Ettertanke | Den hellige skriftefaren i Ars

St. Jean-Marie Vianneys tro ble formet under den franske revolusjonens terror og forfølgelser. Han ble en sogneprest som med klippetro fikk vekket hundretusener til et nærmere gudsforhold.

Slutt med all hardhet og hissighet. Si bare det som er godt. La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Dagens bibeltekst fungerer effektivt som skriftespeil. 

Et skriftespeil hjelper hukommelsen til å ransake samvittigheten før du tar imot skriftemålets sakrament. Skriftespeilene tar utgangspunkt i de ti bud, slik at du systematisk kan identifisere syndene dine – i tanker og ord, gjerninger og forsømmelser.

Hvorfor i all verden vil noen gjøre noe så ubehagelig som dette? Fordi sannheten er det eneste som kan sette deg fri. Synden ødelegger og binder deg enten du erkjenner den eller ikke. Hvis du har fått betennelse i et brannsår, er det en dårlig idé å skjule pusset og late som du er frisk. Den eneste måten å bli fri(sk) på, er å få renset sårene. Det blir du faktisk ikke nedtrykt av. Du blir helbredet. Skriftemålet gir fryd og fred og en frisk start.

I dag, 4. august, feirer vi minnedagen til en av Kirkens aller største helgener gjennom tidene; den hellige Jean-Marie Vianney (1786-1859). Han er helgenen som ofret seg fullt og helt for sine skriftebarn, med 12 til 18 timer i skriftestolen hver dag. Livet til denne fascinerende presten er ganske enkelt utrolig. Dette er sognepresten som med klippetro fikk vekket hundretusener til et nærmere gudsforhold.

St. Jean-Maries tro ble formet under den franske revolusjonens terror og forfølgelser – i et trofast hjem som ble et tilfluktssted for prester som var på flukt. Sju år gammel ble han preget av synet av hemmelige messer som ble feiret i ly av nattemørket ute i skogen eller i forlatte låver. Han kjente seg tidlig kallet til å bli prest.

I 1818 ble Jean-Marie sendt som sogneprest til Ars, en forsømt landsby med 230 innbyggere, hvor alkoholmisbruk, søndagsarbeid, utukt og religiøs likegyldighet hadde utryddet alt kirkelig liv. Fra nå av ble han kjent som Curé d'Ars, «sognepresten i Ars». Jean-Marie forble i Ars i over førti år, og tjente Guds folk av hele sitt hjerte. Han levde stort sett av kalde poteter og melk, og sov bare tre-fire timer hver natt, ofte avbrutt av uvanlige fenomener; stadige angrep av djevelen, mange regelrett fysiske, og utallige av dem bevitnet av andre mennesker.

Curé d'Ars ble viden kjent for sine profetiske evner og sin helt ualminnelige innsikt i sjelene og hjertets hemmeligheter. Det var som om sjelene ble gjennomsiktige for øynene hans. Curé d'Ars ble også kjent som undergjører, og den isolerte landsbyen ble et valfartssted. Blant de titusener som hvert år kom til ham, var prester og biskoper, munker og nonner, aristokrater, intellektuelle, arbeidere og bønder.

Natt til den 4. august 1859 døde Jean-Marie Vianney (73). Da kisten ble åpnet ti år senere, var legemet hans mirakuløst like friskt. I dag hviler relikviene i et glasskrin i Ars. Det tok ikke lang tid før paven kunne fastslå at sognepresten i Ars var en helgen, «skytshelgen for alle sogneprester i hele verden».

Her er tre kjente sitater av Curé d'Ars, St. Jean-Marie Vianney: 

• «Hvis vi eide en ekte, gjennomtrengende tro slik som helgenene, ville vi se Vår Herre slik de gjorde.» 
• «Ikke prøv å behage alle. Prøv å behage Gud, englene og de hellige – de er ditt publikum.» 
• «Herren er mer utålmodig etter å tilgi våre synder enn en kvinne er etter å bære babyen sin ut av et brennende hus.» 

Så løp ut av brannen – og bli fri!

Første gang publisert her på bloggen 04.09.23, og i avisen Vårt Land 03.08.2023 da Ef 4,29-32 var dagens bibeltekst.

Heftet "Den hellige Jean-Marie Vianney - sognepresten av Ars" får du kjøpt for bare 30 kroner hos St. Olav forlag. Anbefales!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Vil du lese mer om Curé d'Ars, St. Jean-Marie Vianney? 

• Helgenbiografien på katolsk.no er fin. Den biografien ligger også inne som "Dagens helgen" i appen Katolsk.
• Jeg kan også varmt anbefale heftet "Den hellige Jean-Marie Vianney - sognepresten av Ars" til bare 30 kroner som du får kjøpt hos St. Olav forlag.

Vil du lese mer om skriftemålet? 

Klikk her for å få opp alle bloggposter som er tagget med Skriftemålet.

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Ascension (@catholicfaithformation)

Ettertanke | Vi trenger alle en frelser – gjesp?

Jeg måtte se videoen med biskop Austin Vetter om og om igjen, fordi utstrålingen av Jesus var så sterk.
Foto: Skjermdump fra Instagram/Stand Firm Productions

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt predikanter si – med vekslende innlevelse og troverdighet – at «Vi trenger alle en frelser – jeg også». 

Litt for ofte har det vært noe med måten de sa det på som gjorde at jeg satt igjen med en emmen ettersmak av at «Hm, det føles egentlig som at du bare inkluderer deg selv fordi du har lært at det er det man skal gjøre, ikke fordi du faktisk mener det og har erfart det». At de egentlig ikke opplever seg selv som like syndige som andre – hvis du skjønner hva jeg mener – men at de har skjønt at hvis de skal fremstå som fromme, så må de si at de er syndere, «slik som dere».

Slik var det ikke da Austin Vetter plutselig dukket opp i feeden min på Instagram. Jeg hadde aldri hørt om ham før, men Instagram syntes jeg burde ta en kikk på videoen «We all need a savior» fra Stand Firm Productions. Senere fant jeg ut at Austin Vetter er katolsk biskop i Montana, helt nord i USA.

Denne mannen hadde en helt fantastisk måte å snakke på. Det var ingenting tilgjort, pompøst eller selvhøytidelig ved ham. Han var bare fullt og helt oppriktig, helhjertet og engasjert. Guds kjærlighet boblet opp gjennom både ham og videoens bakgrunnslyd: Arvo Pärts «Spiegel im Spiegel» – et stykke for fiolin og flygel som formidler Guds skjønnhet så inderlig at det gjør vondt.

I videoen blir vi klippet inn på dette tidspunktet i en lengre podkastsamtale: «Jeg sa til ham: Hvilken religion tilhører du?» «Han sa: Jeg har ingen.» «Jeg sa: Vil du bli katolikk?» «Ville dere ha meg?» «Ville vi ha deg!? Vår kirke er full av alkoholikere! Vi har alkoholikere, løgnere, juksemakere, narkotikabrukere, gamblere – alt! Hele pakken!» «Dere ville ha meg?!» «Jeg sa: Absolutt. Du må ikke være på en spesiell måte for å få hjelp fra oss. Vi hjelper deg. Vi er alle et rot. Vi trenger omvendelse alle sammen. Det betyr ikke noe hva akkurat din synd er. Det er sju dødelige synder. Du blir god i én av dem, vi hjelper deg med den – også plukker du opp en ny en, og så jobber du med den dødssynden en stund. Sånn er det med oss alle! Jeg er like menneskelig som alle andre. Samme greiene. Jeg trenger en frelser like mye som du gjør det.»

Det ser ikke så spektakulært ut på trykk. Jeg ser det. Det var måten han sa det på som grep meg. Du kunne høre at dette er lyden av en sjel som er fylt av barmhjertighet. Dette er ekte ydmykhet. Jeg måtte se videoen om og om igjen, fordi utstrålingen av Jesus var så sterk. Det har sannsynligvis en del andre også gjort, i og med at denne bittelille, nye Instagram-kanalen har fått nesten en halv million visninger av reels-videoen sin.

I Ordspråkene 28,13 står det: «Den som skjuler syndene sine, skal ikke lykkes; den som bekjenner og vender seg fra dem, finner barmhjertighet.» Det var nettopp dette som biskop Austin Vetter klarte å formidle. Kirken er ikke en eksklusiv klubb for de perfekte og plettfrie, den er et feltsykehus for syndere. Kom til Kirken, kom til Jesus og finn Guds barmhjertighet!

Som biskopen oppsummerer det i den lengre YouTube-versjonen av samtalen: «Du må ikke være på en spesiell måte først. Jesus er svaret.» Så enkelt som det. Så sant som det.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen.

Første gang publisert her på bloggen 12.08.2023 og i avisen Vårt Land 04.08.2023 da Ordsp 28,9-13 var dagens bibeltekst.

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av STAND FIRM (@standfirmproductions)

https://www.instagram.com/reel/Ctw5l4pgzc5/

"You're not your sin. The awful things you did last year, last week, last night, two minutes ago. You're not your sin. You're the Father's." Matt Fradd
Foto: Catholic Link

"Know, o beautiful soul, that you are the image of God.
Know that you are the glory of God."
St Ambrosius
Foto: Steubenville Conferences

Bishop Austin Vetter: Truly Connecting With People & Visiting the Imprisoned

Den lille videoen (over) er et utdrag fra en halvtimes lang podkastsamtale som du kan se på YouTube (under). Det er en veldig inspirerende samtale om hvordan Kirken og vi som kristne kan nå ut med evangeliet i en tid som vår. Anbefales!

https://www.youtube.com/watch?v=KN6hs7jB1ZU

Hellig Olav – En syndig helgen for vår tid

Norges to nasjonalhelgener, Sankt Olav og Sankta Sunniva, sammen på alterskapet fra Trondenes kirke, Troms.

Foto: Svein Skare/Universitetsmuseet i Bergen, CC BY NC SA 4.0

I dag, 5 august, er det oktavdagen til olsok. Store kirkefester har alltid blitt feiret åtte dager til endes – i en hel oktav – og slik var det også med Olavsfesten i katolsk tid i Norge. 

Nøkkelen til å forstå Hellig Olav er denne: Han ble ikke erklært hellig på grunn av sitt liv, men på grunn av sin martyrdød for troen i Norge; for Norge som en kristen nasjon; for at kristentroen skulle bli noe mer enn bare en tynn ferniss over et splittet og brutalt ættesamfunn.

Den 29. juli i år 1030 kastet Olav fra seg sverdet og overga seg i Guds hånd på Stiklestad. Han godtok å være Guds såkorn i Norges jord. Olav var «sædkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her», skriver Sigrid Undset. Dette såkornet var ikke foredlet, men primitivt og kraftig og næringsrikt. Olav er en syndig helgen, som passer for vår tid.

Det er en heretisk tanke fra nyere tid at helgeners glorie må være flekkfrie fra vuggen til graven. Bonaventura skrev en gang på 1200-tallet: «Vet du ikke at mange helgener var syndige. Når de begikk store synder, lærte de hvorledes de skulle vise miskunn mot oss syndere.» Helgener er ikke moralsk ufeilbarlige, men de kjennetegnes av at de lar nåden seire i livet sitt.

Olav Haraldsson (995-1030) dro på vikingtokt allerede som tolvåring, og fortsatte med det fram til han fikk en kristen omvendelse og ble døpt i Rouen i Normandie som 19-åring. Etter det stod Olav med ett bein plantet i vikingtiden og ett bein i kristendommen. Det var en lang prosess å få «vikingbeinet» helt over i kristen leir, men han klarte det til slutt.

Biskop Erik Varden sier det slik: 

«Helgentittelen er ikke belønning for dydig adferd, ikke et himmelsk motsvar til kongens fortjenestemedalje. […] Helgenene vitner om Herrens kraft, ikke om personers fortreffelighet. Guds kraft, skriver Paulus, viser seg hvor vi er svakest. […] Det som kristne i 1000 år har gjenkjent i Olav er et skrøpelig kar som rommer en skatt, en lysende skatt som skinner gjennom mulden han var gjort av og sprer, hinsides døden, en trøstende glans av Guds herlighet.»

Hellighet hos et menneske lever alltid side om side med tilkortkommenheter. Olav er ingen from «skrivebordshelgen» eller en «sukkerhelgen». Norges evige konge er vår bror, en helgen av kjøtt og blod, et levende, skrøpelig menneske med feil og svake sider. Han er et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere – og at Han er mektig til å gjøre nettopp det. Dette er typisk for Guds nåde: Nåden kommer dit den trengs mest, ikke der den er mest fortjent. «Salige er de som har fått sine lovbrudd tilgitt og sine synder skjult.» (Rom 4,7)

I middelalderens kunst står Olav ofte oppå fienden han har beseiret: Dragen, som er et symbol for hedendommen i Norge. Og dragen, den pleier å ha Olavs eget ansikt. Slik visualiseres det hvordan Hellig Olav hele sitt liv måtte kjempe mot den gamle hedningen i seg selv. Til slutt vant han.

Biskop Bernt Eidsvig skal få det siste ordet: 

«Han måtte omvende seg fra et liv som ikke var Kristus verdig, og således er han et eksempel for oss alle. Det som er syndig og uverdig i våre liv, skal vi vende bort fra, og hengi oss til Gud. Og vi skal holde vår tro og våre idealer opp for det norske samfunn – som han gjorde – og oppfordre til omvendelse.»

Første gang publisert her på bloggen 13.08.2023 og i avisen Vårt Land 05.08.2023 da Rom 4,4-8 var dagens bibeltekst.

Statue av St. Olav fra Kulturhistorisk museum i Bergen.
Her står Hellig Olav oppå fienden han har beseiret: Dragen. Dragen er et symbol for hedendommen i Norge. Dragens ansikt er Olavs eget ansikt. Hele sitt liv måtte Hellig Olav kjempe mot den gamle hedningen i seg selv. Til slutt vant han.
Foto: Wikimedia Commons/Wolfman

Ettertanke | En episk historie om omvendelse

FLUKTEN FRA GUD: «Da sto Jona opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herren» (Jona 1,3) kunne vært beskrivelsen av hovedpersonene i romanen Brideshead Revisited, som det ble laget en fantastisk tv-serie av i 1981 (bildet). (NB: Filmen fra 2008 er ikke tro mot romanen, og anbefales i grunnen ikke.)

Har du lest eller sett Brideshead Revisited? Evelyn Waughs episke roman er en eneste lang omvendelseshistorie og regnes for å være en av 1900-tallets beste katolske romaner.

Historien utspiller seg i England, i en aristokratisk, skakkjørt familie i årene 1923-43. For å forstå handlingen må du bite deg fast i dette Chesterton-sitatet som moren leser høyt for hele familien:

«Jeg fikk ham, med en usett krok og et usynlig fiskesnøre som er langt nok til at han kan vandre til verdens ende, og som likevel kan bringe ham tilbake med et rykk i snøret.»

Sitatet blir en metafor for hvordan Guds nåde arbeider diskret og tålmodig i de komplekse hovedpersonenes liv. De bruker sin frie vilje til å vandre ettertrykkelig bort fra Gud – inntil det øyeblikket de er mottakelige for Guds nåde. DA griper Gud inn og rykker i snøret. Faktisk er det Guds nåde som er den egentlige hovedpersonen i denne episke historien, akkurat slik det er det i historien om den umulige profeten Jona.

Gud sa til Jona: «Stå opp, gå til storbyen Ninive og rop ut over byen at ondskapen deres har steget opp for mitt ansikt.». Da sto Jona opp» står det. Han sto opp «for å flykte til Tarsis, bort fra Herren.» (Jona 1,2f)

Og Guds nåde lar snøret gå. Helt til Gud ser at Jona er klar. Da rykker Vår Herre i snøret: Han kaster en mektig storm ned over Jona der ute på havet. Snøret har løpt helt ut og Jona kapitulerer. Han snur. Han kaster seg uti havet.

Det er storbyen Ninive som er selve oppdraget til Jona. Hele Ninive-avsnittet er imidlertid gjort unna i en fei: Ti vers, og de har rukket å både angre, gjøre bot og resolutt omvende seg slik bibelske helter skal gjøre. Resten av boken handler om Gud og Jona. Guds nåde og Jonas vrede. Jona som spreller og skriker og som på ingen måte vil det som Gud vil, ikke en gang etterpå.

Jona har riktignok sine høydepunkt, som når han vender om og lar seg kaste i havet – og ikke minst når han er på dypet, inne i fiskens buk. Der utbryter han en oppsummering av hele Jonas bok: «Frelsen kommer fra Herren.» (Jona 2,10)

Likevel rekker ikke Jona selv å bli nådig før boken er omme. Når folket i Ninive vender om fra sin ondskap, viser Herren en totalt ufortjent nåde. Jona synes at byen heller skulle fått som fortjent. Han blir så oppbrakt over Guds «urett» at han utbryter «jeg vil heller dø enn leve» (Jona 4,3).

Profeten lysner litt opp når en busk gir ham skygge for solen, men busken dør og Jona blir på nytt så sint at han bare vil dø. Herren benytter anledningen til å forklare sin profet at når Jona bryr seg så mye om den lille busken, skulle ikke Gud da ha uendelig mye større grunn til å bry seg om den store byen Ninive? Og DER slutter fortellingen. Vi får ikke en gang høre Jonas (sannsynligvis sure) svar.

Og takknemlig tenker jeg at: Det er bevist. Gud er virkelig langmodig og rik på miskunn. Når han kan tilgi de onde menneskene i Ninive, og ikke minst; når han kan bruke en så håpløs profet som Jona – da er det håp for oss alle. Da er det virkelig håp.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 3. juli 2023 da Jona 3,1-10 var dagens bibeltekst.

Gjensyn med Brideshead av Evelyn Waugh kom ut på norsk på Gyldendal i 2017.

Gjensyn med Brideshead

Gjensyn med Brideshead av Evelyn Waugh kom ut på norsk på Gyldendal i 2017, i en glitrende oversettelse av Johanne Fronth-Nygren. 

Hun skrev også et fyldig og interessant etterord, og hun forsynte boka med et tillegg som forklarer uttrykk og vendinger fra teksten, noe som er spesielt nyttig for ikke-katolikker. Dessverre er den norske nyutgivelsen utsolgt fra forlaget, men du får fortsatt lånt den på biblioteket! Og selvsagt får du kjøpt originalen på engelsk! Anbefales varmt som sommerlektyre!

Hvis du er abonnent på Aftenposten, kan du lese deres glimrende omtale av Johanne Fronth-Nygrens nyoversettelse. Som anmelderen skriver: "Hennes oversettelse fremstår som særdeles solid og klarer å gjenskape lettheten i forfatterens elegante, forsirede språk. Noteapparatet og etterordet utgivelsen er utstyrt med, er dessuten av stor verdi – google har ikke svaret på alt. Som Fronth-Nygren poengterer, er det lett å ignorere det sakrale innholdet i Brideshead til fordel for det profane."

"Med henvisning til Kierkegaards stadier på livets vei klarer Fronth-Nygren å åpne opp teksten og vise hvordan den hele veien forbereder det store spranget den avsluttes med. Problemet er at Waughs religiøse illustrasjoner er for subtile for den ikke-troende leseren: «Referansene og pekepinnene som markerer veien mot stupet kan bare skjelnes av den allerede troendes blikk.»

Slik har oversetteren antagelig helt rett i at Gjensyn med Brideshead først kan forstås fullt ut når man leser den på nytt – «ved gjensynet»."

Les også:

• Evelyn Waughs sjokkerende konvertering - Jeg vil sterkt anbefale deg å lese denne teksten om den fascinerende, britiske forfatteren Evelyn Waugh (1903-1966) som konverterte til Den katolske kirke i 1930. Waugh er mest kjent i Norge for å ha skrevet den filmatiserte boken Brideshead Revisited.

Ettertanke | Edderkoppspinn og ormeegg

Samfunnet som beskrives i Jesaja 59 er giftig og mørkt: «De klekker ut ormeegg og vever spindelvev. Den som spiser av eggene, dør, blir de knust, klekkes det ut en slange. Det de gjør, er ondskaps gjerning.» 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Dette er en andakt om noe så grunnleggende som omvendelse.

Det går heftig for seg i Jesajas bok kapittel 59. Guds folk opplever det som om Guds hånd er for kort til å hjelpe dem. Men det er ikke slik det henger sammen, forklarer Jesaja. Avstanden mellom folket og Gud skyldes ikke en mangel hos Gud. Nei, den kommer av all den uoppgjorte skylden deres: «For hendene deres er tilsølt av blod og fingrene av skyld, leppene deres taler løgn, og tungen mumler svik.» (Jes 59,3) Her er det ikke bare snakk om et individuelt ansvar, men en feil på systemnivå i samfunnet. Det gir folket et felles ansvar.

Når vi lager og følger lover som er urette, får vi en felles skyld for den uretten som springer ut av systemfeilen. Blodet er på alles hender. Ingen kan toe sine hender og si at de er uskyldige.

Samfunnet som beskrives i Jesaja 59 er giftig og mørkt: «De klekker ut ormeegg og vever spindelvev. Den som spiser av eggene, dør, blir de knust, klekkes det ut en slange. Det de gjør, er ondskaps gjerning. De er raske til å utøse uskyldig blod. De lager seg krokveier, den som går der, kjenner ikke fred. Derfor er retten langt borte fra oss, rettferdighet når oss ikke. Vi håper på lys, men se, det er natt, på lysglans, men vi går i mørke. Vi famler langs veggen som blinde, famler som om vi var uten øyne. Vi snubler midt på dagen som om det var skumring, midt i livet er vi som døde.» (Jes 59,5ff)

Som sagt: Jesaja 59 er et heftig kapittel. Hvordan finner man veien ut av et så lummert, dystert, giftig mørke? Hvordan slutter man å være som en dauding midt i livet? Svar: Ikke ved å definere mørket som lys, men gjennom å ta et oppgjør og en omstart.

Veien ut starter alltid ved at man erkjenner hvor man er. «Våre mange lovbrudd er foran deg, våre synder vitner mot oss. For vi vet om våre lovbrudd, og vi kjenner vår skyld. Vi har gjort opprør og fornektet Herren, snudd oss bort fra vår Gud.» (Jes 59,12f).

Deretter snur man seg 180 grader rundt og begynner å gå i rett retning. Og slik slutter også Jesaja 59, med omvendelse og en profeti om Jesus: «En som løser ut, skal komme til Sion, til dem hos Jakob som vender om fra synd, sier Herren» (Jes 59,20f).

Hvorfor er vi blitt så redde for å snakke om synd – om det som ødelegger oss og som gjør at mennesker går «i sund»? Hvorfor føles det nesten radikalt å skrive om noe så grunnleggende som omvendelse? Det var jo det første både Johannes Døperen og Jesus sa høyt: «Vend om!» Du går på en farlig vei! Ikke fortsett på den veien! Snu! Kom tilbake til det som er rett og godt, for himmelriket er kommet nær!

Hvis det er blitt så mørkt nå at vi famler rundt som om vi er uten øyne – hvis vi fomler langs vegger fulle av spindelvev, løgn og ormeegg – hvis vi midt i livet er som døde – er det ikke da tid for å si «Vend om!»? Du trenger ikke ha det sånn som det her! Det finnes en vei ut herfra! Du er ikke dømt til å rote rundt nedi det her. Du kan bli fri. Ta imot Guds mektige hånd, så drar han deg opp – opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen.

«Det folket som vandrer i mørket, ser et stort lys. Over dem som bor i dødsskyggens land, stråler lyset fram.» (Jes 9,2) «Reis deg, bli lys! For lyset ditt kommer, Herrens herlighet går opp over deg. Du skal kjenne at jeg er Herren, din frelser, Jakobs Mektige som løser deg ut.» (Jes 60;1,16)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. oktober 2022 da Jes 59,1-4 var dagens bibeltekst.

Musikk som passer til denne teksten:

(Lenkene går til Spotify)

• Ortodoks: Kontakion for the Sunday of the Prodigal Son: - When I disobeyed in Ignorance - ærlig om anger
• Katolsk: A prayer of St. Patrick - melodi John Rutter - for å bli omsluttet av Kristus
• Norsk kirkemusikk: Even when He is Silent - melodi Kim André Arnesen - for å tro på Gud også når du ikke kan se ham

Bokanbefalinger når Gud oppleves taus: The Sacred Romance av John Eldredge, Natten er mitt lys av Wilfrid Stinissen (St. Olav forlag, 2001) og Tørsten gir lys av Erling Rimehaug (Lunde forlag, 2007).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Etterord: Flere forklaringer på hvorfor Gud oppleves taus

Det er viktig for meg å understreke noe som jeg ikke hadde plass til å skrive om i avisen: Synd er ikke den eneste årsaken til at du opplever Gud som taus. 

• Hvis du mistenker at synd er årsaken, så snakk med en prest om det. Også ikke-katolikker kan spørre om å få en slik samtale med en katolsk prest. Kanskje har du rett i at synden din har skapt en reell avstand mellom deg og Gud. I så tilfelle trenger du skriftemål. Kanskje har du ikke rett. I så tilfelle trenger du en god og sann prest med åndelig dømmekraft som kan skjære gjennom og fortelle deg det.
  PS: Det er en vanlig, men ikke noen lur strategi å gjemme synder. Det er som å gjemme et betent sår, når det som trengs faktisk er luft, renselse og medisin. Det er alltid befriende og godt når synden blir feiet ut av vårt indre gjennom skriftemålet. Jeg skriver mer om det her.
  
  
• En annen, vanlig årsak er depresjon: Du er nummen og føler ikke noe på noe område, heller ikke på troens område. Dette har ingenting med ditt reelle forhold til Gud å gjøre. Gud bor ikke i følelsene våre, og følelser er ikke noe godt barometer på hvordan det står til i vårt forhold til Gud. Gjennom dåpen er du blitt Guds barn, det hviler ikke på følelser. Du kan være fullt og helt frelst selv om følelsesbarometeret ditt har hengt seg opp på null. Hvis du tenker at jeg kanskje er inne på noe her, så les ettertanken Når du har det vondt.
  
  
• En tredje, vanlig årsak er at du er i den etappen av troslivet som St. Johannes av Korset kaller troens mørke natt. Etter at du er ferdig med de første årene av livet ditt med Gud, kommer ofte fasen der Gud trekker seg tilbake: Troens natt. Jeg skriver mer om det her, i ettertanken Han som jeg elsker. Kjenner du deg igjen i dette? Da anbefaler jeg boken The Sacred Romance av John Eldredge, men også bøkene Natten er mitt lys av Wilfrid Stinissen (St. Olav forlag, 2001) og Tørsten gir lys av Erling Rimehaug (Lunde forlag, 2007).

Ettertanke | Mea culpa

I syndsbekjennelsen under hver eneste katolske messe gjør vi som tolleren: Vi bøyer oss og slår oss for brystet med lukket hånd.

Det er ikke lett å innrømme sin egen skyld, slik man gjør når man sier mea culpa. Derfor er det kanskje passende at dette (avbildet) er et av verdens vanskeligste puslespill, som fås her hos Pixels.com.

Det har knapt fantes en større sosial forskjell mellom to grupper enn det var mellom en fariseer og en toller på Jesu tid. Tolleren var på den romerske okkupasjonsmaktens side. Han var en korrupt, forhatt landssviker som stjal og gjorde seg rik på andres bekostning.

 

Fariseeren var derimot respektert, lovlydig, trofast, velansett og sjenerøs. Etter alle normale sammenligningsmetoder skulle fariseeren være den soleklare vinneren i en konkurranse mellom de to gruppene. 

Likevel er det tolleren som går av med seieren i Jesu fortelling.

Fariseeren var nemlig rammet av noe enda verre enn tolleren: Forfengelig selvbedrag. Hovmod. Han så ned på alle som ikke var like plettfrie som ham selv. «Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.» (Luk 18,14) Gud forstørrer og opphøyer alltid de ydmyke – ikke de stolte og oppblåste.

Kirken vet hvor vanskelig det er for oss å bøye oss for Gud og erkjenne synd, derfor får vi hjelp til det, helt konkret. I syndsbekjennelsen under hver eneste katolske messe gjør vi som tolleren: Vi bøyer oss og slår oss for brystet med lukket hånd. Vi sier sammen: 

«Jeg bekjenner for Gud den allmektige 

og for dere alle, 

at jeg har syndet meget

 i tanker og ord, 

gjerninger og forsømmelser

(man bøyer seg og slår seg for brystet) ved min skyld.» 

Da står jeg der sammen med tolleren bakerst i rommet, uansett hvor i kirkerommet jeg befinner meg.

I den tradisjonelle katolske messen kneler man fysisk ned og slår seg for brystet tre ganger mens man sier: «mea culpa, mea culpa, mea maxima culpa». Det betyr «ved min skyld, ved min skyld, ved min egen store skyld.» Ved å gjenta det tre ganger, ved den fysiske bevegelsen, og ved å legge litt trykk på «min egen STORE skyld» – får man hjelp til å dunke sannheten såpass ettertrykkelig inn i hjertet at det fremkaller oppriktig anger.

Senere i messen, rett før vi tar imot Jesus i nattverdens skikkelse, ber presten og hele menigheten sammen: «Herre, jeg er ikke verdig at du går inn under mitt tak, men si bare ett ord, så blir min sjel helbredet». Setningen er hentet fra da Jesus helbredet den lamme tjenestegutten til en romersk offiser. Jesus sa: «Jeg skal komme og helbrede ham.» Offiseren svarte: «Herre, jeg er ikke verdig til at du går inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet.» (Matt 8,8) Og det ble slik.

I kampen mot selve ursynden – hovmodet – og alle de andre syndene som stammer fra den, er det bare én ting som hjelper: Å søke Guds nåde, hjelp, tilgivelse og helbredelse. Den finner du i messen og i skriftemålet, som flyter over av Guds nåde.

Jeg vil bli fri! Derfor tar jeg ansvar og sier: Mea culpa, mea culpa, mea maxima culpa. Og jeg ber: Gud, vær meg synder nådig! «Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.» (1. Joh 1,8-9) Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 26. oktober 2022 da Luk 18,9-14 var dagens bibeltekst

"Guds tilbud om nåde
 Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier Herren.

Om syndene deres er som purpur,

skal de bli hvite som snø,

om de er røde som skarlagen,

skal de bli hvite som ull".
(Jesaja 1,18)
Ønsker du kanskje puslespillet i purpur eller rødt? Du kan bestemme bakgrunnsfargen selv i dette Pixels-puslespillet.

Ettertanke | Ekte og falsk ydmykhet

JORDNÆR. På latin heter ydmykhet humilitas. Du kjenner det igjen fra ordet humus, som betyr jord. Sann ydmykhet handler altså om ærlighet og jordnærhet. Den som er ydmyk, har bakkekontakt og er myk i sinnet, som god jord. Ydmykhet står ikke i motsetning til å ha et sunt, godt selvbilde. Ekte ydmykhet står derimot i motsetning til å være hard, oppblåst, selvhevdende og hovmodig.
Foto: Ivan Radic/Flickr Creative Commons

Ekte ydmykhet handler om ærlighet og jordnærhet.

«Er noen av dere vis og forstandig? Da må han vise det i gjerning, i et rett liv preget av den ydmykhet som visdommen gir» skriver Jakob. Er denne vektleggingen av ydmykhet en 2000 år gammel versjon av Jantelovens «Du skal ikke tro at du er noe»? Nei. For ifølge kristen tro skal du tro at du er noe. Du er verdt å elske – ellers hadde ikke Gud vår Far elsket deg inn i livet. Du er til og med verdt å dø for – ellers hadde ikke Jesus gått i døden for deg.

Ydmykhet står ikke i motsetning til å ha et sunt, godt selvbilde. Ekte ydmykhet står derimot i motsetning til å være hard, oppblåst, selvhevdende og hovmodig. På latin heter ydmykhet humilitas. Du kjenner det igjen fra ordet humus, som betyr jord. Sann ydmykhet handler altså om ærlighet og jordnærhet. Det handler om å være ærlig i møte med Gud, livet og deg selv. Den som vet at hun er elsket, tåler å se inn i seg selv og møte alt hun finner der – både det gode og det skakkjørte – uten å bli hverken oppblåst eller nedbrutt.

Det er ikke ydmykhet hvis du tenker om deg selv at du er dårligere enn det du faktisk er. Da lever du ikke i sannheten, men i falsk ydmykhet. Og falskhet har aldri satt noen fri. Ydmykhet er ikke å tenke mindre om deg selv, men det er å bli satt fri til å tenke mindre på deg selv.

Ydmykhet handler om å ta Gud og troen og livet på alvor, men samtidig ikke ta seg selv så alvorlig. Trikset er: Start med Gud. Rett blikket mot ham og møt hans blikk, så faller resten på plass av seg selv. Hvis du har blikket rettet mot Gud, kommer du i kontakt med sann ærefrykt, tilbedelse, «awe». Da betyr det fint lite hva andre mennesker tenker om deg – om de lovpriser deg eller skjeller deg ut eller synes du er rar. I sann og sunn gudsfrykt ligger det en frigjøring fra menneskefrykt, selvhevdelse og hovmot. Ved å holde Guds blikk, blir jeg fri fra menneskenes blikk.

Den som ser ned på andre har alltid problemer med å se opp til Gud. Dersom du derimot ser på Gud og holder øyekontakten, blir du et sant menneske. Du blir fri. Den store St. Teresa av Avila sier:

«La ingenting forvirre deg.
La ingenting skremme deg.
Den som har Gud, han mangler ingenting.
Gud alene er nok!»

Føles det som om du bare har fått to fisker og fem brød? Vel, sett det i aksjon, gi det til Jesus, så blir det nok til 5000. Du har noe å komme med. Jeg lover.

Det Gud ønsker fra deg, er at du er åpen. At du lar ham slippe til i deg. Og det skjer når du elsker Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel og av all din forstand.

Er hjertet ditt på rett sted? Vil du det Gud vil? Vil du bare det Gud vil? Da kan store ting begynne å skje. «Få mennesker aner hva Gud kunne gjøre ut av dem, om de bare uten forbehold ville overgi seg helt i den guddommelige Mesters hender, så Han kunne forme deres sjeler» sier St. Ignatius av Loyola (1491-1546). Er du klar?

Første gang publisert i avisen Vårt Land 24. oktober 2022 da Jak 3,13-18 var dagens bibeltekst

Les også:

• Ettertanke | Søk Gud i det skjulte - om ydmykhet som eneste kjente kur mot hovmod
• Ettertanke | Nederlagets vei - Hvis du er full av deg selv, er det rett og slett ikke plass til Gud i deg. Så gi plass!
• Ettertanke | Dødskampen i Numedalslågen - da jeg ble grundig kurert for overmot

Ettertanke | De har forlatt meg

Når mennesker ikke lenger tilber Gud, begynner de å dyrke og tilbe hva som helst - og barneofringer er noe hedninger alltid har drevet med. Noen barn må dø for at andre skal få leve det livet de vil.

Foto: Wikimedia Commons, illustrasjon fra Bible Pictures and What They Teach Us

Dagens andakt handler om avgudsdyrkelse og hva som skjer når et folk forlater Gud.

Dersom du er nysgjerrig på hva folket i Juda hadde gjort for å gjøre seg fortjent til en så flammende harme som det Gud utviser i dagens bibeltekst - i 2 Kong 22,14-20 - så kan jeg anbefale å ta en kikk på det påfølgende kapittelet, 2. Kong 23. 

I flere generasjoner før dagens domsavsigelse hadde nemlig folket brutt det første av de ti bud: «Du skal ikke ha andre guder enn meg». De hadde forlatt Gud, og ut fra det sprang all mulig annen slags synd og djevelskap. Når de ikke lenger tilba Gud, begynte de å dyrke og tilbe hva som helst. En fortvilet Gud må bare slå fast realitetene: «de har forlatt meg» (2. Kong 22,17). Fullstendig. De feiret ikke en gang påske lenger (2. Kong 23,22).

I stedet for å tilbe Gud, tilba de demoner som fruktbarhetsguden Baal og fruktbarhetsgudinnen Asjera i Guds tempel. De hadde kamre i tempelet med mannlige tempelprostituerte. De tente offerild til solen, månen og stjernebildene. De ofret og drepte barna sine i ilden til demonen/avguden Molok. For å nevne noe.

Til og med den vise kong Salomo forfalt og bygget offerhauger «for Astarte, Sidon-folkets motbydelige gudinne, for Kemosj, Moabs motbydelige gud, og for Milkom, ammonittenes avskyelige gud» (2. Kong 23,13) Når det står avskyelig og motbydelig, så er det velfortjente adjektiver. Ta deg gjerne tid til å google avgudsnavnene for å skjønne mer om hva det går i.

Salme 115 i Bibelen beskriver hvordan «Folkenes gudebilder er av sølv og gull, et verk av menneskehender. De har munn, men kan ikke tale, de har øyne, men kan ikke se.» (v.4-5) Slike døde og maktesløse gudebilder gjør deg maktesløs: «Slik blir også de som lager dem, enhver som setter sin lit til dem» (v. 8). Gud, derimot, er «den levende Gud» (Jos 3, 10; Sal 42,3 etc.) som gir liv og griper inn i historiens gang.

Jeg synes det er interessant å lese hva Den katolske kirkes katekisme sier om avgudsdyrkelse i §2113: «Avgudsdyrkelse angår ikke bare hedendommens falske gudsdyrkelse. Den utgjør en stadig fristelse for troen. Avgudsdyrkelse består i å gjøre noe som ikke er Gud, til en guddom. Det er avgudsdyrkelse når mennesket ærer og dyrker en skapning i stedet for Gud, enten det nå dreier seg om guder eller demoner (satanisme, for eksempel), eller det dreier seg om makt, forlystelse, rase, forfedre, staten, penger osv. «Dere kan ikke tjene både Gud og pengene», sier Jesus (Matt 6, 24).»

Apostelen Paulus slår fast at pengejag er avgudsdyrkelse (Kol 3,5 og Ef 5,5), og det er få ting Jesus advarer så sterkt mot som pengejag. Han sier det rett ut: «Pass dere for pengebegjær!» (Luk 12,15)

Katekismen fortsetter så med å si noe om spådomskunst i alle former: Å søke Satans eller demoners hjelp, dødemaning og andre påfunn som skal «avsløre» fremtiden. Å rådspørre horoskoper, astrologi, spåing i hender, tolke varsel og tegn, synskhet og bruk av medium. Alt dette er brudd på det første bud. Det samme gjelder alle former for magi og trolldom, hvor man søker å temme mørkets makter. Og ja, hvis du lurte: Også ateisme og agnostisisme (praktisk ateisme) er brudd på det første bud.

Hvordan overholder du så det første bud? Det tar mye kortere tid å si: Hold deg nær til Jesus. Ikke forlat ham. Tro på Gud, håp på ham og elsk ham over alle ting. Elsk Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Simple as that.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 26. august 2022 da 2 Kong 22,14-20 var dagens bibeltekst

Den hellige profeten Elia utfordret Baals profeter på berget Karmel i Israel:

«Samle hele Israel på Karmelberget samt 450 av Baals profeter». Kong Akab gikk med på det, så han møtte opp på det avtalte stedet og til den avtalte tiden. Elia formante folket til å velge mellom Baal og Jahve – den av dem som viste seg sterkest skulle de tilbe. Guds profet og Baals profeter skulle hver velge en okse, skjære den opp og legge den på veden. Den sanne Gud ville være den som kunne skape et brennoffer.

Baals profeter skulle prøve først. I dager og netter ba de og danset rundt og sprang på alteret, inntil Elia hånte dem: "Rop høyere! Han er jo gud. Han er vel falt i tanker, eller han er gått avsides eller er ute på reise. Kanskje han sover og må våkne først." Baals profeter mangedoblet sine anstrengelser og la til selvskading og ekstatisk henrykkelse. Men ingenting skjedde. 

Så var det Elias’ tur. Han forberedte rolig alteret, slaktet oksen og satte opp veden, dynket alt med rikelig vann og så ba han: «Herre, Abrahams, Isaks og Israels Gud! La det i dag bli kjent at du er Gud i Israel, at jeg er din tjener, og at det er på ditt ord jeg har gjort alt dette. Svar meg, Herre! Svar meg, så dette folket kan skjønne at du, Herre, er Gud, og at du vender deres hjerte til deg igjen.»

 Straks sendte Gud et lyn fra himmelen som antente Elias' brennoffer, og ilden fortærte alt. Da folket så dette, falt de til jorden og ba til den levende Gud.

Les hele historien i 1. Kongebok kapittel 18 i Bibelen.

Litt mer fakta om Baal og Asjera

Avguden Baal går også under navnet Beelsebul. I Det nye testamentet kalles Beelsebul for høvdingen/prinsen/herskeren over de onde ånder  (Matt. 12,24, 27; Mark. 3, 22; Luk.11,15,18f.), og han identifiseres med Satan (Matt. 12,26; Mark. 3,23, 26; Luk. 11,18).

Innen New Age-miljøer har fruktbarhetsgudinnen Asjera fått fornyet interesse. Og kanskje ikke helt uventet: feministiske bibelforskere er også blant dem som har fattet interesse for  Asjera.

Og et lite etterord om synskhet versus profetisk gave

Den okkulte spådomskunsten synskhet gir demonene makt og må ikke forveksles med den kristne, profetiske gaven, som en kristen kan få gjennom en åpenhet for Den Hellige Ånd (som har kunnskap om alt) Det første er avgudsdyrkelse. Det siste er en gave fra Den Hellige Ånd.

Gud kan i gitte tilfeller gi et menneske kunnskap til å se inn i andres liv (en form for ”synskhet”). Det er kjent fra mange av helgenene, for eksempel St. Benedikt og St. Padre Pio. Men det er likevel ikke dekning i Bibelen for å lære at kunnskapstale (kunnskapsord) eller visdomstale (visdomsord) er en form for overnaturlig evne til å spå eller være synsk. Denne typen profetisk "synskhet" rammes altså ikke av katekismens definisjon av synskhet som brudd på det første bud.

Kunnskapstale nevnes i 1. Hebr 4, 13; 1. Kor 13,9; 1. Kor 12,8; Luk 24,32. 

Visdomstale nevnes i 1. Kor 12, 8; Jakob 1,5; 1. Kor 2,7-10; 1. Kor 2,1-2; 1. Kor 1,17-18 og 21-24; Lukas 15, 12 -18, 1. Kor 2, 12-15. 

Ettertanke | Ty Kärleken är Allt

FRED: Carl Larssons spisestue med Guds Fred over døren.
"Slike synlige ord i hjemmet virker helbredende på det som er sykt i oss."

Kirkefaderen Hieronymus forteller at da evangelisten Johannes var blitt for gammel til å kunne preke, pleide han ganske enkelt å si til folket som hadde samlet seg: «Mine barn, elsk hverandre.» 

Da de spurte hvorfor han alltid sa det samme, svarte han: «Det er Herrens befaling, og hvis dere adlyder den, er det i seg selv nok».

Disippelen Peter var helt på linje med sin venn Johannes. Peter skriver nemlig: «Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig». Og han fortsetter: «for kjærligheten dekker over en mengde synder.» (1. Pet 4,8)

Over alt der det finnes mennesker, finnes det mengder av synder. Alle som har prøvd å leve sammen med noen har oppdaget det. Å leve i en familie er noe av det vanskeligste vi gjør, og det blir raskt uutholdelig uten store mengder kjærlighet. Den svenske maleren Carl Larsson (1853-1919) hadde kone og åtte barn. Med andre ord var de ti personer i huset som trengte uendelige mengder av kjærlighet.

Løsningen: Carl Larsson malte Guds fred og kjærlighet over dørene i spisestuen deres. Over den ene døren stod det: «Guds Fred». Over den andre stod det: «Älsken Hvarandra, Barn, Ty Kärleken är Allt». «Elsk hverandre, barn, for kjærligheten er alt». Hører du gjenklangen av Johannes?

Slike synlige ord i hjemmet virker helbredende på det som er sykt i oss. Folk som levde før oss visste det. De skjønte at hvis troen vår skal klare å pulsere friskt i hverdagen trenger vi hjelp. Kristen kunst og synlige trosuttrykk former oss utenfra og innover. De minner oss på Gud. De hjelper oss til å løfte blikket, elske Gud og elske hverandre.

Så heng det opp i stuen eller på kjøkkenet: «Älsken Hvarandra, Barn, Ty Kärleken är Allt».

Første gang publisert i avisen Vårt Land 10. februar 2011 og her på bloggen 7. oktober 2012

«Älsken Hvarandra, Barn, Ty Kärleken är Allt»

LES OGSÅ: 

Ettertanke | Det vanskeligste jeg vet: "Jeg er redd dette blir min dårligste ettertanke noen sinne. Temaet i dagens bibeltekst er nemlig det aller vanskeligste jeg vet. «Elsk hverandre»."

Ettertanke | Dagen da vi forrådte Jesus

«Da gikk en av de tolv, han som het Judas Iskariot, til overprestene og sa: «Hva vil dere gi meg for å utlevere ham til dere?» De betalte ham tretti sølvpenger. Og fra da av søkte han en anledning til å forråde ham.» (Matt 26.14-16)
Freske av Giotto di Bondone. (Foto: Wikidata)

I dag – onsdag i den stille uken – svikter menneskeheten. I dag går Judas Iskariot til overprestene og forråder Jesus. Derfor har kristne gjennom århundrer fastet på onsdager, hele året, ikke bare på askeonsdag. På grunn av Judas’ svik. Vårt svik.

Hvor dypt går det an falle? Så dypt. Først svikter vi Gud i en hage (1. Mosebok). Senere fullbyrdes sviket i en hage når Judas sviker Jesus med et falskt kyss i Getsemane. Slik ser vår misère ut. Derfor roper vi til Gud i dag slik kong David gjorde da profeten Natan kom til ham etter at han hadde vært hos Batseba: «Vær meg nådig, Gud, i din kjærlighet». På latin: «Miserere mei, Deus, secundum magnam misericordiam tuam.» (Salme 51,4)

Miserere mei betyr «forbarm deg over meg», «miskunn deg over meg». Og der Bibelselskapet oversetter med «din kjærlighet» står det «din store barmhjertighet» på latin – magnam misericordiam tuam. Slik er Gud: Han har et hjerte – cor på latin – som føler med oss i vår misére. Misericordie. Der har du Gud. Han er nådig og barmhjertig. «Som en far er barmhjertig mot sine barn, er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham. For han vet hvordan vi er skapt, han husker at vi er støv.» (Sal 103, 13f)

I dag vil jeg lytte til verket Miserere av den italienske komponisten Gregorio Allegri (1582-1652). Det ble skrevet i 1638 og regnes blant musikkhistoriens vakreste. I Allegris nistemmige Miserere synges hele Davids salme 51 fra første til siste vers, derfor tar det normalt 12 til 14 minutter å lytte til Miserere. Det er et vel anvendt kvarter av ditt liv.

Miserere ble fast fremført i det sixtinske kapellet i Roma under tidebønnen matutin onsdag og fredag i den stille uke. Onsdag da vi forrådte Jesus. Fredag da vi korsfestet ham. Notene til Allegris Miserere skulle ikke kopieres, og verket skulle kun fremføres til disse tidene og på dette stedet. 

Det fortelles at den 14 år gamle Wolfgang Amadeus Mozart i den hellige uken i 1770 falt for fristelsen til å transkribere Miserere etter å ha hørt verket bare én gang. Jeg skjønner Mozart godt. Dette er overjordisk vakker musikk som du får lyst til å ta vare på i hjertet for alltid. Spesielt i vers 4: «Vask meg ren for skyld og rens meg for min synd!» Det vil si, de synger på latin: «Amplius lava me ab iniquitate mea: et a* peccato meo munda me.» Ved a* synger sopranen en høy C så himmelsk vakkert at den gjennomborer selv steinhjerter. Lytt til Miserere-innspillingen til en av verdens fremste vokalgrupper, Tenebrae. Da skjønner du hva jeg mener. Men ikke minst: Da får du se Guds skjønnhet, herlighet og barmhjertighet. 

Det er jo slik med den beste musikken: At ved å høre, kan du begynne å se. Se den usynlige. Må Han komme deg i møte i de hellige dagene som ligger foran oss, og gi deg fred.

«Ha takk o Jesus for korsets smerte, for døden og for dine mange sår! 

Der fikk jeg fred for mitt arme hjerte, og vinteren ble til en liflig vår.» 

 (Lars Oftedal)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 13.04.2022 da Matt 26,17-29 var dagens bibeltekst.

Judas' kyss i Getsemane hage skjærtorsdag.
Freske av Giotto di Bondone.

Her kan du lytte til Tenebrae synge Allegris Miserere helt perfekt på Spotify.

Og her kan du høre dem på YouTube: https://www.youtube.com/watch?v=H3v9unphfi0

Lyttetips

Likte du det du hørte? Da liker du nok også denne bloggposten, der jeg deler ytterligere tre innspillinger av Tenebrae. Du finner alle disse sangene spredt utover i den offentlige spillelisten min Kirke- og kormusikk fra 20 århundrer på Spotify. 

Salme 51

Her er teksten til Miserere mei, med norsk oversettelse. Den norske oversettelsen av Salme 51 som jeg har brukt under her, er hentet fra Bibelselskapets 2011-oversettelse.

En salme av David, da profeten Natan kom til ham etter at han hadde vært hos Batseba.

Miserere mei, Deus: secundum magnam misericordiam tuam.

Vær meg nådig, Gud, i din kjærlighet,

Et secundum multitudinem miserationum tuarum, dele iniquitatem meam.

stryk ut mitt lovbrudd i din store barmhjertighet!

Amplius lava me ab iniquitate mea: et a* peccato meo munda me. 

Vask meg ren for skyld og rens meg for min synd!

(* det er ved denne a-en at sopranen synger en høy C så himmelsk vakkert at den gjennomborer selv steinhjerter)

Quoniam iniquitatem meam ego cognosco: et peccatum meum contra me est semper.

For mine lovbrudd kjenner jeg, min synd står alltid for meg.

Tibi soli peccavi, et malum coram te feci: ut justificeris in sermonibus tuis, et vincas cum judicaris.

Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort. Derfor har du rett når du taler, du er ren når du feller dom.

Ecce enim in iniquitatibus conceptus sum: et in peccatis concepit me mater mea.

 Ja, med skyld ble jeg født, med synd ble jeg til i mors liv. 

Ecce enim veritatem dilexisti: incerta et occulta sapientiae tuae manifestasti mihi *

Se, du gleder deg over sannhet i mitt indre,du lærer meg visdom i det skjulte.

                *her synger sopranen på nytt den nydelige sløyfen

Asperges me hysopo, et mundabor: lavabis me, et super nivem dealbabor.

Ta bort min synd med isop, så jeg blir ren, vask meg, så jeg blir hvitere enn snø.

Auditui meo dabis gaudium et laetitiam: et exsultabunt ossa humiliata.

La meg få oppleve fryd og glede, la lemmene du knuste, få juble.

Averte faciem tuam a peccatis meis: et omnes iniquitates meas dele.

Skjul ditt ansikt for mine synder, utslett all min skyld!

Cor mundum crea in me, Deus: et spiritum rectum innova in visceribus meis.*

Gud, skap i meg et rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd!

                    *her synger sopranen på nytt den nydelige sløyfen

Ne proiicias me a facie tua: et spiritum sanctum tuum ne auferas a me.

Driv meg ikke bort fra ditt ansikt, ta ikke fra meg din hellige Ånd!

Redde mihi laetitiam salutaris tui: et spiritu principali confirma me.

Gi meg igjen gleden over din frelse, hold meg oppe med en villig ånd!

Docebo iniquos vias tuas: et impii ad te convertentur.

Jeg vil lære lovbrytere dine veier, syndere skal vende om til deg.

Libera me de sanguinibus, Deus, Deus salutis meae: et exsultabit lingua mea justitiam tuam.

Fri meg, Gud, fra blodskyld, du Gud som er min frelse! Så skal min tunge juble over din rettferd.

Domine, labia mea aperies: et os meum annuntiabit laudem tuam.

Herre, lukk opp mine lepper så min munn kan lovprise deg.

Quoniam si voluisses sacrificium, dedissem utique: holocaustis non delectaberis.

For du har ikke glede i slaktoffer, mitt brennoffer bryr du deg ikke om.

Sacrificium Deo spiritus contribulatus: cor contritum, et humiliatum, Deus, non despicies.

Offer for Gud er en sønderbrutt ånd. Gud, du forakter ikke et knust og nedbrutt hjerte.

Benigne fac, Domine, in bona voluntate tua Sion: ut aedificentur muri Ierusalem.

Gjør vel mot Sion i din nåde, bygg Jerusalems murer!

Tunc acceptabis sacrificium justitiae, oblationes, et holocausta: tunc imponent super altare tuum vitulos.
Da skal du ha glede i rette offer, brennoffer og heloffer. Da skal de ofre okser på ditt alter.

Les om katolsk faste og påske her på bloggen:

• Askeonsdag på pannen og i hjertet
• Ettertanke | Askeonsdagens velsignelse
  
• Attende Domine et miserere - en av de vakreste fastehymnene jeg vet om 
• Den intense pasjonstiden
• Den stille uke og påsketid - bloggpost fra i fjor
• Den stille uke og påsken i bilder - min bildereportasje fra St. Olav menighet og St. Dominikus kloster i den hellige uken i 2019 (altså siste normale påske så langt)
• Åpen kirke og direktesendte messer i den stille uke - fra påsken 2021
• Palmesøndag og den hellige uke - min bildereportasje fra den stille uke i St. Olav menighet i Oslo 2018
• Katolsk bypåske - om en påske som ble fin selv om den ikke gikk etter planen, med bilder fra midnattsmessen påskenatt
• Ettertanke | Syndefallet i revers - om den katolske påskeliturgien - kort oppsummert
• Palmesøndag: Hosanna Filio David - Her kan du lytte til Hosianna med gregorianske toner.
• Palmesøndag: Den ensomme kongen - preken av dominikanerpresten Haavar Simon Nilsen
• Skjærtorsdag: Bli her og våk med meg - om det katolske synet på nattverden, med bilder fra skjærtorsdagsliturgien, prosesjonen og tilbedelsen i Getsemane hage i St. Paul kirke i Bergen
• Skjærtorsdag: Med Jesus i Getsemane - fra feiringen i St. Olav kirke i Oslo
• Langfredag: Å ære korset - her tar jeg deg steg for steg gjennom den kraftfulle langfredagsliturgien, feiringen av Herrens lidelseshistorie - fra St. Paul kirke i Bergen
• Ettertanke | Korsets gåte - om å knele ned og kysse Jesu føtter på korset under langfredagsliturgien. Å gå fram til Jesu kors på denne måten og få ditt eget møte med Jesus er en fullstendig overrumplende, overveldende opplevelse. Hver eneste gang.
• Langfredag: Ave Crux Spes Unica - fra langfredag i St. Olav kirke i Oslo 2017
• Påskeaften | Dagen da Jesus vekker de døde - få med deg en av de vakreste påskeprekenene som noen gang er skrevet
• Ettertanke | Hellige timer før påskemorgen - "Vi er på vei mot de timene da menneskehetens historie snudde – for all tid og all evighet."
• Påskeintervju: Fra ferie til feiring - et påskeintervju med meg som stod på trykk i avisen Dagen i 2013. Om hvordan påskefeiringen endret seg for meg da jeg gikk inn i Den katolske kirke.

Les også mer om den stille uke/den hellige uke og påskens hellige triduum her på katolsk.no