Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Tilgivelse. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Tilgivelse. Vis alle innlegg

18 november 2022

Ettertanke | Langfredag hver fredag

KRISTNE MATTRADISJONER: Søndag er det deilig søndagsmiddag for å feire oppstandelsen. Fredag er en dag for faste og abstinens, med fiskemiddag til minne om langfredag.
Foto: Stijn Nieuwendijk/Flickr Creative Commons

Millioner av kristne over hele verden spiser fisk til middag i dag. Hver søndag minnes vi påskedag og feirer med en god søndagsmiddag, og hver fredag minnes vi langfredag ved å faste fra kjøtt.


Ukedagen preger også bønnelivet. På søndager mediterer vi over herlighetens mysterier under rosenkransbønnen. På fredagene er det derimot smertens mysterier vi går inn i: Jesu dødsangst i Getsemane, Jesus blir hudstrøket, Jesus blir tornekronet, Jesus bærer sitt kors, Jesus blir korsfestet og dør.

Du kommer veldig tett innpå Jesus når du ber på den måten. Inn i livet hans. Helt inntil korset hans. Du står der og ser og hører det som skjer sammen med Maria og Johannes, de to som hørte, som så, som skjønte og som brakte det videre.

Du lytter til Jesus:

«Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»
«Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.»
«Elí, Elí, lemá sabaktáni?»
«Kvinne, det er din sønn. Det er din mor.»
«Jeg tørster.»
«Det er fullbrakt.»
«Far, i dine hender overgir jeg min Ånd.»
Noen ganger tenker jeg: Å, så heldig han var, han forbryteren. For vi må jo alle dø en gang. Tenk å få dø ved siden av Jesus, Guds sønn. Tenk å få være så tett innpå ham i et av verdenshistoriens mest fortettede, forferdeligste og aller vakreste øyeblikk. Og der, til deg, rett før du dør, sier Jesus de evige ordene: «I dag skal du være med meg i Paradis.» Det er så uendelig sterkt og så uendelig vakkert.

Uansett hvilken ukedag det er, er det en god gammel kristen tradisjon å be med Jesu siste ord før du legger deg om kvelden: «Far, i dine hender overgir jeg min Ånd.» I de hendene sovner du alltid trygt, for der våkner du alltid trygt, enten han lar deg våkne igjen her eller der – i tiden eller i evigheten.

Første gang publisert i avisen Vårt Land fredag 18. oktober 2013 og her på bloggen 8. november 2013.

Les hele historien om den gode røveren i Bibelen her. 


FRELSEN: «Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis.»» (Luk 23,43)

Den kirkelige tradisjonen ser på de to røverne som representanter for de to måtene du kan møte Jesus på: Du kan velge Jesus/nåden og bli frelst, eller du kan velge
bort nåden, snu ryggen til Jesus og gå fortapt. Dette synliggjøres i kirkekunsten.

I kirkekunsten er den gode røveren ved Jesu høyre side, vendt mot Jesus, mens den onde røveren er ved Jesu venstre side og vender seg bort fra ham.

Dette vakre og ufattelig detaljerte, utskårne motivet fra korsfestelsen på Golgata står i museet Villa Borghese i Roma, og er laget av Guglielmo della Porta i ca. 1565.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen




MATER DOLOROSA:
Du kommer veldig tett innpå Jesus når du ber rosenkransen. Inn i livet hans. Helt inntil korset hans. Du står der og ser og hører det som skjer sammen med Maria og Johannes, de to som hørte, som så, som skjønte og som brakte det videre.

Her ser du Maria, den lidende mor ("Mater Dolorosa") ved korsets fot. Ved siden av henne står den unge disippelen Johannes, den eneste av disiplene som ikke sviktet Jesus.

Dette er et utsnitt av det samme utskårne, tredimensjonale Golgata-motivet som ovenfor,
laget av kunstneren Guglielmo della Porta i ca. 1565. Du kan studere det i museet
Villa Borghese i Roma.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

04 mai 2022

Ettertanke | Ty Kärleken är Allt

FRED: Carl Larssons spisestue med Guds Fred over døren.
"Slike synlige ord i hjemmet virker helbredende på det som er sykt i oss."

Kirkefaderen Hieronymus forteller at da evangelisten Johannes var blitt for gammel til å kunne preke, pleide han ganske enkelt å si til folket som hadde samlet seg: «Mine barn, elsk hverandre.» 


Da de spurte hvorfor han alltid sa det samme, svarte han: «Det er Herrens befaling, og hvis dere adlyder den, er det i seg selv nok».

Disippelen Peter var helt på linje med sin venn Johannes. Peter skriver nemlig: «Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig». Og han fortsetter: «for kjærligheten dekker over en mengde synder.» (1. Pet 4,8)

Over alt der det finnes mennesker, finnes det mengder av synder.
Alle som har prøvd å leve sammen med noen har oppdaget det. Å leve i en familie er noe av det vanskeligste vi gjør, og det blir raskt uutholdelig uten store mengder kjærlighet. Den svenske maleren Carl Larsson (1853-1919) hadde kone og åtte barn. Med andre ord var de ti personer i huset som trengte uendelige mengder av kjærlighet.

Løsningen: Carl Larsson malte Guds fred og kjærlighet over dørene i spisestuen deres. Over den ene døren stod det: «Guds Fred». Over den andre stod det: «Älsken Hvarandra, Barn, Ty Kärleken är Allt». «Elsk hverandre, barn, for kjærligheten er alt». Hører du gjenklangen av Johannes?

Slike synlige ord i hjemmet virker helbredende på det som er sykt i oss. Folk som levde før oss visste det. De skjønte at hvis troen vår skal klare å pulsere friskt i hverdagen trenger vi hjelp. Kristen kunst og synlige trosuttrykk former oss utenfra og innover. De minner oss på Gud. De hjelper oss til å løfte blikket, elske Gud og elske hverandre.

