Ettertanke | Jeg så henne i hagen

DA var det jeg fikk et glimt av henne. Hun som elsket så høyt.
Freske: "Noli Me Tangere" av Giotto

I dag, 22. juli, er det Magdalimesse, den hellige Maria Magdalenas festdag, som er merket av på primstaven. I den anledning løfter jeg opp igjen en ettertanke jeg har skrevet om henne tidligere.
___________________________________________

Det var i Jerusalem jeg så henne. Vi var i «Gordons Golgata»: En frodig hage med gamle, høye trær. Her ligger det en jødisk, eldgammel, tom rullesteinsgrav av den typen Jesus ble lagt i.

Det var en stille, tidlig morgen, før de mange turistene var kommet. Vi hadde feiret gudstjeneste. Sunget. Bedt. DA var det jeg fikk et glimt av henne. Hun som elsket så høyt. Så høyt at hun skyndte seg til graven mens det ennå var mørkt. Maria fra byen Magdala ved Galilea-sjøen.

Hun hadde fulgt Jesus der han gikk. Rundt omkring i landsbyene og byene. Hele veien til Jerusalem. Helt til Golgata. Og nå var hun altså her, i hagen. Hun klarte ikke å vente lenger.

«Tidlig om morgenen den første dag i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven.» (Joh 20,1) Ifølge Johannes-evangeliet kommer hun alene, og oppdager at steinen foran graven er rullet bort. Hun løper for å hente Peter og Johannes. Sammen løper de tilbake til graven. Peter og Johannes går inn og ser at graven er tom. Om Johannes står det at «Han så og trodde» (Joh 20,8). Deretter går disiplene hjem.

Maria derimot, blir stående utenfor graven. Gråtende bøyer hun seg inn i graven og ser to hvitkledde engler sitte der Jesus hadde lagt. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør de. Hun svarer: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» I det samme snur hun seg og ser Jesus stå der, men hun skjønner ikke at det er ham.

Jesus stiller det samme spørsmålet: «Hvorfor gråter du, kvinne?» Maria Magdalena tror at hun snakker med gartneren, og forklarer hvor forvirret hun er: Noen har tatt Jesus. Er det kanskje han, gartneren, som har gjort det?

Jesus forklarer ingenting. Han sier ikke bebreidende: «Skjønner du ikke at det er jeg som snakker med deg?» Han sier: «Maria». Bare det ene ordet. Navnet hennes. Og hun svarer «Rabbuni». Det betyr Mester.

Ifølge den latinske Vulgata-oversettelsen sier Jesus så til henne: «Noli me tangere». «Rør meg ikke». Fordi tidspunktet er galt; «for jeg har ennå ikke steget opp til Far.» (Joh 20,17)

Men sa han det? Ifølge kirkefaderen Augustin og flere av dagens katolske bibeloversettelser sier Jesus: «Ikke hold meg fast, for jeg har ennå ikke steget opp til Far.» Det stemmer bedre med at Matteus forteller at Maria Magdalena «gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham» (Matt 28,9).

Uansett: Maria fra Magdala er det første vitnet. Hun er den som får gå til disiplene og si: «Jeg har sett Herren!» En tidlig, stille morgen. Den dagen verden var blitt ny. I en frodig hage - som en avspeiling av Edens hage. Nær korsets tre. Livets tre.

Å salige stund uten like! «Jeg levende så ham i hagen, og aldri så skjønn jeg ham så.» 

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 28. februar 2020 da Luk 8,1-3 var dagens bibeltekst

Slik ser den tomme graven i gravhagen ut. Gordons Golgata er ikke det ekte Golgata der Jesus døde, men det er et sted der det er lett å forestille seg hvordan Jesu grav så ut den gang graven lå i en hage - før det ble bygget en stor kirke over den.
Foto: upyernoz/Flickr Creative Commons

Engelens ord står på døren: Han er ikke her. Han er oppstått.
"Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå!" (Matt 28,6)
Foto: Dennis Jarvis/Flickr Creative Commons

The Garden Tomb er eid og drevet av en engelsk stiftelse. Det merkes. Hagen holder definitivt et britisk hagenivå. Nydelig!
Foto: Chris Smith/Flickr Creative Commons

The Garden Tomb er et sted det er lett å leve seg 2000 år tilbake i tid, til da det virkelig skjedde, helt på ekte, så reelt at det flerret verdens historie i to.
Foto: Dennis Jarvis/Flickr Creative Commons

Dette er Gravkirken i Jerusalem. HER var det det skjedde.
Kirken er bygget over Golgata, der Jesus hang på korset, og over den tomme graven.
Det var keiserinne Helena, som er min fermingshelgen, og som jeg har tatt navnet etter, som sørget for at Gravkirken ble bygd på 300-tallet.
Foto: Dennis Jarvis/Flickr Creative Commons

Israel kalles ofte for Det femte evangelium, fordi i likhet med de fire bibelske evangeliene lar Det hellige land deg få møte Jesus på en helt spesiell måte.

Les andre andakter fra Israel her på bloggen:

• NRK-andakt | I ørkenen med Gud - bli med David ut i Juda-ørkenen
• Ettertanke | Bli med til Saligprisningsberget - og lytt til stemmen når Jesus holder Bergprekenen
• Ettertanke | Ikke noe er større - Shema Israel Adonai Eloheinu Adonai echad» «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.» (5. Mos 6,4-5)

Ettertanke | Fra null til full kraft

5000 kilometer fra Oslo ligger Jerusalem – verdens midtpunkt. Fotografiet viser Den hellige gravs kirke i Jerusalem. Under disse kirketakene befinner både Golgata og Jesu grav seg.

Foto: Gerd Eichmann, CC BY-SA 4.0

5000 kilometer fra der jeg bor ligger Jerusalem – verdens midtpunkt – midt mellom Europa, Asia og Afrika. 

I dagens bibeltekst befinner vi oss i byens hjerte, ved tempelet. «Det aller helligste» ble bygget over nøyaktig det stedet på Morias berg der Abraham slapp å ofre sønnen Isak. Det var her vi fikk et frempek til påsken i år 33, da Faderen skulle gi oss sin egen sønn, noen hundre meter bortenfor Moria, på Golgata-berget. 

Vi befinner oss i tiden etter begge disse hendelsene, inne ved Den vakre porten, som antakeligvis stod mellom hedningenes forgård og kvinnenes forgård. Hit, men ikke lengre fikk den lamme mannen komme, for han hadde vært lam helt siden fødselen, og «ingen som har en feil, kan ofre» (3. Mos 21,18).

Det nærmer seg den niende time – eller klokken tre på ettermiddagen som vi kaller det. Det er ved dette klokkeslettet at det er tid for brennoffer i tempelet hver ettermiddag. Det er også ved dette klokkeslettet at Jesus ofret seg selv «én gang for alle», utåndet og døde for oss (Hebr 9,12; 10,10).

Folk strømmer på til denne viktige bønnetiden. Det er da den lamme mannen ser de to apostlene som er på vei for å be: Johannes og den nye, kraftfulle, post-pinse-Peter. Etter at Peter mottok Den Hellige Ånd pinsedag, er han transformert. Han har gått fra å være Simon (som betyr siv) til å virkelig bli Peter (som betyr klippe). Fra nå av er han den stødige lederskikkelsen som Kirken siden kommer til å huske ham som. Helbredelsen av den lamme ved Fagerporten skjer like etter pinse, og er Kirkens første mirakel.

Slik gikk det til: Den lamme mannen ber om en gave, men Peter og Johannes har ikke penger. Peter gir ham i stedet et svar som har blitt en jublende sang: «Sølv eller gull har jeg ei, men det jeg har, vil jeg gi til deg. I Jesu Krist nasareerens navn, jeg byder deg: Stå opp og gå! Gående, hoppende, jublende!»

Akkurat det er det som skjer. Mannen som aldri har gått, går. Han blir løftet så høyt opp at han føler han flyr. For aller første gang passerer han Fagerporten, og han ikke bare går; han springer og hopper innover. Markus forteller at det går i store sprang i Salomos søyleganger. Når du går fra å ha null kraft i beina til full kraft, er det ikke helt lett å regulere kraften og farten. Det blir fort litt Espen Askeladd med sjumilsstøvler-aktige bevegelser, tenker jeg. 

«Han fulgte dem inn på tempelplassen, hvor han snart gikk, snart sprang, mens han sang og priste Gud.» (Apg 3,8). I engelske bibeloversettelser står det at han fulgte etter disiplene jumping/leaping – hoppende. Hoppende glad, altså. 

I en av sine prekener skriver kirkefaderen St. Johannes Krysostomos (~349-407): «Men legg merke til Peters mildhet, for han sa: ‘Se på oss.’ Og han grep ham i høyre hånd og løftet ham opp. Denne handlingen manifesterte oppstandelsen, for den var et bilde på oppstandelsen.» 

En dag skal det skje, at Jesus kommer igjen og fyller hele jorden med oppstandelse og liv og gjør alle kropper nye, sterke, unge og friske. Det som hendte ved Den fagre porten er et frempek mot den dagen. Ved tidens ende skal Herren Gud tørke bort hver tåre, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte (jf. Åp 21,4) «Se, jeg gjør alle ting nye» sier han som sitter på tronen (Åp 21,5). Da skal du reise deg igjen, ved Guds kraft. Det forteller mirakelet ved Fagerporten deg. 

Første gang publisert i avisen Vårt Land 8. april 2024 da Apostlenes gjerninger 3,1-11 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen

Bli med og gjør Jerusalemsseilasen til virkelighet!

Jeg er ambassadør for Returning To Jorsal - en historisk seilas med seilskipet Christian Radich som vil gå fra kristenrettjubileet på Moster til Jerusalem i 2024. Kan du være med og be? Og gi? Den siste timen er det kommet inn 30.000 kroner på spleisen. Vi trenger 42.000 kroner til.

Hvorfor vil jeg anbefale at du blir med og gjør seilasen til virkelighet?

Målet med seilasen er å sende Norges beste, unge kristne med det beste seilskipet - og reise med takk, velsignelse og fred gjennom Europa til Jerusalem.

 

• TAKK: Vi drar til Israel med takkebrev hvor vi i Norge takker for tusen år med arven fra Jerusalem.
• VELSIGNELSE: Vi reiser etter den ruten som Kong Sigurd Jorsalfare tok i 1108-1110. Ved ord og gjerning vil vi velsigne de sju byene vi besøker i Europa og Israel.
• FRED: Vi vil bringe fred og ta et oppgjør med all form for antisemittisme i vår historie. Guds folk, jødene, skal være trygge i Norge. Vi håper reisen også vil gi fred og helbredelse til Kristi kropp, Kirken. Jesus sier: «Jeg ber at de alle må være ett» (Joh 17,21)

"Be om fred for Jerusalem!" (Salme 122,6)

Kontakt meg gjerne hvis du har noen spørsmål!

OPPDATERING 11.8.: 95 prosent av beløpet til Spleisen kom inn før midnatt! Vil du hjelpe til med de siste 5 prosentene? Du kan fortsatt gi gjennom Vipps og direkte til bankkontonummeret! Det mangler bare 12.134 kroner på å nå innsamlingsmålet! Bli meg og gi den siste, lille dytten slik at seilasen blir virkelighet!

Vipps til #810466 og gi til bankkontonummer 3626.32.36089! 

OPPDATERING 12.8.: Totalt kom det inn over 400.000 kroner fra giverne! Fantastisk! Det er likevel ikke nok til å betale første depositum for alle etappene, fordi man ikke kom i havn med målet som var satt for sponsorinntekter.

Styret skriver: "Though we will not be able to go ahead with our first plan, we are in talks with Christian Radich leaders to make a new plan, one that could work even better for both ourselves and them!

So thank you again! Without your generosity and this amount we would not have been able to make it to this stage of the process.

So stay tuned for the next big update! We will share details as soon as we can."

Jeg skal oppdatere dere så snart informasjonen er klar for å offentliggjøres :)

Foto: Skjermdump fra seilasens Instagram-side @returning2jorsal

Seilas med ringvirkninger

Seilasen starter fra kristenrettens 1000-årsjubileum på Moster pinsen 2024. "We have benefited from this heritage for a thousand years, it is time to return with a blessing."

Jeg tror dette kan bli en seilas som vi ser ringvirkninger av i tiår framover, på SÅ mange ulike nivåer. Her er bare ett av dem: Kong Sigurd Jorsalfare var 18 år da han dro ut. De som blir med på seilasen er unge voksne, slik som ham. Hvis alle kirkesamfunnene sender sine beste unge - og de får være sammen over så lang tid med et så spesielt oppdrag på vegne av nasjonen - tenk på hva det vil bety for bygging av relasjoner og ekte vennskap på tvers av det som skiller oss nå! Det kan bli begynnelsen på noe helt nytt!

De unge kristne kommer fra mange ulike kirkesamfunn i Norge. Hvorvidt det blir alle, vil tiden vise. I og med at mange av dem er ledere der de kommer fra, kan vi bare gjette på hvor mye dette vil få å bety for Kirken i årene framover. 

Sak i Dagen nylig: https://www.dagen.no/nyheter/trenger-millioner-for-a-gjennomfore-israel-seilas-spent-atte-dager-for-fristen/

Her er nettsiden til Returning to Jorsal: https://returning2jorsal.com/

De fineste presentasjonene av Jerusalemsseilasen finner du på Instagram: https://www.instagram.com/returningtojorsal/

Se denne inspirerende videoen med en av initiativtakerne, John Bollen fra Misjonskirken Betel i Bergen! https://www.instagram.com/reel/Cu2Yt92M67V/

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Returning to Jorsal (@returningtojorsal)

Brosjyren

Under her ser du de fire sidene som utgjør brosjyren som har blitt delt ut på kristne leirer og festivaler i sommer. Bli med og be!

FORSIDEN: Let us look back in time to set a course for the future.
With a new generation comes a new journey.
Set sail on a historic voyage from Norway to Israel!

SKIPET FRA NORGE TIL ISRAEL: I 2024 er det 1000 år siden Norge fikk et lovverk basert på kristne verdier. Det norske skoleskipet Christian Radich sendes da ut fra Norges kyst, fylt av det beste vi har; en ung generasjon med hjertet i brann.

Vi skal dra tilbake til utgangspunktet for evangeliet, Jerusalem, med takkebrev på vegne av Norge. På veien skal vi stoppe i sju byer i Europa for å spre Guds godhet i ord og handling, som ambassadører for Guds kjærlighet.

"Få en opplevelse for livet, og vær med på å gjøre noe historisk!"

Dette er både en jubileumsreise, en fredsreise, en forsoningsreise og en fremtidsreise. I tråd med 1000-årsjubileets offisielle motto, ser vi til vår historie og røtter for å stake ut en kurs for fremtiden.

Vi inviterer deg til å være med på å sjøsette prosjektet på en eller flere måter:

·  Ved å bli med og seile en etappe eller flere
·   Økonomisk
·   I bønn

HVA SKAL VI? Vi vil reise med takk, velsignelse og fred gjennom Europa til Jerusalem.

TAKK. Vi drar til Israel med takkebrev hvor vi i Norge takker for tusen år med arven fra Jerusalem.

VELSIGNELSE. Vi reiser etter den ruten som Kong Sigurd Jorsalfare tok i 1108-1110. Ved ord og gjerning vil vi velsigne byene vi besøker i Europa og Israel.

FRED. Vi vil bringe fred og ta et oppgjør med all form for antisemittisme i vår historie. Guds folk, jødene, skal være trygge i Norge. Vi håper reisen også vil gi fred og helbredelse til Kristi kropp, Kirken. Jesus sier: «Jeg ber at de alle må være ett» (Joh 17,21) 

TUSEN ÅR MED TRO: Bli med det norske skoleskipet Christian Radich fra Norge til Israel sommeren 2024! (Foto: Christian Radich)

MELD DIN INTERESSE:
returning2jorsal@gmail.com
www.returning2jorsal.com/join
Instagram: @returningtojorsal
Facebook: @returningtojorsal

Ettertanke | Én Gud for alle

Den viktigste jødiske bønnen kalles Shema, og har båret jødefolket i årtusener.
Foto: Etienne Valois/Flickr Creative Commons

Den viktigste jødiske bønnen kalles Shema, og har båret jødefolket i årtusener. Shema betyr «hør» på hebraisk. «Shema Israel Adonai Eloheinu Adonai echad.»

«Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt.» (5. Mos 6,4-5)

Shema er det første barnet lærer, og den siste bekjennelsen en jøde tar i sin munn i dødsøyeblikket. Og det er nettopp denne trosbekjennelsen – selveste omdreiningspunktet i den jødiske tro – som Paulus trekker fram når han prøver å forklare for menigheten i Roma hvordan det er mulig at også hedningefolkene kan bli frelst, og det til og med uten det jødiske paktstegnet; omskjærelsen.

Hedningefolkene, det er oss – det vi si alle andre folkeslag enn israelsfolket. Hvordan kan vi bli rettferdiggjort, vi som ikke er Abrahams barn av fødsel? Paulus svarer: Ved tro, og ikke gjennom omskjærelsen. Og her kommer da referansen til shema: «For Gud er én, han som rettferdiggjør omskårne av tro og uomskårne ved samme tro.» (Rom 3,30)

Slik er det Paulus forklarer det hele: Fordi jøder og hedninger har én og samme Gud, så blir vi frelst på den samme måten: Ved tro. I de neste versene, i Rom 4,1-15, forklarer Paulus hvordan Abraham er far ikke bare for jødefolket, men for alle som tror på Herren (Rom 4,11), og han utdyper hvordan det er troen som frelser oss alle, ikke omskjærelsen eller lovgjerninger.

«For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig.» (Rom 4,3) Her siterer Paulus fra 1. Mos 15,6. Og han fortsetter: «Vi sa at Abraham ble regnet som rettferdig fordi han trodde. Når skjedde det? Var det før eller etter at han ble omskåret? Det skjedde før han ble omskåret.» (Rom 4,9-10)

Abraham fikk et stort løfte fra Gud: «I deg skal alle slekter på jorden velsignes.» (1. Mos 12,3). Ifølge kristen tro ble dette løftet oppfylt da Jesus Kristus – verdens frelser, Guds sønn, Messias – kom til jorden gjennom Abrahams ætt; Guds utvalgte folk.

Hedningenes innlemmelse i Guds folk var et hett tema under apostelmøtet i Jerusalem. Der sa Jakob dette: «Brødre, hør på meg! Simeon har forklart hvordan Gud for lenge siden sørget for å vinne seg et folk av hedninger for sitt navn. Og dette stemmer med profetenes ord, slik det står skrevet: Deretter vil jeg komme tilbake og gjenreise Davids falne hytte. Det som er revet ned, skal jeg bygge opp, jeg reiser det på ny, for at resten av menneskene skal søke Herren, alle folkeslag som navnet mitt er nevnt over.» (Apg. 15, 14-17)

Kirken er i sitt vesen universell. Den omfatter alle folkeslag. Noe av det fine med å høre til i St. Olav menighet, er at vi er en slags «den universelle kirke i miniatyr». Det tenker jeg ofte på under nattverdsliturgien når vi hilser hverandre med Guds fred. Gang etter gang slår det meg at innen jeg har snudd meg 360 grader rundt og hilst på de nærmeste rundt meg, så har jeg hilst på kristne fra alle verdensdeler: Fra Afrika, Asia, Oceania, Nord-Amerika, Sør-Amerika og alle deler av Europa. Helt fantastisk! Sånn blir det i himmelen!

Kirken er én fordi Herren er én Gud for alle folkeslag og alle slags folk. I Jesus er vi alle ett, på tvers av alle slekter og nasjoner. Halleluja!

Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 25. august 2022 da Rom 3,27-31 var dagens bibeltekst

Les også:

Ettertanke | Fatale misforståelser om rettferdiggjørelsen

NRK-andakt | I ørkenen med Gud

Vi var på tur i Israel. Vi hadde lagt bak oss en båttur over Gennesaretsjøen i Jesu fotspor – bokstavelig talt – og hadde fulgt etter ham opp på Saligprisningsberget i Galilea. Vi hadde sittet under de 1600 år gamle oliventrærne i Getsemane hage, og vi hadde bedt ved den tomme graven i Jerusalem.

LYTT til radioandakten her på nrk.no

Klokken var bare fem-seks om morgenen da vi kjørte ut av Jerusalem og inn i Juda-ørkenen. Solen hadde nettopp begynt å lyssette det golde fjellandskapet. Bussen sov. Jeg var våken. Betatt. Bergtatt. Av ørkenen og av kong David som møtte Gud nettopp her. Foran meg lå Salme 63, den tørstende salmen som David skrev den gang han var i Juda-ørkenen.

Stemmen hans bar gjennom ørkenen og århundrene og smakte evighet. Jeg leste ordene om og om igjen, helt til de ble der inne uten sjanse til noen gang å slippe ut igjen:

"Gud, du er min Gud, som jeg søker.
Min sjel tørster etter deg,
min kropp lengter etter deg
i det øde, tørre, vannløse land.
Jeg tenker på deg når jeg ligger og hviler,
og grunner på deg hver nattevakt." (Salme 63)

Senere kom vi fram til En-Gedi-oasen, der vi vasset i kulpen under et av fossefallene. De sa at vi kunne se den derfra: Hulen der David gjemte seg for dødsfienden sin; kong Saul, som lette etter David for å drepe ham. Det fysiske stedet der det skjedde; der David gjemte seg innerst inne i hula, og da Saul senere la seg i hulen for å sove om natten, tok ikke David livet hans, i stedet tok han bare og skar en bit av kappen hans.

Tre årtusen senere stod vi der i En-Gedi-oasen i Juda-ørkenen og så opp mot kalksteinsgrotten der Saul kunne møtt et hat han fortjente, men i stedet møtte en kjærlighet han ikke fortjente: "Se nå her, min far, her har jeg fliken av kappen din i hånden". sa David (1. Sam 1,12)

Saul, store mannen, kongen, klarte ikke å la være. Tårene fosset. Han gråt så høyt at vi fortsatt leser om det 3000 år senere. Og hvis du drar til fossefallet i En-Gedi i dag – og lytter godt – kan du fortsatt høre ham, mannen som ble elsket av sin fiende.

Musikk: Shane & Shane – "Psalm 63" (lenke til Spotify)

LYTT til andakten og musikken her på nrk.no

Israel kalles ofte for «Det femte evangelium», fordi i likhet med de fire bibelske evangeliene lar Det hellige land deg få møte Jesus og Bibelens fortellinger på en helt spesiell måte. Desember 2000 var jeg tilbake i kulpen i En-Gedi-oasen (bildet). Første gang jeg besøkte Israel var i 1996. Det er 1996-turen jeg forteller om i andakten her. Hvis du noen gang får muligheten til å reise til Israel: Dra!

Etterord om Salme 63

Jeg tror jeg brukte lenger tid på å lete etter musikk til denne andakten, enn på å skrive den. Til morgenandakten på P1 er det ikke lov å bruke kormusikk eller annen musikk som høres ut som kirkemusikk. Det er ikke noe begrensninger på teksten, men selve musikkstilen må ikke skille seg ut fra resten av musikken på P1.

Dermed hørte jeg gjennom starten på over 200 versjoner av Psalm 63 på Spotify. Det var en nyttig øvelse. Jeg var ikke ærlig talt ikke klar over at det fantes så mye dårlig kristen musikk. Til slutt fant jeg fem sluttkandidater som jeg kunne gå god for og sendte til NRK. Heldigvis likte produsenten best den som jeg også likte best: Psalm 63 med Shane & Shane fra albumet Psalms Live

Her er teksten:
O God You're my God
I seek You
O my soul it longs for You
my flesh faints for You in this land
this dry land where there is no drink
I've looked upon You in this place
be holding your power and glory, Lord

Because Your love is better than life is
I will praise You as long as I'm alive
and in the face of precious Jesus
O my soul will be satisfied

De andre fire versjonene av Davids Salme 63 er også fine! Kanskje du liker en av dem bedre eller like godt? Her er de:

• Psalm 63 med Shane & Shane fra albumet Psalms, Vol. 2 Dette albumet inneholder kun bibelske salmer. Det var først nå i morges at jeg begynte å høre på det (på andre låter enn Psalm 63), og jeg liker det veldig godt. Anbefales!
• Psalm 63 av Erik Bledsoe 
• You are water (Psalm 63) av Erik Bledsoe 
• Psalm 63 med Mark Baldwin og Leanne Albrecht 

Denne bloggposten ble første gang publisert her på bloggen 28. april 2018.

Fra samme andaktsuke i NRK, april 2018:

• NRK-andakt | Gud bor på bunnen
• NRK-andakt | Båret av Kirken
• NRK-andakt | Din egen klagesang

Andaktsuke i NRK juli 2019:

• NRK-andakt | Legenden om Sankta Sunniva
• NRK-andakt | Det største sviket
• NRK-andakt | Munken som forandret Europa
• NRK-andakt | Jesus, jeg stoler på deg

Min første andakt i NRK, 1. august 2017:

• NRK-andakt | Hellig Olav som forbilde

Ettertanke | Ikke noe er større

Foto: Etienne Valois

Det er fullt mulig å be ferdig formulerte bønner med en slik innlevelse og kjærlighet at bønnen blir langt sterkere og mer personlig enn når du prøver å sette ord på egne tanker. 

Det vet alle som har bedt Fadervår som om de virkelig mente det de sa.

Den viktigste jødiske bønnen kalles Shema, og har båret jødefolket i årtusener. Shema betyr «hør» på hebraisk.

«Shema Israel Adonai Eloheinu Adonai echad.»

«Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt.» (5. Mos 6,4-5)

Shema er den jødiske trosbekjennelsen, og den skal bes tydelig, med innlevelse, med kjærlighet til Gud, som om det var din egen, personlige bønn. «Det første verset regnes som spesielt viktig, og mange ortodokse jøder lukker og dekker til øynene mens de sier disse ordene,» skriver Store norske leksikon.

Shema er det første barnet lærer, og den siste bekjennelsen en jøde tar i sin munn i dødsøyeblikket. 

Shema er også det Jesus viser til når han får spørsmålet om hva som er det første bud. Det første bud er definert i Shema (5. Mos 6,4-5), svarer han. Det andre bud er at «du skal elske din neste som deg selv» (3. Mos 19,18). «Ikke noe annet bud er større enn disse» (Mark 12,31). Faktisk er det slik at hele loven og profetene hviler på dette dobbelte kjærlighetsbudet, forklarer Jesus (Matt 22,40).

Det dobbelte kjærlighetsbudet er ikke en slags Kardemommebylov som visker ut de andre budene. Jesus selv presiserer: «Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene!» (Matt 5,17)

Det dobbelte kjærlighetsbudet er en tolkningsnøkkel som hjelper deg til å innse at det er ekte og fullkommen kjærlighet Jesus ønsker for oss når han for eksempel innfører en enda strengere ekteskapsteologi enn du finner i Det gamle testamentet (Mark 10,1-10).

Det dobbelte kjærlighetsbudet er ikke bare en tolkningsnøkkel som hjelper deg til å forstå Bibelen rett. Det er først og fremst en styringsnøkkel, som hjelper deg til å leve rett – Gud til ære og mennesker til gavn.

Be med den styringsnøkkelen i dag. Be tydelig, med innlevelse, med kjærlighet til Gud, som om det var din egen, personlige bønn: 

«Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft. Det andre er dette: Du skal elske din neste som deg selv.» Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. juli 2017 da Mark 12,28-34 var dagens bibeltekst

Les også:

• Syng Fader vår | Adoremus
• Sagt om bønn av Johannes Chrysostomos
• Keltisk bønn | St. Patricks brynje
• En bønn av St. Columba av Iona 
• Én til bønn av den hellige Kolumba av Iona
• Bønn av St. Thomas Moore | Herre, skjenk meg humor
• Kontemplasjon | Å be er å si "Fader Vår" til Gud

Ettertanke: Bli med til Saligprisningsberget

SALIGPRISNINGSBERGET: "Saligprisningsberget er dekket av grønne, frodige, gresskledde sletter og skråninger der blomster og blomstrende trær vokser vilt. Når du er der trenger du ikke en gang å lukke øynene for å se for deg hvordan det var den gang Jesus holdt Bergprekenen. Alt bare dukker opp: Lydene, luktene, stemningen."
Foto: Clare Jim/Flickr Creative Commons

Israel kalles ofte for Det femte evangelium, fordi i likhet med de fire bibelske evangeliene lar Det hellige land deg få møte Jesus på en helt spesiell måte.

Det er 18 år siden jeg var der nå, men de hellige stedene gav meg en skattkiste full av ”ut av tiden og inn i evigheten”-opplevelser som skinner ennå. Som J. J. Jansen sier det: ”Det største i våre liv som kristne er ikke ”de salige stunder” på forklarelsens berg, men gjenskinnet fra dem i vårt daglige liv.”

Saligprisningsberget reiser seg 554 meter over den nordvestre bredden av Gennesaretsjøen. Fra den østre skråningen av berget har du en fantastisk utsikt over Gennesaretsjøen og Golanhøyden. I nord ser du det mektige, snøkledte Hermon-fjellet. I sør har du Tabor-fjellet, som i følge tradisjonen er det stedet der Jesus ble forvandlet foran øynene på disiplene (Luk 9,28ff).

Sånn, nå er du klar for å bli med. Saligprisningsberget er dekket av grønne, frodige, gresskledde sletter og skråninger der blomster og blomstrende trær vokser vilt. Når du er der trenger du ikke en gang å lukke øynene for å se for deg hvordan det var den gang Jesus holdt Bergprekenen. Alt bare dukker opp: Lydene, luktene, stemningen. Folk over alt, barna, leing, roping, folk i bevegelse, og så – plutselig STEMMEN til Jesus. Ordene. Guds ord. Lytt! 

 «Salige er dere fattige, Guds rike er deres.
Salige er dere som nå sulter, dere skal mettes.
Salige er dere som nå gråter, dere skal le.
Salige er dere når folk hater dere,
når de utstøter dere og håner dere
og skyr navnet deres som noe ondt –
for Menneskesønnens skyld!
Gled dere på den dagen og hopp av fryd,
stor er den lønn dere har i himmelen.”
(Luk 6,20-23)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 12. mai 2011, da Luk 6,20–26 var dagens bibeltekst

KIRKEN: Den skjønne kirken på Saligprisningsberget.
Foto: Donna Dick/Flickr Creative Commons

Ettertanke: I ørkenen med Gud

EN STRØM AV TÅRER: Midt i ørkenen ligger En-Gedi-oasen. Hvis du drar til fossefallet i En-Gedi i dag – og lytter godt – kan du fortsatt høre ham, kong Saul, mannen som ble elsket av sin fiende.
Foto: Jamie Lynn Ross/Flickr Creative Commons

Vi var på Israelstur. Vi hadde lagt bak oss en båttur i Jesu fotspor og hadde fulgt etter ham opp på Saligprisningsberget. Vi hadde sittet under de 1600 år gamle oliventrærne i Getsemane, og bedt ved den tomme graven.

Klokken var fem-seks om morgenen da vi kjørte inn i Juda-ørkenen. Solen hadde nettopp begynt å lyssette det golde fjellandskapet. Bussen sov. Jeg var våken. Betatt. Bergtatt. Av ørkenen og David som møtte Gud nettopp her. Foran meg lå Salme 63, den tørstende salmen som David skrev ”den gang han var i Juda-ørkenen”.

Stemmen hans bar gjennom ørkenen og århundrene og smakte evighet. Jeg drakk ordene om og om igjen, til de ble der inne uten sjanse til noen gang å slippe ut igjen: 

”Gud, du er min Gud, som jeg søker. 
Min sjel tørster etter deg, 
mitt legeme stunder etter deg 
i det øde, tørre, vannløse land. 
Jeg tenker på deg når jeg ligger og hviler, 
og grunner på deg hver nattevakt.”

Senere kom vi fram til En-Gedi-oasen, der vi vasset i kulpen under et av fossefallene. De sa vi kunne se den derfra, kalksteinsgrotten. Hulen der David gjemte seg for dødsfienden. Det fysiske stedet der Saul kunne mistet livet, men bare mistet en flik av kappen. Stedet der Saul kunne møtt et hat han fortjente, men i stedet møtte en kjærlighet han ikke fortjente. ”Se nå her, min far, her har jeg fliken av kappen din i hånden.” (1. Sam 1,12)

Saul, store mannen, kongen, klarte ikke å la være. Tårene fosset. Han gråt så høyt at vi fortsatt leser om det 3000 år senere. Og hvis du drar til fossefallet i En-Gedi i dag – og lytter godt – kan du fortsatt høre ham, mannen som ble elsket av sin fiende.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 12. august 2008 (min aller første andaktsuke i Vårt Land)

PS. Når jeg skriver om at vi "hadde lagt bak oss en båttur i Jesu fotspor", så mener jeg det selvsagt bokstavelig talt ;)

LESETIPS

Les hele historien om da David sparte Sauls liv i Bibelen