Ettertanke | Stedfortrederen i Auschwitz

St. Maximilian Kolbe (1894-1941)

På denne dagen for 82 år siden, klokken 12.30 den 14. august 1941, gikk presten Maximilian Kolbe i døden i stedet for en familiefar i konsentrasjonsleiren Auschwitz.

To uker tidligere var en fange forsvunnet. Som represalie ble ti tilfeldige fanger plukket ut til å sulte i hjel i den underjordiske mørkecellen. En av dem, Franciszek Gajowniczek, skrek ut i desperasjon: «Min hustru og mine barn, jeg skal aldri se dem igjen!» Maximilian Kolbe gikk da fram og tilbød seg å ta hans plass. «Hvem er du?» spurte leirkommandanten. «Jeg er en gammel katolsk prest», svarte 47-åringen. Dette var eneste gang i Auschwitz' historie at noen frivillig gikk i døden i en annens sted.

De neste dagene forvandlet Kolbe sultebrakkens mørke helvete til å bli en liten helligdom med bønn og sang, omsorg og tillit. Etter hvert ble de tørstende mennene så svake at bønnene ble til hvisking. De fleste lå avkreftet på gulvet, men fransiskanermunken sto eller knelte midt i rommet.

Etter 14 dager var bare Kolbe ved bevissthet. Han ba en bønn og rakte selv frem armen til dødssprøyten. Maximilian ble helligkåret i 1982 på Petersplassen i Roma. Franciszek Gajowniczek, mannen som ble reddet, var til stede.

Kirkelærer Frans av Sales (1567-1622) skrev: "Det er ikke mer forskjell mellom det skrevne Evangelium og en helgens liv, enn det er mellom skrevet musikk og sunget musikk".

Maximilian Kolbe levde evangeliet, og han levde dagens bibeltekst: 

”Sett mot i de motløse, ta dere av de svake og vær overbærende mot alle. La ingen gjengjelde ondt med ondt, men strev alltid etter å være gode mot hverandre, ja, mot alle. Vær alltid glade, be uavbrutt, takk Gud under alle forhold! Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom.” (1 Tess 5,14 f.f.)

Tidligere publisert i Vårt Land 14. august 2008, samt her på bloggen 14. august 2012, 2017 og 2020. Utvidet i 2021 og løftet opp på nytt i 2023.

Les mer:

Les biografien til Maximilian Kolbe her på katolsk.no

Denne boken anbefaler jeg varmt.

I tillegg anbefaler jeg varmt denne boken, Maximilian Kolbe - martyren fra Auschwitz,  av Ingrid Ydén-Sandgren. En ytterst interessant bok om en en av vår tids største helgener. 188 sider, det vil si ikke for lang. Du får kjøpt den her i St Olav bokhandel (både på nett og i den fysiske bokhandelen i Akersveien i Oslo).

Boken er godt skrevet, lettlest og koster bare 95 kr 😊

Og her er fem kjente sitater av den hellige Maximilian Kolbe:

"Vær en katolsk kristen:
Når du kneler foran et alter,
gjør det på en slik måte
at det er mulig for andre å se
at du vet hvem du kneler for."
St. Maximilian Kolbe

"Let us remember that love lives through sacrifice
and is nourished by giving.
Without sacrifice, there is no love.
I wish for you and for myself the best appreciation of sacrifice
which is the unconditional willingness to sacrifice."
(Letter of St. Maximilian to Fr. Konstanty)

"La oss huske at kjærligheten lever gjennom offer
og får næring av å gi.
Uten offer er det ikke kjærlighet
Jeg ønsker for deg og for meg selv den beste verdsettelsen av offer,
som er den ubetingede viljen til å ofre."
(Brev fra St. Maximilian Kolbe til fr. Konstanty)

"The most deadly poison of our time
is indifference."
"Vår tids dødeligste gift
er likegyldigheten."
St. Maximilian Kolbe

Den hellige Maximilian Kolbe hadde en særlig kjærlighet til Jomfru Maria, og tillit til hennes forbønn og hjelp. Han sa:

"Never be afraid of loving the Blessed Virgin too much.
You can never love her more than Jesus did."

"Ikke vær redd for å elske den salige Jomfruen for mye.
Du klarer aldri å elske henne mer enn Jesus gjorde."
St. Maximilian Kolbe

"Never forget to love."
"Glem aldri å elske."
St. Maximilian Kolbe

Under den tyske okkupasjonen av Polen skjulte St. Maximilian Kolbe (1894-1941) og hans fransikanerbrødre 3500 flyktninger i klosteret sitt. Da det ble oppdaget, ble de alle deportert til konsentrasjonsleiren Auschwitz, der fransiskanerpresten reddet familiefaren Franciszek Gajowniczek fra døden ved å gi sitt eget liv.

Jesus sier: "Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. 
Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen.
Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. 
Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.
Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!" (Joh 15,9 ff.) 

Den salige Mor Teresa av den dunkle natten

I dag er det minnedagen for Mor Teresa, 1900-tallets kanskje mest lysende helgen. Hun døde 5. september 1997, etter å ha gjennomlevd den lengste mørke natten i noen kjent helgens liv. 

Før Mor Teresa startet Missionaries of Charity-ordenen, hadde hun stadige, sterke kallsopplevelser der Jesus sa til henne ”Kom, vær mitt lys”. Jesus insisterte på at hun skulle sette i gang i Calcuttas mørke slumkvarter. Men så fort erkebiskopen gav sin tilslutning i 1947 og ba henne gå i gang, opphørte den inderlige kontakten med Jesus.

Med unntak av noen få dagers opphold i 1958, varte natten helt til hun døde i 1997. ”Det finnes et forferdelig mørke inni meg, som om alt var dødt”, skriver hun. ”Herre, min Gud, hvem er jeg at du skulle overgi meg? Jeg roper, jeg klenger meg fast, og ingen svarer. Mørket er så mørkt, og jeg er så ensom.”

Da Mor Theresa mottok Nobels Fredspris i 1979, omtalte hun abort
som ”det største av alle onder i verden”, og hun sa i sin takketale:
”Hvis du kjenner til en kvinne som ikke ønsker å beholde sitt barn
og vil ta abort, prøv å overbevise henne om å gi barnet til meg.
Jeg vil elske det barnet, og se i det et tegn på Guds kjærlighet.”

Den dunkle natten

I 1961 får hun hjelp til å forstå meningen med sin dunkle natt: I mørket får hun nemlig delta i Jesu lidelse, hun er forenet med Jesus i Getsemane og på korset, og dermed med alle som lever i mørke.

”Den Jesus som levde i Mor Teresa var ikke den oppstandne, men den lidende Herren, han som sa på korset, ”jeg er tørst”,” skriver Wilfrid Stinissen. Mor Teresa var et levende vitne om Guds tørstende kjærlighet med hele sitt liv.

En tro som ikke bygger på følelser

Etter ”forklarelsen” skriver hun: ”Jeg er ikke ensom. Jeg har Hans mørke, jeg har Hans smerte... jeg vet at jeg har Jesus, i denne uavbrutte forening, for min ånd er fiksert på Ham og Ham alene, i min vilje.”

Stinissen fortsetter: ”Hos Mor Teresa blir det overtydelig at mennesket består av flere lag som ikke i det hele tatt trenger å være samstemte. Hellighet er noe annet en fullkommen harmoni. Kjærlighet til Gud består i å ”ville ham”. Når følelsene ikke følger med, bærer viljen hele ansvaret. Kjærligheten savner da den ”virkelighetsopplevelsen” som følelsene pleier å gi, i stedet får kjærligheten en sjanse til å bli helt uselvisk.”

Den smertefulle natten gav
en intens union med Gud.

Klippefast tro

Den stadige, smertefulle lengselen hennes etter Gud var et overtydelig bevis på en klippefast tro. Hennes følelse av ikke-tro bæres av en fast, usvikelig tro. Alt i henne kretset omkring Gud. Mor Teresa lærer oss dermed ikke å tvile. Hun lærer oss å holde fast ved troen selv når mørket kommer og følelsene motarbeider oss.

Dessuten lærer hun oss å se verden med Guds øyne. Se for deg et utviklingsland. Så tenker du på hva som er Guds vilje for oss; at vi skal elske Gud og elske vår neste som oss selv. Hvilke land ser Gud på som u-land?

"Vi kan ikke alle gjøre store ting, men vi kan alle gjøre
små ting med stor kjærlighet." (Mor Teresa, 1910-1997)

Mørket i Europa

Når Mor Teresa snakket om ”mørket på jorden”, tenkte hun i begynnelsen bare på de utstøtte og uønskede fattige.

Etter hvert som hun begynte å stifte klostre i rike, sekulariserte land, innså hun at det finnes et enda mørkere mørke enn det hun møtte i slummen; mørket i et samfunn som har fått kunnskap om Gud, men som holder på å forlate ham.
 

Den åndelige fattigdommen i rike land

Mor Teresa sa, i en meditasjon over teksten i Matt. 25, 35-40; "De sultende er ikke bare de som sulter etter brød, men også etter kjærlighet og omsorg, og etter å være noen for noen. De hjemløse er ikke bare de som savner et hus av sten, men også de som ikke har noen å være sammen med".

Mor Teresa hevdet at "den åndelige fattigdom i den vestlige verden er langt større enn den materielle fattigdom blant vårt folk. I Vesten finnes det millioner av mennesker som lider forferdelig under ensomhet og tomhet. De føler seg uelsket og uønsket. Disse mennesker lever ikke i sult i fysisk forstand, men de gjør det på en annen måte."

Hun delte vårt mørke

Det var Mor Teresas kall å ikke bare arbeide for dem som lever i mørke, men også å dele deres mørke og å være Guds lys i mørket.

Mor Teresa fikk erfare hvordan det føles å leve uten Gud. Og som Stinissen skriver: ”Det er godt at det finnes en nåtidig helgen man kan vende seg til når alt kjennes mørkt, tomt og meningsløst.”

Ora pro nobis, vår alles kjære Mor Teresa.

Første gang publisert 05.09.2012. Løftet opp på nytt 05.09.2023.

NRK-andakt | I ørkenen med Gud

Vi var på tur i Israel. Vi hadde lagt bak oss en båttur over Gennesaretsjøen i Jesu fotspor – bokstavelig talt – og hadde fulgt etter ham opp på Saligprisningsberget i Galilea. Vi hadde sittet under de 1600 år gamle oliventrærne i Getsemane hage, og vi hadde bedt ved den tomme graven i Jerusalem.

LYTT til radioandakten her på nrk.no

Klokken var bare fem-seks om morgenen da vi kjørte ut av Jerusalem og inn i Juda-ørkenen. Solen hadde nettopp begynt å lyssette det golde fjellandskapet. Bussen sov. Jeg var våken. Betatt. Bergtatt. Av ørkenen og av kong David som møtte Gud nettopp her. Foran meg lå Salme 63, den tørstende salmen som David skrev den gang han var i Juda-ørkenen.

