Google Analytics

Viser innlegg med etiketten Kirken. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Kirken. Vis alle innlegg

11 mars 2024

Ettertanke | Tilfluktstårnet på Selja

Munkenes tilfluktstårn på Selja står der i full høyde den dag i dag, som et mektig symbol på at Kirken aldri skal falle.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, fra den katolske seljumannamessen i 2021

I over 900 år har det stått der, tilfluktstårnet på den hellige øya Selja. Her ute ved Stadt, på et av Norges mest værharde steder, har munkenes eldgamle tårn bestått orkantesten gjennom ni århundrer. Hundrevis av vinterstormer har kommet rett inn fra havet i vest, men aldri har tårnet falt, her hvor Kirken i Norge ble født.


Ikke en gang danskekongen klarte å få ned klosterkirkens tilfluktstårn. Folkene hans plukket fra hverandre klosterbygningene stein for stein, og de stjal med seg de vakre steinene, søylene og buegangene til Stjerneborg i Danmark. Men tilfluktstårnet klarte danskene aldri å få has på. Det står der i full høyde den dag i dag, som et mektig symbol på at Kirken aldri skal falle.

Når jeg leser dagens bibeltekst, tas jeg umiddelbart med ut til den høye himmelen og det store havet ved Selja – her hvor jeg stadig vekk møter Herren, Den høyeste over hele jorden, han som samler vinden i sin hule hånd, han som lukker vannet inne i kappen sin, han som er et sikkert vern for alle dem som tar sin tilflukt til ham.

Jeg trenger bare å lukke øynene, så er jeg tilbake i det lune tårnet på Selja den sommeren jeg sang for en som gikk gjennom harde angrep fra den onde: «Du er mitt skjulested, du gir mitt hjerte fred, du synger din seierssang for meg når jeg er redd, jeg er trygg hos deg. La den svake si: Jeg er sterk i styrken fra min Gud.» (Tekst: Michael Ledner, etter Salme 32.)

Her er tingen: Djevelen vil ha deg til å tro at han har makten, og han vil innbille deg at du er alene, for da er du mye lettere å ta. Ikke tro på ham. Han er løgnens far (Joh 8,44). Lytt heller til sannheten og kraften i den gamle sangen:
«Gud er på tronen ennu, og Han kommer sine i hu.
I prøvelsens stunder, og tenk hvilket under, at aldri alene er du!
Gud er på tronen ennu, og Han kommer sine i hu.
Hør Hans løfte til meg: Jeg kan ei glemme deg!
Gud er på tronen ennu!»
For noen år siden dro jeg på en pilegrimsreise til den hellige øya Iona i Hebridene. På denne lille øya bygget den hellige Columba (521-597) et kloster som skulle bli berømt over hele kristenheten. Alene der på den vakre, eviglange sandstranden på Iona, leste jeg høyt St. Columbas bønn:
«Alone with none but Thee, my God,
I journey on my way.

What need I fear when Thou art near,
Oh King of night and day?
More safe am I within Thy hand
Than if a host did round me stand.»
Jeg leste ordene om og om igjen, helt til de sank ned i dypet av hjertet, og aldri forsvant ut igjen. Der er de ennå.

Den som går med Gud, er aldri alene, hverken på Ionas strand eller i prøvelsens stund. Derfor starter jeg denne dagen med å søke kraft og ly under Den høyestes vern:
«Jeg går frem i dag ved treenighetens kraft,
i troen på den trefoldige,
i tillit til den ene,
han som skapte jorden
og formet himmelen.»
Amen!
Utdrag fra bønnen «St. Patricks brynje» av den hellige Patrick av Irland (389-461). Norsk oversettelse: Vidar Kristensen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 7. mars 2024, da Ordspråkene 30,4-6 var dagens bibeltekst. Les i nettbibelen.

Lytt til sangen "You are My Hiding Place"

You are my hiding place
You always fill my heart
With songs of deliverance
Whenever I am afraid
I will trust in You
I will trust in You
Let the weak say I am strong
In the strength of the Lord
I will trust in You
 

"Alone with none but Thee, my God,
I journey on my way.
What need I fear when Thou art near,
Oh King of night and day?
More safe am I within Thy hand
Than if a host did round me stand."
St. Columba av Iona

Video fra Iona og Staffa


Tre og et halvt år etter at jeg var på Iona, nådde jeg endelig målet mitt om å lage en video med bønner og bilder fra Iona og Staffa. Her kan du se den.


I denne videoen finner du 68 bilder fra Iona og 6 bilder fra eventyrøya Staffa. Lydopptaket er gjort på en av strendene nord på Iona, med ganske kontinuerlige innslag av de herlige vindkastene fra havet. Først leser jeg bønnen St. Patricks brynje og St. Columbas bønn Alone with none but Thee, my God. Deretter synger jeg den keltiske velsignelsen Må din vei komme deg i møte på norsk og engelsk; May the road rise up to meet you.



NB: Klikk gjerne på "Se den på YouTube". Klikk deretter på tannhjulet i det høyre hjørnet for å velge HD 1080 oppløsning, og klikk på ikonet helt til høyre (et ikon som består av fire hjørner) for å få fullskjermvisning. Panoramabildene i denne videoen egner seg best for stor visning.


Den som går med Gud, er aldri alene.
Pax Christi!


14 september 2023

Ettertanke | Hold ut, hold ut

KORSET: Det går ingen vei utenom korset og lidelsen for den som vil leve i Kristi etterfølgelse.
St. Augustin sier: «Gud hadde én sønn på jorden uten synd, men aldri én uten lidelse.»
Freskomaleri fra basilikaen i Assisi, malt av Giotto i 1310.

Dagens bibeltekst kan være nokså skrekkinngytende å møte alene. Heldigvis slipper jeg det. Jeg kan lese den sammen med hele Kirken, fra kirkefedrene til pave Benedikt XVI.


Bibelteksten tar oss rett inn i røffe tak. Det handler om å holde ut i «de lidelsene dere måtte kjempe med», om å bli «hånt og plaget for øynene på folk», om å finne seg «med glede i at det dere eide, ble røvet fra dere» fordi vi vet at vi «eier noe som er bedre, og som varer» (Hebr 10,32ff).

I dag, 14. september, feirer vi festen for Korsets opphøyelse: «Ave crux, spes unica». «Vær hilset kors, vårt eneste håp».

Vil du leve et liv i Kristi etterfølgelse? Da går det ingen vei utenom korset. 

St. Augustin sier rett ut: «Gud hadde én sønn på jorden uten synd, men aldri én uten lidelse.» Hvis livet ditt er kjemisk fritt for problemer og lidelse, bør du kanskje ta en kikk på om det er noe du har rømt unna, for å si det sånn.

Som pave Benedikt skriver: «For å modnes, for å bevege seg fra en overfladisk fromhet til dyp enhet med Guds vilje, må mennesket prøves. Som druesaften må gjære for å bli edel vin, trenger mennesket renselser og forvandling.» (side 110 i boken hans "Jesus fra Nasaret")

For å holde ut i prøvelsene trenger vi det kirkefedrene kaller perseverantia – den vedvarende utholdenheten, i fellesskapet med Jesus.

Så hold ut. Hold ut i kampen, trøttheten og fortvilelsen. Hold ut, hold ut. Du er ikke alene. Du er i fellesskapet med Kristi legeme, Kirken, og «vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.» (Hebr 4,15-16)

LA OSS BE

Himmelske Far, vi elsker og tilber deg. 

Jesus Kristus, gi oss kraft og nåde til å gi evangeliet videre til den verden vi lever i – den verden som du elsker. 

Kom Hellige Ånd, Trøsteren, du som er vår styrke. 

Første gang publisert i avisen Vårt Land 15. september 2012 og her på bloggen samme dag. Oppdatert 14. september 2023.


Fakta om korsmessene

Festen for Korsets opphøyelse heter Exaltatio Sanctae Crucis på latin. Festen er merket av på primstaven den 14. september som "korsmesse om høsten". 

Den andre korsmessen som er merket av på primstaven, er "Korsmesse om våren" 3. mai, på latin Inventio Sanctae Crucis, til minne om da den hellige Helena gjenfant Jesu kors i Jerusalem.

Det undergjørende krusifikset i Røldal stavkirke. 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


12 august 2023

Ettertanke | Vi trenger alle en frelser – gjesp?

Jeg måtte se videoen med biskop Austin Vetter om og om igjen, fordi utstrålingen av Jesus var så sterk.
Foto: Skjermdump fra Instagram/Stand Firm Productions

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt predikanter si – med vekslende innlevelse og troverdighet – at «Vi trenger alle en frelser – jeg også». 


Litt for ofte har det vært noe med måten de sa det på som gjorde at jeg satt igjen med en emmen ettersmak av at «Hm, det føles egentlig som at du bare inkluderer deg selv fordi du har lært at det er det man skal gjøre, ikke fordi du faktisk mener det og har erfart det». At de egentlig ikke opplever seg selv som like syndige som andre – hvis du skjønner hva jeg mener – men at de har skjønt at hvis de skal fremstå som fromme, så må de si at de er syndere, «slik som dere».

Slik var det ikke da Austin Vetter plutselig dukket opp i feeden min på Instagram. Jeg hadde aldri hørt om ham før, men Instagram syntes jeg burde ta en kikk på videoen «We all need a savior» fra Stand Firm Productions. Senere fant jeg ut at Austin Vetter er katolsk biskop i Montana, helt nord i USA.

Denne mannen hadde en helt fantastisk måte å snakke på. Det var ingenting tilgjort, pompøst eller selvhøytidelig ved ham. Han var bare fullt og helt oppriktig, helhjertet og engasjert. Guds kjærlighet boblet opp gjennom både ham og videoens bakgrunnslyd: Arvo Pärts «Spiegel im Spiegel» – et stykke for fiolin og flygel som formidler Guds skjønnhet så inderlig at det gjør vondt.

I videoen blir vi klippet inn på dette tidspunktet i en lengre podkastsamtale: «Jeg sa til ham: Hvilken religion tilhører du?» «Han sa: Jeg har ingen.» «Jeg sa: Vil du bli katolikk?» «Ville dere ha meg?» «Ville vi ha deg!? Vår kirke er full av alkoholikere! Vi har alkoholikere, løgnere, juksemakere, narkotikabrukere, gamblere – alt! Hele pakken!» «Dere ville ha meg?!» «Jeg sa: Absolutt. Du må ikke være på en spesiell måte for å få hjelp fra oss. Vi hjelper deg. Vi er alle et rot. Vi trenger omvendelse alle sammen. Det betyr ikke noe hva akkurat din synd er. Det er sju dødelige synder. Du blir god i én av dem, vi hjelper deg med den – også plukker du opp en ny en, og så jobber du med den dødssynden en stund. Sånn er det med oss alle! Jeg er like menneskelig som alle andre. Samme greiene. Jeg trenger en frelser like mye som du gjør det.»

Det ser ikke så spektakulært ut på trykk. Jeg ser det. Det var måten han sa det på som grep meg. Du kunne høre at dette er lyden av en sjel som er fylt av barmhjertighet. Dette er ekte ydmykhet. Jeg måtte se videoen om og om igjen, fordi utstrålingen av Jesus var så sterk. Det har sannsynligvis en del andre også gjort, i og med at denne bittelille, nye Instagram-kanalen har fått nesten en halv million visninger av reels-videoen sin.

I Ordspråkene 28,13 står det: «Den som skjuler syndene sine, skal ikke lykkes; den som bekjenner og vender seg fra dem, finner barmhjertighet.» Det var nettopp dette som biskop Austin Vetter klarte å formidle. Kirken er ikke en eksklusiv klubb for de perfekte og plettfrie, den er et feltsykehus for syndere. Kom til Kirken, kom til Jesus og finn Guds barmhjertighet!

Som biskopen oppsummerer det i den lengre YouTube-versjonen av samtalen: «Du må ikke være på en spesiell måte først. Jesus er svaret.» Så enkelt som det. Så sant som det.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen.

Første gang publisert her på bloggen 12.08.2023 og i avisen Vårt Land 04.08.2023 da Ordsp 28,9-13 var dagens bibeltekst.




"You're not your sin. The awful things you did last year, last week, last night, two minutes ago. You're not your sin. You're the Father's." Matt Fradd
Foto: Catholic Link

"Know, o beautiful soul, that you are the image of God.
Know that you are the glory of God."
St Ambrosius
Foto: Steubenville Conferences


Bishop Austin Vetter: Truly Connecting With People & Visiting the Imprisoned

Den lille videoen (over) er et utdrag fra en halvtimes lang podkastsamtale som du kan se på YouTube (under). Det er en veldig inspirerende samtale om hvordan Kirken og vi som kristne kan nå ut med evangeliet i en tid som vår. Anbefales!

10 august 2023

Bli med og gjør Jerusalemsseilasen til virkelighet!


Jeg er ambassadør for Returning To Jorsal - en historisk seilas med seilskipet Christian Radich som vil gå fra kristenrettjubileet på Moster til Jerusalem i 2024. Kan du være med og be? Og gi? Den siste timen er det kommet inn 30.000 kroner på spleisen. Vi trenger 42.000 kroner til.


Hvorfor vil jeg anbefale at du blir med og gjør seilasen til virkelighet?

Målet med seilasen er å sende Norges beste, unge kristne med det beste seilskipet - og reise med takk, velsignelse og fred gjennom Europa til Jerusalem.
 
  • TAKK: Vi drar til Israel med takkebrev hvor vi i Norge takker for tusen år med arven fra Jerusalem.
  • VELSIGNELSE: Vi reiser etter den ruten som Kong Sigurd Jorsalfare tok i 1108-1110. Ved ord og gjerning vil vi velsigne de sju byene vi besøker i Europa og Israel.
  • FRED: Vi vil bringe fred og ta et oppgjør med all form for antisemittisme i vår historie. Guds folk, jødene, skal være trygge i Norge. Vi håper reisen også vil gi fred og helbredelse til Kristi kropp, Kirken. Jesus sier: «Jeg ber at de alle må være ett» (Joh 17,21)

"Be om fred for Jerusalem!" (Salme 122,6)

Kontakt meg gjerne hvis du har noen spørsmål!




OPPDATERING 11.8.: 95 prosent av beløpet til Spleisen kom inn før midnatt! Vil du hjelpe til med de siste 5 prosentene? Du kan fortsatt gi gjennom Vipps og direkte til bankkontonummeret! Det mangler bare 12.134 kroner på å nå innsamlingsmålet! Bli meg og gi den siste, lille dytten slik at seilasen blir virkelighet!

Vipps til #810466 og gi til bankkontonummer 3626.32.36089! 

OPPDATERING 12.8.: Totalt kom det inn over 400.000 kroner fra giverne! Fantastisk! Det er likevel ikke nok til å betale første depositum for alle etappene, fordi man ikke kom i havn med målet som var satt for sponsorinntekter.

Styret skriver: "Though we will not be able to go ahead with our first plan, we are in talks with Christian Radich leaders to make a new plan, one that could work even better for both ourselves and them!

So thank you again! Without your generosity and this amount we would not have been able to make it to this stage of the process.

So stay tuned for the next big update! We will share details as soon as we can."

Jeg skal oppdatere dere så snart informasjonen er klar for å offentliggjøres :)


Foto: Skjermdump fra seilasens Instagram-side @returning2jorsal

Seilas med ringvirkninger

Seilasen starter fra kristenrettens 1000-årsjubileum på Moster pinsen 2024. "We have benefited from this heritage for a thousand years, it is time to return with a blessing."

Jeg tror dette kan bli en seilas som vi ser ringvirkninger av i tiår framover, på SÅ mange ulike nivåer. Her er bare ett av dem: Kong Sigurd Jorsalfare var 18 år da han dro ut. De som blir med på seilasen er unge voksne, slik som ham. Hvis alle kirkesamfunnene sender sine beste unge - og de får være sammen over så lang tid med et så spesielt oppdrag på vegne av nasjonen - tenk på hva det vil bety for bygging av relasjoner og ekte vennskap på tvers av det som skiller oss nå! Det kan bli begynnelsen på noe helt nytt!

De unge kristne kommer fra mange ulike kirkesamfunn i Norge. Hvorvidt det blir alle, vil tiden vise. I og med at mange av dem er ledere der de kommer fra, kan vi bare gjette på hvor mye dette vil få å bety for Kirken i årene framover. 

Sak i Dagen nylig: https://www.dagen.no/nyheter/trenger-millioner-for-a-gjennomfore-israel-seilas-spent-atte-dager-for-fristen/

Her er nettsiden til Returning to Jorsal: https://returning2jorsal.com/

De fineste presentasjonene av Jerusalemsseilasen finner du på Instagram: https://www.instagram.com/returningtojorsal/

Se denne inspirerende videoen med en av initiativtakerne, John Bollen fra Misjonskirken Betel i Bergen! https://www.instagram.com/reel/Cu2Yt92M67V/



Brosjyren

Under her ser du de fire sidene som utgjør brosjyren som har blitt delt ut på kristne leirer og festivaler i sommer. Bli med og be!

FORSIDEN: Let us look back in time to set a course for the future.
With a new generation comes a new journey.
Set sail on a historic voyage from Norway to Israel!

SKIPET FRA NORGE TIL ISRAEL: I 2024 er det 1000 år siden Norge fikk et lovverk basert på kristne verdier. Det norske skoleskipet Christian Radich sendes da ut fra Norges kyst, fylt av det beste vi har; en ung generasjon med hjertet i brann.

Vi skal dra tilbake til utgangspunktet for evangeliet, Jerusalem, med takkebrev på vegne av Norge. På veien skal vi stoppe i sju byer i Europa for å spre Guds godhet i ord og handling, som ambassadører for Guds kjærlighet.

"Få en opplevelse for livet, og vær med på å gjøre noe historisk!"

Dette er både en jubileumsreise, en fredsreise, en forsoningsreise og en fremtidsreise. I tråd med 1000-årsjubileets offisielle motto, ser vi til vår historie og røtter for å stake ut en kurs for fremtiden.

Vi inviterer deg til å være med på å sjøsette prosjektet på en eller flere måter:

·  Ved å bli med og seile en etappe eller flere
·   Økonomisk
·   I bønn


HVA SKAL VI? Vi vil reise med takk, velsignelse og fred gjennom Europa til Jerusalem.

TAKK. Vi drar til Israel med takkebrev hvor vi i Norge takker for tusen år med arven fra Jerusalem.

VELSIGNELSE. Vi reiser etter den ruten som Kong Sigurd Jorsalfare tok i 1108-1110. Ved ord og gjerning vil vi velsigne byene vi besøker i Europa og Israel.

FRED. Vi vil bringe fred og ta et oppgjør med all form for antisemittisme i vår historie. Guds folk, jødene, skal være trygge i Norge. Vi håper reisen også vil gi fred og helbredelse til Kristi kropp, Kirken. Jesus sier: «Jeg ber at de alle må være ett» (Joh 17,21) 


TUSEN ÅR MED TRO: Bli med det norske skoleskipet Christian Radich fra Norge til Israel sommeren 2024! (Foto: Christian Radich)

MELD DIN INTERESSE:
returning2jorsal@gmail.com
www.returning2jorsal.com/join
Instagram: @returningtojorsal
Facebook: @returningtojorsal


19 juli 2023

Ettertanke | Peters oppdrag

Hvorfor er Peters etterfølger viktig? Fordi Peter vet hvem Jesus er.
Avbildet: de tre siste pavene. Fra venstre: Pave Frans, Pave Benedikt XVI og den hellige Pave Johannes Paul II. 
Fotomontasje laget av 
Creative Commons-bilder (klikk på bildet for å se det i større versjon)

Hva er forskjellen på katolikker og protestanter? Det er et spørsmål som skoleklasser alltid stiller når de besøker katolske kirker i Norge. 


Det viktigste da er selvsagt å vektlegge at det er mer som samler enn skiller. Alle kristne tror på den treenige Gud. Vi tror på evangeliet; at Gud ble menneske i Jesus Kristus, som døde på korset for våre synders skyld, for å gi oss evig liv.

Det er viktig å nevne først, men det besvarer jo ikke spørsmålet. Så hvor skal man begynne? 
  • Med Maria og helgenene? Nei, det er mange protestanter som er glad i Maria og helgenene. 
  • Med realpresensen og messeofferet? Nei, lutheranere tror at Jesus er virkelig til stede i brødet og vinen, og mange anglikanere har et katolsk syn på messeofferet. 
  • Med de sju sakramentene? Nei, også de ortodokse har gyldige sakramenter.
Pastor Ole Martin Stamnestrø pleier å svare slik: «Hva er det som skiller katolikker fra andre kristne? Spørsmålet kan besvares kort og presist med ett ord: Peter. Vi katolikker har Peter.»

Hvert år den 29. juni feirer vi høytiden for Peter og Paulus, som gav sine liv for Kristus på denne datoen. Vi feirer deres martyrdød; det ultimate vitnesbyrdet om Jesus. Men vi feirer ikke bare en historisk begivenhet. «Vi feirer nåtiden. For vi har fortsatt Peter. Peter bor i Roma, og for noen år siden byttet han navn fra Benedikt til Frans. Paven er Peters etterfølger og fortsetter like til denne dag den jobben Jesus selv betrodde Peter. Vi katolikker er kristne som er i kommunion med Paven i Roma, i kommunion med Peters etterfølger. Det er det som skiller oss fra andre kristne,» sier pastor Ole Martin Stamnestrø.

Men hvorfor er dette viktig? Hvorfor er Peters etterfølger så viktig? Fordi Peter vet hvem Jesus er. «Hvem sier dere at jeg er?», spør Jesus. Peter svarer: «Du er Messias, den levende Guds sønn.» (Matt 16,16)

Jesus grunnla den levende Kirken på Peter som han kalte klippen (Matt 16,18). Peters oppdrag er å være en god gjeter; å beskytte flokken, gi den mat, holde den samlet og trygg. Petersembetet er enhetens embete.

Synet på Kirken, læreembetet og Tradisjonen henger sammen, og er nok de punktene hvor det i dag er størst skille mellom protestanter og katolikker. Men kanskje kan det nettopp derfor være interessant å få litt innsikt i hva som er det katolske synet – selv om det kan oppleves provoserende fremmed?

Det som vi kaller Tradisjonen (med stor T) er ikke støv og aske, det er liv og ild. «Det er Den levende Gud, Den Hellige Ånd, som er med oss og fortsetter å tale om Jesus – gjennom Pavens munn som er Peters etterfølger, og gjennom biskopene som er apostlenes etterfølgere. Og Guds vitnesbyrd er troverdig fordi det er konsekvent. Tradisjonen sier oss ikke noe nytt, men forklarer på en ny måte det Jesus lærte Peter og apostlene, og som vi leser om i Bibelen,» sier pastor Stamnestrø.

Her er mitt enkle vitnesbyrd: I vår tid er det mange som vil fortelle oss hvem Jesus er. Men når jeg lytter til Peter, får jeg kontakt med herlig, fast grunn. Klippen. Petros. I hans stemme gjenkjenner jeg stemmen til Jesus, den levende. Lovet være Jesus Kristus!

Første gang publisert her på bloggen 19. juli, og i avisen Vårt Land 6. juli 2023 da Joh 21,15-19 var dagens bibeltekst

05 juli 2023

Ettertanke | Den læren dere har tatt imot

APOSTLENE OG JESUS: Jesus etterlot oss ingen bøker. I stedet gav han oss seg selv, Den Hellige Ånd og vitner. Han etterlot oss apostlene sine og kirken: ”Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke”."

 

Er det ikke merkelig at Jesus ikke skrev noe? Han var tross alt skriftlærd. Han var til og med Ordet som ble menneske. Så hvorfor har vi da ikke «Evangeliet etter Jesus»? «Jesus – His Own Story»?


Svar: Fordi det var Jesus selv som var Guds åpenbaring, ikke en bok.

Jesus etterlot oss ingen bøker. I stedet gav han oss seg selv, Den Hellige Ånd og vitner. Han etterlot oss apostlene sine og Kirken: «Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke» (Matt 16,18). De første kristne hadde ikke noe nytestamente. De hadde en levende apostolisk tradisjon som først senere hjalp Kirken til å skjelne hvilke skrifter som skulle utgjøre Skriften.

Apostlene fortalte videre det som de hadde sett og hørt. Denne troen – kalt apostlenes lære – har Kirken overlevert trofast gjennom århundrene, fra slekt til slekt, helt fra Jesus og til 2023. Som kristne er vi forpliktet til å levere troen videre i samme stand som vi fikk den. Vi har ikke myndighet til å endre på den. Tvert imot er vi kalt til å «kjempe for den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert» (Jud 1,3).

På latin heter overlevering traditio, og det er denne apostoliske overleveringen av troen som Den katolske kirke kaller for Tradisjonen (med stor t). Den katolske kirke har ikke Tradisjonen som trosgrunnlag i tillegg til Bibelen. Den har kun Tradisjonen, hvorav Bibelen er Tradisjonens høyeste uttrykk. Det nye i Martin Luthers prinsipp om «Skriften alene» var ikke Bibelens autoritet i lærespørsmål, eller dens unike posisjon som hellig skrift. Det nye var at Den Hellige Skrift ble alene, løsrevet fra resten av Tradisjonen.

Vi leser om de første kristne at de «holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære» (Apg 2,42). Det er også vårt oppdrag; å være trofaste mot den apostoliske troen som har vært felles for alle kristne over alt og til alle tider. Uten en slik trofasthet vakler bibeltolkningen og teologien i takt med tidsånden.

«Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk kirke». Slik har trosbekjennelsen vært formulert siden kirkemøtet i Nikea i år 325. Det innebærer at Kirken er grunnleggende apostolisk i sin karakter.

Det blir synlig når apostelen Johannes i Ånden blir ført opp på et stort og høyt fjell der han får se «den hellige byen, Jerusalem. Den kom ned fra himmelen, fra Gud. […] Bymuren hadde tolv grunnsteiner, og på dem var det skrevet tolv navn, det var navnene til Lammets tolv apostler.» (Åp 21;10,14) 

Det er denne hellige arkitekturen som mange katolske kirker tar form etter: De har tolv søyler som bærer taket, der hver søyle er synlig dedikert til en av apostlene. Fordi apostlene er Kirkens grunnsteiner og søyler. Det er apostlenes vitnesbyrd som bærer Kirken og holder den oppe, gjennom all forvirring. 

Det har aldri fantes en tid uten vakling og forvirring i Kirken. Derfor måtte allerede Paulus skrive: «Jeg formaner dere, søsken, til å holde øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot.» (Rom 16,17) Og han fortsetter: «Stå derfor fast, søsken, og ta vare på de overleveringene vi har undervist dere i, enten muntlig eller i brev.» (2. Tess 2,15).

Så stå fast og hold fast, ellers glipper det!

10 juni 2023

Ettertanke | Blodet som roper | Fr. Arnfinn Harams siste preken

I denne bloggposten finner du både den siste prekenen og et kartbilde som viser veien til fader Arnfinn Harams grav.
Foto
: Jonas Meek Strømman/Korsets Seier

Den 10. juni 2012 – den siste dagen dominikanermunken Arnfinn Haram (1948-2010) levde – holdt han en episk preken i St. Dominikus kloster. 


Slik startet han: «Kva er kyrkja? Er det ein organisasjon som skal oppretthalde den kristne arven – slik det er uttrykt i den nye grunnlovsteksten? Eller er kyrkja summen av alle kristne aktivitetar og all velvilje for kristendomen? Eller ein gamal hierarkisk institusjon? Evangeliet i dag gjev eit betre svar: Kyrkja er forsamlinga som av Kristus er kalla saman rundt hans levande nærvere.»

Og bror Arnfinn fortsatte: «Her er det ikkje snakk om ei vag interesse for «kulturverdiar», ein kristendom utan lære, utan fellesskap, utan feiring av sakramenta.» Fordi: I følge Apg 2,42 holdt de første kristne seg trofast til apostlenes lære, til fellesskapet, brødsbrytelsen og bønnene – kort oppsummert: til den hellige messen. «Vil du sjå kor sterkt kyrkja og kristendomen står, skal du sjå korleis det står til med dette. Det er når dette lever at kyrkja får ein verkeleg vekst.»

Messen er senteret i kirkens liv. Og senteret i senteret er nattverden, nærmere bestemt Kristi nærvær i brødet og vinen. Jesus er virkelig til stede, realpresent, i nattverdens elementer. Dermed er også hele frelsesverket nærværende i brødet og vinen. «Han er der, han er HER – og vi bryt ut, som Thomas: – Min Herre og min Gud!»

I nattverden feirer vi Kristi offer, det offeret som soner alle synder og som er selve grunnlaget for den nye pakten. Når Moses oppretter pakten mellom Gud og Israel, gjør han det med paktsblod av okser (2. Mos 24,7). Når Jesus innstifter den nye pakten, løfter han kalken med vin og sier: «For dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse». (Matt 26,28) «Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle og kjøpte oss fri for evig.» (Heb 9,12)

Her er de siste ordene i bror Arnfinns preken: «Brør og systre! I eit samfunn der Gud er blitt mindre enn menneske, har vi vanskeleg for forstå at det trengs noko offer, at vi kan vere skyldige, ja, skyldige til døden, at nokon skulle måtte gå i døden og ofre seg for oss. Å argumentere for det i dag, er som å så på asfalt.

Eg vil berre seie for min eigen del: Ein dag – ein dag som kan vere når som helst, men som i alle fall rykkjer nærare for kvar dag som går – skal eg stå for min Skapar. Eg veit eg vil trenge alt som kan gjerast for eg skal finne nåde og kunne stå oppreist då. Alle helgnars forbøn og forteneste og aller mest det Kristus har gjort då han gav seg sjøl for oss, for meg. Då treng eg å stole på «det blodet som ropar sterkare enn Abels blod»: Kristi blod, som ropar om kjærleik, nåde og oppgjer. Som seier: Det er fullført, det er plass for alle. Det er dette vi feirar i dag på festen for Kristi lekam og blod – og kvar gong vi feirar messa. Det er dette eg lever på som eit kristent menneske, det er dette eg er kalla til som prest, som skrive står: «Frelsens kalk vil jeg løfte og påkalle Herrens navn!»»

Etter messen syklet fader Arnfinn inn i Nordmarka og inn i evigheten. Den spreke 63-åringen fikk et hjerteinfarkt og ble hentet hjem til Gud. Sannsynligvis kunne han ikke tenke seg en større lykke enn å endelig få møte Gud ansikt til ansikt. Da de fant ham i den grønne juniskogen, hadde han et lite smil om munnen og en liten tåre i øyekroken. Løpet var fullført. Himmelen åpen. 

Deg være ære, Herre over dødens makt!

Første gang publisert i avisen Vårt Land og her på bloggen 12.04.2022 da Hebr 10,11-20 var dagens bibeltekst. Løftet opp på nytt 10. juni 2023.


"I eit samfunn der Gud er blitt mindre enn menneske, har vi vanskeleg for forstå at det trengs noko offer" sa p. Arnfinn Haram i sin siste preken.

Hvor er fader Arnfinn Harams grav?

Hvis du ønsker å besøke fader Arnfinns grav, så finner du den på Vestre Gravlund i Oslo, like ved Borgen t-banestasjon. Jeg har merket av stedet med en blå prikk på kartet her:

Skjermdump fra Google Maps

Slik så graven ut i juni 2021:
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Les også:

08 september 2022

Jomfru Marias fødselsdag | Andakt i MF-kapellet

Jomfru Maria på Universitetsmuseet i Bergen, som har en av Europas vakreste kirkekunstutstillinger fra middelalderen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Hver morgen klokken 10 er det morgenandakt i MF-kapellet. I dag var det jeg som holdt andakten, og her er det jeg sa:

I dag, 8. september, er det en veldig spesiell dag. I dag feirer nemlig Kirken over hele verden Jomfru Marias fødselsdag. Denne festen er så viktig at den er merket av på primstaven, den gamle norske kalenderen. «Marimesse om høsten» heter denne dagen der. Dermed er vi dypt inne i et veldig sentralt tema: Den kristne troen på oppstandelsen.

Jesus selv sier: «Men om de dødes oppstandelse, har dere ikke lest hva Gud har sagt til dere når han sier: ‘Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud!’ Han er ikke en Gud for døde, men for levende.» (Matt 22,31-32)

Alt hva Den katolske kirke og Den ortodokse kirke lærer om Maria og helgenene er bare en logisk konsekvens av dette: At Gud er en Gud for de levende.

Vi tilber ikke hverken Maria eller helgener eller noe annet enn den treenige Gud. Men dette er den kristne tro: At døden bare er en overgang. De troende som har gått foran oss er ikke døde. De lever. Og de er forenet med Jesus. Det står i Bibelen (Rom 8,34) at han ber for oss. Jesus er vår fremste forbeder, og det er vår tro at de som er sammen med ham ikke står og bare ser på da. Det er en logisk konsekvens av troen på oppstandelsen at de som er forenet med Jesus ber sammen med ham, for oss – i Guds fullkomne fred.

Kirken er én, den er udelelig, og ikke en gang døden kan skille oss, fordi vi er forenet med hverandre i Kristus. Dette blir synlig i åpenbaringen av Jesus på Tabors fjell. Der kommer hele Kirken til syne, både den synlige og den usynlige, representert ved Moses, Elias og de tre apostlene (Matt 17). 

Vi er ett med dem som har gått foran. Slik vi sang i salmen nettopp: "Å signet samfunn, sæle søskenkrans! Vi står i striden  de i seirens glans. Men ett er alle – alle er jo hans! Halleluja!" 
Vi er én kirke. Vi i den stridende kirke og de i den seirende kirke  sammen er vi én kirke. Og dette er viktig: Kirken, Jesu kropp, er ikke begrenset av de jordiske kategoriene tid og rom. Heller ikke er den begrenset av døden.

Jesus selv sier: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» (Joh 11,25-26)

Jeg tror det. Jeg lever mitt liv i tro. I troen på alt det vi bekjenner i trosbekjennelsene, inkludert troen på de helliges samfunn, communio sanctorum, fellesskapet med de hellige. Og jeg merker at det virker. Gud svarer på bønn, og på forbønn, fra alle oss som er hans  inkludert fra Maria, hun som er moren til hans sønn. 

Noe av det mest talende som er sagt om Maria står i tidebønnene for en av hennes fester. Der kalles hun «Adams datter og Guds mor». Det er hele vår frelseshistorie i et nøtteskall. Maria er datter av Adam og hun er mor til den andre Adam, Jesus. Hun er mor til Jesus som er Guds sønn, han som er en av de tre tre personene i den ene guddommen. Jesus, han som er Gud. Alle Marias titler og alt Kirken lærer om Maria vitner om Jesus og om Kirken. Å kalle henne for Guds mor, er en av de sterkeste Kristus-bekjennelsene som finnes. Da bekjenner vi at inkarnasjonen er virkelig. Vi sier at Gud ble faktisk et helt ekte menneske – ikke i Betlehem, men i Maria.

Helt til jeg er hjemme hos Gud bæres jeg av Kirken: av Kristus, av Kirkens tro og av hele Kirkens bønner. Jeg lever ikke livet mitt alene. Jeg reiser ikke alene. Jeg er omgitt av de helliges samfunn, i himmelen og på jorden.

Aldri alene den lange veien hjem. Det er min tro. Det er Kirkens tro. 

Som avslutning vil jeg lese et mektig bibelvers som jeg hørte Dronning Sonja lese på Selja, på den hellige øya der Kirken i Norge ble født gjennom de første martyrene, som ble såkorn i Norges jord. Dronningen løftet blikket, så opp mot hulen der martyrene gav sitt liv, og du kunne høre stemmen hennes dirre av bevegelse da hun leste:
«Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.» (Hebr 12,1f)


MUSIKK: Før andakten sang vi de første fem versene av salmen «For alle helgner», slik den står i salme 268a i Norsk Salmebok (2013), i Johannes Smemos oversettelse.

Etter andakten sang vi «Lovsangen toner», salme 129 i Norsk Salmebok (2013), en nydelig salme av Svein Ellingsen med en vakker melodi av Johan Varen Ugland, der Marias lovsang, magnificat, utgjør omkvedet.

Les også:

Her på bloggen: Salve Regina og Jomfru Marias fødselsdag
På p. Oddvar Mois blogg:  Jesus Kristus ber for oss, han ber i oss og vi ber til ham  et utdrag fra den hellige kirkefaderen Augustins kommentar til salme 86.


14 juli 2022

Ettertanke | Jeg elsker den gamle, arrete kirke

HEDDAL STAVKIRKE: For de katolske misjonærene som brakte evangeliet til Norge var det viktig å få reist kapeller og kirker. Norges middelalderkirker er vakre, vakre, og de er katolske alle sammen; både de 28 stavkirkene som er bevart i dag, og de om lag 150 steinkirkene. Den største av de bevarte stavkirkene er Heddal stavkirke (bildet).
Foto: Jechstra/Flickr Creative Commons

”Jeg elsker den gamle, arrete kirke. Forrådt innenfra og angrepet utenfra – og likevel denne ustoppelige strøm av nåde,” sier Trygve Andersen.


I Bibelen finnes det mengder av symboler og bilder på det mysteriet som Jesus har gitt navnet Kirken. Bildene fra Det Gamle Testamente er alle sammen variasjoner over det samme grunntemaet, nemlig "Guds folk". I dag leser vi om hvordan Gud passer på sitt folk, som om den var vingården hans. ”Det er jeg, Herren, som vokter den og stadig vanner den. Jeg vokter den både dag og natt for at ikke noen skal skade den.” (Jes 27,3)

I følge Bibelen valgte Gud seg ut én slekt som han gjorde til sitt eget folk
, og han lovet Abraham at dette Gudsfolket skulle bli til velsignelse for hele menneskeheten (1. Mos 12,3). For at alle folkeslag skulle få del i velsignelsen, måtte imidlertid folket utvides og bli overnasjonalt. Jesus skapte ikke et helt nytt folk. Han utvidet det gammeltestamentlige folket til å bli et internasjonalt fellesskap for alle mennesker.

Men alltid er det noen som kommer og gjør skade på Guds folk. De forråder Kirken innenfra og angriper den utenfra. ”Torn og tistel” er bildet som brukes på dem: ”Men finner jeg torn og tistel, da går jeg til kamp imot dem og brenner opp alt sammen”. Nåde den som skader Guds folk. Men den som ber om nåde får det, så lenge de ”søker vern hos meg og slutter fred med meg, ja, slutter fred med meg.” (Jes 27,5)

Guds folk er blitt plantet på jorden av den himmelske gartneren. Røttene er solid festet i den treenige Gud: Vi er Gud vår fars familie. Vi er Jesu legeme. Vi er vingården som Ånden blomstrer i.


Den himmelske gartneren er fortsatt høyst aktiv. Stol på det.


Første gang publisert i avisen Vårt Land 8. februar 2011, og her på bloggen 27. januar 2013

29 juni 2022

Petersmesse | Quo vadis, Domine?

PETERS MARTYRIUM: Kirkefaderen Origenes skriver at Peter ble korsfestet med hodet ned, fordi han mente at det var en for stor ære å dø i samme stilling som Frelseren.


I dag, 29. juni, feirer vi Petersmesse – Persok – til minne om martyriet til apostlene Peter og Paulus.


I følge legenden flyktet St. Peter fra keiser Neros forfølgelser i Roma, og møtte Kristus som var på vei inn i byen. Peter spurte: ”Quo vadis, Domine?” ”Hvor går du, Herre?” Og Herren svarte: ”Jeg går inn i Roma for å korsfestes for andre gang.” Da snudde Peter og fulgte etter Kristus inn til byen og sitt martyrium.

Kirkefaderen Origenes skriver at Peter ble korsfestet med hodet ned, fordi han mente at det var en for stor ære å dø i samme stilling som Frelseren. Paulus ble halshogd med sverd.

Primstavmerket for denne dagen er en nøkkel, på grunn av Jesu ord til Peter: ”Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min Kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler” (Matt 16,18-19). Etter katolsk tro ble han med det innsatt som den første paven.

I kveldsbønnen i kirken denne dagen synger vi om begge apostlene. Den gamle antifonen til Marias lovsang lyder slik:
”I dag steg Simon Peter opp på korsets galge, halleluja.
I dag dro bæreren av himmelrikets nøkler med glede til Kristus.
I dag bøyde apostelen Paulus hodet for Kristi navns skyld,
og han som er et lys for verden mottok martyriets krone.”
Halleluja!
Kirkefaderen St. Augustin (354-430) skriver i en av prekenene sine for denne dagen:
 "Vi feirer en høytid som er helliget ved apostlenes blod. La oss elske deres tro, liv, arbeid, lidelse, bekjennelse og forkynnelse." 
For: "Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse, og stor nåde var over dem alle.” (Apg 4,33) Takk Gud for det i dag!

Publisert på bloggen 29. juni 2013 og i avisen Vårt Land 29. juni 2011 da Apg 4,32–37 var dagens bibeltekst i Bibelselskapets leseplan 


"Domine quo vadis?" av Annibale Carracci (1602), National Gallery, London.Foto: Wikimedia Commons

PRIMSTAVEN: Nøkkelen er apostelen Peters symbol.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

LES MER: