Festtale om kristenretten tusen år: – Et annet Norge ble til

Steinkorset på Vetahaugen på Moster ble reist under 900-årsjubileet for kristenretten i 1924. Jeg var så heldig å få være der under 1000-årsjubileet i i 2024! Da tok jeg dette bildet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Under landsmøtet til KrF Kvinner ble jeg bedt om å holde festtalen under festmiddagen lørdag kveld. Da valgte jeg å snakke om tusenårsjubileet for kristenretten, som vi feirer i år. Hvorfor er det noe å feire, hva er det vi feirer, og hva har dette med KrF å gjøre? Svarene får du her.

Manuset er kontrollert mot fremføringen. Talen ble holdt under landsmøtet i KrF Kvinner 19.10.2024. På Vimeo kan du LYTTE til denne talen. (Scroll til helt nederst i denne bloggposten for å se videoen med lyden av talen og med bilder fra tusenårsjubileet på Moster.)

Kjære venner!

Tusen takk for den muligheten jeg har fått til å stå her i kveld. Det er en stor glede og en ære å få være sammen med så mange flotte og sterke og engasjerte kvinner som betyr mye for Norge! Vi møtes her som venner og som ett lag, for å gyve løs på håndfast politikk, utforme program og skrive resolusjoner, men også for å løfte blikket sammen, og det er det jeg tenker er min oppgave her nå, slik at vi reiser hjem med fornyet inspirasjon og engasjement, vel vitende om at det vi er med på, er viktig. Livsviktig, faktisk.

I årets festtale kommer jeg til å ta for meg et stort og viktig tusenårsjubileum som vi feirer i år. Jeg tenkte det var en fin sjanse, siden det er tusen år til neste gang den sjansen dukker opp. 

I år er det 1000 år siden vi fikk noe som formet landet vårt på det dypeste – kristenretten. 

I år 1024 fikk vi kristne lover i Norge. Det skjedde på Mostratinget på øya Moster i Sunnhordland, i Bømlo kommune, som Knut Arild Hareide ville presisert.

Det er vanskelig å overdrive hvilken enorm forandring kristendommen førte med seg for vårt samfunn. Hvis vi skal forstå det, så må vi rett og slett begynne i det førkristne ættesamfunnet. Hvordan så samfunnet vårt ut før kristningen?

Før kristendommen kom til Norge, levde vi i et ættesamfunn der makten var konsentrert rundt slekter og familier. Det var ættene som var de bærende sosiale enhetene, og samfunnet var preget av en sterk lagdeling, der ættens ære og makt stod over alt annet, inkludert selvfølgelig deg. 

Konflikter ble løst gjennom blodhevn, og det var ikke bare en mulighet, men en plikt. Hvis du ikke utførte din plikt og hevnet et drap ved å begå et nytt drap, var du en feiging, og du mistet din ære. Og det var jo et problem når du levde i et samfunn der det var æren som var det viktige. 

Rett og galt var relativt, definert ut fra hva som tjente ættens interesser, da var det rett. Hvis det ikke var etter ættens interesser, da var det galt.

Din posisjon var bestemt ut fra ætten din, og hvis du var barn, kvinne eller slave var du selvsagt mindre verdt enn en mann.

Litt av folkehavet under feiringen av 1000-årsjubileet for kristenretten som vi fikk på Mostratinget i 1024.
Foto: Gjermund Øystese, Norges Kristne Råd

  
Så kom kristendommen, og med den kom en radikalt ny måte å forstå mennesket på, og menneskelivets verdi. Kristenretten ble innført av ingen ringere enn Hellig Olav, Olav Haraldsson, i 1024. Da erstattet han de gamle ættelovene med Guds lover. 

Med dette fulgte det store sedeskiftet – en dyp, kulturell og moralsk omveltning som preget hele samfunnet vårt. Historikeren og politikeren Lars Roar Langslet har uttrykt det treffende: 

«Kristningen utløste det sagaene kaller sidaskiptit, «sedeskiftet», overgangen til nye normer og seder, til en ny kulturform med nye verdimål. Et annet Norge ble til.»

Denne overgangen markerte ikke bare et skifte i religiøs tro, men også i hvordan samfunnet var organisert og hvordan mennesker levde sammen. Vi fikk nye normer som satte Gud og hans bud i sentrum for rettferdighet og moral. Nå var det ikke lenger ættens makt eller interessene til de lokale høvdingene som skulle bestemme hva som var rett og galt.

Vi gikk fra rettsprinsippet Den sterkestes rett – som var det prinsippet vi levde etter – til at vi fikk rettsprinsippet Likhet for loven og rettferdighet. 

Guds lover la grunnlaget for hvordan samfunnet skulle styres, og menneskets verdi ble forankret i den kristne troen på at alle mennesker er skapt i Guds bilde. Derfor er alle mennesker like mye verdt og har en ukrenkelig verdi. 

Det var noe som Hellig Olav hadde plukket opp under dåpsundervisningen som han fikk i Rouen i Normandie, før han «løp til dåpens bad», står det, som 18-åring. Det var en skikkelig vekkelse i Rouen. Slik begynte Norges omvendelse, gjennom Olavs omvendelse i Rouen.

Kristenretten medførte en rekke konkrete endringer. Det første har jeg allerede nevnt: Menneskelivets ukrenkelighet som et grunnleggende prinsipp. Det innebar at det ble forbudt å sette barn ut i skogen for å dø – utbyrd, som det kaltes, som var helt normalt, og akseptert og god moral. Hvis et barn var uønsket, svakt, ett eller annet var galt, så hadde enhver mann lov til å gjøre det mot sine barn. 

Kvinner fikk sterkere rettsvern. Tvangsekteskap ble forbudt. Kirken krevde at alle kvinner måtte gi sitt ja-ord, det skulle være frihet ved inngåelse av ekteskap. Det ble forbudt med slaveri, noe som gradvis avskaffet en praksis som var dypt rotfestet i dette samfunnet.

 

To frie, kristne kvinner som feiret 1000 år med kristenretten. I 1024 fikk kvinner sterkere rettsvern da de hedenske tvangsekteskapene ble forbudt. Christian Radich hadde seilt helt fra Oslo for å bli med på feiringen på Moster. Om bord var det også norske jøder, som ble spesielt invitert med som en bot- og forsoningshandling, og for å takke jødene for den judeokristne arven som har velsignet lander vårt i tusen år.

Foto: Privat

 En annen viktig endring var innføringen av noe som vi alle nyter godt av i dag: Hviledagen – søndagen som en hellig dag der vi ikke arbeider. Det var rett og slett en sosial, helsefremmende reform som bidro til en ny rytme, en felles rytme i samfunnet, hvor familiene fikk tid til hverandre og til Gud, sin skaper og til rekreasjon, re-creation, gjenskapelse. For det er slik at alle Guds lover er gode, og de er til for å ta vare på livet. Søndagen er ikke noe unntak.

Apropos søndagsfrien vår: Jeg må bare ta dere med tilbake til torsdag 19. februar i 2015, som er den gøyeste dagen jeg har hatt på jobb noen gang. Jeg var helt ny i stortingsgruppen. Min kollega, den andre kommunikasjonsrådgiveren, hadde funnet ut at «ja, nå har du vært her i en uke, så nå kan du være her alene, jeg stikker på vinterferie.»

Den dagen bestemte Frps nestleder Per Sandberg seg for at det var tid for å anklage KrF for at vi hadde et ansvar for at norske fremmedkrigere deltok i massedrap på kvinner og barn.
– KrF har ønsket dette, sa Sandberg. Og derfra og ut bare tok det av.

Jeg fikk følge Knut Arild Hareide til Dagsnytt 18, til debatt om akkurat dette her. Og så, enda gøyere, på kvelden fulgte jeg ham til NRK Debatten, der han skulle diskutere søndagsfri – her ser dere linken til kristenretten, ikke sant? Søndagsfri er jo rett og slett en deilig gave som vi har fått i gave, hele det norske folk. Det fikk vi på Moster i 1024. 

Det passet jeg på å påpeke for Knut Arild i bilen på vei til NRK Marienlyst, og det var han takknemlig for, for da kunne han jo nevne Moster og Bømlo, ikke sant? «Nå har vi hatt søndagsfri i 991 år, og det fikk vi takket være kristenretten på Moster i 1024», kunne han påpeke da.

Jeg skal innrømme at den gangen i 2015, da det hadde gått 991 år, var jeg oppriktig redd for at søndagsfri kom til å ryke før vi nådde 1000-årsmerket, for både Høyre og Venstre var imot det, og de hadde regjeringsmakten. (Min anm. både Frp, H og V var imot søndagsfri, og sammen hadde disse tre partiene storingsflertall, men heldigvis valgte de samarbeid med KrF, og KrF fikk berget søndagen).

Jeg tenkte: Dette går ikke automatisk sånn at vi bevarer søndagen. Men KrF kjempet. Og KrF vant. Og jeg synes det er typisk. Det er veldig ofte sånn at KrF får mye mer innflytelse enn det prosenten vår skulle tilsi. Det tenker jeg skyldes Guds nåde. Det er nesten en generell regel. Det blir litt sånn som når du skal gi, også er det noen som dobler gaven din hvis du gir – sånn er det å være med i KrF.

Folkefest for å feire tusenårsjubileet for Mostratinget med Hellig Olav som gav oss kristne lover i Norge. Ifølge arrangørene tok nærmere 20 000 turen til Moster.

Foto: Gjermund Øystese, Norges Kristne Råd

Kristendommen brakte med seg noe helt nytt til Norge: Nestekjærlighet og omsorg for de svakeste i samfunnet. Dette var fullstendig uhørt i det samfunnet vi kom fra. Det var en tanke som stod i skarp kontrast til det gamle ættesamfunnet, hvor de svakeste ble sett på som en byrde for ætten. 

Vi hadde på den tiden ættestupet. Hvis det var noen som var en belastning for ætten, så kunne du kaste de gamle og udugelige utfor stupet, sånn at de ikke var til belastning for ætten, for det var ættens beste vi levde ut fra. Men nå ble disse menneskene i stedet sett på som Guds barn, med samme verdi som alle andre, derfor fikk vi en solidarisk og inkluderende samfunnsstruktur.

Jeg har lyst til å ta dere litt mer innom Olav Haraldsson, Hellig Olav, det er tross alt derfor vi feirer 1024, det var hans lover som ble vedtatt da, på Moster – og det er på grunn av ham at vi feirer nasjonaljubileet i 2030, på grunn av 1030.

Olav døde under slaget på Stiklestad, onsdag 29. juli 1030. Det ble en milepæl i norsk historie. Han står fremdeles så sentralt i vår nasjonale identitet at det er hans dødsdag – hans himmelske fødselsdag som vi gjerne heller kaller det – som gjør at vi skal feire Norges nasjonaljubileum i 2030. 

Det er fra denne dagen at Norge regnes som en kristen nasjon, og Hellig Olav ble etter sin død sett på som Norges evige konge, Rex Perpetuum Norvegiae.

Den kristne vikinggruppen Olavs menn skapte riktig tidskoloritt under hele jubileet, også med en egen vikingleir som var populær blant barna.

Foto: Gjermund Øystese, Norges Kristne Råd

Jeg vil ta dere med til Nidarosdomens østre yttervegg, på utsiden bak høyalteret. Der ble det bygget inn en liten nisje, til en liten Olavsstatue. Den statuen skulle vende østover, mot soloppgangen og mot Herrens gjenkomst. Der skulle den salige Olav stå, år etter år, århundre etter århundre – og speide etter Herren, og som den første av oss nordmenn skulle han ta Jesus imot når Han vender tilbake.

«Det at Olav speider etter Herren på vegne av oss alle, understreker hans rolle som Norges evige konge, ikke en konge med makt og myndighet, men en som går forut for oss, som viser oss veien mot Herren, som peker mot Jesus, som søker livets krone, som Faderen har lovet dem som elsker Ham,» sier monsignore Fredrik Hansen.

Som nevnt: Gjennom innføringen av kristenretten fikk vi en fullstendig endring i verdigrunnlaget for det norske samfunnet. Guds lov skulle gjelde, hva Gud sier at er godt og rettferdig. Rettferdighet og moral ble nå noe universelt, gitt av Gud, ikke noe som kunne forhandles ut fra maktbalanse og lokale interesser. 

Et annet Norge ble til, som Langslet sa det – et Norge hvor menneskets verdi ikke lenger er avhengig av ætt eller posisjon, men av det faktum at du er skapt i Guds bilde.

Det er denne arven vi bærer med oss i dag. Dette er det Norge vi bor i i dag. Kristenretten la fundamentet for et samfunn hvor menneskelivets ukrenkelighet, nestekjærlighet og rettferdighet står i sentrum. Den arven har preget oss i tusen år. 

Men som vi alle vet, er det ikke slik at en arv automatisk, av seg selv, varer evig. Det er derfor vi er her, og det er derfor KrF har en så viktig rolle i norsk politikk. På en spesiell måte bærer vi i KrF ansvaret for å beskytte og videreføre disse verdiene.

Dette er tingsteinen som Hellig Olav stod på da han utlyste Norges nye, kristne lover - kristenretten. Tidligere har den fått inngraverte signaturer fra Kong Olav, Kong Harald og Dronning Sonja. Under tusenårsjubileet ble den også signert av kronprinsparet. Til venstre Bømlos ordfører Morten Helland fra KrF.
Foto: Gjermund Øystese, Norges Kristne Råd

Hvis vi ser på dagens samfunn, så blir de kristne verdiene stadig utfordret. Det kristne menneskesynet, som sier at ethvert menneskeliv har en ukrenkelig verdi, det er under press. Retten til liv blir svekket i begge ender av livet, både ved begynnelsen og ved slutten av livet. 

I en tid hvor samfunnet blir mer sekularisert, er det fristende å tro at «Ah, det går vel greit. Vi kan kutte over røttene og ta vare på de her verdiene.» Men det blir omtrent som å ta vare på en fin blomst, kutte over røttene og sette den i en vase. Det varer jo en stund, men så begynner det å visne. Det begynner å forvitre, det gode som vi har fått. For sannheten er at uten røttene visner vi, akkurat som en blomst uten røtter visner i en vase.

Vi må tilbake til røttene. Og da tenker jeg at vi må være litt som Askeladden; nekte å bry oss om nettroll og andre troll som roper og sier «Fy, her lukter det kristenmanns blod!»

Vi må stå sammen og kjempe for at de kristne verdiene fortsatt skal prege Norge. Ikke fordi vi vil tvinge troen vår på andre, langt derifra, men fordi vi vet at et samfunn som er bygget på dissse verdiene, er et samfunn som tar vare på sine svakeste, som verdsetter hvert menneske, og som setter kjærlighet og rettferdighet høyere enn maktens interesser og pengenes interesser.

Også tenker jeg at på den veien skal vi vite at det er viktig å ikke miste motet av nederlag, for vi vet at veien til seier noen ganger går gjennom det som ser ut som nederlag. Det opplagte eksempelet er Jesus på Golgata. Et annet eksempel er Olav på Stiklestad.

Hver hele time leste medlemmer av den kristne vikinggruppa Olavs menn opp paragrafer fra Magnus Lagabøtes Landslov, som har sitt opphav i St. Olavs kristenrett, og som feirer 750 års jubileum i år. I bakgrunnen: Gamle Moster kirke.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Olav kjempet for to saker: Rikssamlingen og kristningen. For tusen år siden var det to sider av samme sak. Du kunne ikke få et kristent samfunn uten at du hadde lover som svarte til det – ellers fikk du bare kristentroen som en tynn hinne over et brutalt, lovløst ættesamfunn. Derfor var det så viktig for Olav å kjempe for begge deler. 

Når han da dør som en martyr på Stiklestad, ser det ut som et definitivt sammenbrudd for begge disse sakene – både for rikssamlingen og for kristningen. Men som Bjørnson sa det: «Straks han var død, skjedde alt han ville.»

Historikeren og politikeren Lars Roar Langslet sier det slik:

«Aldri har noen norsk manns død fått så store ettervirkninger.
Og et stort nederlag har aldri utløst en så stor seier.
Alltid siden har Norge vært et samlet land,
og etter Olavs død kom det ikke ett tegn på tilbakefall til den hedenske kulten.»

Gjennom Olav den helliges kongsgjerning tok Norge steget over fra å være et splittet, brutalt, hedensk og lovløst ættesamfunn til å bli et samlet, kristent land med statsmakt og lovregulering, som vi nyter godt av den dag i dag.

Som Sigrid Undset har sagt det, så ble Olav «sædkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her.» Det har vokst av det såkornet, og jeg tror fast og bestemt at det fortsatt vokser av det.

Moster Amfi var smekkfullt under den økumeniske festgudstjenesten der vi feiret tusenårsjubileet for kristenretten som vi fikk på Mostratinget.
Foto: Gjermund Øystese, Norges Kristne Råd

Vi feirer kristenretten i år. Tusen år. Vi feirer fortiden for å forme fremtiden. Vi skal ikke bare feire kristenretten som en viktig, historisk hendelse for tusen år siden, men som en påminnelse om hvorfor vi kjemper i dag, hva er det vi kjemper for i dag. 

Norge trenger oss. Våre barn, tantebarn og barnebarn trenger oss. Vi kan ikke svikte.

Jeg vet at sammen gjør vi en forskjell. Vi har gjort det før, og vi kommer til å gjøre det igjen. KrF har en spesiell plass i norsk politikk. Det er vårt ansvar å sørge for at den kristne arven fortsatt får prege samfunnet vårt. 

Når vi ser tilbake på de tusen årene som har gått, kan vi være stolte av hva

 kristendommen har bidratt til i Norge. Og når vi ser fremover, kan vi være trygge på at vi – ved å holde fast på det som er blitt gitt oss – kan forme en fremtid som bærer Guds kjennetegn; en fremtid som er både god, rettferdig og full av håp for alle.

Jeg håper at du reiser hjem i morgen med fornyet inspirasjon og engasjement, vel vitende om at det du er med på, er viktig. Ja, livsviktig. Som det heter i refrenget i KrF-sangen: «Ta vare, ta vare på livet!» Derfor trengs KrF. Vi er partiet som tar vare på livet.

Tusen takk for oppmerksomheten, og for det arbeidet dere gjør for å holde denne arven levende. Sammen skal vi fortsette å kjempe for et samfunn som er preget av disse verdiene; nestekjærlighet, frihet og respekten for hvert eneste menneske. Takk for meg!

Les også:

Her på katolsk.no kan du lese min fotoreportasje fra den storslåtte feiringen av tusenårsjubileet på Moster i juni 2024 (gratis, ingen betalingsmur)

På Vimeo kan du LYTTE til denne talen. Bildene i videoen er fra tusenårsfeiringen på Moster 30. mai-2. juni. Fotografiene er en kombinasjon av mine egne og foto tatt av Gjermund Øystese i Norges Kristne Råd.

Frispark: Med 40 i feber i barnehagen

SYKT SAMFUNN: "Vi har havnet tilbake på 1800-tallet der industrialiseringens kvinner ble tvunget til å forlate barna sine for å forsørge dem."
Faksimile: Dagen 4. 1.2014

Nå når sykefraværet blant norske kvinner har blitt et så hett tema igjen, passer det bra å løfte opp igjen dette Frisparket som jeg skrev for elleve år siden. Det har dessverre ikke gått ut på dato.

Hva hadde du tenkt dersom du fikk følgende melding på e-post og sms fra barnehagen der barnet ditt går: 

”Vi opplever nå flere barn som har opp imot 40 i feber. Noen blir sendt i barnehagen og har fått febernedsettende før de kommer. Vi oppfordrer dere til å ha barna hjemme og la dem bli friske. Sender med skriv om når barnet bør være hjemme fra barnehagen."

Sylvi Ailin Greiner i morsrolleorganisasjonen Tid for barn opplevde nøyaktig dette før jul. Og ikke nok med det: Det er ikke første gang hun får denne beskjeden heller. Hva sier det om samfunnet vårt?

Alle foreldre ønsker det beste for barna sine. Likevel havner vi altså i denne fullendte skvisen mellom arbeidsliv og omsorgen for barna våre. Var det sånn vi ville ha det? Var det denne «friheten» vi ville ha? Er vi frie, friske og fornøyde nå? Er dette bra for barna? Er det bra for foreldrene? Eller er det kanskje noen tegn i tiden som tyder på at vår måte å organisere arbeids- og familielivet på ikke er så sunn?

Her er noen fakta: Norges kvinner ligger helt i verdenstoppen når det gjelder deltakelse i arbeidslivet, og i Europa-toppen når det gjelder antallet barn vi føder. Norske kvinner har med andre ord Europa-rekordmange barn og jobber rekordmye utenfor hjemmet. Er det rart at vi også har et rekordhøyt sykefravær?

I NAV-rapporten «Arbeid og velferd 2 - 2013» bekymrer etaten seg over at økningen i legemeldt sykefravær på grunn av symptomene slapphet eller trøtthet er på hele 69 prosent fra år 2000 til 2012. I 2012 stod disse symptomene alene for 40 prosent av alle sykemeldinger, uten at pasientene hadde en klar medisinsk diagnose.

Norske kvinner har et markant høyere sykefravær enn menn og forskjellene øker stadig. I år 2000 hadde kvinner 53 prosent høyere fravær enn menn. Tolv år senere hadde forskjellen økt til 79 prosent. Og NAV-analysen blir verre: Hvis du ser på sykefravær som skyldes «symptomer og plager» (uten klar diagnose) hadde kvinner i 2012 mer enn dobbelt så høyt fravær som menn. NAV-rapporten viser at bruken av symptomdiagnoser har økt for både kvinner og menn, men mest for kvinner i alderen 30-49 år. Utviklingen i sykdomsstatistikken er med andre ord alarmerende, spesielt for kvinner i den fasen av livet der vi har barn.

Statistikken er nådeløs. Den viser at dess flere barn en norsk kvinne har, jo høyere risiko har hun for sykefravær. Kvinner i full jobb er spesielt utsatt: Vi gjør det som feministene, NHO og politikerne forventer av oss og det som arbeids- og boligmarkedet krever av oss. Gjør vår plikt i arbeidslivet, gjør vår plikt i familien. Tyner oss til det ytterste hver dag (og natt). Men regnskapet i kroppen går jo ikke opp. Det gjør ikke det.

Den totale arbeidsbyrden på en vanlig norsk kvinnekropp i alderen 30-49 år går generelt ikke opp i dag. Derfor endte den tidligere nevnte Sylvi Ailin Greiner på sykehus før jul. Den yrkesaktive moren hadde alle symptomer på hjerteinfarkt, men det var ikke det hun hadde. Kroppen hennes var bare fullstendig utmattet.

På tidforbarn.no skriver læreren åpenhjertig: «Man presser seg og presser seg til kroppen sier fra om at det er nok. Jeg hadde vært sliten lenge. En tid før dette holdt jeg på å besvime på Sørlandssenteret. Jeg skulle treffe min familie, vi skulle kose oss med pizza med tante og onkel. Jeg skulle bare på toalettet med min datter før vi møtte dem. Der sank jeg sammen. Jeg måtte legge meg på det skitne dogulvet for ikke å bli borte. Jeg måtte berolige min datter om at jeg bare var trøtt.

Jeg prøvde å sende en sms til mannen min, om at han måtte komme, og jeg lurte på hvorfor han ikke kom. Jeg var for omtåket til å merke at jeg hadde ikke trykket på send-knappen. Jeg kom meg etter hvert på det møkkete dogulvet. Til slutt kunne vi rusle ut. Det føltes ille, og det oppleves ille å skrive om det. Men noen må snakke høyt om dette, ellers hardner arbeidslivet enda mer til. Det blir mindre og mindre rom for foreldrerollen, og hvem skal ivareta barna da? Kanskje noen vil foreslå sykesal i barnehagen? Hvem vet?» Ja, hvem vet.

Vi har mye å takke kvinnefrigjøringen for: Stemmeretten, lik tilgang til utdanning og yrkesliv, lik lønn for likt arbeid – i det hele tatt; at kvinner har fått nøyaktig de samme rettighetene i samfunnet som menn har.

Likevel: Frie er vi ikke blitt, er vi vel? I dag er det bare de økonomisk privilegerte som har reell frihet til å velge. Vi andre er tvunget ut av hjemmet enten vi vil eller ikke, helt til vi knekker. Uten to fulle inntekter er familiene sjanseløse på boligmarkedet i byene i 2014.

Vi har havnet tilbake på 1800-tallet der industrialiseringens kvinner ble tvunget til å forlate barna sine for å forsørge dem. Det er til å grine av – noe jeg også gjør, spesielt når jeg leser om de stakkars småtassene som forlates i barnehagen, solid medisinert med febernedsettende Paracet for at barnehagen ikke skal oppdage hvor sykt det lille barnet egentlig er.

Et så absurd fenomen vitner hardt og brutalt om stor desperasjon og fortvilte foreldre. Det vitner kort og godt om et sykt og barnefiendtlig samfunn – et samfunn med 40 i feber.

Det var ikke sånn det skulle bli. Var det? 

Første gang publisert i avisen Dagen lørdag 4. januar 2014

Preken av msgr. Fredrik Hansen | – Forkynn Jesus i samfunnet, og bygg samfunnet på evangeliets verdier

16. oktober feirer vi St. Olavs dåp og omvendelse. - Noe av grunnen til at vi feirer helgenkongen, er for at Olav skal gjøre noe med oss – for at hans eksempel skal bevege oss. Retter vi blikket, sammen med Olav, mot Jesus? Og hvis nei, hva er det som da må renses, fornyes, styrkes for at det skal være ledestjernen også i våre liv? sa monsignore Fredrik Hansen i sin olsokpreken i St. Olav domkirke i Oslo 29. juli 2018.
På bildet holder p. Pål Bratbak Olavsarmen. Inni relikviaret er St. Olavs lårben, som er den største Olavsrelikvien som er kjent. Relikvien ble underlagt vitenskapelige undersøkelser i 2012, og alle funn tyder på at dette virkelig er Hellig Olavs lårben. Relikviaret er formet som en arm fordi det er laget for velsigne menigheten med på olsokdagen.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 29. juli 2018

Få med deg prekenen som monsignore Fredrik Hansen holdt i St. Olav domkirke i Oslo på høytiden for Olav den Helliges martyrdød, 29. juli 2018. Les hele! Jo lengre ut i prekenen du kommer, jo mer utfordrende og tidsaktuell blir den. Og ja, denne prekenen passer like godt å leses i dag, på minnedagen for St. Olavs dåp og omvendelse, som til olsok.

Alle uthevinger i kursiv er msgr. Fredrik Hansens egne.
Alle uthevinger i fet skrift er mine egne.


I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.

Vi feirer den Hellige Olav – konge og martyr – Norges vernehelgen.

Etter Olav den Helliges død på Stiklestad reiste den hellige erkebiskop Eystein Erlendsson den mektige domen, den mektige kirken, i Nidaros over helgenkongens grav. Til minne om den hellige Olav – som jubler med himmelens engler – skulle det norske folk samles i Nidaros for å tilbe Jesus Kristus, Kvitekrist, som kalte Olav til dåpens bad og til virke, til misjon.

På domens østre yttervegg, på utsiden bak høyalteret, ble det bygget inn en liten nisje, med plass til en liten Olavsstatue. Denne statuen skulle dermed vende østover, mot soloppgangen og mot Herrens gjenkomst. Den salige Olav, Norges evige konge, skulle stå der – år etter år, århundre etter århundre – og speide etter Herren, og som den første av oss nordmenn ta Jesus imot da Han vender tilbake. 

Det at Olav speider etter Herren på vegne av oss alle, understreker hans rolle som Norges evige konge, ikke en konge med makt og myndighet, men en som går forut for oss, som viser oss veien mot Herren, som peker mot Jesus, som søker livets krone, som Faderen har lovet dem som elsker Ham.

Olav den Helliges forbilde, det Olav lærer oss om troen på Kristus og livet i Kristus, kommer på en fremragende måte frem i dagens lesninger, i de bibeltekster Kirken utførlig har valgt til denne høytid. (Dette var dagens lesninger i messen: Visd 10,10-14 – Sal 31(30),2-3ab.3cd.4.5-6.7.17 – Jak 1,2-4.12 – Matt 16,24-28.)

Tekstene viser oss så tydelig Olav, konge og martyr, som gav sitt liv på Stiklestad for at vi alle skulle få høre om Jesus.

I lesningen fra Visdommens bok kalles vi til å sette vår lit til Guds forsyn, til Visdommen, til Den Hellige Ånd, å la Gud lede oss. Den troende som søker Guds lov, som søker den vei som Herren staker ut, hans slit vil krones med fremgang og hans strev lønnes med rik frukt.

Den samme tanke tas videre i salme 31 – I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd – hvor vi kalles til å se til Herren, Han som er et vern, en klippe, en borg til å frelse meg. Den som stoler på Herren og Herrens hjelp skal ikke falle, skal ikke stå til skamme.

Apostelen Jakobs brev minner oss om at å la Herren lede oss, å sette vår lit til Herren, å følge etter Herren byr også på utfordringer, på prøvelser, på vanskeligheter, på mørke dager. Men, apostelen understreker at lykkelig den mann som står fast i prøvelsene! For i prøvelsene renses vår tro, vi ser dybden i den, vi lærer å vokse i den, den blir tydeligere for oss.

St. Olav viser oss hva det betyr å holde ut, hva tålmodighet er, hva det vil si å vente på – å vente med – Herren.

I Evangeliet hører vi Herrens egen røst. Jesus taler til oss, og kaller oss til det Kirken i to årtusener har forkynt som det kristne kalls kjerne: Den som vil slutte seg til meg, han må gi avkall på sitt eget, ta opp sitt kors, og følge meg. For den som søker å frelse sitt liv, han skal miste det, mens den som setter livet til for min skyld, han skal finne det igjen. 

Selv om Olav nok søkte annen ære og heder i deler av sitt liv, var det til slutt Kristi kors som var hans higen, håp og lengsel. Han liv ble ene og alene Kristi etterfølgelse.

Samlet om Olav, samlet om Norges evige Konge, speider også vi etter Herren i vår søken etter å ta opp vårt kors, og følge Ham. I lys av Olav den Helliges forbilde, han som taler vår sak for Guds åsyn, gir to spørsmål oss grunn til ettertanke på denne dag.

Det første spørsmål retter seg til hver og en av oss: Gjør også vi som Olav den Hellige? Han søkte Herren, søkte å la Herren lede og vise vei, hans tålmodighet i prøvelsene renset han tro, og hjalp ham til dag etter dag å ta opp sitt kors og følge Jesus. Det er ikke et kristent liv som ene og alene kan leves av vikingkonger på 1000-tallet, dette er oppskriften på det sanne kristne liv – som hver og en av oss, uansett kall, livssituasjon og alder skal sette ut i live. St. Olav viste og viser oss at det kan gjøres til virkelighet.

Biskop Bernt – i sin Olsokpreken på Stiklestad i går – understreket at noe av grunnen til at vi feirer helgenkongen er for at Olav skal gjøre noe med oss – at hans eksempel skal bevege oss. 

Derfor: søker vi å gjøre det samme til virkelighet i våre liv – retter vi blikket, sammen med Olav, mot Jesus? Og hvis nei, hva er det som da må renses, fornyes, styrkes for at det skal være ledestjernen også i våre liv?

Det andre spørsmål retter seg til oss som fellesskap, som det fellesskap Olav den Hellige tuftet på hans egen martyrdød. Helgenkongen gjorde nemlig mye mer enn å vende om. Han søkte å oppreise i vårt folk et sant kristent samfunn, et fellesskap bygd på og veiledet av evangeliets verdier. 

Dette kommer til uttrykk i kristenretten – den lovform og statsform som Olav satt på plass i Norge – for at Jesus skulle være det prinsipp som preget vårt land. De svake og syke skulle beskyttes, familien trygges som samfunnets grunnsten, og Jesus skulle være opphavet til det norske folk og samfunn.

Er det dette vi bygger videre på i dag? Er dette det samfunnet vi ser rundt oss, som vi bidrar til? Eller er vårt samfunn sakte på vei tilbake til det samfunn som Olav søkte å endre? Et samfunn hvor det er den sterkes rett, hvor gull og glitter er det eneste som teller og det eneste som gir verd.

Dette er spørsmål vi må stille oss, også fordi pave Frans har oppfordret oss alle – og ikke minst legfolket – til med ny iver å forkynne Jesus i samfunnet, og forme samfunn bygget på evangeliets verdier. 

Hvis Norge er på vei mot å bli et samfunn hvor menneskeverdet settes til side, et hårdt og kaldt samfunn, et samfunn hvor familien ikke tas på alvor, må vi erkjenne at vi har et enormt arbeid fremfor oss – et arbeid Olav den Helliges eksempel så tydelig maner oss til.

I møte med disse spørsmålene må vi huske, må vi erkjenne, at vi står på god grunn – fordi Ham vi speider etter, Herren, gir oss svarene og hjelper oss frem.

Jesus styrker oss også ved Olav den Helliges eksempel i det vi søker å gjøre virkelig Herrens lov. Til hjelp i vår søken etter Herren hjelpes vi også av Olavs mektige forbønn, den forbønn vi dag for dag påkaller for oss selv og for vårt land: Be for oss, Hellige Olav, Norges evige konge!

Under olsokmessen ble Olavsrelikvien båret rundt i kirken, mens menigheten sang "Be for oss, Hellig Olav, Norges evige konge". Presten til venstre er msgr. Fredrik Hansen, mens sogneprest Pål Bratbak bærer relikvien.

Etter messen ble relikvien satt tilbake i glasskapet.

De vakre blomsterdekorasjonene står søster Maria Hong for.

Glassmaleriet avbilder St. Olav.
Det er et bilde på hva helgener er: De er mennesker som lar Guds lys skinne gjennom seg.

Olsok er Norges kristne nasjonaldag. Hva spiser man da? Is, så klart!
Også er det tradisjon å feire med tradisjonell festmat: Rømmegrøt.

Den liturgiske olsokfargen er rød, fordi vi denne dagen feirer St. Olavs martyrdag.
Dagen i dag, 16. oktober, har liturgisk farge hvit, fordi dette er en dag der vi feirer Hellig Olavs dåp og omvendelse.

Olavsrelikvien 2. august 2018.

LES MER:

• Les prekenen "En hellig viking" av p. Per Bjørn Halvorsen (på dominikanernes hjemmeside)
• Les "Fantastisk preken ved 1000-årsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse". Prekenen ble holdt av dom Alois Brodersen i Rouen i Frankrike.
• Les en liten bok: En kjempefin og lettlest bok om Hellig Olav er p. Olav Müllers lille biografi Olav den hellige - Olav Haraldsson (koster bare kr. 98,-)
• Les et foredrag: Få med deg Lars Roar Langslets glitrende foredrag om Hellig Olav som han holdt under Olavsfestdagene 2012. Langslets foredrag er delt i to: Først en historisk del om St. Olav som konge og rikshelgen og deretter en samtidsdel om hvordan det er fatt med arven etter Hellig Olav i dag.
• Les en ettertanke: Her kan du lese en Olsok-ettertanke jeg har skrevet: Våkenatt for Norge
• NRK: Fant Olav den helliges ben i kirke i Oslo

Hvor mange halvsøsken er det greit at donorunnfangede barn får?

Foto: Skjermdump fra nrk.no

Hvor mange halvsøsken er det greit at mennesker unnfanget ved donor får? Tankesmien Skaperkrafts faglige leder Øyvind Håbrekke deltok i Dagsnytt 18 og mener spørsmålet går langt dypere enn den statistiske risikoen for at halvsøsken får barn sammen, som er eneste kriterium i dag. 

I debatten utfordrer Øyvind Håbrekke myndighetene til å anerkjenne at donorunnfangedes opplevelser må veie tungt. Se debatten på NRK TV!

Her er min mening: Dagens donorpraksis i Norge bryter ikke bare med barnets behov, men også med deres rettigheter. 

Norge har ratifisert FNs konvensjon om barnets rettigheter. Den slår fast at barnet skal ha: «så langt det er mulig, rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem.» (artikkel 7.1) Kilde: FNs barnekonvensjon, regjeringen.no

Voksnes behov for å få biologiske barn kan ikke trumfe barnets rett til å kjenne og få omsorg fra sine foreldre.

Det ligger en stor selvmotsigelse i at nettopp voksne som SÅ gjerne ønsker seg et barn som biologisk er deres eget ikke er i stand til å se og anerkjenne barnets samme behov for biologisk tilknytning til sine foreldre.

Flere voksne donorbarn tør etter hvert å sette ord på dette nå – hvordan det føles, og hva de har blitt fratatt, slik det fremkom hos NRK i forrige uke, i saken om donorunnfangede "Julie". Les intervjuet med henne her: "Julie" har 20 halvsøsken. - Jeg føler meg masseprodusert

– Det er ingen menneskerett å få barn, men det er en menneskerett å kjenne til sitt biologiske opphav, sier donorunnfangede "Julie" til NRK.
Foto: Skjermdump fra nrk.no

Menneskerett å kjenne sine foreldre

Julies svar til NRK er treffende. Her er hennes svar til journalistens spørsmål:

– Bør ikke hensynet til de barnløse også veie tungt?

– Jeg mener helsetilbudet til barnløse bør styrkes slik at de får mer hjelp til å takle sorgen over å slite med infertilitet. Det er ingen menneskerett å få barn, men det er en menneskerett å kjenne til sitt biologiske opphav.

FNs barnekonvensjon artikkel 7.1: "Barnet skal registreres umiddelbart etter fødselen og skal fra fødselen ha rett til et navn, rett til å erverve et statsborgerskap, og, så langt det er mulig, rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem."
Foto: Skjermdump fra regjeringen.no

Hva mener Den katolske kirke om sæddonasjon?

Hva mener så Den katolske kirke om ufrivillig barnløshet og sæddonasjon? Katekismen støtter Julies perspektiv: Det viktige er barnets rettigheter, ikke de voksnes. Barnets rettigheter er ukrenkelige og gitt dem av Gud. "På dette området er det bare barnet som sitter inne med rettigheter" (§2378) Enhver teknikk som bringer en tredjeperson inn "(sæddonasjon, eggdonasjon, leie av livmor) er dypt uhederlige." (§2376)

Dette kan du lese mer om i Den katolske kirkes katekisme, under overskriften "Barn er en gave" i §2373-2379, som jeg limer inn under her. Uthevinger er mine egne.

Barn er en gave

2373. Den Hellige Skrift og Kirkens tradisjonelle praksis ser store familier som et tegn på Guds velsignelse og foreldrenes storsinn.

2374. Ektepar som oppdager at de er ufruktbare, rammes av stor lidelse. "Herre, min Gud, hva vil du gi meg? Jeg går jo barnløs bort..." (Gen 15, 2.) "La meg få barn! Ellers dør jeg," roper Rakel til Jakob, sin mann (Gen 30, 1).

2375. Forskning for å avhjelpe sterilitet hos mennesker bør oppmuntres, på betingelse av at den står "i menneskets tjeneste, tjener dets umistelige rettigheter, dets sanne og hele vel, i samsvar med Guds plan og vilje".

2376. Teknikker som medfører adskillelse av foreldreopphav ved at en tredje person bringes inn (sæddonasjon, eggdonasjon, leie av livmor) er dypt uhederlige. Slike teknikker (inseminasjon og kunstig befruktning ved en annen person) krenker barnets rett til å fødes av en mor og en far det kjenner, og som lever sammen i ekteskap. De utgjør et brudd på "eneretten til å bli far og mor bare ved hjelp av hverandre".

2377. Dersom slike teknikker (inseminasjon og kunstig befruktning ved egen partner) praktiseres innenfor ekteskapet, er de kanskje mindre skadelige, men de forblir moralsk sett utillatelige. De skiller den seksuelle handling og forplantningen fra hverandre. Den handling som gir opphav til barnets eksistens, er ikke lenger en handling hvor de to gir seg hen til hverandre, den "legger fosterets liv og identitet i legers og biologers hender, og lar teknikken overta styringen med menneskets opphav og bestemmelse. Et slikt maktforhold er i seg selv i strid med den verdighet og likhet som foreldre og barn skal ha felles".

