Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Kirkens enhet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Kirkens enhet. Vis alle innlegg

19 juli 2023

Ettertanke | Peters oppdrag

Hvorfor er Peters etterfølger viktig? Fordi Peter vet hvem Jesus er.
Avbildet: de tre siste pavene. Fra venstre: Pave Frans, Pave Benedikt XVI og den hellige Pave Johannes Paul II. 
Fotomontasje laget av 
Creative Commons-bilder (klikk på bildet for å se det i større versjon)

Hva er forskjellen på katolikker og protestanter? Det er et spørsmål som skoleklasser alltid stiller når de besøker katolske kirker i Norge. 


Det viktigste da er selvsagt å vektlegge at det er mer som samler enn skiller. Alle kristne tror på den treenige Gud. Vi tror på evangeliet; at Gud ble menneske i Jesus Kristus, som døde på korset for våre synders skyld, for å gi oss evig liv.

Det er viktig å nevne først, men det besvarer jo ikke spørsmålet. Så hvor skal man begynne? 
  • Med Maria og helgenene? Nei, det er mange protestanter som er glad i Maria og helgenene. 
  • Med realpresensen og messeofferet? Nei, lutheranere tror at Jesus er virkelig til stede i brødet og vinen, og mange anglikanere har et katolsk syn på messeofferet. 
  • Med de sju sakramentene? Nei, også de ortodokse har gyldige sakramenter.
Pastor Ole Martin Stamnestrø pleier å svare slik: «Hva er det som skiller katolikker fra andre kristne? Spørsmålet kan besvares kort og presist med ett ord: Peter. Vi katolikker har Peter.»

Hvert år den 29. juni feirer vi høytiden for Peter og Paulus, som gav sine liv for Kristus på denne datoen. Vi feirer deres martyrdød; det ultimate vitnesbyrdet om Jesus. Men vi feirer ikke bare en historisk begivenhet. «Vi feirer nåtiden. For vi har fortsatt Peter. Peter bor i Roma, og for noen år siden byttet han navn fra Benedikt til Frans. Paven er Peters etterfølger og fortsetter like til denne dag den jobben Jesus selv betrodde Peter. Vi katolikker er kristne som er i kommunion med Paven i Roma, i kommunion med Peters etterfølger. Det er det som skiller oss fra andre kristne,» sier pastor Ole Martin Stamnestrø.

Men hvorfor er dette viktig? Hvorfor er Peters etterfølger så viktig? Fordi Peter vet hvem Jesus er. «Hvem sier dere at jeg er?», spør Jesus. Peter svarer: «Du er Messias, den levende Guds sønn.» (Matt 16,16)

Jesus grunnla den levende Kirken på Peter som han kalte klippen (Matt 16,18). Peters oppdrag er å være en god gjeter; å beskytte flokken, gi den mat, holde den samlet og trygg. Petersembetet er enhetens embete.

Synet på Kirken, læreembetet og Tradisjonen henger sammen, og er nok de punktene hvor det i dag er størst skille mellom protestanter og katolikker. Men kanskje kan det nettopp derfor være interessant å få litt innsikt i hva som er det katolske synet – selv om det kan oppleves provoserende fremmed?

Det som vi kaller Tradisjonen (med stor T) er ikke støv og aske, det er liv og ild. «Det er Den levende Gud, Den Hellige Ånd, som er med oss og fortsetter å tale om Jesus – gjennom Pavens munn som er Peters etterfølger, og gjennom biskopene som er apostlenes etterfølgere. Og Guds vitnesbyrd er troverdig fordi det er konsekvent. Tradisjonen sier oss ikke noe nytt, men forklarer på en ny måte det Jesus lærte Peter og apostlene, og som vi leser om i Bibelen,» sier pastor Stamnestrø.

Her er mitt enkle vitnesbyrd: I vår tid er det mange som vil fortelle oss hvem Jesus er. Men når jeg lytter til Peter, får jeg kontakt med herlig, fast grunn. Klippen. Petros. I hans stemme gjenkjenner jeg stemmen til Jesus, den levende. Lovet være Jesus Kristus!

Første gang publisert her på bloggen 19. juli, og i avisen Vårt Land 6. juli 2023 da Joh 21,15-19 var dagens bibeltekst

28 juni 2020

En epoke er over – og en ny epoke starter

Maria har hatt sin siste dag i barnehagen - og jeg starter i ny jobb i august.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Etter sommerferien skjer det to store ting på én gang: Yngstemann begynner på skolen, og jeg begynner i ny jobb som kommunikasjonsleder på MF Vitenskapelig Høyskole.


Dermed blir neste skoleår det eneste året vi har alle fem barna samlet på ett sted (St. Sunniva skole), og altså; fra 1. august begynner jeg i fast stilling som kommunikasjonsleder ved MF Vitenskapelig Høyskole, etter et kjempefint år i et engasjement som kommunikasjonsrådgiver i Norges Korforbund.

Spennende institusjon

Jeg tenker at denne nye jobben går inn i kjernen av det jeg opplever at er min misjonÅ styrke Kirken i Norge. 

I min siste, retningsgivende samtale med dominikanerpater Arnfinn Haram O.P. før han døde, var han veldig tydelig på én ting. Han mente at i den tiden vi lever i nå, er Den katolske kirkes viktigste oppgave i Norge å styrke Den norske kirke og de kristne der. 

Der så han ikke bare sin egen misjon, men også min misjon – vår alles misjon som katolske kristne. Selv fikk jo pater Arnfinn bety mye mer for de kristne i Den norske kirke etter at han gikk ut av den enn da han fortsatt var medlem der. Det har også vært min egen erfaring.

Jeg fikk dåpen og troen gjennom Den norske kirke og alle de fine organisasjonene der, og det kommer jeg til å være evig takknemlig for, så lenge jeg lever. Jeg vil gjerne gi det jeg kan tilbake til Den norske kirke, i takknemlighet til alle som trofast har gitt troen videre i Norge gjennom mer enn ti århundrer. 

Som jeg skrev i Vårt Land på min konversjonsdag 25. januar 2008: «På denne dagen takker jeg Gud for alt han har gitt meg gjennom Den norske kirke.» Jeg har alltid sett på meg selv som «bare en helt vanlig kristen», og det gjør jeg fortsatt. Det er jo det som er definisjonen på hva katolsk kristendom er: Helt alminnelig kristendom. (Ordet "katolsk" betyr "universell/allminnelig/allmenn".)

Vi må jobbe sammen

Institusjoner er viktige, fordi de kan utrette langt mer enn det noen av oss kan få til alene. MF er en av de viktigste institusjonene i Norge. Og som Dagen-redaktør Tarjei Gilje sier det: «Hvis det går an å bruke ordene «spennende» og «institusjon» etter hverandre, mener jeg de passer på MF.»

I Getsemane ba Jesus om at vi skulle være ett. Reelt ett. Når Jesus ba oss om å være ett, mente han ikke bare usynlig ett, men også synlig ett. For at kristentroen skal overleve i Norge de neste århundrene, må vi jobbe sammen – ikke splitte oss opp i mindre og mindre deler.

Jeg mener at økumenisk arbeid og økumenisk samarbeid er uhyre viktig, og jeg ser på MF som det viktigste økumeniske prosjektet i Norge i dag, der kristne fra alle mulige konfesjoner jobber sammen, og til og med har det skikkelig fint sammen – ifølge alle ansatte jeg har snakket med.

Ekte sannhetssøken

Jeg er selvsagt klar over at MF har professorer og andre lærere som står for både den gamle og den nye læren i mange spørsmål, og min jobb vil være å hjelpe dem alle. Hva gjør jeg hvis det er to professorer ved MF som er rykende uenige, og som begge vil ut i det offentlige ordskiftet? Da hjelper jeg dem selvsagt begge, uavhengig av hvem jeg personlig er enig eller uenig med.

Det blir ingen ekte sannhetssøken uten akademisk frihet; uten at argumenter brynes mot hverandre. Det er dette jeg er oppdratt til både som journalist og som kristen: Å søke sannheten, uforferdet. Ikke være redd for hva som dukker opp i den andre enden. Debatt, klare meninger, frittalende akademikere og uenighet er ikke farlig. Det er nødvendig. 

Jeg selv har fått mye solid utdanning ved MF. Først da jeg tok mellomfag og begynte på hovedfag på MF i 1998-2000, deretter når jeg har tatt studieemner på mastergradsnivå i katolsk kristendom (i diverse fødselspermisjoner). Jeg er veldig glad i MF.

Kom, Hellige Ånd!

Jeg synes fransiskanerpater Hallvard Thomas Hole sier det godt: «Den katolske kirke har mye å lære av andre, og det er vår felles tro at Den Hellige Ånd virker i alle kristne, ikke minst for å forene alle.» 

Derfor er min bønn for MF og for tjenesten min ved MF dette: Kom, Hellige Ånd!

Den katolske kirke ber oss om å påkalle Den Hellige Ånd hver dag, særlig ved begynnelsen eller slutten av alle viktige gjøremål. 

I dag ber jeg med Kirkens bønn:

“Kom, Hellige Ånd. Fyll dine troendes hjerter, og tenn i dem din kjærlighets ild.” Amen.


Jeg ser fram til en ny epoke. 
Jeg er klar for MF-epoken.


Første og siste dag i barnehagen. Vips var det gått fem år.
Første dag i barnehagen var i august 2015 (akkurat i det jeg var i overgangen mellom kommunikasjonsrådgiverjobben for KrF på Stortinget og på KrFs partikontor).
Siste dag i barnehagen var ikke bare Marias siste barnehagedag, men også vår siste dag. Med det sier vi takk for 25 barnehageår (5 barn ganger 5 år), fordelt over 14 tettpakkede år (2006-2020). En epoke er over! (Tenk, et liv uten barnehagevirusene! O lykke!)


Marias "fullført barnehagen"-roser. Store dager må markeres.


Et hverdagsglimt fra Olavs guttebursdag denne uka, med sugerørbriller og vannkrig. Kjempestas!


Så glad blir du av å ha signert kontrakt med MF.


MFs hjerte: Kapellet. Å starte en ny jobb i bønn og overgivelse er alltid den beste måten å starte på.


MF Vitenskapelig høyskole. Mitt nye arbeidssted! Deo gratias!
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen


01 mars 2020

Musikk | Ubi caritas et amor Deus ibi est

Sett på deg headsetet, lytt og bare ta imot Ubi Caritas av Ola Gjeilo.


Ubi caritas et amor Deus ibi est. Det betyr: "Der hvor barmhjertighet/miskunn og kjærlighet finnes, der er Gud".


Jeg var inne på dette temaet i bloggposten "Ettertanke | Alt det stykkevise og delte", at: "Hver gang du opplever at noen elsker deg med dyp, uforbeholden kjærlighet, får du et glimt av Gud gjennom dem."

Under kommunionen i messene i Den katolske kirke synger vi ofte "Ubi Caritas".  På familie- og ungdomsmesser synger vi den korte versjonen med en melodi fra Taize, som står i Adoremus, den katolske sangboken for barn og ungdom.

I høymessen går det mest i Ubi Caritas i den gregorianske melodien. Denne finner du i Lov Herren - katolsk salmebok. Hør St. Hallvardsguttene synge den her.

Lyttetips

I sitt arrangement for kor bruker Maurice Duruflé (1902-1986) den gregorianske melodien, men da bare med ordene fra refrenget og det første verset. Hør The Cambridge Singers synge Duruflés Ubi Caritas her - vakkert, vakkert!

En komponist fra vår egen tid som har skrevet en ny melodi til Ubi Caritas, er Paul Mealor (født 1975) fra Wales, professor i komposisjon ved University of Aberdeen. Hans versjon er helt nydelig. Lytt til vokalgruppen Voces 8 fremføre den her.

Den norske komponisten Ola Gjeilo (født 1978) lager utrolig vakker kormusikk. Et av stykkene hans er Ubi Caritas i fullversjon med all teksten. Sett på deg headsetet, lytt og bare ta imot når vokalgruppen Voces 8 fremfører Ola Gjeilos Ubi Caritas.

Ubi Caritas et Amor - med norsk oversettelse

Ubi caritas et amor, Deus ibi est.
(Hvor miskunn og kjærlighet finnes, der er Gud.)
Congregavit nos in unum Christi amor.
(Kristi kjærlighet har samlet oss til ett.)
Exsultemus, et in ipso jucundemur.
(La oss juble og glede oss i ham.)
Timeamus, et amemus Deum vivum.
(La oss frykte, elske den levende Gud.)
Et ex corde diligamus nos sincero.
(La oss elske hverandre av oppriktig hjerte.)

Ubi caritas et amor, Deus ibi est.
(Hvor miskunn og kjærlighet finnes, der er Gud.)
Simul ergo cum in unum congregamur:
(La oss vokte oss, når vi samles til ett)
Ne nos mente dividamur, caveamus.
(så ikke våre sinn forblir splittet.)
Cessent iurgia maligna, cessent lites.
(Måtte krangel og strid opphøre,) 
Et in medio nostri sit Christus Deus.
(og Kristus, vår Gud, være i vår midte.)

Ubi caritas et amor, Deus ibi est.
(Hvor miskunn og kjærlighet finnes, der er Gud.)
Simul quoque cum beatis videamus,
(Måtte vi forherliget sammen med de salige få se)
Glorianter vultum tuum, Christe Deus:
(ditt åsyn, Kristus vår Gud,)
Gaudium quod est immensum, atque probum,
(og kjenne gleden som er ren) 
Saecula per infinita saeculorum. Amen.
(og uendelig i all evighet. Amen.)

Den norske oversettelsen er hentet fra den katolske salmeboken "Lov Herren"



Flere musikktips

Visste du at du kan følge spillelisten min "Kirke- og kormusikk fra 20 århundrer" på Spotify? Du finner den her.  I den spillelisten ligger for eksempel både Ola Gjeilos, Duruflés og Mealors versjoner av Ubi Caritas. (Ang. personvern: Alle følgerne på spillelisten er anonyme, både for hverandre og for meg. Ingen kan se hvem som abonnerer på en spilleliste på Spotify, heller ikke den som har opprettet spillelisten. Jeg kan bare se antallet.)

Jeg har også en annen spilleliste som er offentlig. Den heter "Kristen musikk | Pop, lovsang, salmer". Du finner den her. Der ligger for eksempel den katolske artisten Audrey Assad inne med sin versjon av Ubi Caritas. Den er skikkelig fin!

Hvis du har kommentarer eller kommer over musikk du vil tipse meg om, er det bare å bruke kommentarfeltet under denne bloggposten :)




13 september 2019

Intervjuer om reformasjonen


Foto: Agnete Brun


NLMs radiostasjon Radio Sørvest ringte og ville ha et intervju om reformasjonen. Det fikk de selvsagt.


Denne bloggposten gjorde jeg klar for publisering i april 2018, altså for halvannet år siden. Hvorfor den ikke ble publisert da, aner jeg ikke. Men her er den ihvertfall - i oppdatert versjon.

Radioserien "Luther - kjetter og kirkefader" er på i alt ni radioepisoder av 12-13 minutters varighet. Den protestantiske teologen og kirkehistorikeren Ingunn Breistein ved Ansgar Teologiske Høyskole er med i alle episodene. Mitt bidrag er med i første og siste episode. 
Den lutherske historiefortellingen om reformasjonen er (naturligvis) ikke slik jeg ville ha fortalt den, men dersom du ønsker å høre reformasjonshistorien slik Norsk Luthersk Misjonssambands radio forteller den, finner du alle episodene her, mellom 11. oktober og 10. november 2017: https://ptro.podbean.com/

"Martin Luther - Kjetter og kirkefader"
Foto: P Tro

En annen reformasjonsfortelling



Hvordan ser den norske reformasjonshistorien ut hvis man tar med alle kildene, og ikke bare dem som passer inn i den protestantiske seiersfortellingen? 


I det katolske årsskriftet SEGL 2017 kan du lese et dybdeintervju jeg har gjort med historikeren Henning Laugerud om moderne forskning på reformasjonen. (Jeg skal publisere selve intervjuet her på bloggen litt senere.)

Laugerud gav ut boken "Reformasjon uten folk" på St. Olav forlag i 2018. Tror du at du vet noe om reformasjonen? Da MÅ du lese "Reformasjon uten folk".

Follow the money

Det er alltid lurt å følge pengene, når du skal forstå hvorfor noe skjer. Ingunn Breistein (i radioserien nevnt over her) har rett i at penger hadde mye å si for at reformasjonen ble utløst.

Først og fremst handlet reformasjonen om at makthaverne - fyrster og konger - hadde stor egeninteresse i å bli lutheranere: De overtok (det vil si
stjal) alle Kirkens rikdommer og landeiendommer. I tillegg slapp de å ha Kirken som en brysom, konkurrerende maktfaktor i samfunnet.
Lutherdommen sørget for at Kirken ble totalt underlagt makthaveren, og de frie biskopene og prestene ble kongens embetsmenn.

I intervjuet i SEGL sier Henning Laugerud:
– I senmiddelalderen utviklet det seg noen misforståelser og misbruk av avlaten. Men vel så avgjørende for at vi fikk reformasjonen, var investiturstridenHvem skal styre Kirken? Paven eller keiseren? Fyrstene vil gjerne ha kontroll over Kirken, ikke minst over de store ressursene Kirken eide. 
- Når kongen konfiskerer kirkegodset, er det folkets gods han konfiskerer – gods de selv har gitt til Kirken. I tillegg fikk han store skatteinntekter som tidligere hadde tilfalt Kirken. Det er umulig å si at danskekongens motiv for reformasjonen var bare edle og religiøse. Han stjal alt Den katolske kirke eide. Uten det ranet hadde han ikke kunnet begå statskupp. Han hadde ikke klart å betale leiesoldatene, og han hadde ikke kunnet komme til kongsmakten.

- Kong Christian III stjal alt Den katolske kirke eide. Uten det ranet hadde han ikke kunnet begå statskupp. Han hadde ikke klart å betale leiesoldatene, og han hadde ikke kunnet komme til kongsmakten, sier historiker Henning Laugerud.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

En blodig affære

Reformasjonen medførte ikke at folk ble frie til å tro etter sin samvittighet, det var det bare Martin Luther som ble. Alle andre måtte tro det som fyrsten/kongen bestemte at de skulle tro. 

Da reformasjonen ble påtvunget Norge, var befolkningen hundre prosent katolsk. Det var ingen interesse for eller tilslutning til reformasjonen her i landet før den ble innført med makt av danskekongen i 1536–1537.

Mange har en forestilling om at reformasjonen i Norge var en fredelig affære. Det var den faktisk ikke i det hele tatt. Den var også til tider en blodig affære.
- Da kong Christian IIIs leiesoldater seilte mot Trondheim voldtok og plyndret de seg fram i alle bygdene på Vestlandet. Det var også noe av grunnen til at erkebiskopen ikke gikk til åpen krig mot dem slik han kunne ha gjort. Han tok hensyn til brutaliteten til den protestantiske dansk-tyske hæren, som bestod av leiesoldater som hadde vært i krig i ti år, sier Laugerud.

Menneskeskapt katastrofe

Historiker Øystein Rian har kalt reformasjonen for «Den største menneskeskapte katastrofe i norsk historie». Rian er ikke katolikk, men ateist. Henning Laugerud kommenterer:
– Han har et poeng. For hva er det som skjer i reformasjonen? Jo, de kulturelle konsekvensene er radikale. Vi mister troen vår. Vi mister vår selvstendighet. Vi mister det norske språket som erstattes av dansk. Alle norske institusjoner hadde vært drevet av Kirken og blir borte. Sykehus, skoler og alle velferdsordninger blir utradert, og bare katedralskolene startes opp igjen.
- Et offentlig helsevesen – og etter hvert sykehus av noen betydning – ble etablert først fra slutten av 1700-tallet. Da Den katolske kirke igjen ble tillatt i Norge i 1843, er det etableringen av sykehus her i landet, drevet av katolske ordenssøstre, som står i fokus. Dette var kjærkomment fordi behovet var stort. Når for eksempel KrFs generalsekretær Hilde Frafjord Johnson og andre hevder at det er reformasjonen som har gitt oss velferdssamfunnet, tar hun feil. Reformasjonen hadde stikk motsatt effekt her i landet.


Kort oppsummert: Tror du at du vet noe om reformasjonen? LES BOKEN "Folk uten reformasjon" av Henning Laugerud. 


Boken er innkjøpt av Kulturrådet og er dermed å få tak i på biblioteker over hele Norge. Du kan også kjøpe den her hos St. Olav bokhandel, eller du kan bestille den hos din lokale bokhandler.
Foretrekker du e-bok? Ikke noe problem. Her får du kjøpt boken som e-bok hos St. Olav Forlag.



SYNLIG FORSKJELL: Fylden av troen versus redusert variant. Vi ble frastjålet så inderlig mye da reformasjonen kom til Norge.
Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen, ved Universitetsmuseet i Bergen, de kulturhistoriske samlinger


Fra Luther til Peter


Med det samme du er inne og lytter til Radio Sørvest: De har også gjort et lengre intervju med katolske Dag Øivind Østereng der han forteller om sin overgang til katolsk tro og forklarer hvorfor han valgte å skrive boken "Fra Luther til Peter" Få med deg det!


Dag Øivind Østereng var tidligere prest i Den norske kirke. I dag er han stipendiat og høgskolelektor ved NLA i Oslo.

I boken sin forklarer Østereng alt på en veldig forståelig måte. Historien hans vil være spesielt gjenkjennelig for alle som har bakgrunn fra det lavkirkelige Norge. Jeg leste ut hele boken hans fra en søndag til en onsdag - anbefales! Hvis du ikke har fem barn og full jobb leser du den nok ut på enda kortere tid ;)

Jeg siterer Kjell Arild Pollestads anbefaling av boken:
«Sogneprest Dag Øivind Østereng stod midt i Den norske kirke og trivdes i dens tjeneste. Han hadde ingen planer om å forlate den kirken han ble ordinert til prest i, men opplevde at den forlot ham. Mange prester gjorde den samme erfaringen. Hvor smertelig den var, både for troen og livet, er skildret i denne boken. Men dette er bare én av etappene i Dag Øivind Østerengs spennende trosvandring, som begynte i Norsk Luthersk Misjonssamband og førte ham til Den katolske kirke.
Hvert eneste skritt er belagt med rik teologisk refleksjon, og det i en provins av teologien som tradisjonelt har fått lite oppmerksomhet her lands, nemlig læren om kirken. Østereng har gått til Bibelen og bekjennelsen og gjort funn som rusker kraftig opp i tilvante tankemønstre. Dette er en viktig økumenisk bok, som alle reflekterende kristne vil ha utbytte av å lese, ikke minst vi katolikker.»

Eller for å sitere redaktør Tarjei Giljes bokanmeldelse i Dagen:
«Analysene er så presise og klare at Dag Øivind Østerengs bok er et must også for dem som ikke vil følge ham på veien fra Misjonssambandet til Rom» 

Her får du kjøpt boken "Fra Luther til Peter - en pilegrims bekjennelser" hos Efrem forlag.


Les også:

14 juli 2018

Selja | Majestetisk feiring av 950 år med menneskefiske i Vest-Norge

KONGELIG BESØK: Hennes Majestet Dronning Sonja deltok i festgudstjenesten i ruinene av det gamle benediktinerklosteret på den hellige øya Selja. Biskop Halvor Nordhaug t.h. for dronningen. Stein Robert Osdal, ordfører i Selje, følger rett bak henne. I bakgrunnen: Kongeskipet "Norge". Foto: Magnus Skrede

Langt ute i havgapet, på den hellige øya Selja, møttes H. M. Dronning Sonja, biskopen av Bjørgvin, biskop Bernt Eidsvig og 700 andre for å feire det høytidelige 950-årsjubileet for opprettelsen av Vest-Norges første bispedømme.


Det var antakeligvis i det Herrens år 1068 at Olav Kyrre opprettet Selja bispedømme; et stort bispedømme som strakk seg helt fra Møre i nord til og med Agder i sør.

950 år senere inviterte Bjørgvin Bispedømme i Den norske kirke til en økumenisk, storstilt feiring av seljumannamesse på den hellige øya Selja i Nordfjord. Festgudstjenesten fant sted 8. juli i ruinene etter benediktinerklosteret på denne øya langt vest i havet der Norge fikk sine første martyrer: Den hellige Sunniva og seljumennene.

Hav møter folkehav

Før messen har båtene gått kontinuerlig i to timer for å frakte over alle de 700 pilegrimene som vil være med. Selv om Selja kloster er en av de største klosterruinene i Norge, er det likevel så fullpakket i klosteret at noen hundre av oss sitter vaglet oppå klostermurene og oppetter fjellsidene.

Sammen med Bergen domkor, et prosjektkor og et lokalt messingensemble stemmer vi i med Petter Dass: "Herre Gud, ditt dyre navn og ære".

Med storslått utsikt over havet, klosterruinen og de majestetiske Stadt-fjellene synger vi de gamle, mektige ordene om den Gud som er Gud selv om alle land lå øde. 
"Høye hall og dype dal skal vike,
jord og himmel falle skal tillike,
hvert fjell, hver tinde skal brått forsvinne,
men opp skal rinne,
som solen skinne, Guds rike!" 
Det er lett å se for seg her.

FOLKEHAV: Hav møtte folkehav da Bjørgvin bispedømme inviterte til økumenisk jubileumsfeiring.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Biskopens bønn

Biskop Bernt Eidsvig er også med i liturgien. Som representant for Selja bispedømmes grunnlegger leder han oss alle i samlingsbønnen:
"Allmektige Gud. Vi takkar for dine bodberarar som bar den glade bodskapen hit til Selja, og som vitna om din nåde og din makt, og slik gjorde denne staden til ein helga stad. Gje oss auge så vi ser dine spor og øyre så vi høyrer steinane tale. Vi samlast her hav og himmel møtest og ber: Møt oss så vi kan kjenne deg: sterk som stormen, mild som solgangsbrisen, lys som himmelen, djup som havet. Himmelske Far, forny oss og gjer oss til Jesu etterfølgjarar, så vi liknar dine heilage i tru, håp og kjærleik, og når vårt livs mål. Gud, vi bed. Amen."
BISKOPENS BØNN: "Himmelske Far, forny oss og gjer oss til Jesu etterfølgjarar, så vi liknar dine heilage i tru, håp og kjærleik, og når vårt livs mål"
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Kongelig gjest

Dagens mest prominente gjest er Hennes Majestet Dronning Sonja. For 50 år siden var hun her under 900-årsjubileet sammen med Kronprins Harald. Det var ett av de første offisielle oppdragene for det nyforlovede paret.

Nå står hun her igjen, og er tydelig rørt i det hun leser høyt fra Hebreerbrevet, om helgenskaren: "Derfor, når vi har en så stor sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger […] med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus." 

 SUNNIVA-HULEN: – Det er fantastisk å være her igjen, sier H. M. Dronning Sonja.
Foto: Magnus Skrede

Menneskefiske gjennom 950 år

Prekenteksten er fra Lukas-evangeliet, der Jesus kaller fiskeren Peter til å bli en menneskefisker. Temaet for biskop Halvor Nordhaugs preken er dermed det menneskefisket som har foregått i bispedømmet gjennom 950 år – i alt fra Den katolske kirke til bedehus og tensing.
"I dag ser vi tilbake og takker Gud for at noen tok sjansen og satte garn på dypet – ofte mot alle odds – og ble menneskefiskere også i Bjørgvin.

Fortellingen om Sunniva er en legende, men den har en historisk kjerne: Før de kristne kongene var det noen som satte til havs fra De britiske øyer og Irland – og de delte evangeliet med nordmenn. Noen ganger kostet det dem livet.

Her vi står på øya Selja er vi omgitt av steiner og murer som peker tilbake mot klosteret som en gang – kanskje rundt år 1100 – ble reist som del av et nettverk av klostre over hele den kristne verden der mennesker viet sitt liv til menneskefiske gjennom studier, bønn, arbeid og diakoni og sivilisasjonsreisning.

I dag minnes vi denne første tiden, de første drøye 500 år med kristendom i Norge da Den norske kirke var en del av Den katolske verdensvide kirke. Det var en velsignelse å få høre til i dette fellesskapet.

Selv om den organisatoriske enheten mellom oss er blitt brutt, er vi fortsatt ett i Kristus, og vi arbeider for at denne enheten skal bli enda mer synlig."

PREKEN: Halvor Nordhaug, biskop i Bjørgvin Bispedømme (Den norske kirke), preker i klosterruinene på øya Selja. 
Foto: Magnus Skrede 

- Kirkens gullalder er nå

Biskop Nordhaug trekker linjene bakover, han bedømmer samtiden nøkternt og han løfter blikket mot fremtiden. Men først og fremst er han opptatt av nåtiden. Og slik avslutter han sin preken:
"Kirken skal ikke være en forening som mimrer om en svunnen fortid da alt var så meget bedre. Kirkens gullalder er ikke fortiden, ei heller fremtiden for den sakens skyld, men nåtiden. Det er det skjer. skal vi bidra til å virkeliggjøre bispedømmets visjon: Sammen vil vi ære Den treenige Gud, ved å forkynne Kristus, bygge menigheter og fremme rettferd.

Nå er det oss det gjelder. Dette er vår vakt. I dag står den levende Jesus foran oss og sier: Legg ut på dypet, og sett garna, så dere kan få fisk!

Hva er vår strategi som kirke for de neste 950 år? Jo, vi skal fortsette å gjøre det vi har gjort hele tiden. Vi skal forkynne Jesus Kristus, og fortelle fortellingene om ham. Og hvis bildet av ham er borte skal vi bruke all vår kraft og kreativitet, og i ord og handling male ham for folks øyne slik at de kan se ham. Kanskje for første gang?

Jesus lever. Alt han har gjort og alt han gjør er godt. I denne troen skal vi i Bjørgvin bispedømme på nytt sette garnene, og vi skal våge å forvente en stor fangst.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen."
LES HELE BISKOP HALVOR NORDHAUGS PREKEN HER. 

Alle synger. Også vi oppå murene.
Foto: Magnus Skrede

Deg å få skode

Den siste salmen vi synger er "Deg å få skode", en irsk folketone med irsk tekst fra 700-tallet. Sta. Sunniva og de irske seljumennene var her på 900-tallet. Hører vi dem ikke synge sammen med oss nå? Sammen tar vi skikkelig i på det siste verset: 
"Konge i æva, å lat du meg då,
sigrande inn i ditt rike få gå!
Ver du mi tru, den vona eg ber
til eg få skode din herlegdom der.
Amen."
Deretter er det 3x3 bønneslag med kirkeklokken i klostertårnet, en reminisens av den katolske Angelus-bønnen. 

Til sist får den vakre, gregorianske Sunniva-hymnen nok en gang lyde, i det koret synger "Eterna Christi Munera" under utgangsprosesjonen. Og nå, nå trenger du ikke en gang være katolikk for å fornemme stemmene til munkene som har sunget denne hymnen her gjennom århundrene.

Det er ikke uten grunn at Selja er et sted folk kommer til som turister, og forlater som pilegrimer. Dette er virkelig et hellig sted. Et sted der hinnen mellom himmel og jord er spesielt tynn. "Thin places", som kelterne kalte det. Slik er Selja, og slik er det å feire seljumannamesse på Selja. 

LES MER OM DEN KATOLSKE SELJUMANNAMESSEN HER.



Eterna Christi Munera. Klikk på bildet for å lese noten.
Du kan også laste ned noten her hos Bjørgvin bispedømme.
Foto: Roger Andreas Robberstad, publisert med tillatelse

Festen fortsetter

Messen er over, men det er ikke festen. Mens dronningen skifter fra bunad til turtøy, holder riksantikvar Jørn Holme en tale der han engasjert forteller om kloster- og helgenanlegget. Han deklarer sin store kjærlighet til Selja, slik han også gjorde dagen før under avdukingen av Olavssteinen. De to talene hans er lette å oppsummere:

- Jeg for min del tror på sagnet. Selja er det vakreste, det historisk viktigste og det mest magiske stedet i Norge. Og når Riksantikvaren sier det, da er det sånn. Alle må besøke Selja, sier riksantikvaren med et smil.

Deretter klatrer Norges spreke dronning (81) opp alle trappene til Sunniva-hulen, sammen med riksantikvaren, ordføreren og miljøvernministeren. Vi andre 700 koser oss i klosteret med kaker laget av foreningen "Venner av Selja kloster". Alle 700 får. 

PÅ TOPPEN: Sunniva-hulen ligger i bratt og ulendt terreng. Det er ikke alle som klarer å komme seg opp. Verdens sprekeste 81 år gamle dronning hadde imidlertid ingen problemer med å klatre til toppen.
Foto: Magnus Skrede 

- Selja er et nådens sted

Det er andre gang biskop Bernt Eidsvig besøker Selja. Forrige gang var i 2011 sammen med nå avdøde pater Arnfinn Haram. Nå sitter biskopen på kirkebenken og tar en hvil fra den økumeniske festen.

- Hvordan ser du på det at lutheranerne feirer et 950-årsjubileum for opprettelsen av et katolsk bispedømme?

- De ser kontinuitet der vi ser et brudd. De ser positivt på hele sin fortid. Vi møtes her i bønn og i god vilje, så får vi gjøre det beste ut av det. Men jeg kjenner sorg over splittelsen, det gjør jeg, ellers hadde jeg ikke vært her.

Biskopen er olsokpatriot, men også glad i Selja.

- Troen kom til oss fra vest, og den irske tradisjonen kommer nær her. Sunniva-hulen er også et sted vi vet at Hellig Olav har vært. Selja er i det hele tatt et sted som gjør et veldig sterkt inntrykk. Det er et hellig sted – et sted som er berørt av Gud – preget av Gud. Denne tanken er noe vi har fra vår jødiske arv: At ikke bare personer men også steder kan få dette preget av Gud, slik som vi erfarer her på Selja, sier biskopen.

- Selja er et nådens sted. Det er et sted man ville reise til for å skrifte, for å finne tilgivelse, helbredelse og en ny retning. 

NÅDENS STED: - Selja er et nådens sted. Det er et sted man ville reise til for å skrifte, for å finne tilgivelse, helbredelse og en ny retning, sier biskop Bernt Eidsvig.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Et nytt kloster?

- Både Østlandet, Trøndelag og Nord-Norge har alle fått klostre, men ikke Vestlandet. Her på Selja har vi den best bevarte benediktinerruinen i Norge, og benediktinerne er den eneste av middelalderens ordener som ikke har returnert ennå. Hva tenker biskopen om det?

- Vi får håpe at Vestlandet har det beste til gode! Det er en tradisjon som er brutt, men man kan bygge en bro over avgrunnen. Én ting er viktig: Vi trenger kall herfra – norske kall. Da tenker jeg ikke på avstamning, men på stedet hvor Kirken er. Kall er helt entydig et resultat av bønn; bønn og offer. Hvis vi ikke ber, kommer det ingen kall. Jeg vil oppfordre folk til å be om kall. Det er kraft i den bønnen. Det vet jeg. Det er jo jeg som tar imot kallene i første omgang, og det er jeg som til slutt vier dem eller tar imot de evige løftene. Jeg ser bønnens kraft veldig tydelig.

KATOLSK GAVE: Kort blomsterstilk vitner ofte om stor kjærlighet. Den yngste, katolske beboeren på Selja, Maria Aadland Høen (4), overrasket dronningen med tre nyplukkede smørblomster, med stilker så korte at det knapt var mulig å holde dem. "Tusen takk, det er de søteste små blomstene jeg noen gang har sett!" sa Dronning Sonja da. I bakgrunnen miljøvernminister Ola Elvestuen (t.v.) og Seljes ordfører Stein-Robert Osdal.
Foto: Vidar Parr/Synste

Fra Roma til Selja

Nede ved sjøen venter avslutningen: Den offisielle åpningen av Kystpilegrimsleden, ved miljøvernminister Ola Elvestuen og H. M. Dronning Sonja. Ministeren forteller at han var i Roma og møtte paven denne helgen, "så da føles det helt naturlig og rett at neste stopp to dager etterpå er på Selja", sier han.

Dronningen avduker plaketten på veggen. Den viser at Selja er et nøkkelsted i Kystpilegrimsleden. Mon ikke Selja også er et nøkkelsted for Norges omvendelse, slik det var for 1000 år siden? Helligstedet og klosteret på Selja var en svært viktig misjonsstasjon for Vestlandet. Kanskje stedet "der Kyrkja i Noreg vart fødd" har en spesiell rolle å spille også i fortsettelsen av historien?

- Det er viktig at Selja ikke behandles som et avsluttet kapittel. Det ikke bare var et hellig sted. Det er det nå, sier biskop Bernt Eidsvig.

 KYSTPILEGRIM: Selja er et nøkkelsted i den nye Kystpilegrimsleden. Ikke bare er Selja et stopp på veien til Nidaros. Den hellige øya er også et viktig pilegrimsmål i seg selv.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

En kraft helt utenom det vanlige

Fra 2020 kommer ikke Selja lenger til å ligge i Selje kommune i Sogn og Fjordane fylke. Fra da av er det den nye Stad kommune og det nye Vestland fylke som vil ta over ansvaret for den skatten som Selja er. 

Og som Alfred Bjørlo, ordføreren i nabokommunen Eid, sier det: 
"Riksantikvar Jørn Holme har heilt rett. Ingen – kristen eller heidning – reiser urørt frå Selja. Selja er staden der historia om Sunniva, den fyrste norske helgenen og den einaste kvinnelege helgenen, Noregs fyrste bispedøme, nokre av landets fyrste kyrkjer og eit av dei eldste klostera vart til - og historia enno lever. Det er ein arv som forpliktar. Sunniva-legenden og Selja har enno ei kraft i seg heilt utanom det vanlege."
KIRKENS FØDESTED: - Selja er det mest magiske stedet i Norge. Her finner vi de vakreste spor i det vakreste av landskap. Alle må besøke Selja, sier riksantikvar og Selja-entusiast Jørn Holme.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


WE WERE THERE: Fem av de glade, katolske Selja-sommerbeboerne.
Tusen takk til alle som gjorde det til en historisk dag!
Og tenk at Maria faktisk fikk gitt blomster til dronningen! SÅ gøy!

Foto: Svein Helge Steinsåker


Seljumannamessen på Dagsrevyen


NRK Sogn og Fjordane var til stede på seljumannamessen 8. juli 2018. Her kan du se reportasjen som kom på Dagsrevyen den kvelden.


Skjermdump fra Dagsrevyen, fra den offisielle åpningen av Kystpilegrimsleia. Johannes og Olav sitter foran i midten av første rad, mens Sunniva og Ingrid står foran til høyre i første rad. Klikk her for å se hele Dagsrevyen-innslaget.

Feiringen av 950-årsjubileet og åpningen av Kystpilegrimsleden ble et to minutter langt innslag på Dagsrevyen. Innslaget ble veldig flott! Klikk her for å se det på nrk.no.

Les flere andre Selja-saker her på bloggen:

17 februar 2017

Herren er min hyrde på Bygdøy

Ah, for en fantastisk, solfylt vinterdag! Etter å ha levert et nytt debattinnlegg ("Vi velger livets side") til Vårt Land sammen med Espen Ottosen (takk til en flott responsgjeng for gode innspill!) var det herlig å komme seg en tur ut i naturen og bare takke Gud for livet, for troen, for det kristne fellesskapet og enheten mellom kristne. Avbildet: Betlehem bedehus fra 1876 og Ragnhild fra 1976. 

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Bygdøy 17.02.2017

Du fikk kanskje med deg bloggposten min "Herren er min hyrde i Nordmarka" i januar? I dag var turen kommet for å hente sol og nye krefter på Bygdøy. Der dukket jammen The Lord is my Shepherd opp. Helt av seg selv.


Jeg vet ikke hvilken musikkstrømmetjeneste du bruker, men selv blir jeg gladere og gladere i Spotify. Jo lenger tid som går, jo mer treffsikker blir Discover Weekly-funksjonen der Spotify foreslår ny musikk de tror jeg liker. 

I dag var det "Come, Thou Fount of Ev'ry Blessing" av Rob Gardner som dukket opp der. Derfra gikk jeg videre til selve albumet, "The Missionary Hymn Project", og lyttet til det mens jeg gikk utover Bygdøy. Akkurat mens jeg går over disse markene dukker "The Lord is My Shepherd" opp:


The Lord is my Shepherd

The Lord is my Shepherd;
no want shall I know.
I feed in green pastures;
safe-folded I rest.

He leadeth my soul 
where the still waters flow,
Restores me when wand'ring, 
redeems when oppressed, 
Restores me when wand'ring, 
redeems when oppressed.

Thru the valley and shadow of death though I stray, 
Since thou art my Guardian, no evil I fear.

Thy rod shall defend me, thy staff be my stay. 
No harm can befall with my Comforter near. 
No harm can befall with my Comforter near. 

In the midst of affliction my table is spread. 
With blessings unmeasured my cup runneth o'er. 
With perfume and oil thou anointest my head.

Oh, what shall I ask of thy providence more? 
Oh, what shall I ask of thy providence more? 
The Lord is my Shepherd.

Fantastisk! Gud er bare så utrolig god med timing!

Norges dype kristne røtter

Når denne vestlendingen er på Bygdøy-tur ender hun som oftest opp ute på Huk, det vil si det sørligste punktet på halvøya og det nærmeste jeg kommer noe som ligner på havet her omkring. I dag gikk jeg i stedet inn på det store utendørsmuseet Norsk Folkemuseum der vi har sesongkort. Anbefales!

Iallfall. Jeg gikk der ute under den åpne blå himmelen og ble fylt av takknemlighet for alle de trofaste kristne som har gitt troen videre her i landet gjennom ti århundrer. 

Det ble så konkret for meg der jeg gikk og hørte på The Missionary Hymn Project og stoppet opp først ved nydelige Leikanger prestegård - som representerer Vestlandet og Den norske kirke - deretter ved bedehuset Betlehem som representerer det levende, lavkirkelige kristenlivet og så til slutt ved selve Kilden og de dype, dype røttene: vakre Gol stavkirke fra katolsk tid. Alle har de bidratt til å gi Livet videre her til lands. Det evige livet, Livet som bare fortsetter og fortsetter. Takk, Jesus! Hjelp oss å gi det det videre!


Vakre Gol stavkirke på Norsk Folkemuseum. Skulle ønske det gikk an å ta bilde av lukten av tjærebredd stavkirke i sol.

Inne i stavkirken. Nydelig.


En av stavkirkens sidedører.

Detalj.


Og glad blir man av å høre på I Know That My Redeemer Liveth. Eller for å si det riktigere: så glad blir man av Jesus. Dørstolpen fikk seg et lite kyss av takknemlighet. Det er sånt som jeg har oppdaget at bare skjer av seg selv etter at jeg gikk inn i Den katolske kirke. Kroppsspråket har blitt rikere. Troen bor fortsatt i hodet og hjertet men har i tillegg flyttet ut i hele kroppen. Det føles helt rett og naturlig å ta på, kysse og berøre all slags ting i takknemlighet og kjærlighet: Bibelen, ikonene, kirken, krusifikser, skapularet, statuene eller hva det måtte være.

Jeg vet. Det ser litt rart eller fremmed ut for en protestant, men det føles akkurat likt for meg som å gi et lite kyss til bildet av en jeg er glad i. Det betyr ikke at jeg tilber den tingen. Det betyr bare at jeg gir spontant uttrykk for den kjærligheten jeg fylles av. "Takk, Gud, for denne kirken! Takk for all troen som er blitt gitt videre her gjennom århundrer!" Hvordan går det an å være ved den kirken, alene med Gud (langt utenfor turistsesong), full av den følelsen og ikke gi fysisk uttrykk for den? Klart stavkirken måtte få et lite kyss. Deo gratias!

Les også:

20 januar 2017

Om å (ikke) se ned på protestanter

FELLES HISTORIE I ROMA: Den hellige døren fra år 1070 i basilikaen "St. Paulus utenfor murene", "San Paolo fuori le mura" der du kan besøke apostelen Paulus' grav.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016

Jeg er veldig glad for at dere kommenterer her på bloggen! En av de kommentarene som kom i går var så viktig at den måtte få et skikkelig svar. Her er det.


Elsa reagerte på innlegget "Venner | Goethe, Anne, Ole Paus og Gud" som du kan lese her. Her er kommentaren hennes:
nydeleg innlegg!
samstundes som du får meg til å føle meg så ekskludert når du stadig og alltid skal framheve det katolske i kristentrua di. for meg er vi alle kristne sysken i Kristus, og eg skule ynskje du også følte og uttrykte det! både her og på facebooksida di (særleg i kommentarfelta) er det stadig måter å sjå ned på dei som ikkje er katolske, dei som har misforstått, og da sjølvsagt dei uopplyste lutheranerne. eg har gode og store tankar om dykk katolikkar! og eg ser på oss alle som sysken. vonar det samme for dykk!

Kjære Elsa, kjære søster i Kristus!

Takk for en god og viktig kommentar! Good news: jeg ser på alle kristne som søsken, som søstre og brødre i Kristus. Virkelig. Det har jeg alltid gjort! Lengselen etter enhet mellom kristne var en av de viktigste grunnene til at jeg gikk inn i Den katolske kirke.

Det er tusenvis av gode kristne og våkne prester i Den norske kirke (DNK) og andre protestantiske trossamfunn her til lands. Selvsagt mener jeg det! Jeg har gode, store og håpefulle tanker om dere. Jeg tenker at det er håp for kristentroen her i landet fordi vi har så mange trofaste kristne her - i både protestantisk og katolsk utgave. Alt dette kunne jeg sikkert sagt enda oftere. Takk for påminnelsen, jeg skal bli flinkere til det. 

Jeg ser av tilbakemeldingene jeg får at mange setter pris på at jeg er så tydelig katolsk, andre synes det er slitsomt. (Og noen synes sikkert begge deler, at det er både fint og slitsomt.) Jeg veier hele tiden for og imot hvor jeg skal legge meg i hver enkelt sak. Noen ganger er det viktigst at jeg ordlegger meg diplomatisk og samlende. I Vårt Land-andaktene og når jeg holder foredrag hos protestanter legger jeg vinn på det. Andre ganger er det viktigere at jeg er tydelig katolsk. Her på bloggen og på min egen Facebook-side føler jeg meg mer fri til å være meg selv; en frimodig, katolsk kristen. 

Jeg mener selvsagt at det er mange flere ting - og mye viktigere ting - vi som kristne er enige om enn det vi er uenige om. Virkeligheten er likevel slik at det dessverre er en del teologiske saker og ting der du mener at vi katolske kristne har misforstått, og nøyaktig like mange ting der jeg mener at protestanter ikke har forstått ting riktig.

Slitsom uenighet

Det er slitsomt og leit å være uenig. Men det at jeg mener du som protestant tar feil (i noen ting) og at du mener at jeg tar feil (i de samme tingene) betyr heldigvis ikke at jeg ser ned på deg, og heller ikke at du ser ned på meg.

I saken om vennskap som du reagerte på, følte jeg selv at jeg landet på den forsiktige siden. Jeg bare fortalte om gleden ved å tilhøre det store, universelle katolske fellesskapet. Det dype og gledesfylte slektskapet. Jeg sa ingenting om hverken protestanter eller om min fortid som protestant. Jeg bare skrev at "Etter å ha blitt en del av Den katolske kirke har jeg oppdaget at det finnes enda flere beslektede sjeler enn jeg trodde her i verden." Enkelt og greit. For sånn er det, og det ville være rart å skulle utelate det av økumeniske hensyn.

Jeg kunne sagt enda mer også, om hvordan jeg, når jeg går inn en hvilken som helst katolsk kirkedør hvor som helst i verden, får lyst til å si "Hei alle sammen, jeg er hjemme!" :) (Ah, jeg har aldri gjort det, så klart. Men det er den følelsen og den gleden jeg har. I Den katolske kirke er det ikke sånn at jeg "føler meg mer hjemme". Jeg er hjemme.)

Etter å ha levd i 31 år som aktiv kristen i Den norske kirke der min helt vanlige, kristne tro ble mer og mer sett på som «konservativ» og rar, er det deilig å tilhøre en helt vanlig kristen kirke der alle simpelthen frimodig tror, forkynner og holder fast ved den alminnelige kristne troen; alt det som Kirken har trodd og forkynt i 2000 år. Det vil si at ja, jeg møter på mange flere mennesker som er som meg, folk som oppleves som «beslektede sjeler», her enn i DNK - selv om det finnes drøssevis av dem der også, naturligvis! De fleste av mine nærmeste venner har forblitt lutheranere, og jeg ser definitivt ikke på dem som uopplyste.

Jeg ser ikke ned på protestanter. Jeg er lei meg for at det oppleves sånn. Det er virkelig ikke meningen å fremstå slik. Men ja, jeg ser at jeg har en tendens til å benytte anledningen til å vitne frimodig om hva Den katolske kirke er og betyr for meg, og om hva troen er og betyr for meg. Jeg er klar over at det kan oppleves slitsomt at jeg er så (irriterende) fornøyd, men «jeg kan egentlig ikke la være å fortelle om det jeg har sett og hørt.» Jeg kan bare prøve å ordlegge meg som best jeg kan - og så heller begrense meg når jeg ser at det er det som tjener Jesus/Kirken/Evangeliet best.

Det katolske kirkesynet

Det vil alltid være provoserende for en protestant at Den katolske kirke har det synet på seg selv som den har. Fryktelig provoserende. Den katolske kirke sier om seg selv at den forvalter Kirkens enhet, Kirkens fylde og troens fylde. Det er kraftige saker. 

Den katolske kirke sier også at manglende enhet blant kristne er en alvorlig synd, og den kaller oss til enhet - i seg. Det som Kirken ønsker er med andre ord å inkludere - fullt ut, alle - mens en kristen som står utenfor kan oppleve budskapet som svært ekskluderende, slik du også gir uttrykk for. Fordi Den katolske kirke har den selvforståelsen den har, må den hele tiden aktivt søke å avspeile Kristi ydmykhet og vennlighet for at ikke den skal fremstå triumfialistisk og nedlatende. Den må også aktivt sette ord på hvordan den verdsetter alt godt som protestantiske kristne har å tilføre det store kristne fellesskapet.

Jesus ba oss om å være ett "for at verden skal tro". Når Jesus ba oss om å være ett, mente han ikke bare usynlig ett, men synlig ett også, fordi det er det verden ser. Når vi ikke er ett svekkes vitnesbyrdet vårt, og de ikke-kristne vet ikke hva de skal tro - de skjønner ikke hva som er sann kristen tro. De kristnes synlige mangel på enhet ødelegger Kirkens ansikt. 

Så lenge vi kristne søsken er delt opp på den måten vi dessverre er blitt etter den ulykksalige splittelsen som har vokst i 500 år, er det vårt felles ansvar å arbeide for kristen enhet så mye vi kan ut fra de rammebetingelsene som foreligger. Den katolske kirke og Peters etterfølger har et særskilt tungt ansvar for å sørge for så mye enhet som mulig blant kristne. Der feilet kirken grovt på 1500-tallet, og det lider vi alle under i dag. Ikke bare vi kristne, men også alle de som ikke er kristne. Spesielt dem, faktisk.

Troens fylde

Jeg ser på Den norske kirke med kjærlighet og sympati. Dessverre er det grenser for hvor lenge og hvor godt man kan overleve uten fullt fellesskap med Kirken med stor K. Ettersom århundrene går, tynnes trosarven ut. Spesielt i tider som våre, når presset fra verden er så stort. 

Kristen enhet er en guddommelig befaling, ikke et valgfritt alternativ. Dette er min tro, dette er Den katolske kirkes lære: at vi skal være ett i den éne Kirken, og at det er Den katolske kirke som forvalter Kirkens fylde og troens fylde. Jeg kan ikke late som at det ikke er sånn, dessverre. 

Jeg prøver å ikke si disse tingene i utrengsmål, men det er altså slik vi tenker: at det er i Den katolske kirke at du finner fylden av troen, mens protestantiske trossamfunn har bevart troen i ulik styrkegrad - noen nesten alt, mens andre protestanter begynner farlig å nærme seg ingenting. Ja, det er provoserende påstander og jeg skjønner naturligvis at det oppleves som fryktelig nedlatende. Men hva hvis det er sant? Hva hvis Den katolske kirke er det den sier at den er? Hva hvis det er faktisk er meningen at du skulle være fullt og helt med i Den katolske kirke? Hva hvis du hadde hatt det bedre her? Hva hvis verden hatt det bedre hvis du var her?

Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke

Her er katolsk lære: Alle kristne har en form for fellesskap med Kirken - Den katolske kirke - enten de vet det eller ei. Men når du først har skjønt at Den katolske kirke er den historiske kirken som Jesus grunnla, skjer det et paradigmeskifte, da går det ingen vei tilbake. 

Hvordan kan en som elsker Jesus med vitende og vilje stå så mye som delvis utenfor Jesu kirke hvis hun vet at den virkelig er det? Jeg måtte helt inn i den, virkelig være ett med den, være ett med Jesu legeme på jord, ett med Kirken - Jordens største under. Og det er så nydelig, så nydelig og så fantastisk å være der at jeg klarer ikke å få sagt det. Jeg klarer hverken å få uttrykt det nok eller å få undertrykt det nok. Jeg er bare fylt av uendelig takknemlighet, glede, fred og fryd. 


PUR GLEDE: Like etter påskedagsmessen på Petersplassen. Vanskelig å skjule den gleden. "Ja, én dag i dine forgårder er bedre enn tusen andre." (Sal 84,11).

Voksen kjærlighet

I den nikenske trosbekjennelsens originalutgave på latin, står det "Credo in unam, sanctam, catholicam et apostolicam Ecclesiam". DET er min tro. "Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke" - allment kjent under navnet Den katolske kirke. Denne troen ligger under og bobler opp enten jeg vil eller ikke, og de gangene jeg tar meg hardt sammen og trykker det ned skinner det nok gjennom likevel, er jeg redd.

I neste uke, på minnedagen for apostelen Paulus' omvendelse, har jeg hatt fullt fellesskap med Den katolske kirke i ni år, siden 25. januar 2008. Nå kan iallfall ingen beskylde meg for å være en blind, forelsket konvertitt lenger. Dette er ekte kjærlighet som simpelthen ikke går over eller avtar. Det er en voksen kjærlighet som modnes og bare vokser i styrke. Det er en kjærlighet som både ser alt det fantastiske ved Den elskede og som også er fullt klar over synden og skyggesidene - men som elsker dypt og uforbeholdent, gjennom både gode og onde dager. Slik er min kjærlighet til Den katolske kirke.

”Jeg elsker den gamle, arrete kirke. Forrådt innenfra og angrepet utenfra – og likevel denne ustoppelige strøm av nåde." (Trygve Andersen)

Takk

Igjen: Takk for det viktige innspillet ditt, Elsa. Jeg skal ha det i bakhodet. Håper du likte de to innleggene jeg har publisert etter Venner-saken: "Herren er min hyrde i Nordmarka" og "Ettertanke | Da barna forsvant". Der har jeg ikke nevnt det katolske ved kristentroen min en eneste gang. De bare er det; gjennomkatolske, det vil si allmennkristelige. Katolsk tro er bare helt alminnelig, levende kristen tro - den troen som alle kristne har hatt over alt og til alle tider. Det er den troen og den kirken jeg frimodig løfter frem. Gang på gang.

Jeg vil ikke legge lokk på at jeg er kristen - heller ikke på at jeg er en katolsk kristen. Jeg tilhører og elsker den Kirken som frimodig holder fast ved den klassiske kristne troen. I alle disse ni årene har jeg levd kristenlivet videre med fullt engasjement i en kirke der jeg gjenfinner alt jeg har trodd på tidligere, bare i en enda rikere og fyldigere utgave. 

Reformasjonens langsiktige virkning har blitt mer oppløsende enn reformatorene noen gang kunne forestille seg. Jesus ba om at vi skulle være ett. Derfor søkte jeg fellesskapet og enheten i Moderkirken. Der får jeg hjelp til å fortsatt være en frimodig Jesu disippel som våger å si sammen med Paulus: ”Jeg skammer meg ikke, for jeg vet hvem jeg tror på”. Takk Gud! Deo gratias!