Mahlers tredje symfoni og Himmelen – verdt å vente på

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Alt godt, sant og viktig er verdt å vente på. Jeg hadde ventet i over seks år på en mulighet til å høre Mahlers tredje symfoni live for første gang. Å, som dette var verdt å vente på! Bravo!

Jeg hadde sikret meg billetter til Oslo-Filharmoniens fremføring i april 2020, som ble avlyst på grunn av korona. Da Mahlers tredje symfoni til min store skuffelse ikke dukket opp på 2020-2021-programmet, var jeg redd for at jeg måtte vente i mange flere år før jeg fikk høre denne fantastisk klangrike symfonien live. Heldigvis ble det «bare» to års forsinkelse. 5. mai 2022 fikk jeg være til stede i Oslo Konserthus da Oslo-Filharmonien fremførte Gustav Mahlers 3. symfoni. Halleluja!

Mahler jobbet med satsene i sin 3. symfoni ut fra beskrivende titler. Den første satsen kalte han «Pan våkner. Sommeren marsjerer frem.» De påfølgende fem satsene fikk titlene «Hva blomstene på marken forteller meg», «Hva dyrene i skogen forteller meg», «Hva menneskene forteller meg», «Hva englene forteller meg» og «Hva kjærligheten forteller meg.» Før premieren strøk Mahler disse titlene fordi han mente de var overflødige. Det synes ikke jeg de er. De forteller meg nemlig mye om hva det er Mahler forsøker å fortelle meg.

Hva kjærligheten forteller meg

Min favorittinnspilling av denne symfonien er Berliner-Filharmonikernes live-innspilling med Claudio Abbado som dirigent. Skjønnheten er nesten ikke til å holde ut, spesielt de aller siste sju minuttene av symfonien, det vil si under den mest intense delen av "Hva kjærligheten forteller meg"-satsen.

I satsen "Hva mennesket forteller meg" bruker Mahler Nietsches ord fra "Also sprach Zaratustra" for å formidle menneskets smerte: "Tief ist ihr Weh" – "dyp er hennes smerte". 

Men Mahler bruker ingen ord, bare sin egen musikk, for å fortelle hvordan det vil gå til slutt, i sluttsatsen "Hva kjærligheten forteller meg", der han gir lengselen form.

Når jeg lytter til sluttsatsen i Mahlers 3. symfoni bare VET jeg at godhet finnes – både underveis og til slutt. Dette er hva Mahlers symfoni, Guds ord og kjærligheten forteller meg: At alt kommer til å gå bra til slutt. At alt som ble feil kommer til å bli rett. Sorg og smerte skal ikke være mer, og himmelen og jorden skal bli fylt av bare godhet - av Guds herlighet. Men det blir så platt og flatt når jeg prøver å si det med ord, så du bør heller bare høre det slik som Mahler formidler det her i Berliner-filharmonikernes innspilling av de siste sju minuttene av "Hva kjærligheten forteller meg" (lenke til Spotify).

Jeg har skrevet om Mahlers 3. symfoni og dette temaet tidligere her på bloggen. Her kan du lese hele teksten fra den gang, i ettertanken "Du velsignede kjærlighet".

Dette bildet fra kveldens konsert kan du klikke på for å se det i større format.
Foto: Andreas Dingstad ©

 "I kunsten søker vi faktisk en etterligning av forevigelse. Hvis ånden finner et øyeblikks ro, hvile og lindring i det vakre, om enn ikke varig bot mot dens angst, så er det fordi det vakre er en åpenbaring av det evige, av det guddommelige i tingene, og skjønnheten er ikke annet enn øyeblikkets forevigelse."
(Filosofen Miguel de Unamuno)

Posthornet i det fjerne

Under konserten i kveld oppdaget jeg noe jeg ikke har hørt før, nemlig en utrolig vakker sekvens med lyden av posthornet i det fjerne i 3. sats, det vil si i «Hva dyrene i skogen forteller meg»-satsen. Den stod virkelig ut på en måte jeg aldri har hørt før. SÅ nydelig. 

Nick Jenkins skriver: "Mahler specifically calls for use of the Posthorn, an instrument foreign to the concert hall (most modern performances will utilise either a muted trumpet or a flugelhorn). The composer calls for the Posthorn to be played off stage and to be heard as if from a distance. The effect is a contemplative passage which emanates wistful nostalgia". 

Etter konserten har jeg lett etter en innspilling som kan gi meg den samme opplevelsen; en innspilling av posthornet som ligner på den lyden som Oslo-Filharmoniens sjefdirigent Klaus Mäkelä klarte å skape i kveld. 

Jeg har blitt tipset av Andreas Dingstad om at Bernstein på Sony og Ivan Fischer/Budapest er skikkelig gode innspillinger, så jeg har hørt på dem nå. Dessverre er de andre instrumentene altfor fremtredende i disse innspillingene, slik at de overdøver posthornet. Det nærmeste jeg har klart å komme i kveld, er en innspilling av Oslo-Filharmonien fra 2019, med Mariss Jansons som dirigent. Den ligner ganske mye.

Mäkelä var rett og slett utrolig god på å la alle de ulike instrumentene få "stå fram" på en uvanlig måte. Min venninne Solgunn bemerket etterpå hvor tydelig Mäkelä fremhevet cellistene, som ellers sjelden får glitre. Mange dirigenter lar fiolinene ta altfor stor plass. Solgunn visste ikke at Mäkelä selv er cellist, men hun hadde altså likevel observert dette - noe som beviser at det er reelt, og ikke bare noe hun innbilte seg fordi hun tenkte han har en forkjærlighet for cellorekken, "siden han er cellist". Men iallfall: Dette fenomenet inntraff ikke bare med cellistene, men med alle instrumentene – inkludert posthornet. Mahlers tredje symfoni inneholder lag på lag av instrumenter, og dirigenten har utrolig mye å si for hvilke av disse det er du faktisk hører.

Himmellengsel

Men tilbake til posthornet. Det var noe med lyden av det hornet i det fjerne som minnet meg om Narnia, om himmelen, om å vende hjem etter et langt slag. Du er dødssliten, du har holdt ut mye, du skjønner ikke hvordan du skal holde ut mer. Så hører du en svak lyd. Lyden av seierstoner i det fjerne. Snart er vi der! Snart er seieren vunnet, himmelen er din, Ragnhild, himmelen er DIN! En gang skal det skje! Lytt til signalhornet i det fjerne! Himmelriket og seierskransen ligger der foran deg, bare fortsett å gå. Gå opp bakkene, gjennom krattene, gjennom de mørke skogene, ser du lysningen der framme? Kravl deg fram på alle fire om du må. Bare gå, gå, ikke gi opp, så kommer du fram! Lytt til hornet! Gå etter lyden av hornet! Fortsett!

Alt det der opplevde jeg i løpet av bare noen sekunder. Lyden jeg snakker om starter ved 5:39 og varer til 8:22 i tredje sats. Vi snakker altså om under tre minutter av en konsert som varte i 105 minutter. (Mahlers tredje symfoni er hans lengste.) Dette var de aller vakreste tre minuttene, sammen med de sju aller siste. Men hele symfonien var fantastisk vakker, bare så det er sagt! En praktprestasjon av både orkester, kor og dirigent.

Takk, gode Gud. For en velsignelse å få oppleve! Dette kan jeg leve lenge på!

"Underlig! Når jeg hører stor musikk - endog mens jeg dirigerer - kan jeg høre helt utvetydige svar på alle mine spørsmål og føler meg helt klar og sikker. Eller rettere sagt, jeg føler helt tydelig at de ikke er spørsmål i det hele tatt."

Sitat av Gustav Mahler

Dette sitatet er hentet fra artikkelen "Gustav Mahler, døden og håpet" av musikkprofessor og katolikk Øivind Varkøy i SEGL 2015. Les mer om Mahler og hans rastløst søkende, katolske tro i det katolske årsskriftet SEGL 2015. 

For en pasjon og FOR en dirigent! Han gav virkelig alt - noe det flyvende håret vitner om her.
Oslo-Filharmonien skrev sjefsdirigentkontrakt med Mäkelä da han bare var 22 år gammel. 22! Det er jo helt avsindig. Da han var 24 år forlenget de i tillegg kontrakten hans fra tre til sju sesonger! Mannen er så eksepsjonell at jeg tror vi må bare slå fast at han er ikke bare "en stjerne in the making". Han er en stjerne. 

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Da siste tone hadde tonet ut, ble den fulgt av en mektig, intens, lang, lang stillhet - og deretter en applaus som bare ikke ville slutte! En utrolig konsertopplevelse! Fantastisk! SÅ takknemlig til Gud for at jeg fikk oppleve dette! 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det er en av de villeste applausene jeg har vært med på noen gang. Jeg vet ikke hvor mange ganger dirigenten måtte gå ut og inn. Fem? Det føltes som minst fem. Først to ganger sittende, så tre ganger med stående applaus (minst).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

For basunen skal lyde - For the trumpet will sound

Paulus skriver i sitt første brev til menigheten i Korint, kapittel 15, vers 51-58:

"Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet. Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet:

Døden er oppslukt, seieren vunnet.

Død, hvor er din brodd?

Død, hvor er din seier?

Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus! Derfor, mine kjære søsken, stå fast og urokkelig. Arbeid raust og rikelig forHerren! For dere vet at i Herren er ikke deres strev forgjeves." (1. Kor 15,51-58)

Så lykkelig blir man av godt, gammelt vennskap og Mahlers tredje symfoni.
Det var altså min gode venninne Solgunn og jeg som var de røde og rosa fargeklumpene der framme på fjerde rad :) Solgunn og jeg har kjent hverandre helt siden vi gikk på Bibelskolen i Oslo ("Staffeldts") der Solgunn gikk musikklinjen og jeg gikk bibellinjen i 1995/96. Jeg var så heldig å få være med i musikklinjekoret på Staffeldts. Det er det heftigste koret jeg har sunget i noen gang. Dirigenten flekket opp en åttestemt note på skjermen, samtlige sangere noteleste, og vi kunne gå direkte på finpussen og selve musiseringen. Helt vilt. Jeg kommer aldri til å oppleve noe sånt igjen. Aldri, det er jeg sikker på. Vel, ikke før i himmelen, da. Men det er virkelig en av mine store drømmer å få oppleve noe slikt igjen, slik jeg skriver om her i denne bloggposten om den natten jeg våknet av en lykke som var så intens at jeg ikke klarte å sove.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

O lykke! To røde Mahler-lykkeklumper på fjerde rad der.
Foto: Utsnitt av foto tatt av Andreas Dingstad ©

Et lite, politisk post scriptum til slutt

For øvrig mener jeg i likhet med Oslo-Filharmonien selv, Else Systad og Knut Olav Åmås at vi må få et nytt og bedre konserthus i Oslo. Knut Olav Åmås hadde rett allerede i 2009 da han skrev at «Hovedstaden trenger raskest mulig et ordentlig hus for sitt beste orkester.» Det er ikke mindre sant 13 år senere. Nå MÅ det skje noe!

Grieghallen i Bergen, Stavangers nyeste konserthus og Kilden i Kristiansand - alle har de det til felles at de har akustikk som rager langt over dagens Oslo Konserthus. 

Nå har vi fått nye Deichman på plass, Operaen er solid etablert, nye Nasjonalmuseet er bygget, til og med Munchmuseet ble endelig ferdig til slutt. Nå er det virkelig Oslo-Filharmoniens tur. Vi har sannelig ventet mer enn lenge nok på at det skal bli deres tur! 

Hovedstaden har mange flotte og viktige bygg, men den siste bygningen mangler: et nytt Oslo Konserthus. Vi trenger å få høre den vidunderlige musikken som Oslo-Filharmonien er i stand til å lage i et nytt og bedre konserthus. Virkelig.

Les også:

Ettertanke | Du velsignede kjærlighet - om hva Mahlers 3. symfoni forteller
SEGL, døden og håpet - katolsk årsskrift med nydelig artikkel om Gustav Mahler, MÅ leses

Novembervelsignelser | Gamle venner og ny snø

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Takk, Gud, for helga da både den aller første snøen («Mamma, se, det snøøør! Jeg elsker snø!») og en god, gammel venninne kom til Oslo.

Vi klarte til og med å komme oss i kirken i dag, der Johannes sang i familiemessen med aspirantkoret, og der vi ble enda bedre kjent med en ny familie i menigheten. Veldig stas!

Dikteren Kolbein Falkeid er en av mine favorittdiktere. Jeg har elsket diktene hans siden jeg var tenåring og gikk på Skeisvang videregående skole i Haugesund. Falkeid var norsklærer i parallellklassen vår, og hele skolens stolthet. Han er en av dem som gjør meg stolt over å komme fra Haugesund.

Iallfall: Jeg har tidligere skrevet om hvordan jeg liker november, fordi det er årets kanskje snilleste og minst kravstore måned. Det står jeg fortsatt fast ved.

Jeg har også skrevet bloggposten Venner | Goethe, Anne, Ole Paus og Gud om viktigheten av  vennskap, spesielt takknemligheten for gamle vennskap.

«Beslektede sjeler er ikke så sjeldne som jeg trodde før. Det er fantastisk å oppdage at det finnes så mange av dem i verden.» 

Anne fra Bjørkely, av Lucy Maud Montgomery 

Denne novemberhelga har jeg blitt velsignet med besøk av min gode venninne Anne-Linn som kom hele veien fra Vesterålen. Tid sammen med Anne-Linn er gull, røkelse og myrra. Vi ble venner i 1997 og har ikke bodd i samme by siden 1998, men likevel har vi klart å holde kontakten. Jeg takker Gud for Anne-Linn, og tenker at den rette hyllesten til henne er å dele dette diktet av Kolbein Falkeid som du finner i må ha-boken Samlede dikt av Kolbein Falkeid.

DET ER LANGT MELLOM VENNER

Det er langt mellom venner. 

Mellom venner står mange bekjentskaper 

og mye snakk. 

Venner ligger som små lysende stuer 

langt borte i fjellmørket. 

Du kan ikke ta feil av dem.

Kolbein Falkeid

Og ja, jeg tenker at både Anne fra Bjørkely-sitatet og Kolbein Falkeid-diktet har rett begge to. Det finnes overraskende mange, små, lysende stuer i fjellmørket. Mange av dem er gode, gamle fjellstuer med de nydeligste tømmervegger, men plutselig dukker det også opp nye, overraskende velsignelser. «Du kan ikke ta feil av dem.»

Dermed skal et utdrag av et dikt som er skrevet av en annen favoritt av meg, Hans Børli, få avslutte helgen:

«Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.»

(Fra Tankestreif (1991), utdrag fra diktet Junikveld)

#novemberbliss

Bliss

Definition:

1. supreme happiness; utter joy or contentment:wedded bliss.
2. Theology. the joy of heaven.
3. heaven; paradise: the road to eternal bliss.
4. Archaic. a cause of great joy or happiness.

Til slutt, her er noen glimt av #novemberbliss:

Å våkne opp til en ny dag med årets første snø. "Mamma, se, det snøøør! Jeg elsker snø!"

Maria-rosen. Og hagerosene.

Plutselig hadde vi vinterroser i hagen vår.

Anne-Linn og Ragnhild. Venner siden 1997.
«En venn er noe som hjertet trenger hele tiden.» (Henry van Dyke)

Venner | Goethe, Anne, Ole Paus og Gud

FINE FJELLFOLK: Ved Huanghua - den ville delen av den kinesiske mur.

The world is so empty
if one thinks only of mountains, rivers and cities;
but to know someone here and there
who thinks and feels with us,
and though distant, is close to us in spirit
— this makes the earth for us an inhabited garden.

Johann Wolfgang von Goethe

Vakkert, ikke sant? Jeg har samlet på ord helt siden jeg var tidlig i tenårene. Goethe-sitatet over her har fulgt meg i tjue år nå. Den siste tiden har det kommet til meg spesielt når jeg er ute og flyr, faktisk. Midt mellom noen jeg er glad i. På vei til noen. På vei fra noen. Da kjenner jeg at «Ja. Akkurat sånn er det.» «De her gjør at verden ikke føles tom.»

Goethe-øyeblikk.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Nye og gamle venner

Sjøutsiktbildet ovenfor her er tatt under et slikt Goethe-øyeblikk i høst på vei hjem fra en begravelse i Haugesund der en god barndomsvenninne hadde mistet faren sin. Han var glad i båtliv og jeg har mange gode barndomsminner fra hytta deres ved sjøen (eller "på landet", som det heter i Haugesund). 

Selv om det heldigvis er slik at man kan få nye, gode venner hele livet, kan man ikke få nye, gode, gamle venner, så det gjelder å ta godt vare på hverandre. (Det vil si: Venner jeg får nå, vil jo faktisk være veldig gamle venner om 30-40 år, da. Ja ja. Uansett gjelder prinsippet om å ta godt vare på hverandre.)

«Beslektede sjeler er ikke så sjeldne som jeg trodde før. Det er fantastisk å oppdage at det finnes så mange av dem i verden.» 

Anne fra Bjørkely, av Lucy Maud Montgomery 

Det er akkurat det jeg kjenner på når jeg flyr. Etter å ha studert, reist, jobbet og bodd i fire byer i Norge og to byer i Kina - og fått venner fra mange flere steder enn det - føler jeg meg rik der oppe i lufta. Jeg vet at det er så mange gode folk der nede, fra Vesterålen i nord til Høvåg i sør, fra Bergen i vest til Oslo og Fredrikstad i øst - for ikke å glemme fra USA i vest til Japan i øst. Takk for alt godt jeg har fått, og for alt som jeg har fått gi. Det tenker jeg på der jeg sitter alene oppi flyet, på et sted der jeg fysisk sett er helt uten connection med noen, men samtidig er så veldig bevisst på dem akkurat da, disse som "though distant, is close to us in spirit". 

 - Vennene mine!

Etter å ha blitt en del av Den katolske kirke har jeg oppdaget at det finnes enda flere beslektede sjeler enn jeg trodde her i verden. Det er en ekte connection som bare er der med en gang - gjennom Jesus og hans kropp, Kristi legeme, Kirken. Gjennom Gud, han som alltid er der, også når andre går bort.

Uansett hvor jeg er i verden føler jeg meg hjemme og inne i familien når jeg kommer inn i en katolsk kirke eller er en del av en katolsk forsamling - selv i et fremmed land. Jeg har vel i grunnen blitt litt som min lille Maria (2,5 år) som da hun kom hjem til stuen full av ni år gamle ukjente jenter (storesøsterens bursdagsselskap) utbrøt jublende: "Vennene mine!"

Hva kan jeg si? Jeg er takknemlig. Jeg skulle ønske enda flere fikk oppleve det. Velkommen hjem til Den katolske kirke!

https://www.youtube.com/watch?v=T0mNeja7M4E

Hvem kommer til meg når andre går bort, hvem blir igjen? 

Hvem vil ta meg inn til seg, når det blir kaldt,

hvem vil si: du er av meg, jeg elsker din sjel gjennom alt.

Hvem orker å se meg som den jeg er,

og elske meg som en sønn?

Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn.

Ole Paus

Utdrag fra sangen "Det begynner å bli et liv" av Ole Paus. Lytt til Ole Paus her på Spotify. Du kan også høre den her i Anita Skorgans innspilling.