Ettertanke | Nattverdmirakelet i Lanciano

Nattverdbrødet i Lanciano som ble forvandlet til en tynn, tynn skive av et menneskehjerte rundt år 750.
Foto: miracoloeucaristico.eu

Både katolske og lutherske kristne tror på realpresensen, det vil si at Jesus er really present, virkelig til stede, i nattverdens vin og brød. 

Den katolske transsubstansiasjonslæren fremholder i tillegg at forvandlingen er en objektiv og varig realitet.

Hostiene, de forvandlede nattverdsbrødene, oppbevares i tabernakelet, et eget «skap» som utgjør hjertet i alle katolske kirkerom. Du kan lett lokalisere tabernakelet ved å se etter det alltid brennende, røde evighetslyset. Lyset sier: «Jesus er her. Helt uavhengig av hvor mye tvil eller tro du har: Jesus er her». Når du kommer inn i en katolsk kirke, er det vanlig å ære Jesus, Kongenes konge, ved å knele i retning tabernakelet.

Tingen er: Da Jesus sa «Den som spiser mitt kjøtt og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham», så mente han det ikke bare symbolsk. Han mente det helt tydelig så virkelig at mange av disiplene ble så frastøtt av det at de forlot ham (Joh 6,33).

Som 21-åring besøkte jeg for første gang katolske kirker rundt omkring i Europa. Jeg visste ingenting om tabernakelet, men jeg bet meg merke i noe rart: At i alle katolske kirker jeg var i, var det en spesiell bønnestemning. Det var så merkelig lett å be der, rommet var liksom så fullt av... Gud. Jeg ble overrasket over dette, for på det tidspunktet tenkte jeg at «katolikker generelt er avgudsdyrkere, bare de beste av dem er reelt kristne». I dag skjønner jeg at det jeg erfarte i kirkene med mine åndelige sanser, var at transsubstansiasjonslæren er sann – selv om jeg ikke hadde hørt om den. Jeg sanset Jesu objektive nærvær i hostiene.

I Den katolske kirke er det mange kjente nattverdsmirakler. Helt inn i våre dager rapporteres det om nattverdsbrød som begynner å blø, som endrer karakter eller som rett og slett blir fullstendig synlig forvandlet.

Jesus sa: «Det brødet jeg vil gi, er min kropp» (Joh 6,53). Det innviede brødet er derfor aldri et livløst objekt. Kristus er virkelig og levende til stede i det. Nattverden er det største av alle undere – alle dager. Når det skjer nattverdsmirakler blir dette største av alle undere bare mer synlig.

Omkring år 750 opplevde en menighet i Lanciano i Italia at et stort nattverdbrød ble forvandlet til et tynt, tynt kjøttstykke. Vinen ble til blod og koagulerte i fem klumper. En WHO-kommisjon undersøkte materialet i 1976: Det er en tynn skive av et menneskehjerte, så tynn at det ville kreve kirurgiske ferdigheter som først ble utviklet på 1400-tallet. Og selv om blodtyper først ble oppdaget i 1901, har hjertet og blodet samme blodtype som likkledet i Torino: AB – den sjeldneste blodtypen, som kan gi blodplasma til alle. «Dette er mitt blod – gitt for deg.» (jf. Matt 26,28)

Hvorfor skjedde mirakelet i Lanciano? Fordi presten trodde så sterkt, kanskje? Absolutt ikke. Han var sterkt plaget av tvil. Da han tvilte som sterkest, skjedde underet: Det allerhelligste mysterium ble synlig foran øynene hans. 

Over 1200 år senere kan du fortsatt se mirakelet i byen der det skjedde. Du kan også lese mer om det i boken «Mirakler – Møder mellem Himmel og Jord» av dr. theol. Niels Christian Hvidt (Gyldendal, 2002). Der forteller pater Paolo Cerrifelli i Lanciano om hvordan Jesus på en spesiell måte møter tvilende mennesker foran det forvandlede sakramentet den dag i dag, og troen vekkes til live. «Det er det største underet i Lanciano,» sier pater Cerrifelli. Halleluja!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 10. april 2024, da Johannes 6,48-58 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen

Vinen ble til blod. Kan sees i Lanciano i dag.
Foto: miracoloeucaristico.eu

Les også disse bloggpostene om nattverden:

• Ettertanke | Å drikke Jesus; "Eukaristien – nattverdens sakrament – er selve pulsslaget i kristenlivet. Når vi spiser Jesu kropp og drikker hans blod, tar vi imot Jesus selv, han som er fullt og helt til stede i brødet og vinen.
  
  
• Messen er himmelen på jorden: "Har du tenkt over at da Jesus innstiftet nattverden sa han ikke «dette symboliserer mitt legeme»? I stedet løftet han opp brødet og vinen og sa: «Dette er mitt legeme; dette er mitt blod». Derfor tror vi fullt og fast at det er det – fordi han selv har sagt det."
  
  
• Ettertanke | Kristi legeme på Festplassen: "Når vi sier «Kristi Legeme», så er det ikke bare et munnhell, det er ikke bare ord; nei, vi mener det virkelig. Vi tror at det vi ser og spiser virkelig er Kristi Legeme, det vil si Ham Selv. Derfor kneler og tilber vi Ham - midt på Festplassen i Bergen."
  
  
• Ettertanke | Englenes brød: "Fortsatt regner det englebrød over Guds folk hver eneste dag."
  
  
• Ettertanke | Det evige øyeblikket: "I messen blir fortid og nåtid forenet i den liturgiske tid, en tid der vi blir samtidig med det som hendte i Det gamle og Det nye testamentet. Dette er det som middelalderen kalte aevum, der fortid og fremtid blir nærværende nåtid i det evige øyeblikket."
  
  
• Ettertanke | Balkongbrødet fra himmelen: "Det kommer brød til deg fra Himmelen – på forunderlig vis. Ta imot."
  
  
• Ettertanke | Blodet som roper | Fr. Arnfinn Harams siste preken: "Messen er senteret i kirkens liv. Og senteret i senteret er nattverden, nærmere bestemt Kristi nærvær i brødet og vinen. Jesus er virkelig til stede, realpresent, i nattverdens elementer. Dermed er også hele frelsesverket nærværende i brødet og vinen."
  
  
• Preken | Corpus Christi – Kristi legemsfest på Sta. Katarinahjemmet: "I den hellige nattverd tar Kirkens herre i bruk materielle ting som bærere av hans nåde og gave. «Ta og et,» sa han. Hvis elementene ikke var annet enn symboler, kunne man nøye seg med å beskue dem. «Symboler er ikke for å etes.» I eukaristien er Kristus både vert – og føde."
  

