Ettertanke | Fatale misforståelser om rettferdiggjørelsen

ALT AV NÅDE: En andakt om rettferdiggjørelsen, sett fra både katolsk og luthersk vinkel.

Den utløsende faktoren for den store kirkesplittelsen på 1500-tallet var at man svarte ulikt på et brennende hett spørsmål i samtiden: «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?». Både på katolsk og luthersk side anvendte man nøkkelbegrepene tro og frelse, men med ulik betydning.

Den katolske kirke brukte ordet frelse for å beskrive hele prosessen fra du blir Guds barn i dåpen og like til den dagen du har «stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen» (2 Tim 4,7) – du er frelst den dagen du dør som Guds barn. Når Luther talte om frelse, snakket han om det innledende steget, som å gå om bord på Noas Ark – ikke hele prosessen.

Med tro siktet det katolske konsilet i Trient (1545-1549) til troen som intellektuell overbevisning. For Martin Luther (1483-1546) betydde tro at man aksepterte Jesus av hele sitt hjerte og hele sin sjel. Den kjente, katolske teologen Peter Kreeft skriver: 

«Ettersom katolikkene anvendte frelse i en videre betydning og tro i en snevrere betydning, mens Luther anvendte frelse i en snevrere betydning og tro i en videre betydning, fornektet katolikkene med rette, mens Luther bekreftet med rette, at vi kunne bli frelst av troen alene.»

Luther hadde rett i at frelsen er en fri gave, som ikke kan fortjenes gjennom lydighetshandlinger mot loven. Frelsen er en gave som tas imot i tro – det er tydelig både i Romerbrevet og Galaterbrevet.

Den katolske kirke hadde rett i at en intellektuell overbevisning uten gjerninger ikke kan frelse deg, fordi en tro uten gjerninger er død (Jak 2,26), «her gjelder bare tro som er virksom i kjærlighet.» (Gal 5,6) Den katolske kirke hadde rett når den fremholdt at en reell tro på Jesus vil fornye hjertet ditt og lede deg inn i en prosess kalt helliggjørelsen.

Den katolske kirkes offisielle lære er at frelsen er en gave som vi verken kan «kjøpe» eller prestere. Vi blir frelst av nåden alene og gjennom Kristi frelsesverk, og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv. Nåden får vi helt gratis og ufortjent.

Med andre ord: Lutherske og katolske kristne er grunnleggende sett enige om det som var det store stridsspørsmålet på 1500-tallet: Rettferdiggjørelsen. 

Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen ble signert av Den katolske kirke og Det lutherske verdensforbund i 1999, og den lyder slik:

«Sammen bekjenner vi: Ene og alene av nåde og ved troen på Kristi frelsesverk og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv blir vi godtatt av Gud og mottar Den Hellige Ånd som fornyer hjertene, kaller og setter oss i stand til å gjøre gode gjerninger.» Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 22. august 2022 da Gal 5,1-6 var dagens bibeltekst.

Derfor ble jeg katolikk

KROSSHAUGEN: Her har jeg vokst opp; ved korset som Den katolske kirke plantet for meg i Haugesund - århundrer før det fantes noe Haugesund og tusen år før det fantes noen meg.

Hvis du leter etter det sanne, det vakre eller det gode,
hvis du leter etter røttene dine,
hvis du følger de gamle stiene,
så finner du til slutt veien hjem
- hjem til Den katolske kirke.

(Foto: privat, juli 2011)

I dag på Petersmesse, minnedagen for de hellige apostlene Peter og Paulus, kommer endelig blogginnlegget om hvorfor jeg gikk inn i Den katolske kirke.

Den 25. januar 2008 - på Pålsmesse, festdagen for apostelen Paulus’ omvendelse - gikk jeg inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Det har jeg vært takknemlig for hver eneste dag siden.

Med andre ord: I 1983 dager har jeg vært uendelig takknemlig. Jeg kan bare ikke si det høyt hver dag, ellers hadde folk trodd jeg var blitt gal. Men i dag sier jeg det høyt: Jeg er uendelig, uendelig takknemlig for at Jesus berget meg inn i sin ene, sanne, hellige, apostoliske, katolske kirke, også kjent som Den katolske kirke.

DEL I: DIN vei inn i Kirken

I løpet av disse årene har mange spurt meg om min vei inn i Kirken og hvorfor jeg konverterte. 

Det er veldig vanskelig å svare generelt på, rett og slett fordi det som mange egentlig lurer på er hvorfor DE burde vurdere å konvertere – noe som er et helt annet spørsmål.

Alle har sin helt egen vei inn i Den katolske kirke, det er det som er så ufattelig fascinerende.

• Noen trekkes inn i Kirken gjennom hodet: De har tenkt, studert, vurdert og konkludert. De merker at i Den katolske kirke er det et stort, åpent rom for å tenke og søke det som er sant. De leser katolsk (eller katolskinspirert) litteratur og oppdager at her er troens fylde. De leter etter Sannheten og finner den - i Den katolske kirke.
• Andre føler seg fram: Gjennom kunst, litteratur, musikk og kultur, liturgien. De gjenkjenner skjønnhet når de ser den.
• Andre leter med hjertet og gjenkjenner godhet og kjærlighet når de møter de troende i Den katolske kirke.
• Noen bare dumper over kirken: De besøker katolske kirker på reise etc og opplever at her er det noe mer, noe som jeg mangler. Noe ekte, noe sant.
• Andre går seg inn i den: Som søkende pilegrimer, på leting etter noe de senser at de har mistet. De leter langs de gamle stiene etter det de har tapt - og alle de gamle stiene fører dem til Den katolske kirke.
• Når jeg tenker etter har vel Jesus i grunnen trukket meg inn i Kirken på alle disse måtene, og det er simpelthen en grense for hvor lenge du klarer å stå imot når han tar i bruk hele arsenalet ;)

Veiene til Roma

«Alle veier fører til Rom,» og alle slags mennesker konverterer til Den katolske kirke: Rørleggere, lærere, sykepleiere, kunstnere, leger, mediefolk, skoleelever, advokater, økonomer, teaterfolk, husmødre, forfattere, professorer, musikere, håndverkere, studenter… you name it og vi har det.

Sigrid Undset skriver: «Hvis alle konvertitter som er vendt tilbake til Den katolske kirke skulde skildre sin vei til Rom, vilde det kanskje vise sig at neppe to har fulgt akkurat samme ruten.» 

Med andre ord: Min vei er ikke din vei, fordi veien går fra der du er. I og med at vi befinner oss på ulike steder i utgangspunktet, må nødvendigvis stiene vi går på se forskjellige ut. Veien ser svært ulik ut for den som går fra protestantisk til katolsk tro, sammenlignet med den som går fra ateisme til katolsk tro.

Gud møter oss der vi er og lokker på oss med alle de midlene han har til sin disposisjon. Siden Den katolske kirke er den éne Kirken for alle, tiltrekker den seg alle slags mennesker - på helt forskjellige måter.

Sånn. Med det unnagjort kan vi gå videre. (NB: Hvis du har dårlig tid/ikke orker å lese så langt kan du hoppe direkte til oppsummeringen, det vil si del V nederst.)

Del II: Hvorfor jeg gikk ut av Den norske kirke

Jeg kunne sikkert skrevet en hel bok ut fra spørsmålet «Hvorfor konverterte du?», men det skal jeg ikke gjøre. Jeg tror det er fruktbart å bryte spørsmålet ned i to: «Hvorfor gikk du ut av Den norske kirke?» og «Hvorfor gikk du inn i Den katolske kirke?»

Den teologiske utviklingen i Den norske kirke var den utløsende faktoren for min konversjon - den trenger ikke være det for andre, som sagt.

Frem til jeg fikk barn var det nok for meg at jeg hadde «en menighet som funker for meg». Da jeg ble mor fikk jeg plutselig bruk for noe mer. Jeg innså at jeg trengte en kirke som stod på fast grunn også på mine barnebarns tid. På grunn av den stadig akselererende teologiske oppløsningen i Den norske kirke stod det klart for meg at jeg ikke kunne overlate mine barnebarn til statskirken. Jeg kunne ikke en gang overlate mine barn til denne kirken. De ville ikke få næringsrik nok mat til å vokse opp der, jeg klarte knapt å overleve selv på den åndelige næringen jeg fikk i Den norske kirke.

Kort sagt: Jeg innså at for å overleve i et stadig mer sekularisert samfunn trengte jeg noe mer enn det statskirken kunne gi meg. Mye mer. Jeg trengte den katolske fylden av troen, ikke den protestantiske, reduserte trosvarianten.

 

SYNLIG FORSKJELL: Fylden av troen versus redusert variant. Vi ble frastjålet så inderlig mye da reformasjonen kom til Norge.
(Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen, ved Universitetsmuseet i Bergen, de kulturhistoriske samlinger)

Del III: Oppbruddet fra Kardemomme by

I avisen Vårt Land stod leserinnlegget mitt «Vi som forlater Kardemomme by» over en helside 20. september 2007. Her er det:

«Jeg er en av de mange som snart sildrer ut av Den norske kirke.

Inntil ganske nylig har jeg tenkt på meg selv som en helt vanlig, streit kristen. Jeg er verken høykirkelig, superkarismatisk eller bedehuskristen. Jeg tror simpelthen på alt det som kristne over alt og til alle tider har trodd på.

Men så en dag våknet jeg opp og fant ut at jeg hadde fått et nytt navn. Jeg var plutselig en av ”de konservative”. Eller enda verre: ”De gammeltroende”. Problemet er at jeg ikke føler meg hjemme i noen av disse kategoriene. Ikke er jeg gammel, og troen min er høyst oppegående og sprell levende.

I mediedebatten tas homofilisaken ofte opp som Den Store Stygge Årsaken til at vi går, vi som går. Jo da, jeg føler nok et behov for å komme meg ut av kirken før den får sin første lesbisk gjengifte biskop. Men det er ikke derfor jeg går. Homofilisaken er bare et symptom på en langt alvorligere sykdom. Jeg går fordi Den norske kirke i stadig økende grad har erstattet Den Hellige Ånd med Tidsånden. Verdens ånd.

Dermed tømmes kristendommen for både trosinnhold og moralsk innhold. Tilbake sitter vi med en dvask Kardemommeby-kirke. Dens morallære oppsummeres presist i lovens paragraf 1: ”Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.” Paragraf 2 går ut på at man aldri må si noe som kan oppfattes som støtende. Troslæren oppsummeres slik: ”Gud er snill og grei. Jeg er snill og grei. Derfor passer vi sammen.” Å si noe annet ville jo være støtende, og altså et brudd på lovens andre paragraf.

Den politisk korrekte norske kirke skammer seg over å forkynne evangeliet. Å forkynne vil nemlig innebære å innta en ovenfra-og-ned-holdning overfor det autonome mennesket. Og selve evangeliet er jo særdeles støtende (§2). Dersom vi sier at folk blir frelst ved å tro på Jesus, sier vi også at de går fortapt uten han. Kan man hevde noe mer fordømmende i 2007? Neppe.

I 1997 erklærte bispemøtet at det ville være ”kirkesplittende vranglære” å likestille partnerskap med ekteskap. Det var nok siste gang vi hørte et så usnilt ord som ”vranglære” brukt i Den norske kirke. Synd, egentlig, for det greske ordet for vranglære, heresi, er ellers svært så beskrivende for utviklingen i DNK. Heresi er nemlig avledet av verbet hairéomai, ”jeg velger meg”. Altså: ”Jeg føler meg ikke forpliktet på hva kristne over alt og til alle tider har trodd. Jeg velger selv den troen som føles rett for meg – nå .”

Forrige uke stemte Kirkerådets leder Nils-Tore Andersen for et vedtak som åpner for homofilt samlevende prester, fordi, som han sier: ”Kirken blør”. Dagen derpå håpet han at ikke noen føler seg presset ut av kirken av den grunn. Kjære kirkerådsleder, du har rett: Denne kirken blør. Og det kommer den til å gjøre så lenge det fortsatt er liv i den. Du får ta det som et godt tegn at den blør. Det betyr at det fortsatt finnes mange gode prester og våkne kristne i kirken. Du trenger imidlertid ikke være redd for at jeg føler meg presset ut av kirken. Jeg forlater Kardemomme by høyst frivillig. [...]

I dag befinner jeg meg i utkanten av den globale kristenheten, i en liten, særnorsk kirke på ville veier. Det er uaktuelt for meg å gå til noe enda mindre. Derfor går jeg sannsynligvis til en større, helt alminnelig kirke. Forrige måned lurte professor Arild Romarheim på om Den katolske kirke vil få sin renessanse i Norge på våre barnebarns tid. Det ville ikke forundre meg om det skjer før den tid.»

Et etterord fem år senere

I dag ville jeg formulert leserinnlegget i mildere ordelag, men sånn ble det nå i 2007. Kirken skal være vår mor, og jeg følte meg sveket av Den norske kirke - en mor som skulle ta seg av meg, men som ikke gjorde det.

Jeg er fortsatt oppgitt over Den norske kirkes teologiske utvikling i dag. Samtidig ser jeg på den med sympati og kjærlighet. Den norske kirke har stort sett gjort så godt den kunne i århundrene etter at danskekongen i 1537 fjernet oss fra Moderkirken med tvang. Dessverre er det grenser for hvor lenge og hvor godt du kan overleve uten fullt fellesskap med Kirken med stor K. Ettersom århundrene går, tynnes trosarven ut. Spesielt i tider som våre, når presset fra verden er så stort.

I den nikenske trosbekjennelsens originalutgave på latin, står det "Credo in unam, sanctam, catholicam et apostolicam Ecclesiam". Det er min tro. "Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke" - allment kjent under navnet Den katolske kirke.

PETERS ETTERFØLGER: Jesus gav Peter et viktig og helt spesielt oppdrag: Å holde flokken samlet, fø den og beskytte den. Det oppdraget forvaltes av Peters etterfølger i Roma den dag i dag.

