Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Evighet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Evighet. Vis alle innlegg

12 mars 2024

Ettertanke | Ingenting kan skille oss

Jesus sammen med alle de hellige i himmelen.
Foto: Det gresk-ortodokse Antiokia-patriarkatet

Fire år før komponisten W. A. Mozart døde, skrev han til sin døende far om hvordan døden er «det sanne målet for vårt liv» og «nøkkelen til vår sanne lykksalighet». 

Hvordan kunne den vitale 31-åringen hevde det? Fordi: I Jesus finnes det ikke noen motsetning mellom død og liv. Jesus sier det helt tydelig: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve, om han enn dør» (Joh 11,25)

Karmelittmunken Wilfrid Stinissen har skrevet en fantastisk, liten bok om døden og evigheten. Der lærer han bort ars moriendi – kunsten å dø. Boken har fått tittel etter et sitat av St. Therese av Lisieux, som sa: «Jeg dør ikke – jeg går inn i livet». Stinissen skriver blant annet: «Når Mozarts musikk er så guddommelig, skyldes det, tror jeg, blant annet at det har lykkes ham å integrere døden i sitt liv. I hans musikk hører man at ingenting kan skille oss fra Kristi kjærlighet, og minst av alt døden (jf. Rom 8;35,38)».

Døden kan ikke skille oss fra Kristus. Tvert imot er døden et personlig møte med Jesus Kristus. Å dø er å få høre Jesus som sier: «La oss dra over til den andre bredden» (Mark 4,35). Døden er bare en overgang. En dør. En dør mellom to verdener.

Når vi dør, får vi gå i fotsporene til Jesus, han som sa: «Jeg går til Faderen» (Joh 14;12,28 og 13; 1,33,36). Der er han nå, hos Faderen. Og hva gjør han der? Han «sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss» (Rom 8,34). Bibelen sier svært tydelig at Jesus er vår fremste forbeder (Heb 7,25; Heb 8,1f; Heb 9,11f; Heb 9,24; Rom 8,34; 1. Joh 2,1).

Når protestanter lurer på «dette mystiske forholdet» som katolske og ortodokse kristne har til de hellige i himmelen, så pleier jeg å begynne i nettopp dette avsnittet i Romerbrevet 8, for alt hviler logisk på disse premissene: Oppstandelsen fra de døde. At Jesus er vår forbeder. Og at de troende, oppstandne, er ett med Jesus.

Så, her er det jeg sier: «Dersom du dør først av oss to, og du er forenet med Jesus når han ber for meg – kommer du da til å stå med armene i kors og si «Nei, jeg kan ikke være med på å be for Ragnhild, for jeg er protestant?» Jeg lover at hvis jeg dør først, skal jeg fortsette med å be for deg og alle andre som ønsker og trenger min forbønn.»

Apostelen Jakob oppmuntrer oss til å be for hverandre. «Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye» skriver han (Jak 5,16). Jakob setter ikke noe punktum ved døden, fordi døden ikke er noe punktum for den som dør i Kristus.

Det er ikke vanskeligere enn det. Vi er én kirke sammen, i himmelen og på jorden. Jesus har ikke to kirker med adskilte skott. Vi hører sammen, vi som er i Jesus. Ingenting kan skille oss som er forenet med ham. Ikke en gang døden.

Tror du på oppstandelsen og det evige liv? Tror du på at Jesus ber for oss, her og nå? Tror du på at det er kraft i bønn? Det gjør jeg. Og her er tingen: Hvis jeg spør min mor om å be for meg, tilber jeg henne ikke – og det gjelder enten hun er på Paradis (der hun nå bor) eller når hun senere er i Paradis, sammen med Jesus.

Albert Einstein sier: «Det er kun to måter å leve livet på: Enten som om ingenting er et under, eller som om alt er det.» Jeg velger det siste alternativet. «For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom 8,38-39) Amen!



«Jeg dør ikke – jeg går inn i livet» av Wilfrid Stinissen.
Dette er en helt fantastisk - og fantastisk viktig - bok.
Du får kjøpt den i alle bokhandler/nettbokhandler, men jeg anbefaler at du kjøper den hos St. Olav bokhandel.


23 september 2023

Ettertanke | Da skal jeg skue Gud

Havet ved Selja. Kjenner du vinddraget?

Jeg tror det er umulig å vokse opp med panoramautsikt til havet og horisonten uten at det for alltid etterlater et hull i hjertet ditt der hvor havet har vært. 


Selv er jeg oppvokst i Haugesund, på Haugalandet, som har fått navnet sitt med rette. Der bodde vi på en av haugene, Porshaug, med utsikt rett vest der sola går ned i havet. Mmm! Avhengighetsdannende. Å, som jeg lengter til havet, til himmelen og det vakre lyset helt vest i havet.

Jeg er veldig takknemlig for å kunne se Oslofjorden fra stuen nå, men det er ikke det samme. Alle som elsker havet, skjønner hva jeg mener. Havet er så uendelig mye større i alle retninger. Den høye himmelen. Havdypet. Bølgene. Den mektige lyden. Rullestrendene. Luften. Lukten. Vinden! Alt er deilig med havet. Haugesunds-dikteren Kolbein Falkeid sier det slik:
"Alt er spontanfestivaler.
Bare havet
evig."
Det stedet jeg kommer nærmest evige dimensjoner på jord, er på den vakre øya Selja, i de nesten tusen år gamle klosterruinene der. I ettervarmen av munkenes bønner, med de majestetiske Stadt-fjellene i nord og med det uendelige storhavet i vest – da kjenner jeg meg i slekt med poeten og sunnmørsmunken Arnfinn Haram (1948-2012), som skriver:
BERRE DETTE
Berre dette kan eg no:
gå ved havet
lange strender fram
lange tilbake