Så heng det opp i stuen eller på kjøkkenet: «Älsken Hvarandra, Barn, Ty Kärleken är Allt».

Første gang publisert i avisen Vårt Land 10. februar 2011 og her på bloggen 7. oktober 2012

«Älsken Hvarandra, Barn, Ty Kärleken är Allt»


LES OGSÅ: 

Ettertanke | Det vanskeligste jeg vet: "Jeg er redd dette blir min dårligste ettertanke noen sinne. Temaet i dagens bibeltekst er nemlig det aller vanskeligste jeg vet. «Elsk hverandre»."

10 september 2021

Ettertanke | Lidenskapelig kjærlighet

Når du virkelig elsker, setter du himmel og jord i bevegelse for å få tilbake den du har mistet.  
Jesus elsker oss med en kjærlighet som gir ALT.

Maleri av Salvador Dali, etter inspirasjon av en skisse av St. Johannes av Korset (1542-1591).

Bibelen forteller én fortelling fra første til siste side: At det finnes Én som har skapt alt, og denne éne, personlige, treenige Gud elsker verden med en kjærlighet av en annen verden.


Han elsker oss akkurat slik vi er skapt for å bli elsket: Lidenskapelig, evig og trofast. 

Men vi, vi elsker ikke Gud verken lidenskapelig, evig eller trofast. Vi rotet oss bort allerede på side to i fortellingen, og det er helt og holdent vår egen skyld.

Dagens bibeltekst er hentet fra side 197 i historien. Moses har nettopp advart Israelsfolket om hva som vil skje hvis de sviker Gud og dyrker avguder: Da vil Guds folk bli spredt ut blant folkene. Så kommer dagens bibeltekst:
«Men dersom dere søker Herren din Gud der, skal du finne ham når du søker ham av hele ditt hjerte og hele din sjel. I din nød, når alt dette rammer deg i dager som kommer, skal du vende om til Herren din Gud og lytte til hans røst. For Herren din Gud er en barmhjertig Gud. Han slipper deg ikke og ødelegger deg ikke.» (5. Mos 29-31)
På en måte skulle jeg ønske at det stod: «Du skal finne Gud når du søker ham av litt av ditt hjerte og en flik av din sjel.» Men jeg innser jo at det ikke er sånn et ekte søk fungerer.

Når du mister en du elsker, setter du ikke i gang et halvhjertet søk. Du gjør alt du kan. Du setter himmel og jord i bevegelse. Du gir alt.

Derfor: Gi alt. Søk Gud av hele ditt hjerte, med alt det som finnes der av tro og kjærlighet, tvil, motstand og delthet. Kom som du er. Søk Gud med hele deg. Da settes Himmelens mektigste krefter i bevegelse.

LA OSS BE
«Du gode hyrde – før de villfarne tilbake. 
Barmhjertige Herre, kall meg tilbake når jeg flykter, 
dra meg til deg når jeg gjør motstand, 
reis meg når jeg faller, 
støtt meg når jeg står, 
led meg når jeg går. 
Glem meg ikke om jeg glemmer deg.
Om jeg synder, vend deg ikke fra meg.

Se ikke på mine misgjerninger, men på din uendelige godhet.
Tilgi meg nådig alle mine overtredelser.
Gi meg å sørge over de synder jeg har begått,
og styrk meg i de fristelser som ligger foran meg.» 

(Av St. Thomas Aquinas, 1225-1274)

 Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 10. september 2012

26 oktober 2020

Ettertanke | Mea culpa

Den katolske messen er full av tegnhandlinger, og én av dem er at vi under syndsbekjennelsen – helt fysisk og konkret – slår oss på brystet mens vi bøyer oss litt forover. Slik som tolleren gjorde.

Det er litt sørgelig at tolleren som Jesus forteller om i lignelsen i dag ikke er en virkelig person, for jeg har blitt så glad i ham. Han har blitt så virkelig for meg. Jeg tror det kommer av at jeg blir minnet om ham i hver eneste messe jeg er i.

Den katolske messen er full av tegnhandlinger, og én av dem er at vi under syndsbekjennelsen – helt fysisk og konkret – slår oss på brystet mens vi bøyer oss litt forover. Slik som tolleren gjorde. «Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’» (Luk 18,13)

I det liturgiske leddet Confiteor bekjenner vi, sammen:

«Jeg bekjenner for Gud, Den Allmektige,

og for dere alle,

at jeg har syndet meget

i tanker og ord,

gjerninger og forsømmelser

ved min skyld.»

Og ved «ved min skyld» slår alle seg for brystet: Staute menn, gamle damer, tenåringer, barn – alle. Det er et veldig kort, men vakkert og gripende øyeblikk der jeg står direkte foran Gud, maskeløs, avkledd. Ærlig.

I den tradisjonelle, latinske messen slår man seg hele tre ganger for brystet, mens man sier «Mea culpa, mea culpa, mea maxima culpa». «Ved min skyld, ved min skyld, ved min meget store skyld.»

Mennesket er et vesen med frihet og moralsk ansvar. Den som sier «mea culpa» er et fritt menneske, for bare frie mennesker kan ta ansvaret for sine egne handlinger.

Veien til full frihet går gjennom å være ærlig. Med det perspektivet kan det faktisk føles skikkelig deilig og frigjørende å si «mea culpa». For bare sannheten kan sette mennesket fri. Helt fri.

I messen overgir jeg meg til Gud slik jeg er, med alt jeg er, med hud og hår – også løfter jeg blikket og ser framover. 

Som dominikanermunken Arnfinn Haram sier det: «Det som ligg bak, skal vi gjere opp, og så skal vi legge det bak oss; eg gløymer det som ligg bak, og strekkjer meg ut etter det som er framfor (Fil 3). Livet vårt er bestemt av framtida, av Guds framtid, av det riket som skal kome og som alt no er her midt i blant oss! Vi går framover; vi har ei sky av vitne som omgjev oss (Hebr 12,1), alle helgnane der oppe, som på tribunene på stadion; dei ser ser oss som er midt i løpet, som vil i mål, som ikkje vil gi opp; dei kan støtte oss med sine forbøner og med sitt føredøme, dei heiar oss fram!

Ja, Abba, Far; eg vil i mål, sjølv om du skal dra meg over målstreken!

Hjelp meg, Herre Krist, å strida/i di kraft den gode strid! // Fylg meg alltid ved mi sida/fylg meg all mi levetid!"


Første gang publisert i avisen Vårt Land 26. oktober 2020 da Luk 18,9-14 var dagens bibeltekst

Du liker kanskje også:

14 oktober 2019

Vinternatt | Snu primstaven i dag

VINTERNATT: I dag har jeg snudd primstaven. 14. oktober er første dag på primstavens vinterside. Symbolet er en vott. Ikke fordi det er vinter, men fordi det er minnedagen til Kirkens 16. pave, den hellige pave Callistus (død i år 222).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


I dag er det minnedagen for den hellige pave Callistus som har gått inn i historien som en av de mest bemerkelsesverdige, aktive og livsbejaende paver i den tidlige kirken.


Før Callistus ble pave, var han forstander for den kristne menighetens gravsted ved Via Appia. Disse katakombene kalles ennå San Callisto, og der er 16 paver og ca 200 000 martyrer gravlagt.

Callistus hadde en bakgrunn som slave og straffange før han ble valgt til pave, og han skulle bli en pave som kjempet for likeverd mellom kirkens medlemmer. Til tross for at romersk lov forbød det, tillot pave Callistus ekteskap mellom slaver og frie mennesker.

Helgener og syndere

I kontrast til de gammeldagse rigoristene (som motpaven Hippolyt) forkynte Callistus at Kirken skal være et hjem både for syndere og helgener (slik lignelsen om ugresset blant hveten antyder). Derfor skal kirken tilby forsoning til dem som hadde falt i alvorlig synd etter dåpen, dersom de virkelig angret, og etter en passende bot.

Callistus var romer fra fattigkvarteret Trastevere der han både ble født og døde. Han ble bisatt i Trastevere ved Via Aurelia, og interessant nok ikke i S. Callisto-katakomben som er oppkalt etter ham. Pave Callistus døde som den sekstende pave, i år 222.

Tradisjonelle liturgiske
pavehansker.

Primstaven

Symbolet for denne dagen på primstaven er en vott, nærmere bestemt en pavehanske. Primstavmerket kan også være et tre uten løv eller en stav (en pavestav).

For en lengre biografi, les denne interessante presentasjonen på ucatholic.com 

Første gang publisert her på bloggen 14. oktober 2013.

16 september 2018

Ettertanke | Det gode liv

SKATTEKARTET: Min første ekte bibel, innkjøpt for egne penger i 1985 da jeg var ni år gammel. Rødt skinn med glidelås var det opplagte bibelvalget.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg har et skattekart fra barndommen: Min første ekte bibel, der jeg har tegnet fine streker under bibelversene jeg snublet over. Jeg måtte jo ha et skattekart for å vise vei tilbake til alt gullet jeg fant. 


FINE STREKER: Her fant jeg en skatt:
 Herrens lov gir glede i hjertet.

(Foto fra den gamle bibelen min)
Her er én av skattene mine: 
«Herrens lov er fullkommen, den gir sjelen nye krefter. 
Herrens lovbud er pålitelig, det gir den erfarne visdom. 
Herrens påbud er rette, de gir glede i hjertet. 
Herrens bud er rent, det får øynene til å stråle.» (Sal 19,8-9)
Dette er budskapet som nådde inn til meg: At Guds bud er gode, for de viser veien til Godheten. De «gir glede i hjertet». De «får øynene til å stråle». De «gir den uerfarne visdom». Loven er Skaperens «bruksanvisning til Det gode liv», sånn at jeg slipper å gjøre alle nybegynnerfeilene i boka. Heldige meg!

Guds bud gjør livet lettere, gladere, lysere – fordi de beskytter meg mot ondskapen. De verner meg mot synden, mot det som fjerner meg fra Gud.

Disippelen Johannes skriver rett ut at: «Å elske Gud er å holde hans bud. Og hans bud er ikke tunge.» (1. Joh 5,3) Når jeg elsker Gud, vil jeg gjøre hans vilje. Det sier seg selv. Men det GÅR ikke av seg selv.

Apostelen Peter sviktet Jesus grovt tre ganger på én natt. Etter det spurte Jesus ham tre ganger på én morgen: «Elsker du meg?», og Peter fikk bekrefte sin kjærlighet tre ganger: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.» 

Å være kristen betyr definitivt ikke at du aldri synder, men det betyr at du tar imot hånden fra Han som vil reise deg igjen etter fallene. Det betyr at du lever livet ditt i Guds lys – i Guds kjærlighet, nåde og tilgivelse – og det finnes ikke noe bedre sted å leve enn nettopp der, hos Han som skapte deg for Det gode liv. 


TRE BØNNER FRA SALME 119

Herre, vend blikket mitt bort fra tomhet, gi meg liv på din vei! (v. 37)
Led meg på den stien dine bud viser, for den gir meg glede. (v. 35)
Herre, la din miskunn komme til meg, og din frelse,
slik du har sagt! (v. 41)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. april 2012, da 1 Joh 5,1-3 var dagens bibeltekst, og her på bloggen 20. juli 2013.


MED GULLSKRIFT: Ragnhild er dåpsnavnet mitt (etter min mormor). Aadland er farsnavnet mitt (fra gården Aadland på Stord). Senere ble Høen lagt til da jeg giftet meg i 2002 (fra gården Høen, Singsås i Trøndelag), mens Helena er fermingsnavnet jeg valgte da jeg gikk inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap i 2008 (etter den hellige Helena og min mormor døpt Ragnhild Helena).
Foto: Ragnhild Helena Aadland Høen

03 mai 2018

NRK-andakt | Din egen klagesang

"Det handler om å være ekte. Å være ærlig." Under denne NRK-andakten finner du et etterord om nåden og Guds blikk.
Foto: Mubina H/Flickr Creative Commons

Jeg traff en gang en pastor som har en sønn med cerebal parese (CP). På grunn av CP-en sleper sønnen litt med det høyre beinet.


