Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Sigrid Undset. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Sigrid Undset. Vis alle innlegg

25 desember 2019

En vakker, liten juleandakt av Sigrid Undset

JULEGAVEN: "Julen er blitt en gavefest i sin etterligning av Gud som har gitt seg selv til oss. La oss tillate vårt hjerte, vår sjel og vår forstand å bli rørt av dette faktum!" (Pave Benedikt XVI)
Foto: Believe in the Magic of Christmas

Sigrid Undset har skrevet noen vakre, vakre ord om julens mysterium som jeg deler her.


"Is not this the last and most mysterious reason for the joy of Christmas - that the world has been turned upside down; that the Almighty has laid aside His insignia of office and receives our gifts, if we want to give them to Him? They mystery of the Atonement is introduced with a Christmas play, the real meaning of which is far beyond our poor comprehension; but for almost two thousand years the world has echoed every Christmas with the noise and merriment of children who come to visit the stable, and humanity has played itself warm and full of laughter around the Son of God who has become a little child for its sake.

[...]
So let us follow the children who sings at the top of their voices:
Adeste, fideles,
Laeti triumphantes
Venite, venite in Bethlehem.

And when we give each other Christmas gifts in His name, let us remember that He has given us the sun and the moon and the stars
, and the earth with its forests and mountains and oceans - and all that lives and move upon them. He has given us all green things and everything that blossoms and bears fruit and all that we quarrel about and all that we have misused - and to save us from our foolishness, from all our sins, He came down to earth and gave us Himself.

Venite adoremus Dominum."
Fra boken "Christmas and Twelfth Night - Reflections by Sigrid Undset", 1932
Første gang publisert her på bloggen 1. juledag 2014


LES MER:

  • For å lese flere Sigrid Undset-relaterte artikler her på bloggen, klikk her

25 januar 2018

Et jubileum til å juble av

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen 

Når sola viser seg fra sitt vakreste på akkurat den dagen du feirer ti år i Den katolske kirke - det kaller jeg en bra dag.

❤️
«Føler du deg mer hjemme i Den katolske kirke?» spør mange meg. Svaret på det er: Nei. Jeg føler meg ikke mer hjemme. Da jeg kom til Den katolske kirke kom jeg hjem. Smarteste jeg noen gang har gjort. Evig takknemlig.

Det er rett og slett superdeilig å være helt hjemme! Og nå når jeg har vært sånn i ti år kan ingen avfeie meg med at jeg er nyforelsket lenger, he he. #ektekjærlighet

Pauli omvendelsesdag

"Hvorfor?" er et annet spørsmål jeg ofte får. Det er et spørsmål som er skikkelig vanskelig å svare generelt på, for det mange egentlig lurer på er hvorfor DE skulle finne på å konvertere til Den katolske kirke - noe som er et helt annet spørsmål.

Det finnes like mange veier til Roma som det finnes mennesker, for veien starter fra der du er, og den ser ganske forskjellig ut for en agnostiker og en lutheraner (for å ta de to utgavene det finnes flest av i Norge). Alle har sin helt egne vei inn i Den katolske kirke, det er det som er så ufattelig fascinerende.

Sigrid Undset skriver: «Hvis alle konvertitter som er vendt tilbake til Den katolske kirke skulde skildre sin vei til Rom, vilde det kanskje vise sig at neppe to har fulgt akkurat samme ruten.»

Her har jeg skrevet om min vei til Den katolske kirke: Derfor ble jeg katolikk - et av bloggens mest leste innlegg

Forskjellen i kirkesynet 

Jeg delte bildene fra i dag og noen ord på Facebook-siden min i kveld (med offentlig visning). Der skrev en av mine protestantiske venner:
"Nå har jeg lest gjennom blogg innlegget ditt, som er velskrevet og interessant. Jeg lurer på en del, men mest på hva du mener med at "ene, sanne, hellige, apostoliske, katolske kirke, også kjent som Den katolske kirke. "? Betyr det at vi andre står utenfor denne ene sanne kirken? Kan ikke kirken med stor K være felleskapet av alle kristne av alle konfesjoner? Gratulerer med jubileumet, er alltid spennende å lese det du legger ut om tro og religion 😊"

Her er mitt svar:

"Tusen takk for gratulasjonen! Så kjekt at du har lest bloggposten! Du peker rett på smertepunktet. Det er faktisk kirkesynet som er den største forskjellen på katolsk og luthersk tro i dag. Rettferdiggjørelseslæren er det faktisk bare nyanseforskjeller i, men hva Kirken er, der ligger den største avstanden i dag. De to kirkesynene er ikke forenlige.

Det er Den katolske kirkes tro - og min tro - at Jesus innstiftet en kirke som ikke bare er usynlig men også synlig. Vi tror at det er Den katolske kirke som er den hellige, katolske, apostoliske, ene kirken vi bekjenner i de oldkirkelige trosbekjennelsene (som vi har felles). Det var sånn det faktisk VAR fram til splittelsen begynte. Ingen i Norge var i tvil om hva Kirken var før i 1537.

Men hva betyr dette i dag? Det betyr at dere gode, protestantiske medkristne brødre og søstre har blitt døpt inn i den ene, sanne kirke og trenger ingen annen dåp. Du er døpt inn i Den katolske kirke. Det betyr også at vi tenker at du har et reelt fellesskap med Den katolske kirke - men det er et delvis fellesskap, på samme måte som protestanter også har tatt vare på deler av den fulle, katolske, kristne tro.

Alle er velkommen til å når som helst få fullt fellesskap med Kirken - altså å konvertere. Vi tenker at alle som er kristne hører hjemme i Kirken, i fylden av Kirken, som Den katolske kirke besitter. Det er Den katolske kirke (og Den ortodokse kirke) som tar vare på apostlenes tro. Det er her du får del i fylden av den kristne tro. Det er her du kommer helt hjem, og ikke bare føler deg mer eller mindre hjemme.

Jeg er selvsagt klar over at dette høres provoserende og merkelig ut for en lutheraner, men dette er altså vår tro :)

Jeg tror du hadde syntes det var fascinerende og interessant å lese Dag Øivind Østerengs bok "Fra Luther til Peter". Han forklarer alt på en veldig forståelig måte, spesielt for alle som har bakgrunn fra det lavkirkelige Norge. Jeg leste ut hele den boken fra søndag til onsdag - anbefales!"


https://www.youtube.com/watch?t=54&v=5UyzW99zAzw

 

Les også:

29 juli 2017

Ettertanke | Hellig Olavs såkorn

KRISTI MARTYR: «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.» (Joh 12,24)

Denne eldgamle fanen henger i St. Olav domkirke kun på olsokdagen. Den broderte teksten sier: "Hellig Olav, Kristi martyr, bed for Norge"

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, olsok 2017

«Helliget vorde ditt navn, ikke mitt.
Komme ditt rike, ikke mitt.
Skje din vilje, ikke min.»


Slik ba FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld, og slik er jeg sikker på at Hellig Olav også ba – vikingen Olav, som 19 år gammel fikk en radikal kristen omvendelse under vekkelsen i Normandie i det Herrens år 1014.

Det gikk ikke alltid så bra eller slik som det skulle for Olav, han som hadde vært viking og barnesoldat siden han var tolv år. Han brukte slik makt som det var vanlig at konger brukte på hans tid. Han fikk barn utenfor ekteskapet og rotet livet til. Men han gav ikke opp. Han visste at han hadde et kall, at den kristne troen var sann, og at han selv var troens redskap, og ikke omvendt.

Politisk vant ikke Olav noe på å arbeide for at Guds rike skulle komme i Norge. Han gav oss nemlig kristenretten, «Hellig Olavs lov», som forsvarte de svake og gjorde slutt på den sterkestes rett i Norge. Dermed kom Olav i konflikt med de sterkeste, de som ellers ville ha vært hans naturlige allierte. Det førte til Olavs politiske undergang og til hans evige seier.

På denne dagen, 29. juli i år 1030, kastet Olav fra seg sverdet og alt sitt eget, og overga seg helt i Guds hånd på Stiklestad. Slik ble han en martyr for troen i Norge; for at kristentroen skulle bli noe mer enn bare et tynt ferniss over et splittet og brutalt ættesamfunn.

Biskop Bernt Eidsvig sier: «Da han førte sin lille hær til kamp på Stiklestad, visste han at det meste tydet på at han ville tape slaget. Håp og tro og kjærlighet fikk ham til å skue videre. Han godtok å være Guds såkorn i Norges jord.»

Martyrene er alltid Kirkens såkorn. Sigrid Undset skriver om hvordan Hellig Olav var «sædkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her». Det var ikke et foredlet såkorn, men primitivt og kraftig og næringsrikt.

Olav er ingen from skrivebordshelgen. Norges evige konge er vår bror, en helgen av kjøtt og blod, et levende, skrøpelig menneske med feil og svake sider, nettopp et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere og at Han er mektig til å gjøre nettopp det.


Olavs omvendelse til en sann og dyp kristen tro gjorde at folket kjente igjen Jesus i ham. Det var det som gjorde ham til en helgen og til et lysende forbilde for kristne – ennå i dag.

Når til og med Olav Haraldsson kunne bli hellig og helt Guds, kan vi det også. Det gjelder bare å aldri slutte med å be:

Helliget vorde ditt navn, ikke mitt.
Komme ditt rike, ikke mitt.
Skje din vilje, ikke min,
i mitt liv
og i dette landet.



Første gang publisert i avisen Vårt Land 29. juli 2017 da Joh 12,24-26 var dagens bibeltekst

07 juli 2017

Tips til sommerlektyre om Hellig Olav, reformasjonen og den første kristne tid i Norge


Sigrid Undsets bok "Hellig Olav - Norges konge" og pater Olav Müllers lille bok om Den katolske kirkes historie i Norge er begge så lette å lese at du rekker å sluke dem på én dag.


Til og med en fembarnsmor rekker faktisk det, viser det seg. Nydelig Oslo-sol og god katolsk litteratur er rett og slett en glitrende kombinasjon - også hjelper det at Undsets bok er på bare 63 sider og pater Müllers bok er på 56 sider 😉

Sigrid Undset: "Hellig Olav - Norges konge" 

Det er fra denne boken det kommer, Sigrid Undset-sitatet du kanskje har hørt om hvordan Hellig Olav var "det stedegne sædekorn, som Gud valgte at lægge i Norges jord, fordi det passet for jordsmonnet og veiret her" (side 58).

Sigrid Undsets bok fikk jeg kjøpt gjennom min yndlingsnetthandel: Antikvariat.no Vær rask, akkurat nå er det faktisk fire eksemplarer av boken til salgs der!

(Hvis du søker i fritekst på Sigrid Undset Hellig Olav vil du få treff også på hennes bok "Norske helgener", den også er det verdt å sikre seg!)


Pater Olav Müller SS.CC: Olav den Hellige - Olav Haraldsson

Et annet tips til en god og lettlest bok om Hellig Olav er pater Olav Müllers lille biografi Olav den hellige - Olav Haraldsson (koster bare kr. 98,-). Den er virkelig god! Du kan også lese boken gratis på katolsk.no og gjennom appen Katolsk - en uunnværlig app som jeg generelt anbefaler på det varmeste! Jeg anbefaler deg å laste ned både appen Katolsk og appen Katekismen som du finner her.




Pater Olav Müller: Et streiftog gjennom Den katolske kirkes historie i Norge fra den første misjonstid til nyere tid

Denne lille, lettleste og spennende innføringen i kirkehistorien besvarer det interessante spørsmålet om hvordan kristendommen egentlig kom til Norge. Dessuten forteller den om reformasjonen i Norge sett fra katolsk synsvinkel. Fortellingen om reformasjonen har ikke mange likhetstrekk med den lutherske jubileumsversjonen vi blir presentert for i år, for å si det sånn. 

Denne boken fikk jeg gratis i St Eystein bokhandel som ligger i St Olav domkirke i Trondheim. Du får den også gratis i St Olav bokhandel i Oslo (de har dessverre sommerstengt i juli). Du kan også laste den ned som PDF-dokument her 😊


REFORMASJONSHISTORIE: En smakebit fra p. Olav Müllers streiftog gjennom scenene som utspant seg da danskekongen fratok nordmennene den katolske tro ved tvang. Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen 


Karl Gervin: Det store bruddet - Reformasjonen i Norge

Dersom avsnittet om reformasjonen i Olav Müllers bok gir mersmak, vil jeg sterkt anbefale boken "Det store bruddet - Reformasjonen i Norge" av den lutherske teologen og idéhistorikeren Karl Gervin (utgitt på Andresen & Butenschøn forlag i 1999).

Reformasjonen i Norge har neppe noen gang blitt behandlet like fordomsfritt som i denne boken. Gervin beskriver både bakgrunnen for reformasjonen, grunnlaget for den i Norge, selve gjennomføringen og ettervirkningene helt opp til vår egen tid. “Hos oss skulle så mye bli skåret bort, at kirken sto fattig tilbake”, skriver Karl Gervin.

Reformasjonen i Norge var en endring styrt ovenfra, fra danskekongen i København. Motstanden var til dels stor, og det foregikk dramatiske scener rundt omkring i landet da Norge ble fratatt den katolske tro med tvang.

Denne boken har jeg lest tidligere år, og jeg gir den min varmeste anbefaling. Du trenger definitivt ikke å ha teologiske studier bak deg for å lese denne boken. Alt du trenger, er å være nysgjerrig på Kirkens historie i Norge, og å være forberedt på at reformasjonshistorien slett ikke ser ut slik du trodde. Boken er på 176 sider med mange illustrasjoner. En bok som er lett å lese og lett å like!

Boken er dessverre utsolgt fra forlaget, men du får lånt den på biblioteket. Deichmanske bibliotek i Oslo har for eksempel fem eksemplarer av "Det store bruddet". Kanskje er du også så heldig at denne skatten etter hvert dukker opp på Antikvariat.no...

SYNLIG FORSKJELL: Fylden av troen versus redusert variant. Vi ble frastjålet så inderlig mye da reformasjonen kom til Norge.
(Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen, ved Universitetsmuseet i Bergen, de kulturhistoriske samlinger)


Les også her på bloggen:

  • P. Olav Müller er en skattet skribent, og har en omfattende produksjon av artikler og foredrag. Du kan lese mange av dem gratis her på katolsk.no.

14 mars 2017

– Sigrid Undset's prophecy is coming true now | – Sigrid Undsets profeti går i oppfyllelse nå

SIGRID UNDSET (1882-1949) konverterte til Den katolske kirke i 1924. Bildet er tatt i 1928.
Foto: Aage Remfeldt / Aage Rasmussen, Wikimedia Commons

I 1927 profeterte Sigrid Undset at antallet trofaste kristne i Europa ville minke. Hun forutså imidlertid også at det ville komme misjonærer fra andre verdensdeler som ville snu utviklingen og bringe den kristne, katolske troen tilbake til Norge. - Sigrid Undset har fått rett i begge deler, mener biskop Bernt Eidsvig.


Dette kom frem i en tale som biskop Bernt Eidsvig holdt for katolske filippinere i Oslo Katolske Bispedømme. Du kan lese hele det engelske manuset under her.

Scroll down for English version.

En stor, glemt skatt

Jeg anbefaler deg på det varmeste å lese hele talen. Først vil jeg bare få presentere det utdraget av talen som handler om Undsets profetier. Her er det (i min oversettelse fra engelsk):
Som kristne har vi et kall til å være Kristi vitner i det samfunnet vi lever i. I et land som Norge, hvor sekularismen har blitt det nye trossystemet for mange mennesker, er våre vitnesbyrd av levd tro viktigere enn noensinne. Dere som har kommet til dette landet har brakt med dere rikdom som har gått tapt for mange her. 

En av våre mest kjente norske forfattere, Sigrid Undset, konverterte til den katolske tro. I 1927 skrev hun i et essay at antallet trofaste kristne ville minke i Europa, og vi kan se at hun hadde rett. Men hun forutså også hvordan alt dette ville forandres når misjonærer ville komme fra Amerika, Asia og Afrika, misjonærer som ville bringe tilbake våre forfedres tro til dette landet.

Mine kjære brødre og søstre, den dagen har kommet, og de misjonærene er dere! Dere har kommet til dette landet med en skatt som har blitt glemt og oversett. Troen som dere har brakt med dere, er den samme katolske troen som har levd i dette landet i tusen år!

Med den smakebiten satser jeg på at apetitten har blitt tilstrekkelig vekket. Her får du herved hele talen:


Greeting to the 5th General Assembly of the Sacred Heart Filipino Chaplaincy in the Diocese of Oslo and to all our Filipino Catholics


[Undertitlene og utropstegnene i manuset er originale. Uthevinger i fet skrift er mine egne.]

Dear brothers and sisters in Christ,

I wish to greet all of you who take part in the 5th General Assembly in Klepp this weekend. I especially wish to express my gratitude to Bishop Precioso Cantillas, who has come all this way to take part in the Assembly.

Put out into the deep

This year you will look more closely at the theme from Luke’s Gospel: “Put out into the deep”. This topic is most appropriate for this special year of grace that we have recently entered into – the “Year of Faith”. As we celebrate the 50th anniversary for the opening of the 2nd Vatican council, and the 20th anniversary for the Catechism of the Catholic Church, the Pope wants us to do exactly that – to put out into the deep – to dig deep into the deposit of faith which was opened to us at our baptism. The deposit of faith is like a treasure that will enrichen our lives the more we make use of it.

Faith is a gift that we should not take for granted. The deposit of faith that we hold in our hands, has been handed down to us through the centuries from the time of the Apostles. We have received the gift of faith because someone has passed on this faith to us. As we have received it, so we must pass it on to others so that the deposit of faith will continue to enrich people in generations to come.

Living a life of faith, and passing on the faith to others, demand courage – the same courage that the apostles showed when they dared to believe in him who invited them to put out into the deep after they had worked all night without any results. The new courage they received when listening to the words of Jesus, made them act in faith. We see in the Gospel that this act of faith was not done in vain.

Keep on sowing

I know that many of you try your very best to pass on the faith in your families, and I thank you for that – as I am sure your children will too, when they understand the value of the treasure you have given them. I also know that passing on the faith is not always easy. Passing on the faith is especially challenging if you live far away from the church, or if you live in a mixed marriage and most of your children’s friends are non-Catholic. But even if you see no results: don’t give up! Live your faith so that it is visible in your home. You should never underestimate the power of the testimony of lived faith! We do not know when the seeds we have planted will start growing into a beautiful flower. Keep on sowing, and keep on watering, the seeds of faith in your families. Miracles will happen as they have done before!

"My dear brothers and sisters,
that day has come,
and those missionaries are you!"
I would also like to take this occasion to remind you that our testimony of faith must not just be given in our families, or in our own communities. As Christians we have a calling to be witnesses to Christ in the society in which we live. In a country like Norway, where secularism has become the new belief system for many people, our testimonies of lived faith are more important than ever. Those of you who have come to this country, have brought with you richness that has been lost by many in this country.

One of our most famous Norwegian authors, Sigrid Undset, was a convert to Catholicism. In 1927 she wrote in an essay that the number of the faithful would diminish in Europe, and we can see that she was right. But then she also foresaw how this all would change when missionaries would come from America, Asia and Africa, missionaries who would bring back our forefathers faith to this country.

My dear brothers and sisters, that day has come, and those missionaries are you! You have come to this country with a treasure that has been forgotten and neglected. The faith you have brought with you, is the same Catholic faith that has lived in this country for a thousand years! Most of the values we hold dear in this country, are taken from this deposit of faith, but when the origin of these values is forgotten, they will start decaying, as I am afraid we see many signs of in this country.

Live your faith visibly

Therefore, I encourage you to live your faith visibly and with pride. If you do not hide you faith away people will come to you and ask questions. Be open to these questions, and do not be afraid or embarrassed to talk about your faith. This country is in desperate need of our common testimony.

I know after reading the letters from people who ask to be received into the Church that your testimony has already brought many people back to the faith and back to the Church, and I thank you for that! I therefore encourage you to have high thoughts about the importance of your presence in this country, and the important place you have in the local Church. I have already seen so many results of your testimonies, and I have experienced and heard about the joy you bring to your parishes.

Thank you!

I thank you from my heart for your contribution towards the common good in the parishes in which you live. Important tasks in many of our parishes, often the unseen jobs, would not have been done without your contribution. Through faith we know that what is unseen by man, is seen by our heavenly Father, and that nothing is without significance if we do it for him.

May Our blessed Lady, Queen of Heaven and Mother of the Church, intercede for us so that we, as one family in Christ, may become courageous witnesses of God’s infinite love for all of humanity, so that the gift of faith will be passed on through us.

I will conclude by asking our heavenly Father to bless each and every one of you, and that he will bless your meeting and your families, and that the people you encounter will experience God's blessing through you!

+ Bernt I. Eidsvig
November 2012

Første gang publisert her på bloggen 11. mars 2013, etter avtale med Informasjonstjenesten i Oslo Katolske Bispedømme. Talen kan også leses i St. Olav kirkeblad nr. 1-2013. Kirkebladet sendes til alle registrerte katolikker i Norge - og alle andre som ønsker å motta det gratis. Det kan også leses på nettet her



St Olav kirkeblad


Fra høsten 2017 blir St. Olav kirkeblad et gratis abonnementsblad som ikke går ut til alle registrerte katolikker, men bare til de som selv sier aktivt sier fra om at de ønsker å få bladet.


Bladet vil fortsatt være gratis, men alle som ønsker å få bladet tilsendt - både katolikker og ikke-katolikker - må tegne et gratis-abonnement. Hvert nummer fremover vil fremdeles bli publisert digitalt på katolsk.no. Her kan du lese St. Olav kirkeblad nr. 1-2017 på katolsk.no.

For å abonnere på St. Olav kirkeblad: 

• Send epost med navn og adresse til: abonnement@katolsk.no 
• Send SMS til 417 16 052 med kodeord STOLAV etterfulgt av navn og adresse
• Ring inn navn og adresse til: 23 21 94 21

15 februar 2017

Hvorfor blir folk katolikker?

KIRKEN SETT INNENFRA: Den katolske kirke er som de gotiske kirkene: Vakker sett utenfra, men skjønnheten, lyset og fargene oppleves enda mer intenst når du er inne i kirken. George Weigel skriver: "The Gothic, with its soaring vaults and buttresses and its luminous stained glass, is not a classic Catholic architectural form by accident. The full beauty of the light, however, washes over you from inside." (Bildet er fra La Sainte Chapelle i Paris)



Få med deg en interessant artikkel av George Weigel her: "Why do adults become Catholics?"


Her er noen smakebiter:

"There are as many reasons for “converting” as there are converts."

"If there is a thread running through these varied personalities, it may be this: that men and women of intellect, culture, and accomplishment have found in Catholicism what Blessed John Paul II called the “symphony of truth.” 

That rich and complex symphony, and the harmonies it offers, is an attractive, compelling, and persuasive alternative to the fragmentation of modern and post-modern intellectual and cultural life, where little if anything fits together and much is cacophony.

Catholicism is not an accidental assembly of random truth-claims; the Creed is not an arbitrary catalogue of propositions and neither is the Catechism of the Catholic Church. It all fits together. And in doing so, Catholicism helps fit all the aspects of our lives together, as it orders our loves and loyalties in the right direction."

"You don't have to be an intellectual to appreciate this "symphony of truth," however. For Catholicism is, first of all, an encounter with a person, Jesus Christ, who is "the way, the truth, and the life" (John 14.6). And to meet that person is to meet the truth that makes all the other truths of our lives make sense."

"Viewed from outside, Catholicism can seem closed and unwelcoming. As Evelyn Waugh noted, though, it all seems so much bigger, spacious, open from the inside. The Gothic, with its soaring vaults and buttresses and its luminous stained glass, is not a classic Catholic architectural form by accident. The full beauty of the light, however, washes over you from inside."

Les hele artikkelen her: "Why do adults become Catholics?"

26 januar 2017

Ni år som katolikk | Ustoppelig strøm av nåde


I går var det nøyaktig ni år siden jeg gikk inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap sammen med Paulus, på festdagen for hans omvendelse.


Og det vet alle som har vært i et forhold i så mange år, at nå kan ingen beskylde meg for å være en blind, nyforelsket konvertitt lenger. Dette er ekte kjærlighet som simpelthen ikke går over eller avtar. Det er en voksen kjærlighet som modnes og bare vokser i styrke. Det er en kjærlighet som både ser alt det vidunderlige og fantastiske ved Den elskede og som også er fullt klar over synden og skyggesidene - men som elsker dypt og uforbeholdent, gjennom både gode og onde dager. Slik er min kjærlighet til Den katolske kirke.

”Jeg elsker den gamle, arrete kirke. Forrådt innenfra og angrepet utenfra – og likevel denne ustoppelige strøm av nåde." (Trygve Andersen) 


Fire år før Sigrid Undset konverterte til Den katolske kirke skrev hun i et brev til Nini Roll Anker i 1920:
"Jeg har en følelse av at jeg setter sjøbein ganske alene i en verden av 'strømninger' og leter efter holdepunkt som ikke gir seg til å bukte og utvikle seg. Jeg lengter etter den gamle kirken på klippen som aldri har sagt at en ting er god fordi den er ny, eller at den er god fordi den er gammel, men tvert imot har vinen som sakrament, som er best når den er gammel, og brødet som er best når det er nytt."

Som Undset oppdaget: Den Kirken finnes! Deo gratias! Gud være lovet!


Et av de mest innleggene på bloggen min er posten "Derfor ble jeg katolikk" om min vei inn i Den katolske kirke. Les det gjerne (igjen) i dag!

Les også:

23 juli 2016

SEGL, døden og håpet

DET VAKRE: "I kunsten søker vi faktisk en etterligning av forevigelse. Hvis ånden finner et øyeblikks ro, hvile og lindring i det vakre, om enn ikke varig bot mot dens angst, så er det fordi det vakre er en åpenbaring av det evige, av det guddommelige i tingene, og skjønnheten er ikke annet enn øyeblikkets forevigelse." (Filosofen Miguel de Unamuno)

Utdrag fra artikkelen "Gustav Mahler, døden og håpet" av professor ved Norges Musikkhøgskole Øyvind Varkøy. Anbefales!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Seljesanden 21.07.2016

I forgårs inntraff et under. For første gang siden sommeren 2004 fikk jeg ligge på stranden og lese. O lykke! Benyttet anledningen til å lese i den nyeste utgaven av det glimrende, katolske årsskriftet Segl.


For en gave! Jeg fikk to timer på Seljesanden med bare de to eldste barna, dermed ble det lille underet mulig. Den første gangen du er på stranden uten små barn på tolv år... en slik mulighet må ikke skusles bort, så jeg valgte selvsagt det lesestoffet jeg lengtet aller mest etter å lese: SEGL.

Den nyeste utgaven av "SEGL – katolsk årsskrift for religion og samfunn" har som hovedtema døden og håpet. I tillegg markeres det at det er 500 år siden den hellige Teresa av Avilas fødsel.

Blant skribentene finner du Gunnar Danbolt, Tordis Ørjasæter (gleder meg veldig til å lese hennes artikkel "Hvorfor blir jeg aldri ferdig med Sigrid Undset?"), Olav Egil Aune (om mirakler), Øyvind Varkøy (nydelig om "Gustav Mahler, døden og håpet"), Håkon Bleken, Henrik von Achen (skriver kjempespennende om avlat), Kim Larsen (ser veldig frem til å lese hans "Overgivelse hos Wilfrid Stinissen"), Therese Sjøvoll (utrolig interessant om Sveriges regjerende dronning Christina som sa fra seg tronen for å konvertere til Den katolske kirke), Mette Nygård (om den store Teresa av Avila) og Erling Rimehaug og søster Anne Bente Hadland O.P. (de to sistnevnte skriver om det kristne exodus fra Midtøsten).

I tillegg er det en mengde andre flinke skribenter og interessante artikler som også burde vært nevnt (for eksempel Bernt Oftestad, Eivor Oftestad, Anne Samuelsen og Kristin B. Aavitsland). "Jag kan icke räkna dem alla", men bare oppfordre deg til å nyte dem alle.

298 kroner for 296 sider som gjør deg både klok og inspirert. Knallkjøp! Løp og kjøp!
Oppdatert 5. mai 2022: SEGL 2015 koster nå bare kr. 100, og innholdet er absolutt ikke gått ut på dato. Anbefales på det varmeste!


Kjøp den nå

St Olav bokhandel er dessverre sommerstengt til mandag 1. august, men bestill SEGL i nettbokhandelen nå, så vil boken bli sendt i begynnelsen av august. Verdt hver krone!

"Underlig! Når jeg hører stor musikk - endog mens jeg dirigerer - kan jeg høre helt utvetydige svar på alle mine spørsmål og føler meg helt klar og sikker. Eller rettere sagt, jeg føler helt tydelig at de ikke er spørsmål i det hele tatt."
Sitat av Gustav Mahler

Bildet viser et u
tdrag fra artikkelen "Gustav Mahler, døden og håpet" av professor ved Norges Musikkhøgskole Øyvind Varkøy. Klikk på bildet for å se en større, mer lesbar versjon.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

09 november 2014

Sigrid Undset og Katarinahjemmet

SIGRID UNDSET (1882-1949) konverterte til Den katolske kirke 1. november 1924. Bildet er tatt i 1928.
Foto: Aage Remfeldt / Aage Rasmussen, Wikimedia Commons

 

Forrige lørdag var det nøyaktig 80 år siden Sigrid Undset konverterte til Den katolske kirke. Få med deg Katarinahjemmets video om henne!



Sigrid Undset gikk inn i Den katolske kirke i 1924, på allehelgensdag, som alltid feires den 1. november i Den katolske kirke.

I den anledning har Katarinahjemmet laget en 6,5 minutter lang video som de har publisert på YouTube. Veldig fin å få med seg!

Se "Sigrid Undset og Katarinahjemmet" her (klikk gjerne på de fire hjørnene nede i høyre bildekant, da får du se vidoen i fullskjerm):

https://www.youtube.com/watch?v=VF0gdOBgp0Y

LES MER OM SIGRID UNDSET HER PÅ BLOGGEN:

10 juni 2014

Hvorfor Sigrid Undset ble katolikk

UNDSET: "At Den katolske kirke var identisk med den kirke som Kristus hadde stiftet, hadde jeg i og for sig aldri tvilt på – for mig var spørsmålet om Den katolske kirkes autoritet utelukkende et spørsmål om Kristi autoritet. Jeg hadde aldri opfattet reformasjonens historie som annet enn historien om et oprør mot kristendommen, selv om det var et oprør av troende kristne som – subjektivt fromt – håpet at den sanne kristendom var noe som stemte bedre med deres subjektive kristendomsidealer enn den faktiske" (Sigrid Undset)

Lurer du på hvorfor Sigrid Undset gikk inn i Den katolske kirke? Les hennes egen forklaring her.


I dag er det nøyaktig 65 år siden Sigrid Undset døde, 10. juni 1949. Med andre ord er det en høyst passende dag å rette oppmerksomheten mot 1900-tallets mest berømte norske katolikk.

«Hvordan jeg blev katolikk»

I boken De søkte de gamle stier (1936) var Sigrid Undset en av bidragsyterne som besvarte spørsmålet: «Hvordan jeg blev katolikk og hvorfor jeg er det idag.» Det var pastor Haakon Bergwitz (1903-1981) som hadde fått norske konvertitter til å fortelle om sin vei til Den katolske kirke. Du kan lese hele boken digitalt her på nasjonalbiblioteket.no.

Men altså: Her er Sigrid Undsets interessante bidrag i konvertitthistorieboken:


De søkte de gamle stier - Sigrid Undset


Hvis alle konvertitter som er vendt tilbake til Den katolske kirke skulde skildre sin vei til Rom, vilde det kanskje vise sig at neppe to har fulgt akkurat samme ruten. 


Av Sigrid Undset (uthevinger i fet skrift er mine egne)

Det kan ikke undre oss som har akseptert Kirkens påstand om å være “Sannhetens støtte og grunnvold” at der fører like mange veier til den som der er menneskesinn.

Når menneskene så hårdnakket holder fast ved håpet om at det skal være umulig for oss å finne noen absolutt sannhet, kommer det av at vi innbiller oss, livet vilde miste hele sin fortryllelse, og det vilde være ute med vår frihet, hvis der virkelig skulde eksistere en sannhet – en eneste, som alle andre sannheter går op i, og kan de ikke gå op i den, så er de ikke sanne. De fleste av oss har vel somme tider følt, det er utålelig at to ganger to alltid skal være fire. Har man først akseptert dette kjedelige dogme, viser det sig nok at på grunnlag av det kan man utvikle en hel del av sine individuelle anlegg og ferdigheter. Forbeholder man sig friheten til å handle og regne ut fra en personlig overbevisning om at to ganger to er fem eller null eller syv, får man jo ta følgene - derimellem ens medmenneskers represalier, hvis de synes at det strider mot deres interesser, når man gjør op sitt mellemværende med dem efter en slik subjektiv multiplikasjonstabell.

Likevel kjenner vel alle, iallfall som en forbigående stemning, lengselen efter et drømmeland, hvor to ganger to er så meget som vi i øieblikket ønsker. Riktignok er drømmelandets frihet nokså illusorisk - faktisk er antallet av drømmetyper og drømmekombinasjoner ikke ubegrenset, og drømmelivet er lovbundet i høiere grad enn folk flest tenker på. Men det en ikke vet har en ikke vondt av. Og så tenker man sig, det måtte da bety herlig frihet, hvis man kunde flykte inn i en verden hvor mennesket selv bestemmer tingenes vesen og egenskaper. I den virkelighet som vi er født inn i, er allerede tingenes vesen og egenskaper gitt, allting er knyttet sammen av lover. For menneskene som de er, finnes der bare én mulighet til å bli fri – de må finne sin vei gjennem hele dette nett av årsaker og sammenheng. Og forsøket på å finne veien ender bare altfor ofte med at man filtrer sig inn i det og henger sig op i det.

I denne verden kan vi bare opnå en eneste art av frihet – den som Vår Herre mener, når Han sier: “Sannheten skal gjøre dere fri!” Men selv efterat man har erkjent denne sannhet og dermed er sluppet fri, så de deterministiske faktorer i livet ikke lenger kan binde en i lenker, får man ikke beholde denne frihet for billigere pris enn ved uavbrutt kamp mot de makter man er undsluppet. Først og fremst mot fristelsen til å se sig tilbake og lengte mot sitt eget gamle, romantiske drømmeland, hvor to og to kan være hvad som helst og man selv bestemmer hvad som skal være sant.

For så vidt er det forståelig nok, når moderne mennesker opbyr all sin opfinnsomhet for å vri sig unda Kirkens autoritet. – Slik ser man det iallfall, når man selv i år og dager har forsøkt å undkomme fra alt som møtte en og krevet å være autoritet. Disse bestrebelser for ikke å la sig binde, og denne kamp mot en Kirke som alltid åpent har erklært at den krevet sin autoritet anerkjent, er forresten ikke noe som er særegent for “moderne” mennesker. Den samme tendens gjorde sig gjeldende med stor kraft allerede i Jerusalem i dagene før påske det året Vår Herre blev korsfestet.

Imidlertid er vel kanskje de færreste konvertitter i stand til å forklare selve konversjonen – hvordan deres motstand mot En som kaller sig Veien, Sannheten og Livet, en motstand diktert av frykt og mistro – er blitt overvunnet. Det skjer ikke uten medvirkning av hin mystiske og overnaturlige kraft som teologene kaller Nåden. Vi kan bare fortelle hvordan det gikk til at vi en dag måtte erkjenne, vår motstand var kanskje illegitim. – Man har fått en grunnmuret mistillit til all autoritet som er av denne verden og ser at likevel lider vår menneskelige natur under et uhelbredelig begjær efter autoriteter. Vi vil ha lærere som kan lære oss noe, vi vil ha førere som kan gi oss forbud og befalinger, vi vil ha noen over oss som vi kan stole på og beundre, helst elske også. Selv i min ungdom trengtes der ikke så skrekkelig stor skarpsindighet for å skjønne det, selv om verdens autoritetshunger ikke enda hadde antatt de patologiske former som den siden har fått. Så dukker spørsmålet op, lengter vi efter autoritet fordi vi virkelig er skapt til å bøie oss for en autoritet som har den eneste legitime rett over oss, autorskapets rett? En Auctor vitae?

“Tenk selv” blev det stadig sagt til barna på den skolen hvor jeg gikk. Men når jeg fulgte opfordringen så godt jeg kunde og det resulterte i at jeg tenkte noe annet enn det som lærerne hadde ment at jeg skulde tenke, så merket jeg snart at de blev ubehagelig overrasket. De kunde likesom ikke skjønne at jeg var uenig med dem, annet enn av opposisjonslyst, uskikkelighet – eller fordi jeg hadde latt mig snakke rundt av folk som var dumme eller uoplyste eller usannferdige, siden de ikke trodde og mente det samme som lærerne.  Skolebestyrerinnen var en av kvinnesakens første forkjempersker her i landet, ånden i skolen utpreget venstrepartiets fra slutten av forrige århundre – “frihet, fremskritt, oplysning” - Wergeland og Bjørnson dens skytspatroner. Jeg hadde – og har – stor sympati for mange mennesker som sognet til denne åndsretning, for deres idealisme, for deres ønsker om å tjene sitt land eller sitt kjønn eller en klasse eller menneskeheten i det hele. Men jeg hadde opdaget, lenge før jeg blev voksen, at folk som kaller sig selv frisinnede eller radikale eller i pakt med en ny tid er som oftest ufattelig bigotte. Å være bigott betyr jo ikke at man er overbevist om at det man selv tror er riktig og de andres tro er gal, men i å ha for lite menneskelig fantasi og innfølingsevne til å kunne skjønne hvordan noen som er uenig med en selv kan være det i god tro og full ærlighet.

Det var sikkert også en god del bigotteri i konservative kretser den gang. Men i min opvekst var “de konservative” for mig som en fremmed stamme. Og de som jeg senere traff, for eksempel i de årene da jeg var på kontor, tiltalte mig ikke så meget så jeg gjorde noe for å bli ordentlig kjent med dem, Men jeg har det inntrykk at de var oftere makelige sjeler og mindre bigotte.

Den første som gav mig et slags sammenhengende billede av den tids konservative livsanskuelse var forresten den presten som konfirmerte mig. Det virket intenst frastøtende på mig. Jeg fikk det inntrykk at i den menigheten iallfall krevet Gud – i det minste av pikene – foruten husnyttige vesentlig negative dyder. Særlig oprørt blev jeg da han gjennemgikk det sjette bud med oss. Han henvendte sig så godt som bare til pikene fra folkeskolen. Dem advarte han mot å la sig spendere på, mot herrer som vilde “slå an” med dem på frieftermiddagene deres – og han fortalte en rystende historie om en ung pike som han hadde vært og besøkt på et sykehus: der lå hun, ødelagt “bare for et eneste kyss’ skyld”. Jeg tenkte forarget, piken hadde da vel ikke gjort noe syndig – fyren derimot! Og jeg visste godt at i vår kaste bedrev “damene” mange ganger det som var meget mere umoralsk enn en tjenestepikes hopp ut i uløkka – ekteskapsbrudd, jakt på menn som blev regnet for gode partier om de så var både samvittighetsløse i forretninger og syke. At jomfruelighet skulde kunne være en positiv verdi, et kraftreservoar, ikke bare en omsettelig verdi på ekteskapsmarkedet, kunde jo ingen vente at en prest fra dette åndsmiljø skulde innskjerpe oss. Der var det enda noe av en ulykke og noe av en latterlighet hvis en kvinne blev “gammel jomfru”. Jeg hadde lest hvad Luther skriver om jomfruelighet, og det hadde gjort mig meget anti-lutheransk. Rent for ingenting hadde jeg da ikke gått på Ragna Nielsens skole.

At denne presten selv var i god tro, at han godt kunde vært i stand både til å lide og ofre for sitt utiltalende gudsbegrep tvilte jeg ikke på den gang heller. Og det falt mig ikke inn å ta hans kristendomsversjon for å være mere autentisk kristendom enn noen av alle de andre versjoner jeg alt hadde støtt på. Likevel gjorde konfirmasjonsundervisningen mig klar over at jeg ikke trodde på den religion som jeg i barndommen og opveksten tross alt hadde hatt en forestilling om at jeg stod i et aldri så fjernt og ubestemt forhold til.

Ved protestantismen, sånn som jeg hadde lært den å kjenne, var jo ulykken at nesten hvert menneske jeg traff, som i det hele var religiøst innstillet, hadde sin “personlige overbevisning” eller sin “selvstendige opfatning” av kristendommen. Den Gud som min religionslærer på skolen hadde lært oss om var ganske anderledes sympatisk enn Uranienborgguden – human, ekte menneskelig. Men ikke mere menneskelig enn den edleste menneskelighet jeg var i stand til å forestille mig. Vis, men ikke vis utover all menneskelig forstand. Som så mange andre unge fra et frisinnet miljø hadde jeg fått det inntrykk at ens tro er en privatsak, for ikke å si smakssak. Så hadde jeg også min egen tro – men jeg syntes ikke den gang heller at jeg behøvde noen Gud, hvis han bare skulde være der for å si ja til mine egne ideer om rett og urett, hederlighet og uverdighet, mine idealer og fordommer. De var som de måtte være efter min natur og min opdragelse – det skjønte jeg godt nok til å synes, jeg fikk selv stå inne for dem uten å konstruere mig en Gud som skulde være enig med mig.

En Gud som var “den Absolutt Andre” og likevel en Person som kunde kommunisere med mig – hvis veier ikke var mine veier, hvis vilje ubetinget og distinkt kunde skjelnes fra min egen vilje, men som likevel kunde leie mig inn på sine veier og omstemme min vilje til harmoni med sin vilje – det var jeg enda ikke dristig nok til å tore forestille mig.

De som hadde talt til oss i kristendommens navn hadde jo ikke bare i det navn søkt rettferdiggjørelsen for sine tilvante tenkemåter og idealer. Svært mange av dem hadde opgitt den historiske kristendom som en lære der var blitt uholdbar, selv om de ut av en rent følelsesmessig innstilling ikke kunde gi avkall på en kristelig farvet livsanskuelse. De hadde opgitt troen på Jesus Kristus, Gud og Mann, men de blev ved å dyrke Jesus, tømmermannssønnen, som et idealmenneske og et menneskelig ideal. Dogmer – sannheter, åpenbart fra den Andre Siden” og formulert i menneskesprog – kunde de ikke tro på, men de trodde på religiøs intuisjon og religiøst geni hos mennesker.

Jeg var absolutt ikke innstillet på noen form for menneskedyrkelse
og vilde ikke tro noe på et annet menneskes intuisjon – slett ikke på et menneskes som sa om sig selv: “lær av mig, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet”, enda han førte et sprog mot sine motstandere som mildest talt var arrogant – hvis den som førte det ikke var noe mer enn et geni. Jeg gikk ut fra som “bevist” (uten å spørre efter bevisene) at den historiske Jesus var et religiøst geni, hvis intuisjon hadde ført menneskehetens gudsbegrep mange etapper frem på utviklingens bane. Den gang gikk vi jo alltid ut fra at utvikling var det samme som forbedring, iallfall når vi ikke tenkte oss spesielt om. Men jeg syntes ikke det kunde interessere mig noe at en ung jøde for nitten hundre år siden hadde gått omkring og forsikret folk om at deres synder var dem forlatte – særlig når han sa om sig selv: “hvem kan overbevise mig om synd”. Da kunde han jo ikke av egen erfaring vite hvordan det kjennes å ha gjort noe mot en annen som en vilde gi nærsagt alt for å ha ugjort, eller å ha sviktet sine egne beste forsetter så ille, så en synes en kan aldri tilgi sig selv. Jeg visste hvad det var å angre grusomhet mot andre, hemmelig feighet, makelighet hvor makelighet var utilgivelig – for selvfølgelig hadde jeg ikke klart å leve efter min humanistiske privatreligion slik at jeg kunde være fornøiet med mig selv, med mindre jeg vilde forfalle til det som jeg syntes var ynkeligst av alt – sammenligne mig med folk som iallfall tilsynelatende levde efter lettvintere standarder. Jeg visste jo godt at for det første kjente jeg dem ikke så meget innenfra, så jeg kunde dømme riktig om dem. Og så vidt jeg visste hadde de aldri gitt sig ut for å hylde mine moralbegreper heller.

“Si non est Deus, non est bonus”. Jeg visste ikke den gang at der var andre som hadde sagt det for lenge siden. Men jeg kunde så meget historie, så jeg visste, den historiske kristendom hadde forkynt en Jesus som kunde forlate alle mennesker alle synder, fordi Han er Gud og Skaper og alt vi synder mot oss selv eller andre er først og fremst synd mot Ham. Han kan forlate syndene, fordi all makt er gitt Ham i himmelen og på jorden, selv makt til å vende det vonde vi har gjort mot andre til noe godt engang. Det var den Kristus Hellig Olav hadde bekjent for de menn som kom og bød til å tro på kongens fengslende personlighet: “Hvis du vil tro på mig, da skal du tro det som jeg lærer dig; du skal tro at Jesus Kristus har skapt himmelen og jorden og alle menn.”

Likevel var det først Renans Jesu liv og en rekke andre forsøk på å redusere Kristus til en “historisk Jesus” som fikk mig til å begripe hvor utrolig det var at en mann som lignet det minste på noen av disse fantomer skulde ha inspirert sine efterlatte venner til noe sånt som Apostelaktenes eventyr på liv og død.

Ennu var jeg langt fra å tro, Jesus var Gud åpenbaret i menneskeverdenen og Kirken den organisme hvori Han blev ved å gjøre det frelsesverk som Han for nitten hundre år siden hadde fullbragt på korset samtidig med de nye slektledd. Men jeg så klarere det som jeg alt før til en viss grad hadde opfattet at de nye religionssystemer, som enten bygget på gudløshet eller på menneskelighet plus en slags deisme, var ikke det minste mere “videnskapelig” underbygget enn de gamle religioner. Tvertimot – de bygget i enda høiere grad på hypoteser og var i enda høiere grad smakssak. Mange av de gjengse påstander som jeg kritikkløst hadde latt gå inn av det ene øre, men dessverre ikke ut av det andre, var i virkeligheten løse påstander eller tids- og miljøbestemte spekulasjoner.

Jeg vet f. eks. ikke hvor mange ganger jeg hadde hørt at Gud var en menneskelig ønskedrøm, og at troen på et liv efter døden nærmest var diktert av en usømmelig grådighet efter mere liv enn den porsjon som naturen finner det passende å gi hver av oss. Nu så jeg at den første påstand var som en kniv der skjærer begge veier; det var vanskelig å tro om de fleste fritenkere som jeg kjente at de skulde ønske der fantes en Gud som lot dem få spå, men tillot sig å råde – tvertom, de fleste led av teofobi. Jeg visste at det gjorde jeg også – som oftest. Jeg visste at menneskene har trodd på et liv efter døden, men sjelden at det var noen tiltalende livsform, i Hel eller Hades – de har trodd på det som en kjensgjerning de var nødt til å finne sig i. Selv kunde jeg ikke tenke mig noen form for evig liv som ikke måtte være forferdelig i lengden. Alle denne verdens goder får til sist sin charme av det at vi vet, vi får ikke lov til å nyte dem så lenge. Årstidenes mirakler går oss gjennem marg og ben, fordi vi vet, før eller senere kommer en vår som vi ikke oplever, ett år faller den første sne på en jordhaug som vi ligger under. Selv de mennesker som vi holder mest av – kunde vi orke å holde av dem så meget, hvis ikke vi visste, til slutt skiller døden oss fra dem? Hvis ikke livet alt har gjort det.

Det var den gamle historien – jeg hadde avvist alle andres troer og vantroer fordi de var grinende fulle av deres idiosynkrasier. Men jeg innså at mine meninger var også for en stor del bestemt av mine idiosynkrasier. Naturligvis kunde jeg bli ved å tro på “min egen kraft og styrke”, vel vitende om at det var ikke meget å tro på. Men de som i gamle dager hadde klart sig med så knapp en tro, hadde nu heller ikke gitt den ut for å være annet enn et håndvåpen, hvormed de kunde hugge sig gjennem et kort liv – de hadde iallfall ikke sentimentalisert den. Og de hadde ikke gitt sig ut for å tro på noe brorskap, hverken i spill eller kjærlighet eller kamp.

Men jeg kunde ikke bli kvitt følelsen av at den som isolerer sig slik er en forræder – enda jeg selv ikke kunde si hverken hvad forræderiet bestod i eller hvad jeg var forræder mot. Jeg trodde på et brorskap mellem menneskene, skjønt jeg umulig kunde bille mig inn at jeg trodde på menneskenes perfektibilitet – jeg trodde hare på menneskenes dumhet og intelligens, på menneskelig godhet og ondskap og mot og feighet, og på hvert enkelt menneskes ustabile natur. Jeg stolte mere på noen få enn på de fleste jeg hadde møtt. Og likevel følte jeg at, hvis det var sant som hun hadde sagt, den frelsessoldaten som hadde vært pike hos oss i min barndom, at Gud elsker syndere, “jo større synder et menneske er, jo mere elsker Han det” – så måtte Han elske disse menneskelig sett fullkomneste mennesker høiest: de stod i det minste alltid i fare for å synde i sitt sinn og i sine tanker på en verre måte enn almindelige skikkelige snytere og hore kunde drømme om.

At alle menneskelige evner og gaver som gjør den enkelte skikket til å være lærer og fører og foregangsmann i verden må gjøre ham til en bevisst eller ubevisst forbryter mot sine tilhengere, med mindre han selv vet sig bundet i et personlig ansvarsforhold til noen som står over alle mennesker og holder menneskeheten likesom i en “hånd” – det forklarte kristendommen på en måte som iallfall hadde konsistens, sannsynlighet og rimelighet fremfor alle andre forsøk på en livsanskuelse. Menneskehetens solidaritet bestod i at vi alle er medarvinger i et fallittbo – efter syndefallets konkurs; et felles tap av vår evne til å komme utover sviktepunktet i våre dyder og vår innsikt gjør det umulig for noe menneske å lede sine medmennesker annet enn på villstrå. Bare en overnaturlig intervensjon kan frelse oss fra oss selv. Den kristne kirke lærte at Jesus var selve denne intervensjon – Gud som ved å la sig føde av en kvinne hadde gjort sig solidarisk med vår natur, og ved å la sig drepe for våre synders skyld hadde banet oss vei til et evig liv – ikke den tilværelse i Hel eller Hades som menneskene alltid har sett frem til med motvillig frykt, men et liv i og med Gud, den evige salighet som vi ikke er i stand til å forestille oss hvad er. Men allerede i levende live her på jorden kan vi erfare så meget om kontakten med det guddommelige, så vi vet, livet kan være lykke, selv om vi skal leve uten ende, når vi uavlatelig kan fornye vår livskraft av den kraft som alt i verden er en utstrømning av.

Omsider var jeg kommet så langt så jeg innså, jeg trodde ganske visst ikke på Gud. Men jeg trodde enda mindre på min egen vantro. 

Beviser som tvinger oss, mot vor vilje, til å akseptere kristendommen, som man aksepterer f. eks. et demonstrert avstamningsforhold i botanikken (selv om også her de “videnskapelig beviste” fakta ikke er nær så mange som ens lærere på skolen trodde), kunde der ikke godt bli tale om. Hvordan kunde Kristus ellers si at “den som tror og blir døpt, skal bli salig, men den som ikke tror, skal bli fordømt.” Det forutsetter naturligvis ikke at ikke et menneske skal bruke sin dømmekraft. Men at det i siste instans er med sin vilje man velger, enten man vil isolere sig i sitt jeg og egotismens helvede, eller man vil gi sig Gud i vold og bli utfridd av jeg-dyrkelsens hemninger, til evige muligheter.

Jeg hadde ikke annet å gjøre enn gå til en prest og be om å bli undervist i alt hvad den katolske kirke egentlig lærer. At Den katolske kirke var identisk med den kirke som Kristus hadde stiftet, hadde jeg i og for sig aldri tvilt på – for mig var spørsmålet om Den katolske kirkes autoritet utelukkende et spørsmål om Kristi autoritet. Jeg hadde aldri opfattet reformasjonens historie som annet enn historien om et oprør mot kristendommen, selv om det var et oprør av troende kristne som – subjektivt fromt – håpet at den sanne kristendom var noe som stemte bedre med deres subjektive kristendomsidealer enn den faktiske, slik dens fremtoningspreg ofte måtte bli i en verden hvor det hellige farer ille i uhellige menneskehender.

De sedvanlige innvendinger mot katolicismen som jeg hadde hørt, hadde aldri gjort større inntrykk på mig – skjønt jeg hadde fått en slags ubestemt forestilling om at noe var der vel i de fordommer mot Kirken som var så vidt utbredte. Det er der også – der er især to gode grunner. Den ene er vår ulyst til å opgi våre yndlings-fantasier, som vi er redde for at en lærende kirke skal ta fra oss. Den annen er forargelsen som dårlige katolikker til enhver tid har avstedkommet. Det siste er den mørke baksiden av det lysende dogme om de helliges samfund.

Det burde være lettere for folk i våre dager, synes jeg, å skjønne hvad som menes med at helgenenes fortjenester er en rikdom som hele Kirken nyter godt av. For nettop i vår tid erfarer ikke bare katolikker, men kristne av alle sekter og avskygninger, at hele kristenheten må bøte for det som hver enkelt av oss uhellige kristne er blitt Gud og vår neste skyldig. Ingen menneskelig solidaritet er så absolutt som solidariteten mellem de levende celler i Kristi mystiske legeme.

I og for sig svarer jo den kultus av helgenene som Kirken helt fra først av har fostret til et krav som ser ut til å være uutryddelig i vår natur. Vi vil drive heltedyrkelse. I mangel av bedre har vi heltedyrket fyrstikkonger og gangstere, sportsmenn og kunstnere, filmstjerner og diktatorer. Noen må vi sette op på piedestaler for å beundre noe av vårt eget i dem. I helgenene er Guds hensikt med oss realisert, da Han, for å bruke Offertoriets ord, “underfullt skapte menneskenaturen og enda mere underfullt fornyet den”. Bare overfor helgenene kan vi finne utløsning for vår trang til heltedyrkelse, uten på kjøpet å måtte dyrke noe av vår egen natur, som det er feigt eller fornedrende å dyrke.

Og Maria-dyrkelsen? Jeg har alltid syntes at det falt av sig selv: hvis noen tror at Gud har frelst oss ved å ta på sig vårt kjøtt og blod, så må de omfatte henne i hvis morsliv Han bygget sin menneskekropp med følelser som ikke ligner menneskers følelser for noe annet menneske – en særegen dyp ærefrykt, ømhet, medfølelse med hennes jordelivs ufattelige vanskeligheter, med glede med hennes ubegripelige plass i Guds rike – for er det sant at Marias sønn er både sann Gud og sant menneske, så er sønnen sønn og moren mor i all evighet, enda Han er skaperen og hun Hans skapning. At ordet “dyrkelse” betyr to forskjellige ting når vi taler om å dyrke vår skaper og om å dyrke den kvinne som Han satte på sin skapte jord som en blomst – det er der vel ingen katolikk som ikke fullt ut er sig bevisst.

Samvittighetstvang og samvittighetsfrihet? Men de som priste samvittighetsfriheten høiest, var svært ofte nettop folk som jeg syntes kunde hatt svært godt av at noen med fast hånd ledet deres samvittighet. Når de f. eks. tok sig friheter med sin nestes gode navn og rykte som min samvittighet, selv i min mest hedenske tid, aldri vilde ha tillatt mig. Og så visste jeg enda ikke om det var min samvittighet alene eller om det var min samvittighet som mine foreldre hadde opdraget den: de sa bestandig at det ene menneske vet så lite om det annet, så det eneste man kan si med visshet, når noen forteller en historie om andre, er at sånn forholder det sig iallfall ikke; folk som fester lit til sladder, må alltid være litt åndssvake, og når de sprer sladder videre, er det hare en form for den skittenferdighet som åndssvake så ofte lider av. Men jeg har aldri våget å påstå de handlet mot bedre vitende eller mot sin samvittighet. – I det hele – hvad har ikke mennesker gjort mot mennesker? Og har jeg rett til å insinuere, de gjorde det bestandig fordi de handlet mot sin samvittighet? Men når jeg har så liten tillit til at andre menneskers samvittighet kan snakke rent bestandig, skal jeg da formaste mig til å tro, min samvittighet trenger ikke veiledning utenfra?

Fordi jeg tror at Jesus Kristus er Gud som har skapt oss, tror jeg at Han har bygget sin Kirke slik som menneskene trenger den. 


Hvad Gud har gitt mig, gjennem sin Kirke, er vanskeligere å uttrykke i ord. Han har selv sagt at Han gir oss sin fred, men den er ikke som den fred verden gir – den er av en annen art. Den kan kanskje lignes med den fred som råder i havet, på de store dyp. Uvær og godvær på overflaten influerer den ikke, og ikke det at rare dyr lever og eter op hverandre i dypet. Det er den praktiske erfaring om at Guds rike er inneni oss – skjønt kringsatt av ens eget urolige selv, som er halvten virkelig, halvten illusjon - men vi erfarer at Gud på en overnaturlig måte uavlatelig er i oss og oprettholder sitt rike i oss mot våre egne angrep på det.

Sigrid Undset, 1936

Les også:

23 januar 2014

Historisk, katolsk prestevielse i Nidarosdomen søndag

NASJONALHELLIGDOMMEN: Frem til reformasjonen hadde Nidarosdomen tilnavnet «Cor Norvegiae» (Norges hjerte).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, olsok 2012


Det skrives norsk kirkehistorie når Egil Mogstad prestevies søndag 26. januar. Dette er den første katolske prestevielsen i Nidarosdomen siden reformasjonen i 1537.


Forrige gang Nidarosdomen opplevde et så fortettet, kirkehistorisk øyeblikk var i 1989 da Pave Johannes Paul II feiret økumenisk bønnegudstjeneste sammen med Nidaros' biskop Kristen Kyrre Bremer. På søndag skrives det igjen kirkehistorie når Egil Mogstad prestevies. I'll be there!

Historisk øyeblikk

I fjor sommer ble Egil Mogstad diakonviet i gamle Stiklestad kirke. Søndag 26. januar 2014 prestevies han av biskop Bernt Eidsvig i Nidarosdomen, på den store kirkebyggeren erkebiskop Eysteins festdag. Prestevielsen skjer klokken 15.00, og alle er velkommen i kirken. Programmet for prestevielsen kan du lese her.
 
ORDINANDEN: Øystein Lund og Egil
Mogstad (t.h.) i utgangsprosesjon etter

å ha mottatt ordinasjonskandidaturet
28. juli 2012.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Tidligere prest i Nidarosdomen

Egil Mogstad (f. 1948) har en fortid som prest i Den norske kirke. Han gikk direkte fra teologiske studier ved Universitetet i Oslo til å bli prest i nettopp Nidaros Domkirke i 1974–1976.

I 1976 ble han så opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap, og frem til 1980 var han novise og student i dominikanerordenen i Strasbourg og Paris. Helt siden 1980 har han undervist i religion, fransk, latin og eldre historie ved Trondhjem Katedralskole, og i liturgikk ved Trøndelag musikkonservatorium.

Du kan lese mer om Egil Mogstad her i Vårt Land-saken "Han skriver katolsk historie".

Portrettintervju

Jeg vil varmt anbefale deg å lese et lengre portrettintervju med Egil Mogstad her på hjemmesiden til St. Olav menighet i Trondheim.

Her er noen utdrag fra portrettintervjuet:
Ditt kall var å bli prest. Kan du fortelle litt om studietiden i Oslo?

Vi var flere som var i opposisjon til deler av det som foregikk på teologisk fakultet, og mange spurte hvorfor vi ikke var på Menighetsfakultet i stedet. Men dette syntes vi igjen ble for trangt. Blant dem jeg studerte sammen med kan nevnes Kjell Arild Pollestad og Bernt Eidsvig. Ofte var jeg i Paris i stedet for på lesesalen i Oslo. Mens pensumlistene for de fleste var preget av tysk litteratur, var mine dominert av fransk. Under praktikum bodde jeg hos dominikanerne i Oslo. Mange av mine åndelige veiledere var katolikker, av disse kan nevnes Per Bjørn Halvorsen (1939-2007) og Arne Fjeld.

Egil Mogstad
Foto: katolsk.no
Like fullt ville du bli prest i den lutherske norske kirke?


Ja. Jeg har nok aldri vært lutheraner, men jeg så Den norske kirke som en fortsettelse av (den gamle) kirken i Norge. Allerede ett år før jeg var ferdig med praktikum hadde jeg fått en stilling som hjelpeprest ved Nidarosdomen. Der tiltrådde jeg i 1974. Og ikke for å skryte, men jeg må få bemerke at jeg klarte å sette spor etter meg de to årene jeg var der. Jeg fikk startet midnattsgudstjeneste til jul og påske, våkenatt til Olsok og tidebønner. Sammen med Karl Gervin, som også hadde studert ide-historie, reviderte vi guide-opplegget. Jeg fikk også innført de røde kappene som bæres av guider og andre med publikumskontakt.

Med slike resultater var det jo synd du ga deg allerede etter to år?

Avgjørelsen gikk på to plan. Det ene gikk på det pastorale. Hvis jeg skulle forlate Den norske kirke, måtte jeg gjøre det nå. Jeg ble mer og mer involvert i menigheten gjennom barnedåp, konfirmasjon vielser og begravelser. Det var smertelig å bryte selv etter bare to år. Det andre gikk på motsetningen mellom mitt ståsted og Den norske kirke (Dnk). Jeg møtte ikke så mye motstand i arbeidet mitt med å få skikk på liturgi og ritualer, men mer likegyldighet. Vennskapelig sagt om Dnk, så er den ikke aktivt i mot noe, den er tvert om veldig forståelsesfull overfor alt. Du gjør hva du vil, men du føler ikke en gang at du roper i skogen, men inni ei stor dundyne. Ingen hører noe som helst. Rollen som prest føltes mest som seremonimester. Noen har sagt at lutherdommen er et kritisk korrektiv til den katolske kirke. Men når den skal prøve å leve på egen hånd er det nesten som den løser seg opp.

DIAKONVIELSE: 28. juli 2013 ble Egil Mogstad diakonviet under pontifikalmessen i gamle Stiklestad kirke.
Foto: trondheim.katolsk.no

DEN STORE KIRKEBYGGEREN ERKEBISKOP EYSTEIN: Egil Mogstad prestevies i Nidarosdomen på den hellige erkebiskop Eysteins minnedag. Eystein Erlendsson (ca. 1120-1188) ble bispeviet av paven i Roma i 1160 og var den andre erkebiskopen i Nidaros. Eystein betegnes som "den betydeligste kirkepolitiker i norsk middelalder", og han regnes som forfatter til en hovedkilde i Olavstradisjonen: Passio et Miracula Beati Olavi, «Hellig Olavs liv og undergjerninger», vanligvis kalt «Passio Olavi». Erkebiskop Eystein var en stor kirkebygger, av den grunn er hans attributt en modell av Nidarosdomen (se bildet). Det meste av domkirkens mektige tverrskip ble utført på hans tid, og også flere av kapellene skriver seg fra Eysteins tid. Eystein planla også oktogonen 1180-83, og han har nok også  i samarbeid med en høyt begavet arkitekt lagt planer for reisningen av hele den gotiske katedralen. Sommeren 1229 ble Eystein enstemmig erklært for helgen av Norges forsamlede biskoper i Nidaros og skrinlagt i domkirken. Hans forseggjorte sølvskrin fantes i domkirken ved reformasjonen i 1537. I 1540 ga det 12 kilo sølv ved nedsmeltingen.

Sigrid Undset tok i sin tid initiativet til en støttegruppe for prestekall, og gav den navnet St. Eystein. I dag finnes St. Eystein presteseminar i Oslo. Bildet ovenfor av St. Eystein er malt av den svenske kunstneren Gösta af Geijerstam, som var en nær venn av Sigrid Undset. Hun gav dette maleriet til St. Torfinn menighet på Hamar.

Foto: katolsk.no

29 oktober 2013

Klostertomt på Selja sikret

TUNOLD-GÅRDEN: Til alle dere som har bedt konkret om at alt skal legge seg til rette med en klostertomt på Selja: Tusen takk for forbønn. Nå kan dere takke!

Selja er stedet der Kirken i Norge ble født. Jeg tror oppriktig at både benediktinerne og Selja har en viktig rolle å spille også i fortsettelsen av Norges kristningshistorie. Benediktinerne på Selja var viktige for Norges omvendelse i fortiden - de vil også være det i fremtiden.

I dag tar jeg båten til Selje i Nordfjord. Onsdag overtar vi nemlig Tunold-gården på "den heilage øya Selja" sammen med to andre familier. 60 mål med klostertomt er sikret.


Samme dag stiftes Pilegrimsfellesskapet St. Sunniva (knyttet opp mot Sunnivaleia), og stiftelsen skjer på Tunold-gården. Deo gratias!

Varmt velkommen

Seljes kommunevåpen
med den hellige Sunniva
Sigrid Undset forsøkte i sin tid å kjøpe jord på Selja, i 1926. Kommunestyret satte imidlertid en stopper for salget fordi hun var katolikk, og de ville ikke ha noe "senter for katolsk propaganda" på Selja.

Tidene forandrer seg. Siden den gang har kommunen fått opp øynene for vernehelgenen sin, og i dag ønsker Selje kommune oss varmt velkommen. Ordfører Ottar Nygård har lovet oss et lite bordflagg med verdens vakreste kommunevåpen (se bildet). Jeg er sikker på at Sigrid Undset fryder seg sammen med oss. 

Tunold-gården

Tunold-gården er den eneste gården på Selja der det ikke er gjort arkeologiske funn som vanskeliggjør bygging av et kloster.

Her kan du lese mer om Tunold-gårdens historie, og om folkeminnegranskeren og kunstmaleren Bernt Tunold som ble født der i 1877. Jeg siterer fra introduksjonen:
"Kva tid er du fødd, spurde journalisten som intervjua Bernt Tunold i 1934. I 1577, svara Tunold. I 1577, undra journalisten. Det som hende for 3-400 år sidan er meg like nært som det som hende for tretti år sidan, svara Tunold. I går eller for tusen år sidan, kva tyder slikt når ein står over for dei verkelege verdiane i livet, venleiksverdiar og åndsverdiar?" 
En spennende mann. Bli mer kjent med ham her. 

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

KLOSTERØYA: Benediktinerklosteret fra 1100-tallet, sett fra sydøst med Stadtlandet i bakgrunnen. Klostergården er midt i bildet og til høyre ser du kirketårnet og ruinene av St. Albanuskirken. Fotografiet er tatt på Seljumannamesse, 8. juli 2013.
Foto: Roy-Olav T. Øien (C), publisert med tillatelse

Benediktinerne på Selja

Vi skal ikke bo på Tunold-gården. Den kommer til å bli brukt som fritidsbolig og til små retretter/retreater, ungdomssamlinger, prester som trenger ferie o.l. 

Klosteretableringen ligger 10-20 år frem i tid. Benediktinerklosteret i Fontgombault i Frankrike har satt ett krav for å etablere seg på Selja: Norske kall (altså munker fra Norge), og slikt tar tid... Hovedoppgaven til Tunold-gården i ventefasen, blir å gi næring til kall til Selja. Her kan du lese mer om benediktinerne på Selja - i fortid og fremtid.

Vil du bli med?

MUNKER I FONTGOMBAULT: Be om munker til Selja!
Vil du bli med og bære frem klosterprosjektet på Selja? Vi er svært takknemlige for forbønn. Be om munkekall! 

I tillegg er du velkommen til å ta kontakt hvis du er interessert i å kjøpe en andel i Tunold-gården. 

Eller kanskje du kan tenke deg å bekoste reisen til Fontgombault for en ung mann som lurer på om han har kall til Selja? Ta kontakt! Adressen min er raadland[a]hotmail.com

Be om et nytt kloster

I dag og alle dager:
Be om at benediktinerne skal vende tilbake til Norge, til Selja.
Be om at unge nordmenn skal få kall til å bli munker på Selja, og be om at de skal våge å svare ja til Guds kall.
Be for Norges omvendelse! 
 

LES OGSÅ:


Vi har heldigvis en del klostre i Norge allerede. Hvem som helst kan besøke et kloster eller delta på en retrett (retreat) i katolsk regi. Klostrene er Den katolske kirkes største gave til alle i Norge, uavhengig av hvilken trostilhørighet du har. Jeg kan anbefale disse norske klostrene.

SELJA, DEN GRØNNE ØYA: Tunold-gården sett mot nord. For at Selja igjen skal bli det kraftfulle kristentroens sentrum som det en gang var, trenger vi at benediktinerne vender tilbake til oss. Vi trenger at de arbeider, ber og tilber Gud døgnet rundt på Selja, slik at turistene og pilegrimene kan bli trukket inn mot gravitasjonsfeltet som oppstår rundt dem som elsker og tilber Gud - slik at de kan få møte den oppstandne Herren Jesus Kristus.