Berre dette høyrer eg no:
stor sus av bylgjer

Berre dette ser eg no:
Vind og himlar

Berre dette ventar eg på:
få sjå
Gud

(Fra diktsamlingen hans Babylonsk harpe, Efrem forlag. Gjengitt med tillatelse.)
Det går en direkte linje mellom Jobs lengsel og fader Arnfinns lengsel etter å få se Gud. «Når det ikke er noe igjen av min hud, og mitt kjøtt er tæret bort, da skal jeg skue Gud. Jeg skal se ham med egne øyne, jeg selv og ikke en fremmed. Å, jeg fortæres av lengsel!» (Job 19,26-27)

Å skue er ikke et verb som er i daglig bruk lenger, til tross for at vi bruker øynene hver dag. Er det fordi vi holder for høy fart til å virkelig se? På engelsk bruker de behold der vi skriver skue (skode på nynorsk). På gresk heter det eidō, som betyr å se, å legge merke til, være oppmerksom, observere, utforske. Eidō er ikke et raskt blikk, det er å være helt oppslukt av det du ser. Du vil ikke gå glipp av noe. Sånn er det å skue Gud. Mesmerizing.

Dette er den himmelske visjonen: Å se Gud. Å skue ham. «Be Thou my vision», som den gamle irske salmen fra 700-tallet formulerer det. På norsk: «Deg å få skode er sæla å nå. Gud, ver det syn som mitt hjarta vil sjå!» 

Jeg håper den salmen en dag vil bli sunget for full hals i begravelsen min. «Konge i æva, å lat du meg då, sigrande inn i ditt rike få gå! Ver du mi tru, den vona eg ber til eg får skode din herlegdom der.» Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 23.09.2023 da Job 19,23-27 var dagens bibeltekst.

SELJA OG HAVET: Høstsol over klosteret, 2. oktober 2015.
Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Les også:

21 september 2023

Ettertanke | Fri fra dødsangstens slaveri

Kjenner du på at du trenger å bli satt fri fra materialisme? Eller fra dødsangst? Da er Matteus din mann.
Her skriver Matteus sitt evangelium, med hjelp fra en engel.
Maleren er selveste Caravaggio, og du kan se maleriet i 
Roma, i kirken San Luigi dei Francesci.
Foto: Wikimedia Commons 

I dag forteller en øks på primstaven at det er mattismesse om høsten – festen til minne om apostelen Matteus. 

Han startet ikke yrkeslivet som fisker, slik flere av de andre apostlene gjorde. I stedet var han en skatteoppkrever som gikk i fiendens (romernes) tjeneste – fram til han møtte Jesus.

I alle katolske kirker over hele verden leses Matt 9,9-13 i messen i dag. Slik starter historien om Matteus: «Da Jesus gikk videre og kom forbi tollboden, fikk han se en mann som satt der; han hette Matteus. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg og fulgte ham.» (Matt 9,9)

Omvendelseshistorien til Matteus starter med at han blir sett. Det er ikke Matteus som finner Gud, men Gud som finner ham. Blir du med på et hopp enda noen tusen år tilbake i tid? Ute i ørkenen er trellkvinnen Hagar den første i Bibelen som gir navn til Gud. Det står: «Da gav hun Herren, som hadde talt til henne, navnet: «Du er Gud som ser.»» (1. Mos 16,13) Den Gud er det Matteus får møte.

Etter det skjellsettende øye-blikket kommer oppfordringen fra Jesus: «Følg meg!». Dette er selve kjernen i kristenlivet, i det å være en disippel: Vi følger Jesus, vi går etter ham, vi ser, vi lytter, vi går i lære hos ham.

«Og han reiste seg og fulgte ham.» Symbolikken her er fantastisk. Å reise seg, å stå opp – anastasis på gresk – er det samme ordet som blir brukt om Jesu oppstandelse fra de døde. Jesus venter ikke til Matteus lever rett. Han drar ham opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen (Sal 40,3).

Resten av livet fortsatte Matteus med å følge Jesus – helt inn i døden, and beyond. Derfor feirer vi Matteus i dag, på hans martyrdag. Vi feirer Matteus’ himmelske fødselsdag.

Kirkehistorikeren Eusebius (ca. 260-340) sier at Matteus først forkynte evangeliet for sine landsmenn jødene i tolv år, deretter skrev Matteus sitt evangelium på vei til Egypt. Matteus skal ha vært både Egypts og Etiopias apostel. Det er usikkert hvorvidt han ble drept ved halshogging, spyd, sverd eller noe annet – men de norske primstavene heller altså mot halshogging, derav øksen som primstavtegn.

Matteus' antatte relikvier skal ha kommet fra Etiopia og hviler i krypten i katedralen San Matteo i Salerno i Sør-Italia. Den mest berømte billedsyklusen over Matteus' liv kan du se i Roma, i kirken San Luigi dei Francesci – malt i 1602 av Caravaggio.

I kunsten er Matteus' symbol et menneske med vinger, på grunn av Åp 4,6ff og fordi slektstavlen i Matteus-evangeliet legger vekt på Jesu familiebånd. Matteus avbildes gjerne sittende mens han skriver evangeliet sitt, eller som apostel med et martyrredskap, eller med en pengesekk til minne om hans tidligere yrke.

Kjenner du på at du trenger å bli satt fri fra materialisme? Eller fra dødsangst? Da er Matteus din mann. Alle martyrer har det til felles at de gjennom sitt forbilde hjelper oss med å bli satt fri fra dødsangstens slaveri (Heb 2,15). Slik gjør de det: De stoler på Jesus, han som har vunnet over døden. De gir sitt liv, hele seg, til Gud – og vinner det evige liv.

