Nesten Jesus | Et portrettintervju med Edin Løvås

På denne dagen i 2014, allehelgensdag 1. november, gikk Edin Løvås (1920-2014) inn i helgenskaren, 94 år gammel. En mer perfekt dag kunne ikke Jesus ha hentet Edin hjem på, for dette er dagen da den verdensvide katolske kirke feirer alle Guds helgener, også alle dem som ikke står i helgenkalenderen. Og der passer Edin, han som ble så tydelig helliggjort allerede mens han levde her på jorden.

For 23 år siden var jeg redaktør i studentmagasinet Credo. Vi var så heldige å få et portrettintervju med Edin Løvås da han var 80 år, rett før han trakk seg tilbake fra offentligheten i 2000. Her er det.

Først et lite forord: Edin Løvås ble en av mine mange veivisere til Den katolske kirke. Jeg senset at her får jeg del i ekte kristendom. The real thing. Jeg drakk av de kildene han ledet meg til, og fant ut at de var dypt katolske. Jeg oppdaget at alt det som begeistret meg ved hans karismer, hans gaver til Kristen-Norge, hadde han selv mottatt fra Den katolske kirke. Kort sagt: Jeg fulgte veiene han ledet meg inn på, og oppdaget at de endte i Den katolske kirke. Når jeg først var kommet til den katolske døren våget jeg å titte inn, og oppdaget at jeg hadde kommet hjem. 

Dette portrettintervjuet ble gjort på Haldorsens konditori i Oslo etter Edins ønske. Etter sitatsjekk ble portrettet publisert i studentmagasinet Credo nr. 8 i 2000. Siden har det aldri blitt publisert noe sted før her på bloggen (første gang publisert her på bloggen 1.11.2016).

Vær så god. Nyt Edin, han som viste oss hvem Jesus er, han som hadde en så sterk Kristus-utstråling at det føltes helt naturlig å kalle portrettet for "Nesten Jesus".

LEVENDE ORD: Alle har ringt Edin Løvås når de trenger noen som kan snakke med ungdommen. Tenåringene elsker den lille gamle mannen. Kanskje fordi Edin ikke preker, men forteller. Han utlegger ikke bibeltekster, men gjør dem levende.

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
(Klikk på bildene for å se dem i større format.)

Nesten Jesus

I 60 år har Edin Løvås (80) fått folk til å se Jesus. Nå vil han hvile.

- Gud Herren hvilte på den syvende dag, og da kan vel jeg få hvile meg også, sier Edin Løvås og smiler.

I 60 år har 80-åringen reist med Gud.

- Jeg tror jeg kan si med Paulus at jeg har arbeidet mer enn de fleste. Hardt også; nesten hver dag får jeg telefoner fra bekymrede mennesker som vil ha råd og veiledning. Nå opplevde jeg Guds tiltale: Edin, nå er det nok! Så jeg har ringt rundt i hele landet og sagt at jeg ikke kommer for å preke.

Drag på tenåringer

De siste årene har Edin Løvås først og fremst vært ungdommens mann. KRIK, Ungdomsforbundet, Skolelaget og KFUK-KFUM. Alle har ringt Edin når de trenger noen som kan snakke med ungdommen. Tenåringene elsker den lille gamle mannen. Kanskje fordi Edin ikke preker, men forteller. Han utlegger ikke bibeltekster, men gjør dem levende.

- Jeg får bedre drag på de unge dess eldre jeg blir, humrer han.

- Hva er trikset ditt?

- Jeg har to triks. For det første er det et stort behov for bred og grunnleggende forkynnelse som har preg av undervisning. Unge folk blir mest utsatt for appeller uten dybde. Jeg beveger meg mye i lutherske kretser, og de lutherske forkynnerne er ensidige. De snakker bare om rettferdiggjørelsen og Guds tilgivelse - uansett hvilken tekst de preker over. For det andre må man følge med i tiden. Man må vite hvor de står, hva de tenker og hvordan de har det. Hvis ikke, har man gått ut på dato.

- Hva gjør du for å følge med i tiden?

- Jeg snapper opp alt jeg kan få tak i om unge mennesker i aviser, tv og radio. For all del, jeg skjermer meg mot det meste, men når det kommer sånne ting, så lytter jeg. Og: Jeg prater mye med unge folk, særlig gjennom sjelesorg. Jeg øver mye sjelesorg.

Jesusmeditasjon

Edin ble 80 år i november (i år 2000, red. anm.). De siste 60 av dem har snekkersønnen fra Oslo og svenskegrensa betydd mer for norsk kristenhet enn alle kirkeministre til sammen: Han har innført begrepene Jesusmeditasjon og Kristusmystikk til landet. Han har gjort disippelbegrepet aktuelt igjen, og han har vært med på å gjøre "økumenikk" til et godord langt inn i konservative kretser. Edin har til og med klart kunststykket å få karismatikere til å verdsette liturgi og tidebønner.

Om dette og mer har han skrevet over 40 bøker. Men nå er det altså slutt. Neste år kommer hans siste bok, en andaktsbok som skal hete "Hverdagsvisdom".

- Jeg vil slutte mens jeg ennå har god kontakt med folk. Altfor mange forkynnere holder på for lenge. Jeg vil ikke ha den nedturen. Dessuten har jeg sagt det meste av det jeg har å si.

- Så det blir ikke noe comeback?
- Jeg klarer nok ikke å unngå et og annet småmøte. Men det er helt og holdent slutt på større oppdrag.

Frelseshistorie

Det hele begynte for 62 år siden - den 8. januar 1939. Den dagen ble Edin Løvås (18) omvendt.

- Jeg hadde et enormt behov for å finne trygg grunn for livet mitt. Den Hellige Ånd trakk meg mot Kristus. En dag gikk jeg rundt i Oslo og kjempet med om jeg skulle vende om for alvor eller ikke. Ved Bjerkelunden prøvde jeg å gå over Toftes gate, men jeg ble stående midt i veien fordi en lastebil passerte meg. I det øyeblikket - mens lastebilen drønnet forbi - opplevde jeg at Jesus stod foran meg. Jeg syntes jeg hørte stemmen hans: "Edin - vil du?". Jeg sa: "Ja, Herre Jesus, jeg vil." Fra det øyeblikket visste jeg at jeg var knyttet til Jesus Kristus som person. Sier Edin Løvås (80).

Han fant seg raskt til rette i misjonsmenigheten Betlehem i Oslo, og brukte tre år på Misjonsforbundets teologiske seminar. Allerede som 21-åring begynte han som vekkelsespredikant.

TO TRIKS: - Jeg har to triks. For det første er det et stort behov for bred og grunnleggende forkynnelse som har preg av undervisning. Unge folk blir mest utsatt for appeller uten dybde. Jeg beveger meg mye i lutherske kretser, og de lutherske forkynnerne er ensidige. De snakker bare om rettferdiggjørelsen og Guds tilgivelse - uansett hvilken tekst de preker over. For det andre må man følge med i tiden, sier Edin Løvås.

Middelaldersk mystikk

Edin ble stadig mer knyttet til Jesus som person - på mystisk vis. Han gjenoppdaget skumle middelalderske måter å be og lese Bibelen på, og begynte å snakke om meditasjon og retreat. I 1955 startet han Sandom retreatsenter i Ottadalen.

- Hvordan ble du så mystisk?
- Jeg leste en bok om hvordan de politiske revolusjonære bevegelsene har hatt en slags nøkkel som de putter i tidens lås. For eksempel "Frihet, likhet, brorskap" i Den franske revolusjon. Jeg tenkte at sånn var det jo med de store vekkelsene også. Luthers rettferdiggjørelse ved tro, og så videre. Hva kunne være nøkkelen for vår tid?

- Jeg flirte litt av meg selv og sa til Gud: "Du har åpenbart deg for store profeter før meg, kan du ikke åpenbare deg for en liten også?" Så kom jeg inn i en henrykkelse. Allting forsvant for meg, og det kom dalende setninger fra himmelen. "Vår tid behøver Kristusdisipler", stod det.

Edin tenkte omtrent sånn: Å være en disippel er å leve livet sammen med Herren hver dag. Da må man vite at det er en objektiv virkelighet at man gjør det. Men hadde det ikke vært vidunderlig om man kunne oppleve det også? Hvordan kunne man få denne opplevelsen?

Svaret fant han et uventet sted: I boken "Åndelige øvelser", skrevet av motreformasjonens far Ignatius av Loyola i 1520-årene.

- Jeg visste at Ignatius hadde retreater med Jesusmeditasjon som det sentrale punktet i sin lære. Jeg kjøpte ham på dansk, og mens jeg studerte tenkte jeg: Her har vi det. Det vi behøver er en forenklet utgave av Ignatius. Så har jeg skrevet mange bøker om det, forklarer Edin.

Jesusmeditasjon

Ignatius av Loyola var litt av en størrelse å flørte med for en liten frikirkepastor. For reformatorene var jesuittsjefen selve symbolet på katolsk djevelskap. Det finnes ennå folk som grøsser når de hører navnet hans.

- Hva var det Ignatius hadde funnet ut, da?
- Det er to sentrale begreper i det der med mystikk: Kontemplasjon og meditasjon. I meditasjonen ser, lytter og bruker man en indre evne til å kjenne og føle seg inn i situasjoner, forklarer Edin.

Ifølge Edin og Ignatius kan du sånn leve deg inn i en bibeltekst. For eksempel når Thomas møter Jesus etter oppstandelsen.

- Da kjenner jeg at her står Thomas, her står Jesus og rundt omkring står disiplene forskrekka. Så går jeg inn og stiller meg ved siden av Herren. Da ser jeg, og lytter jeg, og fornemmer jeg. Kanskje kneler jeg for Herren og sier med Thomas "min Herre og min Gud".

Edin er oppglødd. Det er nesten så man tror Thomas sitter ved nabobordet på Haldorsens konditori.

JESUS-MEDITASJON: - Da kjenner jeg at her står Thomas, her står Jesus og rundt omkring står disiplene forskrekka. Så går jeg inn og stiller meg ved siden av Herren. Da ser jeg, og lytter jeg, og fornemmer jeg. Kanskje kneler jeg for Herren og sier med Thomas "min Herre og min Gud".

Kontemplasjon

- Så sier du "takk, Herre Jesus for at du er her på min bønneplass", og går sammen med Jesus for å bære dine bønner til Faderen ved Den Hellige Ånd. Da kan det inntre noe som jeg tror mange opplever uten å finne ord for det; Jesusskikkelsen som har blitt levendegjort forsvinner. Man hører eller ser ham ikke mer, men han fyller hele rommet, og gjennomtrenger deg. Som når en fisk svømmer i vannet.

- Når denne erfaringen ikke bare er en objektiv virkelighet, men en subjektiv erfaring, da er det kontemplasjon: En opplevelse av at jeg er i Jesus og Jesus er i meg.

- Hvor ofte opplever du det?
- Det vil jeg si er en daglig erfaring for meg i min morgenmeditasjon. Men det betyr ikke at det er en himmelstormende opplevelse hver gang.

- Hvor viktig er det at folk får del i denne opplevelsen?
- Det grunnleggende er det objektive. Klart det. Jeg er lutheraner der. For når du blir sjuk og deprimert og utafor og bekymret, så forsvinner det subjektive. Men det objektive står der. Og hvis ikke det står der, så skal sjelesørgeren si at du er nå frelst i alle fall. Likevel tror jeg at en sånn subjektiv erfaring kan hjelpe folk videre i kristenlivet.

Ikke uendelig

Edin Løvås mener det er stor forskjell på mystikk.

- Vi må ta avstand fra den formen for mystikk hvor man snakker om at gnisten forsvinner i flammen, at dråpen forsvinner i havet og at mennesket forsvinner i Gud. Det er uendelighetsmystikk. Den kristne mystikken er personlighetsmystikken.

- Hva er galt med uendelighetsmystikken?
- Man står i fare for å løsrive det hele både fra Kristus og fra Bibelen. Vi må holde oss til Guds ord. En kristen må meditere med Bibelen i sine hender. Gjør han ikke det, så er det ikke kristen meditasjon han holder på med.

- Hva synes du om at Jesus blir brukt i alle slags religiøse og ikke-religiøse sammenhenger?
- Jesus sier om seg selv at han er veien, sannheten og livet - i bestemt form. Dette er det viktigste punktet i hele vår undervisning i dag. Vi må gjøre klart for folk at for en kristen er Jesus den eneste frelseren, selv om vi møter masse motstand og får høre at vi er ukjærlige, intolerante og at vi mangler respekt for andre menneskers tenkning og tro. Jesus er hos alle, ikke i alle religioner.

Eksil

Da Edin Løvås først presenterte visjonene sine for 60 år siden, var det få som ville være i dialog med ham. Misjonsforbundet i Norge nektet ham tilgang på landets talerstoler, og Edin måtte flykte til Sverige for å tjene til livets opphold. Der ble han til gjengjeld stjernepredikant. Det skulle gå tolv år før han ble tatt inn i varmen igjen.

- Det var dramatisk i starten. Første gang jeg skulle holde foredrag om Kristusmystikk møtte jeg så mye flir og latter og motstand og neirop, at jeg besvimte.

- Forstår du hvorfor mange reagerte så sterkt?
- Ja, det gjør jeg, for hva gjorde vi? Vi bygde noe som liknet et kloster, og vi hadde meditasjon, som de trodde var en slags spiritisme. I tillegg hadde vi et enhetsbegrep som gikk langt utover det som var vanlig i Misjonsforbundet. Klart de reagerte. Jeg husker jeg fikk et brev fra formannen i pastorforeningen. Han sa at jeg måtte se å melde meg ut. Da sa jeg at det gjør jeg aldri. Men jeg ble ikke sur og ikke grinete, for jeg var ikke dummere enn at jeg skjønte reaksjonene.

KRISTEN MEDITASJON: - Vi må holde oss til Guds ord. En kristen må meditere med Bibelen i sine hender. Gjør han ikke det, så er det ikke kristen meditasjon han holder på med, sier Edin Løvås.

Biskopenes sjelesørger

Da Edin slapp inn i varmen igjen etter tolv år i eksil, ble det til gjengjeld veldig varmt. Edin ble mottatt som en helt. I dag blir han løftet fram som en av Misjonsforbundets største ideologer og forkynnere.

Men Løvås har appell langt utenfor Misjonsforbundet. Han har blitt en slags åndelig superveileder som liksom er hevet over alle konfesjonelle motsetninger. Både de konservative, de katolske, de liberale og de karismatiske lytter når han snakker.

Det toppet seg i 1990, da Edin ledet en retreat for biskopene i Den norske kirke. Per Lønning sa: "Du har skrevet kirkehistorie. Det er første gang en frikirkelig pastor er blitt bedt om å veilede biskopene i deres åndelige liv."

- Alle ser på deg som sin?
- Ja, baptistene tror jeg er baptist, og så videre. Det er gøy.

- Hvorfor er det sånn, tror du?
- Jeg tror budskapet mitt har vært så sentralt. Det har alltid vært Kristusbudskapet. Og så tror jeg at jeg har fått en nådegave til å tilrettelegge det budskapet sånn at det når inn i forskjellige miljøer. Det vil ikke si at jeg jenker meg, men jeg forkynner sånn at det stemmer og passer der jeg er. Dessuten har de fleste kristne miljøer sin ensidighet. Det har jeg også, men min ensidighet er annerledes enn deres, og derfor synes de det er interessant.

Stillhet

- Hva tror du om retreatbevegelsens framtid? 
- Du vet, vi er kommet i en unik situasjon i kirken. Det er plutselig blitt legitimt med mystikk. Samtidig står vi i en situasjon hvor bare fem av hundre som er begeistret kommer på retreat. Det tror jeg er fordi folk er livredde for stillhet. Selv om jeg sier at det bare er i noen bygninger man skal være stille, så blir de likbleke og spør "får vi ikke si noe hele døgnet?". Det moderne mennesket har en grunnleggende nervøsitet som går på at det må skje noe hele tida, ellers er det meningsløst. Derfor er behovet for retreater bare enda sterkere nå enn da vi startet. De tregeste behøver det mest.

Vitsen med humor

- Hvordan er det å ha et hjerte som gjør at du ikke kan gå som før?
- Jeg har da noen sykdommer; hjertet er ikke helt bra. Men akkurat nå er jeg i fin fysisk form. Jeg trives med livet og min kone.

- Men du har pacemaker?
- Å ja. Da jeg skulle sette inn pacemakeren husker jeg at overlegen sa: "Vi setter den vel i 70 som vanlig." Men da sa jeg at det var da altfor fort for et stillferdig og mediterende menneske som meg. "Sett den på 60," sa jeg. Og det gjorde han.

- Du er glad i morsomme historier?
- Ja, ekstremt. Jeg har tenkt at mitt ettermæle skal være at Edin, det var han med alle de gode historiene. De siste førti årene har jeg aldri begynt en preken uten å fortelle en historie. Jeg bruker vitser bevisst. For å skape kontakt, men også fordi jeg ikke vil ha noe av at folk skal bestemme seg for noe de egentlig ikke vil. Jeg kan nemlig være ganske suggestiv på talerstolen. Folk kommer til seg selv når de ler, forklarer han.

PACEMAKEREN: - Da jeg skulle sette inn pacemakeren husker jeg at overlegen sa: "Vi setter den vel i 70 som vanlig." Men da sa jeg at det var da altfor fort for et stillferdig og mediterende menneske som meg. "Sett den på 60," sa jeg. Og det gjorde han.

Vakre piker

- Hva skal du til med nå som du ikke skal tale mer? Meditere?
- Joda, jeg lever med mine bønner, og jeg fortsetter meditasjonen. Og jeg elsker naturen, å kjøre bil med kona, og å være sammen med venner. Jeg vil oppleve nye ting og gleder meg til å reise rundt i verden uten å ha plikter.

- Dessuten er jeg glad i god mat, sunn enkel kost uten fråtserier. Du vet, jeg kjemper for å holde vekta oppe. I det hele tatt: Jeg gleder meg over klær, mat, en fest i blant, musikk, sex...

- Sex?
- Ja. Den seksuelle erotiske følelsen hører til selve livsfølelsen. Hvis ikke den finnes så mangler det noe i strømmen av livsfølelse som gjennomtrenger mennesket. I alle samvær mellom mennesker, også i et bønnemøte, så er det en erotisk spenning - og det skal man bare være glad for. Jeg husker da jeg var en ung mann og gikk på gata og så alle de vakre pikene, så tenkte jeg "å gode Gud, hjelp meg så dette ikke forsvinner." Og jeg er ikke helt død, selv om det har blitt en del forandret. Dessverre.

Sex

- Hva mer har du å si om sex?
- Jeg tror Djevelen i blant forstyrrer seksuelle avvik for oss, sånn at vi får overdreven skyldfølelse for det i forhold til andre ting, som penger og sannhet og hykleri og sånt. Noen ganger må jeg ta unge mennesker ned på jorda. For lenge siden var det en gutt. Han beklaget seg over sin seksuelle lyst. Jeg sa til ham at Jesus også var 16 år en gang, og at han hadde akkurat samme følelser fordi han også var menneske. Da ble han så forskrekket at han holdt på å besvime. Man kan dessverre bli drevet inn i en krok hvor man ikke tør akseptere at man er et seksuelt vesen.

- Og jeg vil si: Om man trår feil, så får man tilgivelse og får begynne på nytt. Men jeg tror ikke man skal innrette seg sånn at man begynner et samliv før man er gift. Det er ikke klokt, fordi man kommer inn i en gråsone hvor det er altfor enkelt å gå inn, og altfor enkelt å gå ut. Likevel er jeg redd for å bli for bastant. Jeg vet at når man møter mennesker ansikt til ansikt, så kan det hende at man må nyansere i forhold til det menneskets situasjon og personlighet. Det skal veldig mye erfaring til å takle sånne situasjoner.

Sunn selvbevissthet

- Er du stolt når du ser tilbake på det du har utrettet?
- Du, det er et fenomen hos eldre folk at de begynner å nedvurdere sin innsats. Sikkert fordi de glemmer mye. De føler at det de har gjort ikke er til å bry seg om. Jeg har hatt visse tendenser til det samme. Mine venner formaner meg og sier at jeg ikke må se negativt på det jeg har gjort. Men stolt, nei, det har jeg aldri vært. Jeg har snarere kjempet for å ha en sunn selvbevissthet.

- Forresten. Det at jeg har så drag på ungdommen, og det at jeg har fått innpass i så mange sammenhenger. Det er jeg stolt av, sier Edin Løvås.

DET SISTE BILDET: Det er blitt kveld og Edin er på vei UT (som det står på skiltet bak ham). Eller rettere sagt: Han er på vei HJEM. Tusen takk, Jesus, for alt du gav oss gjennom din Edin før du hentet ham hjem på allehelgensdag 2014.

Trenger du bildene av Edin Løvås til noe? Bare send meg en e-post til raadland(a)hotmail.com, så sender jeg dem i høyoppløselig format :)

Les også:

• Edin, Ignatius og Jesusmeditasjonen

• Ettertanke: Edin, Matteus og du
• Bokomtale: Ignatius av Loyolas selvbiografi "Pilegrimens beretning" 

• Kontemplasjon: En liten bønneskole av legkarmelitt Anne Samuelsen

• Derfor ble jeg katolikk

• Tenker du på å konvertere? Eller ønsker du kanskje bare å lære mer om den katolske tro?
• Allehelgensdag: Dei heilage og det heilage

Ettertanke | Norge skal bli Guds igjen

Gud har forandret Norge før, gjennom sin Kirke, og han vil gjøre det igjen – gjennom deg.

Noe av det vakreste jeg vet, er når vi ber sammen på tvers av ulike kirkesamfunn. Det er så sterkt å oppleve slike glimt av hvordan det skulle ha vært hele tiden. Glimt av hvordan vi hører sammen. Fullt og helt.

Kristen enhet er en guddommelig befaling, ikke et valgfritt alternativ. Jesus ber igjen og igjen om at vi skal være ett, «for at verden skal tro» (Joh 17,21). Det er ikke noe mindre enn det som står på spill: verdens frelse. Vi må være ett for at folk skal kunne se hvem Jesus er. «Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. […] Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg.» (Joh 17, 21f).

Manglende enhet blant kristne er en alvorlig synd. Når Jesus ba oss om å være ett, mente han ikke bare usynlig ett, men synlig ett også, fordi det er det verden ser. Når vi er splittet, svekkes vitnesbyrdet vårt, og de ikke-kristne vet ikke hva de skal tro. De skjønner ikke hva som er kristen, apostolisk, sann tro. Vår synlige mangel på enhet skader misjonsoppdraget og ødelegger Kirkens ansikt. Det skulle ikke være sånn.

Som kristne har vi én Far. Vi er født inn i én familie gjennom én dåp, i én tro på den éne Gud. Det er vårt hellige oppdrag å være ett i den éne Kirken, i ett Kristi legeme, i ett Guds rike, i ett Guds folk som bare vil én ting: Det Gud vil. Store ting kan fortsatt skje når vi søker Gud sammen og gjør Guds vilje til vår. «Alt hva jeg eier og har, du har gitt meg alt dette; til deg, Herre, gir jeg det tilbake. Alt er ditt, bruk det helt etter din vilje. Gi meg bare din kjærlighet og din nåde, det er nok for meg.» (St. Ignatius av Loyola). En helhjertet, levd tro er viktigere enn noen sinne.

Gud vil at Norge skal bli hans igjen. Selvsagt vil han det. Så: Ikke vær redd for å bli med på det som Gud har utvalgt deg til. Gud har forandret Norge før, gjennom sin Kirke, og han vil gjøre det igjen – gjennom deg. Pave Johannes Paul II sier: «Dette er ikke tiden for å være skamfull over evangeliet. Det er tiden for å rope det fra hustakene!»

Ikke sov nå! Det er nå det gjelder! Pave Benedikt XVI sier: «Kjære venner, må ingen motgang lamme dere. Vær ikke redd, hverken for verden, for fremtiden eller for din egen svakhet. Gud har latt deg leve i dette øyeblikket av historien slik at hans navn, gjennom din tro, vil fortsette med å runge over hele verden.»

Som biskop Halvor Nordhaug sa det på Selja: «Kirken skal ikke være en forening som mimrer om en svunnen fortid da alt var så meget bedre. Kirkens gullalder er ikke fortiden, ei heller fremtiden for den sakens skyld, men nåtiden. Det er nå det skjer. Nå er det oss det gjelder. Dette er vår vakt. I dag står den levende Jesus foran oss og sier: Legg ut på dypet, og sett garna, så dere kan få fisk! Jesus lever. Alt han har gjort og alt han gjør er godt. I denne troen skal vi på nytt sette garnene, og vi skal våge å forvente en stor fangst.»

Og du? I dag er det den 22.02.2022 – en dato som er lett å huske. Kanskje dette er dagen for å søke Gud på en slik måte at dette blir en dato å huske? «Spør Jesus hva han ønsker av deg – og vær modig!» (Pave Frans).

Kom, Hellige Ånd!

Første gang publisert i avisen Vårt land 22.02.2022 da Joh 17,20-26 var dagens bibeltekst.

NORGES KRISTNE ARV: Klosteret på Selja er et at de første klostrene som ble bygget i Norge. Gjennom mer enn 400 år ba benediktinermunkene her, og i over 900 år har klosterets kirketårn stått her ute ved Stadhavet, på et av Norges mest værharde steder. Come rain or come shine, come orkan eller hva som helst - dette tårnet tåler alt. Norges mest standhaftige kirketårn står der som et mektig vitnesbyrd om at Kirken ikke vil falle, uansett hvor værhardt det er i dette landet.

«For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; 

vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.» (2. Tim 1,7)

Besøk et kloster

KLOSTERFOLK: Hele tre klostre er startet i Trondheimsområdet de siste årene.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen på Stiklestad

Klostrene er Den katolske kirkes største gave til alle i Norge. Det er aldri krav om at du må være katolikk for å besøke et kloster eller delta på en retrett (retreat) i katolsk regi. Hvem som helst kan komme. Den katolske kirke anbefaler alle å reise på retrett iallfall én gang i året. 

Trenger du nye krefter og nytt overskudd? Føler du at du trenger å dra på spa? Da skal du ikke se bort fra at det du egentlig lengter etter er et klosteropphold. Et kloster er en åndelig oase i den sekulære ørkenen. Et besøk dit er et slags "spa for sjelen". Kanskje er det nettopp sjelen og ånden din som har mest behov for restitusjon og nytt liv? I tillegg får kroppen hvile. 

Gjennom at du i stillheten kommer til deg selv, skal du ikke se bort fra at du også møter Gud. Det er en vanlig effekt av klosterbesøk. Bare kom og pust. Vær. Bli med i klosterets rytme. Det er nok.

Det er Jesus selv som inviterer deg til å trekke deg tibake en liten stund. Han sier: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» (Mark 6,31)

I alle klostre er det mulighet for personlig samtale med nonnene/munkene som lever der. Du er også hjertelig velkommen til å be med dem og feire messe med dem. Gjestfrihet er en helt grunnleggende verdi i klostre og ordenshus.

Anbefalte klostre

Hvis du vil besøke klostre her i Norge, kan jeg anbefale deg å reise til disse klostrene for å få åndelig veiledning, sjelesorg, være i stillhet og delta i tidebønner og messer (klikk på navnene for å komme til klostrenes egne hjemmesider):

• Cistercienserinnene på Tautra i Trøndelag: Et svært populært kloster som har gjestehus med retrettmulighet. Du kan komme alene, men de arrangerer også grupperetretter, inkludert retretter for spesielle grupper, for eksempel ungdommer.
• Karmelittene i Tromsø: En helt nydelig, kontemplativ orden. Har gjestehus med retrettmulighet. Bare spør, så får du får tildelt en nonne du kan samtale med under oppholdet. Mitt favorittkloster ❤️
• St. Josef-søstrenes og Maristpatrenes retrettilbud på Grefsen i Oslo: Disse gir ignatiansk åndelig veiledning og driver et omfattende retrettilbud som er svært populært blant både katolske og protestantiske kristne.
• Cistercienserne i Munkeby i Trøndelag: Fem herlige brødre som bygger kloster. De tar imot kvinner og menn som ønsker noen dager stille retrett. Gjestene bor i gjestehus hvor de får kost og losji, og du kan delta i tidebønnene og messen. Volontører bor i gjestehuset en eller flere måneder, og hjelper kommuniteten med frivillig arbeid.
• Birgittasøstrene på Tiller i Trondheim: En gjestfri orden som har gjestehus med retrettmulighet. 20 gjesterom med høy, moderne standard. Av og til organiserer de retretter, ellers kan du komme på eget initiativ.

Dominikanerordenen

Dominikanerne i Norge arrangerer ikke retretter, men de tar med glede imot deg til tidebønner, messer og åndelig veiledning:

• De kontemplative dominikanerinnene på Lunden i Oslo er meget gjestfrie og tar gjerne imot besøk.
• De apostoliske dominikanerinnene på Majorstuen i Oslo har stort gjestehus, i tillegg til at de har et studenthjem for unge kvinner, og tar imot volontører.
• Dominikanerne på Majorstuen i Oslo har ikke gjestehus selv, men ligger like ved dominikanerinnene som altså har gjestehus.

Finn nærmeste kloster

I tillegg finnes det mange mindre klostre i Norge. Hvis du bor i nærheten av et av disse, vil jeg anbefale at du kontakter klosteret direkte for å høre hva som er mulig hos akkurat dem. Du finner en fullstendig oversikt over klostre og ordenshus i Norge her på Den katolske kirkes hjemmeside.

Under "finn kirke" i den siste versjonen av "katolsk"-appen (gratis app for smarttelefoner og nettbrett) finnes det en egen seksjon for kloster. Ikke alle kommuniteter står der, men de stedene som har egne messer overlapper til en stor grad med de stedene det er mulig å dra på retrett.

Generelt kan det sies at små grupper av søstre ikke tar imot overnattingsgjester i nevneverdig grad, men de aller fleste søstre tar imot mennesker som søker seg til dem for samtaler og lignende. Jeg har selv aldri vært hos for eksempel klarissene, Klarasøstrene i Larvik, men hører at de gjerne tar imot besøk.

På Den katolske kirkes hjemmeside katolsk.no kan du lese mer om det kristne klosterlivets historie i verden og i Norge. Der finner du også en samling artikler om klosterlivet.

Klostre i andre land

Her er en oversikt over klostre i Danmark som tar i mot gjester.

Her er katolsk.no sin liste over anbefalte klosterpensjonater i Italia.

Gavetips til den som har alt

Jeg har et gavetips til deg dersom du "har alt" og sliter med å finne ut hva du ønsker deg til jul/bursdag: Ønsk deg en reise til et av klostrene.

Hverdagene går så fort og gir ofte dårlig rom for åndelig fordypning, derfor er det lurt å sette av noen dager alene med Jesus minst én gang i året. Ro ned, møt deg selv og møt Gud! Du er hjertelig velkommen til klostrene uavhengig av hvordan det står til med troen din. Hvis det står ille til, er du ekstra velkommen ;)

Besøk et kloster! Du er alltid velkommen.


Første gang publisert 29. november 2012. Sist oppdatert 21. oktober 2021.

TROMSØ: Karmelittene i "Totus Tuus" står klare til å ta imot deg i Tromsø. Når de synger er du i himmelen, og resten av livet kommer du til å lengte tilbake.
Har du lagt merke til at nonner nesten alltid ser mye yngre ut enn de egentlig er? Helt forståelig, spør du meg. Jeg føler meg yngre når jeg drar derfra jeg også.
Foto: karmel.katolsk.no

Totus Tuus er verdens nordligste karmelittkloster.
Det er umulig å komme til Totus Tuus uten å dra derfra dypt velsignet. 
Foto: Totus Tuus

TOTUS TUUS: Karmelittklosteret i Tromsø heter "Totus Tuus", som er latin og betyr "Helt Din".
Klosterets vesen er å være tilbaketrukket - et sted for stillhet, bønn, ettertanke og åndelig fordypning. I klosteret møter du deg selv - og Gud. Klostrene tar imot alle gjester, uavhengig av tro eller ikke tro.
Foto: Elsebeth Thomsen/katolsk.no

POPULÆRT KLOSTER: Tautra Mariakloster oppsøkes av busslaster med interesserte som ønsker å bli med på tidebønnene i klosteret.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

NORDISK: Klosterkirken til Tautra Mariakloster. Her kommer skaperverket tett på, både forfra (fjorden) og ovenfra (himmelen).
Foto: Tautra Mariakloster

BIRGITTAKLOSTERET: På Tiller i Trondheim finner du de gjestfrie Birgittasøstrene.

HØYSTEINANE KLOSTER: Klarasøstrene i Larvik.

LEVANGER: Munkeby Mariakloster vinterstid.
Foto: Munkeby Mariakloster

DUGNAD: Både store og små møter opp når Munkeby Mariakloster inviterer til dugnad.
Foto: Munkeby Mariakloster

Til slutt: Her kan du se trappistmunkene i Munkeby kloster synge Salve Regina i sitt lille kapell:

Oppdatering 21. oktober 2021

Hvordan er et klosterbesøk?

Jeg har fått spørsmål fra folk som lurer på om jeg kan si litt mer om hvordan et klosterbesøk helt konkret er.

Dersom du blir med på en organisert retrett, følger du et oppsatt program. Hvis du besøker et kloster alene er det derimot helt opp til deg selv hvordan du vil gjøre det. Selv bruker jeg mye tid i stillhet i klosterkirken og på gjesterommet mitt, der jeg leser (Bibelen eller noen oppbyggelige bøker - gjerne en bok som nonnene har anbefalt fra sitt bibliotek) og ber og gjerne skriver litt. Det kan også være fint å gå tur.

Dessuten feirer jeg messen med nonnene og er med på mange av tidebønnene deres. I tillegg spør jeg nonnene om personlige samtaler, der jeg får litt hjelp til å oppdage hva det er Gud driver på med i livet mitt for tiden, eller du kan snakke om ting ved troen du synes er vanskelig, prosesser du er i - hva som helst du vil snakke om som har noe med livet, Gud eller troen å gjøre. Du kan også be en prest om skriftemål, også kalt botens sakrament. Dette sakramentet bøter sjelen. Slik man bøter hælen på en elsket, ødelagt ullstrømpe - slik gjør skriftemålet sjelen hel igjen.

Kan menn besøke nonneklostre?

Svar: Ja, absolutt!

På Facebook skriver Fredrik Øverland: "Har besøkt Totos Tuus noen ganger. Dette stedet er helt enestående og gir en helt spesiell hvile."

Dag Holthe skriver: "Var i Karmelittklosteret noen dager i sommer. Fint og rolig sted, men det er lurt å be om samtaler på forhånd, søstrene trenger seg ikke på. Fine gjesterom. Nydelig kirke." 

Jeg er enig med Holthe i at karmelittnonnene ikke trenger seg på. Men dersom man har glemt å nevne på forhånd at man ønsker samtaler, går det fint an å si fra om det når man kommer fram.

Ettertanke | Våkenatt for Norge

Pilegrimene fra Norges Unge Katolikker ber i Nidarosdomen, 27. juli 2021.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I kveld begynner det hellige Olsok-døgnet i St. Olavs by. Helt til morgenen gryr kommer Nidarosdomen til å være fylt med pilegrimer, Olavsvake og bønn. (Det vil si: Så fylt som domen har lov til å være i koronatid.)

Mange lurer på hvordan Hellig Olav kan bli kalt nettopp det. Han var jo så definitivt ingen sukkerhelgen. Helgenbiografiene gjennom 2000 år viser imidlertid klart at de hellige ofte har vandret krokete veier. Helgeners fortrinn består ikke i moralsk lyteløshet, men i det at de lar nåden seire i livet sitt, vektlegger pater Olav Müller i sin gode, lille bok Olav den Hellige | Olav Haraldsson.

Biskop Grimkjell som helgenkåret Olav var vitne til hvordan ungdommen Olav stod med ett bein plantet i vikingtiden og det andre i kristendommen. Men han så også hvordan Guds nåde med årene oppdro kongen slik at «vikingbeinet» til slutt kom over i kristen leir.

Kong Olav Haraldsson hadde en brennende iver for kristentroen og Kirken, han søkte Guds vilje med livet sitt. Bedre enn oss forstod han at uten rikskongedømmet ville ikke kristentroen ha fnugg av sjanse til å bli noe mer enn en tynn hinne over et ugudelig ættesamfunn der den sterkestes rett regjerte og uretten florerte.

Olav ble imidlertid ikke helligkåret på grunn av sitt liv, men på grunn av sin død. Før slaget på Stiklestad hadde han en drøm som gav ham en forutanelse om at han kom til å bli drept. Likevel spente han beltet om livet, gikk uredd inn i striden og satte livet til for Kristi skyld. Slik ble han Norges evige konge.

Fra gammelt av var natten mellom 28. og 29. juli natten da man våket med Olav som sto foran sitt livs kamp. (Ordet Olsok er forenklingen av ordet Olavsvake.) I dag er landet vårt i ferd med å gli tilbake til den hedendommen som Olav en gang forlot og kjempet imot. Men kampen om Norges sjel er ikke tapt. Bli med på Olavsvaken. Bli med på å be for Norges framtid i natt.

Våkenatten i Nidarosdomen avsluttes (og festdagen begynner) med tidebønnen laudes torsdag 29. juli. Deretter blir det luthersk høymesse klokken 11, katolsk høymesse i Nidarosdomen klokken 14.30, og felles, økumenisk vesper i nasjonalhelligdommen klokken 18. 

Prøv å få med deg en av olsokmessene hvis du kan – i år eller neste år. Det er alltid et av årets absolutte høydepunkt. Men først: Våke og be.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 28. juli 2021 da Jer 1,17–19 var dagens bibeltekst.

PS: De katolske messene fra Stiklestad 28. juli og Nidarosdomen 29. juli strømmes i Den katolske kirkes YouTube-kanal. Du kan allerede nå se opptak av åpningsmessen fra 27. juli.

To pilegrimsgrupper med 48 ungdommer og unge voksne fra Norges Unge Katolikker har gått mer enn 100 kilometer av pilegrimsleden til Nidaros den siste uken. Her går de den tredje runden rundt Nidarosdomen mens de synger og ber - før de går inn i katedralen.

Rundt og rundt. Jeg har fått lov til å bli med som adoptert medlem i NUKs pilegrimsgruppe denne uken. I dag, 28. juli, skal jeg nemlig være fadder for en av pilegrimene som skal konvertere på Stiklestad og tas opp i Kirkens fulle fellesskap. Nydelig!

Den store, katolske pilegrimsgruppen gikk sammen med den katolske biskop Erik Varden den siste etappen av pilegrimsleden. Vel framme ble de tatt godt imot av Den norske kirkes preses' Olav Fykse Tveit. Det gav enda mer høytid til øyeblikket.

Vi sang "Be for oss, Hellig Olav" da vi gikk inn i Nidarosdomen. Sangen ljomet i katedralen. Det første pilegrimene gjorde var å knele ned (se også det øverste bildet i denne bloggposten) og motta velsignelsen.

Høyalteret i Nidarosdomen. Her hvilte Hellig Olavs relikvier helt til 1537.

Bak høyalteret står en god kopi av den opprinnelige altertavlen. Originalen befinner seg i museet til Erkebispegården (ligger like ved kirken). Dette er ikke meg, men Victoria som jeg skal være fadder for i morgen. Hun fant meg gjennom Sta. Sunniva-bloggen :)

Altertavlen viser de viktigste scenene fra St. Olavs liv: Øverst til venstre får han forvarsel om martyrdøden gjennom en drøm. Nede til venstre rir han likevel til slaget på Stiklestad. Nede til høyre blir han drept. Oppe til høyre blir han helligkåret, 2. august 1031, ett år og fire dager etter sin død (markert med en liten øks på primstaven: vesleolsok).

Vi gjør oss klare for å forlate Nidarosdomen. Godt at vi snart kommer tilbake, til stor fest den 29. juli klokken 14.30.

Rosevinduet i Nidarosdomen. Så vakkert!

Umulig å fange det strålende lyset på en fyllestgjørende måte, men her er et forsøk.

Se åpningsmessen fra St. Olav domkirke i Trondheim tirsdag kveld, 27. juli:

https://youtu.be/vEfFKai-vDE

Stille stund. Etter kveldsmessen i St. Olav domkirke 27. juli.

Etter messen ble det servert sodd i menighetssalen. Deretter var det tid for tilbedelse.

St. Olav domkirke er en treskipet basilika som stod ferdig i 2016. Da var jeg der! Det er en av de 206 bloggutkastene som fortsatt ligger som utkast. Døgnet har for få timer! Kan noen skaffe meg flere?

Man må jo bare digge en biskop som diskret sniker seg inn på bakerste benk og blir med i tilbedelsen av Jesus.

Den røde evighetslampen brenner og vitner om at Jesus er her.

Bak i St. Olav domkirke kan du ta med deg vievann hjem.

I St. Eystein bokhandel får du kjøpt fine St. Olav-flasker til vievann. (Vievann er alltid gratis, så du må selv fylle flasken.) Velsignet godt å ha med seg hjem!

Frispark | Arven etter Arnfinn Haram

Foto: Jonas Meek Strømman/Korsets Seier

I dag er det nøyaktig ni år siden fr. Arnfinn Haram O.P. døde 10. juni 2012.

Artikkelen stod på trykk i spalten Frispark i avisen Dagen lørdag 8. juni 2013

– Ein dag – ein som kan vere når som helst – skal eg stå for min Skapar, sa dominikanerpresten Arnfinn Haram (63) i sin siste preken, 10. juni 2012. Få timer senere døde han helt uventet av hjerteinfarkt, etter å ha syklet inn i Nordmarka og inn i evigheten.

Hva er det eneste som blir igjen etter deg etter din død? Svar: Det du har gitt videre. Livet, troen, tankene, kjærligheten. Arnfinn Haram var en som gav mye, derfor er det uendelige rikdommer igjen etter ham.

Biskop Ole Christian Kvarme, Arnfinns studiekamerat og venn, skrev i sitt minneord i fjor: «Da Arnfinn Haram i 1998 konverterte til den katolske kirke, opplevde vi det som et tap for vår kirke. Men dette tap ble til rikdom for hele den kristne kirke i vårt land. Som få andre har han vært en brobygger - mellom kirke, kultur og samfunnsliv, fra Den katolske kirke til bedehusland og pinsevenner.»

Arnfinn Haram var en god prest med et varmt hjerte og et våkent hode. Alle som kom nær ham merket hvordan han elsket Jesus av hele sitt hjerte, av hele sin forstand og av all sin kraft. Arnfinn var glødende optimistisk på Kirkens vegne i Norge, og han var full av virkelyst og virketrang for Kristi sak.

Han var imidlertid opptatt av at den nye kristne veksten i landet vårt ikke kan komme «ovenfra» ved statsmakt. Den nye veksten vil komme nedenfra, fra grasrota, ved at kirken er kirke, og ved at vi som er kristne lever troverdige, integrerte kristne liv:

«Vi skal vere eit alternativ som folk finn fram til av eiga lyst. […] Vi må ikkje etterlikne storsamfunnet elles, vi må ikkje være påtrengjande og masete. Vi må syne overskot. Tilby heile liv.»  

Fader Arnfinn var en av dem som virkelig viste meg det livet: Det hele, troverdige, integrerte kristne livet - det evangeliske livet som lever og ånder i Herren Jesus Kristus.

Den største trusselen for den kristne troen i vår verdensdel i dag er materialismen: Vi setter vår lit til pengene og tingene i stedet for til Gud. Arnfinn var en av de våkne kristne som identifiserte denne trusselen, som avviste den radikalt og valgte å leve det evangeliske livet, i full tillit til Herren. Ved sitt eksempel hjalp han meg og mange andre å bli fri fra materialismen og til å gi slipp på tingene. Han hjalp meg til å ikke strebe etter det verden streber etter, men søke Gud og bare Gud. «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg» (Matt 6,22)

Den siste tiden Arnfinn Haram var prest i Den norske kirke nektet han å motta lønn, i protest mot abortloven. Generelt var han fullstendig uinteressert i penger, og bare interessert i én ting: Gud. Fader Arnfinn var kort sagt en ekte dominikanermunk.

«En munk er en som retter blikket mot Gud alene, som retter alt sitt begjær mot Gud alene, som er bundet til Gud alene, som velger å tjene Gud alene, og som ved å eie fred med Gud blir en kilde til fred for andre,» sier den hellige Theodor Studitor (759-826 e.Kr). Sånn var Arnfinn.

Han var imidlertid ikke en vanlig munk som lever i isolasjon fra verden. Han var en ekte dominikaner, opptatt av å gå ut og gi videre det som Gud hadde gitt ham. Arnfinn fremhevet stadig at vi kristne har en plikt til å prege samfunnet. Vi skal være lys og salt i verden og sette dagsorden i samfunnsdebatten.

Da han var med på å stifte den kristne tankesmien Skaperkraft i 2011 sa han det slik:

«Siktemålet med Skaperkraft er at vi skal være med på å sette dagsorden i samfunnsdebatten, at vi som kristne ikke bare skal være på defensiven, preget av frykt og tilbaketrekning. […] Gud skal ikke være tabu i det offentlige rommet. Han skal være med i debattene, også i 2011 og i tiden som ligger foran oss.»

Budskapet hans var alltid katolsk tvers igjennom og han var ikke redd for å provosere. Han hadde imidlertid en sjelden evne til å få en kontrovers til å munne ut i en vennlig samtale. Arnfinn Haram er et godt forbilde å ha for alle kristne som ledes av Gud ut i det offentlige rom. Etter hans død er det vår oppgave å ta opp arven og gjøre Kirken tilstedeværende i en verden som er på ville veier.

Filosofen Blaise Pascal skriver: «Når alt beveger seg på samme måte, oppfatter vi ingen bevegelse. Vi er likesom om bord på et skip. Når alle skeier ut, fortoner det seg som om ingen gjør det. Den som stanser opp, gjør det tydelig hvordan de andre lar seg rive med, som et fast punkt.» Fr. Arnfinn ble en av dem som stanset opp. På hellig grunn.

Først og fremst er det dette som står igjen etter fr. Arnfinn: Helligheten. Det evangeliske livet. Forkynnelsen. Tilbedelsen og den brennende lengselen etter Gud. Sannsynligvis kunne han ikke tenke seg en større lykke enn å dø og endelig få møte Gud ansikt til ansikt. Da de fant ham i den grønne juniskogen, hadde han et lite smil om munnen og en liten tåre i øyekroken.

Under minnesamværet i fjor sa hans venn Eskil Skjeldal:

«Vi hører nå mange si, hvem skal snakke nå, hvem skal representere det kristne budskapet i offentligheten når Arnfinn er død? Jeg er overhodet ikke bekymret for dette. Arnfinn har sådd uendelig mye overalt. Nå er det tid for å omsette alt det han var for oss alle, til et konkret trosforsvar. Ansvaret påhviler alle som føler på det. Tiden er inne, for oss alle, for å stå på, slik Arnfinn stod på. Tiden er kommet for å forkynne at mennesket må vende om, og tro på evangeliet.» 

 Tiden er inne. Nå. Gå!

Artikkelen stod på trykk i spalten Frispark i avisen Dagen lørdag 8. juni 2013. Frispark-spalten er samfunnsorientert, og jeg har derfor ikke forsøkt å lage en fullstendig presentasjon av fr. Arnfinn Haram som i tillegg til å være prest, dominikaner og samfunnsdebattant også var en høyt elsket sjelesørger, samtalepartner, forbeder, skriftefar, venn, poet, sanger, salmeforfatter, taler, foredragsholder, foreleser og intellektuell forfatter (bare for å nevne noe). 

LES MER:

• Les Eskil Skjeldals sterke minneord om fr. Arnfinn Haram her på bloggen.
• Les minneordet mitt fra 2012 her: "Bror Arnfinns profetiske tale" (med bilder fra begravelsesdagen)
• Les hele fr. Arnfinn Harams siste preken på www.katolsk.nohttp://www.katolsk.no/nyheter/2012/06/pater-arnfinn-harams-siste-preken
• Les prekenen som fr. Arnfinn Haram glemte å publisere på bloggen sin (heldigvis hadde han lagret den på datamaskinen min)
• Her kan du lese om minnevandringen 10. juni 2013 og se bilder fra den vakre kvelden som var "signa med sol, signing og fred". 
• Les Biskop Bernt Eidsvigs preken i rekviemmessen her på katolsk.no.
• Se dokumentaren om Arnfinn Haram på nrk.no!
• Fire av diktene hans kan du lese her på bloggen: "Berre dette", "Fred", "Vesper" og "Mater Dei" (Guds mor)
• Lær deg også utenat hans oversettelse til norsk av den gamle kristne bønnen til Herrens Engel ("Angele Domini")
  
• Og viktigst av alt: Fortsatt ligger hele fr. Arnfinns Harams blogg tilgjengelig på internett. Det er en av de grundigste innføringene i katolsk tro som er tilgjengelig på norsk på internett. Få den med deg! Alle diktene som fr. Arnfinn selv publiserte på bloggen sin finner du her. Hans siste innlegg på bloggen har mange hilsener og kommentarer. 

SE HAM: Se ham igjen og hør stemmen hans her i denne lille videoen der fr. Arnfinn Haram oppfordrer deg til å ta del i samfunnsdebatten og bli partner i tankesmien Skaperkraft. Skaperkraft har fortsatt behov for flere nye partnere.
(Foto: Skjermdump fra videoen)

Opprinnelig publisert her på bloggen 10. juni 2013. Oppdatert 10. juni 2017. Løftet opp igjen 10. juni 2021.

En epoke er over – og en ny epoke starter

Maria har hatt sin siste dag i barnehagen - og jeg starter i ny jobb i august.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Etter sommerferien skjer det to store ting på én gang: Yngstemann begynner på skolen, og jeg begynner i ny jobb som kommunikasjonsleder på MF Vitenskapelig Høyskole.

Dermed blir neste skoleår det eneste året vi har alle fem barna samlet på ett sted (St. Sunniva skole), og altså; fra 1. august begynner jeg i fast stilling som kommunikasjonsleder ved MF Vitenskapelig Høyskole, etter et kjempefint år i et engasjement som kommunikasjonsrådgiver i Norges Korforbund.

Spennende institusjon

Jeg tenker at denne nye jobben går inn i kjernen av det jeg opplever at er min misjon: Å styrke Kirken i Norge. 

I min siste, retningsgivende samtale med dominikanerpater Arnfinn Haram O.P. før han døde, var han veldig tydelig på én ting. Han mente at i den tiden vi lever i nå, er Den katolske kirkes viktigste oppgave i Norge å styrke Den norske kirke og de kristne der. 

Der så han ikke bare sin egen misjon, men også min misjon – vår alles misjon som katolske kristne. Selv fikk jo pater Arnfinn bety mye mer for de kristne i Den norske kirke etter at han gikk ut av den enn da han fortsatt var medlem der. Det har også vært min egen erfaring.

Jeg fikk dåpen og troen gjennom Den norske kirke og alle de fine organisasjonene der, og det kommer jeg til å være evig takknemlig for, så lenge jeg lever. Jeg vil gjerne gi det jeg kan tilbake til Den norske kirke, i takknemlighet til alle som trofast har gitt troen videre i Norge gjennom mer enn ti århundrer. 

Som jeg skrev i Vårt Land på min konversjonsdag 25. januar 2008: «På denne dagen takker jeg Gud for alt han har gitt meg gjennom Den norske kirke.» Jeg har alltid sett på meg selv som «bare en helt vanlig kristen», og det gjør jeg fortsatt. Det er jo det som er definisjonen på hva katolsk kristendom er: Helt alminnelig kristendom. (Ordet "katolsk" betyr "universell/allminnelig/allmenn".)

Vi må jobbe sammen

Institusjoner er viktige, fordi de kan utrette langt mer enn det noen av oss kan få til alene. MF er en av de viktigste institusjonene i Norge. Og som Dagen-redaktør Tarjei Gilje sier det: «Hvis det går an å bruke ordene «spennende» og «institusjon» etter hverandre, mener jeg de passer på MF.»

I Getsemane ba Jesus om at vi skulle være ett. Reelt ett. Når Jesus ba oss om å være ett, mente han ikke bare usynlig ett, men også synlig ett. For at kristentroen skal overleve i Norge de neste århundrene, må vi jobbe sammen – ikke splitte oss opp i mindre og mindre deler.

Jeg mener at økumenisk arbeid og økumenisk samarbeid er uhyre viktig, og jeg ser på MF som det viktigste økumeniske prosjektet i Norge i dag, der kristne fra alle mulige konfesjoner jobber sammen, og til og med har det skikkelig fint sammen – ifølge alle ansatte jeg har snakket med.

Ekte sannhetssøken

Jeg er selvsagt klar over at MF har professorer og andre lærere som står for både den gamle og den nye læren i mange spørsmål, og min jobb vil være å hjelpe dem alle. Hva gjør jeg hvis det er to professorer ved MF som er rykende uenige, og som begge vil ut i det offentlige ordskiftet? Da hjelper jeg dem selvsagt begge, uavhengig av hvem jeg personlig er enig eller uenig med.

Det blir ingen ekte sannhetssøken uten akademisk frihet; uten at argumenter brynes mot hverandre. Det er dette jeg er oppdratt til både som journalist og som kristen: Å søke sannheten, uforferdet. Ikke være redd for hva som dukker opp i den andre enden. Debatt, klare meninger, frittalende akademikere og uenighet er ikke farlig. Det er nødvendig. 

Jeg selv har fått mye solid utdanning ved MF. Først da jeg tok mellomfag og begynte på hovedfag på MF i 1998-2000, deretter når jeg har tatt studieemner på mastergradsnivå i katolsk kristendom (i diverse fødselspermisjoner). Jeg er veldig glad i MF.

Kom, Hellige Ånd!

Jeg synes fransiskanerpater Hallvard Thomas Hole sier det godt: «Den katolske kirke har mye å lære av andre, og det er vår felles tro at Den Hellige Ånd virker i alle kristne, ikke minst for å forene alle.» 

Derfor er min bønn for MF og for tjenesten min ved MF dette: Kom, Hellige Ånd!

Den katolske kirke ber oss om å påkalle Den Hellige Ånd hver dag, særlig ved begynnelsen eller slutten av alle viktige gjøremål. 

I dag ber jeg med Kirkens bønn:

“Kom, Hellige Ånd. Fyll dine troendes hjerter, og tenn i dem din kjærlighets ild.” Amen.

Jeg ser fram til en ny epoke. 

Jeg er klar for MF-epoken.

Første og siste dag i barnehagen. Vips var det gått fem år.
Første dag i barnehagen var i august 2015 (akkurat i det jeg var i overgangen mellom kommunikasjonsrådgiverjobben for KrF på Stortinget og på KrFs partikontor).
Siste dag i barnehagen var ikke bare Marias siste barnehagedag, men også vår siste dag. Med det sier vi takk for 25 barnehageår (5 barn ganger 5 år), fordelt over 14 tettpakkede år (2006-2020). En epoke er over! (Tenk, et liv uten barnehagevirusene! O lykke!)

Marias "fullført barnehagen"-roser. Store dager må markeres.

Et hverdagsglimt fra Olavs guttebursdag denne uka, med sugerørbriller og vannkrig. Kjempestas!

Så glad blir du av å ha signert kontrakt med MF.

MFs hjerte: Kapellet. Å starte en ny jobb i bønn og overgivelse er alltid den beste måten å starte på.

MF Vitenskapelig høyskole. Mitt nye arbeidssted! Deo gratias!

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det katolske synet på Åpenbaringen

Læren om at jomfru Maria ble tatt opp til himmelen med sjel og legeme er ikke ny. Den deles av alle katolske og ortodokse kristne, og til og med Martin Luther selv holdt den for å være sann, fremhever p. Pål Bratbak i dette debattinnlegget. Bildet: Dette maleriet fra 1712 henger i Lom Stavkirke og viser Jomfru Marias kroning til himmeldronning. Det ble altså malt nesten 200 år etter reformasjonen.
Faksimile: Side 3 i Dagen, 31. oktober 2012

Å hevde at Den katolske kirke fikk en «ny lære» om Maria i 1950 er like korrekt som å si at treenighetslæren var en ny lære som oppstod på kirkemøtet i Nikea i år 325.

Et debattinnlegg av p. Pål Bratbak, prest i Oslo Katolske Bispedømme 
Innlegget stod på trykk på side 3 i avisen Dagen 31. oktober 2012 - altså for sju år siden. Det er så knallgodt at det fortjener å løftes opp hit igjen.
Uthevinger i kursiv stammer fra originalmanuskriptet. Uthevinger i fet skrift er mine egne.

Lærer Arne Helge Teigen ved Fjellhaug Misjonshøgskole har til hensikt å forklare forskjellen mellom et katolsk og luthersk syn på forståelsen av tradisjon. En svakhet ved Teigens innlegg [i Dagen 19.10.2012, min anm.] er at det han beskriver som katolsk lære ikke er vår lære.

Teigen hevder at i katolsk lære «må Bibel og tradisjonen likestilles som kilder til den kristne tro». Den katolske kirkes katekisme (KKK) sier noe annet: «Den Hellige Tradisjon og Den Hellige Skrift er nær forbundet og forenet. For begge, idet de springer frem av den samme guddommelige kilde, smelter på et vis sammen og arbeider mot det samme mål» (KKK n. 80).

I følge katolsk lære er det Guds åpenbaring som er kilden til troen. Denne åpenbaringen når ikke sin fylde i Bibelen. Den når sin fylde i Jesus Kristus. Og Kristus fortsetter å være tilstede i sin kropp, som er Kirken. Derfor ga også Kristus sine apostler myndighet til å avgjøre hva som er i samsvar med Guds åpenbaring. Denne autoriteten innehas i dag i fellesskap av apostlenes etterfølgere, biskopene.

Teigen utrykker skepsis mot dette læreembetet. Han hevder at «nye læresannheter utvikles og godkjennes ved det apostoliske læreembete». Det bør betrygge Teigen at katekismen slår fast at «dette læreembede står ikke over Guds Ord, men er dets tjener, og lærer ikke annet enn det som er blitt overlevert» (n. 86). Kirkens læreembete kan aldri lære noe som ikke har resonansbunn i Skriften.

Teigen bruker som argument læren om at jomfru Maria ble tatt opp til himmelen med sjel og legeme da hennes jordiske liv var til ende. Han hevder at dette er en legende fra 200-tallet som ble et dogme i 1950. Selv kjenner jeg ingen skriftlig nedtegnelse om denne læren som er så gammel som fra 200-tallet, men det betyr verken at læren er usann eller at den er ny. Denne læren deles og feires av alle katolske og ortodokse kristne, og i mange århundrer var den også del av luthersk kristendom. Luther selv holdt den for å være sann! Å hevde at Den katolske kirke fikk en «ny lære» om Maria i 1950 er like korrekt som å si at treenighetslæren var en ny lære som oppstod på kirkemøtet i Nikea i år 325.

Kan man så finne resonansbunn for læren om Marias opptakelse i himmelen i Skriften? Ja, det kan man. Når vi vet at Gud kunne ta både Enok og Elias opp til himmelen med sjel og legeme er det vanskelig å forstå at denne ære ikke kunne bli hans sønns mor til ære. Noe blir ikke sant fordi det står i Bibelen. Noe er sant fordi det er sant. Når man med Skriften ikke kan utelukke en slik lære – og vi vet at Kirken helt fra de tidligste tider har feiret denne læren i liturgien, og at det er en tro som deles av de fleste av verdens kristne – ja, da stiller man seg på sidelinjen kirkelig sett om man hevder noe annet.

Kirkens læreembete har, og har alltid hatt, fullmakt til å klargjøre trossannhetene når det har vært tvil. Det har Kirkens lederskap gjort helt siden apostelmøtet i Jerusalem i år 33 (Apg 15). Jesus sa selv til sine apostler før sin død: "Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten." (Joh 16,12).

Åpenbaringen er fullkommen i Jesus, Guds inkarnerte Ord, men forståelsen vår av Åpenbaringen er ikke fullkommen. La meg presisere: Kirkens forståelse av Åpenbaringen utvides aldri i bredden (vi lærer ikke noe nytt), men den utvides i dybden (vi forstår mer av dybdene i Guds åpenbaring). Kirkens læreembete er der nettopp for å muliggjøre at Guds folk sammen føres til fylden av sannheten – ved Den Hellige Ånds hjelp. Uten læreembetet havner man i splittelse og individualistiske tolkninger av åpenbaringen.

Det problematiske ved protestantisk kristendom er nettopp dette: At man har fristilt Skriften fra Kirkens læreembete, ikke først og fremst fra tradisjonen. Uten Kirken, hans kropp som lever i dag – og uten den konstante, levende overleveringen av troen som har skjedd innenfor denne kroppen – blir vår forståelse av Guds åpenbaring prisgitt en subjektivitet som fører i alle mulige slags splittende retninger.

Det er bare den åpenbarte, overleverte Sannheten som er én, og det er kun tilslutning til den objektive Sannheten som kan føre kristenheten fra splittelse til reell enhet; en enhet som er både synlig og usynlig.

Publisert på Sta. Sunniva-bloggen i samarbeid med p. Pål Bratbak, som den gang var biskop Bernt Eidsvigs kapellan. I dag er han sokneprest i St. Olav domkirkemenighet i Oslo

Innlegget ble første gang publisert her på bloggen 31. oktober 2012.

Les også:

Ettertanke | Ikke bokens religion
Foredrag | Maria-kveld i gamle Øyestad kirke