Må bare dele noen oktoberglimt og denne nydelige oktoberteksten av Jan Inge Sørbø med dere.
Han gyller himlens tak i gullsinober.
Han heiser sola varsomt opp og ned.
Han helsar oss med sommar i oktober.
Han skifter fargar på kvart ospetre.
Han lyfter trea langsamt opp av jorda.
Han murer opp eit fjell og lar det stå.
Han pustar liv og varme inn i orda.
Han hentar deg den dagen du skal gå!
Går du på glør, så går du på hans hender.
Og når du blør, er det hans blod som renn.
Han står der nederst når di krise vender,
for han stig ned og du stig opp igjen!
Det gull du ser på himlen i oktober,
er renningar i veven som han vev.
Frå hans palett flyt purpur og sinober.
Og du er den som får hans kjærleiksbrev!
Av Jan Inge Sørbø
Opprinnelig et dikt, senere tonesatt. Står nå i Norsk Salmebok. Publisert her på bloggen med velvillig tillatelse fra Sørbø. Tusen takk!
Denne bloggposten ble første gang publisert 29. november 2018, og oppdatert 17. oktober 2021. Bildene er fra Bygdøy i oktober 2018. Posten ble løftet opp på nytt 8. oktober 2023.
Sykkeltur til Bygdøy, med innlagt stopp på Norsk Folkemuseums kafé. Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
"Frå hans palett flyt purpur og sinober. Og du er den som får hans kjærleiksbrev!" (Jan Inge Sørbø)
Vakre Bygdøy. Helt greit å bo i sykkelavstand herfra.
Mmm, jeg liker sjøen. Vintersjøen også.
To brødre på vei inn i eventyrskogen, rett før lillebror Johannes skled, veltet og fikk trøst av storebror Olav. Det gikk helt fint. Opp på sykkelen igjen og fortsett.
Alvelandet Rivendell fra Ringenes Herre dukker som vanlig opp av intet. (Ja, eller Oscarsborg, som det er mer kjent som.)
Maria (4,5 år). Kjempestas å være med på hengesykkel og "sykle selv".
Svaner er litt som Gud: Vakre, annerledes og inngir en solid dose ærefrykt.
Oktobersolnedgang på vei hjem. "Han gyller himlens tak i gullsinober. Han heiser sola varsomt opp og ned. Han helsar oss med sommar i oktober. Han skifter fargar på kvart ospetre." (Jan Inge Sørbø)
Her er et fint dikt som har lært meg å bli ekstra glad i november:
NOVEMBERLYS
Du tenner ikke lys i juni.
Den klare flammen blekner
i sommerens svale skumring.
Den høye hvelving over meg
har ikke plass til mer lys.
Jeg lengter etter november,
når hvert lys har liv,
når hele det store mørket
må vike
for en eneste liten flamme.
Irene Henrysson
(Diktet er opprinnelig skrevet på svensk. Det er oversatt til norsk av Asbjørn Kvalbein.)
De neste ukene nå er glede-seg-til-advent-tid. Etter at julestjerna forlot vinduet Kyndelsmesse i 2017, stod opphengskroken igjen så tom og søkte om ny jobb. Dermed har vi stjerne i advents- og juletiden, og hjerte i vinduet resten av året.
"Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket" (Konfucius) Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
I den katolske påskenattsliturgien tennes det store påskelyset utenfor kirken. Deretter bæres det inn i kirken av en diakon/prest som synger påskelovsangen Exsultet når han har kommet helt frem i kirken.
Foto: Ragnhild H Aadland Høen, påskenatt 2022
I 2004 var jeg med på den vakre, vakre påskenattsmessen i Peterskirken med pave Johannes Paul II. Jeg var fortsatt lutheraner, men elsket skjønnheten i liturgien, spesielt allehelgenslitaniet og den meditative påskelovsangen Exsultet.
Første gang publisert påsken 2014. Oppdatert påsken 2023.
Her i Norge synger synges den samme påskelovsangen på den samme melodien under påskenattsmessen - bare på norsk.
Biskop Erik Varden har tidligere sunget Exsultet i midnattsmessen i selveste Peterskirken. SÅ vakkert synger han, altså. Hele teksten til påskelovsangen kan du lese lengre nede i denne bloggposten. Her kan du høre biskop Erik Varden synge påskelovsangen på norsk i St. Olav domkirke i Trondheim påskenatt 2023:
I den katolske påskenattsliturgien tennes det store påskelyset utenfor kirken. Deretter bæres det inn i kirken av en diakon/prest som synger påskelovsangen Exsultet når han har kommet helt frem i kirken.
Påskelovsangen Exsultet kan synges i en lengre form eller i en kortere form. Ved den kortere formen faller de delene bort eller føyes til som er markert med hakeparentes [ ] nedenfor.
Fryd deg – du himlenes engleskare!
Juble av glede, Guds mysterier!
La frelsens basun kunngjøre den store konges seier!
Må også jorden – lysende i den evige konges klarhet,
glede seg i sin nye strålekrans,
og vite at mørket som omsluttet verden, er hevet.
Glede seg skal også Kirken, vår mor,
kledt i glansen fra så stort et lys,
mens denne hall gjenlyder av mengdens mektige sang.
[(Derfor, brødre, som står her i det herlige lysvell
fra denne hellig kjerte,
hjelp meg å påkalle
den allmektige Guds miskunn,
at han, som uten min fortjeneste
har opptatt meg blant levittene,
gir meg del i sin klarhets lys,
så jeg kan frembære lovsangen til denne hellige kjerte.)]
(℣: Herren være med dere.
℞: Og med din ånd.)
℣: Løft deres hjerter.
℞: Vi løfter våre hjerter til Herren.
℣: La oss takke Herren, vår Gud.
℞: Det er verdig og rett.
I sannhet, verdig og rett er det
av hele vårt hjerte og sinn
å lovsynge den usynlige og allmektige Fader
og hans enbårne Sønn,
Jesus Kristus, vår Herre.
For oss innfridde han Adams gjeld til den evige Far,
og med sitt dyre blod utslettet han fortidens synd. Ja, dette er påskefesten
da det sanne Lam blir ofret.
Med dets blod blir de troendes dørstolper vigslet.
Dette er den natt
da du i fordums tid førte våre fedre,
Israels barn, ut av Egyptens land
og bragte dem tørrskodde over Det røde hav. Ja, dette er den natt
da ildstøttens lys fordrev syndens mørke.
Dette er natten og timen
som løser alle her nede som tror på Kristus,
fra verdens laster og syndens mørke,
gir dem din nåde tilbake
og skjenker dem del i din hellighet.
Dette er den natt
da Kristus brøt dødens lenker
og seirende stod opp fra de døde.
For uten gjenløsningens nåde
gavnet vår fødsel oss intet.
Så underfullt bøyer din godhet seg mot oss! Uten mål eller grense er din kjærlighets miskunn:
For å løskjøpe trellen prisgav du Sønnen.
Sannelig: nødvendig var Adams synd,
den som Kristi død har utslettet.
Å, salige synd som vant oss så stor en gjenløser!
I sannhet salige natt
som alene fikk tiden og timen å kjenne
da Kristus stod opp fra de døde.
Om denne natt står det skrevet:
Natten skal lyse som dagen. Natten skal lyse over min glede. For denne natt driver med hellig makt
ondskap på flukt, renser for synd, gjenreiser den falnes uskyld
og gir de sørgende gleden tilbake.
Den jager hatet på flukt, skaper enighet og fred
og bøyer mektige riker.
Hellige Far! Ved nåden du skjenker oss
i denne hellige natt,
rekker jeg deg vår lovprisnings kveldsoffer
i denne brennende kjerte,
som de strevsomme bier har virket,
og som din hellige Kirke høytidelig frembærer
ved dine tjeneres hender.
Nå lyder lovsangen til denne lyssøyle,
som den flammende ild har tent til Guds ære.
Om ilden deles i mange flammer,
svekkes den ikke ved å gi sitt lys i lån til nye lys,
for ilden næres av den smeltende voks
som bidronningen har virket til stoff for denne dyrebare kjerte.
I sannhet salige natt
da himmelen forenes med jorden,
det guddommelige med det menneskelige.
Derfor ber vi deg, Herre:
La dette vokslys,
viet til din ære,
brenne videre uten opphør
og fordrive denne natts mørke.
Gi, at det blir tatt imot som søt vellukt
og blander seg med himmelens lys. Må morgenstjernen finne det brennende,
den morgenstjerne som ikke kjenner nedgang:
Kristus, din Sønn, som er stått opp fra de døde og i sin klarhet lyser for menneskeslekten, han som lever og råder fra evighet til evighet.
℞: Amen.
Tips: Du kan lese hele den kraftfulle påskenattsliturgien her på katolsk.no
Påskenattmessen starter alltid utenfor kirken, ved den hellige påskeilden. Det store påskelyset, Kristus-lyset, tennes så fra påskeilden. Foto: Lisa McFadden
Alle i menigheten holder små lys laget av bivoks. Når vi går inn i kirken er den helt mørklagt. Kristus-lyset går først inn, og er det eneste som gir lys. Når alle har kommet inn, tenner ministrantene sine lys fra Kristus-lyset. Deretter tenner de lysene til de som står nærmest. Vi igjen tenner lysene til alle rundt oss, og slik tennes flere hundre lys i hele kirken på kort tid. Som det heter i påskelovsangen: "Om ilden deles i mange flammer, svekkes den ikke ved å gi sitt lys i lån til nye lys, for ilden næres av den smeltende voks som bidronningen har virket til stoff for denne dyrebare kjerte." Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påskenatt 2022
Kun levende lys lyser opp i kirken helt til Jesus står opp. Da eksploderer kirken i lys, lyd og lukt: Bjellene klinger, røkelseskarene svinger, orgelet spiller og hele menigheten synger av full hals. Vakkert! Sterkt! Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påskenatt 2023, St. Olav domkirke i Oslo
JESUS - AGNUS DEI, GUDS LAM: Påskelammet vårt. Han som også er verdens lys. Han er oppstanden, halleluja! "For oss innfridde han Adams gjeld til den evige Far, og med sitt dyre blod utslettet han fortidens synd. Ja, dette er påskefesten da det sanne Lam blir ofret. Med dets blod blir de troendes dørstolper vigslet." Fra Exsultet, påskelovsangen under påskevigilien påskenatt
Lammet vårt fikk nyplukkede påskegule løvetann fra Ingrid (6) i anledning den store dagen, påskemorgen 2014.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2014
Les også:
Langfredag: Å ære korset - her tar jeg deg steg for steg gjennom den kraftfulle langfredagsliturgien, feiringen av Herrens lidelseshistorie - fra St. Paul kirke i Bergen
Palmesøndag: Hosanna Filio David - "Når Kirken synger gjennom århundrene, skjønner du at du er en del av noe vakkert, stort og mektig. Tid og rom oppheves når du går inn i den evige tilbedelsen. Det er som en tidsmaskin. Plutselig er du i kontakt med evigheten, med Gud."
Skjærtorsdag: Bli her og våk med meg - om det katolske synet på nattverden, med bilder fra skjærtorsdagsliturgien, prosesjonen og tilbedelsen i Getsemane hage (i St. Paul kirke)
Foto: Utsnitt av skjermbilde fra filmen The Lord of the Rings: Return of the King
I dag kunne det vært fristende å bare konsentrere seg om det fine. Jeg kunne ha hoppet over de tre første, klagende bibelversene, og heller gått rett på de neste bibelversene – de som handler om Guds trofasthet og hvor fint det er å vente på Gud.
Men Gud starter ikke der. Han er ikke sånn. Han starter der vi er – midt i klagen, midt i den smertefulle tilstanden der det er så lenge siden du har hatt det godt, at du har glemt hvordan det er (Klag 3,17) – i den tilstanden hvor du, når du er sann mot deg selv, erkjenner at du «håper ikke lenger på Herren» (Klag 3,18). Det går ikke an å komme lengre ned enn det. «Jeg tenker på det hele tiden, min sjel er nedtrykt» (Klag 3,20).
Er det ikke fantastisk at Klagesangene i Bibelen finnes? Er
det ikke nydelig at Faderen er Sannhetens Gud? At Jesus er Sannheten? Og at Den
Hellige Ånd, Trøsteren, er Sannhetens ånd? Når du søker sannheten, søker du med
andre ord Gud.
Vår himmelsk gode Far elsker at barna hans er sanne og ærlige. Det er jeg takknemlig
for. At jeg aldri trenger å late som. At det tvert imot er motsatt: Gud vil at
jeg ikke skal late som. Han krever ikke at jeg skal ta meg sammen og slutte
å klage. Nei, han lytter. Han lar meg klage ferdig. Først når all bitterheten
og smerten er tømt til bunns, er jeg klar for et vendepunkt. Når all klage og alt
håp er ute, kan håpet tennes på nytt.
Den katolske forfatteren J.R.R. Tolkien har skrevet
storverket «Ringenes herre». Den sterkeste scenen i Peter Jacksons
filmatisering, inntreffer når alt håp ser ut til å være ute for den hvite byen,
Minas Tirith, hovedstaden i kongeriket Gondor. Byen har en fullstendig
ikke-fungerende leder, og bare 2000 soldater. Samtidig er de omgitt av 200 000
fiender og et stort mørke. Alt ser ut til å gå til helvete, og det fort.
Akkurat da er det at den lille hobbiten Pippin klatrer opp på byens baune og setter den i brann. På neste fjelltopp ser de ilden, og de igjen tenner sin baune. Slik flyr vi over ildvardene som tennes på de snøkledte fjelltoppene, til den mektige lyden av Howard Shores episke filmmusikk – en vakker, uforglemmelig musikk som på én og samme tid klarer å formidle stort alvor og stort håp. Ildvardenes budskap rekker helt fram til naboriket Rohan. Slik gikk det til at da kongeriket Gondor trodde at alt håp var ute – at de var helt alene – så kom Rohan dem til unnsetning.
«Baunene er antent!» roper forsvarssoldaten i Minas Tirith. «Håpet er tent», sier Gandalv med lys i øynene. Akkurat det er det som skjer med forfatteren av Klagesangene også. Håpet tennes. For hva er det som skjer når du retter klagen din til Gud? Du ser på Gud. Eller enda mer presist: Du ser Gud. Der kommer vendepunktet. Når du skjønner hvem Gud er.«Men én ting legger jeg meg på hjertet, og dette gir meg håp: Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor. Jeg sier: Herren er min del, jeg setter mitt håp til ham.» (Klag 3,21-24)
«Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.» (Salme 121,1f).
Alt håp så ut til være ute påskeaften. Alt håp – for hele verden. Men i dypet av påskenatten stod håpet opp igjen. Lyset ble tent på nytt. Håpet var blitt evig.
«Herren er god mot dem som venter på ham og søker ham.» (Klag 3,25-26) Stol på det. I all evighet. Amen.
Første gang publisert i avisen Vårt Land 4. mars 2024 da Klagesangene 3,17-26 var dagens bibeltekst
På YouTube kan du se og høre scenen jeg skriver om i denne andakten
Scenen fungerer selvsagt best i sin kontekst, på stor skjerm og med god lyd, men du får iallfall en liten anelse av hva jeg snakker om her:
LYS I JANUARMØRKET: I følge god, gammel juletradisjon er juletiden ikke over før Kyndelsmesse, 2. februar. Utejuletreet og julelysene våre får lyse i mørket helt til i dag. (Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, utsikt fra terrassen inn mot Bergen by, julen 2012)
I dag har Den katolske kirke over hele verden feiret Kyndelsmesse, festen for Herrens fremstilling i tempelet. Helt fram til 1969 var Kyndelsmesse den siste dagen i juletiden i den katolske kalenderen.
Kyndelsmesse var en stor fest i Norge i katolsk tid. Dagen var avmerket på primstaven og ble en viktig merkedag, da skulle man spise skikkelig, gjerne julekost.
I våre dager avslutter Den katolske kirke sin offisielle feiring av juletiden allerede den 6. januar, på Epifani-festen ("13. dag jul"). Før liturgireformen i 1969 varte imidlertid juletiden helt til Kyndelsmesse, 2. februar. Mange katolske kristne holder fast ved de gamle tradisjonene og lar juletiden fortsette helt til i dag.
Juletre helt til i dag
Både presteordenen Augustinerkorherrene i Bergen og St. Elisabeth-søstrene i Oslo beholder sitt juletre helt til Kyndelsmesse. Treet holder seg fint når det står kaldt.
Hjemme hos oss tar vi bort det meste av julepynten 13. eller 20. dag jul, men vi pleier å beholde julekrybben, utejuletreet, utejulelysene, julesangene, julebelysningen i vinduene og julestjernen helt til i dag, 2. februar.
Jeg synes alltid januar er så mørk og fryder meg over å kunne ta med meg julens lys gjennom hele januar og trygt inn i februar.
Hvis du også har lyst til å la julefryden og julelyset få stråle inn i januar, kan du altså gjøre det neste år med god samvittighet og solid kirkelig tradisjon i ryggen. La lysene skinne!
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
JULEFRYD I VINDUET: Julestjernen
viser vei til Jesus i januar også.
(Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Bergen 2012)
Vakker og elsket fest
Kyndelsmesse er dagen da Jesusbarnet ble fremstilt i tempelet, 40 dager etter sin fødsel. På denne dagen frembrakte Simon og Anna sine profetier (bildet under), og Herlighetens Konge tok tempelet i besittelse. Kyndelsmesse tilhører de vakreste og mest elskede festene i kirkeåret.
I TEMPELET: Jesus er det nye tempelet. Her profeterer Simon om Jesus og gir oss lovsangen Nunc Dimittis.
Nydelige Nunc Dimittis
Dette er dagen som har gitt oss Nunc Dimittis, Simeons bønn, som synges/bes i tidebønnen i alle katolske klostre over hele verden hver kveld.
Slik er bibelteksten i det andre kapittelet i Matteus' evangelium:
I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa:
«Nunc dimittis servum tuum, Domine, secundum verbum tuum in pace»
«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet.»
«Quia viderunt oculi mei salutare tuum. Quod parasti ante faciem omnium populorum»
«For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,»
«Lumen ad revelationem gentium, et gloriam plebis tuæ Israel»
«et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.»
Det finnes ikke bare én måte å synge Nunc Dimittis på. På samme måte som Magnificat (Marias lovsang) finnes i utallige versjoner, gjør også Nunc Dimittis (Simeons lovsang) det.
Jesus ble båret til tempelet av sin mor, Jomfru Maria, og den hellige Josef. Kyndelsmesse var derfor en av de fire Maria-merkedagene på den norske primstaven: Kyndelsmesse (Maria lysmesse) 2. februar, Marias Budskapsdag 25. mars, Maria Himmelfart 15. august og Marimesse om høsten 8. september (Marias fødselsdag).
Kyndelsmesse var en viktig merkedag i Norge i katolsk tid, og den beholdt posisjonen lenge: Dagen ble først opphevet som helligdag i Norge fra og med 1771. Les mer om historien bak Kyndelsmesse på katolsk.no.
Hvorfor kalles det Kyndelsmesse?
På latin het messen tidligere Missa Candelarum, av candela som er latin for vokslys. På norrønt ble det til kyndill, og derav det norske navnet Kyndelsmesse (på engelsk: Candlemas).
På denne dagen innvies og velsignes alle rituelle lys som skal brukes i kirken hele året. Alle de troende får også med seg lys hjem fra messen. Disse lysene som vi tar med hjem er et tegn på Kristus, «verdens lys».
Dyrebare lys
Har du (eller noen du kjenner) en bunadssølje som er hul? I katolsk tid i Norge var det vanlig at kvinnene oppbevarte restene av de hellige kyndelsmesselysene inne i de dyrebare søljene sine.
Lysene vi tar med oss hjem fra kyndelsmessen i kirken er fortsatt små skatter som vi tar godt vare på gjennom året. Du tar dem frem til de helt spesielle tilfellene når det er noe helt spesielt du vil be for/løfte opp til Gud. Det er det som er så fint med katolsk, kristen tro: den er rik på symboler og tegnhandlinger som bærer dyp mening ❤️
Klikk på bildet og zoom inn for å se alle de fine detaljene!
Foto: Frode Inge Helland, Creative Commons
Ordenslivets dag
I 1997 utropte pave Johannes Paul II (1978-2005) denne festen den 2. februar til ordenslivets dag. Hensikten med markeringen er å gi alle ordensfolk mulighet til å i fellesskap fornye sine løfter, samt å gi alle troende en mulighet til å rette oppmerksomhet mot denne formen for kristenliv, som til alle tider har vært en viktig del av Kirkens liv.
De siste årene har Ordenslivets dag også blitt markert i Norge. I St. Paul kirke i Bergen er det tilbedelse hele dagen, og man ber kontinuerlig om kall fra tidlig om morgenen og helt til etter kveldsmessen.
Vi ber om kall i Kirken
Jeg vil få avslutte med et utdrag av prekenen som sokneprest Dom Alois Arnstein Brodersen holdt i St. Paul kirke på Kyndelsmesse 2. februar 2012:
Vi ber i dag særlig for kall i Kirken, for kall til det religiøse ordensliv og for kall til et prestelig liv. Kall handler ikke bare om prester, munker og nonner, men om hver og en av oss. Vi er alle kalt av Gud, til et liv i tro, hver i sin stand - som legfolk - som ektefolk, som ugift, som ordensfolk eller som prester. [...]
Vi må hver og en søke å virkeliggjøre vårt kall, der hvor vi er i livet. Det kan for noen av oss føre oss på veier, som vi kanskje ikke hadde tenkt oss, for eksempel i kloster eller til et presteseminar. Men det kan også føre oss til å ofre vårt liv til å be for kall i Kirken. Det kan også føre til at vi må være åpne for Gud – og villige til å ofre en sønn eller en datter – når Gud kaller dem på en spesiell måte til sin tjeneste. For mange kan det oppleves som en smertens krone, lik Guds Mors, og at man mister en sønn eller datter til et kloster. Men gleden er dog større, ved at man opplever Guds velsignelse og velyndest over sitt barn, som følger kallet – og ser at den sønn eller datter man så viet til Guds kall, allikevel forblir ens barn hele livet.
Kirken er sakramental og den er avhengig av å ha prester, som kan forvalte sakramentene for det troende folk. Prester kan ikke alltid bare komme utenfra; paven holder ikke et hemmelig skap i beredskap, fullt av prester, som han kan sende oss alt etter våre behov. Enhver Kirke bør være i stand til å frembringe nok prester for sine behov. Jo større behovene er, og jo inderlige vi ber om at prester og ordenskall må vekkes iblant oss, desto flere kall vil vi oppleve.
Så la oss ikke bli trette av å be i Den Hellige Ånd, om tro og kall. AMEN +
Første gang publisert her på bloggen 2. februar 2013. Oppdatert og utvidet 2. februar 2018. Republisert 2. februar 2024.
I over 1400 år har Kirken sunget og bedt de store O-antifonene denne siste uken i advent. De eldgamle bønnene uttrykker lengselen etter at Jesus Kristus skal komme – med stadig større kraft for hver dag vi nærmer oss jul.
I dag, den 21. desember, på årets mørkeste dag, ber Kirken over hele verden «O Oriens»-bønnen:
«Å, Solrenning, Du glans av det evige lys, rettferds sol. Kom, lys for dem som sitter i mørke og dødens skygge.»
I kirkeåret er adventstiden bare indirekte rettet inn mot julen. Ordet advent kommer av latin «Adventus Domini», «Herrens Komme», men det vi dypest sett venter på er at Jesus skal komme igjen i herlighet ved historiens og tidens ende. Vi venter på at «han skal bringe fred» (Mika 5,4).
O-antifonene er en eneste stor lengsel etter at Gud skal gripe inn, at vi skal få se Gud, at Jesus skal komme til oss.
I disse siste, intense adventsdagene er angen av Det gamle testamente sterk. Vi påkaller Jesus med de store messianske frelsertitlene: O Sapientia (Å Visdom), O Adonai (Å Herre), O radix Jesse (Å Jesse rot), O clavis David (Å Davids nøkkel), O Oriens (Å solrenning), O Rex gentium (Å folkenes Konge), O Emmanuel (Å, Gud med oss).
«Når kirken sier: O Adonai, kjenner vi at vi i Kristus møter en Gud som er levende; ikke filosofenes «gud», ikke bare en fjern autoritet, men en Gud som vil tiltales, elskes, møtes. Slik er Bibelens Gud, slik er Israels Gud.»
«Når døden og dødskreftene ser ut til å seire, når mørket lukker seg over vårt eget liv, da kommer han som Solrenning, som en ny dag, en ny begynnelse, en ny demring. Når livet og framtiden synes stengt og håpløst, da er han Davids nøkkel.»
«Grunntonen i antifonene er det som er hele adventstidens tone: Kom! Hele tiden roper kirken og den enkelte troende på Kristus og kaller ham inn i sitt liv».
Alle de sju O-antifonene avsluttes med de samme tolv ordene. Bli med hele Kirken og be dem i dag: «Kom, Herre, frels oss! Vent ikke lenger! Ha miskunn med ditt folk!»
Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 21. desember 2018, da Mi 5,1-4a var dagens bibeltekst
Disse to bildene tok jeg på jobben 21. desember 2017: Solen sett fra taket på Næringslivets Hus, med utsikt over Frognerparken. Ikke et eneste filter er brukt, annet enn Guds eget. Magisk lys! Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Lytt til dagens bønn her:
Les også her på bloggen:
Ettertanke | O Radix Jesse - en annen av O-antifonene - en bloggpost med mer informasjon om O-antifonene
«Vær aldri redd for å overgi en ukjent fremtid til en kjent Gud» sa Corrie ten Boom. Foto: Baker Publishing Group
«Never be afraid to trust an unknown future to a known God» sa Corrie ten Boom (1892-1983), etter at hun hadde overlevd den tyske konsentrasjonsleiren Ravensbrück under 2. verdenskrig.
Corrie og familien hadde våget livet sitt for å skjule jøder i Nederland – og blitt angitt. Søsteren, nevøen, broren og faren hennes døde, mens Corrie overlevde.
Da Gestapo spurte den 84 år gamle faren, Casper, om han visste at han kunne bli drept for å ha skjult jøder, svarte han: «Det ville jeg betrakte som den største æren min familie kan oppnå.»
«Vær aldri redd for å overgi en ukjent fremtid til en kjent Gud.» Det er den tilliten troen handler om, er det ikke? «For vi vandrer i tro, uten å se.» (2. Kor 5,7) «Nå ser vi som i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.» (1. Kor 13,12). Min oppgave på veien dit er veldig enkel: Å holde fast i han som holder fast i meg, og la ham lede meg på veien, helt til jeg er framme ved målet.
Har du noen gang vært med på en tillitsøvelse der du fikk bind for øynene slik at du ikke kunne se noe? Og deretter lot du en annen person lede deg rundt omkring? Det har jeg vært med på. Denne klassiske teambuildingøvelsen ble et bilde for meg. Den sa meg noe fundamentalt om hva jeg gjør når jeg tror på Gud: Så lenge jeg har tillit til Han som leder meg på veien, så går det helt fint.Tro staves t-i-l-l-i-t.
Det typiske er at Gud ikke viser meg hele veien, men bare ett steg om gangen. Jeg mistenker at det er en av Guds yndlingsmetoder for å holde meg fast i et vedvarende tillitsforhold til ham. Helt siden jeg var liten, har Rune Larsens enkle sang sunget i meg: «Der du går skal din vei åpnes for deg, steg for steg. Vi vil følge din vei, lær oss å gå steg for steg.»
Hvordan er den veien og det livet? Her er mitt personlige, bramfrie svar: Livet med Gud er mye mer spennende og rikere enn noe jeg kunne funnet på selv. Hvis du liker adventure, så gå med Gud. Til og med i mørket dukker det opp rikdommer av en annen verden. «Jeg vil gå foran deg. Fjell vil jeg jevne ut, bronsedører vil jeg knuse, og jernbommer vil jeg hugge i stykker. Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder, for at du skal kjenne at jeg er Herren, som kaller deg ved navn, Israels Gud.» (Jes 45,2-3).
Jeg er så heldig å ha blitt kjent med Geir Ålien, som er en ekspert på ledelse. Guds ledelse. Geir er blind. Han har derfor daglig, fysisk erfaring med å la seg lede. Kanskje gir det ham et konkurransefortrinn i å følge Guds ledelse. Hans råd er iallfall både klart, bibelsk og erfaringsbasert: «Ikke vær redd for utfordringer. Når Gud leder deg, vil det alltid være en velsignelse i den andre enden.»
Det er helt sant. Derfor er en av mine favorittbønner denne 700 år gamle bønnen av den hellige Birgitta av Vadstena: «Herre, vis meg veien, og gjør meg villig til å gå den».
Corrie ten Boom skal få både første og siste ordet i dag. Etter å ha opplevd Ravensbrück, konkluderte hun: «Du kan aldri lære at Kristus er alt du trenger før Kristus er alt du har».
Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 15. november 2023 da 2. Korinter 5,4–1,0 var dagens bibeltekst
Jeg har funnet ut at jeg i grunnen liker november, årets minst kravstore måned.
November er ikke noe stress. Det er lite som skjer. Ingen ferier, ingen oppstarts- og planleggingsmøter, ingen avslutninger i hytt og pine vær. Finnes det noe mindre pretensiøst enn november?
Det er ingen som har store forventninger til november. I november er det lov å være hjemme og ikke måtte finne på så mye hele tiden. Det er lov å føle seg som måneden; grå og litt sliten. I dvale. Det er lov å være inne med god samvittighet, for været innbyr sjelden til verken høst- eller vinteraktiviteter. (Ikke det at jeg er spesielt flink til å finne på noe ute de elleve andre månedene, men i november slipper jeg iallfall å ha dårlig samvittighet for det.)
I november er det (nesten) alltid mørkt og kaldt og vått ute, og tilsvarende deilig å finne pleddet og kakaokoppen inne. Ikke minst er november måneden da jeg gleder meg til noe nytt og fint som er like om
hjørnet. November er glede-seg-til-advent-måneden.
Her er en tekst som gjør at jeg blir glad i november. Det er et dikt av Irene Henrysson:
NOVEMBERLYS
Du tenner ikke lys i juni.
Den klare flammen blekner
i sommerens svale skumring.
Den høye hvelving over meg
har ikke plass til mer lys.
Jeg lengter etter november,
når hvert lys har liv,
når hele det store mørket må vike for en eneste liten flamme.
Irene Henrysson
(Diktet er opprinnelig skrevet på svensk. Det er oversatt til norsk av Asbjørn Kvalbein.)
November er måneden for stearinlys og vokslys. I dag, 1. november, feirer Den katolske kirke Allehelgensdag, og i morgen er det Allesjelersdag da vi tenner lys og ber for alle våre avdøde. På søndag feirer Den norske kirke Allehelgensdag.
I det hele tatt: Tenn lys i november! "Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket" (kinesisk ordtak). Første gang publisert her på bloggen 1. november 2013.
Før Mor Teresa startet Missionaries of Charity-ordenen, hadde hun stadige, sterke kallsopplevelser der Jesus sa til henne”Kom, vær mitt lys”. Jesus insisterte på at hun skulle sette i gang i Calcuttas mørke slumkvarter. Men så fort erkebiskopen gav sin tilslutning i 1947 og ba henne gå i gang, opphørte den inderlige kontakten med Jesus.
Med unntak av noen få dagers opphold i 1958, varte natten helt til hun døde i 1997. ”Det finnes et forferdelig mørke inni meg, som om alt var dødt”, skriver hun. ”Herre, min Gud, hvem er jeg at du skulle overgi meg? Jeg roper, jeg klenger meg fast, og ingen svarer. Mørket er så mørkt, og jeg er så ensom.”
Da Mor Theresa mottok Nobels Fredspris i 1979, omtalte hun abort som ”det største av alle onder i verden”, og hun sa i sin takketale: ”Hvis du
kjenner til en kvinne som ikke ønsker å beholde sitt barn og vil ta abort, prøv
å overbevise henne om å gi barnet til meg. Jeg vil elske det barnet, og se i det
et tegn på Guds kjærlighet.”
Den dunkle natten
I 1961 får hun hjelp til å forstå meningen med sin dunkle natt: I mørket får hun nemlig delta i Jesu lidelse, hun er forenet med Jesus i Getsemane og på korset, og dermed med alle som lever i mørke.
”Den Jesus som levde i Mor Teresa var ikke den oppstandne, men den lidende Herren, han som sa på korset, ”jeg er tørst”,” skriver Wilfrid Stinissen. Mor Teresa var et levende vitne om Guds tørstende kjærlighet med hele sitt liv.
En tro som ikke bygger på følelser
Etter ”forklarelsen” skriver hun: ”Jeg er ikke ensom. Jeg har Hans mørke, jeg har Hans smerte... jeg vet at jeg har Jesus, i denne uavbrutte forening, for min ånd er fiksert på Ham og Ham alene, i min vilje.”
Stinissen fortsetter: ”Hos Mor Teresa blir det overtydelig at mennesket består av flere lag som ikke i det hele tatt trenger å være samstemte. Hellighet er noe annet en fullkommen harmoni. Kjærlighet til Gud består i å ”ville ham”. Når følelsene ikke følger med, bærer viljen hele ansvaret. Kjærligheten savner da den ”virkelighetsopplevelsen” som følelsene pleier å gi, i stedet får kjærligheten en sjanse til å bli helt uselvisk.”
Den smertefulle natten gav en intens union med Gud.
Klippefast tro
Den stadige, smertefulle lengselen hennes etter Gud var et overtydelig bevis på en klippefast tro. Hennes følelse av ikke-tro bæres av en fast, usvikelig tro. Alt i henne kretset omkring Gud.
Mor Teresa lærer oss dermed ikke å tvile. Hun lærer oss å holde fast
ved troen selv når mørket kommer og følelsene motarbeider oss.
Dessuten
lærer hun oss å se verden med Guds øyne. Se for deg et utviklingsland.
Så tenker du på hva som er Guds vilje for oss; at vi skal elske Gud og
elske vår neste som oss selv. Hvilke land ser Gud på som u-land?
"Vi kan ikke alle gjøre store ting, men vi kan alle gjøre små ting med stor kjærlighet." (Mor Teresa, 1910-1997)
Mørket i Europa
Når Mor Teresa snakket om ”mørket på jorden”, tenkte hun i begynnelsen bare på de utstøtte og uønskede fattige.
Etter hvert som hun begynte å stifte klostre i rike, sekulariserte land, innså hun at det finnes et enda mørkere mørke enn det hun møtte i slummen; mørket i et samfunn som har fått kunnskap om Gud, men som holder på å forlate ham.
Den åndelige fattigdommen i rike land
Mor Teresa sa, i en meditasjon over teksten i Matt. 25, 35-40; "De sultende er ikke bare de som sulter etter brød, men også etter kjærlighet og omsorg, og etter å være noen for noen. De hjemløse er ikke bare de som savner et hus av sten, men også de som ikke har noen å være sammen med".
Mor Teresa hevdet at "den åndelige fattigdom i den vestlige verden er langt større enn den materielle fattigdom blant vårt folk. I Vesten finnes det millioner av mennesker som lider forferdelig under ensomhet og tomhet. De føler seg uelsket og uønsket. Disse mennesker lever ikke i sult i fysisk forstand, men de gjør det på en annen måte."
Hun delte vårt mørke
Det var Mor Teresas kall å ikke bare arbeide for dem som lever i mørke, men også å dele deres mørke og å være Guds lys i mørket.
Mor Teresa fikk erfare hvordan det føles å leve uten Gud. Og som Stinissen
skriver: ”Det er godt at det finnes en nåtidig helgen man kan vende seg
til når alt kjennes mørkt, tomt og meningsløst.”
Ora pro nobis, vår alles kjære Mor Teresa.
Første gang publisert 05.09.2012. Løftet opp på nytt 05.09.2023.
