Oktobersalme og oktoberglimt

Oktoberglede på Bygdøy.

Må bare dele noen oktoberglimt og denne nydelige oktoberteksten av Jan Inge Sørbø med dere.

Han gyller himlens tak i gullsinober. 

Han heiser sola varsomt opp og ned. 

Han helsar oss med sommar i oktober. 

Han skifter fargar på kvart ospetre. 

Han lyfter trea langsamt opp av jorda. 

Han murer opp eit fjell og lar det stå. 

Han pustar liv og varme inn i orda.

Han hentar deg den dagen du skal gå!

Går du på glør, så går du på hans hender. 

Og når du blør, er det hans blod som renn. 

Han står der nederst når di krise vender, 

for han stig ned og du stig opp igjen! 

Det gull du ser på himlen i oktober, 

er renningar i veven som han vev. 

Frå hans palett flyt purpur og sinober. 

Og du er den som får hans kjærleiksbrev!

Av Jan Inge Sørbø

 Opprinnelig et dikt, senere tonesatt. Står nå i Norsk Salmebok.
Publisert her på bloggen med velvillig tillatelse fra Sørbø.
Tusen takk!

Denne bloggposten ble første gang publisert 29. november 2018, og oppdatert 17. oktober 2021. Bildene er fra Bygdøy i oktober 2018. Posten ble løftet opp på nytt 8. oktober 2023.

Sykkeltur til Bygdøy, med innlagt stopp på Norsk Folkemuseums kafé.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

"Frå hans palett flyt purpur og sinober.
Og du er den som får hans kjærleiksbrev!"
(Jan Inge Sørbø)

Vakre Bygdøy. Helt greit å bo i sykkelavstand herfra.

Mmm, jeg liker sjøen. Vintersjøen også.

To brødre på vei inn i eventyrskogen, rett før lillebror Johannes skled, veltet og fikk trøst av storebror Olav. Det gikk helt fint. Opp på sykkelen igjen og fortsett.

Alvelandet Rivendell fra Ringenes Herre dukker som vanlig opp av intet. (Ja, eller Oscarsborg, som det er mer kjent som.)

Maria (4,5 år). Kjempestas å være med på hengesykkel og "sykle selv".

Johannes. Kongsgården.
Fields of gold.
Så vakkert!
"See the children run as the sun goes down
among the fields of gold:
 You'll remember me when the west wind moves
upon the fields of barley." (Sting)

(Jada, jeg vet at det ikke er en åker med byggkorn, men sangen passer fint likevel ;)

Jeg er utrolig glad for Kyststien. Hurra for Statsbygg som restaurerte den fine strandveien fra Frognerkilen i 2015-2016! 

Svaner er litt som Gud: Vakre, annerledes og inngir en solid dose ærefrykt.

Oktobersolnedgang på vei hjem.
"Han gyller himlens tak i gullsinober.
Han heiser sola varsomt opp og ned.
Han helsar oss med sommar i oktober.
Han skifter fargar på kvart ospetre."
(Jan Inge Sørbø)

Mamma og Ingrid (11), nesten hjemme igjen.

Novemberlys

Begynner du å gjøre deg klar for november? Det gjør jeg. Jeg gleder meg til november, årets kanskje snilleste og minst kravstore måned. Jeg har skrevet mer om det her i denne bloggposten.

Her er et fint dikt som har lært meg å bli ekstra glad i november: 

NOVEMBERLYS

Du tenner ikke lys i juni.

Den klare flammen blekner

i sommerens svale skumring.

Den høye hvelving over meg

har ikke plass til mer lys.

Jeg lengter etter november,

når hvert lys har liv,

når hele det store mørket

må vike

for en eneste liten flamme.

Irene Henrysson

(Diktet er opprinnelig skrevet på svensk. Det er oversatt til norsk av Asbjørn Kvalbein.)

De neste ukene nå er glede-seg-til-advent-tid. Etter at julestjerna forlot vinduet Kyndelsmesse i 2017, stod opphengskroken igjen så tom og søkte om ny jobb. Dermed har vi stjerne i advents- og juletiden, og hjerte i vinduet resten av året.

"Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket" (Konfucius)
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Les også:

Jeg liker november

Se, sjel og liv ditt eie er

Utsikten fra Mikaels-hulen på Selja

.

Jeg spilte inn denne lille videoen i sommer, for å dele den med komponist Trond Kverno. Da kan jeg jo like godt dele den med dere andre også. Her synger jeg det andre verset av «I dine hender, Fader blid», til Kvernos vakre melodi. 

Den siste kvelden før vi dro fra Selja i sommer, ble jeg velsignet med at jeg fikk tilbringe fire timer i klosteret og i hulen, helt alene med Gud. Det var så nydelig! For en velsignelse! Takk Gud. En virkelig balsam og legedom for sjelen.

Slå på lyden og bli med til hulen på Selja, der Kirken i Norge ble født.

Du finner også videoen på YouTube, her: https://www.youtube.com/shorts/zQYZQV3rqik

I dine hender, Fader blid

I dine hender, Fader blid,

jeg legger nå til evig tid

min sjel og hva jeg er og har,

ta du det alt i ditt forvar!

Se, sjel og liv ditt eie er,

det er min trøst, o Herre kjær.

Hva ditt er, hegner du omkring.

Så frykter jeg for ingen ting.

I deg jeg har den gode del.

Ditt ord er føde for min sjel.

Til hjelp i all min fattigdom

du kommer som du alltid kom.

Det er min tro, o Fader blid,

i den jeg lever all min tid.

Ifra ditt barn du aldri vik,

så jeg kan arve himmerik!

Amen, amen, amen.

Tekst: Nicolaus Selnecker, 1578 

Oversettelse/gjendiktning: M. B. Landstad, 1861

Melodi: Trond Kverno, 1975

Så salig blir du av fire timer alene med Gud i klosteret på Selja, 24. juli 2024.

Hier ist das Lied in deutscher Übersetzung:

In deine Hände, gütiger Vater

In deine Hände, gütiger Vater,

lege ich nun für alle Ewigkeit

meine Seele und alles, was ich bin und habe.

Nimm es alles in deinen Schutz!

Sieh, meine Seele und mein Leben gehören dir,

das ist mein Trost, o lieber Herr.

Was dein ist, beschützt du.

Deshalb fürchte ich mich vor nichts.

In dir habe ich den guten Teil.

Dein Wort ist Nahrung für meine Seele.

In all meiner Armut bist du mir zur Hilfe,

du kommst, wie du immer gekommen bist.

Das ist mein Glaube, o gütiger Vater,

in ihm lebe ich mein ganzes Leben.

Von deinem Kind weiche niemals,

damit ich das Himmelreich erben kann!

Amen, amen, amen.

Det var skikkelig fint å be i ruinene av klosterets sykestue, med utsikt opp mot hulen og terrassen utenfor den. Jeg begynte å be her nede, og beveget meg etterhvert opp til hulen.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Selja er Marias hage. Den hellige øya er full av Maria-blomster. Her: Blåklokke, som går under navnet Jomfru Marias fingerbøl. Den vokser over hele øya, men spesielt i klosterruinene.

The hymn in English translation:

Into Your Hands, Gentle Father

Into your hands, gentle Father,

I now place for all eternity

my soul and everything I am and have.

Take it all into your care!

See, my soul and life are yours,

that is my comfort, dear Lord.

What is yours, you protect,

so I fear nothing.

In you, I have the good part.

Your word is nourishment for my soul.

In all my poverty, you come to help,

as you have always come.

This is my faith, O gentle Father,

in it I live all my days.

Never turn away from your child,

so that I may inherit the kingdom of heaven!

Amen, amen, amen.

Innerst i hulen på Selja.
Jeg lengter tilbake hit.
Det er så godt å be her.
Gud er nær.
Guds fred hviler på en spesiell måte over Selja.

Til slutt legger jeg til noen bilder jeg tok fire dager tidligere, den 20. juli, som også var en nydelig sommerkveld.

I bakgrunnen ses det mektige Stadt-platået som stuper rett i havet.

Klosteret sett nordfra.

Klosteret sett fra vest. I middelalderen var terrassen dobbelt så høy som den er nå, og den var hvitkalket. "Det største manneverket i Norge" på den tiden.

Klokken 21.26 den 20. juli 2024.
. Den gyldne timen på Selja, når det gyldne kveldslyset strømmer inn fra havet i vest.
Gjett om jeg lengter tilbake.

Selja klostergård sett fra sjøen. Den 60 mål store eiendommen har 200 meter strandlinje og går helt opp til der hvor skogen møter himmelen. 

Ettertanke | Når bølgene slår over ripa

 Jeg har sluttet å håpe på stillere vær. «Sjømannen ber ikke om medvind. Han lærer seg å seile.» (Gustav Lindborg).
Foto: Henri Bergius/Flickr Creative Commons

Når vi bruker ordet «fred» på norsk, mener vi gjerne «ikke krig» eller «indre ro». Bibelens ord for fred derimot, shalom, inneholder mye mer enn det. Shalom kan oversettes med fred, helhet, sunnhet, velvære, ro, trygghet.

Guds shalom er annerledes enn menneskers fred. Jesus sier: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.» (Joh 14,27) 

Shalom kommer fra tillit til Gud (Jes 23,6). Det er en type fred som er uavhengig av de ytre omstendighetene.

Den gang Herren gav beskjed om at israelsfolket skulle velsignes med den aronittiske velsignelsen, var de på vei inn i en krig. Likevel skulle Aron be: «Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!» (4. Mos 6,26) Selv midt i kampen skulle folket få en indre fred som sprang ut av Herrens nærvær. Gud trengte ikke å vente til alt var over. Han gav shalom som en gave midt i striden. Det gjør han fortsatt.

«Sjømannen ber ikke om medvind. Han lærer seg å seile.» (Gustav Lindborg). Jeg har sluttet å håpe på stillere vær. Det er bare de som er framme i himmelen som er den seirende kirken. Vi som lever her på jorden er den stridende kirken. Vi må stå i mange kamper hvis vi vil være trofaste mot det som er sant, rett, godt og etter Guds hjerte. Men han krever ikke suksess av oss. Han krever bare et villig og trofast hjerte. Og Jesus vil gi deg sin fred – midt i alt – midt i stormen, også når bølgene slår over ripa og det ser ut som båten går ned. Også da er han med. Han er vår fred.

Hva vil jeg velge i dag? Vil jeg se meg blind på konfliktene og stresset rundt meg, eller vil jeg ta imot Guds shalom? Det er mulig å ha dyp fred i hjertet, selv mens vi står i alt det kaoset som livet består av. «For han er vår fred» (Ef 2,14). «Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.» (Fil 4,7)

Jeg ber om at du skal få gå inn i denne dagen i Guds fred, i tillit til Han som har all makt i himmelen og på jorden. «For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.» (Jer 29,11)

Ikke la djevelen knekke deg. Stå ham imot, fast i troen (1. Pet. 5,9). Ikke la noen eller noe få ta fra deg din fred, din styrke og din glede i Herren. 

Start dagen slik som både Martin Luther, Den katolske kirke og Den ortodokse kirke anbefaler: Tegn deg med korsets tegn. Innvi deg selv og dagen din til fredens Gud. Du tilhører den korsfestede og oppstandne Herren Jesus Kristus. Minn deg selv på det over hele kroppen. Det er i hans kraft at du skal gå ut og møte denne dagen.