LYTT til andakten her på nrk.no

"Mange ganger når sønnen min kommer hjem fra skolen kan jeg se at han har det fryktelig vondt. At nå har de mobbet ham igjen. Men så vil han ikke snakke om det. Han bare slenger sekken i veggen og lukker døren til rommet sitt. Og jeg får så lyst til å si til ham: Bare slå til meg! Slå til meg, brøl til meg, skjell meg ut, vær sint på meg, hva som helst bare det hjelper deg!" sa pastoren.

"Og når jeg, som er en helt vanlig far, når jeg får lyst til å si noe sånt, hvor mye mer tror du ikke en himmelsk god far vil si det samme?"

"Kast det på Gud! Kast sinnet ditt, kast bekymringene, kast det som er vondt på Faren din. Skrik det til ham," sa pastoren.

For sånn er det. Sånn er Gud. Og sånn er livet i Bibelen. I Salmenes bok er det flere klagesanger enn det er lovsanger. "Jeg roper høyt til Herren. Jeg øser ut min klage og forteller ham om min nød." står det i Salme 142.

Kristendommen har noe mer å komme med enn en vag mumling om at Gud "er klar over" at vi har det vondt. Det helt sentrale i kristendommen er korset, det vil si lidelse. Gud er en med-lider, ikke en som betrakter meg og min situasjon på trygg avstand. Han frelser oss og viser sin kjærlighet i og gjennom lidelse.

Det er vanskelig å se Gud når det er mørkt. Men han er der. Under deg. Det er ikke en stor, tom avgrunn under deg. Jesus er der. Ingen av oss kan komme så dypt ned at Jesus ikke har vært der og vet.

Det er noe annet enn folk som påstår at de "vet akkurat hvordan du har det". Det vet de ikke. Ingen mennesker vet det. Men når du klager, gråter, roper og anklager Gud, eller bare har det så vondt at du ikke orker noen av delene – så vet Gud akkurat hvordan du har det.

Det handler om å være ekte. Å være ærlig. Å være sammen med Gud sånn som jeg er, og ikke sånn som jeg skulle ønske at jeg var.

Poenget er å komme til Gud. Uansett hva jeg føler. Uansett om jeg, eller andre, synes det hadde tatt seg bedre ut å smile salig. Uansett. I motgangstider er klage den ære Gud venter av sine barn.

Gud tåler at du er sint. Gud er til og med enda mer sint enn du er over alt det onde og vonde som du opplever. Så bare kast det på han! Gud er en himmelsk god Far. Selvsagt står han klar til å ta imot.

Så vær ekte. Vær sann. Syng din egen klagesang.

Musikk: Bjørn Eidsvåg med Kringkastingsorkesteret – "Kyrie" (lenke til Spotify)


LYTT til andakten og musikken her på nrk.no



Et etterord om musikken, om nåden og Guds blikk


Hver gang jeg hører denne versjonen av Bjørn Eidsvågs Kyrie, er jeg plutselig tilbake i sykesengen på brannskadeavdelingen på Haukeland sykehus, der hvor jeg ble så godt kjent med den lidende Kristus. 


Fredag 2. januar 2015 ble konserten "Klassisk Bjørn Eidsvåg med Kringkastingsorkesteret" sendt på NRK1. Jeg lå alene på rommet, og der ved 1:16 i Kyrie når strykeinstrumentene kommer inn - da bare trillet tårene. DET er min Gud. Sånn er han. Han kjemper for meg, lider for meg, gjør alt han kan for å vinne meg. Og det er ingenting jeg kan oppleve som han ikke vet om eller lider med meg i. For sånn er kjærligheten: Når den jeg elsker har det vondt, har jeg det like vondt.

For 20 år siden hadde jeg fått overdose av en mørk utgave av lutherdommen og et tilhørende anstrengt forhold til ordet nåde og bønnen kyrie eleison, "Herre, forbarm deg over meg." Jeg følte at nåden var noe som Gud/kristendommen kom og dyttet meg ned i bakken med: "Se her, så dårlig du er, be om nåde, du er liten og syndefull, du er ingenting, du får til ingenting, du er 100 % infisert av det onde, be Gud om nåde med en gang og hele tiden, ellers går det her til helvete."

I dag er nåde et av de fineste ordene jeg vet om. Det er den jeg svømmer i hver dag, det er den som får meg til å flyte og glitre og vite at jeg er elsket - akkurat som den jeg er.

Det er bare en person som vet at hun/han er elsket - bare den som ser seg selv med nådens blikk, med Guds blikk - som tåler å se inn i seg selv og oppdage alt som finnes der - både det fine og det ødelagte - uten å kjenne selvforakt og uten å bli oppblåst. Sammen med Gud kan jeg se meg selv og elske den jeg ser. Deretter kan jeg gå ut og elske andre som meg selv.

Hver gang jeg spiser mat ber jeg litt. Da er det jo egentlig meningen at man skal be for maten; takke for maten og be om Guds velsignelse over den. Det gjør jeg jo også, men uten at jeg planlegger det ender det alltid med at det første som bare kommer opp i meg når jeg skal til å be, er "Jesus, hjelp meg." Det er kyrie eleison-bønnen. Den lever jeg i. Fordi hele meg vet at jeg trenger Jesus. Hele tiden. Det er han som er det levende vannet. Det er han jeg tørster etter. Lengter etter. Elsker. Venter på. Det er han hele verden venter på. Eller som Marit Tøndel Bodsberg Weyde sa det i Vårt Land i dag: "Uten det hellige, slokner vi."

