På vei til landsmøtet i KrF | Hvor skal KrF gå?

Jippi! På Valentinsdagen fikk jeg både gjenvalg til fylkesstyret i Oslo KrF, en stor bukett KrF-fargede roser og den tingen jeg ble aller mest glad for: Jeg ble valgt inn i Oslo-delegasjonen til KrFs landsmøte i april. Hipp hurra!

Jeg har planlagt i lang tid å skrive en kronikk om nestledervalget i KrF, men det er vanskelig å finne tid. Da var det en mye enklere løsning å bli intervjuet i noen minutter, og vips gjorde noen andre skrivejobben for meg. Her kan du lese intervjuet som Dagen gjorde med meg i forrige uke (hvis du er abonnent på Dagen - det bør du være.)

Jeg har fortsatt håp/planer om å skrive en kronikk, men det får bli senere.

I mellomtiden kan jeg dele med dere det jeg har skrevet og sagt andre steder.

Stemmeseddelen. Jeg var delegat 7 til årsmøtet. Fikk med meg hjem solsikkefrø som barna skal få plante.

Abort

Her er saken: KrF trenger en ny nestleder, som vil bli valgt på landsmøtet til KrF 21.-23 april. De to kandidatene det står mellom er Jorunn Gleditsch Lossius, fylkesleder i Agder, og Ida Lindtveit Røse, fylkesleder i Viken.

Her er problemet vi står overfor: Sterke krefter i KrF forsøker å endre KrFs abortpolitikk og vil av vi skal gå inn for selvbestemt abort. Dette jobber de for av prinsipielle årsaker - ikke bare av taktiske "vi får uansett ikke endret loven"-årsaker. Disse KrF-erne har slukt alle de vanlige, sekulære argumentene for abort, og mener at fri abort er den beste abortlovgivningen en nasjon kan ha.

Ida Lindtveit Røse er den fremste representanten for denne leiren. Hun vil at vi i KrF skal forlate vårt ja til livet-standpunkt i abortsaken. I 2016 da hun var KrFU-leder fikk hun KrFU til å gå inn for selvbestemt abort. Nå vil hun gjøre det samme med KrF. Også i Aftenposten har hun offentlig bekreftet sitt abortsyn: "Jeg støtter selvbestemt abort innen uke 12". Og nå: "Jeg har ikke endret syn" bekrefter hun til Dagen.

Når det gjelder hva som skal være KrFs kjernesaker, er Jorunn tydelig, mens Ida snur kappen etter vinden, avhengig av hvem hun vil please. Forklaring følger.

Dagen spør: Hvis du bare kan nevne tre, hva er KrFs kjernesaker?

Jorunns svar: "Oi! Det er vanskelig. Men det må bli familie, menneskeverd og et samfunn bygget nedenfra."

Idas svar til Dagen: "Barn og familie, at samfunnet skal bygges nedenfra, og at vi er et verdibasert der menneskeverdet står fast." [skrivefeilen er Dagens, ikke min]

Idas svar til Dagbladet: "Hun sier at hennes tre hovedsaker blir familiepolitikk, en helsetjeneste å stole på og en styrket næringspolitikk."

Jeg tror Ida på at familiepolitikken er det viktigste for henne - og jeg er enig i at det er en kjernesak for KrF.

Men sammenlign resten av de to variantene der. Hvis menneskeverdet var Idas hovedsak på ekte, hadde hun nevnt det over alt - slik jeg gjør. Men det er klart; menneskeverd er et ord som egner seg godt til pynt i Dagen. 

For øvrig: Menneskeverdet står ikke fast når hun ved lov vil ta fra alle mennesker menneskeverdet fram til svangerskapsuke 12.

Kilder: Dagen og VG

(Saken fortsetter under bildet.)

Foto: skjermdump fra dagen.no

"Det er bare et nestledervalg"

Jeg har brukt mye tid på debatt om nestledervalget i helga. Hva jeg mener kan du lese mer om her i Facebook-posten min som har offentlig visning (du trenger altså ikke være min FB-venn for å lese den). Jeg vet at ikke alle er på Facebook, så jeg skal gi dere litt oppsummering her. 

En innvending jeg får, er av typen "Det er bare et nestledervalg. Overdriver du ikke viktigheten av dette valget, det er jo uansett landsmøtet som bestemmer, og Ida har sagt at hun skal følge landsmøtet?"

Her er tingen: Hvis vår stortingsrepresentant Dag Inge Ulstein hadde signalisert at han er klar for å bli partileder etter Olaug Bollestad, ville ikke dette nestledervalget betydd så mye. Alle ville ha stemt på ham.

Men han sa nei sist, ingen aner hva han vil, og alle vet hva den abortliberale Ida Lindtveit Røse vil. Hun vil bli partileder. Der ligger hele hunden begravet.

En partiledelse er ikke et sekretariat for landsmøtet. Partiledelsen har tung innvirkning på hva landsmøter bestemmer. De peker et sted og de leder et parti i en retning.

Ida peker i feil retning - bort fra livets vei. Jeg vil ikke følge henne dit. 

I tillegg: Det er et reelt problem for KrF at hverken vår leder eller nestleder har ytret et eneste kritisk ord mot KrFUs snuoperasjon i abortsaken.

Hvem representerer da oss verdikonservative i partiledelsen, hvis denne tausheten toppes med en Ida som i neste stortingsperiode ønsker å få landsmøtet med på en helt annen abortpolitikk enn den vi har i dag? Når to i ledelsen er ganske så nøytrale (?), da blir det tredjemann som blir den utslagsgivende for om totalsummen vipper over til den ene eller den andre siden.

For meg er alle menneskers rett til å leve den aller viktigste politiske saken. Slik er det fortsatt for svært mange av KrFs politikere og velgere.

Nå ser det ut til at vi kan få en partiledelse der vårt syn - dette som er selve partiets DNA - ikke lenger er representert eller blir kjempet for.

Menneskeverdet var altså ikke en gang med i listen da Ida Lindtveit Røse lanserte seg selv og nevnte sine/KrFs tre viktigste saker for Dagbladet. Så hvilken plass er menneskeverdet på? 4. plass? 6. plass? 14. plass? "Menneskeverd i sentrum" ligger an til å bli et minne fra svunne tider hvis ikke delegatene til landsmøtet våkner opp.

Hvis Ida blir valgt og leder KrF inn i abortdødens skygge: Hvordan skal jeg da føle meg representert, og føle at dette fortsatt er mitt parti med en partiledelse jeg kan stole på? Jeg har til gode å få et godt svar på det.

Jeg tipper hele situasjonen føles like absurd for meg som om jeg var Rødt-delegat og ble bedt om å stemme på en kapitalist som nestleder fordi "joda, du kan stole på henne, hun lover å følge det som landsmøtet bestemmer". Ville de ha gjort det? Nei. Så hvorfor skal jeg gjøre det?

Vebjørn Selbekk skriver i Dagens leder: "Forskjellen i synet på ufødt liv kunne knapt vært større mellom de to kandidatene som nå kjemper om nestlederjobben i Kristelig Folkeparti.

Ikke alle valg av nestledere i et politisk parti får så betydning for hvilken retning partiet skal gå i.

Det hender rett som det er at folk trer inn og ut av slike verv uten at de er reelle kandidater til å gå videre helt til topps. Akkurat det har vel vært tilfellet med senere års KrF-nestledere som Bjørg Tysdal Moe og Ingelin Noresjø." Men poenget er at i dette nestledervalget så kommer valget til å ha noe å si for hvilken retning partiet går i framover.

Foto: Skjermdump fra dagen.no

Å svikte KrFs abortsyn er dødsens alvorlig

Her er et utdrag fra mitt svar til Trude Brosvik fra Vestland KrF.

• Hun skriver: "Hadle Rasmus Bjuland har eit godt svar på Selbekk sin konsirerande leiar i Dagen i dag."

Mitt svar: Nei, Hadles innlegg "Selbekks konspirasjonsteorier er bare skremmende" var ikke noe godt svar. Og nei, Vebjørn Selbekks leder var ikke "konspirerende". Den typen stempling er en stygg og usaklig kritikk som man bruker når man mangler ekte argumenter.

• Hun skriver: "Det verkar som om de som meiner Jorunn Elisabet Gleditsch Lossius er einaste trygge nestleiarkandidat meiner at alle vi andre sviktar KrF sitt abortsyn om at eit befrukta egg allereie er eit liv. Vi gjer ikkje det"

Mitt svar: Jeg mener at det å gå inn for selvbestemt abort er å svikte KrFs abortsyn. Det er å snu fullstendig opp-ned på KrFs abortsyn! Jeg mener også at det å gi ledermakt til en som mener dette, er å svikte KrFs grunnprinsipp, nemlig det menneskesynet som sier at alle mennesker er like mye verdt og har samme rett til å leve.

Det er ikke troverdig overfor hverken oss selv eller velgerne hvis vi sier at "alle mennesker har en ukrenkelig rett til å leve fra unnfangelsen av, men denne retten til å leve skal ikke være lovfestet eller reell for andre enn de som er eldre enn svangerskapsuke 12."

Denne måten å snakke på er fullstendig inkonsekvent og henger ikke på greip! Hvis jeg har en ukrenkelig rett til å leve, så skal ingen, ikke en gang min mor, ha lov til å ta livet av meg. Det skjer ingenting magisk i svangerskapsuke 12 som gjør at man blir et menneske med rett til å leve da. (12 ukers-grensen ble satt i 1978 av operasjonstekniske hensyn. Før uke 12 kunne man bruke vakumsug, etter uke 12 måtte man føde.)

KrF - et ensaksparti?

Hvis du leser i kommentarfeltet mitt på Facebok, vil du se at jeg blir beskyldt for å fremme KrF som et ensaksparti. Det er løgn. Jeg har aldri ment eller hevdet at KrF skal være et ensaksparti, hverken nå eller tidligere. 

Men ja, jeg mener at det kristne menneskesynet er KrFs aller viktigste ideologiske prinsipp, og at det er ikke er mulig for oss å forlate det uten å ta skade på vår sjel.

Likevel: Dette valget av partiledelse handler ikke bare om én sak. Det er mye større enn som så.

Som jeg sa i intervjuet med Dagen: Det finnes KrF-ere som er abortliberale, men som likevel ønsker å ha Jorunn Gleditsch Lossius som nestleder på grunn av hennes tydelighet. De er lei av at KrF skal være et parti som prøver å bli likt av alle. Fordi: Ingen parti kan bli likt av alle og samtidig samle stemmer.

Jeg gir min fulle støtte til Jorunn som ny nestleder i KrF fordi Jorunn er den samlende kandidaten som vil klare å vinne nye velgere samtidig som hun tar vare på KrFs verdibevisste velgere.

KrF har gjort en grundig kartlegging blant sine velgere og medlemmer.

– Den viser at veldig mange av våre medlemmer er sterkt verdiforankret. De er særlig opptatt av spørsmål knyttet til menneskeverd og tro. Det er en av hovedgrunnene til at de er i KrF. De verdsetter tydelighet og engasjement i disse spørsmålene, sier Jorunn til Vårt Land.

Jorunn er den kandidaten som er til å stole på i nettopp disse spørsmålene - samtidig som hun er en bredt engasjert politiker som er opptatt av å vinne nye velgere. Det ser KrF-laget, og derfor stemmer vi på henne.

Høringsrunden i KrFs fylkeslag viser at geografi ikke er det eneste saliggjørende kriteriet for KrF-erne. Spørsmålet styrene har stilt seg i høringsrunden, er: Hvem representerer oss? Hvor vil de lede oss? Hvem av dem peker på en retning vi har troen på? Og for min del ser spørsmålet slik ut: Skal vi være et folkeparti med kristen profil, eller skal vi skal være et mer sekulært parti og forlate våre røtter for å ikke støte noen og bli likt av målgruppen "alle"?

I tillegg: Jorunn kan vise til konkrete resultater, i motsetning til Ida Lindtveit Røse. Med Jorunn som toppkandidat gjorde Agder KrF en heftig god valgkamp, og ble det eneste fylket som gikk FRAM i stortingsvalget! Tenk det! Dette må vi ha mer av - over hele landet! Heia Jorunn!

Jeg tror oppriktig at Jorunn har har mye å bidra med i KrF-ledelsen – både i å tenke strategi, bygge organisasjon og fronte partiet på en slik måte at flere vil stemme på KrF. Min stemme går til Jorunn. Uten tvil!

Til å stole på: Jorunn Gleditsch Lossius.
Foto: KrF

Veien videre: Valgkomite og landsmøte

Jeg ønsker ryddighet i den videre prosessen. Akkurat nå venter vi på innstillingen fra valgkomiteen til landsmøtet. Jeg håper at flertallet i vår ikke-representative valgkomité ikke overkjører det som utgjør minst halvparten av delegatene til landsmøtet.

Hvordan kan jeg si at de ikke er representative? Fordi da ville de ha vært delt i 50-50 slik resten av partiet er. I stedet står vi nå i en reell fare for å få en ren innstilling av Ida, på grunn av måten komiteen er sammensatt.

Høringene i KrF gav dette resultatet:

•  Fylkeslagene i Oslo, Vestland og Nordland har alle levert delt innstilling og anbefaler altså at begge to innstilles.
• Ida Lindtveit Røse anbefales av Rogaland, Innlandet, Troms og Finnmark, KrFU og hjemfylket Viken. (Funfact: I Rogaland stemte kun 11 av 28 styremedlemmer på Ida. Det var stort forfall til dette møtet.)
• Jorunn Gleditsch Lossius anbefales av Møre og Romsdal, Vestfold og Telemark, KrF Kvinner og hjemfylket Agder.
• Trøndelag peker på Karin Bjørkhaug.

Mitt fylkeslag (Oslo) var delt fullstendig på midten, med fire stemmer til Ida og fire stemmer til Jorunn. Fylkeslederen i Oslo kunne ha brukt sin dobbelstemme til å lage en ren innstilling av Jorunn, men valgte i stedet å gjøre det rette: Å gi en delt innstilling. Det var voksent gjort og vitner om klokskap. En klokskap vi må bare håpe og be om at også valgkomiteen innehar.

Hvis KrF skal ha håp om å gå videre samlet som ett parti etter dette valget, er vi nødt for å ha en god prosess, der ingen føler seg urettferdig behandlet og overkjørt. Høringsrundene viser at fylkeslagene er delt fullstendig på midten om nestledervalget. Den samlende løsningen fra komiteen er derfor delt innstilling. Høringssvarene må ha noe å si. Hvorfor skal vi ellers ha høring?

I Dagen ber jeg derfor på det innstendigste om at valgkomiteen gir oss det svaret som partiet tydelig har gitt: Delt innstilling. Nestledervalget må avgjøres av selve landsmøtet.

 

Det er åpent hvem som blir ny nestleder i KrF. Dette er min soleklare favoritt. Du kan lese intervjuet med Jorunn Gleditsch Lossius her på vl.no (kun for abonnenter).

Foto: Faksimile fra vl.no

Lese mer om abort?

Jeg har skrevet mye om abort her på bloggen tidligere. Akkurat i dag vil jeg anbefale deg å lese innlegget mitt Vern om livet. All den kritikken som jeg retter mot Kirkens Nødhjelp der, er like gyldig når den rettes mot KrF-ere som går inn for selvbestemt abort.

Ettertanke | Livets og dødens vei

Pave Johannes Paul II mener at vi i dag står overfor en omfattende trussel mot livet – ikke bare det enkelte individs liv, men hele sivilisasjonens liv.
Foto: L'Osservatore Romano, Wikimedia Commons

Da jeg studerte katolsk sosiallære, hadde vi en fascinerende bok av pave Johannes Paul II på pensum: Evangelium Vitae, «Livets evangelium».

 
I denne encyklikaen skriver paven om den verdien menneskelivet har i kristendommen. Han peker på at inkarnasjonen – det at Gud ble menneske – ikke bare viser oss Guds grenseløse kjærlighet. Det viser oss også hver eneste persons ukrenkelige verdi.

Deretter setter paven fingeren på hvordan menneskets verdi – menneskeverdet – er begrunnelsen for den mest fundamentale av alle rettigheter: Retten til å leve. Uten retten til liv blir alle andre rettigheter verdiløse. Paven fremholder at menneskelivet er hellig, fra unnfangelsen av og til sin naturlige avslutning. Mennesket kan ikke reduseres til samme nivå som ting, fordi vi er skapt i Guds bilde. «Guds herlighet lyser over menneskets ansikt.»

Paven siterer Didaché – det eldste ikke-bibelske, kristne skriftet – der det står: 

«Det finnes to veier; den ene er livets vei, den andre er dødens. Og der er stor forskjell mellom de to veiene [...] Du skal ikke drepe et foster ved abort, heller ikke skal du drepe et nyfødt barn.» 

I den gresk-romerske verden var drap på ufødte og nyfødte barn utbredt, og de første kristne gikk helt fra starten radikalt ut mot dette.

Pave Johannes Paul II vektlegger hvordan samfunnet i dag preges av strukturell synd på det kulturelle, sosiale og politiske område: Det vokser frem en kultur som ufarliggjør abort og eutanasi (dødshjelp). Samvittigheten fordunkles slik at den ikke lenger klarer å skjelne mellom godt og ondt.

Det er i denne sammenhengen at paven introduserer begrepet «culture of death», dødskultur. Denne strukturerte sammensvergelsen mot livet, en dødskultur, gir de sterke rett til å gå til angrep på de svake. Mennesker som blir ansett for å være belastende, blir definert som fiender man legitimt kan eliminere. 

Paven fremhever imidlertid at et foster ikke under noen omstendighet kan betraktes som en angriper. Fosteret er uskyldig, svakt og mangler selv det minimum av forsvarsevne som den nyfødte har i form av gråt og tårer.

«Å kreve rett til abort, infanticid og eutanasi, og å legalisere det, er å gi den menneskelige frihet et tvilsomt attributt, et pervertert og ondt kjennetegn: den absolutte makt over andre og mot andre» skriver paven. 

Han mener at vi i dag står overfor en omfattende trussel mot livet – ikke bare det enkelte individs liv, men hele sivilisasjonens liv. Abort og eutanasi er angrep som retter seg mot livet når det er på sitt svakeste og mest utsatte.

Pave Johannes Paul II fremholder at det nå mer enn noen sinne er behov for en kamp for menneskets verdighet: 

«Vi står overfor en enorm og dramatisk konfrontasjon mellom det onde og det gode, mellom død og liv, mellom en «dødskultur» og en «livskultur». Vi befinner oss ikke bare stilt «overfor», men «midt i» denne konflikten: vi er alle involvert i den med et uomgjengelig ansvar for ubetinget å velge livets side. Moses' oppfordring gjelder også oss: «Se, i dag har jeg lagt frem for deg livet og det gode og døden og det vonde. ... Jeg har lagt frem for dere liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet, så du og din ætt kan få leve!» (5. Mos. 30,15.19).»

Første gang publisert i avisen Vårt Land 19. november 2021 da 5 Mos 30,15–20 var dagens bibeltekst.

Evangelium Vitae - om menneskelivets verdi og ukrenkelighet av den hellige Pave Johannes Paul II er gitt ut på St. Olav forlag og er fortsatt i salg. Anbefales!

Les Livets evangelium

• Her på katolsk.no kan du lese Evangelium Vitaee, Livets evangelium, gratis på norsk.
  
  
• Hvis du er som meg og liker best å lese på papir, sette streker og gjøre notater, så vil jeg anbefale å lese Evangelium Vitae som bok på norsk. Livets evangeliujm er på 156 sider, og koster bare 140 kroner hos St. Olav bokhandel.

Vi trenger tankesmien Skaperkraft

Styresamling i Tankesmien Skaperkraft.
Foto: Elisabeth Hovland

Det var utrolig kjekt og inspirerende å være med på styresamling i Tankesmien Skaperkraft! Til daglig jobber jeg med kommunikasjon i akademia, på fritiden er jeg aktiv politisk. En tankesmie bygger bro mellom nettopp politisk og akademisk tenkning.

Vi trenger tankesmiene! De kan være et bindeledd mellom akademia og politikk, tenke mer langsiktig enn politikere, og de er frie til å løfte viktige prinsipper uten hensyn til politiske kompromisser.

I en verden der alt skal gå så kjaptkjaptkjapt - og der politikerne sjelden har anledning til å tenke lengre enn fram til neste valg - så er det viktig med tankesmier som kan se lengre, tenke dypere og løfte de sentrale ideene og prinsippene som kan bevege samfunnet i riktig retning. 

Forvent store ting!

Skaperkraft ble grunnlagt 28. april 2011. Det betyr at Skaperkraft fyller ti i år, og har fått konsolidert seg. Det blir spennende å se hva vi får utrettet de neste ti årene!

Styret har bestemt at Skaperkrafts satsingsområder de neste årene skal være:

•  Den kristne kulturarven
•  Troens plass i offentligheten
•  Menneskesyn og menneskeverd
•  Arbeid, innovasjon og økonomi
•  Relasjoner og familie

Jeg er veldig glad for at Tankesmien Skaperkraft finnes. Jeg var en av stifterne i 2011, var med i fagrådet i noen år og sitter nå i styret på fjerde året. 

Tenk etter om du skal bli partner i Skaperkraft, eller om det er noen du kjenner som du kunne utfordre til å bli partner. Det er slik Tankesmien Skaperkraft finansieres; gjennom partnernes givertjeneste. 

Med flere partnere kan vi ansette flere medarbeidere og gjøre en enda større forskjell! Bli partner her: https://skaperkraft.no/partner

Ved et tiårsjubileum er det fint å se både bakover og framover. Jeg synes denne videoen fra starten i 2011 var fin å se igjen: https://vimeo.com/30849053 Spesielt rørende er det å se fader Arnfinn Haram (1948-2012) som oppfordrer folk til å komme over fra defensiven til offensiven, ta del i samfunnsdebatten og bli partner i Skaperkraft.

Som han sier det i videoen: "Den kristne trosarven skal gjøres gjeldende i samfunnet. Gud skal ikke være tabu i det offentlige rommet. Han skal være med i debattene også i 2011 og i tiden som ligger foran oss." 

Skaperkraft har fortsatt behov for flere nye partnere som forplikter seg til en fast givertjeneste. Det er slik Skaperkraft finansieres. Ved å bli partner mottar du automatisk Skaperkrafts månedlige nyhetsbrev, får invitasjoner til åpne arrangement samt egne arrangement for partnere. Men det viktigste er altså at du bidrar til at Skaperkraft kan gjøre jobben sin. Bli partner her: https://skaperkraft.no/partner

(Foto: Skjermdump fra videoen)

Styresamlingen ble holdt på historiske Olavsgaard på Lillestrøm 12.-13. november. Jeg har aldri vært på Olavsgaard før. Det er skikkelig historisk sus over det stedet! Hvordan går det an å ikke bli sjarmert i senk av runde tårn som det vokser villvin på? Også med Hellig Olav i front? Smelt!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Statuen utenfor Olavsgaard er reist til minne om slaget på Raumariket (Romerike) i 1022, som i følge sagaen stod her mellom Hellig Olav og raumarne.

På Olavssteinen utenfor Olavsgaard er det risset inn: "Reist til minne om slaget i 1022 som i følge sagaen stod her mellom St. Olav og raumarne".

Evelyn Waughs sjokkerende konvertering

Evelyn Waugh, 26 år gammel, portrettert av Henry Lamb året før den suksessrike forfatteren sjokkerte alle ved å konvertere til Den katolske kirke i 1930.

Jeg vil sterkt anbefale deg å lese denne teksten om den fascinerende, britiske forfatteren Evelyn Waugh (1903-1966) som konverterte til Den katolske kirke i 1930. Waugh er mest kjent i Norge for å ha skrevet den filmatiserte boken "Brideshead Revisited".

Artikkelen er skrevet av den kjente biografen Joseph Pearce og er publisert her på bloggen med tillatelse. Oversatt av Dag Harald Lid for Sta. Sunniva av Selja-bloggen.

Jeg anbefaler å lese hele originalartikkelen på engelsk her: http://www.catholicauthors.com/waugh.html

"Conversion is like stepping across the chimney piece out of a Looking-Glass world,
where everything is an absurd caricature,
into the real world God made;
and then begins the delicious process of exploring it limitlessly."

"Å konvertere er som å klatre ut av en speilverden,
hvor alt er en absurd karikatur,
og inn i den virkelige verdenen Gud skapte;
og så begynner den vidunderlige prosessen med å grenseløst utforske denne."

Disse ordene skrev Evelyn Waugh i “intens lykke” til Edward Sackville-West etter at sistnevnte hadde informert Waugh om sitt ønske om å bli opptatt i Den katolske kirke. De representerer kanskje den mest konsise og tilstrekkelige beskrivelsen av konverteringsprosessen som noen gang er skrevet.

Waughs egen konvertering fra den ”absurde karikatur” av ultramodernismen til den ortodokse katolisismens “virkelige verden” ble møtt med forbauselse av den litterære verden, og forårsaket sensasjon i media.

Hans mottagelse i Kirken 29. september 1930 utløste en forundret forvirring i avisen Daily Express den påfølgende dagen. Det virket uforståelig at en forfatter, beryktet for sin “nærmest lidenskapelige tilslutning til det ultramoderne”, kunne ha blitt medlem av Den katolske kirke. I sladrespaltene hadde hans siste roman (Vile Bodies) blitt omtalt som “den ultramoderne romanen”. Hvordan kunne en forkjemper for alt det nye og moderne ha vendt seg til selve grunnstøtten av alt det gamle og konservative?

Paradokset var både forvirrende og provoserende, og førte til at Daily Express publiserte to lederartikler om betydningen av Waughs avgjørelse. Omsider, tre uker etter Waughs kontroversielle konvertering, ble hans eget bidrag til debatten, "Converted to Rome: Why It Has Happened to Me" publisert. Artikkelen ble gitt en helside med krigsoverskrift.

Waughs artikkel var så klar i sin fremstilling at den avviste alle forestillinger om at han kunne ha tatt denne skjellsettende avgjørelsen med letthet, eller av uvitenhet, eller at han ønsket at hans meninger skulle bestemmes av andre. Han avviste selve ideen om at han hadde blitt “fanget av Kirkens ritualer”. Han insisterte i stedet på at kjernepunktet for hans konvertering var en tro på at den moderne verden sto ovenfor et valg mellom “kristendom eller kaos”.

“Vi kan se det rundt oss på alle kanter som den aktive fornektelsen av alt som vestlig kultur har stått for. Sivilisasjon – og ved dette mener jeg ikke lydfilmer og hermetikk, heller ikke kirurgi og hygieniske hjem, men hele den moralske og kunstferdige organiseringen av Europa – har ikke i seg selv styrke eller kraft til overlevelse. Den ble til gjennom kristendommen, og uten den har den ingen betydning eller styrke til å utøve eller kreve troskap og tilhørighet. Tapet av troen på kristendommen med påfølgende mangel på tillit til moralske og sosiale standarder har blitt legemliggjort i idealet om en materialistisk og mekanisk stat... Det er ikke lenger mulig å akseptere fordelene ved sivilisasjon, og samtidig benekte det overnaturlige fundament dette hviler på.”

Waugh avslutter med å fastslå sin tro på at katolisismen var den “mest komplette og levende formen” for kristendom.

Debatten fortsatte dagen etter i Daily Express med publiseringen av en artikkel skrevet av et protestantisk medlem av Parlamentet, som ble etterfulgt dagen etter av en artikkel av jesuitten fader Woodlock: “Vender Storbritannia seg mot Roma?” Tre dager senere ble en hel side viet til påfølgende brev fra leserne. Sjelden har en religiøs konvertering utløst en tilsvarende storm av nasjonal oppmerksomhet.

Waughs konvertering skapte stor interesse. Dette skyldtes for det første kjendisstatusen som en fasjonabel ung forfatter av bestselgende satiriske romaner. Det oppsto også en økende bevissthet om at hans mottagelse inn i Den katolske kirke var bare den siste av en lang og økende liste av litterære konvertitter til den katolske tro. 8 oktober 1930 bemerket avisen Bystander om Waughs konvertering at “den briljante unge forfatteren” var den seneste litterære som har blitt tatt imot i Den katolske kirke. Andre velkjente litterære mennesker som hadde vendt seg til Roma inkluderte Sheila Kaye-Smith, Compton MacKenzie, Alfred Noyes, Fr. Ronald Knox, og G.K. Chesterton. Listen var lang, men langt fra uttømmende. Tidevannsbølgen av konvertitter var blitt til en strøm. I løpet av tiåret var det ca 12 000 konvertitter årlig, bare i England.

En lignende stemming rådet i Amerika. Noen uker etter kontroversen i Daily Express ble en debatt mellom G.K. Chesterton og den kjente Chicago-advokaten Clarence Darrow over temaet “Vil verden vende tilbake til religion?” hørt av 4000 publikummere i Mecca Temple i New York. Ved avslutningen av debatten ble det holdt avstemning med 2359 stemmer for Chestertons syn og 1022 for Darrows.

Waughs egen vei til Roma hadde blitt påvirket av en rekke litterære konvertitter som hadde gått før ham, spesielt Chesterton og Knox. Den sistnevnte ble gjenstand for en biografi av Waugh, publisert i 1959.

Da Waugh var bare 11 år, leste hans far Knox' anti-modernistiske satire, “Reunion All Round”,” og var “blendet” av dens briljans. “Siden da,” skrev Waugh til Knox flere år senere, “har hvert ord du har skrevet og sagt vært som rent lys for meg.” I 1924 ble Waugh imponert over Knox' veltalenhet ved Oxford Union. Ved denne anledningen hadde Knox vært en av mange velkjente talere som debatterte påstanden “at sivilisasjonen har avansert”. Etter Waughs mening hadde Knox tatt hele oppmerksomheten ved å vise at “vi nærmet oss hurtig en sivilisasjon av villmenn”. I trosbekjennelsen som Waugh publiserte i Daily Express finnes det en merkbar påvirkning av Knox' strålende veltalenhet fra seks år tidligere.

Det mest slående eksempelet på Chestertons påvirkning av Waugh finnes i måten Chesterton har inspirert Brideshead Revisited, antagelig Waughs beste roman og unektelig en av det 20. århundres største romaner.

Romanens sentrale tema, forløsningen av sjeler ved hjelp av “den usynlige kroken og linen... rykket i linen”, var tatt fra en av Chestertons Fader Brown-historier. Waugh fortalte en venn at han var svært ivrig etter å skaffe en samleutgave av “Fader Browns historier” i tiden hvor han gjorde sine siste endringer på Brideshead Revisited. Også et memorandum han skrev for MGM Studios mens en filmversjon av boken ble vurdert, bekrefter dybden av Chestertons innflytelse:

"The Roman Catholic Church has the unique power of keeping remote control over human souls which have once been part of her. G.K. Chesterton has compared this to the fisherman's line, which allows the fish the illusion of free play in the water and yet has him by the hook; in his own time the fisherman by a 'twitch upon the thread' draws the fish to land."

“Den romersk-katolske kirke har en unik makt ved å ha fjernkontroll over sjeler som en gang har vært en del av henne. G.K. Chesterton har sammenlignet dette med en fiskers line, som lar fisken ha illusjonen om et fritt liv i vannet, men som fremdeles har den på kroken; når han selv ønsker det kan fiskeren ved et “rykk i linen” trekke fisken på land.”

Den Chestertonianske metaforen ble lagt merke til av Ronald Knox da han først leste Brideshead Revisited: “Når en kommer til slutten av historien, er det unødvendig å si at alle personene – selv Beryl – faller på plass og det at rykket i linen skjer i selve hjertet av Metroland er ufattelig effektivt.“

Waughs beste roman er på mange måter en gjentagelse av temaet fra hans artikkel i Daily Express. Det er historien om håp blant ruinene av en svinnende sivilisasjon, hvor lyset fra kristendommen skinner midt i kaoset.

Brideshead Revisited solgte svært godt på begge sider av Atlanteren. I England ble den av den katolske ukeavisen The Tablet hyllet som “en bok det er sikkert å spå en varig plass blant de største skjønnlitterære verk.” I Amerika beskrev avisen Times Waugh som en skribent som utmerket seg blant moderne romanforfattere.

Rosen ble noe kjølnet av en høyrøstet minoritet som mislikte Brideshead Revisited både av politiske og religiøse grunner. Spesielt den amerikanske kritikeren Edmund Wilson kritiserte de religiøse dimensjonene i romanen. "Han var rasende (ganske legitimt etter hans egne standarder) over å finne Gud introdusert i min historie," svarte Waugh. “Jeg tror man kan kun holde Gud utenfor ved å lage karakterene som rene abstraksjoner.” Moderne forfattere, fortsatte Waugh, “prøver å representere hele menneskesinnet og sjelen og likevel utelate dens bestemmende karakter – det å være Guds skapning med en definert hensikt. Slik vil det i mine fremtidige bøker være to ting som vil gjøre dem upopulære: En opptatthet av stil og et forsøk på å fremstille mennesket mer helt, som for meg selv kun betyr én ting, mennesket i sitt forhold til Gud.”

Med utgivelsen av Brideshead Revisited fullførte Waugh metamorfosen fra ultramoderne til ultramontant, og beveget seg ved dette fra mote til antimote. Som med så mange av de andre konvertittene i fronten for den katolske litterære vekkelsen, ble hans skapte verk en gjenspeiling av selve skapelsens herlighet. Som Waugh selv sa: “Det finnes en følelse av påske som gjør alle ting nye i den oppstandne Kristus. All sann kunst gir et lite innblikk i dette.” Det som er sant om kunsten er også sant om kunstneren. I Waughs arbeider, og i arbeidene til andre litterære konvertitter, blir et lite glimt av Kristus alltid reflektert.

Det siste avsnittet er så glitrende i originalversjon at vi tar det på engelsk også: 

As with so many of the other converts at the vanguard of the Catholic Literary Revival, his work was an act of subcreation reflecting the glory of creation itself. 

As Waugh himself put it: "There is an Easter sense in which all things are made new in the risen Christ. A tiny gleam of this is reflected in all true art." What is true of art is as true of the artist. In the works of Waugh, as in the works of the other literary converts, a tiny gleam of Christ is always reflected.

This article was first published in Lay Witness magazine. It is published in Norwegian on this blog with kind permission from Melissa M. Knaggs, the editor of Lay Witness magazine. Lay Witness is a publication of Catholic United for the Faith, Inc., an international lay apostolate founded in 1968 to support, defend, and advance the efforts of the teaching Church.


Første gang publisert her på bloggen 28. juni 2016.

Evelyn Waughs leserbrev i the Daily Express

Da Evelyn Waugh konverterte til Den katolske kirke i 1930, forsvarte han sin kryssing av Tiberen i et brev til the Daily Express. Der forklarte han at valget som lå foran ham og hans samtidige var “no longer between Catholicism, on one side, and Protestantism, on the other, but between Christianity and Chaos”. Her er et utdrag fra teksten hans:

"That is the first discovery, that Christianity is essential to civilization and that it is in greater need of combative strength than it has been for centuries.

The second discovery is that Christianity exists in its most complete and vital form in the Roman Catholic Church. I do not mean any impertinence to the many devout Anglicans and Protestants who are leading lives of great devotion and benevolence; I do find, however, that other religious bodies, however fine the example of certain individual members, show unmistakable signs that they are not fitted for the conflict in which Christianity is engaged. For instance, it seems to me a necessary sign of completeness and vitality in a religious body that its teaching shall be coherent and consistent. If its own mind is not made up, it can hardly hope to withstand disorder from outside…"

Du kan lese et lengre utdrag av Evelyn Waughs innlegg her hos Aleteia.

Les også:

• Ettertanke: En episk historie om omvendelse - Har du lest eller sett Brideshead Revisited? Evelyn Waughs episke roman er en eneste lang omvendelseshistorie og regnes for å være en av 1900-tallets beste katolske romaner.

Når det mørkner i landet vårt: Ikke slukk lyset og gå

"Hvis vi lar være å kjempe for det vi tror på fordi vi ikke ser muligheter for seier på kort sikt, da er ikke det vi tror på så mye verdt, " skriver redaktør Tarjei Gilje i sin kommentar i Dagen.
Faksimile: Dagen, lørdag 13. juni 2020

Denne uka har jeg vært gjest i Dagen-podkasten Tore & Tarjei. Det ble en interessant samtale om menneskeverd og menneskesyn, kristne verdiers betydning for norsk lovverk og litt om hvordan jeg ser Kristen-Norge tolv år etter at jeg gikk inn i Den katolske kirke.

Etter samtalen skrev redaktør Tarjei Gilje den kommentaren som du ser i faksimilen over her. Abonnenter kan lese hele kommentaren her på dagen.no. Er du ikke abonnent? Det vil jeg anbefale at du blir. Nå får du de første tre månedene til halv pris!

Lytt til podcasten

Selve podcastepisoden trenger du ikke være Dagen-abonnent for å høre. Den kan du høre gratis her på iTunes og her på Spotify.

Noe av det vi snakket ganske mye om, var kampen som KrF kjempet for menneskeverdet, og om det kristne menneskesynet versus det sekulære menneskesynet - med utgangspunkt i endringene i bioteknologiloven som ble vedtatt i Stortinget 26. mai. Vi snakket om hvordan det som skjer nå, er det stikk motsatte av det som skjedde for 1000 år siden da den kristne etikken og menneskeverdet ble innskrevet i lovene våre gjennom kristenretten.

26. mai var en mørk og alvorlig dag for Norge. Men sjelden har jeg vært stoltere av å være en KrF-er! Og styremedlem i Menneskeverd!

Faksimile fra partileder Kjell Ingolf Ropstads Facebook-side 26. mai 2020.

En stor takk for knallbra innsats til alle i KrFs stortingsgruppe, til Menneskeverd, og til alle andre som stod på for barnets rettigheter i kampen om bioteknologiloven! Godt kjempet! Norge trenger virkelig KrF 💛 Vi trenger et parti som står kompromissløst på barnas side og ikke aksepterer at barn blir en handelsvare og en rettighet.

Barn ER ikke en rettighet, barn HAR rettigheter - selv om Stortinget overkjørte dem nå i mai. Vi bretter opp ermene og fortsetter arbeidet!

For å få til gode forandringer må vi forene kreftene og jobbe sammen.

• Vi trenger et sterkt KrF. Her kan du bli medlem i KrF.
• Vi trenger også organisasjonen Menneskeverd. Her kan du bli medlem i Menneskeverd.

Når det mørkner i landet vårt: Ikke slukk lyset og gå. Ikke gi opp eller mist håpet. Fortsett! Strid troens gode strid. Avmakt og mismot på troens vegne er aldri av Gud. 

Gud har kristnet Norge før, og han kan gjøre det igjen. Jeg ber for Norges omvendelse hver dag. Håper du også gjør det!

#plasstilalle: På få dager samlet organisasjonen Menneskeverd inn 42 026 ((!) underskrifter som ble overlevert til KrF og Senterpartiet. Til og med etter overleveringen fortsatte underskriftene å strømme på. Totalt signerte 45 681 personer oppropet "Plass til alle".
Foto: Menneskeverd

Katolsk forsvar for menneskelivet

Jeg er takknemlig for at Den katolske kirke taler med klar stemme når menneskelivet trues. I Aftenpostens papirutgave mandag 25. mai 2020 var det en helside med en tydelig, katolsk melding om bioteknologiloven. 

På forhånd var vi 16 katolske kristne som kom med innspill, skrev og tenkte sammen, ledet av p. Hallvard Thomas Hole i Pastoralavdelingen i Oslo Katolske Bispedømme. Når så mange kloke hoder slår seg sammen, blir resultatet godt. Det tar lengre tid å skrive på denne måten, men flere viktige perspektiver kommer med. 

Kronikken ble deretter sluttført og signert av biskop Bernt Eidsvig, fransiskanerprest Hallvard Thomas Hole og fire flotte, katolske legfolk: Håkon H. Bleken (advokat), Vegard Bruun Bratholm Wyller (professor/overlege), Helene Larsen (overlege) og Janne Haaland Matlary (professor i statsvitenskap).

Faksimile fra aftenposten.no

Her er deres kronikk:

Barns menneskerettigheter avskaffes av Stortinget

Stortingsflertallet påtvinger oss en lovendring i retning av et samfunn som aksepterer design av barn og eugenisk sortering.

Bernt Eidsvig, katolsk biskop av Oslo
Håkon Bleken, advokat (H), Oslo
Vegard Bruun Bratholm Wyller, professor/overlege, Oslo
Helene Larsen, overlege, Oslo
Hallvard Hole, fransiskaner og prest, Larvik
Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap, Oslo

Tirsdagens vedtak om endringer i bioteknologiloven vil vise demokratiet på sitt verste: Spørsmål om livet (og døden) avgjøres uten grundig debatt.

De tynne «argumentene» om fremskritt og om en «gammel» lov som må «moderniseres», er ikke argumenter.
Det er et presserende behov for et helt nytt veikart for etisk tenkning. Her snakker vi om å gjøre det mulig å skape barn som hverken kjenner sin far eller mor.

Hvilken rett har et storting til å fradømme et barn dets foreldre?

Forslaget gjelder blant annet assistert befruktning for enslige kvinner, tidlig ultralyd og NIPT-tester (Non-invasive prenatal testing) for avdekking av sykdom. Retorikken handler om å imøtekomme menneskers ønsker og retten til informerte valg, men det er ingen rett å få barn, det er en gave.

«Designerbarn»

Disse forslagene går langt i å tillate «designerbarn», sortering og avliving av fostre med sykdom.

Assistert befruktning med donorsæd fjerner reelt sett barns rett til både å kjenne og få omsorg fra begge biologiske foreldre (FNs barnekonvensjon art. 7). De kan kun finne ut fars navn når de blir myndige.

Dette problemet fordobles ved eggdonasjon og assistert befruktning for enslige kvinner. Nå kan altså barn vokse opp uten noen av sine biologiske foreldre.

Man går bort fra det soleklare faktum at barnet har to foreldre det er knyttet til og får omsorg fra, slik Bioteknologirådets mindretall fremhever.

Den svake part

Lovforslaget innebærer at barnets rett til å få omsorg av en far, er fullstendig tilsidesatt, trumfet av kvinnens ønske om barn.

Det paradoksale er at ønsket i seg selv, er drevet av behovet for biologisk tilknytning. Det er så sterkt at her ligger årsaken til at ufrivillige barnløse i utgangspunktet vil lage barn ved hjelp av bioteknologi, med mulighet for å designe barnet så det blir likest mulig.

Men den svake part, barnet, har primært rett og behov til sitt biologiske opphav – det vi normalt kaller mor og far.

Et etisk skråplan

Høsting av egg er mer komplisert enn sæddonasjon.

Konklusjonen er at så lenge kvinnen aksepterer den kraftige hormonbehandlingen ved uthenting av egg, som potensielt kan skade henne, dreier det seg i begge tilfeller om kjønnsceller. Sæddonasjon har vært mulig i en årrekke, og eggdonasjon er et resultat av dette tidligere retningsvalget.

Dette bekrefter bekymringen ved tidligere korsveier om at hele det bioteknologiske området, er et etisk skråplan. Har man sagt ja til A, må man neste gang si ja til B for å være konsistent.

Selv med «strenge» kriterier for eggdonasjon, som vil være grunnlag for senere liberaliseringskrav fordi ikke alle kan få og de velstående går foran på markedet, avdekker forslaget et mer betydningsfullt problem.

Skinn av biologisk likhet

Med donoregg blir konflikten med Barnekonvensjonens intensjon ytterligere forsterket. De biologiske prinsippene for familiedannelse forlates definitivt, selv om hele industrien vil opprettholde et skinn av biologisk likhet gjennom å matche hud- og hårfarge.

Åpning for import av egg fra andre nordiske land er i denne sammenheng kanskje nødvendig, slik at eggmarkedet kan imøtekomme spesifikke designerønsker.

Sammen med tilbud om gentesting av embryoer (PGD), som blant annet gir mulighet til å kjenne barnets kjønn før embryoet innsettes, er veien videre brolagt for å designe barn.

Dette viser at man må omtolke underliggende prinsipper, slik som Barnekonvensjonen.

Juridisk rett til kunnskap om biologisk opphav er ikke sammenlignbart med det å kjenne og få omsorg fra noen. Det første er en mappe i et skap. Det siste er klemmer og henting i barnehagen.

Eugenikk er rett rundt hjørnet

Sortering av embryoer på bakgrunn av kjønn før innsetting vekker kanskje mindre oppsikt enn sortering ved abort, som kommer med full kraft gjennom tilbud om tidlig ultralyd og NIPT-tester til alle gravide.

Sortering av fostre med sykdom som selvstendig grunnlag for abort er allerede iverksatt gjennom abortloven og er blitt praktisert lenge.

Testing av fostre er en naturlig konsekvens av lovgivers tidligere veivalg.

Ultralyd av mor og barn har til nå hatt deres helse som utgangspunkt. Dette blir nå lett sekundært, til fordel for effektiv og tidlig sortering av syke barn.

Eugenikk er rett rundt hjørnet.

De nevnte problemstillinger er kun et knippe av forslagene til nye bioteknologilov, men illustrerer det vi ønsker å utfordre politikerne på.

Den etiske refleksjonen må være helhetlig, ikke fragmentarisk.

Assistert befruktning, PGD og NIPT burde ikke behandles som separate helsetilbud. Det er i helheten man får øye på hvilke veier som leder hvor. Hvilket menneskesyn skal vi ha i vårt samfunn?

Familiens fundamentale rolle

Lovforslagene tar ikke hensyn til menneskets natur og familiens fundamentale, naturlige rolle.

Stortingsflertallet påtvinger oss en lovendring i retning av et samfunn som aksepterer design av barn og eugenisk sortering, samt «foreldreløse» barn. Dette skjer uten tid til den debatt slike ekstreme vedtak krever.

Vi ber Stortingets flertall om ikke å trumfe gjennom disse forslagene kun fordi de har et lite flertall.

Dette minner om flertallstyranni som reduserer demokratiet til prosedyre, helt uten respekt for alvoret i saken.

Intervju med kardinal Arborelius: - Håp for Europa

HÅPETS KARDINAL OG MUNK: – Det er håpet som holder i hop. Vi trenger håpet. Vi må holde fast ved håpet. Det er håp for Europa, sier Anders Arborelius, karmelittmunk og Nordens første kardinal.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Dette intervjuet med kardinal Anders Arborelius skrev jeg i fastetiden i år. Intervjuet ble publisert på katolsk.no før påske, 17. april 2019. Jeg deler det her på bloggen nå i desember fordi det gir HÅP - og er det noe vi trenger midt i den mørkeste mørketiden, så er det nettopp håp. Vær så god, her får du mine to timer i samtale med kardinalen:

- Vi er en liten kirke i Skandinavia, men fulle av håp. Vi må holde fast ved håpet, sier kardinal Anders Arborelius, biskop av Stockholm.

Få vil nok si at håp er den stemningen som er mest fremtredende i Skandinavia anno 2019. Likevel er det nettopp håpet som er den bærende stemningen i Den katolske kirke her i en av Europas mest sekulariserte utkanter.

En liten, håpefull kirke som vokser

Kardinal og karmelittmunk Anders Arborelius (69) er biskop av Stockholm, og har noen klare tanker om hvordan det kan ha seg at en liten kirke kan være så full av håp.

– Det er Kirkens oppgave å holde fast ved håpet, selv om mye taler imot. Håpet retter seg alltid mot noe utenfor vår dimensjon. Det er et eskatologisk håp: Selv om alt taler imot, finnes det likevel en vei videre. Kirkens håp blir sterkere i en tid der andre følelser er fremtredende i samfunnet, sier han.

– Når samfunnet ikke kan tilby håp: Økonomien er i aldring, klimaet fungerer ikke, det er økte motsetninger i samfunnet … . Nettopp da er det viktig å holde fast på at vi tror på en Gud som er med sitt folk. I Nord-Europa vokser og utvikler Kirken seg nå på grunn av migrasjonen. I andre land ser man migrasjonen som et problem, det er vanskelig å integrere nye mennesker. Mens vi ser at for Kirken i Sverige og Norge har migrasjonen innebåret en tilvekst, både åndelig sett og i antall, sier kardinalen.

Stockholm katolske bispedømme får ofte besøk fra Den katolske kirke i Tyskland, som har støttet Kirken i Sverige i alle år. I det siste har det også kommet studiegrupper på besøk fra Italia.

– De kommer til oss for å få oppmuntring og håp. De vil høre foredrag om det å være en liten kirke, men likevel full av håp. At man som minoritet kan være salt og surdeig. Man kan bevare troens glede, selv om man ikke er så mange. Selvsagt er det lettere når man er en voksende kirke, men også en kirke som mister medlemmer, må konsentrere seg mer om det vesentlige, fremhever karmelittmunken.

 

«Det er Kirkens oppgave å holde fast ved håpet, selv om mye taler imot. Håpet retter seg alltid mot noe utenfor vår dimensjon.» 

Nedgangstider i Europa

- Europa er i dag preget av både pessimisme og til dels selvforakt. Er det håp for Europa, eller er hun dømt til å gå under? Kan vi vente noe annet enn frafall fra troen i Europa nå?

– Vi ser gjennom historien at det alltid er nedgangstider, både i samfunnet og i Kirken. Samtidig pleier det å vekke motkrefter. Det var det vi så i middelalderen, da det var som verst, og vi så det også etter den franske revolusjon. Vi får tro at også i Europa finnes det krefter som kan samles på nytt.

– Men Europa er ikke lenger sentrum av verden. Det er det vi alltid har trodd. Nå er det andre deler av Kirken som er mer dynamiske og levende. Vi ser det også når det gjelder utviklingen i økonomien, hvis man sammenligner Europa med for eksempel Kina og India. Kanskje trenger Europa å bli mer ydmykt, med større innsikt i at vi ikke alltid er verdens sentrum, at vi ikke alltid har alle svar.

– Vi må nok regne med at vi må ta et steg tilbake. Det er en mulighet til å konsentrere seg mer om det vesentlige, og ikke om å herske og bestemme og være ledende. Vi ser at det er prester, søstre og troende fra andre deler av verden som gir oss impulser og blir toneangivende, også i våre land. Det er tydelig også her i Norge, sier kardinalen.

Norge har mange asiatiske katolikker, i Sverige kommer mange fra det afrikanske kontinent.

– Vi får en mer universell, kosmopolitisk kirke i Europa på grunn av migrasjonen. For eksempel når jeg snakker med våre venner i Tyskland, da sier de at det er to stift i Tyskland som øker, og det er Berlin og Hamburg. Disse stiftene ligner mer på oss: Innvandrerne bærer Kirken. Europa forandres, sier han.

Kardinalen forteller at det av samme grunn er stor forskjell mellom Danmark, Sverige og Norge når det gjelder Den katolske kirkes situasjon.

– Danmark har ikke hatt så stor innvandring, og har derfor måttet stenge mange av sine kirker, mens vi i Norge og Sverige har måttet bygge mange nye kirker.

«I Sverige har de funnet på et nytt ord: påkristning.»

– Prestene som kommer til oss fra andre land, sier at «her ser vi at de som kommer til Kirken, kommer av overbevisning.» Det er et tegn på at sekulariseringen vekker en motreaksjon. Mennesker som er troende ønsker å få en dypere tro og tar den på større alvor, sier kardinalen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

En søken tilbake til røttene

- Det er lett å se sekulariseringen og avkristningen av samfunnet, blant annet i lovene våre. Men ser du også tegn til det motsatte? At folk søker til røttene sine, til det som har blitt borte?

– Ja, det ser vi også. I Sverige har de funnet på et nytt ord: påkristning. Vi har sett at store deler av befolkningen, samfunnet, strukturene har mistet det kristne. Samtidig ser vi at det finnes en søken som ytrer seg på mange måter. Det er ikke lenger tabu å snakke om religion. Samtidig ser vi at det finnes de som mener all religion er skadelig. Det finnes ulike strømninger.

– Jeg ser på dem som blir katolikker i Sverige nå, at det er flere «menn i sin beste alder» som konverterer. De søker en dypere åndelig forankring. Det er en kategori som man kanskje ellers ikke ser så mye i Kirken.

– Prestene som kommer til oss fra andre land, sier at «her ser vi at de som kommer til Kirken, kommer av overbevisning.» Det er et tegn på at sekulariseringen vekker en motreaksjon. Mennesker som er troende ønsker å få en dypere tro og tar den på større alvor, sier kardinalen.

Katolske misjonærer

Biskopen vektlegger viktigheten av at de katolske innvandrerne som har kommet til Nord-Europa ikke bare er arbeidere, men også fungerer som misjonærer.

– Det har betydd mye at vi har hengivne katolikker fra andre deler av verden. Vi ser imidlertid at neste generasjon iblant kan oppleve at det er en konflikt mellom å være katolikk og å være svensk eller norsk. Å vise dem at man kan være både-og, er en av våre store oppgaver. Vi må vise dem at de har noe å gi til den svenske og norske kulturen; at de kan hjelpe skandinavene å gjenoppdage kristendommen og Jesus selv, sier kardinalen.

«Midt i det sekulære finnes det også noe annet. Sekulariseringen i Sverige har gått så langt at den har begynt å bli «tråkig», kjedelig. Folk begynner å gå lei. Da kommer den postsekulære søknen inn.»

Profetisk rolle i Europa?

Tidligere har erkebiskop Emil Paul Tscherrig, pavens nuntius til de nordiske land (2008 – 2012), sagt til Broen (nå: St. Olav kirkeblad) at Skandinavia kan få en profetisk rolle i Europa. Han sa blant annet:

"I dag er Europas aller største utfordring nettopp sekulariseringen. Det interessante er at vi midt i den store sekulariseringen i Skandinavia ser en ny søken etter kristne røtter. Skulle vi her lykkes i kampen mot sekulariseringen – som handler om å finne tilbake til våre kristne røtter – kan vi skape en ny kultur, ett nytt samfunn. I Norge er jeg særlig imponert over fremveksten av stadig nye klostre – spesielt hvordan noen reises ved siden av middelalderens klostre. Kirken i Skandinavia forsøker å gjenforene fortiden med nåtiden – nettopp hva Europa trenger. Kirken her bidrar til det. Det er for eksempel spesielt å høre hvordan lokalbefolkningen på Tautra omtaler cisterciensernonnene som «våre søstre». Skandinavia kan komme til å bli profetisk for resten av Europa!"

Kardinal Arborelius lytter med interesse til erkebiskopens ord.

– Det er et vakkert bilde. Det ligger sikkert mye i det, at om vi lykkes med å fortsette slik – hvis vi kan fylle disse klostrene – så kan en ny, kristen kultur vokse frem. Jeg tror også det er viktig å huske på at de økumeniske kontaktene våre gjør at mange andre kristne søker røttene sine i katolsk spiritualitet og teologi.

– Midt i det sekulære finnes det også noe annet. Sekulariseringen i Sverige har gått så langt at den har begynt å bli «tråkig», kjedelig. Folk begynner å gå lei. Da kommer den postsekulære søknen inn. Det kan være en søken etter røttene. Det er også en fare for at det kan lede til en nasjonalisme. Men jeg tror Den katolske kirke som en overnasjonal størrelse har en større sjanse til å motvirke nasjonalismen. Vi har katolikker fra så mange deler av verden. Vi får ofte høre fra de som står utenfor kirken at ‘Dere i Den katolske kirke har lykkes med integrasjonen’, forteller kardinalen.

KLOSTER-VEKST: Tautra Mariakloster i Trondheimsfjorden et ett av flere klostre som opplever øket interesse. Nå bygger søstrene ut for å kunne ta imot flere kall.
Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

De viktige, levende klostrene

- Vi ser gjennom kirkehistorien at når klostrene vokser, så er det nytt liv og vekst på gang i Kirken. De er hjerteslagene i Kirken. Er fremveksten av klostrene et håpstegn? Eller tenker du at det kan være at disse klostrene forsvinner igjen?

– Vi ser i Norden og Europa forøvrig, at de apostoliske ordenene har minket veldig, samtidig som de kontemplative har kunnet stifte nye kloster. De kontemplative klostrene er mer levende. Det er en slags reaksjon mot en sekulær verden. Vil man leve med Gud, søker man seg til monastiske miljøer. De er ofte den mest evangeliserende delen av Kirken. Dit kommer ofte mange ikke-katolikker som søker stillhet, og gjennom dem blir mange katolikker. Iblant er det lettere for en ikke-katolikk å møte Kirken der, enn i en utenlandskpreget forsamling.

Åndelig innflytelse «nedenfra»

- Hva kan Kirken gjøre for å vinne tilbake Europa?

– Vi snakker jo ikke i disse «triumfalistiske» termene så ofte. Det er nok det Kirken har måttet lære seg, at når hun vil herske, når hun vil dominere, blir det ofte et tilbakeslag. Men når hun vil tjene, når hun vil ofre seg… mange sier at det er bare gjennom martyrene at Kirken vil vokse. Vi får vel tro at i mange land kan det bli vanskeligere å være katolikk. Man bekjemper Kirken mer. Man vil utestenge henne.

– De landene som har blitt rammet hardest av sekulariseringen, er de landene der religion, samfunnet og kulturen har vært veldig ett. Slik som i Flandern i Belgia, Baskerland i Spania, i Quebec i Canada og i Nederland. Der Kirken har hatt stor makt og innflytelse, der slår sekulariseringen faktisk hardest. I andre land, der Kirken kanskje har hatt en lavere profil i samfunnet, og ikke har hatt like mye innflytelse, der er det litt lettere, for da har man alltid hatt en distanse til samfunnet. Det samme gjelder på protestantisk grunn. Statskirkeordningen i Norden har gjort at de protestantiske kirkene har mistet sin innflytelse i samfunnet. Den katolske kirke har vært litt utestengt, og har kanskje hatt en større åndelig autoritet.

– Vi får se i Europa hvordan det blir. Den store prøvesteinen nå er Polen, der regjeringen forsøker å anvende Kirken til sine formål, og Kirken vet ikke helt om hun skal holde distanse eller ikke. Vi merker det på våre polske katolikker i Sverige, at det er en sterk diskusjon om dette. Vi har hatt folk som forlater Den katolske kirke i Sverige, fordi de er imot den polske regjeringen. De nye polakkene som kommer til Sverige nå, er ikke så aktive i Kirken som de som kom før.

– Vi ser at det finnes ulike modeller i Europa. Jeg tror det går mot en tid der Kirken ikke lenger kan bygge på verdslig innflytelse. Men hvis Kirken da kan holde den åndelige profilen levende – for eksempel gjennom klostrene – så kan hun få en innflytelse «nedenfra», mener kardinal Arborelius.

 

«Kanskje er det nettopp i periferien av samfunnet at det kommer en ny, åndelig åpenhet. Hos de menneskene som ikke har innflytelse, hos dem som av ulike årsaker har havnet utenfor – de kan bli spydspissen i den nye evangeliseringen.»

Den nye evangeliseringen

- Da jeg spurte om hvordan Kirken kan vinne Europa tilbake, tenkte jeg ikke på makt, men på sjelene. Hvordan kan Kirken vinne sjelene tilbake til den kristne tro?

– Det finnes et stort sug etter åndelig veiledning. Veldig mange ønsker fordypelse. Kan Kirken hjelpe menneskene med å finne sin egen sjel? Kan vi hjelpe dem med å oppdage at de har en egen, indre åpenhet for Gud? Det finnes mye åndelig søken. I Sverige pleier vi å si at den mest åndelige delen av samfunnet, er fengslene. Der merker man veldig tydelig at man kan snakke om Gud. Der finnes det interesse, der vil man fordype seg.

– Kanskje er det nettopp i periferien av samfunnet at det kommer en ny, åndelig åpenhet. Hos de menneskene som ikke har innflytelse, hos dem som av ulike årsaker har havnet utenfor – de kan bli spydspissen i den nye evangeliseringen, tror Stockholms biskop.

Misjon i Norge anno 2019

- De som leser dette intervjuet – hva er deres oppdrag i den nye evangeliseringen?

– Vi får ofte spørsmålet ‘Misjonerer Den katolske kirke i Sverige?’ Da tenker de på det man mener med evangelisering i frikirkelig sammenheng, om vi går ut og står på torget. Men vi ser på misjon på en litt annen måte. Vi ser at evangelisering skjer ikke minst gjennom klostrene, gjennom åndelig litteratur og gjennom de personlige møtene, sier han.

Kardinal Arborelius pleier alltid å ta opp i sine prekener at alle katolikker er utsendt på sin arbeidsplass for å vitne om Kristus.

– Og det ser man at kan ha resultat. Jeg snakket for eksempel med en taxisjåfør som konverterte. Han fortalte at han hadde merket at det er noe annerledes med hans katolske kolleger. Når man snakker med dem som blir katolikker, forteller de ofte at de har møtt en katolikk som på en troverdig måte har vitnet om sin tro, sier han.

– Vi må formidle troen på en slik måte at folk kan bli kjent med Jesus og hans Kirke gjennom oss. Vi kan forsøke å formidle noe som gir glede i sorgen, kjærlighet i likegyldigheten, håp i mørket. Evangeliets kraft kan påvirke miljøet vi er i. Vi kan hjelpe mennesker til å tro at de er elsket med en uendelig kjærlighet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Din dypeste identitet

Kardinalen får evangelisering til å høres ut som noe hvem som helst kan få til.
– Vi må formidle troen på en slik måte at folk kan bli kjent med Jesus og hans Kirke gjennom oss. Vi kan forsøke å formidle noe som gir glede i sorgen, kjærlighet i likegyldigheten, håp i mørket. Evangeliets kraft kan påvirke miljøet vi er i. Vi kan hjelpe mennesker til å tro at de er elsket med en uendelig kjærlighet. Det er i relasjonen til Gud du finner din dypeste identitet. Gud ser hele tiden på oss med kjærlighet. Når vi blir elsket av Gud, vil vi spre den kjærligheten, og lokke frem det beste i andre. Kirken er jo ikke bare noe utenfor oss. Vi er Kirken.

– Men store kampanjer, det når ikke ut til den sekulariserte befolkningen. Det er vanskelig å nå den sekulariserte, svenske gjennomsnittsbefolkningen. Det er vel slik i Norge også, kan jeg tenke meg, sier biskopen spørrende.

- Absolutt. Det høres veldig likt ut. Det virker som mange bare har gitt opp Europa, at de har gitt opp at folk kan bli kristne her, gitt opp at denne kulturen igjen kan bli kristen.

– Det er derfor det er så viktig å kjenne historien. Ser vi på Europas og Kirkens historie, så ser vi at det kommer tilsynelatende oppganger. Risken er at Kirken blir en del av makten, av de som styrer, og da kommer det en slags korrupsjon. Det ser vi nå i Kirkens skandaler. Det er en indre korrupsjon, hvor Kirken har dyrket avgudene: sex, penger og makt. Da må Kirken gjennom en renselsesprosess, som kan være veldig smertefull, men som også kan lede frem til fornyelse. Slik har det alltid vært hittil. Vi vet ikke hvordan Kirkens profil kommer til å være det neste århundret. Kommer det til å være periferiens kirke? Pave Frans har alltid betonet periferiens betydning, sier kardinalen.

En profetisk røst i ørkenen

For å få en sterkere åndelig innflytelse, trenger Kirken i Europa å bli frigjort, mener karmelittmunken.

– Hvis Kirken konsentrerer seg mer om å være en tjenende, selvoppofrende kirke i Kristi etterfølgelse, kommer hun alltid til å ha en åndelig innflytelse. Kanskje ikke en bred innflytelse, men hun kommer til å være en ropende, profetisk røst i ørkenen. Hun er ikke lenger identifisert med dem som styrer, men med dem som … en slags frigjøringsteologi for Europa. De som er fjetret av materialisme og individualisme, lengter etter noe annet.

– Når det gjelder åndelighet og spiritualitet, ser vi at Den katolske kirke har stor innflytelse i Sverige og Norge allerede nå, også på andre kristne. Det er naturligvis ikke noe som direkte forandrer samfunnet, men likevel. Det er mennesker som søker åndelig fordypning. Selv om de ikke tar steget over, kan de være veldig preget av katolsk tenkning og tro. Økumenisk finnes det en innflytelse som vi kanskje selv ikke forstår, sier kardinalen.

Kardinal Arborelius er opptatt av Jomfru Marias rolle i håpet.
– Maria er håpets mor. Det glemmer vi iblant, at hun er «Mater Spei», håpets mor, sier karmelittmunken.

Maria som håpets og enhetens mor

Kardinal Arborelius er opptatt av Jomfru Marias rolle i håpet.
– Maria er håpets mor. Det glemmer vi iblant, at hun er «Mater Spei», håpets mor.

- Hvilken rolle kan Maria ha her? Du sier at i det økumeniske har Den katolske kirke mye å gi, men akkurat Maria kan vel være en anstøtssten for mange protestanter?

– Det kan det være, men jeg tror det er i ferd med å forandres. Iallfall i Sverige ser vi nå at nesten alle lutherske kirker har et bilde av Maria. I Uppsala domkirke ble Maria-kapellet et gravsted for reformasjonskongen Gustav Vasa, men utenfor kapellet har man nå satt opp en statue av Jomfru Maria, forteller han.

Den katolske kirke i Sverige har en pågående teologisk dialog med pinsebevegelsen i Sverige.

– Vi tok opp Marias rolle, og jeg ble overrasket over hvor stor forståelsen var for Maria. Jeg sier ikke at de tar til seg hele den katolske forståelsen av Maria, men visse grunntegn var veldig tydelige. Det finnes også økumeniske rosenkransgrupper. Jeg tror ting er i ferd med å forandres.

- Karmelittsøstrene i Tromsø tror at Maria kommer til å forene Kirken i Norge.

– Vi kan også se Maria som enhetens mor. Det er naturligvis spesielt tydelig når det gjelder vårt forhold til de ortodokse. Men man begynner å se innenfor visse deler av protestantismen at man har en brist, en mangel på Maria. At man har forsømt henne, sier den svenske biskopen.

- Den Hellige Ånd leder oss mye mer enn vi forstår. Det er et mysterium. Kirken er et mysterium, og ikke bare en sosial organisasjon, sier kardinal Arborelius.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

– Den Hellige Ånd leder Kirken

- Det er viktig med en realistisk bedømmelse av tidene. Samtidig må en alltid ta Den Hellige Ånd med i beregningen, og det er ikke alltid så lett å forutsi hva han finner på.

– Det er riktig. Vi kan aldri være sikre på hvordan ting blir, men vi må stole på og ha tillit til at det er Den Hellige Ånd som leder Kirken. Det er ikke samfunnsutviklingen som sådan som bestemmer.

– Det er alltid Den Hellige Ånd som leder Kirken gjennom historien. Og der ser vi at det alltid finnes overraskelser, og saker vi ikke kan kontrollere. Nettopp derfor er håpet så viktig. Vi knytter ofte håpet til at Den Hellige Ånd leder oss gjennom tiden og inn i evigheten. Vi er et pilegrimsfolk på vei. Vi er ennå i ørkenen, men vi er på vei tilbake til det tapte paradiset. Vi må ikke tro at vi allerede er fremme. Men Den Hellige Ånd leder oss mye mer enn vi forstår. Det er et mysterium. Kirken er et mysterium, og ikke bare en sosial organisasjon.

- Det er vel også slik at Den Hellige Ånd er Livgiveren som stadig puster liv i Kirkens glør, og kanskje spesielt i forfølgelsestider?

– Ja, og det glemmer vi iblant, at kanskje ikke siden urkirken har martyriet vært så tydelig som nå. Det er en normal situasjon for Kirken å være martyrenes kirke. Det kan være et blodig martyrium, men det kan også være et utenforskap, at det ikke er så populært å være Kirke, at Kirken foraktes, man ser ned på henne og spotter henne.

– Håpet holder i hop

Når kardinal Anders Arborelius snakker om håp, pleier han alltid å ta med en liten lignelse av den franske forfatteren Charles Péguy. Den handler om de tre teologale dydene: Tro, håp og kjærlighet. På latin heter dyd virtus, som betyr «kraft, drivkraft».

– Som en del av nåden har vi fått de tre teologale dydene som en kraft inni oss, forklarer kardinalen.

Charles Péguys bok finnes på svensk og heter «Portalen till hoppets mysterium». (Håp heter «hopp» på svensk.) Der forteller Péguy lignelsen om de tre søstrene Tro, Håp og Kjærlighet, som er på vandring.

– På mange språk kan man finne søstrene Faith, Hope, Esperanza. Péguy forteller om hvordan Håpet er lillesøsteren som går foran de andre og drar dem med seg. Hun hopper og løper foran, og leder troen og kjærligheten videre. Man snakker ofte mye om troen og kjærligheten, og glemmer at det ofte er «hoppet som holder i hop», sier den svenske biskopen.

– Det er håpet som holder i hop. Vi trenger håpet. Vi må holde fast ved håpet. Det er håp for Europa, sier Nordens første kardinal.

Les også:

Intervju med kardinal Arborelius | - Det finns en hemlängtan
Ettertanke | Kom hjem, Europa