Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Nidarosdomen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Nidarosdomen. Vis alle innlegg

26 januar 2022

Ettertanke | Byggmesteren i Nidaros

NIDAROSDOMEN: Oktagonen i Nidarosdomen (avbildet) ble planlagt av den hellige erkebiskop Eystein Erlendsson (ca. 1120-1188). Statuen av ham på Nidarosdomens vestfront bekranses hvert år på hans minnedag, den 26. januar.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det er festdagen til Norges andre erkebiskop i dag – kirkebyggeren Eystein Erlendson av Nidaros (1120-1188).


Den hellige Eystein var en stor kirkebygger og sørget for at også seks klostre ble bygd i Norge. Det meste av Nidarosdomens mektige tverrskip og flere av kapellene skriver seg fra den hellige Eysteins tid, og han la planene for oktagonen og reisningen av hele den gotiske katedralen.

En gang Eystein inspiserte byggearbeidene på domkirken, falt han ned fra et stillas og ble brakt livløs til sengs. Tre dager senere, på Olsokdagen, lot han seg avkreftet bære til kirken. Han kunne fortsatt ikke stå på beina, men spurte Hellig Olav om forbønn. Da gav Gud ham så mye krefter at han klarte å både delta i prosesjonen og holde en lang preken for de langveisfarende pilegrimene.

Vi vet ikke hvilken bibeltekst byggmester Eystein talte over, men ingen kan utelukke at han trakk inn dagens tekst i sin lange, improviserte preken. Jeg får iallfall assosiasjoner til det internasjonale pilegrimsmålet Nidaros når jeg leser Salomos inderlige tempeltale:
”Det kan også hende at utlendinger som ikke hører til ditt folk Israel, kommer fra et land langt borte for ditt navns skyld. For de får nok høre om ditt store navn, din sterke hånd og din utstrakte arm. Når de så kommer og ber sine bønner, vendt mot dette hus, så må du høre dem i himmelen der du troner, og gjøre alt det de roper til deg om! Da skal alle folk på jorden lære ditt navn å kjenne, og de skal frykte deg likesom ditt folk Israel, og sanne at ditt navn er nevnt over dette huset som jeg har bygd.” (1 Kong 8,41–43)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 26. januar 2009 og her på bloggen 26. januar 2014. 


LES MER

10 januar 2020

Til Stavanger for å holde pilegrimsforedrag


På søndag drar jeg til St. Svithun menighet i Stavanger for å holde foredrag: Hvorfor går stadig flere pilegrim? Hva gir pilegrimsvandringen oss? Og hva gjør de hellige stedene med oss? Bli med til Nidaros, Røldal og Selja!


Søndag 12. januar 2020, kl 18.00. (Det er visst et litt uvanlig tidspunkt for Katolsk forum i Stavanger, men det måtte til for at jeg skal rekke siste flyet hjem.)

Sted: St. Svithun kirkes menighetsal
Adresse: St. Svithuns gt. 8, 4005 Stavanger (inngang fra St. Olavsgate)

Arrangør: Katolsk forum i Stavanger

Hjertelig velkommen!

03 august 2017

Primstaven | Vesle Olsok - Translatio Olavi

VESLE OLSOK: I dag, 3. august, er det Vesle Olsok, og primstavmerket er en liten øks. På latin heter dagen Translatio Olavi. Andre navn er Olsok andre, Olsok siare og Olavsmesse. Mange steder i landet spiste man olsokgrøt denne festkvelden.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

 

I dag, 3. august, feirer vi Translatio Olavi, også kalt Vesle Olsok. Denne dagen i 1031 ble Hellig Olav skrinlagt. Få med deg Snorre Sturlasons spennende beretning om skrinleggingen!


Snorre Sturlason skriver levende om skrinleggingen av Olav den hellige. Tolv måneder og fem dager etter hans død ble Olavs kiste gravet opp av jorda ved Klemenskirken. Til stede ved skrinleggingen var  dronning Alfiva, som tydeligvis innehadde rollen som Djevelens advokat ved helgenkåringen.

Her er hva Snorre Sturlasson skriver i sin saga (sitert fra katolsk.no):
Sommeren etter [dvs. sommeren 1031, min anm.] ble det mye snakk om at kong Olav var hellig, og nå snudde det helt om med hva folk sa om kongen. Nå var det mange som mente det var sant at kongen var hellig, enda de før hadde gått mot ham i fullt fiendskap og ikke latt ham få rettferdig omtale på noen måte. Så tok folk til å snakke vondt om de menn som hadde vært de strieste til å gå mot kongen. Biskop Sigurd fikk skylden for mye. Han fikk så mange bitre uvenner at han mente det var best han reiste bort og vest til England til kong Knut. Etter dette sendte trønderne menn med bud til Opplanda om at biskop Grimkjell skulle komme nord til Trondheimen. Kong Olav hadde sendt biskop Grimkjell tilbake til Norge da kongen drog øst til Gardarike, og siden hadde biskop Grimkjell vært på Opplanda. Da dette budet kom til biskopen, gjorde han seg straks ferdig til å reise. Når han reiste, var det også mye fordi biskopen trodde det var sant det som ble sagt om kong Olavs jærtegn, og at han var hellig.

Biskop Grimkjell reiste til Einar Tambarskjelve. Einar tok imot biskopen med glede, og siden talte de om mangt og mye, og om de store hendingene som hadde gått for seg der i landet. De ble enige om alt de talte om.

Så tok biskopen inn til kaupangen. Der tok allmuen godt imot ham. Han spurte nøye om de tegn folk sa hendte med kong Olav, og fikk høre bare godt om det. Så sendte biskopen bud inn på Stiklestad til Torgils og Grim, sønnen hans, og stevnet dem ut til byen til seg. De lot seg ikke be to ganger, men kom ut til byen og til biskopen. De fortalte ham alle de merker de visste om, og likeså hvor de satte kongens lik. Så sendte biskopen bud etter Einar Tambarskjelve, og Einar kom til byen. Einar og biskopen gikk og talte med kongen og Alfiva og bad om at kongen skulle gi dem lov til å ta kong Olavs lik opp av jorda. Kongen gav dem lov til det og bad biskopen stelle med det som han ville. Det var mange mennesker der i byen da. Biskopen og Einar gikk med noen menn ut der kongens lik var jordet, og lot dem grave etter det. Da var kista kommet nesten opp av jorda.

Det var på manges råd at biskopen lot kongen grave ned i jorda ved Klemenskirken. Men da det hadde gått tolv måneder og fem netter etter kong Olavs død, ble hans hellige levninger tatt opp; da var kista igjen kommet opp av jorda, og da så kong Olavs kiste så ny ut som om den var nyskavet. Biskop Grimkjell var til stede da kong Olavs kiste ble lukket opp; det var en herlig duft av den. Så blottet biskopen kongens ansikt, og hans utseende var ikke på noen måte forandret, han var rød i kinnene som om han nettopp hadde sovnet. Folk som hadde sett kong Olav da han falt, kunne tydelig se at hår og negler hadde vokst nesten så mye som om han hadde vært levende her i denne verden hele tida siden han falt.

Nå kom kong Svein og alle de høvdingene som var der og så på kong Olavs legeme. Da sa Alfiva: «Det er fælt så seint folk råtner i sand. Slik ville det ikke ha vært om han hadde ligget i mold.» Så tok biskopen ei saks og skar kongens hår og stusset skjegget, han hadde hatt langt munnskjegg slik som folk brukte den gang. Da sa biskopen til kongen og Alfiva: «Nå er kongens hår og skjegg så langt som da han døde, men det hadde vokst så mye som dere ser er skåret av her.» Da svarte Alfiva: «Om dette håret ikke brenner i ild, da skal jeg tro på at det er en helligdom; men vi har ofte sett håret helt og uskadd på folk som har ligget lenger i jorda enn denne mannen her.»

Da lot biskopen ha ild i et fyrfat og velsignet det og la røkelse på det. Så la han kong Olavs hår på ilden, og da all røkelsen hadde brent opp, tok biskopen håret opp fra ilden, og da var det ikke svidd. Biskopen lot kongen og de andre høvdingene se det.
Da bad Alfiva dem legge håret i uvigd ild. Nå svarte Einar Tambarskjelve, han sa hun skulle tie stille og brukte mange harde ord mot henne.

Så ble det avgjort etter biskopens utsagn og med kongens samtykke og hele folkets dom at kong Olav var virkelig hellig. Kongens legeme ble båret inn i Klemenskirken og ble bisatt over høyalteret. Kista ble trukket med pell og det ble satt telt over den av gudvev. Det hendte straks mange slags jærtegn ved kong Olavs helligdom.

På melen, der kong Olav hadde ligget i jorda, kom det opp ei fager kjelde, og folk fikk bot for sjukdommer av det vannet. Det ble stelt pent omkring den, og vannet har alltid siden vært nøye varetatt. [...]

Torarin Lovtunge var hos kong Svein den gangen og hørte om disse store tegn på at kong Olav var hellig, og at man kunne høre klang fra himmelske makter over hans helligdom, som om de ringte med klokker, og lys tente av seg sjøl over alteret der av ild fra himmelen, slik som Torarin sier.

Til den hellige kong Olav kom det så mange mennesker at det var som en hær, halte og blinde eller folk som var sjuke på andre måter, og de gikk friske derfra. Han sier ikke mer om det eller rekner dem opp, men det må ha vært en utallig mengde mennesker som fikk helsebot den gang i førstningen da den hellige kong Olav gjorde jærtegn. Men de største jærtegn til kong Olav, og de som har hendt seinere, er skrevet ned, og det er holdt rekneskap med dem.

I katolsk tid og lenge etterpå pleide man mange steder i landet å spise olsokgrøt på kvelden Vesle Olsok, så her i huset blir det rømmegrøt i kveld. Mmm!


LES OGSÅ:


NIDAROSDOMEN: En kopi av middelalderens alterfrontale står fortsatt i Nidarosdomen. Du finner det i oktagonen bak høyalteret i kirken. Skrinleggingen er avbildet oppe i høyre hjørne av frontalet. (Klikk på bildet for å se en større versjon.) Originalen er utstilt i Erkebispegårdens museum.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

04 februar 2014

Biskopens preken fra prestevielsen i Nidarosdomen

RETT FØR: "Tre frem, Egil Mogstad, du som skal vies til prest." Ordinanden: "Adsum." ("Jeg er her").
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

 

Her er biskop Bernt Eidsvigs preken fra prestevielsen av Egil Mogstad i Nidarosdomen på festen for den hellige Eystein, 26. januar 2014.


(Uthevinger i kursiv er biskopens egne, uthevinger i fet er mine.)

Kjære biskop Tor Singsaas, domprost Ragnhild Jepsen og domkirkens menighetsrådsleder, kjære prester og ordensfolk – jeg hilser særskilt de tilstedeværende fra dominikanerordenen og Det franske oratorium; kjære Egils venner og familie, kolleger og elever fra Trondhjems katedralskole og fra Det mosaiske trossamfund, kjære brødre og søstre, men først og fremst, kjære Egil.

Det er med takknemlighet overfor Nidaros biskop, domprost og menighetsråd vi kan samles her for å vie Egil Mogstad til prest på festen for denne kirkes byggherre, erkebiskop Eystein. Ordinand og kirke har en lang felles historie. Uten denne kirken ville Egil ha vært en annen person enn han vi kjenner. Vi blir likeledes minnet om at våre to kirker har en felles historie i dette rom: Her er mange prester og biskoper av katolsk og luthersk bekjennelse blitt ordinert i århundrenes løp, men det er helt sikkert første gang en prest er blitt viet i begge kirkers ritualer.

(Prekenen fortsetter under bildet.)

SELVE PRESTEVIELSEN: "Allmektige Gud, vi ber deg: Gi denne din tjener presteembedets verdighet, forny hellighetens ånd i hans indre. Gi ham å holde fast ved den nådegave han har mottatt fra deg, og la han ved sin holdning og sin vandel være et forbilde på sant kristent liv. Gjør ham til vår trofaste medarbeider, så evangeliets ord kan nå til jordens ytterste grenser, og alle folkeslag, forenet i Kristus, kan bli et hellig folk."
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Dette kunne under gitte omstendigheter blitt oppfattet som et splidens tegn, men jeg registrerer at det motsatte er tilfellet: Egil splitter ikke kirkefolket på noen side. Mange av dem som var til stede den 14. juni 1974, er også her idag. Det ville overraske meg om noen sørget over ordinandens personlige og teologiske utvikling.

Jeg sier bevisst ”utvikling”, for Egil er ikke en bruddets mann. Hans forhold til Kirkens enhet er patristisk av støpning og – hadde jeg nær sagt – tidfestelse, og skriver seg således fra en forestillingsverden fra før skismaet mellom øst og vest og reformasjonen. Som sin lærer Einar Molland – som gav mange av oss de viktigste begreper om Kirken og de kristnes enhet – tror han det Kirken alltid har trodd. Han ser kontinuiteten fra jødedom til kristendom, ikke minst ser han for oss alle en felles fremtid hos Gud. I mellomtiden får vi gjøre så godt vi kan med de midler felles historie, felles mål og felles fremtid kan gi oss. De er ikke få.

(Prekenen fortsetter under bildet.)

KRISTEN ENHET: "Egil splitter ikke kirkefolket på noen side. Mange av dem som var til stede den 14. juni 1974, er også her idag. Det ville overraske meg om noen sørget over ordinandens personlige og teologiske utvikling."  (Sitat fra biskop Bernt Eidsvigs preken)
Her holder den lutherske biskop Tor Singsaas en hjertelig tale under mottakelsen etter prestevielsen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Dagens lesninger er valgt for festen for den hellige Eystein og passer ikke bare for denne festen, men også for den situasjon Egil vil befinne seg i som prest ved St. Olavs kirke. Om noen få måneder vil kirken bli revet. Vi går inn i en spennende byggeperiode; jeg kan ikke en gang love dere at vi bygger på stengrunn, for arkeologene forteller oss om et to meter tykt leirlag like under tomtens overflate… De fleste av dere vil vite at Egil har vært med på å forberede kirkebygget og har vært en verdifull rådgiver for arkitekt og biskop, noe vi regner med at han fortsetter med inntil den nye kirken står der.

Den hellige Eystein bygget imidlertid ikke bare et hus for Kirken, han var i høyeste grad med på å gi den et åndelig reisverk. Dette ble stående lenge efter hans død, ja hans grenseoppgang mellom kirkelig og verdslig makt er ennu ikke blitt uaktuell.

Kjære Egil, som prest vil din viktigste oppgave være å bygge en kirke av levende stener. Du skal gjøre dette i din forvaltning av sakramentene, idet du bruker dem og gjør dem tilgjengelige. Du skal forkynne evangeliet som et vidnesbyrd om en levende Kristus. Om noen få minutter vil jeg rekke deg paten og kalk med brød og vin og si:

«Motta det hellige folks offer og bær det frem for Gud. Vær deg bevisst hva du gjør, efterlign det du rører ved, og ta Herrens kors til forbilde for ditt liv.» 


(Prekenen fortsetter under bildet.)

PRIMISSMESSE: P. Egil Mogstad feiret sin første messe i Tautra Mariakloster 27. januar, dagen etter prestevielsen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Ditt kall skyldes ingen tilfeldighet; de midler du har for å virkeliggjøre det heller ikke. Det er bare Guds folk som kan be frem prestekall. De kan imidlertid ikke gjøre dette uten å ville gi presten hva han trenger for sin tjeneste. Enkelt og direkte ser vi det her: kalk og paten, brød og vin. Men de gir deg også sin bønn, de gir av sin arbeidskraft og omsorg. De oppmuntrer deg i din innsats, trøster og støtter deg i motgang. Guds folk vet at Herrens kors er virkelighet i ditt liv.

Det troende folk vil søke deg, din forbønn og dine råd. Når du forbereder din preken, er du opptatt av hva de trenger å høre, ikke av hva du har behov for å si. Når du feirer messen med hengivenhet og oppofrelse, er det fordi både du og de vet at du står for alteret i Herrens sted og at de ord du uttaler, blir oppfylt av Herren selv. Du er sakramentenes og folkets tjener. Tjenesten for Gud kommer først i ditt liv. Dette er evangeliets åk. For den som bærer åket av kjærlighet til Kristus, er det lett, for Kristus bærer dine byrder.

Kan vi snakke om kjærligheten til Kirken i det samme åndedrag som vi snakker om kjærligheten til Kristus? En liten nyansering er på sin plass her, for kirke betyr ikke bygninger, verdighetstegn eller institusjoner. Disse er hjelpemidler vi trenger. Men apostlene, som så Kirken i sin fullkomne og opprinnelige skjønnhet pinsedag, opplevde aldri å se en kirkebygning – de kom først lenge efter deres martyrdød. Det de så, var Kirken i de mennesker som tok imot Den hellige ånd og ble Den hellige ånds tempel. La oss se med dem.

 (Prekenen fortsetter under bildet.)

"JEG VIL GI DEG ALT": "Sancte Olave - ora pro nobis." Under allehelgenslitaniet ligger presteordinanden helt flatt på gulvet, som et symbol på den fullstendige overgivelsen til Kristus og hans Kirke.Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Vårt oppdrag som prester begynner altså med at vi elsker Kristus. Frukten av denne kjærlighet og av prestevielsens nåde er evnen til å se at Kirken – bestående av skrøpelige mennesker – gjør alt den formår for å gi Kristus en synlig skikkelse her på jorden; vi vinner hans trekk når vi utfører hans gjerning og bruker ord som kommer fra ham. Vi er kalt til fullkommenhet, og er på vei til fullkommenhet. Til slutt vil Gud gi oss denne gave. Jo bedre du, kjære Egil, lærer Guds folk å kjenne, desto klarere vil du se likhetspunktene mellom folket og Kristus. Stadig inderligere vil du vite hvorfor du ber: «Se ikke på våre synder, men på din kirkes tro.»

Kristus gir sine prester evnen til å se Kirkens tro. Denne innsikt er en forutsetning for å vokte Herrens får. Enheten mellom hjord og hyrde er klart betonet av det annet Vatikankonsil. Ingen hyrde vil sette livet til for en hjord han ikke kjenner, men jo bedre du kjenner dine troende, desto tydeligere vil du se at de blir Kristus mer lik. Spør de trofaste prester som er her idag; de vil alle bekrefte dette. Det finnes imidlertid ingen sikre fristeder for gode hyrder, heller ingen trygg fritid. Så usentimentalt er det. Men Kristus vil i sin egen guddommelige skikkelse og i sitt bilde – Kirken – gi deg alt.

Måtte han som har begynt den gode gjerning i deg, også fullende den.

+ Bernt Eidsvig

Publisert med tillatelse  

 
ST. EYSTEIN: Vestfrontens statue av Nidarosdomens byggherre, den hellige erkebiskop Eystein, bekranses hvert år på hans minnedag 26. januar - så også i år, på p. Egil Mogstads prestevielsesdag. Eystein er p. Egil Mogstads fermingsnavn som han valgte da han gikk inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap i 1976.
Foto: Jan Erik Kofoed, publisert med tillatelse

LES OGSÅ:

31 januar 2014

Helside i Dagen: Historisk prestevielse i Nidarosdomen

KIRKEHISTORIE: Søndag ble Egil Mogstad (t.v.) viet til katolsk prest i Nidarosdomen. Her sammen med sokneprest Dom Albert Mączka under utgangsprosesjonen.
Foto: Mats Tande

- En stor glede og en stor begivenhet, sier biskop Tor Singsaas som var til stede under den katolske prestevielsen i Nidarosdomen.


Av Ragnhild H. Aadland Høen

Publisert i avisen Dagen 30. januar 2014
Faksimile: Dagen 30.01.2014

Prestevielsen av Egil Mogstad søndag 26. januar var den første katolske prestevielsen i Nidarosdomen siden før reformasjonen i 1537. Den lutherske biskopen i Nidaros kaller hendelsen for «et enhetens tegn».

- For oss er dette ingen sensasjon. Det er snarere en naturlig utvikling og et resultat av nært og godt samarbeid med Den katolske kirke gjennom mange år, helt siden pavebesøket i 1989, sier biskop Tor Singsaas.

Tidligere luthersk prest

Egil Mogstad (65) ble ordinert til prest i Den norske kirke i Nidarosdomen i 1974. Han konverterte allerede to år etter, men innen den tid hadde han rukket å gjennomføre varige endringer i Nidarosdomen: Midnattsgudstjeneste til jul og påske, våkenatt til Olsok, tidebønner og en profesjonalisert guidetjeneste. Siden 1980 har Egil Mogstad vært lektor ved Trondhjem Katedralskole og aktiv i menighetsarbeidet i St. Olav domkirke.

Et luthersk initiativ

PRESTEVIET: Egil Mogstad
ble søndag 26. januar viet til
prest i Den katolske kirke.
Foto: Mats Tande
Biskop Tor Singsaas sier søndagens prestevielse representerer «en åpenhet mot kristne brødre og søstre som er viktig for oss».

- Vi opplever respekt og stor takknemlighet fra Den katolske kirkes side. De møter oss med ydmykhet og ingen forventning om at dette skulle kunne skje, forteller han.

Det var lutherske venner av Egil Mogstad som kom opp med og fremmet ideen om at prestevielsen skulle skje i nasjonalhelligdommen. Mogstad sier at han selv aldri hadde våget å spørre om noe så stort.

- Jeg er bare en liten bit i den store, økumeniske mosaikken. At jeg skulle få bli diakonviet i den gamle kirken på Stiklestad og presteviet her i selveste Nidarosdomen skyldes nåden alene, sier Egil Mogstad.

Tidligere publisert i avisen Dagen 30. januar 2014


KIRKEHISTORIE: Den katolske biskop Bernt Eidsvig presteviet Egil Mogstad i Nidarosdomen søndag. - Dette kunne ikke skjedd for 30-40 år siden. Mye har forandret seg siden da, sier Nidaros-biskop Tor Singsaas.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Kommer: 

  • Biskop Bernt Eidsvigs preken illustrert med en del av fotografiene som jeg og flere andre tok under prestevielsen 26. januar 2014 og primissmessen i Tautra Mariakloster mandag 27. januar 2014.

25 januar 2014

Vil finne St. Olav - finkjemmer Nidarosdomen

JAKTEN PÅ HELGENKONGEN: Georadaren blir dratt over kirkegulvet for å finne signaler under gulvet.
Foto: Skjermdump fra nrk.no

Fascinerende! Nidarosdomen finkjemmes med georadar, i leting etter Olav den Helliges levninger.


Biskopen i Nidaros bispedømme, Tor Singsaas, synes prosjektet er spennende.
– For 30 til 40 år siden hadde jo ikke dette prosjektet latt seg gjennomføre på samme måte. Men kirka har også forandra seg, sier han til NRK Trøndelag.

Første gang

Det er aller første gang i historien at det blir brukt en georadar i søket etter Hellig Olav i Nidarosdomen. Resultatet av arkeologenes undersøkelser vil bli offentliggjort i programmet Newton på NRK1 den 23. februar 2014.

Les hele saken her på nrk.no og se et lite tv-innslag fra letingen.

LETEOMRÅDET: Gulvet under oktogonen undersøkes spesielt nøye av NTNUs arkeologer. En teori er at Olav den Hellige kan ligge begravd i østre oktogon kapell, omtrent fire meter fra hovedalteret i kirken, like bak hans opprinnelige gravsted (skjult på dette bildet).
Foto: Øyvind Lerø

LES MER:

24 januar 2014

Pave Johannes Paul IIs tale i Nidarosdomen

HJEMME I NIDAROSDOMEN: "Jeg følte meg hjemme" uttalte Pave Johannes Paul II til NRK etter at den økumeniske bønnegudstjenesten i Nidarosdomen var over. Talen holdt han på engelsk, men bønnene ba han på norsk.
Alle foto: Skjermdumper fra NRKs tv-sending fra gudstjenesten
2. juni 1989

 

I katolske kretser blir Pave Johannes Paul IIs Norges-besøk i 1989 ofte ansett for å være et slags økumenisk tideverv i Norge.


"Det var da ting snudde," sier mange. Med det mener de: Det var etter pavens besøk at katolske kristne begynte å bli allment ansett for å være kristne brødre og søstre.

En stor del av æren for dette gis til den lutherske biskopen i Nidaros, Kristen Kyrre Bremer. Da Bremer gikk bort 16. mai 2013 skrev katolikken Olav Rune Ekeland Bastrup: «Det finnes en hendelse som aldri går meg av minnet, den var i sannhet historisk, så historisk at mange rett og slett ikke skjønte det: Nidaros biskop som tar imot pave Johannes Paul II i Nidarosdomen. Biskopen av Nidaros og biskopen av Roma kneler i felles bønn og TV-kameraene står stille på dem i flere minutter. Det hadde aldri skjedd før, og hvem hadde trodd at det kunne skje?»


HISTORISK ØYEBLIKK: Biskop Kristen Kyrre Bremer og Pave Johannes Paul II kneler i felles bønn ved sølvkrusifikset i Nidarosdomen.


Her er pavens tale i Nidarosdomen fredag 2. juni 1989:   

 

(Uthevinger i kursiv er pavens egne. Uthevinger i fet skrift er mine.)

Dear Friends, 
 
1. “Grace to you and peace from God our Father and the Lord Jesus Christ” (Eph. 1, 2). These words of Saint Paul aptly describe my own prayerful good wishes for each of you and for all the people of Norway. I thank God for this opportunity to listen to God’s word together with you and to reflect with you on its meaning for the life of the Church and the world.

My special greeting goes to the bishops of the Lutheran Church of Norway, the representatives of other Churches and Ecclesial Communities, the State and Municipal officials, my fellow Catholics and to all who are present here today. I am especially grateful to Bishop Bremer for inviting me in the name of the Lutheran Church of Norway to this venerable place of worship.

"This cathedral at Nidaros [...] speaks to us of an age when Christians had not yet suffered the sadness of divisions."

2. This cathedral at Nidaros was built by your ancestors over the grave of the great Saint Olav, who played such a crucial role in the spread of Christianity in this land. In this and in many other ways, the cathedral bears witness to the spiritual, political and cultural history of your nation. It also speaks to us of an age when Christians had not yet suffered the sadness of divisions. Both Protestants and Catholics in Norway look to Saint Olav for their roots in the past and for the inspiration they need to live in the present a truly Christian life. 

To be sure, this cathedral is more than a building of stone. It is a place where, for centuries, people have been reborn as children of God in Baptism, where they have heard the word of God proclaimed in the Scriptures as we have today, and have offered him the Church’s worship; a place where in personal prayer they have made known to God their needs and have thanked him for his blessings. For medieval pilgrims who came to Nidaros after a long and arduous journey, the cathedral was also a reflection of the heavenly Jerusalem towards which we move on our earthly pilgrimage. Truly a cathedral such as this is more than a building of stone. It turns our spiritual gaze heavenward. It lifts our minds and hearts to God

"To be sure, this cathedral is more than a building of stone. It is a place where, for centuries, people have been reborn as children of God in Baptism, where they have heard the word of God proclaimed in the Scriptures as we have today"

3. Dear brothers and sisters: we must surely recognize that the mind and heart of modern man need to be lifted up to God. We must acknowledge that for all the advances of modern science and technology which are transforming the way we live, humanity, in the words of Saint Paul, still “groans inwardly” (Cfr. Rom. 8, 23) in expectation of something further. Indeed, the whole of creation “groans in travail” (Cfr. ibid. 8, 20. 22) for something beyond our human power to give.

Science and technology, by which the material cares and burdens of life are increasingly lightened are true achievements of man’s creative energy and intelligence. But knowledge of this kind creates problems as well as solving them. We have only to think of the environmental and social impact of our modern way of life, or of the dangers created by our use of the atom or of biomedical techniques. Science and technology, like the economic life that they generate, cannot of themselves articulate the meaning of existence or of human striving. They cannot of themselves explain, much less eliminate, evil, suffering and death.

Nor may we forget that the “modern man” of whom we speak is not an abstraction, but rather the concrete person that each of us is, a human being with a heart as well as a mind. Here, too, many dilemmas beset us. We strive for love, without which we cannot live, yet today the most basic relationships of love in marriage and the family are threatened by divorce, broken homes and a radical questioning of the very meaning of manhood and woman-hood. We strive for security, wellbeing and a sense of self-worth, yet the traditions of community, family, home and work are being undermined by transformations which do not always acknowledge the ethical dimension inherent in all human activity and endeavour. We wish to be free, but unless there is a common understanding of what we ought to do and not simply what we can do, freedom ends in the tyranny of selfishness and superior force.

What is needed in the midst of these personal and social ills is a higher wisdom which transforms the mind and heart and will: a wisdom which perfects the human intellect by gently drawing it to look for and to love what is true and good, thus leading man through visible realities to those which cannot be seen. The Catholic bishops at the Second Vatican Council warned that: “Our era needs such wisdom more than bygone ages if the discoveries made by man are to be further humanized. For the future of the world stands in peril unless wiser people are forthcoming” (Gaudium et Spes, 15).


"Dear friends: today in this Cathedral of Nidaros, built to the glory of God as a beacon pointing heavenward in the midst of the modern world, we stand together in order to proclaim the Good News of redemption in Jesus Christ."

4. Dear friends: today in this Cathedral of Nidaros, built to the glory of God as a beacon pointing heavenward in the midst of the modern world, we stand together in order to proclaim the Good News of redemption in Jesus Christ. Through him we come to know the meaning of creation and of human activity within the plan of God. Jesus Christ is our wisdom. He is the Way, the Truth and the Life (Cfr. Io. 14, 6). If creation is still “subject to futility”, it is so in the hope of being transformed in Christ. If humanity “groans in travail”, it does so to the extent that people’s minds and hearts are not lifted up with Christ to God, that consciences are not conformed through Christ to the wisdom that comes from God.

As Christians we proclaim a wisdom that recognizes and upholds the priority of ethics over technology, the primacy of the person over things, the superiority of spirit over matter (Cfr. Ioannis Pauli PP. II Redemptor Hominis, 16). We are able to make these assertions because Christ has shown us that our human destiny is a personal moral and spiritual one; it lies in a filial relationship to God.

Through faith and baptism we have come to know that wisdom is offered as a divine gift but it also confounds the human intellect if it remains closed to the transcendent. It is a revealed wisdom which teaches us that the God of the universe is not an impersonal or unknowable force but a Father. In moments of interior enlightenment, Jesus’ words re-echo in our hearts: “I thank you, Father, Lord of heaven and earth, that you have hidden these things from the wise and understanding and revealed them to babes” (Matth. 11, 25).  

"Today on the eve of the third Christian millennium, the world needs to hear the Good News of salvation no less than it did in the first and second millennia. It is all the more urgent that Christians work for the gradual elimination of their differences and bear common witness to the Gospel."


5. Our task is to open the mind of modern man to divine wisdom, to open the heart of modern man to God. We do so in the manner of Christ, who is “gentle and lowly in heart”, whose “yoke is easy and burden light” (Cfr. ibid. 11, 29-30). By proclaiming the Gospel in word and deed, we bear witness before all to the path that leads to life. And we do this not as isolated individuals, but as persons united in Christ through our baptism

Clearly such witness constitutes an ecumenical challenge for all those who, as Saint Paul says, “have heard the word of truth “and have been” sealed with the promised Holy Spirit” (Eph. 1, 13). Today on the eve of the third Christian millennium, the world needs to hear the Good News of salvation no less than it did in the first and second millennia. It is all the more urgent that Christians work for the gradual elimination of their differences and bear common witness to the Gospel. 

Today in this cathedral, I give thanks to God for the grace of the ecumenical movement which we have experienced in our time. Through the working of the Holy Spirit new relationships have begun to develop between Christians who have been divided from one another for centuries. I also wish to express gratitude to all those in Norway who have responded to this grace and have worked with dedication to promote the unity of Christians in accordance with Christ’s will. May you persevere along this path with patience and love, so that the dialogue between us will continue with mutual respect and trust as we seek unity in the full truth of Christ.

Preparations for the millennium celebration in 1997 of the foundation of Trondheim will be an opportunity for Lutherans, Catholics and all Christians in Norway to reflect further on the common roots of your faith and on the gospel values which have shaped your common history. It will also be an opportunity for prayer – fervent unceasing prayer for the unity of all Christ’s followers, since in the end we know that unity will come only as a gift from God.

"Dear brothers and sisters: before us lies the duty of opening a new Christian chapter in history in response to the many challenges of a changing world."


6. Dear brothers and sisters: before us lies the duty of opening a new Christian chapter in history in response to the many challenges of a changing world. In centuries past the Church led the peoples of Europe to the baptismal font and the cultural identity of Europe grew out of the Christian faith. The centrality of the person, the role of the family in society, the rights of the individual and of groups the moral and ethical values which gave direction and inspiration to human behaviour, all developed in contact with the Gospel and the teaching of the Church. In today’s Europe, however, there is taking place a cultural clash of enormous consequences: it is a clash between two visions of life, the one revealed in Christ wherein God is accepted as the ultimate and recognized source of truth, goodness and freedom and the other of the world, closed to transcendence, wherein all is to be built on humanity’s efforts to give meaning and direction to itself through social consensus. Christians understand what is at stake. The history of our own century clearly shows that where no transcendent norm is acknowledged, people are in danger of surrendering themselves to forces which take command of society without concern for individuals and their freedoms

The Catholic Church seeks no privilege but expects only that civil and religious freedom should be effectively guaranteed so that she can proclaim her message and address the basic questions posed by human existence in the contemporary world. Speaking to the European Parliament in October of last year I stressed that “if the underlying religious and Christian fabric of this continent were to be denied as an inspiration to morality or as a positive factor in society, not only would the entire heritage of our European past be negated, but the future dignity of the people of Europe... would be gravely endangered” (Ioannis Pauli PP. II Allocutio ad "Parlamento Europeo", 11, die 11 oct. 1988).

"The time for a renewed witness of faith on the part of Christians is now! We are being challenged to bring to humanity the Gospel of Christ, the Good News of redemption and of adoption as God’s children."


The time for wisdom on the part of everyone is now! The time for a renewed witness of faith on the part of Christians is now! We are being challenged to bring to humanity the Gospel of Christ, the Good News of redemption and of adoption as God’s children. We are being challenged to bear witness to the wisdom of the Incarnate Word, Christ the “Light of the Nations” (Cfr. Luc. 2, 32), a light that leads to fullness of life for those who accept it. In the face of such great challenges, the Spirit of truth is urging us to persevere in the ecumenical task.

With confidence in God “who by the power at work within us is able to do far more abundantly than all that we ask” (Eph. 3, 20) let us take up the challenge of a new evangelization. Let us proclaim once more the wisdom of the Beatitudes to a world in need of peace, of love and of brotherhood. Let us proclaim once more the truth of Christ, our Crucified and Risen Saviour. He is the “goal of human history, the focal point of the longings of history and of civilization, the centre of the human race, the joy of every heart, and the answer to all its yearnings” (Gaudium et Spes, 14). May God be with you all. “Grace to you and peace from God our Father and the Lord Jesus Christ”. Amen.

"Let us proclaim once more the truth of Christ, our Crucified and Risen Saviour."

© Copyright 1989 - Libreria Editrice Vaticana

23 januar 2014

Historisk, katolsk prestevielse i Nidarosdomen søndag

NASJONALHELLIGDOMMEN: Frem til reformasjonen hadde Nidarosdomen tilnavnet «Cor Norvegiae» (Norges hjerte).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, olsok 2012


Det skrives norsk kirkehistorie når Egil Mogstad prestevies søndag 26. januar. Dette er den første katolske prestevielsen i Nidarosdomen siden reformasjonen i 1537.


Forrige gang Nidarosdomen opplevde et så fortettet, kirkehistorisk øyeblikk var i 1989 da Pave Johannes Paul II feiret økumenisk bønnegudstjeneste sammen med Nidaros' biskop Kristen Kyrre Bremer. På søndag skrives det igjen kirkehistorie når Egil Mogstad prestevies. I'll be there!

Historisk øyeblikk

I fjor sommer ble Egil Mogstad diakonviet i gamle Stiklestad kirke. Søndag 26. januar 2014 prestevies han av biskop Bernt Eidsvig i Nidarosdomen, på den store kirkebyggeren erkebiskop Eysteins festdag. Prestevielsen skjer klokken 15.00, og alle er velkommen i kirken. Programmet for prestevielsen kan du lese her.
 
ORDINANDEN: Øystein Lund og Egil
Mogstad (t.h.) i utgangsprosesjon etter

å ha mottatt ordinasjonskandidaturet
28. juli 2012.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Tidligere prest i Nidarosdomen

Egil Mogstad (f. 1948) har en fortid som prest i Den norske kirke. Han gikk direkte fra teologiske studier ved Universitetet i Oslo til å bli prest i nettopp Nidaros Domkirke i 1974–1976.

I 1976 ble han så opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap, og frem til 1980 var han novise og student i dominikanerordenen i Strasbourg og Paris. Helt siden 1980 har han undervist i religion, fransk, latin og eldre historie ved Trondhjem Katedralskole, og i liturgikk ved Trøndelag musikkonservatorium.

Du kan lese mer om Egil Mogstad her i Vårt Land-saken "Han skriver katolsk historie".

Portrettintervju

Jeg vil varmt anbefale deg å lese et lengre portrettintervju med Egil Mogstad her på hjemmesiden til St. Olav menighet i Trondheim.

Her er noen utdrag fra portrettintervjuet:
Ditt kall var å bli prest. Kan du fortelle litt om studietiden i Oslo?

Vi var flere som var i opposisjon til deler av det som foregikk på teologisk fakultet, og mange spurte hvorfor vi ikke var på Menighetsfakultet i stedet. Men dette syntes vi igjen ble for trangt. Blant dem jeg studerte sammen med kan nevnes Kjell Arild Pollestad og Bernt Eidsvig. Ofte var jeg i Paris i stedet for på lesesalen i Oslo. Mens pensumlistene for de fleste var preget av tysk litteratur, var mine dominert av fransk. Under praktikum bodde jeg hos dominikanerne i Oslo. Mange av mine åndelige veiledere var katolikker, av disse kan nevnes Per Bjørn Halvorsen (1939-2007) og Arne Fjeld.

Egil Mogstad
Foto: katolsk.no
Like fullt ville du bli prest i den lutherske norske kirke?


Ja. Jeg har nok aldri vært lutheraner, men jeg så Den norske kirke som en fortsettelse av (den gamle) kirken i Norge. Allerede ett år før jeg var ferdig med praktikum hadde jeg fått en stilling som hjelpeprest ved Nidarosdomen. Der tiltrådde jeg i 1974. Og ikke for å skryte, men jeg må få bemerke at jeg klarte å sette spor etter meg de to årene jeg var der. Jeg fikk startet midnattsgudstjeneste til jul og påske, våkenatt til Olsok og tidebønner. Sammen med Karl Gervin, som også hadde studert ide-historie, reviderte vi guide-opplegget. Jeg fikk også innført de røde kappene som bæres av guider og andre med publikumskontakt.

Med slike resultater var det jo synd du ga deg allerede etter to år?

Avgjørelsen gikk på to plan. Det ene gikk på det pastorale. Hvis jeg skulle forlate Den norske kirke, måtte jeg gjøre det nå. Jeg ble mer og mer involvert i menigheten gjennom barnedåp, konfirmasjon vielser og begravelser. Det var smertelig å bryte selv etter bare to år. Det andre gikk på motsetningen mellom mitt ståsted og Den norske kirke (Dnk). Jeg møtte ikke så mye motstand i arbeidet mitt med å få skikk på liturgi og ritualer, men mer likegyldighet. Vennskapelig sagt om Dnk, så er den ikke aktivt i mot noe, den er tvert om veldig forståelsesfull overfor alt. Du gjør hva du vil, men du føler ikke en gang at du roper i skogen, men inni ei stor dundyne. Ingen hører noe som helst. Rollen som prest føltes mest som seremonimester. Noen har sagt at lutherdommen er et kritisk korrektiv til den katolske kirke. Men når den skal prøve å leve på egen hånd er det nesten som den løser seg opp.

DIAKONVIELSE: 28. juli 2013 ble Egil Mogstad diakonviet under pontifikalmessen i gamle Stiklestad kirke.
Foto: trondheim.katolsk.no

DEN STORE KIRKEBYGGEREN ERKEBISKOP EYSTEIN: Egil Mogstad prestevies i Nidarosdomen på den hellige erkebiskop Eysteins minnedag. Eystein Erlendsson (ca. 1120-1188) ble bispeviet av paven i Roma i 1160 og var den andre erkebiskopen i Nidaros. Eystein betegnes som "den betydeligste kirkepolitiker i norsk middelalder", og han regnes som forfatter til en hovedkilde i Olavstradisjonen: Passio et Miracula Beati Olavi, «Hellig Olavs liv og undergjerninger», vanligvis kalt «Passio Olavi». Erkebiskop Eystein var en stor kirkebygger, av den grunn er hans attributt en modell av Nidarosdomen (se bildet). Det meste av domkirkens mektige tverrskip ble utført på hans tid, og også flere av kapellene skriver seg fra Eysteins tid. Eystein planla også oktogonen 1180-83, og han har nok også  i samarbeid med en høyt begavet arkitekt lagt planer for reisningen av hele den gotiske katedralen. Sommeren 1229 ble Eystein enstemmig erklært for helgen av Norges forsamlede biskoper i Nidaros og skrinlagt i domkirken. Hans forseggjorte sølvskrin fantes i domkirken ved reformasjonen i 1537. I 1540 ga det 12 kilo sølv ved nedsmeltingen.

Sigrid Undset tok i sin tid initiativet til en støttegruppe for prestekall, og gav den navnet St. Eystein. I dag finnes St. Eystein presteseminar i Oslo. Bildet ovenfor av St. Eystein er malt av den svenske kunstneren Gösta af Geijerstam, som var en nær venn av Sigrid Undset. Hun gav dette maleriet til St. Torfinn menighet på Hamar.

Foto: katolsk.no

03 august 2013

Preken | Olsok uten Hellig Olav

KATOLSK OLSOKPROSESJON: Vakkert, vakkert på vei til Nidarosdomen 29. juli 2013.
Foto: Henriette Teige


Biskop Eidsvigs preken i Nidarosdomen Olsok 2013 er nå lagt ut på katolsk.no. Den er god medisin mot en anakronistisk forståelse av Hellig Olav.


"Vi kan ikke feire Olsok uten å beskjeftige oss med Den hellige Olav", konstaterer biskop Bernt Eidsvig i sin olsokpreken som han holdt i selveste Nidarosdomen 29. juli 2013.

Prekenen gir deg et nyttig innblikk i hvem Hellig Olav var, og hvorfor "den mest betydningsfulle legmann i vårt lands historie, Olav Haraldsson" ble kåret til helgen.

Anakronistisk Olavskritikk

"God medisin mot anakronistisk Olavskritikk" skriver Geir Gundersen om biskopens preken, og det har han helt rett i. Som biskopen selv sier det i sin preken: "Det ville være idiotisk å overse det gode i fortiden fordi fortiden ikke er som nutiden."

Biskopen fortsetter:
"Vi vet med sikkerhet at Olavs livsførsel ikke var uten plett og lyte. La dette balanseres av at han ville hva Guds ville, at han ydmykt lot seg vise til rette av Kirkens menn, og at hellighet hos et menneske alltid lever side om side med tilkortkommelser."

- Ta Olavs omvendelse til forbilde

Om Olavs omvendelse sier biskopen dette:
"Neste år vil vi feire 1000 års-jubileet for Olavs omvendelse og dåp. Jeg ber dere forberede dere på det. Han måtte omvende seg fra et liv som ikke var Kristus verdig, og således er han et eksempel for oss alle. Det som er syndig og uverdig i våre liv, skal vi vende bort fra og hengi oss til Gud. Og vi skal holde vår tro og våre idealer opp for det norske samfunn – som han gjorde – og oppfordre til omvendelse."
Biskopen presiserer at "nå er det ikke for sitt liv kongen regnes for hellig, men for sin død: for Norge som en kristen nasjon, for den svakes rett til liv og verd."


BØNNESTUND: Etter olsokmessen 2012 strømmet vi frem til alteret.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Sigrid Undset og Hellig Olav

Biskopen kommer inn på Sigrid Undsets holdning til helgenkongen:
"Sigrid Undset ser Olav den helliges døde kropp som et såkorn. Det var ikke foredlet, men primitivt og kraftig og næringsrikt. Han var sædkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her."

Mirakuløst omslag

Biskopen kommer også inn på det mirakuløse omslaget som skjedde i Norge etter Olavs død: Hellig Olavs fiender vendte totalt om og bekjente at Olav var en helgen. Det norske folk vendte om og ble et kristent folk.
"Den norske historiker Ludvig Daae skriver at aldri har et omslag i et folks dom vært hurtigere eller grundigere. Fiender og likegyldige så storheten hos Olav, de godtok hans hellighet, de gjorde hans mål til sine."
PILEGRIMSMÅL: Hellig Olavs grav ble et pilegrimsmål fra første stund.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Guds såkorn i Norges jord

Og her er hele det siste avsnittet i prekenen:
"Gud kalte Olav til å gjøre så godt han kunne der i livet hvor han befant seg. Vårt kall er så langt identisk med hans. Olavs storhet ligger i hans vilje. I militær og politisk henseende var han ikke naiv; han var heller ikke desperat. Da han førte sin lille hær til kamp på Stiklestad, visste han at det meste tydet på at han ville tape slaget. Håp og tro og kjærlighet fikk ham til å skue videre. Han godtok å være Guds såkorn i Norges jord."
Takk Gud for det!

Les hele prekenen her på katolsk.no

LES OGSÅ:

31 mai 2013

Bli med på den store olsokfeiringen i Trondheim

HØYDEPUNKTET: Bildet er tatt etter den katolske olsokmessen 29. juli i fjor. Fremme på alteret i Nidarosdomen stod Olavsrelikvien - en ekte, liten bit av Hellig Olavs ben. Å få komme helt frem til høyalteret og be var høydepunktet under Olavsfestdagene i fjor for Sunniva (7).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Programmet for olsokfeiringen i Trondheim og Stiklestad 26.-29. juli er nå klart, og påmeldingen er åpnet. Selv har jeg deltatt to ganger, og kan varmt anbefale alle aldersgrupper å bli med.


I fjor var det et spesielt stort antall barn og ungdommer som deltok i olsokfeiringen, da Norges Unge Katolikker (NUK) la både sin familieleir og ungdomsfestivalen til de nasjonale olsokdagene i Trondheim - med stor suksess. Olavsfestdagene inneholder program som faller i smak for alle aldersgrupper.

Klostertur

Sørg for å få med deg klosterturen til Munkeby og Tautra Mariaklostre lørdag 27. juli! Der får du besøkt både de gamle klosterruinene fra middelalderen OG de nye, flotte, levende klostrene som er blitt bygd de siste årene. Spennende for både store og små.

Bussturen er med guiding, men dersom du foretrekker å kjøre til klostrene i egen bil går det helt fint. Denne turen er en kjempefin måte å få møte både suset fra Kirkens historie og den livskraftige, levende Kirken av i dag.

Stiklestad

ETTER MESSEN: Tid for bønn og tilbedelse.
(Klikk på bildet for større versjon.)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen
Pilegrimsturen til Stiklestad på søndagen vil jeg også varmt anbefale. Denne deltok vi på for første gang i fjor, i deilig sommervær. I år blir det spesielt flott når Egil Mogstad skal diakonvigsles under messen i Stiklestad gamle kirke søndag 28. juli. Etter messen er det prosesjon til det katolske Olavskapellet, og det blir tidebønn og felles middag for dem som ønsker det. Det er også fullt mulig å bli igjen og få med seg Stiklestadspelet på kvelden. (Selv har jeg ikke fått med meg spelet ennå. Det er ikke alt som lar seg kombinere like lett med små barn.)

Storslagen Olsokfeiring

Den nydelige, storslagne, pontifikale, høytidelige, katolske Olsokmessen i Nidaros domkirke den 29. juli er alltid høydepunktet under olsokfeiringen. I år begynner messen kl. 14.30. (NB: Nytt tidspunkt! Tidligere år har messen vært kl. 8.00 om morgenen.) Olsokmessen er et av de virkelig store åndelige høydepunktene i løpet av et år. Denne messen vil du ikke gå glipp av!

Etter messen er det olsokforedrag som i år blir holdt av den fremragende foredragsholderen og presten p. Olav Müller. Tittelen for foredraget hans er "Hellig Olav som lovgiver". Hvis jeg har noen som helst slags sjanse til å komme, kommer jeg!

KLIKK HER FOR HELE DET OFFISIELLE KATOLSKE PROGRAMMET (oppdateres kontinuerlig ved evt. endringer)

Middelaldermarked og ridderturnering

I tillegg til det katolske programmet skjer det mye spennende under de parallelle Olavsfestdagene i Trondheim. Her er det middelaldermarked, ridderturnering, foredrag, ansiktsmaling, "Barnas Olavsfest", mange konserter og forestillinger, orgelmeditasjoner og samtaler i katedralen, pilegrimsvandringer, Salmekveld i Borggården - og mye, mye annet. Les mer på hjemmesiden til Olavsfestdagene.

Trondheim pleier alltid å være velsignet med det som kort og greit kalles "Olsokvær" i disse dagene - det vil si varmt og godt sommervær. Helt herlig. Hvis du ikke allerede har spikret sommerplanene dine, så legg turen om Trondheim den siste helgen i juli!

ORDENSFOLKET: Under Olsokdagene får du oppleve hvor rikt velsignet vi er med ordensfolk i kirken. Hele tre klostre er startet i Trondheimsområdet de siste årene, i tillegg deltar ordensfolk fra andre steder i landet.
Bildet er tatt etter messen i gamle Stiklestad kirke i 2012.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

03 august 2012

Da Sant Iago ankom St. Olavs by

HISTORISK MØTE: De spanske pilegrimene med Olavskorset og en statue av Sankt Jakob - Sant Iago de Compostela - ankommer Nidarosdomen i Trondheim.
Foto: St. Olav katolske menighet

Norske pilegrimer har vandret i tusentall til Santiago de Compostela de siste årene. Denne sommeren gikk bevegelsen motsatt vei. Lørdag kom Sant Iago med brask og bram til St. Olavs by  sammen med en stor gruppe spanske pilegrimer.


Hele 183 spanske pilegrimer vandret den siste etappen til Nidarosdomen lørdag 28. juli, melder St. Olav katolske menighet i Trondheim.

Pilegrimsgruppen hadde med seg et Olavskors etterfulgt av en statue av St. Jakob (Sant Iago, som apostelen heter på spansk). Under den katolske olsokmessen i Nidarosdomen 29. juli ble de ønsket velkommen av biskop Bernt Eidsvig, og pilegrimspresten deres p. Blas leste evangeliet på spansk under høymessen.

Lang pilegrimsvandring
De spanske, katolske pilegrimene startet fra Oslo den 16. juni, og feiret messe annenhver dag underveis. Underveis sluttet norske pilegrimer seg til følget, for kortere eller lengre tid.

- Nordmenn er ikke kjølige som vi trodde, men varme, vennlige og åpne, var kommentaren fra de spanske vandrerne. De vil gjerne komme tilbake, sier Karen Smith Sand ved Den kgl. spanske ambassade, som også deltok på pilegrimsferden.

Les mer på hjemmesiden til St. Olav katolske menighet i Trondheim.


BEKRANSNING: St. Olav bekranses på Olsokdagen 29. juli 2012. Fire dager tidligere var det St. Jakobs dag. Da fikk pilegrimshelgenen St. Jakob sin krans (statue nr. tre fra høyre, nederst). Foto: Sunniva Aadland Høen

Skal dit, skal dit 
Jeg var selv til stede da de spanske pilegrimene ankom Nidarosdomen, og fikk oppleve Sant Iago og hans store spanske flokk i møte med Olsoktradisjonen. En gang i mitt neste liv - i middelalderen, når jeg ikke har ansvar for barn lenger - da skal jeg gå caminoen til Santiago de Compostela (hvis Gud vil og helsa holder). I mellomtiden tar jeg med meg denne lille smakebiten av en annen verden.

02 august 2012

Preken av biskop Berislav Grgić i Nidarosdomen Olsok 2012

"Det begynte med tolv disipler og satte etter hvert sitt preg på store deler av Europa, helt til Norge. Hva er hemmeligheten bak evangeliets eventyrlige framgang i denne tiden? Det er sikkert mange svar på slike spørsmål. Men et av de viktigste er dette: De kristne våget å leve annerledes! De våget å leve ut sin tro på Jesus i hverdagen. De våget å skille seg ut. Og nettopp på denne måten virket det kristne fellesskapet sterkt tiltrekkende på omgivelsene."
(Sitat fra biskop Berislav
Grgićs preken)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen 

Søndag 29. juli 2012 ble det feiret katolsk, pontifikal høymesse i Nidarosdomen. Les hele biskop Berislav Grgićs preken her.


Biskop Berislav Grgić
Foto: Thomasz Wacko
Olsok, søndag 29. juli 2012, i Nidarosdomen i Trondheim
Evangelium: Matt 16,24-28
Preken ved Berislav Grgić, biskop prelat av Tromsø


Kjære biskop Bernt, kjære biskop Charles,
kjære brødre og søstre!

Olav Haraldssons død markerte et historisk skille i vårt land. Vi regner året 1030 som året da Norge ble kristnet. For kristendommens sak gikk Olav til kamp - og for kristendommens sak mistet han livet. Han var villig til å gi avkall på sitt eget liv for å gjøre Norge til et bedre land å leve i. Olavs nederlag betød i realiteten kristendommens seier i Norge.

Vi gleder oss mye over at vi er kristne. Å være en kristen har ikke alltid vært så lett for mennesker spredt ut over hele verden. Fortsatt i dag finnes det land og steder - særlig muslimske land - hvor det ikke er tillatt å bekjenne seg til den kristne tro. Mange av de som likevel gjør det, lider under dette og noen igjen lider martyrdøden.

I sitt budskap til Verdens fredsdag 1. januar 2011 sa vår pave Benedikt XVI: "For tiden er kristne den religiøse gruppe som lider mest under forfølgelse grunnet sin tro. Mange kristne erfarer daglig krenkelser og ofte lever de i frykt fordi de søker sannheten og tror på Jesus Kristus...".

Vi hørte i dagens evangelium hva Jesus sa til sine disipler: "Den som vil slutte seg til meg, han må gi avkall på sitt eget, ta opp sitt kors, og følge meg. For den som søker å frelse sitt liv, han skal miste det, mens den som setter livet til for min skyld, han skal finne det igjen" (Matt 16, 24-25).

Ta opp sitt kors – Det hellige kors

Intet bilde eller tegn er mere kjært for det kristne folk, og intet er eldre enn det hellige kors. Blant alle hellige bilder og symboler inntar "det hellige kors" den fornemste plass, for det er symbolet på hele påskens mysterium.

Det hellige kors fremstiller Kristi lidelse og seier over døden, over djevelen, og samtidig forkynner det, som kirkefedrene lærte, hans herlige gjenkomst: "Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, inntil du kommer."

Det er nok særlig på langfredag at korset holdes frem for å hyldes av de troende, og på festen for Korsets opphøyelse (14. september) at det feires som Kristi seierstegn og livets tre, men korset har også en dominerende plass i kirkerommet og møter menighetens blikk hver gang den samles til gudstjeneste. Også her i Nidarosdomen.

Ikke bare i kirkerommet, også i de kristne hjem har gjerne korset en fremtredende plass.

Når vi ber korsveien, sier vi: Ditt kors tilber vi Herre, fordi du ved ditt kors har forløst verden. Evangeliet om Jesus Kristus - og om våre helgener - er meget enkel: Ave crux, spes unica. Vær hilset kors, mitt eneste håp.

Kristne – et annerledes folk (Brevet til Diognet)

I året 325 ble kristendommen statsreligion i Romerriket. Det begynte med tolv disipler og satte etter hvert sitt preg på store deler av Europa, helt til Norge. Hva er hemmeligheten bak evangeliets eventyrlige framgang i denne tiden? Det er sikkert mange svar på slike spørsmål. Men et av de viktigste er dette: De kristne våget å leve annerledes! De våget å leve ut sin tro på Jesus i hverdagen. De våget å skille seg ut. Og nettopp på denne måten virket det kristne fellesskapet sterkt tiltrekkende på omgivelsene.

Vi kjenner en del skrifter fra denne tiden, blant annet en del brev som ble skrevet. Jeg vil nå sitere litt fra et slikt brev: Brevet til Diognet. Dette brevet skriver seg fra det 2. århundret etter Kristus. Forfatteren er ukjent, men han skriver i alle fall til en innflytelsesrik mann, som hette Diognet. Denne Diognet visste lite om hvem disse kristne var - men hør nå hva han fikk å lese:

"Det som skiller de kristne fra andre mennesker er verken fedreland, språk eller skikker. De bor ikke i egne byer og taler ikke fremmede tungemål. I sin daglige tilværelse avviker de ikke fra andre... De lever blant grekere og barbarer, slik det falt seg for den enkelte. De følger stedets skikk med hensyn til klær og mat og adferd forøvrig, og likevel er deres vandel slik at den vekker alminnelig undring og beundring.

De bor i sine land, men som utlendinger. De tar del i alt som borgere, men må finne seg i alt som de var fremmede. Ethvert fremmed land er for dem et fedreland, ethvert fedreland et fremmed land. De gifter seg som andre og får barn, men setter ikke ut sitt avkom. De deler bord, men ikke ekteseng med andre. De er i kjødet, men lever ikke etter kjødet. De bor på jorden, men har sitt hjem i himmelen. De adlyder de gjeldende lover, men gjør dem overflødige gjennom sin livsførsel. De elsker alle, og blir forfulgt av alle. Man kjenner dem ikke, og allikevel fordømmer man dem. De blir slått i hjel, men blir gjort levende. De er fattige, men gjør mange rike. De mangler alt, men har overflod i alt. De blir vanæret, men i vanæren vinner de heder. De spottes, men får sin rett. De blir utskjelt, men velsigner... Når de gjør godt, straffes de som forbrytere, og når de straffes, gleder de seg fordi de føres til livet. De bekjempes som fremmede av jødene og forfølges av grekerne, men de som hater dem kan ikke forklare årsaken til sitt hat... Sjelen bor i legemet, men er ikke av legemet. De kristne bor i verden, men er ikke av verden".
Sitat slutt.

Vi gleder oss veldig mye over at vi er kristne. Vi bærer fortsatt vårt kors og ønsker fortsatt å leve ut våre dåpsløfter: Å følge Kristi bud om nestekjærlighet, en nestekjærlighet som gjelder alle, unge som gamle, ufødt som født liv, friske som syke.

La oss derfor gjennom denne messen her i Nidarosdomen be spesielt for det kristne fellesskap i Norge, for våre familier og venner, og at Olav den Hellige alltid er med oss med sin forbønn for oss:
Be for oss, Hellig Olav, Norges evige konge. Du som kristnet folk og land, Kristi tjener, kong Olav.
Amen.

Publisert på Sta. Sunniva-bloggen i samarbeid med Berislav Grgić, biskop prelat av Tromsø