Det skriver jeg mer om her i andakten "Ikke kvel rastløsheten" som du kan både lese og lytte til her. Her er et utdrag:
Rastløsheten og utilfredsheten snakker høyt til oss om det som hjertet vårt allerede vet: At vi er skapt for noe mer. Vi er skapt for den brennende kjærligheten som aldri tar slutt. Vi er skapt for det evige og for den evige Gud.
Den rastløsheten du føler på – ikke kvel den. Ikke dop den ned med overfladiske ting. Ikke nøy deg med noe lite. La rastløsheten få drive deg dit det er meningen at du skal. Gå i dypet, dit uroen vil ha deg. Finn deg selv. På ekte. Få kontakt med din dypeste lengsel.

Ta deg selv på alvor. Ikke vær feig eller lat. Legg ut på dypet. Og gå dypt.
Be med Kirkens bønn: «Kom, Hellige Ånd. Fyll dine troendes hjerter, og tenn i dem din kjærlighets ild.» La deg oppsluke av den kjærligheten som overgår all forstand.

Du er den høyt elskede.
La ingen fortelle deg noe annet.


Sangen "Deg å få skode" har vært "min" sang i 30 år nå, helt siden jeg oppdaget den som barn:
Deg å få skode er sæla å nå,
Gud, ver det syn som mitt hjarta vil sjå,
ver du for tanken min dyraste skatt,
ljoset som strålar ved dag og ved natt!
Har du 3 minutter og 33 sekunder? Her kan du høre en fin versjon av "Deg å få skode" på engelsk: Be Thou My Vision (lenke til Spotify)


Fra samme andaktsuke i NRK, april 2018:


Tidligere i NRK, 1. august 2017:

01 august 2017

Hun kjempet for det ufødte livet

VERNET LIVET: - Jeg kunne ikke vært jordmor uten reservasjonsretten. Som jordmor er jeg utdannet for å ta imot liv, ikke for å ta liv, sa Liv Kjersti Skjeggestad Thoresen.
Foto: Menneskeverd

Noen samtaler husker du for alltid. I 2007 hadde jeg en slik samtale - med Liv Kjersti Skjeggestad Thoresen (1962-2017). Hun var generalsekretær i organisasjonen Menneskeverd i 13 år, og jobbet utrettelig for å verne om menneskets verdi fra befruktningen til en naturlig død. Les hele intervjuet mitt med henne her.


I går, mandag 31. juli, fikk jeg den triste beskjeden om at Liv Kjersti Skjeggestad Thoresen (55) var død etter lengre tids sykdom. Jordmoren Liv Kjersti var selveste Mor Menneskeverd i Norge. Det er vanskelig å forstå at hun er borte; gode, sterke, kloke, klartenkte, klarttalende, engasjerte, flotte, varme Liv Kjersti som alltid inspirerte, oppmuntret og gav håp til alle som kjemper for å verne om menneskets ukrenkelige verdi. 

Vi holdt kontakten i ti år, fra jeg intervjuet henne i 2007 og til hun nå døde, 31. juli 2017. Liv Kjersti var en god rådgiver. Skrev jeg en kronikk eller et debattinnlegg om abort eller aktiv dødshjelp hadde hun alltid noen gode innspill å komme med. I fjor sørget hun for at jeg kom inn i styret i Menneskeverd. Det vil jeg fortsette med å være - styremedlem i Menneskeverd. Kampen for det sårbare menneskelivet er nemlig den viktigste kampen som kjempes i Norge i dag. De minste blant oss, de yngste, de sykeste små, de eldste, de svakeste - de trenger oss.

Liv Kjersti sluttet aldri å løfte fram at alle mennesker har samme verdi. Det arbeidet må vi fortsette med. Jeg oppfordrer alle som er opptatt av menneskeverdet til å melde seg inn i Menneskeverd. Gjør det i dag! Er du allerede medlem? Gi en gave til Menneskeverd. Opprett gjerne en fastgiveravtale.

Bli med på å styrke vernet om menneskelivet fra befruktning til naturlig død, og for spesielt sårbare grupper. 


Intervjuet under her stod på trykk i studentmagasinet Credo nr. 4-2007. Intervjuet ble gjort i 2007 da Skjeggestad Thoresen fortsatt var ugift og het Skjeggestad. Hun fant kjærligheten i voksen alder, med sin kjære Yngvar. De fikk litt under fem år sammen som ektepar.


PRISEN: - Det er ikke alltid lett å gjøre det som er rett. Det koster, sier Liv Kjersti Skjeggestad.

Liv kjemper for livet


Liv Kjersti Skjeggestad er så inderlig fascinert av fosteret at hun egentlig ikke kunne blitt noe annet enn jordmor. Ja, også generalsekretær i Menneskeverd, da.


AV RAGNHILD AADLAND HØEN

- Å være jordmor er det beste yrket man kan ha, slår en fornøyd Liv Kjersti Skjeggestad (44) fast.

Helt siden Faraos tid er jordmødre kjent for å ha høy yrkesstolthet.

- Vi er en av de første yrkesgruppene som står nevnt i Bibelen, opplyser jordmoren, og sikter til det første kapittelet i 2. Mosebok der jordmødrene trosser Faraos ordre om å drepe nyfødte gutter.

Nekter å ta liv

- Det bibelstedet var min største oppmuntring gjennom studietiden, og fremdeles er det veldig viktig for meg. Jordmødrene Sjifra og Pua trosset makten og myndighetene. De nektet å ta liv, og det gjør jeg også. Ja, det koster. Du kan få bråk med sjefen. Selv er jeg blitt skjelt huden full. Men det er verdt det, mener generalsekretæren i Menneskeverd.

Organisasjonen Menneskeverd jobber for å verne om menneskets verdi fra befruktningen til en naturlig død.

Vil bevisstgjøre kristne

I dag betrakter legevitenskapen det som et faktum at livet starter ved befruktningen. Uenigheten nå går på når man tillegger livet en verdi.

- Uavhengig av trosoppfatning kan man se at ufødt liv har en verdi. Alle biologiske fakta understøtter det. Men som kristen mener jeg i tillegg at livet er ukrenkelig og hellig. Det er gitt oss som en gave fra Gud og vi har ikke rett til å avbryte det. Jeg ser behovet for å bevisstgjøre kristne på dette. Hvis folk bare visste hvor tidlig utviklet fosteret er… Når fosteret er 18 dager gammelt slår hjertet allerede, sier jordmoren engasjert og blir stille.

- Alt liv har lik verdi

Liv Kjersti vokste opp i Kongo. Der ble hun tidlig bevisst på alle menneskers verdi, uavhengig av hudfarge, funksjonsevne og alder.

- Gud ser veldig stort på det lille fosteret. Han ble jo selv til et foster. I følge det kristne menneskesynet har alt liv lik verdi. Vi har til og med et spesielt ansvar for å ta oss av de små og de svake. Men i Norge i dag har ufødte barn ingen verdi før de er tolv uker gamle. Barn med Downs syndrom får ikke rett til liv før de er 22 uker gamle, samtidig som legene redder barn som er 23 uker gamle, sier jordmoren.

Trenger reservasjonsretten

I følge abortloven har alt helsepersonell i Norge rett til å nekte å delta ved abortinngrep.

- Jeg kunne ikke vært jordmor uten reservasjonsretten. Nå for tida flyttes stadig flere av senabortene over fra gynekologisk avdeling til fødeavdelingene. Det reagerer mange jordmødre på. I Stavanger har over tjue prosent av de 95 jordmødrene reservert seg mot abortinngrep. Som de sier: Vi jordmødre er utdannet for å ta imot liv, ikke for å ta liv.

Oppsigelsesvern

Reservasjonsretten innebærer at sykehusene ikke kan si opp helsepersonell som nekter å utføre aborter. Man kan imidlertid nekte å ansette abortnektere. Dersom for mange helsearbeidere nekter å utføre abort står nemlig sykehuset i fare for å ikke kunne utføre abortplikten sin.

I Storbritannia er det fri abort opp til 24 uker. Der er det nå så mange leger som har reservert seg mot abort at det begynner å bli et alvorlig problem for helsevesenet, skriver avisen The Independent.

- Absurd abortpraksis

I Norge er antall senaborter økende, det vil si aborter som blir utført i svangerskapets uke 13-22. Abortnemndene innvilger aborter der fosteret er kommet stadig lenger i utviklingen, og stadig mindre avvik ved fosteret gir innvilgelse til senabort. Friske barn kan aborteres på ”sosiale indikasjoner”, som for eksempel dårlig økonomi eller brudd med barnefaren.

- Loven tøyes mot yttergrensen og ingen går nemndene i sømmene. Noen av senabortene skjer så sent at de tangerer tidspunktet for når man redder barna. Dermed dreper vi barn i uke 22 og redder dem i uke 23. Flere og flere i helsevesenet ser absurditeten i dette. Men abort er et tabuemne, også på sykehusene dessverre. Jordmødre forteller meg at langt flere ønsker å reservere seg enn de som faktisk gjør det. Det er mange jordmødre som utfører senaborter i strid med sin samvittighet, og som lider under det, forteller generalsekretæren.

Tabutema og forføring

Liv Kjersti fremhever at det er viktig å snakke om abort med varsomhet. Kvinnene er ofre de også. Jordmoren går aldri ut mot kvinnene, bare mot myndighetene og det forføreriske systemet som lurer kvinnene til å gjøre noe de ikke vet konsekvensene av.

- De færreste kvinner tar abort med letthet. For de fleste er det et vanskelig valg. Dessverre vet vi at mange føler seg presset til å ta abort av barnefar og familie. Disse får ofte større problemer i etterkant. Når man blir uplanlagt gravid kan abort virke som den enkleste løsningen. Men i etterkant opplever mange en taus sorg som følger dem resten av livet. Forskningen viser at selv om barnet er lite når det aborteres, fortsetter det å vokse i kvinnens tanke: ”Nå ville hun ha vært seks år.”

- Snakk om tilgivelsen

Liv Kjersti har snakket med kvinner som 15-20 år senere fortsatt gjerne ville hatt aborten ugjort. Ikke alle av dem greier å tilgi seg selv.

- Som kristne har vi et stort ansvar for å få fram at du alltid får tilgivelse når du bekjenner syndene dine for Gud. Jesus fordømmer ikke. Han har et helt annet budskap: Du skal få reise hodet og gå videre i livet. Du er tilgitt.

TV 2-informant

For to år siden var Liv Kjersti informant i en sak på TV 2-nyhetene. Ved et norsk sykehus var ett av to tvillingfostre blitt abortert på grunn av Downs syndrom. Etter å ha fått sprøytet kalium inn i hjertet i uke 18, døde fosteret. Det friske fosteret fikk leve, men ble født allerede i uke 25 med store komplikasjoner på grunn av tvillingaborten.

Abortinngrepet var fullt lovlig, men skapte sterke psykiske reaksjoner blant flere av sykepleierne og jordmødrene. Liv Kjersti fikk vite om inngrepet av jordmødre som tok kontakt med Menneskeverd, og hun ble ansiktet som turte å formidle det hele på TV 2-nyhetene.

Bråkmaker

- Det er tøft å stå fram. Du får følelsen av å være bråkmaker. Det er tøft å i det tatt si at du vil reservere deg mot abort, fordi da vet du at kollegene dine må gjøre den jobben som ingen av dem liker. Alle ønsker å bli likt av kollegene sine, og du vil jo gjerne holde deg inne med ledelsen. Det er ikke alltid lett å gjøre det som er rett. Det koster.

- Likevel vil du anbefale kristne å bli jordmødre?

- Så absolutt. Det ville være en tragedie hvis Norge ikke hadde helsepersonell som er etisk bevisst på disse problemstillingene. Og Helse-Norge ville gått glipp av mange dyktige fagpersoner og gode omsorgspersoner.

- Hva er ditt råd til nyutdannede?

-  Behold nysgjerrigheten, ikke bare aksepter at ”slik gjøres det her”. Følg samvittigheten din selv om du er den eneste som står opp for det du føler er rett.

Brenner broer 

Liv Kjersti synes det er et privilegium å få være jordmor.

- Å være jordmor er det beste yrket man kan ha. Du kommer veldig nær mennesker og får et stort ansvar. Jeg er jordmor langt inn i ryggmargen. Men jeg vet ikke om jeg får komme tilbake og jobbe som jordmor når jeg en gang slutter i jobben som generalsekretær. Kanskje jeg brenner for mange broer. Norge er ikke så stort, mange vet hvem jeg er.

- Det må være et stort offer for deg, siden det å være jordmor er så viktig for deg?

- Det er viktig at noen våger å ta opp temaene og få dette opp i den offentlige debatten. Saken er viktigere enn meg, svarer Liv Kjersti Skjeggestad resolutt.

På Menneskeverd.no kan du lese mer om organisasjonen Menneskeverd.


Tusen takk for alt du gav, Liv Kjersti. Vi skal gi det videre.
Foto: Menneskeverd


Noen fakta om ukene i magen

· Hjertet begynner å slå allerede 21 dager etter befruktningen. Da er fosteret 3-4 mm langt.

· I uke 7 er alle organer er anlagt, og fosteret beveger armer og ben. Hvis du går til ultralyd nå kan du selv se det lille hjertet som slår.

· I uke 8 kan man se på ultralyd om det er en liten gutt eller en liten jente.

· 12 uker gammelt forsøker fosteret å suge på tommelen. 14 uker gammelt gjesper det.

· Fram til uke 12 er det fri abort i Norge. Grensen ble satt av operasjonstekniske hensyn: Etter uke 12 må kvinnen føde barnet, det kan ikke lenger vakuumsuges ut. 
 
· De fleste svangerskap varer i 37-42 uker. Legene redder nå barn som blir født allerede i uke 23-24. I Norge innvilger abortnemndene senabort fram til uke 22.

(Kilder: Menneskeverd, professor Stuart Campbell i The Times og www.barnimagen.com)


Fosteret i Bibelen


”Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg. Før du ble født, helliget jeg deg.” Jeremia 1,5


”Herren har kalt meg fra mors liv. Mens jeg var i min mors indre har han nevnt mitt navn.” (Jesaja 49,1)

”Så sier Herren, din forløser, Han som formet deg fra mors liv” (Jesaja 44,24)

”For du har skapt mitt indre, du har vevd meg i mors liv. Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble skapt i lønndom. Du så meg den gang jeg var et foster, i din bok ble alt skrevet opp; mine dager ble dannet før en eneste av dem var kommet.” (Salme 139,13-16)

”Helt fra mors liv skal han være fylt av Den Hellige Ånd.” (Lukas 15,1 - om Johannes Døperen)

”Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den Hellige Ånd og sa med høy røst: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd.” (Lukas 1,41-44 - fosteret Johannes Døperen får besøk av fosteret Jesus)

Intervjuet med Liv Kjersti Skjeggestad Thoresen ble første gang publisert her på bloggen 26. april 2013. Saken ble utvidet og oppdatert 1. august 2017.


Les også:


26 mai 2017

Ettertanke | Det vanskeligste jeg vet

LOVE ONE ANOTHER: «Let's love one another, it's better bi far; Mak peace wi yor Brother - it's better nor war! Life's rooad's rough enuff - let's mak it mooar smooth, Let's sprinkle awr pathway wi kindness an love". (A verse of dialect ditty for Yorkshire Day. J. Hartley, Christmas 1898.)
Foto: Michael Fawcett/Flickr Creative Commons








Jeg er redd dette blir min dårligste ettertanke noen sinne. Temaet i dagens bibeltekst er nemlig det aller vanskeligste jeg vet. «Elsk hverandre» (Joh 15,17).


«Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.» (Joh 15,12).

Elske. Akkurat det som vi er så inderlig dårlige til. Akkurat det som jeg ikke får til – hver eneste dag. Jeg kommer ikke på en eneste festlig eller sterk historie. Jeg finner ikke et eneste sitat som passerer dvaskhetskontrollen. Jeg har ingenting å komme med.

Jeg har tryglet Jesus om hjelp, om nåde, men det er bare stille. Helt stille. Litt klinging i en bjelle. Babyen gråter. I bakgrunnen er det noen barn som krangler og jeg hører lyden av meg selv som ber dem om å slutte, jeg skal skrive en andakt (om det å elske), kan de ikke bare være snille med hverandre? VÆR SÅ SNILL!? (Sint, drønnende malm.)

En annen stemme begynner å synge i meg. Forsiktig. «Mine barn, elsk hverandre». Det er Helene Bøksle som synger «Hymne», komponert av Nils Larsen i 1915. Jeg lytter nøye.
«Fader vor, kom oss i møde. Hjelp os du som gav din søn, der led for oss og døde. I vort hjem mørket os knuger. Lad oss skimte stjernen over Bethlehem.
Herre, hør! Hold dine hænder over dem som kjemper, som lider og dør.
Giv oss fred! Hør vor bøn! Lad det være alle vore tårers løn.»

«Mine børn, elsk hverandre. Se, jeg gav min Søn at i hans fodspor I skal vandre.
Lyd mit ord, elsk hverandre! Tilgiv alt, så blir der dag og fred på jord.»

Endelig bryter Jesus stillheten. «Bare bli i meg. Bli i min kjærlighet. Ikke gjør det så vanskelig, Ragnhild. Kom, nå går vi.» Jeg tegner meg med korsets tegn og går.
Forventningsfull.


LA OSS BE

Jesus. Takk for at troen vår holder i møte med livet der ute – ikke fordi den er stor nok eller god nok, men fordi du holder. Og du holder alle dager, helt inn i himmelen. I all evighet: Takk.

LYTT

Lytt til Helene Bøksle synge "Hymne" fra albumet "Det hev ei rose sprunge" her på Spotify.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 28. april 2012, da Joh 15,9-17 var dagens bibeltekst


LES OGSÅ:

Ettertanke | Ty kärleken är allt"Kirkefaderen Hieronymus forteller at da evangelisten Johannes var blitt for gammel til å kunne preke, pleide han ganske enkelt å si til folket som hadde samlet seg: «Mine barn, elsk hverandre.»"

02 april 2017

Alle kan bli en helgen. ALLE.

"God made saints out of far worse people than you." Mark Hart
Foto: Catholic Link

For å ta to av mine helter: Paulus drepte mennesker bare fordi de var kristne, før han selv ble en kristen. Allerede som tenåring hadde Hellig Olav drept atskillige mennesker i vikingtokt, og hans eneste sønn ble født utenfor ekteskap.


Sånn kunne jeg fortsette. Men det er ikke poenget her. Poenget er at uansett hvem du er, uansett hva du har gjort, uansett hvilken fortid du har, kan du likevel bli en helgen. Det vil si: Du kan bli den personen Gud skapte deg til å være. Hel. Helbredet. Helliggjort.


Til oppmuntring på veien: Her er ti gode sitater.


"God made saints out of far worse people than you." 
Mark Hart

"Every saint a past
and every sinner has a future."

"The struggle is the sign of holiness.
A saint is a sinner that keeps trying."


"We are not the sum of our weaknesses and failures.
We are the sum of the Father's love for us."


"Let no one mourn that he has fallen again and again, for forgiveness has risen from the grave."


"To be saints is not a privilege for the few, but a vocation for everyone."
"Do not be afraid to become the saints of the new millennium!"


"Become who you are."


"The Lord delights in every little step you take."


"May we know You more clearly, love You more dearly, and follow You more nearly, day by day."


"Every saint has a past
and every sinner has a future."
Oscar Wilde


"Let no one mourn that he has fallen again and again, for forgiveness has risen from the grave."

Foto: Fransiscan Foundation for the Holy Land 

"The struggle is the sign of holiness.
A saint is a sinner that keeps trying."
Josemaria Escriva

Foto: The Culture Project på Instagram 

We are not the sum of our weaknesses and failures.
We are the sum of the Father's love for us."
Den hellige pave Johannes Paul II
"Do not be afraid to be the saints of the new millennium!"
Den hellige Johannes Paul II


"To be saints is not a privilege for the few, but a vocation for everyone."


"Become who you are."
Den hellige Johannes Paul II


"The Lord delights in every little step you take."

"May we know You more clearly, love You more dearly, and follow You more nearly, day by day."

Les også:

  • Ettertanke | Slik blir du en helgen "Alle helgener vitner om denne ene tingen: At ALT er nåde. Helgenenes fortrinn består ikke i moralsk lyteløshet eller syndfrihet, men i det at de lar nåden seire i livet sitt. "

01 april 2017

Ettertanke | Slik blir du en helgen

Foto: Lillian Mostraum

 

Hvem er hellig? Bare Gud. All annen hellighet er en delaktighet, en avglans av Guds hellighet.


Vi mennesker er skapt i den hellige Guds bilde, og det er meningen at vi skal ligne på ham. ”For dette er Guds vilje: at dere skal være hellige,” skriver Paulus (1. Tess 4,3). Eller som Jesus sier det: "Vær fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen." (Matt. 5,48). Vi er med andre ord alle kalt til å bli helliggjorte mennesker til å bli helgener, rett og slett.

Høres det umulig ut? Selvsagt. For deg, så. Men for Gud er ingen ting umulig (Luk 1,37). Det er Han som står for helliggjørelsen. Det eneste du selv må gjøre, er dette ene (og det er vanskelig nok): Du må ville det. Du må ville være åpen for nåden, slik at nåden får arbeidsrom, slik at Gud virkelig får slippe til i dypet av deg.

Alle helgener vitner om denne ene tingen: At ALT er nåde. Helgenenes fortrinn består ikke i moralsk lyteløshet eller syndfrihet, men i det at de lar nåden seire i livet sitt.

Hvordan kan du bli en helgen, et helliggjort menneske? Ved å leve livet åpent med Gud, i hans nåde, i det daglige, der du er! Den lange veien til hellighet består av de mange små stegene, i Kristi etterfølgelse.

Det meste i livet er et spørsmål om å holde ut – holde ut i det gode. Så hold ut! Og er du på vei bort fra Gud, så vend om og kom tilbake. Ikke bryt løpet! Heia, heia!

”Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus. Søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus.” (Fil 3,12–14)
Noe bearbeidet versjon av en ettertanke som første gang ble publisert i avisen Vårt Land 11. mai 2011. Første gang publisert her på bloggen 24. august 2012.


"Alt av Naade". De gamle visste at 
 hvis du broderer ord opp på veggen,
så broderer du dem samtidig inn i hjertet.

Post Scriptum: Alle kjenner en helgen


Hvis du tenker etter har du sikkert møtt en gammel kristen som det «lyser Jesus av»? En herlig, eldre dame som helt tydelig har blitt preget av å leve tett sammen med Jesus gjennom et langt liv? Eller en dypt troende lærer som du kjente at det var noe annerledes ved, en som ba mye og utstrålte Jesu vennlighet? Eller en bestefar som har tilbrakt mye tid i bønn over Guds ord, og som har blitt så forvandlet gjennom sin åpenhet for Gud og for Guds nåde at han nå utstråler Jesus – Jesu kjærlighet og Jesu vennlighet?

Da kjenner du en helgen, et menneske som Gud har gjort hellig. 


Les også: