Ettertanke | Klara av Assisis sang

Forholdet mellom Klara og Frans av Assisi er en av middelalderens vakreste vennskapshistorier.

Frans av Assisi er verdensberømt. Det samme kan man ikke si om Klara, den første kvinnelige etterfølgeren hans. Klara av Assisi (1194-1253) var imidlertid en av sin tids mest markante kvinneskikkelser. Hun ble rådspurt av paver og biskoper, og hadde avgjørende innflytelse på den fransiskanske bevegelsen.

Forholdet mellom Klara og Frans er en av middelalderens vakreste vennskapshistorier. Da Klara rømte hjemmefra som 18-åring for å bli nonne, var det Frans som mottok klosterløftet hennes og klippet av henne håret. Sammen grunnla de en fransiskansk klosterorden for kvinner, og de forble nære venner og hverandres rådgivere livet ut.

Klara og Frans hadde begge vokst opp i søkkrike familier, men valgte i stedet å leve et liv i fattigdom, ydmykhet og enkelhet. Målet deres var å leve troen – å bli stadig mer lik Kristus. Jesu venner fra Assisi inspirerer oss til å bli frie fra pengejag ved å leve enklere og elske Gud. De viser at det faktisk er mulig å leve et liv der vi stoler fullt og helt på Gud, og ikke på pengene våre.

"Syng en ny sang for Herren” (Sal 19,1). Klaras og Frans’ liv og skrifter er fulle av glede, lovprisning og takk til Gud. Kort tid før Frans døde, diktet han den berømte "Solsangen" i Klaras lille klosterhage.

I dag, 11. august, er det 770 år siden Klara av Assisi døde fredelig mens hun lovsang Gud med en ny sang. Ordene ble skrevet ned av en av søstrene:

”Gå fram uten frykt, 
for du vil ha et sikkert vern på din ferd. 
Gå fram, for Han som skapte deg, har velsignet deg. 
Han har alltid tatt vare på deg, 
slik en mor tar vare på sitt barn, 
og elsket deg med en oppriktig kjærlighet. 
Jeg takker deg, o Herre, for at du har skapt meg!”

Første gang publisert i Vårt Land 11. august 2008 og her på bloggen 11. august 2012. Oppdatert med ny årstallsberegning ("770 år siden") 11. august 2023.

Klarissene i Larvik

Høysteinane kloster
Foto: Katolsk.no

I 1995 kom den hellige Klaras etterfølgere, klarissene, til Larvik. Ordenens fulle navn er Ordo Sanctae Clarae (O.S.C.).

Kommuniteten Høysteinane kloster ble offisielt grunnlagt av klarisseklosteret i Ennis i Irland på festen for den hellige Klara den 11. august 1997, altså for nøyaktig 24 år siden i dag.

Les et intervju med Klarissene fra 2004 her i Broen katolsk kirkeblad.

Ung fransiskanermunk intervjuet i Agderposten Xtra

P. Hallvard ble intervjuet rett før han kom til Arendal.
Intervjuet er illustrert med bilder av p. Nikolas.

Den da 28 år gamle fransiskanermunken p. Hallvard Thomas Hole ankom fransiskanerklosteret i Arendal i august 2012.

P. Hallvard avla evige løfter i 2011 og ble presteviet 30. juni 2012. Les et intervju i Agderposten om hans vei inn i klosterlivet her.

St. Nikolas | Den ekte nissen

Den hellige Nikolas av Myra (~280-~345)

6. desember feirer vi festen for en av de mest populære helgnene i Kirken: St. Nikolas. Da passer det godt å dele helgenberetningen om ham som jeg har skrevet for det katolske barnebladet Arken.

Vil du heller lese om St. Nikolas fortalt for voksne? Klikk her: Ettertanke | Den ekte julenissen

Vær så god, her er den gode Sankt Nikolas, skrevet for barn:

St. Nikolas – den ekte nissen

Visste du at julenissen på en måte er ekte? Han levde i Tyrkia for mange hundre år siden, og er en helgen i Himmelen hos Gud.

Av Ragnhild H. Aadland Høen

En gang for over 1700 år siden (på 300-tallet) var St. Nikolas biskop av Myra, som i dag ligger i Tyrkia.

Navnet Nisse

Sankt Nikolas ble født i ca. 280 e. Kr og døde i ca. 345 e. Kr. Han er kjent under mange navn. I USA kaller de ham for Santa Claus. I Danmark, Norge og Sverige ble Nikolas forkortet til Niklas, Nils og Nisse. Minnedagen til St. Nikolas er 6. desember, altså rett før jul.

Mange steder i verden er St. Nikolas dag en stor festdag. I Nederland er det for eksempel stor stas når St. Nikolas ankommer sammen med følgesvennene sine i båt. Barn i Nederland får faktisk julegavene sine på St. Nikolas’ dag den 6. desember, og ikke på julaften!

St. Nikolas på et postkort i Nederland

Veldig ydmyk og gavmild biskop

Legenden forteller at St. Nikolas ble godt oppdratt av de fromme foreldrene sine og at han var veldig from selv også. Allerede da han var 19 år gammel ble han viet til prest.

Foreldrene hans var styrtrike. De prøvde og prøvde å få flere barn, men det fikk de aldri. Derfor arvet biskop Nikolas hele den kjempestore formuen alene da foreldrene hans døde. Han delte ut hele arven til de fattige, men han gjorde det alltid i skjul og i det stille, for han ville ikke ha ros eller bli berømt for det – han ville bare hjelpe og gjøre godt.

Hjalp i hemmelighet

Den mest berømte legenden om St. Nikolas er historien om de tre jomfruene i Patara. Faren deres hadde mistet formuen sin og hadde ikke råd til å betale medgift. Den gang måtte nemlig en far gi penger til brudgommen (=medgift), ellers kunne ikke døtrene bli gift.

Da Nikolas hørte om den fortvilte situasjonen, kom han i hemmelighet til huset deres om natten. Inn gjennom vinduet kastet han en sekk gull, som var tilstrekkelig for medgift til den eldste av søstrene. Snart etter var hun vel gift. Nikolas gjentok sin nattlige aksjon to ganger til. Den siste gangen lå faren til jentene på lur ved vinduet fordi han var så nysgjerrig på hvem det var som gav dem penger. Det avslørte Nikolas, derfor kastet han den siste sekken ned skorsteinen i stedet! Den yngste datteren hadde vasket strømpene sine den kvelden og hengt dem opp til tørk ved glørne, og dermed falt sekken med gull ned i en av strømpene hennes.

Nå skjønner du sikkert hvorfor fortellingen om julenissen har blitt sånn at nissen kommer og gir gaver ned skorsteinen uten at du vet når han kommer!

Julenissedrakten

Nikolas levde til han var en gammel mann, derfor ser han alltid gammel ut og har gjerne hvitt skjegg på bildene. Den røde bispedrakten hans og mitraen (bispehatten) har senere blitt til det nissen er kjent for i dag; en rød, pelskantet julenissedrakt.

Fortsatt er Nikolas en av de mest populære helgenene i verden, og han er skytshelgen for både land, bispedømmer, byer, mer enn 2000 kirker og alt mulig du kan tenke deg (for eksempel for fiskere, bakere og advokater). Det viktigste er imidlertid at han er skytshelgen for fattige, for dem som er i nød og for barn! St. Nikolas er først og fremst kjent som giveren av gode gaver. Han hjalp de fattige og var (og er) en sann venn i nøden.

Hellige Nikolas, be for oss!

Artikkelen er en del av Arken-serien "Helgenene – Guds venner". Du kan lese en annen tekst fra samme serie her, om Olav den Hellige.


Det kristne barnebladet Arken kommer i posten til alle barn som er medlemmer i barne- og ungdomsorganisasjonen Norges Unge Katolikker (NUK). Medlemskap koster bare 50 kroner per år, og du trenger ikke være katolikk for å være medlem/motta bladet.

Denne bloggposten ble første gang publisert 6. desember 2012. Oppdatert 29. november 2021.

Juleverkstedtips eller tips til juleaktivitet i søndagsskolen: 
Slik gjør du en sjokoladenisse om til en liten St. Nikolas!

Les også:

• Julenissens makeover-dag - Juleverkstedtips: Slik gjør du en sjokoladenisse om til en liten St. Nikolas!
• Ettertanke | Den ekte julenissen - Historien om St. Nikolas skrevet for voksne
• Les helgenbiografien om den hellige Nikolas av Myra her hos min kilde, katolsk.no

Ettertanke | Han tømte Burgund for unge riddere

I Trøndelag grunnlegges Munkeby Mariakloster av cisterciensernes moderhus Cîteaux i Frankrike - som det første i verden siden 1400-tallet! Reglene krever at man må være seks munker før man kan bygge et selvstendig kloster. Finansieringen er på plass, og det samme er fire munker. Bygningen du ser på bildet skal bli klosterets gjestehus. Foreløpig tjener det som både gjestehus og midlertidig kloster for munkene.
Foto: Munkeby Mariakloster ©

I dag, 20. august, er det minnedagen til den hellige Bernhard av Clairvaux – født på familiens slott i Burgund i Frankrike rundt år 1090. Som 22-åring bestemte den begavede adelsmannen seg for å tre inn i et nedleggingstruet kloster i Cîteaux (latin: Cistercium). 

Munkeby Mariakloster har en relikvie av
St. Robert av Molesmes (1027-1110)
som var en av grunnleggerne av Citeaux.
Det er veldig spesielt å få komme
så tett på en hellig fortid.
Ben som er 1000 år gamle,
hellige ben,
hvor ofte ser du det?
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Klosteret skulle snart bli hovedsete for den nye, viktige cistercienserordenen. Bernhard overtalte så mange av vennene og slektningene sine til å tre inn i klosteret sammen med ham at området nærmest ble tømt for unge riddere.

I samlet tropp vendte de 32 yrkesmilitære adelsmennene ryggen til verden og rikdommen, og valgte i stedet et liv i uavbrutt tilbedelse og radikal fattigdom. De tok Jesus på ordet: “Ingen slave kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.” (Luk 16,13) Bernhard og hans eks-rike venner satte ikke noe foran kjærligheten til Jesus. De søkte Gud fremfor alt.

Allerede tre år senere grunnla Bernhard (nå 25 år) et kloster i Clairvaux som raskt ble for lite. Det fikk hele 68 datterklostre. Bernhard restaurerte ordensregelen, og regnes som cisterciensernes «andre grunnlegger». Han ble snart både pavers og fyrsters rådgiver.

Mange undre skjedde gjennom Bernhard. Hans mystiske skrifter formet tidsalderens mystikk, og han skrev flere lærde verk som senere ga ham den sjeldne tittelen kirkelærer.

Like utenfor Trondheim følger Bernhards etterkommere cisterciensernes kall den dag i dag. De utfører “Opus Dei”, “Guds arbeid”: De lovpriser Gud og ber for verden. Bli med og be for cisterciensernonnene på Tautra og cisterciensermunkene på Munkeby i dag, at de skal bli til rik velsignelse for Kirken, for Norge og verden.

Be spesielt om at unge mennesker skal våge å være like modige som St. Bernhard av Clairvaux, og svare JA når Jesus kaller dem til å leve klosterlivet: Søke Gud fremfor alt, tilbe Herren og be for verden.

Gud kan gjøre store ting gjennom ALLE som gir seg helt til ham - også i 2021!

Noe bearbeidet versjon av en ettertanke som ble publisert i avisen Vårt Land 20. august 2011. Dette blogginnlegget ble opprinnelig publisert 20. august 2012, men ble oppdatert 20. august i 2013 og 2019.

Bli med til Hovedøya 1197

I den vakre boken "En dag i Herrens fotgårder" fotfølger du cisterciensermunkene på Hovedøya en hel dag i det Herrens år 1197.

Her slutter jeg meg til forlagets omtale av boken:

Få steder i Oslo har fanget oppmerksomheten som klosteret på Hovedøya, men ruinene holder godt på sine historier. Hva inspirerte brødrene som holdt til her? Hvordan fylte de døgnets timer? Hvorfor gikk de i kirken midt på natten, – og hva gjorde de der så lenge hver dag? Hvilke regler skulle de følge resten av døgnet, – hvordan brukte de alle rommene i klosteret? Hva spiste de, hva levde de av? Når og hvorfor forsvant de fra øya midt i Oslofjorden?

I denne boken fotfølger vi cisterciensermunkene på Hovedøya en hel dag i det Herrens år 1197. De er blant de middelaldermenneskene vi vet mye om, for klosterordenen har finpusset detaljerte forskrifter for alle sider ved sitt liv. Når vi oppsøker dem, er cistercienserordenen en av middelalderens store suksess­historier. Den første kommuni­teten ble grunnlagt for bare tre genera­sjoner siden i det som senere fikk navnet Frankrike, og ordenen har spredt seg som ild i tørt gress over hele Europa – og også til Hovedøya, som nå er på høyden av sin tiltrekning og innflytelse. For om disse munkene har hodet i himmelen, er bena solid plantet på bakken.

Karl Gervin er forfatter og foredragsholder, kjenner av cisterciensisk historie og spiritu­alitet og seniorprest i Den norske kirke.

• Her kan du bla i "En dag i Herrens forgårder".
• Her kan du kjøpe boken hos St. Olav forlag. Du får den også i de katolske bokhandlene i Oslo og Trondheim, og samtlige bokhandler i Norge kan bestille den inn til deg.

Radioreportasje fra Munkeby

I serien MUSEUM sendte NRK P2 i januar 2012 et fint program om Munkeby Mariakloster.

Her møter du de fire brødrene og får høre om hvordan de lever og om røttene tilbake til ordenens middelalderkloster i Munkeby.

Hør på radiosendingen her!

Lære mer?

Vil du lese mer om cisterciensernes historie i Norge?

Cistercienserne spredte seg som ild i tørt gress utover på 1100-tallet og fikk fem klostre i Norge: Hovedøya ved Oslo, Lyse og Nonneseter utenfor Bergen, og Munkeby og Tautra i Trøndelag.

Hvis du vil lese mer om klostrene, anbefaler jeg varmt den fascinerende boken "Klostrene ved verdens ende" av idéhistoriker og teolog Karl Gervin.

