Ettertanke | Den villeste helgenen

Den hellige Johannes Døperen.
Jeg har på følelsen at den villeste helgenen er en god match for en tid som vår.

Er det noen mann gjennom årtusenene som har fortjent å kalles «larger than life», så er det Johannes Døperen. Det er som om han kommer fra en annen verden. 

Johannes passer ikke inn i noen rammer. Han sprenger dem. Han er den minste og den største profeten. Han er den siste og den første profeten. Han er den helt frie og den fengslede. Troen hans har en villskap og styrke som ikke passer inn – og den er konform. La meg utdype.

Johannes er den siste profeten i den gamle pakt, og han er den første profeten i den nye pakt (det nye testamentet). Etter 400 års taushet siden profeten Malaki, står endelig Johannes Døperen fram, og det til og med allerede før han er født.

Johannes er den minste profeten verden har sett, fordi han profeterte om Jesus mens de begge var fostre. Møtet mellom den gravide Jomfru Maria og den gravide Elisabeth fortelles i Bibelen som om det egentlige møtet foregår mellom fosteret Jesus og fosteret Johannes. Bare slå opp i Luk 1,39-45 og les selv om hva som foregår. Det er de to små som er hovedpersonene i historien.

Samtidig er Johannes den største verden har sett, ifølge Jesus selv (Luk 7,11). Johannes er så stor at han faktisk er noe mer enn en profet (Luk 7,10). Han er den som bryter inn i verdenshistorien og rydder veien for Gud (Mark 1,2).

Johannes er bare opptatt av hva som er sant. Slik blir han han den helt frie, som bor i ørkenen og ikke bryr seg om sosiale konvensjoner. Han er ikke opptatt av å passe inn, og er ikke redd for å tråkke noen på tærne. Dermed blir han den fengslede og halshuggede Johannes (Mark 6,27).

Johannes er den som tror så sterkt – og som skjønner så inderlig hvem Jesus er – at han utbryter at han ikke en gang er verdig til å knytte skolissene til Jesus – ja, eller løse sandalremmen som det heter i ørkenstrøk (Mark 1,7). Johannes vet at det er han selv som trenger å døpes av Jesus, og ikke omvendt (Matt 3,14).

Den store Johannes Døperen er personen som ser det som de andre ikke ser. Han har denne radikale, ville troen. Troen hans er likevel konform. Konform til Gud, og bare Gud. Johannes blir en revolusjonær i sin tid – ikke ved å bryte reglene, men vet at han følger dem. Mens de andre er troløse, er Johannes trofast og lydig mot Gud. Han har en radikal konformitet som forskrekker og fascinerer selv to tusen år senere. Hvem er denne mannen? Hva vil han oss?

«Det er historiens paradoks at hver generasjon omvendes av den profeten som i størst grad motsier den», sier G.K. Chesterton. Det har vært stille rundt Johannes Døperen en tid nå. Men hvem vet. Jeg har på følelsen at den villeste helgenen er en god match for en tid som vår. Vi trenger Johannes Døperen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 10.01.202 da Matteus 11,7–10 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

Ettertanke | Å telle stjerner med Abraham

Foto: Sian Monument/Flickr Creative Commons

De beste opplevelsene med Gud dukker ofte opp om natta. Når det er stille. Mørkt. Når du er alene og alle de tingene som vanligvis forstyrrer deg er skrelt bort.

Fridtjof Nansen tilbrakte mye tid under stjernehimmelen. Han sa:

«Ved å betrakte verdensrommet en stjerneklar natt, kan en ung mann lære mer beskjedenhet enn ved års trening i læresetninger. Han skulle i sin tidligste ungdom lære å knele ved evighetens fot og lytte til det grenseløse roms stillhet.»

Allerede som tenåring skrev jeg det sitatet ned i sitatboken min. Fordi: Akkurat sånn er det å være på fjellet en stille vinternatt i kald, klar luft. Du ser selvsagt stjernene i byen også, men det glitrer mange flere av dem når du er langt utafor allfarvei.

Uten lysforurensning kommer du mye nærmere den store og mektige stjernehimmelen som Abraham så. Du kneler virkelig ved evighetens fot. Som kong David sa det: «Himmelen forkynner Guds herlighet.» (Sal 19,1)

Når jeg leser dagens bibeltekst om Abraham, tar jeg med meg stjernehimmelen fra det norske vinterfjellet og stiller meg sammen med Abraham i det øyeblikket der Herren Gud, tidsaldrenes konge, avslører det som en gang skal skje.

Bli med du også: Bli stille. Løft blikket. Fest øynene på stjernene. Prøv å telle dem. Lytt. «Se opp mot himmelen og tell stjernene, om du kan telle dem!» Og han sa: «Så tallrik skal ætten din bli.» (1. Mos 15,5)

Når Abrahams stjernehimmel dukker opp i lesetekstene i advent skyldes det noe som har skjedd tre kapitler tidligere i Den store historien. Der sier Gud til Abraham: 

«Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre navnet ditt stort. Du skal bli til velsignelse. I deg skal alle slekter på jorden velsignes.» (1. Mos 12,2-3)

«Alle slekter på jorden» som i alle, til alle tider. Dette er en profeti om at Messias, verdens frelser, skal komme. Menneskehetens redningshistorie er i gang. Gjennom Abrahams slekt skal Gud bli menneske og overvinne menneskenes fiender: synden og døden. 

Det begynner her under stjernehimmelen. Med én mann som stolte på Gud. Og en Gud som var til å stole på. Det er han fortsatt. Til alle tider.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 19. desember 2017 da 1 Mos 15,1-6 var dagens bibeltekst

Du liker kanskje også:

• Ettertanke | Lignelsen om Morgenstjernen
• Ettertanke | I adventsmørket med Selma Lagerlöf
• Ettertanke | Ikke kvel rastløsheten
• Ettertanke | Det store og lille mennesket - Utenfor planetariet ved Museum of Science i Boston står dette skiltet: «Besøk vårt planetarium, du bitte lille betydningsløse prikk i universet».
  Det er sant at vi mennesker er bittesmå, men det er samtidig sant at vi er store og underfulle. Kroppen vår består av et helt univers av velorganiserte atomer. Hvis du tar alt DNA fra samtlige celler i ett menneske, retter det ut og legger DNAet etter hverandre, svarer det til 200 000 000 000 000 meter, det vil si 67 ganger herfra til solen og tilbake igjen.

Ettertanke | Å være stolt

Hvis du er full av deg selv, er det ikke plass til Gud i deg.
Så gjør som Maria: Gi plass! Slipp Gud inn i deg. Vær helt åpen for ham. Da kan virkelig store ting begynne å skje.

Det høres litt rart ut. «Vær stolt av Herren». Men det er faktisk det som står i dagens bibeltekst, at «den som er stolt, skal være stolt av Herren, slik det står skrevet.» (1. Kor 1,31)

Når det står «slik det står skrevet» i Bibelen, betyr det alltid at forfatteren henviser til Det gamle testamentet. I fotnoten til dette verset finner du Jeremia 9, 23-24. Det gjør det litt lettere å forstå hva Paulus mener. Bare hør:

«Så sier Herren:
Den vise skal ikke være stolt av sin visdom,
den sterke skal ikke være stolt av sin styrke,
den rike skal ikke være stolt av sin rikdom.
Men den som vil være stolt av noe,
skal være stolt av dette:
at han har forstand og kjenner meg."

Når Gud sier noe én gang i Bibelen, så mener han det. Når han sier noe tre ganger, mener han det virkelig. Og tre ganger står det i Den hellige skrift at «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde».

Det nytter ikke å imponere Gud med at du er smart, sterk eller rik. Det er nemlig han som har gitt deg alt det der. Det som gjør inntrykk på Gud, er at du kjenner ham.

I dagens bibeltekst skriver Paulus om at «det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme» (1. Kor 1,27). Hører du ekkoet av Marias Lovsang? Der synger Jomfru Maria: «Han gjorde storverk med sin store arm; [...] men de små opphøyet han». (Luk 1,51-52)

Gud opphøyet tenåringen Maria til å bli den som fødte hans frelsesplan inn i verden. Gud forstørrer og opphøyer alltid de ydmyke – ikke de store og stolte.

Hvis du er full av deg selv, er det rett og slett ikke plass til Gud i deg. Så gi plass! Den mest effektive ryddemetoden for å få mer plass, er å gå den veien Jesus gikk: Gjennom offer og selvfornektelse. Ja, det er dessverre akkurat så vanskelig og ubehagelig som det høres ut. Til gjengjeld er belønningen stor: Masse plass til Gud.

Gjør som Maria. Slipp Gud inn i deg. Vær helt åpen for ham. Da kan virkelig store ting begynne å skje.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 13. oktober 2018, da 1 Kor 1,26-31 var dagens bibeltekst

Hadde du bestått engleprøven?

Advent. Vi venter med Maria.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Har du tenkt over hvor parallelle englehistoriene til Jomfru Maria og Sakarja er?

Her er dagens hovedpersoner: De hellige Sakarja og Elisabeth er begge gode, gudfryktige mennesker som er "oppe i årene” og ikke kan få barn. Den hellige Jomfru Maria er ugift, jomfru og tenåring.

Og så kommer parallellene: Engelen Gabriel møter både Maria og Sakarja med den vanlige englehilsenen ”Frykt ikke”, for Maria blir nemlig ”forskrekket” og Sakarja blir ”forferdet”. Gabriel forteller dem så at de skal få hver sin sønn med hver sin helt spesielle oppgave – og det hele skal skje på en helt umulig måte (menneskelig sett).

Det er da du ser forskjellen på de to, nå når de skal svare. Sakarjas første respons er nemlig: ”Hvorledes kan jeg være sikker på dette? Jeg er jo en gammel mann, og min hustru er også langt oppe i årene.”

Maria må ha spurt med et helt annet tonefall når hun sier ”Hvordan skal dette gå til når jeg ikke har vært sammen med noen mann?” Når hun får en forklaring (Den Hellige Ånd skal komme over henne og overskygge henne), kommer hun nemlig med sitt enkle "fiat", sitt ”la det skje”: ”Jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt.”

Jeg vil gjøre oppmerksom på at Sakarja var en helgen og en gudfryktig, bra mann. Likevel består han altså ikke engleprøven. Så: Mens Maria har sagt et tillitsfullt, ydmykt og uforbeholdent ja til Gud, får Sakarja en skikkelig reprimande fra Gabriel. ”Fordi du ikke trodde mine ord, skal du bli stum så du ikke kan tale før den dagen dette skjer; for det jeg har sagt, skal gå i oppfyllelse i sin tid.”

Så der har du det: Tenåringsjenta Maria var liten nok til å skjønne at Gud er stor nok – at ingenting er umulig for Gud. Den flinke presten Sakarja derimot, var så stor at Gud måtte gjøre ham liten, som et lite barn som ikke kan snakke – for at han skulle forstå at det er Gud som er stor.

Gud opphøyer alltid de små og ydmyke – ikke de store og stolte. ”Det som regnes som svakt i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme.” (1. Kor 1,27).

Og slik kom Gud til verden – gjennom Maria. ”Hun tvilte ei i sin tro så from på Herrens bud i helligdom” som det heter i den nydelige middelaldervisen ”Maria var en møy så ren”. Takk Gud for det! Halleluja! Snart blir Jesus født!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 21.12.2017 da Luk 1,5-14 var dagens bibeltekst

Du liker kanskje også:

• Ettertanke | Du velsignede Maria
• Ettertanke | Vakre Maria Immaculata
• Katolsk julefeiring: – Kjærligheten til Maria er himmelsk matematikk
• Ettertanke | Når en kvinne skal føde
• Ettertanke | Den første natten: "Juleevangeliet er en fortelling du kan krype inn i. Du kan være der sammen med Maria som elsker Jesus, med vismennene som tilber ham og med hyrdene som lovpriser Gud. I forrige uke ble jeg dratt inn dit. Det har seg nemlig sånn at forrige fredag fødte jeg en sønn, og etterpå var det umulig å sove."

O Oriens | Kirkens bønn på årets mørkeste dag

"Å Solrenning, Du glans av det evige lys, rettferds sol."

I dag, på årets mørkeste dag, ber Kirken over hele verden denne bønnen:

O Oriens,

splendor lucis aeternae, et sol justitiae:

veni, et illumina sedentes in tenebris, et umbra mortis.

O oriens. Å, solrenning,

Du glans av det evige lys, rettferds sol.

Kom, lys for dem som sitter i mørke og dødens skygge.

I over 1400 år har Kirken sunget og bedt de store O-antifonene denne siste uken i advent.

De eldgamle bønnene uttrykker lengselen etter at Jesus Kristus skal komme – med stadig større kraft for hver dag vi nærmer oss jul.

I disse siste, intense adventsdagene påkaller vi Jesus med de store messianske frelsertitlene. Angen av Det gamle testamente er sterk. Kristus er den messianske Kongen, han er Allherskeren (gresk: ’ho Pantokrator’), han er Davids sønn, han er det seirende Lammet, han er Adonai, Herren.

P. Arnfinn Haram (1948-2012) har skrevet en fantastisk flott artikkel om O-antifonene som jeg på det varmeste anbefaler at du leser. Her er noen utdrag derfra:

«Når døden og dødskreftene ser ut til å seire, når mørket lukker seg over vårt eget liv, da kommer han som Solrenning, som en ny dag, en ny begynnelse, en ny demring. Når ”verdensriker stiger og de synker” (Lov Herren nr 543), da vet vi at han forblir nasjonenes konge, at han holder verden i sin hånd og kaller sine disipler fra alle folkeslag. Når Gud synes avsatt og avgått, fjern og likegyldig – da er han ’Gud med oss’. Gud kan ikke komme oss nærmere enn å bli et menneskebarn, en venn, en som gir sitt liv for sine venner.

O-antifonene er frelseshistoriske; de tegner opp de lange linjene for Guds folk og uttrykker folkets inderlige lengsel etter Guds inngripen og bønnhørelse.

Grunntonen i antifonene er det som er hele adventstidens tone: Kom! Hele tiden roper kirken og den enkelte troende på Kristus og kaller ham inn i sitt liv». ❤️

Bildene har jeg tatt på jobben i dag, med utsikt over Frognerparken. Magisk lys!

Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Lytt til dagens bønn her:

Les også her på bloggen:

• Ettertanke | O Radix Jesse

Les mer på katolsk.no:

• P. Arnfinn Harams artikkel: O-antifonene: Kom, Herre, frels oss!
• Her kan du lese alle O-antifonene oversatt til norsk: Julenovene og Å-antifoner

Ettertanke | Marias forstørrelsesglass

HUN SOM FØDTE GUD: Tittelen Guds mor, "Theotókos" (gresk: Θεοτόκος), er satt sammen av de to greske ordene Θεός (= Gud) og τόκος (= barsel, fødsel, nedkomst).
Bildet: Maria og Jesus malt av Benozzo Gozzoli (1421-1497) rundt år 1460,
fotografert av Mark Skrobola/Flickr Creative Commons i 2006

I dag er det høytiden Sanctae Dei Genitricis Mariae, festen som feirer Marias viktigste tittel: Guds mor. At Maria kalles Guds mor er en av de kraftigste Kristus-bekjennelsene vi har. Barnet hun fødte er GUD.

For å sitere katolsk.no: "Innenfor den kristne tradisjon har tittelen «Guds Mor» aldri vært forstått, eller ment å bli forstått, som at Maria er mor til Gud fra evighet, det vil si mor til Gud Faderen, men bare som en referanse til Jesu fødsel, det vil si Inkarnasjonen, da den andre personen i Treenigheten tok på seg menneskelig natur i tillegg til den guddommelige natur han hadde hatt siden før tidens begynnelse, og dette ble gjort mulig gjennom Marias samarbeid. Begrepet «Guds Mor» rettferdiggjøres bibelsk av katolske og ortodokse kristne med Elisabeths hilsen til Jomfru Maria: «Hvordan kan det gå til at min Herres mor kommer til meg?» (Luk 1,43)." Les mer på katolsk.no

Og nå: Over til dagens ettertanke. 

Ettertanke: Marias forstørrelsesglass

Kom litt nærmere meg, så skal jeg hviske deg noe: Det er ikke sant at hvis du blir glad i Maria vil hun ta fokuset fra Jesus. Tvert imot. Når du tar Maria i hånden fører hun deg alltid til Jesus, og hun sier: «Det han sier til deg, skal du gjøre.» (jf. Joh 2,5) Bare prøv selv.

Og nå: La meg få gi deg forstørrelsesglasset som Maria holder i hånden. Hva tror du vil skje hvis du tar imot det? Jeg oppdaget Jomfru Marias forstørrelsesglass da jeg leste dette sitatet av Pave Benedikt XVI: «Marias storhet består i det faktum at hun ønsker å opphøye Gud, ikke seg selv.»

Det vil si, jeg leste sitatet på engelsk, og da står det: «Mary’s greatness consists in the fact that she wants to magnify God, not herself.» Det engelske ordet «magnify» kan bety to ting på norsk: 1. Opphøye og 2. Forstørre. På engelsk heter et forstørrelsesglass «magnifier».

Når Maria sier «Min sjel opphøyer Herren» (Luk 1,46), sier hun på engelsk: «My soul magnifies the Lord». Fant du igjen forstørrelsesglasset? Hvem var det som ble forstørret når du så gjennom det? Herren, så klart. Maria retter aldri forstørrelsesglasset mot seg selv.

Når du nærmer deg Maria peker hun alltid på Jesus og drar deg mot ham. Hver gang du ser gjennom forstørrelsesglasset som hun rekker deg, vil du oppdage at Jesus vokser og blir større i ditt liv.

I dagens bibeltekst, i Marias Lovsang (latin: Magnificat), synger Maria dette: «Han gjorde storverk med sin store arm; [...] men de små opphøyet han». Herren opphøyet tenåringen Maria til å bli den som fødte hans frelsesplan inn i verden. Gud forstørrer og opphøyer alltid de små og ydmyke – ikke de store og stolte. Lovsyng ham med Marias ord i dag!

LA OSS BE

Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser, for store ting har du gjort mot Maria, du, den mektige; hellig er ditt navn. Fra slekt til slekt varer din miskunn, halleluja.

Ettertanken ble første gang publisert i avisen Vårt Land 22.12.2012

Flere tekster om Maria på Sta. Sunniva-bloggen:

• Ettertanke: Å føde Gud
• Ettertanke: Ave Maria 
• Primstaven: Vakre Maria Immaculata 
• Høyt elskede Maria – Mater Dei 
• Ettertanke: Marias himmelfart - og din 
• Det katolske synet på Åpenbaringen (et debattinnlegg om Marias opptakelse i Himmelen) 
• Katolsk konversjon i luthersk menighetsblad (et intervju om bl.a. Maria)

Ettertanke | ”Jeg er så ydmyk”

FNs andre generalsekretær gjennom historien, Dag Hammarskjöld, hadde skjønt det:
Jo større ansvar og jo viktigere posisjon du har, jo større ydmykhet behøver du.
Hammarskjöld ble født på denne dagen, 29. juli, i 1905.
Han regnes fortsatt for å være en av Sveriges største menn gjennom tidene.
Foto: UN/DPI

Har du et problem med stolthet? Hvis du svarer nei, har du sannsynligvis et alvorlig problem. Hvis du svarer ja er problemet muligens mindre, men du har nok rett. ”Jeg er veldig ydmyk” er dessverre et absurd utsagn.

I dagens tekst får disiplene klar beskjed fra Jesus om hvilken holdning de skal tjene Gud med: Ydmykhet. ”Når dere har gjort alt det som er pålagt dere, skal dere si: Vi er uverdige tjenere og har bare gjort det vi var skyldige å gjøre.” (Luk 17,10)

Lenge var ydmykhet noe jeg bare ville innta i kontrollerte doser. Men Gud, smart som han er, grep selvsagt inn, på alle slags ubehagelige måter. Etter noen års intens kamp fikk han meg til og med med på å ha Maria som forbilde: ”Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord.” (Luk 1,38) Dessverre er det fryktelig vanskelig å vokse i ydmykhet. Hvorfor? For det første fordi vi av naturen ikke vil. Og for det andre: Fordi at så snart vi begynner å bli det minste grann ydmyke så blir vi stolte av det. Dermed kveles hele ydmykheten.

Stolthet er nesten umulig å overvinne. Den er selve ursynden. All annen synd springer ut fra den. Synden kom inn i verden den gang djevelen og mennesket gjorde opprør mot Gud i stolthet, og det er det vi fortsatt gjør hver eneste gang vi synder. Vi sier det stikk motsatte av Maria, og følger djevelens hovmodige motto i stedet: ”Non serviam”, ”jeg tjener ingen”. Jeg underlegger meg INGEN, spesielt ikke Gud.

Å vokse i ydmykhet er en daglig kamp. Men det er en nødvendig kamp. Derfor inntar jeg min daglige dose medisin og ber Fader vår med Dag Hammarskjöld (fra boken ”Vägmärken”, utgitt posthumt i 1963):

”Helliget vorde ditt navn, ikke mitt. 
Komme ditt rike, ikke mitt. 
Skje din vilje, ikke min.”

Første gang publisert i Vårt Land 12. februar 2011