Ta på deg Guds fulle rustning ved å tegne deg med korsets tegn, gjerne helt fra pannen til tærne, og fra skulder til skulder. «I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Herre, du er min tilflukt. Du er min fred.» Gå så ut i denne dagen, velsignet.

Herren velsigne deg! Herren bevare deg! Herren la sitt ansikt LYSE over deg så du ser det. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg sin kraft, sin nåde og sin FRED som overgår all forstand.

Blås i stormen, for du er hans. Du er hans høyt elskede. Det er det eneste som betyr noe. Alt annet er details.

Pax vobiscum! Gå i fred og tjen Herren med glede!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 22. april 2023 da Hebr 13,20-21 var dagens bibeltekst

Ettertanke | En syngende hjord

Er du glad i musikk? Det er Gud også. I Bibelen synges det fra begynnelse til slutt, gjennom hele Guds folks historie – ja, helt inn i evigheten! I den siste boken i Bibelen får disippelen Johannes et blikk inn i himmelen. Der ser han musikk, for der «sang de en ny sang», «en lyd som bruset av veldige vannmasser og som drønnet av sterk torden» (Åp 14,2-3).

For noen år siden var jeg så heldig å få intervjue korlegenden Carl Høgset (1941-2021). Han dirigerte elitekoret Grex Vocalis i 48 år, men brant også sterkt for at alle kan synge.

– Det er mulig at alle kan lære å synge. Det er en av de grunnleggende ferdighetene som skolen burde lære barn. De må lære å lese, skrive, regne og synge. Å kunne synge er en basisferdighet i livet, sa Carl Høgset. Det er jeg helt enig med ham i, og jeg tror Gud også er det. Hvorfor ellers synges det fra begynnelse til slutt gjennom hele Guds folks historie – ja, helt inn i evigheten? Bibelen er proppfull av sang, og det er kirkehistorien også.

Sangen har noe spesielt skapende ved seg. I forfatteren C.S. Lewis’ verden Narnia dukker dyr, planter og resten av verden opp ex nihilo, ut av ingenting, når den store løven Aslan synger dem fram. Også J.R.R. Tolkiens univers Middle-Earth blir skapt gjennom sang. Mange er de som har forestilt seg at da Gud skapte verden, så hørtes ordene «Det bli lys!» ut som sang.

I den siste boken i Bibelen får disippelen Johannes et blikk inn i himmelen. Der ser han musikk, for der «sang de en ny sang», «en lyd som bruset av veldige vannmasser og som drønnet av sterk torden» (Åp 14,2-3). Og senere: «Deretter hørte jeg noe som lignet et mektig kor fra en stor skare i himmelen. De sang: Halleluja! Seieren, æren og makten tilhører vår Gud.» (Åp 19,1f)

Tilbake til Carl Høgsets stue. Gjennom latinstudiene dumpet han over ordet grex.
– Grex tilhører en bitteliten ordklasse, og betyr hjord. Altså en dyreflokk, men hjord høres bedre ut, sa Høgset og smilte. Kjell Arild Pollestad har oversatt Sal 100,3 med nettopp det ordet i Bibel 2023: «Vi er hans folk, den hjord han gjeter.»

Grex Vocalis betyr «den syngende hjord». Det er i grunnen et passende navn for hele Guds folk, for vi er hans hjord, og over alt hvor vi er, synges det. «Kom gjennom portene hans med takkesang, inn i forgårdene med lovsang!» (Sal 100,4)

– Jeg pleier alltid å si til koret før en konsert, at «Nå skal vi ikke vise hvor flinke vi er. Nå skal vi gi noe. Ut fra våre egne hjerter. Fra oss selv, sa Høgset, og forklarte:
– Du må være helt åpen. Ærlig. Ikke hovmodig eller selvopptatt. Og du må gi alt du har. Vi må gi kjærlighet. Hvis vi gjør det, rører musikken oss alle. Da står rommet og tiden plutselig stille, mens musikken beveger seg. Musikken griper inn og lever sitt eget liv. Dette øyeblikket er mitt mål i enhver konsert, fortalte Høgset.

– Man må gi av seg selv. Det er en oppgave, en misjon, som vi sangere har, sa Høgset, og leste høyt diktet «The Singers» av H. W. Longfellow:

«God sent his singers upon earth
With songs of sadness and of mirth,
That they might touch the hearts of men,
And bring them back to Heaven again.»

Mirth betyr fryd, lykkelig latter, et lett hjerte. Nå synger Carl Høgset i det himmelske kor, med mirth, for «Herren er god, evig er hans miskunn, hans trofasthet varer fra slekt til slekt.» (Sal 100,5)

Den hellige kirkefaderen Augustin sier: «Den som synger, ber dobbelt». I dag – på invasjonsdagen den 9. april – vil jeg synge Anders Hovdens fedrelandssalme «Fagert er landet du oss gav».
Den passer bra å be i dag, i takk og i forbønn for de kommende slektene.

«Tidi ho renn som elv mot os,
fort skifter sumar med vetter,
Fader, ver alltid Noregs los
radt til dei seinaste ætter.
Herre, vår Gud, vårt Noregs Gud,
varda vårt land frå fjell til flud,
lær oss å gå dine vegar!»
Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land den 9. april 2024, da Salmene 100,1-5 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

Lytt til Fagert er landet med Forsvarets Stabsmusikkorps og Schola Cantorum. 

Lyttetips: Tre fine innspillinger av Fagert er landet

Lenkene leder til Spotify.

• Fagert er landet med Forsvarets Stabsmusikkorps og Schola Cantorum. Albumet utkom i 2014 og heter Ja, vi elsker. Dette albumet er perfekt å lytte til på 17. mai - og ikke mnist 16. mai når du står og stryker festklærne :)
• Fagert er landet med Helene Bøksle. Singel, 2017.
• Fagert er landet med Bodø domkor. Albumet heter Fagert er landet, og inneholder 12 fine spor som alle passer til å spilles 17. mai.

Ettertanke | Når ildvardene tennes

Når håpet tennes etter at alt håp er ute.

Foto: Utsnitt av skjermbilde fra filmen The Lord of the Rings: Return of the King

I dag kunne det vært fristende å bare konsentrere seg om det fine. Jeg kunne ha hoppet over de tre første, klagende bibelversene, og heller gått rett på de neste bibelversene – de som handler om Guds trofasthet og hvor fint det er å vente på Gud.

Men Gud starter ikke der. Han er ikke sånn. Han starter der vi er – midt i klagen, midt i den smertefulle tilstanden der det er så lenge siden du har hatt det godt, at du har glemt hvordan det er (Klag 3,17) – i den tilstanden hvor du, når du er sann mot deg selv, erkjenner at du «håper ikke lenger på Herren» (Klag 3,18). Det går ikke an å komme lengre ned enn det. «Jeg tenker på det hele tiden, min sjel er nedtrykt» (Klag 3,20).

Er det ikke fantastisk at Klagesangene i Bibelen finnes? Er det ikke nydelig at Faderen er Sannhetens Gud? At Jesus er Sannheten? Og at Den Hellige Ånd, Trøsteren, er Sannhetens ånd? Når du søker sannheten, søker du med andre ord Gud. 

Vår himmelsk gode Far elsker at barna hans er sanne og ærlige. Det er jeg takknemlig for. At jeg aldri trenger å late som. At det tvert imot er motsatt: Gud vil at jeg ikke skal late som. Han krever ikke at jeg skal ta meg sammen og slutte å klage. Nei, han lytter. Han lar meg klage ferdig. Først når all bitterheten og smerten er tømt til bunns, er jeg klar for et vendepunkt. Når all klage og alt håp er ute, kan håpet tennes på nytt.

Den katolske forfatteren J.R.R. Tolkien har skrevet storverket «Ringenes herre». Den sterkeste scenen i Peter Jacksons filmatisering, inntreffer når alt håp ser ut til å være ute for den hvite byen, Minas Tirith, hovedstaden i kongeriket Gondor. Byen har en fullstendig ikke-fungerende leder, og bare 2000 soldater. Samtidig er de omgitt av 200 000 fiender og et stort mørke. Alt ser ut til å gå til helvete, og det fort.

Akkurat da er det at den lille hobbiten Pippin klatrer opp på byens baune og setter den i brann. På neste fjelltopp ser de ilden, og de igjen tenner sin baune. Slik flyr vi over ildvardene som tennes på de snøkledte fjelltoppene, til den mektige lyden av Howard Shores episke filmmusikk – en vakker, uforglemmelig musikk som på én og samme tid klarer å formidle stort alvor og stort håp. Ildvardenes budskap rekker helt fram til naboriket Rohan. Slik gikk det til at da kongeriket Gondor trodde at alt håp var ute – at de var helt alene – så kom Rohan dem til unnsetning.

«Baunene er antent!» roper forsvarssoldaten i Minas Tirith. «Håpet er tent», sier Gandalv med lys i øynene. Akkurat det er det som skjer med forfatteren av Klagesangene også. Håpet tennes. For hva er det som skjer når du retter klagen din til Gud? Du ser på Gud. Eller enda mer presist: Du ser Gud. Der kommer vendepunktet. Når du skjønner hvem Gud er. «Men én ting legger jeg meg på hjertet, og dette gir meg håp: Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor. Jeg sier: Herren er min del, jeg setter mitt håp til ham.» (Klag 3,21-24)

«Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.» (Salme 121,1f).

Alt håp så ut til være ute påskeaften. Alt håp – for hele verden. Men i dypet av påskenatten stod håpet opp igjen. Lyset ble tent på nytt. Håpet var blitt evig.

«Herren er god mot dem som venter på ham og søker ham.» (Klag 3,25-26) Stol på det. I all evighet. Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 4. mars 2024 da Klagesangene 3,17-26 var dagens bibeltekst

På YouTube kan du se og høre scenen jeg skriver om i denne andakten 

Scenen fungerer selvsagt best i sin kontekst, på stor skjerm og med god lyd, men du får iallfall en liten anelse av hva jeg snakker om her:

https://www.youtube.com/watch?v=GDYQ3PJKrT8

Ettertanke | Du måste finnas

Gud må finnes, for ellers får ondskapen siste ordet.
Utsnitt fra apsis i den store Paulus-basilikaen i Roma. I denne vakre mosaikken fra 1200-tallet er Jesus avbildet som Pantokrator, Allherskeren.
I dag feirer Den katolske kirke over hele verden minnedagen for innvielsen av de to basilikaene Pauluskirken og Peterskirken. De ble innviet den 18. november begge to, men i ulike år.
Foto: Alberto Fernandex, Wikimedia Commons

I dag har jeg lyst til å ta deg med til Roma, til den store Paulus-basilikaen San Paolo fuori le mura. 

Vi skal gå helt frem i det enorme kirkerommet, legge hodet tilbake og se høyt opp i taket, i apsis – det halvsirkelformede hvelvet over høyalteret. Der ser du en vakker, gigantisk mosaikk fra 1200-tallet der Jesus er avbildet som Pantokrator, Allherskeren, Den allmektige, El Shaddai.

Navnet Pantokrator er hentet fra Åp 1,8 på gresk, der Jesus omtales som «Alfa og Omega», «han som er og som var og som kommer, Den allmektige [Pantokrator].»

Slik ser han også ut. Han er den store kongen på den himmelske tronen, omgitt av apostlene Paulus, Peter, Andreas og Jakob. Han er den Majestetiske Herren, Majestas Domini, som har direkte øyekontakt med oss, i et jeg-du-forhold. Med høyre hånd lyser han velsignelsen over deg. I venstre hånd holder han evangelieboken.

Evangelieboken er oppslått på Matt 25,34, der kongen sier til de rettferdige på dommens dag: «Venite benedicti Patris mei, percipite regnum». «Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.»

Kom hit! Hele mosaikken sier dette: Kom hit. Dette er et ikon og et kirkerom som fyller deg med kjærlighet, tilbedelse og ærefrykt for Kristus Kongen, den allmektige og gode. 

Uten dommedag, uten verdens ende, finnes det ingen grenser og ingen ende for ondskapen. Hele universet hviler på dette: At Gud er god, og at han er den sterkeste. Gud må finnes, for ellers får ondskapen siste ordet. Hvis et evig liv skal være godt, må alt ondt utryddes først. Derfor trenger vi Kristus Pantokrator – den eneste som har makt til å seire over og utslette ondskapen.

Bevisene for det ondes eksistens finnes på alle kanter. En verden uten utsikter til en dommedag, er ikke en bedre verden. Den er simpelthen ikke til å leve med. Det hebraiske gudsnavnet El Shaddai betyr «Han som sier nok». Det trenger verden. Vi tror den på den Gud som setter grenser for kaoset.

«Du måste finnas» er en sang fra utvandrermusikalen Kristina från Duvemåla. Etter at Kristinas barn dør, kastes hun ut i kaoset. Du kan høre Helen Sjöbloms mektige fremføring både på YouTube og i strømmetjenestene. 

Der synger hun kraftfullt til Gud: «Jag lever mitt liv genom dig. Utan dig är jag en spillra [flekk] på ett mörkt och stormigt hav. Du måste finnas, du måste. Hur kan du då överge mig? Jag vore ingenstans. Jag vore ingenting om du inte fanns.» Og hun går i kamp med Gud – som Jakob (1. Mos 32,28).

Kristina nekter å forlate Gud. For: Uten Gud, hvem skal da ta imot henne til slutt, etter døden? «Hvis du ikke finnes, hvem tar hånd om meg da?»

Når Kristina med kraft synger «Du måste finnas, du måste!», er det som å høre Jobs trassige tro: «Jeg vet at min gjenløser lever». (Job 19,25) Selv om hun ikke kan se Gud nå, så skal hun se ham. Og i den aller siste sangen skjer det. Hun synger «Jag är trygg vad som än sker», overgir sin sjel til Gud og dør fredfullt i sin manns armer.

Det er ved å dø at vi oppstår til det evige liv. Selv det mest fryktelige kan – gjennom korsets mysterium – bli en kilde til nytt liv.

«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet.» (Jesus i Joh 5,24)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 18. november 2023 da Johannes 5,24–29 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

Her kan du høre sangen "Du måste finnas" på YouTube

Vennlig advarsel: Risiko for at du kommer å trenge noe å tørke tårene med. 
https://youtu.be/a2idVI73ais?si=00Wkfb3pwaFYnIbX

Og her kan du høre "Du måste finnas" på Spotify.

På St. Paulus-basilikaens hjemmeside kan du ta virtuelle rundturer i kirken. På italiensk heter apsis abside, på engelsk apse. Det er altså i rundtur nr. 4 at du kan utforske Pantokrator-mosaikken i apsis.

Les også:

• Ettertanke | Bli med Paulus til Roma - her skriver jeg mer om Paulus-basilikaen, Paulus' lenker (som befinner seg i kirken) og om Paulus' budskap.
  
  
• Besøk apostelen Peters grav - en annen av mine bloggposter. Bli med meg til Peters grav også! "I jorden under Peterskirken finnes det en hemmelig verden som det er få forunt å få se. Totalt slipper bare 250 personer inn her hver dag. Etter en lang vandring gjennom det gamle, hedenske Roma kommer du fram til den hellige Peters grav, som ligger dypt under høyalteret i Peterskirken. Det er et helt spesielt sted – noe som på ingen måte skyldes staffasjen. Her finnes det ingen staffasje, ikke noe gull eller glitter, bare grå stein. Klippe. Det er det mest ydmyke stedet du kan tenke deg."
  
  
• - Dette er apostelen Paulus' grav - en reportasje i Aftenposten om hvordan utgravninger førte til at man fant Paulus' sarkofag ved å fjerne to store marmorblokker under hovedalteret i 2006.

Noe av det nærmeste du kommer en tidsmaskin: Apostelen Paulus' lenker i San Paolo fuori le Mura-basilikaen i Roma. En av de største skattene de første kristne hadde. Dette er lenkene som lenket Paulus fast til den romerske soldaten som voktet ham.

Alle foto herfra og nedover: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016

"Sankt Paulus utenfor murene"-katedralen er den nest største kirken i Roma. Bare Peterskirken er større.

Kirken er en av de sju pilegrimskirkene i Roma som alle pilegrimer besøker.

Alle martyrer avbildes med det som drepte dem. Paulus ble halshugd med sverd, derfor holder han sverd i hånden her. I venstre hånd holder han en bok, fordi han var misjonsapostelen som dro ut i verden og forkynte evangeliet til folkeslagene.

På sokkelen til Paulus-statuen står det:
"Prædicatori veritatis
doctori gentium".
Det skulle bli noe sånt som:
"Sannhetens forkynner
Folkeslagenes lærer".

Basilikaen har mange vakre, gamle dører.

"Gjør døren høy, gjør porten vid, den ærens konge kommer hit.
Han hersker over alle land, og er all verdens Frelser sann."

"Dette må være Guds hus, her er himmelens port." (Jakob i 1. Mosebok 28,17)
En ekte kirke skal gi deg sug i magen og smak av en annen verden.

Den hellige døren åpnes bare i jubelår (hvert 25. år) og ved spesielle anledninger. Jeg var der i 2016 da døren var åpen fordi pave Frans hadde utropt et ekstraordinært jubelår: "Barmhjertighetens år". Neste gang den åpnes, blir i 2025 - hvis ikke noe ekstraordinært skjer før det.
Les mer her i bloggposten min "Roma | Gjennom den hellige døren".

Den bysantinske døren fra 1070. "In 1070 the Byzantine door was commissioned by Pantaleone, Consul of Amalfi in Constantinople (it was his gift for being redeemed from his sins; as a noble merchant he became wealthy from Muslim and Christian slave trafficking, a trade which was forbidden by the Church). Theodore, an artist of that time, depicted a Christological cycle, an Apostolic cycle (the martyrdom of the Apostles) and a Prophetic cycle. In our time, the door has been restored and transferred to serve as the counter façade of the Holy Door." (Kilde: vatican.va)

Kirkens tak skal gjenspeile Himmelens herlighet og få deg til å løfte blikket mot Himmelen.

Slik ser høyalteret i Paulus-kirken ut. Mektig skjønnhet. Alteret er formet som en himmelseng, fordi det er her Kristus, brudgommen, fysisk forenes med sin brud, Kirken. Alteret er bygget over Paulus' grav.

Den nydelige Kristus-mosaikken i kirkens apsis.
Rundt Jesus står apostlene Peter og Paulus, Andreas og Lukas.

Her ser du ned i krypten som er foran høyalteret. Det lysende skrinet i midten er der Paulus' lenker oppbevares.

Gjennom gitteret ser du sarkofagen der Paulus ligger begravet. Stopp opp her. Ikke la deg forstyrre av turistene. Du står på hellig grunn.

For å sitere Aftenposten: "Det har lenge vært antatt at krypten inneholdt en sarkofag, men store stykker marmor rundt og under alteret har vært i veien. Etter å ha fjernet to store marmorblokker fant arkeologene sarkofagen som har vært skjult i nærmere 1700 år. Inskripsjonen på sarkofagen lyder "Paulo Apostolo Mart", som er latin for "Paulus Apostel Martyr".

Arkeologene startet utgravningene i 2002. Sarkofagen ble avdekket i 2006.

Hellig øyeblikk. Knel og tilbe Jesus.
Ungdomsmesse i et sidekapell i Paulus-kirken.

Paulus-kirken har mange vakre kapiteler, slik det høver seg for en av verdens vakreste og viktigste kirker.

Et glimt fra klostergangene i San Paolo fuori le Mura.

Ettertanke | Når du ikke ser

«Vær aldri redd for å overgi en ukjent fremtid til en kjent Gud» sa Corrie ten Boom.
Foto: Baker Publishing Group

«Never be afraid to trust an unknown future to a known God» sa Corrie ten Boom (1892-1983), etter at hun hadde overlevd den tyske konsentrasjonsleiren Ravensbrück under 2. verdenskrig. 

Corrie og familien hadde våget livet sitt for å skjule jøder i Nederland – og blitt angitt. Søsteren, nevøen, broren og faren hennes døde, mens Corrie overlevde.

Da Gestapo spurte den 84 år gamle faren, Casper, om han visste at han kunne bli drept for å ha skjult jøder, svarte han: «Det ville jeg betrakte som den største æren min familie kan oppnå.» 

Historien om familien ten Boom er sterk og trosstyrkende, og kan leses i Corrie ten Booms kjente bok Skjulestedet, The Hiding Place.

«Vær aldri redd for å overgi en ukjent fremtid til en kjent Gud.» Det er den tilliten troen handler om, er det ikke? «For vi vandrer i tro, uten å se.» (2. Kor 5,7) «Nå ser vi som i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.» (1. Kor 13,12). Min oppgave på veien dit er veldig enkel: Å holde fast i han som holder fast i meg, og la ham lede meg på veien, helt til jeg er framme ved målet.

Har du noen gang vært med på en tillitsøvelse der du fikk bind for øynene slik at du ikke kunne se noe? Og deretter lot du en annen person lede deg rundt omkring? Det har jeg vært med på. Denne klassiske teambuildingøvelsen ble et bilde for meg. Den sa meg noe fundamentalt om hva jeg gjør når jeg tror på Gud: Så lenge jeg har tillit til Han som leder meg på veien, så går det helt fint. Tro staves t-i-l-l-i-t.

Det typiske er at Gud ikke viser meg hele veien, men bare ett steg om gangen. Jeg mistenker at det er en av Guds yndlingsmetoder for å holde meg fast i et vedvarende tillitsforhold til ham. Helt siden jeg var liten, har Rune Larsens enkle sang sunget i meg: «Der du går skal din vei åpnes for deg, steg for steg. Vi vil følge din vei, lær oss å gå steg for steg.»

Hvordan er den veien og det livet? Her er mitt personlige, bramfrie svar: Livet med Gud er mye mer spennende og rikere enn noe jeg kunne funnet på selv. Hvis du liker adventure, så gå med Gud. Til og med i mørket dukker det opp rikdommer av en annen verden. «Jeg vil gå foran deg. Fjell vil jeg jevne ut, bronsedører vil jeg knuse, og jernbommer vil jeg hugge i stykker. Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder, for at du skal kjenne at jeg er Herren, som kaller deg ved navn, Israels Gud.» (Jes 45,2-3).

Jeg er så heldig å ha blitt kjent med Geir Ålien, som er en ekspert på ledelse. Guds ledelse. Geir er blind. Han har derfor daglig, fysisk erfaring med å la seg lede. Kanskje gir det ham et konkurransefortrinn i å følge Guds ledelse. Hans råd er iallfall både klart, bibelsk og erfaringsbasert: «Ikke vær redd for utfordringer. Når Gud leder deg, vil det alltid være en velsignelse i den andre enden.»

Det er helt sant. Derfor er en av mine favorittbønner denne 700 år gamle bønnen av den hellige Birgitta av Vadstena: «Herre, vis meg veien, og gjør meg villig til å gå den».

Corrie ten Boom skal få både første og siste ordet i dag. Etter å ha opplevd Ravensbrück, konkluderte hun: «Du kan aldri lære at Kristus er alt du trenger før Kristus er alt du har».

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 15. november 2023 da 2. Korinter 5,4–1,0 var dagens bibeltekst

Her kan du lytte til Steg for steg på Spotify

Her kan du lytte til "Steg for steg" på YouTube:

https://www.youtube.com/watch?v=Yy0ePcYe5QU

Katolske Jon Fosse vant Nobelprisen i litteratur

Hipp hipp hurra for Jon Fosse! Det er 95 år siden sist verdens viktigste litteraturpris gikk til en nordmann; den katolske forfatteren Sigrid Undset i 1928. De andre to norske forfatterne som har vunnet prisen, er Bjørnstjerne Bjørnson i 1903 og Knut Hamsun i 1920.

Pressefoto: Agnete Brun/Samlaget

I dag var en stor dag for Norge, for nynorsken og for Den katolske kirke: Jon Fosse fikk Nobelprisen i litteratur. Den forrige nordmannen som mottok prisen, var Sigrid Undset i 1928. Nå er hele to av de fire norske Nobelprisvinnerne i litteratur katolikker. Det kaller jeg en fantastisk overrepresentasjon. Hipp hurra for Jon Fosse! Gratulerer!

– Nobelprisen i litteratur 2023 går til Jon Fosse for hans nyskapende dramatikk og prosa som gir en stemme til det uutsigelige, melder Svenska Akademien.

Jon Fosse har skrevet rundt 70 verk, både romaner, fortellinger, dikt, essay og skuespill. Utgivelsene hans er oversatt til over 50 språk.

– Jeg velger å se denne pristildelingen som en tildeling til litteraturen som først og fremst vil være litteratur, uten å ta andre hensyn, sier Jon Fosse i dag. Amen! Det er en god beskrivelse av Jon Fosses kompromissløse tilnærming til sin forfattervirksomhet.

Biskop Bernt Eidsvig sier det slik: – Jeg gratulerer ham hjerteligst på vegne av alle litteraturbevisste, lesende nordmenn! Det er den beste nyhet vi kunne få nå. Jeg gleder meg særlig over at Fosse er katolikk og at han avlegger et vitnesbyrd for sin tro. Jeg oppfatter ikke at han ser på seg selv som en apologet, men han virker kanskje slik indirekte, likevel. Jeg gleder meg på vegne av hele nasjonen, spesielt Det katolske Norge.

Konverterte for ti år siden

Jon Fosse konverterte til Den katolske kirke sommeren 2013. Det er ikke like godt kjent som at Sigrid Undset var katolikk. Det fineste tv-programmet jeg har sett med Jon Fosse så langt, er Hans Olav Brenner sitt timelange dokumentarprogram på NRK: "Det som ikkje kan seiast".  Et nydelig, varmt portrett. Jeg vil absolutt anbefale å se hele programmet, men her er en lenke som går direkte til det sekundet der han snakker om den katolske messen. 

Og her er lenke til sekundet der forfatteren svarer på spørsmålet: "Vil du helst ha Nobelprisen i litteratur eller bli helgen i Den katolske kirke"? Deretter klippes det rett over til at Fosse forteller om da pater Arne Fjeld i St. Dominikus kloster lærte ham om katolsk tro og tenkning. Katolske kristne tror at Jesus er virkelig (ikke bare symbolsk) til stede i det forvandlede nattverdsbrødet i tabernakelet i katolske kirker. Det røde evighetslyset vitner om dette. Det sier: "Jesus er her".

Jon Fosse peker mot tabernakelet og sier det slik: - "Det er noe der." Ei betre forklaring kunne eg ikkje ha fått.

Veldig fint! Jeg anbefaler hele programmet!

Har du sett tv-programmet "Det som ikkje kan seiast" med Jon Fosse? Jeg anbefaler den dokumentaren på det sterkeste. Et nydelig, varmt portrett. Her er lenke til sekundet der Jon Fosse svarer på spørsmålet: "Vil du helst ha Nobelprisen i litteratur eller bli helgen i Den katolske kirke"? Se det gjerne nå i helga!

Det uutsigelige

For Aftenposten-lesere kan jeg anbefale dette varme og fine portrettet, der Jon Fosse og journalisten blant annet snakker om det usagte/uutsigelige og om øyeblikk av mystikk. Der står det blant mye annet godt dette: 

«Når han skriver kan han være så dypt inne i det, at han nesten ikke opplever det, øyeblikk av mystikk der han nærmest forsvinner.

– I øyeblikk skjønner man noe dypt, som en ikke kan si hva er. En mer dramatisk person ville kanskje sagt at Den heilage ande var på besøk, sier Fosse.»

 Denne lenken gir deg som ikke er abonnent tilgang til å lese portrettintervjuet i 24 timer, altså kun den 6. oktober 2023.

Intervjuet i Syn og Segn i 2013

Jon Fosse ble tatt opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap rundt jonsoktider 2013. Han mottok fermingens sakrament i Sankt Dominikus klosterkirke på Majorstuen i Oslo.

– No er eg på ein måte komen heim. Eg opplever at den katolske messa gjer meg godt, i motsetnad til den protestantiske, som aldri har gjort meg noko godt, sa Fosse til Syn og Segn i 2013.

– Litt bevisst har eg bytt ut spriten med spiriten. Før fann eg fellesskapen meir med svirebrør på skjenkjestova enn i kyrkja eller messa. Det kjennest personleg godt å vera ein pitte liten del av ein stor samanheng, saman med mange levande og døde. Nedst på rangstigen, på bakerste benk, har eg det best i det katolske hierarkiet, fortsatte han.

– No er eg på ein måte komen heim. Eg opplever at den katolske messa gjer meg godt, sa Jon Fosse til Syn og Segn etter konversjonen i 2013.
Pressefoto: Agnete Brun/Samlaget

Opplever skriving og tro som mysterier

I NRK-saken "Opplever skriving og tro som mysterier" i 2016, uttalte Jon Fosse seg om konversjonen på nytt.

«- Det som har blitt tydeligere etter at jeg konverterte, er det en kan kalle for en tro, forteller Jon Fosse i et åpenhjertig intervju med NRK.

Han peker på tvil som en helt naturlig del av denne troen.

– Hvis du konverterer til den katolske kirken, regner du deg selvsagt som kristen, noe som vil si at Kristus får en sentral plass i den måten du forstår liv og verden på. Det betyr likevel ikke at du vet noe, men at du velger å tro på det, utdyper Fosse.»

«Selv sammenligner han troens mysterium med det å skrive.

– Det er like vanskelig å argumentere på en forstandig måte for at troen er sann, som det er å argumentere for at et dikt er sant eller forståelig, sier Fosse.

Han opplever at kristendommen, med alle sine paradoks og absurditeter, minner om kunsten.»

Les hele NRK-intervjuet fra 2016 her: https://www.nrk.no/kultur/opplever-skriving-og-tro-som-mysterier-1.12771307

"Er det ikke veldig umoderne å ville være moderne, da?" repliserer Jon Fosse, konfrontert med at det skulle være "litt umoderne" å snakke om Gud og mennesket slik Fosse gjør.
Foto. Skjermdump fra nrk.no

Du kan ikke forklare et dikt

I forbindelse med at Jon Fosse flyttet inn i statens ærebolig Grotten, laget Siss Vik et halvtimes portrettprogram med ham som du fortsatt kan se på nrk.no. Programmet er laget et halvår før Fosse konverterte. I programmet blir det tydelig hvordan diktene hans sier nettopp det uutsigelige, og at du derfor ikke kan forklare dem ihjel, fordi nettopp diktet sier det best. Et dikt sier noe mer/noe annet enn du kan få fram med forklaringer. Det er nettopp derfor du sier det med et dikt.

Fosse sier blant annet: - "A poem should not mean, but be." Det skal ikke mene noe, men være det det er. For meg er det helt innlysende.

Når han snakker om døden og sjelen og Gud, responderer programlederen: "Det høres jo veldig flott ut, også tenker jeg det er litt umoderne å tenke sånn?" Og Fosse svarer med glimt i øyet: "Er det ikke veldig umoderne å ville være moderne, da?"

– Å lese verkene til Jon Fosse er en dyp opplevelse, dypt åndelig

Og for å øke nysgjerrigheten ytterligere: Catherine Taylor, litteraturkritiker i The Guardian, omtaler Jon Fosse slik:

– Å lese verkene til Jon Fosse er en dyp opplevelse, dypt åndelig, for ikke å si religiøs. Fosse har hevdet at «egentlig lengter vi etter Gud, fordi mennesket er en kontinuerlig bønn» og enten det er sant eller ikke, er bøkene til Fosse ikke mindre enn mirakuløse.

Aftenpostens kommentator og hovedanmelder Ingunn Økland sier det slik i dag:

Fosse får Nobelprisen mens han er på høyden av sin skaperkraft. Han har alltid hatt en åndelig åre, og særlig tydelig ble den etter at han konverterte til katolisismen i 2013. Språklig hadde han helt fra debuten i 1983 et absolutt gehør – og en underfull stil. Hans senere arbeid med den kristne, mystiske tradisjonen har i tillegg gitt forfatterskapet noen utpregede klassiske kvaliteter.

 

– Mystikken har nå fått en Nobelpris

Forfatter og litteraturkritiker Ulla Svalheim sier til Vårt Land at hun mener at «mystikken nå har fått en Nobelpris». Hun viser til Fosses siste storverk, Septologien.

– Bøkene speiler utviklingen hos Jon Fosse selv, fra å være en gnostiker til å konvertere til Den katolske kirke. Det mystiske er veldig sentralt hos Fosse nå, sier hun.

– Å lese Fosse er å komme inn i en bølgende språklig tone der du kan hvile i språket. Han klarer å nærme seg det ordløse, og det å leve inn mot mysteriet. Det treffer ikke bare det religiøse mennesket, men er noe mange kan ha en opplevelse av – at det ligger et dyp der i menneskets eksistens, sier Svalheim til Vårt Land.

I den samme saken i Vårt Land sier litteraturkritiker Rolv Nøtvik Jakobsen at Jon Fosse er "en mystiker inspirert av den mystiske tradisjonen i europeisk litteratur. Samtidig er han utrolig god til å gripe hverdagen i det lokale og det vestlandske og i det språket folk prater på." Jakobsen mener at Fosses litteratur åpner for religiøs undring og kristen tro.

– Få har fortjent Nobelprisen bedre enn Jon Fosse

Hvis du fortsatt er sulten på mer, kan du avslutte med kulturredaktøren i Dagsavisens artikkel: "Få har fortjent Nobelprisen bedre enn Jon Fosse" (nettsaken er uten betalingsmur akkurat nå, iallfall). "Nobelprisen i Litteratur til Jon Fosse er det største som har skjedd norsk kulturliv i moderne tid" mener han, og gir deg en kortfattet innføring i Jon Fosses produktive, 40-årige forfatterskap.

Helt, helt til slutt: Her er en liten gratulasjon også til Jon Fosses korrekturleser, Håkon Ambrosius Remøy i Samlaget, som er katolikk og aktiv i lokallaget for unge voksne katolikker i Oslo. Hipp hurra for deg også i dag!

Les også her på bloggen:

Poetica | Romanska bågar av Thomas Tranströmer - som vant Nobels litteraturpris i 2011