Jesus sammen med alle de hellige i himmelen. Foto: Det gresk-ortodokse Antiokia-patriarkatet |
Fire år før komponisten W. A. Mozart døde, skrev han til sin døende far om hvordan døden er «det sanne målet for vårt liv» og «nøkkelen til vår sanne lykksalighet».
Hvordan kunne den vitale 31-åringen hevde det? Fordi: I Jesus finnes det ikke noen motsetning mellom død og liv. Jesus sier det helt tydelig: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve, om han enn dør» (Joh 11,25)
Karmelittmunken
Wilfrid Stinissen har skrevet en fantastisk, liten bok om døden og evigheten. Der
lærer han bort ars moriendi – kunsten
å dø. Boken har fått tittel etter et sitat av St. Therese av Lisieux, som sa: «Jeg dør ikke – jeg går inn i livet». Stinissen
skriver blant annet: «Når Mozarts musikk er så guddommelig, skyldes det, tror
jeg, blant annet at det har lykkes ham å integrere døden i sitt liv. I hans musikk hører man at ingenting kan skille
oss fra Kristi kjærlighet, og minst av alt døden (jf. Rom 8;35,38)».
Døden kan ikke
skille oss fra Kristus. Tvert imot er døden et
personlig møte med Jesus Kristus. Å dø er å få høre Jesus som sier: «La oss
dra over til den andre bredden» (Mark 4,35). Døden er bare en overgang. En dør.
En dør mellom to verdener.
Når vi dør, får vi
gå i fotsporene til Jesus, han som sa: «Jeg
går til Faderen» (Joh 14;12,28 og 13; 1,33,36). Der er han nå, hos Faderen. Og hva gjør han der? Han «sitter ved
Guds høyre hånd, og han ber for oss» (Rom 8,34). Bibelen sier
svært tydelig at Jesus er vår fremste forbeder (Heb 7,25; Heb 8,1f; Heb 9,11f; Heb
9,24; Rom 8,34; 1. Joh 2,1).
Når protestanter lurer
på «dette mystiske forholdet» som katolske og ortodokse kristne har til de hellige
i himmelen, så pleier jeg å begynne i nettopp dette avsnittet i Romerbrevet 8, for alt hviler logisk på disse
premissene: Oppstandelsen fra de døde. At Jesus er vår forbeder. Og at de
troende, oppstandne, er ett med Jesus.
Så, her er det jeg
sier: «Dersom du dør først av oss to, og du er forenet med Jesus når han ber
for meg – kommer du da til å stå med armene i kors og si «Nei, jeg kan ikke
være med på å be for Ragnhild, for jeg er protestant?» Jeg lover at hvis jeg
dør først, skal jeg fortsette med å be for deg og alle andre som ønsker og
trenger min forbønn.»
Apostelen Jakob
oppmuntrer oss til å be for hverandre. «Et rettferdig menneskes bønn er virksom
og utretter mye» skriver han (Jak 5,16). Jakob setter ikke noe punktum ved døden,
fordi døden ikke er noe punktum for
den som dør i Kristus.
Det er ikke vanskeligere
enn det. Vi er én kirke sammen, i himmelen og på jorden. Jesus har ikke to
kirker med adskilte skott. Vi hører sammen, vi som er i Jesus. Ingenting kan skille oss som er forenet
med ham. Ikke en gang døden.
Tror du på
oppstandelsen og det evige liv? Tror du på at Jesus ber for oss, her og nå? Tror
du på at det er kraft i bønn? Det gjør jeg. Og her er tingen: Hvis jeg spør min
mor om å be for meg, tilber jeg henne ikke – og det gjelder enten hun er på
Paradis (der hun nå bor) eller når hun senere er i Paradis, sammen med Jesus.
Albert Einstein
sier: «Det er kun to måter å leve livet på: Enten som om ingenting er et under,
eller som om alt er det.» Jeg velger det siste alternativet. «For jeg er viss
på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er
eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller
i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds
kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom 8,38-39) Amen!
«Jeg dør ikke – jeg går inn i livet» av Wilfrid Stinissen. Dette er en helt fantastisk - og fantastisk viktig - bok. Du får kjøpt den i alle bokhandler/nettbokhandler, men jeg anbefaler at du kjøper den hos St. Olav bokhandel. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Velkommen til å kommentere her! Kommentarmoderasjon er kun slått på for bloggposter som er eldre enn 7 dager. Alle andre kommentarer blir publisert umiddelbart.