St. Nikolas | Den ekte nissen

Den hellige Nikolas av Myra (~280-~345)

6. desember feirer vi festen for en av de mest populære helgnene i Kirken: St. Nikolas. Da passer det godt å dele helgenberetningen om ham som jeg har skrevet for det katolske barnebladet Arken.

Vil du heller lese om St. Nikolas fortalt for voksne? Klikk her: Ettertanke | Den ekte julenissen

Vær så god, her er den gode Sankt Nikolas, skrevet for barn:

St. Nikolas – den ekte nissen

Visste du at julenissen på en måte er ekte? Han levde i Tyrkia for mange hundre år siden, og er en helgen i Himmelen hos Gud.

Av Ragnhild H. Aadland Høen

En gang for over 1700 år siden (på 300-tallet) var St. Nikolas biskop av Myra, som i dag ligger i Tyrkia.

Navnet Nisse

Sankt Nikolas ble født i ca. 280 e. Kr og døde i ca. 345 e. Kr. Han er kjent under mange navn. I USA kaller de ham for Santa Claus. I Danmark, Norge og Sverige ble Nikolas forkortet til Niklas, Nils og Nisse. Minnedagen til St. Nikolas er 6. desember, altså rett før jul.

Mange steder i verden er St. Nikolas dag en stor festdag. I Nederland er det for eksempel stor stas når St. Nikolas ankommer sammen med følgesvennene sine i båt. Barn i Nederland får faktisk julegavene sine på St. Nikolas’ dag den 6. desember, og ikke på julaften!

St. Nikolas på et postkort i Nederland

Veldig ydmyk og gavmild biskop

Legenden forteller at St. Nikolas ble godt oppdratt av de fromme foreldrene sine og at han var veldig from selv også. Allerede da han var 19 år gammel ble han viet til prest.

Foreldrene hans var styrtrike. De prøvde og prøvde å få flere barn, men det fikk de aldri. Derfor arvet biskop Nikolas hele den kjempestore formuen alene da foreldrene hans døde. Han delte ut hele arven til de fattige, men han gjorde det alltid i skjul og i det stille, for han ville ikke ha ros eller bli berømt for det – han ville bare hjelpe og gjøre godt.

Hjalp i hemmelighet

Den mest berømte legenden om St. Nikolas er historien om de tre jomfruene i Patara. Faren deres hadde mistet formuen sin og hadde ikke råd til å betale medgift. Den gang måtte nemlig en far gi penger til brudgommen (=medgift), ellers kunne ikke døtrene bli gift.

Da Nikolas hørte om den fortvilte situasjonen, kom han i hemmelighet til huset deres om natten. Inn gjennom vinduet kastet han en sekk gull, som var tilstrekkelig for medgift til den eldste av søstrene. Snart etter var hun vel gift. Nikolas gjentok sin nattlige aksjon to ganger til. Den siste gangen lå faren til jentene på lur ved vinduet fordi han var så nysgjerrig på hvem det var som gav dem penger. Det avslørte Nikolas, derfor kastet han den siste sekken ned skorsteinen i stedet! Den yngste datteren hadde vasket strømpene sine den kvelden og hengt dem opp til tørk ved glørne, og dermed falt sekken med gull ned i en av strømpene hennes.

Nå skjønner du sikkert hvorfor fortellingen om julenissen har blitt sånn at nissen kommer og gir gaver ned skorsteinen uten at du vet når han kommer!

Julenissedrakten

Nikolas levde til han var en gammel mann, derfor ser han alltid gammel ut og har gjerne hvitt skjegg på bildene. Den røde bispedrakten hans og mitraen (bispehatten) har senere blitt til det nissen er kjent for i dag; en rød, pelskantet julenissedrakt.

Fortsatt er Nikolas en av de mest populære helgenene i verden, og han er skytshelgen for både land, bispedømmer, byer, mer enn 2000 kirker og alt mulig du kan tenke deg (for eksempel for fiskere, bakere og advokater). Det viktigste er imidlertid at han er skytshelgen for fattige, for dem som er i nød og for barn! St. Nikolas er først og fremst kjent som giveren av gode gaver. Han hjalp de fattige og var (og er) en sann venn i nøden.

Hellige Nikolas, be for oss!

Artikkelen er en del av Arken-serien "Helgenene – Guds venner". Du kan lese en annen tekst fra samme serie her, om Olav den Hellige.


Det kristne barnebladet Arken kommer i posten til alle barn som er medlemmer i barne- og ungdomsorganisasjonen Norges Unge Katolikker (NUK). Medlemskap koster bare 50 kroner per år, og du trenger ikke være katolikk for å være medlem/motta bladet.

Denne bloggposten ble første gang publisert 6. desember 2012. Oppdatert 29. november 2021.

Juleverkstedtips eller tips til juleaktivitet i søndagsskolen: 
Slik gjør du en sjokoladenisse om til en liten St. Nikolas!

Les også:

• Julenissens makeover-dag - Juleverkstedtips: Slik gjør du en sjokoladenisse om til en liten St. Nikolas!
• Ettertanke | Den ekte julenissen - Historien om St. Nikolas skrevet for voksne
• Les helgenbiografien om den hellige Nikolas av Myra her hos min kilde, katolsk.no

Exsultet | Den store påskelovsangen

I den katolske påskenattsliturgien tennes det store påskelyset utenfor kirken. Deretter bæres det inn i kirken av en diakon/prest som synger påskelovsangen Exsultet når han har kommet helt frem i kirken.

Foto: Ragnhild H Aadland Høen, påskenatt 2022

I 2004 var jeg med på den vakre, vakre påskenattsmessen i Peterskirken med pave Johannes Paul II. Jeg var fortsatt lutheraner, men elsket skjønnheten i liturgien, spesielt allehelgenslitaniet og den meditative påskelovsangen Exsultet.

Første gang publisert påsken 2014. Oppdatert påsken 2023.

Her i Norge synger synges den samme påskelovsangen på den samme melodien under påskenattsmessen - bare på norsk. 

Biskop Erik Varden har tidligere sunget Exsultet i midnattsmessen i selveste Peterskirken. SÅ vakkert synger han, altså. Hele teksten til påskelovsangen kan du lese lengre nede i denne bloggposten. Her kan du høre biskop Erik Varden synge påskelovsangen på norsk i St. Olav domkirke i Trondheim påskenatt 2023:

https://www.youtube.com/watch?v=arS3eQwDzo8

Her kan du også lytte til en fin versjon på engelsk, med noter:

https://www.youtube.com/watch?v=ZVwuc_CNswY

 

Påskelovsangen – Exsultet (lengre form)

 

I den katolske påskenattsliturgien tennes det store påskelyset utenfor kirken. Deretter bæres det inn i kirken av en diakon/prest som synger påskelovsangen Exsultet når han har kommet helt frem i kirken.

Påskelovsangen Exsultet kan synges i en lengre form eller i en kortere form. Ved den kortere formen faller de delene bort eller føyes til som er markert med hakeparentes [ ] nedenfor.

Fryd deg – du himlenes engleskare!
Juble av glede, Guds mysterier!
La frelsens basun kunngjøre den store konges seier!
Må også jorden – lysende i den evige konges klarhet,
glede seg i sin nye strålekrans,
og vite at mørket som omsluttet verden, er hevet.
Glede seg skal også Kirken, vår mor,
kledt i glansen fra så stort et lys,
mens denne hall gjenlyder av mengdens mektige sang.

[(Derfor, brødre, som står her i det herlige lysvell
fra denne hellig kjerte,
hjelp meg å påkalle
den allmektige Guds miskunn,
at han, som uten min fortjeneste
har opptatt meg blant levittene,
gir meg del i sin klarhets lys,
så jeg kan frembære lovsangen til denne hellige kjerte.)]

(℣: Herren være med dere.
℞: Og med din ånd.)
℣: Løft deres hjerter.
℞: Vi løfter våre hjerter til Herren.
℣: La oss takke Herren, vår Gud.
℞: Det er verdig og rett.

I sannhet, verdig og rett er det
av hele vårt hjerte og sinn
å lovsynge den usynlige og allmektige Fader
og hans enbårne Sønn,
Jesus Kristus, vår Herre.
For oss innfridde han Adams gjeld til den evige Far,
og med sitt dyre blod utslettet han fortidens synd.
Ja, dette er påskefesten
da det sanne Lam blir ofret.
Med dets blod blir de troendes dørstolper vigslet.

Dette er den natt
da du i fordums tid førte våre fedre,
Israels barn, ut av Egyptens land
og bragte dem tørrskodde over Det røde hav.
Ja, dette er den natt
da ildstøttens lys fordrev syndens mørke.
Dette er natten og timen
som løser alle her nede som tror på Kristus,
fra verdens laster og syndens mørke,
gir dem din nåde tilbake
og skjenker dem del i din hellighet.

Dette er den natt
da Kristus brøt dødens lenker
og seirende stod opp fra de døde.
For uten gjenløsningens nåde
gavnet vår fødsel oss intet.
Så underfullt bøyer din godhet seg mot oss!
Uten mål eller grense er din kjærlighets miskunn:
For å løskjøpe trellen prisgav du Sønnen.
Sannelig: nødvendig var Adams synd,
den som Kristi død har utslettet.
Å, salige synd som vant oss så stor en gjenløser!
I sannhet salige natt
som alene fikk tiden og timen å kjenne
da Kristus stod opp fra de døde.

Om denne natt står det skrevet:
Natten skal lyse som dagen.
Natten skal lyse over min glede.
For denne natt driver med hellig makt
ondskap på flukt,
renser for synd, gjenreiser den falnes uskyld
og gir de sørgende gleden tilbake.
Den jager hatet på flukt, skaper enighet og fred
og bøyer mektige riker.

Hellige Far! Ved nåden du skjenker oss
i denne hellige natt,
rekker jeg deg vår lovprisnings kveldsoffer
i denne brennende kjerte,
som de strevsomme bier har virket,
og som din hellige Kirke høytidelig frembærer
ved dine tjeneres hender.

Nå lyder lovsangen til denne lyssøyle,
som den flammende ild har tent til Guds ære.
Om ilden deles i mange flammer,
svekkes den ikke ved å gi sitt lys i lån til nye lys,
for ilden næres av den smeltende voks
som bidronningen har virket til stoff for denne dyrebare kjerte.

I sannhet salige natt
da himmelen forenes med jorden,
det guddommelige med det menneskelige.
Derfor ber vi deg, Herre:
La dette vokslys,
viet til din ære,
brenne videre uten opphør
og fordrive denne natts mørke.
Gi, at det blir tatt imot som søt vellukt
og blander seg med himmelens lys.
Må morgenstjernen finne det brennende,
den morgenstjerne som ikke kjenner nedgang:
Kristus, din Sønn,
som er stått opp fra de døde
og i sin klarhet lyser for menneskeslekten,
han som lever og råder fra evighet til evighet.
℞: Amen.

Tips: Du kan lese hele den kraftfulle påskenattsliturgien her på katolsk.no

Påskenattmessen starter alltid utenfor kirken, ved den hellige påskeilden. Det store påskelyset, Kristus-lyset, tennes så fra påskeilden.
Foto: Lisa McFadden

Alle i menigheten holder små lys laget av bivoks. Når vi går inn i kirken er den helt mørklagt. Kristus-lyset går først inn, og er det eneste som gir lys. Når alle har kommet inn, tenner ministrantene sine lys fra Kristus-lyset. Deretter tenner de lysene til de som står nærmest. Vi igjen tenner lysene til alle rundt oss, og slik tennes flere hundre lys i hele kirken på kort tid.
Som det heter i påskelovsangen:
"Om ilden deles i mange flammer,
svekkes den ikke ved å gi sitt lys i lån til nye lys,
for ilden næres av den smeltende voks
som bidronningen har virket til stoff for denne dyrebare kjerte."
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påskenatt 2022

Kun levende lys lyser opp i kirken helt til Jesus står opp. Da eksploderer kirken i lys, lyd og lukt: Bjellene klinger, røkelseskarene svinger, orgelet spiller og hele menigheten synger av full hals. Vakkert! Sterkt!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påskenatt 2023, St. Olav domkirke i Oslo

JESUS - AGNUS DEI, GUDS LAM: Påskelammet vårt. Han som også er verdens lys. Han er oppstanden, halleluja!
"For oss innfridde han Adams gjeld til den evige Far,
og med sitt dyre blod utslettet han fortidens synd.
Ja, dette er påskefesten
da det sanne Lam blir ofret.
Med dets blod blir de troendes dørstolper vigslet."
Fra Exsultet, påskelovsangen under påskevigilien påskenatt

Lammet vårt fikk nyplukkede påskegule løvetann fra Ingrid (6) i anledning den store dagen, påskemorgen 2014.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2014

Les også:

• Langfredag: Å ære korset - her tar jeg deg steg for steg gjennom den kraftfulle langfredagsliturgien, feiringen av Herrens lidelseshistorie - fra St. Paul kirke i Bergen
• Langfredag: Ave Crux Spes Unica - fra langfredag i St. Olav kirke i Oslo
• Påskeaften: Dagen da Jesus vekker de døde - få med deg en av de vakreste påskeprekenene som noen gang er skrevet

• Ettertanke | Hellige timer før påskemorgen - "Vi er på vei mot de timene da menneskehetens historie snudde – for all tid og all evighet."
• Palmesøndag: Hosanna Filio David - "Når Kirken synger gjennom århundrene, skjønner du at du er en del av noe vakkert, stort og mektig. Tid og rom oppheves når du går inn i den evige tilbedelsen. Det er som en tidsmaskin. Plutselig er du i kontakt med evigheten, med Gud."
• Palmesøndag: Den ensomme kongen - preken av dominikanerpresten Haavar Simon Nilsen
• Skjærtorsdag: Bli her og våk med meg - om det katolske synet på nattverden, med bilder fra skjærtorsdagsliturgien, prosesjonen og tilbedelsen i Getsemane hage (i St. Paul kirke)
• Skjærtorsdag: Med Jesus i Getsemane - fra feiringen i St. Olav kirke i Oslo
• Påskeintervju: Fra ferie til feiring - påskeintervju med meg som stod på trykk i avisen Dagen i 2013
• Les mer om den stille uke/den hellige uke og påskens hellige triduum her på katolsk.no

Ettertanke | Gud tenkte det til det gode

«Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode» (1. Mos 50,20).

Bildet viser maleriet "Cristo crucificado", "Kristus korsfestet", som Diego Velázquez malte i 1632. Maleriet er 249 × 170 cm stort, og viser Jesus i naturtro størrelse. Du kan se det på Museo del Prado.

Foto: Wikimedia Commons

Jeg elsker at boken Genesis, 1. Mosebok, avsluttes akkurat slik den gjør, med Josef som trøster brødrene sine – og meg – ved å si at «Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode» (1. Mos 50,20). Akkurat de ordene er en ekstremt viktig tolkningsnøkkel i Bibelen. Og i livet.

Før ordene falt, hadde Josef gått gjennom grusomme ting. Mange år tidligere hadde brødrene kastet ham i en tom brønn og solgt ham som slave (1. Mos 37,28). Slik havnet Josef i Egypt, som slave i huset til Faraos livvaktsjef Potifar. 

Josefs fall skulle imidlertid fortsatte enda lengre nedover, helt ned i fangehullet, etter at Potifars kone kom med falske beskyldninger mot Josef (1. Mos 39,1-20). I over to år satt Josef urettmessig fengslet, helt til det var blitt rett tid. Guds tid.

Farao hadde nemlig hatt en drøm om sju fine og fete kuer som ble spist av sju stygge og magre kuer, og deretter en drøm om sju tykke kornaks som ble spist av sju tynne kornaks, og «om morgenen hadde han slik uro i seg. Han sendte bud etter alle spåmenn og vismenn i Egypt.» (1. Mos 41,8) Ingen av dem kunne imidlertid hjelpe ham. Det kunne bare Josef (nå 30 år), som ble løftet opp fra fangehullet til hoffet. Josef tydet drømmen: Etter sju år med overflod i Egypt, vil det komme sju uår. Derfor må Farao lagre fra avlingene de neste sju årene, for å kunne mette folket de påfølgende sju uårene.

Farao utroper da Josef til å styre over hele landet, og gjør ham både rik og mektig. Men først og fremst: Gjennom Josef blir utallige mennesker frelst fra sultedøden, inkludert hans egne brødre (1. Mos 42-45). Josef sier da til brødrene: «Men nå skal dere ikke være bedrøvet eller urolige fordi dere solgte meg hit. Det var jo for å berge liv at Gud sendte meg i forveien for dere.» (1. Mos 45,5).

Slik er Herren, den allmektige. Selv når mennesker gjør ondt mot deg, forblir Guds tanker gode. Selv når mennesker bruker sin frie vilje til å trosse Guds gode vilje – altså selve definisjonen av synd – selv da tvinger Gud synden til å tjene hans gode vilje for dem som elsker ham. Dette er typisk Gud. Det er et helt gjenkjennelig historiemønster i Bibelen – og i livet.

Derfor kan Paulus hevde at: «Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje.» (Rom 8,28). Hvordan kan vi stole på at dette er sant? Fordi Gud allerede har bevist det. For snart 2000 år siden gikk Gud inn i vår historie og tok det ondeste vi har gjort – vi drepte Guds sønn – og forvandlet det til det beste som har skjedd; hele verdens frelse. «Det er for underfullt til å skjønne, det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.» (Sal 139,6). Og det er det aller, aller vakreste mysteriet jeg vet.

I salmen «Deg, Herre Jesus, vil vi bekjenne» skriver Børre Knudsen:

«Du tolket korset, du tydet døden,
du gjorde pinen til din kongevei,
for da du viet deg selv til offer,
da måtte våre hender tjene deg.»

Jesu død på korset er den ultimate versjonen av: «Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode» (1. Mos 50,20). Det tenker jeg på når jeg ser Jesus på korset. I og med at Gud allerede har forvandlet det umuligste, må han kunne forvandle alt annet også. Da tør jeg å si som Jesus i Luk 23,46: Far, i dine hender overgir jeg min ånd. Start forvandlingen. Jeg er din.

Første gang publisert her på bloggen 18.8.2023 og i avisen Vårt Land 1.8.2023 da 1 Mos 50,14-21 var dagens bibeltekst.

Ettertanke | Én kropp, én familie

St. Olav menighet er en slags «den universelle kirke i miniatyr».
Her er kristne fra Afrika, Asia, Oceania, hele Amerika og alle deler av Europa. Kirken samler oss til ett i Kristus, på kryss og tvers av landegrenser, aldre og absolutt alle samfunnslag. Nydelig!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Kirken er et stort mysterium. Den er ikke en organisasjon. Den er en organisme. «Vi er alle én kropp», skriver Paulus. 

Kirken er Kristi legeme; en kropp med vidt forskjellige kroppsdeler. Det er spesielt lett å få øye på her jeg hører til – i St. Olav menighet, som er en slags «den universelle kirke i miniatyr».

Her er kristne fra Afrika, Asia, Oceania, hele Amerika og alle deler av Europa. Kirken samler oss til ett, på kryss og tvers av landegrenser, aldre og absolutt alle samfunnslag. Det betyr ikke at alle vi 11 000 kjenner eller forstår hverandre, men vi erfarer at vi er ett i Kristus. Vi er én kropp. Vi har én himmelsk Far, og vi er én familie, som har én mor: Kirken. Enheten i Jesus overvinner alt som ellers skiller oss. «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.» (Gal 3,28)

Dessverre er selvforakt og mindreverdsfølelse tidløse menighetsproblemer. Hva skal vi gjøre med det? Fortell øyet hvor glad du er for at hun ser, og fortell øret hvor takknemlig du er for å ha et sånt øre i menigheten. Kort oppsummert: Gi hverandre gode ord og oppmuntringer. Alle kroppsdeler – helt ned til lilletåen – trenger å bli sett og anerkjent for at de ikke skal føle seg usynlige.

Dessuten: Dersom så mange lemmer skal klare å henge sammen, trengs det solide doser leddbånd, også kjent som kjærlighet. «Kle dere i kjærlighet, som er båndet som binder sammen og gjør fullkommen.» (Kol 3,14)

Paulus skriver mye om hvor viktig det er med oppmuntring: «Trøst og sett mot i hverandre» (1. Tess 4,18) «Dere skal heller oppmuntre hverandre hver dag, så lenge det heter «i dag».» (Heb 3,12-13). 

Slå også opp i 1. Tess 5,14, Heb 10,24-25 og Rom 1,10-12. Deretter: Ikke sitt der og vent på at noen skal oppmuntre deg. Gjør det for noen andre. Si det til dem. Ta kontakt, ring, send en melding, skriv et brev. Vær med og sørg for at kroppen har nok leddbånd, slik at alle kroppsdeler kan kjenne at de hører til og er hjemme. Her i denne kroppen. Her i denne familien. Her i dette mysteriet.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen den 31. mai 2022 da 1 Kor 12,12-18 var dagens bibeltekst.

Les også:

• Ettertanke | Jeg elsker den gamle, arrete kirke
• Kulturdag i St. Olav menighet
• Åpen, levende kirke midt i verdens hverdag
• Hvorfor er du en katolsk kristen?
• Hvorfor blir folk katolikker?
• Hvordan blir jeg katolikk?

En morgenbønn av den hellige Bruno Karteuseren

"Herre, i denne begynnende dagens stillhet 

kommer jeg for å be Deg om sinnsro, visdom og styrke.

 

I dag vil jeg betrakte verden 

med øyne som er helt fylt av kjærlighet. 

Jeg vil være tålmodig, forståelsesfull, mild og klok, 

og se forbi førsteinntrykk, 

se Dine barn slik Du selv ser dem, 

og altså se kun det som er godt i hver enkelt. 

Lukk mine ører for all baksnakkelse, 

bevar min tunge fri for all ondsinnethet. 

Måtte kun de tanker som velsigner forbli i min sjel, 

og måtte alle som kommer i nærheten av meg 

merke Ditt nærvær. 

Kle meg i Din skjønnhet, Herre, 

slik at jeg hele dagen lang åpenbarer Deg. 

Amen."

En morgenbønn skrevet av karteuserordenens grunnlegger, St. Bruno Karteuseren (1030-1101), som har minnedag i dag, 6 oktober.

Oversatt til norsk fra fransk av Ingvild Aavitsland. 

"While the world changes, the cross stands firm."
St. Bruno Karteuseren, også kjent som St. Bruno av Køln

Ettertanke | Utbrent, rykende veke

"Han slukker ikke en rykende veke" (Jes 42,3)
Foto: Flickr/Ryan Thomas-Sontag

Dette er en andakt til deg som kjenner at du egentlig ikke er klar for et nytt år. Du som ikke har kreftene som trengs til å ta inn tyngden av hele det neste året.

Den er til deg som er glad for at Jesus ikke avsluttet talen sin etter «Vær ikke bekymret for morgendagen». Han la også til «for hver dag har nok med sin egen plage» (Matt 6,34). Denne er til deg.

Selv om ordet «utbrent» er nytt, er ikke selve tilstanden det. «Fullstendig utslitt» het det før. Så fikk vi «utbrent». Psykiateren og forfatteren Hans Olav Tungesvik var ikke glad i det ordet. Han var opptatt av å heller kalle det for «uttappet». Fordi et menneske som er utbrent, er som en ødelagt branntomt – mens hvis du er uttappet kan du tappes oppi igjen med nytt vann og nye krefter.

I dagens bibeltekst står det om hvordan Messias kommer til oss lavmælt, ikke med skrik og rop (Jes 42,2). Herren Gud – han som gir pust til alt folket på jorden, han som skapte den veldige himmelen og spente den ut – «han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke», står det. (Jes 42,3). Den Gud tror vi på. Vi tror på Herren Jesus Kristus.

Jesus slukker deg ikke når du er knekt og utbrent. Han blåser deg ikke ut når flammen er redusert til en rykende glo. Han puster varsomt nytt liv i deg.

Når du er tom og uttappet, fyller han deg opp igjen, milliliter for milliliter. «Han fyller ditt liv med det som godt er.» (Salme 103,5)

Eller for å si det med flere av Guds ord: 

«Han frir ditt liv fra graven og kroner deg med godhet og miskunn. 

Han fyller ditt liv med det som godt er, og gjør deg ung igjen som ørnen.

Herren griper inn og frelser, lar alle undertrykte få sin rett. 

Barmhjertig og nådig er Herren, langmodig og rik på miskunn. 

Så høy som himmelen er over jorden, så stor er Herrens nåde mot dem som frykter ham. Som en far er barmhjertig mot sine barn, slik er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham. 

For han vet hvordan vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv. 

Fra evighet til evighet er Herrens miskunn over dem som frykter ham. 

Lov Herren, hele hans skaperverk, på alle steder hvor han rår. 

Min sjel, lov Herren!»

 

(Salme 103, 4 f.f.)

Som en far er barmhjertig mot sine barn, slik er Gud barmhjertig mot rykende veker og brukne siv/liv.

Lov Herren, for den Gud tror vi på. «I ham har jeg min glede.» (Jes 42,1)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 11. januar 2021 da Jesaja 42,1–7 var dagens bibeltekst

Når du er tom og uttappet, fyller han deg opp igjen, milliliter for milliliter. «Han fyller ditt liv med det som godt er.» (Salme 103,5) 

«Den som tørster, skal komme til meg og drikke!» (Jesus i Joh 7,37)

Foto: Laura Ferreira

Du liker kanskje også disse andre ettertankene i samme "familie":

• Ettertanke | Leid, milde ljos - "Det finnes ikke noe ondt vi kan møte som Kristus ikke møter sammen med oss. Det finnes ingen fiende som ikke Kristus allerede har overvunnet. Det finnes ikke noe kors å bære som Kristus ikke allerede har båret for oss, og som han ikke bærer sammen med oss nå." (Pave Johannes Paul II)
  
  
• Ettertanke | Si til de urolige hjerter -  En ettertanke om å leve i usikre tider.
  
  
• Ettertanke | Her i tårenes dal - «Salve Regina» ble skrevet på 1000-tallet. Tusen år senere er den fortsatt en av de høyest elskede bønnene vi har. Fordi: Fremdeles er vi Evas landflyktige barn som trenger å møte barmhjertighet her i tårenes dal – «in hac lacrimarum valle».
  
  
• Ettertanke | Jesus, jeg stoler på deg - Ord kan forvandle virkeligheten. Jeg ser det igjen og igjen, at hvilke tanker jeg tenker, og hvilke ord jeg velger å bruke, har enormt mye å si for hvilken virkelighet jeg lever i. Det er spesielt fem ord som forandrer virkeligheten min, hver eneste gang jeg er smart nok til å huske på dem. Det er disse fem enkle ordene: Jesus, jeg stoler på deg.
  
  
• Ettertanke | Når du har det vondt - Jesus holder. Det har jeg lært. The hard way. "Det helt sentrale i kristendommen er korset, det vil si lidelse. Gud er en med-lider, ikke en som betrakter meg og min situasjon på trygg avstand. Han frelser oss og viser sin kjærlighet i og gjennom lidelse."

Ettertanke | Ned i havets dyp

«Herren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå vår skyld under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp.» (Mi 7,19) Det er dypt, det. Dypere kommer du ikke.
Foto: Randy Tan/Flickr Creative Commons

           

Jeg var fire eller fem år gammel. Fortsatt sitter bevegelsen i armene og hele overkroppen. Ikke minst husker tærne mine den uendelig fine følelsen da vi omtrent stod på tå for å synge så høyt som vi  bare klarte.

«For han har kastet alle mine synder bak sin rygg, bak sin rygg, bak sin rygg.
Han ser dem aldri mer.

Så langt som Østen er fra Vesten er de langt fra meg, er de langt fra meg, er de langt fra meg. Han ser dem aldri mer.»

De små armene våre kastet syndene av all kraft bak Guds rygg, og vi visste at han ser dem aldri mer. 

Riktignok hadde vi ikke helt begreper om hvor langt Østen er fra Vesten, men vi visste at vi bodde på Vestlandet, og at Kina lå i øst. Fra Vesten til Østen er det med andre ord minst så langt som det er å grave seg hele veien ned til Kina fra sandkassen. Altså uendelig langt. Umulig å grave helt ned dit. Man har da litt begreper om avstand selv om man går i barnehagen. Når jeg gir syndene mine til Gud, blir de med andre ord helt borte.

Jeg ante ikke at vi sang Bibelen, men det gjorde vi jo. Det første verset kommer fra profeten Mika: «Herren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå vår skyld under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp.» (Mi 7,19) Det er dypt, det. Dypere kommer du ikke.

Det andre verset er hentet fra Salmenes bok: «Så høy som himmelen er over jorden, så stor er Herrens nåde mot dem som frykter ham. Så langt som øst er fra vest, så langt tar han våre synder bort fra oss. Som en far er barmhjertig mot sine barn, slik er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham.» (Sal 103,11-13) Så høy som himmelen er over jorden. Det er høyt, det. Høyere kommer du ikke.

Så langt som øst er fra vest. Det er langt, det. Uendelig langt, faktisk. Lengre kommer du ikke.

Det jeg lærte, var: Bare gi alt til Gud. Alt det gode. Alt det vonde og onde. Alt. For dette er den Gud vi tror på: «Han frir ditt liv fra graven og kroner deg med godhet og miskunn. Han fyller ditt liv med det som godt er, og gjør deg ung igjen som ørnen.» (Sal 103,4-5)

I dag og alle dager: Må Herren velsigne deg og bevare deg. Må vår barmhjertige Far la ansiktet sitt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 28. oktober 2020 da Mi 7,18-19 var dagens bibeltekst

Den som sitter i Den Høyestes ly
        og bor i Den Allmektiges skygge,
     han sier til Herren: «Min tilflukt og borg,
        min Gud som jeg setter min lit til!»
 Han dekker deg med sine fjær,
        under hans vinger finner du ly.
        Hans trofasthet er skjold og vern.
(Salme 91, 1-4)

Du liker kanskje også:

Ettertanke | Selvransakelsen som gjør fri

Kontemplasjon: Skriftemålets uuttømmelige nåde
Ettertanke | Mea culpa

Ettertanke | Søk Gud i det skjulte

«Gud er der. I det skjulte. Og han er alt du trenger, og alt du lengter etter. Alt.» Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det kan virke litt rart at Jesus er så opptatt av at vi skal faste, be og gi i det skjulte som han er i dag. 

Det er jo bare noen minutter siden han sa (i den samme Bergprekenen) at «dere er verdens lys» som skal settes i en stake, «så det lyser for alle i huset. Slik skal også deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør, og prise deres Far i himmelen!» (Matt 5,14-16)

Så: Hva er det Jesus egentlig vil? At vi skal la menneskene se de gode gjerningene vi gjør, så de kan prise vår Far i himmelen? (Matt 5,16) Eller at vi skal skjule det gode vi gjør, slik som han anbefaler igjen og igjen i kapittel 6?

Jeg tror vi må gå ut fra at han mener begge deler. Det krever imidlertid en enorm ydmykhet å leve med sine gode gjerninger der ute hvor folk kan se dem. Det er skremmende fort gjort at du lurer deg selv til å tro at du er en ydmyk toller når du egentlig, helt uforvarende, har blitt en selvgod fariseer. (Hvis du tenker om deg selv at du er trygg fordi du er enormt ydmyk, så er det iallfall en viss fare for at du ikke er det. Den ekte ydmyke tenker ikke slik.)

Det er ikke ofte Jesus sier «Pass dere for», men det gjør han i dag. Jesus advarer knallhardt mot faren ved å gjøre noe for å bli sett, for å «vise seg for folk».

Det gjør han fordi menneskets ursynd er hovmodet. Denne dødssynden fødte alle de andre syndene inn i verden. I Edens hage var det menneskets hovmodige ønske om å bli som Gud som førte oss alle ut i elendigheten.

Den eneste kjente medisinen mot hovmod, heter ydmykhet. Og det er nettopp det Jesus hjelper oss til å øve på. Ved å gjøre ting i det skjulte hindrer du hovmod, som er den farligste synden.

Men i tillegg: Det ligger store skatter gjemt i det skjulte. Fordi Gud er i det skjulte (Matt 6,6).

«Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer, gjemt på hemmelige steder, for at du skal vite at jeg er Herren, Israels Gud, som har kalt deg ved navn.» (Jes 45,2-3)

Søk Gud i det skjulte. Han vil lønne deg. Og lønnen? Den er Gud selv. Han gir deg seg selv. Det er Gud du finner i det skjulte. Og det er faktisk all lønn du trenger. Å få være alene med den som elsker deg. Finnes det noe bedre enn det?

Gå inn i lønnkammeret og lukk døren. Gi penger i det skjulte. Fast i det skjulte. Be i det skjulte. Da kommer du til å oppdage at du ikke er alene der i det skjulte. Gud er der. Og han er alt du trenger, og alt du lengter etter. Alt.

«Se, du gleder deg over sannhet i mitt indre, du lærer meg visdom i det skjulte.» (Sal 5,8)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 26. februar 2020 da Matt 6,1-6.16-18 var dagens bibeltekst

"Vi rekker våre hender frem som tomme skåler,
kom til oss, Gud, og gi oss liv fra kilder utenfor oss selv.
La våre liv få bære frukt til legedom for andres sår.
Din nådes skaperverk skal skje i tomme hender.
O Gud, all godhets giver: Kom,
ta bolig i vår fattigdom!"
(Svein Ellingsen - lenke til salmen på Spotify med Nordstrand kirkekor)

Det stille rommet

Her er mitt pusterom i hverdagen. En bitteliten gang mellom tre rom innerst i leiligheten. Det er ikke et stort rom, men det er stort nok til å knele ned. Og det er jo alt som trengs. Jeg trenger å ha det sånn - så lett tilgjengelig - sånn at det er i veien (bokstavelig talt). Sånn at jeg snubler over det. Sånn at jeg blir minnet på å be midt oppi alt. Et sted å møte Jesus.

Bønneskammelen er en gave fra en venn. Jeg skulle ønske slike kneleskammeler ble masseprodusert og solgt i Norge, slik at jeg kunne tipse deg om hvor du får kjøpt en, men denne er altså spesiallaget av en norsk møbelsnekker. Jeg er veldig takknemlig for å ha blitt velsignet med denne gaven (som kom overraskende, som sendt fra oven), for Gud vet at jeg trenger et bønnested som jeg kan snuble over. Sånn at jeg blir minnet på å be midt oppi alt. Et sted å møte Jesus.

Her er et fint råd fra Edin Løvås: «Min anbefaling er en minimumsdisiplin, hvor du kanskje setter av syv til ti minutter til andakt og bønn. Det bør helst skje på den tid av dagen når man er mest våken. Når skal man så be lenge? Du skal be lenge når du er i stor nød. Da har du inspirasjon hele veien.»

 

"Give me Jesus" står det på det øverste kortet. Her får jeg hjelp til det.
Et keltisk kors. Et krusifiks med St. Benedikts medalje. Ikoner med Jesus, den hellige familie, den hellige erkeengel Mikael og alle disiplene.

Folk som levde før oss visste at hvis troen vår skal klare å pulsere friskt i hverdagen trenger vi hjelp. Kristen kunst og synlige trosuttrykk former oss utenfra og innover. De minner oss på Gud. De hjelper oss til å løfte blikket, elske Gud og elske hverandre.

Stille i kirken. Pust inn. Pust ut. Hvil i Gud. Lytt. Gå ut og møt verden fylt av litt mer fred.
Hellige øyeblikk. Det går an å finne dem også en travel morgen, midt mellom levering av barn og spurting til jobb. Er du i Akersveien i Oslo, så stikk innom St. Olav domkirke. Selv om du bare har to minutter; det er definitivt verdt det. Sidedøren står åpen hele dagen, sju dager i uka.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Vakker bønn | Attende Domine et miserere

ATTENDE DOMINE: "Hør oss, Herre, og vis miskunn, for vi har syndet mot deg."
Foto: Skjermdump fra YouTube

 

Det er hellig fastetid! En av de vakreste fastehymnene jeg vet er "Attende Domine et miserere", en sunget gregoriansk bønn fra 1600-tallets Frankrike.

Det er vanlig at koret synger versene mens hele menigheten synger omkvedet på denne sterke og nydelige gregorianske hymnen. Vi synger på latin, men kan følge med på den norske oversettelsen i salmeboken. Klikk på bildet under og lytt til "Attende Domine" på YouTube:

http://www.youtube.com/watch?v=t7Glyu7tEWU

Den latinske teksten står i videobildet. Her er den norske oversettelsen som du kan lese mens du lytter hvis du vil:

Attende Domine 

Omkved:
Hør oss, Herre, og vis miskunn,
for vi har syndet mot deg.

1. Til deg, du høyeste konge og alles Frelser,
løfter vi med tårer våre øyne.
O Kristus, hør våre ydmyke bønner.

2. Du som er Faderens høyre hånd, hjørnestenen,
frelsens vei og himlens port,
avtvett våre synders skampletter.

3. Vi bønnfaller din majestet, o Gud.
La ditt hellige øre bønnhøre våre sukk,
og tilgi i din mildhet våre misgjerninger.

4. Til deg bekjenner vi de synder vi har begått:
Med angerfullt hjerte nevner vi våre skjulte feil.
Du vår Frelser, tilgi dem i din godhet.

5. Uskyldig ble du tatt til fange, uten motstand lot du deg føre bort,
og ved falske vitner ble du dømt i de gudløses sted.
O Kristus, bevar dem du har gjenløst.

Melodi og tekst fra 1600-tallet, Frankrike 

Nr. 429 i Lov Herren, katolsk salmebok

LES OGSÅ:

• Ettertanke: Askeonsdagens velsignelse
• Med Askeonsdag i ansiktet og hjertet
• Katolsk faste i Norge i 2013 

Ettertanke | Du velsignede kjærlighet

Nesten som hjerter i et notesystem.
Foto: Takeshi Kawai/ Flickr Creative Commons

Det er noe med dagens bibeltekst som får meg til å tenke på de aller siste sju minuttene av Mahlers tredje symfoni. Femåringen min elsker den sluttsatsen: «Hva kjærligheten forteller meg», som Mahler kalte den. Den har samme grunnstemning som Salme 96.

Og dette er hva Bibelens salme, Mahlers symfoni og kjærligheten forteller meg: At alt kommer til å gå bra til slutt. At alt som har vært feil kommer til å bli rett, og himmelen og jorden vil bli fylt av fryd og fred.

«Hvert menneskes liv er et eventyr skrevet av Guds finger» skrev H. C. Andersen. Det er ikke hver dag det føles sånn, men overraskende ofte. Spesielt når du lytter til Gustav Mahlers intenst vakre sluttsats, så klart. Men livet er et eventyr de andre dagene også.

Både livet og alle eventyr inneholder nemlig tydelige doser slit, mørke, urettferdighet, smerte, uoverstigelige problemer og direkte ondskap. Mye av vår samtidslitteratur nøyer seg med bare det; å være et speil av verden. Eventyret er i stedet et vindu; et vindu inn i den verden du opprinnelig ble skapt for.

Eventyrene har en gjenklang av evangeliet. I likhet med sluttsatsen i Mahlers symfoni forteller eventyrene – og evangeliet – at godhet finnes, både underveis og til slutt.

Det betyr ikke at alt går bra. Definitivt ikke. Det betyr at alt går bra til slutt. Etter at tiden er over. Når evigheten begynner. Derfor kan den store danske eventyrforfatteren skrive at hvert menneskes liv er et eventyr, skrevet av Guds finger. Og derfor kan jeg lytte til Gud, han som er kjærlighet, og til Mahlers kjærlighetssats, og finne den samme tonen. Den samme A-en.

Mahlers sluttsats starter med en fløyte som spiller en forsiktig A. A er kammertonen; grunntonen som alle orkestre stemmer instrumentene etter. Livets kammertone finner du i den stemmen som kommer til deg gjennom tid og rom. Den har hvisket til deg helt siden du ble til: «Jeg er her. Du er elsket.»

Lytt etter A-en fra kjærlighetssatsen. 
Lytt etter tonen fra Himmelen. 
Evangeliets grunntone. 
Den klare tonen av håp.
Finn A-en og stem livet etter den.
Og hvis du trenger hjelp til å finne den: Lytt til «Hva kjærligheten forteller meg».
Deretter er du klar for å synge. 

«Så vakkert jeg kan vil jeg synge for deg, du velsignede kjærlighet 

For alle de mektige stunder av liv som du omfavner meg med 

for alle drømmer som driver av sted 

og for alle lysets sekunder» 

(Ole Paus)

«Syng for Herren, velsign hans navn. Forkynn hans frelse fra dag til dag!» (Sal 96,2)

Første gang publisert 25. april 2017 da Sal 96,1-13 var dagens bibeltekst

HENFØRT: Johannes (5) elsker å lytte til sluttsatsen av Mahlers tredje symfoni: "Hva kjærligheten forteller meg", som Mahler kalte den.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 2017

Lytt til Berlinerfilharmonikerne spille de siste sju minuttene av Mahlers tredje symfoni her på Spotify (Deutsche Grammophon 2002)

Ettertanke | Det gode liv

SKATTEKARTET: Min første ekte bibel, innkjøpt for egne penger i 1985 da jeg var ni år gammel. Rødt skinn med glidelås var det opplagte bibelvalget.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg har et skattekart fra barndommen: Min første ekte bibel, der jeg har tegnet fine streker under bibelversene jeg snublet over. Jeg måtte jo ha et skattekart for å vise vei tilbake til alt gullet jeg fant. 

FINE STREKER: Her fant jeg en skatt:
 Herrens lov gir glede i hjertet.
(Foto fra den gamle bibelen min)

Her er én av skattene mine: 

«Herrens lov er fullkommen, den gir sjelen nye krefter. 
Herrens lovbud er pålitelig, det gir den erfarne visdom. 

Herrens påbud er rette, de gir glede i hjertet. 
Herrens bud er rent, det får øynene til å stråle.» (Sal 19,8-9)

Dette er budskapet som nådde inn til meg: At Guds bud er gode, for de viser veien til Godheten. De «gir glede i hjertet». De «får øynene til å stråle». De «gir den uerfarne visdom». Loven er Skaperens «bruksanvisning til Det gode liv», sånn at jeg slipper å gjøre alle nybegynnerfeilene i boka. Heldige meg!

Guds bud gjør livet lettere, gladere, lysere – fordi de beskytter meg mot ondskapen. De verner meg mot synden, mot det som fjerner meg fra Gud.

Disippelen Johannes skriver rett ut at: «Å elske Gud er å holde hans bud. Og hans bud er ikke tunge.» (1. Joh 5,3) Når jeg elsker Gud, vil jeg gjøre hans vilje. Det sier seg selv. Men det GÅR ikke av seg selv.

Apostelen Peter sviktet Jesus grovt tre ganger på én natt. Etter det spurte Jesus ham tre ganger på én morgen: «Elsker du meg?», og Peter fikk bekrefte sin kjærlighet tre ganger: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.» 

Å være kristen betyr definitivt ikke at du aldri synder, men det betyr at du tar imot hånden fra Han som vil reise deg igjen etter fallene. Det betyr at du lever livet ditt i Guds lys – i Guds kjærlighet, nåde og tilgivelse – og det finnes ikke noe bedre sted å leve enn nettopp der, hos Han som skapte deg for Det gode liv. 

TRE BØNNER FRA SALME 119

Herre, vend blikket mitt bort fra tomhet, gi meg liv på din vei! (v. 37)
Led meg på den stien dine bud viser, for den gir meg glede. (v. 35)
Herre, la din miskunn komme til meg, og din frelse,
slik du har sagt! (v. 41)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. april 2012, da 1 Joh 5,1-3 var dagens bibeltekst, og her på bloggen 20. juli 2013.

MED GULLSKRIFT: Ragnhild er dåpsnavnet mitt (etter min mormor). Aadland er farsnavnet mitt (fra gården Aadland på Stord). Senere ble Høen lagt til da jeg giftet meg i 2002 (fra gården Høen, Singsås i Trøndelag), mens Helena er fermingsnavnet jeg valgte da jeg gikk inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap i 2008 (etter den hellige Helena og min mormor døpt Ragnhild Helena).
Foto: Ragnhild Helena Aadland Høen

Ettertanke | Om å bedra seg selv

Adam og Eva, malt av David Teniers.
Foto: Wikimedia Commons

Du kommer aldri til å bli så god til å lure andre som du er til å lure deg selv. Du kjenner nemlig alle triksene. Ingen vet så godt som deg hva som skal til for å overbevise deg.

Er det noe som ikke er som det skal i livet ditt? Men som du likevel vil? Da er jeg sikker på at du er fullt i stand til å overbevise deg selv om at "det må da være greit å gjøre/tenke dette". Hvis du bare vil, får du det til – for hvor det er en vilje, er det en vei.

Johannes skriver: "Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss" (1. Joh 1,8). Det er fullt mulig å bedra seg selv. Ikke bare er det mulig, det er lett. Fort gjort.

Det kristne synet på mennesket er grunnleggende positivt: Vi er skapt gode. Da Gud skapte mennesket i sitt bilde, så han at det var "overmåte godt".

Men det kristne menneskesynet er også uhyre realistisk. Ting går galt allerede i tredje kapittel når synden kommer til verden. Ordet "synd" på norsk kommer av "å gå i sund", å gå i stykker. Når jeg synder, ødelegger jeg alltid noe – i meg, i andre, i forholdet mellom oss, i Guds bilde i meg, i min likhet med Gud.

De første protestantiske reformatorene lærte at mennesket er blitt gjort grunnleggende ondt av arvesynden, og er fratatt sin frie vilje. De lærte at hangen til det onde er uoverkommelig. Luther mente at mennesket har en "trellbunden vilje". Det er ikke katolsk lære.

Den katolske kirke lærer at mennesket har en fri vilje. Ja, som følge av syndefallet har alle mennesker en "hang til det onde", en concupiscientia, en tilbøyelighet til å gjøre det onde. Men du er ikke dømt til å velge det onde. Du er grunnleggende god. Og du har en fri vilje.

Det er ditt ansvar hvordan du forvalter den frie viljen: Om du bruker den til å lure deg selv, eller til å være i sannheten, til å "vandre i Guds lys".

Du har potensial til å bli et rovdyr. Du har også potensial til å bli det Kirken sier du er kalt til å være: En helgen – det gode mennesket du ble skapt til å være. Hva velger du? Hvilken retning vil du gå i?

Det finnes alltid en vei videre så lenge du velger lyset. For: "dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett." (1. Joh 1,9)

Alt som trengs for å bli en helgen er at du må ville være åpen for nåden, slik at nåden får arbeidsrom – slik at Gud virkelig får slippe til i dypet av deg. Så: Hva vil du?

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 30. juli 2018, da 1 Joh 1,5-2,2 var dagens bibeltekst

Les også her på bloggen:

• Alle kan bli en helgen. ALLE.
• Ettertanke | Slik blir du en helgen

"Every saint has a past
and every sinner has a future."
Oscar Wilde

Om middelaldermagi, katolsk tid og Oslo Middelalderfestival

Middelaldermagisk å få instruksjon i pil og bue.

Jeg sier det rett ut: Jeg er skikkelig glad i middelalderen.

Mye av det kommer av at middelalderen var en tid der Norge var et katolsk land. Jeg føler meg rett og slett hjemme i middelalderens Norge. 

Den katolske middelalderen

Katolsk tro er ikke en fremmed tro i Norge. Det er mine forfedres tro. Det var Den katolske kirke som brakte kristendommen til Norge, og det er denne sterke, vakre, kristne, katolske troen jeg finner igjen i middelalderkunsten, i arkitekturen, i middelalderens språk, i musikken, i katedralene, i tradisjonene og i skikkene fra middelalderen. Når du leser om en norsk kirke at den er "fra middelalderen", står det egentlig "fra katolsk tid i Norge". Det er derfor de er så vakre.

Den norske middelalderkunsten er full av skjønnhet. Her finner du en av bloggpostene mine der jeg skriver om og har bilder fra middelalderens katolske kunst.

Magisk tid

Middelalderen var en katolsk tid - full av eventyr, mysterium og under - i motsetning til den platte, tomme, hedonistiske, sekulariserte tiden vi lever i. I vår tid er det for lite skjønnhet og mirakler, og for få drager og riddere til at jeg blir noe særlig fascinert. 

Ja til mer heroisme, sier jeg. Det er det som må til hvis vi skal få noen flere helgener her til lands. De forrige er fra middelalderen.

"Holiness isn't for wimps." Eller for å si det med en av middelalderens store heltinner, den hellige Klara av Assisi: "Love that does not know of suffering is not worthy of the name." 

Heltene våre

Ingen blir helgener uten heroisk selvforsakelse og en kjærlighetsfull offervilje. Yup, I know, offervilje er ikke helt in i vår tid.  Det finnes knapt som ord lenger, og iallfall ikke som ideal. Exactly my point. 

Vi og kulturen vår formes av, og blir som, de vi ser opp til. I middelalderen var det helgenene som var heltene og heltinnene våre. 

Heltene våre setter retningen for oss. Hva sier vår tids idoler om vår tid? Om hvem vi er? Om hvor vi er på vei? 

Her er mitt stalltips: Vår tid trenger å snu og endre retning. Den trenger omvendelse, rett og slett. Den trenger å vende om. Eller for å si det på latin: Den trenger å convertere. Derfor ber jeg hver dag for Norges omvendelse.

Oslo Middelalderfestival

Forrige helg var hele familien på Oslo Middelalderfestival på Akershus festning - den perfekte, tidsriktige rammen for en middelalderfestival. Vi var der i fjor også, og begge gangene har det vært like fantastisk gøy. Festivalen har ikke noe kristent fokus, men når de små ridderne på ridderskolen kneler ned og høytidelig svarer ja til at de vil forsvare de hjelpeløse, og bekjempe ondskap og urett, så er det ikke akkurat gudløse idealer eller et sekulært språk de blir preget av ;)

Middelalderfestivalen byr på utrolig mye spennende: Ridderskole, prinsesseskole, pil og bueskyting, knekter, skalder, rustninger, stort middelaldermarked, arkeologisk utgraving for barna, fletting, forestillinger, gjøglere, kampoppvisninger, konserter, omvisninger, foredrag, flammeshow, trubadurer, dukketeater, sang, harpespill, forestillinger, store slag og mye mer.

Neste år også

Under her finner du en del bilder fra Middelalderfestivalen i år og i fjor. Hvis du blir inspirert til å bli med neste år, kan du holde av datoen i kalenderen din allerede nå. Neste års festival er nemlig 24.-26. mai 2019. Den står allerede merket av i min kalender :)

Høydepunktet for Ridder Maria (4): Å knele ned for selveste kongen etter fullført ridderskole.

Kongen spør: «Lover du å beskytte de hjelpeløse?» Maria: «Ja.»
«Lover du å bekjempe ondskap og urett?» «Ja.»
«Lover du å ære og hedre kongen?» «Ja.»
«Da erklærer jeg herved at du er en ekte ridder!»

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Ridder Ingrid (10) til "hest" med lanse.

Ridder Maria til rullende hest på ridderskolen.

Middelaldermarkedet er stort og spennende, med mange håndlagde produkter. Eller vil du kanskje kjøpe stoff og mønster til å sy et middelalderkostyme selv? Eller ferdigsydde middelalderklær? Du finner det her. I fjor fikk barna noen kule skjold. I år fikk Johannes (6) en drikkeflaske i lær, og Maria (4) fikk en prinsessetryllestav. En magisk fin dag  

Klart man blir glad av å få en så fin, håndlagd drikkeflaske av lær! Flasken er vokset seks ganger med bivoks på innsiden, og to ganger på utsiden. Veldig kul.

Stas å få opplæring i sverdbruk!"Since it is so likely that children will meet cruel enemies, let them at least have heard of brave knights and heroic courage, otherwise you are making their destiny not brighter, but darker." (C. S. Lewis)

Oversatt: "Siden det er så sannsynlig at barn vil møte onde fiender, så la dem i det minste ha hørt om tapre riddere og heroisk mot, ellers gjør du ikke skjebnen/fremtiden deres lysere, men mørkere." (C. S. Lewis)

Konsentrert Olav bueskytter (8).


"Fairy tales, then, are not responsible for producing in children fear, or any of the shapes of fear; fairy tales do not give the child the idea of the evil or the ugly; that is in the child already, because it is in the world already.

Fairy tales do not give the child his first idea of bogey. What fairy tales give the child is his first clear idea of the possible defeat of bogey. The baby has known the dragon intimately ever since he had an imagination.

What the fairy tale provides for him is a St. George to kill the dragon. Exactly what the fairy tale does is this: it accustoms him for a series of clear pictures to the idea that these limitless terrors had a limit, that these shapeless enemies have enemies in the knights of God, that there is something in the universe more mystical than darkness, and stronger than strong fear."

G. K. Chesterton, fra Tremendous Trifles (1909)

Morsomme kampoppvisninger, sol, 28 grader, middelaldermagi og glade barn. Til å bli lykkelig av.

Bildene over her er fra i år. Bildene under her er fra i fjor.

Fra middelalderfestivalen i fjor. Stort middelaldermarked! Maria sikret seg et stilig, håndlagd skjold. Hvis du liker keltisk, kristen kunst, finner du en del av det på middelaldermarkedet.

Ingrid og Maria på prinsesseskole med Dronning Eufemia og munken Marius i fjor. Dette er øvelsen "Saftus Drikkus"/høybåren saftdrikking. I tillegg lærer man etikette og kotyme, sitting og ligging på en ert av gull, royal dåning, samt "pompøs og beskjeden prinsessesang". Og hele tiden ler og ler vi. 

Veldig stas å få prøve en ekte rustning. Den var tung!

Hvert år er det arkeologisk utgraving for barn. Kjempespennende!

Du liker kanskje også:

• Katolske smykker | Maria-monogram fra middelalderen
• Hvis du klikker her, får du opp alle de 28 bloggpostene som er tagget med Middelalderen (i kronologisk rekkefølge, de nyeste først)