Ettertanke | Karmels mystiske gave

«Fremtidens kristne vil enten være en mystiker – en som har ‘erfart’ noe – eller han vil opphøre å være noe som helst.» (Karl Rahner). Bildet viser verdens nordligste karmelittkloster, Totus Tuus i Tromsø.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Denne andakten ble publisert i avisen Vårt Land 16. juli 2026 da fortellingen om profeten Elias på Karmels fjell var dagens bibeltekst (1. Kongebok 18). Les i nettbibelen.

Det er neppe tilfeldig at nettopp denne bibelteksten er satt opp i dag, 16. juli, på festen for Jomfru Maria av Karmelberget.

Men la oss starte med profeten Elia på fjellet Karmel og et folk som vender tilbake til Gud. For hva er egentlig Karmel? Det er et sted hvor hjertet vender tilbake til Gud. Karmelittordenens største gave til alle kristne er akkurat dette: det indre livet med Gud. Kontemplasjonen. Den kjærlighetsfulle, stille oppmerksomheten som er rettet mot Gud.

Når jeg går inn i karmelittklosteret i Tromsø, får jeg opplevelsen av at «Gud er her. Her lar han seg finne.» Som Jakob sier det: «Sannelig, Herren er på dette stedet.» (1 Mos 28,16). Gudsnærværet slår imot meg allerede idet jeg åpner døren – som en slags fortettet luft, tykk av bønn, fylt av Guds nærvær. Dette er den kristne mystikken, som preger karmelittordenen.

Gud er allestedsnærværende. Likevel viser både Bibelen og den kristne erfaringen at hans nærvær kan oppleves sterkere på steder viet til Gud og preget av bønn og hellig liv. Da Salomos tempel ble vigslet, står det: «Da prestene gikk ut av helligdommen, fylte skyen Herrens hus. Prestene kunne ikke stå og gjøre tjeneste på grunn av skyen; for Herrens herlighet fylte Herrens hus.» (1 Kong 8,10–11)

Guds nærvær kan være så sterkt at det nesten kan være vanskelig å stå eller bevege seg. Det hebraiske ordet kavod (herlighet) kommer fra en rot som betyr tyngde eller vekt. Guds herlighet er ikke lett og luftig; den har en slags åndelig «vekt» og fylde. Hvis du erfarer noe sånt, er du ikke rar. Du har bare en mystisk Gudserfaring.

De to karmelittene St. Teresa av Avila og St. Johannes av Korset beskriver begge bønneerfaringer der Guds nærvær blir så intenst at kroppen påvirkes. Teresa forteller at hun tidvis knapt kunne bevege seg eller snakke. Samtidig advarer begge mot å gjøre slike erfaringer til et mål. Det er Gud som er målet, ikke følelser eller opplevelser. Karmelitter søker ikke det spektakulære. De søker stillheten og Gud. Igjen, tilbake til Elia. I 1 Kong 19 står det at Elia erfarer at Gud ikke var i stormen, ikke i jordskjelvet, ikke i ilden, men i «lyden av skjør stillhet». Karmelittisk spiritualitet vender stadig tilbake til dette.

Den tyske jesuitten og teologen Karl Rahner sier: «Fremtidens kristne vil enten være en mystiker – en som har ‘erfart’ noe – eller han vil opphøre å være noe som helst.» Med det mente han ikke at alle kristne skulle få ekstaser eller visjoner, men at troen ikke kan bæres bare av kultur eller tradisjon. Den må bli en personlig erfaring av Guds virkelighet.

Gud er ikke bare en tanke. Han kan erfares. Derfor søker karmelittene ikke først og fremst kunnskap om Gud, men et liv sammen med Gud. Karmels største gave til oss er nettopp dette: et liv vendt mot Gud. Og hvem var det som levde hele sitt liv slik? Maria. Derfor kunne ingen andre enn hun være karmelittordenens mor og høye beskytter.

Karmelittene ønsker å ligne Maria i hennes Kristus-etterfølgelse. Ingen har levd med hjertet mer uforbeholdent vendt mot Gud enn hun. Derfor blir hun den som alltid viser vei til ham. Det er min erfaring at jo mer jeg lærer Maria å kjenne, desto mer lærer jeg å kjenne Jesus, hennes Sønn. Hun trekker meg alltid nærmere Jesus. Alltid.

Les også:

Vår Frue av Karmel | Besøk et kloster

Inngangsdøren til karmelittklosteret i Tromsø. Når jeg går inn her, får jeg opplevelsen av at «Gud er her. Her lar han seg finne.» Som Jakob sier det: «Sannelig, Herren er på dette stedet.» (1 Mos 28,16). Gudsnærværet slår imot meg allerede idet jeg åpner døren – som en slags fortettet luft, tykk av bønn, fylt av Guds nærvær. Dette er den kristne mystikken, som preger karmelittordenen.

Inngangsdøren til klosterkirken. Lyst til å besøke Karmel eller et av de andre klostrene i Norge? Les mer her.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Ettertanke | Akkurat nå skjer det noe vidunderlig over hele landet

DET ER VÅR VAKT: Gud har forandret Norge før, gjennom sin Kirke, og han vil gjøre det igjen – gjennom deg. Bildet er tatt 4. juli av en av deltakerne på Bønn fra Selja, da jeg stod på muren på Selja mens Gud lot lyset strømme inn over landet.
(Alle bildene i denne saken er ufiltrerte og er ikke behandlet på noen måte.)

Noe av det vakreste jeg vet, er når kristne ber sammen på tvers av kirkesamfunnene. Da får vi glimt av hvordan det skulle ha vært hele tiden. Jesus ber om at vi skal være ett, «for at verden skal tro» (Joh 17,21). Det er det som står på spill: verdens frelse.

Akkurat nå skjer det noe vidunderlig over hele landet. Hele Norge ber er en bønnestafett som går døgnet rundt gjennom hele 2026. For to uker siden kom bønnefakkelen til den høye himmelen og det store havet ved øya Selja. Der tok Bønn fra Selja ansvaret for 24 timer med kontinuerlig bønnevakt.

Timene flyr av gårde. Den første timen, ved midnatt, synger og ber vi i klosterruinen, i lett regn. Deretter går vi opp i Sunniva-hulen, som er Norges eldste kirke. Her ble Kirken født i Norge. «Det som skjer, har skjedd før, og det som skal hende, har også hendt. Gud søker opp igjen det som forsvant.» (Fork 3,15)

Vi ber: Vekk opp ditt folk. Vend oss tilbake til deg, Gud. Og med blikket festet på tre brennende fakler ber vi: «Gjør oss brennende.»

«Den som synger, ber dobbelt», sa kirkefaderen Augustin. Akkurat det skjer nå. I fri bønn. Det hele ligner på tidebønnenes gregorianske melodilinjer som gjentas, med nye ord i hver linje. Klokken fire på morgenen går jeg hjem, mens andre, som har sovet, tar over bønnevakten i hulen. På stien hjem får jeg en vakker konsert av småfuglene. Selja yrer av liv.

Utpå kvelden er jeg tilbake igjen i hulen. Nå er vi forsterket av tre musikere. Utenfor huleåpningen strømmer regnet ned over Selja mens vi synger flerstemt: «Som vannet bryter gjennom, slik bryter din herlighet fram. Strømmer av regn faller over oss, strømmer av vårregn og høstregn er her.» 

Vi ser utover horisonten. Det ser mørkt ut. Men mens vi synger «Se i nåde til oss» skjer det noe. Langt ute i havet ved Stadt, under det tunge skylaget, aner vi noe. En tynn stripe av lys!

Jeg ber inni meg: Se i nåde til oss! Kyrie eleison. Å Herre Jesus, miskunn deg over oss! Send ditt lys over landet vårt på nytt. Riv bort mørket som har lagt seg over oss!

Og han gjør det: Foran øynene våre åpner himmelen seg opp. Det vakreste, gyldneste kveldslys strømmer inn fra havet i vest – slik det gjorde for over tusen år siden da de keltiske kristne kom til oss med evangeliets lys. 

Vi ser ut over de majestetiske fjellene ved Stadt og synger «Se, han kommer springende imot deg på fjellene, din kjære redningsmann, hvem er vel lik ham? Stig nå opp på murene og rop til alle byene: Gå og gjør deg beredt! Fortell hva du har sett!»

Himmelen åpner seg helt over oss. Sammen søker vi Guds ansikt, og vi synger: «Hellige og engler bøyer seg for deg. Jesus, du fortjener alt.» «Dag og natt, natt og dag, la pris stige opp.» 

Ved midnatt avslutter vi med å synge nasjonalsangen. «Norske mann i hus og hytte, takk, din store Gud! Landet ville han beskytte, skjønt det mørkt så ut.»

Så ruller Hele Norge ber videre. Menigheter, klostre og kristne fellesskap fra hele landet har fylt bønnevaktkalenderen i 2026. Men: i juli er det vanskelig å fylle alle døgnene. Derfor kan enkeltpersoner nå booke en time i bønn på helenorgeber.no.

Vil du være med og bære Norge i bønn? Vil du være den som sørger for at ikke et eneste minutt står Norge uten bønnevakt i 2026? Gud har forandret Norge før, gjennom sin Kirke, og han vil gjøre det igjen – gjennom deg. Ikke sov nå! Det er nå det gjelder. Dette er vår vakt.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 17. juli 2026 da Kolosserne 1,9-14 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

Utsikten fra hulen på Selja klokken 22.01. Slik starter det. Alt er grått, og så mørkt og konturløst at vi ikke en gang kan se horisonten. Utenfor huleåpningen strømmer regnet ned mens vi synger flerstemt: «Som vannet bryter gjennom, slik bryter din herlighet fram. Strømmer av regn faller over oss, strømmer av vårregn og høstregn er her.» 

Klokken er 22.08. Vi ser utover horisonten. Det ser mørkt ut. Men mens vi synger «Se i nåde til oss» skjer det noe. Langt ute i havet ved Stadt, under det tunge skylaget, aner vi noe. En tynn stripe av lys!

Vi synger "Se i nåde til oss. Kyrie eleison. Miskunne deg over oss!"
Og jeg ber inni meg: Se i nåde til oss! Kyrie eleison. Å Herre Jesus, miskunn deg over oss! Send ditt lys over landet vårt på nytt. Riv bort mørket som har lagt seg over oss!

Og han gjør det: Foran øynene våre åpner himmelen seg opp. Det vakreste, gyldneste kveldslys strømmer inn fra havet i vest – slik det gjorde for over tusen år siden da de keltiske kristne kom til oss med evangeliets lys. 

Dette er bildet jeg tok da jeg stod på muren (forrige foto). Foran: St. Sunniva-kirken - Norges eldste steinbygning. Nede på sletten: Benediktinerklosteret, bygd på 1000-tallet.
På sjøen ser du Klosterbåten som kommer med bønneforsterkninger.
Sammen søker vi Guds ansikt, og vi synger:
«Hellige og engler bøyer seg for deg. Jesus, du fortjener alt.»
«Dag og natt, natt og dag, la pris stige opp.» 

Himmelen åpner seg helt over oss. Vi synger: «Se, han kommer springende imot deg på fjellene, din kjære redningsmann, hvem er vel lik ham? Stig nå opp på murene og rop til alle byene: Gå og gjør deg beredt! Fortell hva du har sett!»

Ettertanke | Gutten som ikke døde likevel

Johannes (4) på kulturdag i menigheten en måned etter at han hadde overlevd livsfare for sjette gang.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

[Av en eller annen grunn ble denne andakten liggende som utkast i 2023. Det fant jeg ut da jeg skulle bruke deler av den i konfirmasjonstalen min til ham i går, pinsedag 24. mai 2026. Bedre sent enn aldri, så her kommer den.]

Sju ganger har elleveåringen vår vært nær ved å dø. 

Det begynte allerede før han var født. Etter en voldsom styrtblødning slår sykehuslegen fast at jeg har mistet barnet i svangerskapsuke 8. To uker senere går jeg imidlertid til ultralyd, siden kroppen min oppfører seg som om den fortsatt er gravid. I 14 dager har jeg sørget, men se, der er en bitteliten kropp! Han lever likevel! Gledestårene mine triller like ivrig som de små føttene spreller.

Her er det jeg lærte til innerst i beinmargen: Hver dag er en gave. Og hver dag med Johannes er en bonusgave. Vi fikk ham tilbake! Takk Gud! Dette var imidlertid bare den første av sju ganger at jeg skulle lære dette.

Ett år gammel er Johannes nær ved å dø av nøtteallergi. Tre år gammel redder jeg ham ut fra en brann. Selv får jeg 32 innleggelsesdøgn på brannskadeavdelingen, men Johannes er nesten uskadet. Tre og fire år gammel hadde han dødd av astma hvis han ikke var blitt innlagt på sykehus. Fire år gammel blir livet hans truet på nytt når en fremmed gir ham nøttebrød. Deretter har det vært rolig. Fram til denne sommeren. Den sjuende gangen.

Det er lørdagskveld den 22. juli og barna spiser godteri. Plutselig hører jeg noen rare lyder fra Johannes, nå elleve år gammel. Det jeg ikke vet, er at kulen på slikkepinnen har poppet av. Nå befinner den seg langt nede i luftrøret hans. Jeg dunker ham hardt i ryggen. Det hjelper ikke. Moren min er sykepleier og kommer styrtende til. Hun forsøker å gjøre Heimlichs manøver flere ganger, uten at fremmedlegemet kommer opp. Vi roper høyt på faren min. Han er lege og har utført Heimlichs manøver før. Likevel lykkes han ikke de første gangene.

Jeg innser at det er høy fare for at Johannes dør nå – her, på Selja, rett foran øynene mine – uten at noen av oss klarer å hjelpe ham. Haken hans er allerede lilla av indre blødning etter all pressingen. I øynene og på kinnene er blodkar sprengt. De fryktelige lydene. Synet av det fortvilte ansiktet hans. Alle kan se at gutten er på vei mot døden raskere enn noe helikopter kan nå oss. 

Men så skjer det endelig: Vinkelen på overkroppen er riktig og støtet i mellomgulvet treffer perfekt. Slikkepinnekulen skytes ut som et prosjektil. Johannes er reddet. Frelst. Det norske ordet frelst kommer av det norrøne «frjalst» som betyr «fri hals». Når treller ble satt fri, ble halslenken tatt av dem, og de fikk fri hals. Johannes har fått fri hals. Han er frelst fra døden. «Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus gav ham til hans mor.» (Luk 7,15) Slik opplevdes det. Jesus gav oss Johannes i gave. Igjen. For sjuende gang.

Navnet Johannes betyr «Gud er nådig». Bibelteksten sier ikke noe om hva enken eller sønnen i Nain het, men det skulle ikke forundre meg om hun gav ham et nytt navn den dagen og sa: «Fra nå av skal du hete Johannes, for Herren har vært nådig mot meg.»

«Alle ble da grepet av ærefrykt, og de priste Gud.» (Luk 7,16) Og jeg tror at den natten i Nain gikk en mor forsiktig bort til den sovende sønnen sin – og der, mens hun lyttet til den jevne pusten hans, takket hun Herren, som en gang hadde gitt henne en sønn, for at han hadde gitt ham til henne på ny.

Lovet være Jesus Kristus! I all evighet. Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 19.09.2023 da Luk 7,11-17 var dagens bibeltekst.

PS. i 2026: Etter dette har det ikke skjedd noe mer - Deo gratias!
PPS: Delingen av historien og bildet er klarert med Johannes.

Fire av disse hendelsene har vært med i andakter tidligere. Her er de og to andre relaterte bloggposter:

• Ettertanke | Dagen da Johannes ikke døde - om da vi i to uker trodde Johannes var død 
• Ettertanke | Båret av kirken - om den gang Johannes havnet midt i brannen
• Ettertanke | Om å nesten miste en sønn - "Ingen vet hva dagen vil bringe før den er over. Plutselig befant jeg meg på Ullevål sykehus med en alvorlig syk sønn. Fra å være en frisk fireåring ble han i løpet av en ettermiddag til en gutt som ikke klarte å puste, snakke eller gå. En ufarlig virusinfeksjon var blitt livsfarlig i en liten kropp som fikk astma."
• Ettertanke | Gudløs barneoppdragelse - fra Johannes' dåpsdag
• Katolsk konfirmasjon og første hellige kommunion - fra Johannes' første hellige kommunion

Ettertanke | Vær du oss lyset og livet

17. mai er dagen da Gud dukker opp overalt. Gud signe vårt dyre fedreland! Norske mann i hus og hytte takk din store Gud!
Her er glade elever fra den katolske St. Sunniva skole på vei opp Slottsbakken 17. mai 2026.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Noe av det vakreste jeg vet i hele verden, er 17. mai-togene – og spesielt i Bergen, der barnetoget og hovedprosesjonen går samtidig gjennom byen. 

Der kommer de alle sammen, både alle de nydelige barna og Misjonssambandet, den katolske St. Paul skole, KRIK, Sjømannskirken og KFUK-KFUM. Der går Frelsesarmeen og synger «Deg være ære», Bergens Indremisjon synger «Det lille lys jeg har, det skal få skinne klart» og bergenserne synger med på fortauet, i full offentlighet, og jeg tenker: Så fantastisk! Takk Jesus, for at vi får gå her i full offentlighet og følge etter deg! Komme ditt rike, skje din vilje, som i himmelen, så óg i Norge.

17. mai er dagen da Gud dukker opp overalt. Gud signe vårt dyre fedreland! Norske mann i hus og hytte takk din store Gud! Gud sign vår Konge god! Fagert er landet du oss gav, Herre, vår Gud og vår Fader! Takk og lov at nordmenn er så glade i tradisjoner, slik at vi fortsetter med å gi denne rike sangskatten videre. Må det fortsette og fortsette.

Jeg elsker Norge hver dag. Men på nasjonaldagen kommer takknemligheten for, kjærligheten til og nøden for fedrelandet mitt ekstra sterkt til overflaten. I sum blir det en solid dose ømhet. Det gjør at dette er en dag da tårene triller ofte og lett hos meg – og spesielt i høymessen. Jeg har en sånn bønnenød for denne nasjonen. Vi må be for Norge!

Som pater Josef Ottersen sa det i sin 17. mai-preken: «For det er mye i dagens samfunn som ligner det mørket som kristningen her i landet forsøkte å rydde opp i for tusen år siden. Vi må kjempe for en frihet som betyr noe mer enn å være som strå som svaier i vinden og følger tidsånden. Vi må kjempe for en fred som ikke er av denne verden.» «Dette er en dag for takknemlighet og jublende glede. Men det er også en dag for å be intenst for vårt land og våre statsledere.» Amen! Begge deler må med på nasjonaldagen: Stor takknemlighet. Stor forbønnsnød. 

«Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.» (1. Tim 2,1-4)

Vi lever i en tid med stort alvor og stort håp. Våre barn og barnebarn vokser opp i en annen, mørkere verden enn den jeg vokste opp i. Slik Frodo sier det i Tolkiens roman Ringenes Herre: «Jeg skulle ønske det ikke hadde behøvd å skje akkurat i min tid.» «Det gjør jeg også,» svarer Gandalf, «og det gjør alle som lever lenge nok til å oppleve slike tider. Men det er ikke opp til dem å bestemme. Alt vi kan bestemme er hva vi skal gjøre med den tiden som er gitt oss.»

Når mørket siger på, kan dette sette mot i deg: Det er ikke tilfeldig at du lever akkurat nå. Gud skapte deg fordi han så at verden trengte akkurat deg i denne tiden. Det er godt verden har deg. Du er skapt for en tid som dette (jf. Est 4,14). Som St. Jeanne d'Arc sa det: «Jeg er ikke redd. Jeg ble skapt for dette». 

Det står i Den hellige skrift at «Herren er god mot dem som venter på ham og søker ham.» (Klag 3,25-26) Så be på dine knær for Norges omvendelse. Be på vegne av Norge. Du er Norge!

«Gud, utan deg den vesle urt,
veiknar og visnar, bleiknar burt.
Ver du oss ljoset og livet.»
(De siste ordene i Fagert er landet, Anders Hovden, 1907)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 18. mai 2026 da 1. Timoteus 2,1-4 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

Det vakre abumet "ja, vi elsker" med Forsvarets stabsmusikk og Schola Cantorum er fast lydspor når jeg stryker bunadsklær og annet fintøy før 17. mai. Da er det lett å bli fylt av takknemlighet og bønn for Norge. Det går helt av seg selv, faktisk.

Lyttetips

"Fagert er landet" er en utrolig vakker salme. Jeg vil anbefale disse tre innspillingene - har satt inn lenker til Spotify:

• Helene Bøksle, singelen Fagert er landet
• Forsvarets stabsmusikk og Schola Cantorum, fra albumet Ja, vi elsker
• Bodø Domkor, fra albumet Fagert er landet

Mikkelsmesse | Andakt i MF-kapellet

ST. MIKAELSKYRKJA: På Selja kan du høre sus av englevinger.
Utsikt fra St. Mikaelskirken på Selja. Benediktinermunkene viet hulekirken, "Norges eldste stående kirketak", til den hellige erkeengelen Mikael. Skyen på bildet er ikke manipulert, den ble bare fanget av fotografen i et velsignet øyeblikk.
Foto: Lasse Fløde ©, publisert med tillatelse

I anledning mikkelsemsse i dag, løfter opp igjen denne bloggposten fra 28. september 2022, da jeg holdt morgenandakten i MF-kapellet. Dagens evangelietekst var Joh 1,47-51: "Så sa han: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler gå opp og gå ned over Menneskesønnen.»"

Den 29. september er det Mikkelsmesse, dagen da vi feirer englenes hærfører – den hellige erkeengelen Mikael.

Denne dagen var en av høstens aller største merkedager i Norge i katolsk tid, og den er selvsagt merket av på primstaven. Frem til den lutherske helligdagsreduksjonen i 1770 var mikkelsmesse faktisk helligdag, og i mange norske bygder ble den regnet som halv helligdag helt opp mot vår tid.

I middelalderen var det rundt tretti kirker i Norge som var viet til St. Mikael. Mikaelskirkene har alle det til felles at de ligger spesielt til, enten på høye fjell eller åser, eller i huler i fjellet – eller helst begge deler. 

Den viktigste av dem ligger på den hellige øya Selja ved Stadt, der benediktinermunkene viet hulekirken til St. Mikael. Sigrid Undset kaller denne hulekirken for "Norges eldste stående kirketak", og det har hun helt rett i. Jeg har vært der utallige ganger, og jeg kan vitne om at det fortsatt er et helt spesielt sted å be og feire messe.

I følge kirkens legende viste St. Mikael seg på et berg i Gargano i Italia i år 490 og han innviet selv hulen der til en kirke. Innvielsen av kirken skjedde den 29. september, derfor feirer vi Mikkelsmesse den datoen. Mikael er i det hele tatt ofte forbundet med hulekirker. Benediktinerne har alltid sett på Mikael som en spesielt viktig alliert i kampen mot det onde.

På katolsk.no kan du lese en lengre artikkel om Sankt Mikael og Mikkelsmesse. Jeg skal gi deg en smakebit derfra: Navnet Mikael betyr "Hvem er som Gud?" Mikael er den erkeengelen som leder englene som er trofaste mot Gud i den seierrike kampen mot fienden, mot det onde. Det kan du lese om i Johannes' Åpenbaring 12,7-9, der Mikael og hans engler kaster den ildrøde dragen med syv hoder og ti horn ut fra himmelen – den gamle slangen, han som kalles djevelen og Satan. 

Denne "krigen i himmelen" er grunnen til at Mikael blir æret som anfører for himmelens hærskare og som beskytter av kristne i alminnelighet og av soldater i særdeleshet. I kirkekunsten avbildes ofte Mikael med et spyd eller sverd som det ondes bekjemper, gjerne i form av en drage.

I 1969 ble festene for erkeenglene slått sammen i Den katolske kirke, og 29. september er nå minnedag for alle de tre erkeenglene som er navngitt i Bibelen: Mikael, Gabriel og Rafael.

 
Om fire dager, den 2. oktober, er det minnedagen for verneenglene. Det finnes mye rar og falsk englelære for tiden, derfor har mange kristne blitt litt redde for å forholde seg til at englene finnes. Men det finnes en bibelsk og sunn lære om englene, og den må vi holde fast på.

Som dominikanerpater Arnfinn Haram sa det: «Lat oss ikkje overlate englane til diffus nyreligiøsitet og “engleskular”. Englane høyrer med i den triumferande kyrkja, ecclesia triumphans, i det heilage samfunnet, communio sanctorum.» 

Vår tid har mistet både Gud, profetene, apostlene, helgenene og englene av syne. Det betyr ikke at de ikke finnes. Du er omsluttet av Kirken. Vi tror på den Gud som er skaperen av alt synlig og usynlig. Du står i bønnefellesskap med profetene og patriarkene, apostlene og martyrene. Du deltar i liturgien sammen med englene og himlenes krefter, de som roper «Hellig, hellig, hellig» i Jesaja 6,3, slik vi sang i inngangssalmen.

Og du har altså til og med en egen verneengel som har fått i oppgave å alltid følge deg, hele veien hjem til Gud. Jesus selv snakker om verneenglene i Matt 18,10. 

Engelen min blir med meg gjennom liv og død – og hvis jeg lar ham, leder han meg helt frem, til Himmelen, hjem til Gud. Det er oppgaven Guds engel har fått i oppdrag av sin himmelske Herre; av min Far, den allmektige. 

Ved vår utgangsdør hjemme henger det et bibelvers som jeg vil gi til deg som et utgangsord i dag: «For han skal gi sine engler befaling om å verne deg på alle dine veier.» (Sal 91,10-12) - helt til du er hjemme hos ham i himmelen.

Du kjemper ikke alene. Du går ikke alene. Amen!

Under følger bilder fra MF-kapellet og deretter bilder fra Mikaelshulen på Selja, samt lenker videre for deg som vil lese mer om englene.

Jeg tok med et ikon av St. Mikael til MF-kapellet da jeg holdt andakten.
(Alle foto herfra og ned: Ragnhild H. Aadland Høen)

 I kirkekunsten avbildes ofte den hellige erkeengelen Mikael med et sverd eller spyd, som en bekjemper av det onde, gjerne i form av en drage.

"Hellige erkeengel Mikael, forsvar oss i striden,
verg oss mot djevelens ondskap og list.
Ydmykt trygler vi om at Gud må holde den onde i age.
Og deg, som er høvding for de himmelske hærskarer,
ber vi om at du, med den kraft som Gud har gitt deg,
vil styrte i avgrunnen Satan og de andre ondskapens ånder
som til sjelenes ulykke ferdes omkring i verden."
 (Pave Leo XIII,1810-1903)

Midnattsmessefeiring i St. Mikaelskirken på Selja, også kjent som Sunniva-hulen. Sigrid Undset kalte hulekirken for "Norges eldste kirketak".

(Alle foto herfra og ned: Ragnhild H. Aadland Høen)

Altersteinen etter midnattsmessen i Mikaelshulen 7. juli 2021.

Mange kom og tente lys i hulekirken på Selja den 8. juli 2021, på selve seljumannamessen. Dette er den innerste delen av hulen. (Det vil si: Bak altersteinen fortsetter hulen faktisk enda noen meter både bakover og oppover.)

Slik ser St. Mikaelskirken ut fra litt nærmere utgangen.

Inne i hulekirken samler små vanndråper seg som perler på fjellveggen. "Martyrenes tårer", kalte barna dem, etter Sankta Sunniva og seljumennene som gav sitt liv her..

Utsikten fra St. Mikaelskirken kl. 22.40 den 7. juli 2021. Magisk vakkert.

Utsikten over kloster- og helgenanlegget på Selja kl. 22.30 den 7. juli 2021.

Utsikten fra huleåpningen en sommerdag i juli.

Hav, himmel og en hellig øy. Trenger man mer?
"Du er mi øy i havet, Gud."

LES OGSÅ:

Alle lenker leder til andre steder på bloggen, med mindre noe annet er spesifisert.

• Primstaven | Mikkelsmesse, erkeengelen Mikaels minnedag
• "Tre ting du trenger å vite om englene" - fra Fr. Arnfinn Harams artikkel om englene
• Du har en skytsengel - min bloggpost om verneenglene der jeg forteller mye mer enn jeg fikk plass til i MF-andakten.
• Ettertanke: Dødskampen i Numedalslågen - da skytsengelen min jobbet veldig hardt
• O verneengel ved min side, gå til kirken for meg
• Bønn til skytsengelen din
  
• På katolsk.no: "De hellige erkeengler Mikael, Gabriel og Rafael"
• På katolsk.no: "De hellige verneengler"
• På katolsk.no: "Hvorfor tror katolikker på verneengler?" 
• Gå til google.no og søk med disse ordene verneengel site:katolsk.no - og du vil få opp biografiene til mange spennende helgener som faktisk har møtt og snakket med sine verneengler

Mahlers tredje symfoni og Himmelen – verdt å vente på

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg ble minnet på denne bloggposten som jeg publiserte her på bloggen 5. mai 2022. Løfter den opp på nytt igjen nå, 25. september, fordi den inneholder så mye himmellengsel og håp. Gud vet at vi trenger det nå når høsten kommer og dagene blir kortere og mørkere.

-------------------------------

Alt godt, sant og viktig er verdt å vente på. Jeg hadde ventet i over seks år på en mulighet til å høre Mahlers tredje symfoni live for første gang. Å, som dette var verdt å vente på! Bravo!

Jeg hadde sikret meg billetter til Oslo-Filharmoniens fremføring i april 2020, som ble avlyst på grunn av korona. Da Mahlers tredje symfoni til min store skuffelse ikke dukket opp på 2020-2021-programmet, var jeg redd for at jeg måtte vente i mange flere år før jeg fikk høre denne fantastisk klangrike symfonien live. Heldigvis ble det «bare» to års forsinkelse. 5. mai 2022 fikk jeg være til stede i Oslo Konserthus da Oslo-Filharmonien fremførte Gustav Mahlers 3. symfoni. Halleluja!

Mahler jobbet med satsene i sin 3. symfoni ut fra beskrivende titler. Den første satsen kalte han «Pan våkner. Sommeren marsjerer frem.» De påfølgende fem satsene fikk titlene «Hva blomstene på marken forteller meg», «Hva dyrene i skogen forteller meg», «Hva menneskene forteller meg», «Hva englene forteller meg» og «Hva kjærligheten forteller meg.» Før premieren strøk Mahler disse titlene fordi han mente de var overflødige. Det synes ikke jeg de er. De forteller meg nemlig mye om hva det er Mahler forsøker å fortelle meg.

Hva kjærligheten forteller meg

Min favorittinnspilling av denne symfonien er Berliner-Filharmonikernes live-innspilling med Claudio Abbado som dirigent. Skjønnheten er nesten ikke til å holde ut, spesielt de aller siste sju minuttene av symfonien, det vil si under den mest intense delen av "Hva kjærligheten forteller meg"-satsen.

I satsen "Hva mennesket forteller meg" bruker Mahler Nietsches ord fra "Also sprach Zaratustra" for å formidle menneskets smerte: "Tief ist ihr Weh" – "dyp er hennes smerte". 

Men Mahler bruker ingen ord, bare sin egen musikk, for å fortelle hvordan det vil gå til slutt, i sluttsatsen "Hva kjærligheten forteller meg", der han gir lengselen form.

Når jeg lytter til sluttsatsen i Mahlers 3. symfoni bare VET jeg at godhet finnes – både underveis og til slutt. Dette er hva Mahlers symfoni, Guds ord og kjærligheten forteller meg: At alt kommer til å gå bra til slutt. At alt som ble feil kommer til å bli rett. Sorg og smerte skal ikke være mer, og himmelen og jorden skal bli fylt av bare godhet - av Guds herlighet. Men det blir så platt og flatt når jeg prøver å si det med ord, så du bør heller bare høre det slik som Mahler formidler det her i Berliner-filharmonikernes innspilling av de siste sju minuttene av "Hva kjærligheten forteller meg" (lenke til Spotify).

Jeg har skrevet om Mahlers 3. symfoni og dette temaet tidligere her på bloggen. Her kan du lese hele teksten fra den gang, i ettertanken "Du velsignede kjærlighet".

Dette bildet fra kveldens konsert kan du klikke på for å se det i større format.
Foto: Andreas Dingstad ©

 "I kunsten søker vi faktisk en etterligning av forevigelse. Hvis ånden finner et øyeblikks ro, hvile og lindring i det vakre, om enn ikke varig bot mot dens angst, så er det fordi det vakre er en åpenbaring av det evige, av det guddommelige i tingene, og skjønnheten er ikke annet enn øyeblikkets forevigelse."
(Filosofen Miguel de Unamuno)

Posthornet i det fjerne

Under konserten i kveld oppdaget jeg noe jeg ikke har hørt før, nemlig en utrolig vakker sekvens med lyden av posthornet i det fjerne i 3. sats, det vil si i «Hva dyrene i skogen forteller meg»-satsen. Den stod virkelig ut på en måte jeg aldri har hørt før. SÅ nydelig. 

Nick Jenkins skriver: "Mahler specifically calls for use of the Posthorn, an instrument foreign to the concert hall (most modern performances will utilise either a muted trumpet or a flugelhorn). The composer calls for the Posthorn to be played off stage and to be heard as if from a distance. The effect is a contemplative passage which emanates wistful nostalgia". 

Etter konserten har jeg lett etter en innspilling som kan gi meg den samme opplevelsen; en innspilling av posthornet som ligner på den lyden som Oslo-Filharmoniens sjefdirigent Klaus Mäkelä klarte å skape i kveld. 

Jeg har blitt tipset av Andreas Dingstad om at Bernstein på Sony og Ivan Fischer/Budapest er skikkelig gode innspillinger, så jeg har hørt på dem nå. Dessverre er de andre instrumentene altfor fremtredende i disse innspillingene, slik at de overdøver posthornet. Det nærmeste jeg har klart å komme i kveld, er en innspilling av Oslo-Filharmonien fra 2019, med Mariss Jansons som dirigent. Den ligner ganske mye.

Mäkelä var rett og slett utrolig god på å la alle de ulike instrumentene få "stå fram" på en uvanlig måte. Min venninne Solgunn bemerket etterpå hvor tydelig Mäkelä fremhevet cellistene, som ellers sjelden får glitre. Mange dirigenter lar fiolinene ta altfor stor plass. Solgunn visste ikke at Mäkelä selv er cellist, men hun hadde altså likevel observert dette - noe som beviser at det er reelt, og ikke bare noe hun innbilte seg fordi hun tenkte han har en forkjærlighet for cellorekken, "siden han er cellist". Men iallfall: Dette fenomenet inntraff ikke bare med cellistene, men med alle instrumentene – inkludert posthornet. Mahlers tredje symfoni inneholder lag på lag av instrumenter, og dirigenten har utrolig mye å si for hvilke av disse det er du faktisk hører.

Himmellengsel

Men tilbake til posthornet. Det var noe med lyden av det hornet i det fjerne som minnet meg om Narnia, om himmelen, om å vende hjem etter et langt slag. Du er dødssliten, du har holdt ut mye, du skjønner ikke hvordan du skal holde ut mer. Så hører du en svak lyd. Lyden av seierstoner i det fjerne. Snart er vi der! Snart er seieren vunnet, himmelen er din, Ragnhild, himmelen er DIN! En gang skal det skje! Lytt til signalhornet i det fjerne! Himmelriket og seierskransen ligger der foran deg, bare fortsett å gå. Gå opp bakkene, gjennom krattene, gjennom de mørke skogene, ser du lysningen der framme? Kravl deg fram på alle fire om du må. Bare gå, gå, ikke gi opp, så kommer du fram! Lytt til hornet! Gå etter lyden av hornet! Fortsett!

Alt det der opplevde jeg i løpet av bare noen sekunder. Lyden jeg snakker om starter ved 5:39 og varer til 8:22 i tredje sats. Vi snakker altså om under tre minutter av en konsert som varte i 105 minutter. (Mahlers tredje symfoni er hans lengste.) Dette var de aller vakreste tre minuttene, sammen med de sju aller siste. Men hele symfonien var fantastisk vakker, bare så det er sagt! En praktprestasjon av både orkester, kor og dirigent.

Takk, gode Gud. For en velsignelse å få oppleve! Dette kan jeg leve lenge på!

"Underlig! Når jeg hører stor musikk - endog mens jeg dirigerer - kan jeg høre helt utvetydige svar på alle mine spørsmål og føler meg helt klar og sikker. Eller rettere sagt, jeg føler helt tydelig at de ikke er spørsmål i det hele tatt."

Sitat av Gustav Mahler

Dette sitatet er hentet fra artikkelen "Gustav Mahler, døden og håpet" av musikkprofessor og katolikk Øivind Varkøy i SEGL 2015. Les mer om Mahler og hans rastløst søkende, katolske tro i det katolske årsskriftet SEGL 2015. 

For en pasjon og FOR en dirigent! Han gav virkelig alt - noe det flyvende håret vitner om her.
Oslo-Filharmonien skrev sjefsdirigentkontrakt med Mäkelä da han bare var 22 år gammel. 22! Det er jo helt avsindig. Da han var 24 år forlenget de i tillegg kontrakten hans fra tre til sju sesonger! Mannen er så eksepsjonell at jeg tror vi må bare slå fast at han er ikke bare "en stjerne in the making". Han er en stjerne. 

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Da siste tone hadde tonet ut, ble den fulgt av en mektig, intens, lang, lang stillhet - og deretter en applaus som bare ikke ville slutte! En utrolig konsertopplevelse! Fantastisk! SÅ takknemlig til Gud for at jeg fikk oppleve dette! 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det er en av de villeste applausene jeg har vært med på noen gang. Jeg vet ikke hvor mange ganger dirigenten måtte gå ut og inn. Fem? Det føltes som minst fem. Først to ganger sittende, så tre ganger med stående applaus (minst).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

For basunen skal lyde - For the trumpet will sound

Paulus skriver i sitt første brev til menigheten i Korint, kapittel 15, vers 51-58:

"Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet. Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet:

Døden er oppslukt, seieren vunnet.

Død, hvor er din brodd?

Død, hvor er din seier?

Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus! Derfor, mine kjære søsken, stå fast og urokkelig. Arbeid raust og rikelig forHerren! For dere vet at i Herren er ikke deres strev forgjeves." (1. Kor 15,51-58)

Så lykkelig blir man av godt, gammelt vennskap og Mahlers tredje symfoni.
Det var altså min gode venninne Solgunn og jeg som var de røde og rosa fargeklumpene der framme på fjerde rad :) Solgunn og jeg har kjent hverandre helt siden vi gikk på Bibelskolen i Oslo ("Staffeldts") der Solgunn gikk musikklinjen og jeg gikk bibellinjen i 1995/96. Jeg var så heldig å få være med i musikklinjekoret på Staffeldts. Det er det heftigste koret jeg har sunget i noen gang. Dirigenten flekket opp en åttestemt note på skjermen, samtlige sangere noteleste, og vi kunne gå direkte på finpussen og selve musiseringen. Helt vilt. Jeg kommer aldri til å oppleve noe sånt igjen. Aldri, det er jeg sikker på. Vel, ikke før i himmelen, da. Men det er virkelig en av mine store drømmer å få oppleve noe slikt igjen, slik jeg skriver om her i denne bloggposten om den natten jeg våknet av en lykke som var så intens at jeg ikke klarte å sove.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

O lykke! To røde Mahler-lykkeklumper på fjerde rad der.
Foto: Utsnitt av foto tatt av Andreas Dingstad ©

Et lite, politisk post scriptum til slutt

For øvrig mener jeg i likhet med Oslo-Filharmonien selv, Else Systad og Knut Olav Åmås at vi må få et nytt og bedre konserthus i Oslo. Knut Olav Åmås hadde rett allerede i 2009 da han skrev at «Hovedstaden trenger raskest mulig et ordentlig hus for sitt beste orkester.» Det er ikke mindre sant 13 år senere. Nå MÅ det skje noe!

Grieghallen i Bergen, Stavangers nyeste konserthus og Kilden i Kristiansand - alle har de det til felles at de har akustikk som rager langt over dagens Oslo Konserthus. 

Nå har vi fått nye Deichman på plass, Operaen er solid etablert, nye Nasjonalmuseet er bygget, til og med Munchmuseet ble endelig ferdig til slutt. Nå er det virkelig Oslo-Filharmoniens tur. Vi har sannelig ventet mer enn lenge nok på at det skal bli deres tur! 

Hovedstaden har mange flotte og viktige bygg, men den siste bygningen mangler: et nytt Oslo Konserthus. Vi trenger å få høre den vidunderlige musikken som Oslo-Filharmonien er i stand til å lage i et nytt og bedre konserthus. Virkelig.

Opprinnelig publisert her på bloggen 5. mai 2022.

Et ekstra etterord 25. september 2025

Foran kommunevalget i 2023 sørget jeg for at punktet "Legge til rette for et nytt konserthus for Oslo Filharmonien på Filipstad" kom inn i programmet til Oslo KrF for perioden 2023-2027. Er jeg glad for det? Ja!

Les også:

Ettertanke | Du velsignede kjærlighet - om hva Mahlers 3. symfoni forteller
SEGL, døden og håpet - katolsk årsskrift med nydelig artikkel om Gustav Mahler, MÅ leses

Ettertanke | Klara av Assisis sang

Forholdet mellom Klara og Frans av Assisi er en av middelalderens vakreste vennskapshistorier.

Frans av Assisi er verdensberømt. Det samme kan man ikke si om Klara, den første kvinnelige etterfølgeren hans. Klara av Assisi (1194-1253) var imidlertid en av sin tids mest markante kvinneskikkelser. Hun ble rådspurt av paver og biskoper, og hadde avgjørende innflytelse på den fransiskanske bevegelsen.

Forholdet mellom Klara og Frans er en av middelalderens vakreste vennskapshistorier. Da Klara rømte hjemmefra som 18-åring for å bli nonne, var det Frans som mottok klosterløftet hennes og klippet av henne håret. Sammen grunnla de en fransiskansk klosterorden for kvinner, og de forble nære venner og hverandres rådgivere livet ut.

Klara og Frans hadde begge vokst opp i søkkrike familier, men valgte i stedet å leve et liv i fattigdom, ydmykhet og enkelhet. Målet deres var å leve troen – å bli stadig mer lik Kristus. Jesu venner fra Assisi inspirerer oss til å bli frie fra pengejag ved å leve enklere og elske Gud. De viser at det faktisk er mulig å leve et liv der vi stoler fullt og helt på Gud, og ikke på pengene våre.

"Syng en ny sang for Herren” (Sal 19,1). Klaras og Frans’ liv og skrifter er fulle av glede, lovprisning og takk til Gud. Kort tid før Frans døde, diktet han den berømte "Solsangen" i Klaras lille klosterhage.

I dag, 11. august, er det 772 år siden Klara av Assisi døde fredelig mens hun lovsang Gud med en ny sang. Ordene ble skrevet ned av en av søstrene:

”Gå fram uten frykt, 
for du vil ha et sikkert vern på din ferd. 
Gå fram, for Han som skapte deg, har velsignet deg. 
Han har alltid tatt vare på deg, 
slik en mor tar vare på sitt barn, 
og elsket deg med en oppriktig kjærlighet. 
Jeg takker deg, o Herre, for at du har skapt meg!”

Første gang publisert i Vårt Land 11. august 2008 og her på bloggen 11. august 2012. Oppdatert med ny årstallsberegning ("772 år siden") 11. august 2025.

Klarissene i Larvik

Høysteinane kloster
Foto: Katolsk.no

I 1995 kom den hellige Klaras etterfølgere, klarissene, til Larvik. Ordenens fulle navn er Ordo Sanctae Clarae (O.S.C.).

Kommuniteten Høysteinane kloster ble offisielt grunnlagt av klarisseklosteret i Ennis i Irland på festen for den hellige Klara den 11. august 1997, altså for nøyaktig 24 år siden i dag.

Les et intervju med Klarissene fra 2004 her i Broen katolsk kirkeblad.

Ung fransiskanermunk intervjuet i Agderposten Xtra

P. Hallvard ble intervjuet rett før han kom til Arendal.
Intervjuet er illustrert med bilder av p. Nikolas.

Den da 28 år gamle fransiskanermunken p. Hallvard Thomas Hole ankom fransiskanerklosteret i Arendal i august 2012.

P. Hallvard avla evige løfter i 2011 og ble presteviet 30. juni 2012. Les et intervju i Agderposten om hans vei inn i klosterlivet her.

Ettertanke | Å finne Gud i alle ting

"If God sends you many sufferings,
it is a sign that he has great plans for you
and certainly wants to make you a saint."
St. Ignatius av Loyola

I dag, 31. juli, er det minnedagen til en av verdenshistoriens største troshelter: Den hellige Ignatius av Loyola (1491-1556). Vil du lese en helt overkommelig bok om Ignatius? Da vil jeg varmt anbefale Ignatius’ lille selvbiografi. 

Pilegrimens beretning er en klassiker på linje med St. Augustins Bekjennelser, Sta. Teresa av Avilas Boken om mitt liv og Sta. Thérèse av Lisieux' selvbiografiske skrifter.

I Pilegrimens beretning forteller Ignatius om sin forvandling fra et liv som adelsmann og soldat til et liv der alt dreide seg om å etterligne Jesus. Som kristne er vi kalt til et liv i Kristi etterfølgelse; et liv der vi sier bare det som er til velsignelse, der vi er gode mot hverandre, har medfølelse og tilgir hverandre slik Gud har tilgitt oss (jf. Ef 4,29-32). Ignatius lærer deg hvordan.

Det er ikke få nordmenn som de siste tiårene har blitt kjent med ignatiansk spiritualitet gjennom Edin Løvås og retreatbevegelsen. Fra Ignatius har retreatbevegelsen lært både Jesus-meditasjon, den daglige Kristus-etterfølgelsen ("å leve som en disippel"), kontemplasjon, de åndelige øvelser, ignatiansk åndelig veiledning, tidebønnene og viktigheten av å tilbringe tid med Jesus i ensomhet og stillhet på retreater.

I 1540 stiftet Ignatius ordenen Jesu Selskap, som er bedre kjent som jesuittene. Nesten 500 år senere er Jesu Selskap fortsatt den største misjonsordenen i Den katolske kirke.

Mange tror at jesuittene har «hensikten helliger midlet» som motto, men det er ondsinnet løgn. Slagordet er fabrikkert av jesuittenes motstandere. En annen merkelig forestilling er at jesuittene skulle stå bak inkvisisjonen, noe som er helt feil. Tvert imot ble Ignatius tiltalt for vranglære – og frikjent – av inkvisitorene flere ganger.

Jesuittene er opptatt av «å finne Gud i alle ting», og veileder folk til å finne Gud i de hverdagslige begivenhetene i livet. Gud er ikke bare der ute. Gud er til stede her og nå, akkurat der du er. Dersom du leter etter Gud, trenger du bare se deg om. «For jorden og alt som fyller den, hører Herren til.» (1. Kor 10,26)

St. Ignatius inspirerer meg. «Få mennesker aner hva Gud kunne gjøre ut av dem, om de bare uten forbehold ville overgi seg helt i den guddommelige Mesters hender, så Han kunne forme deres sjeler» sier han.

Mitt sterkeste møte med Ignatius av Loyola fikk jeg da jeg var i kirken Il Gesu (jesuittenes hovedkirke) i Roma, og fikk høre hans overgivelsesbønn. Den bønnen vil jeg be i dag: 

«Herre, motta all min frihet, min erindring, 

min forstand og hele min vilje.
Alt hva jeg eier og har, du har gitt meg alt dette;
til deg, Herre, gir jeg det tilbake.
Alt er ditt, bruk det helt etter din vilje.
Gi meg bare din kjærlighet og din nåde,
det er nok for meg.»
Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 31. juli 2021 da Ef 4,29–32 var dagens bibeltekst. Løftet opp igjen 31. juli 2025.

Pilegrimens beretning & Åndelige øvelser

Ignatius av Loyolas berømte Åndelige øvelser foreligger for første gang i norsk språkdrakt, samt hans selvbiografi i ny oversettelse! Boken ble nylig utgitt på St. Olav forlag og er å få kjøpt her hos St. Olav bokhandel. Åndelige øvelser er en klassiker som St. Ignatius skrev for dem som skal veilede andre i det åndelige livet.

St. Olav bokhandel har også flere bøker om Ignatius og om ignatiansk spiritualitet. Du finner dem her.

Og her er et generelt bokråd fra meg: Hvis du ikke har tid til å lese så mye: LES DET HELGENENE SELV SKRIVER. Da går du deg ikke vill.

Sitater av Sankt Ignatius av Loyola

Ignatius pleide alltid å sende ut misjonærer med disse ordene:
«Ite, inflammate omnia!» «Gå, sett verden i brann!»

"Since the object of our love is infinite,
we can always love more and more perfectly."
Sankt Ignatius av Loyola

"He who carries God in his heart
bears heaven with him wherever he goes."
Sankt Ignatius av Loyola

“After you have made a decision that is pleasing to God, the devil may try to make you have second thoughts. Intensify your prayer time, meditation, and good deeds. For if Satan’s temptations merely cause you to increase your efforts to grow in holiness, he’ll have an incentive to leave you alone.”
St. Ignatius av Loyola

«Få mennesker aner hva Gud kunne gjøre ut av dem, om de bare uten forbehold ville overgi seg helt i den guddommelige Mesters hender, så Han kunne forme deres sjeler.»
St. Ignatius of Loyola

LES OGSÅ:

• Her på bloggen: Ignatius av Loyolas selvbiografi | Pilegrimens beretning
• Her på bloggen: Edin, Ignatius og Jesus-meditasjonen
• Her på bloggen: Sankt Ignatius og religionene
• Her på bloggen: Ettertanke | Ikke kvel rastløsheten
• Her på bloggen: Bønn når alt er mørkt | En bønn av St. Ignatius av Loyola
• På katolsk.no: Biografien om den hellige Ignatius av Loyola  
• På katolsk.no: Om jesuittordenen, den største misjonsorden i Den katolske kirke