Må bare dele noen oktoberglimt og denne nydelige oktoberteksten av Jan Inge Sørbø med dere.
Han gyller himlens tak i gullsinober.
Han heiser sola varsomt opp og ned.
Han helsar oss med sommar i oktober.
Han skifter fargar på kvart ospetre.
Han lyfter trea langsamt opp av jorda.
Han murer opp eit fjell og lar det stå.
Han pustar liv og varme inn i orda.
Han hentar deg den dagen du skal gå!
Går du på glør, så går du på hans hender.
Og når du blør, er det hans blod som renn.
Han står der nederst når di krise vender,
for han stig ned og du stig opp igjen!
Det gull du ser på himlen i oktober,
er renningar i veven som han vev.
Frå hans palett flyt purpur og sinober.
Og du er den som får hans kjærleiksbrev!
Av Jan Inge Sørbø
Opprinnelig et dikt, senere tonesatt. Står nå i Norsk Salmebok. Publisert her på bloggen med velvillig tillatelse fra Sørbø. Tusen takk!
Denne bloggposten ble første gang publisert 29. november 2018, og oppdatert 17. oktober 2021. Bildene er fra Bygdøy i oktober 2018. Posten ble løftet opp på nytt 8. oktober 2023.
Sykkeltur til Bygdøy, med innlagt stopp på Norsk Folkemuseums kafé. Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
"Frå hans palett flyt purpur og sinober. Og du er den som får hans kjærleiksbrev!" (Jan Inge Sørbø)
Vakre Bygdøy. Helt greit å bo i sykkelavstand herfra.
Mmm, jeg liker sjøen. Vintersjøen også.
To brødre på vei inn i eventyrskogen, rett før lillebror Johannes skled, veltet og fikk trøst av storebror Olav. Det gikk helt fint. Opp på sykkelen igjen og fortsett.
Alvelandet Rivendell fra Ringenes Herre dukker som vanlig opp av intet. (Ja, eller Oscarsborg, som det er mer kjent som.)
Maria (4,5 år). Kjempestas å være med på hengesykkel og "sykle selv".
Svaner er litt som Gud: Vakre, annerledes og inngir en solid dose ærefrykt.
Oktobersolnedgang på vei hjem. "Han gyller himlens tak i gullsinober. Han heiser sola varsomt opp og ned. Han helsar oss med sommar i oktober. Han skifter fargar på kvart ospetre." (Jan Inge Sørbø)
Her er et fint dikt som har lært meg å bli ekstra glad i november:
NOVEMBERLYS
Du tenner ikke lys i juni.
Den klare flammen blekner
i sommerens svale skumring.
Den høye hvelving over meg
har ikke plass til mer lys.
Jeg lengter etter november,
når hvert lys har liv,
når hele det store mørket
må vike
for en eneste liten flamme.
Irene Henrysson
(Diktet er opprinnelig skrevet på svensk. Det er oversatt til norsk av Asbjørn Kvalbein.)
De neste ukene nå er glede-seg-til-advent-tid. Etter at julestjerna forlot vinduet Kyndelsmesse i 2017, stod opphengskroken igjen så tom og søkte om ny jobb. Dermed har vi stjerne i advents- og juletiden, og hjerte i vinduet resten av året.
"Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket" (Konfucius) Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Så høyt var du elsket i Norge, Jomfru Maria. En vakker statue fra norsk middelalder, "Hove-madonnaen", som i dag står på Universitetsmuseet i Bergen, De kulturhistoriske samlinger. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Ikke vær redd for å nærme deg Jomfru Maria. Du klarer uansett aldri å elske henne høyere enn det Jesus gjorde.
Jo nærmere du kommer Maria, jo tettere drar hun deg til Jesus. Ingen er bedre i stand til å lære deg å elske Jesus uforbeholdent enn hans mor.
I dag, 8. september, feirer vi Jomfru Marias fødselsdag, som er en av de fire Maria-merkedagene på den norske primstaven: Kyndelsmesse 2. februar, Marias Budskapsdag 25. mars, festen for Jomfru Marias opptakelse til Himmelen 15. august og Marimesse om høsten 8. september (Marias fødselsdag).
Her er en gave til deg i dag: Et vakkert Maria-dikt av dominikanermunken Arnfinn Haram.
Litt latinforklaring før vi starter:
Mater Dei betyr "Guds Mor". Dette er en sterk Kristus-bekjennelse – sønnen hennes er faktisk GUD.
Benedicta tu betyr "velsignet være du". Dette er Elisabeths hilsen til Jomfru Maria i Luk 1,42.
Ecce mater tua betyr "dette er din mor". Sagt av Jesus til disippelen Johannes ved korset, og han blir Marias sønn (Joh 19,27).
Mater Dei
Mater Dei kva veit eg om deg?
det er så mange som har freista å viske bort biletet ditt vekk frå augo vekk frå hjarto hjå dei som trur på son' din
kva skal det tene til å stoppe munnen på dei som prisar deg sæl?
Skrifta held ikkje opp med sin tale Elisabeth helsar deg like fullt som velsigna mellom kvinner: benedicta tu!
og han som dei vil ære ved å gløyme deg talar tungt og tydeleg frå krossen: ecce mater tua! og eg svarar:
Videoopptak av mitt foredrag om Maria, holdt i Katolsk grovbrød-forumet i St. Olav menighet i Oslo. Rimelig likt foredraget i Gamle Øyestad kirke, bare at her er hele foredraget i muntlig form, slik at du kan lytte til det - og se alle bildene.
Maria-ærbødighet er ikke avgudsdyrkelse - "Maria förhåller sig inte till Jesus som 1 + 1 = 2, som två konkurrenter om uppmärksamheten, utan som 1 x 1 = 1, två som samverkar i samma plan, fast inte på samma plan. Maria är helt och hållet en skapad varelse."
Ettertanke | Å føde Gud:"Gud opphøyet tenåringen Maria til å bli den som bar tidenes frelsesplan inn i verden. Dypest sett er det hva vi også er kalt til. Guds Ord skal inkarneres i oss."
Ettertanke | Den første natten: "Hvis du kan klare å finne en luke av stillhet i dag, så lukk øynene og bli med Maria til Betlehem. Det er ingenting hun heller vil enn å vise deg Jesus. Guds sønn. Marias sønn."
Primstaven | Vakre Maria Immaculata: "Noe av det mest talende som er sagt om Maria står i tidebønnene for en av hennes fester. Der kalles hun "Adams datter og Guds mor". Det er hele vår frelseshistorie i et nøtteskall."
Ettertanke | Ave Maria"Evas NEI brakte synden og døden inn i verden. Gjennom Marias JA kom Frelseren og livet til verden. Den som lener seg på Marias bryst hører Guds hjerteslag slå der inne."
Hipp hipp hurra for Jon Fosse! Det er 95 år siden sist verdens viktigste litteraturpris gikk til en nordmann; den katolske forfatteren Sigrid Undset i 1928. De andre to norske forfatterne som har vunnet prisen, er Bjørnstjerne Bjørnson i 1903 og Knut Hamsun i 1920.
I dag var en stor dag for Norge, for nynorsken og for Den katolske kirke: Jon Fosse fikk Nobelprisen i litteratur. Den forrige nordmannen som mottok prisen, var Sigrid Undset i 1928. Nå er hele to av de fire norske Nobelprisvinnerne i litteratur katolikker. Det kaller jeg en fantastisk overrepresentasjon. Hipp hurra for Jon Fosse! Gratulerer!
– Nobelprisen i litteratur 2023 går til Jon Fosse for hans nyskapende dramatikk og prosa som gir en stemme til det uutsigelige, melder Svenska Akademien.
Jon Fosse har skrevet rundt 70 verk, både romaner, fortellinger, dikt, essay og skuespill. Utgivelsene hans er oversatt til over 50 språk.
– Jeg velger å se denne pristildelingen som en tildeling til litteraturen som først og fremst vil være litteratur, uten å ta andre hensyn, sier Jon Fosse i dag. Amen! Det er en god beskrivelse av Jon Fosses kompromissløse tilnærming til sin forfattervirksomhet.
Biskop Bernt Eidsvig sier det slik: – Jeg gratulerer ham hjerteligst på vegne av alle litteraturbevisste, lesende nordmenn! Det er den beste nyhet vi kunne få nå. Jeg gleder meg særlig over at Fosse er katolikk og at han avlegger et vitnesbyrd for sin tro. Jeg oppfatter ikke at han ser på seg selv som en apologet, men han virker kanskje slik indirekte, likevel. Jeg gleder meg på vegne av hele nasjonen, spesielt Det katolske Norge.
Og her er lenke til sekundet der forfatteren svarer på spørsmålet: "Vil du helst ha Nobelprisen i litteratur eller bli helgen i Den katolske kirke"? Deretter klippes det rett over til at Fosse forteller om da pater Arne Fjeld i St. Dominikus kloster lærte ham om katolsk tro og tenkning. Katolske kristne tror at Jesus er virkelig (ikke bare symbolsk) til stede i det forvandlede nattverdsbrødet i tabernakelet i katolske kirker. Det røde evighetslyset vitner om dette. Det sier: "Jesus er her".
Jon Fosse peker mot tabernakelet og sier det slik: - "Det er noe der." Ei betre forklaring kunne eg ikkje ha fått.
Veldig fint! Jeg anbefaler hele programmet!
Har du sett tv-programmet "Det som ikkje kan seiast" med Jon Fosse? Jeg anbefaler den dokumentaren på det sterkeste. Et nydelig, varmt portrett. Her er lenke til sekundet der Jon Fosse svarer på spørsmålet: "Vil du helst ha Nobelprisen i litteratur eller bli helgen i Den katolske kirke"? Se det gjerne nå i helga!
«Når han skriver kan han være så dypt inne i det, at han nesten ikke opplever det, øyeblikk av mystikk der han nærmest forsvinner.
– I øyeblikk skjønner man noe dypt, som en ikke kan si hva er. En mer dramatisk person ville kanskje sagt at Den heilage ande var på besøk, sier Fosse.»
Jon Fosse ble tatt opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap rundt jonsoktider 2013. Han mottok fermingens sakrament i Sankt Dominikus klosterkirke på Majorstuen i Oslo.
– No er eg på ein måte komen heim. Eg opplever at den katolske messa gjer meg godt, i motsetnad til den protestantiske, som aldri har gjort meg noko godt, sa Fosse til Syn og Segn i 2013.
– Litt bevisst har eg bytt ut spriten med spiriten. Før fann eg fellesskapen meir med svirebrør på skjenkjestova enn i kyrkja eller messa. Det kjennest personleg godt å vera ein pitte liten del av ein stor samanheng, saman med mange levande og døde. Nedst på rangstigen, på bakerste benk, har eg det best i det katolske hierarkiet, fortsatte han.
– No er eg på ein måte komen heim. Eg opplever at den katolske messa gjer meg godt, sa Jon Fosse til Syn og Segn etter konversjonen i 2013. Pressefoto: Agnete Brun/Samlaget
Opplever skriving og tro som mysterier
I NRK-saken "Opplever skriving og tro som mysterier" i 2016, uttalte Jon Fosse seg om konversjonen på nytt.
«- Det som har blitt tydeligere etter at jeg konverterte, er det en kan kalle for en tro, forteller Jon Fosse i et åpenhjertig intervju med NRK.
Han peker på tvil som en helt naturlig del av denne troen.
– Hvis du konverterer til den katolske kirken, regner du deg selvsagt som kristen, noe som vil si at Kristus får en sentral plass i den måten du forstår liv og verden på. Det betyr likevel ikke at du vet noe, men at du velger å tro på det, utdyper Fosse.»
«Selv sammenligner han troens mysterium med det å skrive.
– Det er like vanskelig å argumentere på en forstandig måte for at troen er sann, som det er å argumentere for at et dikt er sant eller forståelig, sier Fosse.
Han opplever at kristendommen, med alle sine paradoks og absurditeter, minner om kunsten.»
"Er det ikke veldig umoderne å ville være moderne, da?" repliserer Jon Fosse, konfrontert med at det skulle være "litt umoderne" å snakke om Gud og mennesket slik Fosse gjør. Foto. Skjermdump fra nrk.no
Du kan ikke forklare et dikt
I forbindelse med at Jon Fosse flyttet inn i statens ærebolig Grotten, laget Siss Vik et halvtimes portrettprogram med ham som du fortsatt kan se på nrk.no. Programmet er laget et halvår før Fosse konverterte. I programmet blir det tydelig hvordan diktene hans sier nettopp det uutsigelige, og at du derfor ikke kan forklare dem ihjel, fordi nettopp diktet sier det best. Et dikt sier noe mer/noe annet enn du kan få fram med forklaringer. Det er nettopp derfor du sier det med et dikt.
Fosse sier blant annet: - "A poem should not mean, but be." Det skal ikke mene noe, men være det det er. For meg er det helt innlysende.
Når han snakker om døden og sjelen og Gud, responderer programlederen: "Det høres jo veldig flott ut, også tenker jeg det er litt umoderne å tenke sånn?" Og Fosse svarer med glimt i øyet: "Er det ikke veldig umoderne å ville være moderne, da?"
– Å lese verkene til Jon Fosse er en dyp opplevelse, dypt åndelig
– Å lese verkene til Jon Fosse er en dyp opplevelse, dypt åndelig, for ikke å si religiøs. Fosse har hevdet at «egentlig lengter vi etter Gud, fordi mennesket er en kontinuerlig bønn» og enten det er sant eller ikke, er bøkene til Fosse ikke mindre enn mirakuløse.
Fosse får Nobelprisen mens han er på høyden av sin skaperkraft. Han har alltid hatt en åndelig åre, og særlig tydelig ble den etter at han konverterte til katolisismen i 2013. Språklig hadde han helt fra debuten i 1983 et absolutt gehør – og en underfull stil. Hans senere arbeid med den kristne, mystiske tradisjonen har i tillegg gitt forfatterskapet noen utpregede klassiske kvaliteter.
– Bøkene speiler utviklingen hos Jon Fosse selv, fra å være en gnostiker til å konvertere til Den katolske kirke. Det mystiske er veldig sentralt hos Fosse nå, sier hun.
– Å lese Fosse er å komme inn i en bølgende språklig tone der du kan hvile i språket. Han klarer å nærme seg det ordløse, og det å leve inn mot mysteriet. Det treffer ikke bare det religiøse mennesket, men er noe mange kan ha en opplevelse av – at det ligger et dyp der i menneskets eksistens, sier Svalheim til Vårt Land.
I den samme saken i Vårt Land sier litteraturkritiker Rolv Nøtvik Jakobsen at Jon Fosse er "en mystiker inspirert av den mystiske tradisjonen i europeisk litteratur. Samtidig er han utrolig god til å gripe hverdagen i det lokale og det vestlandske og i det språket folk prater på." Jakobsen mener at Fosses litteratur åpner for religiøs undring og kristen tro.
– Få har fortjent Nobelprisen bedre enn Jon Fosse
Hvis du fortsatt er sulten på mer, kan du avslutte med kulturredaktøren i Dagsavisens artikkel: "Få har fortjent Nobelprisen bedre enn Jon Fosse" (nettsaken er uten betalingsmur akkurat nå, iallfall). "Nobelprisen i Litteratur til Jon Fosse er det største som har skjedd norsk kulturliv i moderne tid" mener han, og gir deg en kortfattet innføring i Jon Fosses produktive, 40-årige forfatterskap.
Helt, helt til slutt: Her er en liten gratulasjon også til Jon Fosses korrekturleser, Håkon Ambrosius Remøy i Samlaget, som er katolikk og aktiv i lokallaget for unge voksne katolikker i Oslo. Hipp hurra for deg også i dag!
Jeg tror det er umulig å vokse opp med panoramautsikt til havet og horisonten uten at det for alltid etterlater et hull i hjertet ditt der hvor havet har vært.
Selv er jeg oppvokst i Haugesund, på Haugalandet, som har fått navnet sitt med rette. Der bodde vi på en av haugene, Porshaug, med utsikt rett vest der sola går ned i havet. Mmm! Avhengighetsdannende. Å, som jeg lengter til havet, til himmelen og det vakre lyset helt vest i havet.
Jeg er veldig takknemlig for å kunne se Oslofjorden fra stuen nå, men det er ikke det samme. Alle som elsker havet, skjønner hva jeg mener. Havet er så uendelig mye større i alle retninger. Den høye himmelen. Havdypet. Bølgene. Den mektige lyden. Rullestrendene. Luften. Lukten. Vinden! Alt er deilig med havet. Haugesunds-dikteren Kolbein Falkeid sier det slik:
"Alt er spontanfestivaler. Bare havet evig."
Det stedet jeg kommer nærmest evige dimensjoner på jord, er på den vakre øya Selja, i de nesten tusen år gamle klosterruinene der. I ettervarmen av munkenes bønner, med de majestetiske Stadt-fjellene i nord og med det uendelige storhavet i vest – da kjenner jeg meg i slekt med poeten og sunnmørsmunken Arnfinn Haram (1948-2012), som skriver:
BERRE DETTE Berre dette kan eg no: gå ved havet lange strender fram lange tilbake
Det går en direkte linje mellom Jobs lengsel og fader Arnfinns lengsel etter å få se Gud. «Når det ikke er noe igjen av min hud, og mitt kjøtt er tæret bort, da skal jeg skue Gud. Jeg skal se ham med egne øyne, jeg selv og ikke en fremmed. Å, jeg fortæres av lengsel!» (Job 19,26-27)
Å skue er ikke et verb som er i daglig bruk lenger, til tross for at vi bruker øynene hver dag. Er det fordi vi holder for høy fart til å virkelig se? På engelsk bruker de behold der vi skriver skue (skode på nynorsk). På gresk heter det eidō, som betyr å se, å legge merke til, være oppmerksom, observere, utforske. Eidō er ikke et raskt blikk, det er å være helt oppslukt av det du ser. Du vil ikke gå glipp av noe. Sånn er det å skue Gud. Mesmerizing.
Dette er den himmelske visjonen: Å se Gud. Å skue ham. «Be Thou my vision», som den gamle irske salmen fra 700-tallet formulerer det. På norsk: «Deg å få skode er sæla å nå. Gud, ver det syn som mitt hjarta vil sjå!»
Jeg håper den salmen en dag vil bli sunget for full hals i begravelsen min. «Konge i æva, å lat du meg då, sigrande inn i ditt rike få gå! Ver du mi tru, den vona eg ber til eg får skode din herlegdom der.» Amen!
Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 23.09.2023 da Job 19,23-27 var dagens bibeltekst.
SELJA OG HAVET: Høstsol over klosteret, 2. oktober 2015. Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen
På begynnelsen av et nytt år med mye usikkerhet, kom jeg over diktet The Gate of the Year som ble verdenskjent da Storbritannias kong George leste det i sin radiosendte juletale i alvorstunge 1939.
Lyrikeren Minnie Louise Haskins (1875-1957) kalte diktet sitt God Knows, men det er i dag mest kjent som The Gate of the Year. Det skal ha vært prinsesse Elizabeth (dagens dronning Elizabeth II) som gav diktet til sin far da hun var 13 år gammel, på terskelen til krigsåret 1940.
GOD KNOWS
And I said to the man who stood at the gate of the year: "Give me a light that I may tread safely into the unknown". And he replied: "Go out into the darkness and put your hand into the Hand of God. That shall be to you better than light and safer than a known way". So I went forth, and finding the Hand of God, trod gladly into the night. And He led me towards the hills and the breaking of day in the lone East.
Det fortelles at disse ordene forble til trøst for dronning Elizabeth I (dronningmoren) resten av hennes liv. Hun fikk diktet innhugget i stein og festet på porten til kongens gravplass, King George VI Memorial Chapel på Windsor Castle.
Norsk gjendiktning
Her er diktet i Harald Grønneviks norske gjendiktning (gjengitt med tillatelse):
Eg sa til han som sto ved porten til det nye året: "Gjev meg eit ljos så eg kan gå trygt inn i det ukjende." Og han svara: "Gå ut i mørkret og legg handa di i Guds hand. Det skal vera betre for deg enn ljos og tryggare for deg enn ein kjend veg." Så gjekk eg fram, fann Guds hand og steig med glede inn i natta.
Og Han førde meg mot åsane og daggryet i aust.
Jeg prøvde å dra opp ett kort av krukken, men det kom tre:
"Gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage." (Matt 6,34)
"Legg din vei i Herrens hånd! Stol på ham, så griper han inn." (Sal 37,5)
"Vær ikke bekymret for noe! Men la alt som ligger dere på hjertet, komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takk! Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus." (Fil 4,6-7)
Guds ord for 2022
1. januar var det på tide å trekke et bibelkort med Guds ord for anno Domini 2022 -det Herrens år 2022. Jammen kom det ikke opp tre kort på én gang i stedet for ett, og jammen passet de ikke perfekt sammen: Matt 6,34, Sal 37,5 og Fil 4,6-7 (se bildet over).
Jeg har sjekket resten av bunken med kort, og det er ikke slik at det florerer av bibelkort som handler om at du ikke skal være bekymret. Dette er vel ca. de eneste tre av de 100 bibelkortene som gjør det, faktisk.
Betyr det at det kommer til å skje masse fælt i 2022 som jeg ikke skal la bekymre meg? Vel, det betyr iallfall at jeg ikke skal bekymre meg for det nå. Ikke fordi "don't worry, be happy", men fordi hver dag har nok med sin egen plage. Og kanskje blir 2022 faktisk et lettere år enn 2021? Det er lov å håpe.
Tingen er: Uansett hvor lyst eller mørkt det skulle bli i 2022, går det an å ta i mot Guds hånd og be om at Guds fred, som overgår all forstand, skal fylle og bevare hjertet og tankene mine i Jesus Kristus (Fil 4,7). Uansett hva som skjer. Uansett.
"Aren't you terrified of what 2022 could be like? Everything is so messed up..." "I think it will bring flowers." "Yes? Why?" "Because I'm planting flowers." Så det, så.
"Go out into the darkness and put your hand
into the Hand of God.
That shall be to you better than light and
safer than a known way."
So I went forth, and finding the Hand of God,
trod gladly into the night.
And He led me towards the hills and the breaking of day in the lone East.
Klokka er 22.30 på den hellige øya Selja, og natten er lys som dagen den 7. juli 2021. Fotografiet er tatt like før midnattsmessen i Sunniva-hulen, og er ikke behandlet på noen måte. Akkurat slik så det ut. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Det var rett etter midnatt den 8. juli i år. Sommernatten var lys som dagen ute på den hellige øya Selja. Vi hadde nettopp feiret midnattsmesse i Sunniva-hulen. Nå vandret vi på pilegrimsstien hjem igjen.
Jeg gikk der sammen med to katolske prester, og midt oppi reise og besøk hadde de ikke fått tid til å be de tidebønnene som alle katolske prester og ordensfolk ber hver dag.
Lyden av vesper – kveldsbønnen – blandet seg med lyden av fuglene, vinden og havet. Det var en helt spesiell opplevelse å få gå der – omsluttet av Guds ord, Guds kjærlighet og hele den verdensvide kirkens bønn. Når vi ber tidebønn kommer vi i forbindelse med den levende Gud, men også med mysteriet Kirken; alt Guds folk som ber de samme bønnene over hele jorden.
Ordet tidebønner betyr ganske enkelt bønner bedt på et bestemt tidspunkt. Tidebønnene er hentet fra Bibelen. De er Kirkens bønner, som bygger på den jødiske synagogesangen. Vi ber Guds ord. Framfor alt ber vi Salmenes bok, som var Jesu bønnebok. Når vi ber Salmene, ber vi med andre ord slik Jesus ba. Slik ba også de første kristne, og siden har de kristne aldri holdt opp med det.
Jeg har alltid sett på det som helt umulig å få koplet meg på tidebønnene. Bare det å ha råd til de mange bøkene – og å klare å finne fram i virvaret og skjønne systemet – helt umulig. Men med oblates.se er Kirkens tidebønner plutselig blitt tilgjengelig på en helt ny måte. Ut fra klokkeslettet jeg går inn på nettsiden, får jeg servert riktig bønn. Herlig!
I løpet av fire uker med tidebønn, har du bedt alle salmene i Salmenes bok. Dagens bibeltekst, Salme 30, bes hver torsdag i uke 1. I tillegg bes den i både advent-, faste- og påsketiden. Ut fra tiden («tonearten») som salmen leses, ser du nye sider ved teksten. I fastetiden trer vers 9-11 av Salme 30 frem. I påsken hører du Jesus be vers 4: «Herre, du førte min sjel opp fra dødsriket, du ga meg liv på nytt da jeg var i graven».
I tidebønnene er salmene gitt en kommentar, oftest fra kirkefedre. Disse hjelper oss til å forstå betydningen av at Kirken ber den konkrete salmen. Salme 30 er utstyrt med et sitat fra Cassiodorus (500-tallet) om at Kristus takker Faderen etter sin herlige oppstandelse. Det er det vi som Kristi legeme gjør når vi ber denne salmen.
Guds kirke sover aldri. Tidebønnen er en eneste stor, universell bønnestafett. Når jeg sovner, er det noen andre som våkner. Akkurat nå er det noen som ber matutin, laudes, prim, ters, sekst, non, vesper og completorium et eller annet sted i verden. Tidebønnene bølger seg fram i verden som en perpetuum mobile, en evig bevegelse.
Kirkens bønner har fremdeles noe å gi, noe å si. Det er bare å kople seg på.
Første gang publisert i avisen Vårt Land 20. september 2021 da Salmene 30,1–5 var dagens bibeltekst. Les bibelteksten i nettbibelen.
Salme 30 i Bibelen
En salme. En sang til innvielsen av tempelet. Av David.
2 Jeg opphøyer deg, Herre, for du dro meg opp, du lot ikke fienden fryde seg over meg.
3 Herre, min Gud, jeg ropte til deg, og du helbredet meg.
4 Herre, du førte min sjel opp fra dødsriket, du ga meg liv på nytt da jeg var i graven.
5 Spill for Herren, dere hans trofaste, pris hans hellige navn!
6 Et øyeblikk varer hans vrede, hele livet varer hans nåde. Om kvelden kommer gråt som gjest, om morgenen blir det frydesang.
7 Jeg kjente meg trygg og sa: «Aldri skal jeg vakle!»
8 Herre, i din velvilje satte du meg på fast fjell; men så skjulte du ditt ansikt, jeg ble grepet av redsel.
9 Til deg, Herre, ropte jeg, jeg ba til Herren om nåde:
10 «Hva tjener det til at blodet renner, at jeg går i graven? Kan vel støvet prise deg? Kan det forkynne din troskap?
11 Hør meg, Herre, vær meg nådig! Herre, vær min hjelp!»
12 Du vendte min dødsklage til dans, du tok sekkestrien av meg og kledde meg i glede.
13 Derfor synger jeg din pris og er ikke stille. Herre, min Gud, jeg vil alltid prise deg.
Nytt siden i fjor: Pilegrimsstien ut til klosteret har blitt tydelig merket med pilegrimsvegsymbolet. Bildet er tatt klokken 22.08 på kvelden den 7. juli.
Utsikt fra Sunniva-hulen like før midnattsmessen.
Utsikten motsatt vei: Inn i hulen.
Sigrid Undset kalte hulen for "Norges eldste, stående kirketak". Det har hun helt rett i. Her er et glim fra innerst i hulen, fra midnattsmessen 7. juli, der p. Josef Ottersen fikk æren av å være hovedcelebrant, siden han er skoleprest ved St. Sunniva skole.
Pater Josef Ottersen og pater Pål Bratbak etter messen.
Da p. Josef løftet opp hostien og vinen under eukaristien - det var et så fortettet, hellig øyeblikk at jeg umulig kunne ta bilde av det. Jeg måtte bare være til stede.
Så enkelt og stille kom Gud til vår jord. Så høyt er jeg elsket av Jesus, min bror.
For en skatt å få oppleve dette!
Utsikten mot klosteret, like etter midnattsmessen. Jeg elsker de hvite nettene på Selja.
Bildet er tatt kl. 21.11 på kvelden den 25. juli. Det var i dette vinduet jeg stod og ba i september 2004, da jeg fikk vite at vi skulle få et barn som skulle hete Sunniva. Selja er et sted der undere fortsatt skjer.
Jeg tok dessverre ikke noe bilde fra den omtalte turen hjem den 7. juli. Men dette bildet er tatt på vei hjem igjen fra den siste turen til klosteret og Sta. Sunniva-hulen i år, den 25. juli. Det var denne pilegrimsveien vi gikk på mens vi ba vesper den 7. juli. Her er veien så fin at du kan lese mens du går.
Bildet er tatt under den gyldne timen på Selja, klokka 21.47 den 25. juli. Den kvelden då Gud heldt fest på Selja.
Utdrag frå DÅ GUD HELDT FEST I FJALER av Jacob Sande:
Eg skal ikkje gløyme kvelden,augustikvelden, du veit,
eg lå utmed stranda og pilka den stunda då fisken beit.
I vest stod ei diger kveldsol og lutte mot himmelrand,
men det var ei jordisk kveldsol som skein på ei jordisk strand.
Då var det som alt vart omskapt,eg merka det litt i senn.
Eg var som Johannes på Patmos, Patmos i bibelen.
Former og fargar skifte på strender og firmament,
det som var kjent, vart ukjent, og det som var ukjent, kjent.
[...]
Eg skal ikkje gløyme kvelden, det var ein augustikveld,
Vårherre heldt fest for folket i Fjaler prestegjeld,
- Bergens Stift, som det heitte, - Ytre Sunnfjord prosti.
Glimt fra Sunnivahymnen sunget i Sankta Sunniva-hulen
Vi sang Sunnivahymnen Eterna Christi munera i Sunnivahulen under midnattsmessen 7. juli.
I videoen under her kan du høre sangøvelsen vår rett før messen. Dette var første gang Hege og jeg sang Sunnivahymnen sammen, så vi var litt spent på om vi hadde lært sangen på den samme måten. Det hadde vi heldigvis. Videoopptaket av dette verset (som er det fjerde verset av sangen) er gjort av pater Pål Bratbak.
Deretter synger jeg det første verset av Sunnivahymnen mens Maria tenner lys i Sunnivahulen - den siste dagen vår på Selja for i år, 25. juli.
Tips: Lyden er litt lav, så ta gjerne på headset for å høre bedre.
Historien om da jeg fikk det fineste tapte anropet i mitt liv - fra selveste Kolbein Falkeid. Pressefoto: Cappelen Damm/Hans Jørgen Brun
Kolbein Falkeid er død. Det første jeg tenkte da jeg hørte om hans bortgang, var: Nei! Nå får jeg aldri ringt ham tilbake! Hvordan skal jeg nå finne ut om han faktisk skrev diktet Aldri?
Tingen er: I mai 2016 skrev jeg et bidrag til PoesiRingen (en fantastisk oppfinnelse i regi av Arild Vedvik der over 1800 medlemmer mottar en gratis, daglig epost med poesi).
I det bidraget skrev jeg:
Kjære Arild
Noen dikt treffer deg, finner en åpning i hjerteveggen, smetter inn og bare gjemmer seg der inne for alltid. Dette er et slikt dikt - av Kolbein Falkeid, den fantastiske lyrikeren fra Haugesund.
Kjærlighetsdiktet hans ALDRI er noe av det vakreste jeg vet, spesielt de tre siste linjene.
Beste hilsen Ragnhild H. Aadland Høen
ALDRI
Så skinnende var aldri mørket og stjernene aldri så nyutsprungne, sekundenes små krus aldri så fylte av gjennomsiktig, ren mening som når du gikk med meg om nettene. Byens gamle ansikt glattet seg ut i befriende søvn. Verden åpnet hendene som et forsvarsløst barn. Og aldri, aldri har drømmen og virkeligheten stått så tett sammen som da øynene våre leste hverandre.
Av Kolbein Falkeid
Jeg gikk på Skeisvang videregående skole i Haugesund i årene 1992-1995 mens Kolbein Falkeid var norsklærer der- og akkurat i de årene da Vamp slo gjennom, med tekster skrevet av Kolbein Falkein. Debutalbumet «God morgen, søster» med vakre Tir n’a Noir kom i 1993.
Og så kommer fortsettelsen, som jeg skrev til PoesiRingen nå på lørdag, 3. juli 2021:
Kjære Arild
For fem år siden sendte jeg deg et av de vakreste diktene jeg vet om. Diktet heter ALDRI, og du sendte det videre ut i verden, i PoesiRingen. Jeg oppgav at diktet var skrevet av Kolbein Falkeid. Imidlertid har jeg lett gjennom hele boken med hans samlede dikt uten å finne dette diktet. Derfor skrev jeg like godt til forlaget, som sendte min henvendelse videre til Kolbein Falkeid. Jeg spurte om diktet er hans, eller om jeg bare har skrevet feil i boken min der jeg skriver ned de beste diktene og sitatene jeg kommer over.
Kolbein Falkeid ringte meg tilbake. Dessverre ringte han midt i et styremøte (jeg visste ikke at det var ham, ellers hadde jeg tatt den), og etterpå måtte jeg skynde meg hjem og få fem barn i seng. Dagene forsvant for meg, jeg kom aldri så langt som til å ringe ham tilbake og nå er han død. Snakk om forspilt sjanse til å snakke med en stor helt.
Så: Er det noen der ute i Poesiringen som kan bekrefte at dette diktet er skrevet av Kolbein Falkeid? Jeg forsøkte å spørre Google, men til ingen nytte. Her må det ekte poesieksperter til. Det eneste jeg vet helt sikkert om dette diktet, er at jeg skrev det opp i boken min på slutten av 90-tallet, før internettalderen, og jeg skrev helt tydelig at forfatteren var Kolbein Falkeid (også vet jeg at det ikke er jeg som har skrevet det).
Det høres veldig Falkeidsk ut, gjør det ikke? Kolbein Falkeid var norsklæreren til parallellklassen min på Skeisvang videregående skole i Haugesund. Jeg kan derfor ikke utelukke at jeg har fått tak i dette diktet gjennom andre kanaler enn en av hans diktsamlinger. Jeg skjønner iallfall ikke hvorfor jeg skulle ha skrevet inn feil navn. Men jeg skjønner heller ikke hvorfor et så fantastisk dikt ikke skulle være utgitt? Kan noen hjelpe? Er det noen andre enn Kolbein Falkeid som vet svaret på dette mysteriet?
Alt godt, Ragnhild (Aadland Høen)
Deretter limte jeg inn mailen fra 2016, som du allerede har lest over her.
Etterlysningen min ble delt både på epost (du kan melde deg inn i PoesiRingen ved å sende en epost til poesiringen@gmail.com) og på Facebook-siden til Poesiringen.
Tusen takk til to av følgerne til PoesiRingens Facebook-side, som oppklarte mysteriet. Jeg må si det var en lettelse, av to årsaker:
1. Godt å få avklart at jeg ikke har feilinformert verden i alle disse årene.
2.Det betyr også at det ikke var fordi jeg var på villspor at Kolbein Falkeid ringte meg. Han ringte for å bekrefte at diktet var hans. Kanskje hadde han også lyst til å fortelle hvorfor han ikke tok det med blant sine Samlede dikt i 2008? Kanskje var han fortsatt nysgjerrig og engasjert, og ville høre mine tanker om diktet?
På PoesiRingens FB-side skriver Øivind Nygård:
"Det er ikke sikkert det følgende er forklaringen på hvorfor diktet ikke er tatt med i Samlede dikt, men det er iallfall en mulig forklaring. Når jeg leste dette diktet og posten din, tenkte jeg at det mest sannsynlig var et uutgitt dikt av Falkeid. Nå viser det seg at det har blitt utgitt, men ikke tatt med i Samlede dikt, og det går litt ut på det samme. Diktet har blitt utelatt, og vi får tro det har vært et bevisst valg. Er det veeeldig rart at det har blitt utelatt? Jeg synes ikke det. Det er et fint dikt, men samtidig er det en type dikt som finnes fra før. (Noe assosiasjonene til Taube i tråden her illustrerer.) Kanskje hadde Falkeid vokst fra det når han skulle utgi samlede dikt. Kanskje snakker det om kjærlighet på en for sværmerisk-ungdommelig måte. Kanskje foretrakk den modne dikteren en mer lavmælt uttrykksmåte. Hvem vet? Men uansett tror jeg han ville omgjort beslutningen om han hadde visst hvor godt du/folk likte det. Jeg liker det ikke så godt som deg, men linjen "Byens gamle ansikt glattet seg ut i befriende søvn" er alene verdt inngangspengene."
Det er godt mulig at Øivind Nygård har rett i det. Jeg falt iallfall pladask for diktet som tenåring, både på grunn av byens gamle ansikt i sommernatten, men også på grunn av dette ikke-lavmælte blikket som fikk drømmen og virkeligheten til å stå så tett sammen.
Det er ikke utenkelig at Falkeid selv følte han hadde vokst fra diktet. Han var 35 år da han skrev det, og 65 år da han ikke tok det med. Kanskje hadde han også fått respons på at Aldri lå så tett opp til Taubes Så skimrande var aldri havet? Det får vi aldri vite. Men jeg tror Nygård har rett i at hvis Falkeid hadde visst hvor godt folk likte dette diktet, ville han ha tatt det med likevel. Kanskje var det det han ringte for å si? Det er iallfall det fineste tapte anropet jeg noen gang har fått.
Jeg gikk på Skeisvang videregående skole i 1992-1995, akkurat i de årene da Vamp slo gjennom. Albumet «God morgen, søster» med Tir n’a Noir kom i 1993. (Tir n'a Noir er nå avspilt over 16 millioner ganger bare på Spotify!) Kolbein Falkeid var som sagt læreren til naboklassen min. Han ordnet det slik at Vamp kom og holdt konsert i kantinen vår i skoletiden. Kjempestas!
Kolbein laget også en tekst til oss avgangselevene som jeg bare husker én linje fra nå, om hvordan vi en gang kom til å "se opp i taket og lengte litt tilbake". Det var ikke hans beste dikt (og nei, det ble ikke utgitt noe sted), men jammen fikk han rett. Det var tider, det. Med Kolbein Falkeid og Vamp og havet vest der ute og hele framtiden rett forut, i horisonter som forvitrer og glir. Takk, Kolbein. Jeg er utrolig takknemlig for at vi fortsatt har ordene dine.
Beste hilsen Ragnhild Aadland Høen
Post scriptum: To lyttetips til alle som er glad i Kolbein Falkeid:
Oppdatering 6. juli: I PoesiRingen i dag ble jeg minnet på Kolbein Falkeids fine dikt Gjensyn, som Vamp har spilt inn under navnet Hallo Adjø. Her kan du høre det på Spotify. Jeg kan virkelig anbefale å være med i PoesiRingen på e-post. Det er fint å følge PoesiRingen på Facebook også, men da er det mye du går glipp av på grunn av algoritmen. På epost er du sikker på å motta alt. Skriv til Arild Vedvik og meld deg inn på poesiringen@gmail.com, så får du med deg alle dikt og responsen fra medlemmene.
Etterord 7. august: Det er rart med de sporene man finner etter folk selv lenge etter at de er gått bort. I dag skulle jeg sette på en alarm på mobilen rundt kl 17. Der dukket «Ring Kolbein Falkeid»-alarmen kl 17.15 opp. Sukk. (Den blir nå omdøpt til «Husk kveldsmessen kl 18».)
