Nesten Jesus | Et portrettintervju med Edin Løvås

På denne dagen i 2014, allehelgensdag 1. november, gikk Edin Løvås (1920-2014) inn i helgenskaren, 94 år gammel. En mer perfekt dag kunne ikke Jesus ha hentet Edin hjem på, for dette er dagen da den verdensvide katolske kirke feirer alle Guds helgener, også alle dem som ikke står i helgenkalenderen. Og der passer Edin, han som ble så tydelig helliggjort allerede mens han levde her på jorden.

For 23 år siden var jeg redaktør i studentmagasinet Credo. Vi var så heldige å få et portrettintervju med Edin Løvås da han var 80 år, rett før han trakk seg tilbake fra offentligheten i 2000. Her er det.

Først et lite forord: Edin Løvås ble en av mine mange veivisere til Den katolske kirke. Jeg senset at her får jeg del i ekte kristendom. The real thing. Jeg drakk av de kildene han ledet meg til, og fant ut at de var dypt katolske. Jeg oppdaget at alt det som begeistret meg ved hans karismer, hans gaver til Kristen-Norge, hadde han selv mottatt fra Den katolske kirke. Kort sagt: Jeg fulgte veiene han ledet meg inn på, og oppdaget at de endte i Den katolske kirke. Når jeg først var kommet til den katolske døren våget jeg å titte inn, og oppdaget at jeg hadde kommet hjem. 

Dette portrettintervjuet ble gjort på Haldorsens konditori i Oslo etter Edins ønske. Etter sitatsjekk ble portrettet publisert i studentmagasinet Credo nr. 8 i 2000. Siden har det aldri blitt publisert noe sted før her på bloggen (første gang publisert her på bloggen 1.11.2016).

Vær så god. Nyt Edin, han som viste oss hvem Jesus er, han som hadde en så sterk Kristus-utstråling at det føltes helt naturlig å kalle portrettet for "Nesten Jesus".

LEVENDE ORD: Alle har ringt Edin Løvås når de trenger noen som kan snakke med ungdommen. Tenåringene elsker den lille gamle mannen. Kanskje fordi Edin ikke preker, men forteller. Han utlegger ikke bibeltekster, men gjør dem levende.

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
(Klikk på bildene for å se dem i større format.)

Nesten Jesus

I 60 år har Edin Løvås (80) fått folk til å se Jesus. Nå vil han hvile.

- Gud Herren hvilte på den syvende dag, og da kan vel jeg få hvile meg også, sier Edin Løvås og smiler.

I 60 år har 80-åringen reist med Gud.

- Jeg tror jeg kan si med Paulus at jeg har arbeidet mer enn de fleste. Hardt også; nesten hver dag får jeg telefoner fra bekymrede mennesker som vil ha råd og veiledning. Nå opplevde jeg Guds tiltale: Edin, nå er det nok! Så jeg har ringt rundt i hele landet og sagt at jeg ikke kommer for å preke.

Drag på tenåringer

De siste årene har Edin Løvås først og fremst vært ungdommens mann. KRIK, Ungdomsforbundet, Skolelaget og KFUK-KFUM. Alle har ringt Edin når de trenger noen som kan snakke med ungdommen. Tenåringene elsker den lille gamle mannen. Kanskje fordi Edin ikke preker, men forteller. Han utlegger ikke bibeltekster, men gjør dem levende.

- Jeg får bedre drag på de unge dess eldre jeg blir, humrer han.

- Hva er trikset ditt?

- Jeg har to triks. For det første er det et stort behov for bred og grunnleggende forkynnelse som har preg av undervisning. Unge folk blir mest utsatt for appeller uten dybde. Jeg beveger meg mye i lutherske kretser, og de lutherske forkynnerne er ensidige. De snakker bare om rettferdiggjørelsen og Guds tilgivelse - uansett hvilken tekst de preker over. For det andre må man følge med i tiden. Man må vite hvor de står, hva de tenker og hvordan de har det. Hvis ikke, har man gått ut på dato.

- Hva gjør du for å følge med i tiden?

- Jeg snapper opp alt jeg kan få tak i om unge mennesker i aviser, tv og radio. For all del, jeg skjermer meg mot det meste, men når det kommer sånne ting, så lytter jeg. Og: Jeg prater mye med unge folk, særlig gjennom sjelesorg. Jeg øver mye sjelesorg.

Jesusmeditasjon

Edin ble 80 år i november (i år 2000, red. anm.). De siste 60 av dem har snekkersønnen fra Oslo og svenskegrensa betydd mer for norsk kristenhet enn alle kirkeministre til sammen: Han har innført begrepene Jesusmeditasjon og Kristusmystikk til landet. Han har gjort disippelbegrepet aktuelt igjen, og han har vært med på å gjøre "økumenikk" til et godord langt inn i konservative kretser. Edin har til og med klart kunststykket å få karismatikere til å verdsette liturgi og tidebønner.

Om dette og mer har han skrevet over 40 bøker. Men nå er det altså slutt. Neste år kommer hans siste bok, en andaktsbok som skal hete "Hverdagsvisdom".

- Jeg vil slutte mens jeg ennå har god kontakt med folk. Altfor mange forkynnere holder på for lenge. Jeg vil ikke ha den nedturen. Dessuten har jeg sagt det meste av det jeg har å si.

- Så det blir ikke noe comeback?
- Jeg klarer nok ikke å unngå et og annet småmøte. Men det er helt og holdent slutt på større oppdrag.

Frelseshistorie

Det hele begynte for 62 år siden - den 8. januar 1939. Den dagen ble Edin Løvås (18) omvendt.

- Jeg hadde et enormt behov for å finne trygg grunn for livet mitt. Den Hellige Ånd trakk meg mot Kristus. En dag gikk jeg rundt i Oslo og kjempet med om jeg skulle vende om for alvor eller ikke. Ved Bjerkelunden prøvde jeg å gå over Toftes gate, men jeg ble stående midt i veien fordi en lastebil passerte meg. I det øyeblikket - mens lastebilen drønnet forbi - opplevde jeg at Jesus stod foran meg. Jeg syntes jeg hørte stemmen hans: "Edin - vil du?". Jeg sa: "Ja, Herre Jesus, jeg vil." Fra det øyeblikket visste jeg at jeg var knyttet til Jesus Kristus som person. Sier Edin Løvås (80).

Han fant seg raskt til rette i misjonsmenigheten Betlehem i Oslo, og brukte tre år på Misjonsforbundets teologiske seminar. Allerede som 21-åring begynte han som vekkelsespredikant.

TO TRIKS: - Jeg har to triks. For det første er det et stort behov for bred og grunnleggende forkynnelse som har preg av undervisning. Unge folk blir mest utsatt for appeller uten dybde. Jeg beveger meg mye i lutherske kretser, og de lutherske forkynnerne er ensidige. De snakker bare om rettferdiggjørelsen og Guds tilgivelse - uansett hvilken tekst de preker over. For det andre må man følge med i tiden, sier Edin Løvås.

Middelaldersk mystikk

Edin ble stadig mer knyttet til Jesus som person - på mystisk vis. Han gjenoppdaget skumle middelalderske måter å be og lese Bibelen på, og begynte å snakke om meditasjon og retreat. I 1955 startet han Sandom retreatsenter i Ottadalen.

- Hvordan ble du så mystisk?
- Jeg leste en bok om hvordan de politiske revolusjonære bevegelsene har hatt en slags nøkkel som de putter i tidens lås. For eksempel "Frihet, likhet, brorskap" i Den franske revolusjon. Jeg tenkte at sånn var det jo med de store vekkelsene også. Luthers rettferdiggjørelse ved tro, og så videre. Hva kunne være nøkkelen for vår tid?

- Jeg flirte litt av meg selv og sa til Gud: "Du har åpenbart deg for store profeter før meg, kan du ikke åpenbare deg for en liten også?" Så kom jeg inn i en henrykkelse. Allting forsvant for meg, og det kom dalende setninger fra himmelen. "Vår tid behøver Kristusdisipler", stod det.

Edin tenkte omtrent sånn: Å være en disippel er å leve livet sammen med Herren hver dag. Da må man vite at det er en objektiv virkelighet at man gjør det. Men hadde det ikke vært vidunderlig om man kunne oppleve det også? Hvordan kunne man få denne opplevelsen?

Svaret fant han et uventet sted: I boken "Åndelige øvelser", skrevet av motreformasjonens far Ignatius av Loyola i 1520-årene.

- Jeg visste at Ignatius hadde retreater med Jesusmeditasjon som det sentrale punktet i sin lære. Jeg kjøpte ham på dansk, og mens jeg studerte tenkte jeg: Her har vi det. Det vi behøver er en forenklet utgave av Ignatius. Så har jeg skrevet mange bøker om det, forklarer Edin.

Jesusmeditasjon

Ignatius av Loyola var litt av en størrelse å flørte med for en liten frikirkepastor. For reformatorene var jesuittsjefen selve symbolet på katolsk djevelskap. Det finnes ennå folk som grøsser når de hører navnet hans.

- Hva var det Ignatius hadde funnet ut, da?
- Det er to sentrale begreper i det der med mystikk: Kontemplasjon og meditasjon. I meditasjonen ser, lytter og bruker man en indre evne til å kjenne og føle seg inn i situasjoner, forklarer Edin.

Ifølge Edin og Ignatius kan du sånn leve deg inn i en bibeltekst. For eksempel når Thomas møter Jesus etter oppstandelsen.

- Da kjenner jeg at her står Thomas, her står Jesus og rundt omkring står disiplene forskrekka. Så går jeg inn og stiller meg ved siden av Herren. Da ser jeg, og lytter jeg, og fornemmer jeg. Kanskje kneler jeg for Herren og sier med Thomas "min Herre og min Gud".

Edin er oppglødd. Det er nesten så man tror Thomas sitter ved nabobordet på Haldorsens konditori.

JESUS-MEDITASJON: - Da kjenner jeg at her står Thomas, her står Jesus og rundt omkring står disiplene forskrekka. Så går jeg inn og stiller meg ved siden av Herren. Da ser jeg, og lytter jeg, og fornemmer jeg. Kanskje kneler jeg for Herren og sier med Thomas "min Herre og min Gud".

Kontemplasjon

- Så sier du "takk, Herre Jesus for at du er her på min bønneplass", og går sammen med Jesus for å bære dine bønner til Faderen ved Den Hellige Ånd. Da kan det inntre noe som jeg tror mange opplever uten å finne ord for det; Jesusskikkelsen som har blitt levendegjort forsvinner. Man hører eller ser ham ikke mer, men han fyller hele rommet, og gjennomtrenger deg. Som når en fisk svømmer i vannet.

- Når denne erfaringen ikke bare er en objektiv virkelighet, men en subjektiv erfaring, da er det kontemplasjon: En opplevelse av at jeg er i Jesus og Jesus er i meg.

- Hvor ofte opplever du det?
- Det vil jeg si er en daglig erfaring for meg i min morgenmeditasjon. Men det betyr ikke at det er en himmelstormende opplevelse hver gang.

- Hvor viktig er det at folk får del i denne opplevelsen?
- Det grunnleggende er det objektive. Klart det. Jeg er lutheraner der. For når du blir sjuk og deprimert og utafor og bekymret, så forsvinner det subjektive. Men det objektive står der. Og hvis ikke det står der, så skal sjelesørgeren si at du er nå frelst i alle fall. Likevel tror jeg at en sånn subjektiv erfaring kan hjelpe folk videre i kristenlivet.

Ikke uendelig

Edin Løvås mener det er stor forskjell på mystikk.

- Vi må ta avstand fra den formen for mystikk hvor man snakker om at gnisten forsvinner i flammen, at dråpen forsvinner i havet og at mennesket forsvinner i Gud. Det er uendelighetsmystikk. Den kristne mystikken er personlighetsmystikken.

- Hva er galt med uendelighetsmystikken?
- Man står i fare for å løsrive det hele både fra Kristus og fra Bibelen. Vi må holde oss til Guds ord. En kristen må meditere med Bibelen i sine hender. Gjør han ikke det, så er det ikke kristen meditasjon han holder på med.

- Hva synes du om at Jesus blir brukt i alle slags religiøse og ikke-religiøse sammenhenger?
- Jesus sier om seg selv at han er veien, sannheten og livet - i bestemt form. Dette er det viktigste punktet i hele vår undervisning i dag. Vi må gjøre klart for folk at for en kristen er Jesus den eneste frelseren, selv om vi møter masse motstand og får høre at vi er ukjærlige, intolerante og at vi mangler respekt for andre menneskers tenkning og tro. Jesus er hos alle, ikke i alle religioner.

Eksil

Da Edin Løvås først presenterte visjonene sine for 60 år siden, var det få som ville være i dialog med ham. Misjonsforbundet i Norge nektet ham tilgang på landets talerstoler, og Edin måtte flykte til Sverige for å tjene til livets opphold. Der ble han til gjengjeld stjernepredikant. Det skulle gå tolv år før han ble tatt inn i varmen igjen.

- Det var dramatisk i starten. Første gang jeg skulle holde foredrag om Kristusmystikk møtte jeg så mye flir og latter og motstand og neirop, at jeg besvimte.

- Forstår du hvorfor mange reagerte så sterkt?
- Ja, det gjør jeg, for hva gjorde vi? Vi bygde noe som liknet et kloster, og vi hadde meditasjon, som de trodde var en slags spiritisme. I tillegg hadde vi et enhetsbegrep som gikk langt utover det som var vanlig i Misjonsforbundet. Klart de reagerte. Jeg husker jeg fikk et brev fra formannen i pastorforeningen. Han sa at jeg måtte se å melde meg ut. Da sa jeg at det gjør jeg aldri. Men jeg ble ikke sur og ikke grinete, for jeg var ikke dummere enn at jeg skjønte reaksjonene.

KRISTEN MEDITASJON: - Vi må holde oss til Guds ord. En kristen må meditere med Bibelen i sine hender. Gjør han ikke det, så er det ikke kristen meditasjon han holder på med, sier Edin Løvås.

Biskopenes sjelesørger

Da Edin slapp inn i varmen igjen etter tolv år i eksil, ble det til gjengjeld veldig varmt. Edin ble mottatt som en helt. I dag blir han løftet fram som en av Misjonsforbundets største ideologer og forkynnere.

Men Løvås har appell langt utenfor Misjonsforbundet. Han har blitt en slags åndelig superveileder som liksom er hevet over alle konfesjonelle motsetninger. Både de konservative, de katolske, de liberale og de karismatiske lytter når han snakker.

Det toppet seg i 1990, da Edin ledet en retreat for biskopene i Den norske kirke. Per Lønning sa: "Du har skrevet kirkehistorie. Det er første gang en frikirkelig pastor er blitt bedt om å veilede biskopene i deres åndelige liv."

- Alle ser på deg som sin?
- Ja, baptistene tror jeg er baptist, og så videre. Det er gøy.

- Hvorfor er det sånn, tror du?
- Jeg tror budskapet mitt har vært så sentralt. Det har alltid vært Kristusbudskapet. Og så tror jeg at jeg har fått en nådegave til å tilrettelegge det budskapet sånn at det når inn i forskjellige miljøer. Det vil ikke si at jeg jenker meg, men jeg forkynner sånn at det stemmer og passer der jeg er. Dessuten har de fleste kristne miljøer sin ensidighet. Det har jeg også, men min ensidighet er annerledes enn deres, og derfor synes de det er interessant.

Stillhet

- Hva tror du om retreatbevegelsens framtid? 
- Du vet, vi er kommet i en unik situasjon i kirken. Det er plutselig blitt legitimt med mystikk. Samtidig står vi i en situasjon hvor bare fem av hundre som er begeistret kommer på retreat. Det tror jeg er fordi folk er livredde for stillhet. Selv om jeg sier at det bare er i noen bygninger man skal være stille, så blir de likbleke og spør "får vi ikke si noe hele døgnet?". Det moderne mennesket har en grunnleggende nervøsitet som går på at det må skje noe hele tida, ellers er det meningsløst. Derfor er behovet for retreater bare enda sterkere nå enn da vi startet. De tregeste behøver det mest.

Vitsen med humor

- Hvordan er det å ha et hjerte som gjør at du ikke kan gå som før?
- Jeg har da noen sykdommer; hjertet er ikke helt bra. Men akkurat nå er jeg i fin fysisk form. Jeg trives med livet og min kone.

- Men du har pacemaker?
- Å ja. Da jeg skulle sette inn pacemakeren husker jeg at overlegen sa: "Vi setter den vel i 70 som vanlig." Men da sa jeg at det var da altfor fort for et stillferdig og mediterende menneske som meg. "Sett den på 60," sa jeg. Og det gjorde han.

- Du er glad i morsomme historier?
- Ja, ekstremt. Jeg har tenkt at mitt ettermæle skal være at Edin, det var han med alle de gode historiene. De siste førti årene har jeg aldri begynt en preken uten å fortelle en historie. Jeg bruker vitser bevisst. For å skape kontakt, men også fordi jeg ikke vil ha noe av at folk skal bestemme seg for noe de egentlig ikke vil. Jeg kan nemlig være ganske suggestiv på talerstolen. Folk kommer til seg selv når de ler, forklarer han.

PACEMAKEREN: - Da jeg skulle sette inn pacemakeren husker jeg at overlegen sa: "Vi setter den vel i 70 som vanlig." Men da sa jeg at det var da altfor fort for et stillferdig og mediterende menneske som meg. "Sett den på 60," sa jeg. Og det gjorde han.

Vakre piker

- Hva skal du til med nå som du ikke skal tale mer? Meditere?
- Joda, jeg lever med mine bønner, og jeg fortsetter meditasjonen. Og jeg elsker naturen, å kjøre bil med kona, og å være sammen med venner. Jeg vil oppleve nye ting og gleder meg til å reise rundt i verden uten å ha plikter.

- Dessuten er jeg glad i god mat, sunn enkel kost uten fråtserier. Du vet, jeg kjemper for å holde vekta oppe. I det hele tatt: Jeg gleder meg over klær, mat, en fest i blant, musikk, sex...

- Sex?
- Ja. Den seksuelle erotiske følelsen hører til selve livsfølelsen. Hvis ikke den finnes så mangler det noe i strømmen av livsfølelse som gjennomtrenger mennesket. I alle samvær mellom mennesker, også i et bønnemøte, så er det en erotisk spenning - og det skal man bare være glad for. Jeg husker da jeg var en ung mann og gikk på gata og så alle de vakre pikene, så tenkte jeg "å gode Gud, hjelp meg så dette ikke forsvinner." Og jeg er ikke helt død, selv om det har blitt en del forandret. Dessverre.

Sex

- Hva mer har du å si om sex?
- Jeg tror Djevelen i blant forstyrrer seksuelle avvik for oss, sånn at vi får overdreven skyldfølelse for det i forhold til andre ting, som penger og sannhet og hykleri og sånt. Noen ganger må jeg ta unge mennesker ned på jorda. For lenge siden var det en gutt. Han beklaget seg over sin seksuelle lyst. Jeg sa til ham at Jesus også var 16 år en gang, og at han hadde akkurat samme følelser fordi han også var menneske. Da ble han så forskrekket at han holdt på å besvime. Man kan dessverre bli drevet inn i en krok hvor man ikke tør akseptere at man er et seksuelt vesen.

- Og jeg vil si: Om man trår feil, så får man tilgivelse og får begynne på nytt. Men jeg tror ikke man skal innrette seg sånn at man begynner et samliv før man er gift. Det er ikke klokt, fordi man kommer inn i en gråsone hvor det er altfor enkelt å gå inn, og altfor enkelt å gå ut. Likevel er jeg redd for å bli for bastant. Jeg vet at når man møter mennesker ansikt til ansikt, så kan det hende at man må nyansere i forhold til det menneskets situasjon og personlighet. Det skal veldig mye erfaring til å takle sånne situasjoner.

Sunn selvbevissthet

- Er du stolt når du ser tilbake på det du har utrettet?
- Du, det er et fenomen hos eldre folk at de begynner å nedvurdere sin innsats. Sikkert fordi de glemmer mye. De føler at det de har gjort ikke er til å bry seg om. Jeg har hatt visse tendenser til det samme. Mine venner formaner meg og sier at jeg ikke må se negativt på det jeg har gjort. Men stolt, nei, det har jeg aldri vært. Jeg har snarere kjempet for å ha en sunn selvbevissthet.

- Forresten. Det at jeg har så drag på ungdommen, og det at jeg har fått innpass i så mange sammenhenger. Det er jeg stolt av, sier Edin Løvås.

DET SISTE BILDET: Det er blitt kveld og Edin er på vei UT (som det står på skiltet bak ham). Eller rettere sagt: Han er på vei HJEM. Tusen takk, Jesus, for alt du gav oss gjennom din Edin før du hentet ham hjem på allehelgensdag 2014.

Trenger du bildene av Edin Løvås til noe? Bare send meg en e-post til raadland(a)hotmail.com, så sender jeg dem i høyoppløselig format :)

Les også:

• Edin, Ignatius og Jesusmeditasjonen

• Ettertanke: Edin, Matteus og du
• Bokomtale: Ignatius av Loyolas selvbiografi "Pilegrimens beretning" 

• Kontemplasjon: En liten bønneskole av legkarmelitt Anne Samuelsen

• Derfor ble jeg katolikk

• Tenker du på å konvertere? Eller ønsker du kanskje bare å lære mer om den katolske tro?
• Allehelgensdag: Dei heilage og det heilage

Når familiesynoden lager pølse

PETERS STOL: Pavens lærestol i Peterskirken i Roma. Lyset stråler fram gjennom Den Hellige Ånd (duen).

Fr. Robert Barron skriver: "One of the great mysteries enshrined in the ecclesiology of the Catholic Church is that Christ speaks through the rather messy and unpredictable process of ecclesiastical argument. The Holy Spirit guides the process of course, but he doesn’t undermine or circumvent it. It is precisely in the long, laborious sifting of ideas across time and through disciplined conversation that the truth that God wants to communicate gradually emerges."

Foto: p. Sigurd Markussen

Fr. Robert Barron har skrevet den klokeste artikkelen om familiesynoden som jeg har lest så langt.

Jeg anbefaler deg å lese hele her: http://www.wordonfire.org/resources/article/having-patience-for-the-sausage-making-synod/4517/

Her er et utdrag:

"Until Vatican II, these preliminary arguments and conversations were known only to the participants themselves and to certain specialist historians who eventually sifted through the records. The great teachings of the Councils became widely known and celebrated, but the process that produced them was, happily enough, consigned to the shadows. If I might quote the great Newman, who had a rather unsatisfying experience of official ecclesial life in Rome: “those who love the barque of Peter ought to stay out of the engine room!” This is a somewhat more refined version of “those who enjoy sausage ought never to watch how it is made.” The interim report on the Synod represents a very early stage of the sausage-making process and, unsurprisingly, it isn’t pretty. Two more weeks of discussion will follow; then a full year during which the findings of the Synod will be further refined, argued about, and clarified; then the Ordinary Synod on the Family will take place (the one going on now is the Extraordinary Synod), and many more arguments and counter-arguments will be made; finally, some months, perhaps even a year or so, after that, the Pope will write a post-Synodal exhortation summing up the entire process and offering a definitive take on the matter. At that point, I would suggest, something resembling edible sausage will be available for our consumption; until then, we should all be patient and refrain from bloviating."

Verd å få med seg er også denne oppsummeringen på katolsk.no (på norsk) med reaksjoner etter mandagens rapport, relatio post disceptationem.

Les også selv mandagens oppsummerende rapportfra første halvdel av den ekstraordinære familiesynoden (med et norsk sammendrag før rapporten): http://www.katolsk.no/nyheter/2014/10/familiesynoden-oppsummerende-rapport-fra-forste-halvdel

Overgrepssaken i St. Paul - Sed libera nos a malo

HERRENS BØNN: "Sed libera nos a malo. Amen." Et blogginnlegg om vonde og vanskelige ting - og om behovet for å be som Jesus lærte oss: "...men fri oss fra det onde. Amen."

Mange lurer på hva jeg tenker etter overgrepssaken i St. Paul menighet som ble kjent denne uken.

Dette er overgrepssaken i korte trekk:
I går offentliggjorde biskop Bernt Eidsvig at en prest i St. Paul menighet i Bergen i sommer har hatt et kortvarig seksuelt forhold til en 15 år gammel jente i menigheten. "Det er ingen grunn til å tro at det har vært bruk av tvang eller vold" skriver biskopen. Presten er politianmeldt for seksuell omgang med en mindreårig. Han har erkjent de faktiske forhold og vil samarbeide med politiet. Den aktuelle ordensprestens prestelige fullmakter ble trukket tilbake med øyeblikkelig virkning. Etter alt å dømme kommer han ikke til å gjøre tjeneste som prest igjen. Jenten og foreldrene hennes får juridisk bistand og ellers all den oppfølging de ber om. De har også jevnlig kontakt med den presten som 15-åringen betrodde seg til da hun fortalte om overgrepene. Den anmeldte presten er utenlandsk statsborger og har fått beskjed av biskopen om å forbli utenlands inntil politiet ønsker å få ham tilbake til Norge. Biskopen har også rådet ham til å starte på en ny utdannelse.

Her er kortversjonen av mine tanker:

• Jeg tenker at dette er uendelig leit og vondt. Vi snakker om et forferdelig svik og tillitsbrudd. Slikt som dette skal bare ikke skje. Jeg sier meg enig med biskop Bernt Eisvig som sier til Bergens Tidende i dagens avis: "Jeg har oppfattet presten som en positiv person. Det som har skjedd er bare trist. Nå skal vi gjøre alt vi kan for at denne jenten får den hjelp og støtte hun trenger." Jeg ber for jenta og for prestene våre, for hele menigheten (spesielt de unge), for biskopen og for alle katolske kristne i hele Norge. Håper dere vil be sammen med oss, det trenger vi.
• Jeg er takknemlig for biskopens handlekraft, og for at Kirken har effektive rutiner og systemer som luker ut potensielle fremtidige trusler for menighetene.
• Jeg føler meg trygg på at barna våre er trygge i St. Paul nå.

Om sjokket

Litt mer: Vi opplever alle dette som om en bombe har slått ned i menigheten. Jeg har nok likevel ikke fått helt det samme sjokket som mange andre fordi jeg har fått akkurat dette sjokket tidligere. I min tid i statskirken hadde en populær, gift ungdomsprest et langvarig seksuelt forhold til en tenåringsjente i koret jeg gikk i (viste det seg etterpå, under rettssaken). Etter det har ikke ting sjokkert meg på samme måte lenger, og jeg lider ikke under vrangforestillingen av at sexovergrep har noe med sølibatet å gjøre.

Om sølibatet

Ingen blir seksualforbrytere av å være seksuelt avholdende. Å hevde noe slikt er en fornærmelse mot alle dem som (selvvalgt eller ufrivillig) lever uten ektefelle/samboer. Selv etter skredet av overgrepssaker i f.eks. Tyskland har gifte tyske menn langt høyere overgrepsprosent/-risiko enn sølibatære prester (0,1% av de tyske prestene har begått sexovergrep siden 1990 - 99,9 % av dem har det ikke).

I USA hadde gjennomsnittsmannen to til fire ganger så høy overgrepsprosent/-risiko som det USAs katolske sølibatære prester hadde - og det gjaldt på 70- og 80-tallet da statistikken var som verst, i dag er tallene langt bedre.
  
Selvsagt burde det ikke finnes et eneste overgrep begått av en katolsk prest, men det er iallfall ikke slik at sølibatære prester er farligere enn vanlige, gifte menn. Faktisk tvert imot. Les gjerne artikkelen It's Not About Celibacy: Blaming the Wrong Thing for the Sexual Abuse Crisis. Sammenlignet med gifte prester/pastorer i andre kristne trossamfunn kommer de katolske prestene likt ut i USA. Ekteskapet beskytter dessverre ikke mot overgrep. Sølibatet gjør det dessverre heller ikke.

Jeg tror biskop Bernt Eidsvig har helt rett når han sier til Aftenposten: "Jeg regner med at det vil bli stilt spørsmål om kravet til katolske presters sølibat. Jeg tror ikke dette har noe med det å gjøre, når folk mister hodet, gjør de det uansett om de er gift eller lever i sølibat".

Over alt

Seksuelle overgrep skjer dessverre over alt. Det er et stort sosiologisk problem i vår tid, derfor er det viktig at vi har gode prosedyrer og antennene ute. De fleste seksuelle overgrep skjer i hjemmet, men også på ungdomsfester, i skolen, i idrettsforeninger, på fritidsaktiviteter og altså i menigheter - det vil si over alt hvor det finnes barn og ungdommer i fortrolige relasjoner. Den katolske kirke har i dag gode rutiner og systemer som gjør at barn er tryggere her enn noen andre steder jeg vet om.

Om synden

Jeg tenker at dette er en god anledning til å snakke om at vi alle (også prester) lever i en syndig verden. Synden er en realitet. Jeg tror vi nordmenn hadde hatt godt av å få opp øynene og slutte med å late som om synden og djevelen ikke finnes. Vår kultur har til en stor grad erstattet begrepene "rett og galt, godt og ondt" med "lurt og ikke så lurt". Det tror jeg ikke er så lurt ;) Det tror jeg rett og slett er dumt - ja, galt - fordi det gjør oss mer sårbare for synden.

Alle mennesker bærer arvesyndens grunnskade i sitt hjerte og alle kan falle for det onde og Den onde. Noe av det farligste med vårt samfunn i dag er kanskje at vi later som om djevelen ikke finnes - og at de av oss som vet at han finnes er så hovmodige og/eller lettlurte at vi ikke tenker på djevelen som en reell trussel for oss. Det gjør oss alle langt mer utsatt for den ondes angrep.

I dag og alle dager må vi be som Jesus lærte oss: Fri oss fra det/den onde!

Presisering

En presisering: Jeg mener IKKE at du har bedt for lite hvis du har blitt utsatt for andres ondskap/overgrep. Du kan ALDRI lastes på noe vis for andres onde bruk av sin gudgitte frie vilje.

Det jeg prøver på er rett og slett å advare mot djevelens makt. Fordi jeg tror det er et budskap som trengs i vår tid. Hvis du og jeg ikke tar vår tilflukt til Gud og ber om hans beskyttelse fra det onde kan vi selv bli den som utøver synd/ondskap - før vi vet ordet av det. Så be: Fri oss fra det onde. Hver dag.

Botens sakrament

Siden dette nå er blitt et generelt blogginnlegg om synd, må jeg også nevne omvendelsen, for det er nå en gang slik at man aldri kan snakke om synden uten å også snakke om løsningen: Omvendelsen - om Guds nåde og kjærlighet til synderen. Gud hater synden (enda mer intenst enn du og jeg gjør), men han elsker synderen (mye mer intenst enn du og jeg gjør).

For alle som faller i synd, også alvorlige synder, dødssynder, finnes det en vei videre. Den veien går om skriftemålet, Botens sakrament, som er et av helbredelsens sakramenter. Som en prest jeg har lært mye av sa det en gang: "Vi må fortelle folk at Skriftemålet er ikke et sakrament der Jesus står med pekefingeren og sier fy. Det er et sakrament der Jesus står med åpne armer og sier kom."

Siden dette åpnet som et blogginnlegg om overgrepssaken må jeg til slutt legge til: For den som har begått kriminelle handlinger går veien alltid også om rettssystemet. Jesus tok straffen for syndens evige konsekvenser (som er døden), og denne evige straffen vaskes bort ved Botens sakrament. Skylden overfor Gud blir altså tatt bort i skriftemålet - vi får starte på nytt i vårt forhold til Gud. Syndens timelige straff gjenstår imidlertid. Den må vi ta selv og bære konsekvensen av selv.

Etterord: Jeg har ikke noe ønske om å gi intervjuer om denne saken. For kommentarer fra St. Paul kirke, kontakt sogneprest Dom Alois Brodersen. 

På grunn av denne sakens sensitivitet er forhåndsmoderering av kommentarer aktivert. Delta gjerne i samtalen, men det blir med en viss tidsforsinkelse.

Kronikk: Det aller beste samlivet

PÅ TRYKK: "Ungdom og unge voksne som har vokst opp med at samboerskap er den vanligste måten å starte samlivskarrieren på, fortjener å høre noen alternative stemmer."
Faksimile: Fædrelandsvennen 12. mars 2013

Vil du ha et lykkeligst mulig samliv? Vil du ha en lavest mulig risiko for samlivsbrudd? Da bør du velge ekteskapet, viser forskningen. 

Av Kathrine Tallaksen Skjerdal, sokneprest i Høvåg
og Ragnhild H. Aadland Høen, kateket i den katolske St. Paul menighet i Bergen. 
Skribentene er tilknyttet tankesmien Skaperkraft. 
Kronikken står på trykk i Fædrelandsvennen i dag, 12. mars 2013.
Uthevinger i fet skrift er kun gjort her på bloggen.

I skyggen av debatten omkring homofilt samliv har det skjedd en stille revolusjon av det heterofile «normal-samlivet»: 9 av 10 unge flytter sammen før de gifter seg, og over halvparten av dem som får sitt første barn, er samboere.

Ungdom og unge voksne som har vokst opp med at samboerskap er den vanligste måten å starte samlivskarrieren på, fortjener å høre noen alternative stemmer.

«Sliding instead of deciding»

Sommeren 2009 rapporterte VG at par som bor sammen før de gifter seg, får mindre lykkelige ekteskap og har større risiko for skilsmisse enn de som ikke bor sammen før bryllupet. Den norske samlivseksperten professor Frode Thuen kommenterte at den amerikanske forskningsrapporten var både interessant og viktig: «Oppfatningen har jo lenge vært at det er lurt å prøve ut samlivet før man forplikter seg. Disse studiene viser at det kanskje er tvert om.» Og videre, om samboerparene: «Disse parene opplever nok ofte at det ene tar det andre, og så er de plutselig gift og fanget i noe som de egentlig ikke trodde på.»

Samboernes krangling

En studie fra Hemil-senteret/Universitetet i Bergen (2012) som har fulgt 76 000 norske førstegangsfødende i to år, viser at samboerne kranglet oftere og på styggere måter enn gifte. De var også mindre tilfredse når de ble foreldre for første gang. Psykolog og stipendiat Øystein Mortensen presiserer at utdanningsnivå og inntekt ikke kan forklare forskjellene. Han peker i stedet på betydningen av forpliktelse og «den rituelle handlingen som en vielse er».

Anne Reneflot finner i sin doktoravhandling (Folkehelseinstituttet og Universitetet i Oslo 2010) at samboere i gjennomsnitt oppgir lavere samlivskvalitet enn gifte. Kenneth Aarskaug Wiik og Turid Noack gjør samme funn (SSB 2011).

Alle skjønner at idrettsstjerner bare kan lykkes dersom de satser alt de er og har på å nå sine mål. Men på samlivsfronten er det blitt gjengs å satse på det som Trine Gjermundbo (tidligere leder ved Samlivssenteret ved Modum Bad) kaller GSG-metoden: Går det, Så Går det. Det går ofte ikke.

Umulig å teste ut

En utbredt oppfatning i dag er at man BØR bo sammen før man gifter seg, for å teste ut om man passer sammen. Problemet er bare at de fleste tingene som virkelig utfordrer et samliv, er umulige å teste ut på forhånd. Å bo sammen en stund som unge og nyforelskede gir et lite realistisk bilde av hvordan et livslangt samliv vil bli. Da er det lurere å gjøre et grundig forarbeid FØR man skaffer seg felles adresse, og deretter satse 100 prosent på hverandre.

En god, gammel suksessoppskrift på samliv er: Full hengivelse til hverandre. Eksklusiv seksuell forening. Sterkt vennskap. Tilgivelse. Forpliktende løfter om trofasthet, kjærlighet og respekt. Kort sagt: Ekteskapet. Når så de krevende småbarnsårene eller 40-årskrisa kommer, så blir ikke byggverket skylt bort. Det holder.

Ett fett for barna?

Over til barna. Flere undersøkelser viser at foreldrenes valg av samlivsform ikke er likegyldig for barna, særlig fordi barn av samboere har over tre ganger så høy risiko for å oppleve at foreldrene går fra hverandre i forhold til barn av gifte foreldre. (Barne- og familiedepartementet 2005)

I 2006, etter å ha studert nesten alle landets tiendeklassinger, oppdaget en overrasket pedagogikkprofessor Jon Langlo ved Universitetet i Oslo at barn av ektepar gjør det bedre på skolen enn det barn av samboere gjør. Langlo uttalte: «Et giftermål synes å gi mer trygghet og stabilitet, og barn av gifte foreldre kan ha en sterkere forventning om at familien skal bestå enn hos samboerpar. Dette påvirker sosiale relasjoner, skoleprestasjoner og den generelle overgangen til voksen alder.»

Flere forskere har særlig vært opptatt av båndene mellom far og barn. Den før nevnte Anne Reneflot sier om sin doktoravhandling at: «Funnene antyder dessuten at samboerskap er en mindre egnet familieform enn ekteskapet når det kommer til fedres investeringer i sine barn.» Og i 2007 påviste to sosiologiprofessorer ved NTNU i Trondheim, An-Magritte Jensen og Kari Moxnes, at barn av samboende foreldre er mer utsatt for fattigdom og fravær av far enn barn av gifte foreldre. Dette utløses ved samlivsbrudd, særlig i familier med lav sosioøkonomisk status.

Både økonomisk og juridisk sett er ekteskap en suverent bedre ordning enn samboerskap.

Synd?

I dagens Norge er det mer krevende enn tidligere å henge alarmbjellen «synd» på samboerskap og sex før ekteskapet. Vi som skriver dette gjør det likevel. Ikke for å stemple noen, men for å vekke noen. Fordi: Dårlige samliv og hyppige brudd gjør noe med oss. Det skaper sorg, utrygghet og psykiske problemer for hundretusenvis av mennesker i landet vårt. Det er slik synd alltid har fungert: Den får gode ting til å gå i stykker, «i sund». (Jfr Folkehelseinstituttets Rapport 2012:2 Foreldrekonflikt, samlivsbrudd og mekling: Konsekvenser for barn og unge)

Vi kjenner selvsagt mange utmerkede mennesker med mye ulik samlivsmessig bagasje, men sjelden har vel den klassiske kristne samlivsetikken hatt større relevans enn nå. Ekteskapet er et evangelium for vår tid. Vår frimodige anbefaling er derfor denne: At de som er sikre på at de ønsker å leve sammen, bør gifte seg, og at de som ikke er sikre, ikke bør starte et samliv sammen. Rett og slett.

Fordi du fortjener det beste

Det samlivsetiske utvalget som 11. februar leverte sin rapport til Den norske kirkes biskoper, konkluderte ikke i spørsmålet om samboerskap. Det beklager vi. Folkekirken bør møte alle mennesker med godhet, innlevelse og nåde, og SAMTIDIG være tydelig, klok og innsiktsfull i sin veiledning omkring sex og samliv. For når det gjelder kjærligheten er det faktisk «vitenskapelig bevist», det som du allerede vet: At bare det beste er godt nok for deg. Elsker du noen? Da er ekteskapet akkurat det du trenger.

Av Kathrine Tallaksen Skjerdal, sokneprest i Høvåg, og Ragnhild H. Aadland Høen, kateket i den katolske St. Paul menighet i Bergen. Skribentene er tilknyttet tankesmien Skaperkraft. 

Kronikken står på trykk i Fædrelandsvennen i dag, 12. mars 2013. Den publiseres også på Skaperkraft.no og Verdidebatt.no.