Stemmen hans bar gjennom ørkenen og århundrene og smakte evighet. Jeg leste ordene om og om igjen, helt til de ble der inne uten sjanse til noen gang å slippe ut igjen:

"Gud, du er min Gud, som jeg søker.
Min sjel tørster etter deg,
min kropp lengter etter deg
i det øde, tørre, vannløse land.
Jeg tenker på deg når jeg ligger og hviler,
og grunner på deg hver nattevakt." (Salme 63)

Senere kom vi fram til En-Gedi-oasen, der vi vasset i kulpen under et av fossefallene. De sa at vi kunne se den derfra: Hulen der David gjemte seg for dødsfienden sin; kong Saul, som lette etter David for å drepe ham. Det fysiske stedet der det skjedde; der David gjemte seg innerst inne i hula, og da Saul senere la seg i hulen for å sove om natten, tok ikke David livet hans, i stedet tok han bare og skar en bit av kappen hans.

Tre årtusen senere stod vi der i En-Gedi-oasen i Juda-ørkenen og så opp mot kalksteinsgrotten der Saul kunne møtt et hat han fortjente, men i stedet møtte en kjærlighet han ikke fortjente: "Se nå her, min far, her har jeg fliken av kappen din i hånden". sa David (1. Sam 1,12)

Saul, store mannen, kongen, klarte ikke å la være. Tårene fosset. Han gråt så høyt at vi fortsatt leser om det 3000 år senere. Og hvis du drar til fossefallet i En-Gedi i dag – og lytter godt – kan du fortsatt høre ham, mannen som ble elsket av sin fiende.

Musikk: Shane & Shane – "Psalm 63" (lenke til Spotify)

LYTT til andakten og musikken her på nrk.no

Israel kalles ofte for «Det femte evangelium», fordi i likhet med de fire bibelske evangeliene lar Det hellige land deg få møte Jesus og Bibelens fortellinger på en helt spesiell måte. Desember 2000 var jeg tilbake i kulpen i En-Gedi-oasen (bildet). Første gang jeg besøkte Israel var i 1996. Det er 1996-turen jeg forteller om i andakten her. Hvis du noen gang får muligheten til å reise til Israel: Dra!

Etterord om Salme 63

Jeg tror jeg brukte lenger tid på å lete etter musikk til denne andakten, enn på å skrive den. Til morgenandakten på P1 er det ikke lov å bruke kormusikk eller annen musikk som høres ut som kirkemusikk. Det er ikke noe begrensninger på teksten, men selve musikkstilen må ikke skille seg ut fra resten av musikken på P1.

Dermed hørte jeg gjennom starten på over 200 versjoner av Psalm 63 på Spotify. Det var en nyttig øvelse. Jeg var ikke ærlig talt ikke klar over at det fantes så mye dårlig kristen musikk. Til slutt fant jeg fem sluttkandidater som jeg kunne gå god for og sendte til NRK. Heldigvis likte produsenten best den som jeg også likte best: Psalm 63 med Shane & Shane fra albumet Psalms Live

Her er teksten:
O God You're my God
I seek You
O my soul it longs for You
my flesh faints for You in this land
this dry land where there is no drink
I've looked upon You in this place
be holding your power and glory, Lord

Because Your love is better than life is
I will praise You as long as I'm alive
and in the face of precious Jesus
O my soul will be satisfied

De andre fire versjonene av Davids Salme 63 er også fine! Kanskje du liker en av dem bedre eller like godt? Her er de:

• Psalm 63 med Shane & Shane fra albumet Psalms, Vol. 2 Dette albumet inneholder kun bibelske salmer. Det var først nå i morges at jeg begynte å høre på det (på andre låter enn Psalm 63), og jeg liker det veldig godt. Anbefales!
• Psalm 63 av Erik Bledsoe 
• You are water (Psalm 63) av Erik Bledsoe 
• Psalm 63 med Mark Baldwin og Leanne Albrecht 

Denne bloggposten ble første gang publisert her på bloggen 28. april 2018.

Fra samme andaktsuke i NRK, april 2018:

• NRK-andakt | Gud bor på bunnen
• NRK-andakt | Båret av Kirken
• NRK-andakt | Din egen klagesang

Andaktsuke i NRK juli 2019:

• NRK-andakt | Legenden om Sankta Sunniva
• NRK-andakt | Det største sviket
• NRK-andakt | Munken som forandret Europa
• NRK-andakt | Jesus, jeg stoler på deg

Min første andakt i NRK, 1. august 2017:

• NRK-andakt | Hellig Olav som forbilde

Ettertanke | Det er i ham vi lever

Raphael (1483-1520), “Studie for St. Paulus preker i Aten”
(Foto: Public Domain)

Skulle du ikke ønske at du var der den gang Paulus holdt den episke talen sin i Aten? At du kunne se det nysgjerrige og faste blikket som han festet på tilhørerne? At du kunne høre styrken i stemmen hans? Det skulle jeg ønske. At jeg var der da. Men én gang kom jeg ganske nær. 

Sommeren 1998 var jeg på Areopagos-fjellet i Aten. Det var en merkelig følelse å stå der og se utover den eldgamle byen, løfte blikket opp mot tempelruinene på Akropolis og vite at akkurat her var det Paulus stod. Helt på ekte. Oppå disse atomene. Jeg stod der og hørte ordene hans klinge gjennom århundrene:

«Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’» (Apg 17,27f)

Vi mennesker er uhelbredelig religiøse. Vi er ikke bare «meningsskapende vesener». Vi er meningssøkende vesener. For det finnes en mening med livet, det finnes et opphav, en Skaper – han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. Og vi trenger ham for å leve! Hvis vi ikke finner ham, erstatter vi ham med all verdens substitutter.

I forrige uke dumpet det ned en epost i innboksen min. Emnefeltet lød: «Finn ut hva ditt liv og din garderobe mangler». Den utfordringen er så god at jeg lar den gå videre: Finn ut hva ditt liv mangler! Men jeg kan avsløre såpass mye som at svaret ikke er Bose solbriller med innebygde høyttalere i brillestengene. Det er rett og slett ikke det som skal til, selv om det kan tilfredsstille noen overfladiske behov en stakket stund.

Det finnes en tørst som er så dyp at ingen ting i denne verden kan slukke den. Likevel bygges det templer i Norge med navn som gir forhåpninger om tørstelindring. I Bergen heter kjøpesentrene for eksempel Kilden, Oasen, Arken og Lagunen, og folk søker dit i tusentalls fordi det er «noe» de mangler. Hvis kjøpesentrene hadde kunnet stagge tørsten, ville vi vært utørste for lenge siden. Men vi har kjøpt alt som er å kjøpe, og likevel er vi tørste og urolige.

Den hellige kirkefaderen Augustin (354-430) forklarer det slik: «For du, Herre, har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.»

Jesus selv ropte det ut: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.» Dette sa han om Ånden de som trodde på ham, skulle få.» (Joh 7, 37ff) 

Salige er de som tørster, for de skal få Den Hellige Ånd.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 26. mai 2021 da Apg 17,22–28 var dagens bibeltekst.

"To fall in love with God is the greatest romance;
to seek him, the greatest adventure;
to find him, the greatest human achievement"
Den hellige kirkefaderen Augustin av Hippo
Foto: The Catholic Gentleman

Ettertanke | Stor brødmangel i Norge

Seljumannamesse 8. juli 2020. Fikk brød.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg holder på å bli desperat av matmangel. Aldri før har det vært et år der jeg kan gjøre rede for hver eneste messe jeg har vært på. 

Men det har jeg kunnet siden 12. mars 2020. Hver eneste messefeiring har vært en dyrebar skatt. Alle ni. Jeg er takknemlig for direktesendinger fra messer, men la oss være ærlige: Det blir som forskjellen på å være på en fest og det å se en video av at noen andre er på en fest. Du blir ikke mett av å se på at andre spiser.

Jeg tror ikke på en gnostisk kristendom der kroppen er betydningsløs. Vi mennesker er ikke bare hode, tanker, ånd og sjel. Vi er kropp også. For Guds skyld, vi tror på den Gud som ble KROPP for vår skyld! Det er det jula handler om! Et incarnatus est!

Jeg er en kropp som trenger Kristi kropp. Jeg trenger fullt fellesskap med de andre kristne, Kirken, som er Jesu kropp på jorden. Jeg har et helt konkret behov for å spise Kristi legeme. Jeg trenger nattverden – en jevnlig, fysisk tilførsel av Livets brød.

Å være kristen uten kristent fellesskap og uten nattverd er sulteforing. Det er livsfarlig. Og åndelig død er langt farligere enn legemlig død. Hvor har det blitt av det perspektivet? Finnes det en koronakompensasjonsordning for ekstremt tap av åndelige verdier?

Jeg husker den gang en bibelskolelærer la inn over oss hvor viktig det var at vi fant en menighet å høre til i. «Å være en kristen er som å spille fotball.» sa hun. «Hvis du forteller meg at du er fotballspiller, og jeg spør «Hvilket lag spiller du på?», så hører du sikkert at det er absurd hvis du svarer «Å nei, jeg spiller ikke på noe lag». Like umulig er det å være en kristen uten menighet.» Og jeg vil selv legge til: Å være kristen (eller fotballspiller) uten den helt sentrale, hvite, runde tingen er også utenkelig. Jeg er komplett avhengig av å spise Livets brød. Livet mitt avhenger av det. Slik situasjonen er nå, så sulter jeg. Gi meg Jesus! Gi oss i dag vårt daglige brød!

Det er stor brødmangel i Norge. Folket sulter. Jesus sa: ««Guds brød er det brødet som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.» Da sa de til ham: «Herre, gi oss alltid dette brødet.» Jesus svarte: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.» (Joh 6,33-35)

Det er min bønn for det Herrens år 2021: «Herre, gi oss alltid dette brødet.» Alltid! Folkefrelsar, til oss kom!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 15. januar 2021 da Johannes 6,28–35 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

Tips for å minske sultskaden i koronatiden

I denne saken på katolsk.no kommer fem katolske ordensfolk med sine anbefalinger og tips til hva vi kan gjøre når vi ikke kan delta i messen på grunn av koronarestriksjonene. Denne saken ble laget i mars 2020 da alt var helt stengt. De siste ukene har det vært store restriksjoner (maks 10 deltakere i messer innendørs i Oslo), men flere katolske menigheter har organisert større utendørsmesser. Jeg tipper at hvis saken hadde blitt laget i forrige uke, ville ordensfolkene ha lagt til: Gå til messe så ofte du kan! Gå NÅ mens du kan!

Kristi Himmelfartsdag 2020. Første messefeiring jeg fikk være med på i kirken siden nedstengingen startet. Sterkt å være tilbake. Jeg tror alle som var der følte et ekstra ansvar for å bære fram bønnene for alle dem som så gjerne ville komme, men som ikke fikk plass. Messen ble direktesendt på Facebook og YouTube.

Maria i kirken på Kristi Himmelfartsdag 2020. En stor velsignelse å få være tilbake.

OLSOK: Vi er rikt velsignet i Oslo, som har så mange klostre i tillegg til menighetene. Da det var fullt i St. Olav domkirke, fikk vi bli med på Olsokmessen i St. Dominikus klosterkirke.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

2020 - sulteforingens år

Som sagt: Aldri før har det vært et år der jeg har vært så sjeldent til messe at jeg kan huske og gjøre rede for hver eneste messe jeg har vært med på. Men det kan jeg i år, iallfall etter 12. mars. Den første messen jeg deltok på etter nedstengingen, var høymessen i St Olav domkirke på Kristi Himmelfartsdag 21. mai (se bildet over her).

De fleste messene har jeg delt bilder og rapporter fra her på bloggen. Du kan klikke direkte på lenkene  i teksten her for å komme dit: Seljumannamesse på Selja 8. juli, olsokmesse i St. Dominikus kloster 29. juli (bildet over), Johannes’ første hellige kommunion i St. Josef kirke 5. september, Sunnivas konfirmasjonsmesse i Trefoldighetskirken 19. september, Hellig Olavs omvendelse i St. Olav 16. oktober, kveldsmesse i St. Olav 9. november, julemessen i St Olav 2. juledag og kveldsmessen 2. januar. 

I tillegg sang jeg på MFs lutherske semesteråpningsmesse i Fagerborg kirke 12. august (bildene under), pluss at jeg har fått med meg noen andakter i kapellet på MF, og selvsagt mange livesendinger av katolske messer. Men likevel. That’s it. Det er jo til å grine av. Skikkelig sulteforing. Jeg takker Gud for at jeg har mye å tære på fra tidligere år. 

Høytidelig åpning av studieåret 2020/2021 i vakre Fagerborg kirke. Alle strengt plassert i koronamønster.

Fagerborg kirke ser steingammel ut, men den er bare litt over 100 år gammel. Kirken er bygget i nygotisk stil og stod ferdig i 1903. Ytterdørene er kanskje noe av det fineste, laget som de er i en middelalderinspirert stil.

Ingen messefeiring i kirken

Når det er så sjelden at jeg får gå i kirken, blir hver eneste messefeiring en liten oase. Det er noe jeg virkelig ser fram til og lengter til. Tørster etter. Noe som får meg til å holde ut. Helt siden jeg var i messen 2. januar har jeg gledet meg til mandag 25. januar. Da skulle jeg være én av ti personer som var med i sakramentsandakten og messefeiringen i St. Olav domkirke. Jeg hadde til og med kontaktet menighetskontoret og fått reservert billett i god tid, for det kan man hvis det er en spesiell anledning. Og 25. januar er en veldig spesiell dato for meg.

Den 25. januar feirer vi nemlig Pauli omvendelsesdag, og denne dagen i 2021 er det nøyaktig 13 år siden jeg gikk inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Hvert eneste år etter det har jeg alltid gått til messefeiring på denne dagen, i dyp glede og takknemlighet for at Jesus ledet meg til sin ene, hellige, katolske og apostoliske kirke, og satte føttene mine på fjell. Klippen, Kefas, Peter. 

TU ES PETRUS: Første gang jeg så opp inne i kuppelen til Peterskirken, i 1998, ti år før jeg konverterte, fikk jeg tårer i øynene. Der står nemlig disse mektige ordene fra Bibelen, fra Matt 16,18-19:

"Tu es Petrus et super hanc petram aedificabo ecclesiam meam et tibi dabo claves Regni coelorum."

På norsk: "Du er Peter [Peter betyr klippe], og på denne klippen vil jeg bygge min kirke. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler."
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

LYKKELIG KATOLSK KRISTEN: That's my church. Så glad og fri blir du når du har fått føttene på fjell. Bildet er tatt fra toppen av Peterskirkens kuppel i Roma påsken 2016. Jeg gleder meg til jeg kan reise tilbake. En vakker dag. En veldig vakker dag.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Full nedstenging

Min første tanke da Oslo kommune annonserte full sosial nedstenging i dag, var derfor: Hva skjer nå med kirkene? Jeg gikk til kommunens hjemmeside og fikk tårer i øynene (helt seriøst, jeg fikk det). 

Nå har de ikke bare stengt kirkene helt for messefeiring, slik de gjorde i mars i fjor. De har stengt dem totalt (bortsett fra for begravelser), slik at vi ikke en gang kan komme til kirken og være der i stillhet, i personlig bønn og tilbedelse. Det er grusomt. Ikke en gang i mars i fjor var det så ille som dette. Da var iallfall kirkedøren åpen, og vi kunne gå inn og tenne et lys og be en bønn, slik man alltid kan i St. Olav domkirke. Vi kunne komme og være nær Jesus, han som alltid er til stede i tabernaklet der de innviede, forvandlede hostiene er.

Morgen, midt på dagen, kveld, hverdag, helg - døren til St. Olav domkirke i Oslo er alltid åpen, 365 dager i året. Som oftest er det allerede noen der og ber. Det er liksom bare å komme inn og kople seg på Kirkens bønn. Bli omsluttet av de helliges samfunn. Og alltid brenner lysene. Alltid. Nydelig ❤️ Men nå er til og med den veien stengt for oss. Inni meg skriker jeg et stort NEI.

Livsvarig kjærlighet

I dag er det 4747 dager siden jeg konverterte den 25. januar 2008 (i følge timeanddate.com). I alle de 4747 dagene har jeg vært full av dyp, dyp glede over at jeg hører til i Kirken. (Jeg kan bare ikke si det høyt hver dag. Men i dag gjør jeg det.) Jeg er så takknemlig! Det som er spesielt med denne dype gleden, er at den finnes der helt uavhengig av hvordan livet og sinnsstemningen ellers er. Det er glede midt i sorg, midt i hverdagen, midt i stress, og selvsagt midt i glede - midt i alt! Det er en dyp glede som bare ligger der under alt og bærer meg.

Dette er ingen konvertittforelskelse. Alle vet at forelskelser går over etter to år. Dette er dyp, livsvarig kjærlighet. TAKK JESUS!

«Føler du deg mer hjemme i Den katolske kirke?» spør mange meg. Svaret på det er: Nei. Jeg føler meg ikke mer hjemme. Da jeg kom til Den katolske kirke kom jeg hjem. Smarteste jeg noen gang har gjort. Evig takknemlig. Skriver mer om konversjonen her i en bloggpost fra 10-årsjubileet mitt.

Av alle de fine, katolske, direktesendte messene i 2020, var det denne det var sterkest å delta i: Bispevielsen av cisterciensermunken Erik Varden i Nidarosdomen, 3. oktober 2020. Jeg lå til sengs med bronkitt, men kunne likevel delta i messen, gjennom åndelig kommunion.

Hvis du ikke kan dra til Nidarosdomen, la Nidarosdomen komme til deg. Den lille lysestaken for telys (til høyre i bildet) er laget av kleberstein og hugget av steinhuggerne i Nidarosdomens restaureringsarbeider. Du får kjøpt den i Nidarosdomens gavebutikk.

Deo gratias! Gud være lovet! Vi har på nytt tre katolske biskoper i Norge!
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Årets kirkehistoriske høydepunkt: Bispevielsen av biskop Erik Varden i Nidarosdomen

Av alle de fine, katolske, direktesendte messene i 2020, var det denne messen det var sterkest å delta i live: Bispevielsen av cisterciensermunken Erik Varden i Nidarosdomen, 3. oktober 2020. Den første katolske bispevielsen i Nidarosdomen siden reformasjonen.

Så til slutt, og til oppmuntring her i dag, her har dere noen fine saker fra bispevielsen - åtte tips som har ligget blant 191 andre bloggutkast og ventet i noen måneder på å bli delt med dere:

Adresseavisen (ingen betalingsmur):  Portrettet | Den utvalgte

katolsk.no: Fin samleside med mange saker om biskop Erik Varden og om bispevielsen 

nrk.no: Erik Varden var munk i 20 år - Vigslet til ny katolsk biskop i Nidarosdomen

Dagsrevyen: Erik Varden var lørdagsgjest i Dagsrevyen. Se innslaget her.

Catholic Newsagency: Norway's newest Catholic Bishop is Cistercian Monk Erik Varden

Vårt Land: La seg flat og ble reist til biskop

Dagen: Portrett: Hjem til et fremmed land

YouTube: Her kan du se opptaket av hele direktesendingen fra bispevielsen

Ettertanke | En kur mot uro

«Gud, du har skapt oss til deg og vårt hjerte er urolig inntil det finner sin hvile i deg.» (Kirkefader Augustin)Pilegrimsvandring langs Sunnivaleia fra øya Kinn til den hellige øya Selja - en vandring over sjø og land. 

Foto: Knut Magne Nesse/Sunnivaleia

Jeg føler meg ofte rolig. Men noen få ganger i mitt liv, to for å være nøyaktig, har jeg opplevd en ro som overgår alt annet. Før det visste jeg ikke at jeg kunne puste så fritt. Jeg visste ikke at jeg kunne tvile så lite. Jeg visste ikke at Gud kunne være så virkelig. 

Med andre ord har jeg blitt enda mer tørst og rastløs. Jeg vil ha mer av Gud. Jeg vil erfare Gud. 

Å være pilegrim handler om nettopp dette. Det handler om å sette seg i bevegelse for å komme nærmere det hellige. Nærmere Gud. 

Pilegrimsvandring er en kur mot uro, derfor blir pilegrimsvandring stadig mer populært i dag. Allerede for 1600 år siden forklarte kirkefaderen St. Augustin (354-430) hvorfor vi er så urolige: «Gud, du har skapt oss til deg og vårt hjerte er urolig inntil det finner sin hvile i deg.»

Vår tid har mistet Gud av syne. Kanskje ikke først og fremst fordi vi har tenkt oss bort fra Gud, men fordi vi har fjernet oss fra naturen og stillheten – de to faktorene som i århundrer fostret en religiøs sensitivitet. 

Tidligere hadde folk direkte kontakt med skaperverket. Dermed kom de også tettere på Skaperen: «Himmelen forkynner Guds herlighet, hvelvingen forteller om hans henders verk.» (Sal 19,2)

Før elektrisiteten hadde folk i tillegg lange perioder med stillhet og mørke, det vil si hvile fra sanseinntrykk. I dag har vi konstant sansestimuli. Derfor er pilegrimsvandring en kur for vår tid. Etter fire-fem dager på vandring kommer en stillhet som man vanskelig kan oppnå ellers i dag. I den stillheten taler Gud.

Den første du møter under en pilegrimsvandring er deg selv. Vendepunktet i Jesu fortelling om den bortkomne sønnen skjer her: «Da kom han til seg selv, og sa: Jeg vil bryte opp og gå til min Far» (Luk 15,17 f) Som en følge av at du kommer til deg selv, møter du også Gud, han som har vært der og ventet på deg hele tiden.

Så søk Gud. Over alt. Og i alt. Med hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft – og med hele din kropp. Kort sagt: Gå pilegrim. 

Første gang publisert i avisen Vårt Land 5. juni 2020 da Sal 104,13-30 var dagens bibeltekst

SÅ lykkelig blir du av å gå pilegrim over Selja-fjellet. Jeg elsker havet, fjellet og åpne landskap. Vakkert og vilt! Akkurat sånn som jeg liker det.
Foto: Olav Aadland Høen, 2015

Det er nydelig å gå pilegrim langs de gamle pilegrimsstiene til det undergjørende krusifikset i Røldal også. Her fra en pilegrimsvandring jeg arrangerte til gammeljonsok 2010. Flere bilder her.
Foto Ragnhild H. Aadland Høen

27. februar 2019 holdt jeg foredraget "En kristen, en pilegrim. Hva gjør hellige steder med oss?" under Katolsk Grovbrød i St. Olav menighet. Du kan se hele foredraget her på YouTube.

Les også:

• Ettertanke | Engler og profeter - en andakt om Erik Byes Pilegrimssang og om en pilegrimsvandring til Røldal
• Bli med på den katolske seljumannamessen på Selja 8. juli 2020

Ettertanke | Den skjelvende paven

Etter hvert ble Johannes Paul II paven som bare klarte å stå ved at han lente seg på korset: Bispestaven med det kjente krusifikset på toppen.
Foto: AZ Quotes

Da pave Johannes Paul II stod på balkongen som nyvalgt pave og kom med sine første ord, sa han: "Vær ikke redde – åpne dørene for Kristus!" De ordene skulle bli et ledemotiv for hele pontifikatet hans.

Pave Johannes Paul den store startet ut som en ung og kraftfull, atletisk pave i 1978. Hvilke andre paver har du sett stå slalåm? Han drev med både fjellklatring, svømming, padling, fotball og knusing av kommunismen. Spesielt berømt ble han for sitatet "Av alle uviktige ting, er fotball det viktigste."

Johannes Paul II forble pave i over 26 år, helt til 2005. De siste ti årene hadde han sykdommen Parkinson. Dermed ble han stiv i kroppen, han fikk skjelvinger, langsommere bevegelser og det kjente, bøyde hodet.

Etter hvert ble Johannes Paul II paven som bare klarte å stå ved at han lente seg på korset: Bispestaven med det kjente krusifikset på toppen.

Mange var de som mente han burde gå av. Han ble latterliggjort, hånet og gjort narr av over alt. Men pave Johannes Paul II holdt fast ved kallet og ved korset. Han forente seg med den lidende Kristus. Han fikk oppleve at Guds kraft fullendes i svakhet, og at hans egen hjelpeløshet bare forherliget Kristus. På den måten gav han verdighet til andre som lider under sykdom og alderdom.

Den skjelvende paven nådde gjennom til hjertene, og spesielt hos de unge. På de katolske Verdensungdomsdagene møtte millioner av unge kristne opp. De ville være med den gamle hyrden som ledet dem til Jesus Kristus – han som gjennom hele sitt pontifikat gjentok: Vær ikke redde!

Han talte med Ånd og kraft, og sa til dem:

«Det er Jesus du søker når du drømmer om lykken. Han venter på deg når ingenting annet av det du finner tilfredsstiller deg. Han er den skjønnheten du er så tiltrukket av. Det er han som har skapt tørsten i deg etter fylde, den tørsten som ikke lar deg falle til ro med kompromisser.»

«Vær ikke redd. Ikke vær tilfreds med middelmådighet. Legg ut på dypet.» 

Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 26. februar 2019 da 1 Kor 2,1-8 var dagens bibeltekst

Les også:

• De tre pavene som står for tro, håp og kjærlighet - en bloggpost om de tre siste pavene våre
• Ettertanke | Spør Jesus hva han ønsker av deg - og vær modig - en ettertanke med inspirerende sitater av både pave Frans, pave Benedikt XVI og pave Johannes Paul II.

Ettertanke | Spør Jesus hva han ønsker av deg

Hvordan hadde Norge sett ut hvis alle som tror på Gud startet dagen sin med å spørre «hva ønsker du av meg i dag, Gud?» Jeg vet ikke. Men jeg er temmelig sikker på at svaret «veldig annerledes» ville være dekkende.

Så hvorfor starter vi ikke dagen på den måten, med et lite og enkelt spørsmål som er stort nok til å forandre verden? Igjen: Jeg vet ikke. Men jeg tror nok at frykt kan utgjøre en vesentlig del av forklaringen.

Pave Johannes Paul II gjentok stadig budskapet «Vær ikke redd!». Det er fordi vi trenger å høre det, igjen og igjen. «Vær ikke redd. Ikke vær tilfreds med middelmådighet. Legg ut på dypet,» er et av hans mest berømte sitater.

Når jeg leser bibelordet i dag der Jesus snakker om de hvite markene som står klare til innhøsting, da tenker jeg på dette sitatet av pave Frans: «Spør Jesus hva han ønsker av deg – og vær modig!» Det er faktisk nødvendig å legge til de tre siste ordene, «og vær modig», ellers skjer det ingenting. Ab-so-lutt ing-en-ting.

