Ettertanke | Den hellige skriftefaren i Ars

St. Jean-Marie Vianneys tro ble formet under den franske revolusjonens terror og forfølgelser. Han ble en sogneprest som med klippetro fikk vekket hundretusener til et nærmere gudsforhold.

Slutt med all hardhet og hissighet. Si bare det som er godt. La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Dagens bibeltekst fungerer effektivt som skriftespeil. 

Et skriftespeil hjelper hukommelsen til å ransake samvittigheten før du tar imot skriftemålets sakrament. Skriftespeilene tar utgangspunkt i de ti bud, slik at du systematisk kan identifisere syndene dine – i tanker og ord, gjerninger og forsømmelser.

Hvorfor i all verden vil noen gjøre noe så ubehagelig som dette? Fordi sannheten er det eneste som kan sette deg fri. Synden ødelegger og binder deg enten du erkjenner den eller ikke. Hvis du har fått betennelse i et brannsår, er det en dårlig idé å skjule pusset og late som du er frisk. Den eneste måten å bli fri(sk) på, er å få renset sårene. Det blir du faktisk ikke nedtrykt av. Du blir helbredet. Skriftemålet gir fryd og fred og en frisk start.

I dag, 4. august, feirer vi minnedagen til en av Kirkens aller største helgener gjennom tidene; den hellige Jean-Marie Vianney (1786-1859). Han er helgenen som ofret seg fullt og helt for sine skriftebarn, med 12 til 18 timer i skriftestolen hver dag. Livet til denne fascinerende presten er ganske enkelt utrolig. Dette er sognepresten som med klippetro fikk vekket hundretusener til et nærmere gudsforhold.

St. Jean-Maries tro ble formet under den franske revolusjonens terror og forfølgelser – i et trofast hjem som ble et tilfluktssted for prester som var på flukt. Sju år gammel ble han preget av synet av hemmelige messer som ble feiret i ly av nattemørket ute i skogen eller i forlatte låver. Han kjente seg tidlig kallet til å bli prest.

I 1818 ble Jean-Marie sendt som sogneprest til Ars, en forsømt landsby med 230 innbyggere, hvor alkoholmisbruk, søndagsarbeid, utukt og religiøs likegyldighet hadde utryddet alt kirkelig liv. Fra nå av ble han kjent som Curé d'Ars, «sognepresten i Ars». Jean-Marie forble i Ars i over førti år, og tjente Guds folk av hele sitt hjerte. Han levde stort sett av kalde poteter og melk, og sov bare tre-fire timer hver natt, ofte avbrutt av uvanlige fenomener; stadige angrep av djevelen, mange regelrett fysiske, og utallige av dem bevitnet av andre mennesker.

Curé d'Ars ble viden kjent for sine profetiske evner og sin helt ualminnelige innsikt i sjelene og hjertets hemmeligheter. Det var som om sjelene ble gjennomsiktige for øynene hans. Curé d'Ars ble også kjent som undergjører, og den isolerte landsbyen ble et valfartssted. Blant de titusener som hvert år kom til ham, var prester og biskoper, munker og nonner, aristokrater, intellektuelle, arbeidere og bønder.

Natt til den 4. august 1859 døde Jean-Marie Vianney (73). Da kisten ble åpnet ti år senere, var legemet hans mirakuløst like friskt. I dag hviler relikviene i et glasskrin i Ars. Det tok ikke lang tid før paven kunne fastslå at sognepresten i Ars var en helgen, «skytshelgen for alle sogneprester i hele verden».

Her er tre kjente sitater av Curé d'Ars, St. Jean-Marie Vianney: 

• «Hvis vi eide en ekte, gjennomtrengende tro slik som helgenene, ville vi se Vår Herre slik de gjorde.» 
• «Ikke prøv å behage alle. Prøv å behage Gud, englene og de hellige – de er ditt publikum.» 
• «Herren er mer utålmodig etter å tilgi våre synder enn en kvinne er etter å bære babyen sin ut av et brennende hus.» 

Så løp ut av brannen – og bli fri!

Første gang publisert her på bloggen 04.09.23, og i avisen Vårt Land 03.08.2023 da Ef 4,29-32 var dagens bibeltekst.

Heftet "Den hellige Jean-Marie Vianney - sognepresten av Ars" får du kjøpt for bare 30 kroner hos St. Olav forlag. Anbefales!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Vil du lese mer om Curé d'Ars, St. Jean-Marie Vianney? 

• Helgenbiografien på katolsk.no er fin. Den biografien ligger også inne som "Dagens helgen" i appen Katolsk.
• Jeg kan også varmt anbefale heftet "Den hellige Jean-Marie Vianney - sognepresten av Ars" til bare 30 kroner som du får kjøpt hos St. Olav forlag.

Vil du lese mer om skriftemålet? 

Klikk her for å få opp alle bloggposter som er tagget med Skriftemålet.

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Ascension (@catholicfaithformation)

Ettertanke | Når bølgene slår over ripa

 Jeg har sluttet å håpe på stillere vær. «Sjømannen ber ikke om medvind. Han lærer seg å seile.» (Gustav Lindborg).
Foto: Henri Bergius/Flickr Creative Commons

Når vi bruker ordet «fred» på norsk, mener vi gjerne «ikke krig» eller «indre ro». Bibelens ord for fred derimot, shalom, inneholder mye mer enn det. Shalom kan oversettes med fred, helhet, sunnhet, velvære, ro, trygghet.

Guds shalom er annerledes enn menneskers fred. Jesus sier: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.» (Joh 14,27) 

Shalom kommer fra tillit til Gud (Jes 23,6). Det er en type fred som er uavhengig av de ytre omstendighetene.

Den gang Herren gav beskjed om at israelsfolket skulle velsignes med den aronittiske velsignelsen, var de på vei inn i en krig. Likevel skulle Aron be: «Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!» (4. Mos 6,26) Selv midt i kampen skulle folket få en indre fred som sprang ut av Herrens nærvær. Gud trengte ikke å vente til alt var over. Han gav shalom som en gave midt i striden. Det gjør han fortsatt.

«Sjømannen ber ikke om medvind. Han lærer seg å seile.» (Gustav Lindborg). Jeg har sluttet å håpe på stillere vær. Det er bare de som er framme i himmelen som er den seirende kirken. Vi som lever her på jorden er den stridende kirken. Vi må stå i mange kamper hvis vi vil være trofaste mot det som er sant, rett, godt og etter Guds hjerte. Men han krever ikke suksess av oss. Han krever bare et villig og trofast hjerte. Og Jesus vil gi deg sin fred – midt i alt – midt i stormen, også når bølgene slår over ripa og det ser ut som båten går ned. Også da er han med. Han er vår fred.

Hva vil jeg velge i dag? Vil jeg se meg blind på konfliktene og stresset rundt meg, eller vil jeg ta imot Guds shalom? Det er mulig å ha dyp fred i hjertet, selv mens vi står i alt det kaoset som livet består av. «For han er vår fred» (Ef 2,14). «Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.» (Fil 4,7)

Jeg ber om at du skal få gå inn i denne dagen i Guds fred, i tillit til Han som har all makt i himmelen og på jorden. «For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.» (Jer 29,11)

Ikke la djevelen knekke deg. Stå ham imot, fast i troen (1. Pet. 5,9). Ikke la noen eller noe få ta fra deg din fred, din styrke og din glede i Herren. 

Start dagen slik som både Martin Luther, Den katolske kirke og Den ortodokse kirke anbefaler: Tegn deg med korsets tegn. Innvi deg selv og dagen din til fredens Gud. Du tilhører den korsfestede og oppstandne Herren Jesus Kristus. Minn deg selv på det over hele kroppen. Det er i hans kraft at du skal gå ut og møte denne dagen.

Ta på deg Guds fulle rustning ved å tegne deg med korsets tegn, gjerne helt fra pannen til tærne, og fra skulder til skulder. «I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Herre, du er min tilflukt. Du er min fred.» Gå så ut i denne dagen, velsignet.

Herren velsigne deg! Herren bevare deg! Herren la sitt ansikt LYSE over deg så du ser det. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg sin kraft, sin nåde og sin FRED som overgår all forstand.

Blås i stormen, for du er hans. Du er hans høyt elskede. Det er det eneste som betyr noe. Alt annet er details.

Pax vobiscum! Gå i fred og tjen Herren med glede!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 22. april 2023 da Hebr 13,20-21 var dagens bibeltekst

Ettertanke | Den brølende løven

LØVEN AV JUDA: I Johannes Åpenbaring står Jesus frem både som Lammet og som Løven. Han er ikke en tam løve. Han er en løve som brøler. Når Jesus åpenbarer seg for Johannes, er det med en stemme «mektig som en basun».

Foto: copyright © Saint Mary’s Press, used by permission

Noen ganger kler djevelen seg ut som det han var før fallet: Lysets engel. 

Selv om han ikke lenger utstråler Guds lys, kan han like fullt være tiltrekkende. Forførende. Tiltalende. Fristende. Overtalende. Så manipulerende at du knapt merker hvor djevelsk han egentlig er. Før etterpå. Når ting er gått i stykker. «Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller!» sier Paulus, før han fortsetter: «Gud er trofast, han vil ikke la dere bli fristet over evne. Nei, når dere blir fristet, vil han vise en utvei, slik at dere kan holde ut.» (1. Kor 10,12-13). Stol på det. Se etter utveien.

Andre ganger er djevelen slik Peter skriver: «Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke.» (1. Pet 5,8) Når du er under direkte, åpent angrep er det lettere å skjønne hva som skjer. Like fullt er det skummelt – å stå der og se djevelskapen midt i øynene. Fullt angrep midt i ditt eget liv. Peters råd er klart. Han sier ikke: «Gi opp og løp.» Han sier: «Stå ham imot, faste i troen». (1. Pet 5,9)

Faste i troen på hva? På at det går bra? På at det ikke er noe å være redd for?

Faste i troen på at det finnes en sterkere løve (1. Mos 49,9). Løven av Juda. Den seirende. «Gråt ikke! For løven av Judas stamme, Davids rotskudd, har seiret.» (Åp 5,5)

I Johannes Åpenbaring står Jesus frem både som Lammet og som Løven. Han er ikke en tam løve. Han er en løve som brøler. Når Jesus åpenbarer seg for Johannes, er det med en stemme «mektig som en basun», «øynene var som flammende ild, føttene som bronse glødet i en ovn, og røsten var som bruset av veldige vannmasser. I høyre hånd holdt han sju stjerner, og fra munnen gikk det ut et skarpt, tveegget sverd. Ansiktet var som solen når den skinner i all sin kraft.» (Åp 1,10 ff)

Ikke la deg lure av djevelen. Verken når han later som han er en engel eller når han later som han er Løven. Uansett hva du går gjennom av fristelser og angrep, er løsningen én: Gå til Jesus. Stol på Jesus.

Alt, hele vår framtid, ligger i hendene til Kristus Pantokrator, Allherskeren. Han er den første og den siste og den levende!

«En kort tid må dere nok lide, men all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere, gi dere kraft og styrke og stille dere på fast grunn. Makten er hans i all evighet. Amen.» (1. Pet 5,10)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 25. februar 2023 da 1. Korinterbrev 10,10–13 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

Likte du denne teksten? 

Da får du nok også noe ut av ettertanken "Vil du være Gud?" som handler om fristelser, prøvelser og dyden selvbeherskelse.

Ettertanke | Vil du være Gud?

"Lent is a time for drawing near to Christ by listening to the Word of God and celebrating the Sacraments." Pope Francis

"Fastetiden er en tid for å komme nærmere Kristus ved å lytte til Guds Ord og feire sakramentene." Pave Frans

Fastetiden og ørkenen henger nøye sammen. Mens fastetiden er prøvelsenes tid, er ørkenen prøvelsenes setting. Både for israelsfolket, Jesus og deg.

Det er direkte overføringsverdier mellom israelsfolket som prøves i 40 år i ørkenen, Jesus som prøves i 40 dager i ørkenen og det du selv utsettes for i dag, i denne 40 dager lange fastetiden. Alle fristelser og prøvelser – både i Bibelen og i ditt eget liv – handler dypest sett om å bekjempe lysten til å motsette seg at Gud skal være Gud. At Herren skal være herre i ditt liv, rett og slett.

Det bibelske budskapet er at livet ditt blir bedre hvis Gud får være gud, enn hvis du skal være det. Mennesker er skikkelig dårlige til å være gud. Da går ting til helvete. Vi har det best når vi får være mennesker.

Jesus sier: «Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud.» (Joh 14,15) Dypt nede i selv det frommeste mennesket bobler det imidlertid en urlyst til å følge Guds regler når det passer deg og dine egne regler når det passer bedre. I hverdagen merker du gjerne ikke så mye til det. Verre blir det i ørkenen.

Israelsfolkets ørkenopphold handlet om at Gud ville «prøve deg og få vite hva som bodde i ditt hjerte, om du ville holde hans bud eller ikke.» (5. Mos 8,2) Hva som virkelig bor i deg og hvor trofast du egentlig er mot Gud oppdager du først når du er i ørkenen – når du blir utsatt for harde prøvelser fra Gud (slik som Israelsfolket) og heftige fristelser fra djevelen (slik som Jesus). Før Jesus ble fristet av Satan, hadde han fastet og bedt i 40 dager. Faste og bønn gjør deg bedre rustet til å stå imot det onde og den onde.

Fastetidens askese går ikke ut på at vi kutter ned på dårlige ting. Skadelige ting skal vi jo forsake hele året! Askesen handler om å avstå fra gode ting: Du spiser mindre mat og avstår i tillegg fra gode ting som for eksempel kjøtt, vin, sjokolade. Slik bygger du dyden selvbeherskelse som du trenger den dagen du blir utsatt for fristelser fra ting som fremstår som gode for deg, men som du vet at Gud sier nei til.

Vil du la Gud være Gud? Da er oppskriften denne: Å «holde Herren din Guds bud så du går på hans veier og frykter ham.» (5. Mos 8,6) Det er ikke lett. Det har det aldri vært – hverken i Edens hage, i Israels ørken eller i Norge anno 2023. Men det hjelper å ta imot fastetidens velsignelser! Du blir fri av å gå til skriftemål. Du blir fri av å gi. Det hjelper å faste. Det gjør underverker å ta imot Jesus i nattverden. Og det hjelper veldig å lese i Guds Ord og å be. «Be uavbrutt» anbefaler Paulus (1. Tess 5,17). Så be!

I fastetidens ørken ber jeg med den hellige Birgitta av Vadstena: «Herre, vis meg veien og gjør meg villig til å gå den.»

«Salig er det mennesket som holder ut i fristelser. For når han har stått sin prøve, skal han få livets seierskrans, som Gud har lovet dem som elsker ham.» (Jak 1,12)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 24. februar 2023 da Jakob 1,12–16 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen

Ettertanke | Den ondes brennende piler

“The greatest modern error is not to proclaim that God died, but to believe that the devil has died”sier den katolske filosofen Nicolás Gómez Dávila. Klostrene er åndelige høyborger i kampen mot den onde. Her: Den benediktinske klosterøya Mont Saint-Michel i Normandie. (Jeg var der i 2014. Fantastisk sted! Det er en av de over 200 bloggutkastene som står på vent...) 

Foto: Shawn Harquail, Flickr Creative Commons

Vår kultur har til en stor grad erstattet begrepene «rett og galt, godt og ondt» med «lurt og ikke så lurt». Det tror jeg ikke er så lurt. Det tror jeg rett og slett er dumt – ja, galt – fordi det gjør oss mer sårbare for synden. Synden er en realitet, ikke en teori.

Alle mennesker bærer arvesyndens grunnskade i sitt hjerte og alle kan falle for det onde og Den onde. Noe av det farligste med vårt samfunn i dag er kanskje at vi later som om synden og djevelen ikke finnes – og at de av oss som vet at synden er en realitet, er så hovmodige og/eller lettlurte at vi ikke tenker på djevelen som en reell trussel. Det gjør oss alle langt mer utsatt for den ondes angrep. I dag og alle dager må vi be som Jesus lærte oss: Fri oss fra det/den onde!

Hvis vi ikke tar vår tilflukt til Gud og ber om hans beskyttelse fra det onde, kan vi selv bli den som utøver synd/ondskap – før vi vet ordet av det. For alle som faller i synd, også alvorlige synder, dødssynder, finnes det en vei videre. Den veien går om skriftemålet, som er et av helbredelsens sakramenter. Skriftemålet er ikke et sted der Jesus står med pekefingeren og sier fy. Det er et hellig sakrament der Jesus står med åpne armer og sier kom.

«Gjenstanden for Guds harme er synd, ikke synderen» vektlegger den katolske biskopen av Trondheim, Erik Varden. Poenget er at uansett hvem du er, uansett hvilken fortid du har, kan du fortsatt bli en helgen. Det vil si: Du kan bli den personen Gud skapte deg til å være. Hel. Helliggjort. Gjenskapt i Guds bilde.

Her er mitt favoritt-triks når kampen er hard, nederlagene står i kø, og oppgaven med å la Gud gjøre meg til en helgen er så latterlig, smertefull og absurd at jeg vil ikke: Da tenker jeg på Hellig Olav. Når Gud kunne lage en helgen ut av en viking, må det være håp for meg også. 

«La ingen sørge over at han har falt igjen og igjen, for tilgivelsen har stått opp igjen fra graven» sier den hellige Johannes Krysostomos. Alle helgener vitner om denne ene tingen: At ALT er nåde.

Har du krigssår fra synd? Ikke bli liggende på slagmarken. Reis deg. Gå til legen (altså: gå til skriftemål), få nåde og helbredelse og ta opp igjen kampen. Ikke gi opp. Strid troens gode strid! Husk: «Herren gleder seg over hvert minste lille steg du tar.» (St. Frans av Sales)

«Grip framfor alt troens skjold; med det kan dere slokke alle den ondes brennende piler. Be til enhver tid, i Ånden!» (Ef 6,10 f)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 30. juli 2021 da Sal 32,1–11 var dagens bibeltekst.

«Gud har skapt helgener utav langt verre folk enn deg».
Mark Hart, katolsk forkynner og forfatter 
Foto: Catholic Link

"The struggle is the sign of holiness.
A saint is a sinner that keeps trying."
St. Josemaria Escriva

Foto: The Culture Project på Instagram 

"Every saint has a past

and every sinner has a future."

Oscar Wilde (konverterte til Den katolske kirke på dødsleiet)

"Let no one mourn that he has fallen again and again, for forgiveness has risen from the grave."
St John Chrysostom

Foto: Fransiscan Foundation for the Holy Land 

"Confession is a place of victory."
Father Mike Schmitz (les ham si mer om dette her)

"We are not the sum of our weaknesses and failures.We are the sum of the Father's love for us."
Den hellige pave Johannes Paul II

"Do not be afraid to be the saints of the new millennium!"
Den hellige Johannes Paul II

"To be saints is not a privilege for the few, but a vocation for everyone."
Pave Frans

"Become who you are."
Den hellige Johannes Paul II

"The Lord delights in every little step you take."

St. Frans av Sales

"He restores my soul."
Salme 23,3
Foto: Chickadee Art, Pinterest 

"May we know You more clearly, love You more dearly, and follow You more nearly, day by day."

Den hellige Richard av Chichester (1197-1253)

Les også:

Ettertanke | Ned i havets dyp

Ettertanke | Om å bedra seg selv

Ettertanke | Selvransakelsen som gjør fri

Ettertanke | Avsky det onde

Kontemplasjon: Skriftemålets uuttømmelige nåde

Ettertanke | Ta ditt kors opp

Sankt Olav tok korset så grundig opp at du fortsatt finner avtrykk av det, både i det korstegnede flagget vårt, og i Norges riksvåpen der olavsøksen fremdeles befinner seg.

«Kristenliv er alltid en kamp. Bibelen sier at den troendes liv er krigstjeneste: å kjempe mot den onde ånd, å kjempe mot Det onde [jf. Ef 6,10–20]» sier pave Frans. Derfor trenger vi å be hver dag: Sed libera nos a malo. «Og fri oss fra det onde.»

Mot denne bakgrunnen gir det mening at Jesus er så tøff i ordbruken som han er i dag, der han krever at etterfølgerne hans må «fornekte seg selv» og «ta sitt kors opp og følge meg».

Hva betyr det? Den første holdningen som Jesus krever, er «å fornekte seg selv» hver dag. Med det menes ikke en overfladisk endring, men en omvendelse på dypet av mentalitet og verdier. 

Den andre holdningen er å «hver dag ta sitt kors opp». Det dreier seg om tålmodighet og utholdenhet; å holde ut prøvelser og daglige plager. Men det handler også om å bære den lidelsen som kampen mot det onde medfører, sier pave Frans.

Kort sagt etterspør Jesus denne grunnholdningen: At du trofast følger Guds kall for ditt liv, også når det koster. Til og med når det koster alt. Der finner du den dypeste gleden. I Guds vilje for ditt liv. Korset er et hellig tegn på Guds trofaste kjærlighet.

«La oss ikke dras med til den andre side, ikke gi etter for Den onde, som frister. Så om vi vil være Jesu disipler, må vi altså ta etter ham og av kjærlighet til Gud og vår neste bruke oss selv uten forbehold» sier pave Frans.

Vil du leve et liv i Kristi etterfølgelse? Da går det ingen vei utenom korset. St. Augustin sier rett ut: «Gud hadde én sønn på jorden uten synd, men aldri én uten lidelse.» ‎

Pave Benedikt XVI utdyper: «For å modnes, for å bevege seg fra en overfladisk fromhet til dyp enhet med Guds vilje, må mennesket prøves. Som druesaften må gjære for å bli edel vin, trenger mennesket renselser og forvandling.»

For å holde ut i prøvelsene trenger vi det kirkefedrene kaller perseverantia – den vedvarende utholdenheten. Og når ting ikke er til å holde ut, når korset er så tungt at du ikke klarer å bære det, så trenger du en Simon av Kyrene – han som hjalp Jesus å bære korset da det ble for tungt for ham (Matt 27,32). Kanskje blir du en Simon for noen i dag?

Jesus sier: «For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det.» (Luk 9,25) På denne dagen for 991 år siden, den 29. juli 1030, gav Hellig Olav sitt liv for Jesus og for sitt folk – for Norge som et kristent land. Sankt Olav tok korset så grundig opp at du fortsatt finner avtrykk av det, både i det korstegnede flagget vårt, og i Norges riksvåpen der olavsøksen fremdeles befinner seg.

I dag takker jeg Gud for Hellig Olav og for de tusener av prester og troende i Norge som gjennom over tusen år har tatt sitt kors opp og fulgt Jesus trofast, med glede og iver. Jeg ber om at det må bli mange, mange flere som gjør det. Bli med og be du også. Be for Norges omvendelse! Hver dag!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 29. juli 2021 da Luk 9,23–26 var dagens bibeltekst

Pilegrimsprosesjon til det katolske kapellet på Stiklestad 28. juli 2021.

Biskop Erik Varden prekte.

Victoria tok fermingsnavnet Benedictus da biskop Erik Varden tok henne opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap på Stiklestad 28. juli 2021.

Også Mildrid ble tatt opp Den katolske kirkes fulle fellesskap på Stiklestad 28. juli 2021. Hun tok fermingsnavnet Therese. Presteseminarist Mathias Bruno Ledum var hennes fadder, mens jeg altså fikk den store gleden av å være Victorias fadder. Victoria er bloggens fjerde "fadderbarn". Det vil si: Hun er den fjerde som har spurt meg om å være fadder ved opptakelsen fordi hun fant meg gjennom bloggen. Inspirerende! Victoria fant Jesus og Den katolske kirke langs pilegrimsveien til Santiago de Compostela. Eller kanskje er det riktigere å si at Jesus fant henne der. Uansett: En stor, stor glede hver gang noen finner veien helt hjem til Moderkirken.

Foto: Gaute Aune Aurdal, luthersk sokneprest på Stiklestad
Alle andre foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Etter messen var det grillselskap på gressplenen utenfor kapellet. Fantastisk med så mange munker og nonner på plass! Og et helt fugleberg med unge pilegrimer der i bakgrunnen - halleluja!

I dag takker jeg Gud for Hellig Olav og for de tusener av prester og troende i Norge som gjennom over tusen år har tatt sitt kors opp og fulgt Jesus trofast, med glede og iver. Jeg ber om at det må bli mange, mange flere som gjør det. Bli med og be du også. Be for Norges omvendelse! Hver dag!

Ettertanke | Jeg har fått all makt

Det kommer alltid til et punkt der du har gjort alt du menneskelig kan gjøre, og så må du overlate resten til Gud. Det blir sagt om Pave Johannes XXIII at han ba i sin kveldsbønn: «Det er din kirke, Gud. Jeg går og legger meg.»

Da jeg var barn, hadde jeg to favorittvers i Bibelen. Jeg lærte begge utenat – eller «i hjertet» som engelskmennene kaller det. Der er de fortsatt. I hjertet. 

Det første bibelverset var Joh 3,16, «Den lille bibelen», selve kjernen i den kristne tro. Det andre var Matt 28,18-20, misjonsbefalingen.

«Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden» sier Jesus i misjonsbefalingen, og jeg elsket det. Det er en Gud jeg kan tro på og stole på og gi hele meg til. Det betyr også: Gud er Gud, så det slipper jeg å være. Jeg er ikke allmektig. Min jobb er å være et menneske og gå på Herrens veier. Gud forventer at jeg gjør alt jeg kan, men ikke mer enn det. «For han vet hvordan vi er skapt, han husker at vi er støv.» (Sal 103,4)

Det betyr: Jeg gjør mitt beste. Deretter overlater jeg resten til Den Hellige Ånd og Guds nåde. Jeg gjør det jeg kan, og så gjør Kirken resten.

Ingen av oss er eneveldige. Bare Gud er allmektig. Det er en bibelsk sannhet som også paver trenger å leve i for å kunne overleve med ansvaret de har.

Paven har mange titler. Den tittelen som den hellige pave Johannes XXIII (1881-1963) likte best og brukte mest, var Guds tjeneres tjener (Servus Servorum Dei). Det blir sagt om ham at han ba i sin kveldsbønn: «Jeg har gjort mitt beste i din tjeneste i dag. Det er din kirke, Gud. Jeg går og legger meg.» Det kommer alltid til et punkt der du har gjort alt du menneskelig kan gjøre, og så må du overlate resten til Gud.

Dette vet jeg iallfall: Aldri, aldri la Djevelen ta fra deg motet. «For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.» (2. Tim 2,7). 

Guds motstander vil at du skal stirre deg blind på alt som går galt, og tro at det er Djevelen som vinner. Men det er ikke sant. Det er Jesus som har all makt i himmelen og på jorden. Uansett hvor mørkt ting ser ut: I Guds hender kan du hvile med hele din tyngde. «Mens verdens riker stiger og de synker, går Kirken mot fullkommenhetens vår» (Ronald Fangen).

I Apg 1,8 sier Jesus: «Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» En av Kirkens eldste skuddbønner er derfor denne: Veni, Sancte Spiritus. Det betyr: Kom, Hellige Ånd.

Den katolske kirke ber oss om å påkalle Den Hellige Ånd hver dag, og særlig ved begynnelsen eller slutten av alle viktige gjøremål. I dag, 3. pinsedag, ber jeg med en av Kirkens pinsebønner: «Kom, Hellige Ånd. Fyll dine troendes hjerter, og tenn i dem din kjærlighets ild.» Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 25.05.2021 da Matt 28,16–20 var dagens bibeltekst

Ettertanke | Maria og djevelen

"Maria som Kvinnen i Åpenbaringen" av Peter Paul Rubens (1577-1640).
Du kan lese om dragens (djevelens) raseri mot Kvinnen (Maria) i Johannes Åpenbaring, hele kapittel 12.

"Et stort tegn viste seg på himmelen: en kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet. Også et annet tegn viste seg på himmelen, en stor, ildrød drage med sju hoder og ti horn." (Åp 12, 1-2)

I midten av bildet holder kvinnen (Maria) guttebarnet (Jesus) mens hun står på månen og tramper på syndens slange. (Kirken ser på 1. Mos 3,15 som en profeti om hvordan Kvinnens/Marias ætt vil knuse slangens hode). Til venstre i bildet kaster erkeengelen Mikael og hans englehær ut dragen med sju hoder (Satan) og de andre demonene (Åp 12,9). Øverst gir Gud Faderen instruksjoner til en engel om å plassere to vinger på jomfruens skuldre (Åp 12,14).

Klikk på bildet for å se det i større format.
Foto: The J. Paul Getty Museum, Los Angeles, Open content

Mange tenker på djevelen som en slags «jevnbyrdig motsats til Gud». Det er han ikke. Djevelen er bare en fallen skapning. Hans motsats er ikke Gud, men skapningen Maria. Det er derfor djevelen hater henne så intenst (Åp 12).

Kirken lærer at djevelen først var en god engel. Englene ble skapt som Guds tjenere, men djevelen og de andre demonene «har gjort seg selv onde», sier den katolske katekismen (391). Fallet bestod i at de sa et grunnleggende og ugjenkallelig nei til Gud og Hans rike. «Det finnes ingen anger for dem etter fallet, like lite som det finnes anger for mennesket etter døden», sier St. Johannes fra Damaskus (657-749 e.Kr.).

Djevelens opprør mot Gud bestod i et rungende og stolt «non serviam»: «Jeg tjener ingen. JEG vil være gud.» Senere ble mennesket fristet av djevelen og lot tilliten til Skaperen dø i seg. Etter det har all synd bestått i dette: i ulydighet mot Gud og mangel på tillit til Guds godhet.

Maria er den store kontrasten til djevelen. Hun er ydmyk, stoler på Guds godhet og gir seg selv helt til Gud ved sitt «fiat», sitt «la det skje». «Se, jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt.» (Luk 1,38) Slik gjør hun det mulig for Frelseren å komme til verden.

Maria etterlever troens lydighet på fullkomment vis. Hun tar imot engelens budskap i tillit. Hun tror virkelig at «ingenting er umulig for Gud» (Luk 1,37). Hun samtykker: «Det skje meg som du har sagt» (Luk 1,38) Og Elisabet sier om henne: «Salig er hun som trodde at det Herren hadde sagt til henne, skulle gå i oppfyllelse» (Luk 1, 45). Det er for Marias tros skyld at alle slekter skal prise henne salig (Luk 1,48).

Maria er et forbilde for alle troende. Troen hennes vaklet aldri livet igjennom, ikke en gang i den siste prøvelsen da sønnen hennes døde på korset. Maria visste dette: at Satans makt er begrenset. Han er bare en skapning, og han kan ikke forhindre at Guds rike bygges opp. Det er nemlig Gud som med styrke og mildhet leder menneskets og verdens historie. «Vi vet at Gud i alle ting er med og virker til det beste for dem som elsker ham» (Rom 8, 28).

Gud har allerede klart å snu det verste som kunne skje – at mennesket drepte Guds sønn – til å bli det beste som har skjedd. Da klarer han resten også.

Vi er så heldige at vi allerede vet hvordan historien slutter. Den slutter slik, med en ny himmel og en ny jord: 

«Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» (Åp 21,3f)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 16. mars 2018 da Luk 1,34-38 var dagens bibeltekst

Les også:

• Maria-ærbødighet er ikke avgudsdyrkelse - en artikkel som inneholder lenker til mange tekster om Maria her på bloggen
• Ettertanke | Marias himmelfart og din
  
• Du får opp alle innleggene som er tagget med Maria ved å klikke her.

Ettertanke: Avsky det onde

OPPRIKTIG KJÆRLIGHET: "{My life isn’t all about me} Love must be sincere. Hate what is evil; cling to what is good. Be devoted to one another in love. Honor one another above yourselves."  Romerbrevet 12,9-10
Foto: Beautiful Gospel

Har du hørt noen prekener om å avsky det onde i det siste? Jeg har inntrykk av at hele konseptet med synd og ondskap er gått ut på dato mange steder. 

Vi vil helst kun snakke om kjærligheten og det fine. Synden og det heslige gjemmer vi bort. I den siste statskirkemenigheten jeg tilhørte gikk de til og med så langt som til å erstatte syndsbekjennelsen med en «verdibekjennelse», for å ikke støte noen.

Vi lever i en kultur som til en stor grad har erstattet begrepene «rett og galt, godt og ondt» med «lurt og ikke så lurt». Det tror jeg ikke er så lurt. Det tror jeg rett og slett er dumt – ja, galt – fordi det gjør oss mer sårbare for synden.

Vi nordmenn må slutte med å late som om synden og djevelen ikke finnes. Vi trenger å få opp øynene og innse at det onde fortsatt er en realitet. Beklager. Jeg er veldig lei for det, men synden blir ikke borte av at vi gjemmer den bort. Den blir bare borte ved at vi bekjenner den.

Alle mennesker bærer arvesyndens grunnskade i sitt hjerte og alle kan falle for det onde og den onde. Noe av det farligste med vårt samfunn i dag er kanskje at vi later som om djevelen ikke finnes – og at de av oss som vet at han finnes er så hovmodige og/eller lettlurte at vi ikke tenker på djevelen som en reell trussel for oss. Det gjør oss alle langt mer utsatt for den ondes angrep.

Det jeg prøver på i dag er altså noe så gammeldags og bibelsk som å advare mot djevelens makt, fordi jeg tror det er et budskap som trengs i vår tid. Hvis ikke du og jeg tar vår tilflukt til Gud og ber om hans beskyttelse fra det onde, kan vi selv bli den som utøver ondskap – før vi vet ordet av det. Derfor trenger vi å be som Jesus lærte oss: Fri oss fra det onde. Hver dag. «La kjærligheten være oppriktig. Avsky det onde, hold dere til det gode.» (Rom 12,9)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. august 2013 da Rom 12,9-15 var dagens bibeltekst 

Ettertanke: Avsky det onde

SKRIFTESTOL I NAPOLI: "Vi nordmenn må slutte med å late som om synden og djevelen ikke finnes. Vi trenger å få opp øynene og innse at det onde fortsatt er en realitet. Beklager. Jeg er veldig lei for det, men synden blir ikke borte av at vi gjemmer den bort. Den blir bare borte ved at vi bekjenner den."
Foto: Nicola/Flickr Creative Commons

Har du hørt noen prekener om å avsky det onde i det siste? 

Jeg har inntrykk av at hele konseptet med synd og ondskap er gått ut på dato mange steder. Vi vil helst kun snakke om kjærligheten og det fine. Synden og det heslige gjemmer vi bort. I den siste statskirkemenigheten jeg tilhørte gikk de til og med så langt som til å erstatte syndsbekjennelsen med en «verdibekjennelse», for å ikke støte noen.

Vi lever i en kultur som til en stor grad har erstattet begrepene "rett og galt, godt og ondt" med "lurt og ikke så lurt". Det tror jeg ikke er så lurt. Det tror jeg rett og slett er dumt – ja, galt – fordi det gjør oss mer sårbare for synden.

Vi nordmenn må slutte med å late som om synden og djevelen ikke finnes. Vi trenger å få opp øynene og innse at det onde fortsatt er en realitet. Beklager. Jeg er veldig lei for det, men synden blir ikke borte av at vi gjemmer den bort. Den blir bare borte ved at vi bekjenner den.

Alle mennesker bærer arvesyndens grunnskade i sitt hjerte og alle kan falle for det onde og den onde. Noe av det farligste med vårt samfunn i dag er kanskje at vi later som om djevelen ikke finnes – og at de av oss som vet at han finnes er så hovmodige og/eller lettlurte at vi ikke tenker på djevelen som en reell trussel for oss. Det gjør oss alle langt mer utsatt for den ondes angrep.

Det jeg prøver på i dag er altså noe så gammeldags og bibelsk som å advare mot djevelens makt, fordi jeg tror det er et budskap som trengs i vår tid. Hvis ikke du og jeg tar vår tilflukt til Gud og ber om hans beskyttelse fra det onde, kan vi selv bli den som utøver ondskap – før vi vet ordet av det. Derfor trenger vi å be som Jesus lærte oss: Fri oss fra det onde. Hver dag. «La kjærligheten være oppriktig. Avsky det onde, hold dere til det gode.» (Rom 12,9)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. august 2013 da Rom 12,9-15 var dagens bibeltekst

Overgrepssaken i St. Paul - Sed libera nos a malo

HERRENS BØNN: "Sed libera nos a malo. Amen." Et blogginnlegg om vonde og vanskelige ting - og om behovet for å be som Jesus lærte oss: "...men fri oss fra det onde. Amen."

Mange lurer på hva jeg tenker etter overgrepssaken i St. Paul menighet som ble kjent denne uken.

Dette er overgrepssaken i korte trekk:
I går offentliggjorde biskop Bernt Eidsvig at en prest i St. Paul menighet i Bergen i sommer har hatt et kortvarig seksuelt forhold til en 15 år gammel jente i menigheten. "Det er ingen grunn til å tro at det har vært bruk av tvang eller vold" skriver biskopen. Presten er politianmeldt for seksuell omgang med en mindreårig. Han har erkjent de faktiske forhold og vil samarbeide med politiet. Den aktuelle ordensprestens prestelige fullmakter ble trukket tilbake med øyeblikkelig virkning. Etter alt å dømme kommer han ikke til å gjøre tjeneste som prest igjen. Jenten og foreldrene hennes får juridisk bistand og ellers all den oppfølging de ber om. De har også jevnlig kontakt med den presten som 15-åringen betrodde seg til da hun fortalte om overgrepene. Den anmeldte presten er utenlandsk statsborger og har fått beskjed av biskopen om å forbli utenlands inntil politiet ønsker å få ham tilbake til Norge. Biskopen har også rådet ham til å starte på en ny utdannelse.

Her er kortversjonen av mine tanker:

• Jeg tenker at dette er uendelig leit og vondt. Vi snakker om et forferdelig svik og tillitsbrudd. Slikt som dette skal bare ikke skje. Jeg sier meg enig med biskop Bernt Eisvig som sier til Bergens Tidende i dagens avis: "Jeg har oppfattet presten som en positiv person. Det som har skjedd er bare trist. Nå skal vi gjøre alt vi kan for at denne jenten får den hjelp og støtte hun trenger." Jeg ber for jenta og for prestene våre, for hele menigheten (spesielt de unge), for biskopen og for alle katolske kristne i hele Norge. Håper dere vil be sammen med oss, det trenger vi.
• Jeg er takknemlig for biskopens handlekraft, og for at Kirken har effektive rutiner og systemer som luker ut potensielle fremtidige trusler for menighetene.
• Jeg føler meg trygg på at barna våre er trygge i St. Paul nå.

Om sjokket

Litt mer: Vi opplever alle dette som om en bombe har slått ned i menigheten. Jeg har nok likevel ikke fått helt det samme sjokket som mange andre fordi jeg har fått akkurat dette sjokket tidligere. I min tid i statskirken hadde en populær, gift ungdomsprest et langvarig seksuelt forhold til en tenåringsjente i koret jeg gikk i (viste det seg etterpå, under rettssaken). Etter det har ikke ting sjokkert meg på samme måte lenger, og jeg lider ikke under vrangforestillingen av at sexovergrep har noe med sølibatet å gjøre.

Om sølibatet

Ingen blir seksualforbrytere av å være seksuelt avholdende. Å hevde noe slikt er en fornærmelse mot alle dem som (selvvalgt eller ufrivillig) lever uten ektefelle/samboer. Selv etter skredet av overgrepssaker i f.eks. Tyskland har gifte tyske menn langt høyere overgrepsprosent/-risiko enn sølibatære prester (0,1% av de tyske prestene har begått sexovergrep siden 1990 - 99,9 % av dem har det ikke).

I USA hadde gjennomsnittsmannen to til fire ganger så høy overgrepsprosent/-risiko som det USAs katolske sølibatære prester hadde - og det gjaldt på 70- og 80-tallet da statistikken var som verst, i dag er tallene langt bedre.
  
Selvsagt burde det ikke finnes et eneste overgrep begått av en katolsk prest, men det er iallfall ikke slik at sølibatære prester er farligere enn vanlige, gifte menn. Faktisk tvert imot. Les gjerne artikkelen It's Not About Celibacy: Blaming the Wrong Thing for the Sexual Abuse Crisis. Sammenlignet med gifte prester/pastorer i andre kristne trossamfunn kommer de katolske prestene likt ut i USA. Ekteskapet beskytter dessverre ikke mot overgrep. Sølibatet gjør det dessverre heller ikke.

Jeg tror biskop Bernt Eidsvig har helt rett når han sier til Aftenposten: "Jeg regner med at det vil bli stilt spørsmål om kravet til katolske presters sølibat. Jeg tror ikke dette har noe med det å gjøre, når folk mister hodet, gjør de det uansett om de er gift eller lever i sølibat".

Over alt

Seksuelle overgrep skjer dessverre over alt. Det er et stort sosiologisk problem i vår tid, derfor er det viktig at vi har gode prosedyrer og antennene ute. De fleste seksuelle overgrep skjer i hjemmet, men også på ungdomsfester, i skolen, i idrettsforeninger, på fritidsaktiviteter og altså i menigheter - det vil si over alt hvor det finnes barn og ungdommer i fortrolige relasjoner. Den katolske kirke har i dag gode rutiner og systemer som gjør at barn er tryggere her enn noen andre steder jeg vet om.

Om synden

Jeg tenker at dette er en god anledning til å snakke om at vi alle (også prester) lever i en syndig verden. Synden er en realitet. Jeg tror vi nordmenn hadde hatt godt av å få opp øynene og slutte med å late som om synden og djevelen ikke finnes. Vår kultur har til en stor grad erstattet begrepene "rett og galt, godt og ondt" med "lurt og ikke så lurt". Det tror jeg ikke er så lurt ;) Det tror jeg rett og slett er dumt - ja, galt - fordi det gjør oss mer sårbare for synden.

Alle mennesker bærer arvesyndens grunnskade i sitt hjerte og alle kan falle for det onde og Den onde. Noe av det farligste med vårt samfunn i dag er kanskje at vi later som om djevelen ikke finnes - og at de av oss som vet at han finnes er så hovmodige og/eller lettlurte at vi ikke tenker på djevelen som en reell trussel for oss. Det gjør oss alle langt mer utsatt for den ondes angrep.

I dag og alle dager må vi be som Jesus lærte oss: Fri oss fra det/den onde!

Presisering

En presisering: Jeg mener IKKE at du har bedt for lite hvis du har blitt utsatt for andres ondskap/overgrep. Du kan ALDRI lastes på noe vis for andres onde bruk av sin gudgitte frie vilje.

Det jeg prøver på er rett og slett å advare mot djevelens makt. Fordi jeg tror det er et budskap som trengs i vår tid. Hvis du og jeg ikke tar vår tilflukt til Gud og ber om hans beskyttelse fra det onde kan vi selv bli den som utøver synd/ondskap - før vi vet ordet av det. Så be: Fri oss fra det onde. Hver dag.

Botens sakrament

Siden dette nå er blitt et generelt blogginnlegg om synd, må jeg også nevne omvendelsen, for det er nå en gang slik at man aldri kan snakke om synden uten å også snakke om løsningen: Omvendelsen - om Guds nåde og kjærlighet til synderen. Gud hater synden (enda mer intenst enn du og jeg gjør), men han elsker synderen (mye mer intenst enn du og jeg gjør).

For alle som faller i synd, også alvorlige synder, dødssynder, finnes det en vei videre. Den veien går om skriftemålet, Botens sakrament, som er et av helbredelsens sakramenter. Som en prest jeg har lært mye av sa det en gang: "Vi må fortelle folk at Skriftemålet er ikke et sakrament der Jesus står med pekefingeren og sier fy. Det er et sakrament der Jesus står med åpne armer og sier kom."

Siden dette åpnet som et blogginnlegg om overgrepssaken må jeg til slutt legge til: For den som har begått kriminelle handlinger går veien alltid også om rettssystemet. Jesus tok straffen for syndens evige konsekvenser (som er døden), og denne evige straffen vaskes bort ved Botens sakrament. Skylden overfor Gud blir altså tatt bort i skriftemålet - vi får starte på nytt i vårt forhold til Gud. Syndens timelige straff gjenstår imidlertid. Den må vi ta selv og bære konsekvensen av selv.

Etterord: Jeg har ikke noe ønske om å gi intervjuer om denne saken. For kommentarer fra St. Paul kirke, kontakt sogneprest Dom Alois Brodersen. 

På grunn av denne sakens sensitivitet er forhåndsmoderering av kommentarer aktivert. Delta gjerne i samtalen, men det blir med en viss tidsforsinkelse.