Det er nok nå. Åpne kirkene!

LENGSEL: Pater Josef Ottersen tok dette bildet utenfor St. Olav katolske domkirke etter å ha feiret kveldsmesse i en tom domkirke 11. februar. Han skulle møte en venn i krysset nedenfor etter messen. Det tok ikke mange minutter før han kjente hvor kaldt det var å stå stille. Da oppdaget han en urørlig skikkelse som knelte ned foran kirkedøren. "Jeg vet ikke hvor lenge hun hadde vært der, eller hvor lenge hun ble etter at jeg dro. Men hun ga et sterkt vitnesbyrd om å være nær Den Evige hun vet befinner seg på andre siden av døren. I tabernaklet er Kristus fysisk til stede, Gud har tatt bolig i blant oss. Men ingen får lov å komme på besøk. Dette er ikke et spill for galleriet, ikke et hylekor om nok en målgruppe som føler seg glemt. Hun vet ikke at hun ble tatt bilde av, men er den vakreste stille protesten jeg har sett. Vi kan ikke leve uten nærhet til Vårherre. Spre gjerne bildet som et symbol på at ingen kan stenge dørene for vår tro." skriver p. Josef Ottersen på menighetens Facebook-side.
Foto: Josef Ottersen

Dagens situasjon er absurd og dypt provoserende. Vi kan nå være i et rom med mange andre og få vin og brød så lenge det er på restaurant, men vi kan ikke gjøre det samme i et mye større rom hvis det gedigne rommet tilfeldigvis er en kirke. Det finnes et ord for slikt: Diskriminering.

Kirken krever ikke særbehandling, men vi krever likebehandling. Jeg sier som katolikk Kristin Norseth: Nå er det nok! Åpne kirkene!

Vi har lojalt og solidarisk sultet i et år, uten å klage. Vi har tålmodig funnet oss i forskjellsbehandling og vi har tatt mer enn vår del av dugnaden.

Men det kommer til et punkt hvor vi er nødt til å påpeke absurditeten i at det er lov til å være 120 personer på Hennes og Mauritz, men forbudt å være 11 personer i kirken. Det kan ikke fortsette som dette. Åndelige verdier er (minst) like viktige som materielle verdier. For å sitere han som kom og delte verdens historie i to: Mennesket lever ikke av brød alene. 

Å tro er ikke en fritidsaktivitet eller en kulturell aktivitet. Å tro er heller ikke noe privat og inviduelt. Troen er noe helt grunnleggende ved det å være menneske, og den er noe vi gjør sammen. Vi kan ikke leve uten den.

Hvordan skal vi få de som bestemmer til å forstå det? Vel, vi kan jo oppmuntre folk til å feire gudstjenester på restauranter - helt i tråd med gjeldende smitteregler der de bor. Når myndighetene ikke tillater kristne samlinger i kirkene, så la oss samles der det er lov!

La oss lytte til myndighetene. La oss gjøre opprør ved å fullt og helt følge smitteregimet! Jeg finner meg ikke lenger i at materielle verdier er det eneste som teller, mens åndelige verdier regnes som luft, nada, ingenting.

I dag kom meldingen om at Byrådet tillater at kirkene i Oslo får åpne igjen. Dessverre er det fortsatt forbudt å ha samlinger i kirkene. 

Tidligere i uka har Vårt Land skrevet om at tros- og livssynsminister Kjell Inge Ropstad vil skrote den omstridte kirkebenkregelen, og at han varsler en snarlig avklaring. Tirsdag formiddag meldte Dagbladet at deres kilder opplyser om at regjeringen vil kunngjøre lettelser i koronatiltakene etter statsråd førstkommende fredag. Nå kan det jo være at mediestyret rundt Siv Jensens avgang i dag fører til at regjeringen utsetter kunngjøringen av den gode nyheten litt, men jeg håper ikke det. Jeg håper inderlig at vi får beskjed allerede i morgen om at diskrimineringen av kirkene er en saga blott. Ellers er jeg klar for å gå på restaurant. Kanskje vi skal leie Frognerseteren restaurant? 

Det er nok nå. Åpne kirkene! Og la oss få lov til å samles der på lik linje med andre steder.

Les også:

• Debattinnlegg i Vårt Land av katolikk og førsteamanuensis emerita ved MF Kristin Norseth: Nå er det nok! Åpne kirkene!
• Si D'-innlegg av KrFU-er og katolikk Marion N. Spæren (18) i Aftenposten: Trossamfunn behandles som uviktige under pandemien. Nå er grensen nådd.
• Debattinnlegg i Aftenposten av tre katolikker - Priorinne ved Sta. Katarinahjemmet Anne Bente Hadland, advokat Håkon Bleken og professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo Janne Haaland Matlary: Det finnes ingen reell grunn til å stenge kirkene
• Intervju med luthersk sokneprest Margun Sandal i Frogner kirke i Oslo: 
  – Myndighetene ser ikke folks åndelige behov 

Grønland kirke er Oslos største kirke, men det hjelper ikke. Ingen får feire nattverd her nå.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 15. februar 2021

Grønland kirke ligger i bydel Gamle Oslo og går ofte under navnet "Østkantens katedral". Kirken ble opprinnelig bygget for 1399 sitteplasser. I dag har den 800 sitteplasser. Det gjør kirken til Oslos største. Likevel får ingen feire gudstjeneste her.

Kaffebrenneriet er nærmeste nabo til Grønland kirke (kirken sees til høyre i bildet). Det er jo nesten katedralstemning inne på denne kafeen, og her er det altså lov til å gå inn og sitte ned så lenge man vil. Kanskje et passende sted for en spontan gudstjenestefeiring?

Denne uken fikk barna i St. Hallvardsguttene lov til å møtes til korøvelse for andre gang siden tidlig i november. Ungdommene og de voksne fikk ikke lov til å være til stede. Men kjempebra at barneskoleelevene iallfall er i gang igjen! Olav kom ut strålende fornøyd. Han syntes det var spesielt kjekt å lære altstemmen til Bach's nydelige kantate "Jesu, joy of man's desire" (lenke til Choir of King's College på Spotify).

Det normale er at St. Olav katolske domkirke er åpen hele dagen hver dag. De siste ukene har kirken vært helt stengt, etter myndighetenes pålegg. I dag har byrådet i Oslo besluttet å gjenåpne kirkene, men alle arrangementer er fortsatt forbudt, med unntak av begravelser (inntil 50 personer) og dåp og vielser "uten tilskuere". (Herlighet, så dårlig de forstår kirken. Det er ingen som er tilskuere i kirken. Vi er alle deltakere.) Vi er altså igjen velkommen til personlig bønn i kirken. Gud skje lov!

St. Olav domkirke blir nå åpen mandag-lørdag kl. 8-10 og 12-18, og søndager kl. 14-18. I tillegg er St. Joseph kirke rett over gaten åpen søndager kl. 8-14.

Fredag 19. februar er St. Olav domkirke åpen fra kl 8 til 10. Deretter er den på grunn av begravelse ikke åpen igjen før fra ca kl 15 til 18.

Bildet viser St. Olav domkirke slik den ser ut akkurat nå, pyntet til fastetid.
Foto fra St. Olav katolske domkirkemenighets Facebook-side

Det katolske synet på Åpenbaringen

Læren om at jomfru Maria ble tatt opp til himmelen med sjel og legeme er ikke ny. Den deles av alle katolske og ortodokse kristne, og til og med Martin Luther selv holdt den for å være sann, fremhever p. Pål Bratbak i dette debattinnlegget. Bildet: Dette maleriet fra 1712 henger i Lom Stavkirke og viser Jomfru Marias kroning til himmeldronning. Det ble altså malt nesten 200 år etter reformasjonen.
Faksimile: Side 3 i Dagen, 31. oktober 2012

Å hevde at Den katolske kirke fikk en «ny lære» om Maria i 1950 er like korrekt som å si at treenighetslæren var en ny lære som oppstod på kirkemøtet i Nikea i år 325.

Et debattinnlegg av p. Pål Bratbak, prest i Oslo Katolske Bispedømme 
Innlegget stod på trykk på side 3 i avisen Dagen 31. oktober 2012 - altså for sju år siden. Det er så knallgodt at det fortjener å løftes opp hit igjen.
Uthevinger i kursiv stammer fra originalmanuskriptet. Uthevinger i fet skrift er mine egne.

Lærer Arne Helge Teigen ved Fjellhaug Misjonshøgskole har til hensikt å forklare forskjellen mellom et katolsk og luthersk syn på forståelsen av tradisjon. En svakhet ved Teigens innlegg [i Dagen 19.10.2012, min anm.] er at det han beskriver som katolsk lære ikke er vår lære.

Teigen hevder at i katolsk lære «må Bibel og tradisjonen likestilles som kilder til den kristne tro». Den katolske kirkes katekisme (KKK) sier noe annet: «Den Hellige Tradisjon og Den Hellige Skrift er nær forbundet og forenet. For begge, idet de springer frem av den samme guddommelige kilde, smelter på et vis sammen og arbeider mot det samme mål» (KKK n. 80).

I følge katolsk lære er det Guds åpenbaring som er kilden til troen. Denne åpenbaringen når ikke sin fylde i Bibelen. Den når sin fylde i Jesus Kristus. Og Kristus fortsetter å være tilstede i sin kropp, som er Kirken. Derfor ga også Kristus sine apostler myndighet til å avgjøre hva som er i samsvar med Guds åpenbaring. Denne autoriteten innehas i dag i fellesskap av apostlenes etterfølgere, biskopene.

Teigen utrykker skepsis mot dette læreembetet. Han hevder at «nye læresannheter utvikles og godkjennes ved det apostoliske læreembete». Det bør betrygge Teigen at katekismen slår fast at «dette læreembede står ikke over Guds Ord, men er dets tjener, og lærer ikke annet enn det som er blitt overlevert» (n. 86). Kirkens læreembete kan aldri lære noe som ikke har resonansbunn i Skriften.

Teigen bruker som argument læren om at jomfru Maria ble tatt opp til himmelen med sjel og legeme da hennes jordiske liv var til ende. Han hevder at dette er en legende fra 200-tallet som ble et dogme i 1950. Selv kjenner jeg ingen skriftlig nedtegnelse om denne læren som er så gammel som fra 200-tallet, men det betyr verken at læren er usann eller at den er ny. Denne læren deles og feires av alle katolske og ortodokse kristne, og i mange århundrer var den også del av luthersk kristendom. Luther selv holdt den for å være sann! Å hevde at Den katolske kirke fikk en «ny lære» om Maria i 1950 er like korrekt som å si at treenighetslæren var en ny lære som oppstod på kirkemøtet i Nikea i år 325.

Kan man så finne resonansbunn for læren om Marias opptakelse i himmelen i Skriften? Ja, det kan man. Når vi vet at Gud kunne ta både Enok og Elias opp til himmelen med sjel og legeme er det vanskelig å forstå at denne ære ikke kunne bli hans sønns mor til ære. Noe blir ikke sant fordi det står i Bibelen. Noe er sant fordi det er sant. Når man med Skriften ikke kan utelukke en slik lære – og vi vet at Kirken helt fra de tidligste tider har feiret denne læren i liturgien, og at det er en tro som deles av de fleste av verdens kristne – ja, da stiller man seg på sidelinjen kirkelig sett om man hevder noe annet.

Kirkens læreembete har, og har alltid hatt, fullmakt til å klargjøre trossannhetene når det har vært tvil. Det har Kirkens lederskap gjort helt siden apostelmøtet i Jerusalem i år 33 (Apg 15). Jesus sa selv til sine apostler før sin død: "Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten." (Joh 16,12).

Åpenbaringen er fullkommen i Jesus, Guds inkarnerte Ord, men forståelsen vår av Åpenbaringen er ikke fullkommen. La meg presisere: Kirkens forståelse av Åpenbaringen utvides aldri i bredden (vi lærer ikke noe nytt), men den utvides i dybden (vi forstår mer av dybdene i Guds åpenbaring). Kirkens læreembete er der nettopp for å muliggjøre at Guds folk sammen føres til fylden av sannheten – ved Den Hellige Ånds hjelp. Uten læreembetet havner man i splittelse og individualistiske tolkninger av åpenbaringen.

Det problematiske ved protestantisk kristendom er nettopp dette: At man har fristilt Skriften fra Kirkens læreembete, ikke først og fremst fra tradisjonen. Uten Kirken, hans kropp som lever i dag – og uten den konstante, levende overleveringen av troen som har skjedd innenfor denne kroppen – blir vår forståelse av Guds åpenbaring prisgitt en subjektivitet som fører i alle mulige slags splittende retninger.

Det er bare den åpenbarte, overleverte Sannheten som er én, og det er kun tilslutning til den objektive Sannheten som kan føre kristenheten fra splittelse til reell enhet; en enhet som er både synlig og usynlig.

Publisert på Sta. Sunniva-bloggen i samarbeid med p. Pål Bratbak, som den gang var biskop Bernt Eidsvigs kapellan. I dag er han sokneprest i St. Olav domkirkemenighet i Oslo

Innlegget ble første gang publisert her på bloggen 31. oktober 2012.

Les også:

Ettertanke | Ikke bokens religion
Foredrag | Maria-kveld i gamle Øyestad kirke

Menneskeverdet og KrFs veivalg

VERDIVALG, IKKE PERSONVALG: Jeg holdt innlegg som delegat fra Oslo KrF under KrFs ekstraordinære landsmøte 2. november 2018. Innlegget mitt kan du lese og se her.
Foto: Jarle Aarbakke Tollaksen

Jeg kunne pepret denne bloggen full av KrF-innlegg de siste ukene, men velger å heller samle alt i én bloggpost.

På den måten blir det litt lettere å hoppe over for dere som er uenige med meg. Samtidig er det kanskje greit å finne alt på ett sted for dere som faktisk er interessert i dette?

I denne posten finner du følgende:

• Innlegget mitt på Oslo KrFs fylkesårsmøte, der jeg var delegat fra Oslo KrF fylkesstyre.
• Innlegget jeg holdt på KrFs ekstraordinære landsmøte 2. november 2018, som delegat fra Oslo KrF - og en liten epilog etter landsmøtet.
• Debattinnlegget mitt "KrFs skjebnesvangre verdivalg" fra dagen.no.
• Kronikken min "Abortloven ligger på bordet" som stod på trykk i avisen Dagen.

Innlegget mitt på Oslo KrFs fylkesårsmøte, der jeg var delegat fra fylkesstyret i Oslo KrF.
Foto: Skjermdump fra videopptaket hos nrk.no

Innlegget mitt på Oslo KrFs fylkesårsmøte

I denne nettsaken på nrk.no finner du et videovindu med hele direktesendingen fra Oslo KrFs fylkesårsmøte 29. oktober 2018.

Du finner mitt innlegg ved 2:57:52. Hvis du har tid, så få gjerne med deg mer. Det var mange gode innlegg i denne debatten! Ett av de virkelig gode som var rett i nærheten av mitt, er det siste innlegget før mitt, nemlig Magne Storebø ved 2:56:07.

Avstemningen i Oslo KrF viste 3 "blå" delegater, 3 "røde" delegater og 1 opposisjonsdelegat. Da alle ble tvunget til å velge mellom blå og rød, ble det 32 stemmer til blå og 28 til rød. Opposisjonsdelegaten hadde derfor blå som sitt sekundæralternativ. De fleste var overrasket over at dette årsmøtet ble så blått som det ble. 4-3 til "de blå" var over all forventning :) Også i Vestfold og Akershus ble det flere blå delegater enn ventet. Den kvelden var jeg så glad at jeg ikke klarte å sovne før halv to på natten.

(NB: De første 7,5 minuttene i NRK-videoen merket med Fylkesårsmøte i Oslo er faktisk fra fylkeårsmøtet i Vestfold. Men vips er du over i Oslo-sendingen.)

Visste du at du kan bruke tastaturet ditt for å navigere i NRKs videospilller? Her er kommandoene deres:

Foto: Skjermdump fra nrk.no

VGTV

Også VGTV sendte direkte fra fylkesårsmøtet i Oslo KrF. Her falt dessverre lyden ut under deler av sendingen, inkludert under mitt innlegg. Mesteparten er imidlertid med lyd, og hvis du kjenner noen i salen, er det denne sendingen du vil se, for her er det mye filming fra stemningen i salen, og også interessante intervjuer med blant annet Hans Olav Syversen og Aud Kvalbein.

Det står BLÅTT på den stemmeseddelen der. 
Foto: Skjermdump fra VGTV ved 3:29:26

LANDSMØTET: Du vet du er på et historisk, ekstraordinært landsmøte når pressekorpset ser slik ut. Det var 190 delegater på landsmøtet, og hele 160 pressefolk.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Innlegget mitt på KrFs ekstraordinære landsmøte

På fylkesårsmøtet ble jeg valgt som delegat til KrFs ekstraordinære landsmøte. Her på nrk.no kan du se hele landsmøtet og innlegget mitt. Mitt innlegg finner du ved 5:10:53 i opptaket.

Jeg ble altså valgt som delegat fra Oslo KrF til landsmøtet. Hans Olav Syversen skulle være dirigent på landsmøtet, og kunne derfor ikke holde innlegg. Dermed var jeg så heldig å få holde "blått" innlegg på vegne av Oslo KrFs delegasjon. (Hvert fylke fikk bare holde to innlegg.)

Her er det jeg sa:

Det er noe som er hellig i alle partier.
I Arbeiderpartiet er det abortloven.
I KrF er det selve livet.

KrF står i dag overfor et verdivalg, ikke et personvalg.

Vi skal ikke i dag velge mellom Knut Arild eller Erna; heller ikke mellom Knut Arild eller Kjell Ingolf.

Vi skal velge hvilke verdier som er de viktigste for KrF.

Og Erna Solberg er den eneste statsministeren som kan gi KrF historiske gjennomslag i vår aller viktigste sak: Kampen for menneskeverdet og mot sorteringssamfunnet; et gjennomslag for at tvillinger som hører sammen skal få leve sammen, og for at utviklingshemmede skal få samme rett til å leve som alle andre i Norge har.

På mandag var Arbeiderpartiet med og arrangerte abortdemonstrasjon for sortering, fordi de er reelt redde for at vi skal få dette til. La det synke inn. Og dette skal være vår nye bestevenn?

Det er null håp om at vi kan klare å flytte Arbeiderpartiet en millimeter i abortsaken. Det er et hav av forskjell mellom «null håp» og «en historisk sjanse»: En sjanse som bare kommer denne ene gangen i vår livstid.

Erna og hennes stortingsgruppe mener alvor. Selvsagt gjør de det! Men det er *bare* KrF som er i posisjon til å presse regjeringspartiene til dette.

Venstre og Frp har fastholdt sine primærposisjoner. Det overrasker ingen. Men primærstandpunkt må alltid vike når man går i reelle forhandlinger. Merk at hverken Venstre eller Frp har sagt at de heller vil gå av enn å gå med på KrFs krav!

KrF har nå en unik sjanse til å sette et enestående KrF-avtrykk i Norges historie ved å gjøre en historisk forskjell for menneskeverdet i Norge.

Den sjansen er vi forpliktet til å gripe. Ellers kan vi ikke med troverdighet fortsette med å snakke om at kampen mot sorteringssamfunnet er livsviktig for KrF.

KrF står nå overfor et verdivalg, ikke et personvalg.

Og i vårt parti er én ting hellig: Livet.

I denne skjebnetimen for Norge, og for menneskeverdet, kan vi ikke svikte.

Første vers av KrF-sangen: "Ta vare på livet!"
"Det lyder et manende kall til å gå
med tro - i en tid som vil kreve.
Det kjempes om svake, om ufødte små
som ikke får lov til å leve.
Ta vare, ta vare på livet!"
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Epilog etter landsmøtet:

Landsmøtet stemte for å sondere med Erna Solbergs regjering først, med 98 "blå" mot 90 "røde" stemmer. 2 stemte blankt. (Før landsmøtet startet var vi 99 "blå", 1 blank og 90 "røde" delegater.)

Etter å ha fått vite resultatet av voteringen var jeg lettet. Samtidig var jeg tom og trøtt og synes det her ble veldig leit og vondt. Jeg er i politikken for å kjempe for KrFs politikk - ikke for å kjempe mot andre KrF-ere slik jeg ble tvunget til nå. De månedene jeg jobbet på Stortinget - der alle vi i KrF stortingsgruppe jobbet som ett lag - er de gøyeste jeg har hatt noen gang 💛 Jeg skulle sånn ønske at det var slik ting var fortsatt.

En del fikk nok med seg videoklippet hos NRK der Simen Bondevik gråter over at Hareide tapte valget. I forgrunnen der er jeg også med. Når jeg sitter der og ser skikkelig lei meg ut, er det altså ikke fordi jeg er lei meg for at "blått" alternativ vant, men fordi alt har blitt som det har blitt. Det er en stor sorg oppi det her, jeg har ingen jublende seiersfølelse. Situasjonen tatt i betraktning var dette likevel det beste scenariet vi kunne få, etter min mening.

Og bare så det er sagt: Jeg ser 100 andre grunner til at KrF bør velge regjeringssamarbeid med Erna Solbergs regjering framfor å velge et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, der KrF overgir vippeposisjonen sin i Stortinget til SV. Men jeg visste at resten av de "blå" delegatene kom til å ta seg av de grunnene, derfor kunne jeg fokusere på denne ene grunnen i mitt innlegg - både fordi menneskeverdet og sorteringssamfunnet er vår viktigste sak, og fordi den synliggjør et av de vondeste smertepunktene mellom Ap og KrF.

I ukene etter landsmøtet har Arbeiderparti-kvinnene gått til frontalangrep på KrF og gjort sitt ytterste for å gjøre det umulig for meg å anbefale et regjeringssamarbeid med Ap.

Før landsmøtet tenkte jeg det var en dårlig idé å gå i regjering med Ap. Nå synes jeg det er en elendig idé. Her er jeg helt på linje med KrF-veteran Laila Dåvøy (tidligere statsråd og stortingsrepresentant) som har skrevet innlegget "Arbeiderpartiet viser sitt sanne ansikt i KrFs viktigste sak" i VG. Anbefalt lesning!

Foto: Skjermdump fra videoopptaket hos nrk.no

Debattinnlegg: KrFs skjebnesvangre verdivalg

Dette debattinnlegget ble publisert på dagen.no 1. november 2018, dagen før landsmøtet.

KrF står nå overfor et verdivalg, ikke et personvalg. Mitt ønske for KrF er at vi finner en vei videre som er mest mulig samlende for KrF. 

Jeg ble veldig glad da jeg så den styrte lekkasjen på mandag fra "sentrale kilder i KrF" om at Knut Arild Hareide ikke går av umiddelbart hvis hans alternativ taper avstemningen. Hvis "det blå alternativet" vinner, venter han med å bestemme noe inntil resultatet fra sonderinger (og eventuelt forhandlinger) med dagens regjering er klare.

Hvorfor var det gode nyheter? Fordi det innebærer at "de blå" nå trygt kan stemme på at KrF skal sondere (og eventuelt forhandle) med Erna Solberg først. Dersom vi ikke får et resultat som stortingsgruppen er fornøyd med, har vi fortsatt Knut Arild Hareide til å forhandle med Arbeiderpartiet. Det er den beste planen jeg kan se for meg. Nå ble det enda lettere å forhandle med ikke-sosialistisk side først!

Å stemme på blått alternativ innebærer nå at du stemmer på:

1. At KrF gir Erna Solberg en sjanse til å gi KrF store gjennomslag for vår gode KrF-politikk, inkludert et historisk gjennomslag for menneskeverdet. Vi gir henne en reell sjanse til å gi KrF gjennomslag for at tvillinger som hører sammen skal få leve sammen, og for at utviklingshemmede skal få samme rett til å leve som alle andre i Norge har. Det er dette jeg mener med at KrF står overfor et skjebnesvangert verdivalg, ikke et personvalg.

2. At vi ikke gir det viktige forholdet til Høyre et unødvendig banesår. Dersom forhandlingene ikke lykkes, vil både velgerne og regjeringen ha større forståelse for at ting ble som de ble. Da har vi ikke felt regjeringen uten å gi dem en rettferdig sjanse først.

3. At dersom forhandlingsresultatet med de borgerlige er for dårlig, står Knut Arild Hareide klar til å lede vår Plan B: KrF+Sp+Ap-regjering.

Det vi ser nå, er en partiledelse som gjør alt de kan for KrFs beste. Det at KrF har Knut Arild Hareide og Jonas Gahr Støre som backup-plan gir oss økt forhandlingsstyrke inn mot den borgerlige regjeringen. Da vet de at vi har en "ordentlig" plan B. Det er ikke noe som vi bare truer med. Vi mener det.

Så tusen takk til arkitektene bak denne planen! Dette var gode nyheter. Jeg tror dette er det nærmeste vi kommer en kompromissløsning i dagens situasjon i KrF. Det er en løsning som virkelig er til KrFs beste, og som gjør det mulig for landsmøtedelegatene å følge KrF-hjertet sitt. Hva koster det oss å teste ut hvilke historiske KrF-gjennomslag vi kan få hos Erna Solbergs regjering nå? Ingenting. Noen dagers arbeid. Det har vi råd til.

Vi i KrF vil kjempe kampen for de aller svakeste i samfunnet. Vi vil spesielt kjempe for de sakene og de menneskene som ikke har noen annen stemme enn KrFs stemme. KrF er partiet "for de som trenger politikk", som Ole Paus sier det.

KrF står nå ovenfor et verdivalg, ikke et personvalg. Kampen står om hvilket samfunn vi skal ha: Et samfunn som har plass til alle. Et samfunn der funksjonshemmede og utviklingshemmede har samme rett til å leve som alle andre har.

Den kampen skal vi i KrF vinne. Sammen.

Ragnhild H. Aadland Høen, landsmøtedelegat fra Oslo KrF

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Denne kronikken stod på trykk i Dagen 31. oktober 2018, og ble i tillegg publisert på dagen.no.

En kortversjon stod også på trykk i Vårt Land lørdag 25. oktober 2018.

Kronikk: Abortloven ligger på bordet

Aldri før har en statsminister som ikke er fra KrF snakket om sorteringssamfunnet slik Erna Solberg gjør. KrF har nå en enestående sjanse til å gjøre en historisk forskjell for menneskeverdet i Norge, hvis vi velger rett vei på fredag.

Venstresiden i KrF jobber hardt nå om dagen for å trekke i tvil at abortloven er det viktigste som ligger på bordet dersom KrF går i regjeringsforhandlinger med Solberg-regjeringen.

Ingen trenger å tvile på hverken KrFs eller Erna Solbergs intensjoner. En samlet Høyre-ledelse ønsker å gi KrF gjennomslag for å få en slutt på tvillingaborter og å få bort Abortlovens sorteringsparagraf (§2c). KrF-medlem Nils-Petter Enstad er respektløs nok til å kalle dette for "en bløff", "en tilfeldig bemerkning", "en myte", ja, endog et "bedrag" (Dagen, 25.10.2018).

Erna Solberg mener alvor. Selvsagt gjør hun det. I følge henne er det "ikke veldig omstridt" å få gjennom et forbud mot tvillingabort i Høyre. Hun sier ærlig at det vil være mer krevende å få gjennomslag for å fjerne sorteringsparagrafen. Men dersom hun hadde trodd det var umulig, ville hun ikke ha nevnt det!

Det koster Erna mye å møte KrF på kravene, og hun er ved gjentatte anledninger tydelig på hva hun mener. Erna er ikke bare partileder, men også statsminister. Hun er vant til å veie sine ord på gullvekt. Og: Nå på mandag bekreftet Høyres parlamentariske leder at Erna har mandat fra hele stortingsgruppen til å forhandle og gi KrF disse gjennomslagene.

Etter KrFs og Ernas utspill, fastholdt både Venstre og Fremskrittspartiet sine primærposisjoner. Det overrasket ingen. Siv Jensen uttalte to ting: 1. At hun vet hvor viktig dette er for KrF. 2. At kvinnens rett til selvbestemt abort må ligge fast. (Det vil den gjøre. Vi snakker her om senaborter som ikke er selvbestemte, men nemndbehandlede.)

Venstres stortingsgruppe er delt i spørsmålet om tvillingabort. Tvillingfaren Abid Raja (V) sier at han vil kjempe for at Venstre vil gi KrF gjennomslag i tvillingabortspørsmålet.
 Partienes primærstandpunkter blir alltid justert eller må vike når man går i reelle forhandlinger. Hverken Venstre eller Fremskrittspartiet har sagt at de heller vil gå av enn å gå med på KrFs krav.

Erna Solberg har fra første stund vært tydelig på at dette er et utspill der hun uttaler seg som Høyre-leder, og i enighet med hele Høyres ledelse. Dette er ikke regjeringsforhandlinger, og ingen kan love noen en seier før forhandlingene mellom fire partier er i gang. Senere gjentok hun dette budskapet, noe som ble slått opp i mediene som om hun modererte seg. Det gjorde hun ikke.

Alle vet at man ikke kan forhandle før forhandlingene er i gang. Derfor må vi satt i gang de forhandlingene! KrF har nå en unik mulighet til å gjøre en historisk forskjell i Norge, fullt på høyde med den gang KrFs sosialminister Egil Aarvik fikk innført Folketrygden i Norge i 1966.

Det som KrF ønsker, er sammenfallende med hele Høyre-ledelsens egne, personlige ønsker, men de trenger KrFs hjelp for å få det gjennom. Det er stor forskjell på hva KrF kan oppnå i og utenfor regjering. Det er derfor vi må gå inn i regjeringen.

En ting er sikkert: Det er komplett umulig å få Arbeiderpartiet til å flytte på et komma i abortloven. Senest nå på mandag demonstrerte de det, ved å bli med på å arrangere en abortdemonstrasjon for sortering foran Stortinget, for å protestere mot endringene i abortloven som KrF vil ha gjennom. Og dette skal være vår nye bestevenn?

Det er noe som er hellig i alle partier. I Arbeiderpartiet er det abortloven. I KrF er det selve livet.

Erna Solberg er den eneste statsministeren som kan gi KrF gjennomslag for en varig svekkelse av sorteringssamfunnet i Norge. Den eneste i vår tid. Denne sjansen kommer ikke igjen.

KrF kommer ikke til å oppnå så mye som 1 cm i abortsaken i møte med Arbeiderpartiet. Ikke 1 millimeter en gang. Null håp. Det er et hav av forskjell mellom «null håp» og «en historisk sjanse».

Dersom KrFs venstreside mot formodning skulle ha rett i at KrF vil mislykkes med å få disse to viktige gjennomslagene med Ernas regjering, kan KrF heller gå i regjering med de rødgrønne. Det er nemlig en annen viktig forskjell mellom KrFs to veivalg: Hvis vi går til de borgerlige for å forhandle først, kan vi gå til de rødgrønne etterpå. Det har nestlederne i KrF vært klare på fra første stund.

Dersom vi nå bare kaster Ernas regjering og går til de rødgrønne først, kan vi bare glemme å møte noe tillit og velvillighet hos de blå etterpå dersom forhandlingene med de rødgrønne feiler eller det blir for vanskelig å leve med et SV med vetorett. Da vil vi ha gitt KrFs forhold til Høyre et banesår – og det helt unødvendig.

KrF har nå en enestående sjanse til å få endret abortloven i Norge. Den sjansen er vi forpliktet til å gripe. Ellers kan vi ikke med troverdighet fortsette med å snakke om at kampen mot sorteringssamfunnet er livsviktig for KrF.

Jeg tror Erna, og hele hennes stortingsgruppe, mener fullt alvor. Det står om regjeringens liv, og det står om menneskers liv - og Erna vet begge deler godt. "Abort er et spørsmål om liv eller død," sa hun rett ut i kampen for legers samvittighetsfrihet i 2013. Ingen har hørt Jonas Gahr Støre si noe tilsvarende. Aldri noen gang.

Til syvende og sist er det to ting alt kommer an på:

1. I hvor stor grad kan vi tro at Erna Solberg og Kjell Ingolf Ropstad mener alvor med sine utspill? Jeg tror dette er ramme alvor for dem begge.

og 2. I hvor stor grad kan vi tro at de borgerlige partiene er villige til å inngå smertefulle kompromiss med KrF for å forbli i regjering? Jeg tror vi kan stole på at den viljen er stor. Meget stor.

Jeg kommer til å bruke alle mine krefter denne uken på å sørge for at Erna Solberg får denne éne sjansen til å gi KrF et historisk gjennomslag for menneskeverdet. Et solid KrF-avtrykk i Norges historie.

Dette er ikke et spill. Det er en kamp som handler om hvilket samfunn vi vil ha: Et samfunn som har plass til alle. Et samfunn der funksjonshemmede og utviklingshemmede har samme rett til å leve som alle andre har. Den kampen skal KrF vinne.

Ragnhild H. Aadland Høen, landsmøtedelegat for Oslo KrF

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Om gudinnedyrking og ekte kvinnefrigjøring

Dette er en bloggpost som handler om falsk gudinnedyrking og ekte kvinnefrigjøring.

Her er opptakten: I forrige uke ringte Vårt Land og spurte hva jeg mente om at den lutherske presten og performancekunstneren Gyrid Gunnes har brutt med NRK Morgenandakten på grunn av det hun kaller "forhåndssensur".

Du kan lese hele saken gratis her i Vårt Land. Her er avsnittet der jeg er med:

– Når Gunnes sporer av i andakten og begynner å snakke om Krista istedenfor Kristus, synes jeg det er på sin plass at NRK setter ned foten, sier samfunnsdebattant og skribent Ragnhild Aadland Høen. Hun er profilert katolikk og andaktsholder i NRK. 

– Jeg har selv hatt andakter hos NRK og har aldri opplevd å bli sensurert på noen måte. Jeg har opplevd å kunne si akkurat det jeg ønsker å si. NRK har kun kommet med språklige, tekniske innspill, sier Høen. 

Hun finner det interessant at NRK har en sterkere oppfattelse av hva det kristne er enn Den norske kirke.
– I det øyeblikket du begynner å tilbe en gudinne istedenfor en gud, skifter du religion. Da er det ikke lenger en kristen andakt, sier Høen.

Ganske fascinerende at denne saken fortsatt er inne på "mest lest"-listen hos Vårt Land, en hel uke etter at den ble publisert.
(skjermbilde fra vl.no, 2. juni 2018)

Debattinnlegg, ikke andakter

Her på Verdidebatt kan du lese andaktene av Gyrid Gunnes som ble refusert av NRK. Andaktene stod også på trykk over en dobbelside på debattsidene i Vårt Lands papirutgave. Jeg mener det er der disse tekstene hører hjemme. De er debattinnlegg, ikke kristne andakter.

Les dem gjerne og gjør deg opp din egen mening. Selv mener jeg at dette gudsbildet har fjernet seg så langt fra den kristne Gud at det ikke lenger dreier seg om samme religion. Gunnes skriver for eksempel:

"Hva om Gud har gjestet jorden som den kvinnelige Kristus, Krista, uten at samtiden har gjenkjent henne, uten at noen evangelister skrev om henne, uten at det ble noen religion ut av det. Å tenke frem den kvinnelige Kristus, Krista er en slik motstand mot fraværet av kvinner i historien. Hun er altertavlen som ikke kan males; evangeliene som ikke er skrevet; en guddommelighet for alt det som ikke ble. Siden Rosemarie Køhn ble utnevnt til biskop har Den norske kirke i større grad åpnet seg for
at også kvinner og kvinners erfaringer kan representere gud i språket. Gud må tenkes, snakkes og tros – ikke bare som mann, fader og konge, men som kvinne, som mor og dronning.

Og i løpet av de siste årene har mange tatt til orde for at språket vårt trenger et kjønnsnøytralt pronomen, «hen». Hva skjer med mitt eget selvbilde når jeg tenker om meg selv som hen? Hva skjer når Gud tenkes som hen?
Mer og mer tenker jeg at hen er en svært passende for å beskrive gud. Det viser oss at gud er både mor og far, og derfor hverken ingen av delene. Fordi Gud alltid er større enn og mer enn det menneskelige språket. Hva om Ordet som tok bolig iblant oss var en «hen»?
Kanskje kan Jesus som hen romme også Krista, som minner, drømmer og håp – midt mellom fraværet og nærværet."

Gunnes' ja til kjettere og blasfemi

Gyrid Gunnes er generelt i opposisjon til all tradisjonell kristendom. Her er hva hun skriver i den tredje andakten, der hun tar utgangspunkt i Pussy Riots opprør, de som gjennomførte en blasfemisk, politisk demonstrasjon der de stod i Frelseren Kristus-katedralen i Moskva, maskert med finlandshetter, og sa ting som «Bæsj, bæsj, Herrens bæsj! (срань господня)». Her er Gunnes' betraktninger om dem:

"Det tradisjonelle religiøse språket, enten det er luthersk eller ortodoks, mumler «Vi eier Jesus. Det er her han er, i vårt språk, i disse formene.»" 

"Kanskje snakker kjetteriet og blasfemien av og til sannere om Gud enn det tradisjonelle religiøse språket?"

Hyllest til Pussy Riot

Gyrid Gunnes er kanskje mest kjent som presten som, iførte prestekjole, ba bønner til Allah på Høstutstillingen i Oslo i 2014. Men allerede ti år før dette hadde hun gjort seg bemerket da hun arrangerte ‘snømesse’ der ‘nattverdselementene’ ikke var brød og vin, men snø og isvann. Et av eksperimentene Gunnes trekker fram i "snømesse"-intervjuet i Universitas, er en annen gudstjeneste hun "laget sammen med en paganist, eller hedning, hvor begge tilba sine guder samtidig. Andre nyskapende prosjekter hun har vært involvert i, inkluderer erotisk, kjettersk og feministisk messe." (Kilde: Universitas)

Hun har også gjort seg bemerket ved å stryke menstruasjonsblodet sitt på bladene i Bibelen. I sin bok «Hellig, sårbar» beskriver hun det som «å dekorere en tekst om Gud med blod fra en kvinnes skjede».  Og ja, hun omtaler konsekvent Gud som "henne" i "Hellig, sårbar", en bok som er et sammensurium av grov gudsbespottelse og innbitt ekstremfeminisme. Gud fremstilles som deltager i et samleie. Eller han betegnes med et slangord for det kvinnelige kjønnsorgan.

For halvannet år siden laget hun en video kalt "Hommage à Pussy Riot". Jeg kunne lagt inn videovindu med den her, men jeg vil ærlig talt ikke ha den på bloggen min. Det får holde med en lenke og to skjermbilder. Her kan du klikke for å se "Hommage à Pussy Riot"  på YouTube.

Og her er de representative skjermbildene:

"Approaching the five-year anniversary of the prayer of Pussy Riot, I have tried to embody Pussy Mary, Mother of God." skriver Gunnes. Her er skjermbilde av resultatet - jeg kan knapt se for meg noe som er fjernere fra Maria:

Synet er groteskt. Hvem gjør noe sånt mot barnet sitt? Fra 7:07 fremfører Gunnes en slags dans foran alteret, iført prestedrakt og maskert med finlandshette. Jeg orket nesten ikke å se videoen ferdig.

Mitt svar til gudinnedyrkingen

Den lutherske kristendommen har tradisjonelt vært svært mannsdominert, frastjålet kvinnelige helgener og Guds mor, Maria, som den er. Jeg skjønner godt at protestantiske kvinner føler på savnet etter sterke heltinner, en mor og en dronning. De har jo blitt fratatt noe grunnleggende viktig - noe som skulle vært der. Det er denne mangelen og ubalansen som leder folk inn i den vranglæren som gudinnedyrkelse er.

De siste årene har en del kvinneprester begynt å omtale Gud som mor, som "hun" eller med kun kjønnsnøytrale termer. Det er ikke noen god løsning. 

Gud er allvitende og allmektig. Han stod fritt til å gå inn i historien på en hvilken som helst måte. På Jesu tid fantes det for eksempel gudinner og prestinner i alle kulturer rundt Israel. Gud kunne til og med ventet til våre dager og inkarnert seg som en kvinne som vitnet om at Gud er mor, hvis han ville det. Han gjorde ikke det. Han ble mann. Og denne mannen brukte utelukkende navnet Far om Gud. Deal with it.

Det skjer noe fundamentalt med troen når man går over fra å tilbe Gud til å tilbe en gudinne. Alle gudinnereligioner har barneofringer. Gudinnebevegelsen innenfor protestantismen er på samme galeien: Noen barn må ofres for at andre skal få det livet de vil ha. Hele abortargumentasjonen henter sin kraft fra denne hedenske tankegangen. Og i tilfelle noen lurte: Ja, Gyrid Gunnes går sterkt inn for abort. 

Prestinner og gudinner

Forfatteren C. S. Lewis profeterte at enhver kirke med kvinnelige prester vil begynne å kalle Gud for mor. I USA er dette allerede gått i oppfyllelse, og Norge ligger som vanlig bare noen år etter. 

Jeg kan ikke se at kristendommens Gud noe sted har ymtet frampå om at han også er gudinne. Derfor tenker jeg at det er helt greit at Den katolske kirke aldri kommer til å få kvinnelige prester.

Gud skje lov er det katolske trosuniverset større og mer mangfoldig enn det protestantiske. Ja, Gud er entydig Far, Jesus er hans Sønn og Kirken vil aldri få prestinner. Men trosuniverset er likevel ikke mannsdominert. Her myldrer det av sterke, kvinnelige helgener og troshelter. Ikke minst får Jomfru Maria stråle i all sin glans, som Kirkens mor og Himmelens dronning (samtidig som hun hele tiden er Herrens ydmyke tjenerinne). Kristendommen har en mor og en dronning - som vi ærer. Hun heter Maria. Men himmelens dronning skal ikke tilbes som en gud. Hun er ingen gudinne. Hun er et menneske. 

Den andre Eva, vår mor og dronning

I Bibelen omtales Jesus som den andre Adam: ”Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus.” 

Ved å føde Jesus ble Maria mor til den nye, forløste menneskeslekten. Dermed ble hun den andre Eva, og hun æres som Kirkens mor. Kirken omtales igjen som vår mor. Da protestantene begynte med kvinnelige prester, fikk Jomfru Maria en renessanse i folkedypet i Den katolske kirke. Fordi, ja, vi kristne trenger virkelig en mor. Og vi trenger en dronning. 

Men så: Hvilket kvinneideal er egentlig den ydmyke Maria, Herrens tjenerinne? Tjeneridealet er ikke et kvinneideal innenfor Den katolske kirke. Det er et menneskeideal. Jesus selv er den største tjeneren av alle. Ydmykhet står ikke i motsetning til å ha et sunt, godt selvbilde. Det står i motsetning til å være hard, oppblåst og hovmodig. Den som ser ned på andre har alltid problemer med å se opp til Gud.

Sann ydmykhet handler om å være ærlig i møte med Gud og livet. Bare den som vet at hun er elsket tåler å se inn i seg selv og møte alt hun finner der, både det gode og det skakkjørte. Den aller sterkeste frigjøringen jeg har opplevd, kom etter generalskriftemålet da jeg ble tatt opp i Kirken. Etter all normal tankegang skulle man tro at jeg ville blitt usedvanlig nedtrykt av å bekjenne alle syndene jeg kan huske fra hele mitt liv. I stedet var det en så frigjørende opplevelse at jeg til og med kjente det på pusten etterpå. Ånden var ganske enkelt satt fri. Fordi alt som er skriftet er tilgitt og glemt for alltid. Jeg slipper å grave meg ned i fortiden. Jeg kan være fullt og helt til stede i nåtiden med et åpent blikk mot fremtiden. Sånt skaper frie kvinner.

Frie, sterke kvinner

Den katolske kirkes historie er full av sterke, frie kvinner. Da Kirken var i krise fordi paven hadde forvillet seg til Avignon i Frankrike, var det to myndige kvinner, nemlig St. Birgitta av Sverige og forkynneren St. Katarina av Siena, som fikk i oppgave av Gud å bringe paven til fornuft og få pavedømmet tilbake til Roma. 

Det finnes i det hele tatt lassevis av kvinnelige helgener – kirkens store helter og forbilder. Datteren min Sunniva er oppkalt etter den hellige Sunniva, en irsk kongsdatter som på 900-tallet nektet å gifte seg med en hedensk mann. I stedet stakk hun til havs uten årer og ror, og lot havet føre henne dit Gud ville. Dermed endte hun på Selja, nær Stadt. Den hellige Sunniva er Bergens skytshelgen og var helt sentral i kristningen av Norge for 1000 år siden.

Den andre datteren min, Ingrid, ble oppkalt etter Ingrid Elovsdatter. Den hellige Ingrid (1220-1282) var rik og godt gift. Etter at hun ble enke brukte hun hele formuen sin på gründervirksomhet: Hun grunnla det første dominikanerinneklosteret i Sverige, i Skänninge. På en tid da kvinner sjelden reiste noe sted, begav hun seg ut på lange pilegrimsreiser til ”verdens ender”; til Roma, Jerusalem og Santiago de Compostela. 

Den tredje datteren min, Maria, er oppkalt etter Jomfru Maria, fyldig beskrevet ovenfor.

Jeg selv har tatt navnet Helena etter min sterke mormor og den hellige Helena (ca. år 250-330), en selvstendig og driftig dame som dro til Det hellige land og sørget for at ikke mindre enn fem kirker ble bygd der, deriblant to av kristenhetens aller viktigste kirker: Fødselskirken i Betlehem og Gravkirken i Jerusalem.

Ekte kvinnefrigjøring

”Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri”, sa Jesus. Som kristen, katolsk kvinne føler jeg meg totalt fri. Jeg er for eksempel frigjort fra fra p-pillens og spiralens hormontyranni, fra å måtte forpeste kroppen min med hormonforstyrrende produkter. 

I tillegg har jeg fått frihet fra den sekulære mannsverdenens krav om at jeg skal vandre rundt som et levende sexobjekt. Jeg trenger ikke gjøre meg til. Jeg er fri til å være meg selv, et oppreist menneske med rett og plikt til å bruke akkurat de evnene og egenskapene jeg er skapt med, til beste for Gud, samfunnet, familien, venner, fremmede og selvsagt også meg selv. 

Jeg har fått en frihet fra egenforakt, en frihet til sann egenkjærlighet. ”Du skal elske din neste som deg selv.” Jeg er fri fra de andres blikk, fordi jeg er så høyt elsket (av Gud) at resten av verden kan se så mye opp eller ned på meg de vil, det betyr fint lite. 

Jeg søker ære hos Gud, ikke mennesker. Dermed har jeg fått frihet fra forbrukersamfunnets pengejag, statusjag og materialisme. Frihet fra medienes retusjerte skjønnhetstyranni. Frihet fra kjedsomheten og tomheten. Frihet fra 1,6-barns-konformitetspresset. Frihet til å mene at barna mine, mannen min og andre mennesker er så viktige at de faktisk kan være verd selvforsakelse. Og de gangene jeg velger å forsake meg selv, blir jeg fri fra meg selv og fra selvets tyranni. Jeg er ikke slave under noen eller noe. Jeg er ganske enkelt fri.

Det tror jeg døtrene mine også vil bli. Jeg tror de kommer til å bli sterke, frie, karaktersterke jenter med integritet, våkne hoder og levende hjerter. Jenter som ikke lar seg tråkke på av noen, aller minst fordi de er jenter. Jenter som kort og godt følger Jesus, elsker Gud og elsker andre mennesker som seg selv.

Flere bloggposter om kvinnefrigjøring og feminisme:

• Frispark | Ekte kvinnefrigjøring
  
  
• Kvinne anno 2020
  
  
• Frispark | Med 40 i feber i barnehagen
  
  
• Frispark | Vi får altfor få barn
  
  
• Ekte kvinnnekamp: Når jenter drepes bare fordi de er jenter 
  
  
• Frispark | Fosterreduksjon og andre dødelige løgner
  
  
• Hvor frie er dagens norske kvinner?
  
  
• Vern om livet | Mitt innlegg på Oslo Symposium
  
  
• Frispark | Det uhellige ekteskapet

Mor Menneskeverd og julen

Foto: Menneskeverd

I dag er det 4. juledag og minnedagen for de uskyldige barn i Betlehem - det vil si alle de barna i Betlehem som ble drept da Kong Herodes forsøkte å ta livet av Jesus, Messias, frelserkongen.

I dag er med andre ord en passende dag å dele teksten min "Mor Menneskeverd og julen" som jeg har skrevet som styremedlem i Menneskeverd. Den ble publisert på menneskeverd.no i forrige uke.

Saken ble først publisert i Vern om Livet 04/17 – organisasjonen Menneskeverds medlemsmagasin. Stå opp for menneskeverdet og sikre deg fremtidige utgaver ved å bli medlem her. 

Mor Menneskeverd og julen

Noen samtaler husker du for alltid. I 2007 hadde jeg en slik samtale – med Menneskeverds generalsekretær Liv Kjersti Skjeggestad Thoresen (1962-2017).

Det er vanskelig å forstå at hun er borte: Gode, klartenkte, klarttalende, varme Liv Kjersti som alltid inspirerte, oppmuntret og gav håp til alle som kjemper for å verne om menneskets ukrenkelige verdi fra befruktningen til en naturlig død. Mor Menneskeverd.

Vi holdt kontakten i ti år, fra jeg intervjuet henne i 2007 og til hun døde. I fjor sørget hun for at jeg kom inn i styret i Menneskeverd. Det vil jeg fortsette med å være – styremedlem i Menneskeverd. Kampen for det sårbare menneskelivet er nemlig den viktigste kampen som kjempes i Norge i dag. De minste blant oss, de yngste, de sykeste små, de eldste, de svakeste – de trenger oss.

Liv Kjersti var så inderlig fascinert av fosteret at hun egentlig ikke kunne blitt noe annet enn jordmor. Ja, og så generalsekretær i Menneskeverd, da.

– Å være jordmor er det beste yrket man kan ha, slo en fornøyd Liv Kjersti (44) fast i intervjuet mitt med henne i 2007. Helt siden Faraos tid er jordmødre kjent for å ha høy yrkesstolthet.

– Vi er en av de første yrkesgruppene som står nevnt i Bibelen, opplyste jordmoren, og siktet til det første kapittelet i 2. Mosebok der jordmødrene trosser Faraos ordre om å drepe nyfødte gutter.

– Det bibelstedet var min største oppmuntring gjennom studietiden, og fremdeles er det veldig viktig for meg. Jordmødrene Sjifra og Pua trosset makten og myndighetene. De nektet å ta liv, og det gjør jeg også. Ja, det koster. Du kan få bråk med sjefen. Selv er jeg blitt skjelt huden full. Men det er verdt det, mente generalsekretæren i Menneskeverd.
Hun fortsatte:

– Uavhengig av trosoppfatning kan man se at ufødt liv har en verdi. Alle biologiske fakta understøtter det. Men som kristen mener jeg i tillegg at livet er ukrenkelig og hellig. Det er gitt oss som en gave fra Gud, og vi har ikke rett til å avbryte det. Hvis folk bare visste hvor tidlig utviklet fosteret er. Når fosteret er 18 dager gammelt, slår hjertet allerede», sa jordmoren engasjert og ble stille.

Liv Kjersti vokste opp i Kongo. Der ble hun tidlig bevisst på alle menneskers verdi, uavhengig av hudfarge, funksjonsevne og alder.

– Gud ser veldig stort på det lille fosteret. Han ble jo selv til et foster. Ifølge det kristne menneskesynet har alt liv lik verdi. Vi har til og med et spesielt ansvar for å ta oss av de små og de svake. Men i Norge i dag har ufødte barn ingen verdi før de er tolv uker gamle. Barn med Downs syndrom får ikke rett til liv før de er 22 uker gamle, samtidig som legene redder barn som er 23 uker gamle, sa jordmoren.

Ifølge abortloven har alt helsepersonell i Norge rett til å nekte å delta ved abortinngrep.

– Jeg kunne ikke vært jordmor uten reservasjonsretten. I Stavanger har over tjue prosent av de 95 jordmødrene reservert seg mot abortinngrep. Som de sier: Vi jordmødre er utdannet for å ta imot liv, ikke for å ta liv, sa Liv Kjersti i 2007.

Fem år senere, i 2012, skrev magasinet Plot om det friske fosteret som ble lagt bort for å dø nettopp i Stavanger. Ved senaborten hadde det en størrelse som nås etter 24 uker. Vi redder ønskede babyer som er yngre enn det. Dette barnet ble i stedet liggende alene på et skyllerom på sykehuset og puste i tre timer før det gav opp og døde.

Et født menneske mistet livet. Og vi, Norge, vi lot som ingenting. Førstesidene av alle landets aviser sa ikke «Baby drept i Stavanger» eller «Etterlot uønsket, nyfødt barn alene for å dø». Hva sier det om oss?

Inn i denne verden var det han ble født, han som vi snart skal feire fødselsdagen til. Morten Erik Stensberg skriver:

«I denne mørke verdens natt, der er det Gud lar seg føde. I en krybbe, i en verden på kanten av stupet. Der viser Gud sitt ansikt.»

I denne mørke natten, stirrende ned i abortens avgrunn, ser vi inn i det uskyldige Barnets ansikt – han som forente seg med alle verdens fostre.

Liv Kjersti Skjeggestad Thoresen sluttet aldri med å løfte fram fosterets verdi. Det arbeidet må vi fortsette med. Uavhengig av hvilken tro og hvilket livssyn vi har.

Les også:

Hun kjempet for det ufødte livet - mitt minneord her på bloggen og hele intervjuet som jeg bare refererer litt av her

Minneordet om Liv Kjersti Skjeggestad Thoresen på katolsk.no

Menneskeverd | Livsvernpris til Per Fuggeli

Liv Kjersti Skjeggestad Thoresen var opptatt av å bygge broer i kampen for menneskeverdet. Hun fikk blant annet opprettet Livsvernprisen, som i år gikk til Per Fuggeli. Bildet er tatt etter utdelingen i februar 2017.
Foto: Charlotte Holst Fugelli

Frispark | Ekte kvinnefrigjøring

Faksimile: Dagen 21.06.2014

Her er frisparket mitt om kvinnefrigjøring som stod på trykk i avisen Dagen 21. juni 2014.

Jeg er en av dem som kom til verden i 1976 som en brun- og oransjekledd baby med eitrende røde strømper. 18 år senere var jeg den eneste jenta på skolen som tok matte, fysikk og kjemi i tredje klasse på videregående. Året etter flyttet jeg hjemmefra med fullt verktøyskrin, begynte å studere kristendom og gav Gud klar beskjed om at hvis han sa nei til kvinnelige prester kunne jeg dessverre ikke ha noe med ham å gjøre. Så: Hvordan kunne jeg ende opp i Den katolske kirke? Eller som mange andre ville formulere det: Hvordan kunne det gå så galt? Hvor ble det av de røde strømpene?

Jeg har alltid hatt en høy bevissthet om min egen verdi og verdighet som kvinne. Det kommer av at jeg er kongsdatter, og på et eller annet vis ligner jeg på Faren min, for det står at han har skapt meg i sitt bilde, lite ringere enn Gud. Jeg er mannens like, skapt i Guds bilde, like mye som mannen er det. Det kristne underordningsprinsippet er heller ikke et problem for meg, for Paulus sier til både menn og kvinner «underordne dere under hverandre.»

Jesus selv hadde gode, single venninner. Søstrene Marta og Maria var blant hans nærmeste venner. 

«I all Jesu lære, som i hans liv, finnes det ingen ting som anerkjenner den diskrimineringen av kvinner som var typisk for hans epoke. Tvert om uttrykker hans ord og gjerninger alltid den respekt og ære kvinner har rett til», skriver pave Johannes Paul II.

Men hva tenker egentlig Den katolske kirke om kvinner? Kvinnen har en svak vilje. Hun kan derfor ikke bli fri hverken som karakter eller menneske, hevdet den førkristne filosofen Aristoteles. Så kom kirken, den katolske. Den sier det motsatte: At kvinnen er skapt med fri vilje, slik at hun kan bestemme seg for det som hun er bestemt til. Hun kan (i likhet med mannen) bli et fritt menneske ved å velge Gud.

Aristoteles fortsatte: Kvinnen har det best når hun lever et stille hjemmeliv. Hva mener Den katolske kirke? I hyrdebrevet Vern om livet (1999) skriver de nordiske, katolske biskopene: 

"En av de viktigste sosiale landevinningene i våre land i dette århundret har vært kvinners økende deltakelse i hele samfunnslivet. Vi kan likevel ikke nøye oss med det, men må fortsette å motarbeide alle former for kjønnsdiskriminering.[...] Vi vil derfor understreke at, akkurat som kvinner, har også menn plikt til å prioritere familien foran alt annet. Det er av avgjørende betydning at menn tar sin del av ansvaret for barna, både økonomisk, følelsesmessig og i det daglige."

Til tross for dette standpunktet har Den katolske kirke ikke en eneste kvinnelig prest og den kommer heller aldri til å få det. Gud, skje lov for det. La meg forklare. Allerede i 1948 forutså forfatteren C. S. Lewis at en kirke med kvinnelige prester vil begynne å kalle Gud for mor. I USA er Lewis profeti allerede begynt å gå i oppfyllelse, og her i Norge har flere toneangivende, kvinnelige prester tatt til orde for at Gud bør omtales som Mor eller med kun kjønnsnøytrale termer. 

Selv tror jeg ikke at gudinnetilbedelse er veien å gå. Hvorfor? Fordi Gud er allvitende og allmektig. Han stod fritt til å gå inn i historien når som helst og på en hvilken som helst måte. På Jesu tid fantes det prestinner og gudinner i alle kulturer rundt Israel. Han kunne til og med ventet til våre dager og inkarnert seg som en kvinne som vitnet om at Gud er mor, hvis han ville det. Han gjorde ikke det. Han ble mann. Og denne mannen brukte utelukkende navnet Far om Gud. Aldri Mor.

Kristendommens Gud, den ene sanne Gud, har ingen steder ymtet frampå om at han også er gudinne. Gudinnedyrkelse har i det hele tatt ingenting med kristen tro å gjøre. Derfor konkluderer jeg: Gud, skje lov for at vi aldri får katolske prestinner. Samtidig takker jeg Gud for det store trosuniverset han har plassert meg inn i, der det finnes så mange sterke kvinner: Der Kirken er min mor, og der det myldrer av frie kvinner, sterke nonner, kloke åndelige veiledere, forkynnere, kirkelærere og ordensgrunnleggere, store kvinnelige helgener og troshelter. I dette universet er jeg fri til å elske Maria like høyt som Jesus gjør, og sammen med alle disse sterke forbildene får jeg leve som en fri, kristen kvinne.

Den aller sterkeste frigjøringen jeg har opplevd i mitt liv, kom etter generalskriftemålet da jeg ble tatt opp i Den katolske kirke. Etter all normal tankegang skulle man tro at jeg ville bli usedvanlig nedtrykt av å bekjenne alle syndene jeg kan huske fra hele mitt liv. I stedet var det en så frigjørende opplevelse at jeg til og med kjente det på pusten etterpå. Ånden (i begge betydninger) var ganske enkelt satt fri. Fordi alt som er skriftet er tilgitt og glemt for alltid. Jeg slipper å grave meg ned i fortiden. Jeg kan være fullt og helt til stede i nåtiden med et åpent blikk mot fremtiden. Sånt skaper frie kvinner.

Det tror jeg døtrene mine kommer til å bli. Jeg tror de blir sterke, frie jenter med våkne hoder og åpne, levende hjerter. Jenter som ikke lar seg tråkke på av noen, aller minst fordi de er jenter. De kommer til å bli frigjorte kvinner, fri fra selvets tyranni. De blir kvinner som ikke er slave under noen eller noe. Kvinner som er fri fra pengejag, statusjag og fra de andres blikk fordi de søker ære hos Gud, ikke mennesker.

Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri, sa Jesus. Når du elsker Gud og gir deg helt hen til ham, mister du på en måte deg selv, slik du alltid gjør når du elsker noen. Men samtidig er det nettopp i den hengivelsen at du blir fri fra alt og finner livet og deg selv.

Bare i kjærligheten og hengivelsen til Gud kan Evas døtre og Adams sønner bli den de er skapt til å være: Fullstendig frie kvinner. Fullstendig frie menn.

Flere bloggposter om kvinnefrigjøring og feminisme:

• Om gudinnedyrking og ekte kvinnefrigjøring
  
  
• Kvinne anno 2020
  
  
• Frispark | Med 40 i feber i barnehagen
  
  
• Frispark | Vi får altfor få barn
  
  
• Ekte kvinnnekamp: Når jenter drepes bare fordi de er jenter 
  
  
• Frispark | Fosterreduksjon og andre dødelige løgner
  
  
• Hvor frie er dagens norske kvinner?
  
  
• Vern om livet | Mitt innlegg på Oslo Symposium
  
  
• Frispark | Det uhellige ekteskapet

Frispark: Med 40 i feber i barnehagen

SYKT SAMFUNN: "Vi har havnet tilbake på 1800-tallet der industrialiseringens kvinner ble tvunget til å forlate barna sine for å forsørge dem."
Faksimile: Dagen 4. 1.2014

Hva hadde du tenkt dersom du fikk følgende melding på e-post og sms fra barnehagen der barnet ditt går: 

”Vi opplever nå flere barn som har opp imot 40 i feber. Noen blir sendt i barnehagen og har fått febernedsettende før de kommer. Vi oppfordrer dere til å ha barna hjemme og la dem bli friske. Sender med skriv om når barnet bør være hjemme fra barnehagen."

Sylvi Ailin Greiner i morsrolleorganisasjonen Tid for barn opplevde nøyaktig dette før jul. Og ikke nok med det: Det er ikke første gang hun får denne beskjeden heller. Hva sier det om samfunnet vårt?

Alle foreldre ønsker det beste for barna sine. Likevel havner vi altså i denne fullendte skvisen mellom arbeidsliv og omsorgen for barna våre. Var det sånn vi ville ha det? Var det denne «friheten» vi ville ha? Er vi frie, friske og fornøyde nå? Er dette bra for barna? Er det bra for foreldrene? Eller er det kanskje noen tegn i tiden som tyder på at vår måte å organisere arbeids- og familielivet på ikke er så sunn?

Her er noen fakta: Norges kvinner ligger helt i verdenstoppen når det gjelder deltakelse i arbeidslivet, og i Europa-toppen når det gjelder antallet barn vi føder. Norske kvinner har med andre ord Europa-rekordmange barn og jobber rekordmye utenfor hjemmet. Er det rart at vi også har et rekordhøyt sykefravær?

I NAV-rapporten «Arbeid og velferd 2 - 2013» bekymrer etaten seg over at økningen i legemeldt sykefravær på grunn av symptomene slapphet eller trøtthet er på hele 69 prosent fra år 2000 til 2012. I 2012 stod disse symptomene alene for 40 prosent av alle sykemeldinger, uten at pasientene hadde en klar medisinsk diagnose.

Norske kvinner har et markant høyere sykefravær enn menn og forskjellene øker stadig. I år 2000 hadde kvinner 53 prosent høyere fravær enn menn. Tolv år senere hadde forskjellen økt til 79 prosent. Og NAV-analysen blir verre: Hvis du ser på sykefravær som skyldes «symptomer og plager» (uten klar diagnose) hadde kvinner i 2012 mer enn dobbelt så høyt fravær som menn. NAV-rapporten viser at bruken av symptomdiagnoser har økt for både kvinner og menn, men mest for kvinner i alderen 30-49 år. Utviklingen i sykdomsstatistikken er med andre ord alarmerende, spesielt for kvinner i den fasen av livet der vi har barn.

Statistikken er nådeløs. Den viser at dess flere barn en norsk kvinne har, jo høyere risiko har hun for sykefravær. Kvinner i full jobb er spesielt utsatt: Vi gjør det som feministene, NHO og politikerne forventer av oss og det som arbeids- og boligmarkedet krever av oss. Gjør vår plikt i arbeidslivet, gjør vår plikt i familien. Tyner oss til det ytterste hver dag (og natt). Men regnskapet i kroppen går jo ikke opp. Det gjør ikke det.

Den totale arbeidsbyrden på en vanlig norsk kvinnekropp i alderen 30-49 år går generelt ikke opp i dag. Derfor endte den tidligere nevnte Sylvi Ailin Greiner på sykehus før jul. Den yrkesaktive moren hadde alle symptomer på hjerteinfarkt, men det var ikke det hun hadde. Kroppen hennes var bare fullstendig utmattet.

På tidforbarn.no skriver læreren åpenhjertig: «Man presser seg og presser seg til kroppen sier fra om at det er nok. Jeg hadde vært sliten lenge. En tid før dette holdt jeg på å besvime på Sørlandssenteret. Jeg skulle treffe min familie, vi skulle kose oss med pizza med tante og onkel. Jeg skulle bare på toalettet med min datter før vi møtte dem. Der sank jeg sammen. Jeg måtte legge meg på det skitne dogulvet for ikke å bli borte. Jeg måtte berolige min datter om at jeg bare var trøtt.
Jeg prøvde å sende en sms til mannen min, om at han måtte komme, og jeg lurte på hvorfor han ikke kom. Jeg var for omtåket til å merke at jeg hadde ikke trykket på send-knappen. Jeg kom meg etter hvert på det møkkete dogulvet. Til slutt kunne vi rusle ut. Det føltes ille, og det oppleves ille å skrive om det. Men noen må snakke høyt om dette, ellers hardner arbeidslivet enda mer til. Det blir mindre og mindre rom for foreldrerollen, og hvem skal ivareta barna da? Kanskje noen vil foreslå sykesal i barnehagen? Hvem vet?» Ja, hvem vet.

Vi har mye å takke kvinnefrigjøringen for: Stemmeretten, lik tilgang til utdanning og yrkesliv, lik lønn for likt arbeid – i det hele tatt; at kvinner har fått nøyaktig de samme rettighetene i samfunnet som menn har.

Likevel: Frie er vi ikke blitt, er vi vel? I dag er det bare de økonomisk privilegerte som har reell frihet til å velge. Vi andre er tvunget ut av hjemmet enten vi vil eller ikke, helt til vi knekker. Uten to fulle inntekter er familiene sjanseløse på boligmarkedet i byene i 2014.

Vi har havnet tilbake på 1800-tallet der industrialiseringens kvinner ble tvunget til å forlate barna sine for å forsørge dem. Det er til å grine av – noe jeg også gjør, spesielt når jeg leser om de stakkars småtassene som forlates i barnehagen, solid medisinert med febernedsettende Paracet for at barnehagen ikke skal oppdage hvor sykt det lille barnet egentlig er.

Et så absurd fenomen vitner hardt og brutalt om stor desperasjon og fortvilte foreldre. Det vitner kort og godt om et sykt og barnefiendtlig samfunn – et samfunn med 40 i feber.

Det var ikke sånn det skulle bli. Var det? 

Første gang publisert i avisen Dagen lørdag 4. januar 2014

Pave Frans - en kommunikasjonssuksess?

MEDIEYNDLINGEN: Sånn er vi blitt vant til å se ham. Da BBC News skulle presentere "Uken i bilder", ble hyrden Pave Frans valgt som toppbilde.
Foto: Skjermpdump fra BBC News

I anledning Pave Frans' ettårsdag i dag har jeg gleden av å kunne dele en kommentar om hva Pave Frans snur opp-ned på - og hva han aldri kommer til å endre på.

Teksten "Pave Frans - en kommunikasjonssuksess?" ble skrevet av Eirik A. Steenhoff da Pave Frans hadde vært pave i et halvt år. I likhet med Steenhoff tenker jeg at mens Pave Benedict ble alt for vrangvillig fortolket/forvrengt av media, blir Pave Frans alt for velvillig fortolket/forvrengt av media, i betydningen at de sekulære journalistene stadig vekk prøver å få det til å høres ut som at Pave Frans er på linje med dem og ikke på linje med Kirkens lære - noe som selvsagt er tull.

Materialismens farer

Jeg skal innrømme at jeg fortsatt er mer glad i Pave Benedikt XVI enn Pave Frans. Faktisk. Vi har alle våre favorittpaver. Pave Frans' har likevel hatt en positiv innvirkning på mitt liv. Hans klare budskap om fattigdom, rikdom og materialismens farer er en stor inspirasjon for meg og en medvirkende årsak til at jeg/vi våget å selge leiligheten og plassere pengene i Guds rike/på Selja. Når det kommer til alt som har å gjøre med penger liker jeg Pave Frans' radikalitet. Materialismen med dens dennesidighet er kirkentroens absolutt største trussel i vår verdensdel.

Og så - over til Eirik Steenhoffs tekst:

Pave Frans - en kommunikasjonssuksess?

Den nye pavens livsførsel og ordvalg skaper begeistring både i og utenfor Den katolske Kirke. Men revolusjonen blir ikke slik som du tror.

Av EIRIK A. STEENHOFF, leder i Katolsk Studentlag i Oslo

Pave Frans er en pave som er populær i mediene. Til forskjell fra, vel, alle andre paver. Med et mulig unntak av Johannes Paul II, særlig i de første årene, da han var på sitt mest vitale, og så i de aller siste, da han var oldingpaven vi alle sympatiserte med. Men Johannes Paul fikk også mye kritikk. Han hamret jo dogmeboken i bordet titt og ofte. For ikke å snakke om Benedikt XVI, "panserkardinalen" som ble pave.

Men i realiteten har pavene Frans og Benedikt - ja, alle paver! - mer til felles enn enkelte liker å tro. Frans og Benedikt har det særlig til felles at de har hatt en tendens til å feilrepresenteres av mediene.

Benedikt var han gamle, strenge som bare var opptatt av rett lære og å kritisere samtiden. Hans diverse uttalelser ble således tolket i denne forståelsesrammen. Andre ganger ble han mer eller mindre bevisst feilsitert og hans budskap forvrengt: En lærd og imponerende klarttenkende tale om forholdet mellom kristendommen og islam i Regensburg i 2006, ble redusert til en polemisk passasje om islam - et historisk utsagn, ikke hans eget - som Benedikt så forsøkte å nyansere og ta avstand fra.

Forsiden av The New Yorker
23. desember 2013

Pave Frans har hatt en kommunikasjonsutfordring på den andre enden av skalaen. Dette er nemlig den snille paven som smiler og vinker og kysser barn og tar trikken. En veritabel Disney-pave, altså. Han som ikke vil bo i det store palasset, men heller vil være sammen med vennene sine i det enkle herberget på den andre siden av gaten. Han som trives bedre blant de fattige enn blant rike velgjørere og den kirkelige og verdslige adel, og vil ha en "fattig Kirke for de fattige". Så han har klokelig droppet de høyeste hattene og de rødeste skoene. Hvordan kan denne mannen bry seg om rett lære? spør man. Han er jo pave Benedikts rake motsetning i ett og alt. Dessuten uttaler han seg friskt og uforferdet om Kirkens situasjon i forskjellige intervjuer. Er dette reformpaven vi har ventet på? Han som kommer til å snu opp-ned på Kirken og dens skikker og seder - og ikke minst: dens foreldede og menneskefiendtlige lærepunkter. Kan ikke også Den katolske Kirke snart gå inn for homofilt ekteskap og abort, hallooo?

Svaret er delt: Ja, pave Frans kommer til å snu opp-ned på mangt. Men til det siste spørsmålet er svaret nei.

Jeg gir fem forklaringer:

1. Pave er pave. Paven har enkelte primæroppgaver.

Kirken tror at paven er Peters arvtager, ikke bare den forrige paves. Han ble innsatt av Jesus Kristus for å forvalte troen og den katolske og apostoliske tradisjon til tidenes ende. Kirkens lære springer ut av troen og tradisjonen. Ja, Kirken kan forandre sitt syn på saker som ikke er av en læremessig natur. Men den kan ikke fundamentalt endre selve den trosmessige og moralske lære. Imidlertid kan - og bør - Kirken betone nye aspekter ved læren gjennom historien. Dette er selvsagt, da tider og kulturer forandrer seg. Og det er nettopp dette pave Frans nå forsøker å gjøre.

2. Pave Frans har en ny strategi

Ja, Frans har en ny strategi, kanskje til og med en ny visjon for Kirken. Han ønsker å fremheve en dimensjon ved Kirken som kan kalles den pastorale. 'Pastor' er latin for hyrde. Kirkens prester og biskoper - med biskopen av Roma, Frans, som den fremste blant dem - er legfolkets hyrder. Å være en hyrde i denne evangeliske forstand, betyr å ha omsorg for hele sin saueflokk - og særlig for den ene som går seg vill (jf. Matt. 18,12-14). Å være en hyrde, er å ha omsorg for synderne og deres åndelige liv. Denne pastorale omsorg utgjør selve kjernen i Den katolske Kirkes liv. Utfordringen består i å formidle dette til en sekulær verden uten å samtidig undergrave Kirkens lære - for budet om nestekjærlighet og budene om rett livsførsel henger uløselig sammen.

Å fremheve Kirkens pastorale dimensjon, betyr at man snarere enn å fremheve at "abort er forbudt og en dødssynd", fremhever den gravide og abortsøkende kvinne som kommer til Kirkens menn eller kvinner for veiledning og sjelesorg. Det er en kvinne som søker Kirken i et alvorlig og avgjørende livsvalg. Det er paret som satser på kjærligheten og søker Kirken for å fullbyrde den i et ekteskap. Det er ekteparet hvis ekteskap holder på å gå i oppløsning, og de nå forsøker å redde. Det er den fattige som ikke har tak over hodet, som får det. Alkoholikeren som vil ha livet på rett kjøl.

Alle mennesker trenger hjelp, og alle mennesker får plass i Kirken. At Kirken har institusjonalisert pastoral omsorg og frivillig nestekjærlighet, bør i seg selv være en revolusjonerende innsikt for dagens mennesker.

3. Paven har et nytt språk 

Den pastorale dimensjon ved Kirken er en del av pave Frans' personlighet og livskall. Dette er den han er. Frans fremstår som pastor, ikke pave. Hans språk er derfor ganske annerledes fra hans umiddelbare forgjenger på Peters stol. Der Benedikt av natur var forsiktig, mer vant til akademisk diskusjon (og når han først snakket, snakket han gjerne i hele avsnitt), er pave Frans usjenert og "frampå". Han er mindre terminologisk enn pave Benedikt, snakker enklere slik at han kan forstås enklere, enten det er av folket i favelaen eller den ikke-troende journalisten. Han bryr seg mindre om pavelig etikette og mer om å nå frem til akkurat den han snakker med, her og nå. Hans selvbevissthet som pave er ikke like sterk som hans forgjenger. Da blir det lettere å slippe seg løs i intervjuer - og lettere å bli misforstått.

Pave Frans: Person of the Year
i Time Magazine

4. En pave definerer ikke kirkelære gjennom intervjuer

Pave Frans har møtt endel journalister det siste halvåret. Resultatet er en rekke lange intervjuer der paven sier mye om mangt. Men et intervju er ikke det samme som en magisteriell uttalelse. Et intervju er nettopp et intervju, og ikke en sammenheng hvor definisjon av kirkelære kan finne sted. Sekulære journalister som vil ha svar på grunnleggende spørsmål på Kirken og dens tro, må besvares på en passende måte. Journalister er ikke "insidere" - nærmest per definisjon representerer de et utenfraperspektiv - og må presenteres for Kirkens lære og praksis på en måte som er forskjellig fra hva praktiserende katolikker vil forvente å høre fra deres prest - eller pave.

5. Pave Frans kan også være "streng" (men slipper unna med det)

Alle elsker pave Frans - særlig når de ikke vet hva han bedriver tiden med mellom babykyss og trikketur. Iblant ser vi oppslag, som da paven suspenderte en tysk erkebiskop forrige uke. Han hadde brukt hundre millioner på oppussing og levde i alminnelighet et luksusliv. Men hvem kunne kritisere denne avgjørelsen? Den fremstår som helt i tråd med Frans' prioriteringer og personlighet, og alle liker konsekvens og misliker hykleri. Og ingen liker erkebiskoper med luksusvilla og champagnebudsjett - bortsett fra dem selv.

Men paven som suspenderte erkebiskopen av Limburg for overdådig livsførsel er også paven som ekskommuniserte en australsk prest, Greg Reynolds, blant annet for støtte til homofilt ekteskap og ordinasjon av kvinner i Kirken. Pave Frans får altså honnør for å slå ned på "skandalebiskoper" (i Dagbladets fomulering); ekskommunikasjonen av Reynolds har nærmest ikke blitt omtalt.

Kan det være at pave Frans har lykkes i å formidle sitt ønskede bilde av Kirken - i så stor grad at hans antatt mer kontroversielle avgjørelser ikke engang når medienes kritiske søkelys?

For troende katolikker er det selvsagt betryggende at pave Frans også våger å utøve sin pavelige autoritet og læremyndighet, også når noen misliker det. Derfor kunne han også i sommer erklære for en konferanse holdt i Roma for katolske gynekologer, at fosteret i mors mage "bærer Kristi ansikt" og er hellig. Abort er forbudt i henhold til Kirkens lære, og skal ikke foretas av katolsk helsepersonell, sa pave Frans. Dette sa han i samme uke som det store intervjuet med Civiltà Cattolica utkom, og han ble sitert som følger: "Vi bør ikke snakke om disse tingene (abort og homofilt ekteskap) hele tiden".

Og det er selvsagt helt rett; for Kirken er mer enn som så. Men det er også rett at "disse tingene" ikke er rett, og her kommer Den katolske Kirke ikke til å endre sitt grunnleggende syn. Den kommer derfor heller ikke til å slutte å utfordre etablerte sekulære sannheter.

Pave Frans er en pave som representerer noe nytt. Han har kommunisert Kirkens kjærlighetsbud og dens pastorale dimensjon og derved vunnet gehør på tvers av mange gamle skillelinjer. Pave Frans er på denne måten også blitt en pave som slipper unna i media med å være noe media ikke liker: pave. En rolle som innebærer å forvalte troens innhold og Kirkens lære, irettesettee avvikere og i det hele: styre kirkeskuten med fast hånd. Men også dette gjør pave Frans - og slipper unna med det, i velvillighetens fravær av kritisk søkelys.

Mange katolikker fryktet at pave Frans ville utgjøre en kommunikasjonskrise for Kirken. Det begynner snarere å se ut som om han er en kommunikasjonssuksess.


Av EIRIK A. STEENHOFF, leder i Katolsk Studentlag i Oslo
Publisert med tillatelse

VÆR MODIG: "Spør Jesus hva han ønsker av deg - og vær modig!" (Pave Frans)