"Ei bok så gjennomarbeidet at lesningen oppleves som en åndelig renselse. [...] Gervin er en helt sjelden historisk pedagog." (Sitat fra Cathrine Krøgers bokanmeldelse i Dagbladet)

• Les forlagets omtale av boken her.
• Kjøp boken her hos St. Olav bokhandel, til halv pris av det den koster hos forlaget (Pax forlag).

Les også:

• En vakker julebønn av St. Bernhard av Clairvaux (her på bloggen)
• Helgenbiografien om St. Bernhard av Clairvaux på katolsk.no

Frispark | Arven etter Arnfinn Haram

Foto: Jonas Meek Strømman/Korsets Seier

I dag er det nøyaktig ni år siden fr. Arnfinn Haram O.P. døde 10. juni 2012.

Artikkelen stod på trykk i spalten Frispark i avisen Dagen lørdag 8. juni 2013

– Ein dag – ein som kan vere når som helst – skal eg stå for min Skapar, sa dominikanerpresten Arnfinn Haram (63) i sin siste preken, 10. juni 2012. Få timer senere døde han helt uventet av hjerteinfarkt, etter å ha syklet inn i Nordmarka og inn i evigheten.

Hva er det eneste som blir igjen etter deg etter din død? Svar: Det du har gitt videre. Livet, troen, tankene, kjærligheten. Arnfinn Haram var en som gav mye, derfor er det uendelige rikdommer igjen etter ham.

Biskop Ole Christian Kvarme, Arnfinns studiekamerat og venn, skrev i sitt minneord i fjor: «Da Arnfinn Haram i 1998 konverterte til den katolske kirke, opplevde vi det som et tap for vår kirke. Men dette tap ble til rikdom for hele den kristne kirke i vårt land. Som få andre har han vært en brobygger - mellom kirke, kultur og samfunnsliv, fra Den katolske kirke til bedehusland og pinsevenner.»

Arnfinn Haram var en god prest med et varmt hjerte og et våkent hode. Alle som kom nær ham merket hvordan han elsket Jesus av hele sitt hjerte, av hele sin forstand og av all sin kraft. Arnfinn var glødende optimistisk på Kirkens vegne i Norge, og han var full av virkelyst og virketrang for Kristi sak.

Han var imidlertid opptatt av at den nye kristne veksten i landet vårt ikke kan komme «ovenfra» ved statsmakt. Den nye veksten vil komme nedenfra, fra grasrota, ved at kirken er kirke, og ved at vi som er kristne lever troverdige, integrerte kristne liv:

«Vi skal vere eit alternativ som folk finn fram til av eiga lyst. […] Vi må ikkje etterlikne storsamfunnet elles, vi må ikkje være påtrengjande og masete. Vi må syne overskot. Tilby heile liv.»  

Fader Arnfinn var en av dem som virkelig viste meg det livet: Det hele, troverdige, integrerte kristne livet - det evangeliske livet som lever og ånder i Herren Jesus Kristus.

Den største trusselen for den kristne troen i vår verdensdel i dag er materialismen: Vi setter vår lit til pengene og tingene i stedet for til Gud. Arnfinn var en av de våkne kristne som identifiserte denne trusselen, som avviste den radikalt og valgte å leve det evangeliske livet, i full tillit til Herren. Ved sitt eksempel hjalp han meg og mange andre å bli fri fra materialismen og til å gi slipp på tingene. Han hjalp meg til å ikke strebe etter det verden streber etter, men søke Gud og bare Gud. «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg» (Matt 6,22)

Den siste tiden Arnfinn Haram var prest i Den norske kirke nektet han å motta lønn, i protest mot abortloven. Generelt var han fullstendig uinteressert i penger, og bare interessert i én ting: Gud. Fader Arnfinn var kort sagt en ekte dominikanermunk.

«En munk er en som retter blikket mot Gud alene, som retter alt sitt begjær mot Gud alene, som er bundet til Gud alene, som velger å tjene Gud alene, og som ved å eie fred med Gud blir en kilde til fred for andre,» sier den hellige Theodor Studitor (759-826 e.Kr). Sånn var Arnfinn.

Han var imidlertid ikke en vanlig munk som lever i isolasjon fra verden. Han var en ekte dominikaner, opptatt av å gå ut og gi videre det som Gud hadde gitt ham. Arnfinn fremhevet stadig at vi kristne har en plikt til å prege samfunnet. Vi skal være lys og salt i verden og sette dagsorden i samfunnsdebatten.

Da han var med på å stifte den kristne tankesmien Skaperkraft i 2011 sa han det slik:

«Siktemålet med Skaperkraft er at vi skal være med på å sette dagsorden i samfunnsdebatten, at vi som kristne ikke bare skal være på defensiven, preget av frykt og tilbaketrekning. […] Gud skal ikke være tabu i det offentlige rommet. Han skal være med i debattene, også i 2011 og i tiden som ligger foran oss.»

Budskapet hans var alltid katolsk tvers igjennom og han var ikke redd for å provosere. Han hadde imidlertid en sjelden evne til å få en kontrovers til å munne ut i en vennlig samtale. Arnfinn Haram er et godt forbilde å ha for alle kristne som ledes av Gud ut i det offentlige rom. Etter hans død er det vår oppgave å ta opp arven og gjøre Kirken tilstedeværende i en verden som er på ville veier.

Filosofen Blaise Pascal skriver: «Når alt beveger seg på samme måte, oppfatter vi ingen bevegelse. Vi er likesom om bord på et skip. Når alle skeier ut, fortoner det seg som om ingen gjør det. Den som stanser opp, gjør det tydelig hvordan de andre lar seg rive med, som et fast punkt.» Fr. Arnfinn ble en av dem som stanset opp. På hellig grunn.

Først og fremst er det dette som står igjen etter fr. Arnfinn: Helligheten. Det evangeliske livet. Forkynnelsen. Tilbedelsen og den brennende lengselen etter Gud. Sannsynligvis kunne han ikke tenke seg en større lykke enn å dø og endelig få møte Gud ansikt til ansikt. Da de fant ham i den grønne juniskogen, hadde han et lite smil om munnen og en liten tåre i øyekroken.

Under minnesamværet i fjor sa hans venn Eskil Skjeldal:

«Vi hører nå mange si, hvem skal snakke nå, hvem skal representere det kristne budskapet i offentligheten når Arnfinn er død? Jeg er overhodet ikke bekymret for dette. Arnfinn har sådd uendelig mye overalt. Nå er det tid for å omsette alt det han var for oss alle, til et konkret trosforsvar. Ansvaret påhviler alle som føler på det. Tiden er inne, for oss alle, for å stå på, slik Arnfinn stod på. Tiden er kommet for å forkynne at mennesket må vende om, og tro på evangeliet.» 

 Tiden er inne. Nå. Gå!

Artikkelen stod på trykk i spalten Frispark i avisen Dagen lørdag 8. juni 2013. Frispark-spalten er samfunnsorientert, og jeg har derfor ikke forsøkt å lage en fullstendig presentasjon av fr. Arnfinn Haram som i tillegg til å være prest, dominikaner og samfunnsdebattant også var en høyt elsket sjelesørger, samtalepartner, forbeder, skriftefar, venn, poet, sanger, salmeforfatter, taler, foredragsholder, foreleser og intellektuell forfatter (bare for å nevne noe). 

