Preken av msgr. Fredrik Hansen | – Forkynn Jesus i samfunnet, og bygg samfunnet på evangeliets verdier

16. oktober feirer vi St. Olavs dåp og omvendelse. - Noe av grunnen til at vi feirer helgenkongen, er for at Olav skal gjøre noe med oss – for at hans eksempel skal bevege oss. Retter vi blikket, sammen med Olav, mot Jesus? Og hvis nei, hva er det som da må renses, fornyes, styrkes for at det skal være ledestjernen også i våre liv? sa monsignore Fredrik Hansen i sin olsokpreken i St. Olav domkirke i Oslo 29. juli 2018.
På bildet holder p. Pål Bratbak Olavsarmen. Inni relikviaret er St. Olavs lårben, som er den største Olavsrelikvien som er kjent. Relikvien ble underlagt vitenskapelige undersøkelser i 2012, og alle funn tyder på at dette virkelig er Hellig Olavs lårben. Relikviaret er formet som en arm fordi det er laget for velsigne menigheten med på olsokdagen.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 29. juli 2018

Få med deg prekenen som monsignore Fredrik Hansen holdt i St. Olav domkirke i Oslo på høytiden for Olav den Helliges martyrdød, 29. juli 2018. Les hele! Jo lengre ut i prekenen du kommer, jo mer utfordrende og tidsaktuell blir den. Og ja, denne prekenen passer like godt å leses i dag, på minnedagen for St. Olavs dåp og omvendelse, som til olsok.

Alle uthevinger i kursiv er msgr. Fredrik Hansens egne.
Alle uthevinger i fet skrift er mine egne.


I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.

Vi feirer den Hellige Olav – konge og martyr – Norges vernehelgen.

Etter Olav den Helliges død på Stiklestad reiste den hellige erkebiskop Eystein Erlendsson den mektige domen, den mektige kirken, i Nidaros over helgenkongens grav. Til minne om den hellige Olav – som jubler med himmelens engler – skulle det norske folk samles i Nidaros for å tilbe Jesus Kristus, Kvitekrist, som kalte Olav til dåpens bad og til virke, til misjon.

På domens østre yttervegg, på utsiden bak høyalteret, ble det bygget inn en liten nisje, med plass til en liten Olavsstatue. Denne statuen skulle dermed vende østover, mot soloppgangen og mot Herrens gjenkomst. Den salige Olav, Norges evige konge, skulle stå der – år etter år, århundre etter århundre – og speide etter Herren, og som den første av oss nordmenn ta Jesus imot da Han vender tilbake. 

Det at Olav speider etter Herren på vegne av oss alle, understreker hans rolle som Norges evige konge, ikke en konge med makt og myndighet, men en som går forut for oss, som viser oss veien mot Herren, som peker mot Jesus, som søker livets krone, som Faderen har lovet dem som elsker Ham.

Olav den Helliges forbilde, det Olav lærer oss om troen på Kristus og livet i Kristus, kommer på en fremragende måte frem i dagens lesninger, i de bibeltekster Kirken utførlig har valgt til denne høytid. (Dette var dagens lesninger i messen: Visd 10,10-14 – Sal 31(30),2-3ab.3cd.4.5-6.7.17 – Jak 1,2-4.12 – Matt 16,24-28.)

Tekstene viser oss så tydelig Olav, konge og martyr, som gav sitt liv på Stiklestad for at vi alle skulle få høre om Jesus.

I lesningen fra Visdommens bok kalles vi til å sette vår lit til Guds forsyn, til Visdommen, til Den Hellige Ånd, å la Gud lede oss. Den troende som søker Guds lov, som søker den vei som Herren staker ut, hans slit vil krones med fremgang og hans strev lønnes med rik frukt.

Den samme tanke tas videre i salme 31 – I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd – hvor vi kalles til å se til Herren, Han som er et vern, en klippe, en borg til å frelse meg. Den som stoler på Herren og Herrens hjelp skal ikke falle, skal ikke stå til skamme.

Apostelen Jakobs brev minner oss om at å la Herren lede oss, å sette vår lit til Herren, å følge etter Herren byr også på utfordringer, på prøvelser, på vanskeligheter, på mørke dager. Men, apostelen understreker at lykkelig den mann som står fast i prøvelsene! For i prøvelsene renses vår tro, vi ser dybden i den, vi lærer å vokse i den, den blir tydeligere for oss.

St. Olav viser oss hva det betyr å holde ut, hva tålmodighet er, hva det vil si å vente på – å vente med – Herren.

I Evangeliet hører vi Herrens egen røst. Jesus taler til oss, og kaller oss til det Kirken i to årtusener har forkynt som det kristne kalls kjerne: Den som vil slutte seg til meg, han må gi avkall på sitt eget, ta opp sitt kors, og følge meg. For den som søker å frelse sitt liv, han skal miste det, mens den som setter livet til for min skyld, han skal finne det igjen. 

Selv om Olav nok søkte annen ære og heder i deler av sitt liv, var det til slutt Kristi kors som var hans higen, håp og lengsel. Han liv ble ene og alene Kristi etterfølgelse.

Samlet om Olav, samlet om Norges evige Konge, speider også vi etter Herren i vår søken etter å ta opp vårt kors, og følge Ham. I lys av Olav den Helliges forbilde, han som taler vår sak for Guds åsyn, gir to spørsmål oss grunn til ettertanke på denne dag.

Det første spørsmål retter seg til hver og en av oss: Gjør også vi som Olav den Hellige? Han søkte Herren, søkte å la Herren lede og vise vei, hans tålmodighet i prøvelsene renset han tro, og hjalp ham til dag etter dag å ta opp sitt kors og følge Jesus. Det er ikke et kristent liv som ene og alene kan leves av vikingkonger på 1000-tallet, dette er oppskriften på det sanne kristne liv – som hver og en av oss, uansett kall, livssituasjon og alder skal sette ut i live. St. Olav viste og viser oss at det kan gjøres til virkelighet.

Biskop Bernt – i sin Olsokpreken på Stiklestad i går – understreket at noe av grunnen til at vi feirer helgenkongen er for at Olav skal gjøre noe med oss – at hans eksempel skal bevege oss. 

Derfor: søker vi å gjøre det samme til virkelighet i våre liv – retter vi blikket, sammen med Olav, mot Jesus? Og hvis nei, hva er det som da må renses, fornyes, styrkes for at det skal være ledestjernen også i våre liv?

Det andre spørsmål retter seg til oss som fellesskap, som det fellesskap Olav den Hellige tuftet på hans egen martyrdød. Helgenkongen gjorde nemlig mye mer enn å vende om. Han søkte å oppreise i vårt folk et sant kristent samfunn, et fellesskap bygd på og veiledet av evangeliets verdier. 

Dette kommer til uttrykk i kristenretten – den lovform og statsform som Olav satt på plass i Norge – for at Jesus skulle være det prinsipp som preget vårt land. De svake og syke skulle beskyttes, familien trygges som samfunnets grunnsten, og Jesus skulle være opphavet til det norske folk og samfunn.

Er det dette vi bygger videre på i dag? Er dette det samfunnet vi ser rundt oss, som vi bidrar til? Eller er vårt samfunn sakte på vei tilbake til det samfunn som Olav søkte å endre? Et samfunn hvor det er den sterkes rett, hvor gull og glitter er det eneste som teller og det eneste som gir verd.

Dette er spørsmål vi må stille oss, også fordi pave Frans har oppfordret oss alle – og ikke minst legfolket – til med ny iver å forkynne Jesus i samfunnet, og forme samfunn bygget på evangeliets verdier. 

Hvis Norge er på vei mot å bli et samfunn hvor menneskeverdet settes til side, et hårdt og kaldt samfunn, et samfunn hvor familien ikke tas på alvor, må vi erkjenne at vi har et enormt arbeid fremfor oss – et arbeid Olav den Helliges eksempel så tydelig maner oss til.

I møte med disse spørsmålene må vi huske, må vi erkjenne, at vi står på god grunn – fordi Ham vi speider etter, Herren, gir oss svarene og hjelper oss frem.

Jesus styrker oss også ved Olav den Helliges eksempel i det vi søker å gjøre virkelig Herrens lov. Til hjelp i vår søken etter Herren hjelpes vi også av Olavs mektige forbønn, den forbønn vi dag for dag påkaller for oss selv og for vårt land: Be for oss, Hellige Olav, Norges evige konge!

Under olsokmessen ble Olavsrelikvien båret rundt i kirken, mens menigheten sang "Be for oss, Hellig Olav, Norges evige konge". Presten til venstre er msgr. Fredrik Hansen, mens sogneprest Pål Bratbak bærer relikvien.

Etter messen ble relikvien satt tilbake i glasskapet.

De vakre blomsterdekorasjonene står søster Maria Hong for.

Glassmaleriet avbilder St. Olav.
Det er et bilde på hva helgener er: De er mennesker som lar Guds lys skinne gjennom seg.

Olsok er Norges kristne nasjonaldag. Hva spiser man da? Is, så klart!
Også er det tradisjon å feire med tradisjonell festmat: Rømmegrøt.

Den liturgiske olsokfargen er rød, fordi vi denne dagen feirer St. Olavs martyrdag.
Dagen i dag, 16. oktober, har liturgisk farge hvit, fordi dette er en dag der vi feirer Hellig Olavs dåp og omvendelse.

Olavsrelikvien 2. august 2018.

LES MER:

• Les prekenen "En hellig viking" av p. Per Bjørn Halvorsen (på dominikanernes hjemmeside)
• Les "Fantastisk preken ved 1000-årsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse". Prekenen ble holdt av dom Alois Brodersen i Rouen i Frankrike.
• Les en liten bok: En kjempefin og lettlest bok om Hellig Olav er p. Olav Müllers lille biografi Olav den hellige - Olav Haraldsson (koster bare kr. 98,-)
• Les et foredrag: Få med deg Lars Roar Langslets glitrende foredrag om Hellig Olav som han holdt under Olavsfestdagene 2012. Langslets foredrag er delt i to: Først en historisk del om St. Olav som konge og rikshelgen og deretter en samtidsdel om hvordan det er fatt med arven etter Hellig Olav i dag.
• Les en ettertanke: Her kan du lese en Olsok-ettertanke jeg har skrevet: Våkenatt for Norge
• NRK: Fant Olav den helliges ben i kirke i Oslo

Hvor mange halvsøsken er det greit at donorunnfangede barn får?

Foto: Skjermdump fra nrk.no

Hvor mange halvsøsken er det greit at mennesker unnfanget ved donor får? Tankesmien Skaperkrafts faglige leder Øyvind Håbrekke deltok i Dagsnytt 18 og mener spørsmålet går langt dypere enn den statistiske risikoen for at halvsøsken får barn sammen, som er eneste kriterium i dag. 

I debatten utfordrer Øyvind Håbrekke myndighetene til å anerkjenne at donorunnfangedes opplevelser må veie tungt. Se debatten på NRK TV!

Her er min mening: Dagens donorpraksis i Norge bryter ikke bare med barnets behov, men også med deres rettigheter. 

Norge har ratifisert FNs konvensjon om barnets rettigheter. Den slår fast at barnet skal ha: «så langt det er mulig, rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem.» (artikkel 7.1) Kilde: FNs barnekonvensjon, regjeringen.no

Voksnes behov for å få biologiske barn kan ikke trumfe barnets rett til å kjenne og få omsorg fra sine foreldre.

Det ligger en stor selvmotsigelse i at nettopp voksne som SÅ gjerne ønsker seg et barn som biologisk er deres eget ikke er i stand til å se og anerkjenne barnets samme behov for biologisk tilknytning til sine foreldre.

Flere voksne donorbarn tør etter hvert å sette ord på dette nå – hvordan det føles, og hva de har blitt fratatt, slik det fremkom hos NRK i forrige uke, i saken om donorunnfangede "Julie". Les intervjuet med henne her: "Julie" har 20 halvsøsken. - Jeg føler meg masseprodusert

– Det er ingen menneskerett å få barn, men det er en menneskerett å kjenne til sitt biologiske opphav, sier donorunnfangede "Julie" til NRK.
Foto: Skjermdump fra nrk.no

Menneskerett å kjenne sine foreldre

Julies svar til NRK er treffende. Her er hennes svar til journalistens spørsmål:

– Bør ikke hensynet til de barnløse også veie tungt?

– Jeg mener helsetilbudet til barnløse bør styrkes slik at de får mer hjelp til å takle sorgen over å slite med infertilitet. Det er ingen menneskerett å få barn, men det er en menneskerett å kjenne til sitt biologiske opphav.

FNs barnekonvensjon artikkel 7.1: "Barnet skal registreres umiddelbart etter fødselen og skal fra fødselen ha rett til et navn, rett til å erverve et statsborgerskap, og, så langt det er mulig, rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem."
Foto: Skjermdump fra regjeringen.no

Hva mener Den katolske kirke om sæddonasjon?

Hva mener så Den katolske kirke om ufrivillig barnløshet og sæddonasjon? Katekismen støtter Julies perspektiv: Det viktige er barnets rettigheter, ikke de voksnes. Barnets rettigheter er ukrenkelige og gitt dem av Gud. "På dette området er det bare barnet som sitter inne med rettigheter" (§2378) Enhver teknikk som bringer en tredjeperson inn "(sæddonasjon, eggdonasjon, leie av livmor) er dypt uhederlige." (§2376)

Dette kan du lese mer om i Den katolske kirkes katekisme, under overskriften "Barn er en gave" i §2373-2379, som jeg limer inn under her. Uthevinger er mine egne.

Barn er en gave

2373. Den Hellige Skrift og Kirkens tradisjonelle praksis ser store familier som et tegn på Guds velsignelse og foreldrenes storsinn.

2374. Ektepar som oppdager at de er ufruktbare, rammes av stor lidelse. "Herre, min Gud, hva vil du gi meg? Jeg går jo barnløs bort..." (Gen 15, 2.) "La meg få barn! Ellers dør jeg," roper Rakel til Jakob, sin mann (Gen 30, 1).

2375. Forskning for å avhjelpe sterilitet hos mennesker bør oppmuntres, på betingelse av at den står "i menneskets tjeneste, tjener dets umistelige rettigheter, dets sanne og hele vel, i samsvar med Guds plan og vilje".

2376. Teknikker som medfører adskillelse av foreldreopphav ved at en tredje person bringes inn (sæddonasjon, eggdonasjon, leie av livmor) er dypt uhederlige. Slike teknikker (inseminasjon og kunstig befruktning ved en annen person) krenker barnets rett til å fødes av en mor og en far det kjenner, og som lever sammen i ekteskap. De utgjør et brudd på "eneretten til å bli far og mor bare ved hjelp av hverandre".

2377. Dersom slike teknikker (inseminasjon og kunstig befruktning ved egen partner) praktiseres innenfor ekteskapet, er de kanskje mindre skadelige, men de forblir moralsk sett utillatelige. De skiller den seksuelle handling og forplantningen fra hverandre. Den handling som gir opphav til barnets eksistens, er ikke lenger en handling hvor de to gir seg hen til hverandre, den "legger fosterets liv og identitet i legers og biologers hender, og lar teknikken overta styringen med menneskets opphav og bestemmelse. Et slikt maktforhold er i seg selv i strid med den verdighet og likhet som foreldre og barn skal ha felles".

"Forplantningen mister moralsk sett sin særegne fullkommenhet når den ikke er villet som frukt av den ekteskapelige handling, det vil si ektefellenes særlige forening. (...) Bare ved å ta hensyn til det bånd som finnes mellom betydningen av den ekteskapelige handling og enheten i mennesket, kan forplantningen finne sted i samsvar med menneskets verdighet".

2378. Å få barn er ikke en rett, det er en gave. "Ekteskapets fremste gave" er et menneske. Barnet kan ikke betraktes som et stykke eiendom, noe som ville følge av en påstått "rett til barn". På dette området er det bare barnet som sitter inne med rettigheter: retten til "å være frukt av foreldrenes særlige ekteskapelige handling, og også retten til å bli respektert som menneske fra unnfangelsesøyeblikket av".

2379. Evangeliet viser at sterilitet ikke utelukkende er et onde. Ektepar som, etter å ha prøvd alt det legevitenskapen rettmessig kan tilby, lider av sterilitet, må forene seg med Kristi kors som er kilden til all åndelig fruktbarhet. De kan vise storsinn ved å adoptere barn som er blitt forlatt, eller ved å utføre krevende former for tjeneste overfor andre mennesker.

Ettertanke | Edderkoppspinn og ormeegg

Samfunnet som beskrives i Jesaja 59 er giftig og mørkt: «De klekker ut ormeegg og vever spindelvev. Den som spiser av eggene, dør, blir de knust, klekkes det ut en slange. Det de gjør, er ondskaps gjerning.» 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Dette er en andakt om noe så grunnleggende som omvendelse.

Det går heftig for seg i Jesajas bok kapittel 59. Guds folk opplever det som om Guds hånd er for kort til å hjelpe dem. Men det er ikke slik det henger sammen, forklarer Jesaja. Avstanden mellom folket og Gud skyldes ikke en mangel hos Gud. Nei, den kommer av all den uoppgjorte skylden deres: «For hendene deres er tilsølt av blod og fingrene av skyld, leppene deres taler løgn, og tungen mumler svik.» (Jes 59,3) Her er det ikke bare snakk om et individuelt ansvar, men en feil på systemnivå i samfunnet. Det gir folket et felles ansvar.

Når vi lager og følger lover som er urette, får vi en felles skyld for den uretten som springer ut av systemfeilen. Blodet er på alles hender. Ingen kan toe sine hender og si at de er uskyldige.

Samfunnet som beskrives i Jesaja 59 er giftig og mørkt: «De klekker ut ormeegg og vever spindelvev. Den som spiser av eggene, dør, blir de knust, klekkes det ut en slange. Det de gjør, er ondskaps gjerning. De er raske til å utøse uskyldig blod. De lager seg krokveier, den som går der, kjenner ikke fred. Derfor er retten langt borte fra oss, rettferdighet når oss ikke. Vi håper på lys, men se, det er natt, på lysglans, men vi går i mørke. Vi famler langs veggen som blinde, famler som om vi var uten øyne. Vi snubler midt på dagen som om det var skumring, midt i livet er vi som døde.» (Jes 59,5ff)

Som sagt: Jesaja 59 er et heftig kapittel. Hvordan finner man veien ut av et så lummert, dystert, giftig mørke? Hvordan slutter man å være som en dauding midt i livet? Svar: Ikke ved å definere mørket som lys, men gjennom å ta et oppgjør og en omstart.

Veien ut starter alltid ved at man erkjenner hvor man er. «Våre mange lovbrudd er foran deg, våre synder vitner mot oss. For vi vet om våre lovbrudd, og vi kjenner vår skyld. Vi har gjort opprør og fornektet Herren, snudd oss bort fra vår Gud.» (Jes 59,12f).

Deretter snur man seg 180 grader rundt og begynner å gå i rett retning. Og slik slutter også Jesaja 59, med omvendelse og en profeti om Jesus: «En som løser ut, skal komme til Sion, til dem hos Jakob som vender om fra synd, sier Herren» (Jes 59,20f).

Hvorfor er vi blitt så redde for å snakke om synd – om det som ødelegger oss og som gjør at mennesker går «i sund»? Hvorfor føles det nesten radikalt å skrive om noe så grunnleggende som omvendelse? Det var jo det første både Johannes Døperen og Jesus sa høyt: «Vend om!» Du går på en farlig vei! Ikke fortsett på den veien! Snu! Kom tilbake til det som er rett og godt, for himmelriket er kommet nær!

Hvis det er blitt så mørkt nå at vi famler rundt som om vi er uten øyne – hvis vi fomler langs vegger fulle av spindelvev, løgn og ormeegg – hvis vi midt i livet er som døde – er det ikke da tid for å si «Vend om!»? Du trenger ikke ha det sånn som det her! Det finnes en vei ut herfra! Du er ikke dømt til å rote rundt nedi det her. Du kan bli fri. Ta imot Guds mektige hånd, så drar han deg opp – opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen.

«Det folket som vandrer i mørket, ser et stort lys. Over dem som bor i dødsskyggens land, stråler lyset fram.» (Jes 9,2) «Reis deg, bli lys! For lyset ditt kommer, Herrens herlighet går opp over deg. Du skal kjenne at jeg er Herren, din frelser, Jakobs Mektige som løser deg ut.» (Jes 60;1,16)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. oktober 2022 da Jes 59,1-4 var dagens bibeltekst.

Musikk som passer til denne teksten:

(Lenkene går til Spotify)

• Ortodoks: Kontakion for the Sunday of the Prodigal Son: - When I disobeyed in Ignorance - ærlig om anger
• Katolsk: A prayer of St. Patrick - melodi John Rutter - for å bli omsluttet av Kristus
• Norsk kirkemusikk: Even when He is Silent - melodi Kim André Arnesen - for å tro på Gud også når du ikke kan se ham

Bokanbefalinger når Gud oppleves taus: The Sacred Romance av John Eldredge, Natten er mitt lys av Wilfrid Stinissen (St. Olav forlag, 2001) og Tørsten gir lys av Erling Rimehaug (Lunde forlag, 2007).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Etterord: Flere forklaringer på hvorfor Gud oppleves taus

Det er viktig for meg å understreke noe som jeg ikke hadde plass til å skrive om i avisen: Synd er ikke den eneste årsaken til at du opplever Gud som taus. 

• Hvis du mistenker at synd er årsaken, så snakk med en prest om det. Også ikke-katolikker kan spørre om å få en slik samtale med en katolsk prest. Kanskje har du rett i at synden din har skapt en reell avstand mellom deg og Gud. I så tilfelle trenger du skriftemål. Kanskje har du ikke rett. I så tilfelle trenger du en god og sann prest med åndelig dømmekraft som kan skjære gjennom og fortelle deg det.
  PS: Det er en vanlig, men ikke noen lur strategi å gjemme synder. Det er som å gjemme et betent sår, når det som trengs faktisk er luft, renselse og medisin. Det er alltid befriende og godt når synden blir feiet ut av vårt indre gjennom skriftemålet. Jeg skriver mer om det her.
  
  
• En annen, vanlig årsak er depresjon: Du er nummen og føler ikke noe på noe område, heller ikke på troens område. Dette har ingenting med ditt reelle forhold til Gud å gjøre. Gud bor ikke i følelsene våre, og følelser er ikke noe godt barometer på hvordan det står til i vårt forhold til Gud. Gjennom dåpen er du blitt Guds barn, det hviler ikke på følelser. Du kan være fullt og helt frelst selv om følelsesbarometeret ditt har hengt seg opp på null. Hvis du tenker at jeg kanskje er inne på noe her, så les ettertanken Når du har det vondt.
  
  
• En tredje, vanlig årsak er at du er i den etappen av troslivet som St. Johannes av Korset kaller troens mørke natt. Etter at du er ferdig med de første årene av livet ditt med Gud, kommer ofte fasen der Gud trekker seg tilbake: Troens natt. Jeg skriver mer om det her, i ettertanken Han som jeg elsker. Kjenner du deg igjen i dette? Da anbefaler jeg boken The Sacred Romance av John Eldredge, men også bøkene Natten er mitt lys av Wilfrid Stinissen (St. Olav forlag, 2001) og Tørsten gir lys av Erling Rimehaug (Lunde forlag, 2007).

Nasjonaldagen | Preken og bilder fra St. Olav og St. Sunniva på slottsbakken

Så nydelig! Aspirantkoret, barnekoret og ungdomskoret i St. Olav katolske domkirkemenighet fikk synge for hele Norge på selveste 17. mai.
Foto: Skjermdump fra NRK1

17. mai 2022 ble en festdag som vil leve i hjertene våre. Her følger manuset til pater Josef Ottersens sterke preken på nasjonaldagen, samt bilder og video fra både St. Olav domkirke, St. Sunniva skoles deltakelse i barnetoget og St. Olav domkirkes barne- og ungdomskors sang på slottsbakken for NRK1.

Det er alltid stas å synge på 17. mai. Det er ekstra stas å få synge for hele Norge. Under ledelse av den dyktige dirigenten Kristine Dingstad (daglig leder i St. Olav forlag og bokhandel) fikk aspirantkoret, barnekoret og ungdomskoret i menigheten vår sammen avslutte hele 17. mai-sendingen fra NRK, både i selve den direktesendte formiddagssendingen og i høydepunktene på kvelden.

Men før det, hadde vi alle sunget masse i høymessen i St. Olav domkirke på morgenen: "Fagert er landet", "Gud signe vårt dyre fedreland", "Gud, sign vår konge god", "Ja, vi elsker" - full pakke. For en velsignelse å få synge så mye velsignelse ut over landet vårt! 

Kjærlighet og nød

Jeg elsker Norge, alltid. Mottoet mitt er det samme som kongenes: Alt for Norge! Men det er ekstra lett å komme i kontakt med den takknemligheten og kjærligheten til og nøden for fedrelandet mitt på en dag som denne. I sum snakker vi altså om en solid dose ømhet. Det gjør at dette er en dag da tårene triller ofte hos meg - og hele tiden i messen. Vi må be for Norge!

Som pater Josef Ottersen sa det i sin preken denne dagen: "For det er mye i dagens samfunn som ligner det mørket som kristningen her i landet forsøkte å rydde opp i for tusen år siden. Vi må kjempe for en frihet som betyr noe mer enn å være som strå som svaier i vinden og følger tidsånden.Vi må kjempe for en fred som ikke er av denne verden." [...] "Dette er en dag for takknemlighet og jublende glede. Men det er også en dag for å be intenst for vårt land." Amen! Begge deler må med på denne dagen. Nasjonaldagen. Norges dag.

Under følger hele prekenen og årets bilde- og videorapport fra nasjonaldagen i vakre Oslo.

Vi er velsignet med at pater Josef Ottersen er både skoleprest ved St. Sunniva skole og kapellan i St. Olav menighet. Etter å ha holdt dagens preken i St. Olav menighet gikk han fremst i toget bak St. Sunniva skoles fane.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Aller først: Manuset til prekenen som pater Josef Otteresen holdt i St. Olav domkirke i Oslo 17. mai 2022. I første avsnitt oppsummerer p. Josef kjapt det som har skjedd i bibeltekstene vi hørte før prekenen. Deretter går han over til å snakke om nasjonaldagen, fedrelandssalmen, om å leve uten Gud og om Kristus som gir landet håp om lys og fred. 

Alle uthevinger i teksten er mine.

Preken 17. mai 2022

     Apg 14,19-28: Veien til Guds rike går gjennom mange trengsler.
     Joh 14,27-31a: Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere. 

Av p. Josef Ottersen

Apostlene blir forfulgt for å forkynne evangeliet, Paulus ble steinet og de trodde han var død. Jesus advarer mot denne verdens fyrste – samtidig som han gir oss løfte om sin hellige fred, som ikke er av denne verden. 

Tekstene vi hørte er for tirsdag i påsketiden, men jeg synes ikke det var nødvendig å plukke ut noe annet for nasjonaldagen. Lukas skriver at veien til Guds rike går gjennom mange trengsler. Nasjonen vår har også gått gjennom mange trengsler, men det er viktig å skille mellom fremgang som er av denne verden og det som er bygging av Guds rike på jord.

På nasjonaldagen feirer vi at vi er et selvstendig og fritt land med sin egen grunnlov. Det er bra å være stolt av hva vi er laget av og våre grunnleggende verdier. Men vi må passe på at vi ikke bare dyrker vår egen fortreffelighet. Det kan være fristende å peke på vår velstand og si at Norge anno 2022 er bedre enn de fleste andre land eller andre tider. Men det er ikke teknologi eller penger som gjør at noe er godt, det er de hodene, hjertene og hendene som bruker dem. Det handler om menneskene. Hva er det som er godt i menneskene vi ser opp til, eller som har gått før oss?

(Prekenen fortsetter under bildet.)

FEDRELANDSSALMEN: Vi sang fedrelandssalmen av Elias Blix under høymessen 17. mai. Jeg tar med teksten her fordi presten refererer til versene her i sin preken:

"Gud signe vårt dyre fedreland og lat det som hagen bløma! Lat lysa din fred frå fjell til strand og vetter for vårsol røma! Lat folket som brøder saman bu, som kristne det kan seg søma!

Vårt heimland i mørker lenge låg, og vankunna ljoset gøymde. Men Gud, du i nåde til oss såg, din kjærleik oss ikkje gløymde. Du sende ditt ord til Noregs fjell, og ljos over landet strøymde. 

Vil Gud ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på huset byggja. Vil Gud ikkje vera by og land, kan vaktmann oss ikkje tryggja. Så vakta oss, Gud, så me kan bu i heimen med fred og hyggja!

No er det i Noreg atter dag med vårsol og song i skogen. Um sædet enn gror på ymist lag, det brydder då etter plogen. Så signe då Gud det gode såd, til groren ein gong er mogen!"

Jeg synes Fedrelandssalmen setter ord på alt 17. mai egentlig handler om. Det er Kristus som gir landet håp om lys og fred. Vårt hjemland hadde ligget i mørke i lang tid. Da snakker vi ikke om den såkalt mørke middelalder, men tidligere forsøk på å leve uten Gud. 

Ved Guds nåde og kjærlighet sendte han sitt Ord over høye fjell og trange daler, slik at Kristi lys kunne strømme over landet. Salmedikteren Blix beskriver det poetisk og i overført betydning at det var da det begynte det å gro, og vi kan juble over vårsol og sang i skogen. Men for å bevare sangen, må vi være oppmerksom på stadige ting som truer.

Vi lever i et land hvor det blir stadig mer uglesett å leve med Bibelen som rettesnor for livet. Joda, du kan tro privat, men det skal helst ikke ha noen moralske konsekvenser for livet. 

Vi lever i et land hvor en representant for folkekirken redefinerer kvinners trygghet til å handle om frihet til å ta livet av sine barn. Det er ikke noe nytt at ukristelige verdier applauderes i samfunnet, men det er kanskje et nytt lavmål at kristne ber til Gud om å få ture i vei med vår ondskap.

Vi lever i en verden som er i krig, hvor både unge soldater og uskyldige sivile blir drept på grunn korrupte lederes oppblåste ego.

Vi lever i en verden hvor noen dør av sult hvert femte sekund.
I kveld er det over 800 millioner mennesker som legger seg sultne.

Folk som kaller middelalderen mørk, er som den som ser flisen i andres øyne men ikke bjelken i sin egen. For det er mye i dagens samfunn som ligner det mørket som kristningen her i landet forsøkte å rydde opp i for tusen år siden.

Vi må kjempe for en frihet som betyr noe mer enn å være som strå som svaier i vinden og følger tidsånden.

 
Vi må kjempe for en fred som ikke er av denne verden.

 
Vi må kjempe for en kjærlighet som tar menneskeverdet på alvor, 

at vi løfter hverandre opp når vi faller, at vi kan stole på at menneskene rundt oss er våre brødre og søstre som vil oss vel.

Norge ble definert som nasjon med en grunnlov. Som kristne håper vi at vi også i 2022 gjennom våre gjerninger kan bli gjenkjent på våre fundamentale verdier. At vår sjels grunnvoll, skrevet i våre hjerter, er preget av Guds vilje.

"Herre vår Gud, vårt Noregs Gud", sang vi til inngang. Dette er en dag for takknemlighet og jublende glede. Men det er også en dag for å be intenst for vårt land og våre statsledere, at de opplyst av Sannhetens Ånd, kan se og utføre sitt kall i å gi liv og verdighet til dem de er gitt å beskytte.

Idet vi ber forbønner kan dere gjerne bla opp til Kongesangen nr. 718,
så dere er klar til å synge med når vi ber for kongen og hans hus. 

I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.

Det er Norge i rødt, hvitt og blått  Vakkert pyntet til nasjonaldagen av flinke søster Maria Hong.

Biskop Erik Vardens preken 17. mai 2022

I Trondheim holdt biskop Erik Varden en kjempeflott preken på nasjonaldagen i St Olav domkirke (ja, den heter akkurat det samme som kirken i Oslo). Du kan lese hele her på nettstedet hans Coram Fratribus. En smakebit derfra:

"Grunnloven fra 1814 fastslo, i forhold til kongelig arvefølge, at også ufødte har arverett. Jeg hadde antatt at denne klausul siden var strøket, men da jeg slo opp gjeldende lov for å sjekke, står den jamen ennå, sågar forfremmet fra §8 (i 1814) til §6 i dag: ‘Blant arveberettigede regnes også den ufødte, som straks inntar sitt tilbørlige sted i arvelinjen når han eller hun fødes til verden.’ At loven anerkjenner et fosters personlige integritet, rettigheter og egnethet til å tilregnes ansvar, gjør inntrykk; men her består diskrepans mellom et konstitusjonelt prinsipp og samfunnspraksis, dessverre."

Til inngang sang vi "Fagert er landet du oss gav" av Anders Hovden.
Her kan du høre en helt nydelig innspilling av denne salmen på Spotify, fremført av Schola Cantorum og Forsvarets Stabsmusikkorps, fra albumet "Ja, vi elsker" (2014)

Video fra St. Olav domkirke og slottsbakken

Høymessen ble avsluttet med at alle stod og sang nasjonalsangen. Høytidelig! Mektig! Dette var første gang siden 2019 at vi kunne synge slik på nasjonaldagen. Jeg gjorde et enkelt videoopptak med mobilen av det første verset, og også av det andre verset av "Vi ere en en nasjon vi med" som menighetens barn og ungdommer senere sang på slottsbakken. I denne videoen kan du høre og se begge videoklippene:

https://www.youtube.com/watch?v=exDKW6vUs8I

Lyden er svak på det 2. verset. Her er teksten de synger:

"Mer grønt er gresset ingensteds,

mer fullt av blomster vevet

enn i det land hvor jeg tilfreds

med far og mor har levet.

Jeg vil det elske til min død,

ei bytte det hvor jeg er fødd,

om man et paradis meg bød

av palmer oversvevet."

Tekst: Henrik Wergeland
Arrangement:  Magnus Odland og hans far Otto Christian Odland, kantor i St Olav menighet

Dagens høydepunkt: Eukaristien. Jesus er verdens lys. Når presten løfter opp Kristus i det forvandlede nattverdsbrødets skikkelse, da er det SOLOPPGANG over Norge - "og ljos over landet strøymde". 

St. Sunniva skoles fane, på vei rett over i barnetoget.

Til og med vinduene til sakristiet er sakrale i St. Olav domkirke. For en nydelig dag det ble!
Moren min kommer fra Odda i Hardanger, derfor har jeg hardangerbunad, som jeg bærer med stolthet og glede. Den samme syersken som sydde bunaden til min mor da hun stod konfirmant, sydde også min bunad til min konfirmasjon. Min mormor sydde denne bringkluten til meg i korssting, samt belte av korssting. Da jeg giftet meg, gikk jeg over til konebelte - med motivet "epleblome", kjøpt hos Øystese gullsmed. Funfact: Det var munkene som lærte folket i Hardanger å dyrke epler og annen frukt.

Etter messen i kirken var det en pause hjemme for oss som ikke skulle gå i barnetoget.

"Fagert er landet du oss gav, Herre, vår Gud og vår Fader!
Fagert det stig av blåe hav, soli ho sprett og ho glader, signar vårt land i nord og sud;
såleis di åsyn lyser, Gud, over vårt Noreg i nåde."
(Anders Hovden) 

Å, vi er så velsignet som får bo her. Takk Gud! Så mye lys og luft!

Tusen takk til min mor for de nydelige blomstene!

Viktig å lade litt opp med en bolle før man skal delta i en direktesendt sangopptreden på slottsbakken.

Folkehav! Endelig!
Fordelen med å være så liten at du ikke kan se, er at du kan løftes opp slik at du ser bedre enn alle andre.

Olav og hele St. Sunniva skoles flaggborg passerer oss i flott driv opp slottsbakken. En høytidelig stund!

Skoleprest pater Josef Ottersen til venstre, med katolsk prestebekledning (cassock) og katolsk prestehatt (saturno). I midten i svart dress: Vår flaggbærer Olav (snart 13) som bøyer flagget ned for Kongen og hans hus.
(Foto: Skjermdump fra NRK1)

Det samme øyeblikket sett fra min vinkel. Det er St. Sunniva skole som her bøyer sine flagg for de kongelige på slottsbalkongen. I år var hele kongefamilien til stede: Kong Harald, Dronning Sonja, Kronprins Haakon, Kronprinsesse Mette-Marit, Prinsesse Ingrid og Prins Sverre Magnus.

Her setter flaggborgen til St. Sunniva på plass flaggene sine i selene igjen, imponerende samordnet og fint. Du kan se hele opptaket (77 sekunder) med St. Sunniva skole her: https://tv.nrk.no/se?v=MUHU27000822&t=12564s

Tre av korene fra St. Olav menighet fikk avslutte NRKs direktesending (og senere oppsummeringen) den 17. mai. Få med deg intervjuet med søte Rakel Dingstad fra aspirantkoret her: https://tv.nrk.no/se?v=MUHU27000722&t=5005s

Sunniva stod helt til høyre på bakerste rad. Her er lenke direkte til sangen deres på NRK1 under direktesendingen, "Vi ere en nasjon vi med": https://tv.nrk.no/se?v=MUHU27000222&t=11358s

Klare for å oppleve direktesendingen med koret live. Dette vil vi ikke gå glipp av!

For en skjønn flokk! Norges fremtid ser lys ut.

Slik så det egentlig ut. Kamerafolk, mikrofoner og lys over alt. 17. mai er en dag jeg virkelig er glad for at vi bruker offentlige midler på å fortsette med å ha en seriøs allmennkringkaster i Norge. TV-sendingene deres denne dagen er de viktigste gjennom hele året: De bygger samhold i nasjonen gjennom flotte, felles tv-opplevelser av det fantastiske landet vårt.

Flaggborgen fra St. Sunniva skole er tilbake igjen ved skolen etter over tre timer i barnetoget. Fortsatt blide og fornøyde!

Etter barnetoget var det tilbake til St. Sunniva skole for å spise is og vafler, leke 17. mai-leker og snakke med venner. Her er Maria med den skjønne kontaktlæreren sin Irene.

Etter skolen gikk vi tradisjonen tro over Aker brygge, der vi også tradisjonen tro kjøpte sukkerspinn og kule-is. Og se, vi fikk tak i en heliumballong også! Her er vi snart hjemme.

Ja, vi elsker dette landet. Og ja, vi bor der oppe med den flaggborgen.

Å, som vi trives her vi bor. I dette landet. I denne byen. I denne gata.
Takk, Gud, for Norge.
Takk for troen, håpet, fred og frihet!
Gud, vi ber deg:
Skje din vilje! Komme ditt rike, som i himmelen så og i Norge!

Ja, det gjorde vi sannelig: Oslo tok festen tilbake. Hele Norge tok festen tilbake!
Hipp, hipp, hipp hurra for 17. mai!

Les også:

• Den vakreste dagen (17. mai 2013) - om hvordan Gud dukker opp over alt i musikken vår den 17. mai
• Nasjonaldagen i Oslo anno 2021
• Hele Norge synger Ja, vi elsker (16. mai 2020)
• 17. mai med Sankta Sunniva i Oslo og på Selja (17. mai 2019)
• Gud signe vårt dyre fedreland (8. mai 2019)
• Vi ere en nasjon vi med | St. Sunniva skolekor (17. mai 2018)
• Fri | Alt for Norge (8. mai 2018)
• Fagert er landet du oss gav (17. mai 2014)

Har pave Frans/pave Benedikt virkelig sagt det som media hevder at han har sagt?

"Brace yourselves - Pope Francis is on a plane with reporters".

Jeg må innrømme at jeg synes det er slitsomt hvordan media fordreier - og rett som det er helt forvrenger - det som pavene sier.

Med pave Benedikt XVI tolket media ham alltid så vrangt at han var helt ugjenkjennelig, som om det ikke fantes noen fornuft eller hjerte i ham. 

Med pave Frans tolker de ham alltid så forvrengt at det høres ut som han er enige med dem, som om han ikke var katolsk. 

Begge deler er uredelig og usant.

Alle katolske kristne (og alle andre som søker sannheten) bør gå direkte til kilden og lese/lytte til pavens ord selv, og ikke stole på medienes gjengivelser eller gjengivelser fra andre av pavens motstandere. GÅ TIL KILDEN. Lytt selv. Les selv.

Akkurat i dag er ikke det verste eksempelet, men Pave Frans' uttalelser om koronavaksinen er altså mer nyanserte enn det som fremkommer i NTBs notis om pavens tale til det diplomatiske korps i går. Les Pave Frans' tale ord for ord på Vatikanets hjemmeside, Vatican.va. (Dessverre slukte artikkelen på katolsk.no først nyhetsbyråenes versjon i stedet for å sitere paven direkte - men nå er artikkelen der heldigvis oppdatert.)

Pave Frans sa ikke at det er en moralsk forpliktelse å ta koronavaksinen. Han sa: "Each of us has a responsibility to care for ourself and our health, and this translates into respect for the health of those around us. Health care is a moral obligation." Og han sa at vaksinen er "the most reasonable solution for the prevention of the disease." Han sa ikke at koronavaksinene er perfekte, uten uheldige sider, uten risiko, men "the most reasonable". 

Hva sa egentlig pave Frans om koronavaksinen?

I sin tale til det diplomatiske korps 10. januar 2022 berørte pave Frans mange temaer, men her er alt han sa om pandemien og koronavaksinen - uten noen forkortelse (uthevelser er mine):

"Dear Ambassadors,

In these days, we are conscious that the fight against the pandemic still calls for a significant effort on the part of everyone; certainly, the New Year will continue to be demanding in this regard. The coronavirus continues to cause social isolation and to take lives. Among those who have died, I would like to mention the late Archbishop Aldo Giordano, an Apostolic Nuncio who was well-known and respected in the diplomatic community. At the same time, we have realized that in those places where an effective vaccination campaign has taken place, the risk of severe repercussions of the disease has decreased.

It is therefore important to continue the effort to immunize the general population as much as possible. This calls for a manifold commitment on the personal, political and international levels. First, on the personal level. Each of us has a responsibility to care for ourself and our health, and this translates into respect for the health of those around us. Health care is a moral obligation. Sadly, we are finding increasingly that we live in a world of strong ideological divides.

Frequently people let themselves be influenced by the ideology of the moment, often bolstered by baseless information or poorly documented facts. Every ideological statement severs the bond of human reason with the objective reality of things. The pandemic, on the other hand, urges us to adopt a sort of “reality therapy” that makes us confront the problem head on and adopt suitable remedies to resolve it. Vaccines are not a magical means of healing, yet surely they represent, in addition to other treatments that need to be developed, the most reasonable solution for the prevention of the disease.

A political commitment is thus needed to pursue the good of the general population through measures of prevention and immunization that also engage citizens so that they can feel involved and responsible, thanks to a clear discussion of the problems and the appropriate means of addressing them. The lack of resolute decision-making and clear communication generates confusion, creates mistrust and undermines social cohesion, fueling new tensions. The result is a “social relativism” detrimental to harmony and unity.

In the end, a comprehensive commitment on the part of the international community is necessary, so that the entire world population can have equal access to essential medical care and vaccines. We can only note with regret that, for large areas of the world, universal access to health care remains an illusion. At this grave moment in the life of humanity, I reiterate my appeal that governments and concerned private entities demonstrate a sense of responsibility, developing a coordinated response at every level (local, national, regional, global), through new models of solidarity and tools to strengthen the capabilities of those countries in greatest need. In particular, I would urge all states, who are working to establish an international instrument on pandemic preparedness and response under the aegis of the World Health Organization, to adopt a policy of generous sharing as a key principle to guarantee everyone access to diagnostic tools, vaccines and drugs. Likewise, it is appropriate that institutions such as the World Trade Organization and the World Intellectual Property Organization adapt their legal instruments lest monopolistic rules constitute further obstacles to production and to an organized and consistent access to healthcare on a global level."

Ettertanke | Livets og dødens vei

Pave Johannes Paul II mener at vi i dag står overfor en omfattende trussel mot livet – ikke bare det enkelte individs liv, men hele sivilisasjonens liv.
Foto: L'Osservatore Romano, Wikimedia Commons

Da jeg studerte katolsk sosiallære, hadde vi en fascinerende bok av pave Johannes Paul II på pensum: Evangelium Vitae, «Livets evangelium».

 
I denne encyklikaen skriver paven om den verdien menneskelivet har i kristendommen. Han peker på at inkarnasjonen – det at Gud ble menneske – ikke bare viser oss Guds grenseløse kjærlighet. Det viser oss også hver eneste persons ukrenkelige verdi.

Deretter setter paven fingeren på hvordan menneskets verdi – menneskeverdet – er begrunnelsen for den mest fundamentale av alle rettigheter: Retten til å leve. Uten retten til liv blir alle andre rettigheter verdiløse. Paven fremholder at menneskelivet er hellig, fra unnfangelsen av og til sin naturlige avslutning. Mennesket kan ikke reduseres til samme nivå som ting, fordi vi er skapt i Guds bilde. «Guds herlighet lyser over menneskets ansikt.»

Paven siterer Didaché – det eldste ikke-bibelske, kristne skriftet – der det står: 

«Det finnes to veier; den ene er livets vei, den andre er dødens. Og der er stor forskjell mellom de to veiene [...] Du skal ikke drepe et foster ved abort, heller ikke skal du drepe et nyfødt barn.» 

I den gresk-romerske verden var drap på ufødte og nyfødte barn utbredt, og de første kristne gikk helt fra starten radikalt ut mot dette.

Pave Johannes Paul II vektlegger hvordan samfunnet i dag preges av strukturell synd på det kulturelle, sosiale og politiske område: Det vokser frem en kultur som ufarliggjør abort og eutanasi (dødshjelp). Samvittigheten fordunkles slik at den ikke lenger klarer å skjelne mellom godt og ondt.

Det er i denne sammenhengen at paven introduserer begrepet «culture of death», dødskultur. Denne strukturerte sammensvergelsen mot livet, en dødskultur, gir de sterke rett til å gå til angrep på de svake. Mennesker som blir ansett for å være belastende, blir definert som fiender man legitimt kan eliminere. 

Paven fremhever imidlertid at et foster ikke under noen omstendighet kan betraktes som en angriper. Fosteret er uskyldig, svakt og mangler selv det minimum av forsvarsevne som den nyfødte har i form av gråt og tårer.

«Å kreve rett til abort, infanticid og eutanasi, og å legalisere det, er å gi den menneskelige frihet et tvilsomt attributt, et pervertert og ondt kjennetegn: den absolutte makt over andre og mot andre» skriver paven. 

Han mener at vi i dag står overfor en omfattende trussel mot livet – ikke bare det enkelte individs liv, men hele sivilisasjonens liv. Abort og eutanasi er angrep som retter seg mot livet når det er på sitt svakeste og mest utsatte.

Pave Johannes Paul II fremholder at det nå mer enn noen sinne er behov for en kamp for menneskets verdighet: 

«Vi står overfor en enorm og dramatisk konfrontasjon mellom det onde og det gode, mellom død og liv, mellom en «dødskultur» og en «livskultur». Vi befinner oss ikke bare stilt «overfor», men «midt i» denne konflikten: vi er alle involvert i den med et uomgjengelig ansvar for ubetinget å velge livets side. Moses' oppfordring gjelder også oss: «Se, i dag har jeg lagt frem for deg livet og det gode og døden og det vonde. ... Jeg har lagt frem for dere liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet, så du og din ætt kan få leve!» (5. Mos. 30,15.19).»

Første gang publisert i avisen Vårt Land 19. november 2021 da 5 Mos 30,15–20 var dagens bibeltekst.

Evangelium Vitae - om menneskelivets verdi og ukrenkelighet av den hellige Pave Johannes Paul II er gitt ut på St. Olav forlag og er fortsatt i salg. Anbefales!

Les Livets evangelium

• Her på katolsk.no kan du lese Evangelium Vitaee, Livets evangelium, gratis på norsk.
  
  
• Hvis du er som meg og liker best å lese på papir, sette streker og gjøre notater, så vil jeg anbefale å lese Evangelium Vitae som bok på norsk. Livets evangeliujm er på 156 sider, og koster bare 140 kroner hos St. Olav bokhandel.

Livsvernprisen 2021 til Kjersti Toppe

Jeg er takknemlig for Kjersti Toppes langvarige engasjement for menneskeverdet. Vi trenger stemmer som hennes i den norske samfunnsdebatten - både ved livets begynnelse og ved livets slutt.
Foto: Mirjam Dorthea Berg

Det var en stor glede å få være med på å gi Livsvernprisen 2021 til en særdeles verdig vinner. Denne prisen er så velfortjent! 

Det er styret i Menneskeverd som hvert år bestemmer hvem som skal tildeles Livsvernprisen. Dette var dermed den femte tildelingen jeg er med på. Å være med i styret til Menneskeverd er noe av det kjekkeste jeg gjør, og dagen da vi deler ut prisen er alltid en høytidsdag - det er vårt 17. mai.

En høytidsdag

Med salen full av fine, varme folk som er beskyttere av menneskeverdet, føles det som å gå inn i en boble av godhet, skjønnet og varme, der vi møtes og alt er bare fint.

Staben gjennomfører alltid et ytterst profesjonelt arrangement, med høytid og verdighet, der prisvinneren blir hyllet med bravur - akkurat slik slike viktige prisvinnere bør hylles. Vi henter alltid inn en person utenfra til å dele ut prisen - en person som kjenner prisvinneren godt. Den opplagte personen til å hedre Kjersti Toppe (Senterpartiet), var hennes mangeårige makker i helsekomiteen på Stortinget, Olaug Bollestad (KrF). Hun holdt en kjempeflott tale for Kjersti Toppe, der hun talte varmt om viktigheten av å kjempe for menneskeverdet. Hun oppfordret spesielt Toppe til å kjempe for menneskeverdet under regjeringens samtaler.

Tusen takk for nydelige, inspirerende taler, Olaug Bollestad og Kjersti Toppe! Dere to er god som gull!

Alle foto herfra og ned: Ragnhild H. Aadland Høen

Styrets begrunnelse

Her er styrets begrunnelse for å gi prisen til Kjersti Toppe:

"Livsvernprisen 2021 går til Kjersti Toppe for hennes langvarige og respektfulle engasjement for menneskets verdi i alle faser av livet og for hennes evne til å forankre aktuelle politiske saker i langsiktige og prinsipielle linjer.

Kjersti Toppe har vært innvalgt på Stortinget siden 2009. Fram til hun forrige uke ble utnevnt til Barne- og familieminister, var hun Senterpartiets helsepolitiske talsperson og nestleder i Stortingets helse- og omsorgskomite. 

I en rekke debatter som omhandler menneskets verdi i livets yttergrenser, har Toppe – som selv er lege – holdt frem de etisk vanskelige spørsmålene på en forbilledlig måte, og på denne måten vernet om ethvert menneskes ukrenkelige verdi.

Toppe har engasjert seg i debatten om sorteringssamfunnet over lang tid. Da bioteknologiloven ble debattert våren 2020, målbar hun for mange en kjærkommen velbegrunnet og slagkraftig motstand mot loven. For et fullsatt Storting belyste Toppe til siste votering hva som stod på spill, og kritiserte med rette prosessen i forkant. Hun uttrykte også bekymring for at rutinemessig tidlig ultralyd i større grad enn i dag vil kunne sortere ut foster med Downs syndrom. Dessuten viste hun til at innføring av tidlig ultralyd som rutinetilbud til alle friske gravide ikke har noen helsegevinst og at dette vil gå utover andre deler av helsetilbudet for kvinner.

Allerede i 2016 fremmet Kjersti Toppe sammen med Olaug Bollestad (KrF) et representantforslag der de ba daværende regjering om en endring av loven om svangerskapsavbrudd som presiserer at fosterreduksjon ikke er tillatt. Dette forslaget fikk ikke flertall, men var en viktig milepæl i prosessen frem mot lovendring. 

Også i debatten om fosterreduksjon våren 2019 var Kjersti Toppe helt klar på Senterpartiets standpunkt. Hun viste til at Senterpartiets program faktisk var strengere på fosterreduksjon enn det regjeringen foreslo, og at hun ikke ønsket å tillate fosterreduksjon av friske fostre i det hele tatt.

Toppe er også en viktig stemme for menneskets verdi i siste del av livet. I 2018 ba hun regjeringen vurdere å ha en nullvisjon om selvmord. Hun ønsker et høyt og ambisiøst mål som skjerper tiltakene og setter en helt annen standard for å forebygge selvmord. Hun var initiativtager til den nye handlingsplanen. Toppe sier nullvisjonen må gjelde for alle grupper, selv om hun mener at samfunnet har et ekstra stort ansvar når mennesker søker hjelp. 

Hun er også en klar motstander av aktiv dødshjelp og har for eksempel kritisert Fremskrittspartiet for å ha åpnet for dette.

Toppe møter meningsmotstandere med respekt og viser tyngde og troverdighet i sin argumentasjon. Det er krevende å stå i disse spørsmålene over tid, og det har imponert oss hvordan Kjersti Toppe gjør dette i tillegg til å frembringe nye aspekter til debatten.

Årets prisvinner har over mange år gjort en fremragende innsats for å løfte frem livets ukrenkelige verdi, og hun er en svært verdig vinner av Livsvernprisen 2021."

Prisvinner Kjersti Toppe talte sterkt og tydelig mot aktiv dødshjelp i sin tale.

"Statens oppgave er å ta vare på livet, ikke å ta liv," fremholdt hun med kraft i møtesalen til Hotel Continental. Etter talen var det viktige og flotte hilsener fra lege Gro Nylander, samfunnsdebattant Birgitte Bergerud Larsen, leder i Rådet for legeetikk Svein Aarseth fra Legeforeningen og jordmor Malin Myklebust fra Jordmorforbundet.

Artisten Julie Henrikke sang under prisutdelingen. Hvis du liker No. 4 (de med "Jeg har aldri sett elg"), liker du nok også Julie Henrikke. Sangen hennes "Hvile nå" hadde jeg allerede inne på en av spillelistene mine på Spotify. Fint å høre henne synge den live! Etter å ha hørt henne synge også sangen hennes Videre (lenke til Spotify) suste også den rett inn blant favorittene mine. Nydelig!

Dagen føles lang

når bakken er kald og glatt

og snøen har falt ned

dekket til fargene

fargene

Når du går deg vill i håpløshet

og drømmer gjøres om til støv

så holder jeg deg fast

hvil i det

hvil i det

Den katolske kohorten under utdelingen av Livsvernprisen: Pater Oddvar Moi er biskoppelig vikar og leder for Kateketisk senter i Oslo katolske bispedømme. Maria Fongen er familiepastoral rådgiver ved Kateketisk senter (tidligere Pastoralavdelingen).

KrF-kohorten: Styremedlem i Menneskeverd, Magnus Killingland, gikk av som nestleder i KrFU denne måneden. Maria Selbekk er tilbake igjen i stillingen som informasjonsansvarlig i Menneskeverd, etter et år som kommunikasjonsrådgiver i KrF.

Med prisutdeling hører det også med høytidelig festmiddag. Alle som holdt hilsen under arrangementet, var også invitert til middagen. Til høyre for Kjersti Toppe sitter Gro Nylander. Til venstre for henne: Styremedlem Anne-Grethe Akselsen.

Les også:

Livsvernprisen 2020 til Kristin Clemet
Likeverd | Livsvernprisen 2019 til Birgit Skarstein
Menneskeverd | Livsvernpris til Per Fuggeli