«For alle helgner som til døden tro
sto fast i kampen og har nådd sin ro,
vær evig lovet, Krist, ditt navn og blod!
Halleluja! Halleluja!»

(Salmevers: William W. How. Gjendiktning: Johannes Smemo.)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 21. september 2023 da Hebr 2,14-18 var dagens bibeltekst.

Den mest berømte billedsyklusen over Matteus' liv kan du se i Roma, i kirken San Luigi dei Francesci – malt i 1602 av Caravaggio.
Foto: Wikimedia Commons/Miwok

19 september 2023

Ettertanke | Livsglede og himmellengsel

I HIMMELEN: I den katolske katedralen "Vår Frue av englene" i Los Angeles henger noe av den vakreste og mest levende kirkekunsten jeg har sett fra nåtiden. Jeg ante ingenting, og plutselig stod jeg der inne omgitt av alle Guds hellige, både de kjente og de ukjente, fra alle tider. Sterkt. Klikk på bildet for å se motivet bedre!
Foto: Gashwin Gomes/Creative Commons

I den katolske katedralen Vår Frue av englene i Los Angeles henger noe av den vakreste og mest levende kirkekunsten jeg har sett fra nåtiden. Du går inn, og plutselig er du omgitt av alle Guds hellige, både de kjente og de helt ukjente, i et salig mylder fra alle århundrer. 

De svære veggteppene henger på begge sider av kirkeskipet, og samtlige av de avbildede har blikket rettet framover mot alteret, mot Jesus. De står der med levende ansikter og minner oss på at de helliges samfunn er reelt. Vi er én kirke, sammen, vi som lever her og de som lever der. De er ikke mindre levende enn oss, de er mer levende.

Når jeg tenker på himmellengsel dukker ansiktet til Endre Gustavsen (1974-2003) opp. Endre, den ekstra levende, var viden kjent for sin livsglede og sin himmellengsel. Han var en frimodig og mye brukt andaktsholder, og hele det siste året han levde, snakket han om himmelen.

Endre Gustavsen
Født: 19.04.1974
Født inn i Himmelen:
Langfredag 18.04.2003

Langfredag 2003, dagen før hans 29-årsdag, ble Endre, hans åtte måneder gamle datter Mari og hans mormor drept av en psykotisk selvmordsbilist som kjørte i feil kjøreretning. En av hans mange venner skriver om ham:

MIN VENN

La meg se bilparken!

sa min venn, den levende, til begravelsesbyrået
Ikke i en svart limousin eller en hvit Cadillac
men i denne røde pickup’en med fete dekk
vil jeg kjøres når tiden er inne, eller ute,
sa han, skøyeren
med himmelblå øyne
som om han visste noe

Jeg gleder meg så sinnsykt til Himmelen!

sa min venn, gledessprederen, ofte
Der skal jeg gjøre både det ene og det andre
for eksempel kjøre telemarkski
på softice med sjokoladedryss

sa han og himlet med øynene

In a glimpse of an eye… på et øyeblikk…
sto det på T-skjorten som han ofte brukte
med tegning av et par tomme sko
der eieren plutselig var
rykket opp

Jeg elsker deg mer enn noensinne!

sa min venn til sin kone like før
Takk for at du valgte å satse
kjærligheten på meg,
sa han

om det så bare var for denne ene dagen
ville det alene være verdt alt!

sa han og danset med sin elskede
på verandaen mens datteren sov

Så bar han sitt lille barn ut
i bilen og kjørte inn
i Himmelen

(under pedalene lå skoene igjen)

Av Arild Vedvik (publisert med tillatelse)

Kisten med Endre og lille Mari ble kjørt i den røde pickupen han hadde tatt ut selv. 800 mennesker fulgte dem til graven. I minneordet skrev medstudentene på medisinstudiet: «Endre hadde en tydelig tro og var en levende kristen. Han var ikke redd for å dø. Han snakket ofte om døden og livet etterpå.»

Endre hadde en veldig sterk himmellengsel, men det var fordi han elsket livet, ikke fordi han ville vekk fra det. På et folkemøte under bispevisitas i Hurdal uken før han ble drept, sa den himmelvendte Endre Gustavsen: «Gled dere til Himmelen. Sørg for å komme dit!» Frem til dagen før ulykken var han leirsjef på en påskeleir for ungdom. På avslutningsmøtet sa han: «Da sees vi neste år, eller i Himmelen.»

«Så bar han sitt lille barn ut i bilen og kjørte inn i Himmelen (under pedalene lå skoene igjen).»


Katedralen "Our Lady of the Angels", ""Vår Frue av englene" i Los Angeles.
Klikk på bildet for å se motivet i større format.
Foto: David Leigh Ellis/Creative Commons

Les også andre bloggtekster om Himmelen og livet etter døden:

En smak av Himmelen
Ettertanke | Livet som larve og sommerfugl
Ettertanke | Han er de levendes Gud
Ettertanke | Og la ditt lys skinne for dem

13 januar 2021

Ettertanke | Dagen da Johannes ikke døde

Den katolske biskopen i Tromsø sier ja til å gi barnet en fullverdig, katolsk begravelse, og jeg lager i stand en bitteliten kiste.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det er 1. påskedag 2011. Jeg er gravid i uke 8 med mitt fjerde barn, og sitter og snakker med en nonne i verdens nordligste karmelittkloster. Klokken er nøyaktig 12.00 i det en voldsom styrtblødning starter. 


Ambulansen kommer og henter meg med blålys, og på sykehuset i Tromsø blir det fastslått at jeg har mistet barnet – et bittelite, seks uker gammelt menneske med et hjerte som slår med 130-160 slag i minuttet. Legen sier det er umulig at noe liv i magen kan overleve en så stor blødning.

