Festtale om kristenretten tusen år: – Et annet Norge ble til

Steinkorset på Vetahaugen på Moster ble reist under 900-årsjubileet for kristenretten i 1924. Jeg var så heldig å få være der under 1000-årsjubileet i i 2024! Da tok jeg dette bildet.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Under landsmøtet til KrF Kvinner ble jeg bedt om å holde festtalen under festmiddagen lørdag kveld. Da valgte jeg å snakke om tusenårsjubileet for kristenretten, som vi feirer i år. Hvorfor er det noe å feire, hva er det vi feirer, og hva har dette med KrF å gjøre? Svarene får du her.

Manuset er kontrollert mot fremføringen. Talen ble holdt under landsmøtet i KrF Kvinner 19.10.2024. På Vimeo kan du LYTTE til denne talen. (Scroll til helt nederst i denne bloggposten for å se videoen med lyden av talen og med bilder fra tusenårsjubileet på Moster.)

Kjære venner!

Tusen takk for den muligheten jeg har fått til å stå her i kveld. Det er en stor glede og en ære å få være sammen med så mange flotte og sterke og engasjerte kvinner som betyr mye for Norge! Vi møtes her som venner og som ett lag, for å gyve løs på håndfast politikk, utforme program og skrive resolusjoner, men også for å løfte blikket sammen, og det er det jeg tenker er min oppgave her nå, slik at vi reiser hjem med fornyet inspirasjon og engasjement, vel vitende om at det vi er med på, er viktig. Livsviktig, faktisk.

I årets festtale kommer jeg til å ta for meg et stort og viktig tusenårsjubileum som vi feirer i år. Jeg tenkte det var en fin sjanse, siden det er tusen år til neste gang den sjansen dukker opp. 

I år er det 1000 år siden vi fikk noe som formet landet vårt på det dypeste – kristenretten. 

I år 1024 fikk vi kristne lover i Norge. Det skjedde på Mostratinget på øya Moster i Sunnhordland, i Bømlo kommune, som Knut Arild Hareide ville presisert.

Det er vanskelig å overdrive hvilken enorm forandring kristendommen førte med seg for vårt samfunn. Hvis vi skal forstå det, så må vi rett og slett begynne i det førkristne ættesamfunnet. Hvordan så samfunnet vårt ut før kristningen?

Før kristendommen kom til Norge, levde vi i et ættesamfunn der makten var konsentrert rundt slekter og familier. Det var ættene som var de bærende sosiale enhetene, og samfunnet var preget av en sterk lagdeling, der ættens ære og makt stod over alt annet, inkludert selvfølgelig deg. 

Konflikter ble løst gjennom blodhevn, og det var ikke bare en mulighet, men en plikt. Hvis du ikke utførte din plikt og hevnet et drap ved å begå et nytt drap, var du en feiging, og du mistet din ære. Og det var jo et problem når du levde i et samfunn der det var æren som var det viktige. 

Rett og galt var relativt, definert ut fra hva som tjente ættens interesser, da var det rett. Hvis det ikke var etter ættens interesser, da var det galt.

Din posisjon var bestemt ut fra ætten din, og hvis du var barn, kvinne eller slave var du selvsagt mindre verdt enn en mann.

Litt av folkehavet under feiringen av 1000-årsjubileet for kristenretten som vi fikk på Mostratinget i 1024.
Foto: Gjermund Øystese, Norges Kristne Råd

  
Så kom kristendommen, og med den kom en radikalt ny måte å forstå mennesket på, og menneskelivets verdi. Kristenretten ble innført av ingen ringere enn Hellig Olav, Olav Haraldsson, i 1024. Da erstattet han de gamle ættelovene med Guds lover. 

Med dette fulgte det store sedeskiftet – en dyp, kulturell og moralsk omveltning som preget hele samfunnet vårt. Historikeren og politikeren Lars Roar Langslet har uttrykt det treffende: 

«Kristningen utløste det sagaene kaller sidaskiptit, «sedeskiftet», overgangen til nye normer og seder, til en ny kulturform med nye verdimål. Et annet Norge ble til.»

Denne overgangen markerte ikke bare et skifte i religiøs tro, men også i hvordan samfunnet var organisert og hvordan mennesker levde sammen. Vi fikk nye normer som satte Gud og hans bud i sentrum for rettferdighet og moral. Nå var det ikke lenger ættens makt eller interessene til de lokale høvdingene som skulle bestemme hva som var rett og galt.

Vi gikk fra rettsprinsippet Den sterkestes rett – som var det prinsippet vi levde etter – til at vi fikk rettsprinsippet Likhet for loven og rettferdighet. 

Guds lover la grunnlaget for hvordan samfunnet skulle styres, og menneskets verdi ble forankret i den kristne troen på at alle mennesker er skapt i Guds bilde. Derfor er alle mennesker like mye verdt og har en ukrenkelig verdi. 

Det var noe som Hellig Olav hadde plukket opp under dåpsundervisningen som han fikk i Rouen i Normandie, før han «løp til dåpens bad», står det, som 18-åring. Det var en skikkelig vekkelse i Rouen. Slik begynte Norges omvendelse, gjennom Olavs omvendelse i Rouen.

Kristenretten medførte en rekke konkrete endringer. Det første har jeg allerede nevnt: Menneskelivets ukrenkelighet som et grunnleggende prinsipp. Det innebar at det ble forbudt å sette barn ut i skogen for å dø – utbyrd, som det kaltes, som var helt normalt, og akseptert og god moral. Hvis et barn var uønsket, svakt, ett eller annet var galt, så hadde enhver mann lov til å gjøre det mot sine barn. 

Kvinner fikk sterkere rettsvern. Tvangsekteskap ble forbudt. Kirken krevde at alle kvinner måtte gi sitt ja-ord, det skulle være frihet ved inngåelse av ekteskap. Det ble forbudt med slaveri, noe som gradvis avskaffet en praksis som var dypt rotfestet i dette samfunnet.

 

To frie, kristne kvinner som feiret 1000 år med kristenretten. I 1024 fikk kvinner sterkere rettsvern da de hedenske tvangsekteskapene ble forbudt. Christian Radich hadde seilt helt fra Oslo for å bli med på feiringen på Moster. Om bord var det også norske jøder, som ble spesielt invitert med som en bot- og forsoningshandling, og for å takke jødene for den judeokristne arven som har velsignet lander vårt i tusen år.

Foto: Privat

 En annen viktig endring var innføringen av noe som vi alle nyter godt av i dag: Hviledagen – søndagen som en hellig dag der vi ikke arbeider. Det var rett og slett en sosial, helsefremmende reform som bidro til en ny rytme, en felles rytme i samfunnet, hvor familiene fikk tid til hverandre og til Gud, sin skaper og til rekreasjon, re-creation, gjenskapelse. For det er slik at alle Guds lover er gode, og de er til for å ta vare på livet. Søndagen er ikke noe unntak.

Apropos søndagsfrien vår: Jeg må bare ta dere med tilbake til torsdag 19. februar i 2015, som er den gøyeste dagen jeg har hatt på jobb noen gang. Jeg var helt ny i stortingsgruppen. Min kollega, den andre kommunikasjonsrådgiveren, hadde funnet ut at «ja, nå har du vært her i en uke, så nå kan du være her alene, jeg stikker på vinterferie.»

Den dagen bestemte Frps nestleder Per Sandberg seg for at det var tid for å anklage KrF for at vi hadde et ansvar for at norske fremmedkrigere deltok i massedrap på kvinner og barn.
– KrF har ønsket dette, sa Sandberg. Og derfra og ut bare tok det av.

Jeg fikk følge Knut Arild Hareide til Dagsnytt 18, til debatt om akkurat dette her. Og så, enda gøyere, på kvelden fulgte jeg ham til NRK Debatten, der han skulle diskutere søndagsfri – her ser dere linken til kristenretten, ikke sant? Søndagsfri er jo rett og slett en deilig gave som vi har fått i gave, hele det norske folk. Det fikk vi på Moster i 1024. 

Det passet jeg på å påpeke for Knut Arild i bilen på vei til NRK Marienlyst, og det var han takknemlig for, for da kunne han jo nevne Moster og Bømlo, ikke sant? «Nå har vi hatt søndagsfri i 991 år, og det fikk vi takket være kristenretten på Moster i 1024», kunne han påpeke da.

Jeg skal innrømme at den gangen i 2015, da det hadde gått 991 år, var jeg oppriktig redd for at søndagsfri kom til å ryke før vi nådde 1000-årsmerket, for både Høyre og Venstre var imot det, og de hadde regjeringsmakten. (Min anm. både Frp, H og V var imot søndagsfri, og sammen hadde disse tre partiene storingsflertall, men heldigvis valgte de samarbeid med KrF, og KrF fikk berget søndagen).

Jeg tenkte: Dette går ikke automatisk sånn at vi bevarer søndagen. Men KrF kjempet. Og KrF vant. Og jeg synes det er typisk. Det er veldig ofte sånn at KrF får mye mer innflytelse enn det prosenten vår skulle tilsi. Det tenker jeg skyldes Guds nåde. Det er nesten en generell regel. Det blir litt sånn som når du skal gi, også er det noen som dobler gaven din hvis du gir – sånn er det å være med i KrF.

Folkefest for å feire tusenårsjubileet for Mostratinget med Hellig Olav som gav oss kristne lover i Norge. Ifølge arrangørene tok nærmere 20 000 turen til Moster.

Foto: Gjermund Øystese, Norges Kristne Råd

Kristendommen brakte med seg noe helt nytt til Norge: Nestekjærlighet og omsorg for de svakeste i samfunnet. Dette var fullstendig uhørt i det samfunnet vi kom fra. Det var en tanke som stod i skarp kontrast til det gamle ættesamfunnet, hvor de svakeste ble sett på som en byrde for ætten. 

Vi hadde på den tiden ættestupet. Hvis det var noen som var en belastning for ætten, så kunne du kaste de gamle og udugelige utfor stupet, sånn at de ikke var til belastning for ætten, for det var ættens beste vi levde ut fra. Men nå ble disse menneskene i stedet sett på som Guds barn, med samme verdi som alle andre, derfor fikk vi en solidarisk og inkluderende samfunnsstruktur.

Jeg har lyst til å ta dere litt mer innom Olav Haraldsson, Hellig Olav, det er tross alt derfor vi feirer 1024, det var hans lover som ble vedtatt da, på Moster – og det er på grunn av ham at vi feirer nasjonaljubileet i 2030, på grunn av 1030.

Olav døde under slaget på Stiklestad, onsdag 29. juli 1030. Det ble en milepæl i norsk historie. Han står fremdeles så sentralt i vår nasjonale identitet at det er hans dødsdag – hans himmelske fødselsdag som vi gjerne heller kaller det – som gjør at vi skal feire Norges nasjonaljubileum i 2030. 

Det er fra denne dagen at Norge regnes som en kristen nasjon, og Hellig Olav ble etter sin død sett på som Norges evige konge, Rex Perpetuum Norvegiae.

Den kristne vikinggruppen Olavs menn skapte riktig tidskoloritt under hele jubileet, også med en egen vikingleir som var populær blant barna.

Foto: Gjermund Øystese, Norges Kristne Råd

Jeg vil ta dere med til Nidarosdomens østre yttervegg, på utsiden bak høyalteret. Der ble det bygget inn en liten nisje, til en liten Olavsstatue. Den statuen skulle vende østover, mot soloppgangen og mot Herrens gjenkomst. Der skulle den salige Olav stå, år etter år, århundre etter århundre – og speide etter Herren, og som den første av oss nordmenn skulle han ta Jesus imot når Han vender tilbake.

«Det at Olav speider etter Herren på vegne av oss alle, understreker hans rolle som Norges evige konge, ikke en konge med makt og myndighet, men en som går forut for oss, som viser oss veien mot Herren, som peker mot Jesus, som søker livets krone, som Faderen har lovet dem som elsker Ham,» sier monsignore Fredrik Hansen.

Som nevnt: Gjennom innføringen av kristenretten fikk vi en fullstendig endring i verdigrunnlaget for det norske samfunnet. Guds lov skulle gjelde, hva Gud sier at er godt og rettferdig. Rettferdighet og moral ble nå noe universelt, gitt av Gud, ikke noe som kunne forhandles ut fra maktbalanse og lokale interesser. 

Et annet Norge ble til, som Langslet sa det – et Norge hvor menneskets verdi ikke lenger er avhengig av ætt eller posisjon, men av det faktum at du er skapt i Guds bilde.

Det er denne arven vi bærer med oss i dag. Dette er det Norge vi bor i i dag. Kristenretten la fundamentet for et samfunn hvor menneskelivets ukrenkelighet, nestekjærlighet og rettferdighet står i sentrum. Den arven har preget oss i tusen år. 

Men som vi alle vet, er det ikke slik at en arv automatisk, av seg selv, varer evig. Det er derfor vi er her, og det er derfor KrF har en så viktig rolle i norsk politikk. På en spesiell måte bærer vi i KrF ansvaret for å beskytte og videreføre disse verdiene.

Dette er tingsteinen som Hellig Olav stod på da han utlyste Norges nye, kristne lover - kristenretten. Tidligere har den fått inngraverte signaturer fra Kong Olav, Kong Harald og Dronning Sonja. Under tusenårsjubileet ble den også signert av kronprinsparet. Til venstre Bømlos ordfører Morten Helland fra KrF.
Foto: Gjermund Øystese, Norges Kristne Råd

Hvis vi ser på dagens samfunn, så blir de kristne verdiene stadig utfordret. Det kristne menneskesynet, som sier at ethvert menneskeliv har en ukrenkelig verdi, det er under press. Retten til liv blir svekket i begge ender av livet, både ved begynnelsen og ved slutten av livet. 

I en tid hvor samfunnet blir mer sekularisert, er det fristende å tro at «Ah, det går vel greit. Vi kan kutte over røttene og ta vare på de her verdiene.» Men det blir omtrent som å ta vare på en fin blomst, kutte over røttene og sette den i en vase. Det varer jo en stund, men så begynner det å visne. Det begynner å forvitre, det gode som vi har fått. For sannheten er at uten røttene visner vi, akkurat som en blomst uten røtter visner i en vase.

Vi må tilbake til røttene. Og da tenker jeg at vi må være litt som Askeladden; nekte å bry oss om nettroll og andre troll som roper og sier «Fy, her lukter det kristenmanns blod!»

Vi må stå sammen og kjempe for at de kristne verdiene fortsatt skal prege Norge. Ikke fordi vi vil tvinge troen vår på andre, langt derifra, men fordi vi vet at et samfunn som er bygget på dissse verdiene, er et samfunn som tar vare på sine svakeste, som verdsetter hvert menneske, og som setter kjærlighet og rettferdighet høyere enn maktens interesser og pengenes interesser.

Også tenker jeg at på den veien skal vi vite at det er viktig å ikke miste motet av nederlag, for vi vet at veien til seier noen ganger går gjennom det som ser ut som nederlag. Det opplagte eksempelet er Jesus på Golgata. Et annet eksempel er Olav på Stiklestad.

Hver hele time leste medlemmer av den kristne vikinggruppa Olavs menn opp paragrafer fra Magnus Lagabøtes Landslov, som har sitt opphav i St. Olavs kristenrett, og som feirer 750 års jubileum i år. I bakgrunnen: Gamle Moster kirke.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Olav kjempet for to saker: Rikssamlingen og kristningen. For tusen år siden var det to sider av samme sak. Du kunne ikke få et kristent samfunn uten at du hadde lover som svarte til det – ellers fikk du bare kristentroen som en tynn hinne over et brutalt, lovløst ættesamfunn. Derfor var det så viktig for Olav å kjempe for begge deler. 

Når han da dør som en martyr på Stiklestad, ser det ut som et definitivt sammenbrudd for begge disse sakene – både for rikssamlingen og for kristningen. Men som Bjørnson sa det: «Straks han var død, skjedde alt han ville.»

Historikeren og politikeren Lars Roar Langslet sier det slik:

«Aldri har noen norsk manns død fått så store ettervirkninger.
Og et stort nederlag har aldri utløst en så stor seier.
Alltid siden har Norge vært et samlet land,
og etter Olavs død kom det ikke ett tegn på tilbakefall til den hedenske kulten.»

Gjennom Olav den helliges kongsgjerning tok Norge steget over fra å være et splittet, brutalt, hedensk og lovløst ættesamfunn til å bli et samlet, kristent land med statsmakt og lovregulering, som vi nyter godt av den dag i dag.

Som Sigrid Undset har sagt det, så ble Olav «sædkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her.» Det har vokst av det såkornet, og jeg tror fast og bestemt at det fortsatt vokser av det.

Moster Amfi var smekkfullt under den økumeniske festgudstjenesten der vi feiret tusenårsjubileet for kristenretten som vi fikk på Mostratinget.
Foto: Gjermund Øystese, Norges Kristne Råd

Vi feirer kristenretten i år. Tusen år. Vi feirer fortiden for å forme fremtiden. Vi skal ikke bare feire kristenretten som en viktig, historisk hendelse for tusen år siden, men som en påminnelse om hvorfor vi kjemper i dag, hva er det vi kjemper for i dag. 

Norge trenger oss. Våre barn, tantebarn og barnebarn trenger oss. Vi kan ikke svikte.

Jeg vet at sammen gjør vi en forskjell. Vi har gjort det før, og vi kommer til å gjøre det igjen. KrF har en spesiell plass i norsk politikk. Det er vårt ansvar å sørge for at den kristne arven fortsatt får prege samfunnet vårt. 

Når vi ser tilbake på de tusen årene som har gått, kan vi være stolte av hva

 kristendommen har bidratt til i Norge. Og når vi ser fremover, kan vi være trygge på at vi – ved å holde fast på det som er blitt gitt oss – kan forme en fremtid som bærer Guds kjennetegn; en fremtid som er både god, rettferdig og full av håp for alle.

Jeg håper at du reiser hjem i morgen med fornyet inspirasjon og engasjement, vel vitende om at det du er med på, er viktig. Ja, livsviktig. Som det heter i refrenget i KrF-sangen: «Ta vare, ta vare på livet!» Derfor trengs KrF. Vi er partiet som tar vare på livet.

Tusen takk for oppmerksomheten, og for det arbeidet dere gjør for å holde denne arven levende. Sammen skal vi fortsette å kjempe for et samfunn som er preget av disse verdiene; nestekjærlighet, frihet og respekten for hvert eneste menneske. Takk for meg!

Les også:

Her på katolsk.no kan du lese min fotoreportasje fra den storslåtte feiringen av tusenårsjubileet på Moster i juni 2024 (gratis, ingen betalingsmur)

På Vimeo kan du LYTTE til denne talen. Bildene i videoen er fra tusenårsfeiringen på Moster 30. mai-2. juni. Fotografiene er en kombinasjon av mine egne og foto tatt av Gjermund Øystese i Norges Kristne Råd.

Preken av msgr. Fredrik Hansen | – Forkynn Jesus i samfunnet, og bygg samfunnet på evangeliets verdier

16. oktober feirer vi St. Olavs dåp og omvendelse. - Noe av grunnen til at vi feirer helgenkongen, er for at Olav skal gjøre noe med oss – for at hans eksempel skal bevege oss. Retter vi blikket, sammen med Olav, mot Jesus? Og hvis nei, hva er det som da må renses, fornyes, styrkes for at det skal være ledestjernen også i våre liv? sa monsignore Fredrik Hansen i sin olsokpreken i St. Olav domkirke i Oslo 29. juli 2018.
På bildet holder p. Pål Bratbak Olavsarmen. Inni relikviaret er St. Olavs lårben, som er den største Olavsrelikvien som er kjent. Relikvien ble underlagt vitenskapelige undersøkelser i 2012, og alle funn tyder på at dette virkelig er Hellig Olavs lårben. Relikviaret er formet som en arm fordi det er laget for velsigne menigheten med på olsokdagen.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 29. juli 2018

Få med deg prekenen som monsignore Fredrik Hansen holdt i St. Olav domkirke i Oslo på høytiden for Olav den Helliges martyrdød, 29. juli 2018. Les hele! Jo lengre ut i prekenen du kommer, jo mer utfordrende og tidsaktuell blir den. Og ja, denne prekenen passer like godt å leses i dag, på minnedagen for St. Olavs dåp og omvendelse, som til olsok.

Alle uthevinger i kursiv er msgr. Fredrik Hansens egne.
Alle uthevinger i fet skrift er mine egne.


I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.

Vi feirer den Hellige Olav – konge og martyr – Norges vernehelgen.

Etter Olav den Helliges død på Stiklestad reiste den hellige erkebiskop Eystein Erlendsson den mektige domen, den mektige kirken, i Nidaros over helgenkongens grav. Til minne om den hellige Olav – som jubler med himmelens engler – skulle det norske folk samles i Nidaros for å tilbe Jesus Kristus, Kvitekrist, som kalte Olav til dåpens bad og til virke, til misjon.

På domens østre yttervegg, på utsiden bak høyalteret, ble det bygget inn en liten nisje, med plass til en liten Olavsstatue. Denne statuen skulle dermed vende østover, mot soloppgangen og mot Herrens gjenkomst. Den salige Olav, Norges evige konge, skulle stå der – år etter år, århundre etter århundre – og speide etter Herren, og som den første av oss nordmenn ta Jesus imot da Han vender tilbake. 

Det at Olav speider etter Herren på vegne av oss alle, understreker hans rolle som Norges evige konge, ikke en konge med makt og myndighet, men en som går forut for oss, som viser oss veien mot Herren, som peker mot Jesus, som søker livets krone, som Faderen har lovet dem som elsker Ham.

Olav den Helliges forbilde, det Olav lærer oss om troen på Kristus og livet i Kristus, kommer på en fremragende måte frem i dagens lesninger, i de bibeltekster Kirken utførlig har valgt til denne høytid. (Dette var dagens lesninger i messen: Visd 10,10-14 – Sal 31(30),2-3ab.3cd.4.5-6.7.17 – Jak 1,2-4.12 – Matt 16,24-28.)

Tekstene viser oss så tydelig Olav, konge og martyr, som gav sitt liv på Stiklestad for at vi alle skulle få høre om Jesus.

I lesningen fra Visdommens bok kalles vi til å sette vår lit til Guds forsyn, til Visdommen, til Den Hellige Ånd, å la Gud lede oss. Den troende som søker Guds lov, som søker den vei som Herren staker ut, hans slit vil krones med fremgang og hans strev lønnes med rik frukt.

Den samme tanke tas videre i salme 31 – I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd – hvor vi kalles til å se til Herren, Han som er et vern, en klippe, en borg til å frelse meg. Den som stoler på Herren og Herrens hjelp skal ikke falle, skal ikke stå til skamme.

Apostelen Jakobs brev minner oss om at å la Herren lede oss, å sette vår lit til Herren, å følge etter Herren byr også på utfordringer, på prøvelser, på vanskeligheter, på mørke dager. Men, apostelen understreker at lykkelig den mann som står fast i prøvelsene! For i prøvelsene renses vår tro, vi ser dybden i den, vi lærer å vokse i den, den blir tydeligere for oss.

St. Olav viser oss hva det betyr å holde ut, hva tålmodighet er, hva det vil si å vente på – å vente med – Herren.

I Evangeliet hører vi Herrens egen røst. Jesus taler til oss, og kaller oss til det Kirken i to årtusener har forkynt som det kristne kalls kjerne: Den som vil slutte seg til meg, han må gi avkall på sitt eget, ta opp sitt kors, og følge meg. For den som søker å frelse sitt liv, han skal miste det, mens den som setter livet til for min skyld, han skal finne det igjen. 

Selv om Olav nok søkte annen ære og heder i deler av sitt liv, var det til slutt Kristi kors som var hans higen, håp og lengsel. Han liv ble ene og alene Kristi etterfølgelse.

Samlet om Olav, samlet om Norges evige Konge, speider også vi etter Herren i vår søken etter å ta opp vårt kors, og følge Ham. I lys av Olav den Helliges forbilde, han som taler vår sak for Guds åsyn, gir to spørsmål oss grunn til ettertanke på denne dag.

Det første spørsmål retter seg til hver og en av oss: Gjør også vi som Olav den Hellige? Han søkte Herren, søkte å la Herren lede og vise vei, hans tålmodighet i prøvelsene renset han tro, og hjalp ham til dag etter dag å ta opp sitt kors og følge Jesus. Det er ikke et kristent liv som ene og alene kan leves av vikingkonger på 1000-tallet, dette er oppskriften på det sanne kristne liv – som hver og en av oss, uansett kall, livssituasjon og alder skal sette ut i live. St. Olav viste og viser oss at det kan gjøres til virkelighet.

Biskop Bernt – i sin Olsokpreken på Stiklestad i går – understreket at noe av grunnen til at vi feirer helgenkongen er for at Olav skal gjøre noe med oss – at hans eksempel skal bevege oss. 

Derfor: søker vi å gjøre det samme til virkelighet i våre liv – retter vi blikket, sammen med Olav, mot Jesus? Og hvis nei, hva er det som da må renses, fornyes, styrkes for at det skal være ledestjernen også i våre liv?

Det andre spørsmål retter seg til oss som fellesskap, som det fellesskap Olav den Hellige tuftet på hans egen martyrdød. Helgenkongen gjorde nemlig mye mer enn å vende om. Han søkte å oppreise i vårt folk et sant kristent samfunn, et fellesskap bygd på og veiledet av evangeliets verdier. 

Dette kommer til uttrykk i kristenretten – den lovform og statsform som Olav satt på plass i Norge – for at Jesus skulle være det prinsipp som preget vårt land. De svake og syke skulle beskyttes, familien trygges som samfunnets grunnsten, og Jesus skulle være opphavet til det norske folk og samfunn.

Er det dette vi bygger videre på i dag? Er dette det samfunnet vi ser rundt oss, som vi bidrar til? Eller er vårt samfunn sakte på vei tilbake til det samfunn som Olav søkte å endre? Et samfunn hvor det er den sterkes rett, hvor gull og glitter er det eneste som teller og det eneste som gir verd.

Dette er spørsmål vi må stille oss, også fordi pave Frans har oppfordret oss alle – og ikke minst legfolket – til med ny iver å forkynne Jesus i samfunnet, og forme samfunn bygget på evangeliets verdier. 

Hvis Norge er på vei mot å bli et samfunn hvor menneskeverdet settes til side, et hårdt og kaldt samfunn, et samfunn hvor familien ikke tas på alvor, må vi erkjenne at vi har et enormt arbeid fremfor oss – et arbeid Olav den Helliges eksempel så tydelig maner oss til.

I møte med disse spørsmålene må vi huske, må vi erkjenne, at vi står på god grunn – fordi Ham vi speider etter, Herren, gir oss svarene og hjelper oss frem.

Jesus styrker oss også ved Olav den Helliges eksempel i det vi søker å gjøre virkelig Herrens lov. Til hjelp i vår søken etter Herren hjelpes vi også av Olavs mektige forbønn, den forbønn vi dag for dag påkaller for oss selv og for vårt land: Be for oss, Hellige Olav, Norges evige konge!

Under olsokmessen ble Olavsrelikvien båret rundt i kirken, mens menigheten sang "Be for oss, Hellig Olav, Norges evige konge". Presten til venstre er msgr. Fredrik Hansen, mens sogneprest Pål Bratbak bærer relikvien.

Etter messen ble relikvien satt tilbake i glasskapet.

De vakre blomsterdekorasjonene står søster Maria Hong for.

Glassmaleriet avbilder St. Olav.
Det er et bilde på hva helgener er: De er mennesker som lar Guds lys skinne gjennom seg.

Olsok er Norges kristne nasjonaldag. Hva spiser man da? Is, så klart!
Også er det tradisjon å feire med tradisjonell festmat: Rømmegrøt.

Den liturgiske olsokfargen er rød, fordi vi denne dagen feirer St. Olavs martyrdag.
Dagen i dag, 16. oktober, har liturgisk farge hvit, fordi dette er en dag der vi feirer Hellig Olavs dåp og omvendelse.

Olavsrelikvien 2. august 2018.

LES MER:

• Les prekenen "En hellig viking" av p. Per Bjørn Halvorsen (på dominikanernes hjemmeside)
• Les "Fantastisk preken ved 1000-årsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse". Prekenen ble holdt av dom Alois Brodersen i Rouen i Frankrike.
• Les en liten bok: En kjempefin og lettlest bok om Hellig Olav er p. Olav Müllers lille biografi Olav den hellige - Olav Haraldsson (koster bare kr. 98,-)
• Les et foredrag: Få med deg Lars Roar Langslets glitrende foredrag om Hellig Olav som han holdt under Olavsfestdagene 2012. Langslets foredrag er delt i to: Først en historisk del om St. Olav som konge og rikshelgen og deretter en samtidsdel om hvordan det er fatt med arven etter Hellig Olav i dag.
• Les en ettertanke: Her kan du lese en Olsok-ettertanke jeg har skrevet: Våkenatt for Norge
• NRK: Fant Olav den helliges ben i kirke i Oslo

Fast tradisjon: Å stemme på bursdagen

Så glad blir jeg av å få stemme på KrF. Annethvert år er det valg i september, derfor har det blitt en fast tradisjon at jeg forhåndsstemmer på bursdagen min.

Fin dag! Feiret bursdagen min i dag med 1. å forhåndsstemme på KrF (jeg står på 6. plass på bystyrelisten), 2. fine gaver og 3. deilig sjokoladekake med vaniljekrem.

Hvis jeg kan ønske meg noe til bursdagen, så vil jeg bli glad for å høre at du stemmer på KrF. Dersom du stemmer på et annet parti (og bor i Oslo), ønsker jeg meg en slenger til Oslo KrFs førstekandidat Øyvind Håbrekke.

 
Mennesker uten sterke stemmer trenger talsmenn som KrF. Den stemmen må ikke forstumme. I Oslo er det ikke garantert at KrF får inn en eneste bystyrerepresentant i år, i følge meningsmålingene. Hver eneste stemme teller! I den siste meningsmålingen manglet KrF 118 stemmer på å få inn én representant. Dette er selvsagt innenfor feilmarginen, men det sier likevel mye om hvor lite som skal til for å vippe KrF helt inn.

Jeg stemmer KrF fordi Oslo ikke er det samme uten at et kristent parti er med i bystyret. Hvem skal da tale friskolenes sak inn i et stadig mer sekularisert bystyre? Hvem skal passe på at det ikke kuttes i sykehjemsprestene? Vi bo i en by der partiene ikke en gang har noen livssynspolitikk! Uten KrF i bystyret: Hvem skal da rekke opp hånda når noen (for n'te gang) foreslår å kutte i støtten til kirker og ideelle organisasjoner? Hvem skal sørge for at et nytt, borgerlig byråd får et varmt hjerte for de fattige og de svakeste blant oss? 

De borgerlige blå trenger et bankende, gult KrF-hjerte med på laget. Høyres tidligere statsminister Jan P. Syse sa alltid at Høyre og Kristelig Folkeparti får fram det beste i hverandre – og seg selv – når de samarbeider: Høyre husker at livet handler om mer enn penger, mens Kristelig Folkeparti blir minnet om at livet/politikk også handler om verdiskaping og penger.

Som Henrik Syse formulerer det: "Kristendemokratiet og den konservatismen som preger partiet Høyre, er nære søsken i den europeiske politiske familien, med felles historiske erfaringer og med vektlegging av enkeltmenneskets verdighet kombinert med en sterk erkjennelse av fellesskap og sammenheng."

Vil du at din stemme skal gjøre et skikkelig stort utslag? En ekte forskjell? Stem på KrF! 

Bursdagskake som er stor nok til en familie på sju. Fra minstejenta Maria (9) fikk jeg boken "Istedenfor våpen" av grev Folke Bernadotte (Gyldendal forlag, 1948). Hun hadde pyntet og pakket den inn selv (avbildet).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

En helg i solidaritet med Ukraina

Det var bred politisk deltakelse i fakkeltoget til støtte for Ukraina på ettårsdagen for invasjonen 24. februar. I bakgrunnen toner Utenriksdepartementet flagg.

Det var sterkt å få gå ned Karl Johan med et samlet Storting i front, til støtte for Ukraina på årsdagen for Russlands invasjon, 24. februar 2023.

Du så kanskje det store fakkeltoget i Oslo på Dagsrevyen? Der gikk politikere i front, med bred politisk støtte til Ukraina. I følge politiet deltok 4000 personer i solidaritetsmarkeringen som startet med appeller og musikk foran Stortinget. Fakkelttoget gikk deretter forbi Slottet, Utenriksdepartementet og den ukrainske ambassaden, før det endte ved Nobels Fredssenter.

I dag var jeg på en nydelig salgsutstilling av ikoner malt av ukrainske kunstnere som har flyktet til Norge. En bilderapport fra helga følger under her.

Øverst fra venstre: 1. «Solidaritet. Samhold. Styrke.» står det på fanen.

2. Venstres stortingsrepresentant Ola Elvestuen holdt en klar appell om fortsatt, konkret støtte til Ukraina.

3. Overraskelsen: Ukrainas Eurovision-kandidat 2023 Jeffery Augustus Kenny med elektronicabandet Tvorchi fra byen Ternopil var flydd inn til Oslo for å synge på solidaritetsmarkeringen.

4. «Det trengs mer solidaritet med Ukraina, ikke mindre» sa Oslos ordfører Marianne Borgen.
Alle fire foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Folkehavet på Eidsvolds plass. Nede i venstre hjørne takker jeg Ola Elvestuen for Venstres tydelige støtte til Ukraina. På grunn av kulden var det bare tre partier som fikk taletid under arrangementet: De to styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet. Og Venstre. 
Foto: Caroline Serck-Hansen

Sterkt å få gå ned Karl Johan med et samlet Storting i front, til støtte for Ukraina på årsdagen for Russlands invasjon. Oslo KrF og KrFU var selvsagt med!

Foto: Tom Rune Orset, TV 2, publisert med tillatelse

Fakkeltoget ble også med i NRK Dagsrevyen.

https://tv.nrk.no/se?v=NNFA19022423&t=41s

Foto: Skjermdump fra NRK Dagsrevyen

Hele 4000 personer trosset minusgradene og gikk i det fredelige fakkeltoget.

KrF-ere foran Nobels Fredssenter. Fra venstre: Sigurd Flø Gustad, politisk rådgiver for KrF på Rådhuset, meg og Trine Lise Aasheim fra Oslo KrF fylkesstyre, Ylva Bang fra sentralstyret i KrFU og Marie Knutsen Lid, politisk rådgiver for KrF på Rådhuset.

Etter høymesse og kirkekaffe med vårruller i St. Olav menighet søndag, la vi veien innom St. Olav bokhandel i Akersveien.

Litt lengre oppi Akersveien ligger den russisk-ortodokse Hellige Olga menighet.
Her var det siste dag i en salgsutstilling av nydelige ikoner, malt av to ukrainske kunstnere som har kommet til Norge som flyktninger. Alle ikonene er malt i Norge etter krigens utbrudd.
Bildet viser ikonostasen i kapellet (ikke utstillingen).

Kristi dåp.
Jeg elsker dette ikonet, malt av Oksana.
Fargene er enda vakrere i virkeligheten enn på dette bildet. Rammen rundt har mer av det samme rødskjæret som er i fjellet.
Det er det vakreste ikonet av Herrens dåp som jeg noen gang har sett.

SE på det detaljnivået! Fiskene i vannet, gullvirvlene i Jordan-elven, de avstemte fargene, helt vidunderlig!

Men det er i ansiktene at en ikonmaler virkelig avslører hvor dyktig hun er.
SE på de gode ansiktene!
Dette ikonet har jeg lyst til å se på i timesvis.
Det er et ikon som leder meg inn i bønn, og nærmere Jesus. Hvis jeg nå bare kan klare å finne 8000 kroner, så kan det velsigne familien så lenge jorden består.
Ordet betatt eller forelsket er egentlig for svakt til å beskrive min opplevelse av dette ikonet. Det er likevel ikke et eie-begjær jeg kjenner på. Jeg har møtt på nok av det opp gjennom årene til å gjennomskue "havesyken" når jeg blir truffet av den.
"Kjærlighet ved første blikk" er mer beskrivende. Det føles som vi hører sammen. Jeg bare skjønner ikke hvordan jeg skal finne 8000 kroner. Jeg fatter ikke hvordan Gud skal fikse det. Vel, enten gjør han det, eller så er det noen andre som blir velsignet.

"Jeg vil be for farfar. Jeg fikk ikke bli kjent med ham, siden han døde før jeg ble født, men jeg er glad i ham for det." Sitat Maria, 8,5 år.

Ett til glimt fra Hellige Olga kapell. Menigheten er russisk-ortodoks og har flere ukrainske flyktninger som medlemmer.

Hellige Konstantin sammen med hellige Helena som er min fermingshelgen og som jeg tok fermingsnavn etter.

En tur hjemom før det bar ut igjen.
Jeg får ikke sagt hvor inderlig klar jeg er for at det skal bli vår nå.
Det hjelper å se på tulipaner og ferskenblomster som blomstrer på bar kvist.

Turen bar videre til Deichman Bjørvika, Norges største bibliotek. Det er skam å melde første gang jeg var der. Her ser jeg ut mot Operataket i solnedgang. Det var spesielt å merke hvor mange ukrainske barn og kvinner som var på Deichman. Ukrainske bøker var også godt synlig over alt, inkludert på barneavdelingen.

Maria astronaut svever på Deichman.
Snart har hun fullført ni runder rundt solen.
Velsignede lille Maria. Hvilken verden kommer du til å se?

Les også:

• Nyttårsdikt: The Gate of the Year/God Knows - det nydelige, trøstende diktet som dronning Elizabeth som 13-åring gav til sin far kong George i 1939, like før 2. verdenskrig brøt ut - sitert i en bloggpost fra 13. januar 2022 der jeg skrev "Hva kommer ut av 2022? Russisk invasjon av Ukraina er svært sannsynlig."
  
  
• Noe godt som det er verdt å kjempe for - fra halvårsmarkeringen av krigsutbruddet
  
  
• Kyiv Kammerkor | Bønn til Den velsignede Jomfru | Молитва до Пресвятої Богородиці
  
  
• Innvielsen av Russland og Ukraina til Jomfru Marias rene hjerte
  
  
• Ettertanke | De hjelpeløses skrik
  
  
• Ettertanke | Si til de urolige hjerter

På vei til landsmøtet i KrF | Hvor skal KrF gå?

Jippi! På Valentinsdagen fikk jeg både gjenvalg til fylkesstyret i Oslo KrF, en stor bukett KrF-fargede roser og den tingen jeg ble aller mest glad for: Jeg ble valgt inn i Oslo-delegasjonen til KrFs landsmøte i april. Hipp hurra!

Jeg har planlagt i lang tid å skrive en kronikk om nestledervalget i KrF, men det er vanskelig å finne tid. Da var det en mye enklere løsning å bli intervjuet i noen minutter, og vips gjorde noen andre skrivejobben for meg. Her kan du lese intervjuet som Dagen gjorde med meg i forrige uke (hvis du er abonnent på Dagen - det bør du være.)

Jeg har fortsatt håp/planer om å skrive en kronikk, men det får bli senere.

I mellomtiden kan jeg dele med dere det jeg har skrevet og sagt andre steder.

Stemmeseddelen. Jeg var delegat 7 til årsmøtet. Fikk med meg hjem solsikkefrø som barna skal få plante.

Abort

Her er saken: KrF trenger en ny nestleder, som vil bli valgt på landsmøtet til KrF 21.-23 april. De to kandidatene det står mellom er Jorunn Gleditsch Lossius, fylkesleder i Agder, og Ida Lindtveit Røse, fylkesleder i Viken.

Her er problemet vi står overfor: Sterke krefter i KrF forsøker å endre KrFs abortpolitikk og vil av vi skal gå inn for selvbestemt abort. Dette jobber de for av prinsipielle årsaker - ikke bare av taktiske "vi får uansett ikke endret loven"-årsaker. Disse KrF-erne har slukt alle de vanlige, sekulære argumentene for abort, og mener at fri abort er den beste abortlovgivningen en nasjon kan ha.

Ida Lindtveit Røse er den fremste representanten for denne leiren. Hun vil at vi i KrF skal forlate vårt ja til livet-standpunkt i abortsaken. I 2016 da hun var KrFU-leder fikk hun KrFU til å gå inn for selvbestemt abort. Nå vil hun gjøre det samme med KrF. Også i Aftenposten har hun offentlig bekreftet sitt abortsyn: "Jeg støtter selvbestemt abort innen uke 12". Og nå: "Jeg har ikke endret syn" bekrefter hun til Dagen.

Når det gjelder hva som skal være KrFs kjernesaker, er Jorunn tydelig, mens Ida snur kappen etter vinden, avhengig av hvem hun vil please. Forklaring følger.

Dagen spør: Hvis du bare kan nevne tre, hva er KrFs kjernesaker?

Jorunns svar: "Oi! Det er vanskelig. Men det må bli familie, menneskeverd og et samfunn bygget nedenfra."

Idas svar til Dagen: "Barn og familie, at samfunnet skal bygges nedenfra, og at vi er et verdibasert der menneskeverdet står fast." [skrivefeilen er Dagens, ikke min]

Idas svar til Dagbladet: "Hun sier at hennes tre hovedsaker blir familiepolitikk, en helsetjeneste å stole på og en styrket næringspolitikk."

Jeg tror Ida på at familiepolitikken er det viktigste for henne - og jeg er enig i at det er en kjernesak for KrF.

Men sammenlign resten av de to variantene der. Hvis menneskeverdet var Idas hovedsak på ekte, hadde hun nevnt det over alt - slik jeg gjør. Men det er klart; menneskeverd er et ord som egner seg godt til pynt i Dagen. 

For øvrig: Menneskeverdet står ikke fast når hun ved lov vil ta fra alle mennesker menneskeverdet fram til svangerskapsuke 12.

Kilder: Dagen og VG

(Saken fortsetter under bildet.)

Foto: skjermdump fra dagen.no

"Det er bare et nestledervalg"

Jeg har brukt mye tid på debatt om nestledervalget i helga. Hva jeg mener kan du lese mer om her i Facebook-posten min som har offentlig visning (du trenger altså ikke være min FB-venn for å lese den). Jeg vet at ikke alle er på Facebook, så jeg skal gi dere litt oppsummering her. 

En innvending jeg får, er av typen "Det er bare et nestledervalg. Overdriver du ikke viktigheten av dette valget, det er jo uansett landsmøtet som bestemmer, og Ida har sagt at hun skal følge landsmøtet?"

Her er tingen: Hvis vår stortingsrepresentant Dag Inge Ulstein hadde signalisert at han er klar for å bli partileder etter Olaug Bollestad, ville ikke dette nestledervalget betydd så mye. Alle ville ha stemt på ham.

Men han sa nei sist, ingen aner hva han vil, og alle vet hva den abortliberale Ida Lindtveit Røse vil. Hun vil bli partileder. Der ligger hele hunden begravet.

En partiledelse er ikke et sekretariat for landsmøtet. Partiledelsen har tung innvirkning på hva landsmøter bestemmer. De peker et sted og de leder et parti i en retning.

Ida peker i feil retning - bort fra livets vei. Jeg vil ikke følge henne dit. 

I tillegg: Det er et reelt problem for KrF at hverken vår leder eller nestleder har ytret et eneste kritisk ord mot KrFUs snuoperasjon i abortsaken.

Hvem representerer da oss verdikonservative i partiledelsen, hvis denne tausheten toppes med en Ida som i neste stortingsperiode ønsker å få landsmøtet med på en helt annen abortpolitikk enn den vi har i dag? Når to i ledelsen er ganske så nøytrale (?), da blir det tredjemann som blir den utslagsgivende for om totalsummen vipper over til den ene eller den andre siden.

For meg er alle menneskers rett til å leve den aller viktigste politiske saken. Slik er det fortsatt for svært mange av KrFs politikere og velgere.

Nå ser det ut til at vi kan få en partiledelse der vårt syn - dette som er selve partiets DNA - ikke lenger er representert eller blir kjempet for.

Menneskeverdet var altså ikke en gang med i listen da Ida Lindtveit Røse lanserte seg selv og nevnte sine/KrFs tre viktigste saker for Dagbladet. Så hvilken plass er menneskeverdet på? 4. plass? 6. plass? 14. plass? "Menneskeverd i sentrum" ligger an til å bli et minne fra svunne tider hvis ikke delegatene til landsmøtet våkner opp.

Hvis Ida blir valgt og leder KrF inn i abortdødens skygge: Hvordan skal jeg da føle meg representert, og føle at dette fortsatt er mitt parti med en partiledelse jeg kan stole på? Jeg har til gode å få et godt svar på det.

Jeg tipper hele situasjonen føles like absurd for meg som om jeg var Rødt-delegat og ble bedt om å stemme på en kapitalist som nestleder fordi "joda, du kan stole på henne, hun lover å følge det som landsmøtet bestemmer". Ville de ha gjort det? Nei. Så hvorfor skal jeg gjøre det?

Vebjørn Selbekk skriver i Dagens leder: "Forskjellen i synet på ufødt liv kunne knapt vært større mellom de to kandidatene som nå kjemper om nestlederjobben i Kristelig Folkeparti.

Ikke alle valg av nestledere i et politisk parti får så betydning for hvilken retning partiet skal gå i.

Det hender rett som det er at folk trer inn og ut av slike verv uten at de er reelle kandidater til å gå videre helt til topps. Akkurat det har vel vært tilfellet med senere års KrF-nestledere som Bjørg Tysdal Moe og Ingelin Noresjø." Men poenget er at i dette nestledervalget så kommer valget til å ha noe å si for hvilken retning partiet går i framover.

Foto: Skjermdump fra dagen.no

Å svikte KrFs abortsyn er dødsens alvorlig

Her er et utdrag fra mitt svar til Trude Brosvik fra Vestland KrF.

• Hun skriver: "Hadle Rasmus Bjuland har eit godt svar på Selbekk sin konsirerande leiar i Dagen i dag."

Mitt svar: Nei, Hadles innlegg "Selbekks konspirasjonsteorier er bare skremmende" var ikke noe godt svar. Og nei, Vebjørn Selbekks leder var ikke "konspirerende". Den typen stempling er en stygg og usaklig kritikk som man bruker når man mangler ekte argumenter.

• Hun skriver: "Det verkar som om de som meiner Jorunn Elisabet Gleditsch Lossius er einaste trygge nestleiarkandidat meiner at alle vi andre sviktar KrF sitt abortsyn om at eit befrukta egg allereie er eit liv. Vi gjer ikkje det"

Mitt svar: Jeg mener at det å gå inn for selvbestemt abort er å svikte KrFs abortsyn. Det er å snu fullstendig opp-ned på KrFs abortsyn! Jeg mener også at det å gi ledermakt til en som mener dette, er å svikte KrFs grunnprinsipp, nemlig det menneskesynet som sier at alle mennesker er like mye verdt og har samme rett til å leve.

Det er ikke troverdig overfor hverken oss selv eller velgerne hvis vi sier at "alle mennesker har en ukrenkelig rett til å leve fra unnfangelsen av, men denne retten til å leve skal ikke være lovfestet eller reell for andre enn de som er eldre enn svangerskapsuke 12."

Denne måten å snakke på er fullstendig inkonsekvent og henger ikke på greip! Hvis jeg har en ukrenkelig rett til å leve, så skal ingen, ikke en gang min mor, ha lov til å ta livet av meg. Det skjer ingenting magisk i svangerskapsuke 12 som gjør at man blir et menneske med rett til å leve da. (12 ukers-grensen ble satt i 1978 av operasjonstekniske hensyn. Før uke 12 kunne man bruke vakumsug, etter uke 12 måtte man føde.)

KrF - et ensaksparti?

Hvis du leser i kommentarfeltet mitt på Facebok, vil du se at jeg blir beskyldt for å fremme KrF som et ensaksparti. Det er løgn. Jeg har aldri ment eller hevdet at KrF skal være et ensaksparti, hverken nå eller tidligere. 

Men ja, jeg mener at det kristne menneskesynet er KrFs aller viktigste ideologiske prinsipp, og at det er ikke er mulig for oss å forlate det uten å ta skade på vår sjel.

Likevel: Dette valget av partiledelse handler ikke bare om én sak. Det er mye større enn som så.

Som jeg sa i intervjuet med Dagen: Det finnes KrF-ere som er abortliberale, men som likevel ønsker å ha Jorunn Gleditsch Lossius som nestleder på grunn av hennes tydelighet. De er lei av at KrF skal være et parti som prøver å bli likt av alle. Fordi: Ingen parti kan bli likt av alle og samtidig samle stemmer.

Jeg gir min fulle støtte til Jorunn som ny nestleder i KrF fordi Jorunn er den samlende kandidaten som vil klare å vinne nye velgere samtidig som hun tar vare på KrFs verdibevisste velgere.

KrF har gjort en grundig kartlegging blant sine velgere og medlemmer.

– Den viser at veldig mange av våre medlemmer er sterkt verdiforankret. De er særlig opptatt av spørsmål knyttet til menneskeverd og tro. Det er en av hovedgrunnene til at de er i KrF. De verdsetter tydelighet og engasjement i disse spørsmålene, sier Jorunn til Vårt Land.

Jorunn er den kandidaten som er til å stole på i nettopp disse spørsmålene - samtidig som hun er en bredt engasjert politiker som er opptatt av å vinne nye velgere. Det ser KrF-laget, og derfor stemmer vi på henne.

Høringsrunden i KrFs fylkeslag viser at geografi ikke er det eneste saliggjørende kriteriet for KrF-erne. Spørsmålet styrene har stilt seg i høringsrunden, er: Hvem representerer oss? Hvor vil de lede oss? Hvem av dem peker på en retning vi har troen på? Og for min del ser spørsmålet slik ut: Skal vi være et folkeparti med kristen profil, eller skal vi skal være et mer sekulært parti og forlate våre røtter for å ikke støte noen og bli likt av målgruppen "alle"?

I tillegg: Jorunn kan vise til konkrete resultater, i motsetning til Ida Lindtveit Røse. Med Jorunn som toppkandidat gjorde Agder KrF en heftig god valgkamp, og ble det eneste fylket som gikk FRAM i stortingsvalget! Tenk det! Dette må vi ha mer av - over hele landet! Heia Jorunn!

Jeg tror oppriktig at Jorunn har har mye å bidra med i KrF-ledelsen – både i å tenke strategi, bygge organisasjon og fronte partiet på en slik måte at flere vil stemme på KrF. Min stemme går til Jorunn. Uten tvil!

Til å stole på: Jorunn Gleditsch Lossius.
Foto: KrF

Veien videre: Valgkomite og landsmøte

Jeg ønsker ryddighet i den videre prosessen. Akkurat nå venter vi på innstillingen fra valgkomiteen til landsmøtet. Jeg håper at flertallet i vår ikke-representative valgkomité ikke overkjører det som utgjør minst halvparten av delegatene til landsmøtet.

Hvordan kan jeg si at de ikke er representative? Fordi da ville de ha vært delt i 50-50 slik resten av partiet er. I stedet står vi nå i en reell fare for å få en ren innstilling av Ida, på grunn av måten komiteen er sammensatt.

Høringene i KrF gav dette resultatet:

•  Fylkeslagene i Oslo, Vestland og Nordland har alle levert delt innstilling og anbefaler altså at begge to innstilles.
• Ida Lindtveit Røse anbefales av Rogaland, Innlandet, Troms og Finnmark, KrFU og hjemfylket Viken. (Funfact: I Rogaland stemte kun 11 av 28 styremedlemmer på Ida. Det var stort forfall til dette møtet.)
• Jorunn Gleditsch Lossius anbefales av Møre og Romsdal, Vestfold og Telemark, KrF Kvinner og hjemfylket Agder.
• Trøndelag peker på Karin Bjørkhaug.

Mitt fylkeslag (Oslo) var delt fullstendig på midten, med fire stemmer til Ida og fire stemmer til Jorunn. Fylkeslederen i Oslo kunne ha brukt sin dobbelstemme til å lage en ren innstilling av Jorunn, men valgte i stedet å gjøre det rette: Å gi en delt innstilling. Det var voksent gjort og vitner om klokskap. En klokskap vi må bare håpe og be om at også valgkomiteen innehar.

Hvis KrF skal ha håp om å gå videre samlet som ett parti etter dette valget, er vi nødt for å ha en god prosess, der ingen føler seg urettferdig behandlet og overkjørt. Høringsrundene viser at fylkeslagene er delt fullstendig på midten om nestledervalget. Den samlende løsningen fra komiteen er derfor delt innstilling. Høringssvarene må ha noe å si. Hvorfor skal vi ellers ha høring?

I Dagen ber jeg derfor på det innstendigste om at valgkomiteen gir oss det svaret som partiet tydelig har gitt: Delt innstilling. Nestledervalget må avgjøres av selve landsmøtet.

 

Det er åpent hvem som blir ny nestleder i KrF. Dette er min soleklare favoritt. Du kan lese intervjuet med Jorunn Gleditsch Lossius her på vl.no (kun for abonnenter).

Foto: Faksimile fra vl.no

Lese mer om abort?

Jeg har skrevet mye om abort her på bloggen tidligere. Akkurat i dag vil jeg anbefale deg å lese innlegget mitt Vern om livet. All den kritikken som jeg retter mot Kirkens Nødhjelp der, er like gyldig når den rettes mot KrF-ere som går inn for selvbestemt abort.

Hvor mange halvsøsken er det greit at donorunnfangede barn får?

Foto: Skjermdump fra nrk.no

Hvor mange halvsøsken er det greit at mennesker unnfanget ved donor får? Tankesmien Skaperkrafts faglige leder Øyvind Håbrekke deltok i Dagsnytt 18 og mener spørsmålet går langt dypere enn den statistiske risikoen for at halvsøsken får barn sammen, som er eneste kriterium i dag. 

I debatten utfordrer Øyvind Håbrekke myndighetene til å anerkjenne at donorunnfangedes opplevelser må veie tungt. Se debatten på NRK TV!

Her er min mening: Dagens donorpraksis i Norge bryter ikke bare med barnets behov, men også med deres rettigheter. 

Norge har ratifisert FNs konvensjon om barnets rettigheter. Den slår fast at barnet skal ha: «så langt det er mulig, rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem.» (artikkel 7.1) Kilde: FNs barnekonvensjon, regjeringen.no

Voksnes behov for å få biologiske barn kan ikke trumfe barnets rett til å kjenne og få omsorg fra sine foreldre.

Det ligger en stor selvmotsigelse i at nettopp voksne som SÅ gjerne ønsker seg et barn som biologisk er deres eget ikke er i stand til å se og anerkjenne barnets samme behov for biologisk tilknytning til sine foreldre.

Flere voksne donorbarn tør etter hvert å sette ord på dette nå – hvordan det føles, og hva de har blitt fratatt, slik det fremkom hos NRK i forrige uke, i saken om donorunnfangede "Julie". Les intervjuet med henne her: "Julie" har 20 halvsøsken. - Jeg føler meg masseprodusert

– Det er ingen menneskerett å få barn, men det er en menneskerett å kjenne til sitt biologiske opphav, sier donorunnfangede "Julie" til NRK.
Foto: Skjermdump fra nrk.no

Menneskerett å kjenne sine foreldre

Julies svar til NRK er treffende. Her er hennes svar til journalistens spørsmål:

– Bør ikke hensynet til de barnløse også veie tungt?

– Jeg mener helsetilbudet til barnløse bør styrkes slik at de får mer hjelp til å takle sorgen over å slite med infertilitet. Det er ingen menneskerett å få barn, men det er en menneskerett å kjenne til sitt biologiske opphav.

FNs barnekonvensjon artikkel 7.1: "Barnet skal registreres umiddelbart etter fødselen og skal fra fødselen ha rett til et navn, rett til å erverve et statsborgerskap, og, så langt det er mulig, rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem."
Foto: Skjermdump fra regjeringen.no

Hva mener Den katolske kirke om sæddonasjon?

Hva mener så Den katolske kirke om ufrivillig barnløshet og sæddonasjon? Katekismen støtter Julies perspektiv: Det viktige er barnets rettigheter, ikke de voksnes. Barnets rettigheter er ukrenkelige og gitt dem av Gud. "På dette området er det bare barnet som sitter inne med rettigheter" (§2378) Enhver teknikk som bringer en tredjeperson inn "(sæddonasjon, eggdonasjon, leie av livmor) er dypt uhederlige." (§2376)

Dette kan du lese mer om i Den katolske kirkes katekisme, under overskriften "Barn er en gave" i §2373-2379, som jeg limer inn under her. Uthevinger er mine egne.

Barn er en gave

2373. Den Hellige Skrift og Kirkens tradisjonelle praksis ser store familier som et tegn på Guds velsignelse og foreldrenes storsinn.

2374. Ektepar som oppdager at de er ufruktbare, rammes av stor lidelse. "Herre, min Gud, hva vil du gi meg? Jeg går jo barnløs bort..." (Gen 15, 2.) "La meg få barn! Ellers dør jeg," roper Rakel til Jakob, sin mann (Gen 30, 1).

2375. Forskning for å avhjelpe sterilitet hos mennesker bør oppmuntres, på betingelse av at den står "i menneskets tjeneste, tjener dets umistelige rettigheter, dets sanne og hele vel, i samsvar med Guds plan og vilje".

2376. Teknikker som medfører adskillelse av foreldreopphav ved at en tredje person bringes inn (sæddonasjon, eggdonasjon, leie av livmor) er dypt uhederlige. Slike teknikker (inseminasjon og kunstig befruktning ved en annen person) krenker barnets rett til å fødes av en mor og en far det kjenner, og som lever sammen i ekteskap. De utgjør et brudd på "eneretten til å bli far og mor bare ved hjelp av hverandre".

2377. Dersom slike teknikker (inseminasjon og kunstig befruktning ved egen partner) praktiseres innenfor ekteskapet, er de kanskje mindre skadelige, men de forblir moralsk sett utillatelige. De skiller den seksuelle handling og forplantningen fra hverandre. Den handling som gir opphav til barnets eksistens, er ikke lenger en handling hvor de to gir seg hen til hverandre, den "legger fosterets liv og identitet i legers og biologers hender, og lar teknikken overta styringen med menneskets opphav og bestemmelse. Et slikt maktforhold er i seg selv i strid med den verdighet og likhet som foreldre og barn skal ha felles".

"Forplantningen mister moralsk sett sin særegne fullkommenhet når den ikke er villet som frukt av den ekteskapelige handling, det vil si ektefellenes særlige forening. (...) Bare ved å ta hensyn til det bånd som finnes mellom betydningen av den ekteskapelige handling og enheten i mennesket, kan forplantningen finne sted i samsvar med menneskets verdighet".

2378. Å få barn er ikke en rett, det er en gave. "Ekteskapets fremste gave" er et menneske. Barnet kan ikke betraktes som et stykke eiendom, noe som ville følge av en påstått "rett til barn". På dette området er det bare barnet som sitter inne med rettigheter: retten til "å være frukt av foreldrenes særlige ekteskapelige handling, og også retten til å bli respektert som menneske fra unnfangelsesøyeblikket av".

2379. Evangeliet viser at sterilitet ikke utelukkende er et onde. Ektepar som, etter å ha prøvd alt det legevitenskapen rettmessig kan tilby, lider av sterilitet, må forene seg med Kristi kors som er kilden til all åndelig fruktbarhet. De kan vise storsinn ved å adoptere barn som er blitt forlatt, eller ved å utføre krevende former for tjeneste overfor andre mennesker.