Ettertanke | Englenes brød

Fortsatt regner det englebrød over Guds folk hver eneste dag.

Her: Nattverd i basilikaen Santa Maria in Ara Coeli i Roma, i messen der St. Hallvard-guttene sang nå i februar. Til høyre statuen av Jesusbarnet kalt Santo Bambino of Aracoeli. Statuen står vanligvis i et eget sidekapell, men løftes fram i prosesjon og inn i messen den 25. hver måned.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen (Klikk på bildet for å se det i større versjon, i bedre oppløsning)

Bibelen er full av mat og uforglemmelige måltider. Høyt oppe på Topp 10-listen finner du manna – det berømte brødet som regnet fra himmelen i de 40 årene israelittene vandret i ørkenen før de fikk komme inn i Kanaans land. 

«Han lot manna regne over dem til føde, han ga dem korn fra himmelen. Englebrød fikk menneskene spise. Gud sendte mat, og de ble mette.» (Sal 78,24-25)

40 er botens og omvendelsens tall. Nå i fastetiden vandrer vi 40 dager i ørkenen, til minne om jødefolkets ørkenvandring. Også i vår ørken regner det englebrød over Guds folk hver eneste dag – hver gang vi tar imot den hellige nattverden, eukaristien.

Kirkefaderen St. Johannes Krysostomos (347-407 e.Kr.) skriver: «Den gangen rettet Moses hendene mot himmelen og fikk manna, englebrød, til å stige ned. Den nye Moses retter hendene mot himmelen og gir oss føde som varer evig». Han gir oss seg selv.

Visste du at navnet Betlehem betyr «brødhuset»? Det var forutbestemt at Jesus skulle bli født nettopp i «brødhuset». Hvor ellers? Jesus er jo livets brød (Joh 6,35). Han er den som metter vår sult etter liv. Han er «det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brødet, skal leve til evig tid.» (Joh 6,51)

Englenes brød heter «Panis angelicus» på latin. Du har kanskje hørt den berømte sangen av St. Thomas Aquinas fra 1200-tallet, i et nydelig arrangement av komponisten César Franck. Min favorittinnspilling er av Choir of King’s College, Cambridge. En av de beskrivende kommentarene under YouTube-videoen deres, er: «Kona mi spilte av denne videoen i morges, og jeg våknet opp med hjerteattakk fordi jeg trodde jeg hadde dødd og nærmet meg himmelens porter.» Det er høyst forståelig, for stemmene deres høres ut som engler.

Koret synger: «Panis angelicus fit panis hominum». «Englenes brød blir menneskenes brød.» Og de fortsetter: «O res mirabilis! Manducat Dominum pauper, servus, et humilis.» «O vidunderlige ting! Herren blir mat for den fattige, tjenende og ydmyke.» Sånn er det. Herren Jesus Kristus blir mat for oss i nattverdens mysterium.

Fortsatt går Guds Sønn den ydmyke veien – offerveien, ikke maktveien – akkurat slik han gjorde da han dro fra himmeltronen til jomfruens livmor. Hver eneste dag stiger han ned fra sin Far til prestens hender ved alteret, og gir seg selv til oss alle. Derfor faller vi på kne og tilber ham, og vi tar imot ham i ydmykhet.

Den tradisjonelle måten å motta nattverden på, er ved å bli matet. Når presten legger Kristus direkte på tungen din uttrykker det symbolsk en dyp sannhet: Du tar ikke Guds brød. Guds dyrebare og hellige himmelbrød, Jesus, kan bare bli gitt deg.

«Se, din konge kommer til deg, ydmyk er han og rir på et esel» (Matt 21,5). Ta vel imot ham.

«Store Trieinings Gud, takk at du er så god,
takk for ditt kjærleiksbrød, takk for ditt frelsingsblod!
Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt
finna dei gamle stigar att!» 

Av St. Thomas Aquinas, siste vers av «Sacris solemniis», i Ragnhild Foss’ oversettelse.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 6. mars 2024 da Johannes 6,28-40 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

Lytt til Panis Angelicus med Choir of King’s College, Cambridge

https://www.youtube.com/watch?v=PK3TeWqSAZk

Her kan du lytte til Panis Angelicus Choir of King’s College, Cambridge på Spotify.

Katolske Jon Fosse vant Nobelprisen i litteratur

Hipp hipp hurra for Jon Fosse! Det er 95 år siden sist verdens viktigste litteraturpris gikk til en nordmann; den katolske forfatteren Sigrid Undset i 1928. De andre to norske forfatterne som har vunnet prisen, er Bjørnstjerne Bjørnson i 1903 og Knut Hamsun i 1920.

Pressefoto: Agnete Brun/Samlaget

I dag var en stor dag for Norge, for nynorsken og for Den katolske kirke: Jon Fosse fikk Nobelprisen i litteratur. Den forrige nordmannen som mottok prisen, var Sigrid Undset i 1928. Nå er hele to av de fire norske Nobelprisvinnerne i litteratur katolikker. Det kaller jeg en fantastisk overrepresentasjon. Hipp hurra for Jon Fosse! Gratulerer!

– Nobelprisen i litteratur 2023 går til Jon Fosse for hans nyskapende dramatikk og prosa som gir en stemme til det uutsigelige, melder Svenska Akademien.

Jon Fosse har skrevet rundt 70 verk, både romaner, fortellinger, dikt, essay og skuespill. Utgivelsene hans er oversatt til over 50 språk.

– Jeg velger å se denne pristildelingen som en tildeling til litteraturen som først og fremst vil være litteratur, uten å ta andre hensyn, sier Jon Fosse i dag. Amen! Det er en god beskrivelse av Jon Fosses kompromissløse tilnærming til sin forfattervirksomhet.

Biskop Bernt Eidsvig sier det slik: – Jeg gratulerer ham hjerteligst på vegne av alle litteraturbevisste, lesende nordmenn! Det er den beste nyhet vi kunne få nå. Jeg gleder meg særlig over at Fosse er katolikk og at han avlegger et vitnesbyrd for sin tro. Jeg oppfatter ikke at han ser på seg selv som en apologet, men han virker kanskje slik indirekte, likevel. Jeg gleder meg på vegne av hele nasjonen, spesielt Det katolske Norge.

Konverterte for ti år siden

Jon Fosse konverterte til Den katolske kirke sommeren 2013. Det er ikke like godt kjent som at Sigrid Undset var katolikk. Det fineste tv-programmet jeg har sett med Jon Fosse så langt, er Hans Olav Brenner sitt timelange dokumentarprogram på NRK: "Det som ikkje kan seiast".  Et nydelig, varmt portrett. Jeg vil absolutt anbefale å se hele programmet, men her er en lenke som går direkte til det sekundet der han snakker om den katolske messen. 

Og her er lenke til sekundet der forfatteren svarer på spørsmålet: "Vil du helst ha Nobelprisen i litteratur eller bli helgen i Den katolske kirke"? Deretter klippes det rett over til at Fosse forteller om da pater Arne Fjeld i St. Dominikus kloster lærte ham om katolsk tro og tenkning. Katolske kristne tror at Jesus er virkelig (ikke bare symbolsk) til stede i det forvandlede nattverdsbrødet i tabernakelet i katolske kirker. Det røde evighetslyset vitner om dette. Det sier: "Jesus er her".

Jon Fosse peker mot tabernakelet og sier det slik: - "Det er noe der." Ei betre forklaring kunne eg ikkje ha fått.

Veldig fint! Jeg anbefaler hele programmet!

Har du sett tv-programmet "Det som ikkje kan seiast" med Jon Fosse? Jeg anbefaler den dokumentaren på det sterkeste. Et nydelig, varmt portrett. Her er lenke til sekundet der Jon Fosse svarer på spørsmålet: "Vil du helst ha Nobelprisen i litteratur eller bli helgen i Den katolske kirke"? Se det gjerne nå i helga!

Det uutsigelige

For Aftenposten-lesere kan jeg anbefale dette varme og fine portrettet, der Jon Fosse og journalisten blant annet snakker om det usagte/uutsigelige og om øyeblikk av mystikk. Der står det blant mye annet godt dette: 

«Når han skriver kan han være så dypt inne i det, at han nesten ikke opplever det, øyeblikk av mystikk der han nærmest forsvinner.

– I øyeblikk skjønner man noe dypt, som en ikke kan si hva er. En mer dramatisk person ville kanskje sagt at Den heilage ande var på besøk, sier Fosse.»

 Denne lenken gir deg som ikke er abonnent tilgang til å lese portrettintervjuet i 24 timer, altså kun den 6. oktober 2023.

Intervjuet i Syn og Segn i 2013

Jon Fosse ble tatt opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap rundt jonsoktider 2013. Han mottok fermingens sakrament i Sankt Dominikus klosterkirke på Majorstuen i Oslo.

– No er eg på ein måte komen heim. Eg opplever at den katolske messa gjer meg godt, i motsetnad til den protestantiske, som aldri har gjort meg noko godt, sa Fosse til Syn og Segn i 2013.

– Litt bevisst har eg bytt ut spriten med spiriten. Før fann eg fellesskapen meir med svirebrør på skjenkjestova enn i kyrkja eller messa. Det kjennest personleg godt å vera ein pitte liten del av ein stor samanheng, saman med mange levande og døde. Nedst på rangstigen, på bakerste benk, har eg det best i det katolske hierarkiet, fortsatte han.

– No er eg på ein måte komen heim. Eg opplever at den katolske messa gjer meg godt, sa Jon Fosse til Syn og Segn etter konversjonen i 2013.
Pressefoto: Agnete Brun/Samlaget

Opplever skriving og tro som mysterier

I NRK-saken "Opplever skriving og tro som mysterier" i 2016, uttalte Jon Fosse seg om konversjonen på nytt.

«- Det som har blitt tydeligere etter at jeg konverterte, er det en kan kalle for en tro, forteller Jon Fosse i et åpenhjertig intervju med NRK.

Han peker på tvil som en helt naturlig del av denne troen.

– Hvis du konverterer til den katolske kirken, regner du deg selvsagt som kristen, noe som vil si at Kristus får en sentral plass i den måten du forstår liv og verden på. Det betyr likevel ikke at du vet noe, men at du velger å tro på det, utdyper Fosse.»

«Selv sammenligner han troens mysterium med det å skrive.

– Det er like vanskelig å argumentere på en forstandig måte for at troen er sann, som det er å argumentere for at et dikt er sant eller forståelig, sier Fosse.

Han opplever at kristendommen, med alle sine paradoks og absurditeter, minner om kunsten.»

Les hele NRK-intervjuet fra 2016 her: https://www.nrk.no/kultur/opplever-skriving-og-tro-som-mysterier-1.12771307

"Er det ikke veldig umoderne å ville være moderne, da?" repliserer Jon Fosse, konfrontert med at det skulle være "litt umoderne" å snakke om Gud og mennesket slik Fosse gjør.
Foto. Skjermdump fra nrk.no

Du kan ikke forklare et dikt

I forbindelse med at Jon Fosse flyttet inn i statens ærebolig Grotten, laget Siss Vik et halvtimes portrettprogram med ham som du fortsatt kan se på nrk.no. Programmet er laget et halvår før Fosse konverterte. I programmet blir det tydelig hvordan diktene hans sier nettopp det uutsigelige, og at du derfor ikke kan forklare dem ihjel, fordi nettopp diktet sier det best. Et dikt sier noe mer/noe annet enn du kan få fram med forklaringer. Det er nettopp derfor du sier det med et dikt.

Fosse sier blant annet: - "A poem should not mean, but be." Det skal ikke mene noe, men være det det er. For meg er det helt innlysende.

Når han snakker om døden og sjelen og Gud, responderer programlederen: "Det høres jo veldig flott ut, også tenker jeg det er litt umoderne å tenke sånn?" Og Fosse svarer med glimt i øyet: "Er det ikke veldig umoderne å ville være moderne, da?"

– Å lese verkene til Jon Fosse er en dyp opplevelse, dypt åndelig

Og for å øke nysgjerrigheten ytterligere: Catherine Taylor, litteraturkritiker i The Guardian, omtaler Jon Fosse slik:

– Å lese verkene til Jon Fosse er en dyp opplevelse, dypt åndelig, for ikke å si religiøs. Fosse har hevdet at «egentlig lengter vi etter Gud, fordi mennesket er en kontinuerlig bønn» og enten det er sant eller ikke, er bøkene til Fosse ikke mindre enn mirakuløse.

Aftenpostens kommentator og hovedanmelder Ingunn Økland sier det slik i dag:

Fosse får Nobelprisen mens han er på høyden av sin skaperkraft. Han har alltid hatt en åndelig åre, og særlig tydelig ble den etter at han konverterte til katolisismen i 2013. Språklig hadde han helt fra debuten i 1983 et absolutt gehør – og en underfull stil. Hans senere arbeid med den kristne, mystiske tradisjonen har i tillegg gitt forfatterskapet noen utpregede klassiske kvaliteter.

 

– Mystikken har nå fått en Nobelpris

Forfatter og litteraturkritiker Ulla Svalheim sier til Vårt Land at hun mener at «mystikken nå har fått en Nobelpris». Hun viser til Fosses siste storverk, Septologien.

– Bøkene speiler utviklingen hos Jon Fosse selv, fra å være en gnostiker til å konvertere til Den katolske kirke. Det mystiske er veldig sentralt hos Fosse nå, sier hun.

– Å lese Fosse er å komme inn i en bølgende språklig tone der du kan hvile i språket. Han klarer å nærme seg det ordløse, og det å leve inn mot mysteriet. Det treffer ikke bare det religiøse mennesket, men er noe mange kan ha en opplevelse av – at det ligger et dyp der i menneskets eksistens, sier Svalheim til Vårt Land.

I den samme saken i Vårt Land sier litteraturkritiker Rolv Nøtvik Jakobsen at Jon Fosse er "en mystiker inspirert av den mystiske tradisjonen i europeisk litteratur. Samtidig er han utrolig god til å gripe hverdagen i det lokale og det vestlandske og i det språket folk prater på." Jakobsen mener at Fosses litteratur åpner for religiøs undring og kristen tro.

– Få har fortjent Nobelprisen bedre enn Jon Fosse

Hvis du fortsatt er sulten på mer, kan du avslutte med kulturredaktøren i Dagsavisens artikkel: "Få har fortjent Nobelprisen bedre enn Jon Fosse" (nettsaken er uten betalingsmur akkurat nå, iallfall). "Nobelprisen i Litteratur til Jon Fosse er det største som har skjedd norsk kulturliv i moderne tid" mener han, og gir deg en kortfattet innføring i Jon Fosses produktive, 40-årige forfatterskap.

Helt, helt til slutt: Her er en liten gratulasjon også til Jon Fosses korrekturleser, Håkon Ambrosius Remøy i Samlaget, som er katolikk og aktiv i lokallaget for unge voksne katolikker i Oslo. Hipp hurra for deg også i dag!

Les også her på bloggen:

Poetica | Romanska bågar av Thomas Tranströmer - som vant Nobels litteraturpris i 2011

Ettertanke | Blodet som roper | Fr. Arnfinn Harams siste preken

I denne bloggposten finner du både den siste prekenen og et kartbilde som viser veien til fader Arnfinn Harams grav.
Foto: Jonas Meek Strømman/Korsets Seier

Den 10. juni 2012 – den siste dagen dominikanermunken Arnfinn Haram (1948-2010) levde – holdt han en episk preken i St. Dominikus kloster. 

Slik startet han: «Kva er kyrkja? Er det ein organisasjon som skal oppretthalde den kristne arven – slik det er uttrykt i den nye grunnlovsteksten? Eller er kyrkja summen av alle kristne aktivitetar og all velvilje for kristendomen? Eller ein gamal hierarkisk institusjon? Evangeliet i dag gjev eit betre svar: Kyrkja er forsamlinga som av Kristus er kalla saman rundt hans levande nærvere.»

Og bror Arnfinn fortsatte: «Her er det ikkje snakk om ei vag interesse for «kulturverdiar», ein kristendom utan lære, utan fellesskap, utan feiring av sakramenta.» Fordi: I følge Apg 2,42 holdt de første kristne seg trofast til apostlenes lære, til fellesskapet, brødsbrytelsen og bønnene – kort oppsummert: til den hellige messen. «Vil du sjå kor sterkt kyrkja og kristendomen står, skal du sjå korleis det står til med dette. Det er når dette lever at kyrkja får ein verkeleg vekst.»

Messen er senteret i kirkens liv. Og senteret i senteret er nattverden, nærmere bestemt Kristi nærvær i brødet og vinen. Jesus er virkelig til stede, realpresent, i nattverdens elementer. Dermed er også hele frelsesverket nærværende i brødet og vinen. «Han er der, han er HER – og vi bryt ut, som Thomas: – Min Herre og min Gud!»

I nattverden feirer vi Kristi offer, det offeret som soner alle synder og som er selve grunnlaget for den nye pakten. Når Moses oppretter pakten mellom Gud og Israel, gjør han det med paktsblod av okser (2. Mos 24,7). Når Jesus innstifter den nye pakten, løfter han kalken med vin og sier: «For dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse». (Matt 26,28) «Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle og kjøpte oss fri for evig.» (Heb 9,12)

Her er de siste ordene i bror Arnfinns preken: «Brør og systre! I eit samfunn der Gud er blitt mindre enn menneske, har vi vanskeleg for forstå at det trengs noko offer, at vi kan vere skyldige, ja, skyldige til døden, at nokon skulle måtte gå i døden og ofre seg for oss. Å argumentere for det i dag, er som å så på asfalt.

Eg vil berre seie for min eigen del: Ein dag – ein dag som kan vere når som helst, men som i alle fall rykkjer nærare for kvar dag som går – skal eg stå for min Skapar. Eg veit eg vil trenge alt som kan gjerast for eg skal finne nåde og kunne stå oppreist då. Alle helgnars forbøn og forteneste og aller mest det Kristus har gjort då han gav seg sjøl for oss, for meg. Då treng eg å stole på «det blodet som ropar sterkare enn Abels blod»: Kristi blod, som ropar om kjærleik, nåde og oppgjer. Som seier: Det er fullført, det er plass for alle. Det er dette vi feirar i dag på festen for Kristi lekam og blod – og kvar gong vi feirar messa. Det er dette eg lever på som eit kristent menneske, det er dette eg er kalla til som prest, som skrive står: «Frelsens kalk vil jeg løfte og påkalle Herrens navn!»»

Etter messen syklet fader Arnfinn inn i Nordmarka og inn i evigheten. Den spreke 63-åringen fikk et hjerteinfarkt og ble hentet hjem til Gud. Sannsynligvis kunne han ikke tenke seg en større lykke enn å endelig få møte Gud ansikt til ansikt. Da de fant ham i den grønne juniskogen, hadde han et lite smil om munnen og en liten tåre i øyekroken. Løpet var fullført. Himmelen åpen. 

Deg være ære, Herre over dødens makt!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 12.04.2022 da Hebr 10,11-20 var dagens bibeltekst. Løftet opp på nytt 10. juni 2023.

"I eit samfunn der Gud er blitt mindre enn menneske, har vi vanskeleg for forstå at det trengs noko offer" sa p. Arnfinn Haram i sin siste preken.

Hvor er fader Arnfinn Harams grav?

Hvis du ønsker å besøke fader Arnfinns grav, så finner du den på Vestre Gravlund i Oslo, like ved Borgen t-banestasjon. Jeg har merket av stedet med en blå prikk på kartet her:

Skjermdump fra Google Maps

Slik så graven ut i juni 2021:

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Les også:

• Les hele fader Arnfinn Harams siste preken på Corpus Christi i 2012 her på katolsk.no.
• Les minneordet mitt fra 2012 her: "Bror Arnfinns profetiske tale" (med bilder fra begravelsesdagen)
• Les hele fader Arnfinn Harams skjærstorsdagspreken i 2012 her på bloggen hans.
• Les Eskil Sjeldals fantastiske minneord om fader Arnfinn Haram her på bloggen.
• Les alle saker om, eller med, fader Arnfinn Haram her på bloggen ved å klikke her.
• Og viktigst av alt: Fortsatt ligger hele fr. Arnfinns Harams blogg tilgjengelig på internett. Det er en av de grundigste innføringene i katolsk tro som er tilgjengelig på norsk på internett. Dra på utforskertur der - og bruk søkeboksen flittig!

Korsmesse om høsten | Festen for korsets opphøyelse

Tilbedelse på festen for korsets opphøyelse.
I monstransen på alteret er Jesus til stede i brødets skikkelse.
Vi tror Jesus mente det han sa om brødet da han innstiftet nattverden og sa «Dette er min kropp».

I dag er det festen for korsets opphøyelse, «korsmesse om høsten» på primstaven. Fortsatt er det en måned til vi snur primstaven til vintersiden.

Jeg elsker å være i kirken når det er sakramental tilbedelse. 

Bare være der i stillheten, sammen med Jesus. Elske og tilbe. 

Ave Crux, spes unica! 

Hill deg, kors, vårt eneste håp!

Det går ingen vei utenom korset og lidelsen for den som vil leve i Kristi etterfølgelse. St. Augustin sier: «Gud hadde én sønn på jorden uten synd, men aldri én uten lidelse.» Jeg har skrevet en andakt om det til denne festen: «Hold ut, hold ut», heter den. Du finner den her.

Stille bønn og tilbedelse. Godt å være her!
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 14.09.2022

Fest hjemme: denne festens farge er rød.

Forsinkede bursdagsblomster er en fin ting.

Utsikt fra terrassen da vi kom hjem fra kirken. Til høyre treffer regnbuen Akershus festning.
Regnbuen er Guds paktstegn; et tegn på Guds trofasthet og løfter.

Primstavmerket er naturligvis et kors, men det kan være så utbrodert at du ikke umiddelbart gjenkjenner det (slik som på den store primstaven til høyre her).
Den letteste måten å finne korsmesse om høsten, er å orientere seg ut fra den store øksen 29. august, "Johannes halshogg", dagen da vi minnes Johannes Døperens martyrdød. 15 dager etter det, feirer vi korsmesse om høsten, 14. september.
Du kan også telle deg oppover nedenfra. Den siste dagen på sommersiden av primstaven er 13. oktober. Den 14. oktober skifter vi til vintersiden.

Fakta om korsmessene

Festen for Korsets opphøyelse heter Exaltatio Sanctae Crucis på latin. Festen er merket av på primstaven den 14. september som "korsmesse om høsten". 

Den andre korsmessen som er merket av på primstaven, er "Korsmesse om våren" 3. mai, på latin Inventio Sanctae Crucis, til minne om da den hellige Helena gjenfant Jesu kors i Jerusalem.

Les også:

Ettertanke | Hold ut, hold ut

Aftensang om våren, til en småpike

Sovende småpike. Noe av det beste med våren, er å kunne synge Nordahl Griegs Aftensang om våren igjen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 10. mai 2022

Det er ikke alle kveldssanger som passer å synge hele året. Aftensang om våren av Nordahl Grieg er en av dem. Men når kveldene blir lysere og lammene blir født, DA er tiden inne. Her følger aftensangen og noen flere vårglimt.

I 16 år har det vært sånn, helt siden den førstefødtes første vår i 2006, at jeg har sunget "Det var en deilig, deilig dag" om kvelden. Jeg blir vemodig bare ved tanken på at det en dag kommer en vårkveld da jeg ikke lenger har noen småpike å synge den sangen for. Livet går så fort! Godt at det enda er noen år igjen med kveldssanger.

Aftensang om våren/Det var en deilig deilig dag

Tekst: Nordahl Grieg (1902-1943)

Melodi: Thoralf Borg (1895-1969)

Det var en deilig, deilig dag,

men tenk nå er den over,

og alle som er riktig snill`,

de ligger nå og sover.

Og him'len som var blid og

blå med mange tusen smil i,

begynner først å le igjen

en gang i morgen tidlig.

Og ingen knopper gresser mer

på luftens solblå enge,

de ble så trette stakkars små,

nå skal de sove lenge.

Og alle hvite, søte lam,

de ligger på en låve

og slikker på en liten bror.

Og hyss, nå skal de sove.

Det var en deilig, deilig dag,

men tenk nå er den over,

og alle som er riktig snill`,

de ligger nå og sover.

Og alle stjerner blir så glad`,

for alle stjerner liker

en knopp i blund, et lam i ro

og sovende småpiker!

Teksten har falt i det fri i henhold til Åndsverkloven fordi det er mer enn 70 år siden Nordahl Grieg døde i 1943.

Hvilken melodi?

Jeg synger sangen med den melodien som står i den uunnværlige boken Ved sengekanten fra IKO-forlaget, og som oppgis å være komponert av Thoralf Borg. Den starter med notene G-E-diss-E-G-F-D-H, det vil si den melodien som Lars Lillo-Stenberg synger her (lenke til Spotify). Det er denne melodien jeg alltid har sunget og som min mor har sunget for meg. På Spotify finner jeg imidlertid en Kari Bremnes-innspilling med en helt annen melodi, som også oppgis å være komponert av Thoralf Borg. Ikke vet jeg. Jeg har forsøkt å grave i det, men lengre kommer jeg ikke i kveld.

For øvrig: Jeg tror ikke Nordahl Grieg tenkte over det - kanskje fordi han ikke hadde noen småpike å teste teksten på - men iallfall: Når han skriver "og alle som er riktig snill`, de ligger nå og sover" så kan våkne småpiker ta seg nær av det, fordi de ligger jo der og sover ikke ennå. Det innebærer at de defineres som ikke riktig snill. Vår snille og logisk anlagte eldstedatter oppdaget den feilen helt av seg selv, og beordret straks omskriving til "og alle som er riktig snill`, de ligger SNART og sover". Akkurat der tar vi oss altså en kunstnerisk frihet hjemme hos oss. For øvrig følger vi manus.

Nostalgisk glimt av de fire yngste, fra hagen her vi bor, en deilig dag våren 2016.

Et til nostalgisk glimt fra våren 2016, fra Tinkernparken.

Og vips var hun blitt åtte år og alle jentene fra klassen kom i bursdagsbesøk.

En flyvende enhjørning. Kan man ønske seg mer?

En stor dag: Maria har blitt 8 år, og Hogwarts har fått en ny elev i huset Hufflepuff! Maria tok Hogwarts-testen og kom ut som Hufflepuff; det huset på Hogwarts som har flest snille folk. Et godt hus å tilhøre. Elever som hører til i Hufflepuff er kjent for å være "hard-working, friendly, loyal, honest and rather impartial. Hufflepuff was the most inclusive among the four houses; valuing hard work, dedication, patience, loyalty, and fair play rather than a particular aptitude in its students. Hufflepuffs were known to have a strong moral code, and a sense of right and wrong. Hufflepuffs were usually accepting of everyone. Students in Hufflepuff were known to value everyone and treat them as equal."

En ekte vår inneholder konfirmasjoner. På Marias 8-årsdag var vi i konfirmasjonen til et fadderbarn i Fredrikstad. Trøsten for 8-åringen var at hun fikk feire dagen sin med skikkelig barnebursdag dagen før.

Definisjonen på vår: Når du kan erstatte boblejakken med boblevest. Utrolig fint å kunne stoppe innom kirken på vei hjem fra skolen en helt vanlig fredag.

Sokneprest P. Carlo Borromeo Le Hong Phuc leder menigheten i sakramentsandakt klokken 17, før han går i skrifteboksen og er tilgjengelig for skriftemål fram til kveldsmessen klokken 18.

Det er en helt allminnelig fredag, men kirken er pyntet med levende blomster likevel. I 50 dager befinner vi oss i påsketiden. Det må feires - 50 dager til endes.

Midt på alteret er det en monstrans. Og midt i monstransen er Jesus. 

Vi tror at brødet virkelig forvandles og blir Kristi legeme i sin substans. Vi tror at Jesus Kristus er «til stede på en sann og virkelig måte med hele sitt vesen» i brødet og vinen.

Dette kalles transsubstansiasjonslæren, men det betyr bare enkelt og greit at vi tar Jesus på ordet når han sier: «Det brødet jeg vil gi, er min kropp» (Joh 6,53) og når det står "Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere.»" (Luk 22,19).

I Den katolske kirke er det mange kjente nattverdsmirakler. Helt inn i våre dager rapporteres det om nattverdsbrød som begynner å blø, som endrer karakter eller som rett og slett har blitt fullstendig forvandlet. Det innviede brødet er med andre ord ikke et livløst objekt. Kristus er virkelig og levende til stede i det. Under nattverdsmirakler blir dette største av alle undere bare mer synlig. 

I denne bloggposten kan du lese om et av de mest kjente miraklene: Nattverdsmirakelet i Lanciano.

Det røde lyset i bakgrunnen, kalt evighetslampen, sier: "Jesus er her". I alle katolske kirker vil du finne et slikt tent, rødt lys ved siden av tabernakelet, det lille "huset" der de innviede nattverdsbrødene oppbevares.

Jeg skulle gjerne ha vært her lenger. 20 minutter føles ikke lenge nok. Men vi må videre. Familien venter. Godt at vi kan komme tilbake. Igjen og igjen.

Det hellige triduum

Getsemane hage i St. Olav domkirke skjærtorsdag 2022.

Å, for en fantastisk fin stille uke og påske det ble - med stappfull kirke dag etter dag etter dag. Endelig! Tre år siden sist vi fikk lov! Og det herligste er: Vi er ikke ferdige! Påsketiden varer i 50 dager, helt til pinse. 

Bildene fra palmesøndag 2022 finner du ved å klikke her. Under følger bilder fra det hellige triduum: skjærtorsdag, langfredag og påskenatt. I tillegg blir det noen bonusbilder fra påskedag. 

Skjærtorsdag

Fast del av den katolske liturgien hver skjærtorsdag: Soknepresten og biskopen tar av seg messehagelen, slik Jesus tok av seg kappen, og vasker føttene til tolv personer fra menigheten.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

«Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere» sier Jesus til disiplene denne kvelden. Etter årene i koronaørkenen føltes de ordene mer treffende enn noen gang. Å, som vi har lengtet etter dette! Fantastisk. Nå er vi her!

På slutten av skjærtorsdagens messe bæres hostiene (de forvandlede nattverdsbrødene) til en liten Getsemane-hage i kirken. Hostiene er inne i den vakre lille kisten på toppen der. Det er derfor vi kneler i tilbedelse. Jesus er her. Han er virkelig og gåtefullt til stede. Han venter på deg. "Bli her og våk med meg."

Etter messen er det tilbedelse i kirken helt til midnatt. Ulike grupper i menigheten tar ansvar for de ulike timene. Den første timen var det konfirmantene som tok ansvaret for i år (ikke avbildet her).

Langfredag

Jeg elsker langfredagsliturgien: Feiringen av Herrens lidelseshistorie.

Det begynner med Ordets liturgi der vi leser hele lidelseshistorien høyt – fra Judas svikter og til Jesus er lagt i graven (Joh 18,1-19,42). Diakonen er fortellerstemmen, presten er stemmen til Jesus og en tekstleser leser alle de andre replikkene. Siden presten bare leser ordene som Jesus sier, legger jeg ekstra godt merke til det når Jesus sier noe. Det er som om jeg hører stemmen til Jesus snakke til meg - på norsk.

I år fikk vi lidelseshistorien i musikalsk versjon i St. Olav. Soknepresten sang Jesu replikker, en korsanger stod ved lesepulten og sang fortellerstemmen, mens ulike personer i kirkekoret på galleriet sang de andre replikkene.

Langfredag. Alle står under hele evangelielesningen. Når Jesus ånder ut på korset og dør, kneler alle ned i stillhet. Det er et sterkt øyeblikk.

Krusifikset løftes første gang - helt tildekket.

I pasjonstiden er krusifiksene innhyllet og skjult. Under langfredagsliturgien avdekkes krusifikset gradvis. Den første gangen løftes korset helt tildekket (bildet over). Den andre gangen avdekkes korsets høyre arm. Den tredje gangen avdekkes korset fullstendig.

Jeg vet ikke om det bare høres helt rart ut for deg som ikke har opplevd det, men jeg kan iallfall skrive under på at det er utrolig virkningsfullt når du selv er til stede. Jesus kommer mer og mer til deg, han kommer nærmere og nærmere deg for hver gang korset løftes og avdekkes. Det er en veldig spesiell opplevelse, og et godt eksempel på Guds "himmelske pedagogikk".

Videoen min her på Facebook viser andre og tredje gang korset avdekkes. Dette er ordene som synges så vakkert, så sårt:

Venite adoremus.
Kom, la oss tilbe ham.

Ecce lignum crucis, in quo salus mundi pependit.
Se, korsets tre, på det hang verdens frelser.

Kom, la oss gi ham all den tilbedelsen han ikke fikk den gang han ofret alt for oss.
Han som kom for at vi skulle ha liv - liv i overflod.
Han som har gitt meg alt. Jeg vil gi ham alt.
Venite adoremus!

Jeg vet ikke hvorfor, men pluginen fra Facebook gir dessverre ikke noen synlig videorute på bloggen denne gang. Du kan imidlertid se videoen hvis du er på Facebook, her. 

Dette vakre krusifikset henger ikke i kirken. Det tas kun fram under liturgien langfredag, for å hjelpe oss å tilbe Jesus og ære hans kors.

Biskopen ærer korset.

Jeg skriver fyldig om langfredagsliturgien her: Ettertanke | Å ære korset

Hele menigheten går fram én og én til korset og får sin egen stund med Jesus. Køen blir lang.

Noen protestanter vil kanskje spørre: "Hvordan kan dere gjøre det? Dere tilber en treplanke!" Nei, vi gjør ikke det. Har du noen gang spontant kysset et bilde av noen du er glad i og som du savner? Da dyrker du jo ikke bildet, men bildet hjelper deg til å gi uttrykk for kjærligheten du føler. Det er ikke krusifikset i seg selv som er det spesielle, men det hjelper meg - som er et åndelig og fysisk vesen - til å komme nærmere Frelseren som vandret omkring her på jorden i fysisk skikkelse. Det fysiske korset hjelper meg på en unik måte til å ha fokus på Jesus og på hva han har gjort for meg: Han gav alt for meg. Jeg vil gi alt for ham.

Å gå frem til Jesu kors på denne måten er rett og slett et sterkt personlig møte med Jesus og tårene triller hver eneste gang, til og med lenge før jeg har nådd fram til korset. Denne stunden - både mens jeg venter og mens det er jeg som står der fremme - gjør at jeg lengter intenst etter å være der på Golgata hos Jesus. Jeg får en akutt fornemmelse av at det var for nettopp meg han døde.

Etter langfredagsliturgien ligger Jesus i graven helt til oppstandelsen påskenatt.

Golgata. Det stod tre kors der, ikke bare ett. Noen ganger tenker jeg: Å, så heldig han var, han forbryteren. For vi må jo alle dø en gang. Tenk å få dø ved siden av Jesus, Guds sønn. Tenk å få være så tett innpå ham i et av verdenshistoriens mest fortettede, forferdeligste og aller vakreste øyeblikk. Og der, til deg, rett før du dør, sier Jesus de evige ordene: «I dag skal du være med meg i Paradis.» Det er så uendelig sterkt og så uendelig vakkert.

Den kirkelige tradisjonen ser på de to røverne som representanter for de to måtene du kan møte Jesus på: Du kan velge Jesus/nåden og bli frelst, eller du kan velge bort nåden, snu ryggen til Jesus og gå fortapt. Dette synliggjøres i kirkekunsten. I kirkekunsten er den gode røveren ved Jesu høyre side, vendt mot Jesus, mens den onde røveren er ved Jesu venstre side og vender ansiktet sitt bort fra ham.

Etter messen. Øde. Tomt. Lysene er blåst ut. Tabernakelet tomt. Alteret er nakent. Det massive offerbordet av stein trer tydelig fram. Det er alvor nå.

På veien hjem fra kirken stakk jeg innom en venninne fra menigheten. En kopp te og salte kjeks er passende til en langfredag.

Her er hun, min venninne Snøhvit. Neida, hun heter ikke det, hun bare ser ut som hun heter det.

Engelskmennene kaller langfredagen Good Friday - den gode fredagen. Det japanske kirsebærtreet bak Nasjonalbiblioteket fortalte om nytt liv - om livet som er sterkere enn døden.

"Det er vel fagre stunder når våren kjem her nord
Og atter, som eit under, nytt liv av daude gror."
(Fra salmen "No livnar det i lundar")

 

Påskenatt

Tabernakelet er kirkens hjerte. Her oppbevares det alltid hostier, det vil si forvandlede nattverdsbrød, altså Jesu legeme. Men skjærtorsdag tas hostiene ut, og tabernakelet står tomt, med åpen dør, helt til nattverden påskenatt.

I år kom jeg en time for tidlig til påskevigilien. Messen startet ikke klokken 22 slik jeg trodde, men klokken 23. Det passet egentlig bra, for det var bruk for meg i sakristiet til messeforberedelsene. Dermed fikk jeg også tatt noen bilder jeg kan dele med dere.

Bispestaven står klar i sakristiet. Guds lam, med korset og seiersfanen. På den lille fanen står det "Ecce, Agnus Dei" som betyr "Se, Guds lam" - Johannes Døperens ord om Jesus.

Jeg bare digger, digger Den katolske kirkes verdsetting av at ting skal være vakkert.

Under påskevigilien får det store påskelyset fem røde nagler i seg - ett for hvert av Jesu sår: To i hendene, to i føttene og ett i siden. Såret i siden fikk Jesus da den romerske soldaten stakk inn lansen etter hans død, og blod og vann kom ut. I følge Legenda Aurea het soldaten Longinus, og omvendte seg etter Jesu død. Du kan lese mer om Longinus og den hellige lansens historie her på katolsk.no.

Klart for asperges. Ordet kommer fra "asperges me", som er latin for "rens meg". Ordet er hentet fra Sal 51,9: "Rens meg fra min synd med isop, så jeg blir ren, vask meg, så jeg blir hvitere enn snø." 

Under påskevigilien fornyer alle sine dåpsløfter, og hele menigheten velsignes med hellig, innviet vann (vievann), som presten/biskopen sender ut med denne aspergeskvasten. Som katolske kristne bader vi i dåpens vann og dåpens nåde hele livet.

 St Olav domkirkes monstrans er svært vakker. 

Monstransen ble ikke brukt under denne messen. Jeg bare så mitt snitt til å ta et nærbilde av den når den først stod der. I midten er det som du ser kun glass. Det er her hostien (det forvandlede nattverdsbrødet) settes inn, slik at alle kan se Jesu legeme og tilbe Ham.

Det blir en del jobb for sakristanen når så mange prester skal delta i messen.

Jeg liker sakristiet i St. Olav. Det er et godt rom å være i.
Det er her du kommer for å hente vievann til å ta med hjem. Du trenger ingen avtale, bare kom rett etter en av messene.

Og så var påskenattliturgien i gang. Det starter med den hellige påskeilden utenfor kirken. Påskelyset tennes av denne ilden. Påskelyset går først inn i den helt mørklagte kirken. Resten av menigheten følger etter med utente vokslys. Etter at alle har kommet på plass, spres flammen fra påskelyset til alle i kirken.

Den katolske påskeliturgien er SÅ rik. Helt nydelig! Nydelig var det også å se gleden og takknemligheten i ansiktet til alle de som hadde lengtet etter denne timen i flere år.
(Foto: Lisa McFadden, publisert med tillatelse)

Inne i kirken. "Dette lille lyset mitt, det skal skinne klart."

Påskelyset senkes tre ganger ned i dåpsvannet før dåpen. Denne påskenatten ble tre ungdommer døpt.

En av de nydøpte mottok også fermingens sakrament (konfirmasjon).
Les mer om katolsk konfirmasjon her.

Vi har bekreftet dåpsbekjennelsen og dåpsløftet vårt, og alle står med tente lys og mottar vievannet, som biskopen går rundt i kirkerommet og sprinkler over oss.

Frelsens kalk heves. Bjellene ringer for å si "Vær oppmerksom, følg med nå, fokusér, SE!" Se Guds lam, som bærer verdens synd. Salige er de som er kalt til Lammets bord.

Det var veldig fint å få være med på messeforberedelsene. Spesielt fint var det å få fylle døpefonten med alt dette vannet. De neste dagene kommer mange i menigheten til å ta med seg vievannsflasker for å ta med seg hellig påskevann hjem til sine egne vievannskar.

Påskedag

Påskedag opprant med strålende sol. Påskeliljene som stod i knopp påskeaften, hadde sprunget helt ut påskedag.

Påsketriks: 1. Kjøp tre bunter påskeliljer når påsken begynner - på påskeaften - etter at alle andre har sluttet å kjøpe dem. 2. Bind dem sammen med et tau, og sett dem på et fat. 3. Vips har du en stilig påskedekorasjon for 30 kroner 💛💛💛

Tenk å få et sånt fint Fabergé-egg fra Milano som påskeegg!

 Det store påskegget er fylt med deilig sjokolade. Det er godt vi har 50 påskedager på å spise det opp.
Vi gjemmer mindre påskeegg til barna i stuen påskedag. Det vil si: Jeg fyller og gjemmer påskeeggene om natten, etter midnattsmessen, og de finner påskeeggene neste morgen, før jeg har stått opp. Veldig populær tradisjon.

Stappfull kirke også påskedag. De som ikke har sitteplass, kneler direkte på gulvet under nattverdsliturgien.

Knelebenk, slik at du kan knele ned i bønn og tilbedelse og få din egen, lille stund ved den tomme graven. Ta påskemysteriet inn over deg. La det synke inn.
Les denne andakten om hvorfor jeg tror oppstandelsen er ekte.

Graven er tom, korset er tomt, Jesus stod opp og han lever!

Etter høymessen påskedag.

Påskelyset brenner. Nå kan du se de fem røde sårmerkene som biskopen satte inn i lyset påskenatt.

Til høyre for tabernakelet kan du se evighetslampen, som er navnet på den røde lampen som alltid er tent når Jesu legeme er til stede i tabernakelet. 

«Jesus er her. Han tørster etter deg», sier evighetslampen.

«Enten vi vet det eller ikke, er bønn et møte mellom Guds tørst og vår.

Gud tørster etter at vi skal tørste etter Ham» står det i Den katolske kirkes katekisme, §2560.

Jeg glemte å ta med vievannsflaskene påskenatt. Heldigvis var det fortsatt mye påskevann igjen påskedag, slik at jeg kunne fylle dem da og ta med hjem.
Disse flaskene har jeg kjøpt fra The Catholic Company til bare 2 dollar pr. stk. Korken har en spesialåpning på toppen som er veldig fin til å helle med. Jeg tror det skal være mulig å kjøpe lignende flasker hos St. Olav bokhandel også, bare ikke i nettbutikken (ennå).

Påskemorgen slukker sorgen. Spesielt når påskesolen stiller opp.

Påskemåltid med hele familien 2. påskedag. Saftig, røkt lammelår, røkt av mine foreldre.

Vanligvis spiser vi påskemiddagen 1. påskedag, men i år måtte vi vente med å spise påskelammet til hele familien var samlet igjen 2. påskedag.

Nei, vi har ikke fått oss tysk jaktterrier. Broren min har. 
Olav (på bildet) og Maria var på påskeferie hos mine foreldre på fjellet. 

Det var fortsatt mye snø på Løyning. Nok til å gå på ski, lage snøhule og ake på akebrett.

Johannes var hjemme med oss foreldrene i påskeferien. Vi chillet, koste oss, og fikk både gått på besøk og hatt besøk. Her spiller vi Tumblin' Tower med tante og onkel.

Kjempestas å få holde en koselig, liten fetter for første gang.

En ordentlig godgutt. Må Herren velsigne deg og bevare deg hele ditt liv!

Ingrid var på Gulsrud ved Tyrifjorden, på en ukes lang påskeleir for konfirmanter i regi av Norges Unge Katolikker (NUK), fra palmesøndag til påskedag. Skikkelig suksess. Sommerleiren kan ikke få begynt fort nok.

Sunniva var på en annen påskeleir i regi av NUK, fra palmesøndag til påskedag. Denne var for 16-18-åringer på det katolske leirstedet Mariaholm i Spydeberg.

Dette bildet er fra påskevigilien i kapellet på Mariaholm. Det var Sunniva som dekorerte påskelyset. Bildet er tatt av pater Pål Bratbak som har studiepermisjon og egentlig er i Roma nå. Han skriver på Facebook:

"Planen i kveld var påskevigilie med Paven i Roma, det ble påskeleir på Mariaholm. Kapellet her er ikke akkurat som Peterskirken, men INGENTING kan overgå opplevelsen av deltakere som kaster seg om halsen din etter en to timers messe og sier at de ikke kan huske sist de var så glade! Ekte påskeglede er vanskelig å slå, for Kristus er oppstanden fra de døde! GOD PÅSKE!!!!!!!!"

Halleluja! Å, så glad jeg er på leirdeltakernes vegne over at pater Pål fulgte det som nok hele tiden var Guds plan! Deo gratias!