LES MER:

• Les Eskil Skjeldals sterke minneord om fr. Arnfinn Haram her på bloggen.
• Les minneordet mitt fra 2012 her: "Bror Arnfinns profetiske tale" (med bilder fra begravelsesdagen)
• Les hele fr. Arnfinn Harams siste preken på www.katolsk.nohttp://www.katolsk.no/nyheter/2012/06/pater-arnfinn-harams-siste-preken
• Les prekenen som fr. Arnfinn Haram glemte å publisere på bloggen sin (heldigvis hadde han lagret den på datamaskinen min)
• Her kan du lese om minnevandringen 10. juni 2013 og se bilder fra den vakre kvelden som var "signa med sol, signing og fred". 
• Les Biskop Bernt Eidsvigs preken i rekviemmessen her på katolsk.no.
• Se dokumentaren om Arnfinn Haram på nrk.no!
• Fire av diktene hans kan du lese her på bloggen: "Berre dette", "Fred", "Vesper" og "Mater Dei" (Guds mor)
• Lær deg også utenat hans oversettelse til norsk av den gamle kristne bønnen til Herrens Engel ("Angele Domini")
  
• Og viktigst av alt: Fortsatt ligger hele fr. Arnfinns Harams blogg tilgjengelig på internett. Det er en av de grundigste innføringene i katolsk tro som er tilgjengelig på norsk på internett. Få den med deg! Alle diktene som fr. Arnfinn selv publiserte på bloggen sin finner du her. Hans siste innlegg på bloggen har mange hilsener og kommentarer. 

SE HAM: Se ham igjen og hør stemmen hans her i denne lille videoen der fr. Arnfinn Haram oppfordrer deg til å ta del i samfunnsdebatten og bli partner i tankesmien Skaperkraft. Skaperkraft har fortsatt behov for flere nye partnere.
(Foto: Skjermdump fra videoen)

Opprinnelig publisert her på bloggen 10. juni 2013. Oppdatert 10. juni 2017. Løftet opp igjen 10. juni 2021.

Ettertanke | Søk Gud i det skjulte

«Gud er der. I det skjulte. Og han er alt du trenger, og alt du lengter etter. Alt.» Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Det kan virke litt rart at Jesus er så opptatt av at vi skal faste, be og gi i det skjulte som han er i dag. 

Det er jo bare noen minutter siden han sa (i den samme Bergprekenen) at «dere er verdens lys» som skal settes i en stake, «så det lyser for alle i huset. Slik skal også deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør, og prise deres Far i himmelen!» (Matt 5,14-16)

Så: Hva er det Jesus egentlig vil? At vi skal la menneskene se de gode gjerningene vi gjør, så de kan prise vår Far i himmelen? (Matt 5,16) Eller at vi skal skjule det gode vi gjør, slik som han anbefaler igjen og igjen i kapittel 6?

Jeg tror vi må gå ut fra at han mener begge deler. Det krever imidlertid en enorm ydmykhet å leve med sine gode gjerninger der ute hvor folk kan se dem. Det er skremmende fort gjort at du lurer deg selv til å tro at du er en ydmyk toller når du egentlig, helt uforvarende, har blitt en selvgod fariseer. (Hvis du tenker om deg selv at du er trygg fordi du er enormt ydmyk, så er det iallfall en viss fare for at du ikke er det. Den ekte ydmyke tenker ikke slik.)

Det er ikke ofte Jesus sier «Pass dere for», men det gjør han i dag. Jesus advarer knallhardt mot faren ved å gjøre noe for å bli sett, for å «vise seg for folk».

Det gjør han fordi menneskets ursynd er hovmodet. Denne dødssynden fødte alle de andre syndene inn i verden. I Edens hage var det menneskets hovmodige ønske om å bli som Gud som førte oss alle ut i elendigheten.

Den eneste kjente medisinen mot hovmod, heter ydmykhet. Og det er nettopp det Jesus hjelper oss til å øve på. Ved å gjøre ting i det skjulte hindrer du hovmod, som er den farligste synden.

Men i tillegg: Det ligger store skatter gjemt i det skjulte. Fordi Gud er i det skjulte (Matt 6,6).

«Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer, gjemt på hemmelige steder, for at du skal vite at jeg er Herren, Israels Gud, som har kalt deg ved navn.» (Jes 45,2-3)

Søk Gud i det skjulte. Han vil lønne deg. Og lønnen? Den er Gud selv. Han gir deg seg selv. Det er Gud du finner i det skjulte. Og det er faktisk all lønn du trenger. Å få være alene med den som elsker deg. Finnes det noe bedre enn det?

Gå inn i lønnkammeret og lukk døren. Gi penger i det skjulte. Fast i det skjulte. Be i det skjulte. Da kommer du til å oppdage at du ikke er alene der i det skjulte. Gud er der. Og han er alt du trenger, og alt du lengter etter. Alt.

«Se, du gleder deg over sannhet i mitt indre, du lærer meg visdom i det skjulte.» (Sal 5,8)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 26. februar 2020 da Matt 6,1-6.16-18 var dagens bibeltekst

"Vi rekker våre hender frem som tomme skåler,
kom til oss, Gud, og gi oss liv fra kilder utenfor oss selv.
La våre liv få bære frukt til legedom for andres sår.
Din nådes skaperverk skal skje i tomme hender.
O Gud, all godhets giver: Kom,
ta bolig i vår fattigdom!"
(Svein Ellingsen - lenke til salmen på Spotify med Nordstrand kirkekor)

Det stille rommet

Her er mitt pusterom i hverdagen. En bitteliten gang mellom tre rom innerst i leiligheten. Det er ikke et stort rom, men det er stort nok til å knele ned. Og det er jo alt som trengs. Jeg trenger å ha det sånn - så lett tilgjengelig - sånn at det er i veien (bokstavelig talt). Sånn at jeg snubler over det. Sånn at jeg blir minnet på å be midt oppi alt. Et sted å møte Jesus.

Bønneskammelen er en gave fra en venn. Jeg skulle ønske slike kneleskammeler ble masseprodusert og solgt i Norge, slik at jeg kunne tipse deg om hvor du får kjøpt en, men denne er altså spesiallaget av en norsk møbelsnekker. Jeg er veldig takknemlig for å ha blitt velsignet med denne gaven (som kom overraskende, som sendt fra oven), for Gud vet at jeg trenger et bønnested som jeg kan snuble over. Sånn at jeg blir minnet på å be midt oppi alt. Et sted å møte Jesus.

Her er et fint råd fra Edin Løvås: «Min anbefaling er en minimumsdisiplin, hvor du kanskje setter av syv til ti minutter til andakt og bønn. Det bør helst skje på den tid av dagen når man er mest våken. Når skal man så be lenge? Du skal be lenge når du er i stor nød. Da har du inspirasjon hele veien.»

 

"Give me Jesus" står det på det øverste kortet. Her får jeg hjelp til det.
Et keltisk kors. Et krusifiks med St. Benedikts medalje. Ikoner med Jesus, den hellige familie, den hellige erkeengel Mikael og alle disiplene.

Folk som levde før oss visste at hvis troen vår skal klare å pulsere friskt i hverdagen trenger vi hjelp. Kristen kunst og synlige trosuttrykk former oss utenfra og innover. De minner oss på Gud. De hjelper oss til å løfte blikket, elske Gud og elske hverandre.

Stille i kirken. Pust inn. Pust ut. Hvil i Gud. Lytt. Gå ut og møt verden fylt av litt mer fred.
Hellige øyeblikk. Det går an å finne dem også en travel morgen, midt mellom levering av barn og spurting til jobb. Er du i Akersveien i Oslo, så stikk innom St. Olav domkirke. Selv om du bare har to minutter; det er definitivt verdt det. Sidedøren står åpen hele dagen, sju dager i uka.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Ettertanke | Den ekte nissen

Jeg har en god og en dårlig nyhet om nissen. Han er ekte! Men han er død.

Det vil si: Han er jo ikke død. Han lever i Himmelen hos Gud og er en av de mest populære helgenene Kirken har. I dag, 6. desember, feirer vi minnedagen hans.

Den hellige Nikolas (ca. 284-345) er kjent under mange navn. Her i Norge og Sverige ble Nikolas til Niklas, Nils og altså Nisse.

Allerede da Nikolas var 19 år gammel ble han viet til prest. Senere ble han biskop av Myra, i dagens Tyrkia. Foreldrene hans var fromme og styrtrike. De prøvde og prøvde å få flere barn, uten hell. Dermed arvet biskop Nikolas den enorme formuen alene. Han delte ut hele arven til de fattige, men han gjorde det alltid i skjul og i det stille.

De tre jomfruene i Patara

Den mest berømte legenden om St. Nikolas er historien om de tre jomfruene i Patara. Faren deres hadde mistet formuen sin og hadde ikke råd til å betale medgift. Dermed kunne ikke døtrene bli gift. Da Nikolas hørte om den fortvilte situasjonen, kom han i hemmelighet til huset deres om natten. Inn gjennom vinduet kastet han en sekk gull, som var nok til medgift til den eldste av søstrene. Snart etter var hun vel gift. Nikolas gjentok dette to ganger.

Den siste gangen lå faren på lur ved vinduet fordi han var så nysgjerrig på hvem det var som gav dem penger. Det avslørte Nikolas, derfor kastet han den siste sekken ned skorsteinen i stedet. Den yngste søsteren hadde vasket strømpene sine den kvelden og hengt dem opp til tørk ved glørne, og dermed falt sekken med gull ned i en av strømpene hennes.

En sann venn i nøden

Nikolas levde til han var en gammel mann, derfor avbildes han med hvitt skjegg. Den røde bispedrakten hans og bispehatten har senere blitt til det nissen er kjent for i dag; en rød, pelskantet julenissedrakt. Nikolas er så høyt elsket at han er blitt skytshelgen for alt mulig du kan tenke deg.

Det viktigste er imidlertid at han er skytshelgen for fattige, for dem som er i nød og for barn. Sankt Nikolas hjalp de fattige og var (og er) en sann venn i nøden.

Helgenenes liv er alltid en levende refleksjon av Gud. Den hellige Nikolas avspeilet den Gud som er alle gode gavers giver. Nikolas levde evangeliet: «Gud elsker en glad giver. Dere skal ha rikelig av alt, så dere gjerne vil gi. Og så skal takken stige opp til Gud» (2. Kor 9;7,11)

Det eneste som blir igjen etter deg, er det du har rukket å gi videre. Så gi av deg selv – av alt du er og har. Da skal takken stige opp til Gud. I århundrer.

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 6.12.2016, da 2 Kor 9,6-11 var dagens bibeltekst

Mange steder i verden er St. Nikolas dag en stor festdag. I Nederland er det for eksempel stor stas når St. Nikolas ankommer sammen med følgesvennene sine i båt. Barn i Nederland får faktisk julegavene sine på St. Nikolas’ dag den 6. desember, og ikke på julaften.
Foto: Postkort fra Nederland

Julenissens makeover-dag

I dag kan du gi St. Nikolas en aldri så liten ”bli-ny-dag” for julenisser ved å gi ham tilbake den opprinnelige bispemitraen og en gylden bispestav i hånden.

Den katolske kirke i Norge her en kjempefin ressursbank: Blilys.no - et nettsted med ressurser for familier, kateketer og lærere som vil inspireres til å leve og formidle kristen tro.

I dag vil jeg trekke frem det morsomme juleverkstedtipset deres om hvordan du kjapt og enkelt kan gi nissen en morsom makeover og lage søte og gode St. Nikolas-sjokolader.

Du trenger:
- en sjokoladenisse fra butikken
- rød kartong eller rødt papir
- lim
- en gullfarget pipestilk
- gullglitter eller en gullfarget tusj

Og slik settes delene sammen:

Foto: Blilys.no

Stilig, ikke sant? Denne versjonen av St. Nikolas er veldig enkel å lage. Selv de minste kan hjelpe til. Og den er enda enklere å spise :) God Nilsmesse!

Vil du heller lese om St. Nikolas fortalt for barn? Da passer det godt å lese helgenberetningen om ham som jeg har skrevet for det katolske barnebladet Arken.

Intervjuer om reformasjonen

Foto: Agnete Brun

NLMs radiostasjon Radio Sørvest ringte og ville ha et intervju om reformasjonen. Det fikk de selvsagt.

Denne bloggposten gjorde jeg klar for publisering i april 2018, altså for halvannet år siden. Hvorfor den ikke ble publisert da, aner jeg ikke. Men her er den ihvertfall - i oppdatert versjon.

Radioserien "Luther - kjetter og kirkefader" er på i alt ni radioepisoder av 12-13 minutters varighet. Den protestantiske teologen og kirkehistorikeren Ingunn Breistein ved Ansgar Teologiske Høyskole er med i alle episodene. Mitt bidrag er med i første og siste episode. 

• Her kan du lytte til første episode "95 teser mot avlat" (der jeg er med) og her kan du laste den ned. Hele episoden varer i 12 minutter.
  
• Her er siste episode "Oppsummering, og jakten på en gjenforening" (der jeg er med) - og her kan du laste den ned. Hele episoden varer i 13 minutter.

Den lutherske historiefortellingen om reformasjonen er (naturligvis) ikke slik jeg ville ha fortalt den, men dersom du ønsker å høre reformasjonshistorien slik Norsk Luthersk Misjonssambands radio forteller den, finner du alle episodene her, mellom 11. oktober og 10. november 2017: https://ptro.podbean.com/

"Martin Luther - Kjetter og kirkefader"
Foto: P Tro

En annen reformasjonsfortelling

Hvordan ser den norske reformasjonshistorien ut hvis man tar med alle kildene, og ikke bare dem som passer inn i den protestantiske seiersfortellingen? 

I det katolske årsskriftet SEGL 2017 kan du lese et dybdeintervju jeg har gjort med historikeren Henning Laugerud om moderne forskning på reformasjonen. (Jeg skal publisere selve intervjuet her på bloggen litt senere.)

Laugerud gav ut boken "Reformasjon uten folk" på St. Olav forlag i 2018. Tror du at du vet noe om reformasjonen? Da MÅ du lese "Reformasjon uten folk".

Follow the money

Det er alltid lurt å følge pengene, når du skal forstå hvorfor noe skjer. Ingunn Breistein (i radioserien nevnt over her) har rett i at penger hadde mye å si for at reformasjonen ble utløst.

Først og fremst handlet reformasjonen om at makthaverne - fyrster og konger - hadde stor egeninteresse i å bli lutheranere: De overtok (det vil si stjal) alle Kirkens rikdommer og landeiendommer. I tillegg slapp de å ha Kirken som en brysom, konkurrerende maktfaktor i samfunnet.
Lutherdommen sørget for at Kirken ble totalt underlagt makthaveren, og de frie biskopene og prestene ble kongens embetsmenn.

I intervjuet i SEGL sier Henning Laugerud:

– I senmiddelalderen utviklet det seg noen misforståelser og misbruk av avlaten. Men vel så avgjørende for at vi fikk reformasjonen, var investiturstriden: Hvem skal styre Kirken? Paven eller keiseren? Fyrstene vil gjerne ha kontroll over Kirken, ikke minst over de store ressursene Kirken eide. 

- Når kongen konfiskerer kirkegodset, er det folkets gods han konfiskerer – gods de selv har gitt til Kirken. I tillegg fikk han store skatteinntekter som tidligere hadde tilfalt Kirken. Det er umulig å si at danskekongens motiv for reformasjonen var bare edle og religiøse. Han stjal alt Den katolske kirke eide. Uten det ranet hadde han ikke kunnet begå statskupp. Han hadde ikke klart å betale leiesoldatene, og han hadde ikke kunnet komme til kongsmakten.

- Kong Christian III stjal alt Den katolske kirke eide. Uten det ranet hadde han ikke kunnet begå statskupp. Han hadde ikke klart å betale leiesoldatene, og han hadde ikke kunnet komme til kongsmakten, sier historiker Henning Laugerud.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

En blodig affære

Reformasjonen medførte ikke at folk ble frie til å tro etter sin samvittighet, det var det bare Martin Luther som ble. Alle andre måtte tro det som fyrsten/kongen bestemte at de skulle tro. 

Da reformasjonen ble påtvunget Norge, var befolkningen hundre prosent katolsk. Det var ingen interesse for eller tilslutning til reformasjonen her i landet før den ble innført med makt av danskekongen i 1536–1537.

Mange har en forestilling om at reformasjonen i Norge var en fredelig affære. Det var den faktisk ikke i det hele tatt. Den var også til tider en blodig affære.

- Da kong Christian IIIs leiesoldater seilte mot Trondheim voldtok og plyndret de seg fram i alle bygdene på Vestlandet. Det var også noe av grunnen til at erkebiskopen ikke gikk til åpen krig mot dem slik han kunne ha gjort. Han tok hensyn til brutaliteten til den protestantiske dansk-tyske hæren, som bestod av leiesoldater som hadde vært i krig i ti år, sier Laugerud.

Menneskeskapt katastrofe

Historiker Øystein Rian har kalt reformasjonen for «Den største menneskeskapte katastrofe i norsk historie». Rian er ikke katolikk, men ateist. Henning Laugerud kommenterer:

– Han har et poeng. For hva er det som skjer i reformasjonen? Jo, de kulturelle konsekvensene er radikale. Vi mister troen vår. Vi mister vår selvstendighet. Vi mister det norske språket som erstattes av dansk. Alle norske institusjoner hadde vært drevet av Kirken og blir borte. Sykehus, skoler og alle velferdsordninger blir utradert, og bare katedralskolene startes opp igjen.

- Et offentlig helsevesen – og etter hvert sykehus av noen betydning – ble etablert først fra slutten av 1700-tallet. Da Den katolske kirke igjen ble tillatt i Norge i 1843, er det etableringen av sykehus her i landet, drevet av katolske ordenssøstre, som står i fokus. Dette var kjærkomment fordi behovet var stort. Når for eksempel KrFs generalsekretær Hilde Frafjord Johnson og andre hevder at det er reformasjonen som har gitt oss velferdssamfunnet, tar hun feil. Reformasjonen hadde stikk motsatt effekt her i landet.

Kort oppsummert: Tror du at du vet noe om reformasjonen? LES BOKEN "Folk uten reformasjon" av Henning Laugerud. 

Boken er innkjøpt av Kulturrådet og er dermed å få tak i på biblioteker over hele Norge. Du kan også kjøpe den her hos St. Olav bokhandel, eller du kan bestille den hos din lokale bokhandler.
Foretrekker du e-bok? Ikke noe problem. Her får du kjøpt boken som e-bok hos St. Olav Forlag.

SYNLIG FORSKJELL: Fylden av troen versus redusert variant. Vi ble frastjålet så inderlig mye da reformasjonen kom til Norge.
Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen, ved Universitetsmuseet i Bergen, de kulturhistoriske samlinger

Fra Luther til Peter

Med det samme du er inne og lytter til Radio Sørvest: De har også gjort et lengre intervju med katolske Dag Øivind Østereng der han forteller om sin overgang til katolsk tro og forklarer hvorfor han valgte å skrive boken "Fra Luther til Peter" Få med deg det!

Dag Øivind Østereng var tidligere prest i Den norske kirke. I dag er han stipendiat og høgskolelektor ved NLA i Oslo.

I boken sin forklarer Østereng alt på en veldig forståelig måte. Historien hans vil være spesielt gjenkjennelig for alle som har bakgrunn fra det lavkirkelige Norge. Jeg leste ut hele boken hans fra en søndag til en onsdag - anbefales! Hvis du ikke har fem barn og full jobb leser du den nok ut på enda kortere tid ;)

Jeg siterer Kjell Arild Pollestads anbefaling av boken:

«Sogneprest Dag Øivind Østereng stod midt i Den norske kirke og trivdes i dens tjeneste. Han hadde ingen planer om å forlate den kirken han ble ordinert til prest i, men opplevde at den forlot ham. Mange prester gjorde den samme erfaringen. Hvor smertelig den var, både for troen og livet, er skildret i denne boken. Men dette er bare én av etappene i Dag Øivind Østerengs spennende trosvandring, som begynte i Norsk Luthersk Misjonssamband og førte ham til Den katolske kirke.

Hvert eneste skritt er belagt med rik teologisk refleksjon, og det i en provins av teologien som tradisjonelt har fått lite oppmerksomhet her lands, nemlig læren om kirken. Østereng har gått til Bibelen og bekjennelsen og gjort funn som rusker kraftig opp i tilvante tankemønstre. Dette er en viktig økumenisk bok, som alle reflekterende kristne vil ha utbytte av å lese, ikke minst vi katolikker.»

Eller for å sitere redaktør Tarjei Giljes bokanmeldelse i Dagen:

«Analysene er så presise og klare at Dag Øivind Østerengs bok er et must også for dem som ikke vil følge ham på veien fra Misjonssambandet til Rom» 

Her får du kjøpt boken "Fra Luther til Peter - en pilegrims bekjennelser" hos Efrem forlag.

Les også:

• "Det store bruddet" er en lettlest og svært god bok om reformasjonen i Norge, skrevet av den lutherske presten Karl Gervin. Den er dessverre utsolgt fra forlaget, men du får tak i den på biblioteket! (Deichmanske i Oslo har for eksempel fem eksemplarer av den.) Og kanskje er du også heldig å få tak i den i et antikvariat? Sjekk ut antikvariat.no.
• Lutherdommens bidrag til sekulariseringen - og hva løsningen er - i følge den lutherske biskop Halvor Nordhaug og meg.
• Derfor ble jeg katolikk - historien om hvordan jeg gikk fra å være en helt vanlig, streit, tradisjonell kristen i Den norske kirke til å bli en helt vanlig, streit, tradisjonell kristen i Den katolske kirke.

Ettertanke | Gudsfrykt med nøysomhet

Foto: Linus Bohman/Flickr Creative Commons

Henger du fortsatt med, til tross for den overskriften? Godt gjort. Du er sikkert klar over at jeg plasserte to alarmord der. To "minusord" i vår tid.

Det er sikkert mange som bare forbinder uttrykket "gudsfrykt med nøysomhet" med forgangne tider på Vestlandet. Men det er faktisk hentet fra Bibelen! Nøysomhet er ikke en pietistisk oppfinnelse, det er hentet rett ut fra Paulus' brev til Timoteus.

I dag lever vi i en forbrukerkultur der det å ta for seg er det normale. Nøye seg med noe mindre enn alt du kan få? Hvorfor skulle du det? Men grådighet er fortsatt en dødssynd som ødelegger personen som den gjør til sin slave.

Det frie mennesket er nøysomt. Det er ikke slave under noe eller noen.

Sørlandets store dikter Gabriel Scott (1874-1958) skriver i sin kjente roman Kilden:

«For nøysomheten er lykkens vugge, den nøysomme har det opplatte sinn, den dype muld og det klare øye som likesom gjenspeiler all naturen og opptar i seg alt vakkert og godt uten å spørre om verd eller rang.»

Det er den nøysomme som har det åpne sinnet. "Nøysomheten er lykkens vugge." Jeg tror det ligger et stort evangelium gjemt her for vår tid. Det er noe viktig her som vi har glemt, som har blitt borte for oss. La oss ta det tilbake. Det er på tide å bli fornøyd.

"Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning. For tomhendte kom vi inn i verden og tomhendte må vi forlate den" (1. Tim 6,6) – og i mellomtiden er vi bare forvaltere.

To menn ruslet forbi et fantastisk hus med en helt utrolig utsikt. Den ene sa: "Vet du hva han ga for det huset?” Den andre svarte: ”Han ga sin sjel”. Ikke la det bli historien om deg. Du er for dyrebar til det, du høyt elskede.

"Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen." (Gal 5,1) Bli fri. Og forbli fri. Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning. Fortsatt. 

Må Herren velsigne deg og bevare deg hos seg. I dag. Alle dager.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 12. oktober 2018 da 1 Tim 6,6-10 var dagens bibeltekst

Dagens bibeltekst fra bibel.no:

"Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning. For vi har ikke hatt noe med oss til verden, og kan heller ikke ta noe med oss herfra. Har vi mat og klær, skal vi nøye oss med det. De som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær, som styrter mennesker ned i undergang og fortapelse. For kjærlighet til penger er en rot til alt ondt. Drevet av pengebegjær er mange ført vill og er kommet bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser."

1 Tim 6,6-10 

Ettertanke | De ekte rike

Foto: Giorgio Rafaelli/Flickr Creative Commons

Tenk etter: For en Gud som har skapt alle atomene i verden – hvor mye verdi har penger? Ikke spesielt mye. Penger og gull er bare vanlige, tomme atomer.

Nytt spørsmål: For en Gud som har skapt alle menneskene i verden – hvor mye verdi har menneskene? All verdens verdi. Om du så var det eneste mennesket i verden, ville Jesus likevel ha gått gjennom all lidelsen og dødd for å frelse deg.

I Guds rike er verdiene snudd på hodet. Jakob skriver: "Hør, mine kjære søsken: Har ikke Gud utvalgt de fattige i verden til å være rike i troen og til å arve det riket han har lovet dem som elsker ham?" (Jak 2,5)

De fattige i menigheten er rike fordi de er rike på det som betyr noe. De er rike på troen. Rike på det evige liv.

De som har lite penger, stiller med en viss fordel i troens verden. For: Hvis du ber «gi oss i dag vårt daglige brød» og mener det, og ser faktiske bønnesvar av den bønnen – da er det lettere å få en sterk tro. Når Gud får mange sjanser til å vise at han bryr seg om deg, på et veldig basalt nivå i hverdagen din, da er det større sjanse for at du oppdager hvem han er. Når du faktisk trenger Gud for å komme deg gjennom dagen – hvis Gud er alt du har – da har du bedre odds for å oppdage at Gud er alt du trenger.

Det er med andre ord et slags handicap å være rik, men det kan gå bra likevel. Kirkehistorien viser oss at de ekte rike finnes, og at de kommer i alle utgaver, med både mange og få penger på bankkontoen.

Agur i Salomos Ordspråk er en klok mann. Han skal få det siste ordet med en bønn som jeg gjør til min i dag:

«To ting ber jeg deg om, nekt meg dem ikke så lenge jeg lever: Hold falskhet og løgn langt borte fra meg!

Gjør meg verken fattig eller rik, men la meg få den maten jeg trenger. Ellers kunne jeg bli så mett at jeg fornektet deg og sa: «Hvem er Herren?» eller bli så fattig at jeg stjal og krenket min Guds navn.»

(Ordsp 30,7-9)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 11. oktober 2018 da Jak 2,1-7 var dagens bibeltekst

Ettertanke | Du blir det du elsker

Det var en gang en rik mann. Slik starter Jesus fortellingen om en mann som hadde lagret så mye rikdom at mannen konkluderte: ”'Nå har du mye godt liggende, nok for mange år. Slå deg til ro, min sjel, spis, drikk og vær glad!' Men Gud sa til ham: 'Uforstandige menneske! I natt kreves din sjel tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet?'” (Luk 12,19-21)

I bibelillustrasjonene til Nick Butterworth og Mick Inkpen bygger den rike mannen større og større låver. Til slutt ser låven ut som en katedral. Naturlig nok. Det var jo rikdommen han egentlig elsket og tilbad, ikke Gud.

Det er viktig og riktig å skape verdier. Skape noe bra. Forvalte pengene sine rett. Men alt fint her i verden er bare Guds gode gaver. Hvis vi elsker og begjærer gavene høyere enn vi elsker han som gir dem, bør det begynne å blinke noen varsellamper.

Det er faktisk få ting Jesus advarer så sterkt mot som pengejag. Han sier det rett ut: «Pass dere for pengebegjær! For det er ikke det en eier, som gir livet, selv om en har overflod.» (Luk 12,15)

Apostelen Paulus slår til og med fast at pengejag er avgudsdyrkelse (Kol 3,5 og Ef 5,5), og han skriver til Timoteus: ”Forman dem som er rike i denne verden, at de ikke må være overmodige og ikke sette sitt håp til den usikre rikdommen, men til Gud, han som gir oss rikelig av alt for at vi skal nyte det.” (1. Tim 6,17).

Det som du setter din lit til – det som du setter ditt håp til – det er din gud.

Det er noe med det at du blir det du elsker. Elsker du Gud, blir du mer som Gud; livgiveren. Elsker du penger, blir du mer som penger; tomme, stive, livløse atomer.

Sørg for at du elsker noe som er verdt det. Noe som er verdt deg.

Ettertanke | Radikale Frans

4. oktober er minnedagen til den hellige Frans av Assisi.

Det er umulig å lese dagens bibeltekst uten å tenke på en av verdens mest elskede helgener: den hellige Frans av Assisi (1182-1226).

I tre år hadde Frans lett etter hva det var Jesus kalte ham til. Denne dagen, den 24. februar 1208, skulle Europa bli forandret. Den dagen var nemlig Frans i kirken og hørte dette evangeliet:

«Gå og forkynn: ‘Himmelriket er kommet nær!’ Skaff dere ikke gull eller sølv eller kobbermynter til å ha i beltet, ikke veske til reisen, heller ikke to kjortler eller sandaler eller stav. Jeg sender dere ut som sauer blant ulver.» (Matt 10,7 ff).

Fra det øyeblikket visste Frans at veien hans var pekt ut. Han tok av seg skoene og ga dem bort sammen med staven og beltet. Deretter tok han på seg en ufarget ullkutte, snørte den med et tau og bega seg ut som tigger. Frans hadde egentlig ikke planlagt å stifte noen orden, men etter kort tid spredte den fransiskanske vekkelsen seg over hele Italia og videre ut i verden. Mange ville følge Frans i hans radikale liv som Jesu disippel. Tusenvis av fransiskanerbrødre dro parvis på prekenreiser og forkynte omvendelse, akkurat slik Jesus hadde befalt.

I forkynnelsen sin la Frans alltid vekt på enkelhet, fattigdom og tillit til Guds forsyn. Brødrene sov rett på golvet, hadde ingen bord eller stoler og ble kjent som «barfotmunkene». Fortsatt i dag finnes det fransiskanere som bare går barføtt eller i sandaler, aldri i sokker eller sko.

Frans fordypet seg i Jesu lidelser på korset, og selv hadde han hele livet bare ett mål: Å bli stadig mer lik Kristus.

Noen av den hellige Frans’ siste ord før han døde var: «Nå har jeg gjort min del. Måtte Kristus lære dere å gjøre deres.»

Som dominikanersøster Anne Bente Hadland sier det: 

«Vi trenger unge kvinner og menn som våger å stille sine liv totalt i Kristi tjeneste, åpne og uredde mennesker som ved sitt vitnesbyrd gir menneskene i vår del av verden det de mest av alt trenger – glede og håp. Vi trenger levende vitnesbyrd om friheten og gleden i Kristus.»

Vår verden trenger flere mennesker som setter hjerter og hoder i brann for den levende Kristus. Jesus sier det selv: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» (Luk 10,2) Så be!

Tidligere publisert i avisen Vårt Land 7. juni 2016 og her på bloggen 23. juni 2016 da Luk 10,1-12 var dagens bibeltekst

Les også:

• Her på bloggen: Pave Frans' preken om Frans av Assisi
• Selve biografien til den hellige Frans av Assisi (1182-1226) kan du lese mange steder, for eksempel her på katolsk.no.

Ettertanke | Etterfølgeren Arnfinn Haram

Foto: Jonas Meek Strømman/Korsets Seier

"Ein dag – ein som kan vere når som helst – skal eg stå for min Skapar," sa dominikanerpresten Arnfinn Haram (63) i sin siste preken, på festen Corpus Christi, 10. juni 2012. Få timer senere døde han helt uventet av hjerteinfarkt.

Hva er det eneste som blir igjen etter deg etter din død? Svar: Det du har gitt videre. Arnfinn Haram var en som gav mye, derfor er det fortsatt uendelige rikdommer igjen etter ham.

Alle som kom nær pater Arnfinn merket hvordan han elsket Jesus av hele sitt hjerte, av hele sin forstand og av all sin kraft. Bror Arnfinn levde dette bibelverset: "For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor." (1. Pet 2,21)

Arnfinn fulgte de sporene uansett hvor de ledet, helt inn i Skavlan-studioet. Han var glødende optimistisk på Kirkens vegne i Norge, og fremhevet stadig at vi kristne har en plikt til å prege samfunnet. Vi skal være lys og salt i verden og sette dagsorden i samfunnsdebatten.

Dominikanermunken var en av dem som virkelig viste meg det hele, troverdige, integrerte kristne livet – det evangeliske livet som lever og ånder i Herren Jesus Kristus.

Den siste tiden Arnfinn Haram var prest i Den norske kirke nektet han til og med å motta lønn, i protest mot abortloven. Generelt var han fullstendig uinteressert i penger, og bare interessert i én ting: Gud.

Den største trusselen for den kristne troen i vår verdensdel er materialismen: Vi setter vår lit til pengene og tingene i stedet for til Gud. Fader Arnfinn var en av de våkne kristne som identifiserte denne trusselen, som avviste den radikalt og valgte å leve det evangeliske livet, i full tillit til Herren. Ved sitt eksempel hjalp han meg og mange andre å bli fri fra materialismen og til å gi slipp på tingene. Han hjalp meg til å ikke strebe etter det verden streber etter, men søke Gud og bare Gud (Matt 6,33).

Først og fremst er det dette som står igjen etter fr. Arnfinn: Helligheten. Det evangeliske livet. Forkynnelsen. Tilbedelsen og den brennende lengselen etter Gud.

Sannsynligvis kunne han ikke tenke seg en større lykke enn å dø og endelig få møte Gud ansikt til ansikt. Mellom festen for Corpus Christi og Kristi hjertefest skjedde det. Da de fant ham i den grønne juniskogen, hadde han et lite smil om munnen og en liten tåre i øyekroken.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 14. mars 2018, da 1 Pet 2,21-25 var dagens bibeltekst

LES MER:

• Klikk her for å få opp alle bloggpostene som er tagget med Arnfinn Haram.
• Se dokumentaren om Arnfinn Haram på nrk.no!
• Les Eskil Skjeldals sterke minneord om fr. Arnfinn Haram her på bloggen.
• Les minneordet mitt fra 2012 her: "Bror Arnfinns profetiske tale" (med bilder fra begravelsesdagen)
• Les hele fr. Arnfinn Harams siste preken: http://www.katolsk.no/nyheter/2012/06/pater-arnfinn-harams-siste-preken
• Les prekenen som fr. Arnfinn Haram glemte å publisere på bloggen sin (heldigvis hadde han lagret den på datamaskinen min)
• Her kan du lese om minnevandringen 10. juni 2013 og se bilder fra den vakre kvelden som var "signa med sol, signing og fred". 
• Les Biskop Bernt Eidsvigs preken i rekviemmessen her på katolsk.no.
• Fire av diktene hans kan du lese her på bloggen: "Berre dette", "Fred", "Vesper" og "Mater Dei" (Guds mor)
• Lær deg også utenat hans oversettelse til norsk av den gamle kristne bønnen til Herrens Engel ("Angele Domini")
  
• Og viktigst av alt: Fortsatt ligger hele fr. Arnfinns Harams blogg tilgjengelig på internett. Det er en av de grundigste innføringene i katolsk tro som er tilgjengelig på norsk på internett. Dra på utforskertur - og bruk søkeboksen flittig! Alle diktene som fr. Arnfinn selv publiserte på bloggen sin finner du her. 

SE HAM: Se ham igjen og hør stemmen hans her i denne lille videoen der fr. Arnfinn Haram oppfordrer deg til å ta del i samfunnsdebatten og bli partner i tankesmien Skaperkraft. Skaperkraft har fortsatt behov for flere nye partnere.
(Foto: Skjermdump fra videoen)