også på denne siden av døden var det stor forskjell på folk. Det fantes ingen likhet for loven. Ættehøvdingene dømte bønder og småfolk etter landets lover på tinget, men selv tok de seg alle de friheter de ville. De sterkeste og rikeste i landet turet fram: De herjet, drepte og ranet fra svakere ætter og småfolk både i sitt eget lokalsamfunn og i mer fjerntliggende områder langs norskekysten. Gulatingsloven har et eget kapittel om vikingferd i eget land.

Snorre nevner det med avsky:
«Det hadde vært skikk i Norge at sønner av hirdmenn eller rike bønder tok ut på hærskip og skaffet seg rikdommer på den måten at de herjet både utenlands og innenlands. […] Men etter at kong Olav tok kongedømmet, fredet han landet slik at han stanset alt ran der i landet, om det så var sønner til mektige menn som gjorde fredsbrudd eller annen lovløshet.»
Mot slutten av sin Olavssaga skriver Snorre: 
«Han lot rike og fattige få samme straff, men det syntes folk var overmodig, og så vokste det opp fiendskap mot ham når folk mistet frendene sine etter kongens rettferdige dom i en sak hvor det var gyldig grunn til klage. Dette var grunnen til den reisning folk i landet gjorde mot Olav: De tålte ikke hans rettferdighet, og han ville heller miste kongedømmet enn dømme urett
Hellig Olav trodde på en rettferdig Gud. Han kunne ikke være noe annet enn en rex iustus, en rettferdig konge. Oppgaven hans var å kristne landet. Da var det ikke et alternativ å gjøre forskjell på folk. Det står jo rett ut i Bibelen: 
«Dersom dere oppfyller den kongelige lov i Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere rett. Men gjør dere forskjell på folk, synder dere, og loven anklager dere som lovbrytere.» (Jak 2,8-9)
Dette var Olavs og Kirkens budskap til det hedenske Norge: Kvite-Krist kom for å frelse alle fra synd og død. Gud gjør ikke forskjell på folk, hverken før eller etter døden. Ved St. Peters port er det ingen som spør om du er mann eller kvinne, høvding, hauld, bonde, løysing eller trell. Inn gjennom himmelporten kommer du helt uavhengig av hvilket popularitetsnivå eller rangtrinn du står på mens du lever på jorden. Gud skje lov!

Første gang publisert 4. august 2018 da Jak 2,8-13 var dagens bibeltekst


Olav er en stor, internasjonal helgen. Et eget kapell er vigslet til ham i Roma. "The chapel belong to the Norwegian nation." St. Olav er til og med malt på den ene søylen i Fødselskirken i Betlehem!

Her kan du lese hva som står om St. Olavsalteret i kapellet i kirken San Carlo al Corso i Roma.
Under det store maleriet av Hellig Olav (det øverste bildet) ser du et bilde av Jesu hjerte. Her er bønnen som det anbefales at man ber her.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016

Les også:

fredag 3. august 2018

Ettertanke | Vesle Olsok og Karl den store

Olav den Hellige skrinlegges.
Foto: Wikimedia Commons

I dag feirer vi «Vesle Olsok» – dagen da Olav Haraldsson ble skrinlagt og helligkåret, 3. august 1031. 


Det var biskop Grimkjell som helligkåret ham, i tråd med datidens skikk. Biskopen kjente Olav inngående. I kongsgården som Olav lot bygge i Nidaros, hadde nemlig hirdbiskop Grimkjell plass like ved siden av høysetet, og han fulgte kongen på alle reisene hans.

Grimkjell var en from og lærd mann. Han kom fra den angelsaksiske kirke der geistligheten brant for reformene fra Cluny; et kloster som var sentrum for en stor vekkelse i Europa.

Grimkjell må ha lokket fram idealbildet av en kristen konge i Olavs sinn: En «rettferdig konge» (rex iustus), en «konge av Guds nåde,» en «Guds stedfortreder» i håndhevingen av lov og rett. Som Peter skriver det i dag: «de skal straffe dem som gjør det onde, og påskjønne dem som gjør det gode» (1. Pet 2,14).

Hellig Olavs forbilde var Keiser Karl den store – den kristne kongen som gjorde slutt på ufreden i Europa etter folkevandringene, og som seiret i kampen for lov og rett. I den fine, lille boken «Olav den hellige | Olav Haraldsson» skriver pater Olav Müller om biskop Grimkjell
«Grimkjell må ha fortalt kong Olav om det store forfallet som fulgte i Europa etter Karl den stores død, og så skildret hvordan Karls kongstanke hundre år senere ble gjenfødt i forbedret utgave i kjølvannet av reformene fra Cluny: Den rettferdige konge som kjemper for fred, lov og rett i sitt rike så kristenlivet kan blomstre og utfolde seg fritt
Politisk vant ikke Olav noe å på å kjempe for Kristi sak i Norge. Tvert imot. Hellig Olav gav oss en nemlig en ny, europeisk lovgivning, kristenretten, som gjorde at de sterkeste i Norge ikke lenger fikk ture fram slik de selv ville. De måtte sette slaver fri, og tvangsekteskap, friller og flerkoneri ble forbudt. De måtte slutte med å sette uønskede barn ut i skogen for å dø og det ble forbudt å dra i viking. Og ikke minst: Olav innførte det rettsprinsippet som vi i dag tar for gitt: likhet for loven.

«Hellig Olavs lov» forsvarte de svake og gjorde slutt på den sterkestes rett i Norge. Dermed kom Olav i konflikt med de sterkeste, de som ellers ville ha vært hans naturlige allierte. Det førte til Olavs politiske undergang og til hans evige seier. Slaget på Stiklestad dreide seg i høyeste grad om kristne verdier.

Under slaget kastet Olav fra seg sverdet og alt sitt eget, og overga seg helt i Guds hånd. Slik ble han en martyr for troen; for at kristentroen skulle bli noe mer enn bare et tynt ferniss over et brutalt ættesamfunn.

Ingen nordmann har betydd mer for Norge enn Hellig Olav. Det er med rette han kalles for Norges evige konge.


Ora pro nobis, Sancte Olave.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen Vesle-Olsok, 3. august 2018, da 1 Pet 2,13-17 var dagens bibeltekst


Translatio Olavi


På denne dagen i 1031: Få med deg Snorres spennende beretning om skrinleggingen og helligkåringen av Hellig Olav!


"Biskop Grimkjell var til stede da kong Olavs kiste ble lukket opp; det var en herlig duft av den. Så blottet biskopen kongens ansikt, og hans utseende var ikke på noen måte forandret, han var rød i kinnene som om han nettopp hadde sovnet. Folk som hadde sett kong Olav da han falt, kunne tydelig se at hår og negler hadde vokst nesten så mye som om han hadde vært levende her i denne verden hele tida siden han falt."

torsdag 2. august 2018

Bli med og be om kall!

Kallsmesse i St. Olav domkirke 2. august 2018.

Hver første torsdag i måneden er det kallsmesse i St. Olav domkirke for å be om preste- og ordenskall. Jeg dro for å be om kall for bispedømmet generelt, og for Selja spesielt.


Ved starten av messen minnet biskop Bernt Eidsvig oss nok en gang på at kall henger nøye sammen med forbønn, slik han også gjorde det på Selja 7. juli. Det kommer ingen kall hvis vi ikke ber.

På Selja sa biskopen dette: 
- Vi trenger kall herfra – norske kall. Da tenker jeg ikke på avstamning, men på stedet hvor Kirken er. Kall er helt entydig et resultat av bønn; bønn og offer. Hvis vi ikke ber, kommer det ingen kall. Jeg vil oppfordre folk til å be om kall. Det er kraft i den bønnen. Det vet jeg. Det er jo jeg som tar imot kallene i første omgang, og det er jeg som til slutt vier dem eller tar imot de evige løftene. Jeg ser bønnens kraft veldig tydelig.

Forbønnene

Her er bønnene vi ba. Jeg håper du vil bli med og gjøre dem til dine.

Biskopen: Kjære troende! Til sine disipler sa Jesus: Høsten er stor, men arbeiderne få; be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans". La oss med våre bønner følge Jesu oppfordring:

Forbeder: Om kallsvekkelse innen hele kristenheten,
slik at vi ser at Herren trenger oss
og villig innretter livet på å følge hans kall.
La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

Forbeder: Om at Kirken må få visdom og kraft
til å legge forholdene slik til rette
at det blir lett å gå inn i de oppdrag Herren legger foran oss.
La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

At vi må se og glede oss over
hvordan Gud har bragt sitt Evangelium og sin kjærlighet til oss
når han gjennom hele historien
har ledet mennesker til kloster og prestetjeneste.

La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

Om at Kristus fortsatt må kalle unge menn blant oss
til prestetjeneste for å ta del i hans hyrdegjerning,
og at dette må bli lett for dem.

La oss be til Herren, vår Gud.
Alle: Herre, hør vår bønn.

Biskopen: Allmektige Gud, høstens herre,
i din store tjeneste bruker du oss ringe mennesker
til å høste på jord for himmelriket.
Hør våre bønner om arbeidere til å ta del i innhøstingen.
Ved Kristus, vår Herre.
Alle: Amen.


Guds Sønn. Marias Sønn.
Han ble menneske for oss. Helt på virkelig.

Dette er bønnen som du ser henger til høyre på bildet over her.


Hellig Olavs bein er her. Selveste Olav. 1000 år senere.
Denne sterke, lille bønnen henger på relikvieskapet til Hellig Olav - en bønn om prestekall, og en bønn for Kirkens enhet, en bønn for de kristne nasjoner, og for alle hjerter som er lukket for Jesus.

"Sanct Olave O + P + N"
Hellige Olav, be for oss.

(O P N er forkoretelse for "ora pro nobis", som betyr "be for oss")

Fint å ha en mektig forbeder i Himmelen. Det trenger vi i dette landet.