Ettertanke: Hav i himmelen

VAKKERT: Havet sommeren 2012. Foto: Grete Sandrød Owesen

 

Jeg elsker havet. Det tror jeg Gud også gjør. Hvorfor skulle han ellers ha skapt så mye av det? 

Dessuten står det rett fram i Bibelen at «og vannet som hadde samlet seg, kalte han hav. Og Gud så at det var godt.» (1. Mos 1,10)

Den gang verden var ny, var med andre ord havet entydig godt. Dessverre kom synden og døden inn i verden ved menneskenes syndefall, og absolutt alt ble lagt under forgjengelighet. Havet også. Siden den gang har hele skaperverket sukket etter forløsning. «Alt som er skapt, venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet» står det i Rom 8,19.

I denne ukens bibeltekster befinner både Paulus, Jesus og Jona seg i stormer på hav og sjø, mens Moses møter på et tilsynelatende ugjennomtrengelig hav. I Bibelen representerer havet ofte de truende kaoskreftene. Derfor er det helt naturlig at Johannes med sitt rike bildespråk skriver at «havet fantes ikke mer» (Åp. 21,1).

Når verden blir ny, skal kaos, trusler, død og fare være borte for alltid. Men er det nå så sikkert at havet bokstavelig talt må bli borte av den grunn? Når havet var entydig godt i begynnelsen må det vel kunne bli godt igjen når Gud gjør verden ny?

Det undrer jeg meg over sammen med en annen vestlending, Sølvi Helén Hopland Aemmer. Hun skal få siste ordet med «Hav i himmelen» – gjengitt her med tillatelse:

Hav i himmelen

Herre, blir det hav i himmelen?

Blir det blanke og bølgande dønningar, 
tøffande snekker, skrikande, stupande måkar
dryppande åretak?

Herre, blir det hav i himmelen?
Vil du lage eitt til meg i himmelen?
Eit hav utan storm, 
eit hav utan død
blikkande stille. 
Eit hav som sola kan gå ned i. 

Herre, blir det hav i himmelen?

(Sølvi Helén Hopland Aemmer)

LA OSS BE

Herre, vi priser deg, du den hellige skaper, du himmelens, jordens og havets vokter, du som har skapt bølgene som stiger og synker mens de synger for deg. Du konge over alle mysterier, jeg overgir meg fullt og helt til din kjærlighet og nåde.


Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, 13. november 2012. Diktet/sangen er publisert med tillatelse fra Sølvi Helén Hopland Aemmer.