Ettertanke | Ikke kvel rastløsheten

ST. TERESAS EKSTASE: Berninis statue av St. Teresa av Avila (1515–1582).
Foto fra hicatholicmom.blogspot.com

Lyst til å HØRE denne ettertanken? Vær så god. Her kan du både høre og lese den.

Ikke kvel rastløsheten av Ragnhild Helena Aadland Høen på Vimeo.

Ikke kvel rastløsheten

Er du rastløs? Perfekt. Velkommen til adventstiden. Den er skapt for deg.

Advent er tiden for å vente utålmodig, for å håpe på noe mer. Det er en tid full av eros; av lengsel, uro og begjær. I disse intense ukene henter Kirken fram sin dypeste lengsel: Lengselen etter at Jesus skal komme til henne, slik bruden venter på brudgommen. Advent minner oss om kallet til å være våken – til å ligge våken av lengsel etter Den elskede.

Advent er tiden for å kjenne på den fundamentale mangelen på evne til å slå seg fullt og helt til ro her i tiden.

I advent snakker rastløsheten og utilfredsheten ekstra høyt til oss om det som hjertet vårt allerede vet: At vi er skapt for noe mer. Vi er skapt for den brennende kjærligheten som aldri tar slutt. Vi er skapt for det evige og for den evige Gud.

Den rastløsheten du føler på – ikke kvel den. Ikke dop den ned med overfladiske ting. Ikke nøy deg med noe lite. La rastløsheten få drive deg dit det er meningen at du skal. Gå i dypet, dit uroen vil ha deg. Finn deg selv. På ekte. Få kontakt med din dypeste lengsel.

Ta deg selv på alvor. Ikke vær feig eller lat. Legg ut på dypet. Og gå dypt.

Be med Kirkens bønn: «Kom, Hellige Ånd. Fyll dine troendes hjerter, og tenn i dem din kjærlighets ild.» La deg oppsluke av den kjærligheten som overgår all forstand.

Den store misjonsordenen «Jesu selskap» ble raskt kjent som «jesuittene» fordi de over alt forkynte med stor brann: «Gå til Jesus!» («Ite» er latin for «gå».)

Gjør det. Gå til Jesus. Og deretter: Gå ut. Del med verden den pasjonen som brenner dypt i deg. Bli med på det store du er kalt til. Som jesuittordenens stifter St. Ignatius av Loyola sa det: «Få mennesker aner hva Gud kunne gjøre ut av dem, om de bare uten forbehold ville overgi seg helt i den guddommelige Mesters hender, så Han kunne forme deres sjeler.»

Eller som St. Katarina av Siena formulerte det: «Vær den du er skapt til å være, og du vil sette verden i brann.»

Ignatius pleide alltid å sende ut misjonærer med disse ordene: «Ite, inflammate omnia!» «Gå, sett verden i brann!»

Så gå. Gå dypt. Gå til Jesus. Og gå ut. Gå, og sett verden i brann.

«Fra dypet roper jeg til deg, Herre. Jeg stunder etter Herren mer enn vaktmenn etter morgenen, vaktmenn etter morgenen.» (Sal 130; 1,6)

Salige er de som hungrer og tørster. Det er adventstid. Det er din tid. Du høyt elskede.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 7.12.2016 da Sal 130,1-8 var dagens bibeltekst

ST. TERESAS EKSTASE: Den gamle, kristne brudemystikken som jeg skriver om i dag, er blitt spesielt tatt vare på i karmelittenes tradisjon. Her er Berninis berømte statue av karmelitten St. Teresa av Avila (1515–1582) i basilikaen Santa Maria della Vittoria i Roma. 
Foto: Joaquim Alves Gaspa, Wikimedia Commons

St. Teresas ekstase

I selvbiografien "Boken om mitt liv" beskriver St. Teresa den ekstasen som Bernini har avbildet henne i: "Jeg så at han [engelen, min anm.] holdt et langt spyd av gull i sine hender, og aller ytterst syntes jeg det glødet som ild. Det kjentes som om han stakk spydet flere ganger gjennom mitt hjerte og like inn i mine innvoller. Da han trakk det ut igjen, syntes jeg at de fulgte med, og jeg var ved å fortæres av brennende kjærlighet til Gud. Smerten var så stor at den fikk meg til å gi fra meg disse jammerrop, og den sødme som denne fryktelige smerte fylte meg med, var så overveldende at det ikke er mulig å ønske å bli den kvitt, og sjelen kan nå ikke nøye seg med noe mindre enn Gud. Det er ingen legemlig smerte, den er åndelig, selv om også kroppen har del i den, ja, en meget stor del. Kjærligheten mellom sjelen og Gud gir seg et så sødmefylt uttrykk at jeg bønnfaller Herren om i sin godhet å la denne nytelse vederfares den som måtte tro at jeg lyver."

(Sitat fra "Boken om mitt liv", kapittel 29, del 13, i Olaug Berdals oversettelse)

I engelsk oversettelse: "I saw in his hand a long spear of gold, and at the iron's point there seemed to be a little fire. He appeared to me to be thrusting it at times into my heart, and to pierce my very entrails; when he drew it out, he seemed to draw them out also, and to leave me all on fire with a great love of God. The pain was so great, that it made me moan; and yet so surpassing was the sweetness of this excessive pain, that I could not wish to be rid of it. The soul is satisfied now with nothing less than God. The pain is not bodily, but spiritual; though the body has its share in it. It is a caressing of love so sweet which now takes place between the soul and God, that I pray God of His goodness to make him experience it who may think that I am lying."

"To fall in love with God is the greatest romance;
to seek him, the greatest adventure;
to find him, the greatest human achievement"
St. Augustin av Hippo

Les også:

• Ettertanke | Han skal komme igjen - "Advent er lengselens tid fremfor noen. Vi lengter etter lindring, lykke og glede, etter julefryd og julefred. Vi venter på Jesus og lengter etter ham. Grunnleggende sett lengter vi til Paradiset, der hvor alt faktisk en gang kommer til å være perfekt. Enn så lenge må vi nøye oss med våre høyst ikke-perfekte adventer og ikke-perfekte juler. Men av og til glimter de til! Plutselig glitrer det et sted i sjelen dette helt virkelige håpet om at én dag skal vi faktisk «gå til Paradis med sang». Én dag. En himmelsk vakker dag."
  
  
• Ettertanke | Forferdelig våken - "Jesus fremstiller seg selv som brudgommen som snart kommer til bruden, og det gjør han ikke for ingenting. Dvel litt ved det bildet før du går videre. Stopp opp og gå inn i det. Jesus elsker, lengter og tørster etter deg, og han ønsker at vi skal elske, lengte og tørste etter ham også. Dette er ett av universets største mysterier: At Gud ikke bare elsker oss, men at han har et så intenst ønske om å bli elsket av oss."
  
• Lidelsens mysterium i ditt eget liv, skrevet av legkarmelitt Anne Samuelsen: "Den hellige Johannes av Korset opplevde åndens natt i sitt fangenskap i Toledo, der han paradoksalt nok forfattet det vakreste kjærlighetsdiktet i spansk litteratur, "Åndelig sang", der han skriver om veien til, og foreningen mellom sjelen (bruden) og Gud (brudgommen). Som selvsagt er resultatet (oppstandelsen) av Korsets mørke."
  
• Ettertanke | Det tørste hjertet - "Det finnes en tørst som er så dyp at ingen ting i denne verden kan slukke den. Hvis kjøpesentrene hadde kunnet stagge tørsten ville vi vært utørste for lenge siden. Men vi har kjøpt alt som er å kjøpe, og likevel er vi tørste og urolige.
  
  ”For du, Herre, har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg,” forklarer den hellige Augustin (354-430)"

Min advent

Jomfru Maria står der og minner oss om hva vi venter på.
Alle foto: Ragnhild Helena Aadland Høen

I en kultur som starter jula i oktober, jobber jeg beinhardt for å holde på advent i advent. Ingenting rødt slipper inn i vårt hus før det faktisk er jul. Premien er at jula blir et ekte klimaks.

Denne teksten står på trykk i avisen Dagen 22. desember 2021.

Selv om det er 22. desember i dag, pynter vi ikke juletreet. Vi henter ikke fram julepynten heller – ikke før i morgen kveld. I dag er det fremdeles lilla tid; tid for å bygge opp spenningen. «Å vente på en glede er også en glede», sier G.E. Lessing.

Alle adventslysestakene, adventskalenderne, de lilla lysene og dukene, julekakene i boksene, adventsstjernene i vinduet, lukten av juleforberedelser, den glitrende belysningen på terrassen, den gravide Maria-statuen og alle julekrybbene der Jesus-barnet fortsatt ikke er ankommet – alle forteller de om noe stort og vakkert som snart skal skje.

Jeg er klar over at umiddelbar tilfredsstillelse har blitt normen på omtrent alle områder i vår kultur – også når det gjelder julefeiringen. Så: Hvorfor vente på den hellige tiden? Hvorfor vente på noe i det hele tatt? Hvorfor ikke bare forsyne seg NÅ?

Fordi Guds folk alltid har ventet på Guds tid. Og fordi gleden blir så mye større når du har rukket å lengte først. Jeg trenger å lage plass i hjertet til Han som jeg venter på. Det tar tid.

Advent er tiden for å vente utålmodig, for å håpe på noe mer. Det er en tid full av lengsel og uro. I disse intense ukene henter Kirken fram sin dypeste lengsel: Lengselen etter at Jesus skal komme til henne, slik bruden venter på brudgommen. Advent minner oss om kallet til å være våken – til å ligge våken av lengsel etter Den elskede.

Advent har noen helt spesielle gaver på lur til den som klarer å forbli i advent. I advent snakker nemlig rastløsheten og utilfredsheten vår ekstra høyt om det som hjertet vårt allerede vet: At vi er skapt for noe mer. Vi er skapt for den brennende kjærligheten som aldri tar slutt. Vi er skapt for det evige og for den evige Gud.

I over 1400 år har Kirken sunget og bedt de store O-antifonene denne siste uken i advent. I de siste, intense adventsdagene påkaller vi Jesus med de store messianske frelsertitlene. I disse eldgamle bønnene uttrykkes lengselen etter at Jesus Kristus skal komme – med stadig større kraft for hver dag vi nærmer oss jul.

Det vi dypest sett venter på i advent, er at Jesus skal komme igjen i herlighet ved historiens og tidens ende. Vi lengter etter den endelige forløsningen for all skapningen. Pater Arnfinn Haram skriver: 

«O-antifonene er frelseshistoriske; de tegner opp de lange linjene for Guds folk og uttrykker folkets inderlige lengsel etter Guds inngripen og bønnhørelse. […] Når kirken sier: O Adonai, kjenner vi at vi i Kristus møter en Gud som er levende; ikke filosofenes ”gud”, ikke bare en fjern autoritet, men en Gud som vil tiltales, elskes, møtes. […] Grunntonen i antifonene er det som er hele adventstidens tone: Kom! Hele tiden roper kirken og den enkelte troende på Kristus og kaller ham inn i sitt liv.»

O-antifonene er vakre og mektige. Jeg elsker dem. Hør bare: 

«O Immanuel: Å Gud med oss, Immanuel! Lovgiver og konge, vi venter deg med lengsel. Du er vårt håp, du er vår frelse. Forløs oss, Herre, vår Gud. Kom, Herre, frels oss! Vent ikke lenger! Ha miskunn med ditt folk!» (7. O-antifon)

Salige er de som hungrer og tørster. Det er adventstid. Det er din tid. Du høyt elskede. Og snart, snart, kommer han til deg. Bare vent.

Ragnhild Helena Aadland Høen tilhører Den katolske kirke og er kommunikasjonsleder ved MF vitenskapelig høyskole.

"Min advent" - en adventskalender i Dagen

Nå i desember har avisen Dagen en  "Min advent"-serie der de utfordrer 24 personer til å skrive om hva som gjør advent spesiell for dem. Du kan lese alle tekstene her på dagen.no (ingen betalingsmur).

Saken ble publisert i dagens papiravis og her på dagen.no.

Adventsglimt. Lilla orkidé og lilla vase med lilla astrantia, stjerneblomst, "Star of love".
Foran står den lille julekrybben og venter på Jesus-barnet. Han kommer julenatt/julaften.

Elsker vinterlyset - så følsomt og vakkert.

Lilla himmel og hav. Adventstid både inne og ute.

Sola går ned over Bygdøy og farger de florlette skyene lilla.

En annen kveld.
(Det vil si: Kveld og kveld. Bildet er tatt 4. søndag i advent klokken 16.02.)

Kveldsmesse mandag 20. desember. Nå gjelder det å benytte enhver mulighet til å gå til messe. Du vet aldri når helsemyndighetene tar fra oss trosfriheten igjen. Plutselig får vi ikke lov til å samles lenger, slik det var tidligere i år. Gå til messe nå mens du kan! Alle er velkommen! 
Her kan du lese messetidene i St. Olav menighet denne uken.

Krybben i St. Olav domkirke står klar til å ta imot deg.
Sidedøren står åpen hele dagen hver dag.

Gjeterne og de tre vise menn er på plass.

Snart kommer han.
Vi venter på det lille barn som i en krybbe lå.
Å kom, å kom, Immanuel!

Maria fikk være Jomfru Maria under den nydelige julekonserten og det vakre julespillet i regi av St. Olav domkirkes aspirantkor. Stor stas å få være selveste Maria i julespillet og synge solo på Jomfru Marias to vers:

Marias vers: Sov, Jesusbarn i krybben. Alt englene har sagt,
 det gjemmer jeg i hjertet og drømmer om din makt.

Refreng: Her ligger han i krybben, vi kaster oss på kne.
Guds sønn og verdens frelser har vi i dag fått se!
Ære være Gud i det høye!

Marias vers: Sov, Jesusbarn i krybben og drøm om alle dem
du en gang skal få hjelpe og gi hos Gud et hjem.

Her får du et glimt fra julespill og adventskonsert med St. Olav katolske domkirkes aspirantkor i St. Joseph kapell på St. Sunniva skole:

Fungerer ikke videovinduet? Da kan du se videoen her: https://youtu.be/VtnMfbhhQVY

Føler meg så velsignet som fikk oppleve en adventskonsert med denne nydelige gjengen her.
Nå kan det bli jul!

Les også:

• Med Sankta Lucia og andre helgener i P2 - med flere bilder fra denne adventstiden
• Adventstid i den store og den lille familien - en annen av denne adventstidens bloggposter

Ettertanke | Det er i ham vi lever

Raphael (1483-1520), “Studie for St. Paulus preker i Aten”
(Foto: Public Domain)

Skulle du ikke ønske at du var der den gang Paulus holdt den episke talen sin i Aten? At du kunne se det nysgjerrige og faste blikket som han festet på tilhørerne? At du kunne høre styrken i stemmen hans? Det skulle jeg ønske. At jeg var der da. Men én gang kom jeg ganske nær. 

Sommeren 1998 var jeg på Areopagos-fjellet i Aten. Det var en merkelig følelse å stå der og se utover den eldgamle byen, løfte blikket opp mot tempelruinene på Akropolis og vite at akkurat her var det Paulus stod. Helt på ekte. Oppå disse atomene. Jeg stod der og hørte ordene hans klinge gjennom århundrene:

«Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’» (Apg 17,27f)

Vi mennesker er uhelbredelig religiøse. Vi er ikke bare «meningsskapende vesener». Vi er meningssøkende vesener. For det finnes en mening med livet, det finnes et opphav, en Skaper – han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. Og vi trenger ham for å leve! Hvis vi ikke finner ham, erstatter vi ham med all verdens substitutter.

I forrige uke dumpet det ned en epost i innboksen min. Emnefeltet lød: «Finn ut hva ditt liv og din garderobe mangler». Den utfordringen er så god at jeg lar den gå videre: Finn ut hva ditt liv mangler! Men jeg kan avsløre såpass mye som at svaret ikke er Bose solbriller med innebygde høyttalere i brillestengene. Det er rett og slett ikke det som skal til, selv om det kan tilfredsstille noen overfladiske behov en stakket stund.

Det finnes en tørst som er så dyp at ingen ting i denne verden kan slukke den. Likevel bygges det templer i Norge med navn som gir forhåpninger om tørstelindring. I Bergen heter kjøpesentrene for eksempel Kilden, Oasen, Arken og Lagunen, og folk søker dit i tusentalls fordi det er «noe» de mangler. Hvis kjøpesentrene hadde kunnet stagge tørsten, ville vi vært utørste for lenge siden. Men vi har kjøpt alt som er å kjøpe, og likevel er vi tørste og urolige.

Den hellige kirkefaderen Augustin (354-430) forklarer det slik: «For du, Herre, har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.»

Jesus selv ropte det ut: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.» Dette sa han om Ånden de som trodde på ham, skulle få.» (Joh 7, 37ff) 

Salige er de som tørster, for de skal få Den Hellige Ånd.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 26. mai 2021 da Apg 17,22–28 var dagens bibeltekst.

"To fall in love with God is the greatest romance;
to seek him, the greatest adventure;
to find him, the greatest human achievement"
Den hellige kirkefaderen Augustin av Hippo
Foto: The Catholic Gentleman

Ettertanke | En kur mot uro

«Gud, du har skapt oss til deg og vårt hjerte er urolig inntil det finner sin hvile i deg.» (Kirkefader Augustin)Pilegrimsvandring langs Sunnivaleia fra øya Kinn til den hellige øya Selja - en vandring over sjø og land. 

Foto: Knut Magne Nesse/Sunnivaleia

Jeg føler meg ofte rolig. Men noen få ganger i mitt liv, to for å være nøyaktig, har jeg opplevd en ro som overgår alt annet. Før det visste jeg ikke at jeg kunne puste så fritt. Jeg visste ikke at jeg kunne tvile så lite. Jeg visste ikke at Gud kunne være så virkelig. 

Med andre ord har jeg blitt enda mer tørst og rastløs. Jeg vil ha mer av Gud. Jeg vil erfare Gud. 

Å være pilegrim handler om nettopp dette. Det handler om å sette seg i bevegelse for å komme nærmere det hellige. Nærmere Gud. 

Pilegrimsvandring er en kur mot uro, derfor blir pilegrimsvandring stadig mer populært i dag. Allerede for 1600 år siden forklarte kirkefaderen St. Augustin (354-430) hvorfor vi er så urolige: «Gud, du har skapt oss til deg og vårt hjerte er urolig inntil det finner sin hvile i deg.»

Vår tid har mistet Gud av syne. Kanskje ikke først og fremst fordi vi har tenkt oss bort fra Gud, men fordi vi har fjernet oss fra naturen og stillheten – de to faktorene som i århundrer fostret en religiøs sensitivitet. 

Tidligere hadde folk direkte kontakt med skaperverket. Dermed kom de også tettere på Skaperen: «Himmelen forkynner Guds herlighet, hvelvingen forteller om hans henders verk.» (Sal 19,2)

Før elektrisiteten hadde folk i tillegg lange perioder med stillhet og mørke, det vil si hvile fra sanseinntrykk. I dag har vi konstant sansestimuli. Derfor er pilegrimsvandring en kur for vår tid. Etter fire-fem dager på vandring kommer en stillhet som man vanskelig kan oppnå ellers i dag. I den stillheten taler Gud.

Den første du møter under en pilegrimsvandring er deg selv. Vendepunktet i Jesu fortelling om den bortkomne sønnen skjer her: «Da kom han til seg selv, og sa: Jeg vil bryte opp og gå til min Far» (Luk 15,17 f) Som en følge av at du kommer til deg selv, møter du også Gud, han som har vært der og ventet på deg hele tiden.

Så søk Gud. Over alt. Og i alt. Med hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft – og med hele din kropp. Kort sagt: Gå pilegrim. 

Første gang publisert i avisen Vårt Land 5. juni 2020 da Sal 104,13-30 var dagens bibeltekst

SÅ lykkelig blir du av å gå pilegrim over Selja-fjellet. Jeg elsker havet, fjellet og åpne landskap. Vakkert og vilt! Akkurat sånn som jeg liker det.
Foto: Olav Aadland Høen, 2015

Det er nydelig å gå pilegrim langs de gamle pilegrimsstiene til det undergjørende krusifikset i Røldal også. Her fra en pilegrimsvandring jeg arrangerte til gammeljonsok 2010. Flere bilder her.
Foto Ragnhild H. Aadland Høen

27. februar 2019 holdt jeg foredraget "En kristen, en pilegrim. Hva gjør hellige steder med oss?" under Katolsk Grovbrød i St. Olav menighet. Du kan se hele foredraget her på YouTube.

Les også:

• Ettertanke | Engler og profeter - en andakt om Erik Byes Pilegrimssang og om en pilegrimsvandring til Røldal
• Bli med på den katolske seljumannamessen på Selja 8. juli 2020

Syng Fader vår | Adoremus

Foto: CD-coveret til Adoremus

"Den som synger ber dobbelt" sier den hellige Augustin. Når jeg trenger at livet skal falle på plass lytter jeg til dominikanermunken Haavar Simon Nilsen som synger Fader vår.

Når bror Haavar synger/ber "skje din vilje som i himmelen så og på jorden", skjer det noe helt spesielt. Da trekkes jeg rett inn i bønnen og rett inn i Gud. Rett inn i Guds vilje, der Ånden ber i meg: Skje din vilje, Gud. Amen.

Musikken hører du på albumet Adoremus som er utgitt av Oslo Katolske Bispedømme og Norges Unge Katolikker (NUK) med proffe musikere: Ole Børud, Siri L. og Dag Tofteng, Eirik Berge, Det tjekkiske nasjonalsymfoniorkesteret m.fl.

Skje din vilje

Adoremus er tilgjengelig i alle strømmetjenester. Her finner du bror Haavars "Fader Vår" fra Adoremus på Spotify. Han synger bønnen slik vi ber den i Den katolske kirke:

Fader vår, du som er i himmelen!
Helliget vorde ditt navn.
Komme ditt rike.
Skje din vilje, som i himmelen så og på jorden.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Og forlat oss vår skyld som vi og forlater våre skyldnere.
Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde.
Amen.

Fader Vår for alle

Jeg anbefaler hele albumet, spesielt for familier som er på jakt etter kristen musikk. Fin å høre på i bilen på sommerferie! Men Fader vår og andre av sangene her trenger man altså ikke å være hverken barn eller ung for å ha stor glede av.

Her er hele albumet (lenke til Spotify):

1. Here I am to worship
2. Jesus is the answer
3. Blessed one
4. Takk gode Gud (Frans av Assisis solsang)
5. Ave Maria
6. Breathe
7. Kom Hellig Ånd
8. Hør min bønn Maria
9. Canticle of the turning
10. Above all
11. I dine hender Fader blid
12. Fall til ro
13. Jeg løfter mine øyne opp til fjellene
14. Ave Maris Stella
15. Litany
16. Fader vår

For øvrig; for et nydelig pianoarrangement Martin Bjørnland har laget til Fader vår! Er det flere enn meg som får assosiasjoner til noe av den fineste filmmusikken jeg vet om: Pride & Prejudice?

Denne bloggposten ble første gang publisert i 2017. Jeg ble minnet om å løfte den opp igjen hit i dag, da dette minnet fra 19. mai 2016 dukket opp i Facebook-feeden min. Det var den nest siste dagen min i KrF, og jeg gikk fra Stortinget mens jeg lyttet til Fader vår og opplevde det som står her:

Les også her på bloggen:

• Hva er bønn? Sitater om bønn
• NRK-andakt: ”Helliget vorde ditt navn, ikke mitt. Komme ditt rike, ikke mitt. Skje din vilje, ikke min. Slik ba FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld."
• Kontemplasjon: Å be er å si "Fader Vår" til Gud

En salme å leve hele livet i

Det står altså "Statsministeren" på den stolen der. Bildet er tatt 9. februar 2015.

I dag er det nøyaktig fem år siden min første dag som kommunikasjonsrådgiver for KrFs stortingsgruppe på Stortinget. Det føles som det var i går.

Jeg kan virkelig ikke fatte at det allerede er gått fem år siden jeg gikk fra å være kateket i St. Paul menighet til å jobbe med kommunikasjon igjen. Samtidig føles tiden i Bergen som en evighet siden. Som om det var et annet liv. Det er så utrolig mye som har skjedd på disse fem årene.

Det var Facebook sin minnefunksjon som minnet meg på at det er fem år siden oppstarten på Stortinget i dag:

Egentlig skulle jeg begynt på Stortinget i januar 2015, men oppstarten ble litt forsinket av jeg lå med brannskade på Haukeland Universitetssykehuset,

Facebook minnet meg også på at på denne dagen, 9. februar for fire år siden, delte jeg dette bildet på Facebook:

 Nydelig vinterlys over St Olav domkirke i Oslo 9. februar 2016.

Og her er det jeg skrev:

FUNNET: Fantastisk lys over St Olav i ettermiddag. Det mest fantastiske var imidlertid å finne igjen Olav etter at han hadde vært sporløst forsvunnet i 18 minutter. Sitat tillitsfulle Olav (6) som ble funnet igjen nede på St Olavs plass: "Men det kom noe godt ut av at vi kom bort fra hverandre, mamma, for jeg fikk noen nye, hyggelige voksne venner!" Takk Gud at de som fant ham var to snille damer med mobil. #vipsborte #plutseligtilbake

Olav og jeg skulle hente storesøstrene på koret den dagen, og plutselig var han der ikke lenger. I begynnelsen trodde vi at han hadde gjemt seg et sted, men til slutt hadde vi jo lett over alt. De siste fem minuttene var ikke kjekke. 

Det ante meg at Olav kunne ha gått i forveien til Kiwi (butikken ligger litt lenger nedi veien - vi skulle dit etterpå), men han er en så fornuftig kar at jeg ikke oppriktig trodde at han ville bare gå av gårde sånn. Ulempen med å ha små, utadvendte og tillitsfulle barn er at de ikke helt skjønner hva de driver på med når de legger av gårde på ekspedisjon alene ut i den store vide verden. Men heldigvis, det gikk bra! Takk Gud! Noen ganger må skytsenglene jobbe litt ekstra. 9. februar 2016 var en sånn dag.

LES: DU HAR EN SKYTSENGEL

Vestlending i øst

Men hvor vil jeg egentlig med denne bloggposten? Jeg vet ikke. Det er vel bare noe med at jeg fikk plutselig den samme følelsen som da jeg fylte 40. Jeg kjenner på hvor fort det blir borte, dette livet jeg har fått. Hvor skjørt det er alt sammen. «De beste årene er fulle av strev og urett. De går fort, og vi flyr av sted.» (Sal 90,10)

Kanskje gjør det faktum at jeg er en vestlending i øst, og det faktum at vi bor i en leid bolig, at jeg kjenner litt ekstra på at jeg er en pilegrim i verden. Jeg er på gjennomreise. På vei hjem til Gud.

Jeg tror jeg rett og slett skal kjøre en reprise på den andakten jeg hadde på trykk i Vårt Land på 40-årsdagn min, 5. september 2016. Her er den:

Ettertanke | En salme å leve hele livet i

Himmelsk fødselsdag i dag: Mor Teresa.
Foto: Mother Teresa Center

På denne dagen i 1997, på min 21-årsdag, døde Mor Theresa. Dermed falt plutselig fødselsdagene våre sammen – min jordiske og hennes himmelske fødselsdag.

I dag, på min 40-årsdag, er jeg sannsynligvis (minst) halvveis på veien til det målet Mor Teresa nådde. Det er en rar dag. En dag for takknemlighet over alle dem som har hjulpet meg så langt på pilegrimsveien. Takknemlighet over den kristne troen som har blitt gitt meg. Takknemlighet over alt i livet mitt som er godt. Takknemlighet over all kjærlighet jeg har fått.

Men å bli 40 handler også om å kjenne på hvor fullt av alt mulig dette livet er, også det vanskelige. «De beste årene er fulle av strev og urett. De går fort, og vi flyr av sted.» (Sal 90,10)

Jeg kjenner på hvor fort det blir borte, dette livet jeg har fått. Hvor skjørt det er alt sammen. «Du lar mennesket bli til støv igjen og sier: «Menneskebarn, vend tilbake!» For tusen år er i dine øyne som dagen i går da den fór forbi, eller som en nattevakt.» (Sal 90,3f)

Så her går jeg, med en sjel som er på pilegrimsvandring, på vei hjem til Gud.  Mange av de norske salmene synger om den pilegrimsvandringen, med folketonenes blå tone av hjemlengsel. «Lær meg å kjenne dine veie» og «Eg veit i himmerik ei borg» er to av de blå perlene jeg bærer med meg. Eller: som bærer meg. Når jeg synger dem går jeg sammen med dem som har gått veien før meg. Jeg kjenner at det er sant at «Herre, du har vært en bolig for oss i slekt etter slekt.» (Sal 90,1)

Salme 90 er en bibeltekst du kan leve hele livet ditt i. Hos den Gud som er. Alltid. Som er din bolig. Som du alltid er hjemme hos. Uansett hvor fort dagene og årene flyr. Uansett hvor fylte de beste årene er av strev og vanskelige ting. Selv om jeg blir 40 er jeg fortsatt et menneskebarn som er på vei ut i verden – og på vei hjem til Gud.

«Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet!» (Sal 90,12). I dag er det 14 610 dager siden jeg ble født. Jeg vet ikke hvor mange det er igjen før jeg møter Mor Teresa og alle de andre. Men dette har jeg skjønt: Livet er en øvelse i å gi slipp. En øvelse i å legge seg selv – og alle dem jeg elsker – i Guds hender. Helt til den siste dagen, da øvingen endelig er over og jeg bare må stole på at de hendene vil bære meg – og oss – for alltid. 

«Fra evighet til evighet er du, Gud.» Der kan jeg leve. For alltid.

«Eg veit i himmerik ei borg

ho skin som soli klåre,

der er kje synder eller sorg,

der er kje gråt og tåre.

Der inne bur Guds eigen Son

i herlegdom og æra,

han er mi trøyst og trygge von,

hjå honom eg skal vera.

Eg er ein fattig ferdamann

må mine vegar fara

herfrå og til mitt fedreland,

Gud, meg på vegen vara!»

Første gang publisert i avisen Vårt Land 5. september 2016, da Sal 90,1.10-14 var dagens bibeltekst

Lær meg å telle mine dager

Siden den gang har jeg faktisk passert 15 000 dagers-jubileet mitt, og jeg visste det ikke en gang. Jeg behandlet den 30. september 2017 som en helt vanlig dag, selv om det var et stort jubileum. Akk ja.

I dag er det 15 862 dager siden jeg ble født. "Jeg vet ikke hvor mange det er igjen før jeg møter Mor Teresa og alle de andre. Men dette har jeg skjønt: Livet er en øvelse i å gi slipp. En øvelse i å legge seg selv – og alle dem jeg elsker – i Guds hender. Helt til den siste dagen, da øvingen endelig er over og jeg bare må stole på at de hendene vil bære meg – og oss – for alltid. «Fra evighet til evighet er du, Gud.» Der kan jeg leve. For alltid."

Ettertanke | Han som jeg elsker

Utsnitt fra kapellet "Gate of Dawn" i Vilnius.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

«Å, om han ville kysse meg med kyss av sin munn! Din kjærlighet er bedre enn vin.» (Høys 1,1) Med de ordene starter Bibelens heftigste bok, Høysangen. 

Det er ingenting mindreverdig ved menneskets lengsel etter et annet menneske. Det er en av de måtene vi ligner på Gud på. Likevel er det vanlig i kristen tradisjon at man leser Høysangen som mer enn bare en «vanlig» kjærlighetshistorie.

Høysangen er også historien om sjelen (bruden) og Gud (brudgommen). Salomos Høysang forteller ur-kjærlighetshistorien, om du vil.

Etter at du er ferdig med de første årene i livet ditt med Gud, kommer ofte fasen der Gud trekker seg tilbake: Troens natt.

Ikke rent sjelden sammenfaller det i tid med livsfasen da det går opp for deg at det mennesket du elsker ikke er guddommelig likevel. Han/hun gir deg ikke alt du lengter etter. Du kjeder deg. Livet er tommere enn du liker at det er.

Det er da sjelen våkner opp om natten og lytter til stemmen som hvisker: «Er du ikke tørst? Lytt til hjertet ditt. Det er noe som mangler.»

Lytt godt. For du vet, dypt der nede, at det er sant. Du ble skapt for noe større enn dette.

Du må finne det. Det du mangler. «Har dere sett ham som jeg elsker?» (Høys 3,3)

Akkurat nå – i dette kritiske øyeblikket – er det fort gjort å gå seg vill. Plutselig har du fylt suget etter Gud med noe annet; økt skjermtid, full kalender, jobbambisjoner, en ny hobby, oppussing, mye vin, en ny båt, en annen kjæreste – et eller annet som dypest sett ikke hjelper på hovedproblemet ditt. For dette et-eller-annet som du dytter inn i livet ditt, er ikke det du mangler. Det er ikke Gud.

Det du trenger nå, er hjelp fra den store, kristne tradisjonen. «Above all else, the Christian life is a love affair of the heart», skriver Brent Curtis og John Eldredge i en av mine yndlingsbøker: The Sacred Romance. Det kjærlighetslivet er ikke tamt. Det er vilt. Fordi Gud er Løven av Juda, og den løven er ikke tam, den er vill og kraftfull.

Curtis og Eldredge skriver seg inn i samme tradisjon som den store mystikeren Johannes av Korset (1542-1591). Hans Åndelig høysang og Sjelens mørke natt får det til å gå opp noen lys for i deg i sjelens mørke natt – i den prosessen du går gjennom på veien til den fullkomne, kjærlighetsfylte, mystiske tilstanden av forening med Gud.

«Har dere sett ham som jeg elsker?» Letingen i natten er en obligatorisk etappe på veien mot Gud.

Kjenner du deg igjen i noe av dette? Da anbefaler jeg boken The Sacred Romance, men også bøkene Natten er mitt lys av Wilfrid Stinissen (St. Olav forlag, 2001) og Tørsten gir lys av Erling Rimehaug (Lunde forlag, 2007).

God lesing! Og god leting!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 8. oktober 2018 da Høys 3,1-5 var dagens bibeltekst

Originalutgaven min av The Sacred Romance er blitt borte, så jeg sikret meg like så godt triologien som inneholder både The Sacred Romance, Desire og The Walking Dead. Dette er ikke romantisk, sentimentalt skvip. Alle disse bøkene er skrevet av menn, og de er minst like mye for menn som for kvinner. 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Du liker kanskje også disse relaterte tekstene her på bloggen:

• Ettertanke | Ikke kvel rastløsheten
• Friksjonen som beveger oss mot Gud
• "It is Jesus that you seek when you dream of happiness"
• Ettertanke | Da barna forsvant
• Ettertanke | Når problemene er for store

Dagens bibeltekst, fra bibel.no

3Om natten lette jeg på leiet
          etter ham som jeg elsker.
          Jeg lette, men fant ham ikke.
          
     2 «Jeg vil opp og gå omkring i byen
          på gater og torg.
          Jeg vil lete etter ham som jeg elsker.»
          Jeg lette, men fant ham ikke.
          
     3 Vekterne som gikk omkring i byen, fant meg.
          «Har dere sett ham som jeg elsker?»
          
     4 Ikke før var jeg gått fra dem,
          så fant jeg ham som jeg elsker.
          Jeg tok tak i ham og slapp ham ikke
          før jeg fikk ham inn i huset til min mor,
          i rommet til henne som fødte meg.
          
     5 Jeg ber dere, Jerusalems døtre,
          ved gasellene eller ved hindene på marken:
          Uro ikke kjærligheten!
          Vekk den ikke før den selv vil! 

Iona | Del 1: Retrett på den hellige øya Iona

HOLY ISLAND: Den forjettede øya Iona på vestkysten av Skottland. I to dager har jeg vært på reise for å komme hit, og i 14 år har jeg ventet. Benediktinerklosteret på Iona er fra 1200-tallet og ble gjenoppbygd av et økumenisk fellesskap på 1900-tallet.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det var i 2004 at jeg stod på ferjekaien og ikke kom meg ut til den hellige øya Iona - øya der Kirken i Skottland ble født. Iona har mange likhetstrekk med Selja. Endelig er jeg her, på en retrett med temaet keltisk kristendom.

Å reise til Iona er litt som å reise til Selja: Du må reise langt og lengre enn langt, og det finnes ingen snarveier. Fredag 25. august etter jobb satte jeg meg på flyet til Edinburgh, og tok flybussen til Glasgow der vi overnattet på Millennium Hotel. Morgenen etter var det bare to minutter å gå til jernbanestasjonen Queens. Togturen fra Glasgow til havnebyen Oban tar tre timer. Derfra reiser du en time med ferge over til øya Mull, deretter halvannen time med buss over Mull, til du kommer til fergestedet over til Iona. Den siste fergeturen tar bare et kvarter.

Jeg kom til Iona 27 timer etter at jeg hadde dratt hjemmefra. Konklusjon: Hvis du skal til Iona må du virkelig ville dit. Det er ikke et sted du bare dropper innom. Iona ligger langt fra alt. Akkurat derfor bør du dra dit.

Å vente i 14 år

Allerede i 2004 da jeg var redaktør i Sjømannskirkens magasin, anbefalte pilegrimsgeneralen Eivind Luthen meg varmt å reise til det hellige, eldgamle pilegrimsstedet Iona. 

I forbindelse med en reportasjereise i Skottland kom jeg så langt som til Oban. Dessverre hadde vi sett skjevt på fergeruten, og gikk dermed glipp av den eneste fergen som kunne ha sørget for at jeg rakk tilbake til flyet i tide. Siden det har jeg visst at jeg bare må til Iona en dag. En vakker dag. Den dagen er nå.

Det keltiske fra vest

Iona og Selja har mange likhetstrekk:

• Begge er hellige øyer. 
• Begge er viktige, nasjonale pilegrimsmål med over 1000 år lange pilegrimstradisjoner. 
• Begge var helt sentrale under kristningen av henholdsvis Skottland og Norge. 
• Iona er øya der Kirken i Skottland ble født. Selja er øya der Kirken i Norge ble født.
• Begge beskrives som "thin places": Steder der hinnen mellom himmel og jord er ekstra tynn.
• Begge hadde sterke klostre som fungerte som aktive misjonsstasjoner i århundrer. 
• Begge steder har sine martyrer. 
• Begge øyene er grønne, frodige, små og ligger ytterst i havgapet mot vest. 
• Begge er forbundet med keltisk kristendom. 

Troen kom til Iona og Selja fra vest, fra øya Eire, altså Irland: 

• Sankta Sunniva og hennes følge, seljumennene, kom fra Irland til Norge. 
• Ionas store helgener, St. Kolomba og hans følgesvenner, kom fra Irland til Iona. 
• Legendene forteller at både St. Kolomba og Sta. Sunniva med sine følger satte seg i åpne båter for å la havstrømmene og Ånden blåse og drive dem dit Gud ville ha dem. Dette kalles "det hvite martyrium".

Keltisk retrett

Den retretten jeg er på her på Iona (eller retreat, om du foretrekker newnorsk), handler om nettopp keltisk kristendom, og er organisert og ledet av fader Haavar Simon Nilsen O.P. Han tilhører den kontemplative og apostoliske ordenen Ordo Predicatorum, altså prekebrødrene, bedre kjent som dominikanerordenen.

I tillegg til bror Haavar er vi 18 deltakere: 4 katolske og 14 ikke-katolske. Vi bor på retrettstedet Bishop's House, like ved siden av Iona Abbey. Dagsprogrammet og opplegget er veldig fritt, men med en fast dagsrytme/rammeverk:

• Vi starter hver dag med morgenbønn i St. Colomba kapell klokken 8.40.
• Deretter spiser vi frokost i stillhet klokken  9.
• Etter frokost holder bror Haavar et foredrag i 30-40 minutter, før vi går over til plenumsamtale der alle som vil kan stille spørsmål eller si det de vil si.
• Klokken 13 spiser vi lunsj sammen i stillhet eller hver for oss (du kan få packed lunch hvis du vil)
• Klokken 17 feirer vi katolsk messe i Catholic House of Prayer.
• Klokken 19 spiser vi en deilig, velsmakende middag i stillhet, avsluttet med en dessert med samtale.
• Klokken 20.15 ber vi kompletorium/kveldsbønn i St. Colomba kapell.
• Resten av døgnet bruker du som du vil. 

Stille måltider

Hvorfor vi spiser i stillhet? Ah, det er så deilig, du burde oppleve det. Greia er: Å reise på retrett er å sette av dager til fordypning av din relasjon til Gud. Ved at du er i stillhet, er du hele tiden er i posisjon til å lytte. 
Du ber - hele tiden, også under måltidene. Kristen bønn er jo ikke monolog, det er dialog. Du er med andre ord i samtale under måltidene, du er det bare ikke med de som tilfeldigvis sitter ved siden av deg. Selv om Gud ikke sier noe til deg akkurat nå, kan det være han har noe viktig å si til den som sitter ved siden av deg, så ikke forstyrr.

Det er mange måter å bruke tiden på under en retrett på Iona: I bønn i kapellet eller på rommet. I bønn i naturen. I bønn i det gjenoppbygde Iona Abbay. Du ber mens du leser i Bibelen, i inspirerende helgenbiografier, i bøker skrevet av helgener eller andre oppbyggelige bøker. Det er også fint å gå turer og komme nær Gud i naturen, enten du går alene eller i en pilegrimsflokk.

Når du kommer du deg ut og går, kommer du til deg selv, og det er alltid et bra utgangspunkt for å møte Gud. Han er der jo hele tiden. Det er vi som ikke er til stede. Retrett er å øve seg i å være til stede. Gud kan bare møte meg hvis jeg er der.

Se det du ser. Være der du er.

Jeg tar mange bilder hver eneste dag her på Iona. Det er en av måtene som funker for meg, som hjelper meg å virkelig se det jeg ser og være der jeg er.  I tillegg bare gjør det meg veldig glad og lader batteriene mine.

Å fotografere er å skape noe. Det er god rekreasjon. Re-kreasjon. Altså gjen-skapelse. Det trenger jeg: Å bli gjenskapt av Guds gode skaperhender. Det trenger vi alle av og til, sier Kirken. Den katolske kirke anbefaler at du reiser på retrett minst én gang i året. Hvis du ikke har tid til en hel uke, så ta en helg eller langhelg. Litt er bedre enn ingenting.

Å reise på retrett er å svare JA når Jesus sier "Kom med meg til et stille sted og hvil dere litt".  Retrett er å gå i dybden og finne ut hva som rører seg der, i dypet av deg. Hvis du er rastløs og synes stillhet er vanskelig, betyr det at du har ekstra behov for det. Da er det et eller annet du trenger å ta tak i og finne ut av. Det er noe Gud vil deg.

Flere glimt på bloggen

Jeg håper å få laget flere poster her på bloggen fra Iona. Dessverre er internettforbindelsen så dårlig her at det er vanskelig å få publisert bilder på bloggen. Men jeg kommer til å prøve, iallfall.

De første dagene har vi vært helt uten internett (vi har ikke en gang 4G/3G/E!). Det har jo vært en effektiv måte å kople ut på, kan du si. Spesielt for en som meg, som har en digital kommunikasjonsjobb som krever at jeg hele tiden er på. Nå er jeg helt av. Allerede før jeg dro hjemmefra avinnstallerte jeg Facebook-appen på mobilen. Det var deilig.

NÅ har jeg helt fri. Nå er jeg bare Ragnhild, barn av Gud.

REISEGLIMT: På fergen over til Mull serverer de skikkelig god fish&chips (anbefales!) - og et veldig kult munkebrygg.

SKOTSK BORG: Fergen passerer Duart Castle på vei til Mull. Det er utrolig mange flotte, eldgamle bygninger å se også på togturen fra Glasgow til Oban.

MULL: Her er kartet over Mull, øya som fergen fra Oban går til. Du ser hvor fergen ankommer oppe i høyre hjørne. Iona ligger helt nede til venstre, altså helt ytterst i vest mot storhavet.

YES, nå er vi på Mull! "Discover Iona, Mull and Staffa" står det på bussen. Den går på veeldig smal vei. Hvis du synes det er skummelt, bare setter du deg litt langt bak. Tips: Finn deg en plass i andre etasje for å få best mulig utsikt. For øvrig: Ja, det er en helt ekte dominikanermunk du ser i bakgrunnen der.

SÅ mange mennesker var det som gikk av Iona-fergen da vi skulle over. Iona er et veldig populært reisemål.

NÅ er Iona nær, nå. Til høyre Iona Abbey, et stort benediktinerkloster fra 1200-tallet som ble gjenoppbygd på 1900-tallet. Det har vært kloster på Iona helt siden St. Columba og hans tolv venner ankom for over 1400 år siden, i det Herrens år 563.

VAKKERT. Vakkert.

HER legger fergen til land på Iona. Idyllisk.

Dette er et av de første husene du kommer til, like ved fergekaien. I et hus til venstre, med de oransje blomstene, bor den karismatiske katolikken og legbenediktineren Joan (85). Hun er en av drivkreftene som har fått Catholic House of Prayer ("Katolsk Bedehus", altså) opp og gå på Iona. Catholic House of Prayer er et lite retrettsted med et vakkert kapell og 5-6 soverom. 

Dette og de neste bildene er fra promenaden på vei fra kaien til Bishop's House.

Mange skjønne, små hager å hvile blikket på.

Ah. Sjelebot.

KLOSTERET: Iona Abbey er nærmeste nabo til retrettsenteret Bishop's House.

BISHOPS HOUSE: Nydelig. Rett og slett. Det første som møter deg i inngangspartiet er St. Columba kapell (i midten). Her skal vi være i over en uke. Vi er SÅ heldige. SÅ velsignet.
Alle foto: Ragnhild Helena Aadland Høen
(Bare ta kontakt hvis du ønsker å bruke bildene til noe og trenger dem i større format.)

Bli med neste gang?

Bror Haavar Simon Nilsen O.P. kommer til å arrangere en ny, keltisk retrett på Iona lørdag 25. april til lørdag 2. mai 2020.

Har du lyst til å bli med? Da kan du sende en e-post til haavar.simon@gmail.com allerede nå, så vil du motta mer informasjon om turen og mulighet for å melde deg på så snart påmeldingen åpner, sannsynligvis i september 2019.

Min varmeste anbefaling! 

Oppdatering 24. januar 2020: Det er nå bare tre rom igjen til denne retretten 25. april - 2. mai 2020. Her kan du lese mer om den nye retretten og melde deg på.

Les også:

Iona | Del 2: Bishop's House

Iona | Del 3: Øya i vest og i sør

Iona | Del 4: Iona Abbey

Iona | Del 5: Eventyrøya Staffa

Iona | Del 6: Cnoc a' Chalmain Catholic House of Prayer

Iona | Del 7: Iona i nord og øst og midt på

Keltisk bønn | St. Patricks brynje

Keltisk tro - omsluttet av apostlene

En bønn av St. Columba av Iona

Én til bønn av den hellige Kolumba av Iona