Ettertanke | Når bølgene slår over ripa

 Jeg har sluttet å håpe på stillere vær. «Sjømannen ber ikke om medvind. Han lærer seg å seile.» (Gustav Lindborg).
Foto: Henri Bergius/Flickr Creative Commons

Når vi bruker ordet «fred» på norsk, mener vi gjerne «ikke krig» eller «indre ro». Bibelens ord for fred derimot, shalom, inneholder mye mer enn det. Shalom kan oversettes med fred, helhet, sunnhet, velvære, ro, trygghet.

Guds shalom er annerledes enn menneskers fred. Jesus sier: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.» (Joh 14,27) 

Shalom kommer fra tillit til Gud (Jes 23,6). Det er en type fred som er uavhengig av de ytre omstendighetene.

Den gang Herren gav beskjed om at israelsfolket skulle velsignes med den aronittiske velsignelsen, var de på vei inn i en krig. Likevel skulle Aron be: «Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!» (4. Mos 6,26) Selv midt i kampen skulle folket få en indre fred som sprang ut av Herrens nærvær. Gud trengte ikke å vente til alt var over. Han gav shalom som en gave midt i striden. Det gjør han fortsatt.

«Sjømannen ber ikke om medvind. Han lærer seg å seile.» (Gustav Lindborg). Jeg har sluttet å håpe på stillere vær. Det er bare de som er framme i himmelen som er den seirende kirken. Vi som lever her på jorden er den stridende kirken. Vi må stå i mange kamper hvis vi vil være trofaste mot det som er sant, rett, godt og etter Guds hjerte. Men han krever ikke suksess av oss. Han krever bare et villig og trofast hjerte. Og Jesus vil gi deg sin fred – midt i alt – midt i stormen, også når bølgene slår over ripa og det ser ut som båten går ned. Også da er han med. Han er vår fred.

Hva vil jeg velge i dag? Vil jeg se meg blind på konfliktene og stresset rundt meg, eller vil jeg ta imot Guds shalom? Det er mulig å ha dyp fred i hjertet, selv mens vi står i alt det kaoset som livet består av. «For han er vår fred» (Ef 2,14). «Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.» (Fil 4,7)

Jeg ber om at du skal få gå inn i denne dagen i Guds fred, i tillit til Han som har all makt i himmelen og på jorden. «For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.» (Jer 29,11)

Ikke la djevelen knekke deg. Stå ham imot, fast i troen (1. Pet. 5,9). Ikke la noen eller noe få ta fra deg din fred, din styrke og din glede i Herren. 

Start dagen slik som både Martin Luther, Den katolske kirke og Den ortodokse kirke anbefaler: Tegn deg med korsets tegn. Innvi deg selv og dagen din til fredens Gud. Du tilhører den korsfestede og oppstandne Herren Jesus Kristus. Minn deg selv på det over hele kroppen. Det er i hans kraft at du skal gå ut og møte denne dagen.

Ta på deg Guds fulle rustning ved å tegne deg med korsets tegn, gjerne helt fra pannen til tærne, og fra skulder til skulder. «I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Herre, du er min tilflukt. Du er min fred.» Gå så ut i denne dagen, velsignet.

Herren velsigne deg! Herren bevare deg! Herren la sitt ansikt LYSE over deg så du ser det. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg sin kraft, sin nåde og sin FRED som overgår all forstand.

Blås i stormen, for du er hans. Du er hans høyt elskede. Det er det eneste som betyr noe. Alt annet er details.

Pax vobiscum! Gå i fred og tjen Herren med glede!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 22. april 2023 da Hebr 13,20-21 var dagens bibeltekst

Ettertanke | Jesus, jeg stoler på deg

TRO ER TILLIT: Under sr. Faustinas bilde av Jesus henger det alltid en kraftfull setning: «Jesus, jeg stoler på deg» - fem enkle ord som gjør en ufattelig forskjell ihvis du begynner å bruke dem i ditt eget liv.
Foto: Word on Fire

I påskeoktaven - det vil si i uken fra påskedag til og med usøndagen etter - er det mange som ber Den guddommelige barmhjertighets rosenkrans hver dag.

Denne fromheten har vi fått fra en polsk ordenskvinne, søster Faustina, som jeg skriver mer om i ettertanken under her. Den første søndagen etter påskedag - altså i dag - heter faktisk "Den guddommelige barmhjertighets søndag" nettopp på grunn av sr. Faustina. 

Ettertanke | Jesus, jeg stoler på deg

 

Høyt over et av sidealtrene i St. Paul kirke henger det et maleri med et verdensberømt motiv. Det fremstiller Jesus slik han viste seg for søster Faustina i en visjon den 22. februar 1931.

Den hellige Faustina Kowalska (1905-1938) var en polsk ordenskvinne som hadde store mystiske nådegaver. På denne februardagen i 1931 så hun et bilde av Kristus. Det kalles «Bildet av den barmhjertige Gud» og er siden blitt berømt over hele verden. Ut fra Jesus, fra hjerteregionen hans, stråler røde og lyse stråler. Den ene hånden er hevet til velsignelse og med den andre berører han hjertet sitt.

Under bildet henger det alltid en kraftfull setning: «Jesus, jeg stoler på deg.» Ut fra min erfaring (og millioner av andres erfaring) gjør disse fem enkle ordene en ufattelig forskjell hvis du begynner å bruke dem i ditt eget liv.

Enten du har det bra eller vanskelig, enten du er glad, urolig, bekymret, sorgfull, fortvilet eller kraftløs: Si «Jesus, jeg stoler på deg». Det er en enkel men sterk måte å gi seg over til Jesus på, midt i alt du står i.

Bare prøv selv. «Jesus, jeg stoler på deg». Kjenner du at du puster litt friere med magen nå? At skuldrene har gått noen centimeter ned? At du har fått smake på noen dråper av Guds fred? Kjærlighet? Håp?

Profeten Jesaja sier: «Si til de urolige hjerter: Vær sterke, ikke redde! Se, deres Gud!» (Jes 35,4)

Se, din Gud! Se, Jesus! Fra hjertet hans stråler det kjærlighet og trøst til den som vender seg til ham. Han sier: «Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.» (Jes 41,10)

Bønn

Jesus, du som elsker meg, 
jeg stoler på deg. 

Hjelp meg å overgi meg helt til deg, 
til din miskunn, kjærlighet og nåde. 

Barmhjertige Far, 
forbarm deg over oss og over hele verden.

Ettertanken ble første gang publisert i avisen Vårt Land 8. juni 2012

Les også:

• Ettertanke | Når problemene blir for store - Bli med Moses til Rødehavet
• Ettertanke | Når du er i stor fare - Når du har god grunn til å være redd: Les historien om Jesus som stiller stormen. Lev deg inn i den. Les den som om du ikke vet hvordan den ender.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, i St. Paul kirke i Bergen

Ettertanke | Klara av Assisis sang

Forholdet mellom Klara og Frans av Assisi er en av middelalderens vakreste vennskapshistorier.

Frans av Assisi er verdensberømt. Det samme kan man ikke si om Klara, den første kvinnelige etterfølgeren hans. Klara av Assisi (1194-1253) var imidlertid en av sin tids mest markante kvinneskikkelser. Hun ble rådspurt av paver og biskoper, og hadde avgjørende innflytelse på den fransiskanske bevegelsen.

Forholdet mellom Klara og Frans er en av middelalderens vakreste vennskapshistorier. Da Klara rømte hjemmefra som 18-åring for å bli nonne, var det Frans som mottok klosterløftet hennes og klippet av henne håret. Sammen grunnla de en fransiskansk klosterorden for kvinner, og de forble nære venner og hverandres rådgivere livet ut.

Klara og Frans hadde begge vokst opp i søkkrike familier, men valgte i stedet å leve et liv i fattigdom, ydmykhet og enkelhet. Målet deres var å leve troen – å bli stadig mer lik Kristus. Jesu venner fra Assisi inspirerer oss til å bli frie fra pengejag ved å leve enklere og elske Gud. De viser at det faktisk er mulig å leve et liv der vi stoler fullt og helt på Gud, og ikke på pengene våre.

"Syng en ny sang for Herren” (Sal 19,1). Klaras og Frans’ liv og skrifter er fulle av glede, lovprisning og takk til Gud. Kort tid før Frans døde, diktet han den berømte "Solsangen" i Klaras lille klosterhage.

I dag, 11. august, er det 770 år siden Klara av Assisi døde fredelig mens hun lovsang Gud med en ny sang. Ordene ble skrevet ned av en av søstrene:

”Gå fram uten frykt, 
for du vil ha et sikkert vern på din ferd. 
Gå fram, for Han som skapte deg, har velsignet deg. 
Han har alltid tatt vare på deg, 
slik en mor tar vare på sitt barn, 
og elsket deg med en oppriktig kjærlighet. 
Jeg takker deg, o Herre, for at du har skapt meg!”

Første gang publisert i Vårt Land 11. august 2008 og her på bloggen 11. august 2012. Oppdatert med ny årstallsberegning ("770 år siden") 11. august 2023.

Klarissene i Larvik

Høysteinane kloster
Foto: Katolsk.no

I 1995 kom den hellige Klaras etterfølgere, klarissene, til Larvik. Ordenens fulle navn er Ordo Sanctae Clarae (O.S.C.).

Kommuniteten Høysteinane kloster ble offisielt grunnlagt av klarisseklosteret i Ennis i Irland på festen for den hellige Klara den 11. august 1997, altså for nøyaktig 24 år siden i dag.

Les et intervju med Klarissene fra 2004 her i Broen katolsk kirkeblad.

Ung fransiskanermunk intervjuet i Agderposten Xtra

P. Hallvard ble intervjuet rett før han kom til Arendal.
Intervjuet er illustrert med bilder av p. Nikolas.

Den da 28 år gamle fransiskanermunken p. Hallvard Thomas Hole ankom fransiskanerklosteret i Arendal i august 2012.

P. Hallvard avla evige løfter i 2011 og ble presteviet 30. juni 2012. Les et intervju i Agderposten om hans vei inn i klosterlivet her.

Ettertanke | Ikke kvel rastløsheten

ST. TERESAS EKSTASE: Berninis statue av St. Teresa av Avila (1515–1582).
Foto fra hicatholicmom.blogspot.com

Lyst til å HØRE denne ettertanken? Vær så god. Her kan du både høre og lese den.

Ikke kvel rastløsheten av Ragnhild Helena Aadland Høen på Vimeo.

Ikke kvel rastløsheten

Er du rastløs? Perfekt. Velkommen til adventstiden. Den er skapt for deg.

Advent er tiden for å vente utålmodig, for å håpe på noe mer. Det er en tid full av eros; av lengsel, uro og begjær. I disse intense ukene henter Kirken fram sin dypeste lengsel: Lengselen etter at Jesus skal komme til henne, slik bruden venter på brudgommen. Advent minner oss om kallet til å være våken – til å ligge våken av lengsel etter Den elskede.

Advent er tiden for å kjenne på den fundamentale mangelen på evne til å slå seg fullt og helt til ro her i tiden.

I advent snakker rastløsheten og utilfredsheten ekstra høyt til oss om det som hjertet vårt allerede vet: At vi er skapt for noe mer. Vi er skapt for den brennende kjærligheten som aldri tar slutt. Vi er skapt for det evige og for den evige Gud.

Den rastløsheten du føler på – ikke kvel den. Ikke dop den ned med overfladiske ting. Ikke nøy deg med noe lite. La rastløsheten få drive deg dit det er meningen at du skal. Gå i dypet, dit uroen vil ha deg. Finn deg selv. På ekte. Få kontakt med din dypeste lengsel.

Ta deg selv på alvor. Ikke vær feig eller lat. Legg ut på dypet. Og gå dypt.

Be med Kirkens bønn: «Kom, Hellige Ånd. Fyll dine troendes hjerter, og tenn i dem din kjærlighets ild.» La deg oppsluke av den kjærligheten som overgår all forstand.

Den store misjonsordenen «Jesu selskap» ble raskt kjent som «jesuittene» fordi de over alt forkynte med stor brann: «Gå til Jesus!» («Ite» er latin for «gå».)

Gjør det. Gå til Jesus. Og deretter: Gå ut. Del med verden den pasjonen som brenner dypt i deg. Bli med på det store du er kalt til. Som jesuittordenens stifter St. Ignatius av Loyola sa det: «Få mennesker aner hva Gud kunne gjøre ut av dem, om de bare uten forbehold ville overgi seg helt i den guddommelige Mesters hender, så Han kunne forme deres sjeler.»

Eller som St. Katarina av Siena formulerte det: «Vær den du er skapt til å være, og du vil sette verden i brann.»

Ignatius pleide alltid å sende ut misjonærer med disse ordene: «Ite, inflammate omnia!» «Gå, sett verden i brann!»

Så gå. Gå dypt. Gå til Jesus. Og gå ut. Gå, og sett verden i brann.

«Fra dypet roper jeg til deg, Herre. Jeg stunder etter Herren mer enn vaktmenn etter morgenen, vaktmenn etter morgenen.» (Sal 130; 1,6)

Salige er de som hungrer og tørster. Det er adventstid. Det er din tid. Du høyt elskede.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 7.12.2016 da Sal 130,1-8 var dagens bibeltekst

ST. TERESAS EKSTASE: Den gamle, kristne brudemystikken som jeg skriver om i dag, er blitt spesielt tatt vare på i karmelittenes tradisjon. Her er Berninis berømte statue av karmelitten St. Teresa av Avila (1515–1582) i basilikaen Santa Maria della Vittoria i Roma. 
Foto: Joaquim Alves Gaspa, Wikimedia Commons

St. Teresas ekstase

I selvbiografien "Boken om mitt liv" beskriver St. Teresa den ekstasen som Bernini har avbildet henne i: "Jeg så at han [engelen, min anm.] holdt et langt spyd av gull i sine hender, og aller ytterst syntes jeg det glødet som ild. Det kjentes som om han stakk spydet flere ganger gjennom mitt hjerte og like inn i mine innvoller. Da han trakk det ut igjen, syntes jeg at de fulgte med, og jeg var ved å fortæres av brennende kjærlighet til Gud. Smerten var så stor at den fikk meg til å gi fra meg disse jammerrop, og den sødme som denne fryktelige smerte fylte meg med, var så overveldende at det ikke er mulig å ønske å bli den kvitt, og sjelen kan nå ikke nøye seg med noe mindre enn Gud. Det er ingen legemlig smerte, den er åndelig, selv om også kroppen har del i den, ja, en meget stor del. Kjærligheten mellom sjelen og Gud gir seg et så sødmefylt uttrykk at jeg bønnfaller Herren om i sin godhet å la denne nytelse vederfares den som måtte tro at jeg lyver."

(Sitat fra "Boken om mitt liv", kapittel 29, del 13, i Olaug Berdals oversettelse)

I engelsk oversettelse: "I saw in his hand a long spear of gold, and at the iron's point there seemed to be a little fire. He appeared to me to be thrusting it at times into my heart, and to pierce my very entrails; when he drew it out, he seemed to draw them out also, and to leave me all on fire with a great love of God. The pain was so great, that it made me moan; and yet so surpassing was the sweetness of this excessive pain, that I could not wish to be rid of it. The soul is satisfied now with nothing less than God. The pain is not bodily, but spiritual; though the body has its share in it. It is a caressing of love so sweet which now takes place between the soul and God, that I pray God of His goodness to make him experience it who may think that I am lying."

"To fall in love with God is the greatest romance;
to seek him, the greatest adventure;
to find him, the greatest human achievement"
St. Augustin av Hippo

Les også:

• Ettertanke | Han skal komme igjen - "Advent er lengselens tid fremfor noen. Vi lengter etter lindring, lykke og glede, etter julefryd og julefred. Vi venter på Jesus og lengter etter ham. Grunnleggende sett lengter vi til Paradiset, der hvor alt faktisk en gang kommer til å være perfekt. Enn så lenge må vi nøye oss med våre høyst ikke-perfekte adventer og ikke-perfekte juler. Men av og til glimter de til! Plutselig glitrer det et sted i sjelen dette helt virkelige håpet om at én dag skal vi faktisk «gå til Paradis med sang». Én dag. En himmelsk vakker dag."
  
  
• Ettertanke | Forferdelig våken - "Jesus fremstiller seg selv som brudgommen som snart kommer til bruden, og det gjør han ikke for ingenting. Dvel litt ved det bildet før du går videre. Stopp opp og gå inn i det. Jesus elsker, lengter og tørster etter deg, og han ønsker at vi skal elske, lengte og tørste etter ham også. Dette er ett av universets største mysterier: At Gud ikke bare elsker oss, men at han har et så intenst ønske om å bli elsket av oss."
  
• Lidelsens mysterium i ditt eget liv, skrevet av legkarmelitt Anne Samuelsen: "Den hellige Johannes av Korset opplevde åndens natt i sitt fangenskap i Toledo, der han paradoksalt nok forfattet det vakreste kjærlighetsdiktet i spansk litteratur, "Åndelig sang", der han skriver om veien til, og foreningen mellom sjelen (bruden) og Gud (brudgommen). Som selvsagt er resultatet (oppstandelsen) av Korsets mørke."
  
• Ettertanke | Det tørste hjertet - "Det finnes en tørst som er så dyp at ingen ting i denne verden kan slukke den. Hvis kjøpesentrene hadde kunnet stagge tørsten ville vi vært utørste for lenge siden. Men vi har kjøpt alt som er å kjøpe, og likevel er vi tørste og urolige.
  
  ”For du, Herre, har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg,” forklarer den hellige Augustin (354-430)"

Ettertanke | Om å leve i usikre tider

"Prayer is putting oneself in the hands of God" sier den hellige Mor Teresa.
I Guds hender sovner du alltid trygt, for der våkner du alltid trygt, enten han lar deg våkne igjen her eller der – i tiden eller i evigheten.

Jeg husker godt den forsiden av Forsvarets Forum i 2014 der Jens Stoltenberg var avbildet. Med krigstyper stod det: «USIKRE TIDER». 

Faksimile: Forsvarets Forum
oktober 2014

NATOs nye generalsekretær sa at fred og stabilitet i Norge og Europa ikke lenger var noen selvfølge. Det gjorde noe med meg, langt der nede i hjertet et sted; det at krig ikke lenger var utenkelig. 24. februar 2022 ble det enda mindre utenkelig.

Jeg er nødt til å forholde meg til den nye virkeligheten. Et europeisk demokrati er under militært angrep. Det er ikke lenger fred i Europa. Men jeg trenger å lytte til den andre stemmen også. Den som sier: «Si til de urolige hjerter: Vær sterke, ikke redde! Se, deres Gud!» (Jes 35,3-4) «Hele folket i landet: Vær sterke! […] Min Ånd er blant dere. Vær ikke redde!» (Hag 2,4f)

Er det noe nyhetsbildet har lært meg de siste årene, så er det én ting: At det er bare i overgivelsen til Gud at sjelen min har ro. «Bare hos Gud er jeg stille, fra ham kommer min frelse. Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle.» (Sal 62,2) Mine tider – og dine tider – er i Guds hånd, uansett hva som skjer. Uansett.

Det er en god, gammel, kristen tradisjon å be med Jesu siste ord før du legger deg om kvelden: «Far, i dine hender overgir jeg min Ånd». (Luk 23,46) I de hendene sovner du alltid trygt, for der våkner du alltid trygt, enten han lar deg våkne igjen her eller der – i tiden eller i evigheten. Ingenting kan rive deg ut av Guds hånd (Joh 10,28). Ikke en gang døden. Du er trygg.

I kveld vil jeg be slik de katolske prestene, nonnene og munkene gjør hver eneste natt: «I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.» Og så skal jeg trekke pusten inn, puste helt ut og kjenne at freden kommer. Stille og forsiktig. Guds fred.

Uansett hvor trygge eller usikre tidene er: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 30. mai 2022 da Hag 2,3-9 var dagens bibeltekst

Les også:

• Keltisk bønn - St. Patricks brynje - en av de mest kjente, keltiske bønnene. God å be om morgenen! En smakebit derfra: 

"I dag spenner jeg på meg en brynje av Guds kraft:
Guds styrke til å trøste meg,
Guds kraft til å holde meg oppe,
Guds visdom til å veilede meg,
Guds øye til å se etter meg
Guds øre til å høre meg,

Guds ord til å tale for meg,
Guds hånd til å føre meg,
Guds vei til å ligge klar for meg,
Guds skjold til å beskytte meg,
Guds engler til å frelse meg
fra djevelens snarer,
fra fristelsen til å synde,
fra alle som vil meg vondt
både fjern og nær,
alene og sammen med andre."

• Nyttårsdikt: The Gate of the Year/God Knows - diktet The Gate of the Year ble verdenskjent da Storbritannias kong George leste det i sin radiosendte juletale i alvorstunge 1939. Diktet handler om å gå inn i det truende, ukjente, og det passer perfekt for en tid som vår.

Ettertanke | Si til de urolige hjerter

"USIKRE TIDER. I øst ser Jens Stoltenberg et mer aggressivt Russland. I sør bekymrer Midtøsten og Nord-Afrika."
Faksimile: Forsvarets Forum oktober 2014

 

En ettertanke om å leve i usikre tider - skrevet i 2014, oppdatert i 2022.

Jeg husker godt det nummeret av Forsvarets Forum i 2014 der Jens Stoltenberg var avbildet, og det stod med krigstyper: «USIKRE TIDER». NATOs nøkterne generalsekretær sa at fred og stabilitet i Norge og Europa ikke lenger er noen selvfølge. Det gjorde noe med meg, langt der nede i hjertet et sted; det at krig ikke lenger er utenkelig. For i hele mitt liv har det jo vært utenkelig.

Jeg trenger å forholde meg til den nye sikkerhetssituasjonen. Til virkeligheten. Når Russland nå har gått til angrepskrig mot hele Ukraina lyser advarselen enda kraftigere i ansiktet på meg. Ingen vet hva som vil skje nå.

Men jeg trenger å lytte til den andre stemmen også. Den som sier: «Styrk de slappe hender, gjør de ustøe knærne sterke! Si til de urolige hjerter: Vær sterke, ikke redde! Se, deres Gud!» (Jes 35,3-4)

Nyhetsbildet de siste årene har lært meg én ting: At salmisten har rett. Det er bare i overgivelsen til Gud at sjelen min har ro. «Bare hos Gud er jeg stille, fra ham kommer min frelse. Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle.» (Sal 62,2)

Mine tider – og dine tider – er i Guds hånd, uansett hva som skjer. (Sal 31,16)
I kveld vil jeg i tankene dra til karmelittnonnene i Tromsø og forene meg med dem i deres sterke, vakre sang – i den kveldsbønnen som alle klostre og alle katolske prester over hele verden ber hver kveld:

Kantor: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.
Alle: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.
Kantor: Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd. (Alle bøyer seg i tilbedelse under dette leddet).
Alle: I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd.

Og ja, si det mange ganger, også hvis du er alene. For da går det faktisk inn til slutt. Helt inn. Langt der nede i hjertet et sted.

Uansett hvilken tid vi lever i, er det en god, gammel, kristen tradisjon å be med Jesu siste ord før du legger deg om kvelden: «Far, i dine hender overgir jeg min Ånd.» I de hendene sovner du alltid trygt, for der våkner du alltid trygt, enten han lar deg våkne igjen her eller der – i tiden eller i evigheten. Du er trygg uansett. Ingenting kan rive deg ut av Guds hånd. (Joh 10,28 f)

Omarbeidet versjon av en ettertanke som første gang ble publisert i avisen Vårt Land 9. oktober 2014 da Jes 35,1-7 var dagens bibeltekst

Les også:

• Keltisk bønn - St. Patricks brynje - en av de mest kjente, keltiske bønnene. God å be om morgenen! En smakebit: 

"I dag spenner jeg på meg en brynje av Guds kraft:
Guds styrke til å trøste meg,
Guds kraft til å holde meg oppe,
Guds visdom til å veilede meg,
Guds øye til å se etter meg
Guds øre til å høre meg,

Guds ord til å tale for meg,
Guds hånd til å føre meg,
Guds vei til å ligge klar for meg,
Guds skjold til å beskytte meg,
Guds engler til å frelse meg
fra djevelens snarer,
fra fristelsen til å synde,
fra alle som vil meg vondt
både fjern og nær,
alene og sammen med andre."

• Nyttårsdikt: The Gate of the Year/God Knows - diktet The Gate of the Year ble verdenskjent da Storbritannias kong George leste det i sin radiosendte juletale i alvorstunge 1939. Dikett handler om å gå inn i det truende, ukjente, og er perfekt for en tid som vår.

Nyttårsdikt: The Gate of the Year/God Knows

Så kom du, det Herrens år 2022.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 1.1.2022

På begynnelsen av et nytt år med mye usikkerhet, kom jeg over diktet The Gate of the Year som ble verdenskjent da Storbritannias kong George leste det i sin radiosendte juletale i alvorstunge 1939.

Lyrikeren Minnie Louise Haskins (1875-1957) kalte diktet sitt God Knows, men det er i dag mest kjent som The Gate of the Year. Det skal ha vært prinsesse Elizabeth (dagens dronning Elizabeth II) som gav diktet til sin far da hun var 13 år gammel, på terskelen til krigsåret 1940.

GOD KNOWS

And I said to the man who stood at the gate of the year:
"Give me a light that I may tread safely into the unknown".
And he replied:
"Go out into the darkness and put your hand
into the Hand of God.
That shall be to you better than light and
safer than a known way".
So I went forth, and finding the Hand of God,
trod gladly into the night.
And He led me towards the hills and the breaking of day in the lone East.

Det fortelles at disse ordene forble til trøst for dronning Elizabeth I (dronningmoren) resten av hennes liv. Hun fikk diktet innhugget i stein og festet på porten til kongens gravplass, King George VI Memorial Chapel på Windsor Castle.

Norsk gjendiktning

Her er diktet i Harald Grønneviks norske gjendiktning (gjengitt med tillatelse):

Eg sa til han som sto ved porten til det nye året:
"Gjev meg eit ljos så eg kan gå trygt inn i det ukjende."
Og han svara: "Gå ut i mørkret og legg handa di
i Guds hand.
Det skal vera betre for deg enn ljos
og tryggare for deg enn ein kjend veg."
Så gjekk eg fram, fann Guds hand
og steig med glede inn i natta. 

Og Han førde meg mot åsane og daggryet i aust.

Jeg prøvde å dra opp ett kort av krukken, men det kom tre:

"Gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv.
Hver dag har nok med sin egen plage."
(Matt 6,34)

"Legg din vei i Herrens hånd!
Stol på ham, så griper han inn."
(Sal 37,5)

"Vær ikke bekymret for noe! Men la alt som ligger dere på hjertet, komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takk!  Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus."
(Fil 4,6-7)

Guds ord for 2022

1. januar var det på tide å trekke et bibelkort med Guds ord for anno Domini 2022 - det Herrens år 2022. Jammen kom det ikke opp tre kort på én gang i stedet for ett, og jammen passet de ikke perfekt sammen: Matt 6,34, Sal 37,5 og Fil 4,6-7 (se bildet over). 

Jeg har sjekket resten av bunken med kort, og det er ikke slik at det florerer av bibelkort som handler om at du ikke skal være bekymret. Dette er vel ca. de eneste tre av de 100 bibelkortene som gjør det, faktisk.

Betyr det at det kommer til å skje masse fælt i 2022 som jeg ikke skal la bekymre meg? Vel, det betyr iallfall at jeg ikke skal bekymre meg for det nå. Ikke fordi "don't worry, be happy", men fordi hver dag har nok med sin egen plage. Og kanskje blir 2022 faktisk et lettere år enn 2021? Det er lov å håpe. 

Tingen er: Uansett hvor lyst eller mørkt det skulle bli i 2022, går det an å ta i mot Guds hånd og be om at Guds fred, som overgår all forstand, skal fylle og bevare hjertet og tankene mine i Jesus Kristus (Fil 4,7). Uansett hva som skjer. Uansett.

Everything is so messed up

Hva kommer ut av 2022? Russisk invasjon av Ukraina er svært sannsynlig. Blir det da storkrig, eller kommer verdenssamfunnet til å bare la det skje? I tillegg: Verden er på vei inn i den største globale matkrisen i nyere historie. Vil det også ramme Norge, som ikke lenger har beredskapslager for korn, og som har kun 35-40% prosent selvforsyning i et normalår, og mindre nå når hverken vi eller verden får tilgang på kunstgjødsel? Og da har jeg ikke en gang begynt å nevne pandemien.

Fred og mat. Det er blant de mest basale behovene vi har.

Men jeg nekter å gå inn i dette året full av frykt.

En dag skal vi dø. Alle andre dager skal vi leve. 

Og: Livet er en øvelse i å gi slipp. En øvelse i å legge seg selv – og alle dem jeg elsker – i Guds hender. Helt til den siste dagen, da øvingen endelig er over og jeg bare må stole på at de hendene vil bære meg – og oss – for alltid. «Fra evighet til evighet er du, Gud.» (Salme 90,2) Der kan jeg leve. I Gud. I all evighet. 

"Aren't you terrified of what 2022 could be like? Everything is so messed up..."
"I think it will bring flowers."
"Yes? Why?"
"Because I'm planting flowers."
Så det, så.

"Go out into the darkness and put your hand

into the Hand of God.

That shall be to you better than light and

safer than a known way."

So I went forth, and finding the Hand of God,

trod gladly into the night.

And He led me towards the hills and the breaking of day in the lone East.

Min advent

Jomfru Maria står der og minner oss om hva vi venter på.
Alle foto: Ragnhild Helena Aadland Høen

I en kultur som starter jula i oktober, jobber jeg beinhardt for å holde på advent i advent. Ingenting rødt slipper inn i vårt hus før det faktisk er jul. Premien er at jula blir et ekte klimaks.

Denne teksten står på trykk i avisen Dagen 22. desember 2021.

Selv om det er 22. desember i dag, pynter vi ikke juletreet. Vi henter ikke fram julepynten heller – ikke før i morgen kveld. I dag er det fremdeles lilla tid; tid for å bygge opp spenningen. «Å vente på en glede er også en glede», sier G.E. Lessing.

Alle adventslysestakene, adventskalenderne, de lilla lysene og dukene, julekakene i boksene, adventsstjernene i vinduet, lukten av juleforberedelser, den glitrende belysningen på terrassen, den gravide Maria-statuen og alle julekrybbene der Jesus-barnet fortsatt ikke er ankommet – alle forteller de om noe stort og vakkert som snart skal skje.

Jeg er klar over at umiddelbar tilfredsstillelse har blitt normen på omtrent alle områder i vår kultur – også når det gjelder julefeiringen. Så: Hvorfor vente på den hellige tiden? Hvorfor vente på noe i det hele tatt? Hvorfor ikke bare forsyne seg NÅ?

Fordi Guds folk alltid har ventet på Guds tid. Og fordi gleden blir så mye større når du har rukket å lengte først. Jeg trenger å lage plass i hjertet til Han som jeg venter på. Det tar tid.

Advent er tiden for å vente utålmodig, for å håpe på noe mer. Det er en tid full av lengsel og uro. I disse intense ukene henter Kirken fram sin dypeste lengsel: Lengselen etter at Jesus skal komme til henne, slik bruden venter på brudgommen. Advent minner oss om kallet til å være våken – til å ligge våken av lengsel etter Den elskede.

Advent har noen helt spesielle gaver på lur til den som klarer å forbli i advent. I advent snakker nemlig rastløsheten og utilfredsheten vår ekstra høyt om det som hjertet vårt allerede vet: At vi er skapt for noe mer. Vi er skapt for den brennende kjærligheten som aldri tar slutt. Vi er skapt for det evige og for den evige Gud.

I over 1400 år har Kirken sunget og bedt de store O-antifonene denne siste uken i advent. I de siste, intense adventsdagene påkaller vi Jesus med de store messianske frelsertitlene. I disse eldgamle bønnene uttrykkes lengselen etter at Jesus Kristus skal komme – med stadig større kraft for hver dag vi nærmer oss jul.

Det vi dypest sett venter på i advent, er at Jesus skal komme igjen i herlighet ved historiens og tidens ende. Vi lengter etter den endelige forløsningen for all skapningen. Pater Arnfinn Haram skriver: 

«O-antifonene er frelseshistoriske; de tegner opp de lange linjene for Guds folk og uttrykker folkets inderlige lengsel etter Guds inngripen og bønnhørelse. […] Når kirken sier: O Adonai, kjenner vi at vi i Kristus møter en Gud som er levende; ikke filosofenes ”gud”, ikke bare en fjern autoritet, men en Gud som vil tiltales, elskes, møtes. […] Grunntonen i antifonene er det som er hele adventstidens tone: Kom! Hele tiden roper kirken og den enkelte troende på Kristus og kaller ham inn i sitt liv.»

O-antifonene er vakre og mektige. Jeg elsker dem. Hør bare: 

«O Immanuel: Å Gud med oss, Immanuel! Lovgiver og konge, vi venter deg med lengsel. Du er vårt håp, du er vår frelse. Forløs oss, Herre, vår Gud. Kom, Herre, frels oss! Vent ikke lenger! Ha miskunn med ditt folk!» (7. O-antifon)

Salige er de som hungrer og tørster. Det er adventstid. Det er din tid. Du høyt elskede. Og snart, snart, kommer han til deg. Bare vent.

Ragnhild Helena Aadland Høen tilhører Den katolske kirke og er kommunikasjonsleder ved MF vitenskapelig høyskole.

"Min advent" - en adventskalender i Dagen

Nå i desember har avisen Dagen en  "Min advent"-serie der de utfordrer 24 personer til å skrive om hva som gjør advent spesiell for dem. Du kan lese alle tekstene her på dagen.no (ingen betalingsmur).

Saken ble publisert i dagens papiravis og her på dagen.no.

Adventsglimt. Lilla orkidé og lilla vase med lilla astrantia, stjerneblomst, "Star of love".
Foran står den lille julekrybben og venter på Jesus-barnet. Han kommer julenatt/julaften.

Elsker vinterlyset - så følsomt og vakkert.

Lilla himmel og hav. Adventstid både inne og ute.

Sola går ned over Bygdøy og farger de florlette skyene lilla.

En annen kveld.
(Det vil si: Kveld og kveld. Bildet er tatt 4. søndag i advent klokken 16.02.)

Kveldsmesse mandag 20. desember. Nå gjelder det å benytte enhver mulighet til å gå til messe. Du vet aldri når helsemyndighetene tar fra oss trosfriheten igjen. Plutselig får vi ikke lov til å samles lenger, slik det var tidligere i år. Gå til messe nå mens du kan! Alle er velkommen! 
Her kan du lese messetidene i St. Olav menighet denne uken.

Krybben i St. Olav domkirke står klar til å ta imot deg.
Sidedøren står åpen hele dagen hver dag.

Gjeterne og de tre vise menn er på plass.

Snart kommer han.
Vi venter på det lille barn som i en krybbe lå.
Å kom, å kom, Immanuel!

Maria fikk være Jomfru Maria under den nydelige julekonserten og det vakre julespillet i regi av St. Olav domkirkes aspirantkor. Stor stas å få være selveste Maria i julespillet og synge solo på Jomfru Marias to vers:

Marias vers: Sov, Jesusbarn i krybben. Alt englene har sagt,
 det gjemmer jeg i hjertet og drømmer om din makt.

Refreng: Her ligger han i krybben, vi kaster oss på kne.
Guds sønn og verdens frelser har vi i dag fått se!
Ære være Gud i det høye!

Marias vers: Sov, Jesusbarn i krybben og drøm om alle dem
du en gang skal få hjelpe og gi hos Gud et hjem.

Her får du et glimt fra julespill og adventskonsert med St. Olav katolske domkirkes aspirantkor i St. Joseph kapell på St. Sunniva skole:

Fungerer ikke videovinduet? Da kan du se videoen her: https://youtu.be/VtnMfbhhQVY

Føler meg så velsignet som fikk oppleve en adventskonsert med denne nydelige gjengen her.
Nå kan det bli jul!

Les også:

• Med Sankta Lucia og andre helgener i P2 - med flere bilder fra denne adventstiden
• Adventstid i den store og den lille familien - en annen av denne adventstidens bloggposter

Ettertanke | Jesu hellige hjerte

JESU HELLIGE HJERTE: Jesu Hjerte er symbolet på hans kjærlighet til menneskene.

Festen for Jesu hellige hjerte flytter seg hvert år. Den feires alltid fredagen som kommer 19 dager etter pinsesøndag.
(Foto: Shutterstock.com)

I dag feirer vi festen for Jesu hellige hjerte; Sacratissimi Cordis Iesu. 

I Bibelen er hjertet symbolet for personen, på det aller dypeste plan. Hjertet er lengselens sted. Guds hjerte lengter fra evighet av etter oss, og menneskenes hjerter er urolige av lengsel etter Gud. ”Havdyp roper til havdyp”, står det i Salme 42,8.

JESU HELLIGE HJERTE: Gjennom Jesus når vi Gud,
hjerte til hjerte.
Foto: Loci Lenar (C) publisert med tillatelse

Da Jesus hang død på korset ble han gjennomboret med et spyd i siden slik at blod og vann strømmet ut (Joh 19,34). I Jesu åpne, gjennomborede hjerte – såret av kjærlighet til oss – er veien til Faderen åpnet. ”For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem”, som det står i dagens bibeltekst (Luk 19,10). Gjennom Jesus når vi Gud – hjerte til hjerte.

På Jesu Hjertefest ber vi en spesiell vigselsbønn i kirken:

”Jesus Kristus, menneskeslektens milde Frelser,
se i nåde til oss som kneler for ditt alter.
Dine er vi, dine vil vi være.
For å forenes mer inderlig med deg,
vier vi oss i dag av hele vår sjel til ditt hellige hjerte.

Mange mennesker har aldri kjent deg,
mange har foraktet dine bud og gått fra deg.
Jesus Kristus, miskunn deg over dem
og dra dem alle til ditt hellige hjerte.

Herre, vær konge ikke bare over de troende som aldri har gått fra deg,
men også over de fortapte sønner som har forlatt deg.

La et enstemmig rop lyde fra alle verdenshjørner:
Lovet være det guddommelige hjerte som har gitt oss frelsen.
Priset og æret være du, Kristus, i all evighet. Amen.”

BØNN

Jesus Kristus, omskap vårt hjerte etter ditt hjerte.
Gi oss et rent hjerte, så vi kan se deg;
et ydmykt hjerte, så vi kan høre deg;
et kjærlighetens hjerte, så vi kan elske deg;
et troens hjerte, så vi kan forbli i deg.
Amen

Første gang publisert i avisen Vårt Land på festen for Jesu hellige hjerte i 2011 da Luk 19,1–10 var dagens bibeltekst i Bibelselskapets leseplan. 

LES MER

• Les mer om Jesu Hjerte-andakten og festen for Jesu hellige hjerte på katolsk.no
• Les også ettertanken om Marias rene hjerte
• Les en preken av Pave Frans om Jesu hellige hjerte: "The heart of Jesus is the ultimate symbol of God’s mercy, but it is not an imaginary symbol, it is a real symbol, which represents the center, the source from which salvation for all humanity gushed forth. [...] But the mercy of Jesus is not just sentiment: indeed it is a force that gives life, that raises man up!”

COR AD COR: Cor ad cor loquitur. Oversatt: "Heart speaks unto heart", som var kardinal John Henry Newmans valgspråk og "Hjarte talar til hjarte" som var fader Arnfinn Harams valgspråk.

Ettertanke | Det er i ham vi lever

Raphael (1483-1520), “Studie for St. Paulus preker i Aten”
(Foto: Public Domain)

Skulle du ikke ønske at du var der den gang Paulus holdt den episke talen sin i Aten? At du kunne se det nysgjerrige og faste blikket som han festet på tilhørerne? At du kunne høre styrken i stemmen hans? Det skulle jeg ønske. At jeg var der da. Men én gang kom jeg ganske nær. 

Sommeren 1998 var jeg på Areopagos-fjellet i Aten. Det var en merkelig følelse å stå der og se utover den eldgamle byen, løfte blikket opp mot tempelruinene på Akropolis og vite at akkurat her var det Paulus stod. Helt på ekte. Oppå disse atomene. Jeg stod der og hørte ordene hans klinge gjennom århundrene:

«Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’» (Apg 17,27f)

Vi mennesker er uhelbredelig religiøse. Vi er ikke bare «meningsskapende vesener». Vi er meningssøkende vesener. For det finnes en mening med livet, det finnes et opphav, en Skaper – han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. Og vi trenger ham for å leve! Hvis vi ikke finner ham, erstatter vi ham med all verdens substitutter.

I forrige uke dumpet det ned en epost i innboksen min. Emnefeltet lød: «Finn ut hva ditt liv og din garderobe mangler». Den utfordringen er så god at jeg lar den gå videre: Finn ut hva ditt liv mangler! Men jeg kan avsløre såpass mye som at svaret ikke er Bose solbriller med innebygde høyttalere i brillestengene. Det er rett og slett ikke det som skal til, selv om det kan tilfredsstille noen overfladiske behov en stakket stund.

Det finnes en tørst som er så dyp at ingen ting i denne verden kan slukke den. Likevel bygges det templer i Norge med navn som gir forhåpninger om tørstelindring. I Bergen heter kjøpesentrene for eksempel Kilden, Oasen, Arken og Lagunen, og folk søker dit i tusentalls fordi det er «noe» de mangler. Hvis kjøpesentrene hadde kunnet stagge tørsten, ville vi vært utørste for lenge siden. Men vi har kjøpt alt som er å kjøpe, og likevel er vi tørste og urolige.

Den hellige kirkefaderen Augustin (354-430) forklarer det slik: «For du, Herre, har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.»

Jesus selv ropte det ut: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.» Dette sa han om Ånden de som trodde på ham, skulle få.» (Joh 7, 37ff) 

Salige er de som tørster, for de skal få Den Hellige Ånd.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 26. mai 2021 da Apg 17,22–28 var dagens bibeltekst.

"To fall in love with God is the greatest romance;
to seek him, the greatest adventure;
to find him, the greatest human achievement"
Den hellige kirkefaderen Augustin av Hippo
Foto: The Catholic Gentleman

Ettertanke | Utbrent, rykende veke

"Han slukker ikke en rykende veke" (Jes 42,3)
Foto: Flickr/Ryan Thomas-Sontag

Dette er en andakt til deg som kjenner at du egentlig ikke er klar for et nytt år. Du som ikke har kreftene som trengs til å ta inn tyngden av hele det neste året.

Den er til deg som er glad for at Jesus ikke avsluttet talen sin etter «Vær ikke bekymret for morgendagen». Han la også til «for hver dag har nok med sin egen plage» (Matt 6,34). Denne er til deg.

Selv om ordet «utbrent» er nytt, er ikke selve tilstanden det. «Fullstendig utslitt» het det før. Så fikk vi «utbrent». Psykiateren og forfatteren Hans Olav Tungesvik var ikke glad i det ordet. Han var opptatt av å heller kalle det for «uttappet». Fordi et menneske som er utbrent, er som en ødelagt branntomt – mens hvis du er uttappet kan du tappes oppi igjen med nytt vann og nye krefter.

I dagens bibeltekst står det om hvordan Messias kommer til oss lavmælt, ikke med skrik og rop (Jes 42,2). Herren Gud – han som gir pust til alt folket på jorden, han som skapte den veldige himmelen og spente den ut – «han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke», står det. (Jes 42,3). Den Gud tror vi på. Vi tror på Herren Jesus Kristus.

Jesus slukker deg ikke når du er knekt og utbrent. Han blåser deg ikke ut når flammen er redusert til en rykende glo. Han puster varsomt nytt liv i deg.

Når du er tom og uttappet, fyller han deg opp igjen, milliliter for milliliter. «Han fyller ditt liv med det som godt er.» (Salme 103,5)

Eller for å si det med flere av Guds ord: 

«Han frir ditt liv fra graven og kroner deg med godhet og miskunn. 

Han fyller ditt liv med det som godt er, og gjør deg ung igjen som ørnen.

Herren griper inn og frelser, lar alle undertrykte få sin rett. 

Barmhjertig og nådig er Herren, langmodig og rik på miskunn. 

Så høy som himmelen er over jorden, så stor er Herrens nåde mot dem som frykter ham. Som en far er barmhjertig mot sine barn, slik er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham. 

For han vet hvordan vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv. 

Fra evighet til evighet er Herrens miskunn over dem som frykter ham. 

Lov Herren, hele hans skaperverk, på alle steder hvor han rår. 

Min sjel, lov Herren!»

 

(Salme 103, 4 f.f.)

Som en far er barmhjertig mot sine barn, slik er Gud barmhjertig mot rykende veker og brukne siv/liv.

Lov Herren, for den Gud tror vi på. «I ham har jeg min glede.» (Jes 42,1)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 11. januar 2021 da Jesaja 42,1–7 var dagens bibeltekst

Når du er tom og uttappet, fyller han deg opp igjen, milliliter for milliliter. «Han fyller ditt liv med det som godt er.» (Salme 103,5) 

«Den som tørster, skal komme til meg og drikke!» (Jesus i Joh 7,37)

Foto: Laura Ferreira

Du liker kanskje også disse andre ettertankene i samme "familie":

• Ettertanke | Leid, milde ljos - "Det finnes ikke noe ondt vi kan møte som Kristus ikke møter sammen med oss. Det finnes ingen fiende som ikke Kristus allerede har overvunnet. Det finnes ikke noe kors å bære som Kristus ikke allerede har båret for oss, og som han ikke bærer sammen med oss nå." (Pave Johannes Paul II)
  
  
• Ettertanke | Si til de urolige hjerter -  En ettertanke om å leve i usikre tider.
  
  
• Ettertanke | Her i tårenes dal - «Salve Regina» ble skrevet på 1000-tallet. Tusen år senere er den fortsatt en av de høyest elskede bønnene vi har. Fordi: Fremdeles er vi Evas landflyktige barn som trenger å møte barmhjertighet her i tårenes dal – «in hac lacrimarum valle».
  
  
• Ettertanke | Jesus, jeg stoler på deg - Ord kan forvandle virkeligheten. Jeg ser det igjen og igjen, at hvilke tanker jeg tenker, og hvilke ord jeg velger å bruke, har enormt mye å si for hvilken virkelighet jeg lever i. Det er spesielt fem ord som forandrer virkeligheten min, hver eneste gang jeg er smart nok til å huske på dem. Det er disse fem enkle ordene: Jesus, jeg stoler på deg.
  
  
• Ettertanke | Når du har det vondt - Jesus holder. Det har jeg lært. The hard way. "Det helt sentrale i kristendommen er korset, det vil si lidelse. Gud er en med-lider, ikke en som betrakter meg og min situasjon på trygg avstand. Han frelser oss og viser sin kjærlighet i og gjennom lidelse."

Når du overveldes av juleforberedelsene

"Jeg har bragt min sjel til ro
og gjort den ganske stille,
som et lite barn hos sin mor
når det har stilt sin tørst;
slik er min sjel i meg.
Vent på Herren, Israel,
fra nå og til evig tid!"
Salmenes bok 131, 2-3

"Hvor dyrebar er din kjærlighet, Gud!
I skyggen av dine vinger søker menneskebarna ly." (Sal 36,8)

(Dessuten får jeg assosiasjoner til Maria og Jesus-barnet når jeg ser dette bildet. Så nydelig!)

Foto: Flickr Creative Commons/Rafal Kiermacz

Bare fem små dager igjen til julaften. Er du litt stressa og overveldet av alt julestyret? Les denne lille teksten.

Prayer for those overwhelmed by Christmas: 

Stop. 

Sit down. 

Rest a bit. 

Imagine that you're in God's presence. 

Because you are. 

Now just be with God. 

And let God be with you.

Fr. James Martin, S.J.

Første gang publisert på bloggen 19. desember 2016

Ettertanke | En kur mot uro

«Gud, du har skapt oss til deg og vårt hjerte er urolig inntil det finner sin hvile i deg.» (Kirkefader Augustin)Pilegrimsvandring langs Sunnivaleia fra øya Kinn til den hellige øya Selja - en vandring over sjø og land. 

Foto: Knut Magne Nesse/Sunnivaleia

Jeg føler meg ofte rolig. Men noen få ganger i mitt liv, to for å være nøyaktig, har jeg opplevd en ro som overgår alt annet. Før det visste jeg ikke at jeg kunne puste så fritt. Jeg visste ikke at jeg kunne tvile så lite. Jeg visste ikke at Gud kunne være så virkelig. 

Med andre ord har jeg blitt enda mer tørst og rastløs. Jeg vil ha mer av Gud. Jeg vil erfare Gud. 

Å være pilegrim handler om nettopp dette. Det handler om å sette seg i bevegelse for å komme nærmere det hellige. Nærmere Gud. 

Pilegrimsvandring er en kur mot uro, derfor blir pilegrimsvandring stadig mer populært i dag. Allerede for 1600 år siden forklarte kirkefaderen St. Augustin (354-430) hvorfor vi er så urolige: «Gud, du har skapt oss til deg og vårt hjerte er urolig inntil det finner sin hvile i deg.»

Vår tid har mistet Gud av syne. Kanskje ikke først og fremst fordi vi har tenkt oss bort fra Gud, men fordi vi har fjernet oss fra naturen og stillheten – de to faktorene som i århundrer fostret en religiøs sensitivitet. 

Tidligere hadde folk direkte kontakt med skaperverket. Dermed kom de også tettere på Skaperen: «Himmelen forkynner Guds herlighet, hvelvingen forteller om hans henders verk.» (Sal 19,2)

Før elektrisiteten hadde folk i tillegg lange perioder med stillhet og mørke, det vil si hvile fra sanseinntrykk. I dag har vi konstant sansestimuli. Derfor er pilegrimsvandring en kur for vår tid. Etter fire-fem dager på vandring kommer en stillhet som man vanskelig kan oppnå ellers i dag. I den stillheten taler Gud.

Den første du møter under en pilegrimsvandring er deg selv. Vendepunktet i Jesu fortelling om den bortkomne sønnen skjer her: «Da kom han til seg selv, og sa: Jeg vil bryte opp og gå til min Far» (Luk 15,17 f) Som en følge av at du kommer til deg selv, møter du også Gud, han som har vært der og ventet på deg hele tiden.

Så søk Gud. Over alt. Og i alt. Med hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft – og med hele din kropp. Kort sagt: Gå pilegrim. 

Første gang publisert i avisen Vårt Land 5. juni 2020 da Sal 104,13-30 var dagens bibeltekst

SÅ lykkelig blir du av å gå pilegrim over Selja-fjellet. Jeg elsker havet, fjellet og åpne landskap. Vakkert og vilt! Akkurat sånn som jeg liker det.
Foto: Olav Aadland Høen, 2015

Det er nydelig å gå pilegrim langs de gamle pilegrimsstiene til det undergjørende krusifikset i Røldal også. Her fra en pilegrimsvandring jeg arrangerte til gammeljonsok 2010. Flere bilder her.
Foto Ragnhild H. Aadland Høen

27. februar 2019 holdt jeg foredraget "En kristen, en pilegrim. Hva gjør hellige steder med oss?" under Katolsk Grovbrød i St. Olav menighet. Du kan se hele foredraget her på YouTube.

Les også:

• Ettertanke | Engler og profeter - en andakt om Erik Byes Pilegrimssang og om en pilegrimsvandring til Røldal
• Bli med på den katolske seljumannamessen på Selja 8. juli 2020

Ettertanke | Se den usynlige

Maria og jeg i katedralen i Rouen.
Foto: Kathrine Tallaksen Skjerdal, 16.10.2014

Små hjerner har mye å lære. Blant annet at ting finnes, selv om du ikke kan se dem. Allerede i 8-12-månedersalderen gjør babyhjernen denne fantastiske oppdagelsen.

Den beste leken i verden da er: «Hvor er mamma? Borte-borte!» Og så: «Titt-tei! Der var mamma!» Trillende latter. Fryd. Overraskelsen hos babyen er like stor hver gang over at den som hun er glad i faktisk ikke var borte likevel. Hun var bare usynlig en liten stund.

Denne grunnleggende, menneskelige erfaringen hjelper meg til å holde fast ved at også Jesus er der selv om han er borte fra øynene mine. Jeg ser ham ikke, men han er der.

Vi har nettopp feiret Kristi Himmelfartsdag, dagen da Jesus ble løftet opp mens disiplene så på, før han ble skjult av en sky og ble virkelig borte for øynene til disiplene.

Edin Løvås kalte Kristi Himmelfartsdag for "Kirkens glemte høytid". Han var opptatt av at flere skulle oppdage denne viktige dagen og bli glad i den. Uten Jesu himmelfart hadde nemlig atomene i kroppen til Jesus bundet ham til å fortsatt bare kunne være ett sted på jorden. Nå, derimot, kan Jesus være nær oss alle, gjennom Den Hellige Ånd/Talsmannen. «Jeg sier dere sannheten: Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men går jeg bort, kan jeg sende ham til dere.» (Jesus i Joh 16,7) Og det, at Den Hellige Ånd kom til oss, det er det altså vi feirer i pinsen. På samme måte som påsken ikke hadde vært mulig uten julen, så hadde ikke pinsen vært mulig uten Kristi Himmelfartsdag.

Jeg har skrevet tidligere her på bloggen om hvordan Edin Løvås har laget en nydelig, liten Kristi Himmelfartssalme, til melodien til "Til himlene rekker din miskunnhet, Gud".

Her er ett av versene:

«På himmelfartsfjellet har englene dans. 

Stig opp, la oss fryde oss sammen! 

Vi ser den usynlige og vi er Hans. 

Halleluja for Frelseren! Amen!» 

(Edin Løvås)

Jesus sa: «Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve.» (Joh 14,18) 

Så der er vi nå, med oppgaven å se den usynlige. Edin Løvås har skrevet en liten bok med tittelen «Se den usynlige» som handler om bønn og Jesus-meditasjon. Du kan låne den på biblioteket. Du kan også lese om Jesus-meditasjon her på bloggen.

Og da er vi tilbake til "borte-borte-titt-tei"-leken. Mye av grunnen til at du elsket den leken som baby, var at den sluttet med at du fikk se inn i ansiktet til den som elsket deg. Du så et ansikt som lyste mot deg. Og akkurat sånn er det jeg ser for meg Guds ansikt i den aronittiske velsignelsen:

"Herren velsigne deg og bevare deg!

Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig!

Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!"

(4. Mos 6,24-26)

Må Herren la sitt ansikt lyse over deg i dag, og må han gi deg fred.

Har du tilgang på Spotify eller en annen musikkstrømmetjeneste? Da er dette min pinsegave til deg: «The Lord bless you and keep you» av John Rutter (lenke til Spotify).

The Lord bless you and keep you: The Lord make His face to shine upon you,
To shine upon you and be gracious, and be gracious unto you.
The Lord lift up the light of His countenance upon you, and give you peace.
Amen. 

Disippelbønnen

Herre Jesus Kristus,

Du står her foran meg,

Du er også bak meg,

Du er på min høyre side,

Du er på min venstre side,

Du er over meg,

Du er under meg,

du omgir meg på alle sider,

du bor i mitt hjerte,

du gjennomtrenger meg helt

og du elsker meg,

Herre Jesus.

Etterord

Denne uken er det jeg som har ettertankene i avisen Vårt Land. Jeg fulgte beskjeden fra redaktøren om å skrive andakter for 1.-6. juni, og skrev dermed denne ettertanken til mandagens bibeltekst, Joh 14,15-21. Men mandag 1. juni er ingen avisdag, for da er det jo 2. pinsedag! He he, det gikk først opp for meg etter at jeg hadde skrevet andakten nesten helt ferdig. Da var jeg så nær målet at jeg like godt kunne fullføre teksten og publisere den her på bloggen. Kanskje er det noen overganger her og der som jeg skulle ha blitt jobbet med enda litt mer, men akkurat i dag har jeg ikke tid til å være perfeksjonist. Det viktigste nå er at den bare kommer seg ut i verden, og ikke havner blant de over 100 utkastene til bloggposter som aldri har blitt publisert.

Hvem vet. Kanskje var det meningen at jeg skulle skrive den, selv om den ikke kom i avisen. Kanskje var det nettopp du som trengte å høre om Gud som er nær deg selv om du ikke ser ham? Eller om Guds lysende ansikt? Eller om hvordan det at Jesus ble "borte" er nettopp det som skulle til for at han faktisk skal kunne være helt, helt nær deg? Kanskje det.

Eller kanskje jeg bare trengte å bli minnet om disse tingene selv. Jeg trengte å høre det. Det er iallfall helt sikkert. God pinse!