SELJA: Høstsol over klosteret, 2. oktober 2015. "Livet, legenda, lyset & landskapet" var navnet på den nasjonale pilegrimskonferansen der jeg holdt innlegget "Hva gjør hellige steder med oss?". Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen |
"Hva gjør hellige steder med oss?" Det var oppdragsteksten jeg fikk da Den norske kirkes pilegrimskonferanse på Selja ba meg om å komme og holde innlegg der. Her er resultatet:
Finnes det hellige
steder? Hvis du hadde spurt meg i forrige århundre hadde jeg nok sagt nei, som
den helligstedsuerfarne protestant jeg var. Men i 2004 dro jeg til Selja, og
der fant jeg ut at eh, jo, det gjør det så sannelig.
Når folk spør meg hva et hellig sted er, svarer jeg «Du må nesten dra til Selja og oppleve det selv». Du skjønner ikke hva et hellig sted er før du har opplevd det. På samme måte som det er umulig for meg å forklare hva hellig tid er hvis du aldri har erfart det. Det går ikke an å forklare et menneske dimensjoner det ikke har opplevd.
Selja. Øya der eventyr vokser opp av bakken. |
Men la oss begynne med det helt elementære
omkring hellighet. Det er bare én som
er hellig, og det er Gud, han som har skapt himmel og jord,
alt synlig og usynlig. All annen hellighet er bare en delaktighet, en avglans av Guds
hellighet.
Guds rike vokser her på jorden. Jorden blir helliget av inkarnasjonen. Men som den katolske diakonen Henrik von Achen sier det: Denne helligheten er ikke spredt jevnt utover. Det er mer som et nett med knuter. Knutene er de stedene der helligheten er spesielt tett. Helligheten kan være knyttet til personer, steder og tidsepoker. Du kjenner det igjen i hellige tider som påske, pinse og jul.
Kirkeåret viser at noen tider er mer hellig enn andre. Slik er
det også med steder. Nidaros, Selja, Røldal, Golgata, Gennesaretsjøen
er slike knutepunkter. De preges av den helligheten som de har vært knyttet
til, og som det ikke er gitt noe menneske å ta bort. Ta for eksempel stedet
der Jesus mettet fem tusen. Et slikt sted er som en fjelltopp som strekker
seg over skylaget. Så høyt at vi ser stjernene.
Pilegrimsstien. Et hellig sted er en Jakobsstige der himmel og jord møtes. |
Alle som har vært her, på Selja – «den heilage øya» – vet at dette fortsatt er et helt spesielt, hellig sted, der det åndelige gravitasjonsfeltet formelig er til å ta og føle på. Til og med ikke-troende fornemmer dette stedets hellighet. Det ultimate beviset på at det faktisk finnes hellige steder, får vi hver gang folk kommer som turister og reiser som pilegrimer – altså hver dag. Da vet du at det ikke bare er Genius Loci, men Den Hellige Ånd som har vært i aksjon.
Et hellig sted er en Jakobsstige der himmel og jord møtes. Det er der du føler beven, kneler og i likhet med Jakob konkluderer: «Her er Guds hus, her er Himmelens port.» Det er det sted hvor Guds folk blir ett i himmel og på jord.
Gjennom over tusen år har Selja – den sæle øya
– tiltrukket seg pilegrimer, og fortsatt står ruinene av kloster- og
helgenanlegget her på Selja som sterke vitner om Norges første kristne tid. Som
riksantikvar Jørn Holme sa det da han var på Selja: «Her finner vi de vakreste
spor i det vakreste av landskap.» Eller som jeg sier det: Her har Gud satt spor etter seg.
Pilegrimsstien. Ingen reiser herfra uberørt av det hellige. Uberørt av Gud. |
Torkjell Djupedal skriver at «Ingen kommer til Selja uten å undre seg. Og ingen reiser herfra uberørt.» Og jeg vil legge til: Ingen reiser herfra uberørt av det hellige. Uberørt av Gud. Det er dette et hellig sted gjør med oss. Pilegrimsvandring er en vandring gjennom tid og rom til det hellige stedet der tiden og rommet opphører – der vi kommer tett, tett på evigheten. På Gud.
Sankta Sunniva,
seljumennene, benediktinerklosteret, dette
stedet leder oss inn i den store historien, Guds frelseshistorie, en
historie som strekker seg gjennom mange tusen år.
Øya Selja har en helt spesiell plass
i Norges historie, og vil for alltid forbli et hellig sted: «Stedet der Kirken
i Norge ble født» - ikke fordi Hellig Olav satte foten sin her (selv om det var
en svært viktig historisk hendelse som utgjorde starten på slutten for
hedendommen her i Norge) – ikke derfor, men fordi noen tiår før det fikk
Norge sine første martyrer her, og Kirken ble født i Norge slik den alltid blir født i et nytt land: gjennom martyrenes
blod.
Som kirkefaderen Tertullian sier det: «Martyrenes blod er kirkens frø/såkorn.»
Ut fra frøene, det hellige såkornet her på Selja, det første hellige stedet i
landet, skulle Kirken i Norge spire fram. Dette er hvetekornets lov, som Jesus
lærte oss. Hulen her oppe er Norges eldste kirketak.
Selja er uløselig knyttet til historien. Derfor har dette stedet en åndelig betydning for oss i dag. Ethvert
sted som har hatt en slik sentral rolle i kirkehistorien har en
åndelig betydning. Det mister aldri sin betydning av den enkle
grunn at man ikke kan endre på historien. På samme måte som det er
med Gennesaretsjøen og Golgata. Disse stedene kan aldri miste sin
betydning uansett hva som skjer. Sunnivahulen. Martyrstedet der Kirken i Norge ble født. Selv når det er vått og grått ute er det lunt og godt her inne. |
Nye hellige steder vil med sikkerhet dukke opp også i fremtiden. Det er jo ikke slik at Jesus har avsluttet sin gjerning på jorden. Men Selja vil ha sin åndelige betydning for Kirken i Norge for all fremtid. Og dette er viktig: Derfor har dette stedet fortsatt kraft og posisjon til å forandre Norge.
En slik sterk og urokkelig tro som Sankta Sunniva og Seljumennene hadde, kan alle vi som er her i dag også få i gave av Gud. Og det er det største underet som kan skje. Må alle som kommer hit til Selja få den nåde å undre seg, og å søke Gud på dette hellige sted, og må han gi oss alle den nåden å få tro på ham og elske ham av hele vårt hjerte og hele vår sjel og av all vår forstand.
Må mange som har mistet veien finne veien hit. Hit, til dette hellige sted, der undere fortsatt skjer.
Følg de gamle stiene. De vil lede deg hit. |
Min bønn for pilegrimene er Thomas Aquinas’ bønn i Ragnhild Foss’ kraftfulle gjendiktning:
Lat dei
som vildrar enn veglaust i myrke natt
finna dei gamle stigar att!
Så: «Legg ut, legg ut, du svoltne sjel». Søk Kristus. Over alt.
Og i alt. Med hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft –
og som pilegrim, med hele din kropp.
Sancta Sunniva, ora pro nobis. Be for oss.
«Legg ut, legg ut, du svoltne sjel». Søk Kristus. Over alt.
Og i alt.
|
Etter innlegget
Etter fem innlegg var det ti minutter igjen til panelsamtale. I den panelsamtalen sa jeg dette:
Moderne
pilegrimsvandrere ligner på Emmaus-vandrerne. De møter Jesus på veien, selv om
de ikke skjønner hvem det er de møter. Når var det Emmaus-vandrerne kjente igjen
Jesus? Da han brøt brødet. Under nattverden/eukaristien/kommunionen. En
pilegrimsvandring er ikke komplett før du er blitt forenet med Kristus i
nattverden. Det er høydepunktet for
pilegrimsferden. Det pilegrimer søker, er å blitt ett med Jesus, enten de vet
det eller ikke. Derfor er det helt utenkelig med en pilegrimsferd som ikke
ender med nattverd. Uten nattverd vil du alltid forlate pilegrimsstedet og føle
at noe er uforløst. Du var liksom nesten
der, du grep det nesten, du var så nær, men likevel er det noe som
mangler. Omtrent som et bryllup uten bryllupsnatt.
Thomas Aquinas' bønn
knytter dette med nattverden og pilegrimsveien sammen så bra:
Store
Trieinings Gud, takk at du er så god,
takk for ditt kjærleiksbrød, takk for ditt frelsingsblod!
Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt
finna dei gamle stigar att!
takk for ditt kjærleiksbrød, takk for ditt frelsingsblod!
Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt
finna dei gamle stigar att!
Og i tillegg
Her er to avsnitt jeg hadde tenkt å si under panelsamtalen, men som det ikke ble plass til:
Gjennom over fire
århundrer forsterket Benediktinerklosteret her dette stedets hellighet, ved
sine bønner, sin hellige liturgi, sin forkynnelse, sine messer, ved at de hjalp
pilegrimene å ta imot vår Herre Jesus Kristus slik at han kunne vinne skikkelse
i dem. Det vil si: Slik at de ble helliggjort.
Å
vandre til de hellige stedene handler også om å gå seg inn i den store
historien. En pilgrimsvandring til de hellige stedene er en vandring gjennom
tid og rom. Helge Magnus Iversen skriver fra pilegrimsmålet Røldal: «Når
pilegrimshymnen stiger langs tjærebrune vegger og løfter seg mot
fjellene, fornemmer vi Kirkens evighetsvesen, samhørigheten med
slektsleddene som har vandret før oss, takksigelsene, de tidløse
lovsangene og bønnene som stadig puster i tømmerveggene.» Alle som har vært der
skjønner hva han snakker om.
Sommer. Gjennom over tusen år har Selja – den sæle øya – tiltrukket seg pilegrimer, og fortsatt står ruinene av kloster- og helgenanlegget her på Selja som sterke vitner om Norges første kristne tid. |
Seljumannamesse 2015. Så full av fryd og fred blir du på Selja. |
Selja er et sted der Salme 23 i Bibelen gir mening: "Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han gir meg nytt liv." |
500 år senere: I klosterhagen på sørsiden av Selja blomstrer fortsatt munkenes skjønne roser. |
Klostervindu mot havet. "Livet, legenda, lyset & landskapet" var navnet på pilegrimskonferansen der jeg ble invitert til å holde innlegget "Hva gjør hellige steder med oss?". |
LES MER HER PÅ BLOGGEN:
- "- Det regner velsignelse her på Selja" - reportasje fra den katolske feiringen av Seljumannamesse på Selja i 2012
- "Fin NRK-reportasje fra Selja" - se den her
- "Dramatiske, uimotståelige Selja" - med bilder fra Selja og Ervik
- "Poetica: Selja" - nydelig dikt om Selja av Frode Thorup
- "Vinterbilder fra klosterøya Selja" - om vinteren hviler Selja stille i hellig fred
- "Katolsk hilsen ved avdukingen av Sta. Sunniva i Selje" - tale holdt ved avdukingen av statuen i Selje
"Besøke sta Sunniva på Selja " besøke apostlen Jacobs grav i Santiago har rørt meg så sterkt. Alt handler om et kall og om kjærlighet fra de begge to.
SvarSlettFinner stadig noe spennende på bloggen din :)
SvarSlettSå kjekt å høre, Elin!
Slett