DEL IV: Hvorfor gikk jeg inn i Den katolske kirke?

Den kristne troen hevder å være Guds åpenbarte, objektive, universelle sannhet. Det stod derfor klart for meg at andelen kristne som virkelig har forstått denne troen riktig ikke kan begrense seg til noen få tusen mennesker i Norge. 

Dessuten så jeg (og ser jeg) at det mest aktuelle alternativet, Frikirken (Norges nest største lutherske trossamfunn), bare ligger noen tiår/år bak den teologiske utviklingen i Den norske kirke.

Å gå til et enda mindre trossamfunn eller løsrevne menigheter var rett og slett ikke noe alternativ for meg. Så få kan det bare ikke være som forvalter den sanne, universelle kristne troen. 

En helt vanlig kirke

Altså måtte jeg finne en større, helt alminnelig kirke, der de holder fast ved det som er sant - der de tror på den helt vanlige, kristne måten. Men hvor i alle dager var den? Hvordan kunne jeg finne den?

Jeg hadde vokst opp i en aktiv statskirkefamilie som var (og er) meget bevisst luthersk. Dessuten hadde jeg fått all min kristne formasjon gjennom klassisk lutherske organisasjoner og institusjoner. Det manglet med andre ord ikke på anti-katolsk propaganda i min bagasje.

Anti-katolsk propaganda

Her er sånt noe som jeg fikk høre: «Katolikker tror ikke på evangeliet eller nåden, men på gjerningskristendom. Katolikker er avgudsdyrkere som ber til og tilber Maria og helgenene. Det er noen av katolikkene som er kristne og tror på Jesus, men selve Den katolske kirke er en vranglærer som fører folk vill. Katolikker er avvikere. Det er vi som har forstått det. Det er vi som er de vanlige kristne. Katolisisme er… noe annet, nesten en annen religion.»

Ingen kristen som tenker noe slikt om Den katolske kirke, og som vil være lojal mot Jesus Kristus og lydig mot sannheten – vil vurdere å nærme seg Den katolske kirke, langt mindre bli en del av den. Altså måtte det skje en del. 

Møtene med Den katolske kirke

Første gang jeg møtte Den katolske kirke var påsken 1996 da jeg var i Det hellige land, og sommeren 1998 da jeg dro på interrail i Frankrike og Italia og møtte både katolske kirker, katolske kristne og katolsk kunst og kultur. Jeg møtte tenkende, våkne, levende kristne. Det jeg husker best var overraskelsen over at jeg kjente Den Hellige Ånds tilstedeværelse så sterkt i de katolske kirkene. Det var så uvanlig lett å be der, en så underlig god bønnestemning.

Da jeg gikk inn i Peterskirken i Roma og så opp i kuppelen med ordene "Tu es Petrus et super hanc petram aedificabo ecclesiam mean et tibi dabo claves regni caelorum" ... "Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den" (Matt 16,18)... da bare kom tårene og overveldet meg. Hjertet hadde begynt å sanse og fornemme det som forstanden ennå ikke forstod. Jeg gjorde som Maria: Gjemte det og grunnet på det i hjertet.

DEN HELLIGE MESSE: Høymesse i St. Paul kirke. Ekte næring og levende trosliv.

Neste gang jeg var i kontakt med Den katolske kirke var i påsken 2004 da mannen min og jeg ble med Sjømannskirkens studentprester på pilegrimsferd til Roma. Etter den uken var jeg ikke lenger i tvil om at Den katolske kirke var en kristen kirke, full av åndelig kraft - men hva gjorde jeg med de teologiske innvendingene mot vranglære, avgudsdyrkelse etc.? Jeg lot det ligge i nesten tre år. Så satte jeg meg ned ved www.katolsk.no/tro i timesvis og leste og leste, dag etter dag.

I juli 2007 begynte jeg å følge gruppeundervisningen i katolsk tro hos soknepresten ved St. Paul kirke her i Bergen. Dessuten begynte vi å gå til messe hver søndag. Begge deler er viktig når du skal avklare om du vil gå inn i Den katolske kirke.

Du må: 1. Sette deg grundig inn i den katolske troen, og du må 2. Være villig til å leve det katolske livet (et liv som blant annet innebærer at du ikke holder deg borte når menigheten samles - alle katolske kristne har messeplikt, jf. Hebr 10,25).

Brevet til biskopen

14. januar 2008 sendte jeg mitt brev til biskop Bernt Eidsvig og ba om å få bli tatt opp i kirken på Paulus’ festdag. Der skrev jeg: «Bortsett fra påskenatten kan jeg ikke tenke meg en riktigere dag for meg å konvertere på enn nettopp denne dagen da den store misjonsapostelen omvendte seg etter sitt sterke og avgjørende møte med Jesus – og det til og med i St. Paul kirke.»

Jeg skrev mye i brevet, men her er noen sitater som utdyper det jeg har skrevet tidligere i dette blogginnlegget:

«Den dessverre stadig mer svevende Oase-bevegelsen har ”fått en visjon” om at de skal starte nye menigheter, eller som de kaller det; at de skal ”sette ut livbåter”. Man kan sikkert overleve noen uker og måneder i en livbåt, men jeg er ute etter noe som holder lenger enn det. Jeg vil over til en skute som har vist seg seiledyktig gjennom århundrer, og som jeg kan stole på at vil hjelpe også mine barnebarns barn slik at de kommer trygt fram. Det ser ut som at vi går inn i stormfulle tider. Da trenger vi å holde sammen, å være ett. Vi trenger Kirken som hjelper oss å holde fast ved troen, ved Jesus.»

«Jesus ba om at vi skulle være ett, for at verden skal tro. Da vil ikke jeg være med på å splitte oss kristne enda mer opp ved å starte nok et nytt kirkesamfunn. Jeg befinner meg allerede i utkanten av den globale kristenheten, i en liten, særnorsk kirke på ville veier. Det er uaktuelt for meg å gå til et enda mindre kirkesamfunn. Jeg tenker som så at det kan ikke være tilfelle at det bare er noen få tusen lutheranere i en avkrok av Europa som forvalter den universelle kristne troen. I det hele tatt skjønner jeg ikke hvorfor Luther skulle ha en sterkere posisjon som sannhetsvitne for min tro enn det noen pave eller helgen har i Den katolske kirke. Og jeg har slett ikke troen på motefenomenet ”emerging church” med sine løsrevne husmenigheter. Hvis den kristne troen blir enda mer privatreligiøs nå, så dør den simpelthen ut.

Det mest logiske for meg er å gå over til en større, helt alminnelig kirke som allerede finnes. De siste årene har mine mange lutherske vrengebilder av Den katolske kirke blitt skrelt bort. Momenter som har vært viktige for meg i denne prosessen er Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen samt møtene jeg har hatt med Den katolske kirke i Frankrike, Italia og USA. Pilegrimsreisen vår til Roma påsken 2004 sammen med blant annet en norsk katolikk var også viktig. Her fikk vi sterke møter med en autentisk kristen tro, fromme kristne og levende menigheter. Vi fikk delta på både midnattsmessen i Peterskirken og påskedagsmessen på Petersplassen. Under kommunionen påskedag kjente jeg sterkt på alvoret og smerten ved å være avstengt fra dette fellesskapet. Tårene trillet. Lengselen tentes. Når jeg nå søker fullt fellesskap med Kirken er det altså fordi både hodet og hjertet har ledet meg til samme konklusjon. Jeg kjenner meg ledet til den historiske Kirken av Gud. De siste månedenes katekese og kirkegang, samt samtaler, bønn, boklesning og mangfoldige timer inne på katolsk.no har bekreftet at vi søker riktig kirke.»

FINN VEIEN HIT: Hit, til det undergjørende krusifikset i Røldal Stavkirke - til Norges gamle, dype katolske arv - vil de gamle pilegrimsstiene lede deg. For en nordmann er det å gå inn i Den katolske kirke en opplevelse av å endelig komme HJEM.

"Lat dei som vildrar enn veglaust i myrke natt
finna dei gamle stigar att!"
(Sitat fra hymne av St. Thomas Aquinas, oversatt av Ragnhild Foss)

Foto: Heidi Marie Lindekleiv ©, publisert med tillatelse

Fellesskapet og enheten

Har du klart å holdt følge med meg og lest helt ned hit? (Takk, fantastisk at du orker å lese så langt!) ... vel, da er du kanskje interessert i å lese leserinnlegget mitt som stod på trykk på side 3 i Vårt Land på selve konversjonsdagen min, 25. januar 2008:

I dag, på Paulus’ festdag, går jeg inn i Den katolske kirke. Jeg søker fellesskapet og enheten, skriver Ragnhild Aadland Høen.

Fra Kardemomme by til Roma

På denne dagen takker jeg Gud for alt han har gitt meg gjennom Den norske kirke. Samtidig takker jeg for at han også har vist meg veien videre. I dag tar jeg konsekvensen av at Statens politisk korrekte Kardemommeby-kirke ikke lenger gir meg den næringen og veiledningen som troen min trenger i 2008.

Jeg vil ikke være flau over at jeg er kristen. Jeg vil tilhøre og elske en kirke som frimodig holder fast ved den klassiske kristne troen. Jeg trenger en kirke som står på fast grunn også den dagen mine barnebarns barn får bruk for den. Derfor går jeg i dag til Moderkirken. I stedet for å bli mismodig i DNK lever jeg kristenlivet videre med fullt engasjement i en kirke der jeg gjenfinner alt jeg har trodd på tidligere, bare i en enda rikere og fyldigere utgave.

De siste årene har mine lutherske vrengebilder av Den katolske kirke blitt skrelt bort. Inne på www.katolsk.no har jeg for eksempel oppdaget at lutheranerne og katolikkene faktisk er enige om det mest grunnleggende stridsspørsmålet: Rettferdiggjørelsen. Felleserklæringen lyder slik:

"Sammen bekjenner vi: Ene og alene av nåde og ved troen på Kristi frelsesverk og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv blir vi godtatt av Gud og mottar Den Hellige Ånd som fornyer hjertene, kaller og setter oss i stand til å gjøre gode gjerninger".

Enda flere fordommer brast i møte med Den katolske kirke i inn- og utland. Her har jeg møtt en autentisk kristen tro, levende menigheter og våkne kristne som elsker Jesus. Og jeg begynte å spørre meg selv: Hvorfor skal Luther ha en sterkere posisjon som sannhetsvitne for min tro enn det noen pave eller helgen har i Den katolske kirke?

Det nye i Luthers prinsipp om "Skriften alene" var ikke Bibelens autoritet i lærespørsmål, eller dens unike posisjon som hellig skrift. Det nye var at Skriften ble så alene. De første kristne hadde ikke noe nytestamente, men en levende apostolisk tradisjon som først mye senere hjalp Kirken til å skjelne hvilke skrifter som skulle utgjøre Skriften. Uten tradisjonen som rettesnor for bibeltolkningen vakler teologien fram og tilbake i takt med tidsånden. Åpenbaringen reduseres og blir gjort relativ, og man ender opp med den forvirringen og splittelsen som er stadig mer fremherskende i lutherske kretser.

I dag er den lutherske troen blitt så subjektiv og privatreligiøs at den er i ferd med å forsvinne som kollektivt fenomen. Menighetskjerner over hele landet krymper inn og kristendommen forsvinner ut av grunnloven og formålsparagrafene. Tilbake står nordmennene igjen – alene – med en abstrakt, privatisert åndelighet som ikke forholder seg til Jesu kropp, Kirken.

Reformasjonens langsiktige virkning har blitt mer oppløsende enn reformatorene noen gang kunne forestille seg. Jesus ba om at vi skulle være ett. Derfor søker jeg i dag fellesskapet og enheten i Moderkirken. Der får jeg hjelp til å fortsatt være en frimodig Jesu disippel som våger å si sammen med Paulus: ”Jeg skammer meg ikke, for jeg vet hvem jeg tror på”.

Ragnhild Aadland Høen 

EN SMAK AV MYSTERIET: En skikkelig kirke skal gi deg sug i magen og smak av en annen verden. Her en av Nidarosdomens dører.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Del V: Avslutning

Dette ble jo nesten en liten bok likevel. Her er en kortversjon til avslutning.

Jeg er katolsk kristen fordi:

• Den katolske kirke er den helt vanlige kristne kirken som forvalter den helt vanlige kristne troen som har blitt trodd av alle kristne over alt og til alle tider.  
  
  
• Den katolske kirke er det den sier at den er: Den er den historiske kirken som Jesus grunnla. Den er ganske enkelt the real thing.
  
  
• Jesus grunnla sin kirke på Peter, og Den katolske kirke har fortsatt Peter. Faktisk er det bare Den katolske kirke som har Peter. (Det er det som er forskjellen på romersk-katolske kristne og alle andre kristne. Katolske kristne er i enhet med Peter, mens ortodokse og protestanter er det ikke.)
  
  
• Den katolske troen er apostlenes tro og den er "mine fedres tro". Den er ikke en ny tro jeg har diktet opp selv. Den katolske tro er definert i de oldkirkelige bekjennelsene. 
  
  
• Den katolske kirke forvalter Kirkens fylde og troens fylde. Den forvalter ikke en av de protestantiske, reduserte versjonene av troen, men fullversjonen av troen som vi trenger for å overleve som kristne i et sekulært samfunn. 
  
  
• I Den katolske kirke finner jeg igjen alt jeg har trodd på tidligere, bare i en enda rikere og fyldigere utgave.
  
  
• Ja, vi tror på evangeliet. Det var faktisk Den katolske kirke som brakte evangeliet til Norge. Fortsatt har Norge vært et katolsk land lenger enn det har vært et luthersk land.
  
  
• Den katolske kirke forvalter Kirkens enhet. Manglende enhet blant kristne er en alvorlig synd. Jesus ba oss om å være ett for at verden skal tro. Når Jesus ba oss om å være ett, mente han ikke bare usynlig ett, men synlig ett også, fordi det er det verden ser. Når vi ikke er ett svekkes vitnesbyrdet vårt, og de ikke-kristne vet ikke hva de skal tro - de skjønner ikke hva som er sann kristen tro. De kristnes synlige mangel på enhet ødelegger Kirkens ansikt. Kristen enhet er en guddommelig befaling, ikke et valgfritt alternativ. Vi skal være ett i den éne Kirken.
  
  
• Da jeg kom inn i Den katolske kirke kom jeg hjem. Hjem til min mor, Kirken.
  
  
• Alle kristne har en form for fellesskap med Kirken - Den katolske kirke - enten de vet det eller ei. Men når du først har skjønt at Den katolske kirke er den historiske kirken som Jesus grunnla, da skjer paradigmeskiftet, da går det ingen vei tilbake. Hvordan kan en som elsker Jesus med vitende og vilje stå så mye som delvis utenfor Jesu kirke hvis hun vet at den virkelig er det? Jeg måtte helt inn i den, virkelig være ett med den, være ett med Jesu legeme på jord, ett med Kirken - Jordens største under. Og det er så nydelig, så nydelig og så fantastisk å være der at jeg klarer ikke å få sagt det. Jeg er bare fylt av uendelig takknemlighet, glede, fred og fryd.

Føler du deg mer hjemme i Den katolske kirke?

Mange spør meg: "Føler du deg mer hjemme i Den katolske kirke?" Til det svarer jeg: "Nei. Jeg føler meg ikke mer hjemme. Da jeg kom til Den katolske kirke kom jeg hjem."   

Jeg elsker Jesu Kirke; Den katolske kirke. Dypt og inderlig. Det ville jeg gjerne si høyt i dag, på Petersmesse, minnedagen for de hellige apostlene Peter og Paulus - Per og Pål - som gav meg troen. Takk både til dem og til alle som trofast har gitt troen videre i Norge gjennom mer enn ti århundrer.

PETERSMESSE: Over alt hvor du snur deg, til og med i kalenderen, dukker spennende katolske skatter opp.
I dag 29. juni er det Persok, Petersmesse, minnedagen for apostlene Peter og Paulus. Primstavmerket er en nøkkel.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

LES MER:

• Tenker du på å konvertere? Eller vil du kanskje bare lære mer om den katolske troen? Les "Hvordan blir jeg katolikk? her.
• - Det går mot katolsk tro eller splittelse - intervju med meg i Dagen
• Hvorfor Sigrid Undset ble katolikk. Les Undsets egen forklaring, fra boken "De søkte de gamle stier".
• Evelyn Waughs sjokkerende konvertering: "Conversion is like stepping across the chimney piece out of a Looking-Glass world, where everything is an absurd caricature, into the real world God made; and then begins the delicious process of exploring it limitlessly." "Å konvertere er som å klatre ut av en speilverden, hvor alt er en absurd karikatur, og inn i den virkelige verdenen Gud skapte; og så begynner den vidunderlige prosessen med å grenseløst utforske denne."
• Om å (ikke) se ned på protestanter
• Preken: Hva skiller katolikker fra protestanter?
• Om forskjellen på katolsk og protestantisk tro - sett fra en katolsk synsvinkel
• Ettertanke: Den læren dere har tatt imot
• Intervju om min konversjon i luthersk menighetsblad
• Det katolske synet på frelsen og Skriften - min kronikk i avisen Dagen. Dette blogginnlegget har mange lenker til artikler om rettferdiggjørelsen, Skriften, Tradisjonen og økumenikk
• Tradisjonen: Hvorfor er ikke alt skrevet ned - min oppfølger til kronikken om frelsen og Skriften
• Det katolske synet på Åpenbaringen - et godt leserinnlegg av p. Pål Bratbak

Til slutt: Har du to minutter? Dette er min yndlingsfilm om Den katolske kirke.

Intervju om min konversjon

GALLERIUTSIKT: Slik ser St. Paul kirke ut fra galleriet. Og her er Tarjei Giljes bildetekst til det nedenforstående intervjuet: "Fra galleriet i St. Paul observerte Aadland Høen messene før hun selv var klar for å ta del i dem. Hun mener protestantisk frykt for det katolske har tatt bort mange av de sanselige inntrykkene som preger messene i St. Paul. – Det var vel Mozart som sa at protestantismen er en religion for hodet."

 

På denne dagen for fem år siden, på Pålsmesse, festdagen for apostelen Paulus’ omvendelse, gikk jeg inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Det har jeg vært uendelig takknemlig for hver eneste dag siden. O lykke!

I dag har jeg begynt på et "Derfor konverterte jeg"-blogginnlegg, som kommer til å bli det lengste innlegget på bloggen her noen sinne. Det er imidlertid ikke ferdig på noen dager ennå.

I mellomtiden kan dere lese intervjuet med meg som stod på trykk i Dagen 6. desember 2008, altså litt under ett år etter at jeg konverterte.

• Ang. Luther: Jeg blitt usikker på om det egentlig er slik som jeg sier i intervjuet at "Martin Luther var kalt av Gud til å refse og vekke paven og kirken. Tragedien var at paven og Luther var like vrange." Paven gjorde helt klart en alt for dårlig jobb, men tatt i betraktning de katastrofale resultatene av Luthers arbeid (Kirkens dype splittelse) er jeg usikker på om inspirasjonen hans virkelig kom fra Gud. Mon det egentlig var slik at "Gud kalte Luther, men Luther og paven rotet det til"? Jeg vet ikke. Jeg er sikker på at Gud ville ha en skikkelig opprydning og reform i Kirken, men jeg er blitt mer skeptisk til Luthers rolle oppi det hele.
• Ang. formuleringen "Jeg føler mer enhet med konservative protestanter enn med liberale katolikker" så er den litt for kort og ubeskyttet. Det er jo ikke slik at det bare finnes to typer kristne, at enten er de konservative eller så er de liberale. Vi snakker om retninger av bevegelse her, og om grader. Mange er "liberale" på noen (få/flere) felt og "konservative" på resten. Uansett tilhører "liberale og konservative katolikker" samme kirke, og vi er ett gjennom eukaristien/nattverden - det er en virkelig, sakramental enhet som jeg altså ikke deler med protestanter. For øvrig føler jeg like mye enhet med konservative protestanter som før.
• Maria har falt på plass. Gud skje lov!
• Men for å oppsummere: I det store og det hele kan jeg stå for dette intervjuet fortsatt, og det er iallfall representativt for hvor jeg var i desember 2008.

Forelskelse versus kjærlighet

Alle ferske katolske konvertitter er nyforelskede, noe jeg også var den gang dette intervjuet ble laget. Nå er det imidlertid gått fem år, så heretter er det ingen som kan beskylde meg for noe annet enn dyp og ekte kjærlighet, hurra!

Intervjuet er skrevet av Tarjei Gilje, redaktør i Dagen, og publiseres her på bloggen med hans tillatelse.

Tro mot troen

 

– Jeg fryder meg over at barna våre får vokse opp i en kirke som står på fast grunn, sier Ragnhild Helena Aadland Høen. I januar ble hun tatt opp i Den katolske kirke, mandag begynner hun som kateket i St. Paul menighet i Bergen.

– Ja, jeg er forelsket, utbrøt Ragnhild Helena Aadland Høen på en samling i regi av Kirkelig Fornyelse i vår. Og det var ikke mannen hun snakket om, men kirken. Både i tiden før og etter konversjonen 25. januar hadde den dype gleden over å bli innlemmet i Den katolske kirke overgått bekymringen over Den norske kirkes utvikling. Den 32 år gamle tobarnsmoren er utdannet journalist og har skrevet i både Dagen, Vårt Land og Credo. Hun er full av lovord om oppveksten i Rossabø menighet hjemme i Haugesund, hun skryter av Laget, og hun takker Gud for bibelskoleåret i Staffeldtsgate og tiden i Storsalen.

– For ti år siden hadde jeg en kamerat som konverterte. Jeg hadde null forståelse for valget hans og gav ham inn, blant annet på grunn av læren om Maria, forteller Aadland Høen.

Vi sitter på galleriet bak i St. Paul kirke i Bergen, hvor hun i begynnelsen satt og observerte messene. Hvordan kunne hun bli katolikk?

Barnebarns barn

I 1998, det samme året som hun refset den konverterende kameraten, var Aadland Høen på interrail. Der møtte hun Den katolske kirke, «og ikke bare en luthersk propagandaversjon av den».

– Etter å ha besøkt både Notre Dame i Paris og Peterskirken i Roma gikk det opp for meg at disse folkene er jo genuint kristne! Den Hellige Ånd er her! Det var en sterk bønnestemning i Notre Dame, og jeg møtte en ekte og levende menighet som var opptatt av å nå ut med evangeliet.

Like etter leste hun Peter Halldorfs «Jomfrumark» og merket fort at den rørte ved dype strenger. Likevel trivdes hun godt i hjemmemenigheten, selv om hun syntes Den norske kirke var i ferd med å akseptere «mye rar teologi». Fortvilelsen over den teologiske utviklingen ble forsterket da tre år gamle Sunniva ble født. Foreldrene kom til at det ikke lenger var nok at de trivdes i sin lokale menighet.

– Vi begynte å løfte blikket og se etter en kirke som vil stå på fast grunn også den dagen våre barnebarns barn får bruk for den. Den katolske kirke tar overleveringen av troen på alvor og er trofast mot kirkens Herre.

– Kirken har gått gjennom vanskelige tider før. Hva tenker du om dem som blir værende i Den norske kirke i håp om at utviklingen vil snu?

– Den norske kirke er i teologisk oppløsning, og det er ingen tegn til at ting vil snu. Tvert i mot akselerer utviklingen. Når man gifter seg med folkemeningen i stedet for overleveringen er løpet kjørt. Både lutheranere, metodister og anglikanere sliter for tiden med å holde fast på den troen de har fått overlevert. Det kommer av at Bibelen kan tolkes ulikt, slik de liberale protestantiske teologene ganske riktig påpeker. For å klare å ta vare på troen er vi helt avhengig av den kirkelige overleveringen, tradisjonen. Det nye i Luthers prinsipp om "Skriften alene" var ikke Bibelens autoritet i lærespørsmål, eller dens unike posisjon som hellig skrift. Det nye var at Skriften ble helt alene. De første kristne hadde ikke noe nytestamente. De hadde en levende apostolisk tradisjon som først mye senere hjalp dem til å skjelne hvilke skrifter som skulle utgjøre Skriften. Uten tradisjonen som rettesnor for bibeltolkningen vakler teologien fram og tilbake i takt med tidsånden.

Solid undervisning

Etter at hun begynte i St. Paul har hun én gang kjent seg for sliten til å gå til messe, ellers går hun ikke glipp av en eneste søndag.

– Ikke siden bibelskolen i Staffeldtsgate har jeg fått så solid undervisning. Mannen min og jeg spør hverandre hvem sin tur det er til å bli med barna på søndagsskolen, for vi vil så gjerne ha med oss den gode og klare forkynnelsen. Prekenen er konsentrert og velforberedt, og man merker at Den Hellige Ånd har vært i arbeid. Det er helt herlig å lytte til en teologi som ikke er orientert ut fra følelser eller prestens opplevelser. Her får vi ren forkynnelse av Ordet. Høydepunktet i messen er likevel kommunionen, nattverden, der vi blir ett med Jesus og hverandre.

Ingen utglidning

– Da pave Benedikt ble utnevnt mente en del analytikere at han er en overgangsfigur og at hans etterkommer kan komme til å bevege Den katolske kirke i en annen retning. I så fall blir kanskje konversjonen din delvis verdiløs. Hvordan vurderer du det?

– Det var liberale vestlige analytikere som hevdet det, og de tar like mye feil i den analysen som de ellers gjør. Jeg føler mer enhet med konservative protestanter enn med liberale katolikker. Gjennom århundrene har Den katolske kirke konsekvent avvist vranglære, og det vil den selvsagt fortsette med. Det var ingen tilfeldighet at Benedikt ble valgt. Den Hellige Ånd vil sørge for at flertallet av kardinalene velger rett også neste gang. Jeg er trygg på at Den katolske kirkes fremtid er i Guds hender.

Vanskelig for foreldrene

En pilegrimstur til Roma i 2004 i regi av Sjømannskirken ble også viktig på veien mot Den katolske kirke. Sjømannsprest Torbjørn Holt påpekte parallellen mellom Den norske kirke og Kardemomme by der det ikke finnes noen annen morallære enn at ”man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil”. Når også troslæren etter hvert smuldret bort, ble det nødvendig for henne å ta steget.

– Hvordan reagerte omgivelsene dine?
– Blant dem i min egen generasjon er det ingen som har reagert negativt. Noen har vurdert å gå i samme retning, andre har det greit der de er. Og mange har sagt «så fint for deg» uten å være så opptatt av hva som er sant. Men i mine foreldres generasjon vet de at noe er sant og noe ikke, og at en teologi som er sann for meg eventuelt også må være sann for dem. Derfor ble dette vanskeligere for dem. Men de er glad for at vi er bevisste kristne, og de ble med i kirken under konversjonen.

Enhet

Aadland Høen snakker varmt om kristen enhet, og sier at det var uaktuelt for henne å gå inn i noe mindre da hun bestemte seg for å forlate Den norske kirke.

– Det å arbeide for kirkens enhet er en guddommelig befaling. Jesus bad inderlig om at vi skal være ett ”for at verden skal tro”. Hvis vi ikke er ett, svikter vi det oppdraget. Man kan si hva man vil om den usynlige enheten i Guds kirke, men det verden ser er oppsmuldring og stadig mer splittelse. Jeg kan ikke med min beste vilje se at det er etter Guds vilje at folket hans i en liten bygd smuldrer opp i løsrevne husmenigheter og sju kirkesamfunn, sier Aadland Høen.

Luthersk og katolsk

– Hvilket forhold har du i dag til Martin Luther?

– Så lenge Den norske kirke var luthersk, var den veldig katolsk. Når den så har gått mer og mer bort fra Luther har den også gått mer og mer bort fra katolsk lære. Luther var mer katolsk enn mange tror, og han skjønte at hvis folk skal være alene med Bibelen, får vi et utall sekter. Det han mente, var at hans kirke, som han slett ikke ville kalle opp etter sitt eget navn, var den sanne katolske kirke. Jeg tror Martin Luther var kalt av Gud til å refse og vekke paven og kirken. Tragedien var at paven og Luther var like vrange. Luther hadde heller ikke tålmodighet til å vente. Da kirken omsider fikk sin sårt tiltrengte reform, hadde katastrofen allerede skjedd. Ved siden av Det store skismaet som skilte Øst- og Vestkirken i 1054, er reformasjonen kristenhetens største tragedie. Reformasjonens langsiktige virkning har blitt mer oppløsende enn reformatorene noen gang kunne forestille seg, mener hun.

– Hvordan vurderer du Den katolske kirkes oppfatning av seg selv som den ene virkelige kirken i lys av det du har sagt om enhet?

– Det betyr bare at Den katolske kirke er den historiske kirken, den som ble grunnlagt av Jesus. Frem til Det store skismaet var ingen i tvil om hva kirken var, understreker hun.

Messeofferlæren, den katolske læren om nattverden, møter jevnlig protestantisk kritikk for at man angivelig gjentar Jesu offer på korset. Dette mener Aadland Høen er en stor misforståelse.

– Det handler ikke om at Jesu offer skjer på nytt, men at vi går ut av tid og rom og inn i det evige nå, og får del i Jesu offer der, forklarer hun.

Mariologi

– Var det vanskelig for deg å komme til rette med den katolske læren om Maria?
– Det gikk opp et lys for meg den dagen soknepresten kunne fortelle at dogmene om Maria ikke handler om Maria, de handler om Jesus og kirken. Dogmet om at hun er jomfru er for eksempel viktig fordi Jesus var Guds og ikke Josefs biologiske sønn. Og dogmet om at hun er evig jomfru er viktig fordi han var Guds enbårne sønn. Men jeg har faktisk aldri hørt en eneste preken om Maria, forteller Aadland Høen.

– Læren om helgenene handler om at vi er kirke sammen med dem som har gått foran oss. Derfor kan vi be dem om forbønn slik vi også kan be venner om forbønn. Jeg ber bare til Gud og Jesus, understreker hun.

– Når du som protestant ser et menneske som kneler foran Maria, tenker du kanskje at han ber til henne. Men det er ingen som kan be til Maria, man spør henne om forbønn. Å tilbe et menneske er den største synd. Det er avgudsdyrkelse, og det fordømmer kirken selvsagt. Maria-ærbødigheten handler om å vise henne ære. Men i vår tid vet vi jo ikke lenger hva det er, vi viser ikke engang kongen eller statsministeren ære, påpeker Aadland Høen.

Da hun ble tatt opp i kirken på Paulus’ festdag i januar hadde hun ikke fått på plass alt i læren om Maria. Hun hadde likevel ikke problemer med å fremsi den obligatoriske bekjennelsen «Jeg tror og bekjenner alt det Gud har åpenbart og som den hellige katolske Kirke tror, lærer og forkynner».

– Det er som en vielse, der det viktigste som skjer er at man gjør et livsvarig valg og binder viljen. Jeg vil elske, tro og bekjenne alt det Gud har åpenbart.

Større tro

– Mener du selv at du har gjennomgått en stor teologisk endring?
– Ja og nei. Troen min er den samme, men den har vokst og blitt større. I Moderkirken gjenfinner jeg alt som jeg har trodd på tidligere, bare i en enda rikere og fyldigere utgave. For å være tro mot troen måtte jeg gå inn i Kirken, sier Ragnhild Helena Aadland Høen.

[Bildetekst til et portrettfoto av meg:] Aadland Høen bekymrer seg ikke over at messen i mindre grad enn norske bedehusmøter er preget av spontanitet.
– Jeg synes det spontane er fryktelig oppskrytt. Mange sier at de ikke har liturgi, men så har de jo det, den er bare mindre gjennomtenkt. I Den katolske kirke har vi mange rom for spontanitet, men messen er ikke først og fremst stedet for det. Vi har både bibelgrupper, bønnegrupper og diskusjonsfora. Presten vår sier forresten at liturgien er der for å beskytte menigheten mot presten, ler hun.

Forvandlingen og den røde lampen

DEN RØDE LAMPEN: Den røde lampen i katolske kirker vitner om at sakramentet er til stede i tabernakelet - det vil si; at Jesus selv er virkelig til stede der. På bildet brenner flammen i St. Paul kirke i Bergen. "Jesus er her, tilbe ham", sier flammen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen i St. Paul kirke i Bergen

Både katolske og lutherske kristne tror på realpresensen, det vil si; at Jesus er virkelig til stede i nattverdens vin og brød.

Tradisjonell luthersk lære sier at brødet du tar imot virkelig er Jesu legeme, og at vinen du tar imot virkelig er Jesu blod. Dette kalles realpresenslæren. Jesus er "really present", virkelig til stede. I følge luthersk lære mottar du imidlertid bare Jesus dersom du tror.

Subjektiv versus objektiv realitet

Katolsk lære går lenger. Den sier at vinens og brødets forvandling er en objektiv og varig realitet. Denne varige forvandlingen (transsubstansiasjonen) er helt uavhengig av troen til den som tar imot sakramentet, og forvandlingen vedblir, også etter at messen er over og alle andre enn Jesus har gått fra kirken.

Selv om en katolsk kristen er full av bare tvil tar han eller hun like fullt imot Jesus under nattverden (eller kommunionen/eukaristien, som vi oftere kaller den). Når vi bukker dypt eller kneler for brødet, er det Jesus selv vi ærer - han som gir seg selv helt til oss ved å være fullt og helt og objektivt til stede i vinen og brødet.

Tabernakelet

De innviede brødene som blir igjen etter nattverden oppbevares i kirkens tabernakel. Når du går inn i katolske kirker, vil du se en rød lampe som brenner helt fremme ved alteret. Flammen bekjenner at sakramentet (altså Jesus selv) er til stede i tabernakelet. Den røde lampen sier at "uansett hva du måtte tro: Jesus er her like fullt, som en objektiv realitet". Tabernakelet er kirkerommets hjerte.

TABERNAKELET: Helt fremme i St. Paul kirke, bak alteret og under ikonet, finner du Jesus i tabernakelet.Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I 1998 besøkte jeg for første gang katolske kirker rundt omkring i Europa. Jeg hadde ikke lært noen ting om tabernakelet, men jeg bet meg merke i en ting: At i alle katolske kirker jeg var i, var det en spesiell bønnestemning, det var så merkelig lett å be der, rommet var liksom fullt av... Gud. Jeg ble veldig overrasket over dette, for på dette tidspunktet trodde jeg at "katolikker generelt er avgudsdyrkere, bare de frommeste av dem er reelt kristne". (Jeg var en godt oppdradd lutheraner, må vite.)

I dag vet jeg at det jeg erfarte i de katolske kirkene var at Jesus var virkelig og objektivt til stede i tabernakelet. Det jeg erfarte med mine åndelige sanser, var at transsubstansiasjonslæren er sann (selv om jeg ikke hadde hørt om den).

Sigrid Undset og den røde flammen

Til slutt: En liten betraktning fra Sigrid Undsets hovedperson, Paul Selmer, i konversjonsromanen Gymnadenia, der han befinner seg i St. Olav domkirke i Oslo:

Det var så snodig også, at her lå han på kne i Sankt Olavs kirke og skulde til å be til Gud -.
Han forsøkte å huske på, hvorfor det nettopp var her han var havnet, tittet op og festet blikket på den lille flakkende, røde luen fremme i mørket. Og med ett gikk det op for han, så det kjentes som han ble rystet alt igjennem – hvis det var sant, det som den lille røde lampen hang der for å bekjenne – ja da, ja da!
Hvis det var sannheten om Jesus – som han hadde hørt så meget snakk om, menneskelig vidtsvevende, menneskelig skråsikkert, så han var blitt lutlei bare navnet – hvis det var sannheten, at her var Han virkelig tilstede på en hemmelighetsfull måte, bundet i noget materielt, et sakrament – og etsteds i undergrunnen av sitt vesen visste Paul plutselig hva et sakrament var, enda han ikke forstod noget.

ST. PAUL KIRKE: Det gamle høyalteret i St. Paul kirke fotografert i juletiden 1960.
Den katolske kirkes katekisme sier: "Tabernaklet skal plasseres "i kirkene på et meget verdig og meget ærefullt sted". Det eukaristiske tabernakel skal, ved sin skjønnhet, plassering og sikring, muliggjøre tilbedelse av Herren som virkelig er til stede i alterets hellige sakrament."
(§1183 i Katekismen)

LES MER OM NATTVERDEN/EUKARISTIEN:

• Ettertanke | Nattverdsmirakelet i Lanciano: "Helt inn i våre dager rapporteres det om nattverdsbrød som begynner å blø, som endrer karakter eller som rett og slett har blitt fullstendig forvandlet. Jesus sa selv: «Det brødet jeg vil gi, er min kropp» (Joh 6,53). Det innviede brødet er med andre ord ikke et livløst objekt. Kristus er virkelig og levende til stede i det. Under nattverdsmirakler blir dette største av alle undere bare mer synlig." Les mer her.

Om forskjellen på katolsk og protestantisk tro

"Det nye i det reformatoriske skriftprinsipp om "Skriften alene" er ikke Bibelens autoritet i lærespørsmål, eller dens unike posisjon som hellig skrift. Det nye er at Skriften er alene."

 

Få med deg Stian Erdals interessante artikkel om forskjellene mellom katolsk og protestantisk tro - sett fra en katolsk synsvinkel.

Du kan lese hele artikkelen på Den katolske kirkes hjemmeside.

Her er et utdrag fra avsnittet "Autoritetsspørsmålet":

"Det nye i det reformatoriske skriftprinsipp om "Skriften alene" er ikke Bibelens autoritet i lærespørsmål, eller dens unike posisjon som hellig skrift. Det nye er at Skriften er alene. Som autoritet er den tatt ut av den kirkelige sammenheng.

Når Luther sier at paven og konsilene kan ta feil, er det ikke bare et teoretisk utsagn. Han sier det fordi han selv har overprøvd dem i konkrete spørsmål. Det er ikke hans egen person men hans overbevisning som for ham blir selve autoriteten. Luthers opprinnelige tanker er blitt langt mer radikalt utfoldet senere, og har hatt langt større konsekvenser teologisk, kirkelig og politisk enn det Luther kunne ha forutsett i 1521.

Som idé har det på mange måter blitt spiren til den moderne individualisme og subjektivisme. Luther selv levde tross alt i den katolske tradisjon i utgangspunktet. Og hans intensjoner var opprinnelig å fremme reformer i Den katolske kirke, og ikke å starte et nytt kirkesamfunn."

Og her er et utdrag fra avsnittet "De nye tradisjonene":

"Reformasjonene og senere kirkesplittelser har avskaffet tradisjon som autoritet prinsipielt, men ikke reelt. Nye tradisjoner er blitt dannet, og har erstattet den katolske tradisjon. Reformasjonene førte til opprettelse av nasjonalkirker/statskirker med ny teologisk profil og ny kirkelig praksis. Men alle innbyggerne var forpliktet til å innordne seg i den nye tradisjonen. Konformitetskravet innenfor de gamle protestantiske kirkesamfunnene har vært sterkt i lang tid. Det er først i våre dager vi ser at den felles, forpliktende teologi er i ferd med å gå i oppløsning, eller kanskje også omdannes."

Som sagt: Les hele Erdals foredag på Den katolske kirkes hjemmeside.

Ettertanke: Ikke la dere rive med

DEN HELLIGE SKRIFT: Martin Luthers bibeloversettelse fra 1534. For å lese en vennligsinnet, katolsk artikkel om Luther, klikk her og les foredraget "Luther sett med en katolikks øyne".
Foto: Torsten Schleese

Det er ikke alle brevene fra Paulus som er like lette å forstå, påpeker allerede apostelen Peter.  

"Det er noe der som er vanskelig å forstå, og de ukyndige og svake forvrenger dette, slik de også gjør med de andre skriftene, og det fører til fortapelse for dem selv,” skriver han, rett ut. Klar tale.

Disse som havner på ville veier har ikke hentet argumentene sine rett ut av luften. De har tatt utgangspunkt i Skriften. Likevel går det altså galt.

”Nå vet dere dette på forhånd, mine kjære. Vær derfor på vakt, så dere ikke lar dere rive med og blir ført vill av mennesker uten holdepunkt, og mister fotfestet” fortsetter Peter (2. Pet 3,17).

Troen vår blir konstant utsatt for påkjenninger. For å klare å holde oss på beina trenger vi støtte. Vi trenger kirken, fellesskapet. Som kristne tror vi sammen, aldri alene. Hvis vi tror at den kristne sannheten er universell kan vi ikke skalte og valte med den som vi selv vil.

Også myntvekslerne i tempelet på Jesu tid trengte evnen til å skille mellom ekte og falsk vare. Hvordan gjorde de det? De pugget ikke alle de falske myntutgavene. De lærte seg å kjenne igjen den ekte varen, den som hadde en reell verdi. ”Dere skal vokse i nåden og i kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus.” (2. Pet 3,18)
 
”Så skal vi ikke lenger være umyndige småbarn, ikke la oss kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære, så vi blir et bytte for menneskers falske spill og listige, forførende knep. Men vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus.” (Ef 4, 14-15)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 8. november 2008