Ettertanke | Gutten som ikke døde likevel

Johannes (4) på kulturdag i menigheten en måned etter at han hadde overlevd livsfare for sjette gang.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

[Av en eller annen grunn ble denne andakten liggende som utkast i 2023. Det fant jeg ut da jeg skulle bruke deler av den i konfirmasjonstalen min til ham i går, pinsedag 24. mai 2026. Bedre sent enn aldri, så her kommer den.]

Sju ganger har elleveåringen vår vært nær ved å dø. 

Det begynte allerede før han var født. Etter en voldsom styrtblødning slår sykehuslegen fast at jeg har mistet barnet i svangerskapsuke 8. To uker senere går jeg imidlertid til ultralyd, siden kroppen min oppfører seg som om den fortsatt er gravid. I 14 dager har jeg sørget, men se, der er en bitteliten kropp! Han lever likevel! Gledestårene mine triller like ivrig som de små føttene spreller.

Her er det jeg lærte til innerst i beinmargen: Hver dag er en gave. Og hver dag med Johannes er en bonusgave. Vi fikk ham tilbake! Takk Gud! Dette var imidlertid bare den første av sju ganger at jeg skulle lære dette.

Ett år gammel er Johannes nær ved å dø av nøtteallergi. Tre år gammel redder jeg ham ut fra en brann. Selv får jeg 32 innleggelsesdøgn på brannskadeavdelingen, men Johannes er nesten uskadet. Tre og fire år gammel hadde han dødd av astma hvis han ikke var blitt innlagt på sykehus. Fire år gammel blir livet hans truet på nytt når en fremmed gir ham nøttebrød. Deretter har det vært rolig. Fram til denne sommeren. Den sjuende gangen.

Det er lørdagskveld den 22. juli og barna spiser godteri. Plutselig hører jeg noen rare lyder fra Johannes, nå elleve år gammel. Det jeg ikke vet, er at kulen på slikkepinnen har poppet av. Nå befinner den seg langt nede i luftrøret hans. Jeg dunker ham hardt i ryggen. Det hjelper ikke. Moren min er sykepleier og kommer styrtende til. Hun forsøker å gjøre Heimlichs manøver flere ganger, uten at fremmedlegemet kommer opp. Vi roper høyt på faren min. Han er lege og har utført Heimlichs manøver før. Likevel lykkes han ikke de første gangene.

Jeg innser at det er høy fare for at Johannes dør nå – her, på Selja, rett foran øynene mine – uten at noen av oss klarer å hjelpe ham. Haken hans er allerede lilla av indre blødning etter all pressingen. I øynene og på kinnene er blodkar sprengt. De fryktelige lydene. Synet av det fortvilte ansiktet hans. Alle kan se at gutten er på vei mot døden raskere enn noe helikopter kan nå oss. 

Men så skjer det endelig: Vinkelen på overkroppen er riktig og støtet i mellomgulvet treffer perfekt. Slikkepinnekulen skytes ut som et prosjektil. Johannes er reddet. Frelst. Det norske ordet frelst kommer av det norrøne «frjalst» som betyr «fri hals». Når treller ble satt fri, ble halslenken tatt av dem, og de fikk fri hals. Johannes har fått fri hals. Han er frelst fra døden. «Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus gav ham til hans mor.» (Luk 7,15) Slik opplevdes det. Jesus gav oss Johannes i gave. Igjen. For sjuende gang.

Navnet Johannes betyr «Gud er nådig». Bibelteksten sier ikke noe om hva enken eller sønnen i Nain het, men det skulle ikke forundre meg om hun gav ham et nytt navn den dagen og sa: «Fra nå av skal du hete Johannes, for Herren har vært nådig mot meg.»

«Alle ble da grepet av ærefrykt, og de priste Gud.» (Luk 7,16) Og jeg tror at den natten i Nain gikk en mor forsiktig bort til den sovende sønnen sin – og der, mens hun lyttet til den jevne pusten hans, takket hun Herren, som en gang hadde gitt henne en sønn, for at han hadde gitt ham til henne på ny.

Lovet være Jesus Kristus! I all evighet. Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 19.09.2023 da Luk 7,11-17 var dagens bibeltekst.

PS. i 2026: Etter dette har det ikke skjedd noe mer - Deo gratias!
PPS: Delingen av historien og bildet er klarert med Johannes.

Fire av disse hendelsene har vært med i andakter tidligere. Her er de og to andre relaterte bloggposter:

• Ettertanke | Dagen da Johannes ikke døde - om da vi i to uker trodde Johannes var død 
• Ettertanke | Båret av kirken - om den gang Johannes havnet midt i brannen
• Ettertanke | Om å nesten miste en sønn - "Ingen vet hva dagen vil bringe før den er over. Plutselig befant jeg meg på Ullevål sykehus med en alvorlig syk sønn. Fra å være en frisk fireåring ble han i løpet av en ettermiddag til en gutt som ikke klarte å puste, snakke eller gå. En ufarlig virusinfeksjon var blitt livsfarlig i en liten kropp som fikk astma."
• Ettertanke | Gudløs barneoppdragelse - fra Johannes' dåpsdag
• Katolsk konfirmasjon og første hellige kommunion - fra Johannes' første hellige kommunion

«In illo uno unum»: Nærmere forklaring av pavevåpenet og mottoet som Pave Leo XIV har valgt for sitt pontifikat

Pave Leo XIVs våpenskjold.

 

Hvis du vil bli mer kjent med pave Leo, anbefaler jeg å lese Augustinerordenens flotte forklaring av pave Leo XIVs våpenskjold. Det var denne ordenen pave Leo var øverste sjef for inntil han ble valgt til pave.

Jeg har tatt meg den frihet å oversette teksten til norsk, og deler den her:

Våpenskjoldet og mottoet til Pave Leo XIV gjenspeiler hans tilhørighet til Augustinerordenen og den åndelige visjonen for hans pontifikat.

Pave Leo XIVs pavevåpen

Skjoldet er delt diagonalt i to felt:

Øverst til venstre

Mot en blå bakgrunn trer en hvit lilje frem, som symboliserer Jomfru Marias renhet og nåde. Dette elementet viser tilbake til pave Leo XIII. Også hans pavevåpen inneholdt fleur-de-lis-liljen. På denne måten plasserer pave Leo XIV seg i den ærverdige tradisjonen for Mariafromhet, noe som allerede kom til uttrykk under hans første besøk til basilikaen viet til Vår Frue av det gode råd.

Andre nyere pavevåpen som inneholder liljer, er våpnene til pave Johannes XXIII og pave Paul VI.

Det er også bemerkelsesverdig at pavevalget fant sted på samme dag som to Mariafester ble feiret: Vår Frue av Pompeii-rosenkransen og, i Augustinerordenen, Vår Frue av Nåden. 

Nederst til høyre

Her ser vi et motiv mot lys bakgrunn som viser til Augustinerordenen: en lukket bok med et hjerte gjennomboret av en pil.

Bildet minner om kirkefaderen St. Augustin av Hippos omvendelse, som han selv beskrev med ordene:

«Vulnerasti cor meum verbo tuo»
«Du har gjennomboret mitt hjerte med ditt Ord.»

Foreningen av hjertet og boken viser også til andre sentrale sider ved kristent og augustinsk liv: nødvendigheten av et dypt indre liv, sammen med kallet til å søke sannheten og høre Guds stemme gjennom lesning og studium av Ordet.

Mitra i stedet for tiara

På samme måte som pave Benedikt XVI og pave Frans bruker pave Leo XIV en bispemitra over skjoldet i stedet for den pavelige tiaraen, som ble brukt frem til Pave Johannes Paul II.

Dette viderefører et skifte som allerede ble innledet av pave Paul VI da han sluttet å bruke tiaraen.

Det er også interessant at pave Leo XIVs etternavn er Prevost (moderne fransk: Prévôt), et ord som tilsvarer «prost» eller «forstander», fra latin praepositus — den som er satt fremst for å lede et fellesskap. Dette berørte Prevost selv i sin doktoravhandling om priorens rolle og autoritet i Augustinerordenen.

Der siterte han et ordspill fra Augustin av Hippo:

«Praeposti sumus, et servi sumus; praesumus, sed si prosumus.»
«Vi står i ledelsen og vi er tjenere; vi er de første dersom vi er de siste; vi leder dersom vi er til nytte.»

Pave Leos våpen er, som hos hans forgjengere, i hovedsak det samme bispevåpenet han hadde før han ble valgt til biskop av Roma. Dette uttrykker en forståelse av pavens kall som en biskop som samarbeider med verdens øvrige biskoper og leder dem i kjærlighet.

Om mottoet «In illo uno unum»

Mottoet paven har valgt, er hans eget bispemotto: «In Illo uno unum», en formulering hentet fra Augustin av Hippos kommentar til Salme 127, som betyr:

«I ham som er én (Kristus), er vi ett.»

Den fullstendige formuleringen hos biskopen av Hippo lyder slik:

«Disse kristne, sammen med sitt hode som steg opp til himmelen, er én Kristus; det er ikke han alene og vi mange, men fordi vi er mange i den ene, er vi ett.»

Mottoet understreker de kristnes enhet i Kristus og fellesskapet i Kirken. Det uttrykker også en dypt kristosentrisk forståelse av Kirkens enhet: Bare i ham kan sann enhet finnes.

Les også her på bloggen: 

Ett år med pave Leo

Ettertanke | Vær du oss lyset og livet

17. mai er dagen da Gud dukker opp overalt. Gud signe vårt dyre fedreland! Norske mann i hus og hytte takk din store Gud!
Her er glade elever fra den katolske St. Sunniva skole på vei opp Slottsbakken 17. mai 2026.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Noe av det vakreste jeg vet i hele verden, er 17. mai-togene – og spesielt i Bergen, der barnetoget og hovedprosesjonen går samtidig gjennom byen. 

Der kommer de alle sammen, både alle de nydelige barna og Misjonssambandet, den katolske St. Paul skole, KRIK, Sjømannskirken og KFUK-KFUM. Der går Frelsesarmeen og synger «Deg være ære», Bergens Indremisjon synger «Det lille lys jeg har, det skal få skinne klart» og bergenserne synger med på fortauet, i full offentlighet, og jeg tenker: Så fantastisk! Takk Jesus, for at vi får gå her i full offentlighet og følge etter deg! Komme ditt rike, skje din vilje, som i himmelen, så óg i Norge.

17. mai er dagen da Gud dukker opp overalt. Gud signe vårt dyre fedreland! Norske mann i hus og hytte takk din store Gud! Gud sign vår Konge god! Fagert er landet du oss gav, Herre, vår Gud og vår Fader! Takk og lov at nordmenn er så glade i tradisjoner, slik at vi fortsetter med å gi denne rike sangskatten videre. Må det fortsette og fortsette.

Jeg elsker Norge hver dag. Men på nasjonaldagen kommer takknemligheten for, kjærligheten til og nøden for fedrelandet mitt ekstra sterkt til overflaten. I sum blir det en solid dose ømhet. Det gjør at dette er en dag da tårene triller ofte og lett hos meg – og spesielt i høymessen. Jeg har en sånn bønnenød for denne nasjonen. Vi må be for Norge!

Som pater Josef Ottersen sa det i sin 17. mai-preken: «For det er mye i dagens samfunn som ligner det mørket som kristningen her i landet forsøkte å rydde opp i for tusen år siden. Vi må kjempe for en frihet som betyr noe mer enn å være som strå som svaier i vinden og følger tidsånden. Vi må kjempe for en fred som ikke er av denne verden.» «Dette er en dag for takknemlighet og jublende glede. Men det er også en dag for å be intenst for vårt land og våre statsledere.» Amen! Begge deler må med på nasjonaldagen: Stor takknemlighet. Stor forbønnsnød. 

«Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.» (1. Tim 2,1-4)

Vi lever i en tid med stort alvor og stort håp. Våre barn og barnebarn vokser opp i en annen, mørkere verden enn den jeg vokste opp i. Slik Frodo sier det i Tolkiens roman Ringenes Herre: «Jeg skulle ønske det ikke hadde behøvd å skje akkurat i min tid.» «Det gjør jeg også,» svarer Gandalf, «og det gjør alle som lever lenge nok til å oppleve slike tider. Men det er ikke opp til dem å bestemme. Alt vi kan bestemme er hva vi skal gjøre med den tiden som er gitt oss.»

Når mørket siger på, kan dette sette mot i deg: Det er ikke tilfeldig at du lever akkurat nå. Gud skapte deg fordi han så at verden trengte akkurat deg i denne tiden. Det er godt verden har deg. Du er skapt for en tid som dette (jf. Est 4,14). Som St. Jeanne d'Arc sa det: «Jeg er ikke redd. Jeg ble skapt for dette». 

Det står i Den hellige skrift at «Herren er god mot dem som venter på ham og søker ham.» (Klag 3,25-26) Så be på dine knær for Norges omvendelse. Be på vegne av Norge. Du er Norge!

«Gud, utan deg den vesle urt,
veiknar og visnar, bleiknar burt.
Ver du oss ljoset og livet.»
(De siste ordene i Fagert er landet, Anders Hovden, 1907)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 18. mai 2026 da 1. Timoteus 2,1-4 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

Det vakre abumet "ja, vi elsker" med Forsvarets stabsmusikk og Schola Cantorum er fast lydspor når jeg stryker bunadsklær og annet fintøy før 17. mai. Da er det lett å bli fylt av takknemlighet og bønn for Norge. Det går helt av seg selv, faktisk.

Lyttetips

"Fagert er landet" er en utrolig vakker salme. Jeg vil anbefale disse tre innspillingene - har satt inn lenker til Spotify:

• Helene Bøksle, singelen Fagert er landet
• Forsvarets stabsmusikk og Schola Cantorum, fra albumet Ja, vi elsker
• Bodø Domkor, fra albumet Fagert er landet

Ett år med pave Leo XIV

Pave Leo XIV på balkongen i Peterskirken 8. mai 2025.
Foto: Edgar Beltrán / The Pillar
Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0

Hipp hipp hurra for pave Leo XIV! I forbindelse med ettårsdagen hans 8. mai, ble jeg invitert som gjest i podkasten Undersåttene hos historiker og TV 2s kongehusekspert Ole-Jørgen Schulsrud-Hansen for å snakke om pave Leo XIV og hans første år som pave.

Det ble en fin anledning til å grave dypere i pave Leos pontifikat og sette av researchtid til å bli enda bedre kjent med ham. Og tenk at jeg til og med får gjøre det i arbeidstiden! Halleluja, Gud er god, sier jeg bare.

Vi snakket om spørsmål som:

• Hvem er pave Leo XIV? 
• Hva slags pave har han vist seg å være det siste året – og hvem kommer han til å bli fremover? Er han mest en videreføring av pave Frans, eller representerer han en dreining mot pave Benedikt?
• Hvorfor opplever mange ham som en samlende pave? 
• Hva betyr det når mange beskriver ham som tydelig kristosentrisk? 
• Og kan det bli pavebesøk til Norge i forbindelse med tusenårsjubileet i 2030?

(Lenkene til podkastepisoden finner du nederst i denne bloggposten.)

For øvrig må jeg bare beklage at jeg glemte å komme inn på to ting som sier oss mye om hvem pave Leo XIV er og ønsker å være. Det ene er mottoet hans, det andre er de første ordene han sa da han kom ut på balkongen som vår nye pave.

Om mottoet «In Illo uno unum»

Mottoet som pave Leo XIV har valgt, er hans eget bispemotto: «In Illo uno unum». Det er en formulering som er hentet fra den hellige kirkefaderen Augustin av Hippos kommentar til Salme 127, og som betyr: «I ham som er én (Kristus), er vi ett.» Her har du den samlende paven.

St. Augustins fullstendige formulering lyder slik:"These Christians, with their Head, who ascended to heaven, are one Christ; it is not He one and we many, but, being many in that one, we are one."

Mottoet understreker de kristnes enhet i Kristus og fellesskapet i Kirken. Det uttrykker en dypt kristosentrisk forståelse av Kirkens enhet: Bare i Jesus kan sann enhet finnes.

Om de første ordene: Fred være med dere

Som jeg nevnte i podkasten, er det ikke slik at en ny pave kunngjør et program. Det har heller ikke pave Leo gjort. Men vi kan likevel si noe om hva som er hans program ut fra navnet han velger - noe vi kommenterte i podkasten. Jeg nevnte også at de første ordene en ny pave sier, ofte blir et ledemotiv for pontifikatet deres. Jeg glemte imidlertid å kommentere hva de ordene var! 

Hva var pave Leo første ord som pave? Det var Jesu hilsen til disiplene etter oppstandelsen: "Fred være med dere". Enhver som har hørt pave Leo si noe som helst det siste året, har fått med seg at han gjentar og gjentar budskapet om FRED. 

Oppsummert: 

Pave Leo XIV er en samlende pave. Akkurat det Kirken trenger nå. 

Og han er en fredens pave. Akkurat det verden trenger nå.

Han er en pave for vår tid.

Her kan du lytte til pavespesialepisoden av Undersåttene

Undersåttene finner du i mange kanaler. Her er noen av dem:

• Spotify: https://open.spotify.com/episode/5egQmXGN7ImKTewAoxyT4t?si=e1eac98ad5054b97
• SoundCloud: https://soundcloud.com/undersaattene/audiens-ett-ar-i-pave-leo-xivs
• Podimo: https://podimo.com/no/shows/undersattene/episode/ee9ea61d-db20-5476-b8c9-52257286dcc4
• Podme: https://podme.com/no/episode/11689582/
• iTunes: https://podcasts.apple.com/no/podcast/audiens-ett-%C3%A5r-i-pave-leo-xivs-regjeringstid-med-ragnhild/id1478160620?i=1000766727280&l=nb

Les også:

De tre pavene som står for tro, håp og kjærlighet - Min analyse av de tre forrige pavene: pave Johannes Paul II (håp), pave Benedikt XVI (tro) og pave Frans (kjærlighet)