Ettertanke | Den store hvite flokken

Jesus sammen med alle de hellige i himmelen.
Foto: Det gresk-ortodokse Antiokia-patriarkatet

God påske! Neida, påsken er ikke over. Det er bare ferien som er over. Den hellige påsketiden derimot, den varer i 50 dager til endes, helt til pinse.

Påskedag er Kirkens gledesdag, ja faktisk er det en så stor dag at den høytideligholdes i hele påskeoktaven, til og med den åttende dagen. Deretter fortsetter feiringen! De 50 dagene fra oppstandelsesdagen til pinse feires i glede og jubel som en eneste festdag, ja, som «den store søndag». Under alle gudstjenestene i påsketiden forblir påskelyset tent, som et symbol på den oppstandne Kristus.

I denne tiden retter Kirken på en spesiell måte blikket mot oppstandelsen og himmelens realitet. Derfor dukker den store, hvite flokken opp i dagens bibeltekst. Og her skal du få dagens første oppfordring: Hvis du har problemer med å se for deg himmelen og den store jubelen som venter der framme, så lytt til musikk. Ikke vent til Allehelgensdag med å synge eller lytte til H. A. Brorsons salme «Den store hvite flokk å se». Dra den fram nå! Oslo Domkor har for eksempel en fantastisk innspilling av «Den store hvite flokk å se» på albumet «Sæle». Helt nydelig.

Det er dette kristentroen handler om. Det er denne retningen livet ditt har: «Sant er det, i så mangen nød en tårestrøm på kinnet fløt, men Gud har dem straks de kom hjem, avtørret på sitt skjød.» skriver Brorson i vers to, med inspirasjon fra Salme 126,5: «De som sår med tårer, skal høste med jubel.» Og han fortsetter i siste vers: «så lev da evig vel, og høst hva du har sådd med sukk og gråt, blant tusen englers lyst! Oppløft din røst, slå palmetakt og syng av himmelsk kraft og makt: Pris være deg evindelig, vår Gud og Lammet, sagt!»

«Slå palmetakt» var nok et mer intuitivt bilde på 1700-tallet da salmen ble til. Men det er altså hentet fra dagens bibeltekst: «Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De sto foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper, med palmegrener i hendene.» Av denne grunn avbildes de kristne martyrene med palmegrener i hendene i kirkekunsten. Hvis motivet på et bilde ikke er palmesøndag og du likevel ser noen som holder en palmegren, vet du med sikkerhet at du ser på en martyr.

Dagens andre musikktips er: Lytt til salmen «I himmelen» i Edvard Griegs helt vidunderlige arrangement, for eksempel i den vakre innspillingen til koret Grex Vocalis. I salmebøkene står en fri oversettelse av den salmen som Laurentius Laurinus (47) skrev på svensk da hans kjære kone Margareta døde i 1622. I Griegs versjon avsluttes det første verset i stedet slik:
«For evig, evig skal vi der
se Gud i Lyset, som han er,
SE GUD SOM HAN ER,
se Herren Sebaot.»
DA får jeg tårer i øynene. Hver gang. For jeg kan ikke tenke meg noen større lykke enn det. Å få komme fram – helt hjem – og endelig få oppleve det som Bibelen beskriver: «Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.» (1. Kor 13,12) Å, som jeg lengter etter det. Å få se Jesus. Ansikt til ansikt. Å få se Gud som han er!

«De skal se hans ansikt, og de skal ha hans navn på sin panne. Natten skal ikke være mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Herren Gud skal lyse over dem. Og de skal herske som konger i all evighet.» (Åp 22,4-5) Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 11. april 2024, da Johannes' åpenbaring 7,9-17 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen. 

Etter intervjuet med Carl Høgset (se tirsdagens andakt) ble jeg sendt hjem med ni cd-er med korets innspillinger, blant annet denne; Grex Vocalis: Edvard Grieg kormusikk, som inneholder Edvard Griegs "I himmelen", som du kan lytte til her på Spotify.

Har du ikke Spotify? Da kan du lytte til innspillingen her på YouTube:

https://youtu.be/GH_Ldqw8Pxk?si=LgaTkMKG6wnBIiSu

Les også:

Ettertanke | En syngende hjord

Lytt:

På den offentlige Spotify-spillelisten min "Kirke- og kormusikk gjennom 20 århundrer" finner du både i "Den store hvite flokk" og fire ulike innspillinger av "I himmelen", helt nederst i spillelisten.

Ettertanke | En syngende hjord

Er du glad i musikk? Det er Gud også. I Bibelen synges det fra begynnelse til slutt, gjennom hele Guds folks historie – ja, helt inn i evigheten! I den siste boken i Bibelen får disippelen Johannes et blikk inn i himmelen. Der ser han musikk, for der «sang de en ny sang», «en lyd som bruset av veldige vannmasser og som drønnet av sterk torden» (Åp 14,2-3).

For noen år siden var jeg så heldig å få intervjue korlegenden Carl Høgset (1941-2021). Han dirigerte elitekoret Grex Vocalis i 48 år, men brant også sterkt for at alle kan synge.

– Det er mulig at alle kan lære å synge. Det er en av de grunnleggende ferdighetene som skolen burde lære barn. De må lære å lese, skrive, regne og synge. Å kunne synge er en basisferdighet i livet, sa Carl Høgset. Det er jeg helt enig med ham i, og jeg tror Gud også er det. Hvorfor ellers synges det fra begynnelse til slutt gjennom hele Guds folks historie – ja, helt inn i evigheten? Bibelen er proppfull av sang, og det er kirkehistorien også.

Sangen har noe spesielt skapende ved seg. I forfatteren C.S. Lewis’ verden Narnia dukker dyr, planter og resten av verden opp ex nihilo, ut av ingenting, når den store løven Aslan synger dem fram. Også J.R.R. Tolkiens univers Middle-Earth blir skapt gjennom sang. Mange er de som har forestilt seg at da Gud skapte verden, så hørtes ordene «Det bli lys!» ut som sang.

I den siste boken i Bibelen får disippelen Johannes et blikk inn i himmelen. Der ser han musikk, for der «sang de en ny sang», «en lyd som bruset av veldige vannmasser og som drønnet av sterk torden» (Åp 14,2-3). Og senere: «Deretter hørte jeg noe som lignet et mektig kor fra en stor skare i himmelen. De sang: Halleluja! Seieren, æren og makten tilhører vår Gud.» (Åp 19,1f)

Tilbake til Carl Høgsets stue. Gjennom latinstudiene dumpet han over ordet grex.
– Grex tilhører en bitteliten ordklasse, og betyr hjord. Altså en dyreflokk, men hjord høres bedre ut, sa Høgset og smilte. Kjell Arild Pollestad har oversatt Sal 100,3 med nettopp det ordet i Bibel 2023: «Vi er hans folk, den hjord han gjeter.»

Grex Vocalis betyr «den syngende hjord». Det er i grunnen et passende navn for hele Guds folk, for vi er hans hjord, og over alt hvor vi er, synges det. «Kom gjennom portene hans med takkesang, inn i forgårdene med lovsang!» (Sal 100,4)

– Jeg pleier alltid å si til koret før en konsert, at «Nå skal vi ikke vise hvor flinke vi er. Nå skal vi gi noe. Ut fra våre egne hjerter. Fra oss selv, sa Høgset, og forklarte:
– Du må være helt åpen. Ærlig. Ikke hovmodig eller selvopptatt. Og du må gi alt du har. Vi må gi kjærlighet. Hvis vi gjør det, rører musikken oss alle. Da står rommet og tiden plutselig stille, mens musikken beveger seg. Musikken griper inn og lever sitt eget liv. Dette øyeblikket er mitt mål i enhver konsert, fortalte Høgset.

– Man må gi av seg selv. Det er en oppgave, en misjon, som vi sangere har, sa Høgset, og leste høyt diktet «The Singers» av H. W. Longfellow:

«God sent his singers upon earth
With songs of sadness and of mirth,
That they might touch the hearts of men,
And bring them back to Heaven again.»

Mirth betyr fryd, lykkelig latter, et lett hjerte. Nå synger Carl Høgset i det himmelske kor, med mirth, for «Herren er god, evig er hans miskunn, hans trofasthet varer fra slekt til slekt.» (Sal 100,5)

Den hellige kirkefaderen Augustin sier: «Den som synger, ber dobbelt». I dag – på invasjonsdagen den 9. april – vil jeg synge Anders Hovdens fedrelandssalme «Fagert er landet du oss gav».
Den passer bra å be i dag, i takk og i forbønn for de kommende slektene.

«Tidi ho renn som elv mot os,
fort skifter sumar med vetter,
Fader, ver alltid Noregs los
radt til dei seinaste ætter.
Herre, vår Gud, vårt Noregs Gud,
varda vårt land frå fjell til flud,
lær oss å gå dine vegar!»
Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land den 9. april 2024, da Salmene 100,1-5 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

Lytt til Fagert er landet med Forsvarets Stabsmusikkorps og Schola Cantorum. 

Lyttetips: Tre fine innspillinger av Fagert er landet

Lenkene leder til Spotify.

• Fagert er landet med Forsvarets Stabsmusikkorps og Schola Cantorum. Albumet utkom i 2014 og heter Ja, vi elsker. Dette albumet er perfekt å lytte til på 17. mai - og ikke mnist 16. mai når du står og stryker festklærne :)
• Fagert er landet med Helene Bøksle. Singel, 2017.
• Fagert er landet med Bodø domkor. Albumet heter Fagert er landet, og inneholder 12 fine spor som alle passer til å spilles 17. mai.

Ettertanke | Livsglede og himmellengsel

I HIMMELEN: I den katolske katedralen "Vår Frue av englene" i Los Angeles henger noe av den vakreste og mest levende kirkekunsten jeg har sett fra nåtiden. Jeg ante ingenting, og plutselig stod jeg der inne omgitt av alle Guds hellige, både de kjente og de ukjente, fra alle tider. Sterkt. Klikk på bildet for å se motivet bedre!
Foto: Gashwin Gomes/Creative Commons

I den katolske katedralen Vår Frue av englene i Los Angeles henger noe av den vakreste og mest levende kirkekunsten jeg har sett fra nåtiden. Du går inn, og plutselig er du omgitt av alle Guds hellige, både de kjente og de helt ukjente, i et salig mylder fra alle århundrer. 

De svære veggteppene henger på begge sider av kirkeskipet, og samtlige av de avbildede har blikket rettet framover mot alteret, mot Jesus. De står der med levende ansikter og minner oss på at de helliges samfunn er reelt. Vi er én kirke, sammen, vi som lever her og de som lever der. De er ikke mindre levende enn oss, de er mer levende.

Når jeg tenker på himmellengsel dukker ansiktet til Endre Gustavsen (1974-2003) opp. Endre, den ekstra levende, var viden kjent for sin livsglede og sin himmellengsel. Han var en frimodig og mye brukt andaktsholder, og hele det siste året han levde, snakket han om himmelen.

Endre Gustavsen
Født: 19.04.1974
Født inn i Himmelen:
Langfredag 18.04.2003

Langfredag 2003, dagen før hans 29-årsdag, ble Endre, hans åtte måneder gamle datter Mari og hans mormor drept av en psykotisk selvmordsbilist som kjørte i feil kjøreretning. En av hans mange venner skriver om ham:

MIN VENN

La meg se bilparken!

sa min venn, den levende, til begravelsesbyrået
Ikke i en svart limousin eller en hvit Cadillac
men i denne røde pickup’en med fete dekk
vil jeg kjøres når tiden er inne, eller ute, sa han, skøyeren
med himmelblå øyne
som om han visste noe

Jeg gleder meg så sinnsykt til Himmelen!

sa min venn, gledessprederen, ofte
Der skal jeg gjøre både det ene og det andre
for eksempel kjøre telemarkski
på softice med sjokoladedryss
sa han og himlet med øynene

In a glimpse of an eye… på et øyeblikk…
sto det på T-skjorten som han ofte brukte
med tegning av et par tomme sko
der eieren plutselig var
rykket opp

Jeg elsker deg mer enn noensinne!

sa min venn til sin kone like før
Takk for at du valgte å satse
kjærligheten på meg, sa han

om det så bare var for denne ene dagen
ville det alene være verdt alt!

sa han og danset med sin elskede
på verandaen mens datteren sov

Så bar han sitt lille barn ut
i bilen og kjørte inn
i Himmelen

(under pedalene lå skoene igjen)

Av Arild Vedvik (publisert med tillatelse)

Kisten med Endre og lille Mari ble kjørt i den røde pickupen han hadde tatt ut selv. 800 mennesker fulgte dem til graven. I minneordet skrev medstudentene på medisinstudiet: «Endre hadde en tydelig tro og var en levende kristen. Han var ikke redd for å dø. Han snakket ofte om døden og livet etterpå.»

Endre hadde en veldig sterk himmellengsel, men det var fordi han elsket livet, ikke fordi han ville vekk fra det. På et folkemøte under bispevisitas i Hurdal uken før han ble drept, sa den himmelvendte Endre Gustavsen: «Gled dere til Himmelen. Sørg for å komme dit!» Frem til dagen før ulykken var han leirsjef på en påskeleir for ungdom. På avslutningsmøtet sa han: «Da sees vi neste år, eller i Himmelen.»

«Så bar han sitt lille barn ut i bilen og kjørte inn i Himmelen (under pedalene lå skoene igjen).»

Katedralen "Our Lady of the Angels", ""Vår Frue av englene" i Los Angeles.
Klikk på bildet for å se motivet i større format.
Foto: David Leigh Ellis/Creative Commons

Les også andre bloggtekster om Himmelen og livet etter døden:

En smak av Himmelen
Ettertanke | Livet som larve og sommerfugl
Ettertanke | Han er de levendes Gud
Ettertanke | Og la ditt lys skinne for dem

Ettertanke | En salme å leve hele livet i

Ettertanke | Gjett hvor glad jeg er i deg

Allehelgensdag | Dei heilage og det heilage

Ettertanke | Når mitt kjøtt er tæret bort

Ettertanke | In dulci jubilo

"Fem dansende engler" av Giovanni di Paolo (1403-1482).
Foto: Wikimedia Commons

Jeg elsker C. S. Lewis av mange årsaker. At han er en av 1900-tallets mest fremstående kristne tenkere, forfattere og apologeter er én av dem. Den viktigste grunnen er likevel denne: Han gir meg stadig vekk glimt av Jesus og en smak av himmelen. 

Dette trekket ved forfatterskapet hans blir spesielt tydelig i Narnia-bøkene. Himmelen dukker imidlertid opp mange andre steder også, som for eksempel i boken «The Problem of Pain» der dette sitatet er hentet fra: «Your place in Heaven will seem to be made for you and you alone, because you were made for it – made for it stitch by stitch as a glove is made for a hand.» Oversatt til norsk: «Din plass i Himmelen kommer til å oppleves som om den er skapt for deg og deg alene, fordi du er skapt for den – skapt for den sting for sting, slik en hanske er skapt for en hånd.»

Eller som Lewis uttrykker det i Narnia-boken «Den siste striden»: «Jeg hører til her. Dette er det landet jeg har lett etter hele mitt liv, selv om jeg ikke visste det før nå.» Å, som jeg lengter etter å komme dit!

Mitt yndlingshimmelsitat av C.S. Lewis er imidlertid dette: «Hvis jeg har i meg en lengsel som ikke kan fylles av noen opplevelse i denne verden, er den mest sannsynlige forklaringen at jeg ble skapt for en annen verden.»

Hele adventstiden er full av denne uroen, rastløsheten og lengselen. Vi lengter etter at himmelen skal kysse jorden: At Gud skal komme ned til oss – og at han skal løfte oss opp til seg.

Slik er det også julesangen Jeg synger julekvad slutter – ved å løfte oss opp i himmelriket: «Hvor er vel glede slik som høyt i himmerik». Den originale sangteksten er nedskrevet i 1328 av den tyske dominikanermunken og mystikeren Heinrich Seuse (1295-1366).

Originalen er skrevet på en blanding av latin og tysk. I Norge synger vi alt på norsk, men i England har de beholdt blandingen: 

«In dulci jubilo, Let us our homage show! 

Our heart's joy reclineth In praesepio; 

And like a bright star shineth 

Matris in gremio. Alpha es et O!» 

Oversatt til norsk: 

«I søt/øm/tilbedende jubel, la oss vise vår hyllest! 

Vårt hjertes glede hviler i krybben; 

og skinner som en lys stjerne 

på fanget til moren. Du er Alfa og Omega!»

I selvbiografien Tjenerens liv forteller den salige Heinrich Seuse om hvordan denne sangen ble til. En engel kom til ham og sa at Gud hadde sendt ham for å gi Heinrich himmelsk glede midt i lidelsen hans. Heinrich fikk klar beskjed om å legge fra seg alle sorgene og danse med englene. «Så dro de tjeneren [Heinrich, min anm.] med i dansen, og den unge [engelen, min anm.] begynte å synge en frydefull sang om Jesusbarnet».

Tenk å få danse med engler! I snart 700 år har kirken sunget In dulci jubilo til en melodi som helt klart har en danserytme. Bare prøv. Kanskje finner du den himmelske engledansen?

«Hvor er vel glede slik som høyt i himmerik
hvor alle engler kveder en ny og liflig sang,
og frem for tronen treder, til Guds basuners klang!
Eia, var vi der! Eia, var vi der!»

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 29.11.2022 da Åp 21,1-5 var dagens bibeltekst.

Mahlers tredje symfoni og Himmelen – verdt å vente på

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Alt godt, sant og viktig er verdt å vente på. Jeg hadde ventet i over seks år på en mulighet til å høre Mahlers tredje symfoni live for første gang. Å, som dette var verdt å vente på! Bravo!

Jeg hadde sikret meg billetter til Oslo-Filharmoniens fremføring i april 2020, som ble avlyst på grunn av korona. Da Mahlers tredje symfoni til min store skuffelse ikke dukket opp på 2020-2021-programmet, var jeg redd for at jeg måtte vente i mange flere år før jeg fikk høre denne fantastisk klangrike symfonien live. Heldigvis ble det «bare» to års forsinkelse. 5. mai 2022 fikk jeg være til stede i Oslo Konserthus da Oslo-Filharmonien fremførte Gustav Mahlers 3. symfoni. Halleluja!

Mahler jobbet med satsene i sin 3. symfoni ut fra beskrivende titler. Den første satsen kalte han «Pan våkner. Sommeren marsjerer frem.» De påfølgende fem satsene fikk titlene «Hva blomstene på marken forteller meg», «Hva dyrene i skogen forteller meg», «Hva menneskene forteller meg», «Hva englene forteller meg» og «Hva kjærligheten forteller meg.» Før premieren strøk Mahler disse titlene fordi han mente de var overflødige. Det synes ikke jeg de er. De forteller meg nemlig mye om hva det er Mahler forsøker å fortelle meg.

Hva kjærligheten forteller meg

Min favorittinnspilling av denne symfonien er Berliner-Filharmonikernes live-innspilling med Claudio Abbado som dirigent. Skjønnheten er nesten ikke til å holde ut, spesielt de aller siste sju minuttene av symfonien, det vil si under den mest intense delen av "Hva kjærligheten forteller meg"-satsen.

I satsen "Hva mennesket forteller meg" bruker Mahler Nietsches ord fra "Also sprach Zaratustra" for å formidle menneskets smerte: "Tief ist ihr Weh" – "dyp er hennes smerte". 

Men Mahler bruker ingen ord, bare sin egen musikk, for å fortelle hvordan det vil gå til slutt, i sluttsatsen "Hva kjærligheten forteller meg", der han gir lengselen form.

Når jeg lytter til sluttsatsen i Mahlers 3. symfoni bare VET jeg at godhet finnes – både underveis og til slutt. Dette er hva Mahlers symfoni, Guds ord og kjærligheten forteller meg: At alt kommer til å gå bra til slutt. At alt som ble feil kommer til å bli rett. Sorg og smerte skal ikke være mer, og himmelen og jorden skal bli fylt av bare godhet - av Guds herlighet. Men det blir så platt og flatt når jeg prøver å si det med ord, så du bør heller bare høre det slik som Mahler formidler det her i Berliner-filharmonikernes innspilling av de siste sju minuttene av "Hva kjærligheten forteller meg" (lenke til Spotify).

Jeg har skrevet om Mahlers 3. symfoni og dette temaet tidligere her på bloggen. Her kan du lese hele teksten fra den gang, i ettertanken "Du velsignede kjærlighet".

Dette bildet fra kveldens konsert kan du klikke på for å se det i større format.
Foto: Andreas Dingstad ©

 "I kunsten søker vi faktisk en etterligning av forevigelse. Hvis ånden finner et øyeblikks ro, hvile og lindring i det vakre, om enn ikke varig bot mot dens angst, så er det fordi det vakre er en åpenbaring av det evige, av det guddommelige i tingene, og skjønnheten er ikke annet enn øyeblikkets forevigelse."
(Filosofen Miguel de Unamuno)

Posthornet i det fjerne

Under konserten i kveld oppdaget jeg noe jeg ikke har hørt før, nemlig en utrolig vakker sekvens med lyden av posthornet i det fjerne i 3. sats, det vil si i «Hva dyrene i skogen forteller meg»-satsen. Den stod virkelig ut på en måte jeg aldri har hørt før. SÅ nydelig. 

Nick Jenkins skriver: "Mahler specifically calls for use of the Posthorn, an instrument foreign to the concert hall (most modern performances will utilise either a muted trumpet or a flugelhorn). The composer calls for the Posthorn to be played off stage and to be heard as if from a distance. The effect is a contemplative passage which emanates wistful nostalgia". 

Etter konserten har jeg lett etter en innspilling som kan gi meg den samme opplevelsen; en innspilling av posthornet som ligner på den lyden som Oslo-Filharmoniens sjefdirigent Klaus Mäkelä klarte å skape i kveld. 

Jeg har blitt tipset av Andreas Dingstad om at Bernstein på Sony og Ivan Fischer/Budapest er skikkelig gode innspillinger, så jeg har hørt på dem nå. Dessverre er de andre instrumentene altfor fremtredende i disse innspillingene, slik at de overdøver posthornet. Det nærmeste jeg har klart å komme i kveld, er en innspilling av Oslo-Filharmonien fra 2019, med Mariss Jansons som dirigent. Den ligner ganske mye.

Mäkelä var rett og slett utrolig god på å la alle de ulike instrumentene få "stå fram" på en uvanlig måte. Min venninne Solgunn bemerket etterpå hvor tydelig Mäkelä fremhevet cellistene, som ellers sjelden får glitre. Mange dirigenter lar fiolinene ta altfor stor plass. Solgunn visste ikke at Mäkelä selv er cellist, men hun hadde altså likevel observert dette - noe som beviser at det er reelt, og ikke bare noe hun innbilte seg fordi hun tenkte han har en forkjærlighet for cellorekken, "siden han er cellist". Men iallfall: Dette fenomenet inntraff ikke bare med cellistene, men med alle instrumentene – inkludert posthornet. Mahlers tredje symfoni inneholder lag på lag av instrumenter, og dirigenten har utrolig mye å si for hvilke av disse det er du faktisk hører.

Himmellengsel

Men tilbake til posthornet. Det var noe med lyden av det hornet i det fjerne som minnet meg om Narnia, om himmelen, om å vende hjem etter et langt slag. Du er dødssliten, du har holdt ut mye, du skjønner ikke hvordan du skal holde ut mer. Så hører du en svak lyd. Lyden av seierstoner i det fjerne. Snart er vi der! Snart er seieren vunnet, himmelen er din, Ragnhild, himmelen er DIN! En gang skal det skje! Lytt til signalhornet i det fjerne! Himmelriket og seierskransen ligger der foran deg, bare fortsett å gå. Gå opp bakkene, gjennom krattene, gjennom de mørke skogene, ser du lysningen der framme? Kravl deg fram på alle fire om du må. Bare gå, gå, ikke gi opp, så kommer du fram! Lytt til hornet! Gå etter lyden av hornet! Fortsett!

Alt det der opplevde jeg i løpet av bare noen sekunder. Lyden jeg snakker om starter ved 5:39 og varer til 8:22 i tredje sats. Vi snakker altså om under tre minutter av en konsert som varte i 105 minutter. (Mahlers tredje symfoni er hans lengste.) Dette var de aller vakreste tre minuttene, sammen med de sju aller siste. Men hele symfonien var fantastisk vakker, bare så det er sagt! En praktprestasjon av både orkester, kor og dirigent.

Takk, gode Gud. For en velsignelse å få oppleve! Dette kan jeg leve lenge på!

"Underlig! Når jeg hører stor musikk - endog mens jeg dirigerer - kan jeg høre helt utvetydige svar på alle mine spørsmål og føler meg helt klar og sikker. Eller rettere sagt, jeg føler helt tydelig at de ikke er spørsmål i det hele tatt."

Sitat av Gustav Mahler

Dette sitatet er hentet fra artikkelen "Gustav Mahler, døden og håpet" av musikkprofessor og katolikk Øivind Varkøy i SEGL 2015. Les mer om Mahler og hans rastløst søkende, katolske tro i det katolske årsskriftet SEGL 2015. 

For en pasjon og FOR en dirigent! Han gav virkelig alt - noe det flyvende håret vitner om her.
Oslo-Filharmonien skrev sjefsdirigentkontrakt med Mäkelä da han bare var 22 år gammel. 22! Det er jo helt avsindig. Da han var 24 år forlenget de i tillegg kontrakten hans fra tre til sju sesonger! Mannen er så eksepsjonell at jeg tror vi må bare slå fast at han er ikke bare "en stjerne in the making". Han er en stjerne. 

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Da siste tone hadde tonet ut, ble den fulgt av en mektig, intens, lang, lang stillhet - og deretter en applaus som bare ikke ville slutte! En utrolig konsertopplevelse! Fantastisk! SÅ takknemlig til Gud for at jeg fikk oppleve dette! 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det er en av de villeste applausene jeg har vært med på noen gang. Jeg vet ikke hvor mange ganger dirigenten måtte gå ut og inn. Fem? Det føltes som minst fem. Først to ganger sittende, så tre ganger med stående applaus (minst).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

For basunen skal lyde - For the trumpet will sound

Paulus skriver i sitt første brev til menigheten i Korint, kapittel 15, vers 51-58:

"Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet. Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet:

Døden er oppslukt, seieren vunnet.

Død, hvor er din brodd?

Død, hvor er din seier?

Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus! Derfor, mine kjære søsken, stå fast og urokkelig. Arbeid raust og rikelig forHerren! For dere vet at i Herren er ikke deres strev forgjeves." (1. Kor 15,51-58)

Så lykkelig blir man av godt, gammelt vennskap og Mahlers tredje symfoni.
Det var altså min gode venninne Solgunn og jeg som var de røde og rosa fargeklumpene der framme på fjerde rad :) Solgunn og jeg har kjent hverandre helt siden vi gikk på Bibelskolen i Oslo ("Staffeldts") der Solgunn gikk musikklinjen og jeg gikk bibellinjen i 1995/96. Jeg var så heldig å få være med i musikklinjekoret på Staffeldts. Det er det heftigste koret jeg har sunget i noen gang. Dirigenten flekket opp en åttestemt note på skjermen, samtlige sangere noteleste, og vi kunne gå direkte på finpussen og selve musiseringen. Helt vilt. Jeg kommer aldri til å oppleve noe sånt igjen. Aldri, det er jeg sikker på. Vel, ikke før i himmelen, da. Men det er virkelig en av mine store drømmer å få oppleve noe slikt igjen, slik jeg skriver om her i denne bloggposten om den natten jeg våknet av en lykke som var så intens at jeg ikke klarte å sove.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

O lykke! To røde Mahler-lykkeklumper på fjerde rad der.
Foto: Utsnitt av foto tatt av Andreas Dingstad ©

Et lite, politisk post scriptum til slutt

For øvrig mener jeg i likhet med Oslo-Filharmonien selv, Else Systad og Knut Olav Åmås at vi må få et nytt og bedre konserthus i Oslo. Knut Olav Åmås hadde rett allerede i 2009 da han skrev at «Hovedstaden trenger raskest mulig et ordentlig hus for sitt beste orkester.» Det er ikke mindre sant 13 år senere. Nå MÅ det skje noe!

Grieghallen i Bergen, Stavangers nyeste konserthus og Kilden i Kristiansand - alle har de det til felles at de har akustikk som rager langt over dagens Oslo Konserthus. 

Nå har vi fått nye Deichman på plass, Operaen er solid etablert, nye Nasjonalmuseet er bygget, til og med Munchmuseet ble endelig ferdig til slutt. Nå er det virkelig Oslo-Filharmoniens tur. Vi har sannelig ventet mer enn lenge nok på at det skal bli deres tur! 

Hovedstaden har mange flotte og viktige bygg, men den siste bygningen mangler: et nytt Oslo Konserthus. Vi trenger å få høre den vidunderlige musikken som Oslo-Filharmonien er i stand til å lage i et nytt og bedre konserthus. Virkelig.

Les også:

Ettertanke | Du velsignede kjærlighet - om hva Mahlers 3. symfoni forteller
SEGL, døden og håpet - katolsk årsskrift med nydelig artikkel om Gustav Mahler, MÅ leses

Ettertanke | Alle kan bli en helgen

«Gud har skapt helgener utav langt verre folk enn deg».
Mark Hart, katolsk forkynner og forfatter 
Foto: Catholic Link

Har du planer om å komme til Himmelen? Da kommer du før eller siden til å bli en av de helliggjorte – det vil si en helgen. Alle i Himmelen er det.

Alle mennesker er kalt til å la Gud gjøre dem hellige. Og her er de sjokkerende nyhetene: Hvis du bruker din frie vilje til å gi Gud frie hender, kan han faktisk få det til allerede her på jorden.

Synes du den tanken er absurd? Deg, liksom?

Ta to av mine helter, Paulus og Olav Haraldsson. Før Paulus ble en kristen, drepte han mennesker bare fordi de var kristne. Og Hellig Olav? Ah, hvor skal man begynne?

Her er mitt favoritt-triks når kampen er hard, nederlagene står i kø, og oppgaven med å la Gud gjøre meg til en helgen er så latterlig, smertefull og absurd at jeg vil ikke: Da tenker jeg på Hellig Olav. «Når Gud kunne lage en helgen ut av en viking, må det være håp for meg også.»

Poenget er at uansett hvem du er, uansett hvilken fortid du har, kan du fortsatt bli en helgen. Det vil si: Du kan bli den personen Gud skapte deg til å være. Hel. Helliggjort. Gjenskapt i Guds bilde.

«Helgeners fortrinn består ikke i moralsk lyteløshet, men deri at de lar nåden seire i sitt liv.» skriver pater Olav Müller. Alle helgener vitner om denne ene tingen: At ALT er nåde.

Har du krigssår fra synd? Ikke bli liggende på slagmarken. Gå til legen (altså: gå til skriftemål), få nåde og helbredelse og ta opp igjen kampen. Ikke gi opp. Strid troens gode strid!

Til oppmuntring for alle stridende – her er min personlige topp 10-liste med inspirerende sitater:

«Gud har skapt helgener utav langt verre folk enn deg». (Mark Hart)

«Alle helgener har en fortid, og alle syndere har en fremtid.» (Oscar Wilde)

«Kampen er et tegn på hellighet. En helgen er en synder som fortsetter med å prøve.» (Den hellige Josemaria Escriva)

«Vi er ikke summen av våre svakheter og feil. Vi er summen av vår Fars kjærlighet til oss.» (Den hellige pave Johannes Paul II)

«La ingen sørge over at han har falt igjen og igjen, for tilgivelsen har stått opp igjen fra graven.» (Den hellige Johannes Krysostomos)

«Å være en helgen er ikke et privilegium for de få. Det er et kall for alle.» (Pave Frans)

«Vær ikke redd for å bli det nye årtusenets helgener!» (Den hellige pave Johannes Paul II)

«Herren gleder seg over hvert minste lille steg du tar.» (Den hellige Frans av Sales)

«Grip framfor alt troens skjold; med det kan dere slokke alle den ondes brennende piler. Be til enhver tid, i Ånden!» (Ef 6,10 f)

«Herren din Gud er hos deg, en helt som har makt til å frelse. Han gleder og fryder seg over deg og gir deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd som på en høytidsdag.» (Sefanja 3,17)

Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 24. august 2019, da Rom 6,14-23 var dagens bibeltekst

Oversettelse

Bibeltekstene er hentet fra Bibelselskapets 2011-oversettelse. De andre sitatene er oversatt fra engelsk av meg. Noe vil alltid gå tapt i oversettelser, derfor finner du originalsitatene under her. Dessuten får du noen fine bonussitater med på kjøpet. Nederst, etter alle bildene, finner du tips til andre bloggposter som handler om dette temaet: Helliggjørelsen.

"Every saint has a past

and every sinner has a future."

Oscar Wilde (konverterte til Den katolske kirke på dødsleiet)

"Let no one mourn that he has fallen again and again, for forgiveness has risen from the grave."
St John Chrysostom

Foto: Fransiscan Foundation for the Holy Land 

"The struggle is the sign of holiness.
A saint is a sinner that keeps trying."
St. Josemaria Escriva

Foto: The Culture Project på Instagram 

"Confession is a place of victory."
Father Mike Schmitz (les ham si mer om dette her)

"We are not the sum of our weaknesses and failures.We are the sum of the Father's love for us."
Den hellige pave Johannes Paul II

"Do not be afraid to be the saints of the new millennium!"
Den hellige Johannes Paul II

"To be saints is not a privilege for the few, but a vocation for everyone."
Pave Frans

"Become who you are."
Den hellige Johannes Paul II

"The Lord delights in every little step you take."

St. Frans av Sales

"He restores my soul."
Salme 23,3
Foto: Chickadee Art, Pinterest 

"May we know You more clearly, love You more dearly, and follow You more nearly, day by day."

Den hellige Richard av Chichester (1197-1253)

Les også:

• Ettertanke | Slik blir du en helgen 

"Alle er kalt til å bli helliggjorte mennesker – til å bli helgener, rett og slett. Høres det umulig ut? Selvsagt. For deg, så. Men for Gud er ingen ting umulig (Luk 1,37). Det er Han som står for helliggjørelsen. Det eneste du selv må gjøre, er dette ene (og det er vanskelig nok): Du må ville det. Du må ville være åpen for nåden, slik at nåden får arbeidsrom, slik at Gud virkelig får slippe til i dypet av deg." Les mer her.

• Ettertanke | Å være stolt 

"Hvis du er full av deg selv, er det ikke plass til Gud i deg. Så gjør som Maria: Gi plass! Slipp Gud inn i deg. Vær helt åpen for ham. Da kan virkelig store ting begynne å skje." Les mer her.

• Ettertanke | Hellig Olavs såkorn 

"Olav er ingen from skrivebordshelgen. Norges evige konge er vår bror, en helgen av kjøtt og blod, et levende, skrøpelig menneske med feil og svake sider, nettopp et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere – og at Han er mektig til å gjøre nettopp det." Les mer her.

• Ettertanke | Klumpen min

”Our rigid plans can lead us to resist God’s shaping the “clay “of our lives, but Jesus wants us to surrender and let Him mold us into the greatness He desires, a life so wonderful we could never conceive it on our own.” Les mer her.

• De sterke katolske kvinnene 

Les om 15 kvinner og troshelter som kommer til å inspirere deg. Klikk her for å bli inspirert.

• Foredrag: Kristen vekst i motgang og medgang

"Det er det kristen vekst går ut på: Helliggjørelse. At «Jesus skal vokse i meg, jeg skal avta». Og det er faktisk litt lettere å få til hvis jeg ikke er oppblåst og full av meg selv, men i stedet holdes naturlig på et passelig ydmykhetsnivå. Da blir det rett og slette bedre plass til Gud i meg og i livet mitt. Erfaringen viser at jeg inntar mer åndelig næring når jeg er sulten enn når livet går lett og jeg er mett." Les hele foredraget her.

Ettertanke | En historie om nåde

"Tidevervet er kommet, historien snur og døren til hagen åpnes igjen."
Foto: Pixmac.com

”Nåden er når alt er tabt at få alt tilbage” sier den danske presten Johannes Møllehave.

For menneskene gikk alt tapt for mange tusen år siden. Historien forteller at det gikk galt helt fra begynnelsen, i hagen i tidenes morgen. Som Erik Hillestad sier det i sangen "Da barna forsvant": ”En far stod og gråt over alt han hadde tapt. En drøm var forbi, men en sang var blitt skapt: Å kjære barn, å kjære barn, kom hjem, kom hjem!”

Rundt år 0 åpner porten til hagen seg, og en mann kommer ut – Guds sønn, den andre Adam. Oppgaven hans er få med seg menneskene tilbake til hagen. På korset tar han vår plass for at vi skal få hans plass hos Gud i hagen. ”Han døde for oss for at vi, enten vi våker eller sover, skal leve sammen med ham.” (1. Tess. 5,10)

Tidevervet er kommet, historien snur og døren til hagen åpnes igjen. ”Ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.” (Rom 3,24)

Det er blitt år 2021. Skaperens mål er en total gjenopprettelse av alt som er blitt ødelagt. Gjennom nåden skjer det en reell forvandling av mennesket. Det forutsetter imidlertid en åpenhet for Gud – kalt tro. Hvorfor det? Fordi Gud er kjærlighet. Det ligger i kjærlighetens vesen at du ikke tar noen med makt. Derfor stiller Jesus seg foran hvert eneste menneske og sier ”Jeg elsker deg, jeg har gitt mitt liv for deg.”

Hva svarer du? Av din egen, frie vilje må du gi et svar, det som kalles tro. Gud krever ikke at du skal skjønne alt, det han trenger er et ja: ”Ja, jeg vil. Jeg vil dette, jeg vil tro, jeg vil være din.”

Nåden er når alt er tapt å få alt tilbake. Tar du imot? Det er du som bestemmer hvordan denne historien skal slutte.

Denne ettertanken ble første gang publisert i avisen Vårt Land 18. juni 2010, og deretter her på bloggen 24. september 2012. Den ble løftet opp opp igjen i dag fordi presten, dikteren og forfatteren Johannes Møllehave (født i 1937) døde i dag, 10. mai 2021. Årstallet er endret fra originalteksten, slik at det nå står "Det er blitt år 2021".

Fallskjermhoppet | Å tro er å kaste seg ut fra firekilometer'n

FALLET: Fritt fall fra firekilometer'n. Uvirkelig. Men helt virkelig.
Foto: Thomas Evensen ©
(Klikk på bildene for å se dem i større format.)

I dag er det 20 år siden jeg hoppet i fallskjerm, 5. juli 2000. I den anledning får du her en tekst i den heller sjeldne sjangeren andaktsreportasje.

Teksten er skrevet av den 23 år gamle Ragnhild Aadland (som i dag er den 43 år gamle Ragnhild H. Aadland Høen)

Nedenom og hjem

Tro staves r-i-s-i-k-o.

  
Jeg har hoppet i fallskjerm. Det var en oppbyggelig opplevelse.

Nå var det ikke derfor jeg hoppet tandem. For å få noe kristelig å skrive om, liksom. Men når det nå en gang var sånn at himmelen vitnet om Guds herlighet er det like greit å ta det med.

ØVELSE: Bilturen er over, så det farligste er over for i dag.
Bare fallskjermhoppet gjenstår.
Foto: Arne Gjone ©

Døden

Tirsdag morgen, og jeg tenker spesielt mye på Gud og døden og hva som skjer etter den. Om noen timer skal jeg hoppe i fallskjerm.

“Den farligste delen av turen er bilturen. Statistisk sett er det farligere å kjøre bil enn å hoppe i fallskjerm,” har en venn med 752 hopp fått meg til å tro.

Etter tre timer i bilen kommer vi fram til Østre Æra. “Da var vi ferdig med det farligste for i dag,” sier jeg til meg selv. Magen er ikke enig.

Det er i det hele tatt magens dag. Den begynner å fly lenge før resten av kroppen.

Sikkerhetsinstruksjonen til tandeminstruktør Jan-Erik Hengsle består av to setninger: «Å hoppe i fallskjerm er farlig. Du kan dø av det.»

RETT FØR: Jeg er ikke så redd for selve hoppet, men er passelig redd for å bli redd:
"Tenk hvis all angsten kommer på én gang? Tenk hvis jeg plutselig trekker meg?"
Foto: Arne Gjone ©

Jeg tror

På veien opp tar jeg av. Fire tusen meter ned til bakken? Skal jeg hoppe fra firetusenmeter'n?

Jeg tenker på Søren Kierkegaard. Han har sagt at å tro er å kaste seg ut på de 70 000 favners dyp. Jeg har aldri gjort akkurat det. Men magen min synes at å kaste seg ut fra 12 500 fot nok må kunne gå for det samme.

Dette er det jeg tror:
Jeg tror skjermen holder.
Jeg tror redningsmannen min fikser alt. “Gjør minst mulig. Nyt det. La meg gjøre jobben,” sier han.
Jeg tror at han vil være der hele tida. (Vi er hengslet sammen med fire bolter som hver tåler to tonn.)
Jeg tror det er bra å være bundet fast på den måten.
Jeg tror at jeg ikke trenger å bekymre meg for noen ting.
Jeg tror at av oss to er det han som er eksperten på himmelveien.
Jeg tror han vil få meg nedenom og hjem. På en positiv måte.
Jeg tror jeg kommer til å leve etterpå. Akkurat det er det vanskeligste punktet å bli overbevist om. For tenk hvis. Tenk hvis. Jeg vet ikke hva, men et eller annet. Noe jeg ikke vet om. En kan jo aldri vite. Ikke før en har fast grunn under føttene.

TRO: Å tro er å kaste seg ut på de 12 500 fots dyp.
Foto: Arne Gjone ©

Fast grunn

Jo, det hadde så definitivt vært fint med litt fast grunn, synes jeg oppe i lufta. Fram til nå har jeg aldri hoppet fra noe høyere enn firemeter´n. Jeg føler meg ikke veldig klar for et tusen ganger høyere hopp. Hoppe fra firekilometer´n! Galskap!

Tandempiloten gir meg et dytt i ryggen. Jeg reiser meg, og vi går i takt mot det store hullet bak i flyet.
 “Venstre-høyre, venstre-høyre,” sier Jan-Erik.
“Galskap-nå skjer det, galskap-nå skjer det,” tenker jeg.
To meter fra åpningen snur vi oss med ryggen til åpningen, og jeg henger klar i selen.

Herfra og ut skal jeg ikke gjøre noen ting, bortsett fra å la det skje med meg. Det eneste som kreves av meg er at jeg må ville det.

Action 

Jan-Erik begynner å bære meg til hullet. Han stiller seg i åpningen. Nagler armene sine fast til to spor i taket.

Derfra skjer alt på en gang. Jeg får signalene: Jan-Erik går opp på tå, jeg begynner å brøle “ji-haaa”, han går ned igjen, jeg fortsetter å brøle, Jan-Erik går opp og da bare skjer det: Jeg flyr. Jeg svever. Jeg brøler. Jeg er fri. Jeg er veldig bundet fast og derfor veldig fri. “Sinnsykt! Sinnsykt! Dette er sprøtt! Wow, det går bra! Wow, og jeg er ikke redd en gang!”

I NARNIA: "I himmelen, i himmelen der Gud vår Herre bor, der skal vi se ham som han er i herlighet så stor."
Foto: Thomas Evensen ©

Skyene er nydelige. Følelsen vanvittig. Uvirkelig. Jeg er i en drøm, men har aldri følt meg våknere. Jeg er i Narnia. Jeg flyr gjennom Narnia. Om Aslan hadde stått på en av bomullsskyene, hadde det føltes helt naturlig.

Tiden er som vanlig rar i Narnia. De sier vi var i fritt fall i 40 sekunder, og at hele turen totalt tok fire minutter. Det kan godt være, men i følge magen min varte det lenger. Eller kortere.

Etterpå

Etterpå går det opp for meg at jeg ikke aner hvorfor det funka. Hvorfor må skjermen pakkes sånn og sånn, og hvorfor må den være laget på akkurat den og ikke den måten? Jeg aner ikke. Og jeg liker det. Jeg har aldri forstått hvorfor Gud måtte bruke akkurat et kors heller. Men det har vel en funksjon, da.

Et eller annet må iallfall til for å ta av for fallet.

ETTERPÅ: Jaaa, jeg lever!
Foto: Arne Gjone ©

Den opprinnelige fallskjermreportasjen stod på trykk i avisen Vårt Land 22. juli 2000 og deretter i Braathens-magasinet "På Norske Vinger" nr. 1-2001. Denne lille avleggeren (andaktsreportasjen) stod på trykk i studentmagasinet Credo nr 5-2000, og ble første gang publisert her på bloggen i juli 2012.

Les også:

• Min tro i Vårt Land | Intet mindre - "Hun solgte boligen for å kjøpe klostertomt på Selja. Ragnhild Aadland Høen var ikke i tvil. Den største kampen har stått om Gud finnes." Et portrettintervju med meg i Vårt Land om min tro.
• Ettertanke | Dagen uten Gud - "Det hadde bygget seg opp over lang tid. Jeg hadde holdt pusten i noen år mens jeg ventet på at det hele skulle gå over. Til slutt hadde jeg ikke pust igjen. Alt jeg satt igjen med var tvilen jeg hadde holdt inne."
• Ettertanke | Ikke kvel rastløsheten - Er du rastløs? Perfekt. Les denne andakten.
• Pilegrimsvandring: En kur mot uro -  Uro. Pilegrimsvandring er en kur mot uro. Uro og rastløshet og følelsen av å være fremmed. Derfor blir pilegrimsvandring stadig mer populært i dag. Pilegrimsvandring er en kur for vår tid.

Ettertanke | Se den usynlige

Maria og jeg i katedralen i Rouen.
Foto: Kathrine Tallaksen Skjerdal, 16.10.2014

Små hjerner har mye å lære. Blant annet at ting finnes, selv om du ikke kan se dem. Allerede i 8-12-månedersalderen gjør babyhjernen denne fantastiske oppdagelsen.

Den beste leken i verden da er: «Hvor er mamma? Borte-borte!» Og så: «Titt-tei! Der var mamma!» Trillende latter. Fryd. Overraskelsen hos babyen er like stor hver gang over at den som hun er glad i faktisk ikke var borte likevel. Hun var bare usynlig en liten stund.

Denne grunnleggende, menneskelige erfaringen hjelper meg til å holde fast ved at også Jesus er der selv om han er borte fra øynene mine. Jeg ser ham ikke, men han er der.

Vi har nettopp feiret Kristi Himmelfartsdag, dagen da Jesus ble løftet opp mens disiplene så på, før han ble skjult av en sky og ble virkelig borte for øynene til disiplene.

Edin Løvås kalte Kristi Himmelfartsdag for "Kirkens glemte høytid". Han var opptatt av at flere skulle oppdage denne viktige dagen og bli glad i den. Uten Jesu himmelfart hadde nemlig atomene i kroppen til Jesus bundet ham til å fortsatt bare kunne være ett sted på jorden. Nå, derimot, kan Jesus være nær oss alle, gjennom Den Hellige Ånd/Talsmannen. «Jeg sier dere sannheten: Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men går jeg bort, kan jeg sende ham til dere.» (Jesus i Joh 16,7) Og det, at Den Hellige Ånd kom til oss, det er det altså vi feirer i pinsen. På samme måte som påsken ikke hadde vært mulig uten julen, så hadde ikke pinsen vært mulig uten Kristi Himmelfartsdag.

Jeg har skrevet tidligere her på bloggen om hvordan Edin Løvås har laget en nydelig, liten Kristi Himmelfartssalme, til melodien til "Til himlene rekker din miskunnhet, Gud".

Her er ett av versene:

«På himmelfartsfjellet har englene dans. 

Stig opp, la oss fryde oss sammen! 

Vi ser den usynlige og vi er Hans. 

Halleluja for Frelseren! Amen!» 

(Edin Løvås)

Jesus sa: «Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve.» (Joh 14,18) 

Så der er vi nå, med oppgaven å se den usynlige. Edin Løvås har skrevet en liten bok med tittelen «Se den usynlige» som handler om bønn og Jesus-meditasjon. Du kan låne den på biblioteket. Du kan også lese om Jesus-meditasjon her på bloggen.

Og da er vi tilbake til "borte-borte-titt-tei"-leken. Mye av grunnen til at du elsket den leken som baby, var at den sluttet med at du fikk se inn i ansiktet til den som elsket deg. Du så et ansikt som lyste mot deg. Og akkurat sånn er det jeg ser for meg Guds ansikt i den aronittiske velsignelsen:

"Herren velsigne deg og bevare deg!

Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig!

Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!"

(4. Mos 6,24-26)

Må Herren la sitt ansikt lyse over deg i dag, og må han gi deg fred.

Har du tilgang på Spotify eller en annen musikkstrømmetjeneste? Da er dette min pinsegave til deg: «The Lord bless you and keep you» av John Rutter (lenke til Spotify).

The Lord bless you and keep you: The Lord make His face to shine upon you,
To shine upon you and be gracious, and be gracious unto you.
The Lord lift up the light of His countenance upon you, and give you peace.
Amen. 

Disippelbønnen

Herre Jesus Kristus,

Du står her foran meg,

Du er også bak meg,

Du er på min høyre side,

Du er på min venstre side,

Du er over meg,

Du er under meg,

du omgir meg på alle sider,

du bor i mitt hjerte,

du gjennomtrenger meg helt

og du elsker meg,

Herre Jesus.

Etterord

Denne uken er det jeg som har ettertankene i avisen Vårt Land. Jeg fulgte beskjeden fra redaktøren om å skrive andakter for 1.-6. juni, og skrev dermed denne ettertanken til mandagens bibeltekst, Joh 14,15-21. Men mandag 1. juni er ingen avisdag, for da er det jo 2. pinsedag! He he, det gikk først opp for meg etter at jeg hadde skrevet andakten nesten helt ferdig. Da var jeg så nær målet at jeg like godt kunne fullføre teksten og publisere den her på bloggen. Kanskje er det noen overganger her og der som jeg skulle ha blitt jobbet med enda litt mer, men akkurat i dag har jeg ikke tid til å være perfeksjonist. Det viktigste nå er at den bare kommer seg ut i verden, og ikke havner blant de over 100 utkastene til bloggposter som aldri har blitt publisert.

Hvem vet. Kanskje var det meningen at jeg skulle skrive den, selv om den ikke kom i avisen. Kanskje var det nettopp du som trengte å høre om Gud som er nær deg selv om du ikke ser ham? Eller om Guds lysende ansikt? Eller om hvordan det at Jesus ble "borte" er nettopp det som skulle til for at han faktisk skal kunne være helt, helt nær deg? Kanskje det.

Eller kanskje jeg bare trengte å bli minnet om disse tingene selv. Jeg trengte å høre det. Det er iallfall helt sikkert. God pinse!