Pavene er helt samstemte i dette budskapet. Her er et av mine favorittsitater av pave Benedikt XVI:

 «Kjære venner, må ingen motgang lamme dere. Vær ikke redd, hverken for verden, for fremtiden eller for din egen svakhet. Gud har latt deg leve i dette øyeblikket av historien slik at hans navn, gjennom din tro, vil fortsette med å runge over hele verden.»

Vi lever i en verden som tørster etter evangeliet – en verden som tørster etter å høre at: 

«Det er Jesus du søker når du drømmer om lykken. Han venter på deg når ingenting annet av det du finner tilfredsstiller deg. Han er den skjønnheten du er så tiltrukket av. Det er han som har skapt tørsten i deg etter fylde, den tørsten som ikke lar deg falle til ro med kompromisser.» (Pave Johannes Paul II)

Selvsagt er det skummelt å legge ut på dypet. Men du gjør det ikke alene. Jesus er med. Når både verden og oppdraget føles for stort hjelper det dessuten å holde fast ved denne ene tingen: At det er Gud som har satt deg her. Han ville det. Det er ikke tilfeldig at du er her nettopp nå, i dette landet, i denne kulturen, i dette nabolaget. Han ville at akkurat du skulle leve akkurat nå, der du er. Hvil i det. Det gir glede, håp og mot.

Spør Jesus hva han ønsker av deg – og vær modig!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 10. juni 2016 da Joh 4,31-38 var dagens bibeltekst

Les også:

• "It is Jesus that you seek when you dream of happiness". Her finner du originalversjonen av alle pavesitatene i dagens ettertanke.

Jesus, du ser hvem jeg er

«Lykkelige er de som kan gjøre denne bønnen til sin egen:

Kristus, du ser hvem jeg er.

Det er viktig for meg å ikke skjule noe i mitt hjerte for deg.

Du har selv vært et menneske.

Og når jeg kjenner meg splittet,

kommer mitt tørstende hjerte til det punktet at det sier til deg:

Gjør meg i stand til å leve mitt liv rotfestet i deg,

Jesus Kristus; forén Du mitt begjær og min tørst.»

Bror Roger av Taize,
i boken "I alle ting en stille glede" (Verbum forlag)

Katolsk grovbrød

Faksimile: Vårt Land 23.09.2016

Er du sulten? Lei av å bli servert papp? Kom til Den katolske kirke og få skikkelig mat. Mat du virkelig vokser på.

I St. Olav menighet i Oslo får du i høst servert katolsk grovbrød for sjelen, noe til liv og vekst. Alle som er sultne på åndelig føde eller er nysgjerrig på katolsk tro og liv er hjertelig velkommen til foredrag og deretter samtale og tidebønn. Hvis du i tillegg er sulten på fysisk mat serveres det deilig suppe i pausen mellom messen kl. 18.00 og foredraget som begynner kl. 19.00. I det hele tatt kunne nok denne serien like godt vært kalt "Katolsk treretters middag" ;)

Kristen vekst i medgang og motgang

16. november er det jeg som skal holde foredrag. Temaet mitt er "Kristen vekst i medgang og motgang". Jeg håper å få med meg flest mulig av de andre foredragene også, for dette er virkelig førsteklasses foredragsholdere - de beste av de beste, folk som jeg svært gjerne lytter til. Dessverre får jeg ikke med meg det første foredraget med p. Pål Bratbak, da er jeg i Bergen. Håper flest mulig av dere andre får det med dere! Dette vil du ikke gå glipp av!

HØSTENS PROGRAM

Onsdag 5. oktober
P. Pål Bratbak: Messen, troen og livet

Onsdag 19. oktober
Bernt T Oftestad: Kristi offer – vårt offer

Onsdag 2. november
P. Øystein Lund: En barmhjertig Gud – ?

Onsdag 16. november
Ragnhild Aadland Høen: Kristen vekst i medgang og motgang

Onsdag 30. november
P. Ole Martin Stamnestrø: Jomfru Maria – floke og knuteløser

PRAKTISK

"Katolsk grovbrød" begynner kl 19.00 og foregår annenhver onsdag i høst. Sted: I menighetssalen, det vil si den røde teglsteinsbygningen like bak St. Olav kirke. Kirken ligger i Akersveien 1 i Oslo. Suppen serveres fra kl 18.30. (2. november fra kl 19.00.)

Det er mulig å først delta i kveldsmessen i St. Olav kirke kl. 18.00. Anbefales! Spesielt 2. november, Alle sjelers dag. Da fremføres Gabriel Faurés Requiem!

Friksjonen som beveger oss mot Gud

Henri Nouwen (1932-1996)

Friksjonen fra de mange motsetningene i livet kan hjelpe deg til å bevege deg mot Gud. Det skriver den katolske presten Henri Nouwen om i sin bok Bread for the Journey.

"De mange motsetningene i livene våre - slike som å kjenne på ensomhet når vi er hjemme, kjede oss mens vi er travle, være ensom når man er populær, være troende samtidig som man er tvilende - kan frustrere, irritere, ja, også gjøre oss mismodige.
De får oss til å føle at vi aldri er helt nærværende. Men det finnes også en annen respons.

Disse motsetningene kan bringe oss i kontakt med en djupere lengsel etter oppfyllelsen av et ønske som lever under alle ønsker og som bare Gud kan tilfredsstille.

Motsetninger, rett forstått, skaper friksjonen som kan hjelpe oss til å bevege oss mot Gud."

Henri Nouwen i boken "Bread for the Journey"

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen (publisert her med tillatelse)