"Forplantningen mister moralsk sett sin særegne fullkommenhet når den ikke er villet som frukt av den ekteskapelige handling, det vil si ektefellenes særlige forening. (...) Bare ved å ta hensyn til det bånd som finnes mellom betydningen av den ekteskapelige handling og enheten i mennesket, kan forplantningen finne sted i samsvar med menneskets verdighet".

2378. Å få barn er ikke en rett, det er en gave. "Ekteskapets fremste gave" er et menneske. Barnet kan ikke betraktes som et stykke eiendom, noe som ville følge av en påstått "rett til barn". På dette området er det bare barnet som sitter inne med rettigheter: retten til "å være frukt av foreldrenes særlige ekteskapelige handling, og også retten til å bli respektert som menneske fra unnfangelsesøyeblikket av".

2379. Evangeliet viser at sterilitet ikke utelukkende er et onde. Ektepar som, etter å ha prøvd alt det legevitenskapen rettmessig kan tilby, lider av sterilitet, må forene seg med Kristi kors som er kilden til all åndelig fruktbarhet. De kan vise storsinn ved å adoptere barn som er blitt forlatt, eller ved å utføre krevende former for tjeneste overfor andre mennesker.

Ettertanke | Edderkoppspinn og ormeegg

Samfunnet som beskrives i Jesaja 59 er giftig og mørkt: «De klekker ut ormeegg og vever spindelvev. Den som spiser av eggene, dør, blir de knust, klekkes det ut en slange. Det de gjør, er ondskaps gjerning.» 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Dette er en andakt om noe så grunnleggende som omvendelse.

Det går heftig for seg i Jesajas bok kapittel 59. Guds folk opplever det som om Guds hånd er for kort til å hjelpe dem. Men det er ikke slik det henger sammen, forklarer Jesaja. Avstanden mellom folket og Gud skyldes ikke en mangel hos Gud. Nei, den kommer av all den uoppgjorte skylden deres: «For hendene deres er tilsølt av blod og fingrene av skyld, leppene deres taler løgn, og tungen mumler svik.» (Jes 59,3) Her er det ikke bare snakk om et individuelt ansvar, men en feil på systemnivå i samfunnet. Det gir folket et felles ansvar.

Når vi lager og følger lover som er urette, får vi en felles skyld for den uretten som springer ut av systemfeilen. Blodet er på alles hender. Ingen kan toe sine hender og si at de er uskyldige.

Samfunnet som beskrives i Jesaja 59 er giftig og mørkt: «De klekker ut ormeegg og vever spindelvev. Den som spiser av eggene, dør, blir de knust, klekkes det ut en slange. Det de gjør, er ondskaps gjerning. De er raske til å utøse uskyldig blod. De lager seg krokveier, den som går der, kjenner ikke fred. Derfor er retten langt borte fra oss, rettferdighet når oss ikke. Vi håper på lys, men se, det er natt, på lysglans, men vi går i mørke. Vi famler langs veggen som blinde, famler som om vi var uten øyne. Vi snubler midt på dagen som om det var skumring, midt i livet er vi som døde.» (Jes 59,5ff)

Som sagt: Jesaja 59 er et heftig kapittel. Hvordan finner man veien ut av et så lummert, dystert, giftig mørke? Hvordan slutter man å være som en dauding midt i livet? Svar: Ikke ved å definere mørket som lys, men gjennom å ta et oppgjør og en omstart.

Veien ut starter alltid ved at man erkjenner hvor man er. «Våre mange lovbrudd er foran deg, våre synder vitner mot oss. For vi vet om våre lovbrudd, og vi kjenner vår skyld. Vi har gjort opprør og fornektet Herren, snudd oss bort fra vår Gud.» (Jes 59,12f).

Deretter snur man seg 180 grader rundt og begynner å gå i rett retning. Og slik slutter også Jesaja 59, med omvendelse og en profeti om Jesus: «En som løser ut, skal komme til Sion, til dem hos Jakob som vender om fra synd, sier Herren» (Jes 59,20f).

Hvorfor er vi blitt så redde for å snakke om synd – om det som ødelegger oss og som gjør at mennesker går «i sund»? Hvorfor føles det nesten radikalt å skrive om noe så grunnleggende som omvendelse? Det var jo det første både Johannes Døperen og Jesus sa høyt: «Vend om!» Du går på en farlig vei! Ikke fortsett på den veien! Snu! Kom tilbake til det som er rett og godt, for himmelriket er kommet nær!

Hvis det er blitt så mørkt nå at vi famler rundt som om vi er uten øyne – hvis vi fomler langs vegger fulle av spindelvev, løgn og ormeegg – hvis vi midt i livet er som døde – er det ikke da tid for å si «Vend om!»? Du trenger ikke ha det sånn som det her! Det finnes en vei ut herfra! Du er ikke dømt til å rote rundt nedi det her. Du kan bli fri. Ta imot Guds mektige hånd, så drar han deg opp – opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen.

«Det folket som vandrer i mørket, ser et stort lys. Over dem som bor i dødsskyggens land, stråler lyset fram.» (Jes 9,2) «Reis deg, bli lys! For lyset ditt kommer, Herrens herlighet går opp over deg. Du skal kjenne at jeg er Herren, din frelser, Jakobs Mektige som løser deg ut.» (Jes 60;1,16)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. oktober 2022 da Jes 59,1-4 var dagens bibeltekst.

Musikk som passer til denne teksten:

(Lenkene går til Spotify)

• Ortodoks: Kontakion for the Sunday of the Prodigal Son: - When I disobeyed in Ignorance - ærlig om anger
• Katolsk: A prayer of St. Patrick - melodi John Rutter - for å bli omsluttet av Kristus
• Norsk kirkemusikk: Even when He is Silent - melodi Kim André Arnesen - for å tro på Gud også når du ikke kan se ham

Bokanbefalinger når Gud oppleves taus: The Sacred Romance av John Eldredge, Natten er mitt lys av Wilfrid Stinissen (St. Olav forlag, 2001) og Tørsten gir lys av Erling Rimehaug (Lunde forlag, 2007).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Etterord: Flere forklaringer på hvorfor Gud oppleves taus

Det er viktig for meg å understreke noe som jeg ikke hadde plass til å skrive om i avisen: Synd er ikke den eneste årsaken til at du opplever Gud som taus. 

• Hvis du mistenker at synd er årsaken, så snakk med en prest om det. Også ikke-katolikker kan spørre om å få en slik samtale med en katolsk prest. Kanskje har du rett i at synden din har skapt en reell avstand mellom deg og Gud. I så tilfelle trenger du skriftemål. Kanskje har du ikke rett. I så tilfelle trenger du en god og sann prest med åndelig dømmekraft som kan skjære gjennom og fortelle deg det.
  PS: Det er en vanlig, men ikke noen lur strategi å gjemme synder. Det er som å gjemme et betent sår, når det som trengs faktisk er luft, renselse og medisin. Det er alltid befriende og godt når synden blir feiet ut av vårt indre gjennom skriftemålet. Jeg skriver mer om det her.
  
  
• En annen, vanlig årsak er depresjon: Du er nummen og føler ikke noe på noe område, heller ikke på troens område. Dette har ingenting med ditt reelle forhold til Gud å gjøre. Gud bor ikke i følelsene våre, og følelser er ikke noe godt barometer på hvordan det står til i vårt forhold til Gud. Gjennom dåpen er du blitt Guds barn, det hviler ikke på følelser. Du kan være fullt og helt frelst selv om følelsesbarometeret ditt har hengt seg opp på null. Hvis du tenker at jeg kanskje er inne på noe her, så les ettertanken Når du har det vondt.
  
  
• En tredje, vanlig årsak er at du er i den etappen av troslivet som St. Johannes av Korset kaller troens mørke natt. Etter at du er ferdig med de første årene av livet ditt med Gud, kommer ofte fasen der Gud trekker seg tilbake: Troens natt. Jeg skriver mer om det her, i ettertanken Han som jeg elsker. Kjenner du deg igjen i dette? Da anbefaler jeg boken The Sacred Romance av John Eldredge, men også bøkene Natten er mitt lys av Wilfrid Stinissen (St. Olav forlag, 2001) og Tørsten gir lys av Erling Rimehaug (Lunde forlag, 2007).

Nasjonaldagen | Preken og bilder fra St. Olav og St. Sunniva på slottsbakken

Så nydelig! Aspirantkoret, barnekoret og ungdomskoret i St. Olav katolske domkirkemenighet fikk synge for hele Norge på selveste 17. mai.
Foto: Skjermdump fra NRK1

17. mai 2022 ble en festdag som vil leve i hjertene våre. Her følger manuset til pater Josef Ottersens sterke preken på nasjonaldagen, samt bilder og video fra både St. Olav domkirke, St. Sunniva skoles deltakelse i barnetoget og St. Olav domkirkes barne- og ungdomskors sang på slottsbakken for NRK1.

Det er alltid stas å synge på 17. mai. Det er ekstra stas å få synge for hele Norge. Under ledelse av den dyktige dirigenten Kristine Dingstad (daglig leder i St. Olav forlag og bokhandel) fikk aspirantkoret, barnekoret og ungdomskoret i menigheten vår sammen avslutte hele 17. mai-sendingen fra NRK, både i selve den direktesendte formiddagssendingen og i høydepunktene på kvelden.

Men før det, hadde vi alle sunget masse i høymessen i St. Olav domkirke på morgenen: "Fagert er landet", "Gud signe vårt dyre fedreland", "Gud, sign vår konge god", "Ja, vi elsker" - full pakke. For en velsignelse å få synge så mye velsignelse ut over landet vårt! 

Kjærlighet og nød

Jeg elsker Norge, alltid. Mottoet mitt er det samme som kongenes: Alt for Norge! Men det er ekstra lett å komme i kontakt med den takknemligheten og kjærligheten til og nøden for fedrelandet mitt på en dag som denne. I sum snakker vi altså om en solid dose ømhet. Det gjør at dette er en dag da tårene triller ofte hos meg - og hele tiden i messen. Vi må be for Norge!

Som pater Josef Ottersen sa det i sin preken denne dagen: "For det er mye i dagens samfunn som ligner det mørket som kristningen her i landet forsøkte å rydde opp i for tusen år siden. Vi må kjempe for en frihet som betyr noe mer enn å være som strå som svaier i vinden og følger tidsånden.Vi må kjempe for en fred som ikke er av denne verden." [...] "Dette er en dag for takknemlighet og jublende glede. Men det er også en dag for å be intenst for vårt land." Amen! Begge deler må med på denne dagen. Nasjonaldagen. Norges dag.

Under følger hele prekenen og årets bilde- og videorapport fra nasjonaldagen i vakre Oslo.

Vi er velsignet med at pater Josef Ottersen er både skoleprest ved St. Sunniva skole og kapellan i St. Olav menighet. Etter å ha holdt dagens preken i St. Olav menighet gikk han fremst i toget bak St. Sunniva skoles fane.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Aller først: Manuset til prekenen som pater Josef Otteresen holdt i St. Olav domkirke i Oslo 17. mai 2022. I første avsnitt oppsummerer p. Josef kjapt det som har skjedd i bibeltekstene vi hørte før prekenen. Deretter går han over til å snakke om nasjonaldagen, fedrelandssalmen, om å leve uten Gud og om Kristus som gir landet håp om lys og fred. 

Alle uthevinger i teksten er mine.

Preken 17. mai 2022

     Apg 14,19-28: Veien til Guds rike går gjennom mange trengsler.
     Joh 14,27-31a: Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere. 

Av p. Josef Ottersen

Apostlene blir forfulgt for å forkynne evangeliet, Paulus ble steinet og de trodde han var død. Jesus advarer mot denne verdens fyrste – samtidig som han gir oss løfte om sin hellige fred, som ikke er av denne verden. 

Tekstene vi hørte er for tirsdag i påsketiden, men jeg synes ikke det var nødvendig å plukke ut noe annet for nasjonaldagen. Lukas skriver at veien til Guds rike går gjennom mange trengsler. Nasjonen vår har også gått gjennom mange trengsler, men det er viktig å skille mellom fremgang som er av denne verden og det som er bygging av Guds rike på jord.

På nasjonaldagen feirer vi at vi er et selvstendig og fritt land med sin egen grunnlov. Det er bra å være stolt av hva vi er laget av og våre grunnleggende verdier. Men vi må passe på at vi ikke bare dyrker vår egen fortreffelighet. Det kan være fristende å peke på vår velstand og si at Norge anno 2022 er bedre enn de fleste andre land eller andre tider. Men det er ikke teknologi eller penger som gjør at noe er godt, det er de hodene, hjertene og hendene som bruker dem. Det handler om menneskene. Hva er det som er godt i menneskene vi ser opp til, eller som har gått før oss?

(Prekenen fortsetter under bildet.)

FEDRELANDSSALMEN: Vi sang fedrelandssalmen av Elias Blix under høymessen 17. mai. Jeg tar med teksten her fordi presten refererer til versene her i sin preken:

"Gud signe vårt dyre fedreland og lat det som hagen bløma! Lat lysa din fred frå fjell til strand og vetter for vårsol røma! Lat folket som brøder saman bu, som kristne det kan seg søma!

Vårt heimland i mørker lenge låg, og vankunna ljoset gøymde. Men Gud, du i nåde til oss såg, din kjærleik oss ikkje gløymde. Du sende ditt ord til Noregs fjell, og ljos over landet strøymde. 

Vil Gud ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på huset byggja. Vil Gud ikkje vera by og land, kan vaktmann oss ikkje tryggja. Så vakta oss, Gud, så me kan bu i heimen med fred og hyggja!

No er det i Noreg atter dag med vårsol og song i skogen. Um sædet enn gror på ymist lag, det brydder då etter plogen. Så signe då Gud det gode såd, til groren ein gong er mogen!"

Jeg synes Fedrelandssalmen setter ord på alt 17. mai egentlig handler om. Det er Kristus som gir landet håp om lys og fred. Vårt hjemland hadde ligget i mørke i lang tid. Da snakker vi ikke om den såkalt mørke middelalder, men tidligere forsøk på å leve uten Gud. 

Ved Guds nåde og kjærlighet sendte han sitt Ord over høye fjell og trange daler, slik at Kristi lys kunne strømme over landet. Salmedikteren Blix beskriver det poetisk og i overført betydning at det var da det begynte det å gro, og vi kan juble over vårsol og sang i skogen. Men for å bevare sangen, må vi være oppmerksom på stadige ting som truer.

Vi lever i et land hvor det blir stadig mer uglesett å leve med Bibelen som rettesnor for livet. Joda, du kan tro privat, men det skal helst ikke ha noen moralske konsekvenser for livet. 

Vi lever i et land hvor en representant for folkekirken redefinerer kvinners trygghet til å handle om frihet til å ta livet av sine barn. Det er ikke noe nytt at ukristelige verdier applauderes i samfunnet, men det er kanskje et nytt lavmål at kristne ber til Gud om å få ture i vei med vår ondskap.

Vi lever i en verden som er i krig, hvor både unge soldater og uskyldige sivile blir drept på grunn korrupte lederes oppblåste ego.

Vi lever i en verden hvor noen dør av sult hvert femte sekund.
I kveld er det over 800 millioner mennesker som legger seg sultne.

Folk som kaller middelalderen mørk, er som den som ser flisen i andres øyne men ikke bjelken i sin egen. For det er mye i dagens samfunn som ligner det mørket som kristningen her i landet forsøkte å rydde opp i for tusen år siden.

Vi må kjempe for en frihet som betyr noe mer enn å være som strå som svaier i vinden og følger tidsånden.

 
Vi må kjempe for en fred som ikke er av denne verden.

 
Vi må kjempe for en kjærlighet som tar menneskeverdet på alvor, 

at vi løfter hverandre opp når vi faller, at vi kan stole på at menneskene rundt oss er våre brødre og søstre som vil oss vel.

Norge ble definert som nasjon med en grunnlov. Som kristne håper vi at vi også i 2022 gjennom våre gjerninger kan bli gjenkjent på våre fundamentale verdier. At vår sjels grunnvoll, skrevet i våre hjerter, er preget av Guds vilje.

"Herre vår Gud, vårt Noregs Gud", sang vi til inngang. Dette er en dag for takknemlighet og jublende glede. Men det er også en dag for å be intenst for vårt land og våre statsledere, at de opplyst av Sannhetens Ånd, kan se og utføre sitt kall i å gi liv og verdighet til dem de er gitt å beskytte.

Idet vi ber forbønner kan dere gjerne bla opp til Kongesangen nr. 718,
så dere er klar til å synge med når vi ber for kongen og hans hus. 

I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.

Det er Norge i rødt, hvitt og blått  Vakkert pyntet til nasjonaldagen av flinke søster Maria Hong.

Biskop Erik Vardens preken 17. mai 2022

I Trondheim holdt biskop Erik Varden en kjempeflott preken på nasjonaldagen i St Olav domkirke (ja, den heter akkurat det samme som kirken i Oslo). Du kan lese hele her på nettstedet hans Coram Fratribus. En smakebit derfra:

"Grunnloven fra 1814 fastslo, i forhold til kongelig arvefølge, at også ufødte har arverett. Jeg hadde antatt at denne klausul siden var strøket, men da jeg slo opp gjeldende lov for å sjekke, står den jamen ennå, sågar forfremmet fra §8 (i 1814) til §6 i dag: ‘Blant arveberettigede regnes også den ufødte, som straks inntar sitt tilbørlige sted i arvelinjen når han eller hun fødes til verden.’ At loven anerkjenner et fosters personlige integritet, rettigheter og egnethet til å tilregnes ansvar, gjør inntrykk; men her består diskrepans mellom et konstitusjonelt prinsipp og samfunnspraksis, dessverre."

Til inngang sang vi "Fagert er landet du oss gav" av Anders Hovden.
Her kan du høre en helt nydelig innspilling av denne salmen på Spotify, fremført av Schola Cantorum og Forsvarets Stabsmusikkorps, fra albumet "Ja, vi elsker" (2014)

Video fra St. Olav domkirke og slottsbakken

Høymessen ble avsluttet med at alle stod og sang nasjonalsangen. Høytidelig! Mektig! Dette var første gang siden 2019 at vi kunne synge slik på nasjonaldagen. Jeg gjorde et enkelt videoopptak med mobilen av det første verset, og også av det andre verset av "Vi ere en en nasjon vi med" som menighetens barn og ungdommer senere sang på slottsbakken. I denne videoen kan du høre og se begge videoklippene:

https://www.youtube.com/watch?v=exDKW6vUs8I

Lyden er svak på det 2. verset. Her er teksten de synger:

"Mer grønt er gresset ingensteds,

mer fullt av blomster vevet

enn i det land hvor jeg tilfreds

med far og mor har levet.

Jeg vil det elske til min død,

ei bytte det hvor jeg er fødd,

om man et paradis meg bød

av palmer oversvevet."

Tekst: Henrik Wergeland
Arrangement:  Magnus Odland og hans far Otto Christian Odland, kantor i St Olav menighet

Dagens høydepunkt: Eukaristien. Jesus er verdens lys. Når presten løfter opp Kristus i det forvandlede nattverdsbrødets skikkelse, da er det SOLOPPGANG over Norge - "og ljos over landet strøymde". 

St. Sunniva skoles fane, på vei rett over i barnetoget.

Til og med vinduene til sakristiet er sakrale i St. Olav domkirke. For en nydelig dag det ble!
Moren min kommer fra Odda i Hardanger, derfor har jeg hardangerbunad, som jeg bærer med stolthet og glede. Den samme syersken som sydde bunaden til min mor da hun stod konfirmant, sydde også min bunad til min konfirmasjon. Min mormor sydde denne bringkluten til meg i korssting, samt belte av korssting. Da jeg giftet meg, gikk jeg over til konebelte - med motivet "epleblome", kjøpt hos Øystese gullsmed. Funfact: Det var munkene som lærte folket i Hardanger å dyrke epler og annen frukt.

Etter messen i kirken var det en pause hjemme for oss som ikke skulle gå i barnetoget.

"Fagert er landet du oss gav, Herre, vår Gud og vår Fader!
Fagert det stig av blåe hav, soli ho sprett og ho glader, signar vårt land i nord og sud;
såleis di åsyn lyser, Gud, over vårt Noreg i nåde."
(Anders Hovden) 

Å, vi er så velsignet som får bo her. Takk Gud! Så mye lys og luft!

Tusen takk til min mor for de nydelige blomstene!

Viktig å lade litt opp med en bolle før man skal delta i en direktesendt sangopptreden på slottsbakken.

Folkehav! Endelig!
Fordelen med å være så liten at du ikke kan se, er at du kan løftes opp slik at du ser bedre enn alle andre.

Olav og hele St. Sunniva skoles flaggborg passerer oss i flott driv opp slottsbakken. En høytidelig stund!

Skoleprest pater Josef Ottersen til venstre, med katolsk prestebekledning (cassock) og katolsk prestehatt (saturno). I midten i svart dress: Vår flaggbærer Olav (snart 13) som bøyer flagget ned for Kongen og hans hus.
(Foto: Skjermdump fra NRK1)

Det samme øyeblikket sett fra min vinkel. Det er St. Sunniva skole som her bøyer sine flagg for de kongelige på slottsbalkongen. I år var hele kongefamilien til stede: Kong Harald, Dronning Sonja, Kronprins Haakon, Kronprinsesse Mette-Marit, Prinsesse Ingrid og Prins Sverre Magnus.

Her setter flaggborgen til St. Sunniva på plass flaggene sine i selene igjen, imponerende samordnet og fint. Du kan se hele opptaket (77 sekunder) med St. Sunniva skole her: https://tv.nrk.no/se?v=MUHU27000822&t=12564s

Tre av korene fra St. Olav menighet fikk avslutte NRKs direktesending (og senere oppsummeringen) den 17. mai. Få med deg intervjuet med søte Rakel Dingstad fra aspirantkoret her: https://tv.nrk.no/se?v=MUHU27000722&t=5005s

Sunniva stod helt til høyre på bakerste rad. Her er lenke direkte til sangen deres på NRK1 under direktesendingen, "Vi ere en nasjon vi med": https://tv.nrk.no/se?v=MUHU27000222&t=11358s

Klare for å oppleve direktesendingen med koret live. Dette vil vi ikke gå glipp av!

For en skjønn flokk! Norges fremtid ser lys ut.

Slik så det egentlig ut. Kamerafolk, mikrofoner og lys over alt. 17. mai er en dag jeg virkelig er glad for at vi bruker offentlige midler på å fortsette med å ha en seriøs allmennkringkaster i Norge. TV-sendingene deres denne dagen er de viktigste gjennom hele året: De bygger samhold i nasjonen gjennom flotte, felles tv-opplevelser av det fantastiske landet vårt.

Flaggborgen fra St. Sunniva skole er tilbake igjen ved skolen etter over tre timer i barnetoget. Fortsatt blide og fornøyde!

Etter barnetoget var det tilbake til St. Sunniva skole for å spise is og vafler, leke 17. mai-leker og snakke med venner. Her er Maria med den skjønne kontaktlæreren sin Irene.

Etter skolen gikk vi tradisjonen tro over Aker brygge, der vi også tradisjonen tro kjøpte sukkerspinn og kule-is. Og se, vi fikk tak i en heliumballong også! Her er vi snart hjemme.

Ja, vi elsker dette landet. Og ja, vi bor der oppe med den flaggborgen.

Å, som vi trives her vi bor. I dette landet. I denne byen. I denne gata.
Takk, Gud, for Norge.
Takk for troen, håpet, fred og frihet!
Gud, vi ber deg:
Skje din vilje! Komme ditt rike, som i himmelen så og i Norge!

Ja, det gjorde vi sannelig: Oslo tok festen tilbake. Hele Norge tok festen tilbake!
Hipp, hipp, hipp hurra for 17. mai!

Les også:

• Den vakreste dagen (17. mai 2013) - om hvordan Gud dukker opp over alt i musikken vår den 17. mai
• Nasjonaldagen i Oslo anno 2021
• Hele Norge synger Ja, vi elsker (16. mai 2020)
• 17. mai med Sankta Sunniva i Oslo og på Selja (17. mai 2019)
• Gud signe vårt dyre fedreland (8. mai 2019)
• Vi ere en nasjon vi med | St. Sunniva skolekor (17. mai 2018)
• Fri | Alt for Norge (8. mai 2018)
• Fagert er landet du oss gav (17. mai 2014)