Ettertanke | Når ildvardene tennes

Når håpet tennes etter at alt håp er ute.

Foto: Utsnitt av skjermbilde fra filmen The Lord of the Rings: Return of the King

I dag kunne det vært fristende å bare konsentrere seg om det fine. Jeg kunne ha hoppet over de tre første, klagende bibelversene, og heller gått rett på de neste bibelversene – de som handler om Guds trofasthet og hvor fint det er å vente på Gud.

Men Gud starter ikke der. Han er ikke sånn. Han starter der vi er – midt i klagen, midt i den smertefulle tilstanden der det er så lenge siden du har hatt det godt, at du har glemt hvordan det er (Klag 3,17) – i den tilstanden hvor du, når du er sann mot deg selv, erkjenner at du «håper ikke lenger på Herren» (Klag 3,18). Det går ikke an å komme lengre ned enn det. «Jeg tenker på det hele tiden, min sjel er nedtrykt» (Klag 3,20).

Er det ikke fantastisk at Klagesangene i Bibelen finnes? Er det ikke nydelig at Faderen er Sannhetens Gud? At Jesus er Sannheten? Og at Den Hellige Ånd, Trøsteren, er Sannhetens ånd? Når du søker sannheten, søker du med andre ord Gud. 

Vår himmelsk gode Far elsker at barna hans er sanne og ærlige. Det er jeg takknemlig for. At jeg aldri trenger å late som. At det tvert imot er motsatt: Gud vil at jeg ikke skal late som. Han krever ikke at jeg skal ta meg sammen og slutte å klage. Nei, han lytter. Han lar meg klage ferdig. Først når all bitterheten og smerten er tømt til bunns, er jeg klar for et vendepunkt. Når all klage og alt håp er ute, kan håpet tennes på nytt.

Den katolske forfatteren J.R.R. Tolkien har skrevet storverket «Ringenes herre». Den sterkeste scenen i Peter Jacksons filmatisering, inntreffer når alt håp ser ut til å være ute for den hvite byen, Minas Tirith, hovedstaden i kongeriket Gondor. Byen har en fullstendig ikke-fungerende leder, og bare 2000 soldater. Samtidig er de omgitt av 200 000 fiender og et stort mørke. Alt ser ut til å gå til helvete, og det fort.

Akkurat da er det at den lille hobbiten Pippin klatrer opp på byens baune og setter den i brann. På neste fjelltopp ser de ilden, og de igjen tenner sin baune. Slik flyr vi over ildvardene som tennes på de snøkledte fjelltoppene, til den mektige lyden av Howard Shores episke filmmusikk – en vakker, uforglemmelig musikk som på én og samme tid klarer å formidle stort alvor og stort håp. Ildvardenes budskap rekker helt fram til naboriket Rohan. Slik gikk det til at da kongeriket Gondor trodde at alt håp var ute – at de var helt alene – så kom Rohan dem til unnsetning.

«Baunene er antent!» roper forsvarssoldaten i Minas Tirith. «Håpet er tent», sier Gandalv med lys i øynene. Akkurat det er det som skjer med forfatteren av Klagesangene også. Håpet tennes. For hva er det som skjer når du retter klagen din til Gud? Du ser på Gud. Eller enda mer presist: Du ser Gud. Der kommer vendepunktet. Når du skjønner hvem Gud er. «Men én ting legger jeg meg på hjertet, og dette gir meg håp: Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor. Jeg sier: Herren er min del, jeg setter mitt håp til ham.» (Klag 3,21-24)

«Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.» (Salme 121,1f).

Alt håp så ut til være ute påskeaften. Alt håp – for hele verden. Men i dypet av påskenatten stod håpet opp igjen. Lyset ble tent på nytt. Håpet var blitt evig.

«Herren er god mot dem som venter på ham og søker ham.» (Klag 3,25-26) Stol på det. I all evighet. Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 4. mars 2024 da Klagesangene 3,17-26 var dagens bibeltekst

På YouTube kan du se og høre scenen jeg skriver om i denne andakten 

Scenen fungerer selvsagt best i sin kontekst, på stor skjerm og med god lyd, men du får iallfall en liten anelse av hva jeg snakker om her:

https://www.youtube.com/watch?v=GDYQ3PJKrT8

Ettertanke | De hjelpeløses skrik

Den lydpolstrede torturcellen i KGB-fengselet i Vilnius i Litauen - et land som på nytt frykter å bli invadert av Russland. Her torturerte Sovjetunionen katolske prester, biskoper og andre personer som kommuniststyret så på som trusler for regimet. 
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, november 2016

Med krigen i Ukraina har denne andakten fra 2018 (se under) dessverre fått ny aktualitet, derfor løfter jeg den opp på nytt her. Jeg har i tillegg oppdatert bloggposten med flere bilder fra mitt besøk i Vilnius i 2016. 

Først tar jeg deg med til det ytterste mørket, deretter får du bli med til den motsatte ytterligheten: Til katedralen som utgjør nasjonens hjerte og til pilegrimsmålet The Gates of Dawn. Alt innenfor gangdistanse fra hverandre i sentrum av det gamle Vilnius.

De siste ukene har jeg kjent mye på den følelsen jeg hadde i KGBs torturkjeller i Vilnius i Litauen. Samtidig blir jeg minnet på hvem jeg tror på:
Gud er den rettferdige som setter grenser for ondskapen. Han hører de hjelpeløses skrik.

Vi tror på den Gud som ikke lar de lovløse ture fram uten straff og uten grenser. Det kommer en dag da Gud stanser det, alt sammen.

"Han dømmer verden med rettferd, feller rettferdig dom over folkene. Herren er et vern for dem som blir undertrykt, et vern når de er i nød. De som kjenner ditt navn, setter sin lit til deg. Herre, du forlater ikke dem som søker deg." (Sal 9,8-11)

Håpet vårt ligger hos barmhjertighetens Gud - han som forbarmer seg over oss både før og etter døden. Han er de hjelpeløses håp, og han forlater ikke dem som søker ham. Aldri i evighet.

Etter å ha tatt inn over meg så mye manifestert ondskap i KGB-fengselet, var det en ekstra sterk opplevelse å besøke Maria-ikonet i Gates of Dawn på kvelden. Det lille kapellet er et lunt, trygt rom av godhet, med en fortettet atmosfære av helbredelse, trøst og nåde. Hit kan du komme med hele din tyngde, og all verdens tyngde.

KGB regjerer ikke lenger i Vilnius. I dag er byen kjent som "Vilnius - the city of divine mercy".

Etter andakten finner du mange bilder fra Vilnius.

Ettertanke | De hjelpeløses skrik 

Det er rart at vi nordmenn anno 2018 har fått et så anstrengt forhold til Gud som dommer. Tidligere var jo det en av de tingene som folk fant dyp trøst i: Vi tror på den Gud som hører de hjelpeløses skrik! 

Vi tror på den Gud som ikke lar de lovløse ture fram uten straff og uten grenser. Det kommer en dag da Gud stanser det, alt sammen.

Vi tror på den Gud som ikke lar IS-krigerne holde tusener av jesidikvinner som sexslaver uten straff. Vi tror på den Gud som kommer med rettferd! Han kommer til å gjøre det!

De soldatene som med overlegg dreper uskyldige mennesker i Kongo – de som systematisk voldtar titusener av kvinner som en del av sin krigsstrategi – de skal vite at "Han som straffer drap, glemmer ikke; han husker de hjelpeløses skrik." (Sal 9,13) Den Gud tror vi på.

For de gudløse og lovløse er dette et domsbudskap. For den hjelpeløse er det et håpsbudskap: "Herren gir seg til kjenne, han kommer med rettferd. Den lovløse fanges i sin egen ugjerning." (Sal 9,17) Den lovløse kommer ikke til å slippe unna, selv om det ser sånn ut her og nå.

Her på jorda er det så u-endelig mye urettferdighet og lidelse. Alle som har vært utsatt for det, vet at Dommens dag ikke er en fæl dag. Det er en god dag. Det er dagen da det uendelig onde skal ende! Endelig! Dette er dagens budskap: Gud er rettferdig. Han finner seg ikke i det onde du har vært utsatt for!

"Til dødsriket skal de lovløse fare, alle folkeslag som glemmer Gud. Den fattige blir ikke glemt for alltid, de hjelpeløses håp er ikke tapt for alle tider." (Sal 9,18-19)

De hjelpeløses håp. De hjelpeløses skrik.

Gud ser det. Han hører det. Ser vi det? Hører vi det? 

"Han dømmer verden med rettferd, feller rettferdig dom over folkene. 

Herren er et vern for dem som blir undertrykt, et vern når de er i nød. 

De som kjenner ditt navn, setter sin lit til deg. Herre, du forlater ikke dem som søker deg." (Sal 9,8-11) 

Håpet vårt ligger hos barmhjertighetens Gud, han som forbarmer seg over oss både før og etter døden. 

Han er de hjelpeløses håp, og han forlater ikke dem som søker ham. Aldri i evighet.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 9. oktober 2018 da Sal 9,8-19 var dagens bibeltekst

Les også:

Ettertanke | Uansett hva som skjer

Ettertanke | Stedfortrederen i Auschwitz

Ettertanke | Martyrene i Nice - må englene løpe dere i møte

Ettertanke | Martyrenes fakkeltog

En av vanntortur-isolasjonscellene i KGB-fengselet i Vilnius. Pur ondskap. Gulvet var fylt med vann, slik at bare den bittelille rundingen i midten var tørr. Se det neste bildet for forklaring.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Solitary confinement in water. "Vannisolasjonscellene hadde samme funksjon som de vanlige isolasjonscellene. Fangen måtte enten stå i iskaldt vann (is om vinteren) eller balansere på en lav, smal, rund plattform midt på gulvet. De falt ned i vannet hver gang de mistet balansen. Disse cellene ble bygget i 1945."  I håndskriften forteller en fange fra 1946 om hvordan han fikk nesten ingen klær og ble innelåst her, i en kald, våt, mørk vannisolasjonscelle i fangekjelleren.

En av cellene i KGB-fengselet er viet minnet om de mange prestene og biskopene som ble martyrer under Sovjet-okkupasjonen.

Jeg vil varmt anbefale å lytte til koret Cantus synge "Even when he is silent" (lenke til Spotify). Ordene i sangen sies å ha blitt skrevet på veggen i en konsentrasjonsleir under Holocaust, og de gir gjenklang også i dette rommet i Vilnius:

“I believe in the sun

even when it is not shining.

And I believe in love,

even when there’s no one there.

And I believe in God,

even when he is silent"

En kort oppsummering av det som står på denne plakaten: Staten stjal de kirkelige eiendommene og tvangsnedla klostre og presteseminarer. "A total of 364 priests were convicted" i Litauen, bare fra 1944 til 1953. Mange ble deportertert og sendt i arbeidsleirer der de døde. Etter Stalins død gikk kommunistregimet over fra storskala-terror til "mildere" former for terror og forfølgelse i Litauen.

Et til glimt fra kjellercellen i KGB-fengselet som er viet forfølgelsen av de katolske nonnene, prestene og biskopene. Så mange historier, så mye lidelse, så mye heroisk mot. Noen av dem overlevde ti år i harde, sovjetiske arbeidsleirer. Må de be for oss, at vi må få en like sterk og utholdende tro!

Erkebiskop av Vilnius Mecislovas Reinys (1884-1953) ble arrestert 12. juni 1947 og dømt til åtte år i fengsel. Den 8. november 1953 døde han i fengsel i Vladimir nær Moskva.

Biskop Pranciskus Ramanauskas (1893-1959) ble arrestert 18. desember 1946 og dømt til ti år i en hard arbeidsleir. Han kom tilbake til Litauen i 1956 og døde 15. oktober 1959.

Erkebiskop Teofilius Matulionis (1873-1962) ble først arrestert i 1923 og dømt til tre år i fengsel fordi han arbeidet for å beskytte Kirkens rettigheter. I 1929 ble han vigslet til biskop, og igjen arrestert og dømt til ti år i fengsel. I 1946 ble han på nytt arrestert og dømt til sju år i en hard arbeidsleir. I 1956 kom han tilbake til Litauen. Han ble utnevnt til erkebiskop i 1962, men døde 20. august samme år.

Biskop Vincentas Borisevicius (1887-1946) kritiserte sovjetstaten for å være anti-konstitusjonell og anti-religiøs. Han ble arrestert 18. november 1945 og satt fri en uke senere, etter at myndighetene ikke hadde lyktes med å gjøre ham til sin agent. Han ble arrestert igjen 5. februar 1946. Den 18. november 1946 ble han skutt og begravet i en massegrav i Vilnius.

Utstillingen fortsetter opp i 2. etasje. Jeg tok ikke bilde av torturcellen i kjelleren som er så smal og liten at det er umulig å ligge og umulig å sitte. Heller ikke tok jeg bilder fra rommet i kjelleren som de brukte til likvidasjoner. Det er et av de verste rommene jeg har vært i i mitt liv. Ondskapen er reell. Den sitter i veggene og gir deg grøsninger fortsatt. Bare besøket mitt i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen utenfor Berlin har vært verre. 

Den brune boksen til høyre er en tobakkboks som ble laget av en ukjent politisk fange. Fader Vincentas Velavicius gjemte hostien (det innviede nattverdbrødet) inni den.

Alt som er utstilt her har tilhørt fanger som ble fengslet for sin tro.

Krusifikset og hjertet er skåret ut av plasthåndtaket på en tannbørste. De tilhørte den politiske fangen Morte Ulskyte-Buciene, ca 1955.

Nr. 2 er en rosenkrans laget av brød som tilhørte den politiske fangen Elena Kirlyte, ca 1954.
Til høyre en notatbok med bønner, en rosenkrans og en boks til den - disse var en gave til en fange fra Adele Dirsyte som var lærer og politisk medfange, og som forfattet en bønnebok for de bortførte til Sibir. Hun er erklært martyr av Den katolske kirke.

Liturgisk utstyr som presten Vincentas Velavicius brukte da han var fange i arbeidsleirer i 1950-1956.

Jeg var i Vilnius med KrF i november 2016. Før konferansen braket løs, fikk jeg med meg en kjempefin høymesse i Litauens nasjonalhelligdom, St Stanislaus og St Vladislais-basilikaen. Deilig å alltid kunne komme hjem til MIN kirke, uansett hvor jeg er i verden. Takket være språkfunksjonen i den norske katolsk-appen kunne jeg ha samtidig visning av liturgien på norsk og litauisk. Genialt. Barnekoret ledet menighetssangen, og det krydde av barn og unge i en stappfull katedral en helt vanlig søndag.

Pave Johannes Paul II besøkte basilikaen i 1993, og sa om den: "The shrine in which the heart of the Lithuanian nation beats." Ett er sikkert: I det her nasjonshjertet myldrer det av levende tro. Nydelig.

Etter familiemessen. Det er kontinuerlig messefeiring i katedralen hele dagen. Når noen går ut etter en messe, har andre allerede satt seg ned for å bli med på neste messe som starter hvert øyeblikk.

 Bønnestund i et sidekapell etter messen.

"Dedicated to Saints Stanislaus and Ladislaus, the church is the heart of Catholic spiritual life in Lithuania." Under Sovjet-regimet ble katedralen gjort om til et varehus. I 1985 ble det feiret messer her igjen, og fra 1989 har kirken igjen hatt status som katedral. Les mer om katedralen og pilegrimsmålet her: http://piligrimukelias.lt/?id=67&lng=1 –

Pilegrimsmålet The Gates of Dawn samme kveld, 18. november 2016. Vanligvis er vinduene sperret for innsyn her, inn til ikonet "Our Lady of the Gates of Dawn" - "Vår frue av morgenrødens port". Denne dagen var imidlertid en festdag der alt var åpnet opp. "Church festival of the Blessed Virgin Mary Mother of Mercy—celebrated in the third week of November—is of great importance in the Vilnius Archdiocese." Selve festdagen for ikonet er 16. november.

Det mirakuløse ikonet "Vår frue av morgenrødens port" fra ca. 1630 æres av både katolske og ortodokse kristne. Det er et stort pilegrimsmål.

Pilegrimsmålet var også det første stedet der "den guddommelige barmhjertighet"-bildet ble vist fram. Dette bildet av Jesus fremstiller Jesus slik han viste seg for søster Faustina i en visjon den 22. februar 1931. Det var også i dette lille kapellet at den første feiringen av den guddommelige barmhjertighets-søndagen fant sted. 

I dag heter den første søndagen etter påskedag "Den guddommelige barmhjertighets søndag" nettopp på grunn av sr. Faustina.

Du kan lese mer om søster Faustina og den guddommelige barmhjertighet her på bloggen.

Det originale bildet av Jesus som søster Faustina fikk malt, befinner seg i Vilnius, i the Divine Mercy Shrine. Dessverre visste ikke jeg det, ellers ville jeg ha dratt dit. For meg er dette bildet alene en god nok grunn til å dra til Vilnius en gang til. I Vilnius kan du også besøke huset der den hellige søster Faustina bodde mens hun var nonne i byen.

8000 votivgaver dekker veggene i det lille kapellet, og pilegrimene strømmer på i ett sett, også fra Polen og andre naboland. Etter å ha tatt inn over meg så mye lidelse i KGB-fengselet tidligere på dagen, trengte jeg å komme akkurat hit på kvelden, til Vår frue-kapellet som hadde en så helt ekstrem, fortettet atmosfære av helbredelse, trøst og nåde. Det var et lunt, trygt rom av godhet.
Hit kan du komme med hele din tyngde, og all verdens tyngde.

Vilnius - the city of divine mercy.

Votivgavene er helt nydelige. Hjerter over alt. Et rom fylt av pasjon - av lidelse og uendelig kjærlighet. Der hvor KGB-fengselet var fylt av mørk, manifestert ondskap, så var The Gates of Dawn-kapellet fylt av nåde og kjærlighet. Det var like sterkt og like til å ta og føle på som ondskapen i torturkjelleren.
O Gud, våk over folket i Litauen! La dem aldri oppleve en slik manifestert ondskap igjen!

Etter å ha besøkt kapellet smatt jeg inn i den store kirken som er tilknyttet kapellet. Kirken var fylt til randen av folk som sang lovsanger.

Her slutter mitt besøk blant de dypt troende i Litauen. Jeg var der bare i tre dager (pluss to reisedager), men det var et besøk som satte dype spor i min sjel. Så mye smerte. Så mye tro. Jeg dro derfra gjennomrystet.

Ettertanke | Når du har det vondt

LIDELSE: "Det helt sentrale i kristendommen er korset, det vil si lidelse. Gud er en med-lider, ikke en som betrakter meg og min situasjon på trygg avstand. Han frelser oss og viser sin kjærlighet i og gjennom lidelse."
Foto: Utsnitt av krusifikset i San Domenico-basilikaen i Arezzo, Toscana

Denne posten ble publisert her på bloggen 7. januar 2015. Jeg løfter den opp igjen i dag, 15. desember 2018, fordi det i dag er fire år siden jeg brant - og fire år siden jeg og vi alle sju overlevde, som ved et under. Takk Gud!

----------------------------------------------------------------

15. desember 2014 brant det hjemme hos oss. 23 dager senere er jeg fortsatt innlagt på brannskadeavsnittet ved Haukeland Universitetssykehus.

Det kommer til å gå bra med meg. Neste måned er jeg tilbake i jobb - til og med i en ny, spennende jobb som kommunikasjonsrådgiver for Kristelig Folkepartis stortingsgruppe. (Hele familien flytter fra Bergen til Drammen.)

Men akkurat nå er jeg altså pasient, og på fredag skal jeg i gang med operasjonsrunde nummer tre.

Ildprøven

Det er ingen vits i å skrive andakter hvis ikke de holder i møte med livet. Derfor holder jeg alltid pusten når jeg leser om igjen andakter jeg har skrevet tidligere: "Holder dette? Nå?"

Ettertanken "Når du har det vondt" er et klassisk eksempel på en slik tekst. Kunne den bestå ildprøven her inne på brannskadeavsnittet? Jeg holdt pusten. Leste. Og pustet lettet ut: Ja. Det her kan jeg stå inne for - av hele mitt hjerte og med hele min tredjegradsforbrenning.

Jesus holder. Det har jeg lært. The hard way.

Ettertanke | Når du har det vondt

På avstand fra lidelsen har man ofte et distansert, analytisk forhold til lidelsens problem: «Hvorfor er det lidelse i verden og hvor kommer det onde fra?»

Men når du plutselig er midt oppe i det selv, når det er du som har det vondt, blir spørsmålet heller: Hvor er Gud nå? Hvor er Gud når jeg har det vondt?

Menneskene vi møter i Bibelen stiller det spørsmålet. Har Gud snudd ryggen til oss? Har han sovnet? Hva gjør han på egentlig? Er du her, Gud? «Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre?» (Sal 44, 24).

Salmenes bok i Bibelen er en skattkiste for den som har det vondt: «Jeg er kraftløs og knust, jeg skriker ut mitt hjertes klage.» (Sal 38, 9) Min favoritt er salme 130: «Fra dypet roper jeg til deg, Herre.» Les hele her.

Kristendommen har noe mer å komme med enn mumling om at Gud «er klar over» at vi har det vondt. Det helt sentrale i kristendommen er korset, det vil si lidelse. Gud er en med-lider, ikke en som betrakter meg og min situasjon på trygg avstand. Han frelser oss og viser sin kjærlighet i og gjennom lidelse.

Ingen av oss kan komme så dypt ned at Jesus ikke har vært der og vet. Det er noe annet enn folk som påstår at de «vet akkurat hvordan du har det». Det vet de ikke. Ingen mennesker vet det. Men når du klager, gråter, roper og anklager Gud, eller bare har det så vondt at du ikke orker noen av delene – så vet Gud akkurat hvordan du har det.

«I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust.» (Jes 57,15)

Det er vanskelig å se Gud når det er mørkt. Men han er der. Under deg. Det er ikke en stor, tom avgrunn under deg. Jesus er der.

Derfor kan troen din holde i møte med lidelsen. Ikke fordi den er stor nok eller god nok, men fordi Han holder – han som er under oss, og som holder selv om alt annet ryker. Og han holder helt inn i Himmelen.

«Men det er deg, Herre, jeg venter på. Du vil svare meg, Herre, min Gud.» (Sal 38,16) Amen.

Ettertanken "Når du har det vondt" ble første gang publisert i avisen Vårt Land 11. oktober 2014 da Sal 38,6-16 var dagens bibeltekst

Les også:

• NRK-andakt | Båret av Kirken -  "15. desember 2014. Jeg er oppe i andre etasje og tar kveldsstellet på babyen vår, da jeg hører den verste lyden jeg noen gang har hørt." Hør eller les NRK-andakten min her. 

• Ettertanke | Din egen klagesang

Nå kan du lytte til musikken min

Har du Spotify? Jeg har gjort to av spillelistene mine offentlige slik at du kan finne dem.

Jeg har en egen spilleliste på Spotify der jeg samler den fineste kirke- og kormusikken jeg finner (skjermbildet over). Klikk her for å lytte til den. Hvis du klikker på FOLLOW, vil spillelisten legge seg inn i kategorien Playlists hos deg.

Jeg har også en spilleliste på Spotify der jeg samler kristen musikk fra ca alle andre kategorier jeg liker. Klikk her for å lytte til den. (Og klikk på FOLLOW for å lagre spillelisten blant dine playlists.) Dette er musikk jeg kan høre på mens jeg sykler til og fra jobb eller er på mer bråkete steder.

Mine spillelister er levende lister. Det vil si at jeg av og til bytter ut sanger på listene mine. Noen sanger forsvinner, andre kommer til. Derfor anbefaler jeg at du oppretter din egen playlist der du lagrer den musikken som du ønsker å beholde/vil være sikker på at du finner igjen.

Hvis du har kommentarer eller kommer over musikk du vil tipse meg om, er det bare å bruke kommentarfeltet under denne bloggposten :)

 Her finner du profilen min på Spotify.
Foto: Skjermdump fra Spotify-siden min

NRK-andakt | Din egen klagesang

"Det handler om å være ekte. Å være ærlig." Under denne NRK-andakten finner du et etterord om nåden og Guds blikk.
Foto: Mubina H/Flickr Creative Commons

Jeg traff en gang en pastor som har en sønn med cerebal parese (CP). På grunn av CP-en sleper sønnen litt med det høyre beinet.

LYTT til andakten her på nrk.no

"Mange ganger når sønnen min kommer hjem fra skolen kan jeg se at han har det fryktelig vondt. At nå har de mobbet ham igjen. Men så vil han ikke snakke om det. Han bare slenger sekken i veggen og lukker døren til rommet sitt. Og jeg får så lyst til å si til ham: Bare slå til meg! Slå til meg, brøl til meg, skjell meg ut, vær sint på meg, hva som helst bare det hjelper deg!" sa pastoren.

"Og når jeg, som er en helt vanlig far, når jeg får lyst til å si noe sånt, hvor mye mer tror du ikke en himmelsk god far vil si det samme?"

"Kast det på Gud! Kast sinnet ditt, kast bekymringene, kast det som er vondt på Faren din. Skrik det til ham," sa pastoren.

For sånn er det. Sånn er Gud. Og sånn er livet i Bibelen. I Salmenes bok er det flere klagesanger enn det er lovsanger. "Jeg roper høyt til Herren. Jeg øser ut min klage og forteller ham om min nød." står det i Salme 142.

Kristendommen har noe mer å komme med enn en vag mumling om at Gud "er klar over" at vi har det vondt. Det helt sentrale i kristendommen er korset, det vil si lidelse. Gud er en med-lider, ikke en som betrakter meg og min situasjon på trygg avstand. Han frelser oss og viser sin kjærlighet i og gjennom lidelse.

Det er vanskelig å se Gud når det er mørkt. Men han er der. Under deg. Det er ikke en stor, tom avgrunn under deg. Jesus er der. Ingen av oss kan komme så dypt ned at Jesus ikke har vært der og vet.

Det er noe annet enn folk som påstår at de "vet akkurat hvordan du har det". Det vet de ikke. Ingen mennesker vet det. Men når du klager, gråter, roper og anklager Gud, eller bare har det så vondt at du ikke orker noen av delene – så vet Gud akkurat hvordan du har det.

Det handler om å være ekte. Å være ærlig. Å være sammen med Gud sånn som jeg er, og ikke sånn som jeg skulle ønske at jeg var.

Poenget er å komme til Gud. Uansett hva jeg føler. Uansett om jeg, eller andre, synes det hadde tatt seg bedre ut å smile salig. Uansett. I motgangstider er klage den ære Gud venter av sine barn.

Gud tåler at du er sint. Gud er til og med enda mer sint enn du er over alt det onde og vonde som du opplever. Så bare kast det på han! Gud er en himmelsk god Far. Selvsagt står han klar til å ta imot.

Så vær ekte. Vær sann. Syng din egen klagesang.

Musikk: Bjørn Eidsvåg med Kringkastingsorkesteret – "Kyrie" (lenke til Spotify)

LYTT til andakten og musikken her på nrk.no

Et etterord om musikken, om nåden og Guds blikk

Hver gang jeg hører denne versjonen av Bjørn Eidsvågs Kyrie, er jeg plutselig tilbake i sykesengen på brannskadeavdelingen på Haukeland sykehus, der hvor jeg ble så godt kjent med den lidende Kristus. 

Fredag 2. januar 2015 ble konserten "Klassisk Bjørn Eidsvåg med Kringkastingsorkesteret" sendt på NRK1. Jeg lå alene på rommet, og der ved 1:16 i Kyrie når strykeinstrumentene kommer inn - da bare trillet tårene. DET er min Gud. Sånn er han. Han kjemper for meg, lider for meg, gjør alt han kan for å vinne meg. Og det er ingenting jeg kan oppleve som han ikke vet om eller lider med meg i. For sånn er kjærligheten: Når den jeg elsker har det vondt, har jeg det like vondt.

For 20 år siden hadde jeg fått overdose av en mørk utgave av lutherdommen og et tilhørende anstrengt forhold til ordet nåde og bønnen kyrie eleison, "Herre, forbarm deg over meg." Jeg følte at nåden var noe som Gud/kristendommen kom og dyttet meg ned i bakken med: "Se her, så dårlig du er, be om nåde, du er liten og syndefull, du er ingenting, du får til ingenting, du er 100 % infisert av det onde, be Gud om nåde med en gang og hele tiden, ellers går det her til helvete."

I dag er nåde et av de fineste ordene jeg vet om. Det er den jeg svømmer i hver dag, det er den som får meg til å flyte og glitre og vite at jeg er elsket - akkurat som den jeg er.

Det er bare en person som vet at hun/han er elsket - bare den som ser seg selv med nådens blikk, med Guds blikk - som tåler å se inn i seg selv og oppdage alt som finnes der - både det fine og det ødelagte - uten å kjenne selvforakt og uten å bli oppblåst. Sammen med Gud kan jeg se meg selv og elske den jeg ser. Deretter kan jeg gå ut og elske andre som meg selv.

Hver gang jeg spiser mat ber jeg litt. Da er det jo egentlig meningen at man skal be for maten; takke for maten og be om Guds velsignelse over den. Det gjør jeg jo også, men uten at jeg planlegger det ender det alltid med at det første som bare kommer opp i meg når jeg skal til å be, er "Jesus, hjelp meg." Det er kyrie eleison-bønnen. Den lever jeg i. Fordi hele meg vet at jeg trenger Jesus. Hele tiden. Det er han som er det levende vannet. Det er han jeg tørster etter. Lengter etter. Elsker. Venter på. Det er han hele verden venter på. Eller som Marit Tøndel Bodsberg Weyde sa det i Vårt Land i dag: "Uten det hellige, slokner vi."

Det skriver jeg mer om her i andakten "Ikke kvel rastløsheten" som du kan både lese og lytte til her. Her er et utdrag:

Rastløsheten og utilfredsheten snakker høyt til oss om det som hjertet vårt allerede vet: At vi er skapt for noe mer. Vi er skapt for den brennende kjærligheten som aldri tar slutt. Vi er skapt for det evige og for den evige Gud.

Den rastløsheten du føler på – ikke kvel den. Ikke dop den ned med overfladiske ting. Ikke nøy deg med noe lite. La rastløsheten få drive deg dit det er meningen at du skal. Gå i dypet, dit uroen vil ha deg. Finn deg selv. På ekte. Få kontakt med din dypeste lengsel.

Ta deg selv på alvor. Ikke vær feig eller lat. Legg ut på dypet. Og gå dypt.

Be med Kirkens bønn: «Kom, Hellige Ånd. Fyll dine troendes hjerter, og tenn i dem din kjærlighets ild.» La deg oppsluke av den kjærligheten som overgår all forstand.

Du er den høyt elskede.
La ingen fortelle deg noe annet.

Sangen "Deg å få skode" har vært "min" sang i 30 år nå, helt siden jeg oppdaget den som barn:

Deg å få skode er sæla å nå,
Gud, ver det syn som mitt hjarta vil sjå,
ver du for tanken min dyraste skatt,
ljoset som strålar ved dag og ved natt!

Har du 3 minutter og 33 sekunder? Her kan du høre en fin versjon av "Deg å få skode" på engelsk: Be Thou My Vision (lenke til Spotify)

Fra samme andaktsuke i NRK, april 2018:

• NRK-andakt | Gud bor på bunnen
• NRK-andakt | Båret av Kirken
• NRK-andakt | I ørkenen med Gud

Tidligere i NRK, 1. august 2017:

• NRK-andakt | Hellig Olav som forbilde

Ettertanke | Din egen klagesang

Klag til Jesus. Han vet alt om hva smerte er.
Han kom fordi han elsket oss. Vi kronet ham med torner og nagler.

På korset ropte han med høy stemme:
"Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"
(Sal 22,2/Matt 27,46)
Foto: Doug1021/Flickr Creative Commons 

Jeg traff en gang en pastor som har en sønn med cerebal parese (CP). På grunn av CP-en sleper sønnen litt med det høyre beinet.

«Mange ganger når sønnen min kommer hjem fra skolen kan jeg se at han har det fryktelig vondt. At nå har de mobbet ham igjen. Men så vil han ikke snakke om det. Han bare slenger sekken i veggen og lukker døren til rommet sitt. Og jeg får så lyst til å si til ham: Bare slå til meg! Slå til meg, brøl til meg, skjell meg ut, vær sint på meg, hva som helst bare det hjelper deg!» ropte pastoren.

«Og når jeg, som er en så elendig far, når jeg får lyst til å si noe sånt, hvor mye mer tror du ikke en himmelsk far vil si det samme?»

«Kast det på Gud! Kast sinnet ditt, kast bekymringene, kast det som er vondt på Faren din. Skrik det til ham,» sa pastoren.

For sånn er det. Sånn er Gud. Og sånn er livet i Bibelen. I Salmenes bok er det flere klagesanger enn det er lovsanger. «Jeg roper høyt til Herren. Jeg øser ut min klage og forteller ham om min nød.» (Sal 142,2-3)

Det handler om å være ekte. Å være ærlig. Å være sammen med Gud sånn som jeg er, og ikke sånn som jeg skulle ønske at jeg var.

Poenget er å komme til Gud. Uansett hva jeg føler. Uansett om jeg (eller andre) synes det hadde tatt seg bedre ut å smile salig. Uansett.

I motgangstider er klage den ære Gud venter av sine barn.

Gud tåler at du er sint. Gud er til og med den hellige Gud som blir vred over all ondskap, død og lidelse. Han tåler det ikke. Men han tåler dine klager hvis du bare retter dem mot ham.

Så gi Gud ære. Vær ekte. Vær sann. Syng din egen klagesang.

BØNN
«Fra dypet roper jeg til deg, Herre. 
Herre, hør min røst! 
Vend øret til og lytt når jeg trygler og ber. 
Jeg stunder etter Herren mer enn vaktmenn etter morgenen, 
vaktmenn etter morgenen.»

(Hentet fra Salme 130 i Bibelen)

Første gang publisert her på bloggen 11. september 2012

Les også:

• Ettertanke | Når du har det vondt
• Foredrag | Kristen vekst i medgang og motgang
• Mendelssohn | Berlins sorg og vår
• Kveldsbønn på sykehuset

Mendelssohn | Berlins sorg og vår

Jeg begynner å bli ganske nummen av all terroren, men så kom Mendelssohn akkurat i det jeg gikk forbi Tysklands ambassade.

Hvis du i likhet med meg har Spotify, har du nettopp fått opp alternativet "Your Top Songs 2016". Den spillelisten var det jeg lyttet til da jeg gikk til jobben i dag.

Jeg jobber i Nasjonalforeningen for folkehelsen som ligger i ambassadestrøket i Oscarsgate, rett bak Slottet. Rett på den andre siden av gata for oss ligger den tyske ambassaden. Det var sterkt å se flaggene på halv stang der i dag, etter mandagens grusomme terrorangrep på julemarkedet foran Gedächtnis-Kirche, i hjertet av Berlin. Jeg var i Berlin som 17-åring i 1994 og ble bergtatt av byen.

Men iallfall: Akkurat i det jeg løftet blikket og så på flaggene som vaiet på halv stang, begynte et kor å synge Felix Mendelssohn Bartholdys "Wie der Hirsch schreit" i ørene mine. Salme 42 på tysk, altså. En klagesalme i Mendelssohns nydelige korarrangement.

Som hjorten skriker

På norsk oversettes den første linjen av klagesalmen nå slik: "Som hjorten lengter etter bekker med vann". På tysk derimot, skriker hjorten av lengsel: "Wie der Hirsch schreit nach frischem wasser". Det var sterkt. Vakkert. Mektig. Her kan du lytte til opptaket jeg hørte på Spotify, og her har du hele Salme 42 på norsk:

Som hjorten lengter etter bekker med vann, 
lengter min sjel etter deg, min Gud.

Min sjel tørster etter Gud,
etter den levende Gud.
Når skal jeg få komme fram for Guds ansikt?

Tårer er mitt brød dag og natt.
Hele dagen spør de meg:
«Hvor er din Gud?»

Dette minnes jeg,
min lengsel veller fram:
Til Guds hus vandret jeg i festskaren
med jubelrop og lovsang
– en pilegrimsskare i fest.

Hvorfor er du tynget av sorg, min sjel,
hvorfor er du urolig?
Jeg vil vente på Gud!
Enda en gang skal jeg prise ham,
min frelser og min Gud.

Jeg er tynget av sorg,
derfor går min tanke til deg
fra Jordan- og Hermonlandet,
fra berget Misár.

Dyp roper til dyp
i drønnet av dine fossefall.
Alle dine bølger og brenninger
skyller over meg.

Herren sender sin godhet om dagen,
sangen hans er hos meg om natten,
en bønn til mitt livs Gud.

Jeg sier til Gud, min klippe:
«Hvorfor har du glemt meg,
hvorfor må jeg gå og sørge
mens fienden plager meg?»

Fiendens hån går gjennom marg og bein.
Hele dagen sier de: «Hvor er din Gud?»

Hvorfor er du tynget av sorg, min sjel,
hvorfor er du urolig?
Jeg vil vente på Gud!
Enda en gang skal jeg prise ham,
min frelser og min Gud.

I SORG: Tysklands ambassade 40 timer etter terrorangrepet i Berlin.

Den franske ambassaden opplevde et rosehav av sympati etter terrorangrepene i Paris. Jeg vet vi er midt i julestria, men det var vondt å se hvor få som har møtt opp og vist sin medfølelse ved ambassaden. Det måtte jeg jo gjøre noe med.

Kjære Berlin, Mendelssohns by, her er mine røde roser til deg. Vi føler med deg i sorgen.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Rorate Caeli | God advent

Adventskos. Koselig og rolig start på adventstiden i går med alle fem barna på juleverksted hos dominikanerinnene på Katarinahjemmet på Majorstua i Oslo. Kjekt å støpe lys, male julekuler og julekort og pynte pepperkaker (motto: det kan ikke bli for mye pepperkakepynt). ❤️ God advent, alle!

Foto: Ragnhild Aadland Høen

I dag er det den herlige søndagen: Første søndag i advent. Første dag i den fire uker lange fine, fiolette tiden før jul. I denne tiden synger Kirken "Rorate coeli desuper, et nubes pluant iustum". På norsk: "Gud, hør oss, send fra himlens skyer, som dugg og regn, den rettferdige".

På Spotify kan du høre Rorate Caeli i en latin-norsk innspilling med karmelittnonnene i Tromsø og Vokal Nord, og på YouTube kan du høre den på latin og se det tradisjonelle gregorianske notebildet for hymnen:

Åpner ikke YouTube-videoen seg? Klikk her: https://youtu.be/f06qdhO_sEY

Rorate Caeli - Himlens skyer

Norsk oversettelse av Rolf Østbye, 1970:

Omkved:
Gud, hør oss, send fra himlens skyer, som dugg og regn, den rettferdige.

1. La ei din vrede få råde, kom ikke lenger ihu vår brøde.
Se, den hellige stad er forlatt, Sion er blitt ødelagt:
Jerusalem er lagt øde, bolig for din helligdom og for din herlighet,
der hvor din lov og din pris lød fra våre fedre.

2. Vår synd er stor, og vi er blitt lik det urene mennesket,
og vårt fall er dypt, som det visne blad faller fra treet.
Liksom vinden har våre synder båret oss langt av sted,
og ditt åsyn har du skjult for oss.
Du har overgitt oss til straffen for vår urettferdighet.

3. Se ned, o Herre, til ditt folks kval og vånde,
og send oss Ham som du sende skal!
Ja, send oss det Guds Lam, som er jordens herre,
fra ørkenens klippe til fjellet hvor Sions datter bor:
For at Han selv kan befri oss for åket av vårt fangenskap.

4. Trøst deg, mitt folk, trøst deg og gled deg, du mitt eget folk:
Snart kommer din Frelser og frir deg ut!
Hvorfor sukker du i sorg og klage,
hvorfor lar du smerten overvelde deg?
Jeg skal frelse deg, frykt derfor ikke.
Til evig tid er jeg din Herre og din Gud,
Israels Hellige og din Forløser.

PS: Foredraget jeg holdt på Katolsk grovbrød-kvelden publiseres her på bloggen tirsdag, i både skriftlig og muntlig (lyd) versjon.

Les mer:

Ved å klikke her får du opp alle blogginnleggene som er tagget med advent. Mye å kose seg med ❤️  God advent!