Fantastisk preken ved 1000-årsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse

HISTORISK: 1000-årsjubileet for Hellig Olavs dåp og omvendelse i 1014 ble feiret i 2014 i katedralen i Rouen der det hele skjedde. 

AKKURAT HER: Hit til Rouen i Frankrike var det Olav Haraldsson kom, omvendte seg og lot seg døpe som ivrig 19-åring i 1014. Dette bildet er tatt utenfor dagens katedral, nærmere bestemt der hvor baptisteriet lå den gang Olav ble døpt. Her var det det skjedde. Akkurat her. Her begynte Norges omvendelse. Som Dom Alois Brodersen formulerer det i sin preken: "ved denne handlingen satte Gud hendelser i bevegelse som førte til at det norske folk skulle bli et kristent folk".

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Klikk på bildene for å se dem i større versjon.

I 2014 dro jeg til Rouen i Normandie og deltok i tusenårsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse og dåp i 1014. Der var jeg så heldig å få med meg hjem papirene med manuset til Dom Alois Brodersens preken. I oktober 2016 fant jeg endelig tid til å skrive det ut. I dag, på minnedagen for Hellig Olavs omvendelse og dåp, løfter jeg prekenen opp på nytt.

Preken av Dom Alois Arnstein Brodersen, augustinermunk og sokneprest i St. Paul menighet i Bergen. Publisert her med tillatelse.
Dagens bibeltekster: Visd 10,10-14; Jak 1,2-4.12; Matt 16, 24-28.

Prekenen ble holdt i Vår Frue-kapellet i katedralen i Rouen under tusenårsfeiringen for Hellig Olavs omvendelse og dåp, på minnedagen 16. oktober 2014.
Uthevinger i fet skrift er mine egne.
______________

Kjære troende!

Hellig Olavs dåp for 1000 år siden – på dette sted hvor vi nå er samlet – er en av de viktigste hendelser i vårt folks historie. For i det «Olav konge bøyde hodet til dåpens bad i kristent land», da var det ikke bare «heltemotet» som ble kristnet, men ved denne handlingen satte Gud hendelser i bevegelse som førte til at det norske folk skulle bli et kristent folk. Ikke sånn å forstå at der ikke var kristne i Norge på den tid – det var mange kristne i landet og til dels var også herskerne, konger og jarler også kristne – men hedenske seder, hedensk kultur og hedensk tankegang hadde fremdeles et fast grep om folket.

Han hadde nok ikke noen enkel vei til den kristne tro, Olav, hvis vi tenker på den arv han hadde fått med seg av sine kongelige og vikingforfedre. Av Hårfagre-ætt, skulle han endog nedstamme fra hedenske guder. Villskap og krigslyst ble lagt ham i blodet fra vuggen av og så dro han som ungdom ut i viking. Han skulle lære seg krigens håndverk.

Men samtidig som han stod midt oppi krig og plyndring, må noe ha gjort inntrykk på den unge høvdingen – Kirken – som selv om den var preget av lidelse og forfølgelse under «normannernes raseri», eller kanskje nettopp derfor, sto som et lysende bolverk mot ondskap og hedenskap. 

Kirkebygningene må ha virket enorme i forhold til de hjemlige hus og hytter – og de var bygget, ikke til menneskers, men til Guds ære.

Helt sikkert har han også møtt mennesker, som både kunne forkynne den kristne lære, men som fremfor alt levde hva de forkynte, som endog kunne elske en fiende og hedning.

LEVENDE LYS: Cathédrale Notre-Dame de Rouen ligger midt i det historiske sentrum av Rouen i Normandie, nord i Frankrike. Den katolske kirke i Frankrike blir ofte referert til som "Kirkens eldste datter". Hit kom den kristne tro tidlig, tidlig. Kirken i Frankrike har vært i enhet med Roma helt siden 100-tallet da kristendommen kom hit.

LEVENDE KIRKE: Den første katedralen i Rouen ble bygget allerede i 396. Dagens katedral stod ferdig i 1145, ble ødelagt av brann i 1200 og deretter fullført på ny i 1250. Gjennom alle århundrer har den vært en levende kirke der mennesker kommer for å be og søke Gud.

Alliansene skiftet, og det var ikke bare hedningers kamp mot kristne, men på begge sider stod kristne og hedninger i forbund. Slik hadde det seg at den etter hvert modnede Olav om vinteren var hos sin fjerne slektning hertug Richard II av Normandie og der traff han nok hertugens bror, erkebiskop Robert, som kanskje var den som har gitt ham impulser og undervisning i troen, slik at han til sist tok imot dåpen.

Vi har ingen grunn til å anta at Olav ikke mente noe med sin dåp. Det lå ingen umiddelbar politisk gevinst for ham i det å bli en kristen. Tvert imot kunne det heller gjøre det vanskeligere for ham å bli konge i Norge. Og det finnes vitnesbyrd fra hans samtid om at Olav tok sin tro svært alvorlig.

Som enhver nyomvendt, ivret han for sin nye tro og ønsket å styrke troen i sitt hjemland, men dette måtte skje parallelt med at han søkte å vinne sin fedrene arv, kongedømmet i Norge, som han som hårfagreætling hadde rett til. Mot et oppdelt og uforberedt styre i Norge kunne Olav raskt sette seg igjennom. Så skulle riket festes og bindes sammen under én konge og i én tro; den kristne.

Det var ikke så lett for Olav å legge bak seg sin hedenske arv. Han gikk frem med vold, der hvor det ikke gikk med gode ord. De saker han fremmet var viktige ting, den kristne tro og hans enekongedømme. Men Olav brukte ikke vold annet enn når det var nødvendig og som siste utvei, og ikke mer enn det som var vanlig og alminnelig akseptert på den tid. Men først prøvde han med Kirkens forkynnelse og med gode ord.

Olav måtte vel oppleve at han med sin kristne tro stod i opposisjon til veldig mye i det hedenske samfunn som Norge fremdeles var. Det å være kristen betyr å være annerledes enn denne verden. Slik var det fra de første tider. Det var ved å leve Evangeliet på en synlig måte de kristne skilte seg ut fra det hedenske samfunnet – på en tydelig og positiv måte – at Kirken kunne seire over hedenskapet i Det romerske riket og ellers i Europa.

KJÆRLIGHETENS OFFERSTED: Høyalteret i katedralen, sett bakfra. Englene på sidene av alteret deltar i tilbedelsen av Han som er virkelig til stede på alterbordet.

Etter forbilde fra de engelske og europeiske riker ville nå Olav forsøke, ved lovens hjelp, å forandre de gamle hedenske skikker og vende folks hu til å gjøre det gode heller enn det onde. Med biskop Grimkjells hjelp, fikk han formulert en kristenrett som ble vedtatt for hele landet på Mostrating 1024, preget av De ti Bud. Nå får enkeltmennesket et personlig ansvar for sine handlinger overfor Gud og kongen. Man er ikke lenger bare et medlem av ætten, man er et kristent individ med personlige rettigheter og plikter. 

