Ettertanke | I kunstnerens hender

La mesterkunstneren få omforme livet ditt til alt det kan bli.
Foto: screenshot fra michaelbelk.com

I over 30 år var Michael Belk motefotograf for glamorøse selskap som Christian Dior og Calvin Klein. Fotografiene hans ble kjøpt inn av alle de største motepublikasjonene i verden: Vogue, Elle, Vanity Fair og mange flere. 

«Til tross for suksessen min, var det noe som manglet. Det året jeg tjente mest og hadde mest, var også det året jeg hadde det forferdeligst. Reisen min gikk inn i en villmark av desperasjon» skriver han på michaelbelk.com.

I villmarken møtte han Gud. Derfra gikk Michael Belks reise videre til Italia, der han brukte talentene sine til å lage «Journeys with the Messiah» – en serie kunstfotografier der Jesus møter mennesker fra samtiden, både sin egen og vår.

Gjennom fotografiene klarer Michael Belk å fremstille Jesus slik han er: Både tidløs og midt inne i vår tid. Her er Jesus Kristus avbildet i alt fra fengsel til fest. 

Den utslitte forretningsmannen hviler på trappen i fanget til Jesus. 

Den unge, rike mannen står ved Ferrarien sin og lytter til Jesus sammen med sin Armani-kledde kone. 

I bildet «Gone astray» («På avveie») bærer Jesus et lam på venstre arm mens han leier en gutt fra vår tid i den høyre hånden. 

I «Kan ikke ta det med deg» kaster Jesus et blikk på et ungt gravfølge der en stor mengde mynter raser ut av kisten som bæres bort. 

I det sterke fotografiet «Den andre milen» går Jesus pratende sammen med en nazisoldat som han bærer sekken og våpenet for.

I motivet «Makeover» er Jesus avbildet som pottemaker. I Det gamle testamentet er det Gud selv som er pottemakeren: Han former folket sitt som leire i hendene sine (Jer 18). Når ting går feil for dem, starter han på nytt. Han gir ikke opp. Dette er det mentale bakgrunnsbildet jeg har når jeg ser Jesus avbildet som pottemakeren; som Gud.

På plakaten står en setning som slår inn i meg: «Let the Master Artist reshape your life into all it can be.» Les gjerne den setningen om igjen og om igjen til den synker inn og aldri glir ut igjen. La mesterkunstneren få omforme livet ditt til alt det kan bli.

Bibelen forteller at ved tidenes begynnelse skapte Gud mannen av jord og blåste livspust inn i Adam. På samme måte skaper Gud fortsatt liv ut av «leiren» vi er laget av, hvis vi bare lar ham få lov. 

Som Michael Belk sier det: «Våre rigide planer kan føre til at vi motsetter oss at Gud former vårt livs «leire», men Jesus vil at vi skal overgi oss til ham og la ham forme oss til den storheten han ønsker, et liv så fantastisk at vi aldri kunne tenkt det ut selv.»

Jesus har en klar plan: Å gi oss liv. Å gjenopprette menneskets storhet. Vi skal «få del i guddommelig natur» (2. Pet 1,4). «Guds barn skal åpenbares i herlighet» (Rom 8,19). «Da skal vi bli ham lik; for vi skal se ham som han er.» (1. Joh 3,2). Hvem kan si nei til noe sånt?

Let the Master Artist reshape your life into all it can be.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 25. oktober 2022 da Jer 18,1-10 var dagens bibeltekst.

Ettertanke | Ekte og falsk ydmykhet

JORDNÆR. På latin heter ydmykhet humilitas. Du kjenner det igjen fra ordet humus, som betyr jord. Sann ydmykhet handler altså om ærlighet og jordnærhet. Den som er ydmyk, har bakkekontakt og er myk i sinnet, som god jord. Ydmykhet står ikke i motsetning til å ha et sunt, godt selvbilde. Ekte ydmykhet står derimot i motsetning til å være hard, oppblåst, selvhevdende og hovmodig.
Foto: Ivan Radic/Flickr Creative Commons

Ekte ydmykhet handler om ærlighet og jordnærhet.

«Er noen av dere vis og forstandig? Da må han vise det i gjerning, i et rett liv preget av den ydmykhet som visdommen gir» skriver Jakob. Er denne vektleggingen av ydmykhet en 2000 år gammel versjon av Jantelovens «Du skal ikke tro at du er noe»? Nei. For ifølge kristen tro skal du tro at du er noe. Du er verdt å elske – ellers hadde ikke Gud vår Far elsket deg inn i livet. Du er til og med verdt å dø for – ellers hadde ikke Jesus gått i døden for deg.

Ydmykhet står ikke i motsetning til å ha et sunt, godt selvbilde. Ekte ydmykhet står derimot i motsetning til å være hard, oppblåst, selvhevdende og hovmodig. På latin heter ydmykhet humilitas. Du kjenner det igjen fra ordet humus, som betyr jord. Sann ydmykhet handler altså om ærlighet og jordnærhet. Det handler om å være ærlig i møte med Gud, livet og deg selv. Den som vet at hun er elsket, tåler å se inn i seg selv og møte alt hun finner der – både det gode og det skakkjørte – uten å bli hverken oppblåst eller nedbrutt.

Det er ikke ydmykhet hvis du tenker om deg selv at du er dårligere enn det du faktisk er. Da lever du ikke i sannheten, men i falsk ydmykhet. Og falskhet har aldri satt noen fri. Ydmykhet er ikke å tenke mindre om deg selv, men det er å bli satt fri til å tenke mindre på deg selv.

Ydmykhet handler om å ta Gud og troen og livet på alvor, men samtidig ikke ta seg selv så alvorlig. Trikset er: Start med Gud. Rett blikket mot ham og møt hans blikk, så faller resten på plass av seg selv. Hvis du har blikket rettet mot Gud, kommer du i kontakt med sann ærefrykt, tilbedelse, «awe». Da betyr det fint lite hva andre mennesker tenker om deg – om de lovpriser deg eller skjeller deg ut eller synes du er rar. I sann og sunn gudsfrykt ligger det en frigjøring fra menneskefrykt, selvhevdelse og hovmot. Ved å holde Guds blikk, blir jeg fri fra menneskenes blikk.

Den som ser ned på andre har alltid problemer med å se opp til Gud. Dersom du derimot ser på Gud og holder øyekontakten, blir du et sant menneske. Du blir fri. Den store St. Teresa av Avila sier:

«La ingenting forvirre deg.
La ingenting skremme deg.
Den som har Gud, han mangler ingenting.
Gud alene er nok!»

Føles det som om du bare har fått to fisker og fem brød? Vel, sett det i aksjon, gi det til Jesus, så blir det nok til 5000. Du har noe å komme med. Jeg lover.

Det Gud ønsker fra deg, er at du er åpen. At du lar ham slippe til i deg. Og det skjer når du elsker Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel og av all din forstand.

Er hjertet ditt på rett sted? Vil du det Gud vil? Vil du bare det Gud vil? Da kan store ting begynne å skje. «Få mennesker aner hva Gud kunne gjøre ut av dem, om de bare uten forbehold ville overgi seg helt i den guddommelige Mesters hender, så Han kunne forme deres sjeler» sier St. Ignatius av Loyola (1491-1546). Er du klar?

Første gang publisert i avisen Vårt Land 24. oktober 2022 da Jak 3,13-18 var dagens bibeltekst

Les også:

• Ettertanke | Søk Gud i det skjulte - om ydmykhet som eneste kjente kur mot hovmod
• Ettertanke | Nederlagets vei - Hvis du er full av deg selv, er det rett og slett ikke plass til Gud i deg. Så gi plass!
• Ettertanke | Dødskampen i Numedalslågen - da jeg ble grundig kurert for overmot

Ettertanke | Ty Kärleken är Allt

FRED: Carl Larssons spisestue med Guds Fred over døren.
"Slike synlige ord i hjemmet virker helbredende på det som er sykt i oss."

Kirkefaderen Hieronymus forteller at da evangelisten Johannes var blitt for gammel til å kunne preke, pleide han ganske enkelt å si til folket som hadde samlet seg: «Mine barn, elsk hverandre.» 

Da de spurte hvorfor han alltid sa det samme, svarte han: «Det er Herrens befaling, og hvis dere adlyder den, er det i seg selv nok».

Disippelen Peter var helt på linje med sin venn Johannes. Peter skriver nemlig: «Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig». Og han fortsetter: «for kjærligheten dekker over en mengde synder.» (1. Pet 4,8)

Over alt der det finnes mennesker, finnes det mengder av synder. Alle som har prøvd å leve sammen med noen har oppdaget det. Å leve i en familie er noe av det vanskeligste vi gjør, og det blir raskt uutholdelig uten store mengder kjærlighet. Den svenske maleren Carl Larsson (1853-1919) hadde kone og åtte barn. Med andre ord var de ti personer i huset som trengte uendelige mengder av kjærlighet.

Løsningen: Carl Larsson malte Guds fred og kjærlighet over dørene i spisestuen deres. Over den ene døren stod det: «Guds Fred». Over den andre stod det: «Älsken Hvarandra, Barn, Ty Kärleken är Allt». «Elsk hverandre, barn, for kjærligheten er alt». Hører du gjenklangen av Johannes?

Slike synlige ord i hjemmet virker helbredende på det som er sykt i oss. Folk som levde før oss visste det. De skjønte at hvis troen vår skal klare å pulsere friskt i hverdagen trenger vi hjelp. Kristen kunst og synlige trosuttrykk former oss utenfra og innover. De minner oss på Gud. De hjelper oss til å løfte blikket, elske Gud og elske hverandre.

Så heng det opp i stuen eller på kjøkkenet: «Älsken Hvarandra, Barn, Ty Kärleken är Allt».

Første gang publisert i avisen Vårt Land 10. februar 2011 og her på bloggen 7. oktober 2012

«Älsken Hvarandra, Barn, Ty Kärleken är Allt»

LES OGSÅ: 

Ettertanke | Det vanskeligste jeg vet: "Jeg er redd dette blir min dårligste ettertanke noen sinne. Temaet i dagens bibeltekst er nemlig det aller vanskeligste jeg vet. «Elsk hverandre»."

Ettertanke | Han ble såret

Hvis vi skulle dikte opp en gud og en storslått, universell frelsesplan – hadde vi da kommet opp med dette? Et foster? Det svakeste av alle mennesker? Og deretter: det komplette nederlag og en ynkelig død?

Bildet er en kombinasjon av to kjente malerier av den franske maleren William Bouguereau: La Vierge au Lys (1899) og Pieta (1876).

Når jeg leser dagens bibeltekst, hører jeg under- og overtoner til ordene – nærmere bestemt tonene fra komponist Egil Hovlands sang «Han ble såret for våre overtredelser». 

Gjennom hele barndommen og ungdommen sang jeg i kirkekor, og korarbeid er noe av den meste effektive trosopplæringen som finnes. Der lærer du utenat – «by heart», i hjertet – og det hjertet har lært når du er barn, det blir der.

Jeg sang med et barns uforbeholdne kjærlighet til Jesus, og med inderlig trykk på akkurat de ordene der Egil Hovlands melodi legger opp til det (uthevet i kursiv): «Han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53,5)

Kristendommen har noe mer å komme med enn mumling om at Gud «er klar over» at vi har det vondt. Det helt sentrale i kristendommen er korset, det vil si lidelse. Gud er en med-lider, ikke en som betrakter meg og min situasjon på trygg avstand. Han frelser oss og viser sin kjærlighet i og gjennom lidelse.

Guds veier er uransakelige. Hvordan kom han egentlig på ideen om at veien til å redde oss skulle gå gjennom nederlag, lidelse og død? Det sier meg iallfall at det er Gud som har funnet på det her, og ikke mennesker. Gud utvalgte seg det svake for å gjøre til skamme alt det vi mennesker betrakter som sterkt her i verden (jf. 1. Kor 1,27).

Hvis vi mennesker skulle dikte opp en gud og en storslått, universell frelsesplan – hadde vi da kommet opp med dette? Et foster? Det svakeste av alle mennesker? Og deretter: det komplette nederlag og en ynkelig død?

«Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.» (Jes 53,3f)

Det er liksom så lite… guddommelig, hvis du skjønner hva jeg mener. Det høres ikke akkurat ut som en seiersplan.

Men denne fullstendige foreningen som Guds sønn inngår med oss – de skadde sønnene av Adam og døtrene av Eva – akkurat dette var det vi trengte. At han bøyde seg ned. Helt ned. Sånn at han kunne reise oss opp. Helt opp.

Fortsatt er nederlagets vei ingen dum vei å gå når evangeliet skal ut i verden. Du kan imponere folk med styrkene og suksessene dine. Men hvis du virkelig vil skape kontakt med andre, må du gå en annen vei.

«Gud velger en annen vei. Gud velger den vei som går gjennom hjertets forvandling gjennom lidelse og ydmykhet. Som Peter, må også vi stadig på ny omvende oss. Vi må følge Jesus og ikke gå foran ham: Det er han som leder oss.» skriver pave Benedikt XVI i boken «Apostlene og Kristi første disipler». Og paven fortsetter: «Det er Herren som sier både til meg og til deg: Følg meg! Vi må ha motet og ydmykheten til å følge Jesus, for han er Veien, Sannheten og Livet.»

Hvordan kommer din vei til å se ut hvis du følger Veien? Jeg aner ikke. Jeg bare vet at den sannsynligvis ikke kommer til å se ut som du hadde forestilt deg. For Guds veier er virkelig uransakelige. Fortsatt.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 24. september 2021, da Jesaja 53,1–5 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

Ettertanke | Dødskampen i Numedalslågen

ETTERPÅ: Etter at jeg hadde overlevd dødskampen i elva var jeg glad. Veldig, veldig glad.
Foto: Karen Nystøyl, juni 2000

 

Det var den sommeren jeg holdt på å dø. Jeg var 23 år gammel og full av overmot, og hadde greid å havne i flomstore Numedalslågen på et lite elvebrett. 

Monsterbølger gjorde at jeg stadig vekk falt av brettet. Til sist kom vi til det frådende stykket av elva som blir kalt ”Cocktail”. Der skulle vi krysse. Nedenfor Cocktail-partiet ventet en flomstor foss som ingen overlever. Skytsengelen min forsøkte å gjøre jobben sin og fikk overbevist meg om at det var tid for å trekke seg. Men elvebrettinstruktøren kjørte på: ”Det her kommer til å gå så bra, så. Siden du er redd skal du få med deg en egen instruktør.”

Det gikk ikke bra. Det gikk aldeles ikke bra. Bølgene kastet meg av brettet i et bankende kjør, og jeg var bare noen få sekunder fra fossen. ”How am I doing?” spurte jeg den utenlandske instruktøren. ”Keep kicking!” brølte han tilbake. Jeg sparket. For livet – mot døden. Ved Guds nåde overlevde jeg, livsvarig kurert for overmot.

Noen uker senere kom jeg over dette avsnittet i Jesajas bok:

”Frykt ikke, jeg har løst deg ut; jeg har kalt deg ved navn, du er min. Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke rive deg bort.”

Det var en sterk melding å få. Betyr det at jeg begir meg ut i elver igjen? Nei. Men det betyr at jeg har forstått at jeg ikke vil møte døden alene. Jeg vil møte den sammen med Jesus Kristus, han som har vunnet over døden.

Hver morgen og hver kveld overgir jeg meg i Herren Guds hender, og det finnes ingen andre steder jeg heller vil dø enn nettopp der, i hendene som jeg kommer fra og som jeg en gang skal vende tilbake til. Han sier i dag: ”Vær ikke redd, for jeg er med deg!”

Noe redigert versjon av en ettertanke som første gang ble publisert i avisen Vårt Land 16. juni 2010 da Jes 43,1–7 var dagens bibeltekst. 

ETTERORD:

Etterpå fortalte instruktørene meg at bare én person noen gang har vært nærmere fossen enn meg. Da måtte de kaste ut tau for å redde henne, for dette er en foss som ingen ville overleve hvis de havnet i den. Problemet var at denne gang stod det ingen klar for å kaste ut tau. Jeg takker Gud for at jeg lever i dag...

LES OGSÅ:

Du har en verneengel

Ettertanke | Søk Gud i det skjulte

«Gud er der. I det skjulte. Og han er alt du trenger, og alt du lengter etter. Alt.» Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det kan virke litt rart at Jesus er så opptatt av at vi skal faste, be og gi i det skjulte som han er i dag. 

Det er jo bare noen minutter siden han sa (i den samme Bergprekenen) at «dere er verdens lys» som skal settes i en stake, «så det lyser for alle i huset. Slik skal også deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør, og prise deres Far i himmelen!» (Matt 5,14-16)

Så: Hva er det Jesus egentlig vil? At vi skal la menneskene se de gode gjerningene vi gjør, så de kan prise vår Far i himmelen? (Matt 5,16) Eller at vi skal skjule det gode vi gjør, slik som han anbefaler igjen og igjen i kapittel 6?

Jeg tror vi må gå ut fra at han mener begge deler. Det krever imidlertid en enorm ydmykhet å leve med sine gode gjerninger der ute hvor folk kan se dem. Det er skremmende fort gjort at du lurer deg selv til å tro at du er en ydmyk toller når du egentlig, helt uforvarende, har blitt en selvgod fariseer. (Hvis du tenker om deg selv at du er trygg fordi du er enormt ydmyk, så er det iallfall en viss fare for at du ikke er det. Den ekte ydmyke tenker ikke slik.)

Det er ikke ofte Jesus sier «Pass dere for», men det gjør han i dag. Jesus advarer knallhardt mot faren ved å gjøre noe for å bli sett, for å «vise seg for folk».

Det gjør han fordi menneskets ursynd er hovmodet. Denne dødssynden fødte alle de andre syndene inn i verden. I Edens hage var det menneskets hovmodige ønske om å bli som Gud som førte oss alle ut i elendigheten.

Den eneste kjente medisinen mot hovmod, heter ydmykhet. Og det er nettopp det Jesus hjelper oss til å øve på. Ved å gjøre ting i det skjulte hindrer du hovmod, som er den farligste synden.

Men i tillegg: Det ligger store skatter gjemt i det skjulte. Fordi Gud er i det skjulte (Matt 6,6).

«Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer, gjemt på hemmelige steder, for at du skal vite at jeg er Herren, Israels Gud, som har kalt deg ved navn.» (Jes 45,2-3)

Søk Gud i det skjulte. Han vil lønne deg. Og lønnen? Den er Gud selv. Han gir deg seg selv. Det er Gud du finner i det skjulte. Og det er faktisk all lønn du trenger. Å få være alene med den som elsker deg. Finnes det noe bedre enn det?

Gå inn i lønnkammeret og lukk døren. Gi penger i det skjulte. Fast i det skjulte. Be i det skjulte. Da kommer du til å oppdage at du ikke er alene der i det skjulte. Gud er der. Og han er alt du trenger, og alt du lengter etter. Alt.

«Se, du gleder deg over sannhet i mitt indre, du lærer meg visdom i det skjulte.» (Sal 5,8)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 26. februar 2020 da Matt 6,1-6.16-18 var dagens bibeltekst

"Vi rekker våre hender frem som tomme skåler,
kom til oss, Gud, og gi oss liv fra kilder utenfor oss selv.
La våre liv få bære frukt til legedom for andres sår.
Din nådes skaperverk skal skje i tomme hender.
O Gud, all godhets giver: Kom,
ta bolig i vår fattigdom!"
(Svein Ellingsen - lenke til salmen på Spotify med Nordstrand kirkekor)

Det stille rommet

Her er mitt pusterom i hverdagen. En bitteliten gang mellom tre rom innerst i leiligheten. Det er ikke et stort rom, men det er stort nok til å knele ned. Og det er jo alt som trengs. Jeg trenger å ha det sånn - så lett tilgjengelig - sånn at det er i veien (bokstavelig talt). Sånn at jeg snubler over det. Sånn at jeg blir minnet på å be midt oppi alt. Et sted å møte Jesus.

Bønneskammelen er en gave fra en venn. Jeg skulle ønske slike kneleskammeler ble masseprodusert og solgt i Norge, slik at jeg kunne tipse deg om hvor du får kjøpt en, men denne er altså spesiallaget av en norsk møbelsnekker. Jeg er veldig takknemlig for å ha blitt velsignet med denne gaven (som kom overraskende, som sendt fra oven), for Gud vet at jeg trenger et bønnested som jeg kan snuble over. Sånn at jeg blir minnet på å be midt oppi alt. Et sted å møte Jesus.

Her er et fint råd fra Edin Løvås: «Min anbefaling er en minimumsdisiplin, hvor du kanskje setter av syv til ti minutter til andakt og bønn. Det bør helst skje på den tid av dagen når man er mest våken. Når skal man så be lenge? Du skal be lenge når du er i stor nød. Da har du inspirasjon hele veien.»

 

"Give me Jesus" står det på det øverste kortet. Her får jeg hjelp til det.
Et keltisk kors. Et krusifiks med St. Benedikts medalje. Ikoner med Jesus, den hellige familie, den hellige erkeengel Mikael og alle disiplene.

Folk som levde før oss visste at hvis troen vår skal klare å pulsere friskt i hverdagen trenger vi hjelp. Kristen kunst og synlige trosuttrykk former oss utenfra og innover. De minner oss på Gud. De hjelper oss til å løfte blikket, elske Gud og elske hverandre.

Stille i kirken. Pust inn. Pust ut. Hvil i Gud. Lytt. Gå ut og møt verden fylt av litt mer fred.
Hellige øyeblikk. Det går an å finne dem også en travel morgen, midt mellom levering av barn og spurting til jobb. Er du i Akersveien i Oslo, så stikk innom St. Olav domkirke. Selv om du bare har to minutter; det er definitivt verdt det. Sidedøren står åpen hele dagen, sju dager i uka.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Ettertanke | Nederlagets vei

"Hvis vi skulle dikte opp en gud og en storslått, universell frelsesplan – hadde vi da kommet opp med dette? En baby? Og deretter en fornedrende død?"

Bildet er en kombinasjon av to kjente malerier av den franske maleren William Bouguereau: La Vierge au Lys (1899) og Pieta (1876).

Guds veier er uransakelige. Hvordan kom han egentlig på ideen om at veien til å frelse oss skulle gå gjennom et landskap av nederlag, lidelse og død? Det sier meg iallfall at det er Gud som har funnet på det her, og ikke mennesker.

Hvis vi skulle dikte opp en gud og en storslått, universell frelsesplan – hadde vi da kommet opp med dette? En baby? Og deretter en fornedrende død? 

«Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe. Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.» (Jes 53,3-5)

Det er liksom så lite… guddommelig, hvis du skjønner hva jeg mener. Det høres ikke akkurat ut som en seiersplan.

Men denne fullstendige foreningen som Guds sønn inngår med oss – de skadde sønnene av Adam og døtrene av Eva – akkurat dette var det vi trengte. At han bøyde seg ned. Helt ned. Sånn at han kunne reise oss opp. Helt opp.

Mennesket er fantastisk, og Skapningens krone. Mennesket er også feilbarlig, svakt og ufullkomment. «Vi har denne skatten i leirkar,» skriver Paulus (2. Kor 4,7). I leirkar med sprekker. «There is a crack in everything. That’s how the light gets in» synger Leonard Cohen.

Fortsatt er nederlagets vei ingen dum vei å gå når evangeliet skal ut i verden. Som den katolske presten Jean Vanier sier det i boken «Community and Growth»: 

«Jeg blir slått av hvordan det å dele vår svakhet og våre vanskeligheter virker mer oppbyggelig for andre enn det å dele våre kvaliteter og suksesser.»

Du kan imponere folk med styrkene og suksessene dine. Men hvis du virkelig vil skape kontakt med andre, må du gå en annen vei.

«Gud velger en annen vei. Gud velger den vei som går gjennom hjertets forvandling gjennom lidelse og ydmykhet. Som Peter, må også vi stadig på ny omvende oss. Vi må følge Jesus og ikke gå foran ham: Det er han som leder oss.» skriver pave Benedikt XVI i boken "Apostlene og Kristi første disipler" (St. Olav forlag 2010).

Og paven fortsetter: «Det er Herren som sier både til meg og til deg: Følg meg! Vi må ha motet og ydmykheten til å følge Jesus, for han er Veien, Sannheten og Livet.»

Hvordan kommer din vei til å se ut hvis du følger Veien? Jeg aner ikke. Jeg bare vet at den sannsynligvis ikke kommer til å se ut som du hadde forestilt deg. For Guds veier er virkelig uransakelige. Fortsatt.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 1. mars 2019, da Jes 53,1-5 var dagens bibeltekst

Ettertanke | Å være stolt

Hvis du er full av deg selv, er det ikke plass til Gud i deg.
Så gjør som Maria: Gi plass! Slipp Gud inn i deg. Vær helt åpen for ham. Da kan virkelig store ting begynne å skje.

Det høres litt rart ut. «Vær stolt av Herren». Men det er faktisk det som står i dagens bibeltekst, at «den som er stolt, skal være stolt av Herren, slik det står skrevet.» (1. Kor 1,31)

Når det står «slik det står skrevet» i Bibelen, betyr det alltid at forfatteren henviser til Det gamle testamentet. I fotnoten til dette verset finner du Jeremia 9, 23-24. Det gjør det litt lettere å forstå hva Paulus mener. Bare hør:

«Så sier Herren:
Den vise skal ikke være stolt av sin visdom,
den sterke skal ikke være stolt av sin styrke,
den rike skal ikke være stolt av sin rikdom.
Men den som vil være stolt av noe,
skal være stolt av dette:
at han har forstand og kjenner meg."

Når Gud sier noe én gang i Bibelen, så mener han det. Når han sier noe tre ganger, mener han det virkelig. Og tre ganger står det i Den hellige skrift at «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde».

Det nytter ikke å imponere Gud med at du er smart, sterk eller rik. Det er nemlig han som har gitt deg alt det der. Det som gjør inntrykk på Gud, er at du kjenner ham.

I dagens bibeltekst skriver Paulus om at «det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme» (1. Kor 1,27). Hører du ekkoet av Marias Lovsang? Der synger Jomfru Maria: «Han gjorde storverk med sin store arm; [...] men de små opphøyet han». (Luk 1,51-52)

Gud opphøyet tenåringen Maria til å bli den som fødte hans frelsesplan inn i verden. Gud forstørrer og opphøyer alltid de ydmyke – ikke de store og stolte.

Hvis du er full av deg selv, er det rett og slett ikke plass til Gud i deg. Så gi plass! Den mest effektive ryddemetoden for å få mer plass, er å gå den veien Jesus gikk: Gjennom offer og selvfornektelse. Ja, det er dessverre akkurat så vanskelig og ubehagelig som det høres ut. Til gjengjeld er belønningen stor: Masse plass til Gud.

Gjør som Maria. Slipp Gud inn i deg. Vær helt åpen for ham. Da kan virkelig store ting begynne å skje.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 13. oktober 2018, da 1 Kor 1,26-31 var dagens bibeltekst

Den hellige Elisabeth av Ungarn - helgendronningen som lagde skandale i kirken

Den hellige dronning Elisabeth av Ungarn var viden kjent for sin omsorg for de fattige.

Kirkehistorien er full av sterke, inspirerende kvinner. En av dem har minnedag i dag: Den hellige Elisabeth av Ungarn (1207-1231). Få med deg Pave Benedikts fortelling om henne.

"Today I would like to speak to you about one of the women of the Middle Ages who inspired the greatest admiration; she is St Elizabeth of Hungary, also called St Elizabeth of Thuringia…Despite the fact that political reasons had determined [Ludwig and Elizabeth’s] betrothal, a sincere love developed between the two young people, enlivened by faith and by the desire to do God’s will. On his father’s death when Ludwig was 18 years old, he began to reign over Thuringia.

Elizabeth, however, became the object of critical whispers because her behaviour was incongruous with court life. Hence their marriage celebrations were far from sumptuous and a part of the funds destined for the banquet was donated to the poor.

With her profound sensitivity, Elizabeth saw the contradictions between the faith professed and Christian practice. She could not bear compromise. Once, on entering a church on the Feast of the Assumption, she took off her crown, laid it before the Crucifix and, covering her face, lay prostrate on the ground. When her mother-in-law reprimanded her for this gesture, Elizabeth answered: “How can I, a wretched creature, continue to wear a crown of earthly dignity, when I see my King Jesus Christ crowned with thorns?”.

She behaved to her subjects in the same way that she behaved to God. Among the Sayings of the four maids we find this testimony: “She did not eat any food before ascertaining that it came from her husband’s property or legitimate possessions. While she abstained from goods procured illegally, she also did her utmost to provide compensation to those who had suffered violence” (nn. 25 and 37).

She is a true example for all who have roles of leadership: the exercise of authority, at every level, must be lived as a service to justice and charity, in the constant search for the common good.”

Pope Benedict XVI, General Audience (October 20, 2010) 

Henne skulle jeg gjerne ha møtt! Rettelse: Henne gleder jeg meg til å møte!

LES MER:

Her på katolsk.no kan du lese St. Elisabeths biografi

Ettertanke | Marias forstørrelsesglass

HUN SOM FØDTE GUD: Tittelen Guds mor, "Theotókos" (gresk: Θεοτόκος), er satt sammen av de to greske ordene Θεός (= Gud) og τόκος (= barsel, fødsel, nedkomst).
Bildet: Maria og Jesus malt av Benozzo Gozzoli (1421-1497) rundt år 1460,
fotografert av Mark Skrobola/Flickr Creative Commons i 2006

I dag er det høytiden Sanctae Dei Genitricis Mariae, festen som feirer Marias viktigste tittel: Guds mor. At Maria kalles Guds mor er en av de kraftigste Kristus-bekjennelsene vi har. Barnet hun fødte er GUD.

For å sitere katolsk.no: "Innenfor den kristne tradisjon har tittelen «Guds Mor» aldri vært forstått, eller ment å bli forstått, som at Maria er mor til Gud fra evighet, det vil si mor til Gud Faderen, men bare som en referanse til Jesu fødsel, det vil si Inkarnasjonen, da den andre personen i Treenigheten tok på seg menneskelig natur i tillegg til den guddommelige natur han hadde hatt siden før tidens begynnelse, og dette ble gjort mulig gjennom Marias samarbeid. Begrepet «Guds Mor» rettferdiggjøres bibelsk av katolske og ortodokse kristne med Elisabeths hilsen til Jomfru Maria: «Hvordan kan det gå til at min Herres mor kommer til meg?» (Luk 1,43)." Les mer på katolsk.no

Og nå: Over til dagens ettertanke. 

Ettertanke: Marias forstørrelsesglass

Kom litt nærmere meg, så skal jeg hviske deg noe: Det er ikke sant at hvis du blir glad i Maria vil hun ta fokuset fra Jesus. Tvert imot. Når du tar Maria i hånden fører hun deg alltid til Jesus, og hun sier: «Det han sier til deg, skal du gjøre.» (jf. Joh 2,5) Bare prøv selv.

Og nå: La meg få gi deg forstørrelsesglasset som Maria holder i hånden. Hva tror du vil skje hvis du tar imot det? Jeg oppdaget Jomfru Marias forstørrelsesglass da jeg leste dette sitatet av Pave Benedikt XVI: «Marias storhet består i det faktum at hun ønsker å opphøye Gud, ikke seg selv.»

Det vil si, jeg leste sitatet på engelsk, og da står det: «Mary’s greatness consists in the fact that she wants to magnify God, not herself.» Det engelske ordet «magnify» kan bety to ting på norsk: 1. Opphøye og 2. Forstørre. På engelsk heter et forstørrelsesglass «magnifier».

Når Maria sier «Min sjel opphøyer Herren» (Luk 1,46), sier hun på engelsk: «My soul magnifies the Lord». Fant du igjen forstørrelsesglasset? Hvem var det som ble forstørret når du så gjennom det? Herren, så klart. Maria retter aldri forstørrelsesglasset mot seg selv.

Når du nærmer deg Maria peker hun alltid på Jesus og drar deg mot ham. Hver gang du ser gjennom forstørrelsesglasset som hun rekker deg, vil du oppdage at Jesus vokser og blir større i ditt liv.

I dagens bibeltekst, i Marias Lovsang (latin: Magnificat), synger Maria dette: «Han gjorde storverk med sin store arm; [...] men de små opphøyet han». Herren opphøyet tenåringen Maria til å bli den som fødte hans frelsesplan inn i verden. Gud forstørrer og opphøyer alltid de små og ydmyke – ikke de store og stolte. Lovsyng ham med Marias ord i dag!

LA OSS BE

Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser, for store ting har du gjort mot Maria, du, den mektige; hellig er ditt navn. Fra slekt til slekt varer din miskunn, halleluja.

Ettertanken ble første gang publisert i avisen Vårt Land 22.12.2012

Flere tekster om Maria på Sta. Sunniva-bloggen:

• Ettertanke: Å føde Gud
• Ettertanke: Ave Maria 
• Primstaven: Vakre Maria Immaculata 
• Høyt elskede Maria – Mater Dei 
• Ettertanke: Marias himmelfart - og din 
• Det katolske synet på Åpenbaringen (et debattinnlegg om Marias opptakelse i Himmelen) 
• Katolsk konversjon i luthersk menighetsblad (et intervju om bl.a. Maria)

Pave Frans' preken om St. Frans av Assisi

KRUSIFIKSET I SAN DAMIANO: "Where did Francis’s journey to Christ begin? It began with the gaze of the crucified Jesus. With letting Jesus look at us at the very moment that he gives his life for us and draws us to himself. Francis experienced this in a special way in the Church of San Damiano, as he prayed before the cross" (Pave Frans i dagens preken)

 

I dag er det festdagen for en av Kirkens aller største helgener: Den hellige Frans av Assisi. Pave Frans samlet tusener til messe i Assisi i dag. Prekenen kan du lese her.

Selve biografien til den hellige Frans av Assisi (1182-1226) kan du lese mange steder, for eksempel her på katolsk.no.

Fransiskansk fred vs. panteistisk harmoni

I dag hadde jeg bare lyst til å dele med deg Pave Frans' preken som han holdt i Assisi i dag, på festen for Frans av Assisi. Det er ikke alle som føler de har tid til å lese en hel preken, men sørg for at du iallfall får med deg dette sitatet fra prekenen:

"Franciscan peace is not something saccharine. Hardly! That is not the real Saint Francis! Nor is it a kind of pantheistic harmony with forces of the cosmos…That is not Franciscan either; it is a notion some people have invented! The peace of Saint Francis is the peace of Christ, and it is found by those who “take up” their “yoke," namely, Christ’s commandment: Love one another as I have loved you (John 13:34; 15:12.) This yoke cannot be borne with arrogance, presumption or pride, but only with meekness and humbleness of heart."

(Liten ordforklaring: "Saccharine" heter sakkarin på norsk og er et kunstig søtningsstoff av samme type som aspartam, sukralose, acesulfam etc)

Selve prekenen

Og nå; hele prekenen, hentet fra Vatikanets hjemmeside.
(Uthevinger i kursiv er fra originalmanuset. Uthevinger i fet skrift er mine egne.) 

“I give you thanks, Father, Lord of heaven and earth, for you have hidden these things from the wise and understanding, and revealed them to babes” (Mt 11:25).

Peace and all good to each and every one of you! With this Franciscan greeting I thank you for being here, in this Square so full of history and faith, to pray together.

Today, I too have come, like countless other pilgrims, to give thanks to the Father for all that he wished to reveal to one of the “little ones” mentioned in today’s Gospel: Francis, the son of a wealthy merchant of Assisi. His encounter with Jesus led him to strip himself of an easy and carefree life in order to espouse “Lady Poverty” and to live as a true son of our heavenly Father. This decision of Saint Francis was a radical way of imitating Christ: he clothed himself anew, putting on Christ, who, though he was rich, became poor in order to make us rich by his poverty (cf. 2 Cor 8:9). In all of Francis’ life, love for the poor and the imitation of Christ in his poverty were inseparably united, like the two sides of the same coin.

What does Saint Francis’s witness tell us today? What does he have to say to us, not merely with words – that is easy enough – but by his life? 

1. The first thing he tells us is this: that being a Christian means having a living relationship with the person of Jesus; it means putting on Christ, being conformed to him.

Where did Francis’s journey to Christ begin? It began with the gaze of the crucified Jesus. With letting Jesus look at us at the very moment that he gives his life for us and draws us to himself. Francis experienced this in a special way in the Church of San Damiano, as he prayed before the cross which I too will have an opportunity to venerate. On that cross, Jesus is depicted not as dead, but alive! Blood is flowing from his wounded hands, feet and side, but that blood speaks of life. Jesus’ eyes are not closed but open, wide open: he looks at us in a way that touches our hearts. The cross does not speak to us about defeat and failure; paradoxically, it speaks to us about a death which is life, a death which gives life, for it speaks to us of love, the love of God incarnate, a love which does not die, but triumphs over evil and death. When we let the crucified Jesus gaze upon us, we are re-created, we become “a new creation”. Everything else starts with this: the experience of transforming grace, the experience of being loved for no merits of our own, in spite of our being sinners. That is why Saint Francis could say with Saint Paul: “Far be it for me to glory except in the cross of our Lord Jesus Christ” (Gal 6:14).

We turn to you, Francis, and we ask you: Teach us to remain before the cross, to let the crucified Christ gaze upon us, to let ourselves be forgiven, and recreated by his love. 

2. In today’s Gospel we heard these words: “Come to me, all who labour and are heavy laden, and I will give you rest. Take my yoke upon you and learn from me, for I am gentle and lowly in heart” (Mt 11:28-29).

This is the second witness that Francis gives us: that everyone who follows Christ receives true peace, the peace that Christ alone can give, a peace which the world cannot give. Many people, when they think of Saint Francis, think of peace; very few people however go deeper. What is the peace which Francis received, experienced and lived, and which he passes on to us? It is the peace of Christ, which is born of the greatest love of all, the love of the cross. It is the peace which the Risen Jesus gave to his disciples when he stood in their midst (cf. Jn 20:19-20).

Franciscan peace is not something saccharine. Hardly! That is not the real Saint Francis! Nor is it a kind of pantheistic harmony with forces of the cosmos… That is not Franciscan either! It is not Franciscan, but a notion that some people have invented! The peace of Saint Francis is the peace of Christ, and it is found by those who “take up” their “yoke”, namely, Christ’s commandment: Love one another as I have loved you (cf. Jn 13:34; 15:12). This yoke cannot be borne with arrogance, presumption or pride, but only with meekness and humbleness of heart.

We turn to you, Francis, and we ask you: Teach us to be “instruments of peace”, of that peace which has its source in God, the peace which Jesus has brought us. 

3. Francis began the Canticle of the Creatures with these words: “Praised may you be, Most High, All-powerful God, good Lord… by all your creatures (FF, 1820). Love for all creation, for its harmony.

Saint Francis of Assisi bears witness to the need to respect all that God has created and as he created it, without manipulating and destroying creation; rather to help it grow, to become more beautiful and more like what God created it to be. And above all, Saint Francis witnesses to respect for everyone, he testifies that each of us is called to protect our neighbour, that the human person is at the centre of creation, at the place where God – our creator – willed that we should be. Not at the mercy of the idols we have created! 

Harmony and peace! Francis was a man of harmony and peace. From this City of Peace, I repeat with all the strength and the meekness of love: Let us respect creation, let us not be instruments of destruction! Let us respect each human being. May there be an end to armed conflicts which cover the earth with blood; may the clash of arms be silenced; and everywhere may hatred yield to love, injury to pardon, and discord to unity. Let us listen to the cry of all those who are weeping, who are suffering and who are dying because of violence, terrorism or war, in the Holy Land, so dear to Saint Francis, in Syria, throughout the Middle East and everywhere in the world. 

We turn to you, Francis, and we ask you: Obtain for us God’s gift of harmony, peace and respect for creation!

Finally, I cannot forget the fact that today Italy celebrates Saint Francis as her patron saint. I greet all the Italian people, represented by the Head of Government, who is present among us. The traditional offering of oil for the votive lamp, which this year is given by the Region of Umbria, is an expression of this. Let us pray for Italy, that everyone will always work for the common good, and look more to what unites us, rather than what divides us.

I make my own the prayer of Saint Francis for Assisi, for Italy and for the world: “I pray to you, Lord Jesus Christ, Father of mercies: Do not look upon our ingratitude, but always keep in mind the surpassing goodness which you have shown to this City. Grant that it may always be the home of men and women who know you in truth and who glorify your most holy and glorious name, now and for all ages. Amen.” (The Mirror of Perfection, 124: FF, 1824).

Ettertanke: Englenes brød

UFORGLEMMELIG MÅLTID: "Den tradisjonelle måten å motta nattverden på, er ved å bli matet. Når presten legger Kristus direkte på tungen din uttrykker det symbolsk en dyp sannhet: Du TAR ikke Guds brød. Guds dyrebare og hellige himmelbrød, Jesus, kan bare bli GITT deg."

Bildet er fra den katolske pilegrimsmessen i Røldal stavkirke gammeljonsokaften 6. juli 2010.
Foto: Heidi Marie Lindekleiv ©, publisert med tillatelse

 

Bibelen er full av mat og uforglemmelige måltider. 

Høyt oppe på Topp 10-lista finner du manna – det berømte brødet som regnet fra himmelen i de årene israelittene vandret og vandret i ørkenen. «Han lot manna regne over dem til føde, han ga dem korn fra himmelen. Englebrød fikk menneskene spise. Gud sendte mat, og de ble mette.» (Sal 78,24-25)

Tenker du at «hm, fin historie, men det har ikke noe med meg (eller virkeligheten) å gjøre»? Tenk om igjen. Fortsatt regner det englebrød over Guds folk hver eneste dag – når vi tar imot den hellige nattverden.

Kirkefaderen St. Johannes Krysostomos (347-407 e.Kr.) skriver:

«Den gangen rettet Moses hendene mot himmelen og fikk manna, englebrød, til å stige ned. Den nye Moses retter hendene mot himmelen og gir oss føde som varer evig».

Visste du at navnet Betlehem betyr «brødhuset»? Det var forutbestemt at han skulle bli født nettopp i «brødhuset» – Jesus, han som metter vår sult etter liv, han som er «det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brødet, skal leve til evig tid.» (Joh 6,51)

Fortsatt går Guds Sønn den ydmyke veien – offerveien, ikke maktveien – akkurat slik han gjorde da han dro fra himmeltronen til jomfruens livmor. Hver eneste dag stiger han ned fra sin Far til prestens hender ved alteret – og gir seg selv til oss alle.

Den tradisjonelle måten å motta nattverden på, er ved å bli matet. Når presten legger Kristus direkte på tungen din uttrykker det symbolsk en dyp sannhet: Du TAR ikke Guds brød. Guds dyrebare og hellige himmelbrød, Jesus, kan bare bli GITT deg.

«Se, din konge kommer til deg, ydmyk er han og rir på et esel» (Matt 21,5). Ta vel imot ham.

LA OSS BE:

Store Trieinings Gud, takk at du er så god,
takk for ditt kjærleiksbrød, takk for ditt frelsingsblod!
Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt
finna dei gamle stigar att!

(Av St. Thomas Aquinas, oversettelse: Ragnhild Foss)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 22. mars 2012 da 2 Mos 16,11-18 var dagens bibeltekst

FINN VEIEN HIT: Hit, til Røldal Stavkirke - til Norges gamle, dype katolske arv - vil de gamle pilegrimsstiene lede deg. For en nordmann er det å gå inn i Den katolske kirke en opplevelse av å endelig komme HJEM.

"Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt
finna dei gamle stigar att!"
Foto: Øyvind Lerø (C)

Slik så det ut på Petersplassen for åtte år siden

FEIRING: God grunn til å feire den 19. april 2005 da vi fikk den strålende gode Pave Benedikt XVI.
(Skjermbilde fra Rome Reports-videoen som du kan se under her)

Jeg elsker min Pave Emeritus Benedikt XVI like høyt i dag som da han var min Pave Benedikt XVI.

Derfor var det veldig kjekt å se denne lille videoen fra Rome Reports som viser stemningen på Petersplassen akkurat denne dagen for åtte år siden, den 19. april 2005, da Pave Benedikt ble valgt til pave.

Her er den, værsågod:

(Hvis ikke videoen vil spille av, kan du se den her.)

Ah, jeg elsker Kirken SÅ høyt.

Pave Frans og Pave Benedikt

De siste ukene har mange folk latt det gå sport i å hylle Pave Frans på bekostning av Pave Benedikt XVI. Jeg klarer ikke ta del i den sporten. Jeg gleder meg over det som Pave Frans bringer inn av gaver til Kirken, men jeg gleder meg like mye over det som Pave Benedikt gav og over den han er.

Ta nå for eksempel dette som mange henger seg opp i: Skoene og klærne. Når Pave Benedikt brukte røde sko og kledde seg i rødt så var det ikke av forfengelighet, men fordi rødt er martyriets farge. Når paven og kardinalene er kledd i rødt symboliserer det at de er villige til å dø for Kristus. 

Pave Benedikt var (blant uendelig mange andre ting) opptatt av Kirkens skjønnhet og dens symbolspråk - Kirkens "tegnspråk" om du vil. Det er jeg også.

Ytdmyk og beskjeden

Mange henger seg også opp i paveboligen. Når Pave Benedikt bodde i paveleiligheten var det ikke fordi han tenkte høye tanker om seg selv. Tvert imot var (og er) han en beskjeden mann som alltid beholdt det selvbildet som vi ble kjent med da han ble valgt. Den gang, den 19. april 2005, sa han fra balkongen:

"Etter den store Pave Johannes Paul II har kardinalene valgt meg, en ydmyk arbeider i Herrens vingård." 

Siden gjorde han det: Han arbeidet ydmykt i Herrens vingård. Det gjør han fortsatt - i skjul for verden, men i bønn for oss alle, for Kirken og hele verden.

Takk, Pave Benedikt XVI, for din trofaste kjærlighet og din trofaste forbønn. Vi trenger deg fortsatt.

LES OGSÅ:

Pave Benedikts tale ved hans siste audiens: - Dette er min tillit, dette er min glede (på norsk, her på bloggen)

CHRISTUS VINCIT: "I, retired in prayer, will always be with you,
and together we will move ahead with the Lord in certainty.
The Lord is victorious."
Pave Emeritus Benedikt XVI