Ettertanke | Vi trenger alle en frelser – gjesp?

Jeg måtte se videoen med biskop Austin Vetter om og om igjen, fordi utstrålingen av Jesus var så sterk.
Foto: Skjermdump fra Instagram/Stand Firm Productions

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt predikanter si – med vekslende innlevelse og troverdighet – at «Vi trenger alle en frelser – jeg også». 

Litt for ofte har det vært noe med måten de sa det på som gjorde at jeg satt igjen med en emmen ettersmak av at «Hm, det føles egentlig som at du bare inkluderer deg selv fordi du har lært at det er det man skal gjøre, ikke fordi du faktisk mener det og har erfart det». At de egentlig ikke opplever seg selv som like syndige som andre – hvis du skjønner hva jeg mener – men at de har skjønt at hvis de skal fremstå som fromme, så må de si at de er syndere, «slik som dere».

Slik var det ikke da Austin Vetter plutselig dukket opp i feeden min på Instagram. Jeg hadde aldri hørt om ham før, men Instagram syntes jeg burde ta en kikk på videoen «We all need a savior» fra Stand Firm Productions. Senere fant jeg ut at Austin Vetter er katolsk biskop i Montana, helt nord i USA.

Denne mannen hadde en helt fantastisk måte å snakke på. Det var ingenting tilgjort, pompøst eller selvhøytidelig ved ham. Han var bare fullt og helt oppriktig, helhjertet og engasjert. Guds kjærlighet boblet opp gjennom både ham og videoens bakgrunnslyd: Arvo Pärts «Spiegel im Spiegel» – et stykke for fiolin og flygel som formidler Guds skjønnhet så inderlig at det gjør vondt.

I videoen blir vi klippet inn på dette tidspunktet i en lengre podkastsamtale: «Jeg sa til ham: Hvilken religion tilhører du?» «Han sa: Jeg har ingen.» «Jeg sa: Vil du bli katolikk?» «Ville dere ha meg?» «Ville vi ha deg!? Vår kirke er full av alkoholikere! Vi har alkoholikere, løgnere, juksemakere, narkotikabrukere, gamblere – alt! Hele pakken!» «Dere ville ha meg?!» «Jeg sa: Absolutt. Du må ikke være på en spesiell måte for å få hjelp fra oss. Vi hjelper deg. Vi er alle et rot. Vi trenger omvendelse alle sammen. Det betyr ikke noe hva akkurat din synd er. Det er sju dødelige synder. Du blir god i én av dem, vi hjelper deg med den – også plukker du opp en ny en, og så jobber du med den dødssynden en stund. Sånn er det med oss alle! Jeg er like menneskelig som alle andre. Samme greiene. Jeg trenger en frelser like mye som du gjør det.»

Det ser ikke så spektakulært ut på trykk. Jeg ser det. Det var måten han sa det på som grep meg. Du kunne høre at dette er lyden av en sjel som er fylt av barmhjertighet. Dette er ekte ydmykhet. Jeg måtte se videoen om og om igjen, fordi utstrålingen av Jesus var så sterk. Det har sannsynligvis en del andre også gjort, i og med at denne bittelille, nye Instagram-kanalen har fått nesten en halv million visninger av reels-videoen sin.

I Ordspråkene 28,13 står det: «Den som skjuler syndene sine, skal ikke lykkes; den som bekjenner og vender seg fra dem, finner barmhjertighet.» Det var nettopp dette som biskop Austin Vetter klarte å formidle. Kirken er ikke en eksklusiv klubb for de perfekte og plettfrie, den er et feltsykehus for syndere. Kom til Kirken, kom til Jesus og finn Guds barmhjertighet!

Som biskopen oppsummerer det i den lengre YouTube-versjonen av samtalen: «Du må ikke være på en spesiell måte først. Jesus er svaret.» Så enkelt som det. Så sant som det.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen.

Første gang publisert her på bloggen 12.08.2023 og i avisen Vårt Land 04.08.2023 da Ordsp 28,9-13 var dagens bibeltekst.

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av STAND FIRM (@standfirmproductions)

https://www.instagram.com/reel/Ctw5l4pgzc5/

"You're not your sin. The awful things you did last year, last week, last night, two minutes ago. You're not your sin. You're the Father's." Matt Fradd
Foto: Catholic Link

"Know, o beautiful soul, that you are the image of God.
Know that you are the glory of God."
St Ambrosius
Foto: Steubenville Conferences

Bishop Austin Vetter: Truly Connecting With People & Visiting the Imprisoned

Den lille videoen (over) er et utdrag fra en halvtimes lang podkastsamtale som du kan se på YouTube (under). Det er en veldig inspirerende samtale om hvordan Kirken og vi som kristne kan nå ut med evangeliet i en tid som vår. Anbefales!

https://www.youtube.com/watch?v=KN6hs7jB1ZU

Ettertanke | Blodet som roper | Fr. Arnfinn Harams siste preken

I denne bloggposten finner du både den siste prekenen og et kartbilde som viser veien til fader Arnfinn Harams grav.
Foto: Jonas Meek Strømman/Korsets Seier

Den 10. juni 2012 – den siste dagen dominikanermunken Arnfinn Haram (1948-2010) levde – holdt han en episk preken i St. Dominikus kloster. 

Slik startet han: «Kva er kyrkja? Er det ein organisasjon som skal oppretthalde den kristne arven – slik det er uttrykt i den nye grunnlovsteksten? Eller er kyrkja summen av alle kristne aktivitetar og all velvilje for kristendomen? Eller ein gamal hierarkisk institusjon? Evangeliet i dag gjev eit betre svar: Kyrkja er forsamlinga som av Kristus er kalla saman rundt hans levande nærvere.»

Og bror Arnfinn fortsatte: «Her er det ikkje snakk om ei vag interesse for «kulturverdiar», ein kristendom utan lære, utan fellesskap, utan feiring av sakramenta.» Fordi: I følge Apg 2,42 holdt de første kristne seg trofast til apostlenes lære, til fellesskapet, brødsbrytelsen og bønnene – kort oppsummert: til den hellige messen. «Vil du sjå kor sterkt kyrkja og kristendomen står, skal du sjå korleis det står til med dette. Det er når dette lever at kyrkja får ein verkeleg vekst.»

Messen er senteret i kirkens liv. Og senteret i senteret er nattverden, nærmere bestemt Kristi nærvær i brødet og vinen. Jesus er virkelig til stede, realpresent, i nattverdens elementer. Dermed er også hele frelsesverket nærværende i brødet og vinen. «Han er der, han er HER – og vi bryt ut, som Thomas: – Min Herre og min Gud!»

I nattverden feirer vi Kristi offer, det offeret som soner alle synder og som er selve grunnlaget for den nye pakten. Når Moses oppretter pakten mellom Gud og Israel, gjør han det med paktsblod av okser (2. Mos 24,7). Når Jesus innstifter den nye pakten, løfter han kalken med vin og sier: «For dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse». (Matt 26,28) «Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle og kjøpte oss fri for evig.» (Heb 9,12)

Her er de siste ordene i bror Arnfinns preken: «Brør og systre! I eit samfunn der Gud er blitt mindre enn menneske, har vi vanskeleg for forstå at det trengs noko offer, at vi kan vere skyldige, ja, skyldige til døden, at nokon skulle måtte gå i døden og ofre seg for oss. Å argumentere for det i dag, er som å så på asfalt.

Eg vil berre seie for min eigen del: Ein dag – ein dag som kan vere når som helst, men som i alle fall rykkjer nærare for kvar dag som går – skal eg stå for min Skapar. Eg veit eg vil trenge alt som kan gjerast for eg skal finne nåde og kunne stå oppreist då. Alle helgnars forbøn og forteneste og aller mest det Kristus har gjort då han gav seg sjøl for oss, for meg. Då treng eg å stole på «det blodet som ropar sterkare enn Abels blod»: Kristi blod, som ropar om kjærleik, nåde og oppgjer. Som seier: Det er fullført, det er plass for alle. Det er dette vi feirar i dag på festen for Kristi lekam og blod – og kvar gong vi feirar messa. Det er dette eg lever på som eit kristent menneske, det er dette eg er kalla til som prest, som skrive står: «Frelsens kalk vil jeg løfte og påkalle Herrens navn!»»

Etter messen syklet fader Arnfinn inn i Nordmarka og inn i evigheten. Den spreke 63-åringen fikk et hjerteinfarkt og ble hentet hjem til Gud. Sannsynligvis kunne han ikke tenke seg en større lykke enn å endelig få møte Gud ansikt til ansikt. Da de fant ham i den grønne juniskogen, hadde han et lite smil om munnen og en liten tåre i øyekroken. Løpet var fullført. Himmelen åpen. 

Deg være ære, Herre over dødens makt!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 12.04.2022 da Hebr 10,11-20 var dagens bibeltekst. Løftet opp på nytt 10. juni 2023.

"I eit samfunn der Gud er blitt mindre enn menneske, har vi vanskeleg for forstå at det trengs noko offer" sa p. Arnfinn Haram i sin siste preken.

Hvor er fader Arnfinn Harams grav?

Hvis du ønsker å besøke fader Arnfinns grav, så finner du den på Vestre Gravlund i Oslo, like ved Borgen t-banestasjon. Jeg har merket av stedet med en blå prikk på kartet her:

Skjermdump fra Google Maps

Slik så graven ut i juni 2021:

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Les også:

• Les hele fader Arnfinn Harams siste preken på Corpus Christi i 2012 her på katolsk.no.
• Les minneordet mitt fra 2012 her: "Bror Arnfinns profetiske tale" (med bilder fra begravelsesdagen)
• Les hele fader Arnfinn Harams skjærstorsdagspreken i 2012 her på bloggen hans.
• Les Eskil Sjeldals fantastiske minneord om fader Arnfinn Haram her på bloggen.
• Les alle saker om, eller med, fader Arnfinn Haram her på bloggen ved å klikke her.
• Og viktigst av alt: Fortsatt ligger hele fr. Arnfinns Harams blogg tilgjengelig på internett. Det er en av de grundigste innføringene i katolsk tro som er tilgjengelig på norsk på internett. Dra på utforskertur der - og bruk søkeboksen flittig!

Ettertanke | Edderkoppspinn og ormeegg

Samfunnet som beskrives i Jesaja 59 er giftig og mørkt: «De klekker ut ormeegg og vever spindelvev. Den som spiser av eggene, dør, blir de knust, klekkes det ut en slange. Det de gjør, er ondskaps gjerning.» 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Dette er en andakt om noe så grunnleggende som omvendelse.

Det går heftig for seg i Jesajas bok kapittel 59. Guds folk opplever det som om Guds hånd er for kort til å hjelpe dem. Men det er ikke slik det henger sammen, forklarer Jesaja. Avstanden mellom folket og Gud skyldes ikke en mangel hos Gud. Nei, den kommer av all den uoppgjorte skylden deres: «For hendene deres er tilsølt av blod og fingrene av skyld, leppene deres taler løgn, og tungen mumler svik.» (Jes 59,3) Her er det ikke bare snakk om et individuelt ansvar, men en feil på systemnivå i samfunnet. Det gir folket et felles ansvar.

Når vi lager og følger lover som er urette, får vi en felles skyld for den uretten som springer ut av systemfeilen. Blodet er på alles hender. Ingen kan toe sine hender og si at de er uskyldige.

Samfunnet som beskrives i Jesaja 59 er giftig og mørkt: «De klekker ut ormeegg og vever spindelvev. Den som spiser av eggene, dør, blir de knust, klekkes det ut en slange. Det de gjør, er ondskaps gjerning. De er raske til å utøse uskyldig blod. De lager seg krokveier, den som går der, kjenner ikke fred. Derfor er retten langt borte fra oss, rettferdighet når oss ikke. Vi håper på lys, men se, det er natt, på lysglans, men vi går i mørke. Vi famler langs veggen som blinde, famler som om vi var uten øyne. Vi snubler midt på dagen som om det var skumring, midt i livet er vi som døde.» (Jes 59,5ff)

Som sagt: Jesaja 59 er et heftig kapittel. Hvordan finner man veien ut av et så lummert, dystert, giftig mørke? Hvordan slutter man å være som en dauding midt i livet? Svar: Ikke ved å definere mørket som lys, men gjennom å ta et oppgjør og en omstart.

Veien ut starter alltid ved at man erkjenner hvor man er. «Våre mange lovbrudd er foran deg, våre synder vitner mot oss. For vi vet om våre lovbrudd, og vi kjenner vår skyld. Vi har gjort opprør og fornektet Herren, snudd oss bort fra vår Gud.» (Jes 59,12f).

Deretter snur man seg 180 grader rundt og begynner å gå i rett retning. Og slik slutter også Jesaja 59, med omvendelse og en profeti om Jesus: «En som løser ut, skal komme til Sion, til dem hos Jakob som vender om fra synd, sier Herren» (Jes 59,20f).

Hvorfor er vi blitt så redde for å snakke om synd – om det som ødelegger oss og som gjør at mennesker går «i sund»? Hvorfor føles det nesten radikalt å skrive om noe så grunnleggende som omvendelse? Det var jo det første både Johannes Døperen og Jesus sa høyt: «Vend om!» Du går på en farlig vei! Ikke fortsett på den veien! Snu! Kom tilbake til det som er rett og godt, for himmelriket er kommet nær!

Hvis det er blitt så mørkt nå at vi famler rundt som om vi er uten øyne – hvis vi fomler langs vegger fulle av spindelvev, løgn og ormeegg – hvis vi midt i livet er som døde – er det ikke da tid for å si «Vend om!»? Du trenger ikke ha det sånn som det her! Det finnes en vei ut herfra! Du er ikke dømt til å rote rundt nedi det her. Du kan bli fri. Ta imot Guds mektige hånd, så drar han deg opp – opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen.

«Det folket som vandrer i mørket, ser et stort lys. Over dem som bor i dødsskyggens land, stråler lyset fram.» (Jes 9,2) «Reis deg, bli lys! For lyset ditt kommer, Herrens herlighet går opp over deg. Du skal kjenne at jeg er Herren, din frelser, Jakobs Mektige som løser deg ut.» (Jes 60;1,16)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. oktober 2022 da Jes 59,1-4 var dagens bibeltekst.

Musikk som passer til denne teksten:

(Lenkene går til Spotify)

• Ortodoks: Kontakion for the Sunday of the Prodigal Son: - When I disobeyed in Ignorance - ærlig om anger
• Katolsk: A prayer of St. Patrick - melodi John Rutter - for å bli omsluttet av Kristus
• Norsk kirkemusikk: Even when He is Silent - melodi Kim André Arnesen - for å tro på Gud også når du ikke kan se ham

Bokanbefalinger når Gud oppleves taus: The Sacred Romance av John Eldredge, Natten er mitt lys av Wilfrid Stinissen (St. Olav forlag, 2001) og Tørsten gir lys av Erling Rimehaug (Lunde forlag, 2007).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Etterord: Flere forklaringer på hvorfor Gud oppleves taus

Det er viktig for meg å understreke noe som jeg ikke hadde plass til å skrive om i avisen: Synd er ikke den eneste årsaken til at du opplever Gud som taus. 

• Hvis du mistenker at synd er årsaken, så snakk med en prest om det. Også ikke-katolikker kan spørre om å få en slik samtale med en katolsk prest. Kanskje har du rett i at synden din har skapt en reell avstand mellom deg og Gud. I så tilfelle trenger du skriftemål. Kanskje har du ikke rett. I så tilfelle trenger du en god og sann prest med åndelig dømmekraft som kan skjære gjennom og fortelle deg det.
  PS: Det er en vanlig, men ikke noen lur strategi å gjemme synder. Det er som å gjemme et betent sår, når det som trengs faktisk er luft, renselse og medisin. Det er alltid befriende og godt når synden blir feiet ut av vårt indre gjennom skriftemålet. Jeg skriver mer om det her.
  
  
• En annen, vanlig årsak er depresjon: Du er nummen og føler ikke noe på noe område, heller ikke på troens område. Dette har ingenting med ditt reelle forhold til Gud å gjøre. Gud bor ikke i følelsene våre, og følelser er ikke noe godt barometer på hvordan det står til i vårt forhold til Gud. Gjennom dåpen er du blitt Guds barn, det hviler ikke på følelser. Du kan være fullt og helt frelst selv om følelsesbarometeret ditt har hengt seg opp på null. Hvis du tenker at jeg kanskje er inne på noe her, så les ettertanken Når du har det vondt.
  
  
• En tredje, vanlig årsak er at du er i den etappen av troslivet som St. Johannes av Korset kaller troens mørke natt. Etter at du er ferdig med de første årene av livet ditt med Gud, kommer ofte fasen der Gud trekker seg tilbake: Troens natt. Jeg skriver mer om det her, i ettertanken Han som jeg elsker. Kjenner du deg igjen i dette? Da anbefaler jeg boken The Sacred Romance av John Eldredge, men også bøkene Natten er mitt lys av Wilfrid Stinissen (St. Olav forlag, 2001) og Tørsten gir lys av Erling Rimehaug (Lunde forlag, 2007).

Ettertanke | Én Gud for alle

Den viktigste jødiske bønnen kalles Shema, og har båret jødefolket i årtusener.
Foto: Etienne Valois/Flickr Creative Commons

Den viktigste jødiske bønnen kalles Shema, og har båret jødefolket i årtusener. Shema betyr «hør» på hebraisk. «Shema Israel Adonai Eloheinu Adonai echad.»

«Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt.» (5. Mos 6,4-5)

Shema er det første barnet lærer, og den siste bekjennelsen en jøde tar i sin munn i dødsøyeblikket. Og det er nettopp denne trosbekjennelsen – selveste omdreiningspunktet i den jødiske tro – som Paulus trekker fram når han prøver å forklare for menigheten i Roma hvordan det er mulig at også hedningefolkene kan bli frelst, og det til og med uten det jødiske paktstegnet; omskjærelsen.

Hedningefolkene, det er oss – det vi si alle andre folkeslag enn israelsfolket. Hvordan kan vi bli rettferdiggjort, vi som ikke er Abrahams barn av fødsel? Paulus svarer: Ved tro, og ikke gjennom omskjærelsen. Og her kommer da referansen til shema: «For Gud er én, han som rettferdiggjør omskårne av tro og uomskårne ved samme tro.» (Rom 3,30)

Slik er det Paulus forklarer det hele: Fordi jøder og hedninger har én og samme Gud, så blir vi frelst på den samme måten: Ved tro. I de neste versene, i Rom 4,1-15, forklarer Paulus hvordan Abraham er far ikke bare for jødefolket, men for alle som tror på Herren (Rom 4,11), og han utdyper hvordan det er troen som frelser oss alle, ikke omskjærelsen eller lovgjerninger.

«For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig.» (Rom 4,3) Her siterer Paulus fra 1. Mos 15,6. Og han fortsetter: «Vi sa at Abraham ble regnet som rettferdig fordi han trodde. Når skjedde det? Var det før eller etter at han ble omskåret? Det skjedde før han ble omskåret.» (Rom 4,9-10)

Abraham fikk et stort løfte fra Gud: «I deg skal alle slekter på jorden velsignes.» (1. Mos 12,3). Ifølge kristen tro ble dette løftet oppfylt da Jesus Kristus – verdens frelser, Guds sønn, Messias – kom til jorden gjennom Abrahams ætt; Guds utvalgte folk.

Hedningenes innlemmelse i Guds folk var et hett tema under apostelmøtet i Jerusalem. Der sa Jakob dette: «Brødre, hør på meg! Simeon har forklart hvordan Gud for lenge siden sørget for å vinne seg et folk av hedninger for sitt navn. Og dette stemmer med profetenes ord, slik det står skrevet: Deretter vil jeg komme tilbake og gjenreise Davids falne hytte. Det som er revet ned, skal jeg bygge opp, jeg reiser det på ny, for at resten av menneskene skal søke Herren, alle folkeslag som navnet mitt er nevnt over.» (Apg. 15, 14-17)

Kirken er i sitt vesen universell. Den omfatter alle folkeslag. Noe av det fine med å høre til i St. Olav menighet, er at vi er en slags «den universelle kirke i miniatyr». Det tenker jeg ofte på under nattverdsliturgien når vi hilser hverandre med Guds fred. Gang etter gang slår det meg at innen jeg har snudd meg 360 grader rundt og hilst på de nærmeste rundt meg, så har jeg hilst på kristne fra alle verdensdeler: Fra Afrika, Asia, Oceania, Nord-Amerika, Sør-Amerika og alle deler av Europa. Helt fantastisk! Sånn blir det i himmelen!

Kirken er én fordi Herren er én Gud for alle folkeslag og alle slags folk. I Jesus er vi alle ett, på tvers av alle slekter og nasjoner. Halleluja!

Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 25. august 2022 da Rom 3,27-31 var dagens bibeltekst

Les også:

Ettertanke | Fatale misforståelser om rettferdiggjørelsen

Ettertanke | Fatale misforståelser om rettferdiggjørelsen

ALT AV NÅDE: En andakt om rettferdiggjørelsen, sett fra både katolsk og luthersk vinkel.

Den utløsende faktoren for den store kirkesplittelsen på 1500-tallet var at man svarte ulikt på et brennende hett spørsmål i samtiden: «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?». Både på katolsk og luthersk side anvendte man nøkkelbegrepene tro og frelse, men med ulik betydning.

Den katolske kirke brukte ordet frelse for å beskrive hele prosessen fra du blir Guds barn i dåpen og like til den dagen du har «stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen» (2 Tim 4,7) – du er frelst den dagen du dør som Guds barn. Når Luther talte om frelse, snakket han om det innledende steget, som å gå om bord på Noas Ark – ikke hele prosessen.

Med tro siktet det katolske konsilet i Trient (1545-1549) til troen som intellektuell overbevisning. For Martin Luther (1483-1546) betydde tro at man aksepterte Jesus av hele sitt hjerte og hele sin sjel. Den kjente, katolske teologen Peter Kreeft skriver: 

«Ettersom katolikkene anvendte frelse i en videre betydning og tro i en snevrere betydning, mens Luther anvendte frelse i en snevrere betydning og tro i en videre betydning, fornektet katolikkene med rette, mens Luther bekreftet med rette, at vi kunne bli frelst av troen alene.»

Luther hadde rett i at frelsen er en fri gave, som ikke kan fortjenes gjennom lydighetshandlinger mot loven. Frelsen er en gave som tas imot i tro – det er tydelig både i Romerbrevet og Galaterbrevet.

Den katolske kirke hadde rett i at en intellektuell overbevisning uten gjerninger ikke kan frelse deg, fordi en tro uten gjerninger er død (Jak 2,26), «her gjelder bare tro som er virksom i kjærlighet.» (Gal 5,6) Den katolske kirke hadde rett når den fremholdt at en reell tro på Jesus vil fornye hjertet ditt og lede deg inn i en prosess kalt helliggjørelsen.

Den katolske kirkes offisielle lære er at frelsen er en gave som vi verken kan «kjøpe» eller prestere. Vi blir frelst av nåden alene og gjennom Kristi frelsesverk, og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv. Nåden får vi helt gratis og ufortjent.

Med andre ord: Lutherske og katolske kristne er grunnleggende sett enige om det som var det store stridsspørsmålet på 1500-tallet: Rettferdiggjørelsen. 

Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen ble signert av Den katolske kirke og Det lutherske verdensforbund i 1999, og den lyder slik:

«Sammen bekjenner vi: Ene og alene av nåde og ved troen på Kristi frelsesverk og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv blir vi godtatt av Gud og mottar Den Hellige Ånd som fornyer hjertene, kaller og setter oss i stand til å gjøre gode gjerninger.» Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 22. august 2022 da Gal 5,1-6 var dagens bibeltekst.

Ettertanke | Frelst av å tenke rett?

Hjernecelle.
Foto: Gerry Shaw/Wikimedia Creative Commons

Bor troen i «hjernen alene»? 

Noen ganger kan man få inntrykk av at det å være kristen handler om å ha forstått alt og ha det rette puslespillet i hodet, der alle bitene har falt pent på plass. Men det er jo ikke sånn det er. Det går fint an å være en kristen selv om tankene dine er et virrvarr som ligner mer på en labyrint enn et leksikon.

Å tro er å ville ha en aktiv gudsrelasjon (selv om du tviler). Å tro er å søke Gud med hele ditt hjerte og all din forstand (selv om du famler). «Gud er Sannheten. Den som søker sannheten, søker Gud, enten han er klar over det eller ikke», sier den hellige Edith Stein.

Bibelen er ikke primært en doktrinebok. Den er ikke skrevet for å forklare deg alt, for Gud er alltid større enn noe du kan forstå. «Deus semper major», som kirkefedrene sa – «Gud er alltid større».

Kristendommen er ikke en tørr, byråkratisk greie av typen: «Vær så god, her er skjemaet og prinsippene, bare les gjennom og signér, så er du frelst.» Hvis troen reduseres til å bli «en hjerneaktivitet for dem som har skjønt det», får du en kristendom uten tiltrekningskraft, en tro uten mysterier. Hvorfor skulle du knele i undring og ærefrykt for denne lille guden – han passer jo inn i skjemaet, bare se her så fint det går.

Kristentroen handler ikke om å være grepet av tanker og teorier. Den handler om å være grepet av Herren Jesus Kristus. Ja, Kirken har mange læresetninger og det skal den ha, for Kirken har uendelig mye viktig og sant å si om den treenige Gud. Kirken har fått i oppdrag av Jesus å forkynne Sannheten for alle folk. Men Sannheten er en stor historie, full av nåde, skjønnhet og mysterier, fullkommen kjærlighet og evig liv.

Å være kristen handler om å være grepet av Sannheten Kristus Jesus; Han som ble en av oss fordi han elsker oss og vil at vi skal leve evig med ham. Det handler om å elske Han som alltid er større enn vi noen gang klarer å begripe.

«Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.» (Fil 3,12)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 6. juni 2020, da Apg 15,1-11 var dagens bibeltekst

Les også:

• Ettertanke | Han lar din vilje skje: "Men tro handler ikke om tekniske ord og from hjerneaktivitet. Tro er åpenhet for Gud. Tro er liv. Tro er å overgi seg til Gud og si ja til ham. Og med livet vårt kan vi si ja eller nei til Gud. Vi kan åpne oss eller lukke oss for ham."
  
  
• Ettertanke | Nederlagets vei: "Hvis vi skulle dikte opp en gud og en storslått, universell frelsesplan – hadde vi da kommet opp med dette? En baby? Og deretter en fornedrende død?
  Det er liksom så lite… guddommelig, hvis du skjønner hva jeg mener. Det høres ikke akkurat ut som en seiersplan. Men denne fullstendige foreningen som Guds sønn inngår med oss – de skadde sønnene av Adam og døtrene av Eva – akkurat dette var det vi trengte. At han bøyde seg ned. Helt ned. Sånn at han kunne reise oss opp. Helt opp."
  
  
• Ettertanke | Dagen uten Gud: "Det hadde bygget seg opp over lang tid. Jeg hadde holdt pusten i noen år mens jeg ventet på at det hele skulle gå over. Til slutt hadde jeg ikke pust igjen. Alt jeg satt igjen med var tvilen jeg hadde holdt inne."
  
  
• Ettertanke | Ikke kvel rastløsheten - Er du rastløs? Perfekt. Les denne andakten.

Ettertanke | Han ble såret

Hvis vi skulle dikte opp en gud og en storslått, universell frelsesplan – hadde vi da kommet opp med dette? Et foster? Det svakeste av alle mennesker? Og deretter: det komplette nederlag og en ynkelig død?

Bildet er en kombinasjon av to kjente malerier av den franske maleren William Bouguereau: La Vierge au Lys (1899) og Pieta (1876).

Når jeg leser dagens bibeltekst, hører jeg under- og overtoner til ordene – nærmere bestemt tonene fra komponist Egil Hovlands sang «Han ble såret for våre overtredelser». 

Gjennom hele barndommen og ungdommen sang jeg i kirkekor, og korarbeid er noe av den meste effektive trosopplæringen som finnes. Der lærer du utenat – «by heart», i hjertet – og det hjertet har lært når du er barn, det blir der.

Jeg sang med et barns uforbeholdne kjærlighet til Jesus, og med inderlig trykk på akkurat de ordene der Egil Hovlands melodi legger opp til det (uthevet i kursiv): «Han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53,5)

Kristendommen har noe mer å komme med enn mumling om at Gud «er klar over» at vi har det vondt. Det helt sentrale i kristendommen er korset, det vil si lidelse. Gud er en med-lider, ikke en som betrakter meg og min situasjon på trygg avstand. Han frelser oss og viser sin kjærlighet i og gjennom lidelse.

Guds veier er uransakelige. Hvordan kom han egentlig på ideen om at veien til å redde oss skulle gå gjennom nederlag, lidelse og død? Det sier meg iallfall at det er Gud som har funnet på det her, og ikke mennesker. Gud utvalgte seg det svake for å gjøre til skamme alt det vi mennesker betrakter som sterkt her i verden (jf. 1. Kor 1,27).

Hvis vi mennesker skulle dikte opp en gud og en storslått, universell frelsesplan – hadde vi da kommet opp med dette? Et foster? Det svakeste av alle mennesker? Og deretter: det komplette nederlag og en ynkelig død?

«Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.» (Jes 53,3f)

Det er liksom så lite… guddommelig, hvis du skjønner hva jeg mener. Det høres ikke akkurat ut som en seiersplan.

Men denne fullstendige foreningen som Guds sønn inngår med oss – de skadde sønnene av Adam og døtrene av Eva – akkurat dette var det vi trengte. At han bøyde seg ned. Helt ned. Sånn at han kunne reise oss opp. Helt opp.

Fortsatt er nederlagets vei ingen dum vei å gå når evangeliet skal ut i verden. Du kan imponere folk med styrkene og suksessene dine. Men hvis du virkelig vil skape kontakt med andre, må du gå en annen vei.

«Gud velger en annen vei. Gud velger den vei som går gjennom hjertets forvandling gjennom lidelse og ydmykhet. Som Peter, må også vi stadig på ny omvende oss. Vi må følge Jesus og ikke gå foran ham: Det er han som leder oss.» skriver pave Benedikt XVI i boken «Apostlene og Kristi første disipler». Og paven fortsetter: «Det er Herren som sier både til meg og til deg: Følg meg! Vi må ha motet og ydmykheten til å følge Jesus, for han er Veien, Sannheten og Livet.»

Hvordan kommer din vei til å se ut hvis du følger Veien? Jeg aner ikke. Jeg bare vet at den sannsynligvis ikke kommer til å se ut som du hadde forestilt deg. For Guds veier er virkelig uransakelige. Fortsatt.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 24. september 2021, da Jesaja 53,1–5 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

Ettertanke | Dødskampen i Numedalslågen

ETTERPÅ: Etter at jeg hadde overlevd dødskampen i elva var jeg glad. Veldig, veldig glad.
Foto: Karen Nystøyl, juni 2000

 

Det var den sommeren jeg holdt på å dø. Jeg var 23 år gammel og full av overmot, og hadde greid å havne i flomstore Numedalslågen på et lite elvebrett. 

Monsterbølger gjorde at jeg stadig vekk falt av brettet. Til sist kom vi til det frådende stykket av elva som blir kalt ”Cocktail”. Der skulle vi krysse. Nedenfor Cocktail-partiet ventet en flomstor foss som ingen overlever. Skytsengelen min forsøkte å gjøre jobben sin og fikk overbevist meg om at det var tid for å trekke seg. Men elvebrettinstruktøren kjørte på: ”Det her kommer til å gå så bra, så. Siden du er redd skal du få med deg en egen instruktør.”

Det gikk ikke bra. Det gikk aldeles ikke bra. Bølgene kastet meg av brettet i et bankende kjør, og jeg var bare noen få sekunder fra fossen. ”How am I doing?” spurte jeg den utenlandske instruktøren. ”Keep kicking!” brølte han tilbake. Jeg sparket. For livet – mot døden. Ved Guds nåde overlevde jeg, livsvarig kurert for overmot.

Noen uker senere kom jeg over dette avsnittet i Jesajas bok:

”Frykt ikke, jeg har løst deg ut; jeg har kalt deg ved navn, du er min. Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke rive deg bort.”

Det var en sterk melding å få. Betyr det at jeg begir meg ut i elver igjen? Nei. Men det betyr at jeg har forstått at jeg ikke vil møte døden alene. Jeg vil møte den sammen med Jesus Kristus, han som har vunnet over døden.

Hver morgen og hver kveld overgir jeg meg i Herren Guds hender, og det finnes ingen andre steder jeg heller vil dø enn nettopp der, i hendene som jeg kommer fra og som jeg en gang skal vende tilbake til. Han sier i dag: ”Vær ikke redd, for jeg er med deg!”

Noe redigert versjon av en ettertanke som første gang ble publisert i avisen Vårt Land 16. juni 2010 da Jes 43,1–7 var dagens bibeltekst. 

ETTERORD:

Etterpå fortalte instruktørene meg at bare én person noen gang har vært nærmere fossen enn meg. Da måtte de kaste ut tau for å redde henne, for dette er en foss som ingen ville overleve hvis de havnet i den. Problemet var at denne gang stod det ingen klar for å kaste ut tau. Jeg takker Gud for at jeg lever i dag...

LES OGSÅ:

Du har en verneengel

Ettertanke | En historie om nåde

"Tidevervet er kommet, historien snur og døren til hagen åpnes igjen."
Foto: Pixmac.com

”Nåden er når alt er tabt at få alt tilbage” sier den danske presten Johannes Møllehave.

For menneskene gikk alt tapt for mange tusen år siden. Historien forteller at det gikk galt helt fra begynnelsen, i hagen i tidenes morgen. Som Erik Hillestad sier det i sangen "Da barna forsvant": ”En far stod og gråt over alt han hadde tapt. En drøm var forbi, men en sang var blitt skapt: Å kjære barn, å kjære barn, kom hjem, kom hjem!”

Rundt år 0 åpner porten til hagen seg, og en mann kommer ut – Guds sønn, den andre Adam. Oppgaven hans er få med seg menneskene tilbake til hagen. På korset tar han vår plass for at vi skal få hans plass hos Gud i hagen. ”Han døde for oss for at vi, enten vi våker eller sover, skal leve sammen med ham.” (1. Tess. 5,10)

Tidevervet er kommet, historien snur og døren til hagen åpnes igjen. ”Ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.” (Rom 3,24)

Det er blitt år 2021. Skaperens mål er en total gjenopprettelse av alt som er blitt ødelagt. Gjennom nåden skjer det en reell forvandling av mennesket. Det forutsetter imidlertid en åpenhet for Gud – kalt tro. Hvorfor det? Fordi Gud er kjærlighet. Det ligger i kjærlighetens vesen at du ikke tar noen med makt. Derfor stiller Jesus seg foran hvert eneste menneske og sier ”Jeg elsker deg, jeg har gitt mitt liv for deg.”

Hva svarer du? Av din egen, frie vilje må du gi et svar, det som kalles tro. Gud krever ikke at du skal skjønne alt, det han trenger er et ja: ”Ja, jeg vil. Jeg vil dette, jeg vil tro, jeg vil være din.”

Nåden er når alt er tapt å få alt tilbake. Tar du imot? Det er du som bestemmer hvordan denne historien skal slutte.

Denne ettertanken ble første gang publisert i avisen Vårt Land 18. juni 2010, og deretter her på bloggen 24. september 2012. Den ble løftet opp opp igjen i dag fordi presten, dikteren og forfatteren Johannes Møllehave (født i 1937) døde i dag, 10. mai 2021. Årstallet er endret fra originalteksten, slik at det nå står "Det er blitt år 2021".

Ettertanke | Leve og dø med ham

VENNSKAPSIKONET: Jesus og abbed Mena. Et tidlig ikon fra Egypt på 700-tallet. St. Mena levde tre århundrer etter Kristi Himmelfart (ca 285-309 e.Kr), men likevel avbildes han sammen med Jesus - som holder rundt skulderen hans slik gode venner gjør. Ikonet er i dag på Louvre i Paris, og du kan lese mer om det her på museets nettside.

Noe av det fineste med å lese Bibelen på egen hånd, er at du plutselig oppdager ting du aldri har sett før. Helt ut av det blå står det noen flunkende nye ord der og blinker imot deg, for eksempel: «Han døde for oss for at vi, enten vi våker eller sover, skal leve sammen med ham.» (1. Tess 5,10)

Jeg husker godt første gang jeg slumpet over det verset som tenåring. Jeg var vant med en luthersk forkynnelse som først og fremst snakket om at Jesus døde for oss for å betale gjelden vi ikke kunne betale selv, han døde for oss for at vi ikke skulle gå fortapt, han døde for oss fordi vi ikke kunne frelse oss selv. Og alt det er jo helt riktig og sant. Men jeg kan ikke ha «sletting av gjeld» som mitt livsprosjekt og mål. Det blir for lite, for juridisk, tørt og livløst.

Først og fremst døde Jesus for oss, for at vi skal leve sammen med ham. Jeg ble så glad! Det der er noe å bli begeistret for. Det der er fullt av liv, det der er stort nok til at jeg kan leve og dø for det.

En annen fascinerende ting med å dra på oppdagelsesjakt i Bibelen, er at du snubler over bibelvers som tar opp tråden der det andre verset slapp. I dette tilfellet 2. Kor 5,15: «Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem.» Et liv som kretser rundt seg selv, blir altfor lite i lengden. Det blir for innkrøket, for kjedelig, tomt, dødt og livløst – for lite av et liv. Derimot: Å leve i Jesus, i hans kraftfulle kjærlighet, det er et livsprosjekt som det er verdt å bruke hele livet på.

Paulus tar opp igjen den samme røde tråden et tredje sted. I Rom 14,7-8 skriver han: «For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.» Der hører jeg til, i liv og død. Hos Jesus.

«Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? Som det står skrevet: For din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktesauer.
Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. 

For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom 8,35-39) Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 24. mars 2021 da 2. Korinter 5,11–17 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

 "Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg." (Åp 3,20) 

Foto: Maleriet "Christ at Heart's Door" av Walter Sallman, Catholic Company

Jeg vil følge Jesus

Jeg har fått med meg mye fint fra min lutherske oppvekst, blant annet barnesanger med tekster som inneholder virkelig kjernen av den kristne tro. I dag passer det å dele denne:

Ja, nå vet jeg hva jeg vil

Ja, nå vet jeg hva jeg vil.

Jeg vil følge Jesus.

La meg si det en gang til.

Jeg vil følge Jesus.

Ingen ting å lure på,

For jeg har bestemt meg nå.

Jeg vil følge Jesus,

Jeg vil følge Jesus

Det er godt å vite at

Når jeg følger Jesus,

Er jeg aldri helt forlatt,

Alltid trygg hos Jesus.

Han har sagt at Han er nær.

Han vil alltid være der

Når jeg følger Jesus,

Når jeg følger Jesus.

Jesus vil bevare meg

Helt til jeg er hjemme.

Han i Ordet viser vei,

Kan meg aldri glemme.

Han meg holder i sin hånd

Ved sitt ord og ved sin ånd,

Kan meg aldri glemme,

Kan meg aldri glemme.

Kan du ikke melodien? Her kan du høre Juniorguttene fra Flekkerøy synge "Ja, nå vet jeg hva jeg vil" på Spotify.

Ettertanke | Kristi blod roper

Presten synger: "Troens mysterium."
Alle synger: "Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, inntil du kommer."

Presten: "Derfor minnes vi hans død og oppstandelse, og vi bringer deg, Herre, livets brød og frelsens kalk og takker for at du holdt oss verdige til å stå for ditt åsyn og tjene deg.

I ydmykhet bønnfaller vi deg, at vi som får del i Kristi legeme og blod,
må samles til ett av den Hellige Ånd.

Kom i hu, Herre, din kirke over hele jorden, så du kan gjøre den fullkommen i kjærlighet, i enhet med vår pave Frans og vår biskop Bernt og med hele ditt presteskap.

Kom også i hu våre brødre og søstre som sov inn i håpet om oppstandelsen,
og alle som har forlatt denne verden.
Ta dem inn i lyset fra ditt åsyn.

 Forbarm deg over oss alle, så vi får del i det evige liv
sammen med Guds mor, den salige jomfru Maria,
den salige Josef, hennes ekteviede,
de salige apostler og alle hellige som gjennom alle tider levet i ditt vennskap.

Gi du oss å prise og forherlige deg ved din Sønn, Jesus Kristus."

 Prestene synger:

"Ved ham og med ham og i ham
tilkommer deg, Gud, allmektige Fader,
i Den Hellige Ånds enhet
all ære og herlighet
fra evighet til evighet."

 Bildet er tatt under høymessen i St. Dominikus kloster i Oslo skjærtorsdag 2019.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Da jeg begynte å gå i den katolske messen, var det ett messeledd som grep meg spesielt. Det var under nattverdsliturgien, når hele menigheten synger sammen: «Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, inntil du kommer». Det er så vakkert og så sterkt!

Først senere gikk det opp for meg at dette messeleddet, i likhet med nesten hele den katolske liturgien, bare er en parafrase av en bibeltekst, i dette tilfellet 1. Kor 11,26: «For hver gang dere spiser dette brødet og drikker av begeret, forkynner dere Herrens død helt til han kommer.»

Gjennom det reelle nærværet av Jesu kropp og blod i nattverden (realpresensen), forkynner vi Jesu død. «Ikkje som eit blott og bart faktum, som ein dødsannonse, ein nekrolog, men at det er ein offerdød, ein sigerdød; for «med sin død overvann han døden»,» sa dominikanermunken Arnfinn Haram i sin preken skjærtorsdag i 2012.

«Her er hans blod som ropar sterkare enn Abels blod, eit rop som overdøyver Satan, anklagaren, og alt og alle som vil anklage oss! Vi forkynner det for alle menneske, for all verda: Her er han som elskar alle, grenselaust, inntil døden, han som ved å overgje seg, som ein slave, ja, som eit offer, inntok plassen ved Guds høgre hand og som har all makt i himmel og på jord! 

Her er han, og vi seier: «Se Guds Lam, se han som tar bort verdens synder: Salige er de som er kalt til Lammets bord!» Dette forkynner vi, dette proklamerer vi, dette held vi fram. I liturgien, og i all vår tale og i alt vårt liv, trass alle motseiingar og meingar, trass våre synder og våre svik: Herrens død forkynner vi, inntil han selv kommer!»

Under Festen for Kristi legeme og blod to måneder senere – på den dagen da fader Arnfinn plutselig og uventet døde etter messen – sa han i prekenen: «Når Kristus er nær i evkaristien, er det heile hans frelsesverk som er nærverande, realpresent. Vi feirar Kristi offer, det offeret som sonar alle synder og er sjølve grunnlaget for den nye pakta. Offeret som oppfyller alle ofra i den gamle pakta, som då Moses oppretta pakt mellom Gud og Israel; han «tok paktsboken og leste den opp for folket, og de sa: ‘Vi vil være lydige og gjøre alt det Herren har sagt'. Da tok Moses blodet, stenket det på folket og sa: 'Dette er blodet som hører til den pakten Herren slutter med dere på grunnlag av alle disse ord'». (2. Mos 24,3-8). Det er dette vi høyrer ekkoet av når Jesus seier: Dette er mitt blod, paktsblodet... Eller som vi også høyrde: Ikke med blod av bukker og okser, men med sitt eget blod har han kjøpt oss fri for alltid (Hebr 9).»

«Brør og systre! I eit samfunn der Gud er blitt mindre enn menneske, har vi vanskeleg for å forstå at det trengs noko offer, at vi kan vere skyldige, ja, skyldige til døden, at nokon skulle måtte gå i døden og ofre seg for oss. Å argumentere for det i dag, er som å så på asfalt.

Eg vil berre seie for min egen del: Ein dag – ein dag som kan vere når som helst, men som i alle fall rykkjer nærare for kvar dag som går – skal eg stå for min Skapar. Då treng eg å stole på «det blodet som ropar sterkare enn Abels blod»: Kristi blod, som ropar om kjærleik, nåde og oppgjer. Som seier: Det er fullført, det er plass for alle.» Amen. 

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 23. mars 2021, da Efeserne 2,11–17 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

Les også:

• Les hele fader Arnfinn Harams skjærstorsdagspreken i 2012 her på bloggen hans.
• Les hele fader Arnfinn Harams siste preken på Corpus Christi i 2012 her på katolsk.no.
• Les Eskil Sjeldals fantastiske minneord om fader Arnfinn Haram her på bloggen.
• Les minneordet mitt fra 2012 her: "Bror Arnfinns profetiske tale" (med bilder fra begravelsesdagen)
• Les alle saker om, eller med, fader Arnfinn Haram her på bloggen ved å klikke her.
• Og viktigst av alt: Fortsatt ligger hele fr. Arnfinns Harams blogg tilgjengelig på internett. Det er en av de grundigste innføringene i katolsk tro som er tilgjengelig på norsk på internett. Dra på utforskertur der - og bruk søkeboksen flittig!

Ettertanke | Gud og de små armene

 «- Fandt ongane stallen? spørt'an Broremann. - Adle så har små armar, finne stallen, sa 'u Johanna.»
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Diakonissehjemmet julen 2019

«Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse, og hans øre er ikke for tungt til å høre.» står det i Jes 59,1-4. Det fikk vi fysisk bevis for på korset, da armene til Jesus ble strekt ut så langt at de omfavnet og frelste hele verden.

Egentlig fikk vi bevis for det allerede 33 år før det, da Gud ble menneske i en så historisk hendelse at det delte hele vår verdenshistorie i to – i før og etter Kristi fødsel.

Har du hørt historien «De små armane» av Andreas Jacobsen? NRK Rogaland sender en opplesning av denne julehistorien hver julaften. Det er historien om «'u Johanna og 'an Broremann» og om julesangen «Her kommer dine arme små». Her skal du få en kortversjon.

«Kaffor e det bare di små armane så komme i stall at gå?» spør Broremann. 
Johanna forklarer at «arme» ikke betyr armer, det betyr «fattige». Den forklaringen er imidlertid for dum til at lillebroren kan gå på med på den, så Johanna må finne opp sin egen forklaring.

«For mange hondre år siden, begjynd'u Johanna, hendte det at der kom et lide barn te verå i ein stall i ein by i Jødelann. Dette barnet va komt te verå for å hjelpa di så hadde det vondt, serligt di så hadde tonge ting å slida på. Du veid å slida på tonge ting, røyne på armane, Broremann.»

For at alle de som sleit på tunge ting skulle bli glade, kom det noen engler ned på jorda for å fortelle om det lille barnet i stallen. Englene fortalte til alle som de møtte at nå trengte de ikke å slite på tunge ting lenger. «Det litla badne sko greia med di tonge tingå.» De fleste bare lo av englene. Noen ble til og med sinte, særlig de menneskene som hadde store og sterke armer.

Så gikk englene rundt og vekket alle de små barna – alle de som hadde tynne og små armer – og sa at nå måtte de kle på seg og gå til Betlehem, for der, i en stall, var det et lite barn som ville hjelpe dem hvis de hadde tunge ting å slite på.

- Bare følg stjernen, sa englene.
- Og ikke vær redde, for vi flyr omkring i nærheten og passer på dere.

- Lær oss en sang først, sa barna.
- Det er lettere å gå når vi synger. Det er langt til Betlehem, og beina våre er like små som armene.

- Ja, dere skal få en sang, sa englene og smilte.
- Syng denne:

«Her kommer dine arme små,

o Jesus i din stall at gå.

Opplys enhver i sjel og sinn

at finne veien til dig inn.»

«- Fandt ongane stallen? spørt'an Broremann.
- Adle så har små armar, finne stallen, sa 'u Johanna.
- Det e bare di så e krye av di store musklene sine så går i totlevase på veien.»

Første gang publisert i avisen Vårt Land 29. oktober 2020 da Jes 59,1-4 var dagens bibeltekst

"Han skal give sine Engle Befaling om dig, at de skulle bevare dig paa alle dine Veie." (Salme 91,11)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Diakonissehjemmet julen 2019

Etterord

De ti første årene jeg skrev andakter i Vårt Land hadde jeg alltid en adventsuke, ofte den siste før jul. I fjor hadde jeg ikke det, og ikke i år heller. Det er deilig å slippe det ekstra deadlinestresset rett før jul, men samtidig trist, for advent og jul er jo den fineste tiden på året å skrive andakter, synes jeg. Derfor sniker jeg inn en liten julehilsen her, i den siste andaktsuken min i Vårt Land i år. Jeg tenker at det faktum at Gud ble menneske er viktig å ha med seg hele året, ikke bare til jul.

Lyttetips:

• Her hos NRK Rogaland kan du lytte til historien De små armane av Andreas Jacobsen
• Her på Spotify kan du høre Det Norske Jentekor synge Her kommer dine arme små i et nydelig arrangement av Henning Sommerro.