Så følger det av det man må slutte med å sette ut uønskede barn i skogen; at kvinner får rett til å si ja eller nei ved ekteskapsinngåelse; at man skal bygge kirker og underholde prester slik at det kristne budskap kan forkynnes over hele landet; at man får plikt til å frigi treller hvert år, slik at slaveriet skulle kunne avskaffes; at det ble forbudt å dra i viking, først i eget land, siden også til utlandet; og Olav insisterte på at ikke bare småkårsfolk, men også de rike og mektige, skulle bøye seg for Guds og kongens lov – og han satte det igjennom.

Det tok flere hundre år før de nye sedene som kom med Hellig Olavs Lov virkelig slo igjennom i vårt folk, men Olav begynte en utvikling som, særlig etter hans død og helgenforklaring, kom til å prege det norske folk frem til denne dag. Men i Olavs egen tid førte denne lovgivningen også til at særlig de mektige i landet ble hans motstandere, for de så sin makt og sine privilegier truet av en konge som så til de grader insisterte på å forandre landets seder. Det førte til hans fall. Etter bare få år blir han fordrevet fra landet og søker tilflukt hos sine slektninger i Gardarike.

Vi ser at Olav gjennomgår en personlig forvandling under påvirkning av den kristne tro. Ikke minst i eksil modnes hans tro enda mer, og samtidig også tanken på at han må vinne tilbake riket, for Gudsrikets skyld, om han så skulle miste livet i forsøket. Vi kan si at han skrider frem på sin vei mot hellighet. Men den endelige omvendelse kommer under selve slaget på Stiklestad. Da kongen ble såret i hånden og kneet, lener han seg tilbake mot en stor stein på slagmarken; han kaster sverdet fra seg og befaler seg i Guds hånd. Like etterpå blir han drept av Tore Hund.

TIL GUDS ÆRE: "Kirkebygningene må ha virket enorme i forhold til de hjemlige hus og hytter – og de var bygget, ikke til menneskers, men til Guds ære." (Sitat fra prekenen)

Selve dødsscenen i Olavssagaen er et ganske viktig vitnesbyrd om kong Olavs omvendelse og hellighet. Sverdet som kongen bar, var blitt tatt ut av gravhaugen til en av Olavs forfedre, Olav Geirstadalvr, og man mente at det knyttet seg magiske krefter til det – og ikke minst betød det en forbindelse til den gamle hedenske kongeætt og bidro dermed til legitimering av Olavs krav på kongedømmet.

Når nå Olav kaster fra seg sverdet, betyr det for det ene at han viser fra seg den siste rest av hedenskapet og alt som forbinder ham med den gamle tro – men fremfor alt at han innser at hos Gud alene er redningen, frelsen. Intet annet betyr noe for ham nå, annet enn det å tilhøre Gud og søke sin frelse hos ham. Kongemakten, æren, arven, hans egen rett, alt dette som før hadde vært så viktig for ham, blir betydningsløst mot den seierskrans som han så ventet ham hos Gud. Det er en omvendelse i tolvte time, ikke mindre dyptgripende enn hos røveren på korset, han som fikk høre: «I dag skal du være med meg i Paradis.»

Olavskulten er viktig for oss og for vår tro. For Hellig Olav er en helgen som engasjerer – og til alle tider har engasjert menneskene. Det er ikke lett å være likegyldig til hans skikkelse. Han engasjerte mennesker både for og mot seg i sin tid som regjerende konge; og knapt var han død, så bredte overbevisningen seg i folket om at han var hellig – samtidig som hans motstandere kjempet imot at han ble helligkåret. Og opp gjennom tidene har holdningene til ham vært forskjellige, fra Den Katolske Kirkes æring av helgenen Olav til protestantenes forsøk på å undertrykke helgenkulten under reformasjonen – men som ikke klarte å utradere Olavs minne fra det norske folk.

KATEDRALENS HEMMELIGHETER: Velv etter velv. "Like a mystical tome waiting to be deciphered, a cathedral holds many secrets about Christ, the Christian life and the soul’s yearning for God." Les mer om katedralenes hemmeligheter her.

I dag er det ateismens og liberalismens ånd som gjør seg sterk – som mer og mer gjennomsyrer vårt samfunn, og som hater og derfor motarbeider Det Hellige hvor det bare er mulig. Derfor blir det også stadig viktigere at vi, som er katolske kristne, står fast i troen og våger å bekjenne den og forsvare den når og hvor som helst det blir krevet av oss. Det gjelder ikke minst når vi feirer Olav den Hellige.

Så vil vi holde fast på det som vi alle vet, nemlig at Olav er hellig. Han er lovlig og gyldig helligkåret slik som Kirkens rettspraksis foreså det frem til 1098, nemlig av klerusen og Guds folk i Nidaros, slik Olav beretter det i Olavssagaen. Det skjedde året etter hans fall og en helgenkåring er en akt av Kirkens ufeilbarlige læreembede, ikke mindre i 1031 enn det er i dag.

Det var ikke på grunn av sine vikingetokter eller sin voldsferd at Olav ble helligkåret. Den kristne konge som urettferdig ble fordrevet fra sin arv og som ble drept da han prøvde å vinne tilbake sin rett, var et vanlig motiv i tiden for å helligkåre noen. Men det var først og fremst Olavs omvendelse til en sann og dyp kristen tro som gjorde at menneskene kunne gjenkjenne Kristus i ham og hans verk – som gjorde ham til en helgen og til et lysende forbilde for kristne – ennå i dag.

Og det er Hellig Olav også i dag. Olav er ingen skrivebordshelgen, som levet i ulastelig fromhet og hellighet helt fra mors liv og som egentlig ikke trengte til frelsen fra Gud. Olav er nettopp en helgen av kjøtt og blod, et ordentlig levende menneske, med feil og svakheter, nettopp et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere – og at Han er mektig til å gjøre nettopp det.

Han førte Olav til troen og dåpen; han førte ham gjennom prøvelser frem til en lutret og sterk tro, en tro som gav Olav kraft til å seire i det avgjørende øyeblikk. Han kunne ikke frelse seg selv ved sin egen kraft og sin hedenske arv, langt mindre ved sin egen prektighet. Han måtte kaste fra seg alt eget og overgi seg helt i Guds hånd – der fant han frelsen og livets krone.

Slik kan Olav være et forbilde for oss mennesker i dag, vi som fremdeles med Paulus må si: «Alle har syndet og står uten ære for Gud.» Men Olav viser oss at der er håp også for oss som likesom ham må kjempe imot vår syndige natur, imot det onde i oss. Og han viser oss hvordan vi må gjøre det for å vinne seierskransen, nemlig å legge bak oss det som binder oss til denne verden og hindrer oss i å nå målet – og vende oss til Ham, som alene har makt til å frelse.

Den hellige Olav har nådd målet, har mottatt seierskransen. Som Olav har vi begynt løpet da vi mottok Dåpens sakrament. Nå løper vi og strekker oss etter seierskransen. Vi ber St. Olav om, ved sin forbønn, å hjelpe oss til fremgang på vår hellighets vei.

AMEN +

(Her slutter prekenen. Dagens forbønner følger under.)

KONTEMPLASJON: Litt tid i stillhet i Vår Frue-kapellet i katedralen før høymessen.

DEN HELLIGE MESSE: På selve minnedagen 16. oktober ble Hellig Olavs dåp og omvendelse feiret med en norskspråklig messe i Vår Frue-kapellet i katedralen i Rouen. Søndag 19. oktober fyltes hele katedralen under den høytidelige pontifikale høymessen med erkebiskopen av Rouen og biskopen av Oslo. Biskop Bernt Eidsvig av Oslo overrakte da en Olavsrelikvie til katedralen i Rouen.

Forbønner bedt i katedralen under tusenårsfeiringen i Rouen 16. oktober 2014

Gud førte den hellige Olav gjennom troens strid og gav ham seierskransen. I tro og tillit vender vi oss til ham, vår Far:

- Gi din Kirke Åndens kraft og nåde, så den troverdig må forkynne hellig Olavs tro, troen på din korsfestede og oppstandne Sønn. Vi ber deg:

- Opplys alle som har makt og myndighet i samfunnet ved din Hellige Ånd, så de må styre med - og ikke mot Evangeliets ord. Vi ber deg:

- La oss, som kjemper mot syndens og dødens makt, finne trøst og hjelp i den hellige Olavs skikkelse og ved hans forbønn få kraft til å stå fast i troens gode strid. Vi ber deg:

- Kom alle til hjelp, som kjemper med døden, og la dem få se din Sønn i den siste strid. Vi ber deg:

- Ta du imot alle våre kjære som er døde i ditt rike og gi dem seierskransen som du har lovet dem, som elsker deg. Vi ber deg:

For du, Gud, er god og trofast mot dine løfter; du lar oss ikke bli til skamme. Deg priser vi nå og alltid, og i all evighet. AMEN

VOTIVLYS I ROUEN: "Det katolske liv – den store kristne tradisjon – er en kjempestor arv fra to årtusener. Opplever vi store kriser i livet, kan vi aldri si at vi ikke har noe igjen å gjøre. Vår bønn og vårt liv berikes ved hellige bilder og røkelse, votivlys og rosenkranser, vann og oljer, gester og kroppsholdninger, velsignelser og medaljer, skikker og seremonier." Les mer i artikkelen Hellige tegn på katolsk.no

LITEN PILEGRIM: Maria (6 mnd) var den yngste norske pilegrimen som deltok under tusenårsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse og dåp i Rouen.
Foto: Kathrine Tallaksen Skjerdal

Bli bedre kjent med Hellig Olav! Les mer her:

• Hellig Olav forklart for barn - en kort og enkel minibiografi
• En god og lettlest, liten bok om Hellig Olav er p. Olav Müllers lille biografi "Olav den hellige - Olav Haraldsson" (koster bare kr. 98,-)
• Få med deg Lars Roar Langslets glitrende foredrag om Hellig Olav som han holdt under Olavsfestdagene 2012 
• Preken: Olsok uten Hellig Olav - biskop Bernt Eidsvigs preken i Nidarosdomen Olsok 2013 er god medisin mot en anakronistisk forståelse av Hellig Olav. Prekenen gir deg et nyttig innblikk i hvem Hellig Olav var, og hvorfor "den mest betydningsfulle legmann i vårt lands historie, Olav Haraldsson" ble kåret til helgen.
• Preken: Kristningskongen Hellig Olav - biskop Bernt Eidsvigs preken onsdag 16. oktober 2013 under høymessen ved Olavsalteret i San Carlo al Corso i Roma
• Preken av biskop Berislav Grgić i Nidarosdomen Olsok 2012 - "Olavs nederlag betød i realiteten kristendommens seier i Norge"
• Primstaven og preken: Olsok - En hellig viking - olsoksaken her på bloggen i 2013
• Primstaven: Vesle Olsok - Translatio Olav - hva sier sagaen om Olavs skrinlegging?
• Ettertanke | Våkenatt for Norge - en ettertanke jeg skrev til Olsok i 2012
• Ettertanke | Trosskiftet i middelalderen - I middelalderen tok Norge steget over fra å være et splittet, hedensk og lovløst ættesamfunn til å bli et samlet kristent land med statsmakt og lovregulering. Les mer om Hellig Olavs lov - kristenretten - her.

For å lese de nyeste sakene som er tagget med Hellig Olav her på bloggen, klikk her. 

Ettertanke | «For du har liten kraft»

Guds bud oppsummert i ett ord: Kjærlighet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jesus forventer overveldende ting av oss.

Her er listen, kort oppsummert av ham selv: «’Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’» (Mark 12,30-31)

På den måten oppsummerte Jesus alle Guds bud. Hvis du elsker Gud, bryter du ikke de tre første av de ti budene, og hvis du elsker din neste bryter du ikke de sju siste.

Hvis jeg virkelig elsker Gud ville jeg jo ikke finne på å sette andre ting i hans sted (avguderi, bud 1). Jeg ville ikke bruke navnet hans på en hatefull eller meningsløs måte (bud 2), og på Herrens dag ville jeg gjøre alt jeg kan for å tilbe ham sammen med hele menigheten (bud 3).

Hvis jeg virkelig elsker familien min, kirken og landet mitt, trenger jeg ikke å bli fortalt at jeg skal respektere de som har en rettmessig autoritet der (bud 4). Hvis jeg elsker, ville jeg ikke gjøre noe som skader min neste, verken psykisk, fysisk eller åndelig (bud 5). Du skjønner tegningen.

Det som tar pusten fra meg med Jesu krav, er forventningen om at jeg skal elske Gud av ALL min kraft. Derfor har det hjulpet meg å legge trykket et annet sted i setningen: Du skal elske Herren av hele ditt hjerte og av all din kraft. Gud krever alt jeg er og har, men han krever heller ikke mer. Når jeg har liten kraft er det alt han spør etter.

Lytt til ordene i dagens tekst til den som har LITEN kraft, og bevar dem i hjertet: 
«Jeg vet om dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. For du har liten kraft, og du har holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn.» (Åp 3,8)

Trofast kjærlighet, det er alt han ber om. Alt du er og har, men ikke mer.

Første gang publisert i Vårt Land 27. oktober 2011, og her på bloggen 14. juli 2012.

Les også:

Ettertanke | Ikke noe er større: "Den viktigste jødiske bønnen kalles Shema, og har båret jødefolket i årtusener. Shema betyr «hør» på hebraisk. «Shema Israel Adonai Eloheinu Adonai echad.» «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt.» (5. Mos 6,4-5) Shema er det første barnet lærer, og den siste bekjennelsen en jøde tar i sin munn i dødsøyeblikket." Les fortsettelsen her.

Fire katolske morgenandakter i NRK

Her finner du alle de fire radioandaktene jeg holdt i NRK Morgenandakten på P1 og P1+ nylig.

Det starter mandag 8. juli med en andakt om Sankta Sunniva og Selja. Dagen etter forteller jeg om hvorfor jeg tror kristendommen er sann. Deretter kommer andakten "Jesus, jeg stoler på deg", før andaktsuken avsluttes torsdagen med en nøkkelperson i Europas historie - den hellige Benedikt, munken som forandret Europa.

Hver andakt er på kun tre minutter, så du får faktisk hørt alle fire radioandaktene på mindre enn et kvarter :)

NB: Andaktene i NRKs nettradio er kun tilgjengelig i 6 måneder.

Mandag: "Legenden om Sankta Sunniva"

Hvorfor feirer vi Sankta Sunniva og ledsagerne hennes? Hvem var hun? Og hvor går grensen mellom legenden og virkeligheten? 

Bli med meg til Selja, til denne lille, vakre perlen av en øy der Gud har satt spor etter seg. Her dirrer det.

Klikk her for å LYTTE til denne andakten, sendt 8. juli 2019 (lenke til NRKs nettradio).

Klikk her for å LESE denne andakten (lenke til andakten her på bloggen).

Tirsdag: "Det største sviket"

Jeg tror ikke jeg hadde vært kristen i dag hvis det ikke var for det største sviket: Hvis ikke disiplene hadde sviktet Jesus den dagen det gjaldt som mest. Langfredagen. Den dagen Jesus døde. 

Jeg tror at kristendommen er sann fordi disiplene gjemte seg langfredag. Og fordi de deretter frivillig gikk i døden. Den forandringen kan bare komme av én eneste ting: At de i mellomtiden virkelig hadde møtt den levende, oppstandne Jesus.

Klikk her for å LYTTE til denne andakten, sendt 9. juli 2019 (lenke til NRKs nettradio).

Klikk her for å LESE andakten (lenke til andakten her på bloggen).

Onsdag: "Jesus, jeg stoler på deg"

I denne andakten får du høre om fem ord som forandrer virkeligheten min, hver eneste gang jeg er smart nok til å huske på dem. Det er disse fem enkle ordene: Jesus, jeg stoler på deg. 

Når jeg sier det – og velger å mene det – kjenner jeg virkningen umiddelbart. Jeg puster litt friere med magen. Skuldrene mine senkes noen centimeter ned. Jeg kjenner kjærlighet, håp, fred.

Klikk her for å LYTTE til denne andakten, sendt 10. juli 2019 (lenke til NRKs nettradio).

Klikk her for å LESE andakten (lenke til andakten her på bloggen).

Torsdag: "Munken som forandret Europa"

For omkring 1500 siden grunnla den hellige Benedikt det vestlige klostervesenet. Det gjorde ham til en nøkkelperson i Europas historie. I den urolige folkevandringstiden etter Romerrikets fall, var det nettopp rundt klostrene at den europeiske sivilisasjonen vokste fram.

Noen ganger må du ta et stort steg i tro hvis store ting skal kunne skje. Noen ganger må du bare stole på Gud. Sånn som Benedikt gjorde.

Klikk her for å LYTTE til denne andakten, sendt 11. juli 2019 (lenke til NRKs nettradio).

Klikk her for å LESE andakten (lenke til andakten her på bloggen).

Andaktene som podkast og på Spotify

Andaktene finnes også som podkast, sammen med NRKs øvrige podkast-produksjoner: https://itunes.apple.com/no/podcast/id94572491

Andaktene er også tilgjengelig i musikkdelingstjenesten Spotify, men da uten musikken jeg har valgt ut. Det er kun i NRKs nettradio at du får høre musikken. Derfor har jeg lagt inn Spotify-lenker til musikken i de enkelte andaktenes bloggposter.

Tidligere har jeg holdt disse andaktene i NRK, i 2017 og 2018:

• NRK-andakt | Gud bor på bunnen
• NRK-andakt | Båret av Kirken
• NRK-andakt | Din egen klagesang
• NRK-andakt | I ørkenen med Gud
• NRK-andakt | Hellig Olav som forbilde

Ettertanke | Om jeg så skal dø for deg

Jeg tror ikke jeg hadde vært kristen i dag hvis det ikke var for det største sviket: Hvis ikke disiplene hadde sviktet Jesus den dagen det gjaldt som mest.

Kvelden før hadde de vært modige, slik man ofte er om kvelden når man har spist godt og er sammen med gode venner. «Peter sa: «Om jeg så må dø med deg, vil jeg ikke fornekte deg.» Det samme sa også alle de andre disiplene.» (Matt 26,35) Men så kom natten. Og frykten. Og dagen. Den store, forferdelige dagen.

Bare én av apostlene ble med Jesus helt til korset: Johannes, «disippelen som Jesus hadde kjær». De andre elleve forsvant. På den måten fikk disiplene bevist hvor inderlig feige de egentlig var. Men på den måten fikk de også bevist at oppstandelsen må være en helt ekte, på ordentlig, virkelig hendelse – en realitet som er så historisk at den har snudd opp ned på hele verdens historie.

For hva skjedde i årene etter oppstandelsen? Da gikk samtlige av disiplene i martyrdøden for Jesus, inkludert Mattias (den nye disippelen som erstattet Judas, Apg 1,26). Det vil si: Alle ble martyrer bortsett fra én – disippelen Johannes – han som hadde bevist at han var villig til å dø for Jesus allerede på Golgata.

Etter langfredagens svik kan ingen beskylde disiplene for å ha en blind tro. De var bare villige til å gå i døden for noe de selv hadde sett.

Derfor tror jeg at kristendommen er sann. Fordi disiplene gjemte seg langfredag. Og fordi de deretter frivillig gikk i døden. Den forandringen kan bare komme av én eneste ting: At de i mellomtiden virkelig hadde møtt den levende, oppstandne Jesus.

Jeg tror på Jesus fordi apostlenes vitnesbyrd ble testet på den ytterste måten – fordi de gav livet sitt for å vitne om Sannheten; at Jesu oppstandelse er en historisk realitet.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 15. april 2014, da Matt 26,30-35 var dagens bibeltekst

Les også:

Ettertanke | Han er gal. løgner eller Gud: Hvem ER Jesus egentlig? Her er et populært svar: «Nja, jeg tror ikke han var Gud, men han var en inspirerende og bra mann». Vel… faktisk er det det dårligste av alle svar du kan gi. 

Ettertanke | Å være stolt

Hvis du er full av deg selv, er det ikke plass til Gud i deg.
Så gjør som Maria: Gi plass! Slipp Gud inn i deg. Vær helt åpen for ham. Da kan virkelig store ting begynne å skje.

Det høres litt rart ut. «Vær stolt av Herren». Men det er faktisk det som står i dagens bibeltekst, at «den som er stolt, skal være stolt av Herren, slik det står skrevet.» (1. Kor 1,31)

Når det står «slik det står skrevet» i Bibelen, betyr det alltid at forfatteren henviser til Det gamle testamentet. I fotnoten til dette verset finner du Jeremia 9, 23-24. Det gjør det litt lettere å forstå hva Paulus mener. Bare hør:

«Så sier Herren:
Den vise skal ikke være stolt av sin visdom,
den sterke skal ikke være stolt av sin styrke,
den rike skal ikke være stolt av sin rikdom.
Men den som vil være stolt av noe,
skal være stolt av dette:
at han har forstand og kjenner meg."

Når Gud sier noe én gang i Bibelen, så mener han det. Når han sier noe tre ganger, mener han det virkelig. Og tre ganger står det i Den hellige skrift at «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde».

Det nytter ikke å imponere Gud med at du er smart, sterk eller rik. Det er nemlig han som har gitt deg alt det der. Det som gjør inntrykk på Gud, er at du kjenner ham.

I dagens bibeltekst skriver Paulus om at «det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme» (1. Kor 1,27). Hører du ekkoet av Marias Lovsang? Der synger Jomfru Maria: «Han gjorde storverk med sin store arm; [...] men de små opphøyet han». (Luk 1,51-52)

Gud opphøyet tenåringen Maria til å bli den som fødte hans frelsesplan inn i verden. Gud forstørrer og opphøyer alltid de ydmyke – ikke de store og stolte.

Hvis du er full av deg selv, er det rett og slett ikke plass til Gud i deg. Så gi plass! Den mest effektive ryddemetoden for å få mer plass, er å gå den veien Jesus gikk: Gjennom offer og selvfornektelse. Ja, det er dessverre akkurat så vanskelig og ubehagelig som det høres ut. Til gjengjeld er belønningen stor: Masse plass til Gud.

Gjør som Maria. Slipp Gud inn i deg. Vær helt åpen for ham. Da kan virkelig store ting begynne å skje.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 13. oktober 2018, da 1 Kor 1,26-31 var dagens bibeltekst

Ettertanke | Best til å tro

BARNETRO: «Du och jag, Jesus.» «Du och jag.»
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Singsås kirke, 24.7.2012

«Barnas tro er ikke god nok, den er best,» sa biskop Ole D. Hagesæther en gang jeg intervjuet ham om barnetro.

Disiplene til Jesus ville gjerne være best. Derfor spurte de: «Hvem er den største i himmelriket?» Da la Jesus armen om et lite barn og sa til dem: «Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket.» (Matt 18,3-4)

Betyr det at du må være naiv og godtroende for å være kristen? Nei. Å være naiv eller barnslig har aldri vært et bibelsk ideal, tvert imot (1. Kor 13,11).

Poenget er ikke at vi skal bli «uskyldsrene» heller. Ideen om «det uskyldige barnet» er et produkt av Rousseau og opplysningstidens romantiske idealer. Det er ikke en bibelsk tanke. Barna er ikke spesielt gode eller spesielt onde. De er mennesker. Vi har godt i oss, og vi har ondt i oss, og derfor trenger vi Jesus så inderlig.

Hva er det da som er så spesielt med det lille barnet? At det er hjelpeløst. Det er avhengig. Det trenger foreldrene sine. På samme måte trenger vi Gud vår gode Far, og det går veldig galt med oss hvis vi innbiller oss at vi klarer oss uten ham. I stedet for å bli selvstendige blir vi selviske. Vi klarer oss ikke uten Gud. Ikke i all evighet.

Heldigvis er ikke tro en intellektuell prestasjon. Det handler ikke om «å få det til». Å tro handler om å ta imot Guds nåde og leve i den. Tro handler om tilhørighet til Jesus.

Det lille barnet kan ikke klare seg uten tilhørighet. Ikke du heller. Så gjør som Astrid Lindgrens Emil i dag, og si: «Du och jag, Jesus.» Hvis du lukker øynene og lytter godt, kan du høre den trygge stemmen som svarer. «Du och jag.»

LA OSS BE

«Du, vår Frelser, som elsket oss først, lær oss å elske deg. 
Du som søkte oss først, gi at vi søker deg. 
Du som fant oss da vi var fortapt, vær du selv veien, 
du som er vårt eneste håp og vår evige glede.» 
(E. B. Pusey, 1800-1882)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 14. september 2012

Poetica | I ein augneblink

Nydelig.
"Når hans kjærleik går som lysande band
gjennom himmelrommet"
Foto: David Phan/Flickr Creative Commons

I EIN AUGNEBLINK

I ein augneblink

i ein liten del av eit sekund

når mi svakheit møter styrke

når mi avmakt møter allmakt

akkurat då

mi fortid møter framtid

mitt mismot møter håp

min kulde møter varme

i ein augneblink

når alle ting står stille

når stjerner og planetar stopper opp

når hans kjærleik går som lysande band

gjennom himmelrommet

i den delen av eit sekund

då mitt stille rop om hjelp

møter hans hjarte.

Sigmund Akselvoll

(Publisert her på bloggen med forfatterens tillatelse. Første gang publisert her 31. januar 2017.)

Bønn når alt er mørkt | En bønn av St Ignatius av Loyola

På Facebook-siden Beauty of Catholicism kom jeg over denne fine bønnen av den hellige Ignatius av Loyola.

O Christ Jesus,

when all is darkness,

and we feel our weakness and helplessness,

give us the sense of Your presence,

Your love and Your strength.

Help us to have perfect trust

in Your protecting love

and strengthening power,

so that nothing may frighten or worry us,

for, living close to You,

we shall see Your hand,

Your purpose, Your will through all things. 

Amen.

LES MER:

• Her kan du lese flere bønner og sitater av Ignatius av Loyola
• Her finner du en liten sak om Ignatius av Loyolas selvbiografi
• På katolsk.no: Biografien om den hellige Ignatius av Loyola

Preken: Kristningskongen Hellig Olav

HELGEN: Det er GUDS NÅDE som forvandler en synder til en helgen, og vi er ALLE kalt til å være hellige, det vil si til å være helgener (1. Tess 4,3). Helgenenes fortrinn består ikke i moralsk lyteløshet eller syndfrihet, men i det at de lar nåden seire i livet sitt.

 

"I den moderne trivialisering av Olavs liv og livsverk blir brutaliteten i hans liv og personlighet overbetont og hans hellighet blir derfor et negativt mysterium. Hvorledes kan noen virkelig tro at et slikt maktmenneske kan være hellig?" spør biskop Bernt Eidsvig i sin preken - og gir deg et godt svar.

Onsdag 16. oktober 2013 ble det feiret høymesse ved Olavsalteret i San Carlo al Corso i Roma, i anledning den nasjonale valfarten til Roma og festen for Olav den Helliges omvendelse. Her er biskop Bernt Eidsvigs preken for anledningen. (Uthevinger i fet skrift er mine egne.)

Kjære pilegrimer,

Jeg hilser dere på festen for den hellige Olavs omvendelse og dåp ved hans alter i Roma. I løpet av det neste år vil det være 1000 år siden erkebiskop Robert døpte ham i katedralen i Rouen, efter å ha gitt ham en ganske omfattende dåpsundervisning over seks måneder.

Vi vet ikke hvilken dag Olav ble døpt. Den 16. oktober er valgt fordi det ikke faller noen annen viktig fest på den dagen; den kommer ikke Olsok-dagen for nær, og det er en god tid av året for å valfarte til Roma. Så feirer vi heller ikke bare vår helgenkonges dåp, men også hans omvendelse, og den har nok strukket seg over den 16. oktober, minst én gang.

Med omvendelse tenker vi på et plutselig religiøst og psykologisk gjennombrudd, og mange nordmenn kan fortelle oss hvilken dag og time dette skjedde for deres vedkommende. Jeg har all respekt for det – og ville ikke ha noe imot om det skjedde langt flere – men det er en nokså moderne forestilling om hva en omvendelse er, fra det 19. og 20. århundres nord-europeiske og amerikanske vekkelseskristendom.

Da venter dere kanskje at jeg skal fortelle dere hvorledes Olav den hellige ble omvendt. Jeg skal gjøre et forsøk på det. I den moderne trivialisering av Olavs liv og livsverk blir brutaliteten i hans liv og personlighet overbetont og hans hellighet blir derfor et negativt mysterium. Hvorledes kan noen virkelig tro at et slikt maktmenneske kan være hellig? Dette skal jeg også forsøke å si noe om.

Olav vokste inn i kristendommen. Han var såvidt ung da han forlot Norge at hedendommen neppe hadde et virkelig tak på ham, og de nordiske guder var ikke skikkelser man tok med seg på reise – kanskje med unntagelse av Odin. Dessuten var kristningsverket påbegynt der hjemme, langsomt allerede fra det 9. århundre og hadde slått rot langs kysten fra Viken til nordvestlandet. Hverken Olav Trygvasson eller Håkon Adelstensfostre var ukjente navn for ham. Ja, den forrige kong Olav melder seg sogar i en visjon da Olav var eksil i Gardariket med beskjed om at han, uavhengig av seier eller nederlag, skulle reise tilbake til det rike han hadde fått i arv.

På de britiske øer, i Frankrike og i Middelhavs-landene møtte Olav en livskraftig kristendom og en blomstrende kristen kultur. Vi vet han førte samtaler med hertugen Richard av Normandie om religionen, men det ville være usannsynlig om han ikke kjente den kristne tro også fra andre som var preget av den.

Olavs forhold til kristendommen synes å ha begynt med iakttagelse utenfra; dette hadde ikke noe med ham å gjøre. Han gikk imidlertid videre med en viss innsikt, kanskje sogar med respekt og beundring for Hvitekrist. I dette henseende kan vi si han ligner mange av sine landsmenn i vår tid. De kjenner kirke og kristendom litt utenfra og litt innenfra; de har respekt for etikk og kjærlighetsbud, men de er ikke grepet av Gud som ble menneske. Og en kristendom på defensiven har naturlig nok ikke den samme appell som den hadde den gang da den var Europas dominerende åndskraft.

Så en gang rundt 1013 fikk Kristus overtaket. Olav så noe av mysteriet; han ville se mer. Det som Kirken forkynte, at Gud av sin kjærlighet til menneskene selv var blitt menneske og døde for oss, dette ble også virkelighet for Olav. Han gikk fra undring til hengivenhet til kjærlighet. 1000 år senere kan jeg ikke anbefale dere en bedre vei til kristen omvendelse. Dette var ikke et emosjonelt blaff, det var heller ikke en plutselig og sterk religiøs impuls som varte livet ut; dette var en langsom forvandling av idealer og personlighet. Og for ham innebar det et kall til å bli en kristen konge. Hans land – som han ville ta i besittelse – skulle ikke tuftes på vilkårlighet og vold. Den svake skulle beskyttes mot den sterke; den sterke skulle beskyttes mot sitt eget overmot. Dette ble programmet for hans kongsgjerning og kristningsverk. Har noen senere regent eller regjering i vårt land formulert en bedre visjon for sitt styre?

Helgenkongens brutalitet er blitt en legende. Dette var da også en sverdmisjon, en konge som ikke viste sin makt ville hverken blitt godtatt eller respektert av våre forfedre: Kongen måtte være den sterkeste mann i landet, og han måtte ikke la det herske noen tvil om dette. Det var utenkelig at folket skulle ha en annen religion enn kongen. Dette prinsipp ble fortsatt hevdet da reformasjonen ble innført. Kongen bestemte ikke bare over sine undersåtters materielle forhold, over deres rettssikkerhet, over rikets militærmakt. Minst like viktig var deres religion. Det var ikke noe folkekrav i Norge i 1537 at landet skulle bli evangelisk-luthersk, tvert imot, den eneste grunn til at denne uforståelige avgjørelse til slutt ble godtatt, var at det var kongen som hadde truffet den.

Å anvende religionsfriheten mot Olavs kristningsverk fra 1015-30 er en utsøkt anakronisme, men det skjer stadig. I Olavs samtid lød resonnementet: Hvis kristendommen var sann, var det kongens plikt å kristne folket. Og det gjorde han mer ved mandig forkynnelse enn med maktdemonstrasjoner, selvom det ene ikke utelukket det annet. Olavs moderne kritikere reduserer kristningen til noe de kan forstå: Bruk av makt, men den fysiske maktbruk var beskjeden, og kristningen ville ikke blitt stående om den hadde vært tuftet på makt. Det som overbeviste det 11. århundres nordmenn – og mange senere generasjoner – var kongens ord og liv og, fremfor alt, hans død.

Tillat meg en kort opprydning i begreper: Kristenretten kunne ikke inngå kompromisser med blodhevn, ofring av træller eller den skikk at uønskede barn ble satt ut i skogen, for å nevne noen eksempler. Og her er kristenretten blitt stående; det finnes ingen i vårt land som angriper denne side av kristenretten ut fra prinsippet om religionsfrihet. Det meste av det vi kaller menneskerett begynte som kristenrett. Og, Kirken driver fortsatt misjon, fordi den er overbevist om at evangeliet er sant. Derfor er det dens glade plikt og evige oppdrag å gjøre hva den kan for å omvende dem som ikke tror.

Dåpen fullbyrdes i døden.

I vår dåp dør vi symbolsk med Kristus i neddykking i eller overøsing av vann. Når vi løftes opp igjen, er det et tegn på at også vi skal oppstå og gå inn til det evige liv. Olav ville ikke være konge uten å regjere med Kristus. Hans storhet ligger i hans vilje. I militært og politisk henseende var han ikke naiv eller uerfaren; han var heller ingen desperat person. Da Kongen førte sin lille hær til Stiklestad, visste han at han efter all sannsynlighet ville tape slaget og miste livet. Hans omvendelse og dåp ville imidlertid bli fullbyrdet, og hans budskap til nordmenn alle steder og i all fremtid var: Jeg vil dø for dere, for at dere kan leve med Kristus. Om dere velger å tjene fremmede konger og deres vasaller i Norge, så velger jeg allikevel dere, for Kristi skyld.

Det folk han døde for svarte, først nølende, så med kraft og utholdenhet: Be for oss for Guds åsyn, din død viser at du er hellig.

Av Biskop Bernt Eidsvig, Roma, 16.10.2013
Publisert med tillatelse

LES OGSÅ:

• Ettertanke: Slik blir du en helgen
• 1000-årsjubileum for Olav den helliges omvendelse og dåp - i Rouen oktober 2014
• Preken: Olsok uten Hellig Olav - Biskop Bernt Eidsvigs olsokpreken i Nidarosdomen 29. juli 2013
• Helgener for vår tid - en artikkel av Anne Samuelsen
• Hellig Olav forklart for barn - en artikkel i det katolske barnebladet Arken
• Glitrende foredrag av Lars Roar Langslet om Olav den Hellige og vår tid
• Ettertanke: Trosskiftet i middelalderen

Lidelsens mysterium i ditt eget liv

LIDELSEN: Den hellige Elisabet av Treenigheten skriver: «”Dyp roper til dyp”. Lengst nede støter man mot det guddommelige, det er der dypet av vår intethet og nød blir inderlig forenet med Guds barmhjertighet, formidable veldighet og fyldes dyp.»
Foto: Waiting for the Word/Flickr Creative Commons

Legkarmelitt Anne Samuelsen skriver dypt og innsiktsfullt om lidelsens mysterium i denne artikkelen som hun har skrevet spesielt for bloggens lesere. Takk, Anne, for at du øser både av din egen og helgenenes erfaring - av Kirkens store skatter!

Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfter
Hun har også utarbeidet "En liten skole i indre bønn og kontemplasjon" spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere.

Den ”umulige” tilnærming til Lidelsens Mysterium

”Dyp roper til dyp i drønnet av dine fossefall. Alle dine bølger og brenninger skyller over meg.” (Sal 42,8)

”Vi må hver dag gå nedover stien til den avgrunn som er Gud. La oss bare gli utfor denne skråningen med en tillit fylt av kjærlighet. ”Dyp roper til dyp”. Lengst nede støter man mot det guddommelige, det er der dypet av vår intethet og nød blir inderlig forenet med Guds barmhjertighet, formidable veldighet og fyldes dyp. Det er der vi kommer til å få styrke til å dø fra oss selv og der mister vi sporet av oss selv for å kunne forvandles til kjærlighet. ”Salige er de som dør i Herren” (Åp 14,13) [1]

Elsker han meg?

Det finnes perioder i livet, eller for noen kanskje et helt liv, som er så vanskelig og smertefullt at man kan begynne å tvile på om Gud virkelig elsker oss. Dette er jo også ateistens mest hyppig brukte argument: ”Dere må ha en hevngjerrig og likegyldig Gud når han kan la sine mennesker lide slik de gjør.”

Ja sannelig, som troende kan man bli presset så hardt at denne anklagen kan vokse som et stort uformelig mørke. Også våre store helgener gikk igjennom ubeskrivelige åndelige netter, som kanskje best uttrykkes ved vår Herres ord på Korset: ”Min Gud min Gud, hvorfor har du forlatt meg”.

Åndens natt

STOR HELGEN: Den hellige Johannes
av Korsets åndelige natt viser at det er
ingen motsetning mellom stor hellighet
og stor lidelse.

Den Salige Mor Teresa av Calcutta levde i et slikt mørke nesten uavbrutt i 50 år. Den helligeThérése av Lisieux opplevde åndens natt mot slutten av sitt liv når hun lå for døden med store smerter. Den hellige Johannes av Korset opplevde åndens natt i sitt fangenskap i Toledo, der han paradoksalt nok forfattet det vakreste kjærlighetsdiktet i spansk litteratur, "Åndelig sang", der han skriver om veien til, og foreningen mellom sjelen (bruden) og Gud (brudgommen). Som selvsagt er resultatet (oppstandelsen) av Korsets mørke.

Og her kommer vi til kanskje de mest virksomme, forunderlige, paradoksale, strålende dyp i vår tro. Dybdene av Kristi etterfølgelse, dybdene av menneskesinnet, og Gud. Det som rommer alt og alle, og som stadig overgår vår fantasi og forestillingsevne.

KRISTI ETTERFØLGELSE: Vi er Kristi hender og føtter,
øyne og ører. "Finn ditt Calcutta," sa Mor Teresa av Calcutta.

1) Karitativ etterfølgelse

Det finnes bare ett kristent svar på lidelsen: Kristi etterfølgelse! Og ganske så opplagt går denne gjennom de gode gjerninger vi kan gjøre for våre nester (Luk 10,33). Vi er Kristi hender og føtter, øyne og ører. Han har satt oss til sin etterfølgelse, satt oss til å forkynne det glade budskap, legge hendene på syke og helbrede dem, fortelle dem om omvendelsens nåde og legge til rette så de kan motta Ham gjennom dåpen!

Til ateisten kan vi da si: Hvordan ville jorden sett ut om alle mennesker var sitt ansvar som ”nester” bevisst? Ville det ikke da vært mindre lidelse på jorden? Og alle måtte svare: ”Jo, det ville det!” Dette er Kristi etterfølgelse på det praktiske nestekjærlighetens (karitative) plan. Det han gjorde mens han ennå gikk på jorden, forkynte og gjorde store tegn og undre. Dette er den Kristi etterfølgelse som alle kristne må være seg bevisst gjennom sine aktive kristenliv.

2) Bønnens, overgivelsens og lidelsens etterfølgelse: Kristus Korsfestet

Men så har vi all den andre lidelsen: Naturkatastrofer, sykdom, medfødte lidelser som ingen kan gjøre noe som helst med. Den peker på den andre typen Kristi etterfølgelse, den som er så vanskelig for mange troende å gripe fatt i, den som gjør at også kristne misforstår for eksempel Mor Teresas forhold til lidelse, når de beskylder henne for å dyrke og glorifisere lidelsen.

Det er vår etterfølgelse av Kristus Korsfestet. Den etterfølgelse som tilkommer de små, de syke, de lidende. De som ikke kan komme med sitt aktive verk, de som kjenner seg nytteløse, fortapte, naglet kanskje til forferdelig fysisk eller psykisk sykdom. Dette er den Kristi etterfølgelse som karmelittordenen på en helt spesiell måte er veiviser for, og som kan illustreres gjennom Den Salige Elisabeth av Treenigheten når hun sier:

”En karmelittnonne er en sjel som har skuet den Korsfestede. Som har sett ham bære frem seg selv til sin Far som offer for sjelene. Når hun mediterer og betrakter Kristi store kjærlighet, så har hun forstått hans sjels lidelse og valgt å gi seg selv som ham”[2]

I første omgang er dette uforståelig og uakseptabel tale, dårskap [3]... og for den friske og aktive; lite attraktiv materie.

Men for en sjel som har kjent på avmakten, vært i smertens og det utåleliges farlige grenseland, er det glitrende gull, skinnende krystall - er det forskjellen på et liv i håpløshet og mørke og det i glede, takknemlighet og mening!

Jeg taler av egen erfaring og har selv fått oppleve mitt liv som før og etter jeg fikk ta inn over meg Mor Teresa av Calcuttas ord:

”I Minneapolis møtte jeg en kvinne i rullestol som led av cereberal parese med sammenhengende krampetrekninger. Hun spurte meg hva mennesker som henne kunne gjøre for andre. Jeg sa til henne: Det er du som kan gjøre mest. Du kan gjøre mer enn noen av oss fordi din lidelse er forenet med Kristi lidelse på Korset og det bringer styrke til oss alle. Der er en enorm styrke som vokser i verden gjennom denne kontinuerlige kommunikasjonen, det å be sammen, lide sammen og å arbeide sammen”[4]

FORENET MED KRISTUS: "Du kan gjøre mer enn noen
  av oss fordi din lidelse er forenet med Kristi lidelse på Korset
og det bringer styrke til oss alle" (Mor Teresa av Calcutta)
Foto: Josh Kenzer/Flickr Creative Commons

Ofre din smerte og din hjelpeløshet

Mor Teresa var en praktisk person. Hun tok konsekvensene av sin erkjennelse og satte det i system: Hver eneste en av hennes aktive søstre har en bønnestøtte, et menneske som ofrer sin smerte, litenhet, hjelpeløshet som bønn for en aktiv søster. Hvilken revolusjonerende oppdagelse dette var for meg! Plutselig stod Pauli så dunkle og uforståelige ord om forskjellige lemmer på Kristi legeme så tydelig for meg. Mitt ”håpløse” liv kunne være bønn - pulserende, virksom bønn for legemets organer!

Denne erkjennelsen var mitt personlige ”springbrett” dypere inn i troen, og som jeg nå bruker som eksempel når jeg skal prøve å forklare den karmelittiske spiritualitetens unike rolle på det kristne, katolske legeme: Karmelittordenen er en ”bønnestøtte” ikke bare for enkeltsjeler, men for alle sjeler i verden. Dens dype mystiske overgivelse er en gave av seg selv, i Kristi etterfølgelse, til sjelenes frelse og Kirkens liv.

Det er en vedvarende bønnens hjerterytme for hele Kirkens legeme som har sine forskjellige oppgaver i verden. Det er en vedvarende bønnens kjærlighet for sjelene, også de ”håpløse”, de uvillige og utilgjengelige. En bønn som strekker seg like ned i avgrunnen. En bønn som gjør den bedende til et ”bytte” for Guds fortærende kjærlighet. En bønn som går inn i det uforståelige, uakseptable, i det som bare kan leves gjennom Guds uendelige nådefulle innvirkning. Mystikkens utilgjengelige territorium. En bønn som er karmelittenes spesielle varemerke og som ikke kan forklares med fornuften, men kanskje kun forstås gjennom kontemplasjon?

ST. ELISABETH AV TREENIGHETEN:
Boken om St. Elisabeth kan du lese
omtale av her på bloggen.

Elisabeth av Treenighetens erfaringer og råd

Men jeg skal prøve meg med noen ord, ordene fra Elisabet av Treenigheten [5] i hennes Åndelige testamente [6], skrevet i 1906 på et sykeleie som krevde mer enn hun kunne gi. Hun hadde Addisons sykdom og ble gradvis fortæret innenfra med smerter som drev henne til vanviddets, selvmordets rand. Og akkurat her er det at hun kommer til den dype innsikt og ytrer disse ordene som vi i våre forskjellige situasjoner kan trykke til vårt bryst. Ord som hun skrev i brev til sin mor, som i tillegg til fortvilelse og desperasjon over sin datters lidelse, hadde sin egen sykdom og ensomhet å gjennomleve.

Elisabet av Treenigheten skriver:

”Bruk din ensomhet til å samle deg i Herren. Når din kropp hviler, tenk på din sjels hvile i ham, og slik som et barn elsker å få være i sin mors armer, så finner du din hvile i Guds armer som omgir deg fra alle sider”

”Ha stunder med indre samling i ham og ofre til ham din lidelse som du må holde ut på grunn av din dårlige helse, det er det dyrebareste vi kan gi ham. Om vi virkelig kunne verdsette lykken i lidelsen, ville vi hungre etter den. Tenk på at takket være lidelsen kan vi gi Gud noe….”

”Jeg skulle ville ta på meg alle dine lidelser. Mitt hjertes første innskytelse er å tenke slik, men jeg tenker at det ville være egoistisk, for lidelsen er slik en dyrebar ting. Det jeg i stedet vil be om for deg, er at du skal få nåden til trofast å bære lidelsen, uten å tape noe av det, og til og med få nåden til å elske og å ta imot hver eneste lidelse som en kjærlighetspant fra vår Far i himmelen.”

Dette skriver Elisabeth til sin mor på sitt dødsleie. Hun forsikrer henne om at hun skal være ”en engel for sine små:

”Det går ikke an å ta på en engel, men den er nærværende hele tiden. Og de englevinger jeg beskytter dem med er bønn og lidelse.” 

 Til slutt, bare noen uker før sin død, avslutter hun:

”Det finnes et vesen som er Kjærligheten og som vil at vi skal ha fellesskap (1 Joh 1,3) med ham. Han er her og holder meg med selskap og hjelper meg å lide, lærer meg å overvinne min smerte for å hvile i ham. Gjør som jeg, da skal du få se hvordan alt blir forvandlet.”

AMEN


Av Anne Samuelsen, Cand. Polit.
Anne er tilknyttet Karmel-ordenen som legkarmelitt med evige løfter
Hun har også utarbeidet "En liten skole i indre bønn og kontemplasjon" spesielt for Sta. Sunniva-bloggens lesere.

Referanseliste:

[1] Elisabeth av Treenigheten ANDELIGA SKRIFTER

[2] Andeliga skrifter s. 39, Karmeliterna 1979 (På svensk, alle Elisabet-sitater i denne artikkelen er min oversettelse fra denne)

[3] 1 Kor 27: ”Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme.”

[4] The Joy of Loving s. 51

[5] 18 juli 1880 – 9 november 1906

[6] ÅNDELIG TESTAMENTE (1906) ”Jeg overlater i arv det kall som var mitt i den stridende Kirken og som jeg nå uavlatelig kommer til å oppfylle i den triumferende Kirken: LOVPRISNING AV DEN HELLIGE TREENIGHETS HERLIGHET (posthumt formidlet til moder priorinne) http://en.wikipedia.org/wiki/Elizabeth_of_the_Trinity Den Salige Elisabet av Treenigheten er skytshelgen for syke mennesker, for sykdom og tap av foreldre.

LIDELSENS ETTERFØLGELSE: "Det er vår etterfølgelse av Kristus Korsfestet. Den etterfølgelse som tilkommer de små, de syke, de lidende. De som ikke kan komme med sitt aktive verk, de som kjenner seg nytteløse, fortapte, naglet kanskje til forferdelig fysisk eller psykisk sykdom. (...)I første omgang er dette uforståelig og uakseptabel tale, dårskap... og for den friske og aktive; lite attraktiv materie. 

Men for en sjel som har kjent på avmakten, vært i smertens og det utåleliges farlige grenseland, er det glitrende gull, skinnende krystall - er det forskjellen på et liv i håpløshet og mørke og det i glede, takknemlighet og mening!"
(Sitat fra Anne Samuelsens artikkel)

(Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, i kirkekunstamlingen ved de kulturhistoriske samlingene på Universitetsmuseet i Bergen)

 

LES OGSÅ:

Ettertanke: Korsmystikken

Bokomtale: Mystikeren Elisabeth av Treenigheten

En liten skole i indre bønn og kontemplasjon