Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Ondskap. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Ondskap. Vis alle innlegg

26 november 2023

Ettertanke | Jeg liker november

KOM, DU VINTER. Kom med ditt mørke, din døde natur, din kulde, skitt, slaps og glattis; kom med dine mengder av virus, kom med din totale mangel på farge og smak - her skal du motstand finne. Jeg har nemlig stearinlys, en flunkende ny kakaokopp med kanel og krem, og en bønsj med unger som elsker advent, jul, akebakkesnø, skøyteis og kosekvelder i sofaen. Så det så. Bare kom, du.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen (i den forrige leiligheten, 2016)

Jeg har funnet ut at jeg i grunnen liker årets minst pretensiøse måned. I kalde, våte, mørke november er det lov til å senke pulsen, ta en kopp kakao og føle seg som måneden; grå og litt sliten. I dvale.


November er også måneden for å tenne lys i mørket – både hjemme og på kirkegården. Den 1. november feirer Den katolske kirke Allehelgensdag, og den 2. november er det Allesjelersdag da vi tenner lys og ber for alle våre avdøde.

Pater Ole Martin Stamnestrø sier det slik: «November er dødens måned, Allesjelersmåneden. November er tiden for å konsentrere seg om de siste ting: Død, dom, himmel, helvete.» Bibeltekstene i november bærer preg av dette. I denne måneden dukker eskatologien opp – læren om de siste ting, om verdens ende og verdens fornyelse. Det finnes en himmel å vinne, og et helvete å avsky.

«Den som dør en salig død, i Guds vennskap, er blitt lovet evig liv med ham i himmelen. Den som dør som Guds fiende, har selv valgt en evighet uten Gud. Derfor bestreber vi oss på å leve et liv i nådens stand, i vennskap med Gud. Guds dom tar alle menneskets omstendigheter med i betraktning, på en måte vi ikke kan. Bare Gud kan felle dom. Dessuten tror vi at Gud er en nådig dommer som leter med lys og lykte etter det som binder et menneske til ham, om det så bare er en tynn tråd», sier p. Stamnestrø.

Jesu gjenkomst er tema for over 300 bibelvers, og hver søndag bekjenner vi i trosbekjennelsen: «Han skal komme igjen med herlighet for å dømme levende og døde, og på hans rike skal det ikke være ende».

Forkynnelsen om dommedag og alle tings ende er til trøst. Det er Guds måte å si til sine barn at: Når dere opplever vondskap, så vit at dette forgjengelige skal forgå! Det varer ikke. Also this shall pass.

Denne uken skrev min koreanske venn Seryong til meg fra Det hellige land. Jeg har fått lov til å dele utdrag fra det sterke brevet hennes.
«Nå er jeg i en by nær Judeas villmark, hvor Døperen Johannes forkynte. For omtrent en måned siden ledet Herren meg til å komme og bli her og meditere over Jesaja 40. Vi vet fra før at det handler om å trøste hans folk og å berede veien for Herren, og at Døperen Johannes var ørkenens røst. Men denne gang uthevet han vers 8 for meg: «Men ordet fra vår Gud står fast for evig.»

Ingenting varer for alltid, bortsett fra Guds Ord. Uansett hva som skjer i Israel og i verden, så hold fast ved Guds Ord og hans løfter i Bibelen, hvorigjennom vi vet hva som kommer, og vi kjenner slutten på historien: Jesus vil vinne, og han vil regjere, og leve med oss for alltid. Så vi kan fortsatt synge og glede oss, uansett hva jeg ser med øynene i denne verden. Ved tro ser vi Guds herlighet.

Fordi jeg stoler på hans ord, kan jeg fortsatt hvile, glede meg og takke midt i krigen. Ja, han vil oppfylle hele sitt ord, og hans ord vil stå fast til evig tid. Jesus er Guds Ord (Åp 19,13) og Trofast og Sannferdig (Åp 19,11).

Mye vil skje og alt vil bli rystet,
MEN
på den dagen skal bruden glede seg, og
Guds ord vil stå fast til evig tid.


Love and blessings from the wilderness,
His beloved, Seryong».
Dette er Guds ord til oss i november; at selv når solen formørkes og himmelrommets krefter rokkes, så har vi fortsatt fast grunn å stå på – Guds løfter. «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå», lyder ordet fra Herren (Mark 13,31). Hold fast ved det – uansett hva som skjer!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 17. november 2023 da Markus 13,24–32 var dagens bibeltekst - og her på bloggen 26.22.2023. Les i nettbibelen.


Lytt til p. Ole Martin Stamnestrøs foredrag om De siste ting


På allesjelersdag 2. november 2023 dro jeg til fader Arnfinn Harams grav sammen med en venninne.
Det er alltid så godt å komme hit for å be. En egen fred, et eget lys, en ro for fremtiden.

Fr. Arnfinn Haram ligger begravet på Vestre gravlund i Oslo.
Det var under begravelsen, på nøyaktig dette stedet, at jeg ble personlig utfordret av to ulike personer til å starte en katolsk blogg. Fr. Arnfinn og hans blogg var høyt elsket, og etterlot seg et stort hull etter hans død 10. juni 2012. Du kan fortsatt søke i, og lese i, hele bloggen hans her.

18 august 2023

Ettertanke | Gud tenkte det til det gode

«Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode» (1. Mos 50,20).

Bildet viser maleriet "Cristo crucificado", "Kristus korsfestet", som Diego Velázquez malte i 1632. Maleriet er 249 × 170 cm stort, og viser Jesus i naturtro størrelse. Du kan se det på Museo del Prado.

Jeg elsker at boken Genesis, 1. Mosebok, avsluttes akkurat slik den gjør, med Josef som trøster brødrene sine – og meg – ved å si at «Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode» (1. Mos 50,20). Akkurat de ordene er en ekstremt viktig tolkningsnøkkel i Bibelen. Og i livet.


Før ordene falt, hadde Josef gått gjennom grusomme ting. Mange år tidligere hadde brødrene kastet ham i en tom brønn og solgt ham som slave (1. Mos 37,28). Slik havnet Josef i Egypt, som slave i huset til Faraos livvaktsjef Potifar. 

Josefs fall skulle imidlertid fortsatte enda lengre nedover, helt ned i fangehullet, etter at Potifars kone kom med falske beskyldninger mot Josef (1. Mos 39,1-20). I over to år satt Josef urettmessig fengslet, helt til det var blitt rett tid. Guds tid.

Farao hadde nemlig hatt en drøm om sju fine og fete kuer som ble spist av sju stygge og magre kuer, og deretter en drøm om sju tykke kornaks som ble spist av sju tynne kornaks, og «om morgenen hadde han slik uro i seg. Han sendte bud etter alle spåmenn og vismenn i Egypt.» (1. Mos 41,8) Ingen av dem kunne imidlertid hjelpe ham. Det kunne bare Josef (nå 30 år), som ble løftet opp fra fangehullet til hoffet. Josef tydet drømmen: Etter sju år med overflod i Egypt, vil det komme sju uår. Derfor må Farao lagre fra avlingene de neste sju årene, for å kunne mette folket de påfølgende sju uårene.

Farao utroper da Josef til å styre over hele landet, og gjør ham både rik og mektig. Men først og fremst: Gjennom Josef blir utallige mennesker frelst fra sultedøden, inkludert hans egne brødre (1. Mos 42-45). Josef sier da til brødrene: «Men nå skal dere ikke være bedrøvet eller urolige fordi dere solgte meg hit. Det var jo for å berge liv at Gud sendte meg i forveien for dere.» (1. Mos 45,5).

Slik er Herren, den allmektige. Selv når mennesker gjør ondt mot deg, forblir Guds tanker gode. Selv når mennesker bruker sin frie vilje til å trosse Guds gode vilje – altså selve definisjonen av synd – selv da tvinger Gud synden til å tjene hans gode vilje for dem som elsker ham. Dette er typisk Gud. Det er et helt gjenkjennelig historiemønster i Bibelen – og i livet.

Derfor kan Paulus hevde at: «Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje.» (Rom 8,28). Hvordan kan vi stole på at dette er sant? Fordi Gud allerede har bevist det. For snart 2000 år siden gikk Gud inn i vår historie og tok det ondeste vi har gjort – vi drepte Guds sønn – og forvandlet det til det beste som har skjedd; hele verdens frelse. «Det er for underfullt til å skjønne, det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.» (Sal 139,6). Og det er det aller, aller vakreste mysteriet jeg vet.

I salmen «Deg, Herre Jesus, vil vi bekjenne» skriver Børre Knudsen:
«Du tolket korset, du tydet døden,
du gjorde pinen til din kongevei,
for da du viet deg selv til offer,
da måtte våre hender tjene deg.»
Jesu død på korset er den ultimate versjonen av: «Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode» (1. Mos 50,20). Det tenker jeg på når jeg ser Jesus på korset. I og med at Gud allerede har forvandlet det umuligste, må han kunne forvandle alt annet også. Da tør jeg å si som Jesus i Luk 23,46: Far, i dine hender overgir jeg min ånd. Start forvandlingen. Jeg er din.

Første gang publisert her på bloggen 18.8.2023 og i avisen Vårt Land 1.8.2023 da 1 Mos 50,14-21 var dagens bibeltekst.

12 mars 2022

Ettertanke | De hjelpeløses skrik

Den lydpolstrede torturcellen i KGB-fengselet i Vilnius i Litauen - et land som på nytt frykter å bli invadert av Russland. Her torturerte Sovjetunionen katolske prester, biskoper og andre personer som kommuniststyret så på som trusler for regimet. 
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, november 2016


Med krigen i Ukraina har denne andakten fra 2018 (se under) dessverre fått ny aktualitet, derfor løfter jeg den opp på nytt her. Jeg har i tillegg oppdatert bloggposten med flere bilder fra mitt besøk i Vilnius i 2016. 


Først tar jeg deg med til det ytterste mørket, deretter får du bli med til den motsatte ytterligheten: Til katedralen som utgjør nasjonens hjerte og til pilegrimsmålet The Gates of Dawn. Alt innenfor gangdistanse fra hverandre i sentrum av det gamle Vilnius.

De siste ukene har jeg kjent mye på den følelsen jeg hadde i KGBs torturkjeller i Vilnius i Litauen. Samtidig blir jeg minnet på hvem jeg tror på:
Gud er den rettferdige som setter grenser for ondskapen. Han hører de hjelpeløses skrik.

Vi tror på den Gud som ikke lar de lovløse ture fram uten straff og uten grenser. Det kommer en dag da Gud stanser det, alt sammen.

"Han dømmer verden med rettferd, feller rettferdig dom over folkene. Herren er et vern for dem som blir undertrykt, et vern når de er i nød. De som kjenner ditt navn, setter sin lit til deg. Herre, du forlater ikke dem som søker deg." (Sal 9,8-11)

Håpet vårt ligger hos barmhjertighetens Gud - han som forbarmer seg over oss både før og etter døden. Han er de hjelpeløses håp, og han forlater ikke dem som søker ham. Aldri i evighet.

Etter å ha tatt inn over meg så mye manifestert ondskap i KGB-fengselet, var det en ekstra sterk opplevelse å besøke Maria-ikonet i Gates of Dawn på kvelden. Det lille kapellet er et lunt, trygt rom av godhet, med en fortettet atmosfære av helbredelse, trøst og nåde. Hit kan du komme med hele din tyngde, og all verdens tyngde.

KGB regjerer ikke lenger i Vilnius. I dag er byen kjent som "Vilnius - the city of divine mercy".

Etter andakten finner du mange bilder fra Vilnius.

Ettertanke | De hjelpeløses skrik 


Det er rart at vi nordmenn anno 2018 har fått et så anstrengt forhold til Gud som dommer. Tidligere var jo det en av de tingene som folk fant dyp trøst i: Vi tror på den Gud som hører de hjelpeløses skrik! 


Vi tror på den Gud som ikke lar de lovløse ture fram uten straff og uten grenser. Det kommer en dag da Gud stanser det, alt sammen.

Vi tror på den Gud som ikke lar IS-krigerne holde tusener av jesidikvinner som sexslaver uten straff. Vi tror på den Gud som kommer med rettferd! Han kommer til å gjøre det!

De soldatene som med overlegg dreper uskyldige mennesker i Kongo – de som systematisk voldtar titusener av kvinner som en del av sin krigsstrategi – de skal vite at "Han som straffer drap, glemmer ikke; han husker de hjelpeløses skrik." (Sal 9,13) Den Gud tror vi på.

For de gudløse og lovløse er dette et domsbudskap. For den hjelpeløse er det et håpsbudskap: "Herren gir seg til kjenne, han kommer med rettferd. Den lovløse fanges i sin egen ugjerning." (Sal 9,17) Den lovløse kommer ikke til å slippe unna, selv om det ser sånn ut her og nå.

Her på jorda er det så u-endelig mye urettferdighet og lidelse. Alle som har vært utsatt for det, vet at Dommens dag ikke er en fæl dag. Det er en god dag. Det er dagen da det uendelig onde skal ende! Endelig! Dette er dagens budskap: Gud er rettferdig. Han finner seg ikke i det onde du har vært utsatt for!

"Til dødsriket skal de lovløse fare, alle folkeslag som glemmer Gud. Den fattige blir ikke glemt for alltid, de hjelpeløses håp er ikke tapt for alle tider." (Sal 9,18-19)

De hjelpeløses håp. De hjelpeløses skrik.
Gud ser det. Han hører det. Ser vi det? Hører vi det? 
"Han dømmer verden med rettferd, feller rettferdig dom over folkene. 
Herren er et vern for dem som blir undertrykt, et vern når de er i nød
De som kjenner ditt navn, setter sin lit til deg. Herre, du forlater ikke dem som søker deg." (Sal 9,8-11) 
Håpet vårt ligger hos barmhjertighetens Gud, han som forbarmer seg over oss både før og etter døden. 

Han er de hjelpeløses håp, og han forlater ikke dem som søker ham. Aldri i evighet.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 9. oktober 2018 da Sal 9,8-19 var dagens bibeltekst

Les også:



En av vanntortur-isolasjonscellene i KGB-fengselet i Vilnius. Pur ondskap. Gulvet var fylt med vann, slik at bare den bittelille rundingen i midten var tørr. Se det neste bildet for forklaring.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Solitary confinement in water. "Vannisolasjonscellene hadde samme funksjon som de vanlige isolasjonscellene. Fangen måtte enten stå i iskaldt vann (is om vinteren) eller balansere på en lav, smal, rund plattform midt på gulvet. De falt ned i vannet hver gang de mistet balansen. Disse cellene ble bygget i 1945."  I håndskriften forteller en fange fra 1946 om hvordan han fikk nesten ingen klær og ble innelåst her, i en kald, våt, mørk vannisolasjonscelle i fangekjelleren.

En av cellene i KGB-fengselet er viet minnet om de mange prestene og biskopene som ble martyrer under Sovjet-okkupasjonen.

Jeg vil varmt anbefale å lytte til koret Cantus synge "Even when he is silent" (lenke til Spotify). Ordene i sangen sies å ha blitt skrevet på veggen i en konsentrasjonsleir under Holocaust, og de gir gjenklang også i dette rommet i Vilnius:

“I believe in the sun
even when it is not shining.
And I believe in love,
even when there’s no one there.
And I believe in God,
even when he is silent"

En kort oppsummering av det som står på denne plakaten: Staten stjal de kirkelige eiendommene og tvangsnedla klostre og presteseminarer. "A total of 364 priests were convicted" i Litauen, bare fra 1944 til 1953. Mange ble deportertert og sendt i arbeidsleirer der de døde. Etter Stalins død gikk kommunistregimet over fra storskala-terror til "mildere" former for terror og forfølgelse i Litauen.


Et til glimt fra kjellercellen i KGB-fengselet som er viet forfølgelsen av de katolske nonnene, prestene og biskopene. Så mange historier, så mye lidelse, så mye heroisk mot. Noen av dem overlevde ti år i harde, sovjetiske arbeidsleirer. Må de be for oss, at vi må få en like sterk og utholdende tro!

Erkebiskop av Vilnius Mecislovas Reinys (1884-1953) ble arrestert 12. juni 1947 og dømt til åtte år i fengsel. Den 8. november 1953 døde han i fengsel i Vladimir nær Moskva.

Biskop Pranciskus Ramanauskas (1893-1959) ble arrestert 18. desember 1946 og dømt til ti år i en hard arbeidsleir. Han kom tilbake til Litauen i 1956 og døde 15. oktober 1959.

Erkebiskop Teofilius Matulionis (1873-1962) ble først arrestert i 1923 og dømt til tre år i fengsel fordi han arbeidet for å beskytte Kirkens rettigheter. I 1929 ble han vigslet til biskop, og igjen arrestert og dømt til ti år i fengsel. I 1946 ble han på nytt arrestert og dømt til sju år i en hard arbeidsleir. I 1956 kom han tilbake til Litauen. Han ble utnevnt til erkebiskop i 1962, men døde 20. august samme år.

Biskop Vincentas Borisevicius (1887-1946) kritiserte sovjetstaten for å være anti-konstitusjonell og anti-religiøs. Han ble arrestert 18. november 1945 og satt fri en uke senere, etter at myndighetene ikke hadde lyktes med å gjøre ham til sin agent. Han ble arrestert igjen 5. februar 1946. Den 18. november 1946 ble han skutt og begravet i en massegrav i Vilnius.

Utstillingen fortsetter opp i 2. etasje. Jeg tok ikke bilde av torturcellen i kjelleren som er så smal og liten at det er umulig å ligge og umulig å sitte. Heller ikke tok jeg bilder fra rommet i kjelleren som de brukte til likvidasjoner. Det er et av de verste rommene jeg har vært i i mitt liv. Ondskapen er reell. Den sitter i veggene og gir deg grøsninger fortsatt. Bare besøket mitt i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen utenfor Berlin har vært verre. 

Den brune boksen til høyre er en tobakkboks som ble laget av en ukjent politisk fange. Fader Vincentas Velavicius gjemte hostien (det innviede nattverdbrødet) inni den.

Alt som er utstilt her har tilhørt fanger som ble fengslet for sin tro.

Krusifikset og hjertet er skåret ut av plasthåndtaket på en tannbørste. De tilhørte den politiske fangen Morte Ulskyte-Buciene, ca 1955.

Nr. 2 er en rosenkrans laget av brød som tilhørte den politiske fangen Elena Kirlyte, ca 1954.
Til høyre en notatbok med bønner, en rosenkrans og en boks til den - disse var en gave til en fange fra Adele Dirsyte som var lærer og politisk medfange, og som forfattet en bønnebok for de bortførte til Sibir. Hun er erklært martyr av Den katolske kirke.

Liturgisk utstyr som presten Vincentas Velavicius brukte da han var fange i arbeidsleirer i 1950-1956.

Jeg var i Vilnius med KrF i november 2016. Før konferansen braket løs, fikk jeg med meg en kjempefin høymesse i Litauens nasjonalhelligdom, St Stanislaus og St Vladislais-basilikaen. Deilig å alltid kunne komme hjem til MIN kirke, uansett hvor jeg er i verden. Takket være språkfunksjonen i den norske katolsk-appen kunne jeg ha samtidig visning av liturgien på norsk og litauisk. Genialt. Barnekoret ledet menighetssangen, og det krydde av barn og unge i en stappfull katedral en helt vanlig søndag.

Pave Johannes Paul II besøkte basilikaen i 1993, og sa om den: "The shrine in which the heart of the Lithuanian nation beats." Ett er sikkert: I det her nasjonshjertet myldrer det av levende tro. Nydelig.


Etter familiemessen. Det er kontinuerlig messefeiring i katedralen hele dagen. Når noen går ut etter en messe, har andre allerede satt seg ned for å bli med på neste messe som starter hvert øyeblikk.


 Bønnestund i et sidekapell etter messen.

"Dedicated to Saints Stanislaus and Ladislaus, the church is the heart of Catholic spiritual life in Lithuania." Under Sovjet-regimet ble katedralen gjort om til et varehus. I 1985 ble det feiret messer her igjen, og fra 1989 har kirken igjen hatt status som katedral. Les mer om katedralen og pilegrimsmålet her: http://piligrimukelias.lt/?id=67&lng=1 –


Pilegrimsmålet The Gates of Dawn samme kveld, 18. november 2016. Vanligvis er vinduene sperret for innsyn her, inn til ikonet "Our Lady of the Gates of Dawn" - "Vår frue av morgenrødens port". Denne dagen var imidlertid en festdag der alt var åpnet opp. "Church festival of the Blessed Virgin Mary Mother of Mercy—celebrated in the third week of November—is of great importance in the Vilnius Archdiocese." Selve festdagen for ikonet er 16. november.

Det mirakuløse ikonet "Vår frue av morgenrødens port" fra ca. 1630 æres av både katolske og ortodokse kristne. Det er et stort pilegrimsmål.

Pilegrimsmålet var også det første stedet der "den guddommelige barmhjertighet"-bildet ble vist fram. Dette bildet av Jesus fremstiller Jesus slik han viste seg for søster Faustina i en visjon den 22. februar 1931. Det var også i dette lille kapellet at den første feiringen av den guddommelige barmhjertighets-søndagen fant sted. 
I dag heter den første søndagen etter påskedag "Den guddommelige barmhjertighets søndag" nettopp på grunn av sr. Faustina.
Du kan lese mer om søster Faustina og den guddommelige barmhjertighet her på bloggen.

Det originale bildet av Jesus som søster Faustina fikk malt, befinner seg i Vilnius, i the Divine Mercy Shrine. Dessverre visste ikke jeg det, ellers ville jeg ha dratt dit. For meg er dette bildet alene en god nok grunn til å dra til Vilnius en gang til. I Vilnius kan du også besøke huset der den hellige søster Faustina bodde mens hun var nonne i byen.

8000 votivgaver dekker veggene i det lille kapellet, og pilegrimene strømmer på i ett sett, også fra Polen og andre naboland. Etter å ha tatt inn over meg så mye lidelse i KGB-fengselet tidligere på dagen, trengte jeg å komme akkurat hit på kvelden, til Vår frue-kapellet som hadde en så helt ekstrem, fortettet atmosfære av helbredelse, trøst og nåde. Det var et lunt, trygt rom av godhet.
Hit kan du komme med hele din tyngde, og all verdens tyngde.


Vilnius - the city of divine mercy.

Votivgavene er helt nydelige. Hjerter over alt. Et rom fylt av pasjon - av lidelse og uendelig kjærlighet. Der hvor KGB-fengselet var fylt av mørk, manifestert ondskap, så var The Gates of Dawn-kapellet fylt av nåde og kjærlighet. Det var like sterkt og like til å ta og føle på som ondskapen i torturkjelleren.
O Gud, våk over folket i Litauen! La dem aldri oppleve en slik manifestert ondskap igjen!

Etter å ha besøkt kapellet smatt jeg inn i den store kirken som er tilknyttet kapellet. Kirken var fylt til randen av folk som sang lovsanger.

Her slutter mitt besøk blant de dypt troende i Litauen. Jeg var der bare i tre dager (pluss to reisedager), men det var et besøk som satte dype spor i min sjel. Så mye smerte. Så mye tro. Jeg dro derfra gjennomrystet.


30 juli 2021

Ettertanke | Den ondes brennende piler

“The greatest modern error is not to proclaim that God died, but to believe that the devil has died”sier den katolske filosofen Nicolás Gómez Dávila. Klostrene er åndelige høyborger i kampen mot den onde. Her: Den benediktinske klosterøya Mont Saint-Michel i Normandie. (Jeg var der i 2014. Fantastisk sted! Det er en av de over 200 bloggutkastene som står på vent...) 
Foto: Shawn Harquail, Flickr Creative Commons

Vår kultur har til en stor grad erstattet begrepene «rett og galt, godt og ondt» med «lurt og ikke så lurt». Det tror jeg ikke er så lurt. Det tror jeg rett og slett er dumt – ja, galt – fordi det gjør oss mer sårbare for synden. Synden er en realitet, ikke en teori.


Alle mennesker bærer arvesyndens grunnskade i sitt hjerte og alle kan falle for det onde og Den onde. Noe av det farligste med vårt samfunn i dag er kanskje at vi later som om synden og djevelen ikke finnes – og at de av oss som vet at synden er en realitet, er så hovmodige og/eller lettlurte at vi ikke tenker på djevelen som en reell trussel. Det gjør oss alle langt mer utsatt for den ondes angrep. I dag og alle dager må vi be som Jesus lærte oss: Fri oss fra det/den onde!

Hvis vi ikke tar vår tilflukt til Gud og ber om hans beskyttelse fra det onde, kan vi selv bli den som utøver synd/ondskap – før vi vet ordet av det. For alle som faller i synd, også alvorlige synder, dødssynder, finnes det en vei videre. Den veien går om skriftemålet, som er et av helbredelsens sakramenter. Skriftemålet er ikke et sted der Jesus står med pekefingeren og sier fy. Det er et hellig sakrament der Jesus står med åpne armer og sier kom.

«Gjenstanden for Guds harme er synd, ikke synderen» vektlegger den katolske biskopen av Trondheim, Erik Varden. Poenget er at uansett hvem du er, uansett hvilken fortid du har, kan du fortsatt bli en helgen. Det vil si: Du kan bli den personen Gud skapte deg til å være. Hel. Helliggjort. Gjenskapt i Guds bilde.

Her er mitt favoritt-triks når kampen er hard, nederlagene står i kø, og oppgaven med å la Gud gjøre meg til en helgen er så latterlig, smertefull og absurd at jeg vil ikke: Da tenker jeg på Hellig Olav. Når Gud kunne lage en helgen ut av en viking, må det være håp for meg også. 

«La ingen sørge over at han har falt igjen og igjen, for tilgivelsen har stått opp igjen fra graven» sier den hellige Johannes Krysostomos. Alle helgener vitner om denne ene tingen: At ALT er nåde.

Har du krigssår fra synd? Ikke bli liggende på slagmarken. Reis deg. Gå til legen (altså: gå til skriftemål), få nåde og helbredelse og ta opp igjen kampen. Ikke gi opp. Strid troens gode strid! Husk: «Herren gleder seg over hvert minste lille steg du tar.» (St. Frans av Sales)

«Grip framfor alt troens skjold; med det kan dere slokke alle den ondes brennende piler. Be til enhver tid, i Ånden!» (Ef 6,10 f)

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 30. juli 2021 da Sal 32,1–11 var dagens bibeltekst.


«Gud har skapt helgener utav langt verre folk enn deg».
Mark Hart, katolsk forkynner og forfatter 

Foto: Catholic Link


"The struggle is the sign of holiness.
A saint is a sinner that keeps trying."

St. Josemaria Escriva

Foto: The Culture Project på Instagram 


"Every saint has a past
and every sinner has a future."


"Let no one mourn that he has fallen again and again, for forgiveness has risen from the grave."
St John Chrysostom

Foto: Fransiscan Foundation for the Holy Land 



"Confession is a place of victory."
Father Mike Schmitz (les ham si mer om dette her)



"We are not the sum of our weaknesses and failures.We are the sum of the Father's love for us."
Den hellige pave Johannes Paul II
"Do not be afraid to be the saints of the new millennium!"
Den hellige Johannes Paul II


"To be saints is not a privilege for the few, but a vocation for everyone."
Pave Frans

"Become who you are."
Den hellige Johannes Paul II


"The Lord delights in every little step you take."

"He restores my soul."
Salme 23,3
Foto: Chickadee Art, Pinterest 

"May we know You more clearly, love You more dearly, and follow You more nearly, day by day."
Den hellige Richard av Chichester (1197-1253)


Les også:

Ettertanke | Om å bedra seg selvKontemplasjon: Skriftemålets uuttømmelige nåde

29 juli 2021

Ettertanke | Ta ditt kors opp

Sankt Olav tok korset så grundig opp at du fortsatt finner avtrykk av det, både i det korstegnede flagget vårt, og i Norges riksvåpen der olavsøksen fremdeles befinner seg.

«Kristenliv er alltid en kamp. Bibelen sier at den troendes liv er krigstjeneste: å kjempe mot den onde ånd, å kjempe mot Det onde [jf. Ef 6,10–20]» sier pave Frans. Derfor trenger vi å be hver dag: Sed libera nos a malo. «Og fri oss fra det onde


Mot denne bakgrunnen gir det mening at Jesus er så tøff i ordbruken som han er i dag, der han krever at etterfølgerne hans må «fornekte seg selv» og «ta sitt kors opp og følge meg».

Hva betyr det? Den første holdningen som Jesus krever, er «å fornekte seg selv» hver dag. Med det menes ikke en overfladisk endring, men en omvendelse på dypet av mentalitet og verdier. 

Den andre holdningen er å «hver dag ta sitt kors opp». Det dreier seg om tålmodighet og utholdenhet; å holde ut prøvelser og daglige plager. Men det handler også om å bære den lidelsen som kampen mot det onde medfører, sier pave Frans.

Kort sagt etterspør Jesus denne grunnholdningen: At du trofast følger Guds kall for ditt liv, også når det koster. Til og med når det koster alt. Der finner du den dypeste gleden. I Guds vilje for ditt liv. Korset er et hellig tegn på Guds trofaste kjærlighet.

«La oss ikke dras med til den andre side, ikke gi etter for Den onde, som frister. Så om vi vil være Jesu disipler, må vi altså ta etter ham og av kjærlighet til Gud og vår neste bruke oss selv uten forbehold» sier pave Frans.

Vil du leve et liv i Kristi etterfølgelse? Da går det ingen vei utenom korset. St. Augustin sier rett ut: «Gud hadde én sønn på jorden uten synd, men aldri én uten lidelse.» ‎

Pave Benedikt XVI utdyper: «For å modnes, for å bevege seg fra en overfladisk fromhet til dyp enhet med Guds vilje, må mennesket prøves. Som druesaften må gjære for å bli edel vin, trenger mennesket renselser og forvandling.»

For å holde ut i prøvelsene trenger vi det kirkefedrene kaller perseverantia – den vedvarende utholdenheten. Og når ting ikke er til å holde ut, når korset er så tungt at du ikke klarer å bære det, så trenger du en Simon av Kyrene – han som hjalp Jesus å bære korset da det ble for tungt for ham (Matt 27,32). Kanskje blir du en Simon for noen i dag?

Jesus sier: «For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det.» (Luk 9,25) På denne dagen for 991 år siden, den 29. juli 1030, gav Hellig Olav sitt liv for Jesus og for sitt folk – for Norge som et kristent land. Sankt Olav tok korset så grundig opp at du fortsatt finner avtrykk av det, både i det korstegnede flagget vårt, og i Norges riksvåpen der olavsøksen fremdeles befinner seg.

I dag takker jeg Gud for Hellig Olav og for de tusener av prester og troende i Norge som gjennom over tusen år har tatt sitt kors opp og fulgt Jesus trofast, med glede og iver. Jeg ber om at det må bli mange, mange flere som gjør det. Bli med og be du også. Be for Norges omvendelse! Hver dag!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 29. juli 2021 da Luk 9,23–26 var dagens bibeltekst

Pilegrimsprosesjon til det katolske kapellet på Stiklestad 28. juli 2021.

Biskop Erik Varden prekte.

Victoria tok fermingsnavnet Benedictus da biskop Erik Varden tok henne opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap på Stiklestad 28. juli 2021.

Også Mildrid ble tatt opp Den katolske kirkes fulle fellesskap på Stiklestad 28. juli 2021. Hun tok fermingsnavnet Therese. Presteseminarist Mathias Bruno Ledum var hennes fadder, mens jeg altså fikk den store gleden av å være Victorias fadder. Victoria er bloggens fjerde "fadderbarn". Det vil si: Hun er den fjerde som har spurt meg om å være fadder ved opptakelsen fordi hun fant meg gjennom bloggen. Inspirerende! Victoria fant Jesus og Den katolske kirke langs pilegrimsveien til Santiago de Compostela. Eller kanskje er det riktigere å si at Jesus fant henne der. Uansett: En stor, stor glede hver gang noen finner veien helt hjem til Moderkirken.

Foto: Gaute Aune Aurdal, luthersk sokneprest på Stiklestad
Alle andre foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Etter messen var det grillselskap på gressplenen utenfor kapellet. Fantastisk med så mange munker og nonner på plass! Og et helt fugleberg med unge pilegrimer der i bakgrunnen - halleluja!

I dag takker jeg Gud for Hellig Olav og for de tusener av prester og troende i Norge som gjennom over tusen år har tatt sitt kors opp og fulgt Jesus trofast, med glede og iver. Jeg ber om at det må bli mange, mange flere som gjør det. Bli med og be du også. Be for Norges omvendelse! Hver dag!

10 juni 2020

Ettertanke | Lys, angst og motløshet


«Gi oss i dag vårt daglige lys.»
Lyset. Det er det jeg husker best fra sommeren 2019. Det myke, varme lyset den sommernatten Maria og jeg gikk ut til klosteret ved havet på Selja, og hun oppdaget noe vakkert over alt.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Når minstemann Maria på 6 år leder kveldsbønnen, dukker det ofte opp bønner du ikke har hørt før. Dyptfølte, fine bønner. 


Her om dagen var hun tydelig inspirert av Herrens bønn, men den kom i en litt ny vri. Hun ba: «Gi oss i dag vårt daglige lys, og fri oss fra det onde.» Og for meg, mammaen, som lever i denne koronatiden med alt dets vesen, så gikk det opp et lys.

«Gi oss i dag vårt daglige lys». I disse ukene der USA går av hengslene, der folk lever og dør i ensomhet, der den sekulære normløsheten brer seg langt inn i lovene våre, der FN forteller at sulten truer millioner av menneskeliv, der arbeidsledigheten er skyhøy, og der det generelt har kommet flere mørke skyer enn det går an å telle – i denne samtiden er det like viktig å be om lys som det er å be om brød. «Gi oss i dag vårt daglige lys».

Vår tid trenger så definitivt lys fra det høye. I den kraftfulle salmen «Himlene, Herre, forteller din ære» er det mye lys fra sol, måne og «stjernenes hære». Deretter skifter salmen til å si hva som virkelig er vårt lys:
«Herre, ditt ord er vårt lys fra det høye,
rent og fullkomment og evig som du,
åpner for sannhet og livet vårt øye,
omvender sjelen, gir visdom i hu.»
Det er Guds ord som er vårt lys fra det høye. Det er fra Gud selv at lyset kommer. 

«Vær stille for Gud, min sjel! Fra ham kommer mitt håp.» (Sal 62,6)

Jesus sier: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.» (Joh 14,27)

Fred. 
I Kirkens eldgamle nattverdliturgi er det nettopp det vi ber om: 
«Guds lam, som tar bort verdens synder, gi oss din fred!» 

Gi oss din fred.
Gi oss i dag vårt daglige lys, og fri oss fra det onde. Amen.

«Bare i håp til Gud er min sjel stille, min frelse kommer fra ham.» (Sal 62,2)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 4. juni 2020, da Joh 14,21-31 var dagens bibeltekst



Lyttetips på Spotify


16 oktober 2019

Ettertanke | Forskjell på folk

Dette var Olavs og Kirkens budskap til det hedenske Norge: Gud gjør ikke forskjell på folk, hverken før eller etter døden. Kvite-Krist kom for å frelse alle fra synd og død.

På bildet: St. Olav i det norske kapellet i kirken San Carlo al Corso i Roma. Du finner kirken i Via del Corso, Romas "Karl Johan".
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016


«Gud gjør ikke forskjell på folk» (Rom 2,8). For oss er det en selvfølge. For 1000 år siden var det så revolusjonerende at det veltet om på hele samfunnsordningen her til lands.


I det før-kristne Norge gjorde gudene og Skjebnen stor forskjell på folk, både før og etter døden.
Valhalls guder var kresne når det gjaldt utvelgelsen til gudeheimen.

«Våre forfedre trodde at bare de rike og mektige kom til Valhall. Alle kvinner og småkårsfolk endte i Helheims nitriste skyggeliv etter døden, eller de levde videre som daudinger under møddinghaugen, tuftene eller tuntreet» skriver pater Olav Müller i boken «Olav den hellige | Olav Haraldsson». Å dø var en overgang fra vondt til verre. 

Også på denne siden av døden var det stor forskjell på folk. Det fantes ingen likhet for loven. Ættehøvdingene dømte bønder og småfolk etter landets lover på tinget, men selv tok de seg alle de friheter de ville. De sterkeste og rikeste i landet turet fram: De herjet, drepte og ranet fra svakere ætter og småfolk både i sitt eget lokalsamfunn og i mer fjerntliggende områder langs norskekysten. Gulatingsloven har et eget kapittel om vikingferd i eget land.

Snorre nevner det med avsky:
«Det hadde vært skikk i Norge at sønner av hirdmenn eller rike bønder tok ut på hærskip og skaffet seg rikdommer på den måten at de herjet både utenlands og innenlands. […] Men etter at kong Olav tok kongedømmet, fredet han landet slik at han stanset alt ran der i landet, om det så var sønner til mektige menn som gjorde fredsbrudd eller annen lovløshet.»
Mot slutten av sin Olavssaga skriver Snorre: 
«Han lot rike og fattige få samme straff, men det syntes folk var overmodig, og så vokste det opp fiendskap mot ham når folk mistet frendene sine etter kongens rettferdige dom i en sak hvor det var gyldig grunn til klage. Dette var grunnen til den reisning folk i landet gjorde mot Olav: De tålte ikke hans rettferdighet, og han ville heller miste kongedømmet enn dømme urett
Hellig Olav trodde på en rettferdig Gud. Han kunne ikke være noe annet enn en rex iustus, en rettferdig konge. Oppgaven hans var å kristne landet. Da var det ikke et alternativ å gjøre forskjell på folk. Det står jo rett ut i Bibelen: 
«Dersom dere oppfyller den kongelige lov i Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere rett. Men gjør dere forskjell på folk, synder dere, og loven anklager dere som lovbrytere.» (Jak 2,8-9)
Dette var Olavs og Kirkens budskap til det hedenske Norge: Kvite-Krist kom for å frelse alle fra synd og død. Gud gjør ikke forskjell på folk, hverken før eller etter døden. Ved St. Peters port er det ingen som spør om du er mann eller kvinne, høvding, hauld, bonde, løysing eller trell. Inn gjennom himmelporten kommer du helt uavhengig av hvilket popularitetsnivå eller rangtrinn du står på mens du lever på jorden. Gud skje lov!

Første gang publisert 4. august 2018 da Jak 2,8-13 var dagens bibeltekst


Olav er en stor, internasjonal helgen. Et eget kapell er vigslet til ham i Roma. "The chapel belong to the Norwegian nation." St. Olav er til og med malt på den ene søylen i Fødselskirken i Betlehem!

Her kan du lese hva som står om St. Olavsalteret i kapellet i kirken San Carlo al Corso i Roma.
Under det store maleriet av Hellig Olav (det øverste bildet) ser du et bilde av Jesu hjerte. Her er bønnen som det anbefales at man ber her.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, påsken 2016

Les også: