 |
"Jeg tror ikke du egentlig kunne tenke
deg en større lykke enn å dø på tur i naturen, egentlig det å dø i det hele
tatt, og å endelig få møte Gud ansikt til ansikt" sa Eskil Skjeldal i minnetalen. Skjeldal (bak til høyre) var én av de seks som bar kisten.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
|
- For meg var han på grensen til det
de russisk ortodokse kaller en starets,
en veileder med en dyp visdom. Når Arnfinn ga råd, stod han med en fot i
himmelen, sa Eskil Skjeldal i minnetalen over sin venn fr. Arnfinn Andreas Haram OP. Les hele talen her.
Minnetale holdt på minnesamværet på Katarinahjemmet, 19. juni 2012. Publisert i samarbeid med Eskil Skjeldal.
Kjære Nancy, Liv og Øystein. Kjære alle dominikanere og
dominikanerinner. Kjære alle venner av Arnfinn.
 |
| Eskil Skjeldal |
Arnfinn var temperert i en utfordrende
teologisk grunnstemning. Dermed er det å bare holde et minneord om ham, en
vanskelig øvelse.
Arnfinn levde hver dag som om han skulle stå foran Dommeren
neste natt. Det er klart at en slik person, en slik asket, er utfordrende. Jeg
ønsker jo på ingen måte å ramme ham inn; ingen tale kan noensinne omfatte et
annet menneske fullt og helt. Og vanligvis kan man skille personen og yrket, og
snakke om selve personen i et minneord. Det går ikke denne gangen. Dominikanerpresten
og Arnfinn gikk i ett. Mange ganger har jeg forsøkt å si til ham hvor mye han
betydde for oss alle, og meg personlig. Men hver gang sa han bare at jeg skulle
spare det til minnetalen. Så her kommer den.
På veggen over
skrivebordet mitt hjemme henger et fotografi av Arnfinn. Han er i
dominikanerdrakta, på stranda i full storm. Da jeg skulle ramme det inn fikk
jeg et problem, for det er ikke lett å ramme inn Arnfinn. Han går på stranda, havet
strekker seg ut bak ham, elementene er i full utfoldelse. Men Arnfinn står
oppreist. Horisonten bak ham er åpen. Det er intet land i sikte, bare uendelig
hav og himmel. Slik minnes jeg Arnfinn. Han stod i stormen. Han var umulig å
ramme inn.
 |
Arnfinn Haram og havet.
Foto: katolsk.no |
Semper major
Arnfinn transcenderte de fleste dennesidige
kategorier, han var alltid mer enn min venn, mer enn skribenten, den intellektuelle,
mer enn poeten. Flere ganger tenkte jeg at han var Guds egen eiendom, ingen
andres, og mange ganger har jeg følt at hans forpliktelser lå langt utenfor tid
og rom. Han var først og fremst prest, med hele det åket dette medfører. Dette
var svært vanskelig for ham, men aldri umulig. Arnfinn virket for Kristi gjerning
på jorda. Han hadde evighetens perspektiv på alt, han søkte Guds mening i alt. Mange
ganger følte jeg at jeg bare hadde han til låns.
Hans kritiske
sans var optimert gjennom mye lesning, mer tenkning, og ennå mer skriving. Arnfinn
var voldsomt meningsorientert. Under hans drivkraft lå farens kompromissløse
idealisme - Kåre på kunstens vegne, Arnfinn på evangeliets vegne. Jeg opplevde
at han levde så nær Gud, at hans ord og råd ble et konstant evangelium for meg.
Som dominikaner betraktet han klosterbroderens bønn rettelig som en lovprisning
av Gud.
Han betraktet den moderne kulturen han levde i som en ørken. Den var waste land. Han hadde ingenting annet
enn forakt til overs for de moderne strukturene, og betraktet opplysningstiden
som et stort Babels tårn. Men menneskene satte han høyt. I kulturen han levde i
var Arnfinn veldig tydelig på de oasene som fantes. Det var bønnen, messen og Guds
ord.
Jeg har en stor respekt for de valgene han gjennomførte til ytterste
konsekvens. Han ville aldri gi inntrykk av at han var en klosterbror som på den
ene siden prekte mot den moderne tomheten, og på den andre siden selv nøt godt
av den. Å få med Arnfinn på Theatercafeen var dermed umulig. Derfor trivdes han
kanskje best på brune puber, som var litt halvtolv, gjerne med et klientell som
resten av Norge så ned på. Slik var han, han levde som han prekte. Utallige
ganger har jeg sett hvordan han brøt opp fra sammenkomster eller samtaler,
fordi han måtte hjem til klosteret for å be for noen. Jeg skal ikke si noe om
alle episodene der jeg så klosterbroderen Arnfinn i aksjon i hverdagen. Men jeg
har sett mer enn nok til å forstå meget godt hvor lista ligger. Arnfinn levde
så til de grader ut normen for et kristenmenneskes liv at jeg egentlig ikke
trenger hans råd lenger. Jeg vet hva han mente.
Rådgiveren
For meg var han på grensen til det
de russisk ortodokse kaller en starets,
en veileder med en dyp visdom. Når Arnfinn ga råd, stod han med en fot i
himmelen. Hans råd var enormt utfordrende. Og jo mer utfordrende de var, jo mer
hørte jeg at de var korrekte. Dette skilte ham fra konsulenten.
De fleste av
oss kan gi råd, men Arnfinn hadde en egen evne til å forløse noe i deg, i det
han gav rådet. Slik kastet rådene hans av seg mer enn tanker, de ble til en
indre overbevisning som endte som en ytre handling.
Presten
Han var prest i alt han foretok
seg. Han identifiserte seg sterkt med Kirken. Så sterkt at hver gang noen
kritiserte Kirken urettmessig, så tok han seg voldsomt nær av det. Hver gang en
av avisene han skrev for kom med usaklig kritikk, var Arnfinn helt ute av seg: Han
tok det som et angrep på Kirken, og dermed også på hele hans virke, som prest,
skribent, klosterbror, ja, som katolikk.
De siste ukene var Arnfinn tydelig på
at han var kommet til et veiskille. Han kunne etterhvert tillate seg å regne med
samfunnets nye åpenhet mot religionene. Men hver gang en av avisene han skrev i
kom med et angrep mot Kirken, ble han voldsomt skuffet. Han mente de ikke kunne
regne med å ha ham i stallen for enhver pris. En avis som signaliserte et
konstruktivt grep med å la ham skrive der, kunne ikke sende doble signaler, og
samtidig undergrave det som den aktuelle spalten skulle bygge opp. Dette var Arnfinn,
hel ved. Det stod intet mindre enn alt på spill for ham. Det handlet om Kirken
som bærer av det evangeliske budskapet. Dette handlet om troskapen i hans
løfter til Gud. Alt dette viste meg hans enorme lojalitet og troskap mot
Kirken. Slik tolker jeg også hans katolske navn. Han var Arnfinn Andreas,
broren til Peter, den første paven. Jeg tror at Arnfinn valgte dette for å vise
den nærheten han følte til enhver pave. Nærmere kunne han ikke komme, paven var
hans bror, i troen.
Hans store presteideal
var landsbypresten i Bernanos roman ”Underet i de tomme hender.” Denne boken
ble han aldri ferdig med å snakke om, et av de beste essayene han har skrevet
er om denne romanen. Arnfinn ble sterkt utfordret av landsbypresten. Søken
etter åndelig fullkommenhet måtte kombineres med det å elske seg selv. Når
romanens hovedfigur, presten, ligger kreftsyk, sier han: ”Det er lettere enn
man tror å hate seg selv. Men hvis alt hovmodet var dødt i oss, måtte nåden
over all nåde være å elske seg selv ydmykt, som et hvilket som helst av Jesu
Kristi lidende lemmer.”
Arnfinn kommenterte ofte at dette var forskjellen på
Brand (Ibsen) og det kristne kallet til et ekte liv. Det at man skal ha
barmhjertighet med andre, og ikke minst seg selv. Men det å være barmhjertig
med seg selv, var han dårlig til. Han hadde store vansker for å godta det han
selv mente var svakheten i seg selv. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har
forsøkt å justere hans egne dommer over seg selv. Han hadde ofte sterke glimt
av Guds nåde. Han hadde et solid forhold til Dominikus-statuen ute i gangen i
klosteret. Arnfinn kunne fortelle at både den og Gud ofte forstod ham.
 |
Kondolanseprotokollen i p. Arnfinn Harams minnesamvær.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen |
Den ambisiøse
Selv om han søkte ydmykhetens vei,
var han samtidig noe av det mest ambisiøse man kan tenke seg. Han nøyde seg
ikke med noe annet enn vanvittig høye idealer for sitt virke som dominikaner.
Bare det beste var godt nok, for Norge skulle få banket inn evangeliet. Å senke
idealene var det samme som å resignere. Arnfinn hadde en usvikelig tro på
menneskets muligheter. Han hadde en stor tro på samarbeidet mellom mennesket og
Gud når det gjaldt hva man kunne får utrettet av sanne og gode ting. Som offentlig
aktiv dominikaner var skriftstedet fra Ef 6, 10-20 hans etos:
”Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning, så dere kan
holde stand mot djevelens lumske angrep. For vi har ikke en kamp mot kjøtt og
blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot
ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta
derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og
bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da klar med sannheten som belte om
livet og med rettferd som brynje, og ha som sko på føttene den beredskap
som fredens evangelium gir. Grip framfor alt troens skjold; med det
kan dere slokke alle den ondes brennende piler. Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som
er Guds ord. Gjør dette i bønn, og legg alt fram for
Gud! Be til enhver tid, i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige.”
Dette var ambisjonsnivået hans, intet mindre enn Paulus egne ambisjoner
på vegne av Guds kraft. Det var dette han levde etter. Kampen ble ført mot
makter og myndigheter. Det var ikke en kamp mot kjøtt og blod, han var altfor
glad i menneskene til det. Selv var han tydelig på hvor dette stammet fra
personlig sett, det var Kåres kompromissløse holdninger til kunsten som satt i
ham. Viljen til å følge idealet helt ut, til det ytterste, dette å søke det
maksimalt perfekte og optimale i alle ting.
Mennesket
Arnfinn snakket alltid om å slippe
alt, bli eremitt og bare be. Men han vurderte det alltid dithen at dette ikke
var en farbar vei. Han ville være dominikaner, dette var sterkt rotfestet i ham.
Mange mente nok at han burde ta det mer med ro, at han hadde så mye på
agendaen. Men da sa han bare, ”de vet ikke hvor mye jeg faktisk er alene med
meg selv, og hvor mye tid jeg har. ”
De siste fire
dagene av hans liv så jeg en veldig fred. Men samtidig hadde han en klar
bevissthet om at han var sliten. Han ønsket å bare være Arnfinn. I disse dagene
snakket vi mye om hans liv, hans kall, og om den sterke ambivalensen hans. Han
var på den ene siden fornøyd med hvor mye han hadde fått til, men samtidig var han
aldri fornøyd.
Jeg skjønner nå i ettertid at han kanskje forstod at han var ved
veis ende. Det han egentlig gjorde i de siste fire dagene var å gjøre opp status.
Han gikk gjennom forholdet sitt til Gud, til brødrene, til alle vennene og til
familien. Dette gjorde han ganske systematisk. Han følte en fred. Men samtidig
var det en uro i ham, noe ubestemmelig som han ikke forstod, når det gjaldt
fremtiden. Han sa gjentatte ganger de siste månedene, og senest den siste
kvelden han levde, at han ikke så veien videre.
Jeg var litt streng med ham og
sa til ham at han måtte sørge for at han la inn noen hvileskjær i kalenderen
sin. Han hadde mange gode venner som ville låne ham hytter og hus både her og
der, og jeg sa at han måtte sette av minst to slike opphold til høsten, der han
bare kunne være Arnfinn. Dette var han enig i. Han gledet seg enormt til å
komme hjem til Sunnmøre og Nancy nå i juli, og snakket mye om dette forrige lørdag
kveld. Sunnmøre var for ham himmelriket på jord. Der oppe i fjella, og hjemme
hos mor, hvilte han, der hentet han ny kraft. Han var veldig stolt av Nancy, og
at hun var så sprek. Han gledet seg stort over at hun hadde fått fornyet
førerkortet enda en gang.
Fremtiden
Vi hører nå mange si, hvem skal
snakke nå, hvem skal representere det kristne budskapet i offentligheten når
Arnfinn er død? Jeg er overhodet ikke bekymret for dette. Arnfinn har sådd
uendelig mye overalt. Nå er det tid for å omsette alt det han var for oss alle,
til et konkret trosforsvar. Ansvaret påhviler alle som føler på det. Tiden er
inne, for oss alle, for å stå på, slik Arnfinn stod på. Tiden er kommet for å forkynne
at mennesket må vende om, og tro på evangeliet.
A-dieu
Kjære Arnfinn, ditt legeme orket
ikke mer, men Corpus Christi tok over, akkurat slik du ba om i din preken på
din siste dag. Denne søndagen bar du Herren gjennom St. Dominikus. Jeg kan ikke
tenke meg en mer verdig avslutning på ditt liv. Mellom festen for Corpus Christi
og Kristi hjertefest gikk du over grensa. Ditt hjerte banker ikke mer for oss,
men Jesu hjerte har nå kanskje tatt over for oss alle. Jeg tror at Gud bare
måtte rykke deg opp, nærmest med ildvogn. Dere skjønte nok begge at en Haram på
et eldrehjem, uten evne til å snakke eller skrive, ikke var et veldig godt
alternativ. Men det hadde gått fint det også, med Guds hjelp.
Kanskje trengte
Gud deg som forbeder på et høyere nivå? Jeg tror ikke du egentlig kunne tenke
deg en større lykke enn å dø på tur i naturen, egentlig det å dø i det hele
tatt, og å endelig få møte Gud ansikt til ansikt. Som broder Joseph sa det: ”Arnfinn
feirer nå sin død, og han ber for oss alle.” Dette er det kristne håpet, dette
er den katolske troen.
For meg var du
en klippe, en venn uten svik. Jeg skulle ønske jeg kunne vært det samme for deg.
Jeg må bare gi ære til Gud for at han satte et slikt menneske som deg ned på
jorden, i den tiden da jeg også levde. Jeg må bare lovprise Gud for at jeg fikk
kjenne deg. Og så må jeg, med stor sorg, enda mer savn og uendelig mye
motstand, motvillig respektere at Gud og du hadde andre planer enn det jeg så
for meg.
Hvil i fred, kjære venn. Eskil
Publisert på Sta. Sunniva-bloggen i samarbeid med fr. Arnfinn Harams venn Eskil Skjeldal, doktorgradsstipendiat ved Menighetsfakultetet. Minneordet er tidligere kun publisert på fransk, i Dominikanernes tidsskrift.
LES OGSÅ:
