Google Analytics

29 august 2021

Sammen for menneskeverdet

Sammen for menneskeverdet. KrFU-leder Edel-Marie Haukland og jeg utenfor St. Olav domkirke etter kveldsmessen forrige søndag. Jeg står på 7. plass på stortingslisten til Oslo KrF.

Selvsagt må vi fortsatt ha en annerledes dag i uka! Det stemmer jeg for! Hva har du brukt din søndag på?


I dag har jeg nytt to timer på terrassen, med utsikt over vakre Oslofjorden, med gule blomster og ei gul sol fra lyseblå himmel - i fabelaktig selskap med Lytteklubbens Erling E. Guldbrandsen , Edvard Grieg, Leif Ove Andsnes og Ingrid Røynesdal. Hvis butikkene hadde vært åpne, hadde jeg i stedet vært på et handlesenter for å handle inn gymutstyr til barna i dag. Jeg er veldig glad for at det ikke er et alternativ! 

Etterpå ble det søndagsmiddag med familien, kveldsmesse i St Olav og utdeling av KrF-brosjyrer utenfor kirken. 

Det er ikke en selvfølge at søndag er en annerledesdag. Helligdagen er et politisk valg som ble gjort for nesten tusen år siden, og som vi må bevisst holde fast ved i dag, ellers glipper denne skatten mellom hendene på oss. Det må ikke skje! Vi må bevare søndagen som helligdag, fridag og annerledesdag. Helligdagene våre er en del av kristenretten som ble innført i Norge på Mostratinget i 1024.

Men det finnes enda viktigere ting enn dette som står på spill nå. Det er selve menneskeverdet som er i fare i dette stortingsvalget. Det som virkelig står på spill er alle menneskers rett til å leve.



Onsdag denne uken deltok jeg i panelet under temakvelden "Politikeren - vår tids frelser?" i Misjonssalen, sammen med NLMs informasjonsleder Espen Ottosen og Minerva-journalist Andreas Espegren Masvie. Det ble en spennende samtale om politikk og kristen tro.

Hva er politikkens rolle blitt i dag og hvordan skal vi som kristne forholde oss til politikk?
Tror vi på politikeren, den allmektige, som kan redde deg fra klimakrise og pandemier, gi deg mer penger, god helse, passe barna dine, skaffe deg jobb og generelt gi deg et bra liv?
Bør vi som kristne engasjere oss i politikk?

Jeg fikk blant annet fortalt om tre av prinsippene fra katolsk sosiallære; om bonum commune (det felles beste, the common good), solidaritetsprinsippet (som drar oss mot ventresiden) og subsidiaritetsprinsippet (som drar oss mot høyresiden, og som går ut på at familien er samfunnets grunnceller, og at avgjørelser skal tas på lavest mulig nivå - de "høyere nivåene" er til for å hjelpe de lavere, ikke omvendt.)

Jeg kom også inn på pave Johannes Paul II som advarte mot faren for at velferdsstaten overtar Guds plass; som den allmektige far som gjør at du er trygg. Da siterte jeg faktisk også fra Martin Luthers forklaring til det første bud. Han skrev: "Hva vil det si å ha en gud, eller hva er gud? Svar: En gud er den som en skal vente seg alt godt av, og som en skal ta sin tilflukt til i all nød. Det å ha en gud er altså ikke annet enn å tro og forlate seg på ham av hele sitt hjerte. Det er, som jeg ofte har sagt, bare hjertets tro og tillit, som gjør både Gud og avgud. Er troen og tilliten rett, så er også din gud rett.
På den annen side, der hvor tilliten er falsk og uriktig, der er heller ikke den sanne Gud. For de to: tro og gud, hører sammen. Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er altså din gud."

Samtalen ble tatt opp på lyd og vil sendes på radiokanalen pTro i etterkant.

Rødt og SV vil at det skal være fri abort helt fram til levedyktig alder i Norge, det vil si til og med uke 22. Det er groteskt! Arbeiderpartiet, Venstre og MDG vil ha fri abort til uke 18. Det er også grusomt.

Dersom sosialistisk side får flertall, vil abortloven utvides slik at det blir fri abort til uke 18. Jeg ser ikke for meg hvordan Senterpartiet (SP) skal kunne klare å lage en regjeringsavtale der de får stoppet denne radikale svekkelsen av fosterets menneskerettigheter. De har ikke en gang lovet at de vil prøve på det. Ved å stemme på SP vil du sørge for at sosialistisk side får flertall og utvider abortloven.

Et ufødt menneske har fulle arverettigheter i Norge, helt fra unnfangelsen, men det har ikke rett til å leve. Er ikke det absurd? Som samfunn anerkjenner vi at barnet er et menneske med rett til å arve sin far helt fra unnfangelsen av, selv om faren skulle dø månedsvis før barnet blir født. Men vi anerkjenner ikke at det samme mennesket har rett til å leve.

Vi har straffeansvar for å ta ørneegg i Norge, mens det er fritt fram for å avslutte et annet menneskes liv. Er ikke det absurd? Ørner er viktige. Men det er mennesker også.

Jordmorforbundet NSF har nylig utført en undersøkelse blant sine medlemmer om utvidelse av kvinners rett til selvbestemt abort, melder Sykepleien. Av jordmødrene som har svart, er det seks prosent som i dag har benyttet seg av reservasjonsretten når det gjelder å bistå kvinner ved abort. Dersom retten utvides til 18 uker, sier hver fjerde (!) jordmor at de vil benytte reservasjonsretten. Dersom selvbestemt abort utvides til uke 22, vil halvparten av jordmødrene bruke reservasjonsretten! Dette er et kraftig signal fra de fagfolkene som er tettest på den faktiske, fysiske virkeligheten vi snakker om i denne saken.

Menneskeverdet og den dødelige abortpolitikken

Problemet vårt er dette: Lover endrer holdninger. Det har de alltid gjort. Folk følger normene. Normer har en normerende virkning, og lover er de sterkeste normene vi har. 

Når loven sier at abort, uansett grunn, er helt OK fram til uke 18, så vil folk forholde seg til det, og ta valg deretter.  Lederen i Jordmorforbundet er redd for at flere kvinner vil bli presset til abort dersom Norge får fri abort til uke 18.

En utvidelse av abortloven vil ha en sterk signaleffekt, og vil over tid endre både holdninger og handlingsmønster. Nordmenn flest - lovlydige som vi er - har en tendens til å tilpasse sine standpunkter i etiske saker etter hva som til enhver tid er norsk lov. Det ser vi tydelig når vi sammenligner abortstatistikken i de ellers sammenlignbare, nordiske landene. (I Sverige får kvinner gratis prevensjon fram til de er 21 år gamle. I Norge får man det fram til man er 24 år.)

Her er de harde fakta:
  • Sverige, som har selvbestemt abort inntil 18. uke av svangerskapet, hadde i 2019 16,4 aborter per 1 000 kvinner.
  • Tilsvarende tall fra Finland - der man har en mer restriktiv prasis og krever attest fra lege uansett svangerskapslengde - var kun 7,7 aborter per 1 000 kvinner.
  • Norge hadde samme år 9,7 aborter per 1 000 kvinner.
  • Sene svangerskapsavbrudd er sjeldne, men også raten av disse var mer enn dobbelt så høy i Sverige som i Norge i 2019.
(Kilde til disse fire faktapunktene: https://tidsskriftet.no/2021/06/fra-redaktoren/tallenes-aborttale)

Dersom vi får en økning fra dagens 9,7 aborter per 1000 kvinner i Norge, til svensk nivå med 16,4 aborter per 1000 kvinner, vil det innebære at aborttallene i Norge øker med hele 69 prosent.

En potensiell 70 prosent abortøkning i Norge - DET er det alvoret velgerne må ta inn over seg. DET er det som folk i Norge nå oppfordres til å stemme for. Jeg vil på det sterkeste oppfordre kristne (og alle andre mennesker av god vilje) til å sørge for at AP, SV, Rødt og MDG ikke kommer i posisjon til å få gjennomført sin dødelige abortpolitikk. Det innebærer at jeg også oppfordrer til å unngå å stemme på Senterpartiet, som vil gi disse partiene makt.

I 2020 ble det registrert 11.081 svangerskapsavbrudd i Norge, ifølge FHI. (Kilde: https://www.fhi.no/hn/helseregistre-og-registre/abortregisteret/abort---fakta-med-statistikk/)

En 69 prosent økning i aborter i Norge fra 2020-nivå, vil si at hele 18 727 mennesker vil bli fratatt livet i abort. Hvert år.

Det er 7265 flere aborter. Hvert år.

Det er 290 flere skoleklasser med 25 barn som blir visket ut. HVERT ÅR.

Det finnes ingen annen politikk du kan gå inn for som vil medføre at 7265 norske barn blir fratatt livet hvert år.

Kjære kristne bror og søster - kjære alle mennesker av god vilje: Dette vil du ikke være med på. Dette vil du ikke ha ansvaret for. 

Stem på KrF. Stem iallfall på et parti som har reell sjanse til å komme inn på Stortinget, og som ikke går inn for utvidelse av abortloven, og som ikke sørger for at de abortradikale partiene kommer til makten.
 
Førstesiden av Klassekampen: "Slik vil MDG, Raudt og SV sikre radikalt skifte: Slik skal dei presse Støre."
Situasjonen på rød-grønn side er så ustabil og uforutsigbar at ingen aner hvordan de neste fire årene vil bli dersom dagens regjering faller. Rødt, MDG og SV forener seg nå, og er til sammen større enn Senterpartiet. Alt tyder på at dette blir et storting der alt kan skje, dersom de ikke-sosialistiske partiene mister flertallet.

 Jeg vil si at uansett hvem som er statsminister etter valget, er det viktig at sentrumspartiet KrF er så stort som muligVi har hatt suksess før med å få gjennomslag hos mindretallsregjeringer ledet av AP. Før de rødgrønne kom til makten i 2005, var faktisk mindretallsregjeringer normalen i det norske Stortinget. Vi kan fort havne der igjen.


Søndagen er hellig uansett hva politikerne bestemmer. Men for at søndagen skal være en reell annerledesdag, er vi avhengig av at det er en kollektiv fridag. Butikkmedarbeidere kan ikke velge å ha søndagene fri dersom butikkene holder åpent.

All ære til dem som jobber søndager! Jeg vokste opp med foreldre som konstant jobbet helg (en sykepleier + en overlege = dobbelt opp med helgevakter). Med hånden på hjertet: Vi må virkelig jobbe for at bare de som MÅ skal jobbe søndager. Helsepersonell må. Butikkmedarbeidere må ikke.

Annerledesdagen er ikke et prosjekt som enkeltmennesker kan stable på beina alene. Verdien av en slik felles fridag avhenger nettopp av at den er felles for så mange som mulig. Denne gaven fikk vi i Norge på Mostratinget i 1024. Vi må ta godt vare på den!

Dagens søndagsmiddag med fløte- og sjampinjongsaus. Mmm! Det har jeg ikke tid til i "fem barn og full jobb"-hverdagen. Takk og lov for søndagen!

Utenfor St. Olav domkirke etter messen i kveld. SÅ takknemlig for at jeg fikk gå til messe i kirken nok en søndag! Etter koronatiden er ingenting en selvfølge lenger.

Daniel Overskott og jeg utenfor Filadelfia i kveld. Jeg syklet forbi på vei hjem fra kirken, og fikk stått litt der også før jeg dro hjem og la barn.

Bruk stemmen og stemmeretten din!


Å ikke stemme - eller å stemme blankt - er det samme som å gi makt til de partiene du virkelig ikke kan fordra. Derfor anbefaler jeg at du stemmer på det partiet du er minst uenig med.


Det er hundre gode grunner for å stemme KrF, men jeg har ikke tid til å gå grundig gjennom dem alle. Det viktigste er at ideologien er riktig. Altså: At verdiene, de grunnleggende ideene og prinsippene er riktige. Ut fra dette springer alt annet: 
  • Menneskeverd i alle livets faser. Ingen skal sorteres bort! 
  • Et tydelig nei til svekkelse av rettsvernet for ufødt liv. 
  • Et tydelig nei til aktiv dødshjelp. 
  • Tid og valgfrihet til familiene. Vi vil styrke, ikke styre familiene. Vi sier ja til kontantstøtte og nei til tvungen tredeling av fødselspermisjonen. Familiene vet best selv hva som er best for akkurat dem!
  • En omsorg for de mest sårbare blant oss. (Noe som får følger på mange områder, inkludert alkoholpolitikken.)
  • KrF har sørget for at barnetrygden har økt for første gang siden 90-tallet. Og vi har nesten tredoblet engangsstønaden for gravide! Nå jobber vi for et fritidskort til alle barn, slik at barn fra fattige familier kan få en mer normal barndom.
  • Et tydelig ja til at det skal være godt og trygt å bli gammel i Norge.
  • En solid støtte til trosfriheten, trossamfunnene, friskolene, ideelle og frivillige aktører. Samfunnet er mer enn staten. Sivilsamfunnet er også viktig!
  • En nestekjærlighet og solidaritet som ikke stopper ved Norgesgrensen. 
  • En brann for bøndene, jobbskaping og flere arbeidsplasser rundt omkring i hele det vakre landet Gud har gitt oss. 
  • Og sist, men ikke minst: Forvalteransvaret som gir oss et dyptfølt ansvar for å ta vare på jorda for de som kommer etter oss.

 Jeg må bare si meg enig med Øyvind Håbrekke i Trøndelag KrF, når han skriver: «KrF er ikke bare ett av miljøpartiene. Vi er det beste.»

Det er virkelig verdt å lese Øyvind Håbrekkes innlegg, her: https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/eEaJR9/kulturen-klimaet-og-krf

I programmet til årets valg har KrF gjort det grønne skiftet til en hovedsak og vi er det eneste partiet som har lagt Klimaomstillingsutvalgets innstilling til grunn i vårt program. I tillegg til å se på partiprogrammene må man også se på partienes troverdighet, det vil si deres evne og vilje til å gjennomføre politikken når de faktisk sitter med makt. Jeg blir inspirert og glad av å lese fakta om KrFs konkrete miljø- og klimagjennomslag både historisk og i dag - listet opp i Øyvinds innlegg.

KrFs statsminister er fortsatt den eneste i verden som har gått av på en klimasak (for å bare ha nevnt prikken over i-en). Vi i KrF kjenner på et sterkt forvalteransvar for skaperverket. Det gir oss et dyptfølt ansvar for å ta vare på jorda for de som kommer etter oss. 

KrFs utviklingsminister Dag Inge Ulstein fikk velfortjent ros fra Miljøstiftelsen ZERO nylig. De gikk ut og sa at det grepet som KrFs utviklingsminister har tatt, er det aller viktigste som norske politikere kan gjøre for å bekjempe klimaendringer. Du kan se dem si det selv her: https://www.facebook.com/100003225466868/posts/4200793500038124/?d=n

Skjebnesvangert valg

Det er mye som står på spill nå. Dersom KrF kommer under sperregrensen, vil partiet få bare 1-2 representanter på Stortinget, i stedet for 8-9. Det er dramatisk! Noen få, hundre stemmer i hele Norge kan være det som utgjør hele forskjellen mellom én representant og en normal stortingsgruppe. Hjelp oss over sperregrensa!

Det er ikke en kristenplikt å stemme KrF. Det finnes gode grunner for å stemme på andre partier også, men selv stemmer jeg KrF, og oppfordrer deg til å gjøre det samme. Fordi jeg ser at i vår tid er MENNESKEVERDET truet, og KrF er menneskeverdets fremste forsvarer på Stortinget. 

Finnes det noe viktigere enn alle menneskers rett til å leve? Alle andre rettigheter avhenger av denne ene rettigheten - retten til å leve.

Jeg stiller til valg for KrF. Jeg stiller til valg for å kjempe for alle menneskers rett til å leve.

Venstresiden vil styre foreldrene og ta fra dem den kontantstøtten som gjør det mulig for helt vanlige folk å være litt lengre hjemme med barna sine hvis de ser at de trenger det.

Det faktum at KrF går inn for å styrke, og ikke styre familiene, springer direkte ut av subsidiaritetsprinsippet fra katolsk sosiallære. Kristendemokratiet er det ideologiske resultatet du får når du tar prinsippene fra katolsk sosiallære og setter dem ut i praksis. Derfor føler jeg meg så hjemme i KrF, som har nettopp kristendemokratiet som sin grunnleggende ideologi.



Fungerer ikke videovinduet? Da kan du se Oslo KrFs Facebook-video der jeg forklarer hvorfor jeg stiller til valg for KrF her: https://www.facebook.com/239668692797320/videos/145479937767646

24 august 2021

Stort intervju med Carl Høgset: - Canto, ergo sum

- Man må gi av seg selv. Og det musikalske mennesket kan det. Det er en oppgave, en misjon, som vi sangere har, sier Carl Høgset.
Foto: Kjell Viig

Kordirigenten, sangeren og sangpedagogen Carl Høgset (1941-2021) døde brått og uventet onsdag 2. juni 2021, 79 år gammel. I dag bisettes han fra Uranienborg kirke. I 2019 var jeg så heldig å få portrettintervjue den engasjerte korlegenden i fire timer. De timene har jeg oppsummert i det intervjuet du kan lese under her.


Intervjuet ble skrevet for Norges Korforbund, der leserne kjenner godt til Carl Høgset. For sin mangeårige innsats ble han hedret som riddder av 1. klasse av St. Olavsordenen. Han dirigerte elitekoret Grex Vocalis i 48 år, men brant også sterkt for at alle kan synge. Derfor laget han alle kan synge-kor, og han engasjerte seg for at norske barn skal få synge mer i skolen. Til daglig underviste han i sang ved musikklinjen på Foss videregående skole.

- Det er mulig at alle kan lære å synge. Det er en av de grunnleggende ferdighetene som skolen burde lære barn. De må lære å lese, skrive, regne og synge. Å kunne synge er en basisferdighet i livet, sier Carl Høgset. Det er jeg helt enig med ham i. 

Beslektet sjel

Senere ringte Carl meg for å takke så mye for intervjuet. Han skaffet meg gratisbillett til Grex Vocalis' avslutningskonsert i Operaen, og året etter ringte han meg på nytt. Han ville sende meg den ferdige DVD-en fra konserten. Jeg gjorde ham oppmerksom på at jeg ikke lenger jobbet i Korforbundet, for jeg tenkte det nok var derfor han ville at jeg skulle ha DVD-en. Men det var det ikke. Han var bare takknemlig for intervjuet, og ønsket at jeg skulle få opptaket uavhengig av hvor jeg jobbet ikke. Ikke visste jeg at det skulle bli siste gang jeg snakket med Carl - på denne siden av døden.

De fire timene jeg tilbrakte i hans vakre hjem i Sørkedalsveien, den 19. august 2019, er en skatt jeg bærer med meg. Aldri før har noe intervjuobjekt lest dikt for meg, delt så mye fra sitt liv med meg (mer enn det jeg har skrevet i portrettintervjuet her) og tatt seg tid til å bare sitte ned og lytte til musikk sammen med meg. Ikke har jeg fått ni cd-er og sangopplæring av noe intervjuobjekt før, heller. Det er virkelig noe av det fineste med å være journalist: Alle de fantastiske menneskene du møter. 

«Beslektede sjeler er ikke så sjeldne som jeg trodde før. Det er fantastisk å oppdage at det finnes så mange av dem i verden.» 

Anne fra Bjørkely, av Lucy Maud Montgomery 

Nå synger Carl Høgset i det himmelske kor. Her kan du lese noen av hans ord, slik han sa dem til meg for ganske nøyaktig to år siden, da jeg besøkte ham i hans vakre hjem i Sørkedalsveien, den 19. august 2019. Det er en ære å få dele noe av den rike arven etter Carl Høgset med dere. 

Oppdatering 25. august: Aller nederst i saken finner du nå bilder fra bisettelsen.

- Canto, ergo sum


Etter 48 år som dirigent for et av Norges fremste kor, er Carl Høgset (77) fortsatt like begeistret for verdens beste instrument: Koret. Søndag 22. september 2021 har Grex Vocalis sin avskjedskonsert i Operaen i Oslo.


Dette intervjuet stod på trykk i forkortet versjon i Korbladet nr. 2-2019, og ble publisert i full versjon på korbloggen.no.

- Vil du ha en kopp te? La-di-di-dam-dam-di-di-di-di.

Nynningen høres hele veien inn i den ærverdige stuen når Carl den store – mannen bak fenomener som Grex Vocalis, Norges ungdomskor, Oslo domkirkes guttekor og Alle kan synge-korene – går ut på kjøkkenet for å lage te.

Et intervju med Carl Høgset inneholder mye sang, krydret med solide doser opplæring i sangteknikk. Carl Høgset er nemlig sterk motstander av at folk skal presse stemmen sin med magen gjennom den godt kjente «støtten fra magen». Høgset er old school, og synger på den gamle bel canto-måten fra 1600-tallet.

- Mellomgulvsmuskelen, diafragma, er en innpustmuskel, ikke en utpustmuskel. Se på spedbarna: De fyller opp lungene sine, og mellomgulvet følger bare etter når de tømmer lungene. Når du bruker stemmen på denne naturlige måten, synger du på luftstrømmen. Ikke bruk for mye trykk. Man skal bare puste med magen. La magen gå inn av seg selv, og bare la tonen få lov til å komme. Da blir det mye vakrere. Hør forskjellen, sier Høgset, og demonstrerer begge teknikkene.

Bel Canto betyr «vakker sang», og det høres faktisk vakrere ut når Høgset synger med den tradisjonelle sangteknikken. Mykere. Men like kraftfullt.

- De fleste korledere går lei før det er gått 48 år. Hvordan har du orket å holde på så lenge?

- Det har vært tider da jeg har tenkt «Nå er det nok». Men så har jeg tenkt at «Hvis jeg slutter nå, kommer jeg aldri til å få et slikt instrument igjen». Løsningen min har vært å tenke at jeg må bli bedre selv. Jeg må forlange mer av meg selv og bli en dyktigere instruktør og en dyktigere pedagog. Koret er et levende, fantastisk instrument.
(Intervjuet fortsetter under bildet.)
Tre spellemannpriser i vinduet
Som eneste kor i Norge, har Grex Vocalis vunnet hele tre spellemannspriser: ● 1977 for Grex Vocalis: Norwegian Folksongs & European Madrigals (Arne Bendiksen) ● 1983 for Renessanse for kor (Kirkelig Kulturverksted) ● 2006 for Draumkvedet. Arne Nordheim (Simax). Grex Vocalis har gitt ut 10 innspillinger og medvirket på 15 andre.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

- Høyere nivå nå

I dag har Norge et rikt korliv med en mengde dyktige dirigenter og amatørkor. Slik var det ikke da Grex Vocalis så dagens lys i 1971. Den gang var det ingen musikkinstitusjoner som tilbød bachelor- og mastergrad i kordireksjon, og ingen hadde hørt Poulencs kormusikk i Norge.

- Ditt repertoarvalg og dine tolkninger brakte noe helt nytt inn i det norske musikklivet. Hva vil du si om hvordan Kor-Norge har utviklet seg i løpet av disse 48 årene Grex Vocalis har levd?

- Det har utviklet seg veldig fint! Nivået har steget bemerkelsesverdig disse årene, og det er klart at de nye utdanningsmulighetene har hatt mye å si, sier Høgset.

Selv har han to års fordypningsstudium i sang og direksjon, etter først å ha studert fransk og tysk og tatt hovedfag i musikk. Et av tipsene han fikk av direksjonslæreren, var å øve på å dirigere under vann.

- Da får du masse motstand i armene, og får kraften til å føre frasene med den rette spenningen i armene. Gjennom studiene får du et teknisk grunnlag. Etter det må du finne din egen måte å dirigere på.

Den syngende, reisende hjord

Det var gjennom latinstudiene under forberedende på Universitetet at Høgset dumpet over ordet grex.

- Grex tilhører en bitteliten ordklasse, og betyr hjord. Altså en dyreflokk, men hjord høres bedre ut, sier Høgset og smiler.

Grex Vocalis betyr med andre ord «den syngende hjord», og hyrden heter Carl. Han har gjett koret over hele verden, fra Cuba i vest til Russland og Japan i øst, men først og fremst veldig mange ganger til Italia i sør. Det startet med en suksessfull førstereise til en sangkonkurranse i Arezzo i Italia i 1973, og siden har det bare ikke tatt slutt. Gjennom sangen og reisene har kormedlemmene fått nærkontakt med kulturarv i videste forstand.

- Italia er mitt favorittland. Det har det vært helt siden jeg var der som 18-åring. Jeg har vært i Italia tre ganger bare i år. Et kor på reise kommer nærmere hverandre. Vi spiser sammen, vi opplever ting sammen: Det lyttende publikummet, de rørende øyeblikkene under konsertene. Det blir en veldig god stemning på tur. Turene er viktige i et kors liv. Et kor trenger å dra på tur, sier Høgset. Dyptfølt.
(Intervjuet fortsetter under bildet.)
Kormedlemmer blant ruinene på Akropolis i Athen
Grex Vocalis har holdt konserter i Japan, Cuba, Russland, Italia, Tyskland, Spania, Finland, Danmark, Sverige, England, Nederland, Belgia, Sveits, Frankrike, Slovenia, Polen og Hellas. Her er koret på Akropolis i Athen i 1981.
Foto: Grex Vocalis' arkiv

Mest takknemlig for

- Når du ser tilbake, hva er det du da kommer til å være mest takknemlig for at du har opplevd med Grex Vocalis?

- At jeg har fått lede et så fint ensemble i så mange år. Jeg skulle gjerne holdt på til 50-årsjubileet om to år, men Parkinson-sykdommen hindrer meg i det. Jeg har forsonet meg med det. Alt har sin tid i livet.

- Hva kommer du til å savne mest når Grex nå legges ned?

- Musikken. Og samværet med sangerne. Det er et veldig nært og vennskapelig samvær. Alt vi har opplevd, det kommer jeg til å savne.

- I 2007 sa du om Grex Vocalis: «Det er mitt barn - mitt livsverk! Det skal bli stående etter meg.» Jeg må spørre om det som alle lurer på: Hvorfor vil du legge ned koret? Hvorfor vil du ikke det skal videreføre arven etter deg?

- Navnet «Grex Vocalis» kan ikke videreføre arven etter meg. Enhver ny dirigent har rett til å undervise sitt kor i sin oppfatning av syngemåte og klang. Det vil derfor ikke gå lang tid før klangen, repertoaret og stemningen i koret er en annen. Koret blir et annet kor. Derfor vil jeg ikke at navnet «Grex Vocalis» skal videreføres. Det som blir stående etter meg og som lever videre er alle opptak av Grex Vocalis på vinyl, CD og i NRKs arkiv. Disse skal være eksempler på korets klang og tolkninger under min ledelse. Slik sang Grex Vocalis.

- Mine korister kommer til å fortsette å synge. Noen av dem slutter seg sammen i et nytt kor, og noen får plass i andre kor.
(Intervjuet fortsetter under bildet.)
Oppstilt kor i bunader. Grex Vocalis
Grex Vocalis deltar under Festspillene i Bergen i 1985.
Foto: Trygve Schønfelder

Rik på overtoner

Grex Vocalis har sunget et bredt spekter av sjangre, men er fremfor alt kjent for tidligmusikken: Middelalder-, barokk- og renessansemusikk. «Legenden Grex Vocalis» ble støpt nettopp i en rendyrking av tidligmusikktradisjonen, noe som fortsatt kan høres i korets homogenitet, renhet og klang.

- Hvordan vil du beskrive Grex Vocalis’ klang?

- Det er en klang jeg har søkt gjennom mange år: Den er glansfull, klar og briljant. Det er en klang som bærer, og som er rik på overtoner.

Musikkens transcendens

- Du har sagt noe utrolig fint om korsang: «Alle stemmene, alle sjelene forenes i klang, i ett utrykk som er noe mer enn hver enkelts uttrykk. Det er et samvirke, en sjelenes forening. Den menneskelige stemmen har denne evnen til å bevege hjertet hos folk, selv om de ikke forstår teksten. Jeg har opplevd det i mange land.» 

- For å få til det, må jeg gå helt inn i musikken, og jeg må være helt ærlig. Jeg pleier alltid å si til koret før vi går inn, at «Nå skal vi ikke vise hvor flinke vi er. Nå skal vi gi noe. Ut fra våre egne hjerter. Fra oss selv.» Hvis vi gjør det, rører musikken oss alle. Men vi må alle sammen være ærlige, og åpne, ikke hovmodige eller selvopptatte. Vi må gi kjærlighet.

- Vi må være et medium, på en måte, for musikken, for klangen, for komponistens realisering av teksten. Gjør vi det, så skjer det. Da står rommet og tiden plutselig stille, mens musikken beveger seg. Musikken griper inn og lever sitt eget liv. Da blir vi rørt, både tilhørerne og vi som synger og dirigerer.

- Dette øyeblikket er mitt mål i enhver konsert. Til og med spedbarn som ligger for seg selv i en barnevogn merker det når dette helt spesielle øyeblikket inntreffer; når musikken overtar rommet. Det hendte senest nå i mai da vi holdt konsert i Os kirke.

- Da begynner jeg å gråte

- Du skal selvsagt øve deg teknisk, slik at du blir flink. Men det er først når du er dedikert og går inn i musikken på komponistens og tekstforfatterens premisser – det er først da du kan oppleve dette. Og når du opplever dette i kor, da er det veldig sterkt. Veldig sterkt. Når jeg opplever dette når jeg dirigerer, kan jeg begynne å gråte. Jeg blir så engasjert at jeg får tårer i øynene og kroppen min skjelver.

- Dette kan ikke læres. Du må hente det fra ditt eget liv, fra din egen kropp, fra din egen erfaring. Du må gi kjærlighet, og når du gjør det, får du den tilbake.

- Kjærlighet er å gi seg selv helt over. Og det er når du i musikken gir deg selv helt over, at dette skjer.

- Det er det. Og det må vi søke. Men jeg husker at det kom uforvarende på meg den første gangen jeg opplevde det, på scenen i et teater i Arezzo, under en konkurranse. Det var et stykke av Poulenc som heter Vinea Mea Electa. Plutselig begynte kroppen min å skjelve. Jeg ble veldig rørt og tårene begynte å renne nedover kinnene. Og det varte ikke bare ett øyeblikk. Det varte i noen minutter.  Etterpå tenkte jeg: Hva skjedde nå? Og: Hvordan kan jeg få det til igjen?

- Jeg har lært meg at det er bare én måte å gjøre det på: Du må være helt åpen. Ærlig. Ikke selvopptatt. Og gi alt du har. Derfor kan ikke jeg holde flere konserter etter hverandre på samme kveld. Jeg må fyre av alle rakettene, alt jeg har, på én konsert. Etter det må jeg gå hjem og legge meg.
(Intervjuet fortsetter under bildet.)
Grex Vocalis Paa Oscarshall i 1981
Grex Vocalis på Oscarshall i 1981.
Foto: Grex Vocalis' arkiv

- Vi er på oppdrag fra høyere makter

- Grex-sangeren Sean Kjartan Iversen skriver at grexere er «mennesker som har evnen til å enhetliggjøre seg selv»? Er det det vi er inne på her nå? At man gir seg selv så helt over at man går opp i en høyere enhet?

- Ja, det tror jeg. Han vet det også. Man må gi av seg selv. Og det musikalske mennesket kan det. Det er en oppgave, en misjon, som vi sangere har. Det er en amerikansk dikter som heter Henry Wadsworth Longfellow som skrev et dikt som heter «The Singers», på 1800-tallet, sier Høgset.

Han går bort til de rikholdige bokhyllene og finner fram boken der diktet står; i et festskrift til sanglæreren Cornelius L. Reid.

- Reid har vært en veldig viktig sanglærer, og han har vært gjennom den samme utviklingen som meg: Vi har begge søkt tilbake til de gamle mesterne for å lære den riktige måten å synge på. Jeg skal lese det første verset av diktet for deg, sier Høgset og leser:
«God sent his singers upon earth
With songs of sadness and of mirth,
That they might touch the hearts of men,
And bring them back to Heaven again.»
(Og hvis du lurte: Mirth betyr ting som fryd, lykkelig latter, et lett hjerte).

- Det er så fint. Jeg har lest dette for Grex, og sagt at det er slik vi skal tenke. Vi er på oppdrag fra høyere makter. Og det vi skal gjøre er å øve oss i å røre menneskenes hjerter.
(Intervjuet fortsetter under bildet.)
"Adoramus te Christe". Italia, 2019. Stadig er det noen nye trapper å synge i.
Foto: Beate Styri

Menneskenes hjerter

- Sigrid Undset sier: «Ti sed og skikk forandres meget, alt som tiderne lider og menneskenes tro forandres, og de tenker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager». Er du enig med Undset? Denne tidlige musikken som du har lært oss å bli glad i – er det derfor den taler til oss i dag?

- Ja. Og noe av det aller fineste er den store messen av Palestrina, Missa Papae Marcelli. Satsen er seksstemmig, der det ligger et firstemmig mannskor i bunnen, med to tenorstemmer som går rundt hverandre, en barytonstemme og en basstemme. Da får du mannskorets veldig sterke overtoner i bunnen. Oppå det har du en altstemme og en sopranstemme. Du får en overtonerik klang.

- På avslutningskonserten i Operaen skal vi synge en motett av Palestrina: «Super Flumina Babylonis». Teksten er fra Salme 137 i Bibelen. «Ved Babylons floder satt vi og gråt da vi kom Sion ihu.» Jeg elsker kirkemusikk. Palestrina er enestående. Har du tid til å høre?

Selvsagt har jeg tid. Renessansemusikken fyller hele den store, gamle stuen på Smestad. Århundrene forsvinner, og vi med dem. Vi er på én og samme tid på Smestad med Grex Vocalis, i Babylon med israelsfolket og i 1500-tallets Italia med den store Palestrina. Blandingen er magisk. Dette er musikk som lever, 500 år etter at den ble til.

«Tradisjon er ikke å tilbe asken,
men å vedlikeholde ilden.
»
Gustav Mahler

- Komponisten Gustav Mahler skal ha sagt at tradisjon er ikke å tilbe asken, men å vedlikeholde ilden. Kjenner du deg igjen i det?

- Det er veldig godt sagt. Oslo-Filharmoniens dirigent Mariss Jansons skrev en gang i Aftenposten at «det er dirigenten som må tenne ilden». Det bet jeg meg merke i. Det er jeg som har flammen. Jeg må åpne døren til hjertet mitt, slik at alle kan se flammen som brenner der inne. Det er vår oppgave å vedlikeholde ilden.
(Intervjuet fortsetter under bildet.)
Carl Høgset dirigerer Grex Vocalis under en konkurranse i Arezzo i Italia i 2010. Høgset er æresmedlem av Norges Korforbund og Foreningen norske kordirigenter (FONOKO). Han er også utnevnt til Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sin innsats for norsk musikkliv. Sommeren 2018 mottok han den internasjonale hedersprisen «Una Vita Per La Direzione Corale» («Et liv som korleder») fra l’Associazione Seghizzi, Gorizia, for sin store innsats for korfeltet gjennom et helt liv.
Foto: 
Polifonico.org

- Korsang gjør livet helere

Et kor forener så mange sider ved det å være menneske. Da Grex Vocalis fylte 40 år, skrev tidligere styreleder Dag Jansson om hvordan tilværelsens ytterpunkter forenes i korsangen: «Det nåtidige og det historiske, det hjemlige og det globale, det individuelle og det kollektive – ytelsen og nytelsen.»

- Det jeg tenker at han sier, er at korsang gjør livet helere. Går det an å si det sånn?

- Ja, det synes jeg. Det er jo slik at nettopp fordi vi gjør dette sammen, er vi ikke så avhengige av at alle sammen må synge helt perfekt hele tiden. Vi kan hele tiden få hjelp og inspirasjon av noen. Det er et samspill som du ikke har når du synger alene. Jeg opplever dette sterkt i Alle kan synge-koret. Her er det mange mennesker som har trodd at de aldri skulle få være med på noe sånt, også får de oppleve det likevel, og det er så sterkt for dem.

- Det er en fascinerende ting med deg: At du har dette elitekoret, også har du samtidig disse som ikke har sunget i kor i det hele tatt.

- Alle må få lov til å være med! Og selv om jeg slutter med Grex, fortsetter jeg med å lede Alle kan synge-koret i Oslo så lenge jeg kan. I min generasjon, da jeg gikk på skolen, hadde man et såkalt «brummekor» for dem som ikke kunne synge. Det var drepende pedagogikk. Det er alvorlig å ødelegge for barn.

- Det er mulig at alle kan lære å synge. Det er en av de grunnleggende ferdighetene som skolen burde lære barn. De må lære å lese, skrive, regne og synge. Å kunne synge er en basisferdighet i livet, sier sanglæreren.

- Canto, ergo sum

I 2007 skrev Carl Høgset en kronikk i Aftenposten der han krevde at barn og unge må få synge hver dag i skolen. Utviklingen går dessverre motsatt vei: Det synges stadig mindre i skolen. Det bekymrer Høgset.

- I et intervju med Nettavisen sier du: «Var jeg kunnskapsminister, ville jeg forordne daglige musikktimer i skolen fra i morgen! Alle trenger å være musikere. Det er for våre sjeler!» Kan dette med at musikken og sangen mer og mer forsvinner ut av skolen ha en sammenheng med endringen i menneskesynet vårt? Selve menneskets sjel har jo forsvunnet ut av skolen. Vi er liksom bare atomer og materie, og «sjel» er blitt et arkaisk ord for noe som ikke finnes lenger. Hvordan kan man synge uten en sjel?

- Jeg tror at hvis du hadde sang i skolen hver dag, ville du finne igjen din sjel. Hvis vi tør å se litt bort fra alt dette som vi lære – kan vi få lære å synge? Og danse? Og lytte til musikk? Kan vi få lov til å lære å oppleve noe sammen?

- Det finnes mye forskning som viser de positive effektene av musikkundervisningen: Barna blir flinkere i andre fag. Men det andre formålet er opplevelsen. Musikken er et mål i seg selv. Den hjelper deg til å finne tilbake til din sjel. Det er noe helt naturlig å synge. Alle barn kan det. Dette er virkelig viktig. Jeg har ikke tenkt å gi opp den kampen der. Vi gir oss ikke!

- Kronikken din het «Canto, ergo sum». «Jeg synger, altså er jeg». Det er en slags overskrift over deg det, egentlig?

- Jeg sier litt høytidelig at jeg er satt til å lære folk å synge. Det kan man spekulere over: Hva er meningen med mitt liv? Hva er det jeg skal gjøre? Det er blitt sånn, at det jeg gjør er å undervise i sang og å lede sang. Jeg tror veldig på det: At det å synge skal så mange som mulig få lov til å være med på.
(Intervjuet fortsetter under bildet.)
Kor på tur, i badebasseng
Glade kordager i Montepulciano i 1984.
Foto: Grex Vocalis' arkiv

- Dere har gjort livet større

Et langt liv med Grex Vocalis og et langt intervju går mot en ende. I fire timer har vi snakket og lyttet til musikk. I 48 år har Grex Vocalis levd. Hvordan går det an å oppsummere fire timer? Eller 48 år?

- Grex-sangeren Sean Kjartan Iversen skriver: «Takk til Carl og Grex Vocalis. Dere har gjort livet større.» Kan det bli bedre enn det? Å gjøre livet større?

- Nei, det kan ikke det. Det er vanskelig å gjøre livet lenger. Men å gjøre livet større, det er fint sagt. Vi trenger alt vi kan få av det som gjør livet større, sier sangens apostel Carl Høgset – på oppdrag fra høyere makter, «to touch the hearts of men, and bring them back to Heaven again».


Her slutter intervjuet. Under følger flere bilder fra avslutningskonserten, fra Carl Høgsets hjem og av koret, og deretter bilder fra bisettelsen 24. august 2021.

Fullsatt til siste sete under avskjedskonserten til Grex Vocalis i Operaen 22. september 2019.
Det var en stor, stor velsignelse å få oppleve denne konserten.
Takk, Carl. Takk, Grex Vocalis. Dere har gjort livet større.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Dette var den siste gangen Carl Høgset dirigerte sin "syngende hjord".
Et følelsesladet øyeblikk for alle som har opplevd store øyeblikk takket være Grex Vocalis.
Mitt største øyeblikk var julen 2015 da jeg kom over en video der jeg hørte dem synge den overjordisk vakre O Magnum Mysterium.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Carl Høgset hjemme i sin egen stue, foran flygelet.
Hjemme hos sanglæreren. - Det er mulig at alle kan lære å synge. Det er en av de grunnleggende ferdighetene som skolen burde lære barn. De må lære å lese, skrive, regne og synge. Å kunne synge er en basisferdighet i livet, sier Carl Høgset. 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Gammel, ærverdig spisestue
Familien Høgsets spisestue. - Huset er fra Østerdalen. Det ble satt opp der på 1800-tallet, men i 1918 ble det tatt fra hverandre og flyttet hit til Smestad. Til jul tenner vi alle lys her i spisestuen og samles til julemiddag med hele storfamilien, forteller Høgset.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Gammelt familiebilde fra 1952
Carl Høgset er eldst av seks søsken. - Min mor ønsket seg alltid en datter. Til sist fikk hun det. Min søster, Eva Høgset, er også utdannet med musikk hovedfag og underviser i sang. Hun leder Tønsberg-avdelingen av Alle kan synge, forteller Carl Høgset i 2019 – 67 år etter at dette bildet ble tatt i 1952.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Koret Grex Vocalis oppstilt til billedtaging på Operataket
Billettene røk unna da avskjedskonserten til Grex Vocalis i Operaen søndag 22. september 2019 ble lagt ut for salg i mai. 
Foto: Renate Madsen

Fra 1971 til 2019: Takk for alt, Grex Vocalis og Carl Høgset.
Foto: Renate Madsen

Synge i kor?

Fikk du lyst til å begynne å synge i kor? Her kan du finne et kor der du bor. NB: Dette er en lenke som hjelper deg til å finne de mer enn 1000 korene som er med i Norges Korforbund. Andre kor er organisert i Norsk kirkesangforbund, Ung kirkesang, Ung i kor, Norsk Sangerforbund og Norsk Sangerforum.



Kirken var så full som den overhodet kunne få blitt med pandemibegresningene. Da vi sang første salme, "Velt alle dine veie" - det er den den vakreste, mektigste, mest storslåtte og imponerende menighetssangen jeg har hørt noen gang. Sterkt! Alle gav alt og sang av sine lungers kraft, som om vi var én stemme.
Jeg satte meg på galleriet. Da de første tonene av salmesangen steg opp til oss, snudde en av kvinnene på første rad på galleriet seg mot oss lenger bak og bare måpte, med et oppriktig sjokkert uttrykk i ansiktet. Jeg tror det var slik vi alle følte det. 
Det var så overveldende å høre. Å, så nydelig!
Alle foto fra bisettelsen: Ragnhild H. Aadland Høen

Grex Vocalis opptrådte for aller siste gang i dag, i Carl Høgsets bisettelse i Uranienborg kirke. Aldri før har jeg vært i en bisettelse eller begravelse med så fantatisk mye vakker musikk.
Plasseringen av bildet av Carl Høgset gjorde at det nesten så ut som om det var han som dirigerte koret sitt.

Det aller vakreste var da Grex sang "I Himmelen" i Edvard Griegs arrangement, med Njål Sparbo som solist. Spesielt da de kom til "se ham som han ER" på slutten av første vers (ved 1.25 i opptaket på Spotify).

DA tenkte jeg at NÅ, HER er det øyeblikket du beskrev som målet i enhver konsert, Carl. 
Nå står rommet og tiden plutselig stille, mens musikken beveger seg.

"Jeg pleier alltid å si til koret før vi går inn, at «Nå skal vi ikke vise hvor flinke vi er. Nå skal vi gi noe. Ut fra våre egne hjerter. Fra oss selv.» Hvis vi gjør det, rører musikken oss alle. Men vi må alle sammen være ærlige, og åpne, ikke hovmodige eller selvopptatte. Vi må gi kjærlighet.

- Vi må være et medium, på en måte, for musikken, for klangen, for komponistens realisering av teksten. Gjør vi det, så skjer det. Da står rommet og tiden plutselig stille, mens musikken beveger seg. Musikken griper inn og lever sitt eget liv. Da blir vi rørt, både tilhørerne og vi som synger og dirigerer.

- Dette øyeblikket er mitt mål i enhver konsert. Til og med spedbarn som ligger for seg selv i en barnevogn merker det når dette helt spesielle øyeblikket inntreffer; når musikken overtar rommet."

Til høyre sitter forrettende prest, Olav Dag Hauge, som var Carl Høgsets tremenning. Han fortalte hvilket evig inntrykk det gjorde på ham å lytte til Carls sang allerede da Carl var et barn. Han hadde en helt spesiell formidlingsgave gjennom sangen.

Carl Høgset sang tenor og kontratenor i kvartetten Quattro Stagioni. De tre gjenværende medlemmene og en "vikar" deltok også under bisettelsen, og sang "Ecce Virgo concipiet" av C. de Morales og "På jorden et sted" av André Bjerke og L. Irgens Jensen (lenkene leder til opptak på Spotify av kvartetten der Carl Høgset er med og synger).

PÅ JORDEN ET STED
Tro ikke frosten som senker en fred
av sne i ditt hår.
Alltid er det på jorden et sted
tidlig vår.

Tro ikke på mørket når lyset går ned
i skumringens fang.
 Alltid er det på jorden et sted
soloppgang.

André Bjerke

Jeg er så glad for at bisettelsen ble utsatt helt til nå i august, slik at pandeimirestriksjonene ble lettet såpass mye at deltakerantallet ble så høyt at også jeg følte at jeg kunne tillate meg å delta - fra galleriet.

Programmet. Fullstappet av skjønnhet.
Du kan også lese programmet her på minnesiden hos Jølstad begravelsesbyrå , der du også finner en kondolanseprotokoll.

Erkeengelen Mikael.

Så mye skjønnhet.

Her synger Njål Sparboe "I heard you singing" av Eric Coates.
Nydelig melodi og nydelig tekst, spesielt det siste verset:

"Beloved, when the last call echoes clear
And I must part from all that is so dear
I shall not fear the valley that before me lies
If I may hear you singing as I close my eyes"

Jeg måtte dessverre gå etter en time, før gudstjenesten i Uranienborg kirke var over.
Carl Høgset vokste opp her på Frogner, og gikk på Uranienborg skole da han var barn.

Farvel, Carl Halvor Høgset. Adjø - à Dieu - til Gud.

i Guds, den allmektige Faders navn som skapte deg,
og i Jesu Kristi, den levende Guds Sønns navn som led for deg,
og i Den Hellige Ånds navn som ble utgydt over deg.

Må englene løpe deg i møte og føre deg til Paradis.

Kristus befri deg, han som for deg ble korsfestet. 
Kristus befri deg, han som for deg gikk i døden.

Kristus den levende Guds Sønn, ta deg inn i sitt Paradis, 
så du i hans hjord kan erkjenne ham som den sanne Hyrde. 
Han løse deg fra alle dine synder og gi deg rom blant sine utvalgte.

Da skal du se din gjenløser ansikt til ansikt, 
og evig slukke din tørst i beskuelsen av den levende Gud. Amen»

"Requiem aeternam dona eis, Domine, et lux perpetua luceat eis."
"Evil hvile, gi dem, Herre, og la det varige lys skinne for dem."

Alle foto fra bisettelsen: Ragnhild H. Aadland Høen





23 august 2021

Mektig Olsok-feiring på Stiklestad og i Nidaros

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen og Gaute Aune Aurdal

For en fantastisk avslutning på sommerferien det ble i år! Tre dagers olsokfeiring i Nidaros, der jeg fikk være fadder for Victoria som konverterte på Stiklestad, etterfulgt av storslått, katolsk olsokmesse i Nidarosdomen, før det hele ble avsluttet med nydelig tidebønn med Schola Sanctae Sunnivae, der Den katolske kirke og Den norske kirke for første gang feiret olsok sammen. Deo gratias! Takk Gud! Dette skal jeg leve lenge på.


Det er umulig å lage en tekst som forteller nok om disse dagene, så her kommer i stedet mange bilder og noen videoer.

Tirsdag 27. juli. To pilegrimsfølger fra NUK - Norges Unge Katolikker går den tredje runden rundt Nidarosdomen mens de synger og ber, før de går inn.

 De har alle gått mer enn 100 kilometer på veien hit. Jeg ble podet inn som gruppens 49. medlem og medvandrer disse tre dagene vi var sammen i Trondheim og på Stiklestad. Selv fikk jeg trasket 28 kilometer disse dagene på Stiklestad og i Nidaros.

Pilegrimene gikk sammen med biskop Erik Varden den siste etappen. Ved Nidarosdomen ble de høvelig tatt i mot av Den norske kirkes preses Olav Fykse Tveit. Stor stas!

Pilegrimesfølget sang «Be for oss, Hellig Olav» mens vi gikk inn i katedralen.
Det første vi gjorde da vi kom fram, var å knele ned i bønn ved høyalteret. Her mottar vi velsignelsen av biskop Erik Varden.


👉🏻 Hvis du synes det høres feil ut å spørre Hellig Olav om å be for oss, så les denne bloggposten.


Et velbrukt pilegrimshefte med bønner og sanger har nådd fram til Nidarosdomen. De unge pilegrimene feiret messe daglig og ba tidebønner sammen flere ganger om dagen den uken de vandret pilegrimsleden.

Her er et utdrag fra biskop Erik Vardens hilsen til de unge pilegrimene i Nidarosdomen:
"Pilegrimsvandring er et bilde på livet selv: Vårt liv går mot noe som er stort og vakkert og meningsfullt. De neste dagene vil jeg oppfordre dere til å be: "Herre, hva kaller du meg til?" Be om mot og glede til å følge kallet. La oss åpne våre sinn for å ta imot Guds ønsker og plan for vårt liv. Det er en vidunderlig plan! Be om tillit, mot og eventyrlyst til å følge den!"
Deretter reiste alle seg fra stolene, og knelte igjen ned i bønn ved høyalteret (bildet).

Bak høyalteret, i oktogonen, står en kopi av det gamle alterfrontalet.
Originalen kan du se på museet til erkebispegården.


Øyets katekisme: Rosevinduet. Vi skulle hatt mange flere katedraler og rosevinduer i Norge ❤️ Takk Gud for Nidarosdomen!


Norske kvinner skaffet pengene som trengtes til dette flotte vinduet. Basarer og andre tiltak ble holdt over hele landet. Marit Bruce forteller: "Rosevinduet er tegnet av domarkitekt Olaf Nordhagen, og utført av Gabriel Kielland. Bispinne Marie Gleditsch tok initiativet og fikk med seg kvinner i menigheter og grupper over hele landet i forbindelse med 900-års jubileet i 1930. Rosevinduet fremstiller den ytterste dom. Fra den røde stenen i midten (Kristus) stråler ild-luer til alle sider. Omkring dette sentralmotivet er en krans av tilbedende engler. Rosens ytre felter har fire evangelistsymboler med engler i mellomfeltene, som med basunstøt kaller levende og døde fram for verdens dommer. I vindusrekken under rosen er de salige til venstre og de fordømte til høyre for Kristus."


På Jakobsmesse, 25. juli, er det tradisjon at man bekranser vestfrontens statue av Sankt Jakob, pilegrimenes vernehelgen. Den så fortsatt flott og ny ut den 27. juli. St. Jakobs krans har et kamskjell på seg. I kristendommen er kamskjellet et symbol på dåpen og oppstandelsen, og det er knyttet til Jakob, Jesu disippel. Jakob var den første av apostlene som led martyrdøden, idet han ble halshogd med sverd på kong Herodes Agrippa Is ordre for å tekkes de jødiske motstanderne av kristendommen (Apg 12,1-2). Dette skjedde omkring påske i år 44. En tidlig beretning forteller at den som anklaget ham plutselig angret, erklærte seg som kristen og ble halshogd sammen med ham. Da Herodes så at Jakobs død gledet jødene, fikk han også Peter arrestert (Apg 12,3).
Apostelens levninger ble deretter ifølge legenden brakt til Spania og gravlagt ved Compostela, som senere, på denne bakgrunn, ble til det viktige pilegrimsmålet Santiago de Compostela (altså Sankt Jakob av Compostela). Jakobs relikvier hviler fortsatt i katedralen, og de ble omtalt som autentiske i 1884 i en bulle av pave Leo XIII (1878-1903). 


På kvelden 27. juli feiret vi messe i St. Olav domkirke, som ble vigslet i 2016.
 Dette bildet er tatt like etter messen.

Tilbedelse i St Olav domkirke senere på kvelden 27. juli.
Jesus er fullt og helt til stede på alteret, i brødets skikkelse. 

Alle kneler for kongenes konge - også biskopen, som snek seg stille inn på bakerste benk.

Hjertet i Guds hus: Tabernakelet, der hostiene (det forvandlede brødet) bor.
Jesus er til stede i brødets skikkelse.

For å finne ut hvor tabernakelet er i en kirke: Se etter den røde evighetslampen. Den forteller deg at Jesus er her.

Har du noen gang kommet inn i en katolsk kirke og blitt overrasket over hvor lett det er å be der? At Gud liksom føles mer nær enn vanlig? Det skyldes tabernakelet.

Dette er det andre sidealteret i St. Olav domkirke i Trondheim. I dette vakre relikvaret oppbevares en bit av Hellig Olavs ben.

Rett etter messen er ferdig, slukkes lysene. Det må en storslått lyseslukker til for å slukke disse vakre, høye lysene. Alteret er kledt i rødt under olsok, fordi rødt er blodets farge, martyrfargen.

Bak i St. Olav domkirke kan du ta med deg vievann hjem. I St. Eystein bokhandel får du kjøpt fine St. Olav-flasker til vievann. (Kirkeretten forbyr noen å selge vievann, så du må selv fylle flasken.) Velsignet godt å ha med seg hjem!


Høymesse på Stiklestad 28. juli 2021

Her kan du se videoopptaket fra høymessen på Stiklestad. Videoen starter med prosesjonen til kapellet.

https://youtu.be/LEDlnCpQlGE

28. juli. Pilegrimer i alle aldre går i prosesjon til det katolske kapellet på Stiklestad.

Ministrantene og ordensfolket leder an.

Høytid. Victoria Bryn Hoff tas opp i Kirkens fulle fellesskap og mottar fermingens sakrament under høymessen.
Victoria er Sta. Sunniva-bloggens fjerde "fadderbarn". Det vil si: Hun er den fjerde som har spurt meg om å være fadder ved opptakelsen fordi hun fant meg gjennom bloggen. Inspirerende! Victoria fant Jesus og Den katolske kirke langs pilegrimsveien til Santiago de Compostela. Eller kanskje er det riktigere å si at Jesus fant henne der. Uansett: En stor, stor glede hver gang noen finner veien helt hjem til Moderkirken.

Foto: Petter Stocke-Nicolaisen/katolsk.no

I Den katolske kirke er konfirmasjonen et sakrament som gir kristen vekst, ved at sakramentet gir deg Den Hellige Ånd på en spesiell måte, som en utdypelse av dåpens nåde.

Den som er fermet, "får kraft til å bekjenne troen på Kristus offentlig, nærmest i embeds medfør (quasi ex officio)" sier den katolske katekismen.

Foto: Gaute Aune Aurdal, luthersk sokneprest på Stiklestad


Victoria Bryn Hoff (over) og Mildrid Horrig Helland (neste bilde) gikk inn i Kirkens fulle fellesskap på Stiklestad 28. juli. Halleluja! O fryd! Velkommen hjem, Victoria og Mildrid!

«Herren din Gud er hos deg, en helt som har makt til å frelse.
Han gleder og fryder seg over deg og gir deg på ny sin kjærlighet.
Han jubler over deg med fryd som på en høytidsdag.» (Sefanja 3,17f)


En gledens dag! Her er Victoria Benedictus og Mildrid Therese sammen med biskop Erik Varden, fadder Mathias Bruno Ledum og fadder meg. For øvrig: Nei, Victoria og jeg er ikke søstre, slik flere spurte oss om, vi er bare søstre i ånden 😇


Etter messen var det grillselskap på plenen utenfor kapellet. Fantastisk å ha så mange munker og nonner med! Og et helt fugleberg med unge pilegrimer der i bakgrunnen - halleluja!


Det lille, katolske Olavskapellet på Stiklestad ble bygget til 900-årsjubileet i 1930. Pengene ble donert av Sigrid Undset.

Stiklestad kirke er en romansk steinkirke fra 1180, altså opprinnelig en katolsk kirke. I Norge er "middelalderkirke" kodeord for "katolsk kirke". Arkitekten bak denne kirken antas å være den hellige Eystein, erkebiskop av Nidaros. Fresken «Sverdet og liljen» av Alf Rolfsen sto ferdig ved 900-årsmarkeringen av slaget på Stiklestad den 29. juli 1930.

Bak alteret kan du se og berøre steinen som sies å være den steinen som Hellig Olav i følge sagaen hvilte seg mot da han døde. Steinen har imidlertid ikke vært i kirken hele tiden, så hvorvidt dette faktisk er den ekte steinen, er usikkert. Det er ikke en katolsk tradisjon som sier at dette er den ekte steinen. Men uansett er det fint å være her på Stiklestad der Hellig Olav gav sitt liv for Jesus. Steinen er iallfall et symbol for den ekte steinen - noe som fungerer godt pedagogisk for å kunne leve seg inn i fortellingen og det som virkelig skjedde her.

Hellig Olav avbildet i fresken over alteret.

Victoria Bryn Hoff med fadder utenfor gamle Stiklestad kirke. Gratulerer hjerteligst med dagen!


Vi feirer Victorias og Mildrids opptakelse. Pilegrimene fra Norges Unge Katolikker var en utrolig fin og inspirerende gjeng å være sammen med! Norges fremtid ser lys ut.

Tilbake igjen i Trondheim. Kveldsbønn i St. Olav domkirke, vigilien 28. juli.

Olsokforedraget 2021 - Et program for å forme mennesket

Temaet for årets Olsokforedrag var en kristendom, som fremdeles lytter og tar lærdom av Bergprekenen og Jesu lignelser. Denne kristendommen er radikal, og finner sitt uttrykk i Benedikts regel, Regula Benedicti, ifølge Jan Schumacher, førsteamanuensis i kirkehistorie ved MF vitenskapelig høyskole.

Se/hør foredraget her:



– Mitt utgangspunkt er at hvert eneste år omkring olsok, gjentar mediene at kristningen av Norge er et eksempel på at religion og makt hører sammen. Hvis kristendommen slo rot i Norge, så var det gjennom tvangskristning, påstås det, sier Schumacher.

Kristningskongene brukte religion, fordi det var opportunt for dem, er medienes premiss, resonnerer Schumacher. Denne religions- og historieforståelsen ønsker han til å balansere ved å peke på at det innenfor de norske kristningsmennenes rekkevidde, fantes en radikal kristendom: klosterbevegelsen.

Ved år 1000 var vi inne i det historikerne kaller de benediktinske århundrene – disse misjonærene og prestene, som vi aner i de norrøne sagaenes bakgrunn; de var hentet fra utenlandske klostre, i stor utstrekning fra angelsaksiske områder, forklarer Schumacher.

Ifølge ham var den første virkelig internasjonale bevegelse – Benedikts regel eller ordenskonstitusjonen var jo den samme, fra syd til nord.

– Munkene brakte med seg det jeg kaller en radikal kristendom. Hva er det? Jo, en kristendom som fremdeles lytter til og tar lærdom av Bergprekenen og Jesu lignelser. Benedikts regel siterer for eksempel Bergprekenen i rikt monn, sier kirkehistorikeren.

Han har en spesiell foranledning til å ta opp dette tema i Midt-Norge, for stiftet har i sin midte arvtagerne til benediktinerne, cisterciensere:

– Søstrene på Tautra, brødrene på Munkeby – og ikke minst biskop Erik Varden selv. Reiser du vestover, finner du ruinene etter klosteret på Selja – brødrene der var benediktinere, forteller Schumacher. [...]
Han viser til at Benedikts regel finnes den dag idag, det er fortsatt mennesker som lever etter den – og det er flere enn noen gang som leser den.
– Den utgjør også et livsprogram for dem som ikke blir – eller vil bli – munk eller nonne, sier årets foredragsholder.
– Benedikts regel regulerer måten vi omgås hverandre på, det vil si måten vi omgås Gud og hverandre på. Dette etos var innen rekkevidde for kristningskongene. Det er naturligvis umulig for meg å trenge inn i Olav Haraldssons sinn, men det som er mulig, er å tegne et bilde av kristendommen som er mangfoldig: Alt sammen handlet ikke om makt. Det var også på den tiden mulig for såkornet å falle i god jord, slik at det spiret og bar frukt, sier Schumacher. [...]
– Et lesetips som gir seg selv, er Benedikts regel: Det er en klassiker, som ikke bare har slått rot i vår kultur, den har skapt vår kultur, slår årets olsokforedragsholder fast.
Olsokforedraget ble holdt i menighetslokalet til St. Olav. I motsatt ende av lokale er det en kjempefin, katolsk bokhandel som er vel verdt et besøk dersom du er i byen.

- Alt sammen handlet ikke om makt. Det var også på den tiden mulig for såkornet å falle i god jord, slik at det spiret og bar frukt, sier Jan Schumacher.


Pontifikal olsokmesse fra Nidarosdomen 29. juli 2021

Her kan du se videoopptaket fra høymessen i Nidarosdomen. Videoen starter med prosesjonen fra St. Olav domkirke til Nidarosdomen:

https://youtu.be/loJ0EIGRZEE

Nidarosdomen, du er så vakker!

Den 29. juli får Olavsstatuen på Nidarosdomen alltid en vakker krans. Sankt Olav døde 29. juli 1030. Han ble erklært helgen ikke på grunn av sitt liv, men på grunn av sin martyrdød og alle de miraklene som skjedde etter hans død.

Nidarosdomens inngang fra nord. Kø for å komme inn til den katolske høymessen. Flaggene til topps, det er olsok!


Selveste Olsokmessen. Den katolske høymessen i Nidarosdomen 29. juli. Høytid.
Mer storslått og majestetisk blir det ikke i Norge. Må oppleves!

Jesus sier: «For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det.» (Luk 9,25) På denne dagen for 991 år siden, den 29. juli 1030, gav Hellig Olav sitt liv for Jesus og for sitt folk – for Norge som et kristent land. Sankt Olav tok korset så grundig opp at du fortsatt finner avtrykk av det, både i det korstegnede flagget vårt, og i Norges riksvåpen (bildet) der olavsøksen fremdeles befinner seg.


Det er mange nye detaljer å oppdage etter at Nidarosdomen har fått ny belysning.

Cisterciensernonnene på Tautra deltar alltid på middelaldermarkedet, der de selger sine nydelige, håndlagde såper. Her har de fått besøk av seks birgittinernonner (lett gjenkjennelige på det hvite korset over sløret).

Økumenisk vesper i Nidarosdomen 29. juli 2021

På kvelden 29. juli var det felles, økumenisk vesper i nasjonalhelligdommen. Det er første gang i historien at Den katolske kirke og Den norske kirke feirer olsok sammen. De fantastiske sangerne i Schola Sanctae Sunnivae sang de tradisjonelle tidebønnsleddene til Olavsfesten. De har gitt dem ut på albumet Rex Olavus som du kan høre her på Spotify.


Historisk!

Det var bevegende å se de to biskopene gå sammen ut av katedralen etter tidebønnen. Preses Olav Fykse Tveit til venstre + munk og biskop Erik Varden til høyre.

Ikke alle ville gå etter tidebønnen. Noen av oss ble igjen og ba rosenkransen etter vesper. Røkelsen henger fortsatt over høyalteret. Et vakkert syn! Og nydelig duft. Sånn skal det være i Nidarosdomen.

Sju unge pilegrimer ber rosenkransen etter den økumeniske tidebønnen på olsokdagen. En historisk olsokfeiring i Nidarosdomen!

Varsom solnedgang over Nord-Europas vakreste katedral, 29. juli 2021. 

Sammen med den gode sokneprest Egil Mogstad i menighetslokalene til den gjestfrie St Olav domkirkemenighet i Trondheim. Vemodig å dra bort etter så fantastiske dager, men vi bærer velsignelsen med oss videre. Disse fantastiske dagene kommer vi til å leve lenge på!
Olavsbrevet. Et minne om velsignede dager i Hellig Olavs fotspor på Stiklestad og i Nidaros.