Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Etterfølgelse. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Etterfølgelse. Vis alle innlegg

21 september 2023

Ettertanke | Fri fra dødsangstens slaveri

Kjenner du på at du trenger å bli satt fri fra materialisme? Eller fra dødsangst? Da er Matteus din mann.
Her skriver Matteus sitt evangelium, med hjelp fra en engel.
Maleren er selveste Caravaggio, og du kan se maleriet i 
Roma, i kirken San Luigi dei Francesci.
Foto: Wikimedia Commons 

I dag forteller en øks på primstaven at det er mattismesse om høsten – festen til minne om apostelen Matteus. 

Han startet ikke yrkeslivet som fisker, slik flere av de andre apostlene gjorde. I stedet var han en skatteoppkrever som gikk i fiendens (romernes) tjeneste – fram til han møtte Jesus.

I alle katolske kirker over hele verden leses Matt 9,9-13 i messen i dag. Slik starter historien om Matteus: «Da Jesus gikk videre og kom forbi tollboden, fikk han se en mann som satt der; han hette Matteus. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg og fulgte ham.» (Matt 9,9)

Omvendelseshistorien til Matteus starter med at han blir sett. Det er ikke Matteus som finner Gud, men Gud som finner ham. Blir du med på et hopp enda noen tusen år tilbake i tid? Ute i ørkenen er trellkvinnen Hagar den første i Bibelen som gir navn til Gud. Det står: «Da gav hun Herren, som hadde talt til henne, navnet: «Du er Gud som ser.»» (1. Mos 16,13) Den Gud er det Matteus får møte.

Etter det skjellsettende øye-blikket kommer oppfordringen fra Jesus: «Følg meg!». Dette er selve kjernen i kristenlivet, i det å være en disippel: Vi følger Jesus, vi går etter ham, vi ser, vi lytter, vi går i lære hos ham.

«Og han reiste seg og fulgte ham.» Symbolikken her er fantastisk. Å reise seg, å stå opp – anastasis på gresk – er det samme ordet som blir brukt om Jesu oppstandelse fra de døde. Jesus venter ikke til Matteus lever rett. Han drar ham opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen (Sal 40,3).

Resten av livet fortsatte Matteus med å følge Jesus – helt inn i døden, and beyond. Derfor feirer vi Matteus i dag, på hans martyrdag. Vi feirer Matteus’ himmelske fødselsdag.

Kirkehistorikeren Eusebius (ca. 260-340) sier at Matteus først forkynte evangeliet for sine landsmenn jødene i tolv år, deretter skrev Matteus sitt evangelium på vei til Egypt. Matteus skal ha vært både Egypts og Etiopias apostel. Det er usikkert hvorvidt han ble drept ved halshogging, spyd, sverd eller noe annet – men de norske primstavene heller altså mot halshogging, derav øksen som primstavtegn.

Matteus' antatte relikvier skal ha kommet fra Etiopia og hviler i krypten i katedralen San Matteo i Salerno i Sør-Italia. Den mest berømte billedsyklusen over Matteus' liv kan du se i Roma, i kirken San Luigi dei Francesci – malt i 1602 av Caravaggio.

I kunsten er Matteus' symbol et menneske med vinger, på grunn av Åp 4,6ff og fordi slektstavlen i Matteus-evangeliet legger vekt på Jesu familiebånd. Matteus avbildes gjerne sittende mens han skriver evangeliet sitt, eller som apostel med et martyrredskap, eller med en pengesekk til minne om hans tidligere yrke.

Kjenner du på at du trenger å bli satt fri fra materialisme? Eller fra dødsangst? Da er Matteus din mann. Alle martyrer har det til felles at de gjennom sitt forbilde hjelper oss med å bli satt fri fra dødsangstens slaveri (Heb 2,15). Slik gjør de det: De stoler på Jesus, han som har vunnet over døden. De gir sitt liv, hele seg, til Gud – og vinner det evige liv.

«For alle helgner som til døden tro
sto fast i kampen og har nådd sin ro,
vær evig lovet, Krist, ditt navn og blod!
Halleluja! Halleluja!»

(Salmevers: William W. How. Gjendiktning: Johannes Smemo.)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 21. september 2023 da Hebr 2,14-18 var dagens bibeltekst.

Den mest berømte billedsyklusen over Matteus' liv kan du se i Roma, i kirken San Luigi dei Francesci – malt i 1602 av Caravaggio.
Foto: Wikimedia Commons/Miwok

14 september 2023

Ettertanke | Hold ut, hold ut

KORSET: Det går ingen vei utenom korset og lidelsen for den som vil leve i Kristi etterfølgelse.
St. Augustin sier: «Gud hadde én sønn på jorden uten synd, men aldri én uten lidelse.»
Freskomaleri fra basilikaen i Assisi, malt av Giotto i 1310.

Dagens bibeltekst kan være nokså skrekkinngytende å møte alene. Heldigvis slipper jeg det. Jeg kan lese den sammen med hele Kirken, fra kirkefedrene til pave Benedikt XVI.


Bibelteksten tar oss rett inn i røffe tak. Det handler om å holde ut i «de lidelsene dere måtte kjempe med», om å bli «hånt og plaget for øynene på folk», om å finne seg «med glede i at det dere eide, ble røvet fra dere» fordi vi vet at vi «eier noe som er bedre, og som varer» (Hebr 10,32ff).

I dag, 14. september, feirer vi festen for Korsets opphøyelse: «Ave crux, spes unica». «Vær hilset kors, vårt eneste håp».

Vil du leve et liv i Kristi etterfølgelse? Da går det ingen vei utenom korset. 

St. Augustin sier rett ut: «Gud hadde én sønn på jorden uten synd, men aldri én uten lidelse.» Hvis livet ditt er kjemisk fritt for problemer og lidelse, bør du kanskje ta en kikk på om det er noe du har rømt unna, for å si det sånn.

Som pave Benedikt skriver: «For å modnes, for å bevege seg fra en overfladisk fromhet til dyp enhet med Guds vilje, må mennesket prøves. Som druesaften må gjære for å bli edel vin, trenger mennesket renselser og forvandling.» (side 110 i boken hans "Jesus fra Nasaret")

For å holde ut i prøvelsene trenger vi det kirkefedrene kaller perseverantia – den vedvarende utholdenheten, i fellesskapet med Jesus.

Så hold ut. Hold ut i kampen, trøttheten og fortvilelsen. Hold ut, hold ut. Du er ikke alene. Du er i fellesskapet med Kristi legeme, Kirken, og «vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.» (Hebr 4,15-16)

LA OSS BE

Himmelske Far, vi elsker og tilber deg. 

Jesus Kristus, gi oss kraft og nåde til å gi evangeliet videre til den verden vi lever i – den verden som du elsker. 

Kom Hellige Ånd, Trøsteren, du som er vår styrke. 

Første gang publisert i avisen Vårt Land 15. september 2012 og her på bloggen samme dag. Oppdatert 14. september 2023.


Fakta om korsmessene

Festen for Korsets opphøyelse heter Exaltatio Sanctae Crucis på latin. Festen er merket av på primstaven den 14. september som "korsmesse om høsten". 

Den andre korsmessen som er merket av på primstaven, er "Korsmesse om våren" 3. mai, på latin Inventio Sanctae Crucis, til minne om da den hellige Helena gjenfant Jesu kors i Jerusalem.

Det undergjørende krusifikset i Røldal stavkirke. 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


05 september 2023

Den salige Mor Teresa av den dunkle natten


I dag er det minnedagen for Mor Teresa, 1900-tallets kanskje mest lysende helgen. Hun døde 5. september 1997, etter å ha gjennomlevd den lengste mørke natten i noen kjent helgens liv. 


Før Mor Teresa startet Missionaries of Charity-ordenen, hadde hun stadige, sterke kallsopplevelser der Jesus sa til henne ”Kom, vær mitt lys”. Jesus insisterte på at hun skulle sette i gang i Calcuttas mørke slumkvarter. Men så fort erkebiskopen gav sin tilslutning i 1947 og ba henne gå i gang, opphørte den inderlige kontakten med Jesus.

Med unntak av noen få dagers opphold i 1958, varte natten helt til hun døde i 1997. ”Det finnes et forferdelig mørke inni meg, som om alt var dødt”, skriver hun. ”Herre, min Gud, hvem er jeg at du skulle overgi meg? Jeg roper, jeg klenger meg fast, og ingen svarer. Mørket er så mørkt, og jeg er så ensom.”

Da Mor Theresa mottok Nobels Fredspris i 1979, omtalte hun abort
som ”det største av alle onder i verden”, og hun sa i sin takketale:
”Hvis du kjenner til en kvinne som ikke ønsker å beholde sitt barn
og vil ta abort, prøv å overbevise henne om å gi barnet til meg.
Jeg vil elske det barnet, og se i det et tegn på Guds kjærlighet.”

Den dunkle natten

I 1961 får hun hjelp til å forstå meningen med sin dunkle natt: I mørket får hun nemlig delta i Jesu lidelse, hun er forenet med Jesus i Getsemane og på korset, og dermed med alle som lever i mørke.

”Den Jesus som levde i Mor Teresa var ikke den oppstandne, men den lidende Herren, han som sa på korset, ”jeg er tørst”,” skriver Wilfrid Stinissen. Mor Teresa var et levende vitne om Guds tørstende kjærlighet med hele sitt liv.

En tro som ikke bygger på følelser

Etter ”forklarelsen” skriver hun: ”Jeg er ikke ensom. Jeg har Hans mørke, jeg har Hans smerte... jeg vet at jeg har Jesus, i denne uavbrutte forening, for min ånd er fiksert på Ham og Ham alene, i min vilje.

Stinissen fortsetter: ”Hos Mor Teresa blir det overtydelig at mennesket består av flere lag som ikke i det hele tatt trenger å være samstemte. Hellighet er noe annet en fullkommen harmoni. Kjærlighet til Gud består i å ”ville ham”. Når følelsene ikke følger med, bærer viljen hele ansvaret. Kjærligheten savner da den ”virkelighetsopplevelsen” som følelsene pleier å gi, i stedet får kjærligheten en sjanse til å bli helt uselvisk.”

Den smertefulle natten gav
en intens union med Gud.

Klippefast tro

Den stadige, smertefulle lengselen hennes etter Gud var et overtydelig bevis på en klippefast tro. Hennes følelse av ikke-tro bæres av en fast, usvikelig tro. Alt i henne kretset omkring Gud. Mor Teresa lærer oss dermed ikke å tvile. Hun lærer oss å holde fast ved troen selv når mørket kommer og følelsene motarbeider oss.

Dessuten lærer hun oss å se verden med Guds øyne. Se for deg et utviklingsland. Så tenker du på hva som er Guds vilje for oss; at vi skal elske Gud og elske vår neste som oss selv. Hvilke land ser Gud på som u-land?

"Vi kan ikke alle gjøre store ting, men vi kan alle gjøre
små ting med stor kjærlighet." (Mor Teresa, 1910-1997)

Mørket i Europa

Når Mor Teresa snakket om ”mørket på jorden”, tenkte hun i begynnelsen bare på de utstøtte og uønskede fattige.

Etter hvert som hun begynte å stifte klostre i rike, sekulariserte land, innså hun at det finnes et enda mørkere mørke enn det hun møtte i slummen; mørket i et samfunn som har fått kunnskap om Gud, men som holder på å forlate ham.
 

Den åndelige fattigdommen i rike land

Mor Teresa sa, i en meditasjon over teksten i Matt. 25, 35-40; "De sultende er ikke bare de som sulter etter brød, men også etter kjærlighet og omsorg, og etter å være noen for noen. De hjemløse er ikke bare de som savner et hus av sten, men også de som ikke har noen å være sammen med".

Mor Teresa hevdet at "den åndelige fattigdom i den vestlige verden er langt større enn den materielle fattigdom blant vårt folk. I Vesten finnes det millioner av mennesker som lider forferdelig under ensomhet og tomhet. De føler seg uelsket og uønsket. Disse mennesker lever ikke i sult i fysisk forstand, men de gjør det på en annen måte."

Hun delte vårt mørke

Det var Mor Teresas kall å ikke bare arbeide for dem som lever i mørke, men også å dele deres mørke og å være Guds lys i mørket.

Mor Teresa fikk erfare hvordan det føles å leve uten Gud. Og som Stinissen skriver: ”Det er godt at det finnes en nåtidig helgen man kan vende seg til når alt kjennes mørkt, tomt og meningsløst.”

Ora pro nobis, vår alles kjære Mor Teresa.

Første gang publisert 05.09.2012. Løftet opp på nytt 05.09.2023.

11 august 2023

Ettertanke | Klara av Assisis sang


Forholdet mellom Klara og Frans av Assisi er en av middelalderens vakreste vennskapshistorier.

Frans av Assisi er verdensberømt. Det samme kan man ikke si om Klara, den første kvinnelige etterfølgeren hans. Klara av Assisi (1194-1253) var imidlertid en av sin tids mest markante kvinneskikkelser. Hun ble rådspurt av paver og biskoper, og hadde avgjørende innflytelse på den fransiskanske bevegelsen.


Forholdet mellom Klara og Frans er en av middelalderens vakreste vennskapshistorier. Da Klara rømte hjemmefra som 18-åring for å bli nonne, var det Frans som mottok klosterløftet hennes og klippet av henne håret. Sammen grunnla de en fransiskansk klosterorden for kvinner, og de forble nære venner og hverandres rådgivere livet ut.

Klara og Frans hadde begge vokst opp i søkkrike familier, men valgte i stedet å leve et liv i fattigdom, ydmykhet og enkelhet. Målet deres var å leve troen – å bli stadig mer lik Kristus. Jesu venner fra Assisi inspirerer oss til å bli frie fra pengejag ved å leve enklere og elske Gud. De viser at det faktisk er mulig å leve et liv der vi stoler fullt og helt på Gud, og ikke på pengene våre.

"Syng en ny sang for Herren” (Sal 19,1). Klaras og Frans’ liv og skrifter er fulle av glede, lovprisning og takk til Gud. Kort tid før Frans døde, diktet han den berømte "Solsangen" i Klaras lille klosterhage.

I dag, 11. august, er det 770 år siden Klara av Assisi døde fredelig mens hun lovsang Gud med en ny sang. Ordene ble skrevet ned av en av søstrene:
”Gå fram uten frykt, 
for du vil ha et sikkert vern på din ferd. 
Gå fram, for Han som skapte deg, har velsignet deg. 
Han har alltid tatt vare på deg, 
slik en mor tar vare på sitt barn, 
og elsket deg med en oppriktig kjærlighet. 
Jeg takker deg, o Herre, for at du har skapt meg!”

Første gang publisert i Vårt Land 11. august 2008 og her på bloggen 11. august 2012. Oppdatert med ny årstallsberegning ("770 år siden") 11. august 2023.



Klarissene i Larvik


Høysteinane kloster
Foto: Katolsk.no
I 1995 kom den hellige Klaras etterfølgere, klarissene, til Larvik. Ordenens fulle navn er Ordo Sanctae Clarae (O.S.C.).

Kommuniteten Høysteinane kloster ble offisielt grunnlagt av klarisseklosteret i Ennis i Irland på festen for den hellige Klara den 11. august 1997, altså for nøyaktig 24 år siden i dag.

Les et intervju med Klarissene fra 2004 her i Broen katolsk kirkeblad.

Ung fransiskanermunk intervjuet i Agderposten Xtra


P. Hallvard ble intervjuet rett før han kom til Arendal.
Intervjuet er illustrert med bilder av p. Nikolas.
Den da 28 år gamle fransiskanermunken p. Hallvard Thomas Hole ankom fransiskanerklosteret i Arendal i august 2012.

P. Hallvard avla evige løfter i 2011 og ble presteviet 30. juni 2012. Les et intervju i Agderposten om hans vei inn i klosterlivet her.

21 september 2022

Ettertanke | Matteus, Edin og du

TYDELIG DISIPPEL: Norge har intenst behov for at vi slutter å skamme oss over troen vår. Som Edin Løvås (bildet), sier det: "Vår tid trenger Kristusdisipler."
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, i år 2000 da Edin var 80 år
 

I dag, den 21. september, er det minnedagen for den hellige disippelen Matteus. I den anledning løfter jeg opp igjen en andakt jeg skrev i 2010 da dagens bibeltekst var evangelieteksten der Jesus kaller Matteus.

Vår tid behøver Kristusdisipler. Det har jeg lært av mitt store forbilde disippelen Edin Løvås, og han igjen har lært det av Herren Jesus Kristus.


Den gang Jesus kalte disiplene sine, gikk det veldig enkelt for seg. ”Da Jesus gikk videre og kom forbi tollboden, fikk han se en mann som satt der; han hette Matteus. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg og fulgte ham.” (Matt 9,9)

Og siden gjorde Matteus (og Edin) og de andre disiplene nettopp det. De fulgte Jesus, så hva han gjorde, snakket med ham og gjorde det han gjorde. De simpelthen levde med ham. Og det er noe vi alle kan få til, midt i livet slik det er.

Alle døpte er kalt til å leve som Jesu disipler, som hans traineer. Vi er kalt til å følge Jesus, til å elske ham og til å la oss forvandles av ham. Å være disippel er ikke noe for ”superkristne” eller ”de spesielt begeistrede”. Det er for alle. Vi følger Jesus gjennom livet og blir stadig bedre kjent med ham. Og jo tettere vi kommer på Jesus, jo mer frimodige blir vi.

Norge og Europa har et desperat behov for at vi slutter å skamme oss over troen vår. Vår tid trenger Kristusdisipler.

Edin har aldri lagt skjul på sin sterke inspirasjon fra St. Ignatius av Loyola (1491-1556), som blant annet skrev denne fantastiske disippelbønnen:
”Herre, motta all min frihet, 
min erindring, 
min forstand 
og hele min vilje; 
alt hva jeg eier og har. 
Du har gitt meg det; 
til deg, Herre, gir jeg det tilbake. 
Alt er ditt, 
bruk det helt etter din vilje. 
Gi meg bare din kjærlighet 
og din nåde, 
det er nok for meg.” 

Hvis du ikke er klar for å gi Jesus alt ennå, så begynn med litt og se hva som skjer. Bare følg ham.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 17. juni 2010 og her på bloggen 23. januar 2013


Et lite etterord om Edin Løvås og Ignatius av Loyola


Forkynneren, forfatteren og Kristus-mystikeren Edin Løvås, født i 1920, regnes for å være den protestantiske retreatbevegelsens far i Norge. 


Edin Løvås levde et langt disippelliv i Jesus-meditasjon og kontemplasjon. Han tilhørte Misjonsforbundet der han var forkynner i en mannsalder.

Edins store inspirasjonskilde Ignatius av Loyola lærte ham både Jesus-meditasjon, kontemplasjon, de åndelige øvelser, ignatiansk åndelig veiledning, den daglige Kristus-etterfølgelsen ("å leve som en disippel") og viktigheten av å være alene med Jesus i ensomhet og stillhet, både alene og på retretter/retreater.

LES MER

Her kan du lese mer om Edin, Ignatius og Jesus-meditasjonen.

30 august 2022

Ettertanke | Den hellige Bartolomeus

Av alle de tolv disiplene til Jesus, var det bare én person som døde en naturlig død: Johannes.  Alle de elleve andre apostlene avbildes i kirkekunsten med det som drepte dem, det vil si den døden de æret Kristus med. Derfor står Bartolomeus i Laterankirken (bildet) og holder slaktekniven og sitt eget, avflådde skinn.
Foto: Jastrow/Wikimedia Commons

Den hellige Bartolomeus ble født tidlig i det første århundret i Kana i Galilea. Minnedagen hans er 24. august og står avmerket på den norske primstaven. 


Vi vet ikke noe sikkert om Bartolomeus ut over at han var en av disiplene til Jesus, «de tolv som var med ham» (Luk 8,1). Tenk det! Vi snakker om en av de aller, aller viktigste personene i hele verdenshistorien, også vet vi lite!

I vår viktigste kilde, Bibelen, nevnes Bartolomeus bare i apostellistene (Matt 10,3; Mark 3,18; Luk 6,14; Apg 1,13). Der står det arameiske navnet, «Bar Tolmai», som betyr «sønn av Tolmai» (plogdrageren), altså snakker vi om et familienavn etter farens yrke.

Det er mye som tyder på at Bar Tolmai er identisk med fiskeren Natanael som Jesus omtaler som «en ekte sønn av Israel, en mann uten svik» (Joh 1,47). 

Natanael er bare nevnt som disippel i Johannes-evangeliet, mens Bar Tolmai mangler som disippel i dette evangeliet. I de tre synoptiske evangeliene (Matteus, Markus og Lukas) er situasjonen omvendt: Alle tre har med Bar Tolmai, mens ingen nevner Natanael. Og: I de synoptiske evangeliene nevnes Filip og Bar Tolmai alltid sammen, mens i Johannes-evangeliet nevnes konsekvent Filip og Natanael sammen. Så: På samme måte som Peter het Simon Bar-Jona, het Bartolomeus kanskje Natanael Bar-Tolmai?

I Martyrologium Romanum står det at Bartolomeus misjonerte i India og Armenia. Katolsk.no skriver: «Den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) forteller at da den hellige Pantaenus kom til India på begynnelsen av 200-tallet, fant han mennesker der som var kjent med evangeliet og som hadde en kopi av Matteusevangeliet som de hevdet var etter apostelen Bartolomeus.»

Kirkens legender forteller at Bartolomeus utrettet mange mirakler, særlig helbredelse av syke og besatte. Det mest kjente underet skjedde da han helbredet den besatte datteren til den armenske kongen, noe som førte til at kongen og hele familien omvendte seg til kristendommen. Slik begynte den kristne troen å spre seg i landet, og Armenia ble senere verdens første kristne nasjon.

Bartolomeus endte sine dager ved å bli dømt til «persisk dødsstraff», det vil si å bli flådd levende og deretter halshogd (noen kilder sier korsfestet). Av alle de tolv disiplene til Jesus, var det bare én person som døde en naturlig død: Johannes. Alle de elleve andre apostlene avbildes i kirkekunsten med det som drepte dem, det vil si den døden de æret Kristus med.

Da jeg besøkte Laterankirken i Roma med dens høye marmorstatuer av «Kirkens søyler» – apostlene – var det én apostel som gjorde spesielt sterkt inntrykk på meg: Den hellige Bartolomeus. Han står der høyreist og holder slaktekniven og sitt eget, avflådde skinn. En ekte sønn av Israel. En mann uten svik. Må Gud gi oss den samme helhjertede troen som Bartolomeus hadde!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 24. august 2022 da Luk 8,1-3 var dagens bibeltekst.


Mesteparten av relikviene til den hellige disippelen Bartolomeus befinner seg på Tiberøya i Roma. I år 983 brakte keiser Otto III dem dit, til det klosteret han hadde grunnlagt på Tiberøya i Roma, hvor relikviene fortsatt hviler i kirken San Bartolomeo dell'Isola. 
Klikk på bildet for å se det i større format.

Foto: Flickr Creative Commons

Primstaven | St. Laurentius' tårer og Larsok

29 juni 2022

Petersmesse | Quo vadis, Domine?

PETERS MARTYRIUM: Kirkefaderen Origenes skriver at Peter ble korsfestet med hodet ned, fordi han mente at det var en for stor ære å dø i samme stilling som Frelseren.


I dag, 29. juni, feirer vi Petersmesse – Persok – til minne om martyriet til apostlene Peter og Paulus.


I følge legenden flyktet St. Peter fra keiser Neros forfølgelser i Roma, og møtte Kristus som var på vei inn i byen. Peter spurte: ”Quo vadis, Domine?” ”Hvor går du, Herre?” Og Herren svarte: ”Jeg går inn i Roma for å korsfestes for andre gang.” Da snudde Peter og fulgte etter Kristus inn til byen og sitt martyrium.

Kirkefaderen Origenes skriver at Peter ble korsfestet med hodet ned, fordi han mente at det var en for stor ære å dø i samme stilling som Frelseren. Paulus ble halshogd med sverd.

Primstavmerket for denne dagen er en nøkkel, på grunn av Jesu ord til Peter: ”Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min Kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler” (Matt 16,18-19). Etter katolsk tro ble han med det innsatt som den første paven.

I kveldsbønnen i kirken denne dagen synger vi om begge apostlene. Den gamle antifonen til Marias lovsang lyder slik:
”I dag steg Simon Peter opp på korsets galge, halleluja.
I dag dro bæreren av himmelrikets nøkler med glede til Kristus.
I dag bøyde apostelen Paulus hodet for Kristi navns skyld,
og han som er et lys for verden mottok martyriets krone.”
Halleluja!
Kirkefaderen St. Augustin (354-430) skriver i en av prekenene sine for denne dagen:
 "Vi feirer en høytid som er helliget ved apostlenes blod. La oss elske deres tro, liv, arbeid, lidelse, bekjennelse og forkynnelse." 
For: "Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse, og stor nåde var over dem alle.” (Apg 4,33) Takk Gud for det i dag!

Publisert på bloggen 29. juni 2013 og i avisen Vårt Land 29. juni 2011 da Apg 4,32–37 var dagens bibeltekst i Bibelselskapets leseplan 


"Domine quo vadis?" av Annibale Carracci (1602), National Gallery, London.Foto: Wikimedia Commons

PRIMSTAVEN: Nøkkelen er apostelen Peters symbol.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

LES MER:


25 februar 2022

Ettertanke | Forkynn Kristus med stor kraft

Forkynn Kristus med stor kraft, for Kristus «er den usynlige Guds bilde» (Kol 1,15), han er «utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen» (Hebr 1,3)!
Foto: Unsplash

Jeg takker Gud for at han skapte Kristusmystikeren Edin Løvås (1920-2014), og for at jeg var så heldig å få møte ham. Aldri før hadde jeg hørt noen som snakket om Jesus slik Edin gjorde.


Sammen med Edin Løvås forsvant den bleike, tynne og sentimentale Jesus-figuren helt. Fram steg Guds sønn; Menneskesønnen. Foran øynene på oss vandret Jesus på stiene i Galilea og Judea, han seilte på Galilea-sjøen og klatret i de syriske fjellene. En ekte Jesus – med muskler. For som Edin forklarte det: Du kan ikke leve som tømrer i to tiår og deretter vandre i tre år uten å få muskler av det. Opp foran øynene våre steg en Jesus som på alle måter var lik oss, sine søsken (Hebr 2,17): En levende Jesus som danset, jublet, gråt og lo.

Framfor alt forkynte Edin den oppstandne Herren Jesus Kristus som lever i dag, og som er alle menneskers venn og bror. Han fortalte om den levende og usynlige Herren Jesus som nå – etter himmelfarten – er over alt og hos alle, og som går ved siden av oss, omgir oss på alle sider og bor i hjertene våre.

Som ung og nyomvendt bestemte Edin seg: «Jeg vil bruke livet mitt til å lære Jesus Kristus stadig bedre å kjenne». Siden gjorde han det. Av den hellige Ignatius av Loyola lærte Edin grunntrekkene i Jesusmeditasjon og kontemplasjon: Les en evangelieberetning om Jesus og se den for deg. Aktiviser fantasien og forestillingsevnen din. Lytt deg inn i replikkene. Bruk alle sansene. Hør stemmen til Jesus, se hva han gjør, fornem atmosfæren omkring ham. La de bibelske bildene og symbolene strømme inn i sjelen din. «La bildet av Jesus og hele utstrålingen av hans personlighet fylle ditt sinn

«Den samme Jesus Kristus som du har lest om, han som var der ved Betesdadammen og helbredet den syke, er nettopp nå hos deg på din bønneplass. Du vil kunne oppleve at han er nær deg, og merke hvordan han er. Helt av seg selv vil da meditasjonen gli over i bønn og tilbedelse. Du kan samtale med ham som er usynlig hos deg. Du kan sammen med ham gå inn foran Faderens trone.» (Utdrag fra biografien «Snekkersønnen» av Knut Grønvik.)

Jesusmeditasjonen er veien inn i den mystiske erfaringen av at jeg er i Kristus og Kristus er i meg. I boken Kristusbudskapet i 2000+ skriver Edin: «En disippel er et menneske som ikke bare har Kristusbudskapet i hodet, men som er så gjennomtrengt av det, at hele personligheten roper: «Jesus, Jesus, Jesus».» Vi forstod hva han mente; vi stod jo og så på nettopp et sånt menneske. Edin var også tydelig på at det må vokse fram en hellighetsvekkelse i Norge. Vi må innvie og hellige oss selv og alt vi eier til Herren, skriver han.

Hele boken starter med undertittelen «Forkynn Kristus med stor kraft!» – for Kristus «er den usynlige Guds bilde!» (Kol 1,15), han er «utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen» (Hebr 1,3).

Edin Løvås forteller levende om et syn der han så setningen «Vår tid behøver Kristusdisipler» dale ned fra himmelen. Jeg er overbevist om at veien til at Norge skal bli Guds igjen går gjennom at vår tid behøver Kristusdisipler. Det er nettopp derfor du er her akkurat

«Gud har latt deg leve i dette øyeblikket av historien slik at hans navn, gjennom din tro, vil fortsette med å runge over hele verden.» (Pave Benedikt XVI) Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 25.02.2022 da Hebr 2,11-18 var dagens bibeltekst.


For 22 år siden var jeg redaktør i studentmagasinet Credo. Vi var så heldige å få et portrettintervju med Edin Løvås da han var 80 år, rett før han trakk seg tilbake fra offentligheten i 2000. På dette bildet tar Edin oss med inn i en Jesusmeditasjon fra scenen der Thomas møter igjen Jesus etter oppstandelsen:
- Da kjenner jeg at her står Thomas, her står Jesus og rundt omkring står disiplene forskrekka. Så går jeg inn og stiller meg ved siden av Herren. Da ser jeg, og lytter jeg, og fornemmer jeg. Kanskje kneler jeg for Herren og sier med Thomas "min Herre og min Gud". 
Edin er oppglødd. Det er nesten så man tror Thomas sitter ved nabobordet på Haldorsens konditori.
Les hele portrettintervjuet her.
(Foto: Ragnhild H. Aadland Høen)

1. november 2014, på selveste allehelgensdag, gikk Edin Løvås (1920-2014) inn i helgenskaren, 94 år gammel. En mer perfekt dag kunne ikke Jesus ha hentet Edin hjem på, for dette er dagen da den verdensvide katolske kirke feirer alle Guds helgener, også alle dem som ikke står i helgenkalenderen. Og der passer Edin, han som ble så tydelig helliggjort allerede mens han levde her på jorden.
(Foto: Ragnhild H. Aadland Høen)

26 september 2021

Ettertanke | Hawaiis spedalske helgen

Nestekjærlighetens martyr: Den hellige Damian (1840-1889).
 

Den hellige Damian (1840-1889) ble født i Flandern i Belgia. Under prestestudiene ba han hver dag om å få bli misjonær. 


Plutselig fikk han bønnesvar: I 1863 ble broren hans, pater Pamfilius, syk av tyfus rett før han skulle dra til Honolulu. Billetten var betalt, så Damian ba like godt ordensgeneralen om å få reise i brorens sted. Det fikk han. Slik begynte St. Damians reise mot å bli nestekjærlighetens martyr.

I ni år arbeidet han med evangelisering på Hawaii, før Jesus kalte ham til å ta seg av de utstøtte. I 1865 gikk det nemlig en epidemi av lepra (spedalskhet) over Hawaii. Alle spedalske ble isolert på halvøya Kalaupapa. Selv i dag kan stedet bare nås via en muldyrsti - eller med småfly.

Hele den katolske misjonen var bekymret for de spedalske som ble overlatt til seg selv. I 1873 meldte fire prester seg frivillig til å besøke leprakolonien på omgang, og pater Damian ble den første. Biskopen presenterte ham for de 816 spedalske som «en som vil være en far for dere, og som elsker dere så høyt at han ikke nøler med å bli en av dere, å leve og dø med dere». De ordene skulle vise seg å være profetiske.

Damian møtte «en levende kirkegård». I løpet av hans første åtte måneder i kolonien var det 183 dødsfall, og han røykte pipe for å overdøve lukten av råtnende kjøtt.

Det første han gjorde, var å bygge en kirke. Han besøkte de syke regelmessig og ga sakramentene til så mange som mulig. Han var også opptatt av leveforholdene og innførte hygieniske regler for å redusere sykdommens virkninger. Under hans ledelse ble skur forvandlet til malte hus, det ble organisert bondegårder og bygd skoler.

Leprapresten forbandt sår, bygde hus, snekret senger og likkister og gravde graver. Han vendte tilbake til Honolulu og tigget om klær, og samlet inn nok til 300 mennesker. Da nyheten om arbeidet hans spredte seg, samlet folk over hele verden inn penger for å hjelpe.

Damian holdt åpent hus for de spedalske, delte måltidene sine med dem og likte å leke med barna. Han etablerte barnehjem for foreldreløse barn, og var også involvert i planer om å forbedre havnen og veiene, kom med forslag til måter å forbedre vanntilførselen og sørget for utvidelse av sykehuset.

Men pater Damian møtte også motstand og vanskeligheter. Etter å ha blitt smittet av lepra i 1884, ble han beskyldt for å bryte sitt sølibatsløfte, fordi man den gangen trodde at spedalskhet vanligvis smittet ved seksuell kontakt. Etter en periode hvor han følte seg redd og forlatt, skrev han i 1887 at han trodde han måtte være «den lykkeligste misjonæren i verden».

Klokken åtte om morgenen den 15. april 1889 døde pater Damian, 49 år gammel, etter seksten års arbeid blant de leprarammede.

«Jesus fikk inderlig medfølelse med ham, rakte ut hånden og rørte ved ham» står det i Mark 1,41. Slik møtte Jesus de spedalske. Slik møtte også Damian dem – med medfølelse. Med heroisk barmhjertighet.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 22. september 2021 da Markus 1,40–45 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.


"My greatest pleasure is to serve the Lord in His poor children rejected by other people."
Den hellige Damian av Molokai


Flere fakta om St. Damian som jeg ikke fikk plass til i Vårt Land:

  • Mahatma Gandhi kalte i 1945 pater Damian en «helt av format» og sa at han hadde vært en av inspirasjonskildene for hans sosiale aksjoner i India som førte til landets selvstendighet.

  • Kong David Kalākaua tildelte p. Damian kommandørkorset av den kongelige ordenen av Kalākaua. Prinsesse Lydia Liliuokalani besøkte kolonien for å gi ham medaljen, men hun skal ha vært så opprørt og sønderknust av det hun så, at hun ikke klarte å lese opp sin tale. Men hun delte sine erfaringer med resten av verden og priste offentlig p. Damians innsats. Dermed ble hans navn spredt over hele USA og Europa, og mange samlet inn penger til ham.

  • I 2005 utropte seerne i den flamske rikskringkastingen VRT ham til «den største belgier i hele Belgias historie».

  • I 2009 ble pater Damian helligkåret i Peterskirken i Roma. Ved helligkåringen bodde fortsatt tyve eldre pasienter i Kalaupapa. Elleve av dem reiste til Roma for å delta i seremonien sammen med sin lege.

  • Sankt Damians minnedag er 10. mai.


Les mer:

Det er vel verdt å lese hele biografien om St. Damian på katolsk.no

20 august 2021

Ettertanke | Han tømte Burgund for unge riddere

I Trøndelag grunnlegges Munkeby Mariakloster av cisterciensernes moderhus Cîteaux i Frankrike - som det første i verden siden 1400-tallet! Reglene krever at man må være seks munker før man kan bygge et selvstendig kloster. Finansieringen er på plass, og det samme er fire munker. Bygningen du ser på bildet skal bli klosterets gjestehus. Foreløpig tjener det som både gjestehus og midlertidig kloster for munkene.
Foto: Munkeby Mariakloster ©

I dag, 20. august, er det minnedagen til den hellige Bernhard av Clairvaux – født på familiens slott i Burgund i Frankrike rundt år 1090. Som 22-åring bestemte den begavede adelsmannen seg for å tre inn i et nedleggingstruet kloster i Cîteaux (latin: Cistercium). 


Munkeby Mariakloster har en relikvie av
St. Robert av Molesmes (1027-1110)
som var en av grunnleggerne av Citeaux.
Det er veldig spesielt å få komme
så tett på en hellig fortid.
Ben som er 1000 år gamle,
hellige ben,
hvor ofte ser du det?

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Klosteret skulle snart bli hovedsete for den nye, viktige cistercienserordenen. Bernhard overtalte så mange av vennene og slektningene sine til å tre inn i klosteret sammen med ham at området nærmest ble tømt for unge riddere.

I samlet tropp vendte de 32 yrkesmilitære adelsmennene ryggen til verden og rikdommen, og valgte i stedet et liv i uavbrutt tilbedelse og radikal fattigdom. De tok Jesus på ordet: “Ingen slave kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.” (Luk 16,13) Bernhard og hans eks-rike venner satte ikke noe foran kjærligheten til Jesus. De søkte Gud fremfor alt.

Allerede tre år senere grunnla Bernhard (nå 25 år) et kloster i Clairvaux som raskt ble for lite. Det fikk hele 68 datterklostre. Bernhard restaurerte ordensregelen, og regnes som cisterciensernes «andre grunnlegger». Han ble snart både pavers og fyrsters rådgiver.

Mange undre skjedde gjennom Bernhard. Hans mystiske skrifter formet tidsalderens mystikk, og han skrev flere lærde verk som senere ga ham den sjeldne tittelen kirkelærer.

Like utenfor Trondheim følger Bernhards etterkommere cisterciensernes kall den dag i dag. De utfører “Opus Dei”, “Guds arbeid”: De lovpriser Gud og ber for verden. Bli med og be for cisterciensernonnene på Tautra og cisterciensermunkene på Munkeby i dag, at de skal bli til rik velsignelse for Kirken, for Norge og verden.

Be spesielt om at unge mennesker skal våge å være like modige som St. Bernhard av Clairvaux, og svare JA når Jesus kaller dem til å leve klosterlivet: Søke Gud fremfor alt, tilbe Herren og be for verden.

Gud kan gjøre store ting gjennom ALLE som gir seg helt til ham - også i 2021!


Noe bearbeidet versjon av en ettertanke som ble publisert i avisen Vårt Land 20. august 2011. Dette blogginnlegget ble opprinnelig publisert 20. august 2012, men ble oppdatert 20. august i 2013 og 2019.





Bli med til Hovedøya 1197

I den vakre boken "En dag i Herrens fotgårder" fotfølger du cisterciensermunkene på Hovedøya en hel dag i det Herrens år 1197.


Her slutter jeg meg til forlagets omtale av boken:
Få steder i Oslo har fanget oppmerksomheten som klosteret på Hovedøya, men ruinene holder godt på sine historier. Hva inspirerte brødrene som holdt til her? Hvordan fylte de døgnets timer? Hvorfor gikk de i kirken midt på natten, – og hva gjorde de der så lenge hver dag? Hvilke regler skulle de følge resten av døgnet, – hvordan brukte de alle rommene i klosteret? Hva spiste de, hva levde de av? Når og hvorfor forsvant de fra øya midt i Oslofjorden?

I denne boken fotfølger vi cisterciensermunkene på Hovedøya en hel dag i det Herrens år 1197. De er blant de middelaldermenneskene vi vet mye om, for klosterordenen har finpusset detaljerte forskrifter for alle sider ved sitt liv. Når vi oppsøker dem, er cistercienserordenen en av middelalderens store suksess­historier. Den første kommuni­teten ble grunnlagt for bare tre genera­sjoner siden i det som senere fikk navnet Frankrike, og ordenen har spredt seg som ild i tørt gress over hele Europa – og også til Hovedøya, som nå er på høyden av sin tiltrekning og innflytelse. For om disse munkene har hodet i himmelen, er bena solid plantet på bakken.

Karl Gervin er forfatter og foredragsholder, kjenner av cisterciensisk historie og spiritu­alitet og seniorprest i Den norske kirke.


Radioreportasje fra Munkeby


I serien MUSEUM sendte NRK P2 i januar 2012 et fint program om Munkeby Mariakloster.


Her møter du de fire brødrene og får høre om hvordan de lever og om røttene tilbake til ordenens middelalderkloster i Munkeby.

Hør på radiosendingen her!





Lære mer?


Vil du lese mer om cisterciensernes historie i Norge?


Cistercienserne spredte seg som ild i tørt gress utover på 1100-tallet og fikk fem klostre i Norge: Hovedøya ved Oslo, Lyse og Nonneseter utenfor Bergen, og Munkeby og Tautra i Trøndelag.

Hvis du vil lese mer om klostrene, anbefaler jeg varmt den fascinerende boken "Klostrene ved verdens ende" av idéhistoriker og teolog Karl Gervin.

"Ei bok så gjennomarbeidet at lesningen oppleves som en åndelig renselse. [...] Gervin er en helt sjelden historisk pedagog." (Sitat fra Cathrine Krøgers bokanmeldelse i Dagbladet)

Les også:




31 juli 2021

Ettertanke | Å finne Gud i alle ting

"If God sends you many sufferings,
it is a sign that he has great plans for you
and certainly wants to make you a saint."
St. Ignatius av Loyola

I dag, 31. juli, er det minnedagen til en av verdenshistoriens største troshelter: Den hellige Ignatius av Loyola (1491-1556). Vil du lese en helt overkommelig bok om Ignatius? Da vil jeg varmt anbefale Ignatius’ lille selvbiografi. 


Pilegrimens beretning er en klassiker på linje med St. Augustins Bekjennelser, Sta. Teresa av Avilas Boken om mitt liv og Sta. Thérèse av Lisieux' selvbiografiske skrifter.

I Pilegrimens beretning forteller Ignatius om sin forvandling fra et liv som adelsmann og soldat til et liv der alt dreide seg om å etterligne Jesus. Som kristne er vi kalt til et liv i Kristi etterfølgelse; et liv der vi sier bare det som er til velsignelse, der vi er gode mot hverandre, har medfølelse og tilgir hverandre slik Gud har tilgitt oss (jf. Ef 4,29-32). Ignatius lærer deg hvordan.

Det er ikke få nordmenn som de siste tiårene har blitt kjent med ignatiansk spiritualitet gjennom Edin Løvås og retreatbevegelsen. Fra Ignatius har retreatbevegelsen lært både Jesus-meditasjon, den daglige Kristus-etterfølgelsen ("å leve som en disippel"), kontemplasjon, de åndelige øvelser, ignatiansk åndelig veiledning, tidebønnene og viktigheten av å tilbringe tid med Jesus i ensomhet og stillhet på retreater.

I 1540 stiftet Ignatius ordenen Jesu Selskap, som er bedre kjent som jesuittene. Nesten 500 år senere er Jesu Selskap fortsatt den største misjonsordenen i Den katolske kirke.

Mange tror at jesuittene har «hensikten helliger midlet» som motto, men det er ondsinnet løgn. Slagordet er fabrikkert av jesuittenes motstandere. En annen merkelig forestilling er at jesuittene skulle stå bak inkvisisjonen, noe som er helt feil. Tvert imot ble Ignatius tiltalt for vranglære – og frikjent – av inkvisitorene flere ganger.

Jesuittene er opptatt av «å finne Gud i alle ting», og veileder folk til å finne Gud i de hverdagslige begivenhetene i livet. Gud er ikke bare der ute. Gud er til stede her og nå, akkurat der du er. Dersom du leter etter Gud, trenger du bare se deg om. «For jorden og alt som fyller den, hører Herren til.» (1. Kor 10,26)

St. Ignatius inspirerer meg. «Få mennesker aner hva Gud kunne gjøre ut av dem, om de bare uten forbehold ville overgi seg helt i den guddommelige Mesters hender, så Han kunne forme deres sjeler» sier han.

Mitt sterkeste møte med Ignatius av Loyola fikk jeg da jeg var i kirken Il Gesu (jesuittenes hovedkirke) i Roma, og fikk høre hans overgivelsesbønn. Den bønnen vil jeg be i dag: 
«Herre, motta all min frihet, min erindring, 
min forstand og hele min vilje.
Alt hva jeg eier og har, du har gitt meg alt dette;
til deg, Herre, gir jeg det tilbake.
Alt er ditt, bruk det helt etter din vilje.
Gi meg bare din kjærlighet og din nåde,
det er nok for meg.»
Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 31. juli 2021 da Ef 4,29–32 var dagens bibeltekst




Pilegrimens beretning & Åndelige øvelser

Ignatius av Loyolas berømte Åndelige øvelser foreligger for første gang i norsk språkdrakt, samt hans selvbiografi i ny oversettelse! Boken ble nylig utgitt på St. Olav forlag og er å få kjøpt her hos St. Olav bokhandel. Åndelige øvelser er en klassiker som St. Ignatius skrev for dem som skal veilede andre i det åndelige livet.

St. Olav bokhandel har også flere bøker om Ignatius og om ignatiansk spiritualitet. Du finner dem her.

Og her er et generelt bokråd fra meg: Hvis du ikke har tid til å lese så mye: LES DET HELGENENE SELV SKRIVER. Da går du deg ikke vill.

Sitater av Sankt Ignatius av Loyola


Ignatius pleide alltid å sende ut misjonærer med disse ordene:
«Ite, inflammate omnia!» «Gå, sett verden i brann!»


"Since the object of our love is infinite,
we can always love more and more perfectly."
Sankt Ignatius av Loyola

"He who carries God in his heart
bears heaven with him wherever he goes."

Sankt Ignatius av Loyola

“After you have made a decision that is pleasing to God, the devil may try to make you have second thoughts. Intensify your prayer time, meditation, and good deeds. For if Satan’s temptations merely cause you to increase your efforts to grow in holiness, he’ll have an incentive to leave you alone.”
St. Ignatius av Loyola

«Få mennesker aner hva Gud kunne gjøre ut av dem, om de bare uten forbehold ville overgi seg helt i den guddommelige Mesters hender, så Han kunne forme deres sjeler.»
St. Ignatius of Loyola