Liten pilegrim

Den katolske biskopen i Tromsø sier ja til å gi barnet en fullverdig, katolsk begravelse, og jeg lager i stand en bitteliten kiste. På lokket fester jeg pilegrimsskjell, fordi livet er en pilegrimsvandring på vei hjem til vår Far i Himmelen. Uansett om vi er her på jorda i seks uker, i seks år eller 80 år, så er det akkurat like kort (det vil si: et lite øyeblikk/et blaff/ingenting) sett i forhold til evigheten vi går til.

Oppstandelsessymboler

Dessuten fester jeg en sommerfugl på kisten, fordi sommerfuglen er et av de eldste kristne oppstandelsessymbolene vi har. I likhet med sommerfugllarven kravler vi mennesker rundt på jorden en kort tid før vi blir lagt i kisten (kokongen) og oppstår til et nytt liv som sommerfugler – fortsatt oss selv, men samtidig helt forvandlet.

Til slutt fester jeg et kors på kisten, fordi det er der håpet kommet fra: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.» (1. Pet 1, 3a)

Sprellende føtter

Før vi kommer så langt som til begravelsen, går jeg til ultralyd, siden kroppen min innbiller seg at den fortsatt er gravid. I to uker har jeg sørget, men se, der er en bitteliten kropp! Han lever likevel! Gledestårene mine triller like ivrig som de små føttene spreller. (Og hvis du nå mistenker at jeg hadde mistet en tvilling, så hadde jeg ikke det. Det viste biopsien etterpå.)

Her er tingen: Hver dag er en gave. Og hver dag med Johannes er en bonusgave. Vi fikk ham tilbake! Takk Gud! I dag står den fine, lille kisten på gutterommet og minner Johannes (9 år) på hvor høyt elsket han er, og på hvilken himmelretning livet hans har. 

«Vi er påskefolket, og halleluja er vår sang!» sier pave Johannes Paul II.

Derfor synger vi:
«Vi er hans, han gav oss livet,
kalte oss av intet frem,
i sin Sønn han har oss givet
barnerett og faderhjem,
og til himmelgleden sin
fører han oss engang inn.»

(Vers 2 av Johann Francks salme "Syng for Herren, hele jorden", etter Bibelens Salme 100)

Første gang publisert i avisen Vårt Land den 13. januar 2021 da Åpenbaringen 21,1–6 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.



Den lille linduken ligger fortsatt oppi kisten, sammen med skapularet som jeg bar under svangerskapet (fram til jeg sendte skapularet sammen med kisten opp til nonnene i Tromsø). Etter at det ble klart at jeg ikke hadde mistet noe barn, fikk jeg kisten tilbake, sammen med en hilsen fra nonnene i det blå kortet du ser i topplokket. Det vakre motivet er malt av Guro Giske og heter "Maria, anelser". Maleriet henger i klosterets kirke i Tromsø, Allehelgenskirken.


En sommerfugl, fordi sommerfuglen er et av de eldste kristne oppstandelsessymbolene vi har.
Jesu kors, fordi "Han døde for oss for at vi skal leve sammen med ham" (1. Tess 5,10).
Fire pilegrimsskjell, fordi han er vårt fjerde barn.


MIRAKELBABYEN: Ultralydbildet på forsiden av det nyeste MF-bladet viser Johannes den 30. juni 2011 da han var blitt nesten 18 uker og 12 cm stor. Da kunne jeg kjenne sparkene hans godt. Johannes er den sterkeste babyen jeg har hatt i magen noen gang.


Les også:

Ettertanke | Når du har det vondt - 15. desember 2014 brant det hjemme hos oss. 23 dager senere er jeg fortsatt innlagt på brannskadeavsnittet ved Haukeland Universitetssykehus. "På avstand fra lidelsen har man ofte et distansert, analytisk forhold til lidelsens problem: «Hvorfor er det lidelse i verden og hvor kommer det onde fra?» Men når du plutselig er midt oppe i det selv, når det er du som har det vondt, blir spørsmålet heller: Hvor er Gud nå? Hvor er Gud når jeg har det vondt?"

NRK-andakt | Gud bor på bunnen - En radioandakt om et forferdelig budskap, et uforklarlig under, den sterkeste musikalske opplevelsen jeg har hatt og en genuin erfaring av at midt i livets verste smerter, akkurat der er Gud. På bunnen. Gud bor på bunnen.

NRK-andakt | Båret av kirken - Rapport fra en sykehusseng: "Kirken bærer meg. Alle de mange hundre fra ulike kirkesamfunn som ber for meg – de bærer meg. Det er en helt spesiell, nesten fysisk opplevelse av å bli båret, av den bønnen. Når soknepresten min kommer til meg med sykesalvingens sakrament er det som om Jesus selv kommer på besøk. Og nonnene, de kommer med nattverden til meg fem ganger. "We bring you Jesus," sier de - og det gjør de."

Ettertanke | Dødskampen i Numedalslågen - Det var den sommeren jeg holdt på å dø. Jeg var 23 år gammel og full av overmot, og hadde greid å havne i flomstore Numedalslågen på et lite elvebrett.

Ettertanke | Din egen klagesang - "Det handler om å være ekte. Å være ærlig. Å være sammen med Gud sånn som jeg er, og ikke sånn som jeg skulle ønske at jeg var. Poenget er å komme til Gud. Uansett hva jeg føler. Uansett om jeg (eller andre) synes det hadde tatt seg bedre ut å smile salig. Uansett. I motgangstider er klage den ære Gud venter av sine barn."

07 juni 2020

Ettertanke | En gang ble noe til av ingenting

I begynnelsen var det en begynnelse. Det er vitenskapen og Bibelen enige om.
Galakseklyngen Abell 2764.
Foto: Hubble/NASA, Wikimedia Commons

I begynnelsen var det en begynnelse. Det er vitenskapen og Bibelen enige om. 

Universets begynnelse, «Big Bang», er empirisk bevist av mainstream vitenskap. Og det er et kjempeproblem. Ikke for de kristne, men for ateistene, fordi det viser at universet har en start. 

Med andre ord: Universet er ikke evig. Det har kommet ex nihilo. Ut av ingenting. Akkurat slik Bibelen sier.

Hvorfor er det et problem for ateismen? Fordi «nothing comes from nothing, nothing ever could». «Fra ingenting, kommer ingenting» som St. Thomas Aquinas formulerte det. 

Eller for å si det med litt flere ord:

Premiss 1: Noe kan ikke oppstå ut fra ingenting.
Premiss 2: Noe finnes.
Konklusjon: Noe må være permanent, evig og uskapt.

Når dette «noe» som er evig ikke er selve universet, følger det logisk at det må finnes noe evig som er immaterielt og uavhengig av universet, og som står bak tilblivelsen av alt synlig og usynlig.

Gud er ingen ting (blant andre ting i universet). Han er evig væren, den som er, og som dermed kan gi eksistens til ting som ikke er. Gud er Eksistensen selv, som alt annet «låner» sin eksistens fra. «Det er jo han som gir alle liv og ånde og alle ting.» (Apg 17,25)

I Bibelen sier navnet mye om en person, og i 2. Mosebok åpenbarer Gud sitt hellige navn som nettopp Jahve«Jeg Er» (2. Mos 3,14). «Jeg er den jeg er». «Jeg er væren». Navnet Jahve forekommer ca. 7000 ganger i grunnteksten. Ikke noe annet navn forekommer så hyppig i Det gamle testamente.

Ekte viten springer ut av logisk tenkning og ærbødig undring. Jeg undrer meg over universets begynnelse, naturens fininnstilling, naturens skjønnhet og formålsrettethet – alt sammen tyder på at den kristne læren om Gud er sann.

Derfor bekjenner jeg sammen med hele den verdensvide kirke: 

«Credo in unum Deum, Patrem omnipotentem, 
factorem caeli et terrae, visibilium omnium et invisibilium.» 

«Jeg tror på én Gud, den allmektige Fader, 
som har skapt himmel og jord, alle synlige og usynlige ting.» 

Hele det fantastiske universet. Amen!


Første gang publisert i avisen Vårt Land 3. juni 2020 og her på bloggen 7. juni 2020.



«Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, 
månen og stjernene som du har satt der, 
hva er da et menneske – at du husker på det, 
et menneskebarn – at du tar deg av det? 
Du satte ham lite lavere enn Gud 
og kronet ham med herlighet og ære.
Du gjorde ham til herre over dine henders verk,
alt la du under hans føtter».
Salme 8 i Bibelen




Klikk på Play-knappen og hør den kjente apologisten John Lennox snakke om nothing, og om hvordan "In the beginning there was a beginning" (og hvorfor det er et problem for ateister).


Les også disse bloggpostene:

Du liker kanskje også:

  • Ettertanke | Det store og lille mennesket - en av mine bloggposter om Salme 8: "Jorden roterer rundt solen i en bane som er nesten 1 terrameter, det vil si 1 000 000 000 000 meter. Menneskekroppen består av et lite univers av velorganiserte atomer, og et atom kan være 100 pikometer i diameter, det vil si 0,000 000 0001 meter. Midt mellom der befinner mennesket seg. Kroppen vår består av et helt univers av velorganiserte atomer."
  • Ettertanke | Lyset om høsten - en annen ettertanke om Salme 8: «"Guds herlighet lyser over menneskets ansikt,” sier pave Johannes Paul II. Husk det når du kjenner at ting blir for mørkt. Guds herlighet lyser over deg. Bare se. Se opp i mørket. Du er ikke alene. Du er elsket av en som har kronet deg med ære og herlighet. Han har kronet deg med stjerner. Du ser det best i mørket.»
  • Ettertanke | Drømmen som hendte - en til ettertanke om Salme 8
  • Ettertanke | Lignelsen om Morgenstjernen - en ettertanke om advent og stjerner: "En av de gode tingene med den mørke norske vinteren, er at du kan se stjerner om morgenen. Har du lyst til å oppleve noen hellige sekunder nå i advent?"
  • Ettertanke | Å telle stjerner med Abraham - "De beste opplevelsene med Gud dukker ofte opp om natta. Når det er stille. Mørkt. Når du er alene og alle de tingene som vanligvis forstyrrer deg er skrelt bort."

12 mai 2020

Ettertanke | Det usynlige er evig

FRA EN ANNEN TID: "Du lever i en synlig og usynlig verden. Du selv er både synlig og usynlig. Hvis du stirrer deg blind på den synlige, forgjengelige delen, går du glipp av den usynlige, evige delen."
Foto: Anyjazz65/Flickr Creative Commons

God påske! Synes du det høres rart ut i mai? Men det er helt rett. Det sekulariserte samfunnet vårt innbiller seg riktignok at påsken er over. Det de ikke vet, er at vi fortsatt befinner oss i den 50 dager lange påsketiden.


Selv om julen ikke varer helt til påske, er det faktisk sant at påsken varer helt til pinse. 50 dager til ende feirer vi, i jubel og glede, som en eneste lang festdag. Påsken er høydepunktet i kirkeåret, den er høytiden over alle høytider, festenes fest (solemnitas solemnitatum).

I denne hellige tiden har vi et spesielt fokus på påskemysteriet, på oppstandelsen og det evige liv. Er du redd for døden, så kom deg i kirken på denne tiden av året. Dagens bibeltekst handler om hvordan Gud skal reise oss opp fra de døde (2. Kor 4,14) og Paulus minner oss på at allerede nå er det slik at ”selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag” (v. 16).

Du lever i en synlig og usynlig verden. Du selv er både synlig og usynlig. Hvis du stirrer deg blind på den synlige, forgjengelige delen, går du glipp av den usynlige, evige delen. 


Paulus skriver: ”Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig.” (v. 18).

Det viktigste i verden har alltid vært usynlig: Kjærlighet. Gud. Selve livet.
Betyr det at kjærlighet ikke finnes? At Gud ikke finnes? At livet er en illusjon? Nei. Det usynlige er dypt virkelig. En dag skal vi se det og skjønne det fullt og helt.  

”Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.” (1. Kor 13,12) Gud være lovet. Halleluja!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 13. mai 2011 da  2 Kor 4,14–18 var dagens bibeltekst. Publisert på bloggen i mai 2014. Oppdatert 12. mai 2020.




TO LUKER I HIMMELEN:
"Det største mysterium er ikke mer
enn det at en ørliten kropp
er våknet til jorden.
Den nyfødte ser.
To luker i himmelen går opp.

Selv fem-trinns-raketter og kjernefysikk
blir puslingers puslespill
når det nyfødte barn med et eneste blikk
beviser at Gud er til."
André Bjerke

Foto: Min far, Hermund Aadland, tok dette bildet av meg i 1976

03 desember 2018

Ettertanke | Å telle stjerner med Abraham

Foto: Sian Monument/Flickr Creative Commons


De beste opplevelsene med Gud dukker ofte opp om natta. Når det er stille. Mørkt. Når du er alene og alle de tingene som vanligvis forstyrrer deg er skrelt bort.


Fridtjof Nansen tilbrakte mye tid under stjernehimmelen. Han sa:
«Ved å betrakte verdensrommet en stjerneklar natt, kan en ung mann lære mer beskjedenhet enn ved års trening i læresetninger. Han skulle i sin tidligste ungdom lære å knele ved evighetens fot og lytte til det grenseløse roms stillhet.»
Allerede som tenåring skrev jeg det sitatet ned i sitatboken min. Fordi: Akkurat sånn er det å være på fjellet en stille vinternatt i kald, klar luft. Du ser selvsagt stjernene i byen også, men det glitrer mange flere av dem når du er langt utafor allfarvei.

Uten lysforurensning kommer du mye nærmere den store og mektige stjernehimmelen som Abraham så. Du kneler virkelig ved evighetens fot. Som kong David sa det: «Himmelen forkynner Guds herlighet.» (Sal 19,1)

Når jeg leser dagens bibeltekst om Abraham, tar jeg med meg stjernehimmelen fra det norske vinterfjellet og stiller meg sammen med Abraham i det øyeblikket der Herren Gud, tidsaldrenes konge, avslører det som en gang skal skje.

Bli med du også: Bli stille. Løft blikket. Fest øynene på stjernene. Prøv å telle dem. Lytt. «Se opp mot himmelen og tell stjernene, om du kan telle dem!» Og han sa: «Så tallrik skal ætten din bli.» (1. Mos 15,5)

Når Abrahams stjernehimmel dukker opp i lesetekstene i advent skyldes det noe som har skjedd tre kapitler tidligere i Den store historien. Der sier Gud til Abraham: 
«Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre navnet ditt stort. Du skal bli til velsignelse. I deg skal alle slekter på jorden velsignes.» (1. Mos 12,2-3)
«Alle slekter på jorden» som i alle, til alle tider. Dette er en profeti om at Messias, verdens frelser, skal komme. Menneskehetens redningshistorie er i gang. Gjennom Abrahams slekt skal Gud bli menneske og overvinne menneskenes fiender: synden og døden. 

Det begynner her under stjernehimmelen. Med én mann som stolte på Gud. Og en Gud som var til å stole på. Det er han fortsatt. Til alle tider.


Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 19. desember 2017 da 1 Mos 15,1-6 var dagens bibeltekst

Du liker kanskje også:

02 desember 2018

Ettertanke | Det store og lille mennesket

STORT OG LITE: Jorden roterer rundt solen i en bane som er nesten 1 terrameter, det vil si 1 000 000 000 000 meter. Menneskekroppen består av et lite univers av velorganiserte atomer, og et atom kan være 100 pikometer i diameter, det vil si 0, 000 000 0001 meter. Midt mellom der befinner mennesket seg. Vi er både store og små. Sammenlignet med atomnivå og universnivå er alle mennesker like store, enten vi er foster, barn eller voksen.

Her er Johannes Aadland Høen (1,5 år) avbildet sammen med både planeter og atomer på VilVite-senteret i Bergen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 2013

Utenfor planetariet ved Museum of Science i Boston står dette skiltet: «Besøk vårt planetarium, du bitte lille betydningsløse prikk i universet».


Det er sant at vi mennesker er bittesmå, men det er samtidig sant at vi er store og underfulle. Kroppen vår består av et helt univers av velorganiserte atomer. Hvis du tar alt DNA fra samtlige celler i ett menneske, retter det ut og legger DNAet etter hverandre, svarer det til 2 x 1013 meter, det vil si 67 ganger herfra til solen og tilbake igjen.

Ble du svimmel nå?
Også i Bibelen kommer dette svimlende perspektivet frem – at mennesket er ufattelig lite, men samtidig uendelig stort:  
«Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, 
månen og stjernene som du har satt der, 
hva er da et menneske – at du husker på det, 
et menneskebarn – at du tar deg av det? 
Du satte ham lite lavere enn Gud 
og kronet ham med herlighet og ære.
Du gjorde ham til herre over dine henders verk,
alt la du under hans føtter».
Vil du ha en spesiell opplevelse nå i advent? Ta turen ut under den stille stjernehimmelen. Betrakt verdensrommet, les Salme 8 og tenk på julemysteriet. Da slår det deg at vi mennesker er noen små men ytterst betydningsfulle prikker i universet. Vi er «kronet med ære og herlighet». Vi er sentrum for universets største redningsaksjon. Gud valgte å bli menneske bare fordi han elsker oss så høyt – verdifulle er vi.

Ta gjerne med deg dette diktutdraget av Jan Magnus Bruheim på stjerneturen din:
«I stundi fri og freda
står tanken stjernestill
og speglar seg i gleda
over at du finst til.» 
De ordene gjelder begge veier – både fra Gud til deg og fra deg til den personlige, treenige, hellige, ufattelig store og elskende Gud.

Knel ned der ute ved evighetens fot og lytt til det grenseløse rommets stillhet. Gud vil møte deg i stillheten. Kle godt på deg og ha en velsignet advent!


Første gang publisert i avisen Vårt Land 3. desember 2013 da Sal 8,1-10 var dagens bibeltekst. Publisert her på bloggen da. Bloggposten ble oppdatert med diktet av Hans Børli (under her) 3. desember 2018.



Jeg tenker at denne ettertanken hører sammen med dette diktet av Hans Børli:

Under himmelen

Tro ikke at
jeg kommer fra små forhold!
Himmelen stod alltid
åpen over meg.
Jeg levde mine år
med Syvstjernen som nabo
og vinden som omgangsvenn.
Jeg kjenner de lave maurstiene
mellom brukne strå på jorda,
men også lengselens kongevei av lys
der Guds fotspor står tegnet
i stjernestøvet.
Jeg er et menneske. Jeg har
erkjent storheten i dét
å være så uendelig liten.
Hans Børli

Du liker kanskje også:

  • Ettertanke | Lyset om høsten - en annen ettertanke om Salme 8: «"Guds herlighet lyser over menneskets ansikt,” sier pave Johannes Paul II. Husk det når du kjenner at ting blir for mørkt.
    Guds herlighet lyser over deg. Bare se. Se opp i mørket. Du er ikke alene. Du er elsket av en som har kronet deg med ære og herlighet. Han har kronet deg med stjerner. Du ser det best i mørket.»
  • Ettertanke | Drømmen som hendte - en til ettertanke om Salme 8 
  • Ettertanke | Lignelsen om Morgenstjernen - en ettertanke om advent og stjerner: "En av de gode tingene med den mørke norske vinteren, er at du kan se stjerner om morgenen. Har du lyst til å oppleve noen hellige sekunder nå i advent?"
  • Ettertanke | Å telle stjerner med Abraham -  "De beste opplevelsene med Gud dukker ofte opp om natta. Når det er stille. Mørkt. Når du er alene og alle de tingene som vanligvis forstyrrer deg er skrelt bort."

02 november 2018

Ettertanke | Du velsignede kjærlighet

Nesten som hjerter i et notesystem.
Foto: Takeshi Kawai/ Flickr Creative Commons

Det er noe med dagens bibeltekst som får meg til å tenke på de aller siste sju minuttene av Mahlers tredje symfoni. Femåringen min elsker den sluttsatsen: «Hva kjærligheten forteller meg», som Mahler kalte den. Den har samme grunnstemning som Salme 96.


Og dette er hva Bibelens salme, Mahlers symfoni og kjærligheten forteller meg: At alt kommer til å gå bra til slutt. At alt som har vært feil kommer til å bli rett, og himmelen og jorden vil bli fylt av fryd og fred.

«Hvert menneskes liv er et eventyr skrevet av Guds finger» skrev H. C. Andersen. Det er ikke hver dag det føles sånn, men overraskende ofte. Spesielt når du lytter til Gustav Mahlers intenst vakre sluttsats, så klart. Men livet er et eventyr de andre dagene også.

Både livet og alle eventyr inneholder nemlig tydelige doser slit, mørke, urettferdighet, smerte, uoverstigelige problemer og direkte ondskap. Mye av vår samtidslitteratur nøyer seg med bare det; å være et speil av verden. Eventyret er i stedet et vindu; et vindu inn i den verden du opprinnelig ble skapt for.

Eventyrene har en gjenklang av evangeliet. I likhet med sluttsatsen i Mahlers symfoni forteller eventyrene – og evangeliet – at godhet finnes, både underveis og til slutt.

Det betyr ikke at alt går bra. Definitivt ikke. Det betyr at alt går bra til slutt. Etter at tiden er over. Når evigheten begynner. Derfor kan den store danske eventyrforfatteren skrive at hvert menneskes liv er et eventyr, skrevet av Guds finger. Og derfor kan jeg lytte til Gud, han som er kjærlighet, og til Mahlers kjærlighetssats, og finne den samme tonen. Den samme A-en.

Mahlers sluttsats starter med en fløyte som spiller en forsiktig A. A er kammertonen; grunntonen som alle orkestre stemmer instrumentene etter. Livets kammertone finner du i den stemmen som kommer til deg gjennom tid og rom. Den har hvisket til deg helt siden du ble til: «Jeg er her. Du er elsket.»

Lytt etter A-en fra kjærlighetssatsen. 

Lytt etter tonen fra Himmelen. 
Evangeliets grunntone. 
Den klare tonen av håp.
Finn A-en og stem livet etter den.
Og hvis du trenger hjelp til å finne den: Lytt til «Hva kjærligheten forteller meg».
Deretter er du klar for å synge. 

«Så vakkert jeg kan vil jeg synge for deg, du velsignede kjærlighet 
For alle de mektige stunder av liv som du omfavner meg med 
for alle drømmer som driver av sted 
og for alle lysets sekunder» 
(Ole Paus)

«Syng for Herren, velsign hans navn. Forkynn hans frelse fra dag til dag!» (Sal 96,2)

Første gang publisert 25. april 2017 da Sal 96,1-13 var dagens bibeltekst



HENFØRT: Johannes (5) elsker å lytte til sluttsatsen av Mahlers tredje symfoni: "Hva kjærligheten forteller meg", som Mahler kalte den.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 2017


Lytt til Berlinerfilharmonikerne spille de siste sju minuttene av Mahlers tredje symfoni her på Spotify (Deutsche Grammophon 2002)


26 juni 2018

Om livet, et pust i sivet, og evigheten

Vips var det gått sju år. Fascinerende!

«Hva er vel livet, 
et pust i sivet, 
som synker ned. 
Et spill av krefter, 
som higer efter 
en evighet.»


... skrev den danske dikteren Adam Oehlenschläger (1779-1850). Som tenåring skrev jeg det inn i sitat- og diktsamlingen min.

For sånn er det jo, livet. Fort borte, som et pust i sivet. Og samtidig har vi disse sterke livskreftene i oss, som "higer etter en evighet". 

I Bibelen dukker det også opp. I Forkynnerens bok finner du både det flyktige og evighetslengselen.

Alt har sin tid
3Alt har sin faste tid,
        alt som skjer under himmelen, har sin tid:
   
  2 en tid til å fødes, en til å dø,
        en tid til å plante, en til å rykke opp;
   
  3 en tid til å drepe, en til å lege,
        en tid til å rive, en til å bygge;
   
  4 en tid til å gråte, en til å le,
        en tid til å sørge, en til å danse;
   
  5 en tid til å kaste steiner, en til å samle dem,
        en tid til å ta i favn, en til å la det være;
   
  6 en tid til å lete, en til å miste,
        en tid til å gjemme, en til å kaste;
   
  7 en tid til å rive sund, en til å bøte,
        en tid til å tie, en til å tale;
   
  8 en tid til å elske, en til å hate,
        en tid til krig og en til fred.


   
 11 Alt skapte han vakkert i sin tid.
        Også evigheten har han lagt
        i menneskenes hjerter.

Her kan du høre Kronprinsesse Mette-Marit lese akkurat dette bibelutdraget på albumet "Sorgen og gleden" (lenke til Spotify).

Et ungt hjerte

På kjøleskapet vårt har vi en magnetplate der det står:

"Måtte ditt hjerte alltid forbli ungt, og dine drømmer leve evig." 

Nei, det er ikke svulstig eller sentimentalt svada. Det er fint sagt. Jeg skal forklare hvorfor.

I Bibelen snakkes det ofte om hvordan Gud står de harde imot - de stolte, de lukkede, de hovmodige, de som har stivnede hjerter, steinhjerter. Målet mitt er å passe på at hjertet mitt forblir mykt og levende, åpent for Gud og menneskene rundt meg. Det legger jeg i "et ungt hjerte": Et hjerte som er åpent og mykt, ikke hardt og stengt. Jo eldre du blir, og jo mer fælt du opplever, jo mer aktivt må du jobbe for å forhindre forsteining.

"Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet går ut fra det" står det i Ordspråkene 4,23.

Må hjertet ditt forbli ungt, varmt, bankende og levende - gjennom alt. 

Drømmer som lever evig

Når det gjelder drømmer, så tenker jeg det gjelder å holde drømmene så store at de ikke bare omfatter meg. Drømmer som er så store at flere kan bo i dem, også gjennom lange tider. Drømmer som gir mening til livet. Hvilke drømmer har du som burde leve evig?

Her er mine topp tre:
Jeg drømmer om at folk i Norge, og i Europa, skal finne veien hjem igjen. Hjem til sin far, Gud, og til sin mor, Kirken.

Jeg drømmer om at det skal bli reist et nytt benediktinerkloster på Selja, som vil hjelpe mange i Norge med nettopp å finne veien hjem igjen til Gud og til Kirken.

Og jeg drømmer om at barna mine skal leve i kjærlighet og finne den plassen i Guds historie som er bare deres. Da vil de (og mennesker de forandrer) gjøre en forskjell i historien også etter at jeg er borte, når jeg er helt hjemme hos Gud.

Det drømmer jeg om, det ber jeg om og det jobber jeg for. Tre drømmer som henger nøye sammen med Guds store historie. Tre drømmer som har det felles at de alle kan leve videre etter meg, og gjennom andre enn meg.

Bare sånn kan livet mitt få dyp mening og bli noe mer enn et pust i sivet - ved at livet mitt kobles på evigheten. Guds evighet.



SUNNIVA: Skjønneste Sunniva. Like nydelig, inni og utenpå, da som nå. Første skoledag på fantastiske St. Paul skole, på St. Paul kirketrapp, 24. august 2011. 
Siste skoledag på barneskolen på St. Sunniva skole, på St. Olav kirketrapp, 22. juni 2018.

På én måte skjønner jeg ikke hvor de sju årene har blitt av. På en annen måte føles det som et halvt liv, eller et helt annet liv, siden.

PÅ VEI HJEM: Livet går så fort. Plutselig er det over. Det er viktig å feire alt som feires kan mens man er på vei hjem. For eksempel at Sunniva er ferdig med barneskolen - og at hele skoleåret er fullført for alle fire. Det er definitivt verdt en isfest.

ROSER TIL EN ROSE: Sunnivas "siste dag på barneskolen"-roser. Er det noe som minner om livets flyktighet, så er det avkuttede blomster. Samtidig er det få ting som vitner så direkte og intenst om Skaperen som det vakre blomster gjør. De forteller om Han som kalte oss til livet; både vi og rosene og alt annet som lever.


Les også: