Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Retrett. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Retrett. Vis alle innlegg

01 november 2023

Nesten Jesus | Et portrettintervju med Edin Løvås

På denne dagen i 2014, allehelgensdag 1. november, gikk Edin Løvås (1920-2014) inn i helgenskaren, 94 år gammel. En mer perfekt dag kunne ikke Jesus ha hentet Edin hjem på, for dette er dagen da den verdensvide katolske kirke feirer alle Guds helgener, også alle dem som ikke står i helgenkalenderen. Og der passer Edin, han som ble så tydelig helliggjort allerede mens han levde her på jorden.

For 23 år siden var jeg redaktør i studentmagasinet Credo. Vi var så heldige å få et portrettintervju med Edin Løvås da han var 80 år, rett før han trakk seg tilbake fra offentligheten i 2000. Her er det.


Først et lite forord: Edin Løvås ble en av mine mange veivisere til Den katolske kirke. Jeg senset at her får jeg del i ekte kristendom. The real thing. Jeg drakk av de kildene han ledet meg til, og fant ut at de var dypt katolske. Jeg oppdaget at alt det som begeistret meg ved hans karismer, hans gaver til Kristen-Norge, hadde han selv mottatt fra Den katolske kirke. Kort sagt: Jeg fulgte veiene han ledet meg inn på, og oppdaget at de endte i Den katolske kirke. Når jeg først var kommet til den katolske døren våget jeg å titte inn, og oppdaget at jeg hadde kommet hjem. 

Dette portrettintervjuet ble gjort på Haldorsens konditori i Oslo etter Edins ønske. Etter sitatsjekk ble portrettet publisert i studentmagasinet Credo nr. 8 i 2000. Siden har det aldri blitt publisert noe sted før her på bloggen (første gang publisert her på bloggen 1.11.2016).

Vær så god. Nyt Edin, han som viste oss hvem Jesus er, han som hadde en så sterk Kristus-utstråling at det føltes helt naturlig å kalle portrettet for "Nesten Jesus".



LEVENDE ORD: Alle har ringt Edin Løvås når de trenger noen som kan snakke med ungdommen. Tenåringene elsker den lille gamle mannen. Kanskje fordi Edin ikke preker, men forteller. Han utlegger ikke bibeltekster, men gjør dem levende.

Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen
(Klikk på bildene for å se dem i større format.)


Nesten Jesus


I 60 år har Edin Løvås (80) fått folk til å se Jesus. Nå vil han hvile.


- Gud Herren hvilte på den syvende dag, og da kan vel jeg få hvile meg også, sier Edin Løvås og smiler.

I 60 år har 80-åringen reist med Gud.

- Jeg tror jeg kan si med Paulus at jeg har arbeidet mer enn de fleste. Hardt også; nesten hver dag får jeg telefoner fra bekymrede mennesker som vil ha råd og veiledning. Nå opplevde jeg Guds tiltale: Edin, nå er det nok! Så jeg har ringt rundt i hele landet og sagt at jeg ikke kommer for å preke.

Drag på tenåringer

De siste årene har Edin Løvås først og fremst vært ungdommens mann. KRIK, Ungdomsforbundet, Skolelaget og KFUK-KFUM. Alle har ringt Edin når de trenger noen som kan snakke med ungdommen. Tenåringene elsker den lille gamle mannen. Kanskje fordi Edin ikke preker, men forteller. Han utlegger ikke bibeltekster, men gjør dem levende.

- Jeg får bedre drag på de unge dess eldre jeg blir, humrer han.

- Hva er trikset ditt?
- Jeg har to triks. For det første er det et stort behov for bred og grunnleggende forkynnelse som har preg av undervisning. Unge folk blir mest utsatt for appeller uten dybde. Jeg beveger meg mye i lutherske kretser, og de lutherske forkynnerne er ensidige. De snakker bare om rettferdiggjørelsen og Guds tilgivelse - uansett hvilken tekst de preker over. For det andre må man følge med i tiden. Man må vite hvor de står, hva de tenker og hvordan de har det. Hvis ikke, har man gått ut på dato.

- Hva gjør du for å følge med i tiden?
- Jeg snapper opp alt jeg kan få tak i om unge mennesker i aviser, tv og radio. For all del, jeg skjermer meg mot det meste, men når det kommer sånne ting, så lytter jeg. Og: Jeg prater mye med unge folk, særlig gjennom sjelesorg. Jeg øver mye sjelesorg.

Jesusmeditasjon

Edin ble 80 år i november (i år 2000, red. anm.). De siste 60 av dem har snekkersønnen fra Oslo og svenskegrensa betydd mer for norsk kristenhet enn alle kirkeministre til sammen: Han har innført begrepene Jesusmeditasjon og Kristusmystikk til landet. Han har gjort disippelbegrepet aktuelt igjen, og han har vært med på å gjøre "økumenikk" til et godord langt inn i konservative kretser. Edin har til og med klart kunststykket å få karismatikere til å verdsette liturgi og tidebønner.

Om dette og mer har han skrevet over 40 bøker. Men nå er det altså slutt. Neste år kommer hans siste bok, en andaktsbok som skal hete "Hverdagsvisdom".

- Jeg vil slutte mens jeg ennå har god kontakt med folk. Altfor mange forkynnere holder på for lenge. Jeg vil ikke ha den nedturen. Dessuten har jeg sagt det meste av det jeg har å si.

- Så det blir ikke noe comeback?
- Jeg klarer nok ikke å unngå et og annet småmøte. Men det er helt og holdent slutt på større oppdrag.

Frelseshistorie

Det hele begynte for 62 år siden - den 8. januar 1939. Den dagen ble Edin Løvås (18) omvendt.

- Jeg hadde et enormt behov for å finne trygg grunn for livet mitt. Den Hellige Ånd trakk meg mot Kristus. En dag gikk jeg rundt i Oslo og kjempet med om jeg skulle vende om for alvor eller ikke. Ved Bjerkelunden prøvde jeg å gå over Toftes gate, men jeg ble stående midt i veien fordi en lastebil passerte meg. I det øyeblikket - mens lastebilen drønnet forbi - opplevde jeg at Jesus stod foran meg. Jeg syntes jeg hørte stemmen hans: "Edin - vil du?". Jeg sa: "Ja, Herre Jesus, jeg vil." Fra det øyeblikket visste jeg at jeg var knyttet til Jesus Kristus som person. Sier Edin Løvås (80).

Han fant seg raskt til rette i misjonsmenigheten Betlehem i Oslo, og brukte tre år på Misjonsforbundets teologiske seminar. Allerede som 21-åring begynte han som vekkelsespredikant.


TO TRIKS: - Jeg har to triks. For det første er det et stort behov for bred og grunnleggende forkynnelse som har preg av undervisning. Unge folk blir mest utsatt for appeller uten dybde. Jeg beveger meg mye i lutherske kretser, og de lutherske forkynnerne er ensidige. De snakker bare om rettferdiggjørelsen og Guds tilgivelse - uansett hvilken tekst de preker over. For det andre må man følge med i tiden, sier Edin Løvås.


Middelaldersk mystikk

Edin ble stadig mer knyttet til Jesus som person - på mystisk vis. Han gjenoppdaget skumle middelalderske måter å be og lese Bibelen på, og begynte å snakke om meditasjon og retreat. I 1955 startet han Sandom retreatsenter i Ottadalen.

- Hvordan ble du så mystisk?
- Jeg leste en bok om hvordan de politiske revolusjonære bevegelsene har hatt en slags nøkkel som de putter i tidens lås. For eksempel "Frihet, likhet, brorskap" i Den franske revolusjon. Jeg tenkte at sånn var det jo med de store vekkelsene også. Luthers rettferdiggjørelse ved tro, og så videre. Hva kunne være nøkkelen for vår tid?

- Jeg flirte litt av meg selv og sa til Gud: "Du har åpenbart deg for store profeter før meg, kan du ikke åpenbare deg for en liten også?" Så kom jeg inn i en henrykkelse. Allting forsvant for meg, og det kom dalende setninger fra himmelen. "Vår tid behøver Kristusdisipler", stod det.

Edin tenkte omtrent sånn: Å være en disippel er å leve livet sammen med Herren hver dag. Da må man vite at det er en objektiv virkelighet at man gjør det. Men hadde det ikke vært vidunderlig om man kunne oppleve det også? Hvordan kunne man få denne opplevelsen?

Svaret fant han et uventet sted: I boken "Åndelige øvelser", skrevet av motreformasjonens far Ignatius av Loyola i 1520-årene.

- Jeg visste at Ignatius hadde retreater med Jesusmeditasjon som det sentrale punktet i sin lære. Jeg kjøpte ham på dansk, og mens jeg studerte tenkte jeg: Her har vi det. Det vi behøver er en forenklet utgave av Ignatius. Så har jeg skrevet mange bøker om det, forklarer Edin.

Jesusmeditasjon

Ignatius av Loyola var litt av en størrelse å flørte med for en liten frikirkepastor. For reformatorene var jesuittsjefen selve symbolet på katolsk djevelskap. Det finnes ennå folk som grøsser når de hører navnet hans.

- Hva var det Ignatius hadde funnet ut, da?
- Det er to sentrale begreper i det der med mystikk: Kontemplasjon og meditasjon. I meditasjonen ser, lytter og bruker man en indre evne til å kjenne og føle seg inn i situasjoner, forklarer Edin.

Ifølge Edin og Ignatius kan du sånn leve deg inn i en bibeltekst. For eksempel når Thomas møter Jesus etter oppstandelsen.

- Da kjenner jeg at her står Thomas, her står Jesus og rundt omkring står disiplene forskrekka. Så går jeg inn og stiller meg ved siden av Herren. Da ser jeg, og lytter jeg, og fornemmer jeg. Kanskje kneler jeg for Herren og sier med Thomas "min Herre og min Gud".

Edin er oppglødd. Det er nesten så man tror Thomas sitter ved nabobordet på Haldorsens konditori.

JESUS-MEDITASJON: - Da kjenner jeg at her står Thomas, her står Jesus og rundt omkring står disiplene forskrekka. Så går jeg inn og stiller meg ved siden av Herren. Da ser jeg, og lytter jeg, og fornemmer jeg. Kanskje kneler jeg for Herren og sier med Thomas "min Herre og min Gud".

Kontemplasjon

- Så sier du "takk, Herre Jesus for at du er her på min bønneplass", og går sammen med Jesus for å bære dine bønner til Faderen ved Den Hellige Ånd. Da kan det inntre noe som jeg tror mange opplever uten å finne ord for det; Jesusskikkelsen som har blitt levendegjort forsvinner. Man hører eller ser ham ikke mer, men han fyller hele rommet, og gjennomtrenger deg. Som når en fisk svømmer i vannet.

- Når denne erfaringen ikke bare er en objektiv virkelighet, men en subjektiv erfaring, da er det kontemplasjon: En opplevelse av at jeg er i Jesus og Jesus er i meg.

- Hvor ofte opplever du det?
- Det vil jeg si er en daglig erfaring for meg i min morgenmeditasjon. Men det betyr ikke at det er en himmelstormende opplevelse hver gang.

- Hvor viktig er det at folk får del i denne opplevelsen?
- Det grunnleggende er det objektive. Klart det. Jeg er lutheraner der. For når du blir sjuk og deprimert og utafor og bekymret, så forsvinner det subjektive. Men det objektive står der. Og hvis ikke det står der, så skal sjelesørgeren si at du er nå frelst i alle fall. Likevel tror jeg at en sånn subjektiv erfaring kan hjelpe folk videre i kristenlivet.

Ikke uendelig

Edin Løvås mener det er stor forskjell på mystikk.

- Vi må ta avstand fra den formen for mystikk hvor man snakker om at gnisten forsvinner i flammen, at dråpen forsvinner i havet og at mennesket forsvinner i Gud. Det er uendelighetsmystikk. Den kristne mystikken er personlighetsmystikken.

- Hva er galt med uendelighetsmystikken?
- Man står i fare for å løsrive det hele både fra Kristus og fra Bibelen. Vi må holde oss til Guds ord. En kristen må meditere med Bibelen i sine hender. Gjør han ikke det, så er det ikke kristen meditasjon han holder på med.

- Hva synes du om at Jesus blir brukt i alle slags religiøse og ikke-religiøse sammenhenger?
- Jesus sier om seg selv at han er veien, sannheten og livet - i bestemt form. Dette er det viktigste punktet i hele vår undervisning i dag. Vi må gjøre klart for folk at for en kristen er Jesus den eneste frelseren, selv om vi møter masse motstand og får høre at vi er ukjærlige, intolerante og at vi mangler respekt for andre menneskers tenkning og tro. Jesus er hos alle, ikke i alle religioner.

Eksil

Da Edin Løvås først presenterte visjonene sine for 60 år siden, var det få som ville være i dialog med ham. Misjonsforbundet i Norge nektet ham tilgang på landets talerstoler, og Edin måtte flykte til Sverige for å tjene til livets opphold. Der ble han til gjengjeld stjernepredikant. Det skulle gå tolv år før han ble tatt inn i varmen igjen.

- Det var dramatisk i starten. Første gang jeg skulle holde foredrag om Kristusmystikk møtte jeg så mye flir og latter og motstand og neirop, at jeg besvimte.

- Forstår du hvorfor mange reagerte så sterkt?
- Ja, det gjør jeg, for hva gjorde vi? Vi bygde noe som liknet et kloster, og vi hadde meditasjon, som de trodde var en slags spiritisme. I tillegg hadde vi et enhetsbegrep som gikk langt utover det som var vanlig i Misjonsforbundet. Klart de reagerte. Jeg husker jeg fikk et brev fra formannen i pastorforeningen. Han sa at jeg måtte se å melde meg ut. Da sa jeg at det gjør jeg aldri. Men jeg ble ikke sur og ikke grinete, for jeg var ikke dummere enn at jeg skjønte reaksjonene.


KRISTEN MEDITASJON: - Vi må holde oss til Guds ord. En kristen må meditere med Bibelen i sine hender. Gjør han ikke det, så er det ikke kristen meditasjon han holder på med, sier Edin Løvås.


Biskopenes sjelesørger

Da Edin slapp inn i varmen igjen etter tolv år i eksil, ble det til gjengjeld veldig varmt. Edin ble mottatt som en helt. I dag blir han løftet fram som en av Misjonsforbundets største ideologer og forkynnere.

Men Løvås har appell langt utenfor Misjonsforbundet. Han har blitt en slags åndelig superveileder som liksom er hevet over alle konfesjonelle motsetninger. Både de konservative, de katolske, de liberale og de karismatiske lytter når han snakker.

Det toppet seg i 1990, da Edin ledet en retreat for biskopene i Den norske kirke. Per Lønning sa: "Du har skrevet kirkehistorie. Det er første gang en frikirkelig pastor er blitt bedt om å veilede biskopene i deres åndelige liv."

- Alle ser på deg som sin?
- Ja, baptistene tror jeg er baptist, og så videre. Det er gøy.

- Hvorfor er det sånn, tror du?
- Jeg tror budskapet mitt har vært så sentralt. Det har alltid vært Kristusbudskapet. Og så tror jeg at jeg har fått en nådegave til å tilrettelegge det budskapet sånn at det når inn i forskjellige miljøer. Det vil ikke si at jeg jenker meg, men jeg forkynner sånn at det stemmer og passer der jeg er. Dessuten har de fleste kristne miljøer sin ensidighet. Det har jeg også, men min ensidighet er annerledes enn deres, og derfor synes de det er interessant.

Stillhet

- Hva tror du om retreatbevegelsens framtid? 
- Du vet, vi er kommet i en unik situasjon i kirken. Det er plutselig blitt legitimt med mystikk. Samtidig står vi i en situasjon hvor bare fem av hundre som er begeistret kommer på retreat. Det tror jeg er fordi folk er livredde for stillhet. Selv om jeg sier at det bare er i noen bygninger man skal være stille, så blir de likbleke og spør "får vi ikke si noe hele døgnet?". Det moderne mennesket har en grunnleggende nervøsitet som går på at det må skje noe hele tida, ellers er det meningsløst. Derfor er behovet for retreater bare enda sterkere nå enn da vi startet. De tregeste behøver det mest.


Vitsen med humor

- Hvordan er det å ha et hjerte som gjør at du ikke kan gå som før?
- Jeg har da noen sykdommer; hjertet er ikke helt bra. Men akkurat nå er jeg i fin fysisk form. Jeg trives med livet og min kone.

- Men du har pacemaker?
- Å ja. Da jeg skulle sette inn pacemakeren husker jeg at overlegen sa: "Vi setter den vel i 70 som vanlig." Men da sa jeg at det var da altfor fort for et stillferdig og mediterende menneske som meg. "Sett den på 60," sa jeg. Og det gjorde han.

- Du er glad i morsomme historier?
- Ja, ekstremt. Jeg har tenkt at mitt ettermæle skal være at Edin, det var han med alle de gode historiene. De siste førti årene har jeg aldri begynt en preken uten å fortelle en historie. Jeg bruker vitser bevisst. For å skape kontakt, men også fordi jeg ikke vil ha noe av at folk skal bestemme seg for noe de egentlig ikke vil. Jeg kan nemlig være ganske suggestiv på talerstolen. Folk kommer til seg selv når de ler, forklarer han.

PACEMAKEREN: - Da jeg skulle sette inn pacemakeren husker jeg at overlegen sa: "Vi setter den vel i 70 som vanlig." Men da sa jeg at det var da altfor fort for et stillferdig og mediterende menneske som meg. "Sett den på 60," sa jeg. Og det gjorde han.

Vakre piker

- Hva skal du til med nå som du ikke skal tale mer? Meditere?
- Joda, jeg lever med mine bønner, og jeg fortsetter meditasjonen. Og jeg elsker naturen, å kjøre bil med kona, og å være sammen med venner. Jeg vil oppleve nye ting og gleder meg til å reise rundt i verden uten å ha plikter.

- Dessuten er jeg glad i god mat, sunn enkel kost uten fråtserier. Du vet, jeg kjemper for å holde vekta oppe. I det hele tatt: Jeg gleder meg over klær, mat, en fest i blant, musikk, sex...

- Sex?
- Ja. Den seksuelle erotiske følelsen hører til selve livsfølelsen. Hvis ikke den finnes så mangler det noe i strømmen av livsfølelse som gjennomtrenger mennesket. I alle samvær mellom mennesker, også i et bønnemøte, så er det en erotisk spenning - og det skal man bare være glad for. Jeg husker da jeg var en ung mann og gikk på gata og så alle de vakre pikene, så tenkte jeg "å gode Gud, hjelp meg så dette ikke forsvinner." Og jeg er ikke helt død, selv om det har blitt en del forandret. Dessverre.

Sex

- Hva mer har du å si om sex?
- Jeg tror Djevelen i blant forstyrrer seksuelle avvik for oss, sånn at vi får overdreven skyldfølelse for det i forhold til andre ting, som penger og sannhet og hykleri og sånt. Noen ganger må jeg ta unge mennesker ned på jorda. For lenge siden var det en gutt. Han beklaget seg over sin seksuelle lyst. Jeg sa til ham at Jesus også var 16 år en gang, og at han hadde akkurat samme følelser fordi han også var menneske. Da ble han så forskrekket at han holdt på å besvime. Man kan dessverre bli drevet inn i en krok hvor man ikke tør akseptere at man er et seksuelt vesen.

- Og jeg vil si: Om man trår feil, så får man tilgivelse og får begynne på nytt. Men jeg tror ikke man skal innrette seg sånn at man begynner et samliv før man er gift. Det er ikke klokt, fordi man kommer inn i en gråsone hvor det er altfor enkelt å gå inn, og altfor enkelt å gå ut. Likevel er jeg redd for å bli for bastant. Jeg vet at når man møter mennesker ansikt til ansikt, så kan det hende at man må nyansere i forhold til det menneskets situasjon og personlighet. Det skal veldig mye erfaring til å takle sånne situasjoner.

Sunn selvbevissthet

- Er du stolt når du ser tilbake på det du har utrettet?
- Du, det er et fenomen hos eldre folk at de begynner å nedvurdere sin innsats. Sikkert fordi de glemmer mye. De føler at det de har gjort ikke er til å bry seg om. Jeg har hatt visse tendenser til det samme. Mine venner formaner meg og sier at jeg ikke må se negativt på det jeg har gjort. Men stolt, nei, det har jeg aldri vært. Jeg har snarere kjempet for å ha en sunn selvbevissthet.

- Forresten. Det at jeg har så drag på ungdommen, og det at jeg har fått innpass i så mange sammenhenger. Det er jeg stolt av, sier Edin Løvås.

DET SISTE BILDET: Det er blitt kveld og Edin er på vei UT (som det står på skiltet bak ham). Eller rettere sagt: Han er på vei HJEM. Tusen takk, Jesus, for alt du gav oss gjennom din Edin før du hentet ham hjem på allehelgensdag 2014.

Trenger du bildene av Edin Løvås til noe? Bare send meg en e-post til raadland(a)hotmail.com, så sender jeg dem i høyoppløselig format :)


Les også:

21 september 2022

Ettertanke | Matteus, Edin og du

TYDELIG DISIPPEL: Norge har intenst behov for at vi slutter å skamme oss over troen vår. Som Edin Løvås (bildet), sier det: "Vår tid trenger Kristusdisipler."
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, i år 2000 da Edin var 80 år
 

I dag, den 21. september, er det minnedagen for den hellige disippelen Matteus. I den anledning løfter jeg opp igjen en andakt jeg skrev i 2010 da dagens bibeltekst var evangelieteksten der Jesus kaller Matteus.

Vår tid behøver Kristusdisipler. Det har jeg lært av mitt store forbilde disippelen Edin Løvås, og han igjen har lært det av Herren Jesus Kristus.


Den gang Jesus kalte disiplene sine, gikk det veldig enkelt for seg. ”Da Jesus gikk videre og kom forbi tollboden, fikk han se en mann som satt der; han hette Matteus. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg og fulgte ham.” (Matt 9,9)

Og siden gjorde Matteus (og Edin) og de andre disiplene nettopp det. De fulgte Jesus, så hva han gjorde, snakket med ham og gjorde det han gjorde. De simpelthen levde med ham. Og det er noe vi alle kan få til, midt i livet slik det er.

Alle døpte er kalt til å leve som Jesu disipler, som hans traineer. Vi er kalt til å følge Jesus, til å elske ham og til å la oss forvandles av ham. Å være disippel er ikke noe for ”superkristne” eller ”de spesielt begeistrede”. Det er for alle. Vi følger Jesus gjennom livet og blir stadig bedre kjent med ham. Og jo tettere vi kommer på Jesus, jo mer frimodige blir vi.

Norge og Europa har et desperat behov for at vi slutter å skamme oss over troen vår. Vår tid trenger Kristusdisipler.

Edin har aldri lagt skjul på sin sterke inspirasjon fra St. Ignatius av Loyola (1491-1556), som blant annet skrev denne fantastiske disippelbønnen:
”Herre, motta all min frihet, 
min erindring, 
min forstand 
og hele min vilje; 
alt hva jeg eier og har. 
Du har gitt meg det; 
til deg, Herre, gir jeg det tilbake. 
Alt er ditt, 
bruk det helt etter din vilje. 
Gi meg bare din kjærlighet 
og din nåde, 
det er nok for meg.” 

Hvis du ikke er klar for å gi Jesus alt ennå, så begynn med litt og se hva som skjer. Bare følg ham.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 17. juni 2010 og her på bloggen 23. januar 2013


Et lite etterord om Edin Løvås og Ignatius av Loyola


Forkynneren, forfatteren og Kristus-mystikeren Edin Løvås, født i 1920, regnes for å være den protestantiske retreatbevegelsens far i Norge. 


Edin Løvås levde et langt disippelliv i Jesus-meditasjon og kontemplasjon. Han tilhørte Misjonsforbundet der han var forkynner i en mannsalder.

Edins store inspirasjonskilde Ignatius av Loyola lærte ham både Jesus-meditasjon, kontemplasjon, de åndelige øvelser, ignatiansk åndelig veiledning, den daglige Kristus-etterfølgelsen ("å leve som en disippel") og viktigheten av å være alene med Jesus i ensomhet og stillhet, både alene og på retretter/retreater.

LES MER

Her kan du lese mer om Edin, Ignatius og Jesus-meditasjonen.

16 juli 2022

Vår Frue av Karmel | Besøk karmelittnonnene i Tromsø

Vår Frue av Karmel med Jesusbarnet og skapularet.

I dag, 16. juli, feirer vi festen for Jomfru Maria av Karmelberget, som er patronatsfesten i karmelittordenen. I Norge er vi så heldige at vi har et karmelittkloster. Besøk dem!


Her kan du lese mer om festdagen "Vår Frue av Karmel" på katolsk.noDagen i dag kalles også skapularfesten. Selv ble jeg tatt opp i Karmels skapularfellesskap den 10.10.2010, i karmelittklosteret Totus Tuus i Tromsø. 


Natt og dag i ti år har jeg hatt på meg skapularet, siden jeg mottok det av biskop Berislav Grigic i karmelittklosteret Totus Tuus i Tromsø 10.10.2010. Dette er det fjerde skapularet jeg har båret. Det ble velsignet av kardinal Anders Arborelius da jeg var så heldig å få intervjue ham for katolsk.no våren 2019. Skapularet bæres rundt halsen, under klærne, nær hjertet.

Det brune skapularet

Jeg har båret det brune skapularet natt og dag siden jeg mottok det hos nonnene i karmelittklosteret Totus Tuus i Tromsø 10. oktober 2010 (10.10.10, altså). Vår Frue av Karmelbergets brune skapular er et tegn som er anerkjent av Kirken, og som av Karmelittordenen blir sett på som en ytre påminnelse om Jomfru Marias kjærlighet til menneskene. Det er også et uttrykk for menneskenes tillit til Jomfru Maria og deres ønske og forsett om å leve sitt kristne liv etter Marias forbilde og eksempel.

Karmelittnonnene ber spesielt for dem som er med i skapularfellesskapet. En fantastisk fin ting. Jeg anbefaler alle å bli med i skapularfellesskapet. Du trenger ikke en gang å tilhøre Den katolske kirke for å være med, men for å bli med må du oppsøke en katolsk prest. 

Her finner du rituale for opptakelsen i skapularfellesskapet og et skjema for bekreftelse (pdf) som presten må sende til karmelittene i Tromsø (eller et annet karmelittkloster) for at du skal bli registrert i skapularfellesskapet. Ta gjerne kontakt med karmelittnonnene i Tromsø hvis du har noen spørsmål: totus.tuus(a)karmel.katolsk.no, telefon: 77 69 10 80.

Her kan du lese mer om skapularet på karmel.katolsk.no.

Skapularet er et sakramentalie, det vil si et hellig tegn som er innstiftet av Kirken. Hvis du ikke har hørt om sakramentalier før, vil jeg anbefale artikkelen om sakramentaliene på norske Wikipedia. Den er så god at den må være skrevet av en katolikk. Anbefales.


Mitt favorittkloster i Norge: Karmelittklosteret Totus Tuus i Tromsø. Verdens nordligste karmelittkloster.
Foto: Totus Tuus

Besøk karmelittene i Tromsø

Jeg kan også varmt anbefale deg å reise til Karmelittklosteret Totus Tuus i Tromsø for å få åndelig veiledning og delta i tidebønner og messer i klosteret. Hjemmesiden til karmelittene i Tromsø finner du her.

Karmelittene i Tromsø er en helt nydelig, kontemplativ orden, og de har et eget gjestehus med retrettmulighet. Hvis du vil, får du tildelt en nonne du kan samtale med under oppholdet.

Du kan besøke dem akkurat når det passer for deg. Du behøver ikke være med på en organisert retreat, og du trenger ikke være hverken katolikk eller kvinne for å besøke klosteret. En protestantisk eller ikke-troende mann er like velkommen som en katolsk kvinne hos karmelittnonnene :)

I stedet for en langhelg i Paris: Ta deg en langhelg i Nordens Paris. Ta deg fri fra jobben en fredag. Reis opp til Tromsø en torsdag etter jobb og bli der til søndagen. Det kommer til å gjøre underverker for sjelen din og for ditt forhold til Gud. Jeg lover. Den katolske kirke anbefaler at du reiser på retrett minst én gang i året.

Hvem som helst kan besøke et kloster eller delta på en retrett (retreat) i katolsk regi. Klostrene er Den katolske kirkes største gave til alle i Norge, uavhengig av hvilken trostilhørighet du har. Har du lyst til å besøke nonnene i noen dager? Skriv til dem her: totus.tuus(a)karmel.katolsk.no eller ring dem på tlf. 77 69 10 80.
👉🏻    Hver kveld synger karmelittnonnene i Totus Tuus den vakre sangen Maria Regina Mundi. Det var der jeg lærte den. Her kan du høre meg synge den i Sunniva-hulen på Selja.

Flos Carmeli

Og nå: Dagens gregorianske hymne. Flos Carmeli ("Karmels blomst") er en mariansk hymne som har vært sunget i århundrer i liturgien på denne dagen. Teksten kan kanskje få protestanter til å løfte litt på øyenbrynet, men lytt til hymnen og se hva den i praksis gjør med deg. Trekker den deg ikke nærmere Gud? Nærmere Jesus? Det gjør den med meg. Kjærligheten min til Maria reduserer ikke kjærligheten min til Jesus. Tvert imot. Maria trekker meg alltid nærmere Jesus. Alltid.


Klikk på videovinduet for å lytte til den vakre Flos Carmeli, eller klikk på denne lenken:

http://www.youtube.com/watch?v=bTBNt1ortDA

FLOS CARMELI - KARMELS BLOMST

FLOS Carmeli,
vitis florigera,
splendor caeli,
virgo puerpera
singularis.
FLOWER of Carmel,
Tall vine blossom laden;
Splendor of heaven,
Childbearing yet maiden.
None equals thee.
Mater mitis
sed viri nescia
Carmelitis
esto propitia
stella maris.
Mother so tender,
Who no man didst know,
On Carmel's children
Thy favors bestow.
Star of the Sea.
Radix Iesse
germinans flosculum
nos ad esse
tecum in saeculum
patiaris.
Strong stem of Jesse,
Who bore one bright flower,
Be ever near us
And guard us each hour,
who serve thee here.
Inter spinas
quae crescis lilium
serva puras
mentes fragilium
tutelaris.
Purest of lilies,
That flowers among thorns,
Bring help to the true heart
That in weakness turns
and trusts in thee.
Armatura
fortis pugnantium
furunt bella
tende praesidium
scapularis.
Strongest of armor,
We trust in thy might:
Under thy mantle,
Hard press'd in the fight,
we call to thee.
Per incerta
prudens consilium
per adversa
iuge solatium
largiaris.
Our way uncertain,
Surrounded by foes,
Unfailing counsel
You give to those
who turn to thee.
Mater dulcis
Carmeli domina,
plebem tuam
reple laetitia
qua bearis.
O gentle Mother
Who in Carmel reigns,
Share with your servants
That gladness you gained
and now enjoy.
Paradisi
clavis et ianua,
fac nos duci
quo, Mater, gloria
coronaris.
Hail, Gate of Heaven,
With glory now crowned,
Bring us to safety
Where thy Son is found,
true joy to see.


Et nærmere sted?

Er det for langt for deg å dra til Tromsø? Det finnes heldigvis klostre flere steder i Norge også. Her kan du lese mer om alle mulighetene som finnes: Besøk et kloster.


Første gang publisert her på bloggen 16. juli 2013. Oppdatert 17. juli 2018 og 17. juli 2021.


Les også:

17 februar 2022

Iona | Del 7: Iona i nord og øst og midt på

Strendene nord på den hellige øya Iona er vidunderlig vakre.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

I denne sjuende og siste bloggposten fra Iona får du bli med til strendene i nord, til østsiden av øya og fjellet i midten - og du får en video med bønnen St. Patricks brynje, bildelagt med 74 bilder fra Iona og Staffa.


Vi starter med turen vår til fjellet. Den går her, forbi ruinene etter munkenes eremitthytter. Selv munker kan trenge pause fra klosteret inniblant. Da kunne de dra hit, og leve i ensomhet til de var klare for å komme tilbake til fellesskapet.


Ruiner etter en av munkenes eremitthytter.

Her har vi nådd det høyeste punktet på Iona. Fjellet er ikke så høyt at det kan klassifiseres som en topptur (iallfall ikke av en vestlending), men en fin tur var det okke som. Flott utsikt i alle retninger.

Ned igjen fra fjellet. Det er klosteret du ser til høyre ved sundet der. Vi ser over til øya Isle of Mull.

På østsiden av Iona, midt mellom fjellet og klosteret, står dette nydelige, keltiske steinkorset fra 1879.

På korset står det:
"To Elisabeth Sutherland
wife of George eighth Duke of Argyll
This cross is erected by her husband
in the island she loved
1879"
Dån. Jeg kan ikke tenke meg noe mer romantisk enn det der.

Et annet, eldre steinkors. Dette står omtrent midt på øya - midt mellom det gjenoppbygde munkeklosteret og ruinene etter nonneklosteret.

Munkeklosteret var ikke det eneste klosteret på øya. Litt sør for Iona Abbey ligger The Nunnery. Her er kapittelhuset, der nonnene samlet seg for å høre et kapittel fra St. Augustins regel hver dag.

Nonneklosteret ble etablert på 1200-tallet, og blomstret helt fram til reformasjonen stengte det.

Nonneklosteret sett fra samme vinkel som plakaten ovenfor avbilder.

Det nydelige sakristiet i nonneklosteret.

Men nå, la oss bevege oss nordover igjen, langs østsiden av øya.

Fredfylt kulturlandskap på østsiden av øya, mot Sound of Iona og Isle of Mull.

Når jeg ser kuer som tygger drøv, tenker jeg på fader Arnfinn Haram. Det var han som lærte meg at det å meditere over en bibeltekst, meditatio, er det samme som kua gjør når hun ligger der og tygger drøv på det gresset hun har fått i seg. 

"Herren er min hyrde jeg mangler ikke noe.
Han lar meg ligge i grønne enger.
Han leder meg til vann der jeg finner hvile.
Han gir meg nytt liv."
Fra Salme 23, en salme av David

Strendene på Ionas nordside er kritthvite med den mest finkornete sand du kan tenke deg.

 Du blir liten i et sånt landskap. Deilig. Også den herlige, herlige vinden!

Nydelige farger.

Her får du lyst til å vasse.

Slike små dammer av tidevann er ikke bare vakre. De er spennende å se oppi også. Sjøen i miniatyr. Som et lite akvarium, bare at det er laget av Gud.

Den gang jeg stod på ferjekaien på fastlandet i Oban i 2004 og innså at jeg ikke kom meg til Iona, kjøpte jeg dette sølvkorset, formet som St. Martin's Cross. Siden har jeg drømt om å komme hit.
SÅ glad blir du når du etter 14 år endelig får drømmen din oppfylt.

Som sagt er det et rikt dyreliv på Iona, både husdyr og ville dyr. Her er det en hel spurveflokk som tar av fra bakken.

Fant en liten gave til søsteren min på et nydelig, lite kunstgalleri rett nord for Iona Abbey.

Fant en liten gave til meg selv også på det samme kunstgalleriet. Den får meg til å tenke på Mahlers tredje symfoni. Året før, i april 2017, skrev jeg nemlig en andakt med utgangspunkt i "Hva kjærligheten forteller meg" fra Mahlers tredje symfoni. Den illustrerte jeg med et bilde av hjerteranke (ceropegia) som hang som noter i et notesystem - slik som dette. Og lykke over lykke: Torsdag 5. mai i år skal jeg få høre Mahlers tredje symfoni i Oslo konserthus! 

Det var ved denne steinen jeg satte meg ned og spilte inn St. Patrick's brynje, Alone with none but Thee, my God og en irsk velsignelse på norsk og engelsk. Det kan du lytte til i videoen som ligger helt nederst i denne bloggposten.

Siste dag på Iona. Fulladet.

Du må nesten klikke deg inn på videoen (helt nederst)- da får du se dette bildet i fullskjermformat.

Panoramabilde fra det samme ståstedet.

Så vakkert at det gjør vondt.

Å, som jeg lengter tilbake.

Umulig å få nok av dette.

BERRE DETTE

Berre dette kan eg no:

gå ved havet

lange strender fram

lange tilbake

Berre dette høyrer eg no:

stor sus av bylgjer

Berre dette ser eg no:

Vind og himlar

Berre dette ventar eg på:

sjå Gud

(Fader Arnfinn Haram)


Så var det tid for å reise hjem igjen. Her er vi i Edinburgh der vi spiser en siste middag sammen den siste kvelden - før alle drar hver til sitt hotell, og neste morgen reiser hjem med mange ulike flyavganger.

Jeg overnattet på hotellet The White Lady i St. John's Road i Edinburgh. Om kvelden tok jeg meg en tur i nærområdet. Og ganske riktig: Litt lenger bort i gata fant jeg helgenen som gata er oppkalt etter. Der lå St. Johannes Døperen kirke, "The Church of St. John the Baptist". Men ikke bare det: Der stod det et nydelig Guds ord og lyste i mørket.

"Let us approach the throne of grace with confidence
so that we may receive mercy
and find grace to help us
in our time of need."
Heb 4,16

Senere, da jeg var tilbake på hotellet og skulle sove, scrollet jeg gjennom Instagram-feeden min. Og hva dukker opp der? Det samme bibelverset. Nydelig. Og med den hilsenen fra Himmelen sovnet jeg i fred.


Beloved brothers and sisters, when you come to receive the Holy Eucharist you are approaching the throne of grace. With reverence and knowledge that he is present.
"Therefore let us draw near with confidence to the throne of grace, 
so that we may receive mercy
and find grace to help in time of need."
Heb 4,16

 "La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone,
så vi kan finne barmhjertighet
og finne nåde som gir hjelp i rette tid."
Heb 4,16


Hva tar jeg så med med hjem fra Iona? 
Hellige øyeblikk. 

Og ikke minst dette: Yndlingssitatet mitt av St. Colomba, som møtte meg på retrettstedet Bishop's House allerede første dagen, og som kom så tett på da jeg satte meg ned her på stranden i nord. Her:


"Alone with none but Thee, my God,
I journey on my way.
What need I fear when Thou art near,
Oh King of night and day?
More safe am I within Thy hand
Than if a host did round me stand."
St. Columba av Iona

Video fra Iona og Staffa


Tre og et halvt år har gått siden jeg var på Iona, uten at jeg noen gang har gitt opp målet jeg satte meg om å lage en video med bønner og bilder fra Iona og Staffa. I dag er videoen endelig klar! 


I denne videoen finner du 68 bilder fra Iona og 6 bilder fra eventyrøya Staffa. Lydopptaket er gjort på en av strendene nord på Iona, med en del uplanlagte innslag av vindkast fra havet her og der. Først leser jeg bønnen St. Patricks brynje og St. Columbas bønn Alone with none but Thee, my God. Deretter synger jeg den keltiske velsignelsen Må din vei komme deg i møte på norsk og engelsk; May the road rise up to meet you.


NB: Klikk gjerne på "Se den på YouTube". Klikk deretter på tannhjulet i det høyre hjørnet for å velge HD 1080 oppløsning, og klikk på ikonet helt til høyre (et ikon som består av fire hjørner) for å få fullskjermvisning. Panoramabildene i denne videoen egner seg best for stor visning.


Pax Christi!

21 oktober 2021

Besøk et kloster

KLOSTERFOLK: Hele tre klostre er startet i Trondheimsområdet de siste årene.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen på Stiklestad

Klostrene er Den katolske kirkes største gave til alle i Norge. Det er aldri krav om at du må være katolikk for å besøke et kloster eller delta på en retrett (retreat) i katolsk regi. Hvem som helst kan komme. Den katolske kirke anbefaler alle å reise på retrett iallfall én gang i året. 


Trenger du nye krefter og nytt overskudd? Føler du at du trenger å dra på spa? Da skal du ikke se bort fra at det du egentlig lengter etter er et klosteropphold. Et kloster er en åndelig oase i den sekulære ørkenen. Et besøk dit er et slags "spa for sjelen". Kanskje er det nettopp sjelen og ånden din som har mest behov for restitusjon og nytt liv? I tillegg får kroppen hvile. 

Gjennom at du i stillheten kommer til deg selv, skal du ikke se bort fra at du også møter Gud. Det er en vanlig effekt av klosterbesøk. Bare kom og pust. Vær. Bli med i klosterets rytme. Det er nok.

Det er Jesus selv som inviterer deg til å trekke deg tibake en liten stund. Han sier: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» (Mark 6,31)

I alle klostre er det mulighet for personlig samtale med nonnene/munkene som lever der. Du er også hjertelig velkommen til å be med dem og feire messe med dem. Gjestfrihet er en helt grunnleggende verdi i klostre og ordenshus.

Anbefalte klostre

Hvis du vil besøke klostre her i Norge, kan jeg anbefale deg å reise til disse klostrene for å få åndelig veiledning, sjelesorg, være i stillhet og delta i tidebønner og messer (klikk på navnene for å komme til klostrenes egne hjemmesider):
  • Cistercienserinnene på Tautra i Trøndelag: Et svært populært kloster som har gjestehus med retrettmulighet. Du kan komme alene, men de arrangerer også grupperetretter, inkludert retretter for spesielle grupper, for eksempel ungdommer.
  • Karmelittene i Tromsø: En helt nydelig, kontemplativ orden. Har gjestehus med retrettmulighet. Bare spør, så får du får tildelt en nonne du kan samtale med under oppholdet. Mitt favorittkloster ❤️
  • St. Josef-søstrenes og Maristpatrenes retrettilbud på Grefsen i Oslo: Disse gir ignatiansk åndelig veiledning og driver et omfattende retrettilbud som er svært populært blant både katolske og protestantiske kristne.
  • Cistercienserne i Munkeby i Trøndelag: Fem herlige brødre som bygger kloster. De tar imot kvinner og menn som ønsker noen dager stille retrett. Gjestene bor i gjestehus hvor de får kost og losji, og du kan delta i tidebønnene og messen. Volontører bor i gjestehuset en eller flere måneder, og hjelper kommuniteten med frivillig arbeid.
  • Birgittasøstrene på Tiller i Trondheim: En gjestfri orden som har gjestehus med retrettmulighet. 20 gjesterom med høy, moderne standard. Av og til organiserer de retretter, ellers kan du komme på eget initiativ.

Dominikanerordenen

Dominikanerne i Norge arrangerer ikke retretter, men de tar med glede imot deg til tidebønner, messer og åndelig veiledning:

Finn nærmeste kloster

I tillegg finnes det mange mindre klostre i Norge. Hvis du bor i nærheten av et av disse, vil jeg anbefale at du kontakter klosteret direkte for å høre hva som er mulig hos akkurat dem. Du finner en fullstendig oversikt over klostre og ordenshus i Norge her på Den katolske kirkes hjemmeside.

Under "finn kirke" i den siste versjonen av "katolsk"-appen (gratis app for smarttelefoner og nettbrett) finnes det en egen seksjon for kloster. Ikke alle kommuniteter står der, men de stedene som har egne messer overlapper til en stor grad med de stedene det er mulig å dra på retrett.

Generelt kan det sies at små grupper av søstre ikke tar imot overnattingsgjester i nevneverdig grad, men de aller fleste søstre tar imot mennesker som søker seg til dem for samtaler og lignende. Jeg har selv aldri vært hos for eksempel klarissene, Klarasøstrene i Larvik, men hører at de gjerne tar imot besøk.

På Den katolske kirkes hjemmeside katolsk.no kan du lese mer om det kristne klosterlivets historie i verden og i Norge. Der finner du også en samling artikler om klosterlivet.

Klostre i andre land

Her er en oversikt over klostre i Danmark som tar i mot gjester.

Her er katolsk.no sin liste over anbefalte klosterpensjonater i Italia.

Gavetips til den som har alt

Jeg har et gavetips til deg dersom du "har alt" og sliter med å finne ut hva du ønsker deg til jul/bursdag: Ønsk deg en reise til et av klostrene.

Hverdagene går så fort og gir ofte dårlig rom for åndelig fordypning, derfor er det lurt å sette av noen dager alene med Jesus minst én gang i året. Ro ned, møt deg selv og møt Gud! Du er hjertelig velkommen til klostrene uavhengig av hvordan det står til med troen din. Hvis det står ille til, er du ekstra velkommen ;)


Besøk et kloster! Du er alltid velkommen.


Første gang publisert 29. november 2012. Sist oppdatert 21. oktober 2021.


TROMSØ: Karmelittene i "Totus Tuus" står klare til å ta imot deg i Tromsø. Når de synger er du i himmelen, og resten av livet kommer du til å lengte tilbake.
Har du lagt merke til at nonner nesten alltid ser mye yngre ut enn de egentlig er? Helt forståelig, spør du meg. Jeg føler meg yngre når jeg drar derfra jeg også.
Foto: karmel.katolsk.no

Totus Tuus er verdens nordligste karmelittkloster.
Det er umulig å komme til Totus Tuus uten å dra derfra dypt velsignet. 
Foto: Totus Tuus

TOTUS TUUS: Karmelittklosteret i Tromsø heter "Totus Tuus", som er latin og betyr "Helt Din".
Klosterets vesen er å være tilbaketrukket - et sted for stillhet, bønn, ettertanke og åndelig fordypning. I klosteret møter du deg selv - og Gud. Klostrene tar imot alle gjester, uavhengig av tro eller ikke tro.
Foto: Elsebeth Thomsen/katolsk.no

POPULÆRT KLOSTER: Tautra Mariakloster oppsøkes av busslaster med interesserte som ønsker å bli med på tidebønnene i klosteret.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

NORDISK: Klosterkirken til Tautra Mariakloster. Her kommer skaperverket tett på, både forfra (fjorden) og ovenfra (himmelen).
Foto: Tautra Mariakloster

BIRGITTAKLOSTERET: På Tiller i Trondheim finner du de gjestfrie Birgittasøstrene.

HØYSTEINANE KLOSTER: Klarasøstrene i Larvik.

LEVANGER: Munkeby Mariakloster vinterstid.
Foto: Munkeby Mariakloster

DUGNAD: Både store og små møter opp når Munkeby Mariakloster inviterer til dugnad.
Foto: Munkeby Mariakloster


Til slutt: Her kan du se trappistmunkene i Munkeby kloster synge Salve Regina i sitt lille kapell:


Oppdatering 21. oktober 2021

Hvordan er et klosterbesøk?

Jeg har fått spørsmål fra folk som lurer på om jeg kan si litt mer om hvordan et klosterbesøk helt konkret er.

Dersom du blir med på en organisert retrett, følger du et oppsatt program. Hvis du besøker et kloster alene er det derimot helt opp til deg selv hvordan du vil gjøre det. Selv bruker jeg mye tid i stillhet i klosterkirken og på gjesterommet mitt, der jeg leser (Bibelen eller noen oppbyggelige bøker - gjerne en bok som nonnene har anbefalt fra sitt bibliotek) og ber og gjerne skriver litt. Det kan også være fint å gå tur.

Dessuten feirer jeg messen med nonnene og er med på mange av tidebønnene deres. I tillegg spør jeg nonnene om personlige samtaler, der jeg får litt hjelp til å oppdage hva det er Gud driver på med i livet mitt for tiden, eller du kan snakke om ting ved troen du synes er vanskelig, prosesser du er i - hva som helst du vil snakke om som har noe med livet, Gud eller troen å gjøre. Du kan også be en prest om skriftemål, også kalt botens sakrament. Dette sakramentet bøter sjelen. Slik man bøter hælen på en elsket, ødelagt ullstrømpe - slik gjør skriftemålet sjelen hel igjen.

Kan menn besøke nonneklostre?

Svar: Ja, absolutt!

På Facebook skriver Fredrik Øverland: "Har besøkt Totos Tuus noen ganger. Dette stedet er helt enestående og gir en helt spesiell hvile."

Dag Holthe skriver: "Var i Karmelittklosteret noen dager i sommer. Fint og rolig sted, men det er lurt å be om samtaler på forhånd, søstrene trenger seg ikke på. Fine gjesterom. Nydelig kirke." 

Jeg er enig med Holthe i at karmelittnonnene ikke trenger seg på. Men dersom man har glemt å nevne på forhånd at man ønsker samtaler, går det fint an å si fra om det når man kommer fram.