Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Sjelen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Sjelen. Vis alle innlegg

20 april 2023

Ettertanke | Guds tjeneres tjener

Hva er egentlig en prest? I Den katolske kirke er ikke prestetjenesten noe i nærheten av å være en jobb, et yrke, en karriere. 
Her mottar Maria primissvelsignelse fra pastor Trym Hellevigs nyviede prestehender.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Hva er egentlig en prest? Det norske ordet prest kommer av det greske ordet presbyteros, som blir oversatt med eldste i dagens bibeltekst


I mine katolske ører skriver dermed Peter, Kirkens første pave: «Prestene blant dere ber jeg inntrengende, jeg som selv er en prest og et vitne om Kristi lidelser og har del i herligheten som skal åpenbares: Vær pastorer/hyrder for den Guds flokk som dere har hos dere!»

Å være prest handler ikke om å være hersker, men tjener. «Gjør dere ikke til herrer over dem som Gud har gitt dere ansvar for» skriver Peter, henvendt til prestene (1. Pet 5,3). En av pavens mange titler er nettopp Servus Servorum Dei, som betyr Guds tjeneres tjener. Paven er tjeneren til prestene, som er Guds tjenere. Det er et hierarki, ja, men den som er på «toppen» er den som er nederst og har det største tjeneransvaret.

Å bli prest er å velge et liv i tjeneste for Guds folk. I Den katolske kirke er ikke prestetjenesten noe i nærheten av å være en jobb, et yrke, en karriere. Det er et kall. Det er Guds kall til å elske og tjene hans barn.

Hvis Gud kaller deg til å bli prest, munk eller nonne, da har du et spesielt ansvar for å utforske det. Den katolske biskop Bernt Eidsvig sier det slik: «Har du et særskilt kall til prestegjerning eller ordensliv, står du ansvarlig overfor Gud. Hvis du velger å ignorere det, er ikke viljen lenger ren – og du er i trøbbel.»

Prest er noe du er både 24 timer i døgnet og til evig tid. Å bli prest er en varig endring i ditt liv og i din karakter. Ordinasjonens sakrament er et innsegl i din sjel som ingen kan ta bort. Du er blitt varig forandret – for evig og alltid. Johannes’ Åpenbaring forteller om prestenes tjeneste til og med i himmelen!

Det øyeblikket du er blitt presteviet, har du blitt en hyrde for Guds flokk – en pastor på latin. Du har blitt en åndelig far for Guds barn – en pater på latin. Og like lite som en far med et akutt sykt barn kan si «Nei, jeg orker ikke kjøre deg til sykehuset, det er natt», like lite kan en katolsk prest si til sitt sognebarn «Nei, jeg orker ikke å komme med sykesalvingens sakrament, det er natt». Sølibatet sørger for at presten har mulighet til å være en åndelig far i den utstrekningen menigheten trenger det, og det helt uten å forsømme sine egne barn.

Å være far er noe du er for alltid. Når du først har blitt far, kan du ikke slutte med å være det. Selv om det verste skulle skje og barnet ditt dør før deg, er du fortsatt en far. På samme måte er det med presteordinasjonen: Når du en gang har blitt prest, kan du ikke slutte med å være det. Ingen kan ta det bort fra din sjel.

Men likesom det er mulig for en far å forlate sine barn, kan også en prest forlate Guds barn og sin tjeneste for dem. Likevel: Selv katolske prester som har brutt løftene, forlatt prestetjenesten og gått tilbake til «verden» (blitt såkalt laiserte) kan fortsatt høre lovlige og gyldige skriftemål dersom en person er i dødsfare, ifølge den katolske kirkeretten. Å se for seg en slik situasjon er trist – og utrolig gripende og vakkert. Guds ustoppelige strøm av nåde trenger seg virkelig fram, gjennom Kirkens tjeneste, og den er større og vakrere enn alt rot vi mennesker kan finne på. Gud være lovet! Deo gratias!

Første gang publisert 20. april 2023 da 1 Pet 5,1-4 var dagens bibeltekst.

JEG VIL GI DEG ALT: Slik ser det ut rett før en katolsk prest blir til. Kandidaten legger seg flatt ned på gulvet mens vi ber allehelgenslitaniet.
En prest legger ned hele sitt liv for Kristus, i tjeneste for Guds folk.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Les mer her på bloggen:

23 mars 2022

Ettertanke | Si til de urolige hjerter

"USIKRE TIDER. I øst ser Jens Stoltenberg et mer aggressivt Russland. I sør bekymrer Midtøsten og Nord-Afrika."
Faksimile: Forsvarets Forum oktober 2014

 

En ettertanke om å leve i usikre tider - skrevet i 2014, oppdatert i 2022.


Jeg husker godt det nummeret av Forsvarets Forum i 2014 der Jens Stoltenberg var avbildet, og det stod med krigstyper: «USIKRE TIDER». NATOs nøkterne generalsekretær sa at fred og stabilitet i Norge og Europa ikke lenger er noen selvfølge. Det gjorde noe med meg, langt der nede i hjertet et sted; det at krig ikke lenger er utenkelig. For i hele mitt liv har det jo vært utenkelig.

Jeg trenger å forholde meg til den nye sikkerhetssituasjonen. Til virkeligheten. Når Russland nå har gått til angrepskrig mot hele Ukraina lyser advarselen enda kraftigere i ansiktet på meg. Ingen vet hva som vil skje nå.

Men jeg trenger å lytte til den andre stemmen også. Den som sier: «Styrk de slappe hender, gjør de ustøe knærne sterke! Si til de urolige hjerter: Vær sterke, ikke redde! Se, deres Gud!» (Jes 35,3-4)

Nyhetsbildet de siste årene har lært meg én ting: At salmisten har rett. Det er bare i overgivelsen til Gud at sjelen min har ro. «Bare hos Gud er jeg stille, fra ham kommer min frelse. Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle.» (Sal 62,2)

Mine tider – og dine tider – er i Guds hånd, uansett hva som skjer. (Sal 31,16)
I kveld vil jeg i tankene dra til karmelittnonnene i Tromsø og forene meg med dem i deres sterke, vakre sang – i den kveldsbønnen som alle klostre og alle katolske prester over hele verden ber hver kveld:

Kantor: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.
Alle: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.
Kantor: Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd. (Alle bøyer seg i tilbedelse under dette leddet).
Alle: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.

Og ja, si det mange ganger, også hvis du er alene. For da går det faktisk inn til slutt. Helt inn. Langt der nede i hjertet et sted.


Uansett hvilken tid vi lever i, er det en god, gammel, kristen tradisjon å be med Jesu siste ord før du legger deg om kvelden: «Far, i dine hender overgir jeg min Ånd.» I de hendene sovner du alltid trygt, for der våkner du alltid trygt, enten han lar deg våkne igjen her eller der – i tiden eller i evigheten. Du er trygg uansett. Ingenting kan rive deg ut av Guds hånd. (Joh 10,28 f)

Les også:

"I dag spenner jeg på meg en brynje av Guds kraft:
Guds styrke til å trøste meg,
Guds kraft til å holde meg oppe,
Guds visdom til å veilede meg,
Guds øye til å se etter meg
Guds øre til å høre meg,
Guds ord til å tale for meg,
Guds hånd til å føre meg,
Guds vei til å ligge klar for meg,
Guds skjold til å beskytte meg,
Guds engler til å frelse meg
fra djevelens snarer,
fra fristelsen til å synde,
fra alle som vil meg vondt
både fjern og nær,
alene og sammen med andre."

  • Nyttårsdikt: The Gate of the Year/God Knows - diktet The Gate of the Year ble verdenskjent da Storbritannias kong George leste det i sin radiosendte juletale i alvorstunge 1939. Dikett handler om å gå inn i det truende, ukjente, og er perfekt for en tid som vår.

24 august 2021

Stort intervju med Carl Høgset: - Canto, ergo sum

- Man må gi av seg selv. Og det musikalske mennesket kan det. Det er en oppgave, en misjon, som vi sangere har, sier Carl Høgset.
Foto: Kjell Viig

Kordirigenten, sangeren og sangpedagogen Carl Høgset (1941-2021) døde brått og uventet onsdag 2. juni 2021, 79 år gammel. I dag bisettes han fra Uranienborg kirke. I 2019 var jeg så heldig å få portrettintervjue den engasjerte korlegenden i fire timer. De timene har jeg oppsummert i det intervjuet du kan lese under her.


Intervjuet ble skrevet for Norges Korforbund, der leserne kjenner godt til Carl Høgset. For sin mangeårige innsats for kor-Norge ble han hedret som ridder av 1. klasse av St. Olavsordenen. Han dirigerte elitekoret Grex Vocalis i 48 år, men brant også sterkt for at alle kan synge. Derfor laget han alle kan synge-kor, og han engasjerte seg for at norske barn skal få synge mer i skolen. Til daglig underviste han i sang ved musikklinjen på Foss videregående skole.

- Det er mulig at alle kan lære å synge. Det er en av de grunnleggende ferdighetene som skolen burde lære barn. De må lære å lese, skrive, regne og synge. Å kunne synge er en basisferdighet i livet, sier Carl Høgset. Det er jeg helt enig med ham i. 

Beslektet sjel

Senere ringte Carl meg for å takke så mye for intervjuet. Han skaffet meg gratisbillett til Grex Vocalis' avslutningskonsert i Operaen, og året etter ringte han meg på nytt. Han ville sende meg den ferdige DVD-en fra konserten. Jeg gjorde ham oppmerksom på at jeg ikke lenger jobbet i Korforbundet, for jeg tenkte det nok var derfor han ville at jeg skulle ha DVD-en. Men det var det ikke. Han var bare takknemlig for intervjuet, og ønsket at jeg skulle få opptaket uavhengig av hvor jeg jobbet. Ikke visste jeg at det skulle bli siste gang jeg snakket med Carl - på denne siden av døden.

De fire timene jeg tilbrakte i hans vakre hjem i Sørkedalsveien, den 19. august 2019, er en skatt jeg bærer med meg. Aldri før har noe intervjuobjekt lest dikt for meg, delt så mye fra sitt liv med meg (mer enn det jeg har skrevet i portrettintervjuet her) og tatt seg tid til å bare sitte ned og lytte til musikk sammen med meg. Ikke har jeg fått ni cd-er og sangopplæring av noe intervjuobjekt før, heller. Det er virkelig noe av det fineste med å være journalist: Alle de fantastiske menneskene du møter. 

«Beslektede sjeler er ikke så sjeldne som jeg trodde før. Det er fantastisk å oppdage at det finnes så mange av dem i verden.» 

Anne fra Bjørkely, av Lucy Maud Montgomery 

Nå synger Carl Høgset i det himmelske kor. Her kan du lese noen av hans ord, slik han sa dem til meg for ganske nøyaktig to år siden. Det er en ære å få dele noe av den rike arven etter Carl Høgset med dere. 

Oppdatering 25. august: Aller nederst i saken finner du nå bilder fra bisettelsen.

- Canto, ergo sum


Etter 48 år som dirigent for et av Norges fremste kor, er Carl Høgset (77) fortsatt like begeistret for verdens beste instrument: Koret. Søndag 22. september 2021 har Grex Vocalis sin avskjedskonsert i Operaen i Oslo.


Dette intervjuet stod på trykk i forkortet versjon i Korbladet nr. 2-2019, og ble publisert i full versjon på korbloggen.no.

- Vil du ha en kopp te? La-di-di-dam-dam-di-di-di-di.

Nynningen høres hele veien inn i den ærverdige stuen når Carl den store – mannen bak fenomener som Grex Vocalis, Norges ungdomskor, Oslo domkirkes guttekor og Alle kan synge-korene – går ut på kjøkkenet for å lage te.

Et intervju med Carl Høgset inneholder mye sang, krydret med solide doser opplæring i sangteknikk. Carl Høgset er nemlig sterk motstander av at folk skal presse stemmen sin med magen gjennom den godt kjente «støtten fra magen». Høgset er old school, og synger på den gamle bel canto-måten fra 1600-tallet.

- Mellomgulvsmuskelen, diafragma, er en innpustmuskel, ikke en utpustmuskel. Se på spedbarna: De fyller opp lungene sine, og mellomgulvet følger bare etter når de tømmer lungene. Når du bruker stemmen på denne naturlige måten, synger du på luftstrømmen. Ikke bruk for mye trykk. Man skal bare puste med magen. La magen gå inn av seg selv, og bare la tonen få lov til å komme. Da blir det mye vakrere. Hør forskjellen, sier Høgset, og demonstrerer begge teknikkene.

Bel Canto betyr «vakker sang», og det høres faktisk vakrere ut når Høgset synger med den tradisjonelle sangteknikken. Mykere. Men like kraftfullt.

- De fleste korledere går lei før det er gått 48 år. Hvordan har du orket å holde på så lenge?

- Det har vært tider da jeg har tenkt «Nå er det nok». Men så har jeg tenkt at «Hvis jeg slutter nå, kommer jeg aldri til å få et slikt instrument igjen». Løsningen min har vært å tenke at jeg må bli bedre selv. Jeg må forlange mer av meg selv og bli en dyktigere instruktør og en dyktigere pedagog. Koret er et levende, fantastisk instrument.
(Intervjuet fortsetter under bildet.)
Tre spellemannpriser i vinduet
Som eneste kor i Norge, har Grex Vocalis vunnet hele tre spellemannspriser: ● 1977 for Grex Vocalis: Norwegian Folksongs & European Madrigals (Arne Bendiksen) ● 1983 for Renessanse for kor (Kirkelig Kulturverksted) ● 2006 for Draumkvedet. Arne Nordheim (Simax). Grex Vocalis har gitt ut 10 innspillinger og medvirket på 15 andre.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

- Høyere nivå nå

I dag har Norge et rikt korliv med en mengde dyktige dirigenter og amatørkor. Slik var det ikke da Grex Vocalis så dagens lys i 1971. Den gang var det ingen musikkinstitusjoner som tilbød bachelor- og mastergrad i kordireksjon, og ingen hadde hørt Poulencs kormusikk i Norge.

- Ditt repertoarvalg og dine tolkninger brakte noe helt nytt inn i det norske musikklivet. Hva vil du si om hvordan Kor-Norge har utviklet seg i løpet av disse 48 årene Grex Vocalis har levd?

- Det har utviklet seg veldig fint! Nivået har steget bemerkelsesverdig disse årene, og det er klart at de nye utdanningsmulighetene har hatt mye å si, sier Høgset.

Selv har han to års fordypningsstudium i sang og direksjon, etter først å ha studert fransk og tysk og tatt hovedfag i musikk. Et av tipsene han fikk av direksjonslæreren, var å øve på å dirigere under vann.

- Da får du masse motstand i armene, og får kraften til å føre frasene med den rette spenningen i armene. Gjennom studiene får du et teknisk grunnlag. Etter det må du finne din egen måte å dirigere på.

Den syngende, reisende hjord

Det var gjennom latinstudiene under forberedende på Universitetet at Høgset dumpet over ordet grex.

- Grex tilhører en bitteliten ordklasse, og betyr hjord. Altså en dyreflokk, men hjord høres bedre ut, sier Høgset og smiler.

Grex Vocalis betyr med andre ord «den syngende hjord», og hyrden heter Carl. Han har gjett koret over hele verden, fra Cuba i vest til Russland og Japan i øst, men først og fremst veldig mange ganger til Italia i sør. Det startet med en suksessfull førstereise til en sangkonkurranse i Arezzo i Italia i 1973, og siden har det bare ikke tatt slutt. Gjennom sangen og reisene har kormedlemmene fått nærkontakt med kulturarv i videste forstand.

- Italia er mitt favorittland. Det har det vært helt siden jeg var der som 18-åring. Jeg har vært i Italia tre ganger bare i år. Et kor på reise kommer nærmere hverandre. Vi spiser sammen, vi opplever ting sammen: Det lyttende publikummet, de rørende øyeblikkene under konsertene. Det blir en veldig god stemning på tur. Turene er viktige i et kors liv. Et kor trenger å dra på tur, sier Høgset. Dyptfølt.
(Intervjuet fortsetter under bildet.)
Kormedlemmer blant ruinene på Akropolis i Athen
Grex Vocalis har holdt konserter i Japan, Cuba, Russland, Italia, Tyskland, Spania, Finland, Danmark, Sverige, England, Nederland, Belgia, Sveits, Frankrike, Slovenia, Polen og Hellas. Her er koret på Akropolis i Athen i 1981.
Foto: Grex Vocalis' arkiv

Mest takknemlig for

- Når du ser tilbake, hva er det du da kommer til å være mest takknemlig for at du har opplevd med Grex Vocalis?

- At jeg har fått lede et så fint ensemble i så mange år. Jeg skulle gjerne holdt på til 50-årsjubileet om to år, men Parkinson-sykdommen hindrer meg i det. Jeg har forsonet meg med det. Alt har sin tid i livet.

- Hva kommer du til å savne mest når Grex nå legges ned?

- Musikken. Og samværet med sangerne. Det er et veldig nært og vennskapelig samvær. Alt vi har opplevd, det kommer jeg til å savne.

- I 2007 sa du om Grex Vocalis: «Det er mitt barn - mitt livsverk! Det skal bli stående etter meg.» Jeg må spørre om det som alle lurer på: Hvorfor vil du legge ned koret? Hvorfor vil du ikke det skal videreføre arven etter deg?

- Navnet «Grex Vocalis» kan ikke videreføre arven etter meg. Enhver ny dirigent har rett til å undervise sitt kor i sin oppfatning av syngemåte og klang. Det vil derfor ikke gå lang tid før klangen, repertoaret og stemningen i koret er en annen. Koret blir et annet kor. Derfor vil jeg ikke at navnet «Grex Vocalis» skal videreføres. Det som blir stående etter meg og som lever videre er alle opptak av Grex Vocalis på vinyl, CD og i NRKs arkiv. Disse skal være eksempler på korets klang og tolkninger under min ledelse. Slik sang Grex Vocalis.

- Mine korister kommer til å fortsette å synge. Noen av dem slutter seg sammen i et nytt kor, og noen får plass i andre kor.
(Intervjuet fortsetter under bildet.)
Oppstilt kor i bunader. Grex Vocalis
Grex Vocalis deltar under Festspillene i Bergen i 1985.
Foto: Trygve Schønfelder

Rik på overtoner

Grex Vocalis har sunget et bredt spekter av sjangre, men er fremfor alt kjent for tidligmusikken: Middelalder-, barokk- og renessansemusikk. «Legenden Grex Vocalis» ble støpt nettopp i en rendyrking av tidligmusikktradisjonen, noe som fortsatt kan høres i korets homogenitet, renhet og klang.

- Hvordan vil du beskrive Grex Vocalis’ klang?

- Det er en klang jeg har søkt gjennom mange år: Den er glansfull, klar og briljant. Det er en klang som bærer, og som er rik på overtoner.

Musikkens transcendens

- Du har sagt noe utrolig fint om korsang: «Alle stemmene, alle sjelene forenes i klang, i ett utrykk som er noe mer enn hver enkelts uttrykk. Det er et samvirke, en sjelenes forening. Den menneskelige stemmen har denne evnen til å bevege hjertet hos folk, selv om de ikke forstår teksten. Jeg har opplevd det i mange land.» 

- For å få til det, må jeg gå helt inn i musikken, og jeg må være helt ærlig. Jeg pleier alltid å si til koret før vi går inn, at «Nå skal vi ikke vise hvor flinke vi er. Nå skal vi gi noe. Ut fra våre egne hjerter. Fra oss selv.» Hvis vi gjør det, rører musikken oss alle. Men vi må alle sammen være ærlige, og åpne, ikke hovmodige eller selvopptatte. Vi må gi kjærlighet.

- Vi må være et medium, på en måte, for musikken, for klangen, for komponistens realisering av teksten. Gjør vi det, så skjer det. Da står rommet og tiden plutselig stille, mens musikken beveger seg. Musikken griper inn og lever sitt eget liv. Da blir vi rørt, både tilhørerne og vi som synger og dirigerer.

- Dette øyeblikket er mitt mål i enhver konsert. Til og med spedbarn som ligger for seg selv i en barnevogn merker det når dette helt spesielle øyeblikket inntreffer; når musikken overtar rommet. Det hendte senest nå i mai da vi holdt konsert i Os kirke.

- Da begynner jeg å gråte

- Du skal selvsagt øve deg teknisk, slik at du blir flink. Men det er først når du er dedikert og går inn i musikken på komponistens og tekstforfatterens premisser – det er først da du kan oppleve dette. Og når du opplever dette i kor, da er det veldig sterkt. Veldig sterkt. Når jeg opplever dette når jeg dirigerer, kan jeg begynne å gråte. Jeg blir så engasjert at jeg får tårer i øynene og kroppen min skjelver.

- Dette kan ikke læres. Du må hente det fra ditt eget liv, fra din egen kropp, fra din egen erfaring. Du må gi kjærlighet, og når du gjør det, får du den tilbake.

- Kjærlighet er å gi seg selv helt over. Og det er når du i musikken gir deg selv helt over, at dette skjer.

- Det er det. Og det må vi søke. Men jeg husker at det kom uforvarende på meg den første gangen jeg opplevde det, på scenen i et teater i Arezzo, under en konkurranse. Det var et stykke av Poulenc som heter Vinea Mea Electa. Plutselig begynte kroppen min å skjelve. Jeg ble veldig rørt og tårene begynte å renne nedover kinnene. Og det varte ikke bare ett øyeblikk. Det varte i noen minutter.  Etterpå tenkte jeg: Hva skjedde nå? Og: Hvordan kan jeg få det til igjen?

- Jeg har lært meg at det er bare én måte å gjøre det på: Du må være helt åpen. Ærlig. Ikke selvopptatt. Og gi alt du har. Derfor kan ikke jeg holde flere konserter etter hverandre på samme kveld. Jeg må fyre av alle rakettene, alt jeg har, på én konsert. Etter det må jeg gå hjem og legge meg.
(Intervjuet fortsetter under bildet.)
Grex Vocalis Paa Oscarshall i 1981
Grex Vocalis på Oscarshall i 1981.
Foto: Grex Vocalis' arkiv

- Vi er på oppdrag fra høyere makter

- Grex-sangeren Sean Kjartan Iversen skriver at grexere er «mennesker som har evnen til å enhetliggjøre seg selv»? Er det det vi er inne på her nå? At man gir seg selv så helt over at man går opp i en høyere enhet?

- Ja, det tror jeg. Han vet det også. Man må gi av seg selv. Og det musikalske mennesket kan det. Det er en oppgave, en misjon, som vi sangere har. Det er en amerikansk dikter som heter Henry Wadsworth Longfellow som skrev et dikt som heter «The Singers», på 1800-tallet, sier Høgset.

Han går bort til de rikholdige bokhyllene og finner fram boken der diktet står; i et festskrift til sanglæreren Cornelius L. Reid.

- Reid har vært en veldig viktig sanglærer, og han har vært gjennom den samme utviklingen som meg: Vi har begge søkt tilbake til de gamle mesterne for å lære den riktige måten å synge på. Jeg skal lese det første verset av diktet for deg, sier Høgset og leser:
«God sent his singers upon earth
With songs of sadness and of mirth,
That they might touch the hearts of men,
And bring them back to Heaven again.»
(Og hvis du lurte: Mirth betyr ting som fryd, lykkelig latter, et lett hjerte).

- Det er så fint. Jeg har lest dette for Grex, og sagt at det er slik vi skal tenke. Vi er på oppdrag fra høyere makter. Og det vi skal gjøre er å øve oss i å røre menneskenes hjerter.
(Intervjuet fortsetter under bildet.)
"Adoramus te Christe". Italia, 2019. Stadig er det noen nye trapper å synge i.
Foto: Beate Styri

Menneskenes hjerter

- Sigrid Undset sier: «Ti sed og skikk forandres meget, alt som tiderne lider og menneskenes tro forandres, og de tenker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager». Er du enig med Undset? Denne tidlige musikken som du har lært oss å bli glad i – er det derfor den taler til oss i dag?

- Ja. Og noe av det aller fineste er den store messen av Palestrina, Missa Papae Marcelli. Satsen er seksstemmig, der det ligger et firstemmig mannskor i bunnen, med to tenorstemmer som går rundt hverandre, en barytonstemme og en basstemme. Da får du mannskorets veldig sterke overtoner i bunnen. Oppå det har du en altstemme og en sopranstemme. Du får en overtonerik klang.

- På avslutningskonserten i Operaen skal vi synge en motett av Palestrina: «Super Flumina Babylonis». Teksten er fra Salme 137 i Bibelen. «Ved Babylons floder satt vi og gråt da vi kom Sion ihu.» Jeg elsker kirkemusikk. Palestrina er enestående. Har du tid til å høre?

Selvsagt har jeg tid. Renessansemusikken fyller hele den store, gamle stuen på Smestad. Århundrene forsvinner, og vi med dem. Vi er på én og samme tid på Smestad med Grex Vocalis, i Babylon med israelsfolket og i 1500-tallets Italia med den store Palestrina. Blandingen er magisk. Dette er musikk som lever, 500 år etter at den ble til.

«Tradisjon er ikke å tilbe asken,
men å vedlikeholde ilden.
»
Gustav Mahler

- Komponisten Gustav Mahler skal ha sagt at tradisjon er ikke å tilbe asken, men å vedlikeholde ilden. Kjenner du deg igjen i det?

- Det er veldig godt sagt. Oslo-Filharmoniens dirigent Mariss Jansons skrev en gang i Aftenposten at «det er dirigenten som må tenne ilden». Det bet jeg meg merke i. Det er jeg som har flammen. Jeg må åpne døren til hjertet mitt, slik at alle kan se flammen som brenner der inne. Det er vår oppgave å vedlikeholde ilden.
(Intervjuet fortsetter under bildet.)
Carl Høgset dirigerer Grex Vocalis under en konkurranse i Arezzo i Italia i 2010. Høgset er æresmedlem av Norges Korforbund og Foreningen norske kordirigenter (FONOKO). Han er også utnevnt til Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sin innsats for norsk musikkliv. Sommeren 2018 mottok han den internasjonale hedersprisen «Una Vita Per La Direzione Corale» («Et liv som korleder») fra l’Associazione Seghizzi, Gorizia, for sin store innsats for korfeltet gjennom et helt liv.
Foto: 
Polifonico.org

- Korsang gjør livet helere

Et kor forener så mange sider ved det å være menneske. Da Grex Vocalis fylte 40 år, skrev tidligere styreleder Dag Jansson om hvordan tilværelsens ytterpunkter forenes i korsangen: «Det nåtidige og det historiske, det hjemlige og det globale, det individuelle og det kollektive – ytelsen og nytelsen.»

- Det jeg tenker at han sier, er at korsang gjør livet helere. Går det an å si det sånn?

- Ja, det synes jeg. Det er jo slik at nettopp fordi vi gjør dette sammen, er vi ikke så avhengige av at alle sammen må synge helt perfekt hele tiden. Vi kan hele tiden få hjelp og inspirasjon av noen. Det er et samspill som du ikke har når du synger alene. Jeg opplever dette sterkt i Alle kan synge-koret. Her er det mange mennesker som har trodd at de aldri skulle få være med på noe sånt, også får de oppleve det likevel, og det er så sterkt for dem.

- Det er en fascinerende ting med deg: At du har dette elitekoret, også har du samtidig disse som ikke har sunget i kor i det hele tatt.

- Alle må få lov til å være med! Og selv om jeg slutter med Grex, fortsetter jeg med å lede Alle kan synge-koret i Oslo så lenge jeg kan. I min generasjon, da jeg gikk på skolen, hadde man et såkalt «brummekor» for dem som ikke kunne synge. Det var drepende pedagogikk. Det er alvorlig å ødelegge for barn.

- Det er mulig at alle kan lære å synge. Det er en av de grunnleggende ferdighetene som skolen burde lære barn. De må lære å lese, skrive, regne og synge. Å kunne synge er en basisferdighet i livet, sier sanglæreren.

- Canto, ergo sum

I 2007 skrev Carl Høgset en kronikk i Aftenposten der han krevde at barn og unge må få synge hver dag i skolen. Utviklingen går dessverre motsatt vei: Det synges stadig mindre i skolen. Det bekymrer Høgset.

- I et intervju med Nettavisen sier du: «Var jeg kunnskapsminister, ville jeg forordne daglige musikktimer i skolen fra i morgen! Alle trenger å være musikere. Det er for våre sjeler!» Kan dette med at musikken og sangen mer og mer forsvinner ut av skolen ha en sammenheng med endringen i menneskesynet vårt? Selve menneskets sjel har jo forsvunnet ut av skolen. Vi er liksom bare atomer og materie, og «sjel» er blitt et arkaisk ord for noe som ikke finnes lenger. Hvordan kan man synge uten en sjel?

- Jeg tror at hvis du hadde sang i skolen hver dag, ville du finne igjen din sjel. Hvis vi tør å se litt bort fra alt dette som vi lære – kan vi få lære å synge? Og danse? Og lytte til musikk? Kan vi få lov til å lære å oppleve noe sammen?

- Det finnes mye forskning som viser de positive effektene av musikkundervisningen: Barna blir flinkere i andre fag. Men det andre formålet er opplevelsen. Musikken er et mål i seg selv. Den hjelper deg til å finne tilbake til din sjel. Det er noe helt naturlig å synge. Alle barn kan det. Dette er virkelig viktig. Jeg har ikke tenkt å gi opp den kampen der. Vi gir oss ikke!

- Kronikken din het «Canto, ergo sum». «Jeg synger, altså er jeg». Det er en slags overskrift over deg det, egentlig?

- Jeg sier litt høytidelig at jeg er satt til å lære folk å synge. Det kan man spekulere over: Hva er meningen med mitt liv? Hva er det jeg skal gjøre? Det er blitt sånn, at det jeg gjør er å undervise i sang og å lede sang. Jeg tror veldig på det: At det å synge skal så mange som mulig få lov til å være med på.
(Intervjuet fortsetter under bildet.)
Kor på tur, i badebasseng
Glade kordager i Montepulciano i 1984.
Foto: Grex Vocalis' arkiv

- Dere har gjort livet større

Et langt liv med Grex Vocalis og et langt intervju går mot en ende. I fire timer har vi snakket og lyttet til musikk. I 48 år har Grex Vocalis levd. Hvordan går det an å oppsummere fire timer? Eller 48 år?

- Grex-sangeren Sean Kjartan Iversen skriver: «Takk til Carl og Grex Vocalis. Dere har gjort livet større.» Kan det bli bedre enn det? Å gjøre livet større?

- Nei, det kan ikke det. Det er vanskelig å gjøre livet lenger. Men å gjøre livet større, det er fint sagt. Vi trenger alt vi kan få av det som gjør livet større, sier sangens apostel Carl Høgset – på oppdrag fra høyere makter, «to touch the hearts of men, and bring them back to Heaven again».


Her slutter intervjuet. Under følger flere bilder fra avslutningskonserten, fra Carl Høgsets hjem og av koret, og deretter bilder fra bisettelsen 24. august 2021.


Fullsatt til siste sete under avskjedskonserten til Grex Vocalis i Operaen 22. september 2019.
Det var en stor, stor velsignelse å få oppleve denne konserten.
Takk, Carl. Takk, Grex Vocalis. Dere har gjort livet større.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Dette var den siste gangen Carl Høgset dirigerte sin "syngende hjord".
Et følelsesladet øyeblikk for alle som har opplevd store øyeblikk takket være Grex Vocalis.
Mitt største øyeblikk var julen 2015 da jeg kom over en video der jeg hørte dem synge den overjordisk vakre O Magnum Mysterium.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Familien Høgsets spisestue. - Huset er fra Østerdalen. Det ble satt opp der på 1800-tallet, men i 1918 ble det tatt fra hverandre og flyttet hit til Smestad. Til jul tenner vi alle lys her i spisestuen og samles til julemiddag med hele storfamilien, forteller Høgset.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Gammelt familiebilde fra 1952
Carl Høgset er eldst av seks søsken. - Min mor ønsket seg alltid en datter. Til sist fikk hun det. Min søster, Eva Høgset, er også utdannet med musikk hovedfag og underviser i sang. Hun leder Tønsberg-avdelingen av Alle kan synge, forteller Carl Høgset i 2019 – 67 år etter at dette bildet ble tatt i 1952.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Carl Høgset hjemme i sin egen stue, foran flygelet.
Hjemme hos sanglæreren. - Det er mulig at alle kan lære å synge. Det er en av de grunnleggende ferdighetene som skolen burde lære barn. De må lære å lese, skrive, regne og synge. Å kunne synge er en basisferdighet i livet, sier Carl Høgset. 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Koret Grex Vocalis oppstilt til billedtaging på Operataket
Billettene røk unna da avskjedskonserten til Grex Vocalis i Operaen søndag 22. september 2019 ble lagt ut for salg i mai. 
Foto: Renate Madsen
Fra 1971 til 2019: Takk for alt, Grex Vocalis og Carl Høgset.
Foto: Renate Madsen

Synge i kor?

Fikk du lyst til å begynne å synge i kor? Her kan du finne et kor der du bor. NB: Dette er en lenke som hjelper deg til å finne de mer enn 1000 korene som er med i Norges Korforbund. Andre kor er organisert i Norsk kirkesangforbund, Ung kirkesang, Ung i kor, Norsk Sangerforbund og Norsk Sangerforum.

Alle foto fra bisettelsen: Ragnhild H. Aadland Høen

Under Carl Høgsets bisettelse 24. august 2021 var Uranienborg kirke så full som den overhodet kunne få blitt med pandemibegresningene. Da vi sang første salme, "Velt alle dine veie" - det er den den vakreste, mektigste, mest storslåtte og imponerende menighetssangen jeg har hørt noen gang. Sterkt! Alle gav alt og sang av sine lungers kraft, som om vi var én stemme.

Jeg satte meg på galleriet. Da de første tonene av salmesangen steg opp til oss, snudde en av kvinnene på første rad på galleriet seg mot oss lenger bak og bare måpte, med et oppriktig sjokkert uttrykk i ansiktet. Jeg tror det var slik vi alle følte det. Det var så overveldende å høre. Å, så nydelig!

Plasseringen av bildet av Carl Høgset gjorde at det nesten så ut som om det var han som dirigerte koret sitt. Til høyre sitter forrettende prest, Olav Dag Hauge, som var Carl Høgsets tremenning. Han fortalte hvilket evig inntrykk det gjorde på ham å lytte til Carls sang allerede da Carl var et barn. Han hadde en helt spesiell formidlingsgave gjennom sangen.

Grex Vocalis opptrådte for aller siste gang i dag, i Carl Høgsets bisettelse i Uranienborg kirke. Aldri før har jeg vært i en bisettelse eller begravelse med så fantatisk mye vakker musikk.

Det aller vakreste var da Grex sang "I Himmelen" i Edvard Griegs arrangement, med Njål Sparbo som solist. Spesielt da de kom til "se ham som han ER" på slutten av første vers (ved 1.25 i opptaket på Spotify).

DA tenkte jeg at NÅ, HER er det øyeblikket du beskrev som målet i enhver konsert, Carl. Nå står rommet og tiden plutselig stille, mens musikken beveger seg.
"Jeg pleier alltid å si til koret før vi går inn, at «Nå skal vi ikke vise hvor flinke vi er. Nå skal vi gi noe. Ut fra våre egne hjerter. Fra oss selv.» Hvis vi gjør det, rører musikken oss alle. Men vi må alle sammen være ærlige, og åpne, ikke hovmodige eller selvopptatte. Vi må gi kjærlighet."

"Vi må være et medium, på en måte, for musikken, for klangen, for komponistens realisering av teksten. Gjør vi det, så skjer det. Da står rommet og tiden plutselig stille, mens musikken beveger seg. Musikken griper inn og lever sitt eget liv. Da blir vi rørt, både tilhørerne og vi som synger og dirigerer.

Dette øyeblikket er mitt mål i enhver konsert. Til og med spedbarn som ligger for seg selv i en barnevogn merker det når dette helt spesielle øyeblikket inntreffer; når musikken overtar rommet."

Carl Høgset sang tenor og kontratenor i kvartetten Quattro Stagioni. De tre gjenværende medlemmene og en "vikar" deltok også under bisettelsen, og sang "Ecce Virgo concipiet" av C. de Morales og "På jorden et sted" av André Bjerke og L. Irgens Jensen (lenkene leder til opptak på Spotify av kvartetten der Carl Høgset er med og synger).

PÅ JORDEN ET STED
Tro ikke frosten som senker en fred
av sne i ditt hår.
Alltid er det på jorden et sted
tidlig vår.

Tro ikke på mørket når lyset går ned
i skumringens fang.
 Alltid er det på jorden et sted
soloppgang.

André Bjerke


Jeg er så glad for at bisettelsen ble utsatt helt til nå i august, slik at pandeimirestriksjonene ble lettet såpass mye at deltakerantallet ble så høyt at også jeg følte at jeg kunne tillate meg å delta - fra galleriet.

Programmet. Fullstappet av skjønnhet.
Du kan også lese programmet her på minnesiden hos Jølstad begravelsesbyrå , der du også finner en kondolanseprotokoll.
Erkeengelen Mikael.
Så mye skjønnhet.
Her synger Njål Sparboe "I heard you singing" av Eric Coates.
Nydelig melodi og nydelig tekst, spesielt det siste verset:

"Beloved, when the last call echoes clear
And I must part from all that is so dear
I shall not fear the valley that before me lies
If I may hear you singing as I close my eyes"

Jeg måtte dessverre gå etter en time, før gudstjenesten i Uranienborg kirke var over.
Carl Høgset vokste opp her på Frogner, og gikk på Uranienborg skole da han var barn.


Farvel, Carl Halvor Høgset. Adjø - à Dieu - til Gud.
(Alle foto fra bisettelsen: Ragnhild H. Aadland Høen)

i Guds, den allmektige Faders navn som skapte deg,
og i Jesu Kristi, den levende Guds Sønns navn som led for deg,
og i Den Hellige Ånds navn som ble utgydt over deg.

Må englene løpe deg i møte og føre deg til Paradis.

Kristus befri deg, han som for deg ble korsfestet.
Kristus befri deg, han som for deg gikk i døden.

Kristus den levende Guds Sønn, ta deg inn i sitt Paradis,
så du i hans hjord kan erkjenne ham som den sanne Hyrde.
Han løse deg fra alle dine synder og gi deg rom blant sine utvalgte.

Da skal du se din gjenløser ansikt til ansikt,
og evig slukke din tørst i beskuelsen av den levende Gud. Amen»

"Requiem aeternam dona eis, Domine, et lux perpetua luceat eis."
"Evil hvile, gi dem, Herre, og la det varige lys skinne for dem."

28 juli 2020

Evelyn Waughs sjokkerende konvertering

Evelyn Waugh, 26 år gammel, portrettert av Henry Lamb året før den suksessrike forfatteren sjokkerte alle ved å konvertere til Den katolske kirke i 1930.


Jeg vil sterkt anbefale deg å lese denne teksten om den fascinerende, britiske forfatteren Evelyn Waugh (1903-1966) som konverterte til Den katolske kirke i 1930. Waugh er mest kjent i Norge for å ha skrevet den filmatiserte boken "Brideshead Revisited".


Artikkelen er skrevet av den kjente biografen Joseph Pearce og er publisert her på bloggen med tillatelse. Oversatt av Dag Harald Lid for Sta. Sunniva av Selja-bloggen.

Jeg anbefaler å lese hele originalartikkelen på engelsk her: http://www.catholicauthors.com/waugh.html

"Conversion is like stepping across the chimney piece out of a Looking-Glass world,
where everything is an absurd caricature,
into the real world God made;
and then begins the delicious process of exploring it limitlessly."
"Å konvertere er som å klatre ut av en speilverden,
hvor alt er en absurd karikatur,
og inn i den virkelige verdenen Gud skapte;
og så begynner den vidunderlige prosessen med å grenseløst utforske denne."
Disse ordene skrev Evelyn Waugh i “intens lykke” til Edward Sackville-West etter at sistnevnte hadde informert Waugh om sitt ønske om å bli opptatt i Den katolske kirke. De representerer kanskje den mest konsise og tilstrekkelige beskrivelsen av konverteringsprosessen som noen gang er skrevet.

Waughs egen konvertering fra den ”absurde karikatur” av ultramodernismen til den ortodokse katolisismens “virkelige verden” ble møtt med forbauselse av den litterære verden, og forårsaket sensasjon i media.

Hans mottagelse i Kirken 29. september 1930 utløste en forundret forvirring i avisen Daily Express den påfølgende dagen. Det virket uforståelig at en forfatter, beryktet for sin “nærmest lidenskapelige tilslutning til det ultramoderne”, kunne ha blitt medlem av Den katolske kirke. I sladrespaltene hadde hans siste roman (Vile Bodies) blitt omtalt som “den ultramoderne romanen”. Hvordan kunne en forkjemper for alt det nye og moderne ha vendt seg til selve grunnstøtten av alt det gamle og konservative?

Paradokset var både forvirrende og provoserende, og førte til at Daily Express publiserte to lederartikler om betydningen av Waughs avgjørelse. Omsider, tre uker etter Waughs kontroversielle konvertering, ble hans eget bidrag til debatten, "Converted to Rome: Why It Has Happened to Me" publisert. Artikkelen ble gitt en helside med krigsoverskrift.

Waughs artikkel var så klar i sin fremstilling at den avviste alle forestillinger om at han kunne ha tatt denne skjellsettende avgjørelsen med letthet, eller av uvitenhet, eller at han ønsket at hans meninger skulle bestemmes av andre. Han avviste selve ideen om at han hadde blitt “fanget av Kirkens ritualer”. Han insisterte i stedet på at kjernepunktet for hans konvertering var en tro på at den moderne verden sto ovenfor et valg mellom “kristendom eller kaos”.
“Vi kan se det rundt oss på alle kanter som den aktive fornektelsen av alt som vestlig kultur har stått for. Sivilisasjon – og ved dette mener jeg ikke lydfilmer og hermetikk, heller ikke kirurgi og hygieniske hjem, men hele den moralske og kunstferdige organiseringen av Europa – har ikke i seg selv styrke eller kraft til overlevelse. Den ble til gjennom kristendommen, og uten den har den ingen betydning eller styrke til å utøve eller kreve troskap og tilhørighet. Tapet av troen på kristendommen med påfølgende mangel på tillit til moralske og sosiale standarder har blitt legemliggjort i idealet om en materialistisk og mekanisk stat... Det er ikke lenger mulig å akseptere fordelene ved sivilisasjon, og samtidig benekte det overnaturlige fundament dette hviler på.”
Waugh avslutter med å fastslå sin tro på at katolisismen var den “mest komplette og levende formen” for kristendom.

Debatten fortsatte dagen etter i Daily Express med publiseringen av en artikkel skrevet av et protestantisk medlem av Parlamentet, som ble etterfulgt dagen etter av en artikkel av jesuitten fader Woodlock: “Vender Storbritannia seg mot Roma?” Tre dager senere ble en hel side viet til påfølgende brev fra leserne. Sjelden har en religiøs konvertering utløst en tilsvarende storm av nasjonal oppmerksomhet.

Waughs konvertering skapte stor interesse. Dette skyldtes for det første kjendisstatusen som en fasjonabel ung forfatter av bestselgende satiriske romaner. Det oppsto også en økende bevissthet om at hans mottagelse inn i Den katolske kirke var bare den siste av en lang og økende liste av litterære konvertitter til den katolske tro. 8 oktober 1930 bemerket avisen Bystander om Waughs konvertering at “den briljante unge forfatteren” var den seneste litterære som har blitt tatt imot i Den katolske kirke. Andre velkjente litterære mennesker som hadde vendt seg til Roma inkluderte Sheila Kaye-Smith, Compton MacKenzie, Alfred Noyes, Fr. Ronald Knox, og G.K. Chesterton. Listen var lang, men langt fra uttømmende. Tidevannsbølgen av konvertitter var blitt til en strøm. I løpet av tiåret var det ca 12 000 konvertitter årlig, bare i England.

En lignende stemming rådet i Amerika. Noen uker etter kontroversen i Daily Express ble en debatt mellom G.K. Chesterton og den kjente Chicago-advokaten Clarence Darrow over temaet “Vil verden vende tilbake til religion?” hørt av 4000 publikummere i Mecca Temple i New York. Ved avslutningen av debatten ble det holdt avstemning med 2359 stemmer for Chestertons syn og 1022 for Darrows.

Waughs egen vei til Roma hadde blitt påvirket av en rekke litterære konvertitter som hadde gått før ham, spesielt Chesterton og Knox. Den sistnevnte ble gjenstand for en biografi av Waugh, publisert i 1959.

Da Waugh var bare 11 år, leste hans far Knox' anti-modernistiske satire, “Reunion All Round”,” og var “blendet” av dens briljans. “Siden da,” skrev Waugh til Knox flere år senere, “har hvert ord du har skrevet og sagt vært som rent lys for meg.” I 1924 ble Waugh imponert over Knox' veltalenhet ved Oxford Union. Ved denne anledningen hadde Knox vært en av mange velkjente talere som debatterte påstanden “at sivilisasjonen har avansert”. Etter Waughs mening hadde Knox tatt hele oppmerksomheten ved å vise at “vi nærmet oss hurtig en sivilisasjon av villmenn”. I trosbekjennelsen som Waugh publiserte i Daily Express finnes det en merkbar påvirkning av Knox' strålende veltalenhet fra seks år tidligere.

Det mest slående eksempelet på Chestertons påvirkning av Waugh finnes i måten Chesterton har inspirert Brideshead Revisited, antagelig Waughs beste roman og unektelig en av det 20. århundres største romaner.

Romanens sentrale tema, forløsningen av sjeler ved hjelp av “den usynlige kroken og linen... rykket i linen”, var tatt fra en av Chestertons Fader Brown-historier. Waugh fortalte en venn at han var svært ivrig etter å skaffe en samleutgave av “Fader Browns historier” i tiden hvor han gjorde sine siste endringer på Brideshead Revisited. Også et memorandum han skrev for MGM Studios mens en filmversjon av boken ble vurdert, bekrefter dybden av Chestertons innflytelse:
"The Roman Catholic Church has the unique power of keeping remote control over human souls which have once been part of her. G.K. Chesterton has compared this to the fisherman's line, which allows the fish the illusion of free play in the water and yet has him by the hook; in his own time the fisherman by a 'twitch upon the thread' draws the fish to land."
“Den romersk-katolske kirke har en unik makt ved å ha fjernkontroll over sjeler som en gang har vært en del av henne. G.K. Chesterton har sammenlignet dette med en fiskers line, som lar fisken ha illusjonen om et fritt liv i vannet, men som fremdeles har den på kroken; når han selv ønsker det kan fiskeren ved et “rykk i linen” trekke fisken på land.”
Den Chestertonianske metaforen ble lagt merke til av Ronald Knox da han først leste Brideshead Revisited: “Når en kommer til slutten av historien, er det unødvendig å si at alle personene – selv Beryl – faller på plass og det at rykket i linen skjer i selve hjertet av Metroland er ufattelig effektivt.“

Waughs beste roman er på mange måter en gjentagelse av temaet fra hans artikkel i Daily Express. Det er historien om håp blant ruinene av en svinnende sivilisasjon, hvor lyset fra kristendommen skinner midt i kaoset.

Brideshead Revisited solgte svært godt på begge sider av Atlanteren. I England ble den av den katolske ukeavisen The Tablet hyllet som “en bok det er sikkert å spå en varig plass blant de største skjønnlitterære verk.” I Amerika beskrev avisen Times Waugh som en skribent som utmerket seg blant moderne romanforfattere.

Rosen ble noe kjølnet av en høyrøstet minoritet som mislikte Brideshead Revisited både av politiske og religiøse grunner. Spesielt den amerikanske kritikeren Edmund Wilson kritiserte de religiøse dimensjonene i romanen. "Han var rasende (ganske legitimt etter hans egne standarder) over å finne Gud introdusert i min historie," svarte Waugh. “Jeg tror man kan kun holde Gud utenfor ved å lage karakterene som rene abstraksjoner.” Moderne forfattere, fortsatte Waugh, “prøver å representere hele menneskesinnet og sjelen og likevel utelate dens bestemmende karakter – det å være Guds skapning med en definert hensikt. Slik vil det i mine fremtidige bøker være to ting som vil gjøre dem upopulære: En opptatthet av stil og et forsøk på å fremstille mennesket mer helt, som for meg selv kun betyr én ting, mennesket i sitt forhold til Gud.”

Med utgivelsen av Brideshead Revisited fullførte Waugh metamorfosen fra ultramoderne til ultramontant, og beveget seg ved dette fra mote til antimote. Som med så mange av de andre konvertittene i fronten for den katolske litterære vekkelsen, ble hans skapte verk en gjenspeiling av selve skapelsens herlighet. Som Waugh selv sa: “Det finnes en følelse av påske som gjør alle ting nye i den oppstandne Kristus. All sann kunst gir et lite innblikk i dette.” Det som er sant om kunsten er også sant om kunstneren. I Waughs arbeider, og i arbeidene til andre litterære konvertitter, blir et lite glimt av Kristus alltid reflektert.
Det siste avsnittet er så glitrende i originalversjon at vi tar det på engelsk også: 
As with so many of the other converts at the vanguard of the Catholic Literary Revival, his work was an act of subcreation reflecting the glory of creation itself. 
As Waugh himself put it: "There is an Easter sense in which all things are made new in the risen Christ. A tiny gleam of this is reflected in all true art." What is true of art is as true of the artist. In the works of Waugh, as in the works of the other literary converts, a tiny gleam of Christ is always reflected.

This article was first published in Lay Witness magazine. It is published in Norwegian on this blog with kind permission from Melissa M. Knaggs, the editor of Lay Witness magazine. Lay Witness is a publication of Catholic United for the Faith, Inc., an international lay apostolate founded in 1968 to support, defend, and advance the efforts of the teaching Church.


Første gang publisert her på bloggen 28. juni 2016.


Evelyn Waughs leserbrev i the Daily Express

Da Evelyn Waugh konverterte til Den katolske kirke i 1930, forsvarte han sin kryssing av Tiberen i et brev til the Daily Express. Der forklarte han at valget som lå foran ham og hans samtidige var “no longer between Catholicism, on one side, and Protestantism, on the other, but between Christianity and Chaos”. Her er et utdrag fra teksten hans:
"That is the first discovery, that Christianity is essential to civilization and that it is in greater need of combative strength than it has been for centuries.
The second discovery is that Christianity exists in its most complete and vital form in the Roman Catholic Church. I do not mean any impertinence to the many devout Anglicans and Protestants who are leading lives of great devotion and benevolence; I do find, however, that other religious bodies, however fine the example of certain individual members, show unmistakable signs that they are not fitted for the conflict in which Christianity is engaged. For instance, it seems to me a necessary sign of completeness and vitality in a religious body that its teaching shall be coherent and consistent. If its own mind is not made up, it can hardly hope to withstand disorder from outside…"
Du kan lese et lengre utdrag av Evelyn Waughs innlegg her hos Aleteia.

Les også:

  • Ettertanke: En episk historie om omvendelse - Har du lest eller sett Brideshead Revisited? Evelyn Waughs episke roman er en eneste lang omvendelseshistorie og regnes for å være en av 1900-tallets beste katolske romaner.

09 juni 2020

Ettertanke | En kur mot uro

«Gud, du har skapt oss til deg og vårt hjerte er urolig inntil det finner sin hvile i deg.» (Kirkefader Augustin)Pilegrimsvandring langs Sunnivaleia fra øya Kinn til den hellige øya Selja - en vandring over sjø og land. 
Foto: Knut Magne Nesse/Sunnivaleia

Jeg føler meg ofte rolig. Men noen få ganger i mitt liv, to for å være nøyaktig, har jeg opplevd en ro som overgår alt annet. Før det visste jeg ikke at jeg kunne puste så fritt. Jeg visste ikke at jeg kunne tvile så lite. Jeg visste ikke at Gud kunne være så virkelig. 


Med andre ord har jeg blitt enda mer tørst og rastløs. Jeg vil ha mer av Gud. Jeg vil erfare Gud. 

Å være pilegrim handler om nettopp dette. Det handler om å sette seg i bevegelse for å komme nærmere det hellige. Nærmere Gud. 

Pilegrimsvandring er en kur mot uro, derfor blir pilegrimsvandring stadig mer populært i dag. Allerede for 1600 år siden forklarte kirkefaderen St. Augustin (354-430) hvorfor vi er så urolige: «Gud, du har skapt oss til deg og vårt hjerte er urolig inntil det finner sin hvile i deg.»

Vår tid har mistet Gud av syne. Kanskje ikke først og fremst fordi vi har tenkt oss bort fra Gud, men fordi vi har fjernet oss fra naturen og stillheten – de to faktorene som i århundrer fostret en religiøs sensitivitet. 

Tidligere hadde folk direkte kontakt med skaperverket. Dermed kom de også tettere på Skaperen: «Himmelen forkynner Guds herlighet, hvelvingen forteller om hans henders verk.» (Sal 19,2)

Før elektrisiteten hadde folk i tillegg lange perioder med stillhet og mørke, det vil si hvile fra sanseinntrykk. I dag har vi konstant sansestimuli. Derfor er pilegrimsvandring en kur for vår tid. Etter fire-fem dager på vandring kommer en stillhet som man vanskelig kan oppnå ellers i dag. I den stillheten taler Gud.

Den første du møter under en pilegrimsvandring er deg selv. Vendepunktet i Jesu fortelling om den bortkomne sønnen skjer her: «Da kom han til seg selv, og sa: Jeg vil bryte opp og gå til min Far» (Luk 15,17 f) Som en følge av at du kommer til deg selv, møter du også Gud, han som har vært der og ventet på deg hele tiden.

Så søk Gud. Over alt. Og i alt. Med hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft – og med hele din kropp. Kort sagt: Gå pilegrim. 


Første gang publisert i avisen Vårt Land 5. juni 2020 da Sal 104,13-30 var dagens bibeltekst

SÅ lykkelig blir du av å gå pilegrim over Selja-fjellet. Jeg elsker havet, fjellet og åpne landskap. Vakkert og vilt! Akkurat sånn som jeg liker det.
Foto: Olav Aadland Høen, 2015

Det er nydelig å gå pilegrim langs de gamle pilegrimsstiene til det undergjørende krusifikset i Røldal også. Her fra en pilegrimsvandring jeg arrangerte til gammeljonsok 2010. Flere bilder her.
Foto Ragnhild H. Aadland Høen

27. februar 2019 holdt jeg foredraget "En kristen, en pilegrim. Hva gjør hellige steder med oss?" under Katolsk Grovbrød i St. Olav menighet. Du kan se hele foredraget her på YouTube.

Les også:

12 mai 2020

Ettertanke | Det usynlige er evig

FRA EN ANNEN TID: "Du lever i en synlig og usynlig verden. Du selv er både synlig og usynlig. Hvis du stirrer deg blind på den synlige, forgjengelige delen, går du glipp av den usynlige, evige delen."
Foto: Anyjazz65/Flickr Creative Commons

God påske! Synes du det høres rart ut i mai? Men det er helt rett. Det sekulariserte samfunnet vårt innbiller seg riktignok at påsken er over. Det de ikke vet, er at vi fortsatt befinner oss i den 50 dager lange påsketiden.


Selv om julen ikke varer helt til påske, er det faktisk sant at påsken varer helt til pinse. 50 dager til ende feirer vi, i jubel og glede, som en eneste lang festdag. Påsken er høydepunktet i kirkeåret, den er høytiden over alle høytider, festenes fest (solemnitas solemnitatum).

I denne hellige tiden har vi et spesielt fokus på påskemysteriet, på oppstandelsen og det evige liv. Er du redd for døden, så kom deg i kirken på denne tiden av året. Dagens bibeltekst handler om hvordan Gud skal reise oss opp fra de døde (2. Kor 4,14) og Paulus minner oss på at allerede nå er det slik at ”selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag” (v. 16).

Du lever i en synlig og usynlig verden. Du selv er både synlig og usynlig. Hvis du stirrer deg blind på den synlige, forgjengelige delen, går du glipp av den usynlige, evige delen. 


Paulus skriver: ”Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig.” (v. 18).

Det viktigste i verden har alltid vært usynlig: Kjærlighet. Gud. Selve livet.
Betyr det at kjærlighet ikke finnes? At Gud ikke finnes? At livet er en illusjon? Nei. Det usynlige er dypt virkelig. En dag skal vi se det og skjønne det fullt og helt.  

”Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.” (1. Kor 13,12) Gud være lovet. Halleluja!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 13. mai 2011 da  2 Kor 4,14–18 var dagens bibeltekst. Publisert på bloggen i mai 2014. Oppdatert 12. mai 2020.




TO LUKER I HIMMELEN:
"Det største mysterium er ikke mer
enn det at en ørliten kropp
er våknet til jorden.
Den nyfødte ser.
To luker i himmelen går opp.

Selv fem-trinns-raketter og kjernefysikk
blir puslingers puslespill
når det nyfødte barn med et eneste blikk
beviser at Gud er til."
André Bjerke

Foto: Min far, Hermund Aadland, tok dette bildet av meg i 1976

06 november 2019

Ettertanke | Den fyrste song

Skjønne Sunniva, nyfødt og førstefødt.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

For 14 år siden ble jeg mor, og siden har det ikke gått én dag uten at jeg har sunget. Barn nummer to, tre, fire og fem hadde dermed full kontroll på godnattsangene i vår familie lenge før de var født. De hadde jo lagt der i magen og lyttet til hele repertoaret i 20 uker allerede.


På barselavdelingen sang jeg også, og jordmoren spurte: «Sang du den sangen mens han lå i magen?» «Ja.» «Jeg merket det på måten han responderte så umiddelbart på sangen din. Han ble helt rolig.»

I elleve av disse årene har jeg skrevet ettertanker i Vårt Land. Du aner ikke hvor mange av ettertankene som har blitt til mens jeg har sittet i mørket og sunget for et barn som skal sove. Gud taler i det rommet. I barnerommet. I mørket, når alt annet er slått av, og hjernen synger av seg selv. Da frigjøres det kapasitet i hodet og plass i hjertet til å lytte og ta imot.

Uten sang blir vi fattige. Det er jeg helt, helt sikker på. Til og med tenåringer trenger kveldsbønn og kveldssang. «Gud er din hvile, Kristus din styrke, Ånden er nær som en trofast venn.» Slik starter den nyeste hiten på jenterommet; en nydelig sang av Iona-komponisten John Bell. Du finner den som salme 459 i Norsk Salmebok (2013).

Den første linjen har en gjenklang av Fil 2,1: «Om det da er trøst i Kristus, oppmuntring i kjærligheten, fellesskap i Ånden». Selvfølgelig trenger ungdommer hvile i Gud, trøst og styrke i Kristus, og fellesskap i Ånden. «Ånden er nær som en trofast venn.»

John Bells sang fortsetter: «Herren har hørt deg, nådig berørt deg, Herren vil reise deg opp igjen.» Det er ikke få dager en ungdomsskoleelev trenger å høre det budskapet. Det er ikke sjeldent at en voksen trenger å høre det heller.

«Trøst, ja trøst mitt folk» sier Gud i Jes 40,1. Voksne nordmenn tenker at de ikke skal trenge trøst. Men det gjør vi jo. Vi trenger et sted å legge fra oss alt styret og stresset. Alt som ble feil. Et sted å finne hvile fra smerte. Et sted å finne hvile for vår sjel.

Jesus sier: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel (Matt 11,28f) Eller som det står i 2. Mos 14,14: «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.» 

Men nå. Bare hysj…

Vær stille.

Og lytt.

Hva hører du?

«Og når eg sliten trøytnar av, i strid mot alt som veilar, 
eg høyrer stilt frå mor si grav, den song som allting heilar.»
(De siste ordene fra «Den fyrste song» av Per Sivle.)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 6. november 2019 da Fil 2,1-5 var dagens bibeltekst


"Mor og barn" (1883) av Christian Krohg (1852-1925).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, på Nasjonalmuseet 4. januar 2019

                                                                            

Den fyrste song


Den fyrste song eg høyra fekk
var mor sin song ved vogga.
Dei mjuke ord til hjarta gjekk,
dei kunne gråten stogga.

Dei sulla meg så underleg,
så stilt og mjukt te sova.
Dei synte meg ein fager veg
opp frå vår vesle stova.

Den vegen ser eg ennå tidt
når eg fær auga kvila.
Der stend ein engel, smiler bildt
som berre ei kan smila.

Og når eg sliten trøytnar av
i strid mot alt som veilar.
Eg høyrer stilt frå mor si grav
den song som allting heilar.

Av Per Sivle (1857-1904)



Det er få malerier som rører meg slik som maleriet «Mor og barn» (1883) av Christian Krohg. I «Om det eneste fornødne i kunsten» (1888) skriver Christian Krohg: «Du skal male slig at du griper, rører, forarger eller gleder den store hop nettopp ved det samme som har gledet, rørt, forarget eller grepet deg selv, for det er vel derfor, du har malt ditt bilde, vil jeg håpe.» 

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen 


Yndlingssangboken.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Sanger ved sengekanten


Gavetips: Boken "Ved sengekanten" har jeg brukt mye når jeg har sunget for barna mine opp gjennom årene, og jeg har gitt den i barselgave eller dåpsgave til mange, mange med stor suksess. Fantastisk fin bok! 


I denne klassikeren fra IKO-forlaget har bare det aller beste fått plass, både av sanger, bønner, dikt og bilder. Hvis du vil synge selv, men ikke kan melodiene, har IKO-forlaget gitt ut to album som hører sammen med boken.

Her kan du lytte til 2000-versjonen av albumet "Ved sengekanten" på Spotify.  For fem år siden kom så CD-en "Sanger ved sengekanten", som inneholder både nyinnspilte sanger og noen hentet fra 2000-innspillingen. Blant solistene finner du Kåre Conradi, Ole Børud, Ingelin Reigstad Norheim og Hilde Svela.

"Ved sengekanten" inspirerer virkelig til sang ved sengekanten, og den har min varmeste anbefaling! 

Tips gjerne noen nybakte foreldre om "Ved sengekanten" og "Sanger ved sengekanten" - eller enda bedre: Gi dem boken og cd-en som julegave, barselgave, dåpsgave eller bursdagsgave! Babyer i dag overøses med klær som de vokser ut av etter noen få uker. Gi dem heller noe som varer i årevis :)

Her kan du kjøpe boken hos Bok og Media (kr. 199) og her kan du kjøpe CD-en (kr. 79). Støtt de kristne bokhandlene som strever for å overleve! Vi trenger dem!


Per Sivles "Den fyrste song" og Christan Krohgs "Sovende mor" (1886) i "Ved sengekanten".
Foto: 
Ragnhild H. Aadland Høen

"Alt står i Guds faderhånd" og Harald Sohlbergs fantastiske maleri "Vinternatt i Rondane" i  boken